Jeg er glad for å kunne innlede årets Sandefjordkonferanse. Forsamlingen representerer ulike funksjoner og roller i virksomheten, men vi arbeider for et felles mål: At petroleumsressursene skal utnyttes på en effektiv og bærekraftig måte, med høy verdiskaping og til det beste for det norske samfunn.

Jeg vil i dag ta opp et anliggende som er kritisk for at vi skal nå dette målet; nemlig videreutviklingen av næringens kompetanse.

Dette er en utfordring, ikke minst når vi vet hvor mye kompetanse næringen besitter og hvor mye kompetanse som er representert her i salen.

For 40 år siden eksisterte ikke denne næringen i Norge. I dag har vi norske oljeselskaper som er industrielle lokomotiver i utviklingen av ressursene på norsk sokkel og som ekspanderer internasjonalt. Vi har en leverandørindustri som på sine områder er i verdensklasse.

I vårt arbeid for å utvikle ressursene på norsk sokkel har norske forskningsmiljøer, leverandører og oljeselskap bidratt aktivt til utviklingen av stadig mer effektive letemetoder, utbyggingsløsninger og produksjonsmetoder.

Med dagens teknologi klarer vi å utvinne om lag 50 prosent av de påviste oljeressursene på sokkelen - men erfaringen tilsier at teknologiutvikling gir langt høyere utvinning enn det som opprinnelig har vært planlagt.

Det er nok å nevne Troll, Ekofisk og den norskutviklede undervannsteknologien på Tordis-feltet.

Næringens kompetanse har utviklet seg så mye at vi har flyttet teknologien under vann og menneskene som styrer teknologien tilbake til land. Denne kompetansen må videreutvikles dersom vi fortsatt skal møte utfordringene på norsk sokkel, hensynet til miljøet og dersom vi skal beholde vår konkurranseevne.

Kompetansen vi besitter - enten den er av teknologisk eller forvaltningsmessig art – har ikke minst vokst frem som et resultat av samspillet mellom ulike aktører i næringen.

Til grunn for dette samspillet ligger selvfølgelig konkurransen. Men både konkurransen og samspillet bygger på respekt for spillereglene. Gjensidighet fremmer innovasjon og økonomisk vekst. Samspillet i næringen har blitt et konkurransefortrinn for Norge.

Dette samarbeidet vil regjeringen bidra til å videreføre. Vi ønsker å utvikle de områdene hvor Norge har kompetanse eller særlige fortrinn. Vi ønsker en næringspolitikk hvor staten er engasjert i partnerskap med næringslivet.

Jeg ønsker å fokusere på 3 viktige tema knyttet til kompetanse:

• Vi må skape kompetanse gjennom forskning og utvikling.
• Vi må benytte vår kompetanse i Nordområdene.
• Vi må dele vår kompetanse gjennom internasjonaliseringen av industrien.

Målrettet satsing på forskning og utvikling er særlig viktig for å skape kompetanse.

I petroleumsvirksomheten har forskning og utvikling vært avgjørende for at vi har overkommet utfordringene på norsk sokkel og at vi har klart å gå trinnene i den såkalte teknologitrappen som foreløpig slutter med utbyggingene av Ormen Lange og Snøhvit.

Når det gjelder fremtidig verdiskaping på norsk sokkel, mener Regjeringen at hovedutfordringene særlig er knyttet til følgende forhold:

1) For det første er effektiv leting og flere funn en forutsetning for å opprettholde høy produksjon i fremtiden. Tilgang til nytt leteareal er en sentral del av dette bildet.
2) For det andre blir det viktigere å sikre størst mulig ressursuttak fra eksisterende felter på norsk sokkel. Store deler av norsk sokkel er moden, og forlenget levetid på feltene og økt utvinning får stadig større betydning.
3) For det tredje er reduksjon av kostnadene avgjørende for å få til lønnsomhet i alle faser av virksomheten.

Disse utfordringene skal vi møte aktivt og målrettet. Økt kompetanse gjennom forskning, utvikling og ny teknologi vil være ett av flere viktige virkemidler.

Regjeringen vil legge til rette for at Norge skal bli en av de mest innovative og kunnskapsbaserte økonomier i verden. Særlig ønsker vi å satse på forskning på områder hvor Norge har fortrinn og et stort verdiskapingspotensial – som i olje- og gassnæringen. Vi vil legge vekt på den nasjonale strategien for forskning og utvikling som er trukket opp gjennom OG21-samarbeidet, et samarbeid som er unikt i verdenssammenheng.

