EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 6. februar 2004

EF-rettsakter som etter en foreløpig oversikt vil kunne behandles i EØS-komiteen 6. februar 2004

Vedlegg II Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel II Jord- og skogbrukstraktorer

303 L 0037 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/37/EF av 26. mai 2003 om typegodkjenning av jordbruks- eller skogbrukstraktorer, tilhengere og utskiftbare maskiner som trekkes av disse, samt deres systemer, deler og tekniske enheter, og om oppheving av direktiv 74/150/EØF

Sammendrag av innholdet

Europaparlaments- og rådsdirektiv 2003/37/EF opphever direktiv 74/150/EØF med senere endringer. Direktiv 74/150/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 2 s. 3). Direktiv 2003/37/EF er første etappe mot typegodkjenning av andre kjøretøy enn motordrevne landbrukskjøretøy. Bakgrunnen er at direktiv 74/150/EF virker begrensende på bruksområdet for EU-typegodkjenningen av jordbruks- og skogbrukstraktorer.

I direktivet er det foretatt tilpasninger til ECE-regulativer (dvs. regler vedtatt av FNs økonomiske kommisjon for Europa), samt bestemmelser vedrørende traktorer fastsatt av OECD.

Etter direktivet er det fire hovedklasser av kjøretøy som omfattes. Det er klasse T som er hjultraktor, klasse C som er beltetraktor, klasse R som er tilhengere og klasse S som er utskiftbart trukket materiell. Innenfor disse hovedklasser er det videre underinndeling avhengig av hastighet, dimensjoner og akseltrykk.

Direktivet er bygd opp på samme måte som typegodkjenningsdirektivene for bil og motorsykler, jf direktivene 70/156/EØF og 92/61/EØF. Artikkel 2 i direktivet inneholder definisjoner som er nødvendige for å kunne typegodkjenne et kjøretøy, slik at det er mulig å følge samme fremgangsmåte som typegodkjenningen for bil og motorsykler. I artikkel 3, 4 og 5 er administrative rutiner for typegodkjenning beskrevet.

Direktivet trådte i kraft 9. juli 2003, jf artikkel 25. De nødvendige lover og forskrifter skal vedtas innen 31. desember 2004, og anvendes fra 1. juli 2005 jf artikkel 22.

Merknader

Forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), gitt i medhold av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 2 - 4, inneholder definisjon av jordbruks- og skogsbrukstraktor. Kjøretøyforskriften må endres for å oppfylle kravene i direktivet.

Direktivet vil ikke få budsjettmessige konsekvenser eller medføre spesielle økonomiske konsekvenser verken for forbruker eller offentlig administrasjon. Da Norge har produksjon av bl.a. hengere, kan enkelte av endringene på sikt få betydning for norske interesser utover dagens situasjon.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært til behandling i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Rettsakten ble funnet relevant og akseptabel.

Kapittel XIII Legemidler

303 L 0063 Kommisjonsdirektiv 2003/63/EF av 25. juni 2003 om endring av europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/83/EF om innføring av et fellesskapsregelverk for legemidler for mennesker

Sammendrag av innholdet

Direktivet inneholder bestemmelser som oppstiller nærmere krav til utformingen av og innholdet i en søknad om markedsføringstillatelse. Dette reguleres i gjeldende rett ved bestemmelser i direktiv 2001/83/EF, som er erstattet med det nye direktivet. Direktiv 2001/83/EF ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 82/2002 av 25. juni 2002.

Den vesentligste materielle endringen i forhold til gjeldende rett er at direktivet innfører et nytt oppsett for søknader, det såkalte "Common Technical Document" (CTD – felles teknisk dokument). Dette er et format for søknader som også innføres i USA og Japan, og som således skal gjøre tilpasningen av søknader som benyttes i de respektive landene enklere.

Merknader

Bestemmelsene i direktiv 2001/83 som direktivet skal erstatte, er hovedsakelig gjort til norsk rett ved inkorporasjon, gjennom legemiddelforskriften § 4-5 2.ledd. Endringene vil således lett kunne tilpasses eksisterende regelverk, ved at referansen endres til kommisjonsdirektiv 2003/63/EF.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 R 1084 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1084/2003 av 3. juni 2003 om behandling av endringer i vilkårene for markedsføringstillatelser for legemidler for mennesker og veterinærpreparater utstedt av vedkommende myndighet i en medlemsstat

Sammendrag av innholdet

Forordningen fastsetter prosedyrer for behandling av endringer i vilkårene for markedsføringstillatelser for legemidler i prosedyren for gjensidig godkjenning. Prosedyren innebærer at markedsføringstillatelser utstedt i ett medlemsland, i prinsippet skal godkjennes i andre EU-land. Slike endringer reguleres i dag av kommisjonsforordning (EF) nr. 541/95, som erstattes med den nye forordningen. Forordning (EF) nr. 541/95 ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 74/1999 av 28. mai 1999.

I lys av erfaringer med forordning (EF) nr. 541/95 søker en å forenkle prosedyrene, men samtidig beholde de generelle prinsippene som prosedyrene er basert på. Den vesentligste materielle endringen fra gjeldende regelverk gjelder endringer som er så små at det anses tilstrekkelig med en melding til myndighetene.

Merknader

Kommisjonsforordning (EF) nr. 541/95, som endret ved kommisjonsforordning (EF) nr. 1146/98, er gjort til norsk rett ved inkorporasjon, gjennom legemiddelforskriften § 10-1. Endringene vil således lett kunne tilpasses eksisterende regelverk, ved at referansen endres til forordning (EF) nr. 1084/2003.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

303 R 1085 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1085/2003 av 3. juni 2003 om behandling av endringer i vilkårene for markedsføringstillatelser for legemidler for mennesker og veterinærpreparater i henhold til rådsforordning (EØF) nr. 2309/93

Sammendrag av innholdet

Forordningen fastsetter prosedyrer for behandling av endringer i vilkårene for markedsføringstillatelser for legemidler i den sentraliserte prosedyre, som benyttes ved godkjenning av høyteknologiske legemidler og legemidler med nye virkestoffer. Beslutninger om godkjenning av og markedsføringstillatelse for legemidler som i den sentraliserte prosedyren treffes av Kommisjonen, treffes for Norges vedkommende av Statens legemiddelverk. Endringer i vilkårene reguleres i dag av kommisjonsforordning (EF) nr. 542/95, som vil erstattes med den nye forordningen. Forordning (EF) nr. 542/95 og forordning (EØF) nr. 2309/93 ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 74/1999 av 28. mai 1999 (jf. også St.prp. nr. 93 (1998-99).

I lys av erfaringer med forordning (EF) nr. 542/95 søker en å forenkle prosedyrene, men samtidig beholde de generelle prinsippene som prosedyrene er basert på. Den vesentligste materielle endringen fra gjeldende regelverk er innføringen av en ny type endring, for endringer som er så små at det anses tilstrekkelig med en melding til myndighetene.

Merknader

Kommisjonsforordning (EF) nr. 542/1995 som endret ved kommisjonsforordning (EF) nr. 1069/1998 er gjort til norsk rett ved inkorporasjon, gjennom legemiddelforskriften § 7-3. Endringene vil således lett kunne tilpasses eksisterende regelverk, ved at referansen endres til forordning (EF) nr. 1085/2003.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet i Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Utenriksdepartementet, Sosialdepartementet, Helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel.

