Forebyggingsprosjektet (humanitære katastrofer)

Sjekkes mot framføring

Jeg vil få takke for at dere stiller opp til dette korte møtet – og for alle innkomne kommentarer i høringsrunden. De skriftlige kommentarene – og det vi vil høre fra dere i dag – er svært nyttig informasjon. Ikke bli forskrekket om en del av rådene og kommentarene blir brukt.

Vi går nå i gang med å omarbeide den foreløpige teksten til en kort stortingsmelding, som etter planen vil bli lagt fram i løpet av høsten. Derfor er det viktig å få en følelse av hvordan den foreløpige tenkningen vår blir mottatt av fagmiljøene – av dere.

I arbeidet med meldingen skal teksten bl.a. spisses til, bli mer problematiserende og få større preg av en handlingsplan.

Så langt har jeg et klart inntrykk av at initiativet hilses velkommen – at dere ønsker mer oppmerksomhet om forebygging.

Det er jeg glad for. Dette er et initiativ som jeg er opptatt av. Og som vi som humanitært engasjerte mennesker i stigende grad bør være opptatte av.

I løpet av de siste 15 årene har vi sett en voldsom økning i omfanget av humanitære katastrofer – og budsjetter. Nå ruller klima- og miljøendringene inn over oss for fullt – og bidrar til å skape en ny ”drive” for mer offensiv tenkning omkring forebygging.

Den offensiven skal Norge være en del av. Jeg ser for meg en tredelt strategi:

• Bedre koordinering internt i UD mellom kort- og langsiktig bistand (ikke minst på gjenoppbyggingssiden); jeg legger ikke skjul på at her har vi en ryddejobb å gjøre, på tvers av budsjettlinjer og ansvarsområder. Norad vil ha en viktig rolle i dette arbeidet.

• Et mer langsiktig og strategisk samarbeid med nasjonale myndigheter, FN-systemet og relevante fagmiljøer, NGOer osv. i felt; gjennom bistanden må vi bli bedre til å integrere forebyggingstiltak og støtte opp om gjenoppbyggings-prosesser som gir oss mer robuste lokalsamfunn, i nær dialog med nasjonale myndigheter, NGOer etc. – og dette arbeidet må forankres langt bedre politisk i FN.

• Støtte til sør-sør-samarbeid (land som Kina, Kuba, Bangladesh m.fl.); de landene som har erfaringer på området, må utveksle dem med andre i regionen. Selv om utfordringene er felles, ser vi svært ulike beredskapstiltak m.v. i ulike land.

Professor Arne Olav Øyhus ved Høgskolen i Agder sier i sin kommentar at; ”For det internasjonale bistandssystemet må det være avgjørende at katastrofeberedskap og -håndtering går hånd i hånd med bærekraftig utvikling.” Det er en observasjon jeg vil slutte meg til.

Vi står midt oppe i en befolkningseksplosjon globalt – noe som utfordrer den globale bærekraften på sikt. Rundt 10 mrd. mennesker innen 2050 – vi snakker om omfattende sosiale, økonomiske og humanitære konsekvenser.

Vi må derfor fokusere på de klima- og miljøendringene dette vil gi, på urbanisering/migrasjon og på sårbare staters evne til å styre utviklingen. En byutvikling som løper løpsk vil på sikt kunne ha større humanitære konsekvenser i forbindelse med naturkatastrofer enn en konflikt som kommer ut av kontroll. Mange lands styresett vil bli satt på harde prøver de neste tiårene.

Vi vet ennå ikke hvilke politiske konsekvenser klimaendringene vil gi – om det vil føre til flere konflikter om knappe ressurser, eller mer samarbeid nasjonalt, regionalt og internasjonalt. Jeg vil ikke spekulere – men nøye meg med å si at vi nok gjør klokt i å forberede oss på at en slik utvikling trolig vil komplisere den politiske situasjonen i flere land.

Hvilken profil bør norsk forebyggingspolitikk ha, gitt at vi er små og utfordringene store? Det svaret ønsker jeg å utforme i samarbeid med dere. La meg nå gi ordet til Røde Kors for å sette i gang diskusjonen.