”Olje og gass i det 21. århundre” – eller OG 21 – ble etablert av Olje- og energidepartementet i 2001 for å oppnå en helhetlig og målrettet strategi for forsknings- og teknologisamarbeidet i næringen.

I OG21s nye strategi pekes det eksplisitt på behov for økt satsing på grunnforskning og utdanning, et område det offentlige har et særskilt ansvar for. Jeg har notert meg dette og vil følge opp anbefalingen.

Regjeringen økte bevilgningen til petroleumsforskning til om lag 400 millioner kroner i år. Dette er et betydelig skritt i retning av å nå OG21s målsetting om 600 millioner kroner i årlige bevilgninger til petroleumsforskning. Jeg vil arbeide for at vi skal nå denne målsettingen.

Norges forskningsråds programmer Demo 2000 og Petromaks er de viktigste offentlige instrumentene for å få gjennomført strategien som er trukket opp gjennom OG21. Demo 2000 programmet har som formål å bidra til en raskere markedsintroduksjon av ny petroleumsteknologi. Petromaks dekker grunnleggende og anvendt petroleumsrelatert forskning. Demo 2000-programmet har siden 1999 støttet demonstrasjon av petroleumsteknologi. Enkelte teknologier utviklet gjennom Demo 2000 er allerede kommersielt tilgjengelige, og har resultert i store kostnadsbesparelser for næringen.

Vetco Aibels nye teknologi for å separere vann fra olje har for eksempel bidratt til betydelige kostnadsreduksjoner på Troll-feltet. Teknologien er etterspurt både nasjonalt og internasjonalt.

I fjor ble det foretatt en uavhengig evaluering av programmet, og dommen er svært positiv. Statens samlede satsing på Demo 2000-prosjekter i perioden 1999 til 2005 var over 340 millioner kroner.

Denne innsatsen utløste en samlet satsing sammen med industrien på 1,5 milliarder kroner. I følge evalueringen skal disse prosjektene allerede i dag ha realisert verdier i størrelsesorden 2-3 ganger innsatsen i form av inntekter fra økt petroleumsproduksjon og kostnadsbesparelser. Demo 2000-programmet kan forventes å ha en sterk positiv effekt på verdiskapingen.

I følge evalueringen kan Demo 2000 prosjektene som vil bli gjennomført føre til fremtidig økte inntekter og kostnadsbesparelser i størrelsesorden 75 til 135 milliarder kroner for norsk sokkel. Med slike resultater er det ikke vanskelig for meg å si at satsingen på Demo 2000 vil fortsette så lenge denne Regjeringen sitter.

Å bringe fram mer effektive og miljøvennlige teknologier er viktig for verdiskapingen på norsk sokkel og for å produsere og forbruke energi på en måte som tar enda større hensyn til miljøet.

En viktig utfordring i denne sammenheng er forskning og utvikling knyttet til håndteringen av CO2. Regjeringen ønsker å realisere gasskraftverk med CO2-håndtering og å etablere en CO2-kjede i Norge.

Arbeidet startet opp like før jul, og jeg forventer resultater allerede i løpet av første halvår i år. Gassco har fått i oppdrag å legge opp innledende forhandlinger mellom de kommersielle aktører i en CO2-kjede. Petoro vil også ha en sentral rolle i dette arbeidet i forbindelse med økt utvinning.

Dette er krevende, men i Norge har vi forutsetninger for å få det til: Vi har ti års erfaring med lagring og overvåkning av CO2 fra Sleipnerfeltet i Nordsjøen. Vi vil få ytterligere relevant erfaring fra Snøhvitfeltet. Vi har dyktige forskningsmiljøer innen CO2-håndtering og en industri med sterke teknologimiljøer.

Til tross for disse gode forutsetningene, må vi utvikle mindre kostbare løsninger. I samarbeid med industrien kan satsingen på teknologi for CO2 håndtering gjennom Gassnova, statens senter for miljøvennlig gassteknologi, komme opp i flere hundre millioner kroner i året. Dette er betydelig i internasjonal målestokk og kan gi norsk industri muligheter i et internasjonalt marked.

Resultatene av forskning og utvikling i petroleumsnæringen har hittil vært formidable. Vi skal fortsette å utvikle norsk kompetanse gjennom dagens forsknings- og utviklingsprogrammer og regjeringens satsninger. Jeg har stor tro på at samarbeidet innen forskning og utvikling også i fremtiden får samfunnsmessig betydning i form av økte fremtidige inntekter og en styrket norsk industri til beste for det norske samfunn.

