Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Avsluttende foredrag

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Olje- og energidepartementet

10. oktober 2013      

Sjekkes mot fremføring

Velkommen til sammen som har kommet hit for å høre på meg her i dag. Det er litt rart at jeg nå skal holde et avslutningsforedrag, men det har vært drøye to og et halvt svært spennende, og ikke minst lærerike år.

 Det vil alltid være mye diskusjon og debatt knyttet til energispørsmål, og min tid som minister har vel ikke akkurat vært noe unntak fra denne regelen. 

Jeg mener helt grunnleggende at diskusjon og debatt – ordskifte - er en helt nødvendig del av et velfungerende demokrati. Uten å diskutere disse tingene, uten at de står høyt på agendaen, uten at det for så vidt er temperatur og engasjement, er det også vanskelig å bevege seg videre. 

De siste årene innenfor energipolitikken har også vært preget av et stort engasjement, det tror jeg er en forutsetning for at vi skal bevege oss videre, bevege oss videre i riktig retning.           

Så har jeg holdt meg til noen betraktninger om de overordnede inngangene vi har hatt – og har – som samfunn knyttet til en del av energiressursene våre, og jeg vil prøve meg på én sammenligning. 

Det var det en meninghetsformann i Rogaland som sto for. Han ble en gang spurt om – eller konfrontert med – sitt alkoholpolitiske ståsted under henvisning til at også Jesus gjorde om vann til vin, hvorpå han svarte: Vi vet det, men vi liker det ikke. 

Av og til har jeg litt følelsen av at det er sånn vi som samfunn forholder oss spesielt til våre rike olje- og gassressurser; vi vet at de er der, vi vet at de representerer enorm verdiskaping, mange arbeidsplasser for det norske samfunnet og på sett og vis er en forutsetning for vår velferd, men det har også vært en holdning som sier at vi liker det bare sånn måtelig, og i visse kretser, og i form av en del meningsytringer virker det nærmest også som at dette skjemmes vi egentlig bitelitte grann over. 

Det mener jeg det er ingen grunn til, og det har jeg også brukt noe tid på. For det første skal vi ikke skjemmes over det fordi det ikke er riktig. Tvert imot er det rett å gjøre det motsatte, det er rett å være stolt av det norsk energinæring representerer bredt, både det på land som er fornybart og det som foregår på norsk kontinentalsokkel. 

For det andre er det noe med at det er dette vi i Norge gjør; det er dette vi er. Og for det tredje ligger det et svært stort potensial framover knyttet til fortsatt forvaltning og utvikling av rike energiressurser. 

Og det har vært et av de prosjektene som jeg har jobbet mye med gjennom de siste 2 ½ årene, utfordret meg selv på og brukt mye tid på; bidra til å flytte debatten, bidra inn i debatten og bidra til å endre debatten, og dermed kanskje også norsk opplevd virkelighet. Av mange grunner opplever jeg nå at norsk energibransje framstår med stor selvtillit, i hvert fall med mer selvtillit – det er uhyre viktig for Norge. 

Så noen innvendinger. Jeg begynner med et helt overordnet spørsmål. Er det vi driver på med bærekraftig – og da mener jeg ut fra ressurs- og miljøperspektiv? 

Helt åpenbart!  Verden trenger det vi har å tilby og alternativene er ofte langt dårligere. Det er også sånn at selv om framtiden er fornybar, er den ikke bare fornybar. Jeg har til det kjedsommelige gjentatt at i 2035 kommer verden til å trenge om lag like mye fossil energi som den gjorde i 2010, og dermed må vi som samfunn, som internasjonalt samfunn, også forholde oss til spørsmålene: Hvilke fossile energibærere, hvordan skal vi produsere dem og hvordan skal vi få brukt dem på en mest mulig miljøvennlig og ressurseffektiv måte?

Her sitter Norge på mange av svarene. Det skal vi ikke slå oss til ro med, men tvert imot presse oss for stadig å bli enda bedre, men jeg mener at vi har mye viktig å bidra med der. 

Økonomisk – vel, det er et litt mer komplisert bilde. Jeg tenker likevel at det er to ting som det er verdt å ta med seg. For det første er det min opplevelse at – kall det – råvareøkonomien, ressursøkonomien har fått en grad av renessanse. 

Det er de OECD-landene som har vært eksponert inn mot en stor grad av råvarer og naturressurser som har klart seg best i verden gjennom de siste 10-15 årene: Det er Norge, det er Canada, det er Australia. Og det er ingenting som tyder på at det bildet kommer til å endre seg på kort og mellomlang sikt. Jeg tror at det er mye bærekraft i at vi fremdeles har en økonomi i Norge som er eksponert mot råvarer av ulike slag, og der er vi jo svært godt skodd, både med det vi driver på med i dag, men også et stort potensial innenfor annen type råvareproduksjon. 

