Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Debatt om utarmet uran i våpen

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Stortinget 30.11.10

Regjeringen ser med alvor på de mange bekymringsmeldinger som har fremkommet - og den uro som eksisterer – rundt bruken av ammunisjon med utarmet uran, svarte utenriksminister Støre på en interpellasjon 30. november.

International Coalition to Ban Uranium Weapons: Norwegian Foreign Minister makes statement on depleted uranium

 

Interpellasjon fra representanten Laila Gustavsen til utenriksministeren: «Utarmet uran brukes i panserbrytende ammunisjon. Støvet fra utarmet uran er påstått å gi stor helsefare. Reportasjer fra Fallujah i Irak viser nyfødte med til dels store misdannelser som mistenkes å være en følge av bruk av denne type ammunisjon. Både i Irak, i Kosovo og ellers på Balkan har uroen om kreftfare vært til stede. Det finnes rapporter som både avviser og dokumenterer at leukemi hos soldatene og misdannelser hos barn skyldes inhalert støv av utarmet uran. Likevel viser ikke forskningen noe entydig bilde om helsekonsekvenser. Risikoen for og usikkerheten om helsekonsekvenser bør innebære et føre-var-prinsipp. Hva er utenriksministerens vurdering av saken, og hvordan kan Norge bidra til et internasjonalt forbud, en konvensjon som forbyr bruken av utarmet uran i våpen?»

Utenriksminister Jonas Gahr Støres hovedinnlegg:
Interpellanten reiser et viktig spørsmål. De mulige negative konsekvensene ved bruk av utarmet uran i våpen og ammunisjon har vært diskutert en god stund, og saken er til de grader fortsatt aktuell.

La meg først slå tydelig fast: Regjeringen ser med alvor på de mange bekymringsmeldinger som har fremkommet, og den uro som med rette eksisterer rundt bruken av ammunisjon med utarmet uran. Det er viktig med oppmerksomhet rundt dette temaet.

Samtidig foreligger det fortsatt, som interpellanten var inne på, ingen entydig dokumentasjon, eller det vi kunne kalle fellende bevis, for sammenhengen mellom bruk av utarmet uran i våpen og langsiktige, negative helsekonsekvenser. Derfor åpner ikke omstendighetene i dag for at det nå kan arbeides for et internasjonalt forbud mot bruken av utarmet uran i ammunisjon, f.eks. gjennom en konvensjon. Forholdene ligger ikke i dag til rette for det.

Det norske forsvaret benytter ikke utarmet uran i våpen og ammunisjon. Dette ble vedtatt i 2001 som et føre-var-tiltak, som interpellanten også var innom, fordi ammunisjonstypen da ble ansett som kontroversiell. Forsvarets panserbrytende ammunisjon, inkludert ammunisjon til de nye kampflyene, er basert på metallet tungsten.

I forrige uke inngikk Forsvaret kontrakt med Nammo nettopp om utvikling av ammunisjon til F-35-flyene. Målet er at denne også skal kunne benyttes av andre kjøpere av flyet som ikke ønsker å bruke ammunisjon basert på utarmet uran. La meg legge til at uranammunisjon heller ikke tidligere har vært benyttet i norske skytefelt. Norsk våpenindustri produserer ikke slik ammunisjon, verken for Forsvaret eller til eksport.

Så kan man spørre: Hvorfor er utarmet uran blitt tatt i bruk av våpenindustrien i flere andre land? Utarmet uran er et stoff, og selv om man ikke kan kjemien på rams – jeg er enig med interpellanten – med svært høy tetthet. Denne høye egenvekten gjør at utarmet uran kan brukes som fyllstoff i prosjektiler for å levere maksimal bevegelsesenergi. Dette gir stor pansergjennomtrengende kraft. Det er for ordens skyld viktig å understreke at det er hardheten i utarmet uran og ikke det at stoffet er svakt radioaktivt, som gjør stoffet anvendbart i våpen og ammunisjon. Vi er med andre ord ikke inne i en diskusjon om kjernevåpen i denne sammenheng.

