Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Halvårlig redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Stortinget, 4. mai 2010

Når europeiske land rammes økonomisk, handler det om Norges nærmeste allierte og økonomiske samhandlingspartnere, sa utenriksmininster Støre bl.a. i sin halvårlige redegjørelse for Stortinget om viktige EU/EØS-saker 4. mai 2010.

Sjekkes mot fremføring
(engelsk versjon

President,

Finanskrisen og dens etterdønninger har forsterket gamle og skapt nye utfordringer for landene i Europa og for EU-samarbeidet. I denne redegjørelsen for viktige EU- og EØS-saker er det derfor naturlig, som i den utenrikspolitiske redegjørelsen her i mars, å starte her.

EU-landene hadde en nedgang i sitt bruttonasjonalprodukt på 4 pst. i 2009. Nedgangen har rammet ulikt. Hardest har det gått ut over de baltiske landene. I en videre sammenheng er tilbakegangen i EUs største land likevel mer betydningsfull. Tyskland, Storbritannia og Italia har hatt en økonomisk tilbakegang større enn gjennomsnittet.

Eurosamarbeidet utsettes nå for store utfordringer. Euroen har betydd stø valutakurs og et relativt lavt rentenivå gjennom mange år. Dette har stimulert investeringer. Men det har også stimulert en gjeldsbasert, forbruksledet vekst samt vist utfordringene ved å ha en felles valuta, uten å ha en felles finanspolitikk, og større overføringer av økonomiske ressurser og arbeidskraft mellom regioner med ulik vekstevne – slik jeg utdypet i redegjørelsen i mars.

Euroen har bidratt til at land som tidligere hadde ustabilitet i sine valutaforhold, har unngått den store belastningen press mot de nasjonale valutaene representerer. Men det er verdt å minne om at uansett hvilken modell man velger for å organisere valuta- og pengepolitikk, er god makroøkonomisk styring en forutsetning for en balansert utvikling for enhver økonomi. En del land må nå betale høye renter på refinansiering av statsgjelden. Høyt gjeldsnivå og lav vekst er en vanskelig kombinasjon og forsterker hverandre. Hellas er nettopp i denne situasjonen.

Den statsfinansielle krisen i Hellas er alvorlig og akutt. Den har satt eurosamarbeidet på sin største prøve hittil og skapt ny usikkerhet om den finansielle stabiliteten i Europa. Det er derfor bra at Hellas sist søndag kom til enighet med Det internasjonale valutafond, Europakommisjonen og Den europeiske sentralbank om forslag til et treårig stabiliseringsprogram som skal bringe greske offentlige finanser og gresk økonomi på fote igjen.

Programmet innebærer at Hellas får lån på totalt 110 milliarder euro over programperioden. Bilaterale låneavtaler med eurolandene skal dekke 80 milliarder av dette, mens IMF dekker de resterende 30 milliardene.  Stabiliseringsprogram skal sikre at Hellas’ budsjettunderskudd reduseres betraktelig, samtidig som den greske økonomiens konkurranseevne styrkes. Tiltakene omfatter bl.a. betydelige kutt i lønninger og pensjoner til offentlig ansatte, samtidig som skattene økes og pensjonsalderen heves.

Dette er altså ingen enkel løsning – verken for Hellas eller eurosamarbeidet – men tiltakene er trolig helt nødvendige. Om de er tilstrekkelige, vil tiden vise. Stabiliseringsprogrammet skal godkjennes av det greske parlamentet og av IMFs styre, og eurolandenes lån må også til nasjonal parlamentsbehandling. Det arbeides nå intenst for å komme i mål med de nødvendige beslutningsprosedyrene, slik at Hellas kan motta første utbetaling i tide til å dekke et stort låneforfall 19. mai. Et ekstraordinært møte mellom eurosonens stats- og regjeringssjefer er planlagt førstkommende fredag.

Redningspakken vil forhåpentligvis bidra til å stabilisere situasjonen i Hellas og bremse spredningseffekter til andre land. Både for Hellas selv og for finansiell stabilitet i Europa er det avgjørende at Hellas gjenvinner tilliten internasjonalt. Samtidig vil EU i tiden fremover gå grundig inn på hvordan eurosamarbeidet kan styrkes. Det er alvorlig at krisen har gått fra å være en finanskrise til nå å være en jobbkrise og en gjeldskrise.

Hellas og flere andre EU-land som også har en anstrengt budsjettsituasjon, må nå stramme inn finanspolitikken i en tid der arbeidsledigheten er økende, og det egentlig er behov for å stimulere til økt etterspørsel. Dette kan skape høy og vedvarende ledighet, økte politiske spenninger og ytterligere problemer for eurosamarbeidet fremover. Derfor er også utviklingen i andre utsatte euroland som Spania, Portugal, Italia og Irland avgjørende.

