EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 9. juli 2004

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver:

EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 9. juli 2004

Vedlegg I Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel I Veterinære forhold

303 D 0362 Kommisjonsvedtak 2003/362/EF av 14. mai 2003 om oppheving av vedtak 98/399/EF av 8. juni 1998 om godkjenning av planen framlagt av Italia for utryddelse av klassisk svinepest hos viltlevende svin i provinsen Varese

Sammendrag av innholdet

Rettsakten opphever vedtaket hvor Italia fikk godkjent sin plan for bekjempelse av klassisk svinepest i provinsen Varese. Grunnen er at bekjempelsen anses gjennomført med vellykket resultat. Italia skal fortsette nøye overvåking i tråd med plan godkjent etter vedtak 2002/943/EF. Vedtak 98/399/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 76/1999 av 25. juni 1999).

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0363 Kommisjonsvedtak 2003/363/EF av 14. mai 2003 om godkjenning av plan for bekjempelse av klassisk svinepest hos villsvin i visse områder i Belgia

Sammendrag av innholdet

Rettsakten godkjenner plan for bekjempelse av klassisk svinepest i visse områder i Belgia.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0378 Kommisjonsvedtak 2003/378/EF av 23. mai 2003 om endring av vedtak 2002/300/EF om listen over godkjente soner med hensyn til Bonamia ostrea og/eller Marteillia refringens

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer listen over de sonene som er godkjent som fri for bonamiose i Irland som følge av utbrudd av Bonamia ostreae i Achill Sound. Vedtak 2002/300/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 29/2003 av 14. mars 2003).

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0380 Kommisjonsvedtak 2003/380/EF av 22. mai 2003 om å innvilge Sverige unntak fra rådsdirektiv 64/433/EØF og om fastsettelse av ekvivalente helsekrav som skal oppfylles i forbindelse med nedskjæring av ferskt kjøtt

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir Sverige anledning til å benytte unntaket i rådsdirektiv 64/433/EØF om nedskjæring av ferskt kjøtt av storfe og svin som ikke har nådd en kjernetemperatur på +7ºC, på særlige betingelser i svenske virksomheter. Rådsdirektiv 64/433/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92).

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0390 Kommisjonsvedtak 2003/390/EF av 23. mai 2003 om innføring av særlige vilkår for markedsføring av arter av akvakulturdyr som anses som ikke mottakelige for visse sykdommer, og for produkter av disse

Sammendrag av innholdet

Rettsakten angir skjellarter som betraktes som ikke mottakelige for bonamiose og marteiliose, og som dermed kan omsettes selv om et anlegg eller en sone har fristatus for disse sykdommene. Rettsakten angir også sertifikater som skal følge slike forsendelser. I prinsippet åpner vedtaket for omsetning av stillehavsøsters fra EØS-land til Norge, selv om Norge er fri for begge sykdommene.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Bakgrunnen er at i § 4 pkt. 2 i forskrift om dyrehelsemessige betingelser ved innførsel av akvatiske dyr, produkter og smitteførende gjenstander, uansett forbyr innførsel av østers, med bakgrunn i hensynet til bevaring av flatøsters i Norge (jf. artikkel 1 i rådsdirektiv 91/67/EØF).

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0422 Kommisjonsvedtak 2003/422/EF av 26. mai 2003 om godkjenning av en diagnosehåndbok for afrikansk svinepest

Sammendrag av innholdet

Rettsakten godkjenner en diagnosehåndbok for afrikansk svinepest (ASF) og pålegger medlemsstatene å sikre at diagnostisering av sykdommen skjer i henhold til håndboken.

Rettsakten er likevel ikke til hinder for at de nasjonale ASF-laboratoriene kan modifisere laboratorietestene håndboken beskriver, eller bruke andre tester, forutsatt at disse har samme sensitivitet og spesifisitet.

Ved bruk av modifiserte/andre tester skal sensitiviteten og spesifisiteten på disse evalueres innenfor rammene av de periodiske komparative testene som organiseres av EU-referanselaboratoriet for ASF.

Håndboken gir utfyllende retningslinjer/veiledning til direktiv 2002/60/EF om bekjempelse av afrikansk svinepest. Direktiv 2002/60/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 27/2003 av 14. mars 2003).

Håndboken inneholder:

  • Beskrivelse av afrikansk svinepest med særlig vekt på differensialdiagnoser
  • Retningslinjer for hvilke kriterier som først og fremst skal tas i betraktning ved klassifisering av et dyrehold der det er mistanke om afrikansk svinepest
  • Kontroll- og prøvetakingsprosedyrer
  • Generelle prosedyrer og kriterier for innsamling og transport av prøver
  • Prinsipper for og bruk av virologiske undersøkelser og evaluering av resultatene
  • Prinsipper for og bruk av serologiske undersøkelser og evaluering av resultatene
  • Minimumskrav til sikkerheten ved ASF-laboratorier.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring. Håndboken må likevel innarbeides dels i Mattilsynets instruks/plan for bekjempelse av afrikansk svinepest og dels i Veterinærinstituttets rutiner.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0435 Kommisjonsvedtak 2003/435/EF av 6. juni 2003 om oppheving av vedtak 2002/182/EF om godkjenning av den reviderte planen framlagt av Østerrike for bekjempelse av klassisk svinepest hos villsvin i Nieder-Österreich

Sammendrag av innholdet

Rettsakten opphever vedtak 2002/182/EF, som var rettet mot Østerrike. Bakgrunnen er at Østerrike har fremlagt informasjon som viser at bekjempelsen av klassisk svinepest i villsvinpopulasjonen har vært vellykket i provinsen Nieder-Österreich. Vedtak 2002/182/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 26/2003 av 14. mars 2003).

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0436 Kommisjonsvedtak 2003/436/EF av 16. juni 2003 om endring av vedtak 2002/975/EF om bruk av vaksinering som tillegg til tiltakene for å kontrollere lavpatogen aviær influensa i Italia og spesielle tiltak for å kontrollere flytting av dyr

Sammendrag av innholdet

Rettsakten utvider kontrollsonene til å omfatte nye områder i Italia i forbindelse med bekjempelse av aviær influensa. Vedtak 2002/975/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 100/2003 av 26. september 2003).

Merknader

Rettsakten er som beskyttelsestiltak allerede gjennomført i norsk rett, jf. EØS-avtalens vedlegg I, nr. 3b i innledende del. Som beskyttelsestiltak skal den egentlig behandles som en rettsakt etter forenklet prosedyre, men siden den endrer en rettsakt som er innlemmet i EØS-avtalen, har EFTA og Kommisjonen sammen kommet til at også denne rettsakten bør innlemmes i avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0458 Kommisjonsvedtak 2003/458/EF av 12. juni 2003 om endring av vedlegg I og II til kommisjonsvedtak 2002/308/EF om utarbeiding av lister over godkjente soner og godkjente oppdrettsanlegg med hensyn til hemoragisk virusseptikemi (VHS) eller infeksiøs hematopoietisk nekrose (IHN) eller begge disse fiskesykdommene

Sammendrag av innholdet

Rettsakten lister opp soner og anlegg som er godkjent som fri for sykdommene VHS og/eller IHN. Vedtak 2002/308/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 29/2003 av 14. mars 2003).

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0466 Kommisjonsvedtak 2003/466/EF av 13. juni 2003 om fastsettelse av kriterier for oppretting av soner og offentlig overvåking ved mistanke om eller bekreftet forekomst av infeksiøs lakseanemi (ILA)

Sammendrag av innholdet

Rettsakten fastsetter diagnostiske kriterier for offisiell mistanke om/stadfesting av ILA. Dessuten fastsetter den krav til opprettelse av soner og overvåking (inspeksjon og eventuell prøvetaking) ved mistanke om/stadfesting av ILA, samt brakklegging i soner etter påvisning av ILA.

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0467 Kommisjonsvedtak 2003/467/EF av 23. juni 2003 om fastsettelse av status for storfebuskaper i visse medlemsstater eller regioner i medlemsstater som offisielt frie for tuberkulose, brucellose og enzootisk bovin leukose

Sammendrag av innholdet

Rettsakten konsoliderer vedtakene 1999/467/EØF, 1999/466/EØF og 1999/465/EØF, slik at lister over medlemsstater eller regioner av medlemsstater hvor storfebesetninger er erklært offisielt fri for tuberkulose, brucellose og enzootisk bovin leukose, samles i ett vedtak. De tre nevnte vedtakene oppheves. Vedtakene 1999/465/EF, 1999/466/EF og 1999/467/EF er alle en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 75/2002 av 25. juni 2002 for det første og nr. 41/2001 av 30. mars 2001 for de to siste).

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0470 Kommisjonsvedtak 2003/470/EF av 24. juni 2003 om godkjenning av visse alternative metoder til bruk ved mikrobiologisk testing av kjøtt som skal importeres til Finland og Sverige

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir bestemmelser om alternative metoder som kan brukes ved mikrobiologiske analyser for salmonella i storfekjøtt, kalvekjøtt, svinekjøtt og fjørfekjøtt som skal importeres til Sverige og Finland under tilleggsgarantien for salmonella. Finland og Sverige fikk ved tiltredelsen til EU tilleggsgaranti for salmonella i storfekjøtt, kalvekjøtt, svinekjøtt og fjørfekjøtt, noe som innebærer at landene skal stille krav om at disse varene skal prøvetas og analyseres på en viss måte. Kommisjonen avgjør hvilke metoder som skal brukes. I dag er dette regulert av vedtak 1995/409/EF og vedtak 1995/411/EF, med endringsvedtak. Norge har fått tilsvarende garanti i EØS-avtalen.

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 25. april 1994 nr. 320 om kjøttkontroll og frambud m.v. av ferskt kjøtt og forskrift 21. mars 1995 nr. 265 om hygiene og kontroll m.v. ved produksjon og frambud av ferskt fjørfekjøtt.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0506 Kommisjonsvedtak 2003/506/EF av 3. juli 2003 om endring av vedtak 2001/881/EF om utarbeiding av en liste over de grensekontrollstasjonene som er godkjent til å føre veterinærkontroll med levende dyr og animalske produkt fra tredjestater, og av vedtak 2002/459/EF om utarbeiding av en liste over enhetene i datanettet «ANIMO»

Sammendrag av innholdet

Rettsakten oppdaterer listen over grensekontrollstasjoner i EU og føyer de respektive nye ANIMO-numrene til liste over ANIMO-enheter. ANIMO er et datanett etablert mellom veterinærmyndighetene i medlemslandene. Vedtak 2001/881/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 157/2002 av 6. desember 2002). Det samme er vedtak 2002/459/EF (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 23/2003 av 14. mars 2003).

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0575 Kommisjonsvedtak 2003/575/EF av 1. august 2003 om endring av vedtak 2001/618/EF slik at visse områder i Frankrike og en provins i Italia føres opp på listen over medlemsstater eller regioner som er fri for Aujeszky’s disease (AD) og regioner hvor det er iverksatt godkjente bekjempelsesprogrammer

Sammendrag av innholdet

Rettsakten erstatter liste over land/områder som er fri for AD og som ikke vaksinerer mot AD, og liste over land/områder som har godkjent kontrollprogram for AD. Nye lister inkluderer visse områder i Frankrike og en provins i Italia. Vedtak 2001/618/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 112/2002 av 26. september 2002).

Merknader

Rettsakten får ingen praktiske konsekvenser for Norge og krever ikke gjennomføring i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0630 Kommisjonsvedtak 2003/630/EF av 29. august 2003 om overgangstiltak som skal anvendes av Ungarn for veterinærkontoll av animalske produkter fra Romania

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gir Ungarn rett til i tre år etter tiltredelsen til EU å fravike enkelte av kravene til veterinær grensekontroll. Detaljene i overgangsordningen nedfelles i rettsakten.

Kravene til grensekontrollstasjoner er gitt i vedtak 2001/812/EF (jfr. EØS-komiteens beslutning nr. 113/2002 av 27. september 2002). Som hovedregel skal varepartier/forsendelser som består av næringsmidler og varepartier/forsendelser som består av produkter som ikke er bestemt til humant konsum (non-food) håndteres i atskilte områder for lossing, kontroll og lagring. Artikkel 4 nr. 5 åpner for at grensekontrollstasjoner som behandler mindre enn 500 varepartier/forsendelser pr. år, kan benytte de samme fasilitetene til lossing, kontroll og lagring av alle produkter de er godkjent til å kontrollere. Dette er på vilkår av at varepartiene/forsendelsene behandles på ulike tidspunkt og at det foretas tilstrekkelig rengjøring og desinfeksjon av lokalene mellom vareparti/forsendelse av næringsmidler og vareparti/forsendelse av ”non-food”.

Alle forsendelser av produkter av animalsk opprinnelse som kommer til Ungarn fra Romania ved transport på vei, skal gå gjennom grensekontrollstasjonen Nagylak. På vilkårene som er nevnt i vedtak 2001/812/EF art. 4 nr. 5, er grensekontrollstasjonen Nagylak gitt anledning til å benytte de samme fasilitetene til lossing, kontroll og lagring av alle produkter den er godkjent til å kontrollere, uavhengig av hvor mange forsendelser som går gjennom den. Det er kun gitt unntak i forhold til kravene om fasiliteter. Alle andre deler av den veterinære grensekontroll skal utføres i henhold til EU-regelverket.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0634 Kommisjonsvedtak 2003/634/EF av 28. august 2003 om godkjenning av program med sikte på å gi soner og oppdrettsanlegg i soner som ikke er godkjent, status som godkjent med hensyn til fiskesykdommene hemoragisk virusseptikemi (VHS) og infeksiøs hematopoietisk nekrose (IHN)

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gjelder godkjenning av programmer for IHN og VHS i soner og anlegg oppført i vedlegg I og II som ikke er godkjent mht. IHN og VHS.