Kapittel XV Farlige stoffer

303 D 0565 Kommisjonsvedtak 2003/565 EF av 25. juli 2003 om forlengelse av fristen fastsatt i artikkel 8 nr. 2 i direktiv 91/414/EØF om plantevernmidler

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsvedtak 2003/565 EF forlenger tidsfristen for å godkjenne videre markedsføring av plantevernmidler i henhold til bestemmelsene i rådsdirektiv 91/414/EØF.

Virksomme stoffer som skal inngå i plantevernmidler, vurderes av EU-landene for eventuell oppføring på positivlisten. Dette gjelder både eksisterende virksomme stoffer (på markedet per 25. juli 1993) og EU-nye virksomme stoffer. Bare stoffer som er oppført på positivlisten, kan inngå i plantevernmidler som godkjennes av hvert enkelt medlemsland i henhold til kriteriene i rådsdirektiv 91/414/EØF.

Dette revurderingsarbeidet er forsinket. Tidsfristen for å utarbeide søknad og dokumentasjon for de stoffene som industrien har meldt, samt myndighetenes vurdering av stoffenes egenskaper, forlenges derfor fra 25. juli 2003 til 31. desember 2008.

Merknader

Rådsdirektiv 91/414/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 5A s. 575), men Norge har et ikke tidsavgrenset unntak for disse bestemmelsene. Vedtaket har derfor ingen rettslige konsekvenser for Norge. Vurdering av plantevernmidler for bruk i Norge reguleres av lov om plantevernmidler av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet av Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel i henhold til gjeldende unntak.

303 L 0070 Kommisjonsdirektiv 2003/70/EF av 17. juli 2003 om endring av rådsdirektiv 91/414/EØF med henblikk på oppføring av mekoprop, mekoprop-P og propikonazol som aktive stoffer

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsdirektiv 2003/70/EF inkluderer tre eksisterende virksomme stoffer i vedlegg I til rådsdirektiv 91/414/EØF (positivlisten).

Virksomme stoffer som skal inngå i plantevernmidler, vurderes av EU-landene for eventuell oppføring på positivlisten. Dette gjelder både eksisterende virksomme stoffer (på markedet per 25. juli 1993) og EU-nye virksomme stoffer. Bare stoffer som er oppført på positivlisten, kan inngå i plantevernmidler som godkjennes av hvert enkelt medlemsland i henhold til kriteriene i rådsdirektiv 91/414/EØF.

Ved vurdering av plantevernmidler som inneholder de aktuelle stoffene for eventuell godkjenning i medlemslandene, skal det tas spesielt hensyn til:

Mekoprop:

Potensial for grunnvannsforurensning ved bruk i regioner med sårbar jord og/eller klimatiske forhold. Godkjenningsbetingelsene skal inkludere risikoreduserende tiltak og/eller overvåkningsprogrammer skal iverksettes ved behov. Beskyttelse av nyttedyr. Risikoreduserende tiltak skal iverksettes ved behov.

Mekoprop-P:

Potensial for grunnvannsforurensning ved bruk i regioner med sårbar jord og/eller klimatiske forhold. Godkjenningsbetingelsene skal inkludere risikoreduserende tiltak og/eller overvåkningsprogrammer skal iverksettes ved behov.

Propikonazol:

Beskyttelse av nyttedyr og vannlevende organismer. Risikoreduserende tiltak skal iverksettes ved behov. I tillegg skal det tas spesielt hensyn til beskyttelse av jordlevende organismer ved dosering over 62,5 g v.s. per daa (f eks bruk i plen). Godkjenningsbetingelsene skal inkludere risikoreduserende tiltak (for eksempel krav til punktbehandling) ved behov.

Merknader

Rådsdirektiv 91/414/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 5A s. 575), men Norge har et ikke tidsavgrenset unntak for disse bestemmelsene. Vedtaket har derfor ingen rettslige konsekvenser for Norge. Vurdering av plantevernmidler for bruk i Norge reguleres av lov om plantevernmidler av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter.

Status for stoffene (bruk som plantevernmiddel) i Norge:

Mekoprop:

Ikke godkjent i Norge. Trukket i 1995, erstattet med mekoprop-P

Mekoprop-P:

Godkjent.

Propiconazole:

Godkjent.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet av Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel i henhold til gjeldende unntak.

303 L 0079 Kommisjonsdirektiv 2003/79 EF av 13. august 2003 om endring av rådsdirektiv 91/414/EØF med henblikk på oppføring av Coniothyrium minitans som aktivt stoff

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsdirektiv 2003/79/EF inkluderer et EU-nytt virksomt stoff, mikrorganismen Coniothyrium minitans, i vedlegg I til rådsdirektiv 91/414/EØF (positivlisten).

Virksomme stoffer som skal inngå i plantevernmidler, vurderes av EU-landene for eventuell oppføring på positivlisten. Dette gjelder både eksisterende virksomme stoffer (på markedet per 25. juli 1993) og EU-nye virksomme stoffer. Bare stoffer som er oppført på positivlisten, kan inngå i plantevernmidler som godkjennes av hvert enkelt medlemsland i henhold til kriteriene i rådsdirektiv 91/414/EØF.

Ved vurdering av plantevernmidler som inneholder Coniothyrium minitans for eventuell godkjenning i medlemslandene, skal det tas spesielt hensyn til sikkerhet for brukere og til at godkjenningsbetingelsene inkluderer tilstrekkelige vernetiltak.

Merknader

Rådsdirektiv 91/414/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 5A s. 575), men Norge har et ikke tidsavgrenset unntak for disse bestemmelsene. Vedtaket har derfor ingen rettslige konsekvenser for Norge. Vurdering av plantevernmidler for bruk i Norge reguleres av lov om plantevernmidler av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter.

Coniothyrium minitans er innmeldt til prøving i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet av Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel i henhold til gjeldende unntak.

303 L 0081 Kommisjonsdirektiv 2003/81 EF av 5. september 2003 om endring av rådsdirektiv 91/414/EØF med henblikk på oppføring av molinat, tiram og ziram som aktive stoffer

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsdirektiv 2003/81/EF inkluderer tre eksisterende virksomme stoffer i vedlegg I til rådsdirektiv 91/414/EØF (positivlisten).

Virksomme stoffer som skal inngå i plantevernmidler, vurderes av EU-landene for eventuell oppføring på positivlisten. Dette gjelder både eksisterende virksomme stoffer (på markedet per 25. juli 1993) og EU-nye virksomme stoffer. Bare stoffer som er oppført på positivlisten, kan inngå i plantevernmidler som godkjennes av hvert enkelt medlemsland i henhold til kriteriene i rådsdirektiv 91/414/EØF.

Ved vurdering av plantevernmidler som inneholder de aktuelle stoffene for eventuell godkjenning i medlemslandene, skal det tas spesielt hensyn til:

Molinat:

Potensial for grunnvannsforurensning ved bruk i regioner med sårbar jord og/eller klimatiske forhold. Godkjenningsbetingelsene skal inkludere risikoreduserende tiltak ved behov. Mulighet for transport via luft.

Tiram:

Beskyttelse av vannlevende organismer. Risikoreduserende tiltak skal iverksettes ved behov. Beskyttelse av små pattedyr og fugler når stoffet benyttes som beisemiddel om våren. Risikoreduserende tiltak skal iverksettes ved behov.

Ziram:

Beskyttelse av nyttedyr og vannlevende organismer. Risikoreduserende tiltak skal iverksettes ved behov. Medlemslandene skal observere akutt dietteksponering for konsumenter i lys av fremtidige endringer i maksimumsverdiene for rester av plantevernmidler.

