EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 4. juni 2004

EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 4. juni 2004

Vedlegg I Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel I Veterinære forhold

304 D 0205 Kommisjonsvedtak 2004/205/EF av 1. mars 2004 om overgangsordninger for handel med sæd, egg og embryo fra storfe, svin, sau, geit og dyr av hestefamilien som stammer fra Den tsjekkiske republikk, Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Ungarn, Malta, Polen, Slovenia og Slovakia

Sammendrag av innholdet

Rettsakten fastsetter at sæd, eggceller og embryo fra storfe, svin, sau, geit og dyr av hestefamilien som stammer fra de nye EU-medlemsstatene Den tsjekkiske republikk, Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Ungarn, Malta, Polen, Slovenia og Slovakia før 1. mai 2004, ikke skal eksporteres til andre medlemsstater.

Til og med 31. desember 2004 kan likevel de nye medlemsstatene eksportere sæd, eggceller og embryo fra storfe, svin, sau, geit og dyr av hestefamilien som er produsert før 1. mai 2004 til hverandre, forutsatt at mottakerlandet tillater det og at de krav mottakerlandet stilte før 1. mai 2004, er oppfylt.

Til og med 31. desember 2004 kan de nye medlemsstatene også eksportere sæd, eggceller og embryo fra storfe, svin, sau, geit og dyr av hestefamilien som er produsert før 1. mai 2004 til andre medlemsland, forutsatt at produktene er produsert på seminstasjoner/av embryo-innsamlingsgrupper som var godkjent for eksport til EU, at produktene er merket med stasjonens/gruppens godkjenningsnummer og at produktene følges av et helsesertifikat som er påført tilleggsattestasjon fra offentlig veterinær.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 31. desember 1998 nr. 1477 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av sæd, eggceller og embryo av visse dyrearter, forskrift 31. desember 1998 nr. 1486 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av embryo av storfe, forskrift 17. juli 2003 nr. 792 om dyrehelsemessige vilkår for produksjon, innførsel, utførsel og bruk av rånesæd og forskrift 6. oktober 2003 nr. 1242 om dyrehelsemessige vilkår for produksjon, innførsel og utførsel av oksesæd.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XVI Kosmetikk

303 L 0015 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/15/EF av 27. februar 2003 om endring av rådsdirektiv 76/768/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om kosmetiske produkter

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2003/15/EF endrer EUs rammedirektiv for kosmetikk- og kroppspleieprodukter 76/768/EØF, jf. EØS-avtalens vedlegg II XVI, Særskilt vedlegg nr. 2 bind 6 s. 216 (St.prp.nr 100 1991-92). Det dreier seg hovedsakelig om å endre en bestemmelse relatert til bruk av dyr ved utprøving av brukssikkerheten for kosmetikk og kroppspleieprodukter.

Den dyretestrelaterte bestemmelsen artikkel 4 nr. 1 (i) i direktiv 76/768/EØF er blitt erstattet med en ny artikkel 4a, som har følgende innhold:

  • Forbud mot å markedsføre et kosmetisk produkt dersom

- det ferdigstilte produktet har vært gjenstand for forsøk med dyr ved bruk av en ikke-alternativ metode etter at en alternativ metode har blitt validert og vedtatt på fellesskapsplan slik at det er tatt hensyn til valideringsutviklingen innenfor OECD

- det inneholder en eller flere ingredienser – eller blandinger av ingredienser - som har vært gjenstand for forsøk med dyr ved bruk av en ikke-alternativ metode etter at en alternativ metode har blitt validert og vedtatt på fellesskapsplan slik at det er tatt hensyn til valideringsutviklingen innenfor OECD

  • forbud på medlemsstatens område mot dyreforsøk

- med ferdigstilte kosmetiske produkter

- med bestanddeler - eller sammensetninger av bestanddeler - etter at forsøksmetoden det gjelder er blitt erstattet av én alternativ metode som er nevnt enten i vedlegg V til rådsdirektiv 67/548/EØF (helsefaremerkedirektivet) eller i et nytt vedlegg IX til kosmetikkdirektivet.

I tillegg er det tatt inn en ny artikkel 4b som i utgangspunktet forbyr stoffer som Kommisjonen klassifiserer som kreftfremkallende, mutagene eller reprotoksiske (CMR-stoffer) i kategori 1, 2 og 3 i kosmetikk. Stoffer I CMR-kategori 3 kan imidlertid tillates dersom EUs vitenskapskomité for kosmetikk (SCCNFP) finner dem trygge i bruk.

Det er også gjort en del andre endringer og tilføyelser:

  • Artikkel 6 nr. 3 er endret slik at Kommisjonen blir pålagt å utarbeide retningslinjer for hvordan merkingen av produktene bør være når det gjelder å gi informasjon relatert til fravær av testing på dyr.
  • Artikkel 6 nr. 1 (c): For produkter med en holdbarhetstid på mer enn 30 måneder skal det angis en periode etter åpning av produktet hvor det kan benyttes uten å medføre helsefare for forbruker. Denne informasjonen skal angis med et symbol etterfulgt av tidsangivelsen av den aktuelle perioden (i mnd. og/eller år).
  • Artikkel 6 nr. 1 (g) er endret slik at det blir påbudt å nevne i ingredienslisten de parfymestoffer som nevnes i direktivets vedlegg III. Det foreslås også å tillate merking med tegnet ”+/-” i stedet for setningen ”kan inneholde” for fargestoffer som inngår i såkalt dekorativ kosmetikk som kommer i flere fargenyanser.
  • Artikkel 7a nr. 1 (d) er endret slik at produsentene ved sikkerhetsevalueringen av produktet blir pålagt å ta spesielt hensyn til særtrekk ved eksponeringen på de områder av kroppen produktet brukes. Det foreslås også å påby en spesiell sikkerhetsevaluering for produkter ment å skulle bli brukt utelukkende på barn under 3 år eller utelukkende som hjelpemiddel i ekstern intimpleie.
  • Artikkel 7a nr. 1 har fått et nytt ledd (h) der det bestemmes at dossierer for produkter også skal angi hvilke dyreforsøk som har vært utført i forbindelse med trygging av produktet og dets ingredienser. Medlemsstatene pålegges i dette nye leddet også å sikre at informasjonen i dossierpunktene (a) (kvantitativ sammensetning av produktet) og (f) (registrerte bieffekter), blir gjort lett tilgjengelig for forbrukerne ved hjelp av passende virkemidler inkludert elektroniske slike. Under punkt (a) gjelder dette kun farlige stoffer som definert i direktiv 67/548/EØF.

Merknader

Forskrift 26. okt. 1995 nr. 871 for produksjon, import og frambud mv. av kosmetikk og kroppspleieprodukter vil måtte endres.

Lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern regulerer generelle vilkår for tillatelse til forsøk med dyr. Det har aldri blitt gitt slike tillatelser i Norge på kosmetikkområdet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familie-departementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel XX Fritt varebytte - Generelt

398 R 2679 Rådsforordning (EF) nr. 2679/98 av 7. desember 1998 om det indre markeds virkemåte når det gjelder det frie varebytte

Sammendrag av innholdet

Rådsforordning (EF) nr. 2679/98 medfører en plikt til gjensidig informasjonsutveksling mellom medlemsstatene og Kommisjonen ved alvorlige hindringer for det frie varebytte som kan medføre et brudd på EF-traktatens artikkel 30 og artikkel 36. Disse artiklene tilsvarer EØS-avtalens artikkel 11 og 13.

Ved hindringer eller fare for hindringer av denne type plikter medlemsstaten å oversende all relevant informasjon til Kommisjonen. Den berørte medlemsstat skal så snart som mulig besvare henvendelser fra Kommisjonen eller andre medlemsstater vedrørende hindringen. Medlemsstaten skal informere Kommisjonen om gjennomføringen eller planene om gjennomføringen av tiltak for å fjerne hindringen. Forordningen viser til medlemsstatenes forpliktelse til å treffe alle nødvendige og proporsjonale tiltak for å sikre fritt varebytte innen det indre marked etter EF-traktaten artikkel 30 og artikkel 36.

Anser Kommisjonen at det foreligger en alvorlig hindring, skal den gi en begrunnet melding til vedkommende medlemsstat med anmodning om å fjerne hindringen. Medlemsstaten skal innen fem dager fra henvendelsen mottas enten underrette Kommisjonen om hvilke tiltak den har truffet, hvilke tiltak den akter å treffe eller begrunne hvorfor det ikke foreligger en alvorlig hindring som medfører et brudd på EF-traktatens artikkel 30 og artikkel 36.

Kommisjonen skal videreformidle informasjon den mottar til medlemsstatene.

