Utviklingsminister Erik Solheim

Næringslivets rolle i utviklingspolitikken

Åpningsinnlegg på Næringslivets bistandskonferanse,
Felix konferansesenter, Oslo,
14. februar 2006

Kontrolleres mot fremføringen

Verden anno 2006:

Fattigdommen øker. Og fattigdommen avtar.

Motstridende – men sant.

I Asia har en bred økonomisk utviklingsprosess brakt flere mennesker ut av fattigdom enn noen gang før. I mange land i Afrika øker fattigdommen for hver dag som går. Fremdeles er det slik at rundt 1 milliard mennesker lever på mindre enn 1 dollar dagen - de fleste i Afrika.

For 40 år siden så det helt annerledes ut. Da var Ghana og Sør-Korea var omtrent like rike - eller like fattige. Den gangen sa forståsegpåerne at det var Ghana som hadde de beste utsiktene til økonomisk utvikling. I dag er Sør-Korea over ti ganger så rikt som Ghana pr. innbygger, og forskjellen bare øker.

Titusenkronersspørsmålet er: Hva kommer det av at deler av verden fjerner fattigdom i et tempo man aldri før har sett, mens andre land synker stadig dypere ned i fattigdom?

Svaret finner man neppe i de enkelte faktorer, men i helheten. De asiatiske landene som de siste årene har opplevd rask økonomisk utvikling har gjennomgått en bred historisk prosess, der forholdsvis fornuftig politikk, en rimelig velfungerende stat, en åpen og markedsbasert økonomi, satsing på utdanning og kulturfaktorer til sammen har lagt til rette for framgang og fattigdomsbekjempelse. Kina, Vietnam og Sør-Korea er gode eksempler på slike land.

Det er summen av alle disse faktorene som fører land ut av fattigdom. Derfor ser den rødgrønne regjeringen vår utviklingspolitikk og vårt bidrag til fattigdomsbekjempelse som virkemidler i en langsiktig prosess. Det betyr at ting må henge sammen.

Det er for eksempel uakseptabelt å si at fordi vi gir mye bistand, trenger vi ikke å åpne våre markeder for produkter fra den tredje verden. Det er heller ikke akseptabelt å si det motsatte: at åpnere hjemmemarkeder skal gi innsparinger på bistand.

Det de fleste av oss oppfatter som tradisjonell bistand vil utvilsomt være viktig for svært mange fattige utviklingsland i mange år framover. Men, uten at vi samtidig legger grunnlaget for økt økonomisk aktivitet og verdiskapning i de enkelte land, blir det umulig å nå hovedmålet i FNs Tusenårserklæring, nemlig å halvere andelen av mennesker som lever i ekstrem fattigdom innen 2015. Vi må altså ha minst to tanker i hodet samtidig. Utvikling forutsetter både en velfungerende stat og et velfungerende næringsliv. En av to holder ikke.

La meg her understreke betydningen av en sterk og velfungerende stat som fundament for økonomisk vekst og utvikling. Staten har en rolle både som regulator og som tilrettelegger. Ser vi på utviklingen i Asia, er det nettopp dette som har gjort det interessant for utenlandske investorer å investere i disse landene. Det er myndighetenes evne og vilje til å skape forutsigbare og stabile rammevilkår som har lagt grunnlaget for den økonomiske vekst mange av landene i den delen av verden nå nyter godt av.

Satsing på næringsutvikling

I Soria Moria-plattformen legger Regjeringen vekt på både kampen mot fattigdom og retten til økonomisk utvikling og deltakelse i internasjonal handel. Det betyr at næringsutvikling også vil være et høyt prioritert satsningsområde innenfor utviklingssamarbeidet for den nye regjeringen. Innsatsen må altså sees i dette perspektivet.

Målet er:

• å skape verdier
• å skape arbeidsplasser som gir mennesker verdighet, evne til å brødfø familien og sende barna på skole
• å gi grunnlag for fordeling, oppbygging av offentlige tjenester og videre utbygging av institusjoner og infrastruktur,
• å bidra til næringsutvikling på en miljømessig og sosial forsvarlig måte som også fremmer kvinners sentrale rolle i økonomien
• å bidra til at utviklingslands naturressurser blir forvaltet på en miljømessig forsvarlig og bærekraftig måte.