Merknader

Rådsdirektiv 91/414/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 5A s. 575), men Norge har et ikke tidsavgrenset unntak for disse bestemmelsene. Vedtaket har derfor ingen rettslige konsekvenser for Norge. Vurdering av plantevernmidler for bruk i Norge reguleres av lov om plantevernmidler av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter.

Status for stoffene (bruk som plantevernmiddel) i Norge:

Molinat:

Har ikke vært på markedet i Norge.

Tiram:

Ikke godkjent i Norge. Trukket i 1977 pga helsemessig betenkelige egenskaper.

Ziram:

Har ikke vært på markedet i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet av Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel i henhold til gjeldende unntak.

303 L 0084 Kommisjonsdirektiv 2003/84 EF av 25. september 2003 om endring av rådsdirektiv 91/414/EØF med henblikk på oppføring av flurtamon, flufenacet, jodsulfuron, dimetenamid-p, pikoksystrobin, fostiazat og siltiofam som aktive stoffer

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsdirektiv 2003/84/EF inkluderer sju EU-nye virksomme stoffer i vedlegg I til rådsdirektiv 91/414/EØF (positivlisten)

Virksomme stoffer som skal inngå i plantevernmidler, vurderes av EU-landene for eventuell oppføring på positivlisten. Dette gjelder både eksisterende virksomme stoffer (på markedet per 25. juli 1993) og EU-nye virksomme stoffer. Bare stoffer som er oppført på positivlisten, kan inngå i plantevernmidler som godkjennes av hvert enkelt medlemsland i henhold til kriteriene i rådsdirektiv 91/414/EØF.

Ved vurdering av plantevernmidler som inneholder de aktuelle stoffene for eventuell godkjenning i medlemslandene, skal det tas spesielt hensyn til:

Flurtamon:

Potensial for grunnvannsforurensning ved bruk i regioner med sårbar jord og/eller klimatiske forhold, samt beskyttelse av alger og andre vannlevende planter. Godkjenningsbetingelsene skal inkludere risikoreduserende tiltak ved behov.

Flufenacet:

Potensial for grunnvannsforurensning ved bruk i regioner med sårbar jord og/eller klimatiske forhold, beskyttelse av alger og andre vannlevende planter, samt beskyttelse av brukere.Godkjenningsbetingelsene skal inkludere risikoreduserende tiltak ved behov.

Jodsulfuron:

Potensial for grunnvannsforurensning av iodosulfuron og dets metabolitter ved bruk i regioner med sårbar jord og/eller klimatiske forhold, samt beskyttelse av vannlevende planter. Godkjenningsbetingelsene skal inkludere risikoreduserende tiltak ved behov.

Dimetenamid-p:

Potensial for grunnvannsforurensning av metabolittene til dimethenamid-p ved bruk i regioner med sårbar jord og/eller klimatiske forhold, samt beskyttelse av akvatiske økosystemer, spesielt vannlevende planter. Godkjenningsbetingelsene skal inkludere risikoreduserende tiltak ved behov.

Pikosystrobin:

Potensial for grunnvannsforurensning ved bruk i regioner med sårbar jord og/eller klimatiske forhold, samt beskyttelse av jordlevende organismer og akvatiske økosystemer. Godkjenningsbetingelsene skal inkludere risikoreduserende tiltak ved behov.

Fostiazat:

Potensial for grunnvannsforurensning ved bruk i regioner med sårbar jord og/eller klimatiske forhold, samt beskyttelse av fugler og ville pattedyr spesielt hvis stoffet brukes i hekkesesongen, og beskyttelse av jordlevende organismer. Godkjenningsbetingelsene skal inkludere risikoreduserende tiltak ved behov.

Siltiofam:

Beskyttelse av brukere. Godkjenningsbetingelsene skal inkludere risikoreduserende tiltak ved behov. Ingen annen bruk enn beisemiddel kan tillates ut fra den dokumentasjonen som foreligger.

Merknader

Rådsdirektiv 91/414/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 5A s. 575), men Norge har et ikke tidsavgrenset unntak for disse bestemmelsene. Vedtaket har derfor ingen rettslige konsekvenser for Norge. Vurdering av plantevernmidler for bruk i Norge reguleres av lov om plantevernmidler av 5. april 1963 med tilhørende forskrifter.

Status for stoffene (bruk som plantevernmiddel) i Norge:

Flurtamon:

Ikke i Norge.

Flufenacet:

Ikke i Norge.

Jodsulfuron:

Godkjent. Nytt i 2002.

Dimetenamid-p:

Ikke i Norge.

Pikosystrobin:

Ikke på markedet i Norge, men innmeldt til prøving i 2002.

Fostiazat:

Ikke i Norge.

Siltiofam:

Ikke i Norge.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært behandlet av Spesialutvalget for tekniske handelshindringer, der Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Finansdepartementet, Fiskeridepartementet, Samferdselsdepartementet, Kommunal og regionaldepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Post- og teletilsynet og Vegdirektoratet er representert. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel i henhold til gjeldende unntak.

Kapittel XVI Kosmetikk

303 L 0080 Kommisjonsdirektiv 2003/80/EF av 5. september 2003 om fastsetjing av eit symbol som opplyser om kor lenge kosmetiske produkt er haldbare, i vedlegg VIIIa til rådsdirektiv 76/768/EØF

Sammendrag av innholdet

EUs rammedirektiv 76/768/EØF for kosmetikk er en del av EØS-avtalen, jf. EØS-avtalens vedlegg II XVI, Særskilt vedlegg 2 bind 6 s. 216 (St.prp.nr. 100 (1991-92), for kosmetikk og kroppspleieprodukter. Formålet med direktiv 2003/80/EF er å forbedre forbrukernes informasjon om kosmetiske produkters holdbarhet, ved en mer presis angivelse av tilrådelig bruksperiode for produkter med holdbarhet over 30 måneder. Dette kommer i tillegg til eksisterende krav i direktiv 76/768/EØF om obligatorisk merking av minste holdbarhetstid for produkter med holdbarhet under 30 måneder.

Direktiv 2003/80/EF viser til artikkel 1 nr. 11 i direktiv 2003/15/EF som endrer artikkel 6 nr. 1 c) i kosmetikkdirektivet 76/768/EØF, der det fastsettes krav til merking med holdbarhetsdato. Direktiv 2003/15/EF vurderes for innlemmelse i EØS-avtalen, men punktet angående merking med holdbarhetsdato anses å være uproblematisk.

Direktivet vil medføre følgende endringer:

  1. Fra 11. mars 2005 skal alle kosmetikk- og kroppspleieprodukter med minste holdbarhetstid på 30 måneder og mer, merkes med opplysning om hvor lang tid produktet er trygt i bruk for forbrukere etter at det er åpnet. Disse produktene skal merkes med et symbol etterfulgt av angivelse av tid (måneder og/eller år). Symbolet tas inn i direktiv 76/768/EØF som vedlegg VIII a).

Merknader

Forskrift 26. okt. 1995 nr. 871 for produksjon, import og frambud mv. av kosmetikk og kroppspleieprodukter vil måtte endres.