I dette omskiftelige økonomiske terrenget i Europa, der mange av våre nærmeste samarbeidsland nå gjennomlever smertefulle omstillinger, kan kontrastene til Norge oppfattes som store. Men dette angår også oss i høyeste grad, fordi vi kan påvente at situasjonen i Europa både økonomisk, finansielt og politisk kan utvikle seg i en dramatisk retning. Når europeiske land rammes økonomisk, handler det om Norges nærmeste allierte og økonomiske samarbeidspartnere – eksempelvis går 80 pst. av vår eksport til EU. Er utviklingen svak i vårt felles EØS-marked, rammes også norsk økonomi, selv om de grunnleggende økonomiske forholdene er positive i vårt land.

Derfor angår også Europas svar på finanskrisens utfordringer oss direkte. Vi følger med interesse kommisjonens omfattende forslag til en ny vekst- og sysselsettingsstrategi, Europa 2020, som i all hovedsak fikk tilslutning på EU-toppmøtet i mars. Flere sider av strategien vil ha relevans for Norge, som utvikling av nytt EØS-regelverk og norsk deltakelse i EU-programmer. Vi har derfor engasjert oss i utformingen av strategien, med innspill både fra statsministeren og nærings- og handelsministeren.

I vår dialog med EU legger vi samtidig vekt på betydningen av å sikre like konkurransevilkår i det indre marked. Blant annet er det viktig at finanskrisen ikke fører til proteksjonistiske tiltak eller økt bruk av konkurransevridende støtte. Vi er også opptatt av at tiltakene ikke må føre til sosial dumping, eller at miljøhensyn settes til side.

Europa 2020 erstatter den tidligere Lisboa-strategien og vil være den overordnede reformstrategien fremover. Målet er en ny, bærekraftig vekst i EU. Strategien er ambisiøs. Andre initiativ og eksisterende politikkområder i EU vil knyttes opp mot den. Strategien har konkrete mål for sysselsetting, forskning, klima- og energitiltak, utdanning og fattigdomsbekjempelse.
Det forventes en svak vekst i EU-økonomiene i år, men tallene er usikre. Banksektoren er ennå sårbar. En fortsatt svak utvikling i EU svekker Norges eksportmuligheter og kan redusere prisene på viktige eksportvarer. Med EU som vårt viktigste marked vil det bidra til en langsommere bedring i viktige norske sektorer. Norge har imidlertid et betydelig overskudd i utenrikshandelen, og vi vil neppe på kort sikt oppleve store utslag på vår samlede realøkonomi.

Som jeg har vært inne på flere ganger i denne sal, har finanskrisen rammet vårt nabofolk på Island hardt. Helt siden den islandske finanssektoren brøt sammen høsten 2008, har det vært den norske regjeringens linje å gå foran i det internasjonale samarbeidet for å støtte Island. Den linjen er forstått og verdsatt av den islandske regjeringen.

Det har vært norsk syn at støtten til Island skal skje i et internasjonalt samarbeid, og at de nordiske landene skal stå sammen. Gjennom et slikt samarbeid får Norges støtte størst effekt. Dette er også understreket i Innst. S. nr. 221 for 2008–2009, der Stortinget behandlet en garanti for lån fra Norges Bank til den islandske sentralbanken Sedlabanki.

Den norske regjeringen har ikke gjort Icesave-avtalene mellom Island, Nederland og Storbritannia til en betingelse for videre utbetaling av det norske lånet til Island. Det som har vært en betingelse, er at styret i Det internasjonale valutafond, altså medlemslandene i IMF, godkjenner gjennomgangen av Islands stabiliseringsprogram. Disse betingelsene er felles for de nordiske landene.

Det var lenge tvil om når IMFs styre ville behandle andre gjennomgang av stabiliseringsprogrammet. Norge arbeidet for at denne gjennomgangen ikke skulle betinges av enighet om nye Icesave-avtaler, men skje så raskt som mulig. Samarbeidet mellom de nordiske landene var her viktig. Regjeringen er glad for at dette arbeidet førte fram, og at gjennomgangen ble godkjent 16. april med full støtte i IMFs styre. Vedtaket innebærer at tredje utbetaling av IMF-lånet, andre del av de nordiske lånene og første del av lånet fra Polen blir stilt til disposisjon for Island.

Samtidig må Island stå ved sine EØS-forpliktelser. Det har den islandske regjeringen flere ganger sagt at landet gjør.

Island har et bruttonasjonalprodukt pr. innbygger som ligger over gjennomsnittet i Europa, selv etter sammenbruddet i det islandske bankvesenet. Islands økonomi er dynamisk, og konkurranseevnen er god. Islendingene har overskudd på handelsbalansen med utlandet. Arbeidsledigheten i fjerde kvartal var på 7,6 pst. Dette er høyt for islandske forhold, men under det som er gjennomsnittet i Europa, der Norge er ett av få land som ligger vesentlig lavere. Land som Finland, Sverige og Storbritannia har for sin del en arbeidsledighet høyere enn dette.

Det er for øvrig uklart når nye forhandlinger om Icesave-avtalen vil komme i gang. Norge holder løpende kontakt med Islands regjering om denne saken, og selvfølgelig også om den krevende situasjonen som er oppstått etter vulkanutbruddene.