Nordområdene er et av regjeringens viktigste strategiske satsingsområder. Regjeringen har flere mål i nordområdepolitikken. La meg kort gjenta disse:

• Vi vil sikre en bærekraftig forvaltning og utvikling av petroleumsressursene og de marine ressurser i Barentshavet.
• Vi vil legge til rette for positive ringvirkninger av petroleumsaktiviteter i nord og resten av landet.
• Vi vil sikre internasjonalt engasjement i nord og forståelse for norske interesser.
• Vi vil fremme norsk kommersiell deltakelse i russisk petroleumssektor i nord.
• Vi vil bidra til høye standarder når det gjelder miljø og sikkerhet.
• Videre skal regjeringen ivareta Norges posisjon knyttet til norske suverene rettigheter og jurisdiksjon i områdene rundt Svalbard.

Kunnskap er et nødvendig virkemiddel i arbeidet med å realisere disse målsettingene for nordområdene.

Norsk kunnskap om forvaltning, bærekraftig høsting og utvinning av naturressurser; kompetanse om teknologi, infrastruktur og miljø; høye krav til helse, miljø og sikkerhet er driverne for teknologisk utvikling innenfor petroleumsvirksomheten.

Kunnskap må omsettes til konkrete prosjekter.

I utarbeidelsen av forskningsstrategier for nordområdene skal vi bygge på den betydelige kunnskap som eksisterer ved landets ulike forskningsmiljøer. Samtidig må vi ta et helhetlig grep for at Norge skal lede an i utviklingen i nord. Regjeringen har lansert en tverrsektoriell satsning på forskning og utvikling i nordområdene: Barents 2020. Dette skal få i gang konkrete samarbeidsprosjekter – under norsk ledelse – som kan engasjere både Russland og vestlige land.

Innenfor energisektoren er målet å forene hensynet til miljøet og andre næringer med olje- og gassvirksomhet. Dette krever at vi hele tiden må søke nye og forbedrede løsninger på hvordan vi driver virksomheten. Når jeg ser på den teknologiske utviklingen på norsk sokkel de siste tiårene føler jeg meg trygg på at vi kan møte de fremtidige utfordringene vi blir stilt overfor.

La meg bevege meg til russisk side av Barentshavet. Regjeringen har et uttalt mål om at vi vil arbeide for at norske selskaper skal kunne delta i utbygginger i Russland. Jeg synes det er helt naturlig at forholdene blir lagt til rette for at to gode naboland som Norge og Russland samarbeider om bærekraftig utnyttelse av ressursene i vårt felles havområde. Dette er de to land enige om og det innebærer at vi også gjerne ser deltagelse fra russiske selskaper på norsk sokkel.

Jeg vil nå ta meg tid til å gå mer konkret inn på de ulike delene av norsk sokkel i Nord. Når det gjelder utviklingen i Barentshavet syd, har vi fått oppmuntrende resultater. Det nylig bekreftede funnet på Goliat er svært gledelig. Det ble gjort funn på flere geologiske nivåer og spesielt interessant er funnet som ble gjort i de dypere formasjonene.

Det påviser en ny letemodell som tidligere ikke er bekreftet i denne delen av Hammerfestbassenget. Funnet vil kunne få stor betydning for framtidig utforskning i tilstøtende deler av Barentshavet.

Mye tyder på at det kan være lønnsomt å bygge ut Goliat, og at vi vil motta en plan for utbygging av feltet. En eventuell utbygging av Goliatfunnet må vi ta stilling til når rettighetshaverne fremmer sin utbyggingsplan.

Det blir da opp til selskapene å demonstrere at en eventuell utbygging tar tilstrekkelig hensyn til miljøet og fiskeriinteressene i området.

Vi opplever nå at interessen for Barentshavet generelt er sterkt stigende. I 19. konsesjonsrunde ble det utlyst et betydelig antall blokker, og nå som søknadsfristen er gått ut, vil jeg si meg meget godt fornøyd med interessen. Timeplanen for runden ligger fast og tildeling av utvinningstillatelser vil skje i løpet av inneværende kvartal.