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0644 Kommisjonsvedtak 2003/644/EF 8. september 2003 om tilleggsgarantier med hensyn til salmonella for forsendelser til Finland og Sverige av avlsfjørfe og daggamle kyllinger som skal settes inn i flokker med avls- eller bruksfjørfe

Sammendrag av innholdet

Rettsakten fastsetter salmonella-tilleggskrav ved innførsel til Finland og Sverige av avlsfjørfe og daggamle kyllinger som skal settes inn i overvåkede flokker. Vedtak 95/160/EF, med samme tittel og samme innhold, oppheves. Vedtak 95/160/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 69/98 av 17. juli 1998).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 28. desember 2001 nr. 1616 om dyrehelsemessige vilkår for innførsel og utførsel av fjørfe og rugeegg.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0708 Kommisjonsvedtak 2003/708/EF av 7. oktober 2003 om endring av vedlegg E til direktiv 91/68/EØF og vedlegg I og II til vedtak 93/198/EØF vedrørende oppdatering av helsesertifikatmodellene for sau og geit

Sammendrag av innholdet

Rettsakten oppdaterer helsesertifikatmodellene for småfe i tråd med bestemmelsene i endrings- forordning (EF) nr. 999/2001 om overførbare spongiforme encefalopatier. Endringene gjelder lemping av vilkårene for handel av småfe med genotyper som skal være mer resistente mot skrapesyke.

Direktiv 91/68/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92). Det samme er vedtak 93/198/EØF(jf. EØS-komiteens beslutning nr. 69/98 av 17. juli 1998).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 31. desember 1998 nr. 1480 om dyrehelsemessige vilkår for innførsel og utførsel av småfe.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0721 Kommisjonsvedtak 2003/721/EF av 29. september 2003 om endring av rådsdirektiv 92/118/EØF når det gjelder kravene til kollagen til konsum og om oppheving av vedtak 2003/42/EF

Sammendrag av innholdet

Ved kommisjonsvedtak 2003/42/EF ble vedlegg II til rådsdirektiv 92/118/EØF endret vedrørende krav til fremstilling av kollagen. Det ble fastsatt krav til markedsføring og import av kollagen som er bestemt for direkte humant konsum, som ingrediens i næringsmidler eller som innpakningsmateriale for næringsmidler. Det ble bl.a. fastsatt krav til sporbarhet, herunder mal for handelsdokument. Senere er det oppdaget feil i malen (feilaktig krav om tilsynsveterinærens stempel), og for å gjøre regelverket enklere, oppheves vedtak 2003/42/EF og erstattes av kommisjonsvedtak 2003/721/EF.

Rettsakten utsetter ikrafttredelse av endringene i direktiv 92/118/EØF. Utsettelsen er gjort etter anmodning fra Storbritannia.

Direktiv 92/118/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94). Det samme er vedtak 2003/42/EF (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 138/2003 av 7. november 2003).

Merknader

Rettsakten krever fastsettelse av egen forskrift om kollagen, alternativt endring/tillegg til forskrift 25. april 2002 nr. 508 om produksjon, omsetning og import m.v. av gelatin.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0729 Kommisjonsvedtak 2003/729/EF av 6. oktober 2003 om endring av liste over godkjente soner med hensyn til Bonamia ostreae og/eller Marteilia refringens

Sammendrag av innholdet

Rettsakten er en oppdatering av kommisjonsvedtak 2002/300/EF om lister over soner med hensyn til Bonamia ostreae og Marteilia refringens i Irland og Storbritannia. Vedtak 2002/300/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 29/2003 av 14. mars 2003).

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0732 Kommisjonsvedtak 2003/732/EF av 10. oktober 2003 om endring av vedtak 93/52/EØF angående godkjenning av visse provinser i Italia som offisielt fri for brucellose

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer listen over de medlemsstater eller regioner i medlemsstater som har status som offisielt fri for brucellose. Endringen gjelder tilføyelse av diverse provinser i regionene Lombardia, Trentino-Alto Aldige og Toscana i Italia. Vedtak 93/52/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94).

Merknader

Rettsakten medfører ikke behov for regelverksendring.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 L 0043 Rådsdirektiv 2003/43/EF av 26. mai 2003 om endring av direktiv 88/407/EØF om fastsettelse av krav til dyrehelse ved handel med sæd fra storfe innenfor Fellesskapet og innførsel av slik sæd

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer direktiv 88/407/EØF om fastsettelse av krav til dyrehelse ved handel med sæd fra storfe innenfor Fellesskapet og innførsel av slik sæd. De viktigste endringene er at:

  • Storfesæd som skal eksporteres til andre EØS-stater, kan lagres ved offentlig godkjente sæddepoter
  • For å bli godkjent må depotene stå under permanent tilsyn av en stasjonsveterinær, være bygd eller isolert slik at kontakt med dyr utenfor forhindres og være bygd slik at lagerfasilitetene enkelt kan rengjøres og desinfiseres. De må dessuten drives i samsvar med visse krav og inspiseres av offentlig veterinær minst to ganger i året
  • Varigheten av isolasjonsperioden før inntak av dyr på seminstasjonen er redusert fra 30 til 28 dager
  • Dyr som kommer fra besetninger som er fri for infeksiøs bovin rhinotrakeitt/infeksiøs pustuløs vulvovaginitt (IBR/IPV) i henhold til artikkel 2.3.5.3. i den internasjonale dyrehelsekodeksen, er unntatt fra kravet om testing for sykdommen i preisolasjonsperioden. Kravene om testing for IBR/IPV i isolasjonsperioden og årlig etter inntak på seminstasjonen er videreført
  • Testing for bovin virusdiaré/mucosal disease (BVD/MD) i preisolasjonsperioden skal omfatte både virusisolasjonstest og antistofftest. Det er også tatt inn krav om virusisolasjonstest og antistofftest i isolasjonsperioden, samt krav om årlig antistofftest av seronegative dyr etter inntak på stasjonen.
    Både seronegative og seropositive dyr kan tas inn på seminstasjonen dersom ingen av dyrene som var seronegative i preisolasjonsperioden, serokonverterer i isolasjonsperioden. Hvis noe dyr serokonverterer, skal isolasjonstida forlenges for alle seronegative dyr inntil det ikke har forekommet serokonvertering hos noe dyr i gruppa over en periode på 3 uker. Seropositive dyr kan tas inn på seminstasjonen. Før første leveranse av sæd fra slike okser, skal imidlertid en sædprøve ha vært gjenstand for virusisolasjonstest eller ELISA-test for BVD/MD. Er testresultatet positivt, skal oksen fjernes fra seminstasjonen og all sæden fra den destrueres. Skulle seronegative dyr bli seropositive etter inntak på stasjonen, skal hvert ejakulat fra dyret etter siste negative test kasseres eller testes for virus med negativt resultat
  • I isolasjonsperioden før inntak på seminstasjonen skal okser som er yngre enn 6 måneder, eller som fra de var 6 måneder gamle bare har hatt kontakt med andre okser, testes én gang for campylobacter fetus ssp. venerealis og thrichomonas foetus. Okser som er 6 måneder eller eldre, som kan ha hatt kontakt med hunndyr før isolasjons-perioden tar til, skal testes tre ganger med ukentlig intervall

    Etter inntak på seminstasjon er det bare okser som står i eller har kontakt med okser som står i sædproduksjon som trenger å testes. Dessuten skal okser som settes i sædproduksjon etter et opphold på mer enn 6 måneder, testes senest 30 dager før produksjonen gjenopptas
  • Godkjente sæddepoter både i og utenfor EU skal listeføres på samme måte som seminstasjoner
  • Prosedyrene for å fastsette lister over godkjente stasjoner/depoter i tredjeland skal heretter være slik at Kommisjonen, på basis av garantier og lister fra vedkommende tredjeland, sender forslag til nye eller endrede lister på høring til medlemslandene med en høringsfrist på 20 arbeidsdager. Forslagene anses akseptert dersom ingen kommentarer mottas. Medlemslandene skal i så fall tillate import fra stasjonene/depotene på listene 10 arbeidsdager etter at de er offentliggjort. Dersom Kommisjonen mottar skriftlige kommentarer eller selv finner det nødvendig, skal den informere medlemslandene og ta legge saken fram for avstemming på førstkommende SCoFCAH-møte.

    Kommisjonen er ansvarlig for at oppdaterte lister er tilgjengelige for allmennheten

Direktivet trer i kraft i EU 1. juli 2004. Fram til 31. desember 2004 er det likevel tillatt å handle med sæd som har blitt tatt ut, behandlet og lagret i henhold til de gamle reglene og følges av ”gammelt” helsesertifikat. Etter 31. desember 2004 skal medlemslandene ikke tillate handel med eller import av sæd i henhold til de gamle reglene med mindre den er tatt ut, behandlet og lagret før 31. desember 2004.

Direktiv 88/407/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 31. desember 1998 nr. 1489 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av storfesæd.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalge for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 L 0050 Rådsdirektiv 2003/50/EF av 11. juni 2003 om endring av direktiv 91/68/EØF med hensyn til styrking av kontrollen med forflytning av sau og geit

Sammendrag av innholdet

Rettsakten gjeninnfører kontroll med forflytning av småfe for å sikre bedre dyrehelse. Bakgrunnen er munn- og klauvsyke som i stor grad ble spredt pga småfeforflytning. Rettsakten fastsetter generelle helsevilkår, og vilkår for oppsamlingssteder, forhandlere og transportører. Det følger med oppdaterte helseattester. Rettsakten gjelder fra 1. juli 2004. Direktiv 91/68/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 100 for 1991-92).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 31. desember 1998 nr. 1480 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av småfe og forskrift 26. mars 2002 nr. 309 om begrensninger ved forflytninger av levende klauvdyr mellom land i EØS.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 L 0074 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/74/EF av 22. september 2003 om endring av rådsdirektiv 96/22/EF om forbud mot bruk av visse stoffer med hormonell eller tyreostatisk virkning samt beta-agonister til produksjonsdyr

Sammendrag av innholdet

I rettsakten er det på bakgrunn av uttalelser fra den veterinære vitenskapskomiteen (SCVPH), gjort endringer i direktiv 96/22/EF med hensyn til bruk av hormon-preparater til produksjonsdyr. På grunn av karsinogen virkning rettes det spesiell oppmerksomhet mot hormonet østradiol 17-beta og dens derivater. Det er tidligere innført forbud mot å bruke dette virkestoffet som vekstfremmer. Nå vil man begrense den terapeutiske anvendelse til behandling av masererte eller mumifiserte fostre samt ved pyometra hos storfe. Østradiol 17-beta og dens esterderivater kan frem til 14. okt. 2006 benyttes for brunstinduksjon hos storfe, småfe og hest. Det er kun veterinær som kan utføre medikamentell behandling med hormon-preparatet og som skal notere behandlingen i virksomhetens medisinjournal.

Direktiv 96/22/EF er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 69/98 av 17. juli 1998).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 27. januar 2000 nr. 65 om kontrolltiltak for restmengder av visse stoffer i animalske næringsmidler, produksjonsdyr og fisk for å sikre helsemessige trygge næringsmidler. Restriksjon ved bruk av østradiol 17-beta må spesifiseres.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 R 1398 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1398/2003 av 5. august 2003 om endring av vedlegg A til direktiv 92/65/EØF for å inkludere liten kubebille (Aethina tumida), Tropilaelaps-midd (Tropilaelaps spp.), Ebola og apekopper

Sammendrag av innholdet

Rettsakten inkluderer liten kubebille, Tropilaelaps-midd, Ebola og apekopper i listen i vedlegg A til direktiv 92/65/EØF.

Konsekvensen er at sykdommene blir meldepliktige for virksomheter/ forhandlere som driver handel med dyr av mottakelige arter. Dessuten må institusjoner, institutter og sentra være fri for sykdommene for å kunne bli godkjent i henhold til direktivet.

Direktiv 92/65/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 31. desember 1998 nr. 1478 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel av visse dyrearter og forskrift 21. februar 2001 nr. 170 om import og eksport av biavlsprodukter og brukt bimateriell.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel II Fôrvarer

303 L 0126 Kommisjonsdirektiv 2003/126/EF av 23. desember 2003 om analysemetoder (mikroskopi) i den offentlige fôrvarekontrollen for å bestemme bestanddeler av animalsk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Rettsakten omfatter retningslinjer for framgangsmåten ved offentlig fôrvarekontroll i tråd med EUs felles kontrollprogram for fôrvarer, for å undersøke om fôrvaren inneholder animalske bestanddeler, hvilke disse er og i hvilke mengder de forekommer. Analysemetoden som anvendes er mikroskopi.

Direktivet opphever direktiv 98/88/EF, da analysemetodene som angis der, ved ringtest ga signifikant forskjellige resultater for ulike parametere.