Ifølge Kosmetikkleverandørenes forening (KLF) mener kosmetikkindustrien i Norge og Europa at foreliggende rettsakt ikke spesifiserer godt nok hvordan produktet skal merkes med hensyn til tidsangivelse. Direktivet åpner for bruk av måneder og/eller år. Dette kan gi ulik form for tidsangivelse av samme type produkter, som igjen vil kunne være forvirrende for forbrukere. "The European Cosmetic Toiletry and Perfumery Association" (COLIPA) arbeider nå for at Kommisjonen skal utvikle retningslinjer slik at man får en ensartet tidsangivelse i EU/EØS området (år eller måneder), samt at enkelte produkter unntas fra kravet selv om de har holdbarhetsdato over 30 måneder (f.eks. engangsprodukter og produkter i lukkede beholdere).

KLF mener at foreliggende rettsakt vil gi økte kostnader av mindre betydning for industrien med hensyn til endret merking av produkter. Derimot kan det bli mer krevende, både økonomisk og administrativt, for industrien å beregne tidsangivelsen for hvor lenge ulike produkttyper kan anvendes uten fare for forbrukeren etter at det er åpnet. Omfanget av kostnadene kan reduseres ved at kosmetikkindustrien innen EØS i samråd kan komme fram til et harmonisert system som standardiserer angivelsen for lignende produkttyper.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

303 L 0083 Kommisjonsdirektiv 2003/83/EF av 24. september 2003 om tilpasning til den tekniske utvikling av vedlegg II, III og VI til rådsdirektiv 76/768/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om kosmetiske produkter

Sammendrag av innholdet

EUs rammedirektiv for kosmetikk- og kroppspleieprodukter 76/768/EØF (jf. EØS-avtalens vedlegg II XVI, Særskilt vedlegg 2 bind 6 s. 216 (St.prp.nr. 100 (1991-92) angir betinget tillatte stoffer som kan brukes med bestemte funksjoner (vedlegg III – VII), samt hvilke stoffer som ikke er tillatt brukt med noen funksjon (vedlegg II). En del betinget tillatte stoffer har tidsbegrenset brukstillatelse. Stofflistene revideres jevnlig på grunnlag av nye forskningsresultater og brukserfaring.

EUs vitenskapskomité for kosmetikk (SCCNFP) har kommet til den konklusjon at bruk av stoffene benzoylperoksid, hydrokinon og hydrokinonmetyleter i kunstige neglesystemer ikke utgjør noen risiko grunnet den svært lave eksponeringen som forbrukerne utsettes for. Dette vil medføre endringer i vedlegg II og III i direktiv 76/768/EØF ved at benzoylperoksid og hydrokinonmetyleter blir strøket fra vedlegg II og ført inn på vedlegg III, del 1 med betinget tillatt konsentrasjon. I tillegg åpnes det for bruk av hydrokinon i kunstige neglesystemer på vedlegg III, del 1.

Videre har SCCNFP vurdert at de toksikologiske egenskapene til dialkanolaminers salter ligner de man finner for dialkanolaminer som allerede er regulert i vedlegg III, del 1. Dette gjelder spesielt med tanke på dannelse av nitrosaminer. Tilsvarende har SCCNFP kommet til at dialkylaminer og deres salter har svært like egenskaper som dialkanolaminer med tanke på dannelse av nitrosaminer. Betegnelsen "dialkanolaminer" og "dialkylaminer" er synonym med "sekundære dialkanolaminer" og "sekundære dialkylaminer" og sistnevnte betegnelse er mindre tvetydig. De nåværende bestemmelsene for sekundære dialkanolaminer og dialkanolaminer i henholdsvis vedlegg II og vedlegg III, del 1 endres og utvides derfor i overensstemmelse med dette.

Bruken av forbindelsen 2,4-diamino-pyrimidin-3-oksid har blitt vurdert trygg i bruk i hårpleieprodukter i en konsentrasjon på 1,5% av SCCNFP. Denne forbindelsen inkluderes derfor på vedlegg III, del 1.

SCCNFP har vurdert at konserveringsmidlet 1,2-dibromo-2,4- dicyanobutan kun skal være tillatt i produkter som skal skylles av, i en konsentrasjon på 0,1 % på grunn av problemer relatert til allergi. Dette medfører en innstramning av bestemmelsene for denne forbindelsen i vedlegg VI, del 1.

Merknader

Forskrift 26. okt. 1995 nr. 871 for produksjon, import og frambud mv. av kosmetikk og kroppspleieprodukter vil måtte endres.

Industrien er vel kjent med de endringer direktivet medfører og har innrettet seg etter det. Den internasjonale bransjeorganisasjonen COLIPA har deltatt i arbeidsgruppemøtene.

Sakkyndige instansers merknader

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) har vurdert rettsakten som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Vedlegg V Fri bevegelighet for arbeidstakere

303 D 0008 Kommisjonsvedtak av 23. desember 2002 om gjennomføring av rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 om arbeidsformidling og oppheving av kommisjonsvedtak 93/569/EØF

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsvedtak 93/569/EØF av 22. oktober 1993 om iverksetting av forordning (EØF) nr. 1612/68 om fri bevegelse av arbeidstakere har bestemmelser om det europeiske arbeidsformidlingsnettverket EURES ( European Employment Services). Den er tatt inn som vedlegg V til EØS-avtalen ved beslutning nr. 7/94 21. mars 1994 i EØS-komiteen, jf St.prp. nr. 40 for 1993-94.

EURES bygger først og fremst på et menneskelig nettverk av EURES-konsulenter som per i dag arbeider med en felles database for ledige stillinger fra hele EØS-området og en database med opplysninger om leve- og arbeidsvilkår i hvert enkelt land. Databasene er under utvikling. Dette gjør at EURES er et effektivt instrument for å bidra til å fremme og muliggjøre mobilitet i EØS-området og formidle jobber på tvers av landegrensene.

Formålet med det nye kommisjonsvedtak er en oppdatering av regelverket for EURES, bygget på erfaringer som er gjort. EURES skal integreres bedre i arbeidsformidlingen i medlemslandene, og ansvars- og beslutningssystemene skal omformes. Det skal styrke EURES som arbeidsmarkedspolitisk virkemiddel og ta høyde for mulighetene som IT-utviklingen gir.

Kommisjonsvedtaket definerer nøkkelaktørene og de viktigste planleggings- og oppfølgingsverktøy i EURES-nettverket. Den trekker også opp rammene for styring gjennom innføring av elementer som EURES-erklæringen (EURES Charter), retningslinjer og handlingsplaner.

Merknader

Kommisjonsvedtaket endrer ikke de generelle rammene for EURES-samarbeidet. Norge deltar fullt ut i EURES-nettverket, jf EØS-komitébeslutning 56/96 av 28.oktober 1996 og St.prp. nr. 30 for 1996-97. Det innebærer at Norge deltar i finansieringen av EURES og kan ta del i organer som gir Kommisjonen råd om hvordan virksomheten skal gjennomføres. Finansieringen dekkes over statsbudsjettets kap.1590 Aetat.

Kommisjonsvedtaket medfører ikke noen endringer på dette punkt. Det krever heller ingen endringer i lov eller forskrifter.

Norge har klar interesse av fortsatt å delta i et slikt arbeidsformidlingsnettverk som EURES representerer, jf vårt behov for arbeidskraft. EURES gir også nyttig informasjon og bistand til norske arbeidssøkere som ønsker å jobbe i andre EØS-land.

