Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Debatt om Global helse

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

Stortinget, 29. mai 2012

- Jeg er glad for det som er sagt om mental helse. Det er et viktig forhold. Det står i meldingen, men det er løftet fram, og det er betimelig, og det er noe vi må ta med. Så må vi finne ut hvor vi kan gjøre en forskjell på det området. Hvor kan vi bidra gjennom både forskning, satsing, støtte til helsesystemer?, sa utenriksminister Støre under debatten om behandlingen av meldingen om global helse i Stortinget 29. mai.

Innstilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om global helse i utenriks- og utviklingspolitikken (Innst. 300 S (2011-2012), jf. Meld. St. 11 (2011-2012)).

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støres innlegg og replikker:

Da vi debatterte nordområdemeldingen, sa saksordføreren at regjeringen burde sette pris på at opposisjonen «ønsker mer av» regjeringens politikk. Det syntes jeg var en god oppsummering av en god innstilling. Denne gangen vil jeg bare slutte meg til saksordføreren, som sier at en god melding er blitt bedre. Det er hyggelig at det blir slik i Stortinget, og jeg vil gi ros til komiteen, og kanskje særlig til en svært godt kvalifisert saksordfører, som både har vært helseminister, sitter midt i det globale helsemiljøet og har trukket denne meldingen et godt skritt videre. Jeg er også veldig glad for at meldingen har bidratt til en grundig debatt om utvikling i komiteen og i denne sal. Det er svært viktig og svært gledelig.

Det ble sagt at det var nytt og kanskje overraskende at en utenriksminister legger meldingen fram. Det kan hende, men jeg tror det også er en erkjennelse av det saksordføreren sa i en tidligere kapasitet, nemlig at vi må alle være helseministre, gitt dagens utfordringer, både i vårt daglige liv, som vi skal forsøke å få til å henge sammen der vi bor, og også som politikere, hvor vi er nødt til å tenke på tvers av siloer, og hvor en av de største hindringene for global helses gjennomslag som et virkemiddel mot fattigdom har vært at helseministre har vært isolert, og at man ikke har fått gjennomslag for budskapet om at også presidenter, statsministre, finansministre, utenriksministre og utviklingsministre er helseministre. Helsesektoren er det stedet hvor problemer som har oppstått et helt annet sted i samfunnet, samfunnsøkonomien og også geografisk, med klimaendringer, som det har blitt vist til her, ender opp.

Derfor er det naturlig også for utenriksministeren å engasjere seg i dette, fordi sikkerhet stort sett handler om menneskers sikkerhet, og helse er i dag en utfordring også for sikkerhet og en mulighet for menneskers utvikling. Derfor er det heller ikke overraskende at Hillary Clinton under sitt besøk i Oslo legger opp til å dele viktige tanker, tror jeg, om USAs tenkning på det globale helseområdet, bl.a. inspirert av et kommende partnerskap med Norge på dette området. Det er en mulighet vi ser fram til å utnytte.

Det som er interessant – og jeg erfarte det ved Verdens helseforsamling i forrige uke da jeg holdt et innlegg til verdens helseministre – er hvordan kloke investeringer i helse har stor effekt for utvikling av mennesker, lokalsamfunn og nasjonale økonomier.

Hvis jeg forstod representanten Myhre dit hen at GAVI i seg selv ikke bekjemper fattigdom – det var kanskje ikke helt slik han skulle forstås, men la meg ta det på den måten – så er det akkurat det GAVI gjør. GAVI bidrar til økonomisk utvikling og økonomisk vekst ved at barna blir mindre syke, foreldrene mindre borte fra jobb, flere muligheter for utdanning, og slik får vi den gode spiralen. Jeg tror også at det var dit representanten Myhre egentlig ville, men det er i alle fall et viktig utviklingstrekk.

Jeg mener representanten Skei Grande tar opp et viktig spørsmål, og jeg synes det er en viktig debatt hun inviterer til. Vi har forsøkt å svare på det i meldingen, men den debatten kan gjerne gå videre: Horisontale eller vertikale satsinger? Det betyr stort sett at det horisontale er hele rekken av helsetjenester, helsesektorutvikling, helsepersonell, kapasitet – helt avgjørende for enhver helseinnsats. Det såkalte vertikale er intervensjoner mot én sykdom, gjerne i form av medisiner, vaksiner, malarianett eller hva det måtte være.