De viktigste endringer er:

  • Nye/flere reagenter tas i bruk ved bearbeiding av prøver
  • Forbehandling (maling) av fôr med >15% fett
  • Samleprøve og analyseprøve skal ha større volum enn i dag
  • I framstillingen av analyseresultater skal det skilles mellom protein fra fisk og fra landdyr og resultatet oppgis som påvist/ikke påvist. Mengde, dyreslag og type vev som funn stammer fra kan angis
  • Det angis anbefalt framgangsmåte for analyse av fett og oljer

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 7. november 2002 nr. 1290 om fôrvarer.

Rettsakten innebærer en standardisering og en viss forbedring av de metoder som er i bruk i dag. Fôrkontrolldata vil bli mer enhetlige innen EØS. Trygge fôrmidler kan ikke oppnås ved testing alene, men må være basert på en sikring av hele kjeden fram til og med bruk.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel XII Næringsmidler

303 D 0580 Kommisjonsvedtak 2003/580/EF av 4. august 2003 om endring av vedtak 2000/49/EF som opphever vedtak 1999/356/EF og pålegger spesielle krav ved import av jordnøtter eller produkter framstilt av jordnøtter fra Egypt

Sammendrag av innholdet

Vedtaket endrer det tidligere kommisjonsvedtaket 2000/49/EFom særlige betingelser ved import av jordnøtter eller produkter framstilt av jordnøtter fra Egypt jf. EØS-komiteens beslutning nr. 108/2001 av 28. september 2001.

For å beskytte folkehelsen skal det fremdeles foretas offentlig prøvetaking og aflatoksinanalyse av de nevnte produktene fra Egypt før import til EØS-området. Kontrollen skal gjennomføres på omtrent 20 % av alle importerte partier. Det skal analyseres for aflatoksin B1 og total mengde aflatoksin etter bestemmelsene i direktiv 98/53/EF.

I tillegg skal forsendelsen ved import ledsages av et helsesertifikat som angitt i vedlegg I til kommisjons­vedtaket. Helsesertifikatet skal være utfylt, signert og verifisert av en representant for generaldirektoratet for beskyttelse og kontroll under det iranske departement for landbruk og landdistrikter. Import av slike varer kan bare skje over godkjente importsteder i Fellesskapet, som oppgitt i vedlegg II. Hver forsendelse skal samsvare med en kode som korresponderer med koden på helsesertifikatet og på rapporten. Vedkommende myndigheter i medlemslandene skal påse at forsendelser av gjeldende varer blir kontrollert for å sikre at krav til helsesertifikat og prøveresultat er oppfylt. Dersom en sending deles opp, skal kopier av helsesertifikatet og de medfølgende dokumenter til forsendelsen følge alle deler av sendingen.

Varepartier kan holdes tilbake opp til 15 arbeidsdager ved import­stedet før resultater av analyser og en vurdering av disse foreligger.

Merknader

Rettsakten krever endring av forskrift 18. februar 2002 nr. 171 om import og frambud av peanøtter fra Egypt.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

303 R 2277 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2277/2003 av 22. desember 2003 om endring av vedlegg I og II til rådsforordning (EØF) nr. 2092/91 om økologisk produksjon av landbruksprodukter og slik angivelse på landbruksprodukter og næringsmidler

Sammendrag av innholdet

Rettsakten endrer en rekke bestemmelser i vedlegg I, del B vedrørende dyrs opprinnelse ved innkjøp til økologiske gårder, krav til selvforsyning av fôr og tillatt mengde konvensjonelt fôr ved økologisk husdyrproduksjon, og vedlegg II, del C vedrørende tillatte fôrmidler i økologisk husdyrproduksjon. En del av endringene har liten eller ingen praktisk betydning. Forordningen innebærer følgende endringer:

Dyrs opprinnelse

Generelt gjelder at husdyr som kjøpes/bringes inn i økologiske husdyrbesetninger, skal være økologiske. I vedlegg I, del B, pkt 3.4 er det fastsatt unntak når en besetning etableres for første gang og det ikke er tilstrekkelig økologiske dyr tilgjengelig. I dag kan det gis dispensasjon for anskaffelse av unghøner under 18 uker til eggproduksjon, slaktekyllinger yngre enn tre dager, kalver og føll under seks måneder, lam og killinger under 45 dager og smågris yngre enn 25 dager. Denne muligheten for å dispensere fra kravet om kun å bruke økologiske dyr, skulle utløpe 31.12.03. Dispensasjonsmuligheten ble bestemt å videreføres under forutsetning av at regelen revurderes før 31.12.04 (vedlegg I, del B, pkt 3.5), med følgende endringer: Endringene innebærer at det kun skal være mulig å gå til anskaffelse av konvensjonelle kalver og føll under 6 måneder, lam og killinger yngre enn 60 dager og smågris under 35 kg dersom dyra skal nyttes til avlsformål. Alderen på lam, killinger og smågris er hevet for å gi bedre mulighet til å vurdere dyras avlsverdi.

I vedlegg I, del B, pkt 3.6 er det i dagens regelverk fastsatt en unntaksmulighet ved anskaffelse av nye innsett og det ikke er tilstrekkelige økologiske dyr tilgjengelige. I dag kan det gis dispensasjon for anskaffelse av dyr som følge av spesielle dyresykdommer eller andre katastrofale hendelser, for unghøner for eggproduksjon under 18 uker, slaktekyllinger yngre enn 3 dager og smågris under 25 kg. Dispensasjonsmuligheten ble bestemt å videreføres fram til 31.12.04, med unntak av for smågris som det kun skal kunne anskaffes konvensjonelle dyr av dersom det er til avlsformål. Vektgrensa er økt fra 25 til 35 kg for bedre å kunne vurdere dyras avlsverdi.

I vedlegg I, del B, pkt 3.10 er det i dagens regelverk fastsatt en unntaksmulighet fra kravet om kun økologiske dyr, som sier at det kan tillates opptil 40 % konvensjonelle dyr til fornying av en besetning når det foretas en betydelig utvidelse av besetningen, eller når en vil endre rase, eller når en ny husdyrspesialitet er under utvikling. Regelen endres nå til også å omfatte dyreraser som står i fare for å utgå fra landbruksdrift. Det er ikke krav til maksimumsalder for disse dyra.

Fôr
Vedlegg I, del B, pkt 4.3 omhandler krav om bruk av økologisk fôr fra egen driftsenhet eller andre økologiske driftsenheter. Det er nå tallfestet et krav om at minst 50 % av fôret skal komme fra egen gård eller dersom det ikke er mulig, bli produsert i samarbeid med andre økologiske gårder. Kravet gjelder for beitedyr.

Vedlegg I, del B, pkt 4,8 gir tillatelse til bruk av 10 % konvensjonelt fôr til drøvtyggere og 20 % til andre arter, beregnet på årsbasis, fram til 24.08.05. Det innføres nå et krav om at økologisk fôr skal brukes dersom det er tilgjengelig, og at gårdbrukeren må dokumentere at det ikke har vært mulig å få tak i økologisk fôr dersom det skal kunne tillates bruk av konvensjonelt fôr.

Vedlegg I, del B, pkt 4.10 krever i dag at fjørfefôr må inneholde minimum 65 % korn. Bestemmelsen blir nå slettet.

Vedlegg II, del C, pkt 1,1 til 1,7 inneholder en oppramsing av tillatte fôrmidler med opprinnelse fra planter. Endringene som gjøres er først og fremst en presisering og utfylling i forhold til tidligere tillatte midler. Enkelte fôrmidler som for eksempel hele riskorn og knust ris vil ikke lenger være tillatt etter 30.06.04.

Vedlegg II, del C, pkt 2 omhandler fôrmidler med opprinnelse fra dyr og pkt 3 fôrmidler med mineralsk opprinnelse. Her er gjort enkelte tilføyelser; blant annet vil magnesiumfosfat bli tillatt.

Vedlegg II, del D, pkt 1 omhandler tilsetningsstoffer i fôr. Her er gjort få endringer. Av størst betydning er at det i en periode som utløper 31.12.05, under visse forutsetninger vil være tillatt å bruke syntetiske A-, D- og E-vitaminer til drøvtyggere.

Vedlegg II, del D, pkt 2 er endret slik at det vil bli tillatt å bruke mask fra bryggerier som fôr.

Forordning (EØF) nr. 2092/92 er del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr. 40 for 1993-94).

Merknader

Rettsakten krever endring i forskrift 5. mai 1998 nr. 402 om produksjon og merking av økologiske landbruksvarer. Det må innarbeides en henvisning til forordningen i forskriften. Reglene for økologisk landbruksproduksjon må endres.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Spesialutvalget for landbruk, der Landbruksdepartementet, Fiskeridepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Helsedepartementet og Mattilsynet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel XIII Legemidler

302 L 0098 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/98/EF av 27. januar 2003 om fastsettelse av standarder for kvaliteten og sikkerheten ved tapping, kontroll, behandling, oppbevaring og distribusjon av blod og blodkomponenter fra mennesker, og om endring av direktiv 2001/83/EF

Sammendrag av innholdet

Direktivet innfører krav om at alle virksomheter som er involvert i tapping, behandling, oppbevaring og distribusjon av humant blod og blodkomponenter, må ha tillatelse fra myndighetene. En har tidligere kun hatt harmonisert regelverk i EU for den del av blodvirksomheters arbeid som er knyttet til tilvirkning av legemidler. Formålet med direktivet er primært å heve standarden på den del av blodvirksomhetens arbeid som ikke er knyttet til tilvirkning av legemidler, og samtidig å innføre harmoniserte regler for blod og plasma som startprodukter for tilvikning av legemidler.

Direktivet innebærer blant annet at det innføres bestemmelser om standarder for kvaliteten og sikkerheten til blod og blodprodukter som benyttes til behandlingsformål. Videre skjerpes kravene til blod- og plasmadonorers egnethet, samt at det innføres krav til nasjonale sentre som er involvert i tapping, testing, behandling, oppbevaring og distribusjon av blod og blodkomponenter. Det legges opp til felles bestemmelser om opplæringen av personell, samt et felles system for hele EØS-området som skal sikre at blod og blodkomponenter kan spores begge veier mellom donor og pasient.

Merknader

For å oppfylle de samlede kvalitetskravene i direktivet er det behov for enkelte endringer i det norske regelverket. Det må bl.a. vurderes hvilken etat som skal ha ansvar for å utstede de aktuelle virksomhetstillatelsene, samt endringer i regelverket om inspeksjon, kontroll, kvalitetssystemer, sporbarhet og registrering og melding til myndighetene om uønskede hendelser.

Det vil bli utarbeidet egen forskrift om humant blod som vil ivareta direktivets krav, og som vil bli hjemlet i en eller flere av disse sentrale helselovene:

Lov av 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler m.v., lov av 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer, lov av 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m., lov av 2. juli 1999 nr. 63 om pasientrettigheter, lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v., lov av 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling av helseopplysninger og lov av 21. februar 2003 nr. 12 om biobanker.

Sakkyndige instansers merknader

Statens legemiddelverk, Sosial- og helsedirektoratet (i samarbeid med Transfusjonstjenestens kvalitetsråd) og Statens Helsetilsyn er blitt forelagt direktivet. Samtlige etater finner det relevant og akseptabelt. Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 L 0101 Kommisjonsdirektiv 2003/101/EF av 3. november 2003 om endring av rådsdirektiv 92/109/EØF om fremstilling og markedsføring av visse stoffer som benyttes ved ulovlig fremstilling og markedsføring av narkotika og psykotrope stoffer

Sammendrag av innholdet

Direktivet gjennomfører endringer for eddiksyreanhydrid og kaliumpermanganat. Direktivet flytter kaliumpermanganat fra kategori 3 vedlegg i I og opptar stoffet i kategori 2 i vedlegg I til direktiv 92/109/EØF (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 3A s. 172). Vedlegg II revideres ved at terskelverdien for eddiksyreanhydrid settes til 100l og ved at det føres opp en terskelverdi for kaliumpermanganat på 100 kg.

Merknader

Direktivet vil kreve endringer i vedlegg I og II til forskrift om stoffer som kan brukes ved ulovlig fremstilling av narkotika og psykotrope stoffer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

Kapittel XVIII Informasjonsteknologi, telekommunikasjoner og databehandling

304 D 0071 Kommisjonsvedtak 2004/71/EF av 4. september 2003 om grunnleggende krav til radioutstyr som er bestemt for skip som ikke omfattes av SOLAS, og som skal omfattes av det globale maritime nøds- og sikkerhetssystemet (GMDSS)

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsvedtaket endrer et tidligere vedtak (2000/638/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 137/2001 av 9. november 2001), som innfører spesielle sikkerhetskrav til maritimt radioutstyr for skip som ikke er omfattet av SOLAS-avtalen (internasjonal avtale om Safety Of Life At Sea) og skal anvendes i det globale maritime sikkerhetssystemet GMDSS (Global Maritime Distress and Safety System). Kommisjonsvedtak 2000/638/EF innførte kun krav for utstyr som er fast installert om bord i slike skip. Vedtak 2004/71/EF presiserer at kravet gjelder for alle typer radioutstyr som brukes om bord og skal anvendes i GMDSS, dvs. også for håndholdt og bærbart radioutstyr. Vedtaket trer i kraft EU 4. september 2004. Fra samme dato oppheves vedtak 2000/638/EF

Merknader

Maritimt radioutstyr, som nevnt foran, er regulert av forskrift om EØS-krav til radio- og teleterminalutstyr som gjør direktiv 1999/5/EØS om Radio og teleterminalutstyr (RTTE-direktivet) rettskraftig i Norge.