Sakkyndige instansers merknader

Kommisjonsvedtaket har vært til behandling i Spesialutvalget for fri bevegelse av personer, arbeidsrett og arbeidsmiljø. Spesialutvalget fant rettsakten relevant og akseptabel. Den har også vært forelagt Aetat Arbeidsdirektoratet som ikke har hatt merknader.

Vedlegg IX Finansielle tjenester

Kapittel I Forsikring

303 D 0564 Kommisjonsvedtak 2003/564/EF av 28. juli 2003 om anvendelse av rådsdirektiv 72/166/EØF om kontroll av ansvarsforsikring for motorkjøretøy

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsvedtaket fastslår at medlemsstatene skal unnlate å kontrollere ansvarsforsikringen for kjøretøy hjemmehørende på en annet medlemsstats territorium eller som er hjemmehørende i Tsjekkia, Kroatia, Kypros, Ungarn, Island, Norge, Slovakia, Slovenia og Sveits. Dette representerer de statene som har undertegnet avtalen av 30. mai 2002 mellom de nasjonale forsikringsbyråer. Avtalen samler bestemmelsene i to eldre avtaler fra 1951 og 1991 til en felles avtale og er således en videreføring av gjeldende avtaleverk.

Merknader

Forskrift om trafikktrygd henviser tre steder til de to gamle avtalene. Forskriften må derfor endres slik at den henviser til den nye avtalen av 2002.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet internt i Samferdselsdepartementet, som finner den relevant og akseptabel.

302 L 0083 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/83/EF av 5. november 2002 om livsforsikring

Sammendrag av innholdet

Hensikten med direktivet er å kodifisere/samle de ulike livsforsikringsdirektivene i ett direktiv. Direktivet dekker de i dag gjeldende direktiver på området.

Merknader

Direktivet innebærer ikke materielle endringer i forhold til de direktivene som skal erstattes, og som Norge allerede har gjennomført.

Sakkyndige instansers merknader

Utkast til direktivet har vært behandlet i Kredittilsynet som ikke har hatt merknader utover ovennevnte.

Vedlegg XI Telekommunikasjonstjenester

302 D 0622 Kommisjonsbeslutning 2002/622/EF av 26. juli 2002 om opprettelse av en policy-gruppe (RSPG) innen frekvensforvaltning

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsbeslutningen om opprettelse av en policygruppe innen frekvensforvaltningen må sees i sammenheng med europaparlaments- og rådsvedtak 2002/676/EF om et regulatorisk rammeverk for frekvensforvaltning innenfor Fellesskapet (spektrumvedtaket), som er én av rettsaktene i EUs reguleringspakke på området for elektronisk kommunikasjon. Spektrumvedtaket etablerer et politisk og juridisk rammeverk for frekvensforvaltningen innenfor Fellesskapet og gjør det mulig å formulere felleseuropeiske mål for harmonisering og utnyttelse av frekvensspekteret. Det ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 79/2003 av 20. juni 2003.

Formålet med policy-gruppen er at den skal konsultere ulike grupper av frekvensbrukere i medlemsstatene og gi uavhengige råd til Kommisjonen bl.a. om behovet for frekvensharmonisering. Gruppen fremstår dermed som en premissleverandør og policy-utformer. Spektrum-vedtaket gir også rettsgrunnlag for opprettelsen av en frekvens-komité. Forskjellen mellom frekvens-komiteen og policy-gruppen er følgende: Frekvens-komiteen skal bistå Kommisjonen i å utvikle bindende regelverk når det gjelder harmonisering og utnyttelse av frekvensspekteret. Policy-gruppen vil kun assistere og gi råd til Kommisjonen om generelle strategier innen frekvenspolitikken, bl.a. når det gjelder tilgjengelighet, harmonisering og tildeling av frekvenser.

Videre skal gruppen overvåke den generelle utviklingen på frekvens-området, oppfordre til utveksling av informasjon mellom medlemsstatene og konsultere frekvensbrukere, sluttbrukere og andre interesserte parter.

Medlemmene i policy-gruppen vil være eksperter fra medlemsstatene og Kommisjonen. Gruppen kan invitere permanente observatører fra Europaparlamentet, CEPT 1European Conference of Postal and Telecommunications administrations, bestående av 44 land, ETSI 2European Telecommunications Standardisation Institute, EØS-landene, kandidatlandene og andre eksperter og interesserte parter. Gruppen skal vedta uttalelser ("opinions") som skal rettes til Kommisjonen. Disse skal vedtas ved konsensus, eller hvis dette ikke er mulig, gjennom simpelt flertall. Gruppen vil samarbeide tett med frekvens-komiteen.

Merknader

Norge vil delta som observatør i reguleringsgruppen. Beslutningen presiserer imidlertid at permanente observatører ikke har stemmerett. Norge vil dermed ikke delta på lik linje som medlemsstatene. Imidlertid skal gruppen ikke fatte beslutninger som er bindende for medlemsstatene. Gruppen fremstår mer som en premissleverandør som gir råd til Kommisjonen. Dette kan medføre at CEPTs rolle blir svekket. I CEPT er Norge fullverdig medlem.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjons-departementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant vedtaket relevant og akseptabelt.

302 D 0627 Kommisjonsbeslutning 2002/627/EF av 29. juli 2002 om opprettelse av en europeisk reguleringsgruppe (ERG) for elektroniske kommunikasjonsnettverk og -tjenester

Sammendrag av innholdet

Bakgrunnen for beslutningen om å opprette en reguleringsgruppe er behovet for at regelverket på området for elektronisk kommunikasjon blir anvendt på samme måte i alle medlemsstatene. Reguleringsgruppen er ment å skulle forenkle konsultasjoner, koordinering og samarbeid mellom nasjonale reguleringsmyndigheter og mellom nasjonale reguleringsmyndigheter og Kommisjonen. Formålet med gruppen er å bidra til en konsistent og effektiv gjennomføring av reguleringspakken gjennom å tilrettelegge for samarbeid mellom reguleringsmyndighetene, utarbeide oversikter og fremme "best practice".

Medlemmene i reguleringsgruppen vil være representanter fra nasjonale reguleringsmyndigheter samt fra Kommisjonen. Representantene fra de nasjonale reguleringsmyndighetene skal komme fra uavhengige nasjonale organ som skal følge opp og gjennomføre reguleringspakken. Det nevnes spesielt i teksten at eksperter fra EØS-land og kandidatlandene kan delta som observatører. Gruppen stilles fritt til hvordan den vil organisere sin møtevirksomhet, og kan etablere undergrupper og ekspertgrupper hvis ønskelig.

Gruppen skal videre være en uavhengig møteplass for refleksjon og debatt og gi råd til Kommisjonen på området for elektronisk kommunikasjon. Den vil samarbeide nært med Kommisjonen, Kommunikasjons-komiteen (etablert under rammedirektivet 2002/21/EF, jf. omtale nedenfor), Radiospektrum-komiteen og Radiospektrum-policy-gruppen (etablert under spektrum-vedtaket, jf. EØS-komitens beslutning nr. 79/2003 av 20. juni 2003).

Merknader

Norge vil delta som observatør i reguleringsgruppen. Norske interesser og synspunkter på gjennomføringen og anvendelsen av EUs reguleringspakke kan dermed så langt som mulig bli ivaretatt. Gruppen vil imidlertid ikke fatte beslutninger som er juridisk bindende, selv om det forutsettes at disse etterleves av medlemsstatene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjons-departementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant vedtaket relevant og akseptabelt.

