Stortinget 19. desember 2006.

Sak nr. 5:

Interpellasjon fra representanten Finn Martin Vallersnes til utenriksministeren:

”Etter lengre tids forsinkelser brøt WTO-forhandlingene sammen i sommer. Det synes lite sannsynlig at organisasjonen vil lykkes i å nå frem til en ny avtale med det første. Situasjonen som er oppstått er meget uheldig, både for norske offensive eksportinteresser og for utviklingslandenes bestrebelser på å oppnå bedre adgang til markedene i industrilandene. Parallelt arbeider bl.a. EU med å inngå bilaterale handelsavtaler, ikke minst med asiatiske land. Hvordan vurderer Regjeringen mulighetene for en WTO-avtale og konsekvensene av de parallelle EU-frihandelsavtalene for Norge, hvilke alternative handelspolitiske strategier eller virkemidler vurderer Regjeringen å utvikle og benytte, og hva gjør samtidig Regjeringen for å møte utviklingslandenes behov i situasjonen som er oppstått?”

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (hovedinnlegg):

Jeg deler representanten Vallersnes´ vurdering av at manglende enighet om en avtale i WTO-forhandlingene er uheldig. Vallersnes´ interpellasjon er betimelig, og gir en god anledning til å orientere om status for forhandlingene her i denne sal og kanskje få en debatt om noen av de utestående spørsmål.

Doha-forhandlingene ble suspendert i juli i år. Det skjedde til tross for en allment uttrykt vilje til å sluttføre forhandlingene, og til tross for at mange mente at avstanden ikke var større enn at det ville ha vært mulig å bygge bro over motsetningene. De store aktørene signaliserte vilje til å bevege seg, under forutsetning av at andre beveget seg. Problemet er – og dette er jo en klassisk problemstilling – at ingen av dem ønsker å bevege seg først, av frykt for at konsesjonene blir innkassert uten at man får noe tilbake fra de andre.

Utover høsten har det imidlertid blant WTO-medlemmene bygget seg opp en utålmodighet og et ønske om å komme i gang igjen med forhandlingene. I et møte i komiteen for overoppsyn med forhandlingene den 16. november i år gav WTOs generaldirektør Lamy klarsignal om at forhandlingsformennene kunne gjenoppta sitt arbeid, i kraft av signaler fra medlemslandene.

På tross av suspensjon har det vært hektisk møtevirksomhet de siste månedene, og den formannsledede møtevirksomheten har de siste ukene altså begynt å komme i gang igjen. Ingen kan imidlertid si med sikkerhet hvordan den videre prosessen vil utvikle seg.

Tidsmessig må medlemslandene forholde seg til det faktum at den amerikanske presidentens forhandlingsmandat løper ut den 30. juni 2007. Signalene fra USA er blandede i forhold til om den amerikanske kongressen vil forlenge mandatet. Det er også usikkert i hvilken grad det franske presidentvalget neste vår vil påvirke EUs forhandlingsstrategi. Lykkes man ikke i 2007, kan forhandlingene bli utsatt i flere år framover. I beste fall vil den gradvise og uformelle igangsettelsen av tekniske – og etter hvert politiske – samtaler føre til ny bevegelse.

De sentrale spørsmål hvor det vil måtte skje konkret framgang, er spørsmålene om tollreduksjoner for landbruksprodukter, reduksjoner i landbruksstøtten og tollreduksjoner for industrivarer. I tillegg står de tunge partene et godt stykke fra hverandre på områdene tjenester og handel med varer utenom landbruk. Som i andre sammenhenger, er det også her slik at «alt henger sammen med alt». Det må kort og godt komme politisk vilje til bevegelse, for at vi skal komme videre. Det er også nødvendig at resultatet gir reelle, nye muligheter for utviklingslandene. Premissene lagt i Doha i 2001 krever det.

