Vedlegg I  Veterinære og plantesanitære forhold

Kapittel I
Veterinære forhold

KOM(94) 11 Forslag til rådsdirektiv som endrer rådsdirektiv 90/428/EØF om handel med dyr av hestefamilien beregnet på konkurranser og om fastsettelse av vilkår for deltakelse i konkurranser

Sammendrag av innholdet

Forslaget setter grenser for hvor stor andel av overskudd ved spill/konkurranse som kan nyttes til premier dersom medlemsstatene ønsker å bruke midler av spill/konkurranser til stimulans for avl på hestene, og hvor stor andel som kan nyttes til sikkerhet, utvikling og forbedring av hesteavlen. Kommisjonen skal informeres om retningslinjer for fordeling av midlene. Det åpnes imidlertid for at premier midlertidig kan settes høyere i enkelte løp.

Merknader

Av brutto-omsetning fra totalisatorspill på hest nyttes 29,5 % til administrasjon, premier og støtte til fremme av hestesport, hestehold og avl. Midler til tilsvarende støtte er ikke gitt for andre konkurranser med hest. Forslagets angivelse av størrelsen på fordelingen av overskudd på spillet, må vurderes nøyere, siden vi i Norge har det klare formålet med spillet at midlene skal komme hesteholdet, sporten og avlen til gode. Dersom det blir vedtatt et direktiv som fastsetter øvre grenser for bruk av midler til formålet, må det innarbeides i forskrift for totalisatorspill.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet.

KOM(97) 643 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av direktiv 89/662/EØF angående veterinærkontroll ved handel innen Fellesskapet med sikte på gjennomføring av det indre marked, for å forsterke kontrollen

Sammendrag av innholdet

Med bakgrunn i BSE-krisen fremmes det forslag om å forsterke kontrollen ved handel innen Fellesskapet, og at det databaserte ANIMO-systemet tas i bruk i den forbindelse.

Merknader

ANIMO-systemet er tatt i bruk til meldinger om forflytning av dyr og animalske produkter mellom medlemsstatene og brukes aktivt i kontrollen med slik forflytning.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

KOM(00) 320 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv som endrer rådsdiretiv 96/22/EF om forbud mot bruk av visse stoffer som har en hormonell eller tyreostatisk virkning og av beta-agonister innenfor husdyrhold

Sammendrag av innholdet

Forslaget har bakgrunn i saken som USA og Canada har brakt inn for WTO angående EUs forbud mot innførsel fra tredjestater av produkter av husdyr og akvakulturdyr som er tilført stoffer med hormonell virkning. Den vitenskapelige veterinærkomite har vurdert de potensielt negative virkninger av rester i storfekjøtt og storfekjøttprodukter av de hormonene det gjelder (østradiol 17b , testosteron, progesteron, trenbolonacetat, zeranol og melengestrolacetat) på folkehelsen. Komiteen fant at det ikke kan fastsettes et akseptabelt daglig inntak for noen av hormonene brukt som vekstfremmere.

Spesielt når det gjaldt østradiol 17b , mente komiteen at nyere forskning viser at det må betraktes som kreftfremkallende, og at det ikke går an å kvantifisere risikoen. Kommisjonen har derfor foreslått overfor Parlamentet og Rådet at det innføres et totalforbud mot bruk til matproduserende dyr, og at det bare tillates brukt i terapeutisk øyemed til andre dyr. Når det gjelder de andre fem hormonene, foreslås det at de fortsatt forbys midlertidig, men at forbudet blir tatt opp til ny vurdering med regelmessige mellomrom. Bruk i terapeutisk øyemed kan fortsatt tillates på de vilkår som går frem av direktiv 96/22/EF.

Merknader

Om forslaget blir vedtatt betinger det endring i forskrift om kontrolltiltak for restmengder av visse stoffer i animalske næringsmidler, produksjonsdyr og fisk for å sikre helsemessig trygge næringsmidler.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

KOM(00) 438(1) Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om næringsmiddelhygiene

Sammendrag av innholdet

Forslaget er del av et omfattende reorganiserings- og forenklingsarbeide av den europeiske mattrygghetslovgivningen som har pågått over flere år og som nå er under avslutning. Bakgrunnen for reorganiserings- og forenklingsarbeidet er at det er mange felles prinsipper for kontroll av næringsmidler som hittil har vært nedfelt på ulike og ofte overlappende måter i ulike EU-rettsakter. Videre fordi hensynet til mattryggheten begynner allerede ved dyrking av planter og oppdrett og fangst av dyr.

Forslaget viser til rådsdirektiv 93/43/EØF som fastsetter prinsippene for næringsmiddelhygiene. Direktivet er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 4A s. 153).

De eksisterende reglene, som har vært gitt i et utall direktiver og beslutninger samt noen forordninger, er i ferd med å bli samordnet i tre pilarer.

1. Næringsmiddelloven (The Food Law), som allerede er gitt (europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 178/2002 av 28. januar 2002).
2. Utkast til "Omgjøringspakken" (The recast package), som er utkast til 4 forordninger og 1 direktiv publisert 14. juli 2000. Omgjøringspakken er en harmonisering og forenkling av 17 eksisterende direktiver (ett angående generell hygiene og 16 angående folkehelsehensynene ved markedsføring av de ulike animalske produkter).
3. Utkast til næringsmiddelkontrollforordning som ventes publisert høsten 2002.

Forslaget er det første av de i alt fire utkastene i "omgjøringspakken". Det omhandler generelle regler for næringsmiddelhygiene som skal gjelde (og i stor grad allerede gjelder) for all produksjon, lagring og transport av alle næringsmidler, inkludert animalske produkter og primærproduksjon og i tillegg til de spesielle reglene som gjelder for disse (art. 1). Definisjonene (art. 2) er samordnet med definisjonene i Food Law (europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 178/2002, se omtale under Vedlegg II Kapittel XII i Antatt EØS-relevante vedtatte EF-rettsakter) for ikke å overlappe. Operatørenes primære ansvar for næringsmiddelsikkerheten er understreket (art. 3). I tillegg til forslagets vedlegg II skal de spesielle reglene for animalske produkter gjelde. Denne artikkelen åpner også for å imøtekomme/modifisere kravene i tilknytning til vanskeligstilte regioner, tradisjonelle produksjonsmetoder eller råvarer såfremt disse ikke har noen varige virkninger på næringsmiddelhygienen. Videre er det innført krav om overholdelse av følgende krav: kjølekjeden, gjeldende mikrobiologiske krav, gjeldende temperaturkrav i produkter, gjeldende prøvetakings og analysekrav, standarder og mål for utførelse (art 4). Det innføres krav om egenkontroll basert på full HACCP (Hazard Analysis Critical Control Points) i hele industrien (inkludert animalsk industri som kjøtt, fisk, melk og annet) for alle virksomheter unntatt dem i primærproduksjonen (art. 5). I primærproduksjonen skal kontrollen foregå etter GPM-prinsippene (god produksjonspraksis), angitt i vedlegg I, kapittel I og II. Det innføres hjemmel for spesielle mattrygghetskrav (art. 6) og krav til medlemsstatene om å oppmuntre industrien til utvikling av frivillige nasjonale veiledere (art. 7) og retningslinjer for utarbeidelse av fellesskapsveiledere (art. 8). Det innføres krav om registrering av næringsmiddelvirksomheter, inkludert deres art, navn og adresse, nummerering og listeføring, og om nødvendig godkjenning, av alle virksomheter. Dersom godkjenning er nødvendig, skal virksomheten på forhånd inspiseres for å sikre overensstemmelse med reglene. Produkter må være merket slik at matens opprinnelse kan identifiseres. Metodene for dette skal beskrives enten i generelle eller spesielle kontrollregler (art. 9). Det er understreket at det skal gjelde samme krav til importerte og eksporterte varer som de som produseres i EØS området (art. 12).

