Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Tale ved minnelunden, Mazar i Afghanistan

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Mazar-i-Sharif 18. juli 2010

- Hver gang jeg har besøkt Afghanistan har jeg sett hvordan norsk militært personell, ute i felt i operasjoner og i teknisk og administrativt arbeid, bidrar til å skape stabilitet i nord. Jeg har ved hver anledning blitt slått av motet, kunnskapen, grundigheten og lojaliteten, sa Støre bl.a. i sin tale i Mazar-i-Sharif 18. juli.

Momenter for talen

 

Støre taler til de norske styrkene i Mazar-i-Sharif, 18. juli 2010. Foto: Forsvaret/Morten S. HopperstadKjære soldater, tjenestemenn og kvinner i de norske styrker i Afghanistan,

 

·        Det er med ærbødighet, ydmykhet og respekt jeg står her sammen med dere og vil minnes våre falne soldater i Afghanistan.

·        Hver gang jeg har besøkt Afghanistan har jeg sett hvordan norsk militært personell, ute i felt i operasjoner og i teknisk og administrativt arbeid, bidrar til å skape stabilitet i nord. Jeg har ved hver anledning blitt slått av motet, kunnskapen, grundigheten og lojaliteten. Kvinner og menn som representerer Norge på en måte som innbyr til stor anerkjennelse.

·        Ikke noe oppdrag er mer krevende. Det enstemmige mandatet fra FNs sikkerhetsråd er like glassklart som alvorstynget. Det handler om å møte en trussel mot regional og internasjonal fred og sikkerhet. Internasjonal fred og sikkerhet; her omfattes også Norge, norske interesser, norske liv. Jeg sier igjen; ikke noe oppderag er mer krevende. Men knapt noe er mer betydningsfullt og viktig.

·        Dere vet, observerer og erfarer daglig at sikkerhetssituasjonen har blitt verre, og at vi sammen med afghanske sikkerhetsstyrker og lokalbefolkningen bærer en risiko som er høy, og en byrde som kan bli tung.

·        For alle som arbeider i og for Afghanistans fremtid vet at tjenesten er farlig. Vi har aldri – og vil aldri -  legge skjul på det. Dere som tjenestegjør her er de første til å vite det. Dere fortjener at vi som ikke har vårt daglige virke her anerkjenner den risiko som følger med tjenesten.

·        Noen av våre landsmenn har betalt den høyeste prisen. De vil aldri bli glemt. Vi som står tilbake har ansvar for å sikre at innsatsen ikke var forgjeves.

*****

·        Så vil jeg også si litt om dette: Vi skal anerkjenne den risiko dere tar og vi skal anerkjenne at det kreves styrke for å tjenestegjøre i Afghanistan – og det kreves mot.

·        Mot er – som dere vet – noe man ikke uten videre kan lære seg. Mot er en egenskap, en evne, noe dere har i dere, som en kjerne:

·        Mot og tålmodighet til å møte en ny dag eller natt fylt av farer, en uke fylt av forberedelser, hvile eller venting, en måned fylt av uvisshet - eller rutiner.

·        Mot til å være årvåken når det trengs, dyktig og oppfinnsom når handlekraft kreves, og omsorgsfull og til stede i situasjonen overfor hver enkelt kollega og kamerat.

·        Mot til å se linjene fra det enkelte oppdraget til det større bildet – linjene fra det å sikre Afghanistans fremtid til vår egen sikkerhet.

*****

·        Og så er det dette: Mot og idealisme er smittsomt, fra den ene til den andre, som en god dønning på havet. På samme måte som frykt og motløshet også kan spres, som et kaldt vinddrag.

·        Ved en minnelund blir nettopp dette viktig; at dere må ta vare på hverandre, i alle de deler av landet der norsk personell er engasjert – at vi må ta vare på hverandre. For den styrken dere og vi utgjør som små og store lag, er langt større enn den styrke dere og vi besitter én og én.

*****

·        Mot – som lojalitet - er ikke muskler, hestekrefter eller eksplosivers slagkraft. Mot bygges gjennom omsorgen for hverandre. Støtten dere gir til andre soldater, kolleger og kamerater. Solidariteten. Tilliten til ledere. Troen på at dere gjør en forskjell ved å være her, at dere er ulike brikker av en mosaikk.

·        Dette vet jeg opptar dere i det daglige. Da vil jeg ijgjen minne dere på – understreke og formidle hvor høyt den norske regjering og storting verdsetter den innsatsen dere gjør. Det er en anerkjennelse som kommer til dere fra hele det norske folk.

·        Vi vet at vi har sendt våre dyktigste kvinner og menn hit. Og vi forplikter oss til å respketere og verdsette innsatsen når dere kommer hjem, og når noen av dere går over i veteranenes rekker.

·        Dere vet – og vi vet – hvor krevende oppgaven med å sikre Afghanistans fremtid er – et Afghanistan for afghaneres fremtid, et Afghanistan der ingen kan ta fristed for å true andre menneskers sikkerhet. Det er målet. Midlet er sikkerhet, godt styresett og alt det som må bygges sten på sten, møysommelig. Det norske militære bidrag i denne veven er å skape sikkerhet.

·        Norske soldater får ros for å utvise respekt og klokskap i møte med lokalbefolkningen, for å forstå hva som skal til for at noe kan kalles tillit og respekt. Fortsett med det! Fortsett å vise omsorg og respekt for befolkningen i dette landet som er et av verdens eldste sivilisasjoner – i denne regionen som er menneskehetens vugge – vel vitende om at dagens afghanske generasjoner knapt kjenner noe annet enn krig, konflikt, vold, fattigdom, nød.

·        Vi – dere her i felt – og vi som har politisk ansvar – skal vise både tålmodighet og pågangsmot. Gradvis tar afghanerne over ansvaret. Vi skal hjelpe dem i å lykkes.

·        Mot til å lykkes, mot til å stå løpet ut, også i motgang.

·        Det skylder vi våre falne landsmenn. For her, i denne minnelunden, vil vi alltid minnes de som har betalt den høyeste prisen. Vi minnes i dag ni liv som er gått tapt. For bare noen få uker siden: Trond Bolle, Christan Lian, Simen Tokle og Andreas Eldjarn.

·        Og før det: Claes Joachim Olsson, Trond Petter Kolset, Kristoffer Sørli Jørgensen, Tor Arne Lau-Henriksen og Tommy Rødningsby.

·        Ni liv, i fredens tjeneste. Den høyeste prisen vi noen gang kan betale.

·        Tilbake står hundrevis av kamerater og kolleger, i Afghanistan og i Norge. Og med familier, foreldre, ektefeller, kjærester, barn, venner.

·        Tilbake står et helt folk som hedrer, ærer og minner de falne.

·        De falne, og de som har deltatt i de norske styrkene og er merket, noen for livet. Av alvorlige eller mindre skader, fysiske eller psykiske. Som vi ble minnet om natt til lørdag da en soldat ble skadet i aktiv tjeneste.

·        Det er fellesskapet vi må søke til for å finnes trøst, mening og retning. Det er en ære for meg å få være sammen med dere – modige, dyktige og ansvarsfulle kvinner og menn i uniform.

·        Vi minner våre falne i respekt, ærbødighet og takknemlighet.