Foreløpig er det få tegn til bevegelse i disse spørsmålene. Etter mitt syn er det ikke nødvendigvis slik at avstanden mellom partene er uoverstigelig, som jeg sa. Det er snarere slik at forhandlingssituasjonen har gjort det svært krevende å ta de første steg videre. Norge er avhengig av et sterkt og forpliktende multilateralt handelsregime, med klare kjøreregler for å kunne møte globaliseringens utfordringer. Som vinneren av årets Nobels fredspris, Dr. Yunus, sa det i sin tale så billedlig og treffende: «For meg er globaliseringen som en hundrefelts motorvei som går på kryss og tvers av kloden. Hvis det er fritt fram for alle på denne motorveien, vil alle feltene bli overtatt av kjempelastebiler fra verdens store økonomier. Rickshawene fra Bangladesh vil bli presset ut av motorveien. For å skape en vinn-vinn-situasjon må vi ha trafikkregler, trafikkpoliti og trafikkmyndigheter for denne globale motorveien.»

Regjeringen mener at Norges interesser er tjent med at denne Doha-runden lykkes. Det er åpenbart for våre offensive interesser og for vårt ønske om å støtte utviklingslandene i å få nye muligheter i et tempo og omfang som er tilpasset deres egen utvikling. I tillegg vil en utsettelse av forhandlingene kunne føre til enda tøffere krav på våre defensive interesser – landbruk – på et senere tidspunkt. I tråd med den samstemte tilslutning Stortinget har gitt ved flere anledninger tidligere, fortsetter derfor Regjeringen å arbeide aktivt for å få i havn et godt og balansert resultat fra Doha-forhandlingene.

Samtidig som vi arbeider med å få i havn en omfattende avtale, ser vi at antallet bilaterale eller regionale frihandelsavtaler har økt sterkt de siste årene, noe representanten Vallersnes tok opp i interpellasjonen og i innlegget. Samtidig med WTO-forhandlingene ventes denne utviklingen å fortsette – og i økende grad. Flere land, bl.a. EU, har signalisert at de kommer til å intensivere dette arbeidet.

Denne utviklingen må ikke undergrave verdien av det multilaterale handelssystemet. Konsekvensene kan bli redusert klarhet i det handelspolitiske regelverket internasjonalt, og en vridning av konkurranseforholdene på en måte som ikke tjener til økonomisk vekst og utvikling. For i et slikt forhandlingsklima er det de store landenes interesser som kan bli dominerende, mens mindre og mellomstore land kan bli skadelidende, fordi forhandlingsmakten er så ujevnt fordelt. Våre økonomiske interesser er best tjent med velfungerende multilaterale handelssystem.

Selv om våre primære mål er knyttet til et sterkt multilateralt system forankret i WTO, kan vi heller ikke forholde oss passive til at våre konkurrenter inngår avtaler som diskriminerer norsk næringsliv. Regjeringen er opptatt av at norsk næringsliv har like gode vilkår som konkurrentene, og vi legger særlig vekt på parallellitet med EU.

I denne sammenheng fremmes norske eksportinteresser også gjennom aktiv, men målrettet bruk av EFTAs frihandelsavtaler, som et positivt supplement til det multilaterale regelverket i WTO. EFTA-avtalen har som mål å sikre at norske bedrifter ikke blir diskriminert som følge av at land inngår handelsavtaler. Dette er særlig viktig for fiskerinæringen.

Til nå har EFTA-landene inngått 16 ulike handelsavtaler med totalt 20 land. Det pågår forhandlinger med Canada, Egypt og Thailand og Gulf Cooperation Council. Som potensielle partnere i et mer langsiktig perspektiv, prioriterer Regjeringen de store markedene som India, Japan og Kina, og Russland og Ukraina når disse landene blir medlemmer av WTO.

For det første er det Regjeringens klare målsetting at avtalen gjennom EFTA ikke bidrar til å skape et uoversiktlig system av divergerende eller motstridende bestemmelser, og for det andre at de er i samsvar med og støtter WTOs prinsipper og regelverk. La meg si at avtalen med de sørafrikanske landene, som Stortinget gav sin tilslutning til i høst, er en asymmetrisk avtale som gir SACU-landene bedre betingelser enn EFTA-landene.