Myndighetene vurderer Barentshavet som et svært interessant område. Men det er viktig å huske på at området til nå har blitt utforsket bare i begrenset grad. Om lag halvparten av letebrønnene i Barentshavet er boret i nærområdene rundt Snøhvit. Det betyr at det kun er boret et 30 talls brønner i resten av Barentshavet syd.

Det er nødvendig med en betydelig utforskning i Barentshavet i årene som kommer. 19. konsesjonsrunde er i så måte et viktig skritt på veien. Vi har så avgjort behov for mer kunnskap om geologien i Barentshavet, og denne kompetansen får vi gjennom nye leteboringer og seismikk.

Hvordan bør vi gå videre med petroleumsvirksomhet i Barentshavet og utenfor Lofoten? Jeg skal ikke legge skjul på dette er vanskelige avveininger.

Havområdene utenfor Lofoten og i Barentshavet er rike på naturressurser, samtidig som dette er viktige fiskeriområder. I tillegg tror vi altså at disse områdene også inneholder store petroleumsressurser.

Dette krever at vi tenker nøye gjennom hvordan vi ønsker å forvalte disse havområdene. Regjeringen vil i den helhetlige forvaltningsplanen diskutere avveininger mellom de ulike interessene i havområdene utenfor Lofoten og i Barentshavet.

I Barentshavet syd synes det å være relativt stor enighet om at hensynet til miljøet og fiskeriene kan forenes med petoleumsvirksomhet i det meste av havområdet.

Jeg har stor tro på at vi kan finne frem til løsninger her som forener de ulike interessene på en god måte.

Utenfor Lofoten og Vesterålen oppfatter jeg situasjonen som følgende:
Disse områdene er trolig av de mest prospektive gjenværende leteområdene på norsk sokkel.

Beregninger fra OD anslår at ca. 15 % av de uoppdagede ressursene i Norskehavet ligger i dette område. Statoil anslår eksempelvis bruttoverdiene av ressursene i området til 6-700 mrd. NOK.

Samtidig er det, bl.a. gjennom arbeidet med forvaltningsplanen, dokumentert at disse områdene også er ekstremt viktige for fiskerier og for økosystemer.

Torsken kommer som kjent til Lofoten for å gyte, og egg og larver driver så nordover opp i Barentshavet, som er deres oppvekstområde. Dette har jeg selv relativt god kjennskap til da området utenfor Andøya er av de stedene hvor konsentrasjonen av egg og larver i perioder er størst.

Områdene utenfor Lofoten og Vesterålen er trolig det området på norsk sokkel hvor det vil være mest krevende å forene de ulike interessene.

Synspunktene fra de som representerer miljøinteressene er meget klare. Fiskerinæringen har også gitt tydelige budskap. Positive effekter av en eventuell petroleumsvirksomhet må veies opp mot risikoen for at en slik virksomhet kan skade andre interesser. I en slik vurdering vil imidlertid risikobildet fra en eventuell petroleumsvirksomhet ikke være konstant over tid.

Det har i de senere tiår foregått en betydelig teknologisk utvikling for å gjøre petroleumsaktiviteten mer skånsom for miljøet og andre samfunnsinteresser. Det er ingen grunn til å tro at denne positive utviklingen vil stanse opp.

Jeg har tro på at den videre teknologiske utviklingen kan muliggjøre sameksistens også i dette området.

De siste årene har vi erfart en betydelig økning i energietterspørselen, ikke minst på grunn av økningen i Kinas energibehov. I følge IEA vil den totale energietterspørselen øke med over 50 % innen 2030. Det er ingen overdrivelse å si at det vil kreve enorme investeringer å møte denne etterspørselen.

Ettersom de største petroleumsressursene er i hendene på nasjonale oljeselskaper, er det en hard konkurranse om de tilgjengelige globale ressursene.

Statoil, Hydro og norsk leverandørindustri har ambisjoner om å vokse betydelig internasjonalt. Norsk industri demonstrerer sin kompetanse ved å vinne kontrakter verden over.

Men vi må huske på at det er en kontinuerlig utfordring for norske selskaper å få innpass på nye markeder med andre politiske regimer, komplekse reguleringer og nasjonale krav til lokalt innhold.

De fleste land med store petroleumsressurser er ikke OECD-medlemmer. Å orientere seg i disse landene krever mer enn teknologisk kompetanse. Det krever også innsikt i stedlige forhold som politikk, lovgivning og kultur.