Merknader

Forordningen vil ved innlemmelse i EØS-avtalen måtte håndheves av EFTAs

overvåkingsorgan hva EFTA/EØS-landene angår. Forordningen vil neppe føre til hyppigere eller mer omfattende inngrep mot blokader m.v. enn før i Norge. Innlemmelse i EØS-avtalen vil derfor trolig ikke få økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Forordningen må gjennomføres som sådan i norsk rett. En lovendring er påkrevet, og det tas derfor forbehold om Stortingets samtykke i EØS-komiteen.

Etter anmodning fra Norge tas det sikte på å fremme en felles erklæring i tilknytning til innlemmelsen om at EØS-avtalen ikke vil omfatte virkemidler på justisområdet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsaktene har vært behandlet i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

498 X 1212 (01) Resolusjon om det frie varebyttet av 7. desember 1998 vedtatt av Rådet og representantene for medlemsstatenes regjeringer samlet i Rådet

Sammendrag av innholdet

Resolusjonen er knyttet til gjennomføring av forordning (EF) nr. 2679/98 om det indre markeds virkemåte når det gjelder fritt varebytte. Medlemsstatene påtar seg i resolusjonen å legge til rette for fritt varebytte i det indre marked og raskt gripe inn i situasjoner hvor denne retten krenkes, uten at dette skal begrense fundamentale rettigheter som f.eks. retten til å streike. Medlemsstatene påtar seg videre å sørge for at når retten til fritt varebytte er krenket, skal de berørte parter være sikret informasjon om sine rettigheter og mulighet til å få prøvet sin sak. Rådet henstiller også til Kommisjonen og EF-domstolen å behandle saker som hører under forordning (EF) nr. 2679/98 på raskest mulig måte.

Merknader

Resolusjonen innlemmes i EØS-avtalen som en politisk viljeserklæring, og er ikke rettslig bindende for EØS/EFTA-landene. Ved innlemmelse av resolusjonen avgir EØS/EFTA-statene en politisk erklæring om å ville opptre i samsvar med resolusjonen.

Sakkyndige instansers merknader

Resolusjonen har vært behandlet i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer i tilknytning til forordning (EF) nr. 2679/98. Rettsakten er også vurdert av Justisdepartementets lovavdeling. Rettsakten er vurdert som relevant og akseptabel for Norge.

Kapittel XXX Medisinsk utstyr

303 L 0032 Kommisjonsdirektiv 2003/32/EF av 23. april 2003 om detaljerte spesifikasjoner med hensyn til de krav som er fastsatt i rådsdirektiv 93/42/EØF for medisinsk utstyr framstilt av vev av animalsk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2003/32/EF supplerer direktiv 93/42/EØF (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94), bind 3A s. 181) vedlegg I, punktene 8.1 og 8.2 ved å gi detaljerte spesifikasjoner for hvordan risikoen for smitte av TSE (overførbar spongiform encefalopati) skal unngås eller begrenses mest mulig. Direktivet spesifiserer kravene til produsentens risikoanalyse- og håndtering under utvikling og produksjon av utstyret.

Merknader

Direktivene for medisinsk ustyr er i Norge hovedsakelig gjennomført i lov 12. januar 1995 nr. 6 om medisinsk utstyr og forskrift 12. januar 1995 nr. 25 om medisinsk utstyr. Medisinsk ustyr som inneholder animalsk vev, omfattes av direktiv 93/42/EØF og er således allerede regulert. De detaljerte spesifikasjonene som nå gis i 2003/32/EF kan gjennomføres ved endringer i forskrift om medisinsk utstyr.

Sakkyndige instansers merknader

Sosial- og helsedirektoratet er blitt forelagt direktivet og finner det relevant og akseptabelt. Rettsakten har vært vurdert i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg IX Finansielle tjenester

Kapittel I Forsikring

302 L 0087 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/87/EF av 16. desember 2002 om utvidet tilsyn med kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak i et finanskonglomerat, og om endring av rådsdirektiv 73/239/EØF, 79/267/EØF, 92/49/EØF, 92/96/EØF, 93/6/EØF og 93/22/EØF samt europaparlaments- og rådsdirektiv 98/78/EF og 2000/12/EF

Sammendrag av innholdet

Direktivet inneholder harmoniserte minimumsstandarder for tilsynet med finanskonsern der både bank- og investeringstjenestevirksomhet og forsikringsvirksomhet utgjør en vesentlig del. Direktivet inneholder minstekrav til regulering av kapitaldekning på konsolidert grunnlag, konserninterne transaksjoner og store engasjementer. Det er videre fastsatt prinsipper for samordning av tilsyn med finansielle konglomerater mellom ulike tilsynsmyndigheter i samme land og over landegrensene. Det er fastsatt særlige regler for konglomerater med morselskap utenfor EU/EØS. Direktivet har regler om opprettelse av en egen komité som bl.a. skal kunne justere definisjoner og kapitaldekningskrav.

Merknader

I norsk rett er det gitt omfattende regler om finanskonsern i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a og tilhørende forskrifter. Generelt er de norske reglene strengere og mer presise enn det som følger av direktivet. Det legges imidlertid til grunn at slike strengere regler vil kunne opprettholdes, siden direktivet er et minimumsdirektiv.

Direktivet vil kreve enkelte lovendringer i finansieringsvirksomhetsloven og kredittilsynsloven. Enkelte tekniske tilpasninger i verdipapirhandelloven, sparebankloven, forretningsbankloven og forsikringsvirksomhetsloven vil også være nødvendig. Videre vil det være behov for å fastsette to nye forskrifter om henholdsvis anvendelse av soliditetsregler på konsolidert basis, og om identifisering av og tilsyn med finansielle konglomerater. For øvrig er det behov for enkelte tekniske endringer i internkontrollforskriften og forskrift om ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak.

Sakkyndige instansers merknader

Utkast til direktivet har vært behandlet i Kredittilsynet som ikke har hatt merknader utover ovennevnte. Utkastet har også vært behandlet i Spesialutvalg for finansielle tjenester.

Kapittel III Børs og verdipapirer

303 L 0071 Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2003/71/EF av 15. juli 2003 om det prospekt som skal offentliggjøres når verdipapirer legges ut til offentlig tegning eller opptas til omsetning, og om endring av direktiv 2001/34/EF

Sammendrag av innholdet

Direktivet erstatter direktiv 89/298/EØF om samordning av kravene til utforming, kontroll og spredning av prospekter som skal offentliggjøres når verdipapirer legges ut til offentlig tegning (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1001-92), bind 10 s. 220). Videre erstatter det deler av direktiv 2001/34/EØF om betingelser for opptak av verdipapirer til notering på børs samt opplysninger om disse instrumentene (innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 37/2002 av 19. april 2002).

Formålet med direktivet er å gjøre det enklere og billigere for bedrifter å hente inn kapital i det europeiske verdipapirmarkedet. En ønsket virkning vil være å få bedre mobilitet i markedet ved at finansinvestorene motiveres til å investere bredere enn i dag. Dette vil igjen kunne gi større aktivitet med tilhørende bedre likviditet i markedet og således bidra til å redusere kapitalkostnadene for utstederne. Direktivet inneholder regler om utforming av og kontroll med prospekter for børsnoteringer og offentlig tegning. Direktivet søker videre å gi fleksible ordninger for utstederselskaper, uten at det går ut over hensynet til investorene. Prospektkravene baserer seg på internasjonale standarder.

Det nye prospektdirektivet er et såkalt fullharmoniseringsdirektiv som innebærer krav til at EØS-statene gjennomfører direktivets regler i nasjonal rett uten mulighet for å ha strengere regler innenfor det området som reguleres av direktivet.

Merknader

Gjeldende norske prospektkrav ved offentlige tilbud følger av verdipapirhandelloven kapittel 5. Regler om krav til prospekt ved børsnoterte verdipapirer er gitt i børsloven og børsforskriften. Implementering av direktivet vil medføre behov for endring i verdipapirhandelloven med forskrifter. Det må også vurderes om det bør medføre endringer i børsloven med forskrifter. Det er nedsatt en bredt sammensatt arbeidsgruppe som skal utarbeide forslag til implementering av direktivet i det norske regelverket.

Sakkyndige instansers merknader

Utkast til direktivet har vært behandlet i Kredittilsynet som ikke har hatt merknader utover ovennevnte. Utkastet har også vært behandlet i Spesialutvalget for finansielle tjenester.