Siden min forrige redegjørelse om EU og EØS har Lisboa-traktaten trådt i kraft. Det skjedde 1. desember i fjor. Dette er et skritt videre i EUs institusjonelle utvikling. Man vil få flertallsbeslutninger på langt flere områder. Der hvor enkeltland og nasjonale parlamenter tidligere hadde veto på mange områder, skal nå den direkte demokratiske kontrollen sikres ved at Europaparlamentet får utvidet makt. Det uttrykte målet er å gjøre samarbeidet mellom dagens 27 EU-land mer effektivt og mer demokratisk. Hvordan traktatens bestemmelser blir omsatt i praktisk handling fremover, vil vise oss hvorvidt man lykkes i å nå dette målet.

EUs historie handler om utviklingen av et styringssystem på europeisk nivå, om utviklingen av institusjonelle rammer og regler for samarbeid i vår del av verden på stadig flere politikkområder. Jeg vil derfor gå nærmere inn på Lisboa-traktaten og de konsekvenser traktaten kan ha for Norge og vårt samarbeid med EU.

Historien om Lisboa-traktaten illustrerer EU-samarbeidets natur. Debatt, uenighet, sågar krise er en naturlig del av en demokratisk utvikling på landnivå og når landene samarbeider seg imellom. Det skaper dynamikk, tvinger fram endring og nytenkning, endrer samarbeidet og driver det videre. Nå har traktaten trådt i kraft, og dens bestemmelser skal gjennomføres.

Ett av Lisboa-traktatens siktemål er å styrke EUs rolle internasjonalt. Siden EU har fått flere medlemmer, er det naturligvis mer krevende å komme fram til samlende synspunkter. Samtidig er politikken blitt mer sektorovergripende. Flere politikkområder, som justis, handel og bistand, inkluderes i den bredere utenrikspolitikken.

EU har utnevnt en høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikken, briten Catherine Ashton. Hun skal fylle to tidligere roller, som EUs representant utad og som kommissær for utenrikssaker. Høyrepresentanten skal også være visepresident i kommisjonen.

Lady Ashton har en krevende jobb, men hun har tatt fatt på den med åpenhet og vilje til inkludering. Det er avgjørende kvaliteter for en som skal binde sterke nasjonale viljer sammen. Hun representerer både kommisjonen og medlemslandene internasjonalt. Hun møter i Europaparlamentet for å diskutere utenrikspolitikken, og hun deltar på toppmøter. Hun er ansvarlig for å lede de månedlige utenriksministermøtene, som tidligere ble ledet av formannskapslandet. Og hun skal bygge opp den nye EU-utenrikstjenesten European External Action Service, med ca. 6 000 ansatte. Det er en jobb som krever sin kvinne.

Denne europeiske utenrikstjenesten er et nytt EU-organ. Den skal verken være underlagt rådet eller kommisjonen. Organisasjonen skal bistå Høyrepresentanten i hennes arbeid, og skal også støtte kommisjonens president og rådets president. Jeg gjentar: Det er snakk om 6 000 nye medarbeidere. Som Ashton har sagt, skal dette være en serviceorganisasjon.

Den nye utenrikstjenesten vil få geografiske enheter eller «desker» for alle land og regioner. Vi har forstått at tjenesten vil bli satt opp med en egen «norgesdesk». Det er positivt, og vi vil stå i kontakt med EU-siden om dette. Detaljene i organisasjonen er ikke endelig avklart. Dersom det skulle bli besluttet å overføre kommisjonens EØS-enhet til det nye apparatet, har vi fått forsikringer om at EØS-arbeidet vil bli videreført på samme måte som i dag. Dette er noe vi følger nøye opp.

Etableringen av utenrikstjenesten er en komplisert prosess, slik all institusjonsbygging i EU er. Ulike hensyn skal veies mot hverandre, ulike spenninger i medlemslandene skal håndteres – som ønsket om sterkere samordning på den ene siden, og ønsket om å markere egen nasjonal utenrikspolitikk på den andre siden. Det vil ta tid før de nye strukturene er på plass. I tiden fremover vil EU-krefter brukes på å legge et organisatorisk grunnlag for en slik velfungerende felles utenrikstjeneste.

Målet er klart: Å gjøre det lettere for EU å tale med én stemme utad og gi EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk tilstrekkelig slagkraft. Siden Norge og EU i mange saker står hverandre nær i utenrikspolitikken, vil et mer samordnet og slagkraftig EU i mange sammenhenger være positivt. Norges dialog med EU om utenrikspolitiske spørsmål vil fortsette, og den nye tjenesten kan bidra til denne dialogen. Samtidig kan det i denne innledende fasen bli mer krevende for oss å komme i inngrep med EUs beslutningsprosesser på det utenrikspolitiske området, særlig når vi merker at mye tid og oppmerksomhet vies til interne institusjonelle forhold fremfor de politiske sakene. Vi arbeider grundig med å posisjonere Norge i denne sammenheng.