Vedlegg I gjelder krav til primærproduksjon og eventuell tilberedning/prosessering i tilslutning til denne og omfatter generelle krav i kapittel I. Her finner man generelle krav om beskyttelse av primærproduktene mot forurensning, skade eller annen uheldig påvirkning. Kapittel II gir krav om å kontrollere usikkerheter ved hjelp av GMP-prinsippene i veilederne utarbeidet i samsvar med art. 7 og 8. Det gis krav om at oppholdsrom, fôrrom, utstyr og transportmidler skal holdes rene og evt desinfiserte. Dyr skal holdes rene, skadedyr skal bekjempes, forurensning skal forhindres ved håndtering av avfall og døde dyr. Det skal iverksettes tiltak for å forhindre introduksjon og spredning av smittsomme sykdommer og smittestoffer som kan overføres til mennesker. Det skal iverksettes forebyggende tiltak ved introduksjon av nye dyr og syke dyr eller dyr som er mistenkt for å være syke skal isoleres. Ved mistanke om utbrudd av smittsom sykdom skal myndighetene varsles. Det skal tas hensyn til resultater av undersøkelser av dyreprøver eller andre prøver av folkehelsemessig betydning. Fôrtilsetninger og veterinært foreskrevne medisiner skal brukes i henhold til forskrivning eller retningslinjer. Kapittel III omhandler krav til planteprodukter som ved hjelp av utarbeidede veiledere skal sikre riktig bruk av ugrasmidler, riktige produksjons-, håndterings-, lagrings- og transportmetoder, videre metoder for å unngå ulike typer forurensning (biologiske, fysiske, kjemiske), og metoder for bruk av vann og organisk avfall og om rengjøring og nødvendig desinfeksjon av lokaler, utstyr og transportmidler. Det gis krav om dokumentasjon av en rekke forhold av folkehelsemessig betydning på gården.

Vedlegg II omhandler generelle krav til alle næringsmiddelvirksomheter unntatt primærproduksjon og er inndelt i fire kapitler. Kapittel I omhandler generelle krav som gjelder alle næringsmiddelvirksomheters lokaliteter, inkludert utendørsområder og plassering, men unntatt det som er omhandlet i kapittel III. Kapittel II omhandler spesielle krav til lokaler hvor næringsmidler fremstilles, behandles eller håndteres, unntatt spiserom og lokaler omhandlet i kapittel III. Kapittel III omhandler krav til midlertidige og flyttbare lokaliteter slik som salgsvogner, salgsmaskiner, markedsboder, lokaliteter som primært benyttes til private formål, men hvor det fremstilles næringsmidler til annet enn privat forbruk og lokaliteter som tidvis benyttes til cateringformål. Kapittel IV omhandler krav til transport av næringsmidler. Kapittel V omhandler krav til utstyr. Kapittel VI omhandler krav til avfallsbehandling. Kapittel VII omhandler krav til vannforsyning. Kapittel VIII krav til personlig hygiene. Tidligere krav om helseattest for personell som jobber med fiskevarer er ikke tatt med i forslaget. Kapittel IX setter krav til matvarer. Kapittel X krav til innpakking og emballering. Kapittel XI omhandler vilkår ved bruk av varmebehandling, røking og salting. Kapittel XII omhandler krav til opplæring.

Merknader

På samme måte som en i EU ser alle de tre regelverkspilarene under ett, bør dette også gjøres i Norge slik at gjennomgangen av hele det norske næringsmiddelregelverket også tar de hensyn som ligger til grunn for omorganiseringen i EU. Dette er nødvendig av flere grunner:

1. For å sikre at hele det norske næringsmiddelregelverket blir vurdert under ett og for å unngå at en særnorsk organisering av arbeidet hindrer og ikke fremmer de hensyn nyorganiseringen av regelverket ivaretar
2. For å sikre at de prinsipielle endringene i EU-regelverket nedfelles på riktig sted i nasjonalt regelverk og at overlappinger unngås
3. For å sikre at viktige nye detaljer kommer inn i nasjonalt regelverk

Det er kravet om ensartet anvendelse og transparens i regelverket og den mulighet for rask oppdatering dette vil gi, som ligger til grunn for at utkastene er fremmet i form av forordninger.

Når det gjelder dette forordningsutkastet spesielt, vil følgende forhold være viktige å vurdere:

1. Det må vurderes hvor i norsk regelverk understrekningen av at ansvaret ligger hos virksomhetsoperatørene (inkludert primærprodusenter) i artikkel 3 skal tas inn så det blir gjeldende for alle operatører
2. Det er lagt inn muligheter for tilpasning av kravene i vedlegg II, ved at det enkelte land i samråd med Kommisjonen (ESA), og forutsatt at de hygieniske mål nås, vil kunne ta hensyn til operatører som er plassert i geografisk vanskelig tilgjengelige områder eller som er berørt av lokale forsyningsvanskeligheter eller for å ta hensyn til tradisjonelle produksjonsmetoder
3. Internkontrollforskriften må gjennomgås og evt endres (eller erstattes) slik at den blir overensstemmende med kravet om HACCP i artikkel 5. Den nåværende norske internkontrollforskriften er prinsipielt forskjellig ved at den er reaktiv og ikke proaktiv slik kravet nå vil bli og dessuten ikke tydelig nok inneholder alle de 7 prinsippene som utgjør HACCP, spesielt kravene om intern-revisjon og dokumentasjon. På fiskesiden har kravet om egenkontroll basert på HACCP vært gjeldende siden 1994.
4. Det må også sikres at kravet i artiklene 7 og 8 om å stimulere til utarbeidelse av veiledninger, og at det også gjøres oppmerksom på at det er frivillig å følge dem, blir tatt inn i instruks eller regelverk. Det understrekes at HACCP ikke er en erstatning for offentlig kontroll, men et tillegg til de hygieniske sikkerhetstiltak som avkreves enhver næringsmiddelvirksomhet. På fiskesiden har det vært laget flere veileder for næringen. Siste egenkontroll-veileder ble laget i 1999
5. Artikkel 9 om autorisasjon er en utvidelse i forhold til nåværende regler. Det vil bli krav om inspeksjon før autorisasjon kan gis
6. Det må sikres hjemmel for å pålegge og kontrollere at alle virksomhetsoperatører (inkludert primærprodusenter) har tilstrekkelige identifiserings- og sporbarhetssystemer for sine produkter til å kunne trekke eventuelt helsemessig risikable produkter tilbake fra markedet slik som forutsatt i artikkel 10

Siden dette vil bli en forordning er friheten til å lage nasjonalt tilpassede regler begrenset av hensyn til behovet for et likelydende og likt fungerende regelverk i alle EØS-land. Administrative konsekvenser kan ikke utelukkes, bl.a. på grunn av utvidelsen til å omfatte primærproduksjonene, på grunn av gjennomføringen av fullstendig registreringsplikt og innføring av HACCP. Omfanget av de administrative konsekvensene vil også avhenge av i hvilken grad det kan tas hensyn til, som forslaget innebærer, ved de organisatoriske forandringer som allerede er under gjennomføring på matområdet.

Innføringen av disse reglene kommer samtidig med innføringen av nytt mattilsyn, og det er sannsynlig at det vil ha økonomiske konsekvenser for tilsynet ut over de utgifter som omstillingen vil kreve slik den allerede er forutsatt. Det vil imidlertid være av betydning i den sammenheng at regelendringene tas hensyn til ved omorganiseringen. Hvorvidt innføringen vil ha økonomiske konsekvenser for næringsmiddelindustrien, er noe usikkert, selv om mattrygghetshensynet nå også eksplisitt utvides til å omfatte primærproduksjonene. Selv om innføring av HACCP i alle virksomheter først og fremst dreier seg om endring av tenkesett og handlingsmønstre kan det på noe sikt innebære behov for endringer som har tyngre økonomiske følger.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

KOM(00) 438(2) Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om hygieneregler for næringsmidler av animalsk opprinnelse

Sammendrag av innholdet

Hensikten med forslaget er å ta hensyn til endringer innenfor området næringsmiddelhygiene og få en klarere og mer presis definisjon av hygienereglene for næringsmidler av animalsk opprinnelse. Forslaget innebærer en forenkling av det eksisterende regelverk. Formålet med endringene er å få til et høyt beskyttelsesnivå for forbrukerne med hensyn til matvaretrygghet. Om det er nødvendig for å beskytte forbrukerne, vil reglene bli skjerpet. Det tas sikte på et harmonisert sett med regler til bruk for alle typer næringsmidler av animalsk opprinnelse. Regler som er produktspesifikke er foreslått fastsatt i egne vedlegg.