302 L 0019 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/19/EF av 7. mars 2002 om tilgang til og samtrafikk mellom elektroniske kommunikasjonsnett og tilhørende ressurser (tilgangsdirektivet)

Sammendrag av innholdet

Direktivet erstatter direktiv 97/33/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 7/99 av 29. januar 1999 (endret ved 98/10/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 35/99 av 26. mars 1999) om samtrafikk, direktiv 95/47/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 79/96 av 13. desember 1996 om TV standarder, direktiv 92/44/EF – jf. Særskilt vedlegg til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 10A s. 135 (endret ved 97/51/EF – jf. EØS-komiteens beslutning nr. 31/98 av 30. april 1998) om leide linjer og forordning 2887/2000 om tilgang til det faste aksessnettet – jf EØS-komiteens beslutning nr 47/2001 av 30.mars 2001. Direktivet er en tilpasning av regelverket for tilgang og samtrafikk til en markedssituasjon med økende grad av konkurranse og et marked hvor skillet mellom ulike infrastrukturer som opprinnelig ble etablert for ulike formål viskes ut. Direktivet omfatter derfor all elektronisk kommunikasjonsinfrastruktur og tilhørende elementer. Direktivet tar utgangspunkt i at det skal være en plikt for alle tilbydere til å forhandle om samtrafikk, videre legges det opp til særskilt regulering av tilbyder med sterk markedsstilling, jf merknader til nytt rammedirektiv. Direktivet nedfeller en rekke aktuelle virkemidler (verktøykasse) som tilsynsmyndigheten kan velge mellom når de pålegger forpliktelser på tilbyder med sterk markedsstilling for å skape/opprettholde effektiv konkurranse i markedet. På denne måten kan tilsynet skreddersy påleggene på tilbyder med sterk markedsstilling avhengig av hva som er best egnet i den enkelte situasjon. Direktivet går dermed bort fra gjeldende ordning der en tilbyder med sterk markedsstilling automatisk pålegges en rekke forhåndsdefinerte forpliktelser.

Merknader

Hovedprinsippene for det nye regelverket for tilgang og samtrafikk som trekkes opp i dette direktivet, er gjennomgående i tråd med norske interesser på området. Det er imidlertid viktig at det legges til rette for at det kan gjøres nasjonale tilpasninger i den grad det er nødvendig. Endringene i norsk lovgivning er innarbeidet i Ot. prp. nr. 58 (2002-2003) om lov om elektronisk kommunikasjon, vedtatt 11. juni 2003. Direktivet innebærer, sammenholdt med resten av reguleringspakken, at Post- og teletilsynet på kort sikt blir tillagt arbeidskrevende oppgaver som isolert sett innebærer et økt ressursbehov, mens det på lengre sikt kan innebære mindre ressursbruk enn i dag. Myndighetenes arbeid med markedsanalyser og vurdering av adekvate virkemidler vil kreve større grad av bistand fra aktørene og dermed økt ressursbruk fra markedsaktørene på kort sikt. Det forventes at den europeiske harmoniseringen på sikt vil føre til at aktørene bruker mindre ressurser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant direktivet relevant og akseptabelt.

302 L 0020 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/20/EF av 7. mars 2002 om tillatelse for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester (tillatelsesdirektivet)

Sammendrag av innholdet

Direktivet erstatter direktiv 97/13/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning 37/99 av 30. mars 1999), om et alminnelig rammeverk for generelle og individuelle tillatelser på området for telekommunikasjon. Virkeområdet for det nye tillatelsesdirektivet omfatter alle tillatelser vedrørende elektroniske kommunikasjonsnettverk og elektroniske tjenester. Direktivet har til formål å bidra til et lettere og mer harmonisert system for lisensiering innen EU, stimulere til utviklingen av nett og tjenestetilbud på tvers av landegrensene i Europa, samt å medvirke til ytterligere utvikling av konvergensen mellom markedene. For å oppnå formålet begrenses det enkelte lands adgang til bruk av individuelle tillatelser og til fritt å kunne stille vilkår i denne sammenheng. I direktivet legges det derfor opp til at landene som hovedregel skal benytte generelle tillatelser og at individuelle tillatelser bare kan benyttes i forhold til forvaltningen av begrensede ressurser som frekvenser og nummer.

Merknader

Direktivet er i tråd med norske interesser på området. Direktivet antas imidlertid å medføre en delvis omlegging av norsk konsesjonspraksis på teleområdet. Begrensningene på adgangen til å gi individuelle konsesjoner vil føre til at Telenors tjenestekonsesjon faller bort, og at eventuelt reguleringsbehov må ivaretas på annet vis (lovgivning og enkeltvedtak). Direktivet fører til behov for endringer i tele- og kringkastingslovgivningen. Endringene er innarbeidet i Ot. prp. nr 58 (2002-2003) om lov om elektronisk kommunikasjon, vedtatt 11. juni 2003. Direktivet antas ikke i utgangspunktet å medføre omfattende ressursbruk. Dette kan likevel endres dersom man kommer i en situasjon der leveringspliktige tjenester må sikres gjennom anbudsutlysning. I så fall kan det bli behov for å øke ressursbruken.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant direktivet relevant og akseptabelt.

302 L 0021 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/21/EF av 7. mars 2002 om felles rammeregler for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester (rammedirektivet)

Sammendrag av innholdet

Direktivet tar sikte på å erstatte direktiv 90/387/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 10 s. 263), om etableringen av et indre marked for telekommunikasjonstjenester. Direktivets virkeområde er utvidet i forhold til dagens rammedirektiv til å omfatte alle elektroniske kommunikasjonsnettverk og -tjenester. Direktivet legger rammen rundt EUs arbeid med å forenkle telekommunikasjonslovgivningen, og oppdatere den i forhold til den gradvise integrasjonen mellom medie-, tele- og IT-sektorene. Rammedirektivet skal bidra til et harmonisert regulatorisk rammeverk for elektroniske kommunikasjonsnettverk og -tjenester i EU.

Direktivet inneholder prosedyrer og prinsipper som reguleringsmyndighetene i det enkelte land må forholde seg til ved utformingen og oppfølgingen av nasjonalt regelverk. Direktivet skisserer også ulike arbeidsoppgaver for den nasjonale tilsynsmyndigheten, blant annet legges det opp til større transparens i tilsynsmyndighetenes arbeid, utstrakt bruk av konsultasjon i enkeltsaker mellom de nasjonale tilsynsmyndighetene og mellom de nasjonale tilsynsmyndigheter og Kommisjonen. Konsultasjonsprosedyren medfører en begrenset adgang for Kommisjonen til å nedlegge veto mot utkast til vedtak, samt foreslå tekst til nytt vedtak. Bakgrunnen for konsultasjonsprosedyren er ønsket om å sikre en ensartet praktisering av det nye regelverket, jf merknad til tilgangs- og samtrafikkdirektivet der de enkelte lands tilsyn gis utvidet kompetanse til selv å bestemme hvilket virkemiddel som skal nyttes i det enkelte tilfellet.