EUs felles utenrikspolitikk vil ikke være mer felles enn hva EU-landene mener den skal være. EUs globale tyngde avhenger også av landenes samlede politiske kraft og av den økonomiske utviklingen. Vi er vitne til en forskyvning av det økonomiske og politiske tyngdepunktet i verden mot Asia, slik jeg var inne på i min utenrikspolitiske redegjørelse. Politikkområder som tradisjonelt fremmes av EU, og av oss i Norge, som menneskerettigheter, klimapolitikk, en åpen verdensøkonomi, skal brytes mot andre, stadig sterkere makters interesser. Her står EUs felles utenrikspolitikk – og vår – ved den egentlige, langsiktige prøven.

I forbindelse med etableringen av EUs nye utenrikstjeneste har det også blitt stilt spørsmål ved hvordan dette vil påvirke det nordiske ambassadesamarbeidet. La meg bruke ett minutt på det: Jeg har diskutert dette med mine nordiske kollegaer. De anser ikke den nye utenrikstjenesten som en erstatning for EU-landenes nasjonale representasjon – snarere et supplement. Arbeidet som pågår for å fordype og forsterke samarbeidet mellom de nordiske land, vil derfor fortsette. Like fullt erfarer vi at de nordiske landene vurderer justeringer i sin egen utenriksrepresentasjon, noe som i sin tur kan påvirke et etablert samarbeid mellom nordiske land på landnivå. I tillegg kommer et ønske fra flere land om at EUs utenrikstjeneste også skal påta seg konsulære spørsmål, noe som tradisjonelt har vært et samarbeidsområde for det nordiske ambassadesamarbeidet. Vi har dette til løpende diskusjon på alle møter mellom de nordiske utenriksdepartementene.

Gjennom Lisboa-traktaten styrkes Europaparlamentet ytterligere, både som lovgiver, i behandlingen av EUs felles budsjett og ved at parlamentet kan foreslå traktatendringer. I medbestemmelsesprosedyren, som nå kalles den alminnelige lovgivningsprosedyren, er Europaparlamentet lovgiver, sammen med rådet. Den ordningen kom med Maastricht-traktaten, men utvides nå til å omfatte over 90 pst. av EUs lovgivning.

De nasjonale parlamentene får her en mer direkte rolle i EUs funksjoner. De skal påse at nærhetsprinsippet ivaretas når EU-lovgivning vedtas. Et nasjonalt parlament kan innen åtte uker etter at et EU-lovforslag er mottatt, gi sin mening om en sak skal løftes til EU-nivå.

Det norske arbeidet overfor Europaparlamentet må i tråd med institusjonens betydning og utvikling stadig styrkes, slik vi har vært inne på i flere debatter i denne sal. EU-delegasjonen i Brussel er sentral. Ambisjonen er løpende å fremme norske interesser i Europaparlamentets arbeid.
Vi har ingen avtale med Europaparlamentet om sekondering av nasjonale eksperter, slik som vi har med kommisjonen. Utenriksdepartementet leder nå en arbeidsgruppe med flere departementer som vil vurdere hvordan Norge kan få innpass for nasjonale eksperter også i Europaparlamentet, og gruppen vil vurdere fagområder av spesiell interesse for oss.

Stortinget har besluttet å ha en utsending på tjenestemannsnivå for Stortinget som skal arbeide opp mot Europaparlamentet. Ordningen er ment å styrke Stortingets tilgang på informasjon fra – og kontakt med – parlamentet. Det er positivt.

Lisboa-traktaten får betydning også for EUs justis- og innenrikspolitikk – et felt der Norge deltar i viktige deler av samarbeidet gjennom Schengen-avtalen. Samarbeidet her er samlet i en egen del i traktaten, kalt «Et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet». Bortfallet av den såkalte søylestrukturen i traktatverket gjør at hoveddelen av det tidligere mellomstatlige politi- og strafferettslige samarbeidet nå skal besluttes ved flertallsvedtak i rådet, med full medbestemmelse fra Europaparlamentet.

Dette betyr også at den delen av regelverket på justisfeltet som Norge overtar, nå altså i høy grad besluttes ved flertallsvedtak, og også av parlamentet. Vi må derfor arbeide mer målrettet mot Europaparlamentet også på dette feltet.

EUs nye femårsprogram for justis- og innenriksfeltet kalles Stockholm-programmet. Det ble vedtatt på toppmøtet i desember i 2009 og får betydning for norsk politikk. Målet med programmet er å sikre grunnleggende rettigheter, frihet og integritet for den enkelte borger som har rett til å oppholde seg innenfor EUs grenser. Samtidig er yttergrensekontroll og forebygging av kriminalitet viktig, i EU som i Norge. Samarbeid om en bedre grensekontroll kan redusere ulovlig innvandring. Mandatet til EUs grensekontrollbyrå, Frontex, er foreslått utvidet. Hovedpunkter vil være en sterkere forpliktelse for medlemsstatene – og Norge – til å delta i fellesoperasjoner med personell og utstyr, utvikling av samarbeid mellom Frontex og opprinnelses- og transittland, styrket samarbeid om felles returoperasjoner og en klar politikk for maritime operasjoner.