Forslaget er en sammenslåing og forenkling av følgende 13 eksisterende (vertikale) direktiver på det veterinære folkehelseområdet: ferskt kjøtt, ferskt fjørfekjøtt, trikinundersøkelser, kjøttprodukter, eggprodukter, skjell (levende toskallede muslinger), fisk og fiskeprodukter, kaniner og oppdrettsvilt, vilt, melk og melkeprodukter, hygieneregler for fiskebåter, hygieneregler for andre animalske produkter (balai) og hygieneregler for hakket kjøtt.

Utkastet omhandler spesielle regler for animalske produkter som kommer i tillegg til de generelle reglene som gjelder for næringsmidler i sin alminnelighet, og som er gitt i KOM(00) 438(1).

Utkastet er organisert som en meget kort forordningstekst med 7 artikler. Substansen fra de eksisterende direktivene ligger i de 3 vedleggene. Vedlegg 1 er definisjoner.

Vedlegg 2 er de spesielle krav som omhandler substansen i de någjeldende direktivene og er inndelt i 15 seksjoner svarende til ulike produkter. Stort sett svarer hver seksjon til hvert enkelt av de tidligere direktivene, men direktivet som omhandler andre animalske produkter (balai) er delt opp i enkelt-seksjoner for froskelår, snegler, fett og fettgrever, behandlede mager, blærer og tarmer og en seksjon for gelatin. Dessuten er direktivet for trikiner tatt inn i seksjonen for tamme klovdyr (tidligere ferskt kjøtt) og direktivet om fiskebåter er tatt inn i seksjonen for fisk. Det vil kunne komme til ytterligere produkter, for eksempel kollagen (allerede vedtatt) og honning (foreligger utkast).

Forslaget setter krav til merking med ovalt sunnhetsmerke. Slik merking vil også bli gjeldende for fisk og fiskevarer og vil derfor bli et nytt krav på fiskesiden. Norske betenkeligheter til dette nye kravet ble oversendt EU-kommisjonen i 1999.

Forslaget omtaler levende toskallede muslinger og unntar viltplukkede kamskjell fra deler av bestemmelsene, mens rådsdirektiv 91/492/EØF i tillegg til toskallede muslinger av bløtdyr omfatter både snegler, pigghuder og sekkedyr. Fiskeridirektoratet mener det bør klargjøres om villfanging/villplukking av disse artene og andre arter av toskallede muslinger skal være unntatt de samme bestemmelser som villplukkede kamskjell med hensyn på klassifisering av produksjonsområder. Dette punktet er også kommentert under forslaget til forordning i KOM(02) 377.

Forslaget tillater ikke lagring av fisk i blanding av is og vann når fisken er kommet på land. Norske betenkeligheter til dette forholdet ble oversendt EU-kommisjonen i 1999. Antall fiskearter med hensyn til grenseverdier for histamin, er utvidet.

Antall fiskearter som etter gjennomgått enzymmodning i saltlake kan ha et høyere innhold av histamin, er begrenset kun til å omfatte ansjosfamilien. I rådsdirektiv 91/493 kan sildefamilien (Clupeidae), makrellfamilien (Scombridae), ansjosfamilien (Engraulidae) og Coryphaenidae (gullmakrell) ha et høyere histamininnhold.

Forslaget setter krav til at frosne blokker av fiskevarer som er produsert på fiskefartøy, skal "innpakkes" før landing. Frysebåter skal godkjennes, ikke bare registreres.

Vedlegg 3 omhandler import.

Forslaget åpner for at myndighet i en annen tredjestat enn den tredjestat hvis flagg fartøyet fører, kan godkjenne fabrikkfartøy og frysefartøy. Betingelsen er at denne tredjestaten står på EU-listen over tredjestater, hvorfra det er tillatt å importere fiskevarer til EU, og at fiskevarene landes regelmessig på dets område og kontrolleres av dets myndigheter som skal anbringe sunnhetsmerker på varene og utstede sunnhetsattester.

På grunn av det store antall detaljer som er gjennomgått i arbeidsgruppene og som er overført fra de gjeldende direktiver og i enkelte tilfelle modifisert, samt det faktum at det fortsatt foregår modifikasjoner, vil det være nødvendig å gjennomgå disse systematisk og i detalj. Dersom hensikten med forenklingen av regelverket i EU også skal bli gjenspeilet i det norske regelverket, må en slik gjennomgang, på samme måten som i EU, ses i forhold til innhold og oppbygningen av den allerede eksisterende "Food law" og innhold og oppbygning av utkastet til den generelle forordningen om næringsmiddelkontroll. Under arbeidet med dette regelverket i EU ses de ulike rettsaktene hele tiden i sammenheng for derved å unngå overlappinger og søke å oppnå et så enkelt og klart regelverk som mulig.

Det er ikke mulig å utelukke at enkelte av endringene som er eller vil bli gjort, kan ha prinsipiell betydning i forhold til eksisterende norsk regelverk.

Merknader

Næringsmiddellov, kjøttkontrollov, fiskekvalitetslov og landbrukskvalitetslov med tilhørende forskrifter inneholder mange av prinsippene og majoriteten av de deskriptive detaljene, men er ikke organisert slik at de prinsippene som er nedfelt i "The Food Law" og i KOM(00) 438(1) (generell næringsmiddelhygiene) er gjort gjeldende for hele det animalske næringsmiddelområdet.

Forslaget vil gi anledning til å forenkle og bedre det lovmessige grunnlaget for kontrollen med næringsmidler også i Norge.

Trolig vil det ikke bli noen administrative konsekvenser utover de som vil følge av de organisatoriske forandringer som allerede er under gjennomføring på matområdet.

Innføringen av disse reglene kommer samtidig med innføringen av nytt mattilsyn, og det er sannsynlig at det vil ha økonomiske konsekvenser for tilsynet ut over de utgifter som omstillingen vil kreve slik den allerede er forutsatt. Det vil imidlertid være av betydning i den sammenheng at regelendringene tas hensyn til ved omorganiseringen. Hvorvidt innføringen vil ha økonomiske konsekvenser for næringsmiddelindustrien, er noe usikkert, selv om mattrygghetshensynet nå også eksplisitt utvides til å omfatte primærproduksjonene. Selv om innføring av HACCP i alle virksomheter først og fremst dreier seg om endring av tenkesett og handlingsmønstre, kan det på noe sikt innebære behov for endringer som har tyngre økonomiske følger.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet.

KOM(00) 438(4) Forslag til rådsforordning som fastsetter de dyrehelsemessige vilkårene for produksjon, frambud og import av produkter av animalsk opprinnelse som er beregnet til humant konsum

Sammendrag av innholdet

Forslaget innebærer endring i de dyrehelsemessige vilkårene ved import fra tredjestater, og skal hindre at dyresykdommer skal kunne spres med produkter av animalsk opprinnelse. Formålet er å forenkle og harmonisere reglene som regulerer handel med animalske produkter, slik at den skjer på en måte som sikrer høy beskyttelse av dyrehelsen. Det tar sikte på å rette opp de mangler på konsekvens som det har blitt ved at det er fastsatt særlige bestemmelser ut fra dyrehelsehensyn. Forslaget fokuserer på kartlegging av dyresykdommer som kan overføres med animalske produkter, og inneholder skisser til hva som kan gjøres for å unngå dem gjennom kontroll, inspeksjoner osv.

