Åpningstale til fotoutstilling i Rådhusgalleriet

Sjekkes mot framføringen

(Kjære alle sammen)

Et bilde er mer verd enn ti tusen ord, lyder det kjente kinesiske ordtaket.

Og ord strekker ikke til i møte med dette billedmaterialet – fotografiene, filmene – som denne store utstillingen rommer. Det er ikke så mye å legge til. Det er dessverre ikke noe å trekke ifra heller.

Denne virkeligheten er vond og brutal og full av lidelser. Vi ser ansiktene, de ødelagte kroppene, og de tomme feltene i en del bilder hvor barn og voksne er borte.

Men fotografiene er ikke uten de lysfiltre som mennesker klarer å mobilisere, for å overleve, for å leve videre, og for å være vitnesbyrd, for å kjempe. Bildene er bærere av budskap.

Og som fotografiene av løpende mennesker fra flammehav i Vietnam for 40 år siden, er også disse fotografiene bilder som beveger; bilder som beveger politikken.

Virkelighetsøyeblikk, fanget av kameralinser, øyeblikk med smerte, savn og sårbarhet. Flere tusen mil fra der vi er nå, men så nært, så nært. Ansikt til ansikt.

*****

Utstillingen som vi åpner nå skjer seks dager før vi åpner for undertegningen av Konvensjonen om klaseammunisjon. Dette er liksom ”dagen før dagen” eller ”uka før uka”. En uke med de siste forberedelser, både for fotografer, for dere i Norsk Folkehjelp, Landmine action, og andre sivilsamfunn, og for oss i regjering og departementer.

Hva handler konvensjonen om - og hva handler disse bildene og filmene om?  

I bunn handler det for meg om verdighet, menneskers verd. Det handler om arbeidet for ofrenes rettigheter, om engasjementet for økt menneskelig sikkerhet, om entusiasmen for å styrke internasjonal humanitær rett.

Verdighet, rettigheter, sikkerhet. For hvert enkelt menneske. Representert her i øyeblikksbilder, på film og i tekstbolker i Rådhusets galleri.

*****

Så er det slik at selve arbeidet mot klasevåpen er så vidt i gang. Konvensjonen må implementeres. Våpenlagre må destrueres. Støtte til ofrene må bekreftes gjennom konkrete prosjekter. Og gjennom samarbeid og assistanse til de rammede landene.

Men vi er i gang. Og vi står sammen. Og arbeidet dokumenteres. Til inspirasjon og lærdom for andre slike store, livsviktige internasjonale utfordringer.

*****

Fotograf Werner Anderson har fulgt Norsk Folkehjelp og denne organisasjonens samarbeidspartnere i Libanon, Laos, Kambodsja og flere andre land, helt fra starten av arbeidsprosessen mot et klasevåpenforbud. Tittelen for hans del av utstillingen er ”we made it happen”. Vi gjorde det mulig. Da den fulgte oss i Dublin i mai i en tidligere versjon, het den ”make it happen”. Det har altså kommet til et ”we”, og et ”made”. We made it happen.

Vi gjorde det mulig. Hjelpearbeiderne, feltarbeiderne, ofrene, forhandlerne, delegatene, politikerne, støttespillerne, formidlerne. Sammen gjorde vi det mulig. Til sammen ble politikkens tyngdelover påvirket.

*****

Den andre delen av utstillingen er kalt "What Remains", ved britene Alison Locke og Chris Anderson, og er et samarbeid med Landmine Action.

De to har reist og dekket store deler av verden gjennom stillbilder og levende bilder fra områder som Etiopia, Eritrea, Libanon og Kosovo og mange andre steder.

Utilslørt, skarpt fokusert, direkte. Visuelle dokumenter. Og hele tiden i sentrum: Ofrene. Deres historier, deres fortellinger.

Ofrene har også stått i sentrum for arbeidet med klasevåpenkonvensjonen. Og ført til at konvensjonsteksten har noen av de sterkeste forpliktelsene til å hjelpe ofre i en internasjonal avtale. Deres stemme blir hørt.

For klasevåpen har i mer enn femti år lemlestet og drept. Tusenvis av mennesker. Barn, kvinner, menn. Unge og gamle. Våpnene skiller jo ikke mellom militære og uskyldige sivile.

*****

Landene som kommer hit i neste uke for å undertegne konvensjonen om klaseammunisjon – for å møtes her i denne bygningen, i rom rett over oss – de forbyr klasevåpen for godt. En ny internasjonal norm etableres. Det er en konvensjon som gir håp og tro på framtiden.

Konvensjonen er som et kunststykke. Som disse øyenvitneskildringene er fotografiske kunstverk. Men virkelig.

Jeg ønsker dere alle velkommen til å være med under markeringen neste onsdag utenfor Rådhuset. Inntil da: Se denne utstillingen ved Werner Anderson, Alison Locke og Chris Anderson. Se deres vitnesbyrd fra felten.