Slik jeg ser det, er det to tilnærminger som vil måtte stå sentralt:

• Å øke innsatsen for å skape rammebetingelser og infrastruktur som legger til rette økonomisk vekst og sosial utvikling
• Å stimulere til økte investeringer, flere etableringer og mer handel i fattige utviklingsland.
  

Her er det rom for alle: både offentlige og private aktører, offisiell bilateral bistand og multilateralt samarbeid, engasjement fra privat sektor og næringsliv.

Det holder imidlertid ikke at vi bare stiller spørsmål om behovene, for behovene er enorme, både i Afrika, i store deler av Asia og i Latin-Amerika. Vi må også spørre: Hvor har Norge en særlig forutsetning for å gjøre noe som nytter?

Vår innsats på gjeldsområdet og for å bedre handelsbetingelsene for fattige utviklingsland er viktig for å sikre de internasjonale rammevilkårene som trengs for å øke handelen og verdiskapningen i utviklingslandene. Den nye regjeringen vil styrke innsatsen for å rette opp skjevhet og urettferdighet på disse områdene. Doha-runden i WTO må gi utviklingslandene resultater som setter dem i stand til å dra nytte av internasjonal handel og en globalisert verdensøkonomi. Vi arbeider også for å forbedre de internasjonale mekanismene for gjeldslette, og vurderer ytterligere tiltak med hensyn til fattige lands gjeld til Norge.

Nasjonale rammebetingelser – fokus på etterspurt kompetanse

Minst like viktig er de nasjonale rammevilkårene for økonomisk og sosial utvikling. Det er ofte de interne forholdene som stikker kjepper i hjulene for investeringer og verdiskapning i fattige land. Både Verdensbanken og UNDP har slått fast at reformer i rammebetingelsene vil kunne ha avgjørende betydning for å utvikle entreprenørskap og næringsvirksomhet. De viser også at selv små tiltak med marginale økonomiske kostnader kan ha stor betydning for økonomisk virksomhet.

Derfor legger vi i utviklingssamarbeidet vekt på å styrke de institusjonelle og makroøkonomiske rammebetingelsene hos våre samarbeidspartnere i sør. Bistand til å bedre økonomiforvaltning, rettsvesen og styresett, støtte til å etablere forvaltningssystemer og tiltak for formalisering av eiendom og utvikling av nødvendig infrastruktur står sentralt. Vår innsats vil bli kanalisert multilateralt, via FN-systemet og Verdensbanken, og bilateralt, innenfor vårt samarbeid med de enkelte land.

Bilateralt vil vi legge særlig vekt på områder der vi i Norge har anerkjent og etterspurt kompetanse. Eksempler her er vannkraft og petroleum, fiskeri- og fiskeoppdrett og maritim sektor. Vi har også en høy profil på miljøområdet, og når det gjelder fokus på arbeidstakerrettigheter og kvinners rettigheter. Vi ønsker å styrke innsatsen på disse områdene, både når det gjelder utvikling av rammebetingelser og samarbeidet med næringslivet.

Her, på de områdene jeg nå har nevnt, er det vi vil satse sterkest. Jeg mener den offentlige innsatsen bør konsentreres for å få størst mulig effekt. Og her inviterer jeg dere alle, norske fagmiljøer, frivillige organisasjoner og næringsliv, til å bidra hver på deres måte.

Satsing på kraftsektoren og petroleum

Fra vår side er vi allerede i gang med å legge til rette for økt innsats innenfor vannkraft og andre bærekraftige energiformer, samt større satsing på bistand til bærekraftig utnyttelse og forsvarlig forvaltning av petroleumsressurser og petroleumsinntekter i utviklingsland.

Departementet etablerte i fjor en arbeidsgruppe som skulle kartlegge norsk kompetanse samt utrede mulighetene for å øke innsatsen på kraftsektoren i utviklingsland. For en drøy uke siden fikk jeg overlevert rapporten fra denne arbeidsgruppen. Den bekrefter at slik kompetanse finnes i rikt monn i Norge – og at den er sterkt etterspurt i utviklingsland. Arbeidsgruppens hovedanbefaling er følgelig en forsterket og bred norsk satsing på utvikling av kraftsektoren.