Forslaget inneholder både regler for frambud av animalske produkter og for import fra tredjestater. Varer med opprinnelse i Fellesskapet skal stamme fra dyr som oppfyller dyrehelsemessige krav i relevant fellesskapslovgivning. Produkter skal ikke komme fra dyr som er omfattet av restriksjoner (land, region eller besetning) pga. sykdommer som er nevnt i vedlegg til forordningen eller andre fellesskapstiltak for å bekjempe sykdom. Det samme gjelder slakteriet som dyret er slaktet ved. Det er foreslått unntak for varer som har gjennomgått tilfredsstillende varmebehandling og som går i separat varestrøm

Ved import fra tredjestater er vilkårene ekvivalente med vilkårene innen Fellesskapet. Som i gjeldende regelverk skal det etableres lister over tredjestater som det tillates import av spesifiserte animalske produkter fra, og kriteriene for å bli listeført angis.

Merknader

Forhold som foreslås regulert av den foreslåtte forordningen, er i dag regulert i flere norske forskrifter om dyrehelsemessige betingelser for innførsel og utførsel. Disse bygger på en rekke rettsakter. Forslaget vil kreve utvikling av nytt forskriftsverk om dyrehelsemessige betingelser for frambud av og innførsel fra tredjestater av produkter av animalsk opprinnelse.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

KOM(00) 438(5) Forslag til europaparlaments- og rådsforordning som opphever visse direktiver om næringsmiddelhygiene og helseaspekter ved produksjon og frambud av produkter av animalsk opprinnelse til humant konsum, og endring av direktivene 89/662/EØF og 91/67/EØF

Sammendrag av innholdet

Som et resultat av de øvrige forslagene under KOM(00) 438 og KOM(02) 377, vil 17 rådsdirektiver om næringsmiddelhygiene og helseaspekter ved produksjon og frambud av produkter av animalsk opprinnelse til konsum, bli opphevet. Forslaget lister de 17 direktivene (rådsdirektivene 93/43/EØF, 64/433/EØF, 71/118/EØF, 72/461/EØF, 77/96/EØF, 77/99/EØF, 80/215/EØF, 89/362/EØF, 89/437/EØF, 91/492/EØF, 91/493/EØF, 91/494/EØF, 91/495/EØF, 92/45/EØF, 92/46/EØF, 92/48/EØF og 94/65/EØF). I tillegg foreslås det at vedlegg II til rådsdirektiv 92/118/EØF oppheves, og at det foretas endring i vedlegg A til rådsdirektiv 89/662/EØF og artikkel 9 i rådsdirektiv 91/67/EØF.

Merknader

Forslaget er en naturlig følge av de endringer som er foreslått i KOM(00) 438(1), (2) og (4) og KOM(02) 377.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

KOM(00) 529 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om helsekrav ved ikke-kommersiell flytting av kjæledyr

Sammendrag av innholdet

Forslaget tar utgangspunkt i at det er nødvendig å få til harmoniserte regler for flytting av kjæledyr både innen Fellesskapet og dyr som tas inn fra tredjestater. Tidligere strenge regler i enkelte land hadde sin bakgrunn i at rabies var utbredt. Bekjempelse av rabies har vært vellykket, og det er nå svært få tilfeller av rabies hos hund og katt hvert år innen EU.

Storbritannia/Nord-Irland, som tidligere hadde 6 måneders karantene for hund og katt som kom fra de fleste land, har nå endret sitt importregime slik at hunder og katter fra medlemsstatene og noen tredjestater som er rabiesfri eller har sykdommen under kontroll, kan komme inn uten karantene. Vilkåret er at dyret er elektronisk merket (chips), er vaksinert mot rabies med inaktivert vaksine minst 6 måneder før de kommer inn i Storbritannia/Nord-Irland og at antistofftiter er sjekket.

Forslaget bygger i det vesentlige på det systemet som Storbritannia/Nord-Irland har. Det tas sikte på å la det gjelde for medlemsstatene og en del tredjestater. For noen medlemsstater vil reglene blir strengere enn i dag, fordi de ikke krever testing av antistofftiter.

Merknader

Forskrift 3. september 1998 nr. 860 om dyrehelsemessige betingelser for innførsel av hund og katt til Norge åpner for flytting av hund og katt innen EØS-området på noenlunde samme vilkår som ved innførsel av hund og katt til Storbritannia/Nord-Irland. Forslaget vil kunne medføre noen endringer i norsk importregime, vesentlig for dyr som kommer fra tredjestater.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

KOM(01) 197 Forslag til rådsforordning som endrer forordning (EF) nr. 411/98 når det gjelder ventilasjon i veitransportmidler som brukes til langdistansetransport av dyr

Sammendrag av innholdet

Ifølge direktiv 91/62/EØF skal hest, storfe, gris og småfe ikke transporteres mer enn 8 timer på vei uten hvile. Maksimumstiden kan økes om transportmidlet er spesielt innredet for det. Tilstrekkelig ventilasjon er en av de viktigste faktorene ved transport av dyr over store avstander. Det er spesielt viktig fordi dyr kan bli transportert til områder med et helt annet og varmere klima enn i området de kommer fra. Det har ofte vært rapportert om at dyr har dødd ved høye temperaturer, spesielt når de venter på å komme om bord i ferger. Fordi slike rapporter skader dyretransportenes omdømme og gjør at folk ikke vil akseptere transport over store avstander, har Kommisjonen funnet det nødvendig å lage forslag til regler.

Forslaget bygger på en rapport om Standarder for mikroklima i dyretransportmidler til bruk på vei, lagt frem i desember 1999. I rapporten var ikke forholdene for hest omtalt, men i det fremlagte forslaget er hest tatt med. Forslaget inneholder en rekke krav til transportmidler, bl.a. at det skal være system for måling av temperatur og fuktighet, alarmsystem og mulighet for å registrere dataene.

Merknader

Etter forskrift 2. april 2001 nr. 384 om transport av levende dyr er det for transport av angjeldende dyrearter maksimum transporttid på 8 timer. Det er et generelt unntak for fylkene Nordland, Troms og Finnmark, hvor dyrene kan transporteres i 11 timer.

Ved transport over 8 timer skal transportmidlet oppfylle visse krav (EU-direktivet). Når det gjelder ventilasjon, er det krav om måling og registrering av temperatur, men ikke luftfuktighet. Blir dette krav i EU, må Norge rette seg etter det og endre transportforskriften.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet.

KOM(01) 452(2) Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om overvåking av zoonoser og zoonotiske smittestoffer, endring av rådsvedtak 90/424/EØF og oppheving av rådsdirektiv 92/117/EØF

Sammendrag av innholdet

Ulike zoonoser (sykdommer som kan smitte fra dyr til mennesker) har stor betydning for folkehelsen, og det er viktig å arbeide for å holde kontroll med dem. Zoonoser som sprer seg med mat fører til lidelse for mennesker og tap for produsenter og matvareindustri. Det er krav om overvåking av zoonoser i EU-regelverket, men de resultatene det enkelte land kan vise til, er ikke sammenliknbare, fordi dataene ikke er innhentet på samme måte. Dette gjør det vanskelig å kontrollere de enkelte zoonosene og foreta gode risikovurderinger.

Hensikten med forslaget er å sikre en god overvåking av zoonoser, slik at en kan få den nødvendige informasjonen om situasjonen innen Fellesskapet til å evaluere utvikling av og kilder til zoonoser. Direktivet skal ikke omfatte overførbare spongiforme encefalopatier.

