Tale: Mattilsynet - en fremtidsrettet reform

Etableringen av Mattilsynet var en fremtidsrettet reform og ikke et feilgrep slik professor Eystein Skjerve ved Norges veterinærhøgskole hevder. Det skriver statssekretær i Landbruks- og matdepartementet, Ola T. Heggem, i dette innlegget.

Helhetlig tilnærming
Det overordnete målet i norsk matpolitikk er at maten skal være helsemessig trygg. Mange forhold har betydning for mattryggheten; dyrefôr, bruk av plantevernmidler, dyrehelse, hygiene ved matproduksjon, videreforedling, pakking og lagring. Vi ønsker også at dyra skal ha det godt, og vi vil vite hva maten inneholder. Ved opprettelsen av Mattilsynet i 2004 ble tilsynet med alle disse forholdene samlet fra fire statlige og mer enn 80 kommunale etater til Mattilsynet som har et helhetlig ansvar - fra jord og fjord til bord.

Etableringen av Mattilsynet er tuftet på en erkjennelse av at man ikke kan kontrollere mattrygghet og kvalitet bare i butikkhylla. Det finnes mange eksempler på at problemer tidlig i matkjeden fører til utrygg mat. De store problemene med kugalskap (BSE) i Europa på 90-tallet måtte løses ved tiltak både i fôrindustrien, i dyrebesetninger, i kjøttindustrien og gjennom krav til avfallsbehandling. For et par år siden ble det her i landet funnet høye nivåer av miljøgiften kadmium i dyrefôr. Mye av fôret var allerede brukt. Det måtte derfor treffes tiltak i hele matkjeden. Tidligere ville flere tilsyn ha vært involvert, med hver sine ansvarsområder og kommunikasjonslinjer. Mattilsynet kunne her ta et raskt og effektivt grep om saken. Også for brukerne er det en fordel å forholde seg til færre myndighetsorganer.

Matbårne sykdommer og dyrehelse
Skjerve hevder i avisen Nationen at evnen til å oppdage matbårne sykdommer og husdyrsykdommer er svekket etter etableringen av Mattilsynet. Mattilsynet undersøker ikke syke mennesker og driver ikke oppklaring av sykdomstilfeller hos mennesker – det er helsevesenets oppgave. Det er derfor vanskelig å forstå hvordan etableringen av Mattilsynet kan ha svekket evnen til å oppdage matbårne sykdommer. Mattilsynets oppgave er å medvirke til å sikre at det ikke omsettes mat som er helsefarlig. Evalueringen etter fjorårets alvorlige utbrudd av sykdom forårsaket av E. coli O:103 i spekepølse, viste behov for bedre beredskap for krisehåndtering og bedre samhandling mellom helsemyndighetene og Mattilsynet. Disse utfordringene har Mattilsynet og Folkehelseinstituttet i fellesskap grepet fatt i, og vi fikk 23. august presentert en oppsummering av den omfattende oppfølgingen som er gjort. Jeg vil derfor hevde at Mattilsynet er bedre rustet enn det myndighetene var før til å ta hånd om situasjoner med helsefarlig mat på markedet.

Myndighetene setter i verk tiltak for å bekjempe en del dyresykdommer med stort sprednings- eller tapspotensial. Før etableringen av Mattilsynet var det fortsatt en del distriktsveterinærer som både drev privat praksis og hadde offentlig myndighet. Distriktsveterinæren kunne da, når han i sin private praksis kom over bestemte dyresykdommer, ”skifte hatt” og iverksette offentlige tiltak for sykdomskontroll. Det avgjørende for å sikre at myndighetene får kjennskap til slike sykdommer, er ikke at den enkelte veterinær kan ha mange roller. Det viktige er at alle veterinærer har hatt, og fortsatt har, en lovbestemt plikt til å varsle myndighetene om alvorlige dyresykdommer.

Høy brukerbetaling, men fornuftig finansieringsmodell
Skjerves utsagn kan gi et feilaktig inntrykk av at gebyrer og avgifter i matforvaltningen er noe nytt som kom ved etableringen av Mattilsynet. Det riktige er at nivået på brukerfinansieringen er økt noe, fra omkring 560 mill. kroner i 2003 til 670 mill. kroner i år (omkring 65% av Mattilsynets driftsbudsjett). Regjeringen har startet reduksjon av andelen brukerfinansiering av Mattilsynet og har ytterligere reduksjon som mål.

Det er også viktig å være oppmerksom på at gebyrene og avgiftene som Mattilsynet krever inn, nesten uten unntak, er utformet slik at Mattilsynet ikke selv kan bruke inntektene. Mattilsynet kan derfor gjøre en faglig prioritering av innsatsen uten å tenke på hva som gir ”mest penger i kassa”.

Fortsatt utfordringer
Mattilsynet er fortsatt en ung organisasjon der medarbeiderne har vært gjennom en krevende omstillingsprosess. Det er derfor ikke uventet at det gjenstår en del utfordringer før vi har nådd alle målene som var satt for denne store reformen. Slik jeg ser det, er de mest aktuelle utfordringene for Mattilsynet

• å komme over fra en etableringsfase til normal drift med mer effektiv ressursbruk, d.v.s. mindre ressurser til intern administrasjon og mer til utøvende arbeid som veiledning og praktisk tilsynsarbeid i møte med brukerne, 
• å få bedre og mer fleksibel bruk av ressurser og kompetanse i alle ledd i Mattilsynet, og  
• å få en mer enhetlig praktisering av regelverket. Mattilsynet er godt i gang med å etablere et nytt tilsynssystem som sammen med oppmerksomhet på ledelse og kulturbygging, bør bidra til klare forbedringer.

Vi vil ha stor oppmerksomhet mot de forbedringene vi ønsker i Mattilsynet. Personlig vil jeg likevel hevde at vi har et vesentlig bedre utgangspunkt for forvaltning av matområdet med ett tilsyn på området enn vi hadde før Mattilsynet ble etablert.