Vedlegg XI Telekommunikasjonstjenester

303 H 0558 Kommisjonsrekommandasjon 2003/558/EF av 25. juli 2003 om hvordan lokaliseringsopplysninger om A-abonnent bør behandles i elektroniske kommunikasjonsnett med opprinnelsesmarkering mht. nødanrop

Sammendrag av innholdet

Rådsvedtak 91/396/EØF om innføring av et felles europeisk nødnummer, 112, medførte at medlemsstatene ble forpliktet til å introdusere dette nummeret innen 31.12.1992. EUs reguleringspakke på området for elektronisk kommunikasjon fremsetter en plikt for tilbydere av offentlig elektronisk kommunikasjonsnett til å levere såkalt opprinnelsesmarkering der dette er teknologisk mulig. Opprinnelsesmarkering innebærer at nødetatene får tilgang til opplysninger om navn og adresse på den anropet kommer fra. Rekommandasjonen inneholder en rekke anbefalinger med harmoniserte vilkår og prinsipper for hvordan opplysninger om opprinnelsesmarkering bør stilles til rådighet for nødetatene/tjenestene ifm. anrop til nødnumrene, f. eks bør alle lokaliseringsdata ledsages av identifikasjon av nettet der anropet stammer fra.

Merknader

Ekomloven regulerer anrop til nødmeldingstjeneste og opprinnelsesmarkering. Det vil være forenlig med norske interesser å følge rekommandasjonens anbefalinger. Dersom anbefalingene som skisseres i rekommandasjonen skal gjennomføres i norsk rett, vil det bli behov for enkelte endringer i ekomforskriften. Innføringen av plikt til opprinnelsesmarkering innebærer i utgangspunktet tekniske, administrative og økonomiske kostnader for tilbyderne. Gjennomføring av rekommandasjonens anbefalinger kan føre til endret omfanget av disse.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabelt.

303 D 0490 Kommisjonsvedtak 2003/490/EF av 30. juni 2003 om tilstrekkeligheten av beskyttelsesnivået for personopplysninger i Argentina i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF

Sammendrag av innholdet

Direktiv 95/46/EF (personverndirektivet) ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 183/199. I henhold til dette direktivet har Kommisjonen etter hvert truffet en rekke vedtak som alle er innlemmet i EØS-avtalen. Den 30. juni 2003 traff Kommisjonen et vedtak (2003/490/EF) om tilstrekkeligheten av beskyttelsesnivået for personopplysninger i Argentina. Vedtaket fastslår at argentinsk lovgivning sikrer de registrerte et tilstrekkelig beskyttelsesnivå ved behandling av personopplysninger. Anvendt på norske forhold vil dette innebære at det vil være adgang til å overføre personopplysninger fra Norge til mottakere i Argentina.

Merknader

Lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven), som gjennomfører direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger (personverndirektivet), regulerer blant annet adgangen til å overføre personopplysninger fra Norge til andre stater.

Hovedregelen er at opplysningene bare kan overføres til mottakere i stater som sikrer en forsvarlig behandling av personopplysningene, jf. personopplysningsloven § 29. Det fremgår uttrykkelig av loven at stater som har gjennomført direktivet, oppfyller kravene til forsvarlig behandling. Overføring kan dermed skje til mottakere i andre EØS-land. Ved overføring til mottakere i stater utenfor EØS-området, såkalte tredjeland, må det vurderes konkret om mottakerstaten oppfyller vilkåret om å sikre en ”forsvarlig behandling” av personopplysningene. (Personopplysningsloven § 30 gjør imidlertid noen nærmere bestemte unntak fra dette.) Vurderingen av om det er adgang til å overføre personopplysninger til et land utenfor EØS-området kan by på tvil, og det er behov for å treffe tiltak for å unngå forskjellsbehandling. Personverndirektivet artikkel 25 nr. 6 gir EU-kommisjonen myndighet til å avgjøre om et tredjeland behandler personopplysninger på en så betryggende måte at overføring kan skje. Kommisjonen er også gitt myndighet til å forhandle og inngå avtaler med tredjeland som i utgangspunktet ikke oppfyller kravene til behandling av personopplysninger, for på den måten å heve nivået på personvernet i tredjelandet – slik at overføring kan skje.

I forbindelse med at personverndirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen, ble det tatt stilling til hvilken betydning Kommisjonens vedtak skulle få for Norge. I EØS-komiteens beslutning nr. 83/1999 om endring av EØS-avtalens protokoll 37 og vedlegg XI, jf. St.prp. nr. 34 (1999–2000), ble det bestemt at Norge er bundet av vedtakene dersom vi ikke reserverer oss ved å varsle Kommisjonen før vedtaket trer i kraft. Gis ikke slikt varsel, er Norge bundet av det aktuelle vedtaket inntil videre. Dersom en avtale om innlemmelse i EØS-avtalen av vedtaket ikke kan komme i stand i EØS-komiteen innen 12 måneder etter at tiltakene trådte i kraft, kan Norge beslutte å rette seg etter vedtaket. Men dersom overføring av personopplysninger til vedkommende tredjestat dermed blir hindret, skal de øvrige EØS-statene da på sin side innskrenke eller forby fri utveksling av personopplysninger til Norge. Særlig for næringslivet i EØS-området er det viktig at alle markedsaktørene har de samme rammene for, og holder seg til de samme reglene om, overføring av personopplysninger.

Vedtaket vil i norsk rett bli gjennomført i personopplysningsforskriften.

Sakkyndige instansers merknader

Vedtaket har vært forelagt for Datatilsynet og for Arbeids- og administrasjonsdepartementet som er ansvarlig for forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 til personopplysningsloven (personopplysningsforskriften). Datatilsynet slutter seg til uttalelse nr. 4/2002 fra den såkalte artikkel 29-gruppen (en ekspertgruppe under Kommisjonen) om nivået på beskyttelsen av personopplysninger i Argentina. Dette innebærer at Datatilsynet slutter seg til resultatet av Kommisjonens vedtak, men ønsker at Kommisjonen skal fortsette dialog med argentinske myndigheter med sikte på en ytterligere styrking av beskyttelsesnivået der. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har ikke hatt merknader til vedtaket. Justisdepartementet har gitt sin tilslutning.

Vedlegg XIII Transport

Kapittel II Veitransport

303 R 2327 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2327/2003 av 22. desember 2003 om innføring av et midlertidig økopunktsystem for tunge lastebiler som kjører i transitt gjennom Østerrike for år 2004 og innenfor rammen av en bærekraftig transportpolitikk

Sammendrag av innholdet

Protokoll 9 til tiltredelsesakten for Østerrike, Sverige og Finland til Den europeiske union innførte en ordning med økopunkt for godstransport i transitt gjennom Østerrike. Ordningen innebar en innskrenking av den frie markedsadgangen innen godstransport på vei innen EØS, jf. rådsforordning (EØF) nr. 881/92. Økopunktsystemet var ment å gjelde i en overgangsperiode fram til 31.12.2003.

Økopunktsystemet har fungert slik at hvert vogntog må ”betale” et visst antall økopunkter ved transitt gjennom Østerrike. Jo lavere NOx-utslipp vogntoget står for, dess færre økopunkter har man måttet ”betale”. For hvert år som er gått har medlemslandene mottatt et synkende antall økopunkter. Norge har alltid fått tilstrekkelig.

Forordning (EF) nr. 2327/2003 medfører at det opprinnelige systemet endres noe. Transitt gjennom Østerrike med vogntog som bruker mer enn 8 økopunkt blir ulovlig (unntak for Hellas og for enkelte spesialiserte vogntog). Det vil bli anvendt et kvotesystem for vogntog som bruker 6, 7 eller 8 økopunkter. Vogntog som bruker 5 eller færre økopunkt vil ha fri adgang til transitt.

Systemet skal i utgangspunktet bare gjelde i 2004. Men hvis ikke Eurovignette – et betalingssystem for bruk av infrastruktur – er vedtatt innen 31.12.2004, vil det nye midlertidige systemet bli videreført til å gjelde også i 2005. Hvis Eurovignette fortsatt ikke er vedtatt innen 31.12.2005, vil systemet forlenges til 2006.

Merknader

Norge har deltatt i økopunktordningen siden Østerrike ble medlem i EU i 1995.

Norge har de siste årene hatt en tilstrekkelig økopunktkvote. Slik det ser ut vil Norge få en tilstrekkelig kvote også i det nye systemet, og det vil neppe medføre noen reell hindring for norske transportører som kjører i transitt gjennom Østerrike. Når det gjelder kompetent myndighet er administrasjonen av økopunktordningen så godt innarbeidet at det ikke kan anses å være uforholdsmessig tyngende at ordningen videreføres for et begrenset antall år.

Forordningen vil kreve endring av forskrift om internasjonal person- og godstransport, samt kabotasje av 29. juni 1994 nr. 658 som henviser til aktuelle EU/EØS-forordninger på området.