Det settes opp regler for hvordan en skal overvåke zoonoser, zoonotiske smittestoffer og antimikrobiell resistens, og hvordan en skal foreta undersøkelser ved utbrudd av matbårne sykdommer. Det er forslag til regler for hvordan rapportering til Kommisjonen og EFSA (European Food Safty Authority) skal foregå og hvordan samlerapport skal utarbeides. Det er videre bestemmelser om fellesskapslaboratorier og nasjonale referanselaboratorier.

Listen over hvilke sykdommer som etter forslaget skal regnes som zoonoser er utvidet betraktelig i forhold til direktiv 92/117/EØF. Bakgrunnen er at nyere kunnskaper har vist at flere sykdommer i dag har betydning som zoonoser.

Merknader

Det er også i norsk interesse å få bedre harmoniserte regler for overvåking og kontroll med zoonoser. Direktiv 92/117/EØF er en del av EØS-avtalen, og Norge sender årlig rapport om zoonoser til ESA med kopi til Kommisjonen. Den norske rapporten går inn i den samlede rapporten som Kommisjonen utarbeider hvert år.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet.

KOM(01) 452(3) Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om kontroll med salmonella og andre matbårne zoonotiske smittestoffer og endring av rådsdirektivene 64/432/EØF, 72/462/EØF og 90/539/EØF

Sammendrag av innholdet

Forslaget må ses i sammenheng med forslaget omtalt over. Hensikten med forslaget er å sikre riktige og effektive tiltak for å kontrollere salmonella og andre zoonotiske smittestoffer, og redusere utbredelsen av dem og den risiko de utgjør. Det er listet opp de viktigste områdene det skal settes inn tiltak på i hele Fellesskapet, i den hensikt å få bedre kontroll. Det er også satt opp tidspunkt for når tiltak skal settes i verk. Alle typer salmonella hos avlshøns og mer spesifikke salmonellatyper hos annet fjørfe og gris vil være fellesskapstiltak. Det er videre krav om at det enkelte land skal ha kontrollprogrammer for zoonoser ut i fra situasjonen i landet. Også næringsmiddelbransjen skal ha overvåkings- og kontrollprogrammer.

Det er forslag om krav til testing for zoonotiske smittestoffer ved handel innen Fellesskapet og innførsel fra tredjestater.

Merknader

Som anført under forslaget ovenfor, er det også i norsk interesse å få bedre harmoniserte regler for overvåking og kontroll med zoonoser. Det er svært positivt at EU tar opp spørsmålet om bedre kontroll med salmonella. Norge har overvåkingsprogrammer for salmonella hos levende dyr og animalske produkter. Programmet ble vurdert av Kommisjonen og godkjent i forbindelse med forhandlingene om EØS-avtalen. Norge har en noe bedre situasjon enn enkelte EU-land når det gjelder salmonella, men det kan også her i landet være nødvendig å se på om det bør overvåkes mer på enkelte felter.

Sverige og Finland fikk under medlemskapsforhandlingene mulighet til å kreve såkalte salmonellagarantier med hensyn til storfe, svin og fjørfe inntil andre land har oppnådd et ekvivalent beskyttelsesnivå. Norge har en likelydende salmonellagaranti.Garantien vil fortsatt gjelde i den nye forordningens artikkel 9 med særskilte vilkår for salmonella for levende dyr som sendes til Sverige og Finland.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet.

KOM(01) 703 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv som endrer rådsdirektiv 86/609/EØF om tilpasning av lover, forskrifter og administrative prosedyrer i medlemsstatene med hensyn til beskyttelse av dyr som brukes til forsøk og andre vitenskapelige formål

Sammendrag av innholdet

Forslaget åpner for bruk av komitologiprosedyre for godkjenning av eventuelle endringer i vedlegg til direktivet som omhandler tekniske krav til hold og stell av forsøksdyr. Kravene er basert på Europarådets konvensjon om beskyttelse av forsøksdyr.

Merknader

Forslaget medfører ikke behov for regelverksendring. Dette er et prosedyrevedtak som åpner for en enklere behandling av endringer i vedlegget til direktivet. Det medfører en delegering av myndighet til Kommisjonen og åpning for en komitologiprosedyre. Dette er svært gledelig for Norge som ellers har lite anledning til å delta i arbeid med utvikling av dyrevernregelverk innen EU siden det meste foregår på råds- og parlamentsnivå.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet.

KOM(01) 704 Forslag til rådsvedtak angående konklusjonen i tileggsprotokoll til europeisk konvensjon om beskyttelse av virveldyr som brukes til forsøk og andre vitenskapelige formål

Sammendrag av innholdet

Forslaget innebærer at EU slutter seg til protokoll om endringer i Europarådets konvensjon om beskyttelse av forsøksdyr.

Merknader

Forslaget har ingen relevans for Norge.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet.

KOM(02) 377 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om kontroll av animalske næringsmidler

Sammendrag av innholdet

Forslaget erstatter KOM(00) 438(3), som er trukket tilbake.

Forslaget inneholder regler om kontroll med animalske næringsmidler, spesielt kjøtt, men også fisk, melk og levende skjell og kommer i tillegg til kravene som vil komme i den generelle forordningen om kontroll med næringsmidler (KOM(00) 438(1)). Forslaget er delt i 7 korte artikler og 4 vedlegg. Det inneholder vesentlige endringer i forhold til gjeldende regler.

Kravene til tilsynsmyndigheten skjerpes ved at det foreslås formelle krav, inkludert eksamen/test, for tilsynsveterinærene og assistentene. Det blir krav om minimum 200 timer praktisk trening for veterinærene og minimum 600 timer teoretisk trening og 300 timer praktisk trening for assistentene. Dette kravet skal øke til 1400 timer i år 2010. Det er en økning i forhold til den nåværende utdanningen i Norge, som er ca. 75 timer for veterinærene og 400 timer teori og 200 timer praksis for assistentene. Det blir krav om at tilsynsveterinærene skal både revidere og inspisere operatørene og deres virksomhet. Det blir krav om innsending av besetningsopplysninger forut for slakting. I dagens regelverk omfatter dette kravet bare fjørfe.

For industrien er utkastet mer fleksibelt ved at det åpner for at levende dyr kan undersøkes av tilsynsveterinær mens de er på gården dersom de skal slaktes ved et småskala-slakteri. Det åpnes ved småskala-slakterier og små viltbehandlingsanlegg også for at kontrollen av ferdige slakt kan utføres av assistent under tilsynsveterinærs ansvar på den måten at avvikende slakt henges til side for senere undersøkelse av tilsynsveterinær. Dette er en ordning som i dag bare er tillatt for fjørfe. Det åpnes for økt bruk av virksomhetenes personale som assistenter ved slakting av slaktegris og kalv under visse forutsetninger. Også dette er i dag bare tillatt ved kontroll av fjørfe. Kravet om daglig veterinært tilsyn med nedskjæringsanlegg opphører. Kravet foreslås å være at et medlem av tilsynsgruppen (tilsynsveterinær eller assistent) besøker nedskjæringsanlegg minst en gang per uke.

Når det gjelder kontroll av fisk, er det uttrykt at den offentlige kontrollen skal foretas ved landingstidspunktet eller før omsetning (første salg på en auksjon eller et engrosmarked).

Antall fiskearter med hensyn til grenseverdier for histamin, er utvidet.

Antall fiskearter som etter gjennomgått enzymmodning i saltlake kan ha et høyere innhold av histamin, er begrenset kun til å omfatte ansjosfamilien. I rådsdirektiv 91/493/EØF kunne sildefamilien (Clupeidae), makrellfamilien (Scombridae), ansjosfamilien (Engraulidae) og Coryphaenidae (gullmakrell) ha et høyere histamininnhold.

For skjell presiserer forslaget mer detaljert krav og ansvar for den kompetente myndighet i forbindelse med kontroll av dyrkingsområder og ansvaret for kontroll ved høsting.

