Historisk arkiv

Av utenriksminister Jonas Gahr Støre og Frankrikes utenriksminister Bernard Kouchner

Forbud mot klasevåpen

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Kronikk i Dagbladet 3. desember 2008

- Vårt mål er å gjøre denne konvensjonen til en universell norm. Derfor ber vi alle stater om å undertegne den, inkludert de stater som fortsatt produserer og bruker klasevåpen, skriver utenriksminister Støre og Frankrikes utenriksminister Kouchner i en kronikk i Dagbladet 03.12.08.

Kronikken finnes også i fransk versjon

 

Sammen med over 100 andre stater undertegner vi Konvensjonen om forbud mot klasevåpen i Oslo 3. desember. Dette er et viktig skritt i kampen mot de uakseptable lidelser som rammer sivilbefolkningen under og etter en væpnet konflikt.

Klasevåpen rammer blindt. Bombene kan eksplodere uker, måneder eller år etter at en væpnet konflikt er slutt. Hver dag blir uskyldige mennesker drept eller alvorlig skadet.

Sivilbefolkningen er fanget i en dobbel felle. De er offer for vold og redsler under konflikten og må etterpå leve i frykt for ueksploderte klasevåpen som dreper vilkårlig. Disse lidelsene tjener ingen militære formål.

I 1997 ble landminer forbudt gjennom Ottawa-konvensjonen, etter en prosess der stater, organisasjoner og FN handlet i partnerskap. Ottawa-konvensjonen er nå en del av internasjonal humanitær rett. 156 stater har ratifisert den, og vi ber de stater som ennå ikke har gjort det om å gjøre det.

Ingen kan nekte for at disse våpnene har konsekvenser som er helt urimelige i forhold til deres formål eller at bruken kan rettferdiggjøres ut fra militære målsettinger.

Klasevåpen er blitt benyttet over hele verden siden 1943. I dag er konsekvensene spesielt alvorlig i 26 land. De fleste av disse landene er fattige og står overfor store utfordringer.

Ueksploderte klasevåpen setter jordbruk og den økonomiske utvikling på spill og utgjør en fare for sivilbefolkningens liv og helse.

Derfor har en koalisjon som omfatter en del stater, det sivile samfunn, FN og Den internasjonale Røde Kors-komiteen besluttet å utarbeide et forbud mot produksjon, eksport, bruk og lagring av klasevåpen.

Høsten 2006 startet Norge Oslo-prosessen som resulterte i Konvensjonen om klasevåpen i Dublin i mai i år.

Konvensjonen forbyr alle typer klasevåpen som hittil har vært brukt og pålegger partene å ødelegge klasevåpen som er lagret slik at disse ikke blir brukt i framtiden. Å forebygge framtidig bruk er et av hovedmålene med Konvensjonen. Konvensjonen omfatter også hjelp til rammede områder og til ofre, deres familier og lokalsamfunn.

Frankrike og Norge spilte en viktig rolle i utformingen av Konvensjonen om landminer. Våre to land har igjen stått i fremste linje i utarbeidelsen av Konvensjonen om klasevåpen.

Og i begge tilfeller har det sivile samfunnets engasjement vært helt avgjørende for å skape oppmerksomhet. Men det er statene som må forhandle og iverksette forpliktende internasjonale avtaler.

Vårt mål er å gjøre denne konvensjonen til en universell norm. Derfor ber vi alle stater om å undertegne den, inkludert de stater som fortsatt produserer og bruker klasevåpen.

Og vi ønsker at de stater som foreløpig ikke er klare til å undertegne konvensjonen i det minste inngår lignende forpliktelser. Det er umulig å rettferdiggjøre at sivilbefolkningen ikke kan leve et normalt liv i trygghet når en krig er over.
Det er på tide å sette en stopp for at klasevåpen i årevis skal ødelegge menneskeliv.