Norge har hele tiden hevdet at sikkerheten til sjøs er tjent med at alle typer radioutstyr som brukes om bord og skal anvendes i GMDSS, skal kunne kommunisere med hverandre i nødssituasjoner. På grunn av uheldige formuleringer i vedtak 2000/638/EF ble det etter hvert uklart om alle typer radioutstyr var omfattet av sikkerhetskravene. Det nye vedtaket fjerner denne uklarheten.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Samferdselsdepartementet, ved Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet, er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg VI Trygd

303 D 0751 Den administrative kommisjons beslutning nr. 189 av 18. juni 2003 om innføring av et europeisk helsetrygdkort som erstatning for de blanketter som skal benyttes ved anvendelsen av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 med hensyn til adgang til helsetjenester under et midlertidig opphold i en annen medlemsstat enn den kompetente stat eller bostedsstaten

Sammendrag av innholdet

Denne beslutningen fra Den administrative kommisjon utgjør sammen med beslutning nr. 190 og 191 av 18. juni 2003 en "pakke" av beslutninger om utskiftning av blankett E 111 og andre blanketter i E 100-serien med et europeisk helsetrygdkort. De tre beslutningene supplerer hverandre, hvilket ifølge Kommisjonen medfører en rekke betydelige fordeler. Det gir anledning til en nøyaktig og fleksibel angivelse av spesifikasjonene for et europeisk helsetrygdkort, som innehaveren skal medbringe ved alle former for midlertidig mobilitet, og som skal fungere uavhengig av de nåværende forskjellige papirblanketter, etter hvert og i den tur og orden som disse vil bli avskaffet.

Beslutning nr. 189 gjelder det generelle rammeverket rundt overgangen til et slikt helsetrygdkort, og innebærer at innføringen av kortet skjer gradvis. På denne måten vil Den administrative kommisjon på en greiere og lettere måte kunne treffe beslutninger om utskiftning av de enkelte blanketter etter hvert som dette blir aktuelt.

Første fase er begrenset til E 111 (jf beslutning nr. 191), og består i at det skal utformes et plastkort som inneholder visuelt lesbare data fra denne blanketten (herunder E 111 ”pluss”, dvs. pensjonister). Imidlertid kan disse opplysninger også integreres i et elektronisk format, f. eks. på en mikrochip eller et magnetbånd, hvis medlemsstatene ønsker det. Dette kortet kan evt. senere bygges ut med andre blanketter i 100-serien, først og fremst E 128, men evt. også E 110, E 119 og E 123 gjennom tilsvarende separate beslutninger. De forskjellige faser i utskiftningen av disse blanketter vil skje i henhold til de beslutninger som Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere senere kommer til å treffe (beslutning nr. 189 artikkel 1). Videre vil en i denne fasen måtte vurdere om en skal utvikle en Web-portal og et system (infrastruktur) for on-line kommunikasjon mellom institusjoner/behandlere som også gjør det mulig fortløpende å oppdatere dokumentasjonen i kortet (smartkort), eller basere seg på avlesning av digitalt lagret informasjon i kortet gjennom lokalt utplasserte lesere. Kortets gyldighetsperiode fastsettes av den utstedende institusjon (artikkel 2). De land som har egne nasjonale kort, kan velge om de vil ha et separat kort i tillegg, eller bruke baksiden på det de har (artikkel 3). Det nye europeiske helsetrygdkortet er et personlig og individuelt kort (artikkel 4). Det innføres også et midlertidig helsetrygdbevis i papirformat som skal utstedes i nødsfall, når særlige omstendigheter forhindrer den trygdede fra å fremvise et europeisk helsetrygdkort (artikkel 5).

Beslutningen innholder også en angivelse av hvilke opplysninger kortet skal inneholde (artikkel 6):

  • kortinnehaverens for- og etternavn,
  • kortinnehaverens personlige identitetsnummer, eller, når dette nummer ikke eksisterer, identitetsnummeret til det medlem, hvorav kortinnehaverens rettigheter er avledet,
  • kortinnehaverens fødselsdato,
  • kortets utløpsdato,
  • ISO-koden for den medlemsstat som utsteder kortet,
  • den kompetente myndighets identifikasjonsnummer og akronym,
  • kortnummer

Det anbefales at det tas høyde for beslutninger om innføringen av plastkortet både i EØS- og i EU/Sveits-avtalesammenheng (Preambelen til rammeverksbeslutningen nr. 189, pkt. 5).

Merknader

Beslutningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 81 bokstav a) og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 2 nr. 1 og 117. Rådsforordning nr. 1408/71 og rådsforordning nr. 574/72 er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. Beslutningen krever ikke endringer i forhold til norsk rett. Blankettene som skal erstattes, benyttes innenfor hele EØS-området (pluss Sveits/EFTA). Det må derfor i tiden fremover arbeides parallelt i avtalelandene med planleggingen og gjennomføringen av dette prosjektet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Sosial- og helsedirektoratet og Rikstrygdeverket uten at det har fremkommet merknader. Sosialdepartementet finner rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0752 Den administrative kommisjons beslutning nr. 190 av 18. juni 2003 om de tekniske spesifikasjoner for det europeiske helsetrygdkort

Sammendrag av innholdet

Beslutningen er en del av en "pakke" av beslutninger og supplerer beslutning nr. 189 og 191 av 18. juni 2003 om utskiftning av blankett E 111 og andre blanketter i E 100-serien med et europeisk helsetrygdkort. Den inneholder de nærmere tekniske spesifikasjoner og en modell for utformingen av og designen på kortet.

Merknader

Beslutningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 81 bokstav a) og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 2 nr. 1 og 117. Rådsforordning nr. 1408/71 og rådsforordning nr. 574/72 er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. Beslutningen krever ikke endringer i forhold til norsk rett. Blankettene som skal erstattes, benyttes innenfor hele EØS-området (pluss Sveits/EFTA). Det må derfor i tiden fremover arbeides parallelt i avtalelandene med planleggingen og gjennomføringen av dette prosjektet, herunder å innarbeide de tilpasninger som er aktuelle for EØS-landene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Sosial- og helsedirektoratet og Rikstrygdeverket uten at det har fremkommet merknader. Sosialdepartementet finner rettsakten relevant og akseptabel.

303 D 0753 Den administrative kommisjons beslutning nr. 191 av 18. juni 2003 om utskiftning av blankett E 111 og E 111 B med det europeiske helsetrygdkort

Sammendrag av innholdet

Beslutningen er fra en del av en "pakke" av beslutninger og supplerer beslutning nr. 189 og 190 av 18. juni 2003 om utskiftning av blankett E 111 og andre blanketter i E 100-serien med et europeisk helsetrygdkort. Beslutning nr. 191 inneholder særlige bestemmelser om første fase i innføringen av det europeiske helsetrygdkortet, herunder om en overgangsperiode. Det er lagt opp til stor grad av fleksibilitet i gjennomføringen. Det nye kortet ble innført i EU fra 1. juni 2004, men med en overgangsperiode på 1½ år fram til 31. desember 2005 for de land som ikke har erfaring med nasjonale plastkort. I første omgang er det kun snakk om å skifte ut blankett E 111 og E 111B.

Merknader

Beslutningen er vedtatt i medhold av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 81 bokstav a) og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 2 nr. 1 og 117. Rådsforordning nr. 1408/71 og rådsforordning nr. 574/72 er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 1. desember 2000 nr. 1204 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. Beslutningen krever ikke endringer i forhold til norsk rett. Blankettene som skal erstattes, benyttes innenfor hele EØS-området (pluss Sveits/EFTA). Det må derfor i tiden fremover arbeides parallelt i avtalelandene med planleggingen og gjennomføringen av dette prosjektet, herunder å innarbeide de tilpasninger som er aktuelle for EØS-landene. Saken er omtalt i St.prp. nr. 1 (2003-2004) Kap. 2600, der det under punkt 3. Satsningsområder og resultatmål heter: ”Et helsetjenestekort som kan benyttes i alle EØS-land vil innebære en vesentlig forenkling både for brukere, tjenesteytere og de myndigheter som administrerer ordningene. Rikstrygdeverket arbeider med å innføre det nye kortet i Norge samtidig med de øvrige EØS-land.”

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Sosial- og helsedirektoratet og Rikstrygdeverket uten at det har fremkommet merknader. Sosialdepartementet finner rettsakten relevant og akseptabel.

304 R 0631 Europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 631/2004 av 31. mars 2004 om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71, med hensyn til oppgradering og sidestilling av rettigheter og forenkling av prosedyrer

Sammendrag av innholdet

Rådsforordningene (EØF) nr. 1408/71 og 574/72 er en del av EØS-avtalen (avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2, jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 11, s. 25 og 132). Forordningene inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Koordineringen består bl.a. i å gi regler om naturalytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel under bosetting eller midlertidig opphold i et annet medlemsland enn det kompetente. Når det gjelder retten til naturalytelser under midlertidig opphold i et annet medlemsland, var det etter forordning 1408/71 forskjellige regler avhengig av hvilken persongruppe man tilhørte. Personer på turistopphold hadde i hovedsak bare rett til naturalytelser dersom det oppsto et øyeblikkelig behov for hjelp. Utsendte arbeidstakere og deres familiemedlemmer hadde derimot på sin side rett til alle de naturalytelser som var nødvendige under det midlertidige arbeidsoppholdet. Det samme gjaldt pensjonister. Formålet med endringsforordningen er å ensrette de forskjellige behandlingsrettigheter som tidligere gjaldt for de ulike persongruppene under midlertidig opphold i en annen medlemsstat enn den kompetente, samt å forenkle de administrative prosedyrer og den praktiske fremgangsmåten for å oppnå behandling i medlemsstatene.

Forslaget til endringsforordning (KOM(2003) 378) ble fremmet i lys av EU-toppmøtets beslutning i Barcelona 15. og 16. mars 2002 om å erstatte de eksisterende papirblanketter som kreves i forbindelse med medisinsk behandling i andre medlemsland, med et europeisk helsetrygdkort. Europakommisjonen fulgte opp mandatet med en meddelelse av 17. februar 2003 (KOM(2003)073 endelig) om innføring av et europeisk helsetrygdkort, der det foreslås at det europeiske kort gradvis skal erstatte de blanketter som nå kreves for å kunne motta medisinsk behandling under et midlertidig opphold i et annet medlemsland enn det kompetente. Retten til sykehjelp under midlertidig opphold dokumenteres bl.a. ved blankett E 111, som omfatter rett til øyeblikkelig hjelp for brukergruppene generelt og rett til nødvendig behandling for pensjonister. Blankett E 111 er erstattet av det europeiske helsetrygdkortet fra 1. juni 2004 og være faset inn i alle medlemsstater senest 31. desember 2005. I første omgang er det bare snakk om et rent plastkort uten elektronikk.

For å gjøre det mulig å skifte ut de eksisterende blanketter med det europeiske kort og for å sikre at innføringen av kortet virkelig medfører en forenkling av prosedyrene, blir to tiltak gjennomført ved forordning (EF) nr. 631/2004:

Rettighetene til alle grupper av personer som er medlemmer i trygden under et midlertidig opphold i et annet medlemsland enn det kompetente, bringes på lik linje slik at alle personer som er omfattet av forordningen, skal kunne motta de naturalytelser som blir nødvendige av medisinske årsaker under et opphold i et annet medlemsland.

Prosedyrene som en pasient er underlagt når han har behov for behandling i oppholdslandet, forenkles ved å oppheve vilkåret som ofte er pålagt pasienten, om å oppsøke oppholdsstedets trygdeinstitusjon før man kan gå til en behandler, slik at pasienten får anledning til å henvende seg direkte til behandler.

Det fastsettes videre nærmere bestemmelser som definerer forholdet mellom trygdeinstitusjonene på den ene siden og brukerne på den andre siden.

Endringsforordningen innebærer følgende endringer av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71:

Endring av artikkel 22 nr. 1 bokstav a)

Artikkel 22 nr. 1 bokstav a) som før ga rett til naturalytelser kun dersom det forelå et øyeblikkelig behov for hjelp, gir nå arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer rett til de naturalytelser som er medisinsk nødvendige under et opphold i et annet medlemsland.

For visse typer behandling, for eksempel dialysebehandling, er det helt avgjørende for pasienten at han har tilgang til fortsatt behandling under opphold i et annet medlemsland. Følgelig er det vedtatt et nytt nr. 1a som gir Den administrative kommisjon tillatelse til å sette opp en liste over naturalytelser som av praktiske årsaker krever en forhåndsavtale mellom vedkommende pasient og behandlingsinstitusjonen for å sikre at disse ytelsene kan bli gitt under oppholdet.