Kompetent myndighet skal i tillegg overvåke produksjonsområdene under høsting, og tilpasse og intensivere prøvetakingen når det er fare for økt innhold av toksiner eller fekal forurensning i skjellene. Forordningen krever bl.a. at skjell skal tas ut til toksinanalyse minst en gang i uken i høsteperioden.

Som supplement til kontroll av dyrkingsområder og skjell under høsting, skal kompetent myndighet gjennomføre kontroller av sluttproduktet. Dette innebærer laboratorieundersøkelser for å sikre at produktet tilfredsstiller kvalitetskravene, og at innholdet av marine biotoksiner, forurensende stoffer og mikroorganismer ikke overstiger grenseverdiene eller utgjør en fare for konsumenten.

Når det gjelder kontroll av melk, er kravene til kontroll med rå melk innskjerpet. Dette innebærer at det blir krav om kontrollplaner for å sikre overholdelse av kvaliteten på rå melk og krav om suspensjon av produsenter som ikke kan rette opp overskridelser innen tre måneder.

Når det gjelder kontroll av melkeprodukter, er regelverket foreslått å bli mer fleksibelt ved at det blir krav om at det, overensstemmende med det som er nevnt foran, skal verifiseres at kravene til råmelkkvalitet blir overholdt. Når det er sikret, skal målene for mattrygghet oppnås ved å gjøre egnede undersøkelser hos operatørene slik som kontroll av varmebehandling og fysisk behandling. Dette gjelder for produksjonsmetoder i sin alminnelighet og inkluderer de produsenter som benytter tradisjonelle produksjonsmetoder.

Merknader

Forslaget gjelder regler som er gitt i den norske kjøttproduksjonsloven, kjøttkontrollforskriften, slakteriforskriften og kjøttkontrollinstruksen, samt i melkeforskriften og fiskekvalitetsforskriften. Det generelle norske næringsmiddelregelverket, næringsmiddelloven, generell forskrift og hygieneforskriften må også vurderes i forhold til dette utkastet, siden utkastet er en del av en pakke som omhandler både generelle og spesielle forhold, der de generelle kravene ligger i bunnen.

De nye reglene om oppmyking av kravet om levendedyr-kontroll til å kunne skje på gården (i besetningen) vil antakelig ha stor interesse for den landbaserte næringsmiddelindustrien i Norge i lys av den oppmerksomhet som det for tiden er for småskalavirksomhet. Det samme gjelder ved kontroll av melkeprodukter, der myndighetene skal konsentrere seg om at målene nås også ved bruk av tradisjonelle produksjonsmetoder. Det er viktig å være oppmerksom på den økningen av ansvaret som i begge tilfeller ligger hos produksjonsleddet (innføring av HACCP-basert egenkontroll).

Kravet om offentlig kontroll av fisk på landingstidspunktet eller før omsetning vurderer Fiskeridirektoratet som mindre strengt enn tidligere krav. I rådsdirektiv 91/493/EØF brukes formuleringen "hvert enkelt parti skal kontrolleres ved landing eller før første salg" Dette kravet kan vurderes som faktisk å være strengere enn det som nå foreslås i den nye forordningen. "Den offentlige kontroll skal foretas på landingstidspunktet eller …." Det uttrykkes ikke direkte at det skal foretas en kontroll av hvert enkelt parti, men at kontrollen, når den foretas, skal skje før første salg.

Det skjerpede kravet til tilsynsmyndighetene vil innebære behov for endringer og oppgradering av utdanningen av personell, spesielt assistenter.

Forslaget er harmonisert med de internasjonale retningslinjene og forpliktelsene som er nedfelt i Codex Alimentarius og WTOs Sanitary and Phytosanitary Agreement (SPS).

Forslaget vil, som en del av en samlet reorganisering av regelverket, forenkle og bedre det lovmessige grunnlaget for kontrollen med alle animalske næringsmidler på alle stadier, inkludert alle innsatsfaktorer og hensyn av betydning for, og forbrukernes opplevelse av, mattrygghet i Norge og på Norges eksportmarkeder (fisk).

Siden innføringen av disse reglene kommer samtidig med innføringen av nytt mattilsyn, er det ikke usannsynlig at de vil kunne ha økonomiske konsekvenser for tilsynet ut over de utgifter som omstillingen vil kreve slik den allerede er forutsatt. Det vil imidlertid være av betydning i den sammenheng at regelendringene tas hensyn til ved omorganiseringen. Hvorvidt innføringen vil ha økonomiske konsekvenser for næringsmiddelindustrien er også noe usikkert, selv om mattrygghetshensynet nå eksplisitt utvides til å omfatte primærproduksjonene. Selv om innføring av HACCP i alle virksomheter først og fremst dreier seg om endring av tenkesett og handlingsmønstre kan det også, på noe sikt, innebære behov for endringer som har tyngre økonomiske følger.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet.

Kapittel II
Fôrvarer

KOM(97) 408 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av rådsdirektiv 93/74/EØF vedrørende fôrvarer med særlige ernæringsformål og endring av direktivene 74/63/EØF, 79/373/EØF og 82/471/EØF

Sammendrag av innholdet

Forslaget innebærer en utvidelse av rådsdirektiv 93/74/EØF til å omfatte en ny gruppe fôrvarer; næringstilskudd. Disse fôrvarene har på samme måte som diettfôr til hensikt å dekke behov hos dyr i en spesiell fysiologisk tilstand eller under spesielle miljøbetingelser.

Ut fra sin sammensetning, konsentrasjon og tildelingsmåte skiller næringstilskudd seg ut både fra gruppen tilskuddsfôr og fra premikser av tilsetningsstoffer.

Næringstilskudd er gitt en spesifikk definisjon. For å inkludere denne fôrvaregruppen i regelverket foreslås det å utvide bestemmelsene for diettfôr til også å omfatte denne gruppen. Det stilles detaljerte krav til merking av produktet med obligatoriske og frivillige opplysninger.

Næringstilskudd vil på samme måte som diettfôr underlegges en godkjenningsprosedyre for å kunne bekrefte deres virkning og sikkerhet mht de egenskaper de tillegges. Kommisjonen vil etter samråd med Den fast komité for fôrvarer godkjenne produkter i denne fôrvaregruppen.

Kommisjonen vil lage en liste over godkjente næringstilskudd, som for diettfôr. Der vil hvert av produktenes særegne bruksområde, spesielle ernæringsmessige formål, krav til deklarasjon og bruksanvisning framgå.

Regelverket for diettfôr mht kontroll, sikkerhetstiltak, fri omsetning med mer vil også bli utvidet til å gjelde næringstilskudd.

Merknader

Saken har ikke vært til behandling siden 1999.

Det er nødvendig at denne gruppen fôrvarer dekkes opp i regelverket. De har fellestrekk med diettfôr, og det synes riktig å plassere dem sammen.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet.

KOM(97) 409 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av rådsdirektiv 95/69/EF om vilkår for godkjenning og registrering av produsenter og forhandlere av fôrvarer

Sammendrag av innholdet

Forslaget er en konsekvens av endringen av rådsdirektiv 93/74/EØF til å omfatte fôrvaregruppen næringstilskudd. Denne gruppen har sammensetning som tilsvarer premiks av tilsetningsstoff. Næringstilskudd skal derfor omfattes av samme bestemmelser som premiks mht. godkjenning og registrering av tilvirkere og forhandlere slik det går fram i rådsdirektiv 95/69/EØF.

Det foreslås også at brukere av næringstilskudd, f eks husdyrholdere, skal registreres for å forsikre oss om at de har nødvendig utstyr på gården for å kunne benytte fôrvaren etter hensikten.

Målsettingen med endringsforslaget er å fastsette regler for godkjenning og registrering av tilvirkere og forhandlere av næringstilskudd. Vedlegg til forskriften om minimumskrav til tilvirkere og forhandlere vil derfor måtte utvides til også å omfatte næringstilskudd.