I tillegg gir rammedirektivet Kommisjonen adgang til å gi rekommandasjoner for å oppnå harmonisering. Etter hvert som det oppnås tilstrekkelig konkurranse på de ulike områdene av markedet, legger direktivet opp til å redusere sektorspesifikk regulering og erstatte den med generell konkurranseregulering. Gjeldende prinsipp om å regulere tilbydere med sterk markedsstilling strengere enn andre tilbydere, videreføres. Begrepet "sterk markedstilling" gis nytt innhold som medfører en tilnærming til konkurranserettslig metode. Den sektorspesifikke reguleringen bygger imidlertid ikke på at det skal være påvist misbruk av sterk markedsstilling før særlige regulatoriske plikter pålegges. Reguleringen legger opp til at forpliktelser skal pålegges etter "føre var"-prinsippet (også kalt ex ante-regulering), dvs. før noen har misbrukt sin markedsstilling.

Merknader

Direktivet anses å være i tråd med norske interesser. Den omfattende reguleringen for å oppnå harmonisering, kan imidlertid gå på bekostning av en fleksibel regulering tilpasset den raske markedsmessige og teknologiske utviklingen på området. Deler av reguleringen antas å kunne redusere adgangen til nasjonal regulering, og utfordrer prinsippet om subsidiaritet (nærhetsprinsippet, dvs. prinsippet om at beslutniger skal treffes så nær de det gjelder som mulig). Direktivet medfører behov for lov- og forskriftsendringer. Endringene er innarbeidet i Ot. prp. nr 58 (2002-2003) om lov om elektronisk kommunikasjon, vedtatt 11. juni 2003. Samferdselsdepartementet har igangsatt et arbeid med sikte på å endre forskriftsverket tilsvarende. Direktivet innebærer, sammenholdt med resten av reguleringspakken, at Post- og teletilsynet på kort sikt blir tillagt arbeidskrevende oppgaver, herunder omfattende arbeid med utarbeidelse av markedsanalyser, vurdering av sterk markedsstilling og virkemiddelbruk, som isolert sett innebærer et økt ressursbehov, mens det på lengre sikt kan innebære mindre ressursbruk enn i dag. Myndighetenes arbeid med markedsanalyser og vurdering av adekvate virkemidler vil kreve større grad av bistand fra aktørene og dermed økt ressursbruk fra markedsaktørene på kort sikt. På lengre sikt forventes den europeiske harmoniseringen å føre til behov for mindre ressursbruk fra aktørene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget fant direktivet relevant og akseptabelt. Direktivet har i utkasts form vært på offentlig høring hos aktørene i markedet. Det var enighet om behovet for en gjennomgang og oppdatering av lovgivningen på dette området.

302 L 0022 Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/22/EF av 7. mars 2002 om leveringspliktige tjenester og brukerrettigheter i forbindelse med elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester (direktivet om leveringspliktige tjenester)

Sammendrag av innholdet

Direktivet vil erstatte gjeldende taletelefonidirektiv 98/10/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 7/99 av 29. januar 1999) og deler av samtrafikkdirektivet 97/33/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 35/99 av 26. mars 1999). Hovedformålet med direktivet er å sikre EU-borgerne tilgang til elektroniske kommunikasjonstjenester av høy kvalitet og til rimelige priser, også i områder der brukerens behov ikke sikres ved markedets tilbud. Direktivet slår fast at bl.a. taletelefoni, katalogtjenester, telefonautomater, nødtjenester og tjenester for funksjonshemmede og brukere med særskilte behov, skal være såkalte leveringspliktige tjenester (universelle tjenester eller USO-tjenester) som alle brukere skal ha tilgang til. Det er nevnt eksplisitt at brukerne skal være i stand til å opprette tilgang til Internett, men det er ikke spesifisert en bestemt overføringshastighet.

Omfanget av hvilke tjenester som omfattes av leveringsplikten er ikke utvidet i forhold til gjeldende regulering. (Definisjonen skal imidlertid revideres jevnlig, og første gang senest to år etter at direktivet er gjennomført.) Myndigheten kan ved å inngå avtale med, eller ved å treffe pålegg sikre at en eller flere tilbydere tilbyr de leveringspliktige tjenestene. Dersom leveringsplikt innebærer en urimelig ulempe for tilbyderen, åpnes det opp for å innføre en finansieringsordning, evt i form av et fond for å kompensere tilbyderen for denne kostnaden. En slik kostnadsfordelingsordning kan kun omfatte de tjenestene som ligger i definisjonen av leveringspliktige tjenester. Når det gjelder priser på de leveringspliktige tjenestene, åpner direktivet for at USO-tilbydere i enkelte grunngitte tilfeller kan pålegges å tilby gunstigere priser og tilbud til kunder med lave inntekter og spesielle sosiale behov.

Direktivet har også bestemmelser om spesielle pålegg for tilbydere med sterk markedsstilling. Dette dreier seg om tjenester knyttet til overføringskapasitet, prisregulering og forvalg. Omfanget og innholdet av disse tjenestene skal revideres innen 1 år etter gjennomføringen av direktivet og deretter hvert annet år.

Direktivet inneholder videre bestemmelser om forbrukerrettigheter. Dette dreier seg bl.a. om forbrukerkontrakter, tjenestekvalitet, nummerportabilitet og videreformidlingsplikt av allmennkringkastere for tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og konsulteringsordninger for forbrukerne. Dessuten blir medlemsstatene pålagt å opprette forbrukerklageordninger for leveringspliktige tjenester.

Merknader

Bestemmelsene i direktivet er i tråd med norske interesser på området for elektroniske kommunikasjoner. Formålet og innholdet i direktivet er hovedsakelig en videreføring og systematisering av eksisterende regulering på området. Endringene er innarbeidet i Ot. prp. nr 58 (2002-2003) om lov om elektronisk kommunikasjon, vedtatt 11. juni 2003. Eventuelle krav om finansiering av de leveringspliktige tjenestene vil kunne få budsjettmessige konsekvenser, særlig i den utstrekning pålegg om leveringspliktige tjenester vil bli finansiert ved at staten kjøper tjenestene.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten er behandlet i Spesialutvalget for kommunikasjoner der Samferdselsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet Utenriksdepartementet, Finansdepartementet, Justisdepartementet og Post- og teletilsynet deltar. Spesialutvalget har funnet direktivet relevant og akseptabelt.

Vedlegg XIII Transport

303 D 0525 Kommisjonsvedtak 2003/525/EF av 18. juli 2003 om utsettelse av fristen for gjennomføring av rådsdirektiv 1999/36/EF for visse former for transportabelt trykkutstyr

Sammendrag av innholdet

Direktiv 1999/36/EF om transportabelt trykkutstyr innholder bestemmelser om konstruksjon, produksjon og periodisk kontroll av trykkfat, flaskebatterier, tanker, gassflasker, sylindre osv. som brukes ved transport av gasser på veg og jernbane. Direktivet ble innlemmet I EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 3/2000 av 28. januar 2000. Kommisjonsvedtak 2003/525/EF medfører at gjennomføringsfristen med hensyn til trykkfat, flaskebatterier og tanker er utsatt fra 1. juli 2003 til 1. juli 2005

Merknader

Bestemmelsene i direktivet er gjennomført i "Forskrift nr 792 av 26. juni 2001 om transportabelt trykkutstyr for farlig gods".

Kommisjonsvedtaket medfører at dagens ordning, hvor Det Norske Veritas er utpekt til å forestå slike kontroller, blir videreført frem til 1. juli 2005. Kommisjonsvedtaket vil derfor ikke ha noen økonomiske eller administrative konsekvenser. Det er allerede innarbeidet i ovennevnte forskrift.

Sakkyndige instansers merknader

Direktoratet for sivil beredskap og Justisdepartementet har funnet rettsakten relevant og akseptabel.