Så har du det andre som handler om vår egen nasjonaløkonomi, og som egentlig er spørsmål om vi faser inn – eller spørsmål om tempo på innfasing av oljepenger. Der er det vel min opplevelse at vi bruker for mye for fort, og det er vel egentlig det eneste gode argumentet jeg kan oppdrive for at man skulle tjent mindre penger. Det måtte i så fall være hvis man klarte å bruke mindre penger. Der er jo Oljefondet en konstruksjon som virker begge veiene, så det er ingen grunn til å tro at det skulle bli sånn, men jeg er bekymret for at vi bruker for mye for raskt, og at det dermed driver kostnadsnivået i Norge opp på et nivå som over tid ikke er bærekraftig. 

Så har jeg, med stor interesse selvsagt, lest den nye regjeringserklæringen. Jeg klarer ikke å finne spor av en redusert oljepengebruk på de 75 sidene – snarere tvert imot. Så det skal bli uhyre interessant å se hvordan det utvikler seg i de neste 4 årene. Jeg har imidlertid selvsagt tillit til at man ikke setter dette over styr. 

Så tenkte jeg at jeg skulle si litt om den perioden vi nå er inne i, som er spesiell først og fremst fordi vi nå gjennomfører den største utbyggingen av fornybar energi noensinne. Det skjer på veldig kort tid, og det gjør at våre elmarkeder, vår infrastruktur er i støpeskjeen på en måte som heller sannsynligvis ikke har en parallell, i alle fall de siste ti årene. 

Fra oppstarten av det grønne sertifikat-systemet 1. januar 2012, til det stenges ved utgangen av 2020, skal vi få inn 26,4 milliarder kWh. Det tilsvarer forbruket til over 1 million husholdninger, og det skal gjøres på 9 år. Det er investeringer for flere hundre milliarder kroner i produksjon og infrastruktur, og det er et svært stort løft for det norske og det svenske samfunnet i fellesskap. 

Jeg er også der litt overrasket over at vi som samfunn ikke tar inn over oss det som faktisk skjer, men at man åpenbart bare flytter målet, og så sier man at man burde ha gjort enda mer enda fortere, når faktum er at her driver vi virkelig sjokkterapi på oss selv, løfter oss selv etter håret og gjennomfører nå det som mange har snakket om i mange, mange år. 

Det vil resultere i at vår fornybarandel når 67,5 % i 2020. Det er den høyeste i Europa, åpenbart også den høyeste i verden. Fram til nå har vi faset inn en normal produksjon på om lag 4,6 TWh, altså fra det siste 1 ½ årene. Derfor er det litt rart når det snakkes om et overskudd av elsertifikater i Norge, det er rett og slett fordi vi vet at det er en enorm differanse mellom de 26,4 som skal inn og de 4,6 som har kommet inn, altså det er godt over 20 TWh i differanse, 20 milliarder kWh ny fornybar energi, det skal inn innen utgangen av 2020. 

Det som jeg tror er en uhyre viktig oppgave fra myndighetssiden nå, og spesielt i 2015 når man har en varslet kontrollstasjon, det er å presisere og holde fast overfor bransjen at det ikke blir store endringer. 

Ordningen er lagt, lovfestet, den er traktatfestet mellom to land. Denne ordningen skal utløse investeringer for et tresifret milliardbeløp, og hvis man nå begynner å si at her kommer det store endringer, her kommer det store justeringer som får en vesentlig konsekvens for markedet, er jeg helt sikker på at det vil bidra usikkerhet, og usikkerhet som igjen kommer til å bidra til at vi ikke får realisert investeringene. 

Så det er nå uhyre viktig å holde fast på stabiliteten og forutsigbarheten i systemet, være tro mot systemet og sørge for at bransjen, sørge for at de som sitter og skal ta investeringsbeslutningene, stoler på at dette er det man har å forholde seg til. 

Senest rett før valget godkjente departementet endelig Norges desidert største fornybarsatsinger. Samlet sett er vindkraftutbyggingen på Fosen blant verdens største, med samlede investeringer på om lag 20 milliarder. Det er jo ellers bare en størrelsesorden på tall som vi som samfunn forholder oss til knyttet til olje- og gassutbyggingen offshore. Den type investeringer og kapital blir selvsagt ikke stilt tilgjengelig hvis man ikke har sikkerhet og tro på at det vi har sagt blir overholdt. 

Så stabilitet, forutsigbarhet, troskap mot det vi har sagt, fram mot 2020 er uhyre viktig. Vår viktigste jobb fra myndighetssiden er også stabilitet og forutsigbarhet i konsesjonspolitikken. I fjor godkjente vi 3,6 TWh, i år 4,6 TWh i det som ble – ikke blir, men ble - enda et rekordår. 

Vi må stille nok tillatelser i utsikt til markedet til at man klarerer ut gode prosjekt på en god måte. Der har NVE gjort en kjempejobb. Det må man fortsette med og der har også mitt eget departement jobbet godt sammen med andre berørte departementer, som Miljøverndepartementet, for å få til dette. Det har vært behandlet rekordmange konsesjoner de siste årene både i antall og i størrelse. Dette er det god grunn til å være stolt over. 