Forslaget tar også opp nødvendigheten av å klargjøre hvordan en skal utforme godkjennings- og registreringsordningen for tilvirkere i tredjeland som omsetter sine produkter i EØS.

Merknader

Saken ikke vært til behandling siden 1998.

Endringen av rådsdirektiv 95/69/EØF er nødvendig konsekvens av endringen av rådsdirektiv 93/74.

Å følge samme godkjennings- og registreringsprosedyre som gjelder for premikstilvirkere vil gjøre gjennomføringen av direktivet akseptabelt i Norge. Registrering av brukerne (husdyrholdere) er positivt i forhold til sporbarhet og til at produktene blir brukt som forutsatt.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet.

KOM(01) 182 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om sporbarhet og merking av genmodifiserte organismer og sporbarhet av avledede genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer og endring av direktiv 2001/18/EF

Sammendrag av innholdet

Forslaget inneholder relativt detaljerte regler for sporbarhet og merking. Bakgrunnen er at direktiv 2001/18/EF om utsetting av genmodifiserte organismer inneholder mer generelle bestemmelser, og forutsetningen for at direktivet ble godtatt av medlemsstatene i EU, var at Kommisjonen utarbeidet bedre og mer detaljerte regler.

Direktivet pålegger Kommisjonen å etablere ett eller flere helt eller delvis offentlige registre med informasjon om hvilke genetiske modifikasjoner som forekommer i ulike organismer, herunder bl.a. informasjon om hvordan ulike GMO kan oppdages og identifiseres. Registrene skal brukes til å lette kontroll etter markedsføring. Det pålegger også medlemslandenes myndigheter å etablere registre med offentlig tilgjengelige opplysninger om hvor det dyrkes GMO som er godkjent for markedsføring.

Direktivet krever videre at det ved godkjenning av GMO fastsettes krav om overvåkingsprogrammer med sikte på å avdekke evt. negative helse- og miljøvirkninger. Dersom slike virkninger avdekkes, skal dette rapporteres til myndighetene. Det er da avgjørende at man kan finne ut hvor produkter som består av eller inneholder GMO som har vist seg å ha negative helse- eller miljøvirkninger, befinner seg, og tilbakekalle disse. For at dette skal være mulig, er det behov for regler om sporbarhet og merking.

Registrering, overvåking, sporbarhet og tilbaketrekking forutsetter at hver enkelt GMO til enhver tid kan identifiseres. Direktivet krever derfor også at tillatelse til markedsføring uttrykkelig skal angi identiteten og den unike identifikasjonskoden til den GMO som tillatelsen gjelder. Det forutsetter at det utvikles et system for tildeling av slike koder til GMO. I tråd med dette forutsetter også forslaget til forordning at et slikt system utvikles, og at slike koder følger produkter som består av eller inneholder GMO i alle ledd i omsetningskjeden.

Forslaget gjelder for alle ledd i omsetning av produkter godkjent etter EU-regelverk:

• produkter som består av eller inneholder GMO
• næringsmidler og næringsmiddelingredienser, inkludert tilsetnings- og aromastoffer produsert fra GMO
• fôrvarer og fôrvareingredienser inkludert tilsetningsstoffer produsert fra GMO

Etter forslaget skal forordningen ikke gjelde legemidler til mennesker eller dyr som er godkjent iht. rådsforordning (EF) nr. 2309/93, som er en av EØS-avtalen.

Sporbarhet defineres som evnen til å spore GMO og produkter avledet fra GMO i alle ledd i produksjon og omsetning. Formålet er å lette kontroll av merkingen og overvåking for å undersøke potensielle effekter på helse og miljø, samt å gjøre det mulig å tilbakekalle produkter som har vist seg å medføre uforutsette negative effekter på helse eller miljø.

Emballerte produkter som består av eller inneholder GMO skal merkes "Dette produktet inneholder genmodifiserte organismer" når de omsettes.

Fra første ledd i omsetningskjeden skal frambyder overbringe til neste ledd informasjon om at produktet (både emballerte og i bulk) inneholder eller består av GMO, sammen med de(n) unike koden(e). Med unike koder menes en enkel numerisk eller alfanumerisk kode som skal bidra til å identifisere hvilken GMO godkjent etter EU-regelverk det gjelder. Et system for utvikling og tildeling av slike koder skal fastsettes av Kommisjonen etter høring av en komité bestående av representanter fra medlemslandene.

Kravene til merking og sporbarhet tilsidesetter ikke andre spesifikke krav i EU-regelverket for øvrig. Dette innebærer blant annet at rettsakter som regulerer GMO-produkter av ulike slag kan fastsette ytterligere krav om merking, for eksempel hvor og hvordan produktene skal brukes. Det foreligger så vidt vites p.t. ingen slike krav, heller ikke i Kommisjonens utkast til såvaredirektiv. Kravene i forordningsforslaget må ses i sammenheng med kravene til registrering av steder for dyrking av, og overvåkingsprogrammer for GMO som markedsføres iht. direktiv 2001/18/EF, og den tidsbegrensede godkjenningsperioden i dette direktivet (10 år). Dersom overvåkingen avdekker negative helse- eller miljøvirkninger skal overvåkingen og sporbarhetskravene til sammen gjøre det mulig å tilbakekalle produkter som består av eller inneholder den aktuelle GMO.

Frambydere av genmodifiserte næringsmidler eller fôrvarer skal videreformidle til neste ledd i kjeden informasjon om hver ingrediens som er produsert fra GMO, eller at produktet er produsert fra GMO dersom det ikke finnes noen ingrediensliste.

Unntatt er:

• emballerte produkter som allerede er omfattet av andre identifikasjonssystemer som lot- og batch-nummer unntas fra kravene om videreformidling av informasjon og unike koder
• de som frembyr til sluttbruker, dvs. restaurantgjester og vanlige forbrukere, pålegges ikke å ha opplysninger om hvem varen er solgt til
• produkter som inneholder eller består av inntil 1 % GMO, og som skal brukes direkte som næringsmidler, fôrvarer eller til videreforedling, unntas fra kravene om sporbarhet og merking. Forutsetningen er at frambyderne kan dokumentere at sporforurensningen er utilsiktet og teknisk uunngåelig og at GM-materialet er vurdert av en vitenskapelig komite eller European Food Authority og funnet ikke å representere noen helse- eller miljørisiko. Næringsmidler og fôrvarer produsert fra GMO er unntatt på samme vilkår som i forrige punkt fra kravet om sporbarhet dersom sporforurensningen av GM-materiale i ingrediensene ikke overstiger 1 %.

Forslaget pålegger medlemsstatene å utføre inspeksjoner og andre kontrolltiltak for å sikre overholdelse av forordningen. Kommisjonen skal fastsette retningslinjer for testing for dette formål.

Merknader

Genteknologiloven gir hjemmel for forskrift om merking av GMO. I samsvar med loven kan også krav om merking stilles som vilkår i det enkelte vedtak om godkjenning av alle typer GMO. Dette er en rett for myndighetene til å kreve merking, ingen direkte merkeplikt for søker. Arbeid med forskrift om merking etter genteknologiloven er igangsatt, men miljømyndighetene har inntil nå avventet de nye reglene fra EU.

Gjeldende norske merkeregler krever spesifikk merking som "genmodifisert" når næringsmidler, fôrmidler og fôrblandinger for fisk (akvatiske organismer) og dyr som lever på land, inneholder over 2% GM-materiale. For fôrvarer er dette fastsatt i forskrift av 4. juli 2001 nr. 1164 om fôrvarer.

For næringsmidler ga Statens næringsmiddeltilsyn i 1997 et rundskriv (nr. 4039) med midlertidige retningslinjer for merking av emballerte GM næringsmidler og næringsmiddelingredienser, unntatt tilsetningsstoffer, aromastoffer og ekstraksjonsmidler. Merkekravene utløses når næringsmiddelet/næringsmiddelingrediensen inneholder over 2% andel GM-materiale. Retningslinjene omfatter også levende organismer til næringsmidler som godkjennes for omsetning under direktiv 90/220/EØF om utsetting av GMO og genteknologiloven.

