Av utenriksminister Jonas Gahr Støre og utviklingsminister Erik Solheim

Viktig solidaritetsavgift

Debattinnlegg i Dagens Næringsliv 10. mars 2006

Regjeringen ønsker en solidaritetsavgift på flytrafikk. Inntektene skal gå gjennom internasjonale spleiselag, aller helst FN. Slik kan vi støtte en ny innkjøpsordning for medisiner til behandling av hiv/aids, tuberkulose og malaria i fattige land.

Mer enn én milliard mennesker lever fortsatt for mindre enn én dollar per dag. Hvert år dør mer enn 10 millioner barn som aldri rakk å fylle fem. Verdenssamfunnet har satt seg som mål å halvere verdens fattigdom innen 2015. Trendframskrivninger fra FNs utviklingsprogram (UNDP) viser like fullt at vi i 2015 vil kunne ha 380 millioner flere mennesker på eksistensminimum enn verden har i dag.

For å oppnå FNs Tusenårsmål om fattigdomsbekjempelse, trengs riktig nok veldig mye mer enn bistand, men også mer bistand. Når også giverlandene ligger ”etter skjema” i å oppfylle sine løfter, kan målene fortone seg som uoppnåelige. Er vi opptatt av internasjonal solidaritet, må vi da tenke nytt.

Globaliseringen åpner for at det skapes store nye rikdommer hos land og enkeltpersoner. Denne regjeringen, ulikt den forrige, er grunnleggende positiv til nye og kreative forslag om mobilisering av nye og friske ressurser til fattige land. Vi sa det allerede i Soria Moria-erklæringen: Også her skal Norge ligge i front internasjonalt.

Derfor støtter Regjeringen et britisk initiativ om en ny mekanisme for finansiering av vaksiner til fattige land (International Finance Facility for Immunization). Derfor støtter vi nå også et fransk forslag om å innføre en solidaritetsavgift på flyreiser. Vi annonserte dette på en konferanse i Paris, der vi begge var til stede, så sent som 28. februar. Vi ble da avbrutt av applaus fra representanter fra land som styres både fra høyre og venstre.

Det er ikke mange årene siden internasjonalt samordnet skattlegging fortonte seg som den reneste science fiction. Forslag om en skatt på f. eks internasjonale valutatransaksjoner eller internasjonal våpenhandel, ble av mange feid av banen som politisk drømmeri. De siste par årene har denne debatten imidlertid fått fornyet kraft, ikke minst som følge av den enorme verdiskapningen globaliseringen åpner for. Dette er i betydelig grad Frankrikes fortjeneste. Den såkalte Landau-rapporten, bestilt av president Chirac og framlagt høsten 2004, har banet veien for en ny og fordomsfri debatt om bl.a. utviklingsmotiverte avgifter – gjennomført nasjonalt, men koordinert internasjonalt.

Vi forstår at noen spør ”hvorfor flyavgift?” Svaret er at en flyavgift, som mange land allerede har, vil være enkel å gjennomføre, uten vesentlige ekstrakostnader som ”spiser av lasset”. En slik avgift vil også kunne innbringe betydelige midler, uten at verken flyselskaper eller passasjerer vil merke dette nevneverdig på pungen. Og flytrafikken er i vekst som et synlig resultat av globaliseringen.

Det er derfor ikke tilfeldig at det nå er avgift på flytrafikk som seiler opp som den klart mest aktuelle muligheten. Dette betyr ikke at man utelukker andre skatteobjekter, f.eks. valutatransaksjoner eller våpenhandel. Målet er å skaffe helt nødvendige ressurser for å bekjempe fattigdom, i tillegg til den offentlige bistanden.

Vi har selvsagt notert oss en bekymring for konkurransevridning på norsk næringslivs bekostning. Her synes vi man bør være forsiktige med å trekke bombastiske slutninger. Den foreslåtte franske flybillettavgiften er eksempelvis på 1 euro for en økonomibillett til hvor som helst i Europa. Ingen av landene på Paris-konferansen var bekymret for konkurransevridning eller negative konsekvenser for eget næringsliv og turisme.

Andre kritiske røster har pekt på at en flyavgift vil kunne ha negative distriktspolitiske effekter, jamfør f.eks store avstander og større avhengighet av å reise med fly i Nord-Norge. Vi tar det poenget. Den konkrete utformingen av en norsk avgift vil selvsagt bli vurdert opp mot distriktspolitiske hensyn.

Det er bare Frankrike, Brasil, Chile og Norge som har forpliktet seg, men flere land kan være på vei. Inntil det skjer, er alternativet for vår del å bruke deler av inntektene fra den eksisterende norske CO2-avgiften på flydrivstoff.

La oss heve blikket over det avgiftstekniske. Dette dreier seg om et nytt og meget positivt initiativ i kampen mot fattigdom, selv om det kan ta tid før det franske forslaget vinner bred tilslutning. For å få andre land til å komme ned fra gjerdet, er det desto viktigere at noen går foran.

Det etableres nå en pilotgruppe på innovative finansieringsmekanismer som skal konkretisere ordningene og bruken av midlene. Gruppen, som inntil videre vil bestå av 38 land, vil bli ledet annenhver gang av et land fra Sør og Nord – Brasil det første halvåret. Fra og med 1. september i år vil Norge lede denne gruppen. Det gjør vi med glede, ikke minst fordi dette gir oss muligheten til å legge viktige premisser for arbeidet med nye finansieringsmekanismer.

Norges støtte til de nye mekanismene innebærer på ingen måte en nedprioritering av tradisjonell bistand. Som også FNs generalsekretær, Kofi Annan, understreket under Paris-konferansen: Det viktigste for å mobilisere økt bistand er FN-målet om å få alle giverland til å bevilge 0,7 prosent av landenes BNP til utviklingsformål. Når OECD-gjennomsnittet fremdeles ligger på bare 0,26 prosent, sier det seg selv at det er her hovedstøtet må settes inn.

På kort sikt vil innovative mekanismer utgjøre en beskjeden del av den totale ressursmobiliseringen for fattige land. På lengre sikt er det imidlertid grunn til å tro at slike mekanismer vil veie tyngre i totalregnskapet. Derfor er det allerede nå viktig å sikre at disse nye tiltakene faktisk kommer i tillegg til den nåværende bistanden. Også her var Kofi Annan krystallklar i Paris. Hvis de nye ordningene viser seg ikke å gi noen netto økning i bistandsvolumet, vil vitsen med dem være borte. Derfor må det etableres overvåkningsmekanismer som gjør det mulig å gå giverlandene etter i sømmene.

Vi velger å tro at norske flypassasjerer – dvs. de fleste av oss – vil ha betydelig sympati med en solidaritetsavgift på flyreiser, bare alle er sikre på at pengene går til gode formål. En internasjonalt samkjørt flyavgift vil kanskje kunne gi kimen til bedre og mer forutsigbar finansiering av globale fellesgoder via FN-systemet. Dette er sårt tiltrengt, i en tid som roper på felles løft, mens FN ikke rår over mer ressurser enn brannvesenet i New York.

Det er veldig langt fram dit. Noen vil si det er utopisk. Motkreftene er betydelige. Men det er lov å håpe. Og det er nødvendig å kjenne sin besøkelsestid. Derfor går Norge nå i front. Der hører vi hjemme.