Nå til et felt der jeg gjerne skulle ha gjort mer, og det er revisjon av allerede eksisterende vassdragskonsesjoner. De skal vi nå igjennom, i årene som kommer. Det er gjort viktig grunnlagsarbeid som både departementene og fagetatene vil kunne forholde seg til framover. Men som sagt, jeg hadde gjerne sett at vi hadde klart å revidere flere eksisterende vassdragskonsesjoner enn det som har skjedd. Samtidig mener jeg at nå – i den perioden vi nå er inne i – er det åpenbart riktig å prioritere å få nye konsesjoner ut i markedet, så man får klarert ut den fornybarsatsingen som vi alle sammen vil ha på plass. 

Det er ikke bare å bygge ny produksjon, vi må også bygge infrastruktur, vi er nødt til å ha nett. Sommeren før jeg ble statsråd gikk jo hele Norge nærmest inn i en – hva skal vi kalle det: det var jo den store mastesommeren, og man brukte ekstremt med tid og oppmerksomhet, og noen var glade, de fleste var kanskje deprimerte, knyttet til de forferdelige mastene som skulle komme langs Hardangerfjorden. 

Det tror jeg kanskje er et av de feltene der norsk virkelig i alle fall må ha flyttet seg veldig langt: fra at vi som samfunn nærmest går inn i en kollektiv depresjon knyttet til disse kraftlinjene, har vi i etterkant gitt rettskraftig konsesjon til 1.000 km til – og det kommer til å komme flere. 

Min opplevelse er at det går stadig bedre. Som samfunn vet vi at vi trenger disse ledningene – det er i hvert fall sånn jeg opplever det. Vi diskuterer ikke lenger om det er behov for det, eller ikke. Så krangler man litt om de skal gå langs trasé A eller B – det tror jeg helt sikkert man kommer til å fortsette med i all framtid, for selv om vi som samfunn trenger dem, er det helt åpenbart at de som kommer i nærhetene av disse linjene, ikke nødvendigvis tenker at det var et hyggelig håndslag.

Men det fører ikke bare til at man kan få ny energi til markedene, men det fører jo også til at man knytter landet bedre sammen, og det gir oss muligheter for næringsutvikling og forsyningssikkerhet i en stadig større del av Norge. 

Nå er vi i gang med ledningen fra Balsfjord til Hammerfest. Jeg tror det er det største prosjektet Statnett noensinne har hatt. Det vil gi våre nordligste fylker den samme forsyningssikkerheten som man har lenger sør. Det skulle bare mangle: Det er å bygge landet. Det kommer ikke til å bli gratis – det er åpenbart ikke gratis, og det kommer ikke til å være helt problemfritt heller, men det er rett og det er riktig, og jeg er glad for at det er en satsing som skjer. 

Så litt om veien videre for fornybarsatsingen. Fornybar energi, og tilgang på fornybar energi, er viktig både for å nå klimamål selvsagt, for å omstille økonomien til å bli en mindre utslippsintensiv økonomi ,og det er et velfungerende energisystem, et konkurransefortrinn for annen industri og næringskaping. 

Dersom vi ser på norsk historie, handler mye av velstandsveksten vår, industrialiseringen vår, om at de fem fossefall – og brukte alt fra møller og sagbruk og så strøm og metaller. Jeg tror at den historien kan gjentas. Og vi ser nå at deler av norsk industri igjen begynner å røre på seg.

Etter en investeringstørke over noen år jobbes det nå fram større og mindre prosjekt over hele landet, og vi ser faktisk at man også investerer i et høykostland. En investerer da i den aller beste teknologien og ser på ren energi og en godt utviklet industriell kultur i Norge. Jeg tror og håper at det kan skje framover,og jeg tror at hvis vi kan bruke våre nye energiressurser til det, vil det være uhyre fornuftig for det norske samfunnet, vil være uhyre fornuftig for verden. 

Det var mange virkemiddel for å få til det, utbygging av strøm og infrastruktur er én ting, men vi har også Enova.

 Enova skal nå inn i stadig tyngre prosjekt gjennom teknologifondet. Det var for øvrig en artig ting med den nye regjeringserklæringen. Det står rett ut at en skal øke avkastningen på teknologifondet. Jeg synes jo punkt 1 at det er veldig interessant at man i en regjeringserklæring vedtar at man skal øke avkastningen. 

Så synes jeg punkt 2 at det er jo lite ambisiøst, for hvis du først skal i gang med å øke avkastningen på fond, er det jo langt mer lønnsomt å øke avkastningen på hele oljefondet, og ikke bare på teknologifondet. 

Men uansett, det er vel uttrykk for at man har ambisjoner på vegne av Enova og utvikling av industriell teknologi. Det er bra. Enova har tildelt støtte de siste årene til 5 500 prosjekt i smått og stort. Det er med å trekke Norge i riktig retning. 