Opphevelse av artikkel 22b

Artikkel 22b hadde som formål at de personer som utøver yrkesaktivitet i et annet medlemsland enn det kompetente (eller om bord på et skip som fører et annet flagg enn det kompetente) og som oppholder seg i det landet hvor aktiviteten utøves (eller i det land hvis flagg skipet, hvor aktiviteten utøves, fører), og deres medfølgende familiemedlemmer skulle ha rett til de naturalytelser som var nødvendige under oppholdet. I og med den endrede artikkel 22 nr. 1 bokstav a) følger en tilsvarende rett til nødvendig medisinsk behandling direkte av denne bestemmelsen for persongruppen i artikkel 22b. Artikkel 22b ble følgelig overflødig og er opphevet.

Endring av artiklene 25 og 31

Av hensyn til rettssikkerheten og for å vise at alle persongrupper som er omfattet av forordningen har den samme rett til naturalytelser under et midlertidig opphold, er ordlyden i artiklene 25 (arbeidsledige) og 31 (pensjonister) endret i overensstemmelse med ordlyden i artikkel 22 nr. 1 bokstav a).

Opphevelse av artikkel 34b

Artikkel 34a i forordningen fastslår at artikkel 22 nr. bokstav a) gjelder analogisk for studenter og deres familiemedlemmer, og det innebar tidligere at studenter hadde rett til naturalytelser dersom det forelå et øyeblikkelig behov for hjelp under midlertidig opphold i et annet medlemsland. Formålet med artikkel 34b var å gi studenter som oppholdt seg i et annet medlemsland enn det kompetente for å studere, og deres medfølgende familiemedlemmer, rett til de naturalytelser som var nødvendige under oppholdet i studielandet uten at det forelå et øyeblikkelig behov for hjelp. I lys av endringen i artikkel 22 nr. 1 bokstav a) som får anvendelse for studenter iht. artikkel 34a, har studenter rett til de naturalytelser som er nødvendige under studieoppholdet i et annet medlemsland enn det kompetente. Artikkel 34b ble dermed overflødig og er opphevet.

Tilføyelse av artikkel 84a

For å sikre en mer effektiv anvendelse av forordningen bør forholdet mellom trygdeinstitusjonene og de personer som er omfattet av forordningen, klart defineres. Det er derfor innført bestemmelser om en gjensidig plikt til å informere hverandre og å samarbeide for å sikre en korrekt anvendelse av forordningen.

Videre blir det fastslått at institusjonene i overensstemmelse med prinsippet om god forvaltningsskikk besvarer alle forespørsler innen en rimelig frist og at de meddeler de berørte personer alle opplysninger som kan hjelpe dem til å nyte godt av de rettigheter som følger av forordningen. De berørte personer pålegges også å informere de kompetente institusjoner så snart som mulig om enhver endring i deres personlige eller familiemessige situasjon.

Dersom informasjonsplikten ikke overholdes, er det adgang til å innføre sanksjoner som står i rimelig forhold til overtredelsen, etter bestemmelser i nasjonal lovgivning. Sanksjonene må tilsvare de som anvendes iht. nasjonal lovgivning i lignende situasjoner, og de må ikke føre til at det i praksis blir umulig eller uforholdsmessig vanskelig å utøve de rettigheter som de berørte har etter forordningen.

Dersom det er problemer med fortolkningen eller anvendelsen av forordningen som kan rokke ved rettighetene til personer som er omfattet av forordningen, skal institusjonen i bostedslandet til vedkommende person kontakte den eller de institusjoner i det eller de medlemsland som er berørt. Dersom man ikke kommer fram til en løsning innen en rimelig frist, kan saken forelegges for Den administrative kommisjon.

Endring av rådsforordning (EØF) nr. 574/72:

Endring av artiklene 2 og 117

Bestemmelsene gjelder blanketter, attester, erklæringer og andre dokumenter som er nødvendige for anvendelsen av forordning nr. 1408/71 og forordning nr. 574/72. Samtlige av disse betegnelser er erstattet med betegnelsen ”dokument”, jf. definisjonen i europaparlaments- og rådsforordning (EØF) nr. 1049/2001 av 30. mai 2001 om dokumentinnsyn. Dette av hensyn til den tekniske utviklingen.

Endring av artikkel 17

Bestemmelsene om underretning mellom institusjonene i tilfelle sykehusinnleggelse og større hjelpemidler er opphevet pga. forenkling og fordi de ble praktisert stadig sjeldnere.

Endring av artiklene 21 og 31

Det tidligere kravet i disse artikler om at oppholdsstedets institusjon skulle kontaktes før pasienten kunne gå til en behandler og få behandling for sin sykdom, er opphevet. Begrunnelsen er at kravet var urealistisk og lite rimelig. Det hadde dessuten kun vært praktisert i et fåtall medlemsstater. Opphevelsen er videre i samsvar med domstolens dom av 25. februar 2002 i sak C-326/00 Idryma Koinonikon Asfalisseon (IKA) mot Vasileios Ioannidis. Det heter der i premiss 47 at ”en evt. manglende fremleggelse for sykekassen av eget tiltak ikke skal ha negative rettsvirkninger for den enkelte”. Pasienten har etter dette anledning til å henvende seg direkte til behandler uansett oppholdsland.

Øvrige endringer (artikkel 20 og 26) gjelder rent tekniske tilpasninger i forbindelse med innføringen av det europeiske helsetrygdkortet.

Endringene får virkning fra 1. juni 2004, dvs. samme dato som det europeiske helsetrygdkortet.

Merknader

Endringsforordningen vil ikke medføre behov for endringer i norsk rett.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er vurdert av Sosial- og helsedirektoratet og Rikstrygdeverket uten at det har fremkommet merknader. sosialdepartementet finner rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg IX Finansielle tjenester

Kapittel I Forsikring

302 L 0087 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/87/EF av 16. desember 2002 om utvidet tilsyn med kredittinstitusjoner, forsikringsforetak og investeringsforetak i et finanskonglomerat, og om endring av rådsdirektiv 73/239/EØF, 79/267/EØF, 92/49/EØF, 92/96/EØF, 93/6/EØF og 93/22/EØF samt europaparlaments- og rådsdirektiv 98/78/EF og 2000/12/EF

Sammendrag av innholdet

Direktivet inneholder harmoniserte minimumsstandarder for tilsynet med finanskonsern der både bank- og investeringstjenestevirksomhet og forsikringsvirksomhet utgjør en vesentlig del. Direktivet inneholder minstekrav til regulering av kapitaldekning på konsolidert grunnlag, konserninterne transaksjoner og store engasjementer. Det er videre fastsatt prinsipper for samordning av tilsyn med finansielle konglomerater mellom ulike tilsynsmyndigheter i samme land og over landegrensene. Det er fastsatt særlige regler for konglomerater med morselskap utenfor EU/EØS. Direktivet har regler om opprettelse av en egen komité som bl.a. skal kunne justere definisjoner og kapitaldekningskrav.

Merknader

I norsk rett er det gitt omfattende regler om finanskonsern i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2a og tilhørende forskrifter. Generelt er de norske reglene strengere og mer presise enn det som følger av direktivet. Det legges imidlertid til grunn at slike strengere regler vil kunne opprettholdes, siden direktivet er et minimumsdirektiv.

Direktivet vil kreve enkelte lovendringer i finansieringsvirksomhetsloven og kredittilsynsloven. Enkelte tekniske tilpasninger i verdipapirhandelloven, sparebankloven, forretningsbankloven og forsikringsvirksomhetsloven vil også være nødvendig. Videre vil det være behov for å fastsette to nye forskrifter om henholdsvis anvendelse av soliditetsregler på konsolidert basis, og om identifisering av og tilsyn med finansielle konglomerater. For øvrig er det behov for enkelte tekniske endringer i internkontrollforskriften og forskrift om ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak.

Sakkyndige instansers merknader

Utkast til direktivet har vært behandlet i Kredittilsynet som ikke har hatt merknader utover ovennevnte. Utkastet har også vært behandlet i Spesialutvalg for finansielle tjenester.

Kapittel III Børs og verdipapirer

303 L 0124 Kommisjonsdirektiv 2003/124/EF av 22. desember 2003 om endring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/6/EF med hensyn til definisjon og offentliggjøring av innsideinformasjon og definisjon av markedsmanipulasjon

Sammendrag av innholdet

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/6/EF om innsidehandel og markedsmanipulasjon (markedsmisbruk) ble innlemmet I EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 38/2004 av 23. april 2004. Hovedformålet med markedsmisbruksdirektivet er å sikre integriteten til verdipapirmarkedene i EØS-området, herunder sørge for investorenes tillit til disse markedene. I forlengelsen av dette kommer hensynene til åpenhet i markedet og velfungerende omsetning av finansielle instrumenter.

Kommisjonsdirektiv 2003/124/EF inneholder bl.a. en nærmere definisjon av innsidehandel, krav til offentliggjøring av innsideinformasjon og en nærmere definisjon av kursmanipulasjon. Direktivet vil bl.a. kunne bidra til å skape en større rettssikkerhet for markedsaktørene ved at det gis en nærmere definisjon av to av elementene som er vesentlige for definisjonen av innsidehandel, om informasjonen kan anses for å være presis og i hvilket omfang den vil kunne påvirke kursene på de finansielle instrumentene eller de avledede finansielle instrumentene.

Merknader

Direktivet er i hovedsak allerede gjennomført i norsk rett, men nødvendiggjør enkelte endringer i verdipapirhandelloven. Et høringsnotat med forslag til gjennomføring av markedsmisbruksdirektivet og dets utfyllende rettsakter har vært på høring. Finansdepartementet tar sikte på å fremme en lovproposisjon til høsten (2004).

Markedsmisbruksdirektivet og dets utfyllende rettsakter harmoniserer regelverket i EØS-området mot markedsmisbruk, og vil øke tilliten til verdipapirmarkedene i EØS-området. Dette er viktig for å skape et reelt indre marked for finansielle tjenester, noe som igjen vil redusere kapitalkostnadene for næringslivet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt I Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

303 L 0125 Kommisjonsdirektiv 2003/125/EF av 22. desember 2003 om endring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/6/EF med hensyn til en korrekt framstilling av investeringsanbefalinger og opplysning om interessekonflikter

Sammendrag av innholdet

Europaparlaments- g rådsdirektiv 2003/6/EF om innsidehandel og markedsmanipulasjon (markedsmisbruk) ble innlemmet I EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 38/2004 av 23. april 2004. Hovedformålet med markedsmisbruksdirektivet er å sikre integriteten til verdipapirmarkedene i EØS-området, herunder sørge for investorenes tillit til disse markedene. I forlengelsen av dette kommer hensynene til åpenhet i markedet og velfungerende omsetning av finansielle instrumenter.

Kommisjonsdirektiv 2003/125/EF utfyller markedsmisbruksdirektivet. Direktivet inneholder bestemmelser om at identiteten til den som utarbeider eller sprer investeringsanbefalinger, skal opplyses. Videre inneholder direktivet krav til kvaliteten på innholdet i investeringsanbefalinger, krav om tilkjennegivelse av interesser og interessekonflikter og krav til distribusjon og endring av investeringsanbefalinger. Formålet med direktivet er å sikre integriteten til verdipapirmarkedene i EØS-området, herunder sørge for investorenes tillit til disse markedene.

Merknader

Direktivet er i hovedsak allerede gjennomført i norsk rett, men nødvendiggjør enkelte endringer i verdipapirhandelloven. Et høringsnotat med forslag til gjennomføring av markedsmisbruksdirektivet og dets utfyllende rettsakter har vært på høring. Finansdepartementet tar sikte på å fremme en lovproposisjon til høsten (2004).

Markedsmisbruksdirektivet og dets utfyllende rettsakter harmoniserer regelverket i EØS-området mot markedsmisbruk, og vil øke tilliten til verdipapirmarkedene i EØS-området. Dette er viktig for å skape et reelt indre marked for finansielle tjenester, noe som igjen vil redusere kapitalkostnadene for næringslivet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

303 R 2273 Kommisjonsforordning (EF) nr. 2273/2003 av 22. desember 2003 om gjennomføring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/6/EF med hensyn til unntak for gjenkjøpsprogrammer og stabilisering av finansielle instrumenter

Sammendrag av innholdet

Europaparlaments- g rådsdirektiv 2003/6/EF om innsidehandel og markedsmanipulasjon (markedsmisbruk) ble innlemmet I EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 38/2004 av 23. april 2004. Hovedformålet med markedsmisbruksdirektivet er å sikre integriteten til verdipapirmarkedene i EØS-området, herunder sørge for investorenes tillit til disse markedene. I forlengelsen av dette kommer hensynene til åpenhet i markedet og velfungerende omsetning av finansielle instrumenter.

Kommisjonsforordning (EF) nr. 2273/2003 utfyller markedsmisbruksdirektivet. I markedsmisbruksdirektivet er det fastsatt et forbud mot markeds­manipulasjon. Sentrale hensyn bak forbudet er å sikre tilliten til verdipapirmarkedet, herunder at omsetningen av finansielle instrumenter skjer til reelle kurser på bakgrunn av korrekt informasjon. Forbudet mot markedsmanipulasjon kommer ikke til anvendelse på handel med egne aksjer (tilbakekjøpsprogram) eller kursstabiliserende handel, forutsatt at handelen gjennomføres i overensstemmelse med kommisjonsforordningen. Kommisjonsforordningen inneholder nærmere krav for at handel mht. tilbakekjøpsprogram og kursstabilisering ikke skal rammes av forbudet mot markedsmanipulasjon.