Tilakene i Stockholm-programmet påvirker Norge bl.a. fordi vi gjennom Schengen- og EØS-avtalen blir bundet av en rekke rettsakter som vedtas. Meldingen til Stortinget om norsk flyktning- og migrasjonspolitikk i et europeisk perspektiv, som ble lagt fram i mars, sier at nettopp dette viktige politikkområdet må utformes i samarbeid med, og tilpasset, det som skjer i våre europeiske naboland.

Selv om Lisboa-traktaten i det vesentlige viderefører de materielle bestemmelsene for det indre markedet som EØS-avtalen er basert på, vil den indirekte kunne påvirke også hvordan EØS-samarbeidet fungerer. Som jeg har omtalt i Stortinget tidligere, fullfører Lisboa-traktaten nedbyggingen av søylestrukturen som ble konstruert med Maastricht-traktaten. Den nye traktaten gjør EU-samarbeidet enda mer sektorovergripende.

EØS-avtalen bygger på den opprinnelige EF-traktaten og bestemmelsene om det indre marked, med unntak for bestemmelsene om landbruk og fiskeripolitikk, tollunion, handelspolitikk og bistand. Med Lisboa-traktaten har EUs justis- og innenrikspolitikk fått det samme rettslige grunnlaget. EU kan derfor i økende grad utforme regelverk på tvers av det indre marked og justisområdet. Allerede i dag kan det være krevende å avgjøre om hele eller deler av nye regelverk som kommer fra EU, skal innlemmes i EØS-avtalen. Vi må forvente at behovet for å gjennomgå nytt regelverk helt konkret, bestemmelse for bestemmelse, vil kunne øke. Dette kan gjøre det mer krevende å foreta nødvendige avklaringer og oppnå enighet med EU i en del saker, og her må vi nok selv være de aktive pådriverne. Sentrale virkemidler er vår rett til deltakelse i ekspertgrupper og komiteer og vår tette dialog med kommisjonen i hele EØS-strukturen. Men vi har grunn til å anta at også EU-kommisjonen er interessert i et pragmatisk samarbeid med Norge på dette området.

Lisboa-traktaten kan få konsekvenser for vår deltakelse og våre påvirkningsmuligheter gjennom EØS-avtalen. Hvis det i økende grad er uklart om og i hvilken grad nye rettsakter er EØS-relevante, kan det bli stilt spørsmål ved EØS/EFTA-landenes rett til å gi innspill til utviklingen av regelverket. Også derfor blir tidlig varsling og utarbeidelse av norske posisjoner, alliansebygging og påvirkning i EU-hovedstedene og overfor EU-organene minst like viktig som tidligere.

Kommisjonen har også nylig lagt fram forslag om endrede komitologi-prosedyrer, som det heter, dvs. prosedyrer for regelverk der kommisjonen blir delegert myndighet og ansvar fra rådet og Europaparlamentet til å utforme og vedta utfyllende regelverk. Norsk deltakelse i dette arbeidet er viktig, da det gir mulighet til å fremme norske synspunkter i EUs arbeid med videreutvikling av regelverk som enten er eller vil bli innlemmet i EØS-avtalen. Vi arbeider for at Norge og de øvrige EØS/EFTA-landene kommer i inngrep med disse prosessene i EU, for å sikre at våre rettigheter til deltakelse ivaretas på en tilfredsstillende måte.

Avstemningsreglene i programkomiteer er en annen sak som har endret seg som følge av Lisboa-traktaten. Norske representanter har opplevd at våre stemmer ikke blir hørt på samme måte som tidligere. Vi vil følge denne problemstillingen nøye fremover og ta det opp med EU-siden i den grad vi anser det nødvendig.

I arbeidet med europapolitikken er det i denne stortingsperioden to hovedspor: for det første en gjennomgang av våre erfaringer med EØS-avtalen og øvrige avtaler Norge har med EU, gjennom et forskningsbasert, bredt sammensatt offentlig utvalg. Utvalget består av tolv medlemmer, der både forskere og personer som har praktisk erfaring med EØS-avtalen, er med. Utvalget vil komme med en rapport høsten 2011 som vil bli etterfulgt av en melding til Stortinget.

Arbeidet i utvalget er godt i gang, og det er opprettet en referansegruppe med organisasjoner, næringsliv og de politiske partiene. Regjeringens ambisjon for gjennomgangen er at den skal bidra til et felles kunnskapsgrunnlag for den europapolitiske debatten.

Det andre hovedsporet er en oppdatering og fornyet bevisstgjøring av tiltakene som ble varslet i St.meld. nr. 23 for 2005–2006, fra juni 2006, om gjennomføring av europapolitikken. Denne meldingen er fortsatt grunnlagsdokumentet for Regjeringens europapolitikk.

I denne stortingsperioden konsentrerer vi oss om tiltak knyttet til ytterligere kunnskap, åpenhet og dialog. Utenriksdepartementet har bl.a. igangsatt et eget informasjonsløft om EØS og Norges forhold til Europa. Målet er å gjøre europainformasjonen fra det offentlige enklere og mer tilgjengelig. Vi skal gjennomføre rundt 40 tiltak rettet mot utvalgte brukergrupper: næringsliv, forvaltning, barn og unge, presse, organisasjoner og mottakergrupper i EU.