Jeg har imidlertid lyst til å si litt om de utfordringene vi står foran framover både i Norge og i Europa. Jeg mener for det første at velfungerende transparente åpne energimarked er en forutsetning for en god og bærekraftig økonomisk og sosial utvikling. 

Det fins veldig få eksempler på i verdenshistorien at du har land som ikke får orden på energipolitikken sin, eller områder som ikke har orden på energipolitikken sin, energimarkedene sine, men som klarer å bevege seg framover hurtig. 

Det fins imidlertid en hel dunge med eksempler på det stikk motsatte; hvis det ikke fungerer der, er det veldig mange andre ting som heller ikke fungerer. Altså dette er kritisk infrastruktur for siviliserte samfunn. Og våre energimarked, de europeiske, er nødt til å virke sånn som vi vil at de skal virke, og de er nødt til å bidra til to ting, mener jeg.

Det ene er reduserte utslipp av klimagasser, og det andre er økt nasjonal og regional konkurransekraft.

Og om utbyggingen da kommer på vind eller vann eller sol eller bølgekraft – eller hva det nå skulle være – det spiller i utgangspunktet ikke noen stor rolle. Det viktigste er selvsagt å få fram til markedet det som fungerer, det som leverer varene til en lavest mulig pris, og det som er tilgjengelig. 

Det betyr at det etter mitt skjønn også er nødt til å bli slutt på – i hvert fall noen steder er det en slags oppfatning, eller en slags definisjon av klima og miljøvennlighet som handler – satt på spissen – om at jo mer subsidier en eller annen energiproduserende kilde trenger, jo mer miljøvennlig og klimavennlig er det. Solceller er jo det som trenger klart mest, og det vil ikke da være det klart mest miljø- og klimavennlige – i allefall … hos noen. Sånn er det ikke. Det er snarere tvert imot – det er motsatt. Det er åpenbart ikke sånn at det er fornuftig å satse på solceller i et land uten sol, og det er åpenbart ikke sånn at det er ressurseffektivt og fornuftig å satse på ting som er kostbart, bare fordi det er kostbart. 

Altså: Er det fornybart, så få det inn, men sørg nå for Guds skyld at dette gjøres så billig og så effektivt som overhodet mulig. Det er vi som samfunn som plukker opp regningen for at man ikke gjør det. Man plukker opp regningen i form av økte utslipp og redusert konkurransekraft, reduserte levekår og mindre muligheter. 

Det betyr også selvsagt at vi skal være glad for vannkraften vår, glad for det den representerer, rett og slett fordi ikke bare er den fornybar, den er også forholdsvis rimelig, og den er på toppen av det hele regulerbar. Dette tror jeg er utgangspunktet for en av de viktigste diskusjonene, avveiningene, som Europa står over i tiden etter 2020. 

Nå har vi alle sammen satt våre mål for 2020 og bestemt våre virkemidler. Nå har man startet diskusjonen om hva det er som skal skje etterpå. Jeg mener at det er en av de aller viktigste diskusjonene for klimaet. Hvis man mener noen ting med reduserte klimagassutslipp i Europa etter 2020, er dette en av de aller viktigste diskusjonene. Og det er også en av de aller viktigste diskusjonene i et Europa som skriker etter konkurransekraft, som skriker etter arbeidsplasser, og dermed også for alle oss som bor her og som vil ha arbeid. 

Så tenker jeg at vi må tro at dette kan vi klare, og så er det dessverre sånn akkurat nå at status er motsatt. Min oppfatning er at klima og miljø for mange har blitt en unnskyldning, en mekanisme, et argument som man bruker for mekanismer og reguleringer som i sin virkning kortslutter energimarkedene, og gjør dem stadig mindre effektive, stadig mindre transparente, og som skaper stadig større utslipp og problemer. 

Resultatet er da høyere priser enn nødvendig – det er jo ikke bra. Og det er høyere utslipp enn nødvendig. Og en del av resultatene vi nå ser, syns jeg er tilnærmingsvis groteske, det er ikke moro å se på at store energimarked både øker prisene på energi betydelig samtidig som utslippene går opp.

Da har man oppnådd de to tingene man ikke vil oppnå. Man bør oppnå reduserte kostnader og reduserte utslipp, ikke det motsatte. Og det bør i alle fall inspirere til debatt. 

Jeg mener at vi bestemmer utslippene i Europa politisk gjennom kvotesystemet, og så må vi ha tro på og tillit til dette hvis det skal få sjansen til å virke. Det betyr at vi er nødt til å slutte med dobbeltreguleringer. 

Vi er nødt til å slutte etter 2020 med kostbare og nasjonale subsidieordninger. Det er også min inngang til grønne sertifikater: det var riktig å gjøre det nå. Men så må vi veldig sterkt tenke på at dette er en hjertestarter, dette er en hjertestarter som vi bruker for å få i gang våre regionale fornybare markeder. 

