Avgjørende samspill mellom stat og marked

På Nytt på nytt forrige fredag vitset Linn Skåber om regjeringens tiltakspakke mot finanskrisen og sa at ”hvis målet var å roe det norske folk burde de ikke kalle det en ”krisepakke”. Det har hun rett i. Vårt forslag er ikke en ”krisepakke”, men en rekke tiltak for å forebygge at en krisepakke skal bli nødvendig. Norge er ikke i en finanskrise, men vi vil merke virkningene av det som skjer i verden nå.

Regjeringens tiltak er iverksatt for å hindre at det blir en krise og gjøre oss rustet til å møte dønningene fra det som skjer internasjonalt. Derfor var det helt avgjørende at Stortinget i går vedtok regjeringens forslag til tiltakspakke for finansnæringen. Dette er et viktig vedtak for landet, for norske arbeidsplasser og for alle dem som er urolige for høye renter.

Før vi la fram denne tiltakspakken, var det overhengende fare for at kritiske funksjoner i det norske samfunnet ville ha gått i stå. Bedriftene fikk ikke lån til lønnsomme og nødvendige investeringer. Handelen kunne stoppe opp fordi mange var i ferd med å miste tillit til betalingssystemet. Bankenes samfunnsmessige funksjoner, som formidler av penger fra dem som sparer til dem som investerer, var i ferd med å bryte sammen. Dette var en trussel mot norske arbeidsplasser og familier som frykter for høye renter.

Regjeringens viktigste tiltak for å gjøre oss mindre sårbare i forhold til finanskrisen er statsbudsjettet. Vi har lagt fram et budsjett som skal gi rom for lavere rente og vi har satset stort på offentlige byggeprosjekter som skolebygg og veier. Dette er viktige tiltak for å demme opp for virkningene av den internasjonale finanssituasjonen.

Norges Bank satte i forrige uke ned renten. Pengemarkedsrenten har gått ned, og varslede renteøkninger fra norske banker er avlyst. Tiltakspakken for norske banker har bidratt til at banksystemet igjen fungerer mer normalt. Banksammenslutningene har karakterisert tiltakene som gode og treffsikre. Tiltakene vil omfatte hele næringen og alle landets banker.

Problemene i finansmarkedene har på nytt minnet oss om at det eksisterer et tett partnerskap og avhengighetsforhold mellom myndigheter og marked, mellom staten og den private kapitalen. Dette avhengighetsforholdet går begge veier. I vår blandingsøkonomi er det en av bærebjelkene. Det er helt avgjørende for velferdssamfunnet at vi har gode og dynamiske private bedrifter som skaper verdier vi kan fordele.

Private bedrifter og konkurranse i et marked fremmer høy verdiskapning, lave kostnader og nyskapning. Men er det noe den internasjonale finanskrisen har lært oss, er det at markedet ikke kan overlates til seg selv. Markedskreftene må reguleres og kontrolleres. De kan ikke styre, men må styres. Det trenger staten som medhjelper, partner og regulator.

Utviklingen av det norske velferdssamfunnet etter krigen har vært mulig fordi dette partnerskapet har fungert godt, og fordi begge parter har vært seg bevisst sitt ansvar for at det skal fungere. Fellesskapet har stilt opp som tilrettelegger og skaper av gode rammevilkår, fra infrastruktur, utdanning og forskning til helse- og trygdeordninger. Slik er det ikke i alle andre land. Når store bedrifter i noen land nå risikerer å gå over ende, er det blant annet fordi de har svært høye utgifter til helseforsikringer. I Norge er det fellesskapet som tar den regningen.

Staten legger til rette på svært mange måter. Viktige eksempler på bransjer som har bygd seg opp gjennom dette samspillet er olje- og gassnæringen, kraftsektoren, oppdrettsnæringen og forsvarsindustrien. Også det norske bankvesenet er utviklet gjennom et tett partnerskap med staten. Under den alvorlige bankkrisen på 1990-tallet var det statens innsats som sikret en fortsatt sterk norskeid banksektor. Statlig eierskap, gode statlige reguleringer og tilsyn, og en god politikk for finansnæringen har gitt levedyktige norske banker. Det er med andre ord mange næringer og private bedrifter som er utviklet gjennom et samspill mellom staten og markedet.

Dette gode samvirket er sentralt i den norske modellen. Vi politikere må være oss bevisste vår rolle og vårt ansvar. Men det går begge veier. Også det private næringslivet må være seg bevisst sitt ansvar. Den norske modellen virker best når den er i god balanse. Det er avgjørende at den private kapitalen erkjenner det gjensidige avhengighetsforholdet. En forutsetning for dette er at bedriftene skjønner hvilke goder og privilegier de får av fellesskapet – og at de anerkjenner den gjensidige avhengigheten. Av og til ser vi dessverre eksempler på det motsatte. I går ga jeg klar beskjed til næringslivet generelt og bankene spesielt fra Stortingets talerstol om å vise tilstrekkelig samfunnsansvar i en slik situasjon. Det vil ikke bli forstått om bankene og deres ledelse iverksetter urimelige belønningssystemer av ulik karakter. Skal fellesskapet stille opp er det avgjørende at de som leder denne næringen forstår det ansvar og de forpliktelser det bringer med seg.

Det er viktig at tiltakene Stortinget vedtok i går iverksettes raskt.

Situasjonen er fortsatt alvorlig. Vi merker daglig virkningene av den internasjonale finanskrisen. Ingen vet hvor sterkt og hvor lenge vi vil merke den. Men vi vet at den internasjonale finanskrisen vil ha virkninger for Norge – på mange måter og på mange områder.  

Norge har en liten og åpen økonomi. Nær halvparten av det vi produserer, selger vi til utlandet. Når utlendingene kjøper mindre varer og tjenester, får dette betydning for oss. 

Dette er en tid for ansvarlighet og handlekraft. En ansvarlighet som kom til uttrykk i går da Stortingets flertall stilte seg bak tiltakspakken. Den samme ansvarligheten for hva som tjener fellesskapet, må også være godt synlig og til stede i bank- og finansnæringen i tiden framover.