Gruppen foreslår blant annet:

• Etablering av et førstelinjetilbud der land som ønsker det kan gjøres kjent med de norske erfaringene i kraftsektoren
• Støtte til prosjektutvikling på samarbeidslandets premisser
• Støtte til utvikling av klimatiltak - Clean Development Mechanism (CDM)
• Etablering av kraftsektorprogrammer i utvalgte land og vektlegging av regionale samarbeidstiltak
• Aktivt arbeid for utvikling av lokal og regional leverandørindustri
• Styrking av det norske nettverket mellom næringsliv, myndigheter, forsking og andre bistandsaktører.

Jeg synes disse forslagene er svært interessante, både i forhold til vektleggingen av institusjonelt samarbeid og investeringer. Vi er nå i ferd med å utarbeide en plan for den videre oppfølgningen. Pengene har vi, så her bør ting kunne skje raskt. Det legges opp til en videre opptrapping i 2007.

Økt satsing på fornybar energi er viktig. La meg i denne sammenheng spesielt peke på den betydelige satsingen som NORFUND i dag gjør gjennom SN Power, deres joint venture med Statkraft. Dette viser at Norge kan bidra med både kapital og kompetanse.

Kraftgruppens forslag rimer godt med initiativet vi nå har utviklet for ”Olje for utvikling”. Denne satsningen gjør petroleumsforvaltning og godt styresett til et prioritert satsingsområde, og innebærer en betydelig opptrapping av den økonomiske støtten til dette feltet innenfor bistandsbudsjettet.

Regjeringens intensjon med ”Olje for Utvikling” er å sette petroleumsproduserende utviklingsland i stand til å omsette inntektene fra olje- og gass-ressurser til redusert fattigdom og bedrede levekår for befolkningen. I dag lider mange ressursrike land under den såkalte ”resource curse”. Det kan vi gjøre noe med. Vi ønsker at Norge skal spille en sentral og tydelig rolle i den internasjonale debatten om olje og utvikling. Basert på norsk kompetanse og erfaring, globalisering av norsk oljeindustri og det allerede eksisterende engasjementet innen ressursforvaltning, utvikling, fred og menneskerettigheter, er Norge godt posisjonert til å spille en slik rolle. Vårt inntrykk er at mange hilser Norge velkommen på dette feltet i verden.

Satsingen består i:

• en styrkning og effektivisering av den norske bilaterale bistanden til land som etterspør norsk kompetanse og norske erfaringer fra petroleumssektoren, gjennom bedre koordinering og organisering av de faglige og administrative ressursene på hjemmebane.
• en sterkere fokusering på godt styresett i hele petroleumsforvaltningen, inkludert miljø, ressurs-, finans- og inntektsforvaltning,
• bilateralt og multilateralt samarbeid med andre aktører som er involvert i bistand på petroleumssektoren for å sikre bred, koordinert og slagkraftig innsats.
• opptrapping av Norges engasjement innenfor EITI (Extractive Industries Transparency Initiative). Et initiativ som søker å øke åpenheten i pengestrømmene mellom oljeselskapene og vertslandene. Norge skal stå som vertskap for den neste EITI-plenumskonferansen til høsten. Vår målsetting er å bidra til at EITI-standarden går fra å være et viktig initiativ til å bli en konsolidert internasjonal norm.

Foruten offentlige instansers kompetanse og erfaring, er det helt nødvendig å kunne trekke på erfaringer og kompetanse fra norsk oljeindustri, frivillige organisasjoner og media. Vi har kommet langt i den interne samordningen på myndighetsplan, og vi er nå klare til å inkludere norske oljeselskap og frivillige organisasjoner. For å styrke sivilt samfunns kapasitet i de landene vi samarbeider med, ønsker vi også å trekke norske og internasjonale frivillige organisasjoner inn i arbeidet.

Virkemidlene

Norske bedrifters engasjement i utviklingsland er positivt og viktig. Vi handel og investeringer, og vi trenger de verdier og det samfunnssyn dere bringer med dere. Vi forventer at norsk virksomhet skal være etisk forsvarlig, og vi ønsker at dette skal være et eksempel til etterfølgelse for andre.