Det har vært svært problematisk å enes om et system som alle medlemslandene kunne godta, og partene har stått langt fra hverandre. Problemene har i hovedsak bestått av vanskelighetene ved avveininger mellom miljøhensyn i alperegionen og prinsippet om fri ferdsel av varer. Uenighetene er så store at Østerrike har nektet å etterkomme forordningen, og ingen land har derfor fått sin økopunktkvote for 2004. Dette medfører at det for øyeblikket i prinsippet er fri ferdsel for vogntog gjennom Østerrike.

Sakkyndige instansers merknader

I høringsuttalelsen fra Vegdirektoratet fra 2002 presiseres det at de på generelt grunnlag ønsker at ordningen med økopunkter avskaffes, og blir erstattet med et system som både er lettere for myndighetene å administrere, enklere for transportørene å bruke, og som i tillegg belønner transportører med grønne kjøretøy.

Rettsakten har vært behandlet av Spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal-og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel V Sjøtransport

303 R 1726 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1726/2003 av 22. juli 2003 om endring av rådsforordning (EF) nr. 417/2002 om framskunda innføring av krav om dobbelt skrog eller tilsvarande konstruksjon for oljetankskip med enkelt skrog

Sammendrag av innholdet

Forordningen har sin bakgrunn i ulykken med Prestige utenfor Spania 19. november 2002, og har til formål å redusere risikoen for tilsvarende ulykker med oljetankere med enkeltskrog i fremtiden.

Forordningen setter strengere krav til kontroll av skip over 15 år, setter forbud mot transport av tunge oljer på skip over 600 dwt og fremskynder utfasingsregimet for oljetankere med enkeltskrog.

Forordningen vil gjelde alle EØS-registrerte skip og alle skip som anløper havner i EØS-området.

Merknader

Forordning (EF) nr. 417/2002 er implementert gjennom ny forskrift 20. februar 2003 nr. 254 om fremskyndet innføring av krav om dobbeltskrogdesign eller tilsvarende design for oljetankskip med enkeltskrog. De reviderte kravene i regel 13G i MARPOL 73/78 vedlegg I som trådte i kraft 1. sept. 2002, er også implementert i norsk rett i forskrift 16. juni 1983 nr. 1122 om hindring av forurensning fra skip m.m. § 2-17. Det er nødvendig med forskriftsendring for å implementere forordning 1726/2003.

Forordningen vil medføre økonomiske og administrative konsekvenser for Sjøfartsdirektoratet i form av strengere kontrollkrav samt forvaltning av regelverket.

Forordningen kan medføre store kostnader for skipsfartsnæringen. Pr 1. januar 2003 var det registrert 53 tankskip under norsk flagg med enkeltskrog, dobbeltbunn eller dobbeltside som blir omfattet av forslaget.

Det kan videre påpekes at ved denne forordningen innføres som et regionalt krav som ikke er i harmoni med gjeldende IMO-regelverk, regel 13G i MARPOL 73/78 vedlegg I ( i kraft 1. sept. 2002). Det er imidlertid vedtatt i IMO at MARPOLS regelverk skal endres innen 5. april 2005. For å oppnå full harmoni mellom regelverkene pågår det et arbeid i som EU tar sikte på å en teknisk tilpasning av forordning 1726/2003 med sikte på å oppnå harmoni med det globale regelverket.

Sakkyndige instansers merknader

Sjøfartsdirektoratet deltar i den nasjonale oppfølgningen av forordningen. Rettsakten har vært behandlet av Spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal-og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XIV Konkurranseregler

304 R 0139 Rådsforordning (EF) nr. 139/2004 av 20. januar 2004 om tilsyn med foretakssammenslutninger («EFs fusjonsforordning»)

Sammendrag av innholdet

Rådsforordning (EF) nr. 139/2004 om tilsyn med foretakssammenslutninger trådte i kraft i EU 1. mai 2004 og erstatter gjeldende fusjonskontrollregelverk nedfelt i forordning (EØF) nr. 4064/89 og rådsforordning (EF) nr. 1310/97 om endring av fusjonsforordningen. Hensikten med endringene er å gjøre fusjonsforordningen til et mer smidig og egnet instrument for kontroll med foretakssammenslutninger i EU/EØS. Forordning (EF) nr. 139/2004 innebærer relativt begrensede endringer i forhold til gjeldende regelverk. Som en følge av EUs nye praksis med større grad av konsoliderte rettsakter, erstattes imidlertid gjeldende forordninger med én, ny forordning.

De gamle fusjonsreglene tilpasset EØS-formål er inntatt i EØS-avtalen art. 57 og vedlegg XIV pkt. A nr. 1, protokoll 21 og 24 samt ODA-avtalen protokoll 4 del III.

For å sette endringene i sammenheng gis i de tre følgende avsnittene en redegjørelse for eksisterende regler.

Forordning (EF) nr. 4064/89 (den tidligere fusjonsforordningen) setter forbud mot å gjennomføre fusjoner som skaper eller styrker en dominerende stilling som kan føre til at effektiv konkurranse i betydelig grad hindres i EU eller EØS. Forordningen kommer til anvendelse på foretakssammenslutninger hvor partenes omsetning på henholdsvis verdensmarkedet og i EU eller EØS/EFTA overstiger visse terskelverdier. Foretakssammenslutninger som overstiger disse terskelverdiene, må meldes til Kommisjonen før de kan gjennomføres.

Kommisjonen har eksklusiv kompetanse til å behandle foretakssammenslutninger som faller inn under fusjonsforordningen. For andre foretakssammenslutninger som oppfyller terskelverdiene innenfor EØS/EFTA-området, vil EFTAs overvåkningsorgan ESA være kompetent. Størrelsen på terskelverdiene tilsier imidlertid at ESA i praksis neppe vil få noen saker til behandling.

Fusjonsforordningen fastsetter en klar fordeling av jurisdiksjon mellom Kommisjonen og nasjonale myndigheter. Kommisjonen har eksklusiv kompetanse til å behandle fusjoner som faller inn under fusjonsforordningen. Medlemsstatene har på sin side eksklusiv kompetanse til å behandle fusjoner hvor foretakenes omsetning er under terskelverdiene. For å sikre at en fusjon behandles av den myndighet som er best egnet i saken, er det likevel åpnet for en begrenset adgang til å overføre behandlingen av en fusjonssak. Overføring kan skje både fra Kommisjonen til nasjonale myndigheter og fra nasjonale myndigheter til Kommisjonen.

Forordning (EF) nr. 139/2004 inneholder følgende hovedendringer:

1. Vurderingskriteriet i fusjonskontrollen:

Fusjonsforordningen art. 2 gir de materielle vilkår for vurderingen av om en fusjon er forenlig med det felles marked. Inngrepskriteriet er endret slik at en foretakssammenslutning som skaper eller styrker en dominerende stilling som fører til at effektiv konkurranse i betydelig grad hindres på det felles marked eller i en vesentlig del av det, skal erklæres uforenlig med det felles marked.

2. Overføring av saker mellom Kommisjonen og nasjonale myndigheter:

Hovedregelen for fordeling av kompetanse mellom Kommisjonen og nasjonale myndigheter er som nevnt ovenfor terskelverdier basert på foretakenes omsetning. I en del saker kan det imidlertid være behov for en viss fleksibilitet mht. saksfordelingen. En del saker som faller under terskelverdiene, kan likevel være av en slik art at de best kan behandles av Kommisjonen. Tilsvarende kan saker som ligger over terskelverdiene, og derfor innenfor Kommisjonens eksklusive kompetanse, behandles av en eller flere nasjonale myndigheter.

Gjeldende regler fastsetter allerede en viss overføringsadgang mellom Kommisjonen og nasjonale myndigheter (artikkel 9 og 22). Forordning (EF) nr. 139/2004 utvider imidlertid overføringsadgangen, og gjør den til et mer smidig instrument. Den nye forordningen forenkler kriteriene for overføring fra Kommisjonen til nasjonale myndigheter (artikkel 9) og samordner kriteriene for overføring fra nasjonale myndigheter til Kommisjonen (artikkel 22) med kriteriene i artikkel 9. Videre innføres en mulighet for partene i en fusjonssak til å anmode om at en sak overføres til eller fra Kommisjonen før fusjonen er meldt til de kompetente myndigheter (artikkel 4 (4) og (5)). Nasjonale myndigheter kan motsette seg en slik overføring. Hensikten med ordningen er å fastsette jurisdiksjonsspørsmålet så tidlig som mulig for å sikre en raskest mulig behandling av fusjonen.

3. Andre prosessuelle regler:

En av de viktigste endringene er at fristene for saksbehandlingen kan eller skal forlenges. Fusjoner behandles i to faser. Behandlingstiden i fase I utvides med 1 uke. Dersom fusjonen er av en slik karakter at den trenger nøyere vurdering, går den over til behandling i fase II. Partene kan fremlegge forslag til endringer i fusjonsavtalen (”avhjelpende tiltak”) for å imøtekomme eventuelle konkurransemessige problemstillinger. Vurderingen av slike avhjelpende tiltak kan føre til tidsnød for alle involverte parter innenfor de gjeldende saksbehandlingsfrister. Forordning (EF) nr. 139/2004 fastsetter derfor at fristen i visse tilfeller skal forlenges for å sikre en forsvarlig behandling, samt at partene i gitte tilfeller kan anmode om en ytterligere forlengelse.