For å oppsummere dette punktet: EU-landene kom til enighet om Lisboa-traktaten for å gjøre samarbeidet mer demokratisk og mer effektivt. Som for alt annet politisk arbeid skal slike ambisjoner vises gjennom konkrete resultater. Norges overordnede interesse er at det går bra med EU-landene økonomisk og politisk – de er våre naboer, handelspartnere og de aller fleste av dem våre allierte, og på de aller fleste områdene har vi sammenfallende interesser. På den annen side er det langt fra gitt at det blir enklere å ivareta norske interesser. Vi møter et mer komplekst EU der landene skal «kjøre inn» nye felles institusjoner, institusjonene skal i sin tur markere sin posisjon og kompetanse i samspill med etablerte institusjoner, mens EU-landene skal finne den løpende balansen mellom å fremme egne nasjonale interesser og stå bak EUs felles posisjoner.

I dette landskapet skal vi fortsette å markere norske syn og interesser – som et land utenfor EU, men integrert i et tett samarbeid gjennom EØS-avtalen og andre tilknytninger. Det er i vår interesse, men også i EUs egen interesse.

EU har utpekt 2010 til det europeiske året for bekjempelse av fattigdom og sosial eksklusjon. Stortinget ga 18. juni 2009 sitt samtykke til at Norge deltar i det europeiske året 2010.
Norge tar, særlig med EØS-midlene, et tydelig medansvar for utvikling og utjevning i Europa. I femårsperioden 2004–2009 har Norge tildelt midler til prosjekter og programmer i de 15 mottakerlandene på mer enn 10 milliarder kr. Norge, Island og Liechtenstein skal i neste periode samlet bidra med 357,7 mill. euro i året, eller ca. 3 milliarder kr. Dette er et krafttak. Våre bidrag til å redusere sosiale og økonomiske forskjeller innen EØS-området er betydelige, og, som vi vet, om lag 97 pst. av disse midlene kommer fra Norge.

Flere av mottakerlandene er i en vanskelig økonomisk situasjon med høy ledighet, kutt i offentlige budsjetter og stigende gjeldsforpliktelser. EØS-midlene gir oss en unik mulighet til å styrke forbindelsene og utvide samarbeidet med våre nye partnere i EØS i en tid da disse midlene betyr mye.

Gjennom EØS-finansieringsordningene støtter Norge felles europeiske ambisjoner om bedre miljøstandarder, en jevnere økonomisk og sosial utvikling mellom landene og styrket innsats i justissektoren, det sivile samfunn og helsesektoren. Dette er også en del av norsk politikk og våre prioriteringer.

Denne innsatsen viser resultater, prosjekter ferdigstilles, og Utenriksdepartementet publiserer løpende rapporter som gir konkrete erfaringer for neste periode.

Som Stortinget er vel kjent med, ble forhandlingene om en ny avtale om EØS-midler for årene 2009 til 2014 avsluttet før jul i fjor. Vi forventer at de formelle samtalene med mottakerlandene om bruken av midlene kan starte i løpet av høsten i år. Men sluttprosessen på EU-siden før endelig undertegning har tatt tid. På norsk side er prosessen klar: Stortinget er konsultert om forhandlingsresultatet, og Regjeringen tar sikte på å fremme en proposisjon for Stortinget i løpet av vårsesjonen.

EØS-midlene skal i denne perioden i større grad konsentrere seg om områder som Norge selv prioriterer. Minst en fjerdedel av midlene skal brukes til miljø- og klimatiltak. Vi skal bidra til et anstendig arbeidsliv og trepartsamarbeid, og støtten til det sivile samfunn skal videreføres. Næringslivsdimensjonen styrkes gjennom et eget program for grønn næringsutvikling.
I tråd med EU-sidens og norske interesser er justissektoren et annet viktig område fremover. Regjeringen ønsker bl.a. å se EØS-midlene i sammenheng med muligheter for soningsoverføring til hjemlandet. Videre blir det egne programmer for forskning og stipendfond for utdanningssamarbeid. Målene for bruk av midlene i den nye femårsperioden vil bli videre beskrevet i den kommende proposisjonen til Stortinget.

I avtalene med EU er det slått fast at forbindelsene mellom giverlandene og mottakerlandene skal styrkes. Dette er et selvstendig mål for ordningene. Et godt grunnlag er allerede lagt gjennom prosjektsamarbeid med norske fagmiljøer i perioden 2004–2009. I kommende femårsperiode vil vi legge til rette for både kontaktskapende aktiviteter og programmer som gir samarbeid på lengre sikt. I miljø- og klimatiltak, karbonfangst og -lagring, på justis-, utdannings-, forsknings- og helsefeltene, i næringsutvikling og regional utvikling vil det være programmer hvor norske fagmyndigheter kan være partnere. Selv om midlene er ubundne i form, vil norsk kompetanse være etterspurt.

I tilknytning til forhandlingene om nye viktige EØS-bidrag har Norge og EU også kommet til enighet om videreføring og økning av viktige tollfrie kvoter for fisk. Den nye avtalen om markedsadgang for fisk skal tre i kraft samtidig med de nye bidragene.