Så vet vi alle sammen at hvis vi bruker en hjertestarter på et hjerte som virker, så kan det ikke bare bli ubehagelig, det kan til og med virke mot sin hensikt.

Det må ikke få utvikle seg sånn at dette blir en pacemaker, en gåstol – noe som man skal trekke med seg inn i evigheten. 

Jeg er også veldig opptatt av – har blitt – at vi skal la handelen mellom landene skje så fritt som mulig - at vi har kabler, at man utnytter hverandres ressursgrunnlag så effektivt som overhodet mulig. 

Før har vi jo lagt til rette for en veldig stor utbygging av nye mellomlandsforbindelser, en økning på 60 % på 8 år. Det som nå er i alle fall et stort paradoks, er at vi ser at i en del av de markedene vi nå knytter oss til, har man subsidiert inn så mye fornybar energi at man får trøbbel med forsyningssikkerheten, og dermed begynner man å subsidiere inn det man i utgangspunktet lanserte subsidier for å bli kvitt, nemlig fossil energi for å sikre forsyningssikkerheten. 

Dermed faller også mye av rasjonalet bak utenlandsforbindelsene bort. Det er en utvikling som vi ikke skal ønske velkommen, og som fremstår som et slags eksempel på hvorfor dette, akkurat nå i alle fall, går i feil retning. 

Jeg håper og tror at dette er en utfordring som en ny statsråd tar på strak arm og aktivt bidrar til å åpne opp igjen de europeiske energimarkedene. Det er riktig og det er viktig,  det vil redusere utslippene, det vil øke effektiviteten og det vil skape nye muligheter for verdiskaping i Norge. 

Vi har hatt flom to ganger mens jeg har vært statsråd.  Noen har vært hardere rammet enn andre, og Kvam er selvsagt den plassen som har fått mest. Med det mener jeg to ting: det ene er det åpenbare: vi er nødt til å gjøre mer på beredskapssiden, på flomsikringsarbeid, på varsling, og selv om systemene våre er gode, kan de alltid bli bedre. Det andre er at jeg syns vi igjen bør begynne å diskutere hvordan vassdragsreguleringen også virker flomdempende. Det er helt åpenbart at våre vassdragsreguleringer og demninger gjør oss mindre sårbare, det har vært en bieffekt av den fornybare energien som vi har bygd ut.

Jeg vil mene at vi nå framover også er nødt til å tillegge flomdempende tiltak i vassdragsreguleringene større vekt. Det betyr selvsagt at alt annet likt, så vil det være, bør det være et viktig hensyn for samfunnet at man beskytter oss mot flom. 

Så er det en ting til jeg har lyst til å si på skjæringspunktet mellom forsyningssikkerhet/fornybar energi og petroleumsvirksomhet, og det handler om leveringsdyktigheten vår som samfunn over hele landet. 

Det ligger et stort anlegg på Ormen Lange som produserer 20 % av den gassen som Storbritannia bruker hver eneste dag. Det er enorme økonomiske verdier og det er en viktig del av infrastrukturen i alle fall til England. 

Det er mulig å argumentere for at det er viktigere for England enn det er for oss. Uansett er det sånn at dette er et anlegg som det er viktig for Norge å holde i gang av mange årsaker. Det henger på en kabel, fra Vikalandet til Fræna, og man har opplevd utfall.

Samtidig investerte Statnett i reservekraft på dette anlegget for å være med og bidra til å sikre forsyningssikkerheten i Midt-Norge. Nå har man søkt om å kunne starte disse reservekraftverkene i de tilfellene som kunne tenkes å oppstå med utfall av denne ledningen. Det er også en søknad som den neste regjeringen blir nødt til å ta stilling til, men mitt utgangspunkt er at det er åpenbart fornuftig å gi en sånn konsesjon – ikke som en del av den ordinære kraftforsyningen, men rett og slett for å ivareta forsyningssikkerheten i området for privathusholdninger, industri og ikke minst dette anlegget i situasjoner der denne ledningen ramler ned. 

En av de siste store avgjørelsene denne regjeringen tok, var knyttet til Mongstad - avskaffing eller avslutning av arbeidet med fullskala CCS på Mongstad. Årsaken til det er det redegjort veldig grundig for. Det ble i den forbindelse også selvsagt sånn at det arbeidet som Gassnova har lagt ned, knyttet til mulighetsstudien, dvs. arbeidet utover Mongstad, har blitt viktigere fordi ambisjonen om et fullskala renseanlegg i 2020 ligger fast. 

Det ligger også fast, ser jeg, med ny regjering, med nytt flertall. Det gjør det arbeidet viktigere.

Så ser jeg at det har vært satt spørsmålstegn i det offentlige ordskifte om hvorfor man nå har utsatt signeringen av tre avtaler. 