Videre er Kommisjonens kompetanse i bevissikringssaker utvidet. Kommisjonen kan imidlertid ikke foreta bevissikring i private hjem i fusjonssaker. I tillegg er bøtenivået for overtredelse av det prosessuelle regelverket hevet.

Merknader

Konkurransetilsynet skal (se lov 5. mars 204 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger § 16) gripe inn mot en foretakssammenslutning dersom tilsynet finner at den vil føre til eller forsterke en vesentlig begrensning i konkurransen i strid med lovens formål. Loven trådte i kraft 1. mai 2004. Konkurranseloven pålegger meldeplikt. Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om meldeplikten. Slike forskrifter er under utarbeidelse.

Den gamle fusjonsforordningen er gjennomført i norsk rett ved forskrift om materielle konkurranseregler i EØS-avtalen av 4. desember 1992 nr. 964, Del III, Kapittel XIV Om tilsyn med foretakssammenslutninger og forskrift om prosessuelle konkurranseregler i EØS-avtalen av 4. Desember 1992 nr. 966, Del III, kapittel XIII. Den nye fusjonsforordningen vil bli inntatt i norsk rette ved endringer i disse forskriftene.

Det materielle inngrepsvilkåret (tilsvarende fusjonsforordningen artikkel 2) er inntatt i EØS-avtalens hoveddel artikkel 57. Det tas sikte på å inkorporere endringen vedrørende inngrepsvilkåret gjennom innlemmelse av rettsakten i protokoll 21, og deretter ved endring i ovennevnte forskrift om materielle konkurranseregler.

Den nye artikkel 22 i forordning (EF) nr. 139/2004 i EØS-avtalen vil sikre at norske myndigheter, i gitte situasjoner og etter en konkret vurdering, kan overføre en sak som berører fusjonskontrollen i flere land til behandling i Kommisjonen for å sikre at fusjonen behandles av kun én instans og derved en mest mulig effektiv saksbehandling. Et eksempel vil være en fusjon som berører markedene i Sverige, Danmark og Norge, og hvor de to førstnevnte velger å overføre saken til Kommisjonen. Det vil imidlertid være en mindre begrensning i EØS/EFTA-statenes overføringsadgang. Kommisjonen ønsker ikke at EØS/EFTA-landene skal kunne ta initiativ til en overføringsprosedyre etter artikkel 22. Det legges derfor opp til at EØS/EFTA-landene bare kan slutte seg til en anmodning om overføring fra ett eller flere EU-land.

Utvidelsen av Kommisjonens kompetanse i bevissikringssaker i henhold til fusjonsforordningens artikkel 13 vil kreve en endring i EØS-konkurranseloven (lov 5. mars 2004 nr. 11). Endringene gjør at Kommisjonens kompetanse ved bevissikring i saker om fusjonskontroll nå vil samsvare med kontrollfullmaktene ved brudd på konkurransereglene i artikkel 81 EF/53 EØS og 82 EF/54 EØS, med unntak av at Kommisjonen i fusjonssaker ikke kan foreta bevissikring i private hjem. Kontrollfullmaktene til ESA ved brudd på artikkel 53 og 54 EØS er allerede gjennomført i norsk lov (EØS-konkurranseloven).

Dette innebærer bl.a. at Kommisjonen kan innhente informasjon som er elektronisk lagret, samt at adgangen til å oppta muntlige forklaringer er utvidet. Dette er i samsvar med den kompetansen Konkurransetilsynet har ved gjennomføring av bevissikring etter konkurranseloven. Bestemmelsen kodifiserer også de gjeldende rammene for nasjonale domstolers prøvelsesrett av Kommisjonens beslutninger om bevissikring.

Sakkyndige instansers merknader:

Norske myndigheter (Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Konkurransetilsynet) er positive til endringene.

Vedlegg XV Statsstøtte

304 R 0502 Rådsforordning (EF) nr. 502/2004 av 11. mars 2004 om forlengelse av midlertidig støtte til skipsbyggingsindustrien

Sammendrag av innholdet

Gjennom en endring i forskrift av 19. mars 1999 nr. 246 om gjennomføring av EØS-avtalens bestemmelser om offentlig støtte til skipsbyggingsindustrien ble rådsforordning (EF) nr. 1177/2002 av 27. juni 2002 om en midlertidig støtteordning for skipsbyggingsindustrien implementert i norsk rett.

Den midlertidige adgangen til å gi støtte er et ledd i en to-sporet strategi fra EU for å bekjempe det de mener er ulovlig subsidiering av skipsverft i Sør-Korea. Hovedleddet i strategien er å ta Korea for tvisteløsningsorganet i WTO, og støtteordningen er et supplement til dette. Forordningen gir adgang til å tildele kontraktsrelatert støtte til bygging av containerskip, produkt- og kjemikalietankere. Også bygging av LNG-skip vil være støtteberettiget etter at denne typen skip ble innlemmet i ordningen fra og med 25. juni 2003.

Forordningen utløper i utgangspunktet 31. mars 2004. Siden prosessen mellom EU og Sør-Korea ennå ikke er avsluttet i WTO, har EU imidlertid vedtatt en rådsforordning (EF) nr. 502/2004 som forlenger gyldigheten av rådsforordning 1177/2002 av 27. juni 2002 med ett år, det vil si frem til 31. mars 2005.

Merknader

Forordning (EF) nr. 1177/2002 er gjennomført i norsk rett ved forskrift. Gjennomføring av endringsforordningen vil derfor kreve endring i denne forskriften. Denne prosessen er i allerede satt i gang.

Forordningen åpner for å gi kontraktsrelatert støtte til skipsbyggingsindustri ytterligere et år. Det vil medføre økte utbetalinger. Det er imidlertid svært få verft i Norge som produserer disse skipstypene, og endringer vil derfor ha begrensede økonomiske virkningen. Ordningen administreres av Eksportfinans og forlengelsen vil ikke kreve noen endring i deres administrasjon.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen har vært behandlet internt I Nærings- og handelsdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.. Forskriftsendringen har vært forelagt Finansdepartementet som ikke hadde merknader.

Vedlegg XVI Offentlige innkjøp

303 R 2151 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2151/2003 av 16. desember 2003 om endring av europaparlamentes- og rådsforordning (EF) nr. 2195/2002 om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2195/2002 om en felles klassifikasjon for offentlige innkjøp (CPV)

Sammendrag av innholdet

Formålet med forordningen er å innføre et felles klassifikasjonssystem for beskrivelser av kontraktsgjenstander ved offentlige innkjøp. CPV-nomenklaturet (Common Procurement Vocabulary) har derfor størst betydning ved utfylling av de offisielle kunngjøringsskjemaene. Bruken av CPV-nomenklaturet vil bli obligatorisk ved ikrafttredelse av nye direktiv om samordning av fremgangsmåten ved inngåelse av kontrakter om offentlige innkjøpskontrakter, offentlige tjenesteytelseskontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter, samt direktiv om samordning av fremgangsmåten ved inngåelse av kontrakter om vann- og energiforsyning og transport. Forordningen inneholder også konverteringstabeller til andre relevante nomenklaturer, og prosedyre for revisjon av CPV-nomenklaturet.

Merknader

Forordningen krever ikke endringer i gjeldende forskrift om offentlige anskaffelser og forskrift om innkjøpsregler for oppdragsgivere innen vann- og energiforsynings, transport og telekommunikasjon (forsyningssektorene). Heller ikke lovendring blir nødvendig.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet I Spesialutvalget for offentlige anskaffelser, der Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Finansdepartementet, Forsvarsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Samferdselsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XX Miljø

302 L 0096 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/96/EF av 27. januar 2003 om avfall fra elektrisk og elektronisk utstyr (WEEE)

Sammendrag av innholdet

Direktivet inneholder bestemmelser som skal sikre separat innsamling og behandling av avfall fra elektriske og elektroniske produkter (EE-avfall), basert på produsentansvar. Målet er å redusere miljøproblemene knyttet til EE-avfall ved å redusere mengdene EE-avfall, ved å øke gjenvinningen og ved særskilt håndtering av farlige komponenter i avfallet. Medlemslandene skal sørge for at det etableres et system for separat innsamling og behandling av EE-avfall, og at produsenter og importører dekker kostnadene ved dette. Forbruker skal kunne levere EE-avfall vederlagsfritt til forhandler ved kjøp av nytt produkt. Medlemslandene skal sikre at gjennomsnittlig 4 kilo EE-avfall per innbygger samles inn fra private husholdninger innen 31. desember 2006.