Det er en viktig debatt, men noen ganger kan det gjøres til et falskt dilemma. Det er nemlig ikke slik at vertikal innsats behøver å svekke muligheten til å løfte det horisontale. Jeg mener at GAVI har blitt dyktig på det etter hvert, nemlig ved at vaksinesatsing bidrar til å styrke helsesystemets mulighet til også å levere andre tjenester. Det globale fondet mot aids, tuberkulose og malaria har nå dette som et eget vindu i sin finansiering – også helsesystemutvikling – der bekjempelse av malaria med f.eks. malarianett, styrker helsestasjonens mulighet til å gjøre en lang rekke andre ting. Slik sett er det ikke automatisk som representanten Skei Grande sier, at dette er i ferd med å dra folk bort fra helse – nei, det kan også bidra til å trekke helsesystemet oppover.

Jeg vil også være skeptisk til begrepet «kommersialisering». Det er riktig at private aktører trekkes med. Det mener jeg har bidratt til et sterkere fokus på målbare resultater av satsingen, men jeg ser ikke at det i GAVI, Det globale fondet, mødre- og barnesatsing, handler om en kommersialisering, slik vi normalt forstår det begrepet.

Nå til spørsmålet om dreining i Norges satsing. Det kan hende, og jeg mener det også er riktig at vi underveis vurderer hvor vi satser, og da må vi stille følgende spørsmål: Hva er viktigst i verden og i de gjeldende land som vi ønsker å hjelpe? Men vi må også stille spørsmålet: Hva er Norge best til å hjelpe til med? Det kan hende at vi har forutsetningene for å hjelpe til på et område av et lands helseutfordringer som ikke nødvendigvis kommer øverst på viktighetsskalaen akutt i et land. For eksempel vil et lands adgang til rent vann – som det ble sagt – være helt avgjørende. Norge kan ha få forutsetninger for å gjøre noe med det, men vi kan bidra til å løfte en verdenssatsing for vaksiner som har redusert barnedødeligheten med millioner og ført til at mange, mange millioner barn overlever.

Dette er strategiske valg som Norge må gjøre. Jeg vil også si det slik at det at andelen til helse har gått noe ned, må vi ta med oss. Men det er en betydelig økning i kroner, og det er ikke slik at andel nødvendigvis gir et helt riktig bilde av hva som er satsinger innenfor et stort helsebudsjett. Der har vi ryddet plass til skogsatsing, energi og satsing på en lang rekke områder – det må også tas med i perspektivet.

Det jeg tror vi kommer til å se framover, er lands utfordringer med å håndtere den doble sykdomsbyrden. Det er i og for seg en utfordring som også vi har, selv om vi stort sett mestrer de smittsomme. Vi har sett at smittsomme sykdommer plutselig og med ganske dramatisk effekt også kan oppstå i vårt land, enten det handlet om aidsepidemien eller frykten for fugleinfluensa. Dette kommer til å åpne store politiske debatter for nasjonal og global helse, bl.a. når det gjelder hvordan vi skal håndtere markedskrefter, som kan levere godt på bunnlinjen, men dårlig på helsestatistikken. Regelverket som vi har for handel, skal styrke økonomien – ikke ramme helsen. Derfor må nasjonal og global helsepolitikk rette et fokus på de markedskreftene som har svekket folkehelse som resultat. Det har konvensjonen mot tobakk ledet til, og tilsvarende initiativ bør komme når det gjelder alkohol, men også når det gjelder saltindustrien, sukkerindustrien og andre områder som i dag har direkte negativ effekt for helse.

Jeg er glad for det som er sagt om mental helse. Det er et viktig forhold. Det står i meldingen, men det er løftet fram, og det er betimelig, og det er noe vi må ta med. Så må vi finne ut hvor vi kan gjøre en forskjell på det området. Hvor kan vi bidra gjennom både forskning, satsing, støtte til helsesystemer? Vi vet at mental helse ofte er en utfordring i vårt eget helsesystem når det gjelder å komme med gode tiltak for utsatte mennesker. Det kan selvfølgelig være enda vanskeligere i fattige land.