Vedlegg XXI Statistikk

300 D 0115/302 R 1444 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1444/2002 av 24. juli 2002 som justerer kommisjonsvedtak 2000/115/EF når det gjelder definisjonen av egenskaper og unntakene knyttet til definisjonen av regioner og områder når det gjelder strukturundersøkelser i landbruket

Sammendrag av innholdet

Forordningen og vedtaket knytter seg til rådsforordning (EØF) nr. 571/88 om organiseringen av strukturundersøkelser i landbruket, som er tatt inn i EØS avtalen. De er nært knyttet til kommisjonsforordning (EF) nr. 143/2002, som er under vurdering i EFTA/EØS-landene. Forordningen innebærer i første rekke en del justeringer når det gjelder definisjoner av begreper og variabler i strukturundersøkelsen. Videre omtaler den unntak for enkelte land i forhold til definisjonene. Endelig gir den en justering av distriktsinndelingen i Italia.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget til vedtak og forordning. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Rettsaktene har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsaktene har vært vurdert av Statistisk Sentralbyrå, som finner dem relevante og akseptable. Det er bedt om unntak fra definisjonene knyttet til 'Arable land', Wooded area', 'Laying hens' og 'Farm labour force'.

303 R 0091 Europarlaments- og rådsforordning (EF) nr. 91/2003 av 16. desember 2002 om statistikk over jernbanetransport

Sammendrag av innholdet

Formålet med forordningen er å etablere felles regler for produksjon av statistikk over jernbanetransport både når det gjelder gods og passasjerer. Hvert land skal rapportere statistikk for transporten på eget område inklusive den virksomheten som eventuelt drives av utenlandske operatører. Kravet til rapportering er ment å dekke det aller meste av jernbanetransporten, men landene kan unnta bl.a. jernbaneforetak som opererer innen havner eller industriområder. Mens det i tidligere forslag til forordning var åpnet for at foretak som bidrar med under to prosent passasjer- eller gods-transport, kunne utelates fra rapporteringen, er dette tatt ut av den vedtatte forordningen. Det er i stedet innført et skille mellom store og små jernbaneoperatører basert på samlet årlig godsmengde og årlig persontrafikk. Mens de store foretakene må rapportere detaljert statistikk, er kravene til de små operatørene mindre omfattende (såkalt forenklet rapportering).

Forordningen erstatter direktiv 80/1177/EØF, som er tatt inn i EØS-avtalen. Direktivet opphørte å gjelde 1. januar 2003. Forordningen krever detaljert statistikk for godstransporten fra og med 2003 og utvides ytterligere med flere tabeller i 2004. Detaljert statistikk for persontrafikken, forenklet rapportering for både gods- og persontransporten og kvartalsvis statistikk skal rapporteres fra 2004.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget til forordning. Forordningen antas ikke å ha administrative konsekvenser, og har moderate økonomiske konsekvenser. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå, som finner den relevant og akseptabel. Den har også vært drøftet med Jernbaneverket, Jernbanetilsynet, Samferdselsdepartementet, NSB AS, Flytoget og CargoNet.

303 R 1192 Kommisjonsforordning (EF) nr. 1192/2003 av 3. mai 2003 om endring av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 91/2003 om jernbanetransport

Sammendrag av innholdet

Forordningen knytter seg til europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 91/2003 om jernbanetransport (jfr. omtale ovenfor). Kommisjonsforordningen medfører endringer i europaparlaments og rådsforordningen i artikkel 3 nr. 1, der det blir innført en rekke definisjoner som er nødvendige for å kunne sikre harmoniseringen av data som samles inn.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget til forordning. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer. Rettsakten har ingen administrative konsekvenser og moderate økonomiske konsekvenser.

Sakkyndige instansers merknader

Rettsakten har vært vurdert av Statistisk sentralbyrå i samråd med berørte parter som Jernbaneverket og Jernbanetilsynet, som finner den relevant og akseptabel.

Vedlegg XXII Selskapsrett

303 R 1435 Rådsforordning (EF) nr. 1435/2003 av 22. juli 2003 om vedtektene for europeiske samvirkeforetak (SCE-foretak)

Sammendrag av innholdet

Formålet med forordningen er å gjøre det mulig å etablere samvirkeforetak på europeisk nivå. En forutsetning for å etablere et slikt europeisk samvirkeforetak, er at foretaket har virksomhet i minst to stater innenfor EØS-området.

Kapittel I inneholder alminnelige bestemmelser. Her fremgår blant annet at det europeiske samvirkeforetakets kapital skal være fordelt på andeler, og at minste kapital skal være 30 000 euro. Det blir nærmere angitt hvilke regler som skal regulere samvirkeforetaket. Reglene i forordningen skal blant annet på visse punkter suppleres av de regler som gjelder for samvirkeforetak i den staten det europeiske samvirkeforetaket har sitt hjemsted. Forordningen åpner også for at samvirkeforetaket på nærmere fastsatte vilkår kan flytte hjemsted fra en EØS-stat til en annen.

Kapittel II inneholder nærmere regler om stiftelse av et europeisk samvirkeforetak.

Kapittel III inneholder regler om samvirkeforetakets struktur. Samvirkeforetaket skal ha en generalforsamling og dessuten enten et administrasjonsorgan (ett-nivå system) eller et tilsynsorgan og et ledelsesorgan (to-nivå system).

Kapittel IV har bestemmelser om utstedelse av andeler det er knyttet særlige fordeler til.

Kapittel V har bestemmelser om anvendelse av overskudd.

Kapittel VI har regler om årsregnskap og konsoliderte regnskap.

Kapittel VII har regler om oppløsning, likvidasjon, konkursbehandling og betalingsstans.

Kapittel VIII inneholder supplerende bestemmelser og overgangsbestemmelser, mens kapittel IX inneholder avsluttende bestemmelser.

Det er uttrykkelig sagt i fortalen punkt 16 at forordningen ikke omhandler andre lovområder, som f.eks. skatterett, konkurranserett, immaterialrett eller konkursrett.

Ifølge fortalen punkt 17 skal medarbeiderinnflytelse i det europeiske samvirkeforetaket reguleres av et særskilt direktiv.

Merknader

Å organisere europeiske samvirkeforetak vil bli et alternativ til å organisere nasjonale samvirkeforetak, på samme måte som forordning (EF) nr. 2157/2001 om europeiske selskaper vil åpne for at det organiseres europeiske selskaper som alternativ til nasjonale allmennaksjeselskaper. Forordning (EF) nr. 2157/2001 ble innlemmet I EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 93/2002 av 25. juni 2002, jf. også St.prp. nr. 35 (2002-2003).

Reglene om europeiske samvirkeforetak representerer en rettslig nyskapning, som må innarbeides i norsk rett. Det tas sikte på å gjennomføre forordningen i en egen lov. Gjeldende norsk samvirkerett er overveiende ulovfestet. Samvirkelovutvalget har imidlertid foreslått at det gis en alminnelig lov om samvirkeforetak i Norge, jf. NOU 2002: 6 Lov om samvirkeforetak. Justisdepartementet arbeider med oppfølgningen av Samvirkelovutvalgets utredning. De to lovarbeidene – gjennomføringen av forordningen og utarbeidelsen av en norsk samvirkelov – må ses i sammenheng, særlig fordi forordningen på flere punkter henviser til nasjonale regler.

Sakkyndige instansers merknader

Forordningen er etter Justisdepartementets oppfatning akseptabel og EØS-relevant.