Vekst og velstandsutvikling gir økt etterspørsel etter energi. Selv ukuelige optimister på vegne av fornybare energikilder, må innse at det trengs store menger olje og gass for å dekke dette behovet - i hvert fall på kort og mellomlang sikt. I tillegg trengs det stabile leveranser av energi. Faren for terroranslag og politisk ustabilitet har gitt økt innsats for å sikre forsyningssikkerheten. Ja, dette er faktisk ett av de viktigste temaene når G8-landene møtes i sommer. Da er det heller ikke så rart at energisikkerhet var et av hovedtemaene da EU presenterte sin "grønnebok" for en europeisk energipolitikk i forrige uke.

Disse utviklingstrekkene griper rett inn i nordområdepolitikken. Det er betydelige petroleumsressurser i nord. Kanskje ligger så mye som en fjerdedel av verders uoppdagede petroleum i arktiske strøk. Deler av dette ligger på norsk kontinentalsokkel. Ser man bort fra omstridt område er Oljedirektoratets ressursanslag for norsk del av Barentshavet på om lag en milliard kubikkmeter. Dette utgjør en tredjedel av det norske letepotensialet og tilsvarer fire år med norsk produksjon på dagens toppnivå. Legger man til potensialet i den russiske delen av Barentshavet står nordområdene på terskelen til å bli en av Europas sentrale petroleumsprovinser. Stabile politiske forhold bidrar til at leveranser fra dette området er attraktive ut fra forsyningssikkerhets­hensyn.

Norge har ansvar og plikter i et havområde som er seks ganger større enn Norges landareal. Under den kalde krigen var oppgavene i nord primært knyttet til militærstrategiske forhold med Russland i fokus. Nå er bildet et annet. Siden midten av 1990-årene har flere av Norges allierte utfordret norsk politikk i nord, særlig knyttet til forvaltning av de marine ressurser i de nordlige havområdene. Paradokset er derfor at Norge i en viss utstrekning har stått mer alene i forhold til nordområdene enn under den kalde krigen, mens interessefellesskapet med Russland har økt. Energi er nå i ferd med å endre dette – ikke bare hos oss og hos våre russiske naboer – men hos alle som er opptatt av energiproduksjon, forsyningssikkerhet og klima- og miljøutfordringer.

Dette understreker at energipolitikk og nordområdepolitikk er nært sammenvevd. La meg trekke fram tre forhold som er av særlig betydning fra et olje- og gassperspektiv:

• Utvikling av petroleumsressurser innenfor forsvarlige rammer.
• Å hevde norsk suverenitet over norsk kontinentalsokkel, med tilhørende petroleumsressurser.
• Å fremme norske interesser i forhold til russisk petroleumsaktivitet.

Utvikle petroleumsressurser
Når det gjelder utvikling av petroleumsressurser i Barentshavet er vi allerede i gang. Snøhvit ble påvist i 1984 og settes snart i produksjon. Deler av Barentshavet er følgelig godt utforsket og har siden 2004 blitt definert som et modent leteområde. Leteareal med mulige tilleggsressurser til Snøhvit har derfor vært tilgjengelig i flere år som en del av tildelinger i forhåndsdefinert område.

At tilsvarende utlysning i år – for tredje gang på rad – blir slått opp med fete typer, illustrerer at interessemotsetningene knyttet til petroleumsaktivitet i nord er store.

Når det gjelder videre aktivitet er regjeringen nå på oppløpet i arbeidet med den helhetlige forvaltningsplanen. Vi holder timeplanen og kommer til å legge fram planen før påske. Resultatene må dere fortsatt vente på. Men det er ikke noe som tilsier at videre aktivitet i Barentshavet vil stoppe opp. Regelverket for virksomheten er tilpasset de omgivelsene man opererer under. Tøffe forhold tilsier tøffe krav. Og miljøkravene for aktivitet i Barentshavet er allerede strengere enn noe annet sted på norsk kontinentalsokkel. Men tøffe krav kan vi leve med. Sokkelhistorien er full av eksempler på at tilsynelatende umulige oppgaver blir løst. Det er denne typen utfordringer som driver næringen videre og bidrar til bedre løsninger

Det er ikke til å skjule at industrien her står overfor en betydelig oppgave. Bevisbyrden legges på den som ønsker aktivitet. Hvis man ikke klarer å overbevise om at petroleumsaktivitet kan gjennomføres innenfor forsvarlige rammer står næringens og politikerens legitimitet i fare.

Hevde norsk suverenitet
Det er nå god fremdrift i avgrensingsforhandlingene med Russland. Men mye står på spill for begge land og vi bruker derfor den tiden vi trenger. Videre arbeides det kontinuerlig for å få tilslutning til det norske synet om at norsk kontinentalsokkel strekker seg opp til, rundt og forbi Svalbard, et syn enkelte stater tilsynelatende ikke deler. I tillegg jobbes det med å fremme krav for norsk kontinentalsokkels yttergrenser overfor FN. Klare grenser for norsk sokkel er en forutsetning for petroleumsaktivitet. Derfor er de prosessene jeg har nevnt et viktig premiss for mulig fremtidig petroleumsvirksomhet.

Fremme norske interesser
De som har besøkt Hammerfest nylig, kan bekrefte at ringvirkningene av Snøhvit er svært synlige. Det bygges og hoteller og restauranter er godt besøkt. Ja, pilene i de fleste statistikker har snudd – de peker ikke lenger nedover, men oppover.