Til representanten Serigstad Valen vil jeg si noe om et viktig forhold, nemlig at det sivile samfunnet trekkes med. Jeg er veldig glad for det som kom fram under høringen til denne meldingen, og som jeg har lest i detalj. Der er det mange gode innspill, som igjen viser at det er mye erfaring og kompetanse i det norske sivilsamfunnet rundt helsespørsmål generelt. Det må vi trekke veksler på.

La meg avslutte med å si at Norge må være strategisk når det gjelder global helse. Da må vi ha øret til bakken og se hvor det er initiativ, hvor våre midler – som er store per innbygger og store sammenliknet med hva andre land gjør, men som alltid vil være små i den store sammenhengen – kan være katalyserende og stimulere til at andre satser, og kan bidra til mest mulig forandring i landene vi ønsker å hjelpe. Det mener jeg at vår satsing på vaksiner har vært. Statsministeren leder nå en kommisjon for livsviktige medisiner for mor og barn. Dette kommer til å bli et viktig arbeid som får fram viktig kunnskap. Vi har annonsert, tatt initiativet til og finansiert et forskningsprosjekt om sammenhengen mellom investering i kvinners helse og økonomisk utvikling. Det gjør vi i samarbeid med Verdensbanken, WHO, UN Women, Bill & Melinda Gates Foundation og medisintidsskriftet The Lancet. Som sagt kommer det også tanker rundt dette under utenriksminister Clintons besøk, og Norge ønsker også å bidra til å øke fokuset på global innsats mot tobakk og mot alkoholrelaterte skader.

Så er også EØS-finansieringsmidlene omtalt i meldingen, og også i innstillingen, og det er jeg glad for. Der er mental helse ganske fremtredende i noen land. De prosjektene som kommer som følge av EØS-midlene, er viktige.

Vi tar også med oss fortsatt samarbeid om utenrikspolitikk og global helse. Dette syvlandsinitiativet lever i beste velgående, og vi legger vekt på helsens rolle når vi arbeider med den nordlige dimensjon og partnerskap for helse og livskvalitet.

I det hele tatt er det en bred agenda, som går over mange politikkområder, så egentlig kunne flere statsråder i regjeringen lagt fram denne meldingen, men det er en hel regjering som står bak, og jeg er glad for at vi har fått så pass bredt gehør i Stortinget – som har gjort en god melding enda bedre.

 

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H):

Norge kanaliserer en betydelig del av sine bistandsmidler gjennom FN-systemet. Jeg er klar over at skiftende regjeringer har gjort mange, og sikkert gode, forsøk på å ta opp FN-systemets effektivitet og evnen til å lede, styre og koordinere den betydelige innsatsen på helsebistand. Ser utenriksministeren noen fremgang innenfor dette arbeidet, i en situasjon hvor Verdens helseorganisasjon påpeker at fortsatt forspilles en altfor stor andel av verdens bidrag på dette området?

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Når WHO sier det, er det ikke på grunn av WHO, men i hovedsak på grunn av den vanskelige oppfølgingen på landnivå. Det jeg ser som den store utfordringen, er at FN-systemets kanalisering av midler, andelen gjennom FN, går ned, og andelen gjennom øremerkede midler fra land og fra private finansieringskilder går opp. I min tid i Verdens helseorganisasjon var det 50–50, og man lurte på om man ville bevare FNs troverdighet hvis det gikk over 50 pst. Nå er det for WHOs del 70–80 pst. Da er spørsmålet: Hvem definerer hva man satser på? Er det fortsatt FN-organisasjonene, med en konstitusjon og et medlemskap, eller er det de private interessentene eller de enkelte land som velger ut sine ting? Dette er en reell debatt, og det er grunnen til at Norge har vært veldig opptatt av at organisasjoner som UNICEF, UNDP og WHO må være til stede og tett på de styrende organer i satsingen på helsebistand.