Det er det en veldig god grunn til, og det er rett og slett at vi har nå utvidet mandatet, bedt Gassnova gå en runde til på alle punktutslipp i Norge for å få en så bred og vid prosjektportefølje som overhodet mulig. 

Jeg tror nå at det er uhyre viktig for oss som nasjon at vi lærer det vi kan få lært av det som har skjedd, og det må jo i alle fall være det at man ikke bestemmer seg for ett prosjekt eller har noen få man skal plukke av i utgangspunktet, men ser på hele buketten, så mange som mulig, har en så åpen inngang som mulig og legger så få begrensninger som man kan på det som er utgangspunktet for feltene. 

Det arbeidet vil Gassnova nå gå inn i, og det mener jeg vil gi en ny statsråd, en ny regjering en mye bredere og større mulighet, en bredere prosjektportefølje og dermed også øke mulighetene for at man kan lykkes og faktisk få realisert et fullskala CO2-renseprosjekt i Norge. 

Hva så med det arbeidet som allerede er gjort? Vel, det har ikke den sittende regjeringen noe anbefaling på, nå er det mulig å utsette signeringen av de avtalene til 1. november. Det vil være nestemann som får ta stilling til hvordan man skal håndtere de avtalene.

Min personlige anbefaling vil være at man går ett skritt tilbake, starter på nytt, og sørger for at man får et så bredt tilfang som overhodet mulig. Jeg har lagt to bestillinger knyttet til dette utvidede mandatet.

Det ene er at vi er nødt til å konsentrere oss om utslippskilder som allerede eksisterer, eller nye utslippskilder som har et kommersielt utgangspunkt i seg selv. Altså sagt med andre ord: Det kan ikke bli sånn at staten må subsidiere inn en utslippskilde for så å rense det.

Og det andre er at det bør etter mitt skjønn være et prosjekt i Norge, det er et stort løft for det norske samfunnet. Det er viktig at vi bruker denne muligheten også til å realisere ting i Norge, som viser at vi både kan og vil, men som også gir muligheter for norske aktører videre framover.

Så hadde jeg tenkt at jeg skulle si litt om hvor går vi på olje og gass? Norsk kontinentalsokkel. 

For det første opplever jeg en næring der bildet har endret seg betydelig de siste årene. Det startet jo også før jeg ble statsråd og bakteppet var jo selvsagt at mange mente at med Goliat-utbyggingen hadde vi fått vår siste selvstendige utbygging på norsk kontinentalsokkel. 

Så har historien da vist at det bildet ser betydelig annerledes ut. Siden jeg ble statsråd har vi funnet om lag 4,5 milliarder fat med oljeekvivalenter. Jeg regnet litt på dette i går – det er jo en del gass i dette, så hvis vi legger en snittpris på 70 dollar fatet til grunn og så ganger med 6, så står vi igjen med om lag 2.000 milliarder eller 2 billioner norske kroner i funne ressurser på 2,5 år. 

Det betyr jo at vi er et departement som lønner seg. Så er det vel kanskje sånn at jeg personlig ikke kan ta æren for disse funnene, det mener i hvert fall olje- og gassavdelingen. 

Dette er selvsagt verdier og funn som ikke bare har satt ny optimisme i hele næringen, men som jeg tror også har bidratt veldig til å endre måten vi tenker rundt fremtiden for norsk olje og gass på, og da til et vis som er veldig mye bedre og mer framoverlent enn det var. 

Jeg mener at det vi må gjøre på langsiktig ressursforvaltning, er en fortsettelse av en historie som Norge har lyktes med, nær sagt siden vi fant olje lille julaften 1969. Det er ikke sånn at det er et spørsmål om enten-eller, men det er å fortsette med å utvikle lønnsomme ressurser, både finne nye ressurser i områder som allerede er åpne, og vi må fortsette å åpne nye områder. 

Det som er spesielt interessant nå, er selvsagt det som skjer i Barentshavet. Her virker det som om mange både i direktoratet og oljeselskapene har begynt å knekke noen geologiske koder som i alle fall gjør at det finnes mange interessante ressurser.

 Og Barentshavet har jo for alvor blitt vår nye petroleumsprovins, ikke bare har man aktivitet nær sagt i alle ledd av verdikjeden, produksjon, det er felt under utbygging, det er felt vi vet kommer til å bli utbygd, men man finner stadig nytt. 

Og så er dette en god sirkel, for det trekker jo til seg stadig mer oppmerksomhet og interesse fra nær sagt alle aktørene, både nasjonalt og internasjonalt, og det øker jo igjen sannsynligheten for at man skal kunne finne mer.

I tillegg har Stortinget for første gang siden starten på 1990-tallet åpnet nye arealer og stilt nye store arealer til disposisjon for norsk olje- og gassnæring. Jeg tror at summen av dette er det nesten litt vanskelig å overskue. Jeg er personlig en stor optimist, men vi kan jo faktisk befinne oss i en situasjon om noen år der selv de optimistiske anslagene for aktivitet og ressurser kan vise seg å være ganske nøkterne.