Jeg vil nå omtale enkelte aktuelle EØS-saker.

EUs klima- og energipakke med de såkalte 20-20-20-målene ble lansert høsten 2007. Pakken inneholder virkemidler som fremmer målsettingen om direkte reduksjon av CO2-utslipp gjennom kvotedirektivet, og en mer indirekte satsing på økt, forpliktende bruk av fornybar energi.
Selv om de globale forhandlingene i København ikke lyktes, står EU fast på den konkrete utformingen av sin klimapolitikk. EUs toppmøte i mars drøftet hvordan København-avtalen skal kunne utnyttes i forhandlingene under Klimakonvensjonen, og hvordan EU kan bygge allianser for å fremme bedre klimapolitikk i andre land.

EUs reviderte kvotedirektiv fastsetter reglene for den tredje fasen i det europeiske kvotesystemet for årene 2013 til 2020. Systemet vil dekke om lag halvparten av klimagassutslippene i EU. Regjeringen har åpnet for innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen, og det er nå drøftelser med kommisjonen om vilkårene for dette.

Fornybardirektivet er en annen del av klima- og energipakken. Dette direktivet innebærer bindende nasjonale mål for andelen fornybar energi målt i forhold til landenes samlede energiforbruk. I tillegg skal landene oppfylle krav om 10 pst. fornybar energi i transportsektoren. De nasjonale målene inngår i EUs interne byrdefordeling. EU-landenes starter med en fornybarandel på i snitt 8,5 pst. i 2005 og skal nå en mål på om lag 20 pst. fornybarandel i 2020. Norges andel er i dag som kjent nærmere 60 pst., høyere enn noe EU-lands.

Regjeringen mener fornybardirektivet er EØS-relevant, og det har vært på bred høring i Norge. Det er et omfattende regelverk som berører store deler av energisektoren. Det er derfor nødvendig å vurdere det grundig. Vi vil legge opp til EØS-behandling av fornybardirektivet slik at direktivet kan gjennomføres i Norge på en hensiktsmessig måte.

Når det gjelder det såkalte Eurovignett-direktivet om harmonisering av bl.a. bompenger, er Regjeringen fortsatt i dialog med kommisjonen om innlemmelse i EØS-avtalen. Stortinget vil bli holdt orientert om utviklingen i saken.

Finanskrisen har avdekket mange svakheter både i europeisk regulering av finansmarkedene og i tilsynet med disse markedene. På denne bakgrunn er det i EU bl.a. satt i gang et omfattende arbeid med etablering av en ny og forbedret tilsynsstruktur på europeisk nivå. Sentralt her står forslaget om å opprette tre nye byråer som får som oppgave å føre tilsyn med enkeltinstitusjoner på henholdsvis bank-, forsikrings- og verdipapirområdet. Byråene skal ha kompetanse til å treffe vedtak som berører enkeltbedrifter. På et overordnet plan tenker man seg opprettelse av et eget organ, Risikorådet, som skal føre tilsyn med den makroøkonomiske utviklingen.

Dette berører også det indre markedet, som vi er en del av. Regjeringen arbeidet derfor for å sikre EØS/EFTA-statene tilfredsstillende representasjon i disse nye organene. Og etter at de aktuelle rettsaktene er vedtatt i EU, vil Regjeringen vurdere å innlemme dem i EØS-avtalen, slik at Norge kan delta i det felles tilsynet av finansmarkedet.

Den bredt anlagte høringen om datalagringsdirektivet er nå gjennomført. Regjeringen gjennomgår nå resultatene av høringen og avklarer sitt syn på eventuelt å innlemme direktivet i EØS-avtalen. Som kjent er det ulike holdninger til direktivet i de tre regjeringspartiene. Stortinget vil bli holdt orientert om den videre prosessen. Kommisjonen gjennomfører for tiden en evaluering av datalagringsdirektivet og skal innen 15. september legge resultatet fram for Europaparlamentet og rådet. Vi vil ta hensyn til denne i den norske vurderingen.

EU vedtok i 2009 et nytt direktiv for innskuddsgarantiordninger. Dette direktivet går lenger i harmonisering enn det forrige direktivet, som er innlemmet i EØS-avtalen. Det nye direktivet begrenser utbetalinger til 100 000 euro pr. kunde og bank. Dette er under halvparten av grensebeløpet på 2 mill. kr under den norske ordningen. Begrunnelsen for fullharmonisering er hensynet til likeverdige konkurranseforhold for banker i forskjellige land.

Men Norge har lenge hatt høyere beløpsgrenser enn andre land uten at dette har ført til konkurransevridninger i favør av norske banker. Vi arbeider for å kunne videreføre den norske ordningen under det nye direktivet i samsvar med det som er uttalt i Soria Moria II-erklæringen og i nasjonalbudsjettet for 2010. Så langt har EU vært avvisende, men vi vil fortsette å jobbe for å få gjennomslag for vårt syn.