Doha-runden skal, som kjent, være en utviklingsrunde. Dette støtter Norge. Om vi ikke lykkes med et sluttresultat for disse forhandlingene, risikerer vi at gjennomføringen av de allerede oppnådde framskrittene for utviklingslandene kan bli utsatt – ja, det er en fare for at de faller helt bort. Da tenker jeg først og fremst på avviklingen av eksportsubsidier for landbruksvarer, der vi oppnådde enighet i Hong Kong for et år siden – disse er de desidert mest ødeleggende subsidier for utviklingslandene – og gjennomføring av toll- og kvotefrihet for 97 pst. av alle produktene fra de minst utviklede landene, MUL-landene.

Jeg vil i denne sammenheng nevne at Norge allerede har innført toll- og kvotefri markedstilgang, ikke bare for 97 pst., men for alle varer fra MUL innenfor den norske tollpreferanseordningen for utviklingsland. Denne målsettingen om å styrke fattige lands mulighet og evne til handel er et viktig punkt i Soria Moria-erklæringen. Regjeringen har her fulgt opp det gode arbeidet som ble påbegynt under forrige regjering når det gjelder å foreta en gjennomgang av den norske tollpreferanseordningen. Norsk Utenrikspolitisk Institutt har på oppdrag fra Utenriksdepartementet gjort en omfattende studie som grunnlag for denne gjennomgangen, og jeg forventer i den nærmeste framtid å motta rapporten fra en interdepartemental arbeidsgruppe som har drøftet mulige forbedringer. Jeg vil komme tilbake til Stortinget ved egnet anledning når denne pågående gjennomgangen er avsluttet.

Regjeringen mener at noe av det viktigste Norge kan bidra med for å møte utviklingslandenes behov, er å arbeide for at det blir et forhandlingsresultat som tar hensyn til disse landenes interesser, både gjennom økt markedsadgang for deres eksportprodukter og ved at de får den nødvendige fleksibilitet til å gjennomføre egne forpliktelser. Det er også viktig at utviklingslandene får bedre mulighet til å konkurrere på like vilkår i forhold til de rike landenes subsidierte landbruksvarer. Og i tillegg, og ikke minst, at utviklingslandene får bedre mulighet til å øke handelen seg i mellom, altså sør-sør-handelen.

Regjeringen arbeider dessuten for å fremme et internasjonalt handelsregime hvor hensynet til miljø, faglige og sosiale rettigheter, matsikkerhet og utvikling i fattige land, tillegges avgjørende vekt.

Samtidig må vi konstatere at selv om handel er en nødvendig forutsetning for å skape økonomisk vekst, er det ikke en tilstrekkelig forutsetning. For å kunne utnytte mulighetene ved å delta i internasjonal handel er det et stort behov for langsiktig kapasitetsbygging. Derfor støtter vi handelsrelatert bistand, Aid for Trade, og vi har i de senere år vært den største bidragsyteren til de multilaterale fond for handelsrelatert faglig bistand.

Avslutningsvis: Etter suspensjonen av WTO-forhandlingene i sommer, har Regjeringens første prioritet vært å få i gang igjen forhandlingene om de sentrale spørsmålene. Som et ledd i dette arbeidet har jeg tatt et initiativ overfor fem andre medlemsland – Canada, Chile, Indonesia, Kenya og New Zealand – til en dialog om hvordan vi sammen kan bidra til en gjenopptakelse av forhandlingene. Dette er land med ulike syn på de ulike områdene. Det er land fra nord og sør som har ulike interesser, men som deler en overordnet interesse om at WTO forhandlingene lykkes.

La meg understreke at målsettingen med arbeidet ikke er å forhandle fram ferdige løsninger. Det kan bare finne sted i en sammenheng der alle WTOs medlemsland har anledning til å delta og påvirke utfallet. I den nevnte gruppen har det likevel vært avholdt tre substansielle møter på høyt embetsnivå, og arbeidet vil bli videreført over nyttår. Det er et arbeid som har blitt positivt mottatt i forhandlingsmiljøet som et bidrag til å holde samtalene i gang. Det er også et arbeid – for å si det på vegne av Norge – for å holde Norge inne, slik at vi er posisjonert den dagen forhandlingene kommer i gang.