*****

Pour en finir avec des armes inacceptables

Le 3 décembre à Oslo, avec plus de 100 Etats, nous signerons la Convention d’interdiction des armes à sous-munitions. C’est un pas important dans la lutte contre l’inacceptable souffrance des populations civiles lorsque le recours à la force militaire s’avère, hélas, inéluctable.

Ces armes frappent à l’aveugle. Les sous-munitions peuvent exploser des semaines, des mois, des années après la fin du conflit. Chaque jour des innocents sont tués ou grièvement blessés. La population civile est prise dans un double piège : victime des violences et de l’horreur pendant le conflit, elle vit, après la guerre, dans la terreur de ces armes qui tuent par surprise.

Cette situation est inacceptable.

En 1997 les mines antipersonnel ont été interdites par la Convention d’Ottawa, à l’issue d’un processus conduit par des Etats, la société civile, l’Organisation des Nations Unies et le Comité international de la Croix rouge. Désormais, la Convention d’Ottawa est inscrite dans le droit humanitaire international. 156 Etats l’ont déjà ratifiée et nous appelons ceux qui ne l’ont pas encore ratifiée à le faire. Nul ne peut plus ignorer que ces armes ont des conséquences disproportionnées et injustifiées par rapport aux objectifs militaires auxquels elles étaient censées répondre.

Aujourd’hui, les conséquences des armes à sous-munitions, utilisées depuis 1943, sont particulièrement dramatiques dans 26 Etats, pour la plupart des pays pauvres. Les restes non explosés des armes à sous-munitions compromettent l’agriculture et le développement économique, empêchent le retour des réfugiés et mettent en danger la vie des populations civiles pendant plusieurs décennies. Et quand les infrastructures de santé sont insuffisantes, quand les ressources manquent, l’assistance aux victimes et leur prise en charge sont d’autant plus difficile à garantir.

C’est pour cette raison qu’une coalition regroupant des Etats, la société civile, l’ONU et le CICR a décidé d’élaborer un nouvel instrument international, visant à interdire la production, le transfert, l’emploi et le stockage d’armes à sous-munitions et à venir en aide aux victimes. A l’automne 2006, la Norvège a lancé le processus d’Oslo qui a débouché, à Dublin en mai dernier, sur la Convention sur les armes à sous-munitions. Celle-ci interdit tous les types d’armes à sous-munition qui ont été utilisées à ce jour. Le texte oblige également les Etats parties à détruire les quantités considérables d’armes stockées, garantissant ainsi qu’elles ne seront pas utilisées dans de futurs conflits. La Convention prévoit également des mesures d’aide et d’assistance aux zones touchées et aux victimes isolées, à leurs familles et aux communautés dont elles font partie.

La France et la Norvège avaient déjà joué un rôle actif dans l’élaboration de la Convention sur les mines antipersonnel. Elles ont à nouveau été en première ligne dans l’élaboration de la nouvelle Convention sur les armes à sous-munitions. Dans l’un et l’autre cas, l’engagement de la société civile a été décisif pour attirer l’attention sur ces questions. Mais c’est aux Etats qu’il appartient de négocier et de mettre en œuvre les accords internationaux contraignants.

Décidés à faire de cette Convention une norme universelle, nous appelons tous les Etats à la signer, y compris ceux qui produisent et utilisent encore des armes à sous-munitions. Et s’ils ne sont pas encore prêts à la signer, qu’ils prennent au moins des engagements similaires. Car rien ne peut justifier qu’on empêche les populations civiles de retrouver une vie normale, une fois la guerre terminée. Il faut en finir avec l’angoisse, la terreur, la souffrance qui continuent à les frapper après que les combats ont cessé. Il est temps que les armes à sous-munitions cessent de briser des vies pendant des décennies.

Bernard Kouchner, ministre français des Affaires étrangères et européennes
Jonas Gahr Stoere, ministre norvégien des Affaires étrangères
Libération (Paris), 3 décembre 2008