Men utover den militære nytteverdien har så bruken av utarmet uran i våpen helsemessige eller miljømessige konsekvenser? Det er spørsmålet i interpellasjonen. Spørsmålet har vært stilt i mange år, og Norge og andre land har vært opptatt av å finne svar på disse spørsmålene. Selve konteksten hvor spørsmålene er stilt, har variert. Det har dreid seg om å finne forklaringer på sykdom og andre lidelser hos krigsveteraner som f.eks. hos amerikanerne etter Irak-krigen i 1991 og internasjonale styrker som har tjenestegjort på Balkan.

Det har også fremkommet urovekkende vitnesbyrd fra Fallujah i Irak, som interpellanten tar opp, og misdannelser på fostre og høy forekomst av kreft hos irakiske sivile. En av hypotesene til noen forskere og sivilsamfunnsorganisasjoner er at disse fenomenene kan ha sammenheng med bruk av utarmet uran i våpen, det vil si som følge av direkte kontakt eller ved inhalering av støv som inneholder utarmet uran. Verdens helseorganisasjon, WHO, FNs miljøprogram, UNEP, og Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, har alle levert rapporter som påpeker at det ikke har vært mulig å trekke vitenskapelige konklusjoner om at det eksisterer et slikt negativt årsaksforhold mellom bruken av utarmet uran i våpen og helsemessige eller miljømessige konsekvenser.

Likevel: Det er viktig å merke seg at alle disse tre nevnte internasjonale institusjonene maner til aktsomhet med tanke på mulige langsiktige konsekvenser som vi per i dag ikke kan overskue. FNs miljøprogram, UNEP, viser særlig til usikkerhet når det gjelder mulige virkninger ved at utarmet uran ender opp i grunnvannet. WHO arbeider med en studie av nyere data som forhåpentligvis bidrar til et klarere bilde.

Jeg mener det er påkrevet at verdenssamfunnet, bl.a. gjennom WHO, UNEP og IAEA, fortsetter å undersøke de mulige konsekvenser av bruk av utarmet uran i våpen. I tillegg bidrar Norge med midler til utredningsarbeid gjennomført av forskere med tilknytning til Den internasjonale koalisjonen for å forby uranvåpen – ICBUW. Dette er også et delvis svar på det interpellanten tok opp i sitt utdypende spørsmål om behovet for kunnskap og forskning.

Vi ønsker alle bidrag til å bringe mer kunnskap om dette velkommen, så som konferansen om utarmet uran i våpen, som finner sted 6. desember her i Oslo, arrangert av Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet.

Interpellantens spørsmål berører et viktig punkt i regjeringens politikk på dette området som vi har valgt å benevne «humanitær nedrustning», og som jeg vil si litt om. La meg illustrere dette ved å ta utgangspunkt i det jeg oppfatter som selve premisset for interpellantens spørsmål: Visse våpen og måten mange våpentyper brukes på, forårsaker uakseptable humanitære konsekvenser og menneskelige lidelser. Det finnes rikelig dokumentasjon og erfaring fra felt som viser dette. Nettopp derfor har vi sammen med likesinnede land jobbet for internasjonale forbud mot f.eks. landminer og klasevåpen – og, som interpellanten var inne på, vi lykkes.

For regjeringen er våpnenes humanitære konsekvenser en viktig dimensjon, enten det gjelder innsatsen for nedrustning av kjernevåpen eller internasjonale regelverk som omfatter konvensjonelle våpen.

Norges politikk bygger på et fundamentalt prinsipp i internasjonal humanitærrett, nemlig distinksjon mellom stridende og sivile. Hvis et våpen er lagd slik at det ved bruk ikke er mulig å skåne sivilbefolkningen fordi våpnene rammer blindt, eller risikoen for å ramme sivile er stor, vil bruken av dette våpenet nødvendigvis føre til brudd på prinsippet om å skille mellom stridende og sivile.