Jeg håper mitt svar til representanten Vallersnes har vist at vi fra vår side skal gjøre vårt for å bidra til en gjenopptakelse av reelle forhandlinger, og til at vi får et godt sluttresultat, der vi kjenner igjen Doha-løftene fra 2001. Det er viktig for vår egen velferd, og det er viktig for utviklingslandenes evne til å bekjempe fattigdom gjennom forbedrede handelsmuligheter.

Finn Martin Vallersnes (H):

Jeg takker statsråden for svaret. Mens vi sitter og venter – jeg hadde nær sagt på Godot – på om det blir til noe mer med WTO, er det en aktuell situasjon å håndtere. Jeg har lyst å være litt mer konkret på to områder. Det ene er hvordan vi styrker Norges muligheter gjennom de bilaterale avtalene som fremforhandles. Det andre er hva vi kan gjøre på u-landssiden.

Når det gjelder Norges muligheter ved internasjonalisering av norsk næringsliv, må det være helt vesentlig for oss å sørge for likeverdige rammevilkår for vårt næringsliv og for våre konkurrenters. Der er det flere virkemidler. Ett virkemiddel som har vært trukket frem det siste året, er investeringsbeskyttelsesavtaler. Dette ble kommentert av departementet i et brev til Stortinget datert 24. mai i år. Dette er altså avtaler som beskytter norske investeringer i utlandet og utenlandske investeringer i Norge, og omfatter bestemmelser om likebehandling, kapitalbevegelser, til rett erstatning ved ekspropriasjon og adgang til tvisteløsning. Norge har altså ikke inngått nye investeringsbeskyttelsesavtaler siden midt på 1990-tallet, bortsett fra med Singapore, men i de siste årene er det blitt mer vanlig å inkludere bestemmelser om nettopp slik investeringsbeskyttelse i handelsavtaler. Det gjøres i stor grad av andre, også mellom industrialiserte land. Årsaken til at dette har gått ut av de norske avtalene, er vel så vidt vi i dag skjønner, først og fremst gjensidighetsvirkningene internt i Norge, som har vært ansett som problematiske når det gjelder å inngå slike nye avtaler. De to hovedspørsmålene som er reist, er forholdet til Grunnloven og forholdet til myndighetenes reguleringsadgang.

Våre EFTA-partnere, Sveits, Island og Liechtenstein, ønsker å inngå slike investeringsbeskyttelsesavtaler i tilknytning til sine frihandelsavtaler gjennom EFTA, og det setter oss i en litt vanskelig situasjon. Det ble sagt i brevet fra departementet i mai at de tar sikte på at statssekretærutvalgets arbeid om dette skal fremlegges for Regjeringen i høst. Jeg tok opp dette i et brev til departementet den 1. november, med svar den 8. november, hvor det ble vist til at man arbeider aktivt med saken og vil komme frem med en mal for norske posisjoner snarest mulig.

Jeg vil spørre om det kan forventes snart. Jeg tror det er vesentlig for at våre avtaler skal bli likeverdige med våre konkurrenters. Handelsfremme innen utenrikspolitikken må være helt vesentlig, så vi forventer det snarlig.

Og så til slutt, når det gjelder hva vi gjør for å få u-landenes konkurransevilkår bedre: Kan vi forvente at Regjeringen vil følge opp Høyres forslag fra budsjettdebatten, om å utvide tollfritaket for varer fra hele u-landsgruppen, ikke bare MUL-landene? Og kan vi forvente ytterligere tiltak når det gjelder å hjelpe dem til bedre kompetanse og kvalitet på sin eksport?

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (svarreplikk):

Jeg slutter meg til representanten Vallersnes’ understreking av betydningen av å sikre Norge mest mulig like vilkår som de våre konkurrenter har.

Representanten gav en presis oppsummering av arbeidet vårt når det gjelder investeringsavtaler. Det er riktig det han der sier, at dette har stått stille i mange år fra norsk side. Vi har arbeidet ganske grundig med dette for å finne løsninger på noen av de formelle og rettslige spørsmål som er knyttet til det. Jeg kan opplyse om at vi på nyåret regner med å ha et opplegg klart for dette gjennom det arbeidet vi har gjort, og vi håper at vi da kan få et klarsignal til å gå videre sammen med våre EFTA-partnere.