 

Ivar Kristiansen (H):

Jeg takker utenriksministeren for svaret. En av de norske begrunnelsene for å kanalisere en betydelig del av vårt bistandsbudsjett bilateralt, og også i hovedsak gjennom FN-systemet, er jo at Norge ønsker en bedre koordinering. Jeg kan kanskje gjenta det samme spørsmålet en gang til: Ser utenriksministeren at verdensorganisasjonene utøver noen forbedringer innenfor dette området, hvor vi ser – også anskueliggjort gjennom meldingen – at det påpekes som et problem, eller i alle fall en utfordring, at det er altfor mange aktører ute som ønsker å sette sitt stempel og sin vignett på sine program. Det fins mange eksempler på dette, men bl.a. i dagens situasjon i Afghanistan ser vi at mangel på koordinasjon dessverre ikke gir optimale resultater.

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Det er en virkelighetsbeskrivelse jeg deler. Det er en av grunnene til at Norge, f.eks. i Afghanistan, ønsker å kanalisere hovedparten av sin støtte gjennom f.eks. Verdensbankens flergiverfond og ikke spre det på for mange forskjellige poster, som også gjør det vanskelig å være mottaker. Jeg synes at i de nye initiativene vi har snakket om her i dag, GAVI, Det globale fondet osv., har man vært dyktigere til å få fram konkret resultatvurdering. Oppnår man resultater? Hvor mange flere vaksiner blir det? Kan vi følge opp og se på det? Det er positivt. Men det er riktig som representanten sier, at med flere aktører – som har positive sider ved at det kan komme både flere penger og mer kompetanse – blir det et mer uoversiktlig bilde. Så jeg vil komme tilbake igjen til det. Det er sjelden at WHO alene er f.eks. helseutfører i et land, men de er altså kvalitetsnorm og standardsetter for hvordan man bistår et land i forskjellige innsatser. Det er det vi må være med på å finansiere. Og så må vi sørge for at prosjektene våre har godt resultatfokus og kan følges opp i ettertid.

 

Dagfinn Høybråten (KrF):

Jeg er glad for at utenriksministeren så klart forpliktet seg her i stortingssalen til å følge opp signalene fra komiteen når det gjelder mental helse, og i det hele tatt la så stor vekt på de ikke-smittsomme sykdommenes del av den globale sykdomsbyrden. Jeg tror det blir viktig framover. Et av de områdene der Verdens helseorganisasjon virkelig har fått til noe de siste årene, er nettopp, som utenriksministeren nevnte, konvensjonen om tobakkskontroll, som utenriksministeren selv var delaktig i arbeidet med, i annen egenskap. Jeg bet meg merke i at i innlegget sa utenriksministeren at et tilsvarende initiativ burde komme på området alkohol. Det syntes jeg var interessant, for tobakkskonvensjonen er jo foreløpig den eneste globale helsekonvensjonen. Mener utenriksministeren at vi bør kunne få noe tilsvarende når det gjelder alkohol?

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg må innrømme at da jeg sa det, tenkte jeg at her ligger det et oppfølgingsspørsmål fra representanten Høybråten, og jeg hadde rett i min intuisjon! Så la meg presisere: Hvorvidt den type konvensjon vi har på tobakk, er det rette virkemidlet i forhold til alkohol, tør jeg ikke å konkludere med, for det var en veldig grundig analyse som lå til grunn for at WHO tok det initiativet om akkurat denne konvensjonen, som det tok nøyaktig fem år å frembringe. Mitt poeng er at jeg tror vi kommer til å trenge globale kjøreregler for å håndtere den type markedskrefter som er knyttet til alkohol. Jeg nevnte også – og her kan det være andre virkemidler – salt og sukker eller andre næringsmidler som har stor betydning for folks helse, særlig når vi går mot en urbanisering av befolkningene verden over. Men vi har begge diskutert i denne salen tidligere at på alkoholområdet er det åpenbart behov for nytenkning og nye tiltak mot et fenomen som bare vokser i omfang, med store helsekonsekvenser. Så kanskje en slik konvensjon kan være veien å gå, men det er litt tidlig å konkludere på det for min del.