Det er i alle fall en observasjon fra der jeg har sittet. Det har også snudd mentaliteten i vår nordligste landsdel, jeg har nå reist der i 2 ½ år, og opplever en enorm forventning, men også en enorm optimisme og en vilje til å brette opp ermene og ta del i det som nå skjer.

Nå opplever Finnmark befolkningsvekst, alle norske fylker opplever befolkningsvekst. Norsk olje- og gassnæring er jo ikke bare Norges viktigste næring, det er også Norges viktigste distriktsnæring.

Det betyr at hvis man er glad i distriktene, også bør være glad i denne næringen. Så jeg er optimist på vegne av det som er i ferd med å skje der. 

Jeg syns også at det er verdt å nevne det hamskiftet, i hvert fall den utviklingen, som har skjedd innenfor norsk petroleumsindustri. 

Leverandørindustrien vår har vært Norges nest viktigste eksportnæring, omsatte i fjor for 360 milliarder kroner og sysselsatte 125.000 mennesker. En godt bevart industriell hemmelighet, har jeg ofte tenkt. Og det er nesten rart at vi som samfunn ikke snakker mer om dette, en enestående historie som betyr at 125.000 mennesker godt betalt, godt utdannede, er i stand til å konkurrere og matche hvilket som helst miljø hvor som helst i verden og selge varene og tjenestene sine på et konkurranseutsatt internasjonalt marked. 

Er det noe grunn til at det ikke kan fortsette? Nei, snarere tvert imot – det er mange grunner til at det kan fortsette, men forutsetningen er at vi stadig utvikler oss, stadig blir dyktigere. Jeg tror ikke vi klarer dette fordi vi er smartere enn noen andre, men vi klarer det fordi vi ikke setter oss tilbake, ikke blir rolige og sedate, men stadig presser oss videre framover. 

Jeg har mange ganger tenkt de siste årene at jeg synes det er litt rart hvor passivt EU og Brussel opptrer i forhold til Barentshavet. 

Vi vet at Europa er verdens største økonomi, det er 500-600 millioner mennesker, og de kommer til å ha behov for enormt med ressurser framover. 

Så ser vi at i Europa, i et uhyre stabilt og vennligsinnet land, finnes det sannsynligvis store ressurser, rik tilgang på ressurser som Europa har bruk for, og man burde kanskje tenkt at Brussel hadde engasjert seg tungt og hardt for strategisk å være med og sikre seg dette. Det ville i hvert fall jeg ha tenkt hvis jeg hadde sittet i Brussel. 

Nå så jeg spekulasjoner i dag om at Obama kanskje var i ferd med å godkjenne Keystone-ledningen. Det er i så fall ingen overraskelse, og det er etter mitt skjønn å agere i tråd med helt åpenbare amerikanske interesser. Hvis man sitter i Washington og kan velge om det er deg selv eller Kina som skal få tilgang på alle denne oljen, bør det være et ganske enkelt regnestykke å få opp. 

Det har vært stor debatt om dette i USA, men jeg har bare sett spekulasjoner, så ikke vet jeg hva presidenten eventuelt har bestemt, men parallellen til Europa måtte jo da selvsagt være at Europa og Brussel opptrådde mer aktivt for å sikre seg tilgang på denne uhyre strategiske viktige ressursen fra Europa, kanskje først og fremst gass. Vi har verdens største undervanns rørsystem på norsk kontinentalsokkel. 

Vi har jo også fått en skikkelig navnepolitikk i de siste årene. I nord ligger jo Castberg. Castberg er jo verdt å trekke fram på mange vis – ikke bare er det et stort oljefunn i Barentshavet som på sett og vis er her for å vise vei, men Castberg var jo også en mann som viste vei i det norske samfunnet og har betydd mye for det norske samfunnet. 

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at det hadde vært hyggelig å avslutte med nok et navn. Der mente at olje- og gassavdelingen, og jeg vil anta Oljedirektoratet, at vi hadde ingen felt som vi kunne garantere utbygging på, selv om det jo ser så lyst ut med funn både her og der. 

Vel, hvis vi hadde trodd at vi hadde hatt en selvstendig feltutbygging, ville min anbefaling vært at Carl Joachim Hambro hadde fått det neste feltet oppkalt etter seg. 

Det er det mange årsaker til, men han står etter mitt skjønn fjellstøtt i norsk historie, som følge av  9. april, for at han gjennom personlig handlekraft sikret det norske stortinget og Kongehuset, fikk dem først til Hamar og så til Elverum, skrev Elverumsfullmaktene og sikret det konstitusjonelle grunnlaget for regjeringen Nygaardsvold i utlandet. 