Når det gjelder utviklingslandenes situasjon og det representanten Vallersnes nevner, viser jeg til mitt innlegg – at vi vil legge avgjørende vekt på at dette finner sin løsning i de pågående forhandlingene, hvis og når de skulle komme opp å stå igjen. Jeg viser også til det arbeidet som vi gjør ved Norsk utenrikspolitisk institutt for å få en kartlegging av de preferanseordningene som finnes, med sikte på å kunne gi økt handelsadgang på bakgrunn av det materialet.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (sluttreplikk):

Hadde det nå vært parlamentarisk korrekt å synge en julesang, kunne jeg være fristet til å gjøre det, men jeg anser at det er å gå litt over streken.

Jeg vil få takke interpellanten for å ha reist en debatt som har gitt oss en veldig god diskusjon. Skulle vi komme i gang igjen med WTO-forhandlingene på nyåret, føler jeg, som det ble sagt her, at vi har en god støtte for det som da kan komme av harde og krevende forhandlinger.

Jeg skal forsøke å svare ganske kort på noen av spørsmålene. Til representanten Akselsen: Kan man bevare det som er oppnådd, og kan man gjøre noe bare på disse områdene for de fattige? Kommissær Mandelson tok opp dette tidligere i år. Det var interessant å merke seg at de fattigste landene motsatte seg dette. De vil ha helheten. Hva som skjer dersom dette helt klart skulle bryte sammen, slik at de må vente flere år, holder jeg åpent. Da kan det hende at man prøver å ta et grep for å sikre det som er oppnådd. Jeg mener det ville være en tragedie om vi nå skulle få gjenopptakelse av eksportsubsidier, når vi ser 2013 som et mulig mål for å avvikle dem.

Så tror jeg nok at det kan ligge noen nyanser mellom representanten Høglund og Regjeringen når det gjelder frihandelsavtaler og pådriverrollen der, men ikke mange. Vi forsøker å kombinere dette på best mulig måte, søke de mulighetene som kommer. Som representanten Brende sa, er EFTA niende største aktør globalt, og det er vårt instrument. Så er det jo slik som salen er klar over, at vi har en fordeling her, slik at det er nærings- og handelsministeren som har EFTA-avtalene og utenriksministeren som har WTO.

Nå er representanten Brende godt vant med BITS-problemstillingen. Når han oppfordrer Regjeringen til å få fortgang her, kan jeg bekrefte at vi gjør det vi kan for det. Vi bygger jo på en god tradisjon med å være grundige i denne saken. Det er ikke enkelt, for det rører ved en del krevende spørsmål. Men jeg har som sagt ambisjon om å komme i mål med dette på nyåret.

Vi har opprettet en arbeidsgruppe i India for å evaluere mulighetene for en handelsavtale. Da jeg var der borte, ble det enighet om å jobbe videre med det. Det håper jeg vi får til på nyåret. Jeg er optimistisk i så henseende.

Når det gjelder nasjonale sikkerhetsklausuler, som representanten Samuelsen var innom, vil jeg si at WTO-avtalen er full av det. Den er full av fleksibilitet. Det snakket vi om allerede i Doha-runden for utviklingslandene. Så man må påta seg mindre forpliktelser, ha lengre tid og hele unntak.

Da er jeg over på det som representanten Lundteigen var opptatt av, nemlig at man må ha regulering av kapitalismen. Noen vil kunne si at WTO er et forsøk på en helhetlig regulering ved at man lager kjøreregler, lager rammer. I fravær av en WTO-avtale har vi iallfall en form for jungelens lov som ikke er særlig attraktiv.

Til representanten Sponheim vil jeg bare understreke at det ikke er særlig økning fra MUL-landene. Det er jo et uttrykk for at det å gå i null på toll og kvoter, ikke i seg selv gir handel. Forslaget han hadde om å stimulere slik handel, er av dem vi kan ta med oss og studere nærmere. - God jul!

*****

For endelig referat og alle de øvrige innlegg i denne saken, se www.stortinget.no