I slike tilfeller kan det være grunnlag for et internasjonalt forbud av et gitt våpen. Dette var tilfellet med landminer og klasevåpen. Men alt dette er et spørsmål og et problemområde som favner videre enn regulære væpnede konflikter der humanitærretten gjelder. Dette handler om en politikk om nedrustning, rustningskontroll og væpnet vold i hele sin bredde, der konsekvensene for individer og samfunnsmessige kostnader settes i fokus. Norge er her engasjert på bred front.

Regulering og forbud gjennom internasjonale lovverk er viktige normbyggende virkemidler i mange tilfeller. En annen viktig del av norsk tilnærming her er vektleggingen av behovet for å hjelpe ofrene for våpenbruk og væpnet vold, slik at sårede og etterlatte kan leve verdige liv. Det er viktig at vi på norsk side er engasjert og fører en god politikk også på dette området.

I spørsmålet om bruk av utarmet uran er sammenhengene og nyansene viktig. Debatten vil havne i feil spor dersom vi utelukkende tar utgangspunkt i utarmet uran når vi leter etter årsaker til de forhold som bekymrer oss. Vi kan ikke utelukke at det kan være andre årsaker ved krigføringen enn utarmet uran, isolert sett, som står bak de urovekkende forhold vi ser i Irak og i det tidligere Jugoslavia. For eksempel er eksplosive våpen av mange slag blitt brukt i utstrakt grad i tettbebygde strøk i begge disse områdene.

Vi vet nå en del om de umiddelbare humanitære konsekvensene ved bruk av slike eksplosive våpen i tettbebygde strøk – her vil jeg også nevne Gaza – men vi vet for lite om effekten over tid og de indirekte konsekvensene ved at sanitæranlegg ødelegges, fabrikker bombes og man får utslipp av gift, kjemikalier og støv, eller de psykosomatiske konsekvenser forårsaket av traumatiske opplevelser bare for å nevne noen av de mer sammensatte forhold vi også må være opptatt av når vi vurderer humanitære konsekvenser av krigføring i områder der det bor mange mennesker.

Poenget mitt er dette: Det er nødvendig å sette bruken av utarmet uran inn i en noe bredere sammenheng. Det er på ingen måte det samme som å slippe taket i utarmet uran som enkeltsak. Jeg nevnte at Norge støtter mer forskning på dette feltet. I internasjonal sammenheng, i FN, tok Norge senest 18. oktober i år opp vår bekymring når det gjelder bruken av utarmet uran i våpen.

Vi oppfordret andre land til å være føre var – som interpellanten peker på, gitt usikkerheten om skadevirkningene – slik Norge har valgt som praksis for sine militære styrker. Vi må imidlertid erkjenne at det er liten støtte nå ut fra foreliggende kunnskap for å innføre et internasjonalt forbud mot bruk av utarmet uran basert på et føre-var-prinsipp. Norge stemte i høst også for en FN-resolusjon som tok til orde for ytterligere studier og informasjonsinnhenting av mulige skadevirkninger ved bruk av utarmet uran i våpen og ammunisjon sammen med allierte som Belgia, Nederland og Tyskland.

Et annet viktig budskap i denne resolusjonen er at land som har brukt utarmet uran i våpen og ammunisjon, bør vise åpenhet rundt dette og bidra til kartlegging der det er mulig. Uten en slik åpenhet er det vanskelig å drive forskning i felt av mulige ettervirkninger.

Så for å oppsummere: Det er ikke tid, slik vi ser det nå, for å ta initiativ til en prosess i retning av et forbud mot bruk av utarmet uran. Men det er tid for å holde saken på dagsordenen, skaffe mer forskning og støtte opp under de internasjonale prosessene som kan bringe mer klarhet til et spørsmål som helt åpenbart trenger mer lys, mer kunnskap for mulig fremtidig handling.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støres svarreplikk:
«Nøktern, men offensiv», sa representanten. Det tar jeg til meg. Ellers bruker hun gode metaforer fra musikklivet. Det var en film som slo meg, som kan illustrere litt av ambisjonen om å sette i gang store prosjekter og håpe at man kan gjennomføre dem. Det var en film om en mann som gikk opp på et fjell og kom ned fra en kolle. Det viste seg at fjellturen ikke ble så offensiv. Jeg mener at vi har vist tidligere at vi er rede til å gå opp på fjell, bestige høye fjell, i dette arbeidet, men da skal vi være sikre på hvor fjellet ligger, og at vi har en kurs vi kan følge.