 

Dagfinn Høybråten (KrF):

Jeg skal ikke si at min intuisjon var at utenriksministeren ville svare omtrent så uforpliktende som han nå gjorde. Men jeg hadde vel ønsket at han ville følge opp sitt utsagn fra Stortingets talerstol med en forpliktelse til å gå inn i dette fra norsk side. Jeg spør derfor igjen: Vil Norge, og regjeringen, gå inn i problemstillingen alkohol og spørsmålet om et globalt rammeverk for kontroll med helseproblemet alkohol, i likhet med det man har for tobakk, framforhandlet gjennom Verdens helseorganisasjon?

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Jeg vil ikke være en sterk motstander av et sånt forslag. Når jeg nå er lite grann varsom, er det fordi – selv om utenriksministeren også er berørt av helse og har lagt fram denne stortingsmeldingen – jeg også har en viss respekt overfor andre statsråder som arbeider med disse feltene og har ansvar for dem. Men som representanten har sett, har vi vært ganske samstemt i at her er det viktig å gå høyt på banen. Det er et alvorlig fenomen i våre samfunn vi står overfor her, og det er åpenbart at virkemidlene vi har i dag – globalt – ikke er gode nok. Det fører til at vi får resultater nasjonalt som ikke er ønskelige. Så jeg tror jeg kan si det slik: Dette kommer vi til å se på og vurdere hvilke initiativ Norge kan være best til å ta for å få til virkemidler som holder. La meg komme tilbake til det første spørsmålet – hvis jeg får lov – som var spørsmål om mental helse og hvordan vi arbeider best med det. Det må vi ha en diskusjon om, og jeg vil tro at det å arbeide gjennom Verdens helseorganisasjon – styrke den organisasjonens kapasitet til å støtte helsemyndigheter i fattige land – kanskje er en vel så god vei å gå som å ha mange bilaterale norske prosjekter på det viktige området.

 

Trine Skei Grande (V) [16:09:23]:

Jeg antar at statsråden er enig med meg i at det har skjedd et skifte under denne regjeringa fra – som jeg snakket om – en horisontal satsing innenfor helseområdet til en mer vertikal satsing. Jeg er i og for seg enig med statsråden i at det trenger ikke å gå ut over den horisontale at man har en satsing på den vertikale, men det kan gjøre det. Litt av det jeg syns er svakt med meldinga, er at den ikke drøfter akkurat det, og drøfter hvilke tiltak man kan ha for å hindre at denne satsinga på enkeltsykdommer – satsing på enkeltprogram – kan være med på å undergrave det som er oppbygginga av et godt helsevesen i et land. Derfor er spørsmålet mitt til statsråden: Ser han ikke at det kan ha sånne virkninger, og hva gjør regjeringa med sin satsing for å hindre at det får sånne virkninger?

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre:

Om et skifte er riktig? Jeg ser i hvert fall at det har vært en utvikling i denne retningen, med bred støtte i Stortinget. Det skjedde også under regjeringen Bondevik II, da det skjedde en opptrapping f.eks. med støtte til GAVI gjennom det gode budsjettet som ble bedre – i henhold til representanten Høybråten – fordi man økte støtten dit. Det tror jeg også var fordi daværende regjering så at dette var effektivt. Norge var godt posisjonert, strategisk plassert til å gjøre en god innsats. Så er jeg enig med representanten: Det kan føre til det, og det kan være riktig at ikke meldingen grundig nok har drøftet de farene og hva vi kan gjøre for å forhindre det. Det er i så fall en debatt vi kommer til å være løpende engasjert i. Min opplevelse når vi har støttet disse programmene, har vært at vi fra norsk side har vært veldig opptatt av at det må være mekanismer som sikrer at helsesystemene styrkes tilsvarende som kapasiteten, gjennom at vaksiner, utstyr og andre ting blir bedret. Men jeg er fullt åpen for at vi må ha en faglig og praktisk debatt om dette, og hvis meldingen kan være en start på det, så er det et godt resultat.

 

***

For alle øvrige innlegg: www.stortinget.no

 

Til toppen