Videre skal medlemslandene sørge for at produsentene etablerer et system for behandling og gjenvinning av avfallet. Direktivet stiller krav om at behandlingsanlegg skal godkjennes, og angir en del minstekrav for behandling av avfallet. Direktivet inneholder dessuten mål for gjenvinning av avfallet på mellom 50 og 80%, avhengig av typen avfall.

For avfall fra EE-produkter fra husholdninger tilført markedet etter 15. august 2005, har importørene eller produsentene mulighet til bare å ta ansvar for de produktene som de selv har tilført markedet. I slike tilfeller kreves det at importøren eller produsenten stiller en eller annen form for garanti for at kostnadene ved behandlingen av dette avfallet vil bli dekket. Det er videre bestemmelser om merking og informasjon.

Merknader

Norge var det første landet i verden som innførte produsentansvar for EE-avfall. Forskrift om kasserte elektriske og elektroniske produkter (EE-forskriften) ble vedtatt 16. mars 1998 og trådte i kraft 1. juli 1999. Forskriften omfatter de fleste typer EE-avfall med unntak for fastmontert elektrisk og elektronisk utstyr i transportmidler. Forskriften etablerer en plikt for den enkelte forhandler og kommune til å sørge for mottak av EE-avfall. Den enkelte produsent er ansvarlig for å hente EE-avfall og for å sørge for miljømessig håndtering av dette avfallet, herunder gjenvinning. Videre ble det 16. mars 1998 inngått en avtale mellom EE-bransjen og Miljøverndepartementet der bransjen påtar seg å sørge for en total innsamling av 80% av EE-avfallet innen 1. juli 2004.

Det eksisterende norske regelverket går på noen områder lengre enn direktivet. Bl.a. hadde Norge en gjennomsnittlig innsamlingsgrad på ca 15 kg EE-avfall per innbygger i 2002. Direktivet er et minimumsdirektiv og det er ikke aktuelt å redusere de norske ambisjonene som følge av direktivet.

En gjennomføring av direktivet vil likevel kreve noen endringer i EE-forskriften. Endringer vil være nødvendig med hensyn til finansiering av avfallshåndteringen, merking av produkter, informasjon til forbrukere og krav til behandlingsanlegg. Dette antas å ha mindre økonomiske og administrative konsekvenser for staten. For EE-bransjen vil dette kunne føre til noen ekstra kostnader.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Fiskeridepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helsedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Sosialdepartementet, Landbruksdepartementet og Nærings-og handelsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XXI Statistikk

303 L 0107 Rådsdirektiv 2003/107/EF av 5. desember 2003 om endring av rådsdirektiv 96/16/EF om statistiske undersøkelser på området melk og melkeprodukter

Sammendrag av innholdet

Hensikten med direktivet er å innføre enkelte endringer i rådsdirektiv 96/16/EF, som er tatt inn i EØS-avtalen, for å dekke nye behov knyttet til statistikk over proteininnhold og regional fordeling av statistikk over melkeproduksjon. I tillegg til å endre nevnte rådsdirektiv for å fastsette bestemmelser om innsamling av data over proteininnhold og regional fordeling, gjøres det enkelte endringer når det gjelder rapportering av metodisk informasjon.

Merknader

Norge har ikke hatt innvendinger til de tiltakene direktivet legger opp til i de fora der dette har vært diskutert. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Direktivet har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

303 R 1980 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1980/2003 av 21. oktober 2003 om gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1177/2003 om fellesskapsstatistikker over inntekter og levevilkår (EU-SILC) med hensyn til definisjoner og ajourførte definisjoner

Sammendrag av innholdet

Forordningen knytter seg til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1177/2003 som er tatt inn i EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 32/2004 av 19. mars 2004). Hensikten med forordningen er å fastlegge de definisjonene som skal legges til grunn for statistikken over inntekt og levekår som er fastlagt i nevnte europaparlaments- og rådsforordning. Forordningen definerer i første rekke begrepene 'husholdning' og 'inntekt' samt ulike komponenter som inngår i inntektsbegrepet. Samordning av disse definisjonene er avgjørende for å kunne produsere harmonisert statistikk.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget og har stilt seg positivt til de tiltakene forordningen legger opp til. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Forordningen har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finne den relevant og akseptabel.

303 R 1981 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1981/2003 av 21. oktober 2003 om gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1177/2003 om fellesskapsstatistikker over inntekter og levevilkår (EU-SILC) med hensyn til feltarbeidsaspekter og metoder for beregning

Sammendrag av innholdet

Forordningen knytter seg til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1177/2003 som er tatt inn i EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 32/2004 av 19. mars 2004). Hensikten med forordningen er å fastlegge de regler og rutiner som skal brukes i forbindelse med innsamling av data til statistikken om inntekt og levekår som er fastlagt i nevnte europaparlaments- og rådsforordning. Forordningen omhandler blant annet rutiner for hvordan husholdninger skal identifiseres, hvordan respondenter skal velges ut, hvordan utvalgene skal trekkes og hvordan manglende data skal beregnes.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget og har stilt seg positivt til de tiltakene forordningen legger opp til. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Forordningen har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

303 R 1982 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1982/2003 av 21. oktober 2003 om gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1177/2003 om fellesskapsstatistikker over inntekter og levevilkår (EU-SILC) med hensyn til regler for utvalg og sporing

Sammendrag av innholdet

Forordningen knytter seg til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1177/2003 som er tatt inn i EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 32/2004 av 19. mars 2004). Hensikten med forordningen er å fastlegge mer i detalj hvordan utvalg skal trekkes til undersøkelsen spesifisert i nevnte parlaments- og rådsforordning. Det beskrives blant annet hvordan utvalget skal foretas, hvordan en skal sikre representativitet og hvordan utvalgspersoner skal følges opp/spores i den longitudinelle delen av undersøkelsen.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget og har stilt seg positivt til de tiltakene forordningen legger opp til. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Forordningen har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

303 R 1983 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1983/2003 av 21. oktober 2003 om gjennomføring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1177/2003 om fellesskapsstatistikker over inntekter og levevilkår (EU-SILC) med hensyn til listen over primærmålvariabler

Sammendrag av innholdet

Forordningen knytter seg til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1177/2003 som er tatt inn i EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 32/2004 av 19. mars 2004). Hensikten med forordningen er å spesifisere de faste årlige variablene en ønsker å måle i undersøkelsen fastlagt i nevnte parlaments- og rådsforordning. Videre fastlegger forordningen hvilke koder som skal brukes for variablene og de tekniske formatene som skal brukes ved dataoverføringen til Eurostat.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget og har stilt seg positivt til de tiltakene forordningen legger opp til. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Forordningen har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

303 R 2257 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2257/2003 av 25. november 2003 om endring av rådsforordning (EF) nr. 577/98 om endring av rådsforordning (EF) nr. 577/98 om tilrettelegging av en arbeidskraftundersøkelse i Fellesskapet for å tilpasse listen over utvalgets kjennemerker

Sammendrag av innholdet

Hensikten med forordningen er å gjøre en del endringer i rådsforordning (EF) nr. 577/98, som er tatt inn i EØS-avtalen. Hensikten er å tilpasse forordningen om arbeidskraftsundersøkelsen i forhold til nye behov i samfunnet. Listen med variabler som undersøkelsen skal dekke, blir utvidet med enkelte nye variabler. For å begrense oppgavebelastningen åpnes det samtidig for at enkelte av variablene bare behøver å stilles til et delutvalg, men slik at dette gir et gjennomsnittstall for hele året.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget til forordning, og har stilt seg positivt til de tiltakene forordningen legger opp til. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Forordningen har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

304 R 0016 Kommisjonsforordning (EF) nr. 16/2004 av 6. januar 2004 om gjennomføring av europarlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1177/2003 om Fellesskapets statistikk om inntekt og levekår (EU-SILC) når det gjelder listen av sekundære målvariable knyttet til overføring av fattigdom mellom generasjoner

Sammendrag av innholdet

Forordningen knytter seg til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1177/2003 som er tatt inn i EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 32/2004 av 19. mars 2004). Hensikten med forordningen er å spesifisere hvilke variabler som skal brukes i tilleggsundersøkelsen for 2005 om overføring av fattigdom mellom generasjoner. Listen omfatter blant annet data om familiesituasjonen, foreldrenes høyeste utdanning og situasjon i forhold til arbeidsmarkedet. Forordningen angir videre hvilke koder og definisjoner som skal brukes for variablene.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget til forordning. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Forordningen har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