Merknader

Kommisjonsforordningen vil bli gjennomført i norsk rett ved henvisning til forordningen gjennom ny bestemmelse i verdipapirhandelloven. Et høringsnotat med forslag til gjennomføring av markedsmisbruksdirektivet og dets utfyllende rettsakter har vært på høring. Finansdepartementet tar sikte på å fremme en lovproposisjon til høsten (2004).

Markedsmisbruksdirektivet og dets utfyllende rettsakter harmoniserer regelverket i EØS-området mot markedsmisbruk, og vil øke tilliten til verdipapirmarkedene i EØS-området. Dette er viktig for å skape et reelt indre marked for finansielle tjenester, noe som igjen vil redusere kapitalkostnadene for næringslivet.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet internt i Finansdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

Vedlegg XI Telekommunikasjonstjenester

303 D 0821 Kommisjonsvedtak 2003/821/EF av 21. november 2003 om tilstrekkeligheten av beskyttelsesnivået for personopplysninger i Guernsey i henhold til europaparlaments- og rådsdirektiv 95/46/EF

Sammendrag av innholdet

Direktiv 95/46/EF (personverndirektivet) ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 183/199. I henhold til dette direktivet har Kommisjonen etter hvert truffet en rekke vedtak som alle er innlemmet i EØS-avtalen. Den 21. november 2003 traff Kommisjonen et vedtak (2003/821/EF) om tilstrekkeligheten av beskyttelsesnivået for personopplysninger i Guernsey. Vedtaket fastslår at lovgivningen i Guernsey sikrer de registrerte et tilstrekkelig beskyttelsesnivå ved behandling av personopplysninger. Anvendt på norske forhold vil dette innebære at det vil være adgang til å overføre personopplysninger fra Norge til mottakere i Guernsey.

Merknader

Lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven), som gjennomfører direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger (personverndirektivet), regulerer blant annet adgangen til å overføre personopplysninger fra Norge til andre stater.

Hovedregelen er at opplysningene bare kan overføres til mottakere i stater som sikrer en forsvarlig behandling av personopplysningene, jf. personopplysningsloven § 29. Det fremgår uttrykkelig av loven at stater som har gjennomført direktivet, oppfyller kravene til forsvarlig behandling. Overføring kan dermed skje til mottakere i andre EØS-land. Ved overføring til mottakere i stater utenfor EØS-området, såkalte tredjeland, må det vurderes konkret om mottakerstaten oppfyller vilkåret om å sikre en ”forsvarlig behandling” av personopplysningene. (Personopplysningsloven § 30 gjør imidlertid noen nærmere bestemte unntak fra dette.) Vurderingen av om det er adgang til å overføre personopplysninger til et land utenfor EØS-området kan by på tvil, og det er behov for å treffe tiltak for å unngå forskjellsbehandling. Personverndirektivet artikkel 25 nr. 6 gir Kommisjonen myndighet til å avgjøre om et tredjeland behandler personopplysninger på en så betryggende måte at overføring kan skje. Kommisjonen er også gitt myndighet til å forhandle og inngå avtaler med tredjeland som i utgangspunktet ikke oppfyller kravene til behandling av personopplysninger, for på den måten å heve nivået på personvernet i tredjelandet – slik at overføring kan skje.

I forbindelse med at personverndirektivet ble innlemmet i EØS-avtalen, ble det tatt stilling til hvilken betydning Kommisjonens vedtak skulle få for Norge. I EØS-komiteens beslutning nr. 83/1999 om endring av EØS-avtalens protokoll 37 og vedlegg XI, jf. St.prp. nr. 34 (1999–2000), ble det bestemt at Norge er bundet av vedtakene dersom vi ikke reserverer oss ved å varsle Kommisjonen før vedtaket trer i kraft. Gis ikke slikt varsel, er Norge bundet av det aktuelle vedtaket inntil videre. Dersom en avtale om innlemmelse i EØS-avtalen av vedtaket ikke kan komme i stand i EØS-komiteen innen 12 måneder etter at tiltakene trådte i kraft, kan Norge beslutte å rette seg etter vedtaket. Men dersom overføring av personopplysninger til vedkommende tredjestat dermed blir hindret, skal de øvrige EØS-statene da på sin side innskrenke eller forby fri utveksling av personopplysninger til Norge. Særlig for næringslivet i EØS-området er det viktig at alle markedsaktørene har de samme rammene for, og holder seg til de samme reglene om, overføring av personopplysninger.

Vedtaket vil i norsk rett bli gjennomført i personopplysningsforskriften.

Sakkyndige instansers merknader

Vedtaket har vært forelagt for Datatilsynet og for Arbeids- og administrasjonsdepartementet som er ansvarlig for forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 til personopplysningsloven (personopplysningsforskriften). Datatilsynet slutter seg til uttalelse nr. 5/2003 fra den såkalte artikkel 29-gruppen (en ekspertgruppe under Kommisjonen) om nivået på beskyttelsen av personopplysninger i Guernsey. Dette innebærer at Datatilsynet slutter seg til resultatet av Kommisjonens vedtak. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har ikke hatt merknader til vedtaket. Justisdepartementet har gitt sin tilslutning.

Vedlegg XII Fri bevegelighet for kapital

302 L 0047 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/47/EF av 6. juni 2002 om finansiell sikkerhetsstillelse

Sammendrag av innholdet

Direktivet inneholder harmoniserte regler for avtaler om sikkerhetsstillelse som benyttes i det finansielle markedet. Formålet med direktivet er å øke effektiviteten i det indre markedet for kjøp og salg av verdipapirer. I dag må aktører som ønsker å redusere sin kredittrisiko ved å kreve sikkerhetsstillelse forholde seg til ulike rettsvernsregler, usikkerhet om hvilket lands rett som gjelder og ulik insolvenslovgivning. Direktivet har harmoniserte regler innenfor disse rettsområdene. Generelt innebærer direktivet at enkelte aktører gis en sterkere stilling i tilfelle konkurs enn det som gjelder i dag.

Merknader

Regler i tråd med direktivet er allerede gjennomført ved lov om finansiell sikkerhetsstillelse. Loven trer i kraft 1. juli 2004.

Sakkyndige instansers merknader

Utkast til direktivet har vært behandlet i Kredittilsynet som ikke har hatt merknader utover ovennevnte. Utkastet har også vært behandlet i spesialutvalg for finansielle tjenester.

Vedlegg XIII Transport

Kapittel V Sjøtransport

303 L 0103 Rådsdirektiv 2003/103 av 17. november 2003 om endring av rådsdirektiv 2001/25/EF om minstekrav til sjøfolks opplæringsnivå

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektivet inngår i oppfølgingen etter oljesølsulykken med ”Prestige” utenfor Spania. Formålet med endringsdirektivet er å etablere et effektivt og sikkert system for godkjennelse av sertifikater utstedt utenfor EU-området, som tilrettelegger for rekruttering av kvalifisert bemanning fra tredjeland til flåten under EU-flagg. Rådsdirektivet er en regional oppfølging av krav i Den internasjonale sjøfartsorganisasjons (IMO) internasjonale konvensjon om normer for opplæring, sertifikater og vakthold for sjøfolk (STCW-konvensjonen) vedrørende anerkjennelse av utdanning i tredjeland. Direktivet har også til hensikt å redusere behovet for at hver enkelt medlemsstat kontrollerer maritime utdanningsinstitusjoner utenfor EU ved at det nyopprettede sjøsikkerhetsbyrået EMSA vil få oppgaver knyttet til kontroll av disse utdanningsinstitusjonene.

Merknader

Rettsakten vil ikke få konsekvenser for næringen eller medføre materielle endringer i eksisterende regelverk. Oppfølgingen av forpliktelsene i STCW-konvensjonen Regel 1/10 antas imidlertid å kreve administrative ressurser (behov for tilgjengelig kvalifisert personell) grunnet kravet til å gjøre seg kjent med forholdene i sertifikatutstedende land.

Sakkyndige instansers merknader

Rådsdirektivet har vært til behandling i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal-og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

304 R 0415 Kommisjonsforordning (EF) nr. 415/2004 av 5. mars 2004 om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2099/2002 om nedsettelse av en komité for sikkerhet til sjøs og hindring av forurensning fra skip (COSS) og om endring av forordningene om sjøsikkerhet og hindring av forurensning fra skip

Sammendrag av innholdet

Tidligere eksisterte det flere parallelle komiteer på området sjøsikkerhet og forurensning fra skip. I en rådsresolusjon av 1993 uttalte Rådet at det burde opprettes en hovedkomité for sjøsikkerhet. Hovedkomiteen for sjøsikkerhet og forhindring av forurensing, Committee on Safe Seas and the Prevention of Pollution from Ships (COSS), ble etablert ved forordning (EF) nr. 2099/2002 (innlemmet I EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 53/2003 av 16. mai 2003). Forordningen har to hovedformål:

  • Å forenkle prosedyrene ved å samle ulike komiteer i ett organ.
  • Å fremskynde og forenkle inkorporeringen av internasjonale regler i EU-regelverket ved å åpne for at endringer i internasjonalt regelverk kan få direkte eller indirekte anvendelse.

Etter at COSS ble etablert, har man sett behov for å utvide komiteens mandat. Forordning (EF) nr. 415/2004 utvider mandatet til COSS til å gjelde fire nye regelverk.

Merknader

Forordning (EF) nr. 415/2004 medfører ingen vesentlige endringer i norsk rett.

De vedtatte endringene har verken administrative eller økonomiske konsekvenser for Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for transport, der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal-og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel VI Sivil luftfart

304 R 0068 Kommisjonsforordning (EF) nr. 68/2004 av 15. januar 2004 om endring av kommisjonsforordning (EF) nr. 622/2003 om fastsettelse av tiltak for å gjennomføre felles grunnleggende standarder for luftfartssikkerhet

Sammendrag av innholdet

Forordningen endrer kommisjonsforordning (EF) nr. 622/2003 om fastsettelse av tiltak for å gjennomføre felles grunnleggende standarder for luftfartssikkerhet, jf. europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 2320/2002 om fastsettelse av felles bestemmelser om sikkerhet i sivil luftfart. De to nevnte forordningene ble innlemmet I EØS-avtalen ved henholdsvis EØS-komiteens beslutning nr. 61/2004 og 62/2004 av 26. april 2004.

For å forhindre ulovlige handlinger i sivil luftfart, skal de forholdsregler som er fastsatt i vedlegget til kommisjonsforordning (EF) nr. 622/2003 være hemmelige, og kan følgelig ikke offentliggjøres. Det samme gjelder også denne rettsakten som endrer sistnevnte forordning. Det fremgår imidlertid av rettsakten at det er behov for en harmonisert liste, som er offentlig, og som oppregner de gjenstandene som det er forbudt for passasjerer å medbringe i beskyttede områder på lufthavnen, i flykabinen m.v. Denne listen kan aldri være uttømmende. Luftfartsmyndigheten vil derfor kunne forby andre gjenstander enn dem som er oppført i listen. Det legges til grunn at passasjerer både før og etter innsjekking bli informert om hvilke gjenstander som det er forbudt å medbringe.

Merknader

Forordningen kan gjennomføres ved forskrift gitt med hjemmel i luftfartsloven.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet av Spesialutvalget for transport der Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Fiskeridepartementet, Kommunal-og regionaldepartementet, Miljøverndepartementet og Finansdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XVII Opphavsrett

301 L 0029 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF av 22. mai 2001 om harmonisering av visse aspekter vedrørende opphavsrett og beslektede rettigheter i informasjonssamfunnet

Sammendrag av innholdet

Formålet med direktivet er å foreta en ytterligere harmonisering av medlemsstatenes lovgivning på området opphavsrett og nærstående rettigheter (artister, produsenter, kringkastere).

Fokus i direktivet er styrking av vernet for digital utnyttelse. Direktivet harmoniserer følgende enerettigheter: Reproduksjon av verk og arbeider, overføring av disse til allmennheten og retten til spredning av eksemplar av slike verk/arbeider. Direktivet harmoniserer også regler om vern mot omgåelse av eller misbruk av tekniske foranstaltninger til beskyttelse mot uautorisert tilgang eller bruk (f.eks. ved kryptering) eller for å sikre rettighetsforvaltningen (gjennom f.eks. såkalt vannmerking).

Reproduksjonsretten inkluderer etter direktivet også midlertidige kopier, som f.eks. skjer ved overføring av data via nettverk. Overføringsretten innebærer at opphavsmenn har enerett til all overføring til allmennheten av deres verk (f.eks. i form av en på forespørsel-tjeneste, i form av direkte overføring o.a.). For nærstående rettighetshavere betyr retten at all tilgjengeliggjøring på forespørsel er betinget av deres samtykke.

Direktivet foreskriver såkalt EØS-regional konsumpsjon av eneretten til spredning, dvs. at parallellimport av opphavsrettslig vernet materiale fra tredjeland må ha rettighetshavers samtykke.

Direktivet harmoniserer også i utstrakt grad hvilke unntak fra enerettighetene medlemslandene kan ha. For digital bruk er adgangen til unntak snevrere enn for analog bruk, og bestemmelsene om "digitale unntak" er uttømmende. De viktigste unntak er adgangen til kopiering til privat bruk, reportasjerett, undervisningsbruk og bruk i biblioteker. For enkelte bruksområder stilles det krav om en kompensasjonsordning til rettighetshaverne, bl.a. for privatbrukskopiering.