Det er ingen tvil om at slike forventninger i noen tilfeller kan være utfordrende for norske bedrifter. Vi vet at bedrifter fra en del andre land engasjerer seg i utviklingsland med mindre etikk i kofferten. Mulighetene for å kunne konkurrere kan nok fortone seg noe ubalansert, men det er ikke alltid riktig.

Etter min oppfatning kan den ”etiske bagasjen” norske bedrifter har, faktisk være et konkurransefortrinn. Det er blant annet etikk-kompetansen som er etterspurt innenfor f.eks. petroleumsforvaltning.

Og uansett: en forretningspolitikk som aksepterer en dårligere standard og lavere kvalitet ute enn hjemme vil ikke være bærekraftig på sikt. Vi kan ikke, og bør ikke, senke våre standarder fordi andre gjør det. Heller tvert imot.

Fra næringslivet side, nærmere bestemt fra NHO, er jeg blitt utfordret på hvordan norske myndigheter kan bidra til å jevne ut denne forskjellen noe gjennom de ulike virkemidlene vi har til rådighet. Jeg tar gjerne den utfordringen, men understreker at norske bedrifter ikke kan forvente seg subsidier fra norske myndigheter for å engasjere seg i utviklingsland. Et slikt engasjement må komme fordi bedriftene selv ønsker å være der, og mener at de har noe å bidra med. Uten egeninteresse i bunn tror jeg ikke næringslivets engasjement i noe land har videre muligheter til å lykkes. Da er faren også stor for at man gjør mer skade enn gagn på utviklingslands muligheter til å få til økonomisk utvikling.

Det betyr imidlertid ikke at det ikke er grunnlag for å se nærmere på de virkemidlene vi har. Vi bør alltid stille spørsmål ved om virkemidlene våre er gode nok, og om de tar inn over seg de endringer som stadig skjer i verden rundt oss. På grunnlag av den vurdering departementet nå har gjort av forslagene som fremkom i konsulentrapporten som ble lagt frem i fjor om virkemidlene for næringsutvikling i sør, ønsker jeg derfor å gå videre med flere av forslagene som fremkom der.

Jeg har allerede nevnt at vi ønsker å styrke arbeidet med rammebetingelser og infrastruktur for næringsutvikling. Her ligger det betydelige muligheter for norske fagmiljøer og bedrifter.

I tillegg har jeg besluttet at:

• Det skal etableres en ny ”førstelinjetjeneste” for informasjon, rådgivning og veiledning for bedrifter om virkemidlene for næringsutvikling. Norad og NORFUND er i fellesskap anmodet om å utforme rammene for et slikt tilbud, som bør kunne etableres nokså raskt. Både i konsulentrapporten og i høringen etterpå, ble en slik tjeneste etterlyst.

• Vi skal rasjonalisere og strømlinjeforme Norads globale søknadsbaserte ordninger for næringsutvikling, slik at de i størst mulig grad fremstår som deler av samme verktøykasse. Målet er å gjøre de ulike ordningene lettere tilgjengelige og mer effektive. Norad er allerede i gang med å konkretisere hvordan dette skal gjøres.

• Det blir etablert et særskilt og ”mykere” lånevindu i NORFUND med større risikotaking for direkte investeringer i de minst utviklede landene (MUL). NORFUND utarbeider nå forslag til operasjonalisering av et slikt vindu. En slik ordning vil øke mulighetene NORFUND allerede har til å gi lån og til å gå inn som medinvestor i større og mindre næringsprosjekter i de fattigste utviklingslandene. Jeg håper at dette, sammen med de øvrige tiltakene jeg nå har nevnt, vil føre til styrket engasjement fra norske bedrifter i disse landene. Et slikt vindu vil sannsynligvis måtte ledsages av økt faglig bistand og derfor trolig ha budsjettmessige konsekvenser.

• Jeg vil også sette i gang et arbeid i departementet og med ambassadene med sikte på å for å etablere et eget program for næringsutvikling i et eller flere bistandsland. I konsulentrapporten om virkemidlene, og fra flere av høringsinstansene, pekes det nettopp på at oppfølgningen av NIS-strategien bør gis større fokus og tyngde på en slik måte. Ved å etablere et eget NIS-program i utvalgte land kan en bedre legge til rette for en koordinert satsing på rammebetingelser og investeringer/næringslivsengasjement, hvor de ulike virkemidlene sees i sammenheng. Også her vil det bli fokusert på områder der norsk kompetanse og næringslivsengasjement er etterspurt av samarbeidslandet.

