Oljevirksomheten - et dårlig konjunkturvirkemiddel

Satt på spissen: Bør plattformene stenges og supplybåtene ligge til kai i gode tider for å avkjøle norsk økonomi? Nei. 

En del av vår pietistiske og protestantiske arv er at vi ikke skal ha det godt uten at det gjør litt vondt. Etter mitt skjønn en god tilnærming; en som bidrar til edruelighet, forsiktighet og høy arbeidsmoral. Men i denne diskusjonen gjøres vår største suksess til et problem.

Industriell aktivitet knyttet til olje og gass på norsk sokkel og internasjonalt er vår klart viktigste næring og verdiskaper. Den involverer flere hundre tusen arbeidstakere og bidrar med enorme eksportinntekter. Gjennom forvaltning og entreprenørskap i tiår er det bygd arbeidsplasser og muligheter til utvikling over hele landet. I alt for stor grad gjøres dette til et problem i det norske ordskiftet, paradoksalt nok i en tid der nesten alle andre OECD-land møter store utfordringer knyttet til sysselsetting og offentlige finanser.

Når profilerte økonomer i Aftenposten ber Regjeringen begrense oljeinvesteringene gjennom køordninger og lignende for å dempe aktiviteten, vitner det etter mitt skjønn om en svært grunn analyse. Her er noen viktige grunner for hvorfor norsk oljeindustri egner seg dårlig som konjunkturvirkemiddel:

- Petroleumsnæringen er global. Det er et høyt aktivitetsnivå i næringen for å dekke verdens energibehov. Norsk olje- og gassindustri opererer i, og eksporterer varer og tjenester til hele verden. Ved siden av selve olje- og gasseksporten er tilknyttede næringer vår viktigste eksportnæring, med andre ord en enorm suksess for norsk kompetanse, teknologi og industri. Heller ikke internasjonalt reguleres aktivitetsnivået med utgangspunkt i norske konjunkturer, og all den stund vi ønsker at norsk næringsliv skal lykkes ute legger jeg til grunn at denne delen av næringen skal vokse og utvikle seg med støtte fra det norske samfunnet.

- Min fremste oppgave som statsråd er å bidra til en så høy ressursutnytting som mulig. For hvert prosentpoeng vi øker utvinningsgraden på sokkelen skaper vi verdier for mange hundre milliarder kroner. Investeringene må gjøres nå: De må gjøres mens plattformer, rør og kompetanse er på plass. En svært stor andel av aktiviteten på sokkelen er knyttet til slike prosjekter. Ekofisk er et godt eksempel. Der investeres nå 65 mrd for førti nye år med produksjon. Vi utvikler også en rekke mindre funn ved å knytte dem opp mot eksisterende infrastruktur. Dersom vi utsetter vi slike utbygginger vil ressurser gå tapt, og det norske samfunnet går glipp av enorme verdier. Moralsk og etisk vil dette være umulig å forsvare; et land som aktivt skusler bort ressursene sine fordi man er urolig for lønnsveksten er heldigvis et ukjent fenomen. En køordning der de mest lønnsomme prosjektene kommer først vil virke slik fordi mer marginale prosjekter ikke skal gjennomføres.

- Olje- og gassnæringen har lange tidslinjer. Å ta tak i de nye, selvstendige utbyggingene som selskapene arbeider med i dag med tanke på å utsette dem er lite målrettet om målet er redusert press i økonomien på kort sikt. Investeringene i slike utbygginger utgjør også en svært liten del av totalinvesteringene i de nærmeste årene.

- Vi kan velge å redusere tildelingene og ikke åpne nytt areal i nord. Også dette vil være svært lite målrettet: En eventuell effekt på aktivitetsnivået er svært usikker og vil ikke ”slå inn” før om ti til femten år. Og selv ikke spåkoner på torvet vet noe om hvordan norsk virkelighet ser ut da. Videre vil vi aktivt takke nei til de mulighetene en hel landsdel nå ser konturene av, og vi vil la Russland alene bestemme tempoet og løsningene for olje og gass i nord.

- Et høyt norsk skattenivå offshore (marginalskattesats på 78 pst.) veies opp av forutsigbarhet og stabilitet for en svært langsiktig, kapital og teknologiintensiv næring. Etter mitt skjønn er dette en av norsk sokkels største konkurransefortrinn. Hvordan ville dette bildet sett ut om vi nå skulle innført en ordning som i praksis ville betydd at oljeselskapene - etter at de har tatt kostnadene knyttet til leting og utvikling av et område -fikk brev fra staten om at prosjektet måtte utsettes fordi arbeidsledigheten i Norge er for lav?

Dette er ikke det samme som at jeg ikke er bekymret for kostnadsutviklingen i Norge generelt og i oljesektoren spesielt. Tvert imot er det uhyre viktig å bidra til at det ikke bygges bobler i næringen, eller at kvaliteten på det som blir gjort forringes. Det vil redusere konkurransekraften og ressursutnyttingen. Også i fremtiden må Norge ha et variert og robust næringsliv over hele landet. Olje og gass vil og skal være en viktig del av dette, men den verken skal eller kan være alt vi holder på med. Vi må derfor fortsette med en langsiktig forvaltning av ressursene med tanke på å utvikle hele landet. Det krever forutsigbarhet, ikke vilkårlighet. Det finnes imidlertid mange måter å adressere utfordringen på, et ansvar myndighetene deler med næringen. La meg derfor peke på tre viktige elementer som jeg tror kan bidra til felles mål om god kostnadsutvikling og konkurransekraft både for Norge og oljenæringen.

- Resten av Europa er i motsatt situasjon av den vi har i Norge. Mye kompetent arbeidskraft har allerede kommet til Norge, men det er plass til fler. Et mer aktivt rekrutteringsarbeid internasjonalt, spesielt i Sør-Europa, er etter mitt skjønn viktig.

- Boring av brønner utgjør en stor del av kostnadene. Kostnadene er betydelig høyere i Norge enn sammenlignbare sokler som Storbritannia. Riggutvalget ledet av Eivind Reiten vil i nær fremtid presentere en analyse og eventuelle tiltak for å redusere disse kostnadene.

- Endelig har både arbeidsgivere og arbeidstakere et felles ansvar for å holde kostnadsutviklingen på et bærekraftig nivå. Gjennom forsvarlig lønnsutvikling og felles løft for kontinuerlig omstilling og innovasjon sikres både konkurransekraft og velferd for fremtiden.