304 R 0028 Kommisjonsforordning (EF) nr. 28/2004 av 5. januar 2004 om gjennomføring av europarlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1177/2003 om Fellesskapets statistikk om inntekt og levekår (EU-SILC) når det gjelder det detaljerte innholdet av midlertidige og endelige kvalitetsrapporter

Sammendrag av innholdet

Forordningen knytter seg til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1177/2003 som er tatt inn i EØS-avtalen jf. EØS-komiteens beslutning nr. 32/2004 av 19. mars 2004). Hensikten med forordningen er å spesifisere innholdet av midlertidige og endelige kvalitetsrapporter for denne undersøkelsen. Forordningen fastlegger de definisjonene som skal legges til grunn for ulike kvalitetsbegreper som for eksempel imputering, nøyaktighet, utvalgsfeil, relevans og aktualitet. Videre beskriver forordningen hvilke kriterier som skal brukes ved kvalitetsvurderingen og det detaljerte innholdet av kvalitetsrapportene.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget til forordning. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Forordningen har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

304 R 0029 Kommisjonsforordning (EF) nr. 29/2004 av 8. januar 2004 om vedtakelse av spesifikasjoner for ad hoc-modulen for 2005 om forenlighet mellom yrkesaktivt liv og familieliv i henhold til rådsforordning (EF) nr. 577/98

Sammendrag av innholdet

Forordningen endrer rådsforordning (EF) nr. 577/98 om arbeidskraftsundersøkelsene, som er tatt inn i vedlegg XXI til EØS-avtalen. Kommisjonsforordning (EF) nr. 246/2003 knyttet til nevnte rådsforordning, som også er tatt inn i vedlegg XXI til EØS-avtalen, fastlegger et program for ad hoc-moduler i perioden 2004 til 2006. En av disse er en modul om forholdet mellom arbeid og familieliv. Hensikten med denne forordningen er å gi en detaljert spesifikasjon av innholdet i denne modulen. Den inneholder derfor et vedlegg der ulike variabler blir definert, samtidig som det er angitt hvilke tekniske koder som skal brukes.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget til forordning. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Forordningen har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

304 R 0048 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 48/2004 av 5. desember 2003 om produksjon av årlig statistikk over stålindustrien for referanseårene 2003-2009

Sammendrag av innholdet

Formålet med forordningen er å etablere et felles rammeverk for en systematisk produksjon av statistikk over stålindustrien for årene 2003-2009. Etter utløpet av den perioden skal det vurderes blant annet om statistikk over stålproduksjonen kan inngå i andre statistikksystemer. Produksjonen av statistikk over stålproduksjonen var tidligere basert på Traktaten om den europeiske kull- og stålunionen. Etter utløpet av Traktaten for kull- og stålunionen ble statistikkproduksjonen midlertidig forlenget fram til utgangen av 2002 gjennom europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1840/2002. Den forordningen ble ikke innlemmet i EØS-avtalen ettersom produksjonen av statistikk over stålproduksjon opprinnelig ikke var tatt med i EØS-avtalen.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget til forordning. Fra norsk side mener man at temaet nå er EØS-relevant ettersom det behandles som del av annen Eurostat-statistikk. Ifølge forordningen skal data for stålproduksjonen sendes inn bare dersom de utgjør mer enn 1% av EU-totalen. Beregninger fra Statistisk sentralbyrå viser at Norge ligger under 1%-andelen av Eurostats beregninger for EUs medlemsland. Dermed vil Norge kunne la være å innhente og levere tall. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Forordningen har ingen administrative konsekvenser og ingen økonomiske konsekvenser gitt at Norge faller utenom i henhold til 1 prosentregelen nevnt foran.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

EØS-komitébeslutning om endring av protokoll 30 om organisering av samarbeidet innen statistikk og protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter, med sikte på tilpasning av referansesummene for å ta hensyn til utvidelsen av Den europeiske union

304 R 0788 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 788/2004 av 21. april 2004 om tilpasning til budsjettallene for å ta hensyn til utvidelsen av Den europeiske union

304 D 0786 Europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 786/2004 av 21. april 2004 om tilpasning av budsjettallene for å ta hensyn til utvidelsen av Den europeiske union

304 D 0787 Europaparlaments- og rådsbeslutning nr. 787/2004 av 21. april 2004 om tilpasning av budsjettallene for å ta hensyn til utvidelsen av Den europeiske union

Sammendrag av innholdet

EØS-avtalen forutsetter at EØS/EFTA-landene betaler et økonomisk bidrag for å delta i EU-programmer, byråer og andre aktiviteter. Bidragene beregnes ut fra disse landenes BNP i forhold til EU-landenes samlede BNP samme år. I lys av de budsjettmessige konsekvenser blir disse EØS-komitebeslutningene alltid forelagt Stortinget i samsvar med Grunnlovens § 26, annet ledd.

Norge deltar i dag i 14 EU-programmer. Av disse vil 10 fortsette utover 2004. Selv om EØS/EFTA-landene relative andel av totalbudsjettet blir mindre fordi samlet BNP i et utvidet EU øker, blir det en viss økning i våre innbetaleringer fordi programbudsjettene blir større som følge av utvidelsen med 10 nye land. De budsjettmessige konsekvensene av vår deltakelse i EU-programmer som berøres av denne økningen, er behandlet i St.prp. nr. 3 (2003-2004) om EØS-utvidelsen, pkt. 7.1.3 EFTA/EØS-bidrag for deltakelse i programmer, byråer m.m. Her er økningen for Norge, som følge av utvidelsen, anslått til om lag 6.5 millioner euro årlig for 2005 og årene fremover. Det viser seg nå at budsjettøkningen blir noe lavere enn anslått i St.prp. nr. 3 (2003-2004).

EU må av internrettslige grunner avslutte programsamarbeidet for EU15 og vedta disse på nytt for det utvidede EU av 25 land. EU vedtok derfor 21. april d.å. tre rettsakter om videreføring av de programmene som inngår i EØS-avtalen, inkludert økningen i de samlede budsjetter for programmene som følge av EU-utvidelsen.

Uten EØS-utvidelsen ville EØS/EFTA-landenes bidrag for programdeltakelse i 2004 ha tilsvart 2.29% av de samlede bidrag fra EU-15 pluss EFTA-3. Som følge av EØS-utvidelsen og derav økningen av antall EU-land, og dermed EUs og EØS’ samlede BNP, vil prosentsatsen for EØS/EFTA-landene fra 1. mai 2004 tilsvare 2.19% av de samlede bidrag. Fordelingsnøkkelen mellom EØS/EFTA-landene internt endres ikke. Norges bidrag for året 2004 vil fortsatt utgjøre ca. 94.5% av det totale EØS/EFTA-programbidraget.

Av de 14 programmene som inngår i EØS-avtalen og som EU har vedtatt økt budsjett for, vil fire bli utfaset i inneværende år. Ytterligere fire programmer forventes innlemmet i EØS-avtalen i løpet av året. Av disse vil ett program være begrenset til 2004, mens tre av programmene vil løpe over flere år. Disse tre er forelagt Stortinget som egne saker, for samtykke etter Grunnlovens § 26, annet ledd (budsjettmessige konsekvenser). Her er budsjettene beregnet på grunnlag av et utvidet EØS. Det ettårige programmet vil bli dekket innenfor rammen av årets budsjett. En oppstilling av de til sammen 18 programmene er gitt i vedlagte tabell. I tabellen fremkommer programmenes navn, når de er blitt vedtatt i EU og innlemmet i EØS, stortingsbehandling samt budsjettopplysninger.

Merknader

Det er planlagt at EØS-komiteen 4. juni 2004 vedtar en EØS-komitébeslutning om endring av EØS-avtalens protokoll 30 og 31 som følge av EUs beslutning 21. april om å videreføre de programmene som inngår i EØS-avtalen. Denne EØS-komitébeslutningen omfatter også de budsjettmessige konsekvensene for EØS/EFTA-landene av deres deltakelse i programmene etter at EU er utvidet til 25 land. Stortingets samtykke til godkjennelse er, eller vil bli innhentet på vanlig måte for nye programmer som ennå ikke er innlemmet i EØS-avtalen.

EØS-komitébeslutningen vil ikke medføre behov for endringer i norsk rett.

Budsjettøkningene er redegjort for i St.prp. nr. 3 (2003-2004) om EØS-utvidelsen, og allerede lagt inn i de respektive departementers budsjettrammer.

En nylig oppdatert beregning utført av EFTA-sekretariatet viser at kostnadene for Norge for deltakelse i de 18 berørte programmene vil øke med 24.6 millioner euro, hvorav 6.0 millioner i 2005, altså noe lavere enn angitt i St.prp. nr. 3.

Sakkyndige instansers merknader

Berørte fagmyndigheter har meddelt at budsjettøkningene er lagt inn i de respektive departementers budsjettrammer.