Direktivet har bestemmelser om tekniske innretninger som rettighetshaver bruker for å kontrollere tilgang til sine verk/arbeider. Det skal bl.a. gis vern mot omgåelse av slike for å skaffe seg uautorisert tilgang. Samtidig er det fastsatt bestemmelser som tar sikte på at medlemslandene skal sørge for at bruk av nasjonale unntakshjemler ikke umuliggjøres ved rettighetshavernes bruk av slike beskyttelsessystemer. Videre krever direktivet at det innføres regler til vern for elektronisk rettighetsinformasjon. Dette er informasjon som er tilføyd et eksemplar av verket, og som gjerne identifiserer rettighetshaver, gir opplysninger om tillatt bruk m.v.

Merknader

Direktivet bygger på en grønnbok fra 1995, høringen av denne og to internasjonale traktater om opphavsrett og nærstående rettigheter som ble vedtatt i 1996 i WIPO (FNs organisasjon for immaterielle rettigheter). Direktivet er dels en gjennomføring av disse traktater. Gjeldende norsk rett gir et høyt beskyttelsesnivå for åndsverk. Direktivet går imidlertid lenger enn gjeldende norsk åndsverkslov i å gi beskyttelse til midlertidige reproduksjoner. Direktivet går også lenger enn WIPO-traktatene på dette punktet. Dette har vært kontroversielt. Direktivet har et obligatorisk unntak her som avhjelper noe, se nedenfor.

Enerett til overføring til allmennheten av opptak av verk og arbeider har vi allerede etter gjeldende norsk rett for opphavsmenn. For så vidt gjelder nærstående rettigheter, må det innføres en rett til tilgjengeliggjøring på forespørsel. Dette antas ikke å være problematisk.

Når direktivet innlemmes i EØS-avtalen, vil prinsippet om global konsumpsjon av spredningsretten måtte endres til regional konsumpsjon. I dag har man etter norsk rett global konsumpsjon, dvs. adgang til å parallellimportere f.eks. bøker for salg i Norge uavhengig av hvor i verden disse er brakt i handelen. EFTA-landene i EØS har forsøkt å fremforhandle et unntak fra direktivets regel om EØS-regional konsumpsjon, men EU har ikke ønsket å gi adgang til unntak, da dette ville medføre ulik beskyttelsesgrad innad i EØS. De praktiske konsekvensene ved å godta dette direktivet antas imidlertid ikke å være så store. For tilgjengeligheten av bøker vil regional konsumpsjon av opphavsrettene kunne få en viss betydning for titler som rettighetshaveren ikke er interessert i å utgi i EØS, men i f.eks. USA. Disse må i så fall kjøpes direkte fra forhandler utenfor EØS (f.eks. gjennom Amazon eller andre nett-forhandlere). Forøvrig vil bortfall av adgangen til parallellimport kunne medføre en viss prisøkning på visse fremmedspråklige bøker, særlig fra USA. For dataprogrammer antas det ikke å ha særlig betydning fordi disse i stor grad er omfattet av lisensavtaler som kontrollerer spredningen.

Prinsipielt sett representerer ikke global konsumpsjon noe nytt i norsk rett. Det er allerede etablert regional konsumpsjon for produsent- og utøverrettigheter, og for mønsterrettigheter.

Adgangen til unntak fra enerettighetene er viktig for Norge, som sammen med de nordiske land har betonet viktigheten av å kunne bevare fornuftig begrunnede unntak fra eneretten. Unntakshjemlene er uttømmende formulert når det gjelder digital utnyttelse, og dette har fra norsk side ikke vært sett på som en god og smidig løsning. Unntakshjemlene er imidlertid videre og bedre formulert på flere områder som er viktige for norske interesser i forhold til hva som var Kommisjonens forslag - det gjelder bl.a. forholdet til offentlighetsloven, bruk i biblioteker, reportasjerett etc. Unntakshjemlene vil innebære enkelte endringer i norsk åndsverklov ved gjennomføring i norsk rett, men ikke vesentlige.

Unntaket når det gjelder visse midlertidige reproduksjonshandlinger vil ved en norsk tilpasning til direktivet måtte innebære en endring i åndsverkloven.

Direktivets bestemmelser om beskyttelse av de tekniske beskyttelsessystemer har fått en svært kompleks ordlyd og kan gi rom for uklarheter. Den vedtatte ordlyden er likevel mer akseptabel enn tidligere forslag, ettersom den nå forplikter medlemsstatene til i en viss grad å sørge for at slike sperrer ikke i realiteten hindrer brukere i å få tilgang i kraft av en unntaksregel i nasjonal lovgivning. Videre antas direktivet å gi rom for en viss bruk innenfor det private område på tross av anvendelse av tekniske beskyttelsessystemer. Gjennomføring av direktivet vil på dette punkt kreve lovendringer. Dette følger imidlertid allerede delvis av de to nevnte WIPO-traktater. Det må også gjennomføres endringer for evt. tilpasning til direktivets bestemmelser om vern mot fjerning eller endring m.v. av digital rettighetsinformasjon som måtte være lagt på materiale som omsettes digitalt.

Sakkyndige instansers merknader

Kultur- og kirkedepartementet finner direktivet relevant og akseptabelt. Kultur- og kirkedepartementet har hatt på høring et forslag om endringer i åndsverkloven som følge av gjennomføringen av direktivet. 90 instanser har kommet med merknader, og de omfattende høringsuttalelsene gjennomgås nå av departementet.

Vedlegg XVIII Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn

303 H 0134 Rådsrekommandasjon 2003/134/EF av 18. februar 2003 om anvendelse av arbeidsmiljølovgivningen på selvstendig næringsdrivende

Sammendrag av innholdet

Rettsakten er en rekommandasjon, det vil si en ikke-bindende rettsakt, til medlemsstatene om å anerkjenne selvstendig næringsdrivendes behov for beskyttelse av helse, miljø og sikkerhet i arbeidslivet, med spesielt henblikk på den særlige risiko som finnes i enkelte bransjer samt forholdet mellom selvstendig næringsdrivende og oppdragsgivere. I forbindelse med forbedringen av selvstendig næringsdrivendes arbeidsmiljø og sikkerhet kan statene velge de virkemidler de finner best egnet, herunder lovgivning, insitamenter, opplysningskampanjer og motivering.

Medlemsstatene henstilles også til å treffe nødvendige tiltak for å sikre at selvstendig næringsdrivende kan innhente informasjon om forebygging av ulykker og yrkessykdom fra vedkommende myndigheter mv. og relevante interesseorganisasjoner. Selvstendig næringsdrivende bør også kunne gis tilgang til opplæring i helse og sikkerhet, uten at dette medfører urimelige kostnader for den enkelte.

Merknader

I Norge har vi kommet langt når det gjelder beskyttelse av selvstendig næringsdrivende. I de mest utsatte bransjene, dvs. jordbruk, skogbruk og bygg og anlegg, reguleres arbeidsmiljøet til denne gruppen i utstrakt grad av arbeidsmiljølovgivningen. Både Arbeidstilsynet og bransjeorganisasjonene gir veiledning om praktiseringen av regelverket og om arbeidsmiljø generelt. Rekommandasjonen medfører ikke behov for spesifikke tiltak fra norsk side.

Sakkyndige instansers merknader

Spesialutvalget for fri bevegelighet for arbeidstakere, arbeidsrett og arbeidsmiljø med representanter fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet og Sosialdepartementet har hatt utkastet til rekommandasjon til behandling. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

302 L 0073 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/73/EF av 23. september 2002 om endring av rådsdirektiv 76/207/EØF om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av menn og kvinner når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse samt arbeidsvilkår

Sammendrag av innholdet

Direktiv 2002/73/EF gjelder en rekke endringer i rådsdirektiv 76/207/EØF om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av menn og kvinner når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse samt arbeidsvilkår, som er en del av EØS-avtalen (jfr. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 12, s. 128).

I direktivets forord vises det blant annet til at likestilling mellom kvinner og menn utgjør et grunnleggende prinsipp etter Amsterdamtraktaten art. 2 og 3 nr. 2 og i henhold til EF-domstolens rettspraksis. I henhold til traktatbestemmelsene er likestilling mellom kvinner og menn et mål for Fellesskapet, som uttrykkelig blir pålagt å fremme likestilling i all sin virksomhet. Det vises videre til art. 141, særlig nr. 3, som gjelder krav om likestilling på arbeidslivets område. Det framgår av forarbeidene til direktivet at man i arbeidet med det nye direktivet også har tatt i betraktning EF-domstolens rettspraksis på området, som utgjør rundt 40 dommer fra de siste 25 årene. Direktivet fastsetter at medlemsstatene aktivt skal ta hensyn til målet om likestilling ved utarbeidingen og gjennomføringen av lover og forskrifter samt politikk og virksomhet på direktivets virkeområde. Direktivet fastsetter at trakassering knyttet til en persons kjønn og seksuell trakassering anses som forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn, og derfor skal forbys. En instruks om å forskjellsbehandle en person på grunnlag av kjønn skal også anses som forskjellsbehandling i henhold til direktivet. Kvinners rett til å vende tilbake til samme stilling etter avsluttet fødselspermisjon klargjøres. Stillingsvern gis også menn i de statene som har regler om særskilt farspermisjon.

Medlemsstatene skal sikre at alle som føler seg skadelidende i forhold til direktivets bestemmelser, skal ha tilgang til rettergang og/eller forvaltningsmessige framgangsmåter også etter at forholdet som forskjellsbehandlingen angivelig skal ha inntruffet under, har opphørt. Medlemsstatene vil likevel ha adgang til å sette visse frister for saksanlegg. Foreninger, organisasjoner og andre med rettslig interesse skal også, med klagers godkjenning, kunne engasjere seg i rettergangen m.v., for å sikre at forpliktelsene i direktivet overholdes. Direktivet pålegger også medlemsstatene å innføre nødvendige bestemmelser som beskytter mot gjengjeldelse fra arbeidsgiver fordi en arbeidstaker eller arbeidstakerrepresentant har påklaget eller forfulgt en sak om forskjellsbehandling.

Medlemsstatene forpliktes til å opprette et eller flere uavhengige organer som skal arbeide for gjennomføringen av likebehandlingsprinsippet og støtte individer som mener seg diskriminert. Statene forpliktes også til å sikre faktisk og virkningsfull erstatning eller godtgjøring for det tap og den skade som en person er påført som følge av forskjellsbehandling. EF-domstolen har i sin tolkning av rådsdirektiv 76/207/EØF lagt til grunn at hensynet til en effektiv gjennomføring av diskrimineringsforbudet krever et objektivt erstatningsansvar, dvs. ansvar uten skyld.

Direktivets bestemmelse om positiv særbehandling endres, ved at det inntas en henvisning til den tilsvarende bestemmelsen i Amsterdamtraktaten art. 141 nr. 4. Direktivet inneholder også en presisering av grensene for adgangen til å gjøre unntak fra likebehandlingsprinsippet der kjønn utgjør en avgjørende faktor for utøvelsen av bestemte typer stillinger. Forbudet mot forskjellsbehandling gjelder også ved medlemskap og deltaking i en arbeidstaker- eller arbeidsgiverorganisasjon eller en organisasjon der medlemmene har et bestemt yrke.

Reglene om delt bevisbyrde fastsatt i rådsdirektiv 97/80/EF, som er del av EØS-avtalen, gjelder for saker om forskjellsbehandling på grunn av kjønn etter blant annet rådsdirektiv 76/207/EØF, og vil derfor også gjelde bestemmelsene i endringsdirektivet. En bestemmelse om delt bevisbyrde innebærer at såframt klager legger fram opplysninger som gir grunn til å tro at det har vært en forskjellsbehandling, påligger det den innklagede å bevise at prinsippet om likebehandling ikke har vært brutt.

Merknader

De forholdene som direktivet gjelder, er i norsk rett primært regulert i likestillingsloven. Loven inneholder blant annet forbud mot direkte og indirekte forskjellsbehandling på grunn av kjønn, forbud mot seksuell trakassering, stillingsvern, objektivt erstatningsansvar, delt bevisbyrde, positiv særbehandling og uavhengige håndhevingsorganer. Likestillingsloven ble endret 14. juni 2002, blant annet med formål å følge opp rettsutviklingen i EF/EØS-retten. I Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) Om lov om endringer i likestillingsloven mv. er Kommisjonens første direktivforslag (KOM(00) 334 endelig) tatt i betraktning. Videre inneholder både arbeidsmiljøloven og sjømannsloven regler om fødselspermisjon og stillingsvern.

Norsk rett samsvarer med direktivet, med visse unntak. Likestillingsloven § 8a forbyr seksuell trakassering og fastsetter at slik handling skal anses som forskjellsbehandling på grunn av kjønn. § 8a siste ledd unntar imidlertid lovens regler om delt bevisbyrde og objektivt erstatningsansvar. For disse sakene gjelder hovedregelen i norsk rett, med krav om uaktsomhet og at klager må bevise at trakasseringen har funnet sted. Direktivet har ikke et tilsvarende unntak. Ved innlemming av direktivet i EØS-avtalen må likestillingslovens unntaksbestemmelse i § 8a siste ledd oppheves.