Som myndigheter skal vi gjøre hva vi kan for å støtte opp om selskapenes bestrebelser internasjonalt. Vi skal fungere som døråpnere i vanskelige markeder. Vi skal arbeide for bedrede rammebetingelser og ta opp sentrale utfordringer med myndighetene der. Vi skal fortsette å finansiere virksomheten i regi av INTSOK, Petrad og Oljedirektoratet.

I høst ble det flere ganger stilt spørsmål ved norske selskapers tilstedeværelse i ressursrike, men fattige stater, som for eksempel Angola og Nigeria. Kritikken anskueliggjør en felles utfordring vi har ved norsk tilstedeværelse i land uten velfungerende institusjoner. Selv mener jeg imidlertid at det mest konstruktive er å spørre: Hvordan kan vi bidra til å bedre situasjonen i disse landene?

Landene har store behov for investeringer, økt kompetanse og oppbygging av lokalt innhold. Kompetanseoverføring er et av våre viktigste virkemidler og her har norske bedrifter gode resultater å vise til. La meg nevne bare ett av mange eksempler. I Angola, som har behov for flere utdannede, har norsk industri og INTSOK etablert et treningsprogram innen undervannsteknologi. Nesten alle de ferdigutdannede ble gitt en jobb i oljeindustrien – og mange i norske selskaper.

Norsk industris innsats er selvsagt ikke uegennyttig, men likevel er konsekvensene for landene de er engasjert i gode.

Vi merker blant annet en større etterspørsel fra utviklingsland etter norsk forvaltningskompetanse og norske erfaringer med lokalt innhold. Regjeringen ønsker å trappe opp arbeidet med problemstillingene rundt oljeforvaltning og antikorrupsjonsarbeid.

Olje- og energidepartementet og andre departementer har startet arbeidet med en felles satsing på bistand til utviklingsland når det gjelder petroleumsforvaltning og godt styresett. Satsingen innebærer økonomisk støtte gjennom en ekstrabevilgning på 50 millioner kroner per år i fem år fremover. Det er viktig at norsk industri betraktes som en ressurs i dette programmet og at utviklingslandene kan dra veksler på industriens kompetanse.

Videre er Norge en aktiv bidragsyter i EITI – Extractive Industries Transparency Initiative. Initiativet skal øke transparensen i pengestrømmene mellom selskaper i utvinningsindustriene og deres vertsland. Norge sitter i EITIs styringsgruppe og regjeringen tar sikte på å trappe opp den økonomiske innsatsen til initiativet.

Den primære hensikten med disse tiltakene er å bidra til økt utvikling og verdiskaping i disse landene.

I tillegg ønsker vi at norske bedrifter skal få ta del i denne verdiskapingen. Gjennom overføring av både forvaltningsmessig og teknologisk kompetanse kan vi øke norske bedrifters konkurransesituasjon.

Som sagt må vi skape kompetanse ved forskning og utvikling. Vi må benytte vår kompetanse i Nordområdene. Og vi må dele vår kompetanse internasjonalt.

Avslutningsvis vil jeg ta opp en fundamental utfordring for hele næringens kompetanse; og det er behovet for å sikre den grunnleggende naturvitenskapelige kompetansen som også er nødvendig for olje- og gassvirksomheten.

Etter noen vanskelige år, ser vi nå en gledelig økning i interessen for å søke på aktuelle fag for petroleumssektoren. Næringen har selvsagt et eget ansvar for å sikre økt interesse for og rekruttering til bransjen. Likevel er det myndighetenes ansvar å styrke realfagene i grunnopplæringen og å sikre interessen for tekniske fag i sin alminnelighet. Den foregående regjeringen var oppmerksom på dette og vi vil videreføre og styrke målrettede tiltak.

Regjeringen vil forsterke hovedlinjene i Kunnskapsløftet. Vi vil ha flere undervisningstimer i grunnskolen og flere lærere som kan gi elevene bedre oppfølging. Vi vil ruste opp høyere utdanning og heve forskningsinnsatsen i Norge, både økonomisk og kvalitetsmessig. Regjeringen tar spørsmålet om rekruttering til realfagene alvorlig.

Til sist vil jeg referere til historikeren Francis Sejersted som mener at norsk oljehistorie i forbausende stor grad er historien om en politikk der man har oppnådd det man ønsket. Jeg antar at det er vår felles ambisjon at et tilsvarende skussmål skal kunne gis også i fremtiden. Det krever felles mål og felles innsats ikke minst innen de områder jeg har snakket om i dag.

Takk for oppmerksomheten!