Det omfattende regelverket for produksjon, omsetning og kontroll av mat- og fôrvarer, som lenge var forsinket i påvente av parlamentarisk behandling på Island, er nå notifisert fra Islands side. Matlovspakken trådte dermed formelt i kraft fra 1. mai 2010. Den ble midlertidig gjort gjeldende fra 1. mars. Dette regelverket omfatter hele matkjeden, fra primærproduksjon til omsetning til forbruker, og skal sikre et høyt beskyttelsesnivå for forbrukerne og like regler for næringsaktørene innenfor EØS-landene.

Etter langvarige forhandlinger kom Norge og Europakommisjonen i januar i år til enighet om en artikkel 19-avtale om økt handel med landbruksvarer. Saken vil bli lagt fram for Stortinget.

EUs selforordning ble vedtatt i fjor og innebærer forbud mot omsetning av selprodukter i EU. Forbudet vil tre i kraft 20. august i år. Selsaken handler om vår rett og våre muligheter til å drive bærekraftig forvaltning av levende marine ressurser og til å omsette produktene fra fangst og fiske. Ingen av de selbestandene vi fangster, er truet. Aksepterer vi forbudet, aksepterer vi at det skapes en presedens for handelsforbud på et slikt grunnlag i vårt viktigste marked.

Også derfor har Regjeringen ment at det er riktig å bringe denne saken inn for Verdens handelsorganisasjon. Sammen med Canada avholdt Norge i desember i fjor tvisteløsningskonsultasjoner i WTO med EU. Regjeringen vurderer å ta saken videre til et WTO-panel. En slik eventuell beslutning vil tas etter en grundig vurdering av de svar og signaler vi har fått fra EU i tilknytning til tvisteløsningskonsultasjonene.  Vi vil også stå i nær kontakt med Canada i denne forbindelse.

EU har overfor medlemsstatene fremmet forslag til gjennomføringsforordning for unntakene fra selforbudet. Vi arbeider for å påvirke denne prosessen også. Men det ser ikke ut til at noen av unntakene, slik de er presisert i forslaget til gjennomføringsforordning, vil tillate at norske selprodukter selges i EU.

EUs byråer spiller en stadig viktigere rolle i politikkutformingen i EU og i gjennomføringen av regelverk på nasjonalt nivå. EØS/EFTA-landene ønsker å delta i alle byråer som er relevante for at vi skal kunne oppfylle våre EØS-forpliktelser. For tiden deltar EØS/EFTA-landene i rammen av EØS-avtalen i 17 slike byråer. Vi deltar i de styrende organene uten stemmerett, med unntak av Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet, der vi ikke deltar i styret.

Vi ønsker å delta i ytterligere fem byråer, deriblant EUs nye byrå for reguleringsmyndighetene på energisiden. EU-siden har stilt seg positiv til norsk deltakelse i disse byråene. Vi arbeider nå for å finne løsninger for vår deltakelse innenfor EØS-avtalens rammer.

La meg så mot slutten av denne redegjørelsen igjen få understreke dette: Finanskrisen setter internasjonalt samhold på prøve og synliggjør forskjeller mellom landene, også i Europa. Presset på fellesvalutaen og den prekære situasjonen i Hellas anskueliggjør dette.

Norge har sluppet lettere fra finanskrisen enn de fleste andre land i Europa, men krisen berører likevel vitale norske interesser. EU-landene er Norges desidert største økonomiske partnere. Den norske økonomien er sterk, men samtidig åpen og sårbar for konjunktursvingninger. Et styringsdyktig EU og et velfungerende indre marked betyr mye for norske arbeidsplasser og norsk velferd. Norge er avhengig av at hele EØS-området kommer godt ut av finanskrisen.

EU-landene er også våre nærmeste allierte og politiske partnere, og vi er vevet sammen gjennom kulturelle og historiske bånd i et verdi- og rettsfellesskap. Vi ønsker å trekke sammen med resten av Europa i møtet med finanskrisen og dens ettervirkninger. Vi ønsker å utvise solidaritet og ta ansvar.

Noen ord helt til sist om forrige ukes begivenheter i et europeisk perspektiv. Avtalen om delelinjen i Barentshavet og Polhavet er også en viktig begivenhet for Europa – en europeisk grense er blitt slått fast. Nye muligheter for samarbeid om ressurser, miljø og næringsliv åpner seg nå.

Norge, Russland og resten av Europa er tjent med stadig tettere samarbeid og gode fellesløsninger. Avtalen mellom Norge og Russland om forenklet lokal grensetrafikk i Sør-Varanger er et annet eksempel. Dette er en ordning Schengen-regelverket legger til rette for, og det gjenstår nå bare mindre avklaringer før avtalen kan undertegnes. Avtalen vil åpne for at ca. 9 000 personer fast bosatt på norsk side av grensen, og 45 000 personer på russisk side, kan få utstedt et grenseboerbevis som vil gi adgang til visumfri passering av den felles grensen. I årene som kommer, vil vi trolig se flere slike eksempler. Å finne fellesløsninger både regionalt og internasjonalt er en grunnstein i norsk utenrikspolitikk.

Til toppen