Men det er jo også et faktum at Hambro la ned et stort arbeid på havrett og på grenser og gjennom et personlig engasjement gjennom mange, mange år sikret internasjonal tilslutning til det som da var fire nautiske mil, og fra en grunnlinje som strakte seg fra den ytterste nøgne ø til den ytterste nøgne ø, som igjen skulle vise seg å bli forholdsvis viktig når vi drev delelinjeforhandlingene med engelskmennene på 60- og 70-tallet. 

Nå kan jeg ikke detaljene i dette, men jeg har fått med meg at hvis denne delelinjen hadde vært trukket etter andre regler, så er det en god del millioner og milliarder fat som hadde blitt vekslet i pund istedenfor norske kroner. 

Vel, det er mye å takke Hambro for. Det hadde vært hyggelig om, om det nå blir en selvstendig feltutbygging i nord, dette kunne bære hans navn. 

Jeg har også registrert en økende – la meg nå si at jeg opplever at en stor grad av konsensus rundt norske olje- og gasspolitikk har vært med over lang tid, og det mener jeg er en av våre absolutt store styrker.

 Så er det en mye større konsensus og enighet enn det man får inntrykk av når man følger det nasjonale politiske ordskiftet rundt olje- og gasspolitikken. Det har vært preget av forutsigbarhet, det har vært preget av brede forlik, det har vært preget av god faglig fundert ressursforvaltning som et bredt flertall av Stortinget og det norske politiske systemet har sluttet seg til. 

Det kanskje største og siste eksemplet på det er at den norske petroleumsmeldingen som vi la fram for kort tid tilbake, fikk enstemmig tilslutning i Stortinget. Åpningsvedtaket for Barentshavet sørøst: enstemmig tilslutning i Stortinget. Man kan få inntrykk av at det er krig om disse spørsmålene hele tiden. 

Det er ikke til å stikke under stol at alle sammen ikke er like enig, men faktum er at det norske politiske systemet leverer en stor grad av enighet og forutsigbarhet på disse feltene. Det mener jeg er en av våre absolutt store styrker som nasjon. Og det er jeg og helt sikker på kommer til å fortsette.

 Nå opplever vi en diskusjon rundt iskanten knyttet til åpningsvedtaket i Barentshavet sørøst, og det jeg vil advare mot, det er vel denne tiltagende tendensen til at spørsmål om iskanten blir gjort til et revisjonsspørsmål eller til et spørsmål om periodisering. 

For det er sånn at du kan få denne iskanten nesten hvor du vil ha den på kartet, litt avhengig av hvilke tidsserier du kjører. Og det bør jo være et stort paradoks for oss alle sammen. Derfor er jeg uhyre glad for at et enstemmig storting har sluttet seg til det som etter mitt skjønn er det åpenbare faktum, at vi er nødt til å forholde oss til iskanten der den til enhver tid er. Da er i hvert fall iskanten noe materielt, noe som eksisterer, og ikke noe som er en linje på et kart. 

Så noen kommentarer knyttet til det videre arbeidet framover og rammene rundt det. For det er også sånn at alle andre arktiske land har aktivitet i områdene som har innslag av is eller der det er mye is og til dels også med teknologi som er levert av norske bedrifter. Det er også sånn at Russland har åpnet opp og også tildelt lisenser i områder som støter til våre, men som ligger betydelig lenger nord enn det Norge har åpnet opp foreløpig. 

Så er det viktig for meg å si nå at dette er ikke det samme som – altså dere kan ikke skrive at Ola Borten Moe skal besøke julenissen på Nordpolen, han har tatt på seg polvottene og han tar til orde for å åpne disse områdene på grunn av gassaktivitet. 

Nei, det er bare rett og slett en påpekning av fakta, dette er helt uavhengig av hvem det er som er olje- og energiminister, faktum er at vi som samfunn er nødt til å forholde oss til dette. Det mener jeg at vi må kunne gjøre på en saklig, forsvarlig og kunnskapsbasert måte framover, sånn som vi har gjort inntil nå. 

Jeg tenkte at jeg skulle bare avslutte med å si at jeg mener at vårt forvaltningssystem, utvinningssystem, samspillet mellom myndigheter og industri på olje- og gassiden etter hvert er en ganske velutviklet maskin, et velutviklet system som fungerer, og som leverer svært gode resultater. 

Det tror jeg også alltid vil være en svært sentral oppgave for enhver sittende statsråd: sørge for at dette fortsetter, at det fortsetter å utvikle seg i takt med tiden og tilhøvene, og at vi klarer å optimalisere ressursforvaltningen i Norge til ethvert tidspunkt og til alle tider. 

Da tror jeg rett og slett at jeg har sagt det jeg hadde på hjertet, og vil bare avslutte med å si at det er nok av utfordringer for den som kommer etterpå. Han eller hun kommer til å få uhyre spennende tider. Det kommer til å være masse utfordringer, og det kommer til å være ting som i stort er uhyre viktig for Norge og for utviklingen av det norske samfunnet. 

Uansett – takk for oppmerksomheten og takk for meg så langt.

Til toppen