Dialog som virker – ikke la det bli med snakk

Før ble dobbelt så mange kriger avgjort militært – som ved forhandlinger. Nå er det motsatte tilfelle. Tendensen fortsetter i det nye årtusenet; i mer enn 60 % av alle pågående konflikter vet vi at meklingsforsøk er i gang. – Men dialog kan også være problematisk.

*****

Å samtale eller ikke samtale, det er spørsmålet. Fra Sri Lanka til Somalia til Spania, fra Iran til Irak, fra Filippinene til Palestina, fra Libanon til Liberia – overalt hvor væpnet konflikt pågår eller truer med å bryte ut, er dialog et problematisk tema for regjeringer og diplomater.

Kan krig hindres gjennom forhandlinger? Hvorfor belønne væpnede opprørere med tilbud om samtaler? Tjener ikke våpenhviler og endeløst diplomati bare til at opprørere og udemokratiske regimer vinner tid?
 
Der det er borgerkrig, kan det være fare for at dialog med opprørsgrupper bare vil oppmuntre andre, marginale politiske grupperinger til å gripe til våpen. Når spenningen mellom to stater øker, ønsker ingen av dem å fremstå som svak ved å tilby forhandlinger. Offisielle aktører, både stater og FN, blir stadig mer på vakt mot å legitimere terroristgrupper gjennom kontakt og forhandlinger.
 
Slike bekymringer er ikke alltid grunnløse. Etter mer enn to år med stadig avbrutte forhandlinger for å løse krisen i Darfur, er én gruppe som startet et opprør i 2003 nå blitt til en hel rekke væpnede fraksjoner, og alle forlanger en plass ved forhandlingsbordet.
 
Krigen mot terror har skapt ytterligere tvil om hvorvidt dialog er veien å gå. Noen land mener at man ikke skal diskutere med pariagrupper og -regimer, men isolere dem. Bare tanken på å skulle forhandle med Al Qaida synes latterlig – hva skulle man eventuelt bli enige om? Men hvis man satser alt på militære løsninger i Irak og Afghanistan, og utelukker forhandlinger med Hamas i Palestina og Hizbollah i Libanon, kan det føre til at heller ikke andre land – Sri Lanka, Somalia, Colombia, Filippinene – ser noen grunn til å diskutere med grupper som tyr til våpenmakt.

Vil vi at ekstremistene skal velge en politisk vei, må vi holde de politiske kanalene åpne.
 
Men til tross for slike dilemmaer, og selv om det finnes argumenter for at terrorister bør isoleres, viser oversikter over væpnede konflikter at utviklingen i senere tiår klart har gått i retning av forhandlinger. På 1990-tallet ble militær overmakt forbigått av forhandlingsløsninger som middel til å stanse kriger. Denne tendensen fortsetter i det nye årtusenet; i mer enn 60 % av alle pågående konflikter vet vi at meklingsforsøk er i gang.
 
Krig gjør seg selvsagt ”bedre” i nyhetene, så det er kanskje overraskende at forhandlinger og diplomati faktisk er blitt den foretrukne metoden. – Men Irak og Afghanistan er unntak, ikke trendsettere. Globaliserte medier avdekker konflikter tidligere, og harmen brer seg raskt og baner vei for internasjonal konsensus til fordel for fredelige løsninger. – Jo, visst blir det stadig gjort mer – både i regi av FN, regionale organisasjoner og stater – for å mekle i konflikter og dermed gjøre dialog mulig. For krigførende parter må som regel ha hjelp utenfra for å kunne snakke med hverandre.
 
Men selv om dialog som metode stadig vinner terreng, er det ikke alltid den virker. I flere hardnakkede konflikter har mekling så langt vist seg forgjeves – se Israel/Palestina, Kypros, Somalia, Sri Lanka – eller de krigførende partene har kontant avvist enhver dialog – som i Irak og Tsjetsjenia. To års fredssamtaler om Darfur har ikke gjort slutt på voldshandlingene.

Og selv der mekling har munnet ut i fredsavtaler – som i Kongo, Elfenbenskysten, Liberia, Burundi, Sør-Sudan og Sierra Leone, er de fleste observatører avventende med å feire. Det er et illevarslende faktum at militær seier statistisk sett gir den mest ”stabile” freden; hittil har væpnede konflikter som er stanset gjennom forhandlinger, alt for ofte blusset opp igjen.
 
Selv om det altså er blitt mer populært å føre dialog, har vi langt fra grunn til å være tilfreds med tingenes tilstand. Kynikerne påpeker at det koster lite å diskutere. Og hvis bruken av forhandlinger øker, og vanskelige konflikter likevel forblir uløst og fredsavtaler fortsetter å bli brutt gjennom nye kamphandlinger, må dialogforkjemperne stadig oftere regne med å bli møtt med denne kritikken.

Utfordringen er altså klar – det gjelder å utnytte respekten for dialog ved i fellesskap å sørge for at meklere og andre involverte står best mulig rustet til å levere effektive og varige resultater.

Derfor møtes nå konfliktmeklere under ”Oslo Forum” – et årlig møte mellom verdens ledende konfliktmeklere [Oslo Forum 07, Losby Gods 26.-28. juni 2007, i samarbeid med Centre for Humanitarian Dialogue] – for å utveksle erfaringer og diskutere mulige nye tilnærmingsmåter med ledende eksperter.

At forhandlingsløsninger kan være ustabile, må i anstendighetens navn ikke brukes som påskudd for å velge militære løsninger på en borgerkrig. Derimot må vi selvsagt fokusere på å få i stand bedre avtaler, avtaler som virkelig gjør noe med de bakenforliggende årsakene.

Likedan bør et mislykket forsøk på å løse en konflikt ved forhandlinger, besvares med en tilsvarende opptrapping av forhandlingsinnsatsen. Det betyr at mektige stater må stille seg bak innsatsen: Kina, India, EU, regionale organisasjoner, og ikke minst USA – og at en bredt anlagt forhandlingspolitikk må få økt legitimitet.

Historien viser også at dialog med ekte og effektiv støtte fra slike aktører og naboland har bedre utsikter til å lykkes.