Jeg vil også fremheve GIEKs rolle her. Selv om GIEKs garantiordninger formelt er et ansvar for foregående taler (næringsministeren), er også jeg svært interessert i at vi får løst problemene med rammen på den særskilte garantiordningen for utviklingsland. Uten å si mer om det nå, mener jeg, som næringsministeren, at en løsning næringslivet og vi kan leve med bør være innen rekkevidde.

Handel

Norske bedrifters store internasjonale engasjement dreier seg ikke bare om å etablere og drive egen virksomhet ute, men i høy grad også om handel. Mange norske bedrifter importerer landbruksprodukter og forskjellige industrisvarer som har sin opprinnelse i utviklingsland.

Handel er kanskje et av de mest effektive virkemiddel i arbeidet med å skape økte inntekter og økonomisk utvikling. Men handel kommer ikke av seg selv, og spesielt ikke i de fattigste landene. Åpnere dører til markedene i de rike landene er viktig. Dette må imidlertid følges opp med bistand til å utvikle produkter og kompetanse for å selge på de internasjonale markeder. Vi er utviklingslandenes viktigste kilde til eksportinntekter.

Derfor støtter vi også norske importører og bedrifter som arbeider med å utvikle produkter og eksport fra utviklingsland til Norge. Avtalene våre med Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), Forum for utviklingshandel, Initiativ for etisk handel og Max Havelaar er gode eksempler på hvordan vi kan samarbeide med andre aktører på dette området, både for å bidra til økt u-landsimport, og for å sikre at arbeidstakerne i utviklingsland får ta del i de positive effekten av vår handel.

Import av roser fra Uganda og kjøtt fra Namibia og Botswana er eksempler på at det nytter. Dette er små prosjekter, men viktige for dem det gjelder. Utfordringen er å få dette til på en bredere front.

Utfordring til næringslivet

Og her vil jeg avslutte med en utfordring til norske bedrifter. Det er ikke lenger nok å se til Sverige, Danmark og resten av Europa når vi skal tenke internasjonalisering. Eller til Asia, der utviklingen naturlig fanger manges oppmerksomhet. Vi bør vi også kaste blikket i andre himmelretninger.

Tallene viser at internasjonalt næringsliv etter hvert er blitt oppmerksom på at et annet Afrika nå er i ferd med å utvikle seg bak nyhetene om nød og konflikter. I mange afrikanske land pågår det for tiden en økonomisk utvikling som, hvis de politiske og økonomiske rammebetingelsene lokalt og internasjonalt fortsetter i riktig retning, vil kunne bli av stor betydning for landet og regionen. Særlig gjelder dette enkelte land i Sentral- og Øst-Afrika.

Økningen i direkte investeringer fra utlandet i mange afrikanske land skyldes selvsagt først og fremst investeringer i natturressurser, ikke minst petroleum. Og dette er ofte investeringer som får både positive og negative konsekvenser. Med vårt ”olje for utvikling”-initiativ ønsker vi å bidra til å styrke de positive virkningene. Mye av veksten i Afrika skjer imidlertid også i tjenestesektoren, spesielt innen telekommunikasjon, elektrisitet og detaljhandel. For Sør-Afrikas økonomi, for eksempel, er nå investeringer innen telekommunikasjon og IKT viktigere enn gruvedrift og utvinning.

Også norske bedrifter bør ta del i disse mulighetene, og dermed bidra til den økonomiske utvikling som sårt trengs i denne delen av verden. EFTAs frihandelsavtale med landene i den sørafrikanske tollunionen, som næringsministeren omtalte, er derfor et signal også til dere.

Det er faktum at en svært liten andel av de norske utenlandske investeringer går til de aller fattigste landene. For norske bedrifter bør budskapet derfor være at utviklingslandene utgjør et stort og et voksende marked på flere områder. Mye tyder derfor på at også norske bedrifter i større grad bør interessere seg for mulighetene til å investere og skape verdier og arbeidsplasser i den fattige del av verden. Både vi og de har mye å tilby.