Etter hvert som virksomheten beveger seg nordover ønsker regjeringen å støtte opp om positive ringvirkninger på land. Og når det gjelder aktivitet på russisk side ønsker regjeringen å være en døråpner for norske interesser. Dette er ønskelig fordi vi tror norske aktører har viktig kunnskap å tilby russerne. At russerne tar del i våre erfaringer er i vår felles interesse i forvaltningen av felles havområder.

Hva gjør hva?
Hva gjør så regjeringen for å realisere målsetningene innenfor energiområdet? Tre forhold er avgjørende: i) Kunnskap,
ii) Dialog og iii) Ansvarlighet.

Kunnskap
For å sikre en forsvarlig utvikling av petroleumsvirksomheten er kunnskap sentralt. Vi trenger kunnskap om ressursene, hvordan de kan utvikles og hvordan virksomheten vil påvirke omgivelsene. Ny kunnskap bygges gjennom aktivitet og nærvær. Dette danner videre en plattform for samarbeid mellom kompetansemiljøer, akademiske institusjoner, næringslivs- og industriinteresser i ulike land som er opptatt av nordområdene.

Arvid Hallén skal om litt fortelle om hva vi vet og ikke vet når det gjelder petroleumsaktivitet i nord. Altså hva vi har nok kunnskap om og på hvilke områder det trengs ny kunnskap. At vi allerede vet mye er sikkert. Hvis ikke hadde det ikke vært petroleumsvirksomhet i Barentshavet sør. Utbyggingen av Snøhvit er både ønskelig og forsvarlig. Det samme er den pågående letevirksomheten. Men å få formidlet dette er ikke alltid enkelt. Her er det en oppgave å gjøre for noen hver.

Like sikkert som at vi allerede har betydelig kunnskap om nordområdene er det at ny kunnskap må på plass før petroleumsvirksomheten kan krype enda lenger mot nord. Da er det viktig at alle relevante kompetansemiljøer spiller på lag. Samarbeid, åpenhet, etterrettelighet og nytenkning er forhold som må på plass, og vi må bruke den tiden som trengs. Mulighetene er der og det er opp til oss å bevise at de kan la seg utnytte på en bærekraftig måte.

Dialog
Med et godt kunnskapsfundament kan Norge gå i dialog med relevante land som USA, Canada, EU, Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Videre kan vi styrke og intensivere energidialogen med Russland.

I dialogen vil vi legge vekt på å forklare utfordringene knyttet til petroleumsproduksjon i et arktisk havmiljø. Flere av våre dialogpartnere er avtakere av fisk fra Barentshavet. Vi har derfor felles interesser i en god ressursforvaltning i nord.

Det er gledelig å merke seg at energidialogen med Russland er inne i et godt spor. Avgrensningsforhandlingene er nå i gang igjen etter to års pause. Videre ønsker Russland at norsk kompetanse og erfaring med petroleumsvirksomhet til havs og i arktiske strøk skal komme russerne til gode. Dette er den samme tankegangen vi hadde i Norge for 40 år siden, da vi inviterte de store utenlandske selskapene til å utvikle norsk petroleumssektor på basis av sin kunnskapsbase.

Energidialogen med Russland har derfor et bredt perspektiv. Fra norsk side understrekes viktigheten av å ha en klart definert petroleumspolitikk. Med utgangspunkt i en slik politikk trengs stabile og forutsigbare rammevilkår som sikrer investorenes interesser og statens behov for å sikre verdiskaping til samfunnets beste. Vi formidler også fordelene med internasjonal deltakelse i virksomheten. Utenlandske aktører tilfører kapital, kapasitet og kompetanse som bidrar til å skape større verdier, men krever også en sterk og ryddig petroleumsadministrasjon for å sikre en objektiv og ikke-diskriminerende anvendelse av politikk og lovgivning.

Målsettingen med energidialogen mellom Norge og Russland er å styrke samarbeidet med sikte på å fremme norske interesser i Russland. Fordi vi deler Barentshavet og naturressursene knyttet til havet med Russerne er det i vår interesse at erfaringer fra offshore petroleumsvirksomhet under tøffe forhold kommer russerne til gode. Følgelig fremmer vi nasjonens interesser når vi fronter kompetente norske næringsaktører. For tiden gjelder dette særlig Statoil og Hydros kandidatur for deltakelse på Shtockmanfeltet, men også leverandørindustrien kan spille en viktig rolle.

Ansvarlighet
Norge har lang erfaring i forvaltning av store havområder. Måten vi har gjort dette på er anerkjent. Dette er en tradisjon vi må bygge videre på. Gjennom ansvarlighet bygger vi legitimitet for virksomheten. Dette blir ikke mindre viktig når vi øker petroleumsaktiviteten i nordområdene.

Avslutning
Jeg har fokusert på energidimensjonen knyttet til nordområdene. Måten vi angriper disse problemstillingene har mye til felles med hvordan vi tilnærmer oss andre tilliggende problemstillinger. Energipolitikken er derfor en integrert del av nordområdepolitikken. Jeg har videre pekt på viktigheten av å bygge kunnskap og hvordan dette danner en plattform for dialog og samarbeid. Her tror jeg petroleumsnæringen har mye å bidra med og jeg imøteser en diskusjon om dette.

Innledning av Utenriksminister Jonas Gahr Støre:Nordområdepolitikken i et utenrikspolitisk perspektiv