Direktivets definisjon av trakassering går også noe lenger enn likestillingslovens definisjon. Direktivet omtaler både trakassering knyttet til en persons kjønn og seksuell trakassering, mens likestillingsloven bare bruker betegnelsen »seksuell trakassering». Det vil derfor være nødvendig å endre likestillingslovens definisjon av trakassering i samsvar med direktivets definisjon.

Visse tilfeller av gjengjeldelse overfor de som reiser saker om kjønnsdiskriminering, vil kunne rammes av arbeidsmiljølovens forbud mot usaklig oppsigelse og vern mot trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Det gjelder imidlertid ikke noe generelt forbud mot gjengjeldelse, og det vil derfor være nødvendig å innføre dette i norsk rett.

Direktivet krever ikke at en instruks om å forskjellsbehandle faktisk får en diskriminerende effekt, det er instruksen i seg selv som utgjør diskriminering. Det finnes ikke en slik bestemmelse i norsk rett i dag, og det vil være nødvendig å endre likestillingsloven på dette punkt.

Det er for øvrig vedtatt bestemmelser om gjengjeldelse, instruks og trakassering i forhold til andre diskrimineringsgrunner enn kjønn, jf. Lov 26. mars 2004 nr. 15 om endringer i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. (likebehandling i arbeidslivet) m.m.

Barne- og familiedepartementet sendte 28. juni 2004 på høring forslag om nødvendige endringer i likestillingsloven på bakgrunn av innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonens direktivforslag (KOM(00) 334 endelig) ble forelagt Likestillingsombudet. Hun uttalte at Norge burde støtte forslaget og at de foreslåtte endringene stort sett samsvarer med norsk rett. Retten til saksanlegg etter endt arbeidsforhold burde imidlertid begrenses av et krav om rettslig interesse. En slik adgang følger nå av det vedtatte direktivet. Ombudet kommenterte en del andre forslag som ville gjøre det nødvendig at Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) om lov om endringer i likestillingsloven mv. ble vedtatt. Stortinget vedtok lovendringen 14. juni 2002. Ombudet har i ettertid også anført at siden likestillingsloven unntar saker om seksuell trakassering fra bestemmelsen om delt bevisbyrde, vil norsk rett ikke samsvare med direktivet.

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for fri bevegelighet for personer, arbeidsrett og arbeidsmiljø, med representanter fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Justisdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet og Sosialdepartementet. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XX Miljø

Kapittel IV Kjemikalier, industrifare og bioteknologi

303 L 0105 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/105/EF av 16. desember 2003 om endring av rådsdirektiv 96/82/EF om kontroll med farene for storulykker med farlige kjemikalier (Seveso II)

Sammendrag av innholdet

Seveso II-direktivet tar sikte på å forebygge større ulykker ved håndtering av farlige stoffer i virksomheter samt å begrense konsekvensene av slike ulykker dersom de allikevel skulle skje. Endringene skal fastsettes i henhold til traktatens art. 175 (1). Direktiv 96/82/EF ble innlemmet I EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 97/1997 av 28. november 1997.

Med bakgrunn i en del alvorlige ulykker i de senere år, bl.a. Baia Mare (giftforurensning av elv fra gruvedrift), Enschede (eksplosjon i fyrverkerilager i tettbebyggelse), Toulouse (eksplosjon i fabrikk med ammoniumnitrat) samt med grunnlag i studier gjennomført av tekniske arbeidsgrupper under Kommisjonen, er endringsdirektiv 2003/105/EF vedtatt med sikte på å utvide dets anvendelsesområde. Det var derimot ikke aktuelt å foreta endringer i de grunnleggende kravene etter direktivet. Kommisjonens første forslag ble fremlagt våren 2001, og har vært gjenstand for en rekke endringer og utvidelser på forskjellige nivåer i løpet av behandlingen i de ulike organer etter medbestemmelsesprosedyren.

Merknader

Seveso II-direktivet er gjennomført i norsk rett ved forskrift 8. oktober 1999 om tiltak for å avverge og begrense skadevirkningene av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer. Forskriften håndheves av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), Arbeidstilsynet, Statens forurensningstilsyn og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon, med førstnevnte som koordinerende myndighet.

Det har vært kjent relativt lenge at det ville bli endringer i direktivet når det gjelder petroleumsprodukter, miljøskadelige stoffer og kreftfremkallende stoffer, samt eksplosiver. De opprinnelig foreslåtte endringer av terskelmengdene for petroleumsprodukter og miljøskadelige stoffer ville fått den konsekvens for Norge at et relativt stort antall anlegg for lagring av petroleumsprodukter ville bli omfattet av direktivet. Dette har bl.a. sammenheng med det norske mønsteret for distribusjon og lagring av fyringsolje og drivstoff for kystflåten/fiskeflåten. Fra norsk side gikk man derfor kraftig imot endringsforslagene på dette punkt, idet man pekte på at disse anleggene ikke utgjør en reell storulykkesrisiko. De norske synspunktene har langt på veg fått gjennomslag i den videre prosessen, slik at forslagene som forelå til behandling var vesentlig mer moderate enn det opprinnelige forslaget.

Når det gjelder endringene i terskelmengdene for eksplosiver, vil også disse innebære en økning av antall lagringsanlegg som blir omfattet av storulykkesforskriften. For Norge, hvor bruk av eksplosiver har et større omfang enn i de fleste andre land innen EØS-området, slår dette spesielt kraftig ut.

Når det gjelder endringene om utvidelse av direktivets anvendelsesområde mht. gruve- og utvinningsindustrien, ble det fra enkelte land hevdet at Kommisjonens opprinnelige forslag kunne fortolkes dit hen at også offshoreindustrien skulle omfattes av direktivet. Fra norsk side ble det gitt klart uttrykk for at en slik utvidelse var uakseptabel. Norge gikk derfor inn for at unntaket for offshoreindustrien uttrykkes eksplisitt. Dette synspunktet er tatt til følge, og fremgår nå av direktivet.

Endringene vil gjennomføres i norsk rett gjennom endringer i storulykkesforskriften. Endringene vil ha visse administrative og økonomiske konsekvenser ved at antall virksomheter/anlegg som omfattes av forskriften blir utvidet. Til dels er det tale om et større antall nye virksomheter når det gjelder eksplosivlagre og tankanlegg for petroleumsprodukter. Dette vil innebære merarbeid både for næringen og for myndighetene. De materielle krav vil langt på vei allerede være oppfylt som følge av krav i eksisterende lovgivning. Norske myndigheter vil måtte delta i nye initiativ som igangsettes av Kommisjonen som følge av endringene i direktivet.

Sakkyndige instansers merknader

Norske holdninger har bl.a. vært drøftet med berørte departementer og med næringsinteressene, og endringsdirektivet har vært behandlet i Spesialutvalget for miljø, der Miljøverndepartementet, Fiskeridepartementet, Finansdepartementet, Olje- og energidepartementet, Helsedepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Sosialdepartementet, Landbruksdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XXI Statistikk

304 R 0210 Kommisjonsforordning (EF) nr. 210/2004 av 23. desember om opprettelse av 2004-utgaven av «Prodcom-listen» over industriprodukter som fastsatt ved rådsforordning (EØF) nr. 3924/91

Sammendrag av innholdet

Forordningen knytter seg til rådsforordning (EØF) nr. 3924/91, om en statistisk undersøkelse av industriproduksjonen ,som er tatt inn i vedlegg XXI til EØS-avtalen. Denne undersøkelsen er basert på en liste av produkter som har som formål å kunne sammenholde produksjonsstatistikk med statistikk over utenrikshandel og muliggjøre sammenligninger med Fellesskapets produktnomenklatur (CPA). Formålet med denne forordningen er å oppdatere denne såkalte 'Prodcom' listen for 2004. Forrige utgave av listen ble beskrevet i kommisjonsforordning (EF) nr. 347/2003 (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 132/2003 av 26. september 2003).

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget. Forordningen krever ikke lov- eller forskriftsendringer, og den har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel.

Protokoll 31 om samarbeid på områder utenfor de fire friheter

EØS-komitébeslutning om forberedende tiltak til deltakelse for budsjettåret 2004 i samarbeid på kulturområdet (budsjettpost 15.04.02.03)

Sammendrag av innholdet

Kultursamarbeidet med EU er nedfelt i EØS-avtalens protokoll 31, artikkel 13 om kultur. Norge deltar i EUs rammeprogram for kultur på lik linje med EUs medlemsland, jf. europarlaments- og rådsbeslutning nr. 508/2000/EF. Programmet er forlenget frem til og med 2006, jf. europarlaments- og rådsbeslutning nr. 626/2004/EF av 31. mars 2004. Stortinget behandlet 17. juni 2004 St.prp. nr. 67 (2003-2004) om norsk deltakelse i forlengelsen av programmet.

Kommisjonen planlegger å fremme et forslag til et nytt rammeprogram for kultur som skal starte i 2007, jf. meddelelse fra Kommisjonen KOM(154) 09.03.2004. Fellesskapet har som en forberedelse til dette avsatt støttemidler til pilotprosjekter (”preparatory actions”) innen samarbeid på kulturområdet. Pilotprosjektene finansieres over budsjettpost nr. 15.04.02.03.

Det er avsatt midler til norsk deltakelse i pilotprosjektene for 2004, jf. omtale under kap. 320 post 75 i St.prp. nr. 1 (2003-2004).

Merknader

Beslutningen får ikke konsekvenser for norsk lovgivning. For 2004 beløper utgiftene for norsk deltakelse seg til ca 25 000 euro eller ca. 210 000 kroner.

Sakkyndige instansers merknader

Kultur- og kirkedepartementets vurdering er at deltakelse i aktivitetene denne beslutningen omfatter, er viktig.

EØS-komitébeslutning om forberedende tiltak til deltakelse for budsjettåret 2004 i samarbeid på ungdomsområdet (budsjettpost 15.07.03)

Sammendrag av innholdet

Som et ledd i Kommisjonens Hvitbok om framtidig samarbeid på det ungdomspolitiske området, KOM(2001)681 er det i budsjettvedtakene for 2003 og 2004 innført en budsjettpost som skal benyttes til å støtte flernasjonale pilotprosjekter som fremmer ungdoms deltakelse i samfunnslivet på lokalt, nasjonalt og europeisk plan. Budsjettposten er et ledd i EUs oppfølging av Hvitboka og supplerer utvekslingsprogrammet UNG i Europa, hvor EFTA/EØS-landene deltar. Prosjekter med målgrupper på lokalt plan og tiltak som bygger opp nettverk av aktører i ulike land, blir prioritert. Målgruppen er ikke-statlige organisasjoner, undervisningspersonell så vel som lokale myndigheter som arbeider med barns og ungdoms deltakelse og medvirkning i samfunnet.

Merknader

Deltakelse i samarbeidet vil ikke påvirke norske lover eller forskrifter. De økonomiske konsekvenser for deltakelse er innarbeidet i budsjettet til Barne- og familiedepartementet for 2004.

Sakkyndige instansers merknader

Etter Barne- og familiedepartementets vurdering vil norske aktører dra nytte av deltakelse i flernasjonale prosjekter og i oppbyggingen av nettverk mellom aktører i ulike land.

I likhet med andre pilottiltak har dette tiltaket, som skal gjennomføres i 2003 og 2004, ingen annen juridisk basis enn EUs budsjettvedtak. Deltakelsen fra EFTA/EØS landene blir begrenset til året 2004.

EØS-komitébeslutning om forberedende tiltak til deltakelse for budsjettåret 2004 i samarbeid om om gjennomføring og utvikling av det indre marked (budsjettpostene 12.01.04.01 og12.02.01)

Sammendrag av innholdet

Budsjettpostene 12.01.04.01 og12.02.01 om gjennomføring og utvikling av det indre marked finansierer en rekke aktiviteter som administreres av generaldirektoratet for det indre marked I Kommisjonen. Formålet med aktivitetene er å legge til rette for et mer velfungerende indre marked. Aktivitetene omfatter bl.a. den uformelle problemløsningsmekanismen Solvit, nettportaler for informasjon til borgere og bedrifter samt ulike studier og undersøkelser.

Merknader

Norsk bidrag til budsjettpostene vil være € 85.143. Utover dette bidraget anses ikke deltakelse i budsjettlposten å medføre økonomiske eller administrative konsekvenser i Norge. Norge vil imidlertid bli inkludert i aktiviteter under budsjettposten. Dette vil synliggjøre norsk deltakelse i det indre marked og bidra til økt kjennskap til at norske bedrifter og borgere har fulle rettigheter i det indre marked. Dette vil kunne bidra til at bedrifter og borgere møter færre problemer i øvrige EØS-land og at bedrifter og borgere i Norge i større grad blir klar over sine rettigheter og dermed benytter seg av dem. Flere av aktivitetene kan også gi økt kunnskap i forvaltningen om problemer eller utfordringer knyttet til gjennomføring av det indre marked i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Nærings- og handelsdepartementets vurdering er at deltakelse i aktivitetene under denne budsjettlinjen vil være et viktig bidrag til å øke kjennskapen til norsk deltakelse i det indre marked. De økonomiske konsekvenser for deltakelse er innarbeidet i budsjettet til Nærings- og handelsdepartementet for 2004.