Protokoll 31 om samarbeid på områder utenfor de fire friheter

303 D 2256 Europaparlaments- og rådsvedtak nr. 2256/2003/EF av 17. november 2003 om vedtaking av eit program (2003-2005) for overvaking av handlingsplanen e-Europa 2005, spreiing av god praksis og betring av nett- og informasjonstryggleiken (MODINIS)

Sammendrag av innholdet

Hovedhensikten med MODINIS-programmet er på den ene side å legge til rette for initiativ for oppfølging og realisering av målene i eEurope 2005, og på den annen side å overvåke utviklingen av informasjonssamfunnet innen rammen av ulike eEurope-initiativ i EU/EØS-landene. Konkret vil dette innebære å etablere statistikkleveranser i regi av de nasjonale statistikkbyråene. I tillegg vil programmet ha et spesielt fokus på informasjonssikkerhet og bredbåndsutvikling og utveksling av god praksis. Gjennom EØS-avtalen deltok Norge fra 1999 i programmet PROMISE (1998-2002), som var forgjengeren til MODINIS og knyttet til EUs handlingsplan for informasjonssamfunnet, eEurope 2005. PROMISE-programmet videreføres for årene 2003-2005 gjennom det nye programmet MODINIS.

Merknader

Deltakelse i programmet vil ikke føre til behov for endringer i norsk regelverk. Gjennomsnittlige kostnader knyttet til programmet for perioden 2003-2005 vil være ca 4,4 millioner kroner per år, jf. St.prp. nr. 39 (2003-2004), som Stortinget godkjente 1. april 2004. For 2003 og 2004 dekkes utgiftene av Nærings- og handelsdepartementets budsjett, kap 924, post 70 MODINIS.

Sakkyndige instansers merknader

Saken har vært vurdert av Spesialutvalget for kommunikasjoner, der Samferdselsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Finansdepartementet, Utenriksdepartementet, Justisdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Nærings- og handelsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant programmet EØS-relevant og akseptabelt.

304 D 0020 Europaparlaments- og rådsbeslutning 2004/20/EF av 8. desember 2003 om ei generell ramme for finansiering av fellesskapstiltak til støtte for forbrukarpolitikken i tidsrommet 2004-2007

Sammendrag av innholdet

Beslutningen gjelder etablering av et nytt rammeprogram for forbrukerpolitikk etter at det første rammeprogrammet for 1999-2003 løp ut ved forrige årsskifte.

Programmet vil fortsatt finansiere tre typer aktiviteter: Kommisjonens egne tiltak, støtte til europeiske paraplyorganisasjoner for forbrukerpolitikk, og støtte til relevante prosjekter som organisasjoner og enkeltpersoner kan søke om. Det inneholder likevel en del endringer /justeringer sammenlignet med det forrige programmet. De viktigste er de følgende:

  1. Aktivitetene som finansieres under programmet, skal gjenspeile prioriteringer og målsettinger i gjeldende strategiprogram for forbrukerpolitikk
  2. Matvaretrygghet, som var inkludert i det forrige programmet, er tatt ut og inngår i et nytt, eget rammeprogram.
  3. Utlysing av prosjektmidler skal som hovedregel skje annet hvert år, i stedet for årlig, og slik at det kan søkes om flerårige prosjekter. Øvre grense for Kommisjonens andel av dekning av utgifter kan heves fra 50 til 70 % for prosjekter i de nye medlemsstatene. For tilskudd til organisasjoner som ivaretar forbrukerinteresser i standardiseringsarbeidet, åpnes for finansiering med inntil 95 %.
  4. Egne bestemmelser om og kriterier for prosjekter som settes i verk i et samarbeid mellom Kommisjonen og medlemsstaten. Det siktes her særlig til støtte til nasjonale kontaktpunkter under det europeiske nettverket for tvisteløsning, til nasjonale informasjonskontorer for grenseoverskridende/EU-relevante forbrukerspørsmål, og det samarbeidet mellom håndhevingsmyndigheter som blir nedfelt i den kommende forordningen om administrativt samarbeid for å ivareta forbrukernes kollektive interesser (jf egen omtale av dette forslaget foran)
  5. Innføring av årlige arbeidsprogrammer. Disse skal inneholde premissene for tilskudd, prioriteringer av tiltak, fordelingen av årets budsjett, tidsplan for utlysing av midler, forslag til fellestiltak mellom Kommisjonen og medlemsstatene, og kriterier/anslått totalpott for å søke om midler. I det løpende rammeprogrammet er det i selve beslutningen nedfelt bestemmelser om hvilke områder som kan tas med i de årlige utlysninger av midler til særlige prosjekter, og kriterier for økonomiske tilskudd.
  6. Den rådgivende komiteen har fått en mer aktiv rolle i det nye programmet.

Merknader

Norge og de andre EFTA/EØS-statene har deltatt i det nåværende rammeprogrammet fra år 2000, og er representert i den rådgivende komiteen for programmet. Fra alle EFTA/EØS-landene er det signalisert interesse for å fortsette deltakelsen under det nye programmet.

I aktivitetene under programmet har en fra norsk side deltatt særlig aktivt i utviklingen av et europeisk nettverk for løsning av forbrukertvister over landegrensene. Forbrukerrådet er nasjonalt kontaktpunkt for nettverket i Norge, og får halvparten av utgiftene til denne virksomheten dekket av Kommisjonen.

Under programmet gir Kommisjonen også tilsvarende støtte til informasjonskontorer som er opprettet i de fleste medlemsstatene, og som har til oppgave dels å gi forbrukerne informasjon i forbindelse med alle slags transaksjoner i utlandet og på tvers avgrensene, dels å delta i felles informasjonskampanjer og – tiltak. Norge og de øvrige EFTA/EØS-landene har så langt ikke opprettet slike kontorer. Kommisjonen overveier nå å slå sammen nettverket for tvisteløsninger og systemet med informasjonskontorer, noe som i så fall trolig vil innebære at også EFTA/EØS-landene må delta fullt ut i det sammenslåtte systemet (”Help-Net”) eller velge å stå helt utenfor.

Flere av endringsforslagene har bakgrunn i erfaringene med det nåværende programmet, f.eks. har den forslåtte endringen med prosjektutlysing bare hvert annet år åpenbar sammenheng med at det nåværende krever uforholdsmessig mye administrasjon i forhold til størrelsen på de utdelte midler. I en EFTA-uttalelse har Norge og de andre EFTA/EØS-statene sagt seg gjennomgående svært tilfreds med det foreliggende forslaget.

Programmet er omtalt I St.prp. nr. 48 (2003-2004), som Familie- , kultur- og administrasjonskomiteen avga innstilling til 13. mai 2004.

Sakkyndige instansers merknader

Særlig berørte norske instanser ble konsultert i forbindelse med forberedelsen av EFTA-uttalelse, uten å ha merknader til forslaget.

Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) har vært aktive i å søke midler til prosjekter under programmet, og har fått godkjent og blitt tildelt midler til flere prosjekter. Barne- og familedepartementet tilrår deltakelse i programmet.

303 R 1641 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 1641/2003 av 22. juli 2003 om endring av forordning (EØF) nr. 1210/90 om opprettelse av Det europeiske miljøvernbyrå og det europeiske nett for miljøinformasjon og miljøobservasjon

Sammendrag av innholdet

Rådsforordning (EF) nr. 1641/2003 er endringsforordning til forordning (EØF) nr. 1210/90 om opprettelse av det europeiske miljøbyrå (EEA) og tilhørende organisatorisk nettverk (EIONET) (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 11/1994 av 12. august 1994). Hensikten med denne endringsforordningen er å sørge for at forordningen om EEA samsvarer med EUs bestemmelser om rapportering av aktiviteter og rapportering og håndtering av budsjett og regnskap.

Rådsforordning (EF) nr. 1210/90 skal bringes på linje med rådsforordning (EF) nr. 1605/2002 om finansregulering og oppdateres i forhold til rådsforordning (EF) nr. 1049/2001 om tilgang til dokumenter. Dette innebærer formuleringer om at EUs organer og Europaparlamentet skal ha tilgang til alle dokumenter som angår rapportering, budsjetthåndtering og regnskap. Forslagene til endret tekst i 1210/90 dreier seg videre om hvordan aktivitetsrapportering, budsjetthåndtering og regnskapshåndtering skal foregå i forhold til Kommisjonen, Europaparlamentet og andre organer og hvilket ansvar styret og direktøren for EEA har.

Merknader

Forordningen vil ikke få konsekvenser av rettslig, administrativ eller økonomisk art for Norge, ut over det som allerede ligger i forordningen om EEA.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Fiskeridepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helsedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Sosialdepartementet, Landbruksdepartementet og Nærings-og handelsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.