Jeg kan bekrefte at vi vil være offensive på dette området. Mitt innlegg må på ingen måte tolkes slik at det argumenterer for hvorfor ting ikke er mulig, men argumenterer for det arbeidet som er nødt til å bli gjort, slik at vi kan vise framskritt.

Så er det heller ikke slik at det eneste vi kan gjøre som monner, er å ha en prosess i retning av et forbud. Om det blir en sak i framtiden, vil tiden vise. Men det er mye vi kan gjøre langs de to sporene som representanten selv påpeker, og det er en god oppsummering, etter mitt skjønn: mer forskning, mer åpenhet. Langs de to sporene vil vi avdekke mange av de forholdene som er nødvendige for å vite hvilke flere konkrete handlingsalternativer vi har.

Til sist vil jeg si at når det gjelder humanitærretten, som representanten var inne på i sitt utdypende innlegg, er jo det en humanitærrett som ikke står stille. Den blir til, og den har blitt styrket gjennom alle år, som hun også omtalte. Det viktige, slik jeg ser det, er at humanitærretten ikke alltid kommer på etterskudd, dvs. at den kommer inn med lovgivning i etterkant av at et våpen har voldt stor skade.

Det er derfor vi bruker begrepet, som kan misforstås, men gir oss grunnlag for å utdype hva vi mener, nemlig «humanitær nedrustning». Det er altså ikke et uttrykk for å ville nedruste humanitært, men det er et uttrykk for at man også ser nedrustning i et perspektiv ut fra hvilke humanitære konsekvenser våpenbruk og krigføring har.

*****

Utenriksminister Jonas Gahr Støres sluttinnlegg:
Jeg kan egentlig gjøre interpellantens oppsummering til min. Jeg synes det har vært en god runde med belysning av dette viktige spørsmålet med en enighet om å skaffe mer kunnskap, ha mer åpenhet og forfølge mulighetene som Norge kan ha.

Jeg vil bare knytte en kort kommentar til representanten Ellingsen, som var opptatt av at det ikke var universell oppslutning om klasevåpenkonvensjonen, og at de store satt på gjerdet. Da har jeg bare lyst til å si i forbindelse med at det fra tid til annen blir reist den type spørsmål, og det er innvendinger vi skal lytte til, at selvfølgelig hadde denne konvensjonen stått sterkere om alle de store produsentene av klasevåpen var med. Det har vi også hele tiden sagt.

Men det interessante er jo at selv en konvensjon uten alle de store med, har betydning. Den har normdannende betydning. Det har vi sett med antipersonllminekonvensjonen, som nå over 150 stater har sluttet seg til. Igjen er de store på utsiden eller på gjerdet, men det vi har sett, er at handel med den type våpen så å si har stoppet helt opp – bruken av dem også, antageligvis. Og jeg merker meg det interessante fenomen at 68 senatorer i USA har skrevet til Obama-administrasjonen og ytret ønske om at USA bør slutte seg til. Nå tror jeg ikke det er nært forestående gitt klimaet i den amerikanske kongressen, men det er et interessant signal.

Derfor er det slik at vi kan få betydelig fremgang uten at vi får alle med – og alle de store med – i de forpliktende avtalene, men jeg tror det er i den retningen utviklingen går. Det kan også være en inspirasjon til å forfølge saken som representanten Gustavsen har tatt opp i dag.

*****

For alle øvrige innlegg, se www.stortinget.no

 

Til toppen