Terskelverdien for merkekrav til genmodifiserte næringsmidler vil bli satt ned til 1%, og vil bli utvidet til å omfatte uemballerte næringsmidler, tilsetningsstoffer og aromastoffer ved endring av næringsmiddelregelverkets merkeforskrift 1. november 2002. Som et resultat av terskelendringen for næringsmidler vil også terskelverdien for fôrvarer trolig bli satt ned til 1%.

Statens næringsmiddeltilsyn har sendt utkastet på høring med frist 15. november 2002. Hensikte med høringen er å få uttalelser som kan danne grunnlag for eventuelle norske innspill til EU.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet.

KOM(01) 425(2) Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om genmodifiserte næringsmidler og fôrvarer

Sammendrag av innholdet

Forslaget skal danne grunnlag for å sikre et høyt beskyttelsesnivå for menneskers liv og helse, dyrehelse, dyrevelferd, miljø og forbrukerinteresser i forhold til genmodifisert e næringsmidler og genmodifiserte fôrvarer. Det skal samtidig sikre en velfungerende handel innen EU. For å oppnå disse målene inneholder forslaget retningslinjer og prosedyrer for risikovurdering, godkjenning og overvåking av genmodifisert e næringsmidler og fôrvarer, samt regler for merking.

Forslagets virkeområde omfatter alle typer fôrvarer. Bestemmelsene omfatter også tilsetningsstoffer til fôr og fôrvarer produsert fra GMO. Fôrvarer fremstilt ved hjelp av GMO, men uten at rester av GMO kan gjenfinner i sluttproduktet, er ikke omfattet. Fôrvarer har ikke tidligere vært omfattet av lovgivningen på GMO-området.

Forslaget utvider de nåværende merkebestemmelsene på næringsmidler til å omfatte all e genmodifisert e næringsmidler uavhengig av om en kan finne DNA eller protein i varen. Det er foreslått at de samme prinsippene skal gjelde for fôrvarer. Alle produkter som kan godkjennes, skal derfor også merkes. Intensjonen med merkeforslagene er å gi harmoniserte og forståelige krav og regler for merking av genmodifisert e næringsmidler og fôrvarer.

Produkter som kan tenkes brukt som både næringsmidler og fôr, skal vurderes og godkjennes til begge bruksområdene. EFSA (European Food Safety Authority) skal gjennomføre risikovurderinger ved bruk som både næringsmidler og fôr.

Den første godkjenningen skal gis for 10 år. Godkjenningen kan fornyes dersom ny søknad sendes inn innen ett år før godkjenningen utløper. En godkjenning forutsetter at ny kunnskap skal deles med EFSA når den måtte foreligge. Allerede eksisterende godkjenninger/notifiseringer etter direktiv 90/220/EØF og Novel food-forordningen (forordning (EF) nr. 257/98) opprettholdes dersom det innen 6 måneder etter ikrafttreden av forslaget blir sendt inn spesifisert tilleggsdokumentasjon. Godkjente produkter skal føres opp i et register over genmodifisert enæringsmidler og fôrvarer. Søknader om godkjenning skal inneholde beskrivelse av analysemetoder for de ansøkte produktene.

En nedre grenseverdi for utilsiktet innblanding av GMO er foreslått til 1%. Under denne grenseverdien vil krav om godkjenning være unntatt. Grensen gjelder også for GMO som ikke er godkjent i EU, men som er risikovurdert, og forutsatt at det genmodifiserte materialet er vurdert av relevante vitenskapskomiteer og EFSA og ikke innebærer noen risiko for helse og miljø, og forutsatt at aktørene kan vise at tilstedeværelsen er utilsiktet.

Merknader

Norge har krav til merking av fôrvarer med "Genmodifisert" dersom andelen i minst en av råvarene utgjør mer enn 2%. Kravet er nedfelt i forskrift om fôrvarer. Tilsvarende bestemmelser gjelder på næringsmiddelområdet, der grensen snart skal senkes til 1%. Det er under vurdering om det samme skal gjøres for fôr.

Slik forslaget foreligger, vil det kreve endring i forskrift 4. juli 2001 nr. 1164 om fôrvarer og forskrift 18. mars 1999 nr. 364 om fôrvarer til fisk . Det arbeides for tiden med felles fôrvareforskrift for landdyr og akvakulturdyr. Når forordningen foreligger, vil den bli innarbeidet i fellesforskriften, i tillegg til at den vil bli fastsatt som egen forskrift.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet.

KOM(02) 153 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om tilsetningsstoffer til fôrvarer

Sammendrag av innholdet

I forslaget er det foreslått å samordne alle bestemmelser om tilsetningsstoffer til fôr for å sikre folkehelse, dyrehelse og miljø bedre. Dagens regelverk for tilsetningsstoffer til fôr er innfløkt og har ulike typer godkjenningsordninger. I direktiv 70/524/EØF om tilsetningsstoffer er det også gitt rom for nasjonale bestemmelser. Det gjør at en kan ha ulik praksis og få en uthuling av regelverket innen EØS. Med utgangspunkt i "jord til bord"-tenkningen og hvitboka for mattrygghet er det bedre å samordne bestemmelsene.

Regelverket for tilsetningsstoffer foreslås utvidet til å omfatte ensileringsmidler og stoffer som tilsettes drikkevann. Videre vil aminosyrer og deres salter, NPN og aminosyreanaloger kategoriseres som tilsetningsstoffer og vil ikke lenger reguleres av direktiv 82/471/EØF. Forordningen skal ikke gjelde teknologske hjelpemidler, som er gitt en spesifikk definisjon. Koksidiostatika skal klassifiseres som tilsetningsstoffer. Medisiner, med unntak av koksidiostatika som tilsettes fôret, omfattes ikke. Forslaget inneholder også krav til pakking og merking av tilsetningsstoffer og premikser. For innblanding av tilsetningsstoffer i fôrvarer skal eksisterende regler gjelde inntil videre.

Hovedprinsippet i utkastet er at tilsetningsstoffer som ikke er til helseskade for dyr eller mennesker eller skade for miljøet, skal kunne godkjennes. Bare godkjente stoffer skal kunne omsettes. Godkjenningsprosedyre for tilsetningsstoffer er beskrevet, og tidsfrister for gjennomføringen av ulike ledd i prosedyren er fastsatt. EFSA (European Food Safety Authority) skal motta søknad og foreta risikovurdering. Godkjenningen blir gitt av Kommisjonen med 10 års varighet. Søknad om fornyet godkjenning skal sendes inn senest ett år før gjeldende godkjenning utløper.

Kommisjonen skal etablere et register over alle godkjente tilsetningsstoffer. Det skal regelmessig oppdateres.

Allerede godkjente stoffer med begrenset godkjenningstid etter direktiv 70/524/EØF skal innen ett år etter at forordningen trer i kraft, meldes til EFSA for ny vurdering. Etter EFSAs verifisering av opplysningene tas produktet inn i registeret. Oppfylles ikke kravene i forordningen, trekkes produktets godkjenning tilbake, og det strykes i registeret.

Tilsetningsstoffer foreslås inndelt i fem kategorier med hver sine undergrupper:

• tekniske tilsetningsstoffer med gruppene konserveringsmidler, antioksidanter, emulgatorer, stabilisatorer, fortykningsmidler, geleringsmidler, bindemidler, radioaktivitetsbindende stoffer, antiklumpemidler, surhetsregulatorer og ensileringsmidler
• sensoriske tilsetningsstoffer med gruppene fargestoffer, aroma- og appetittvekkende stoffer
• ernæringsmessige tilsetningsstoffer med gruppene vitaminer, provitaminer og andre stoffer med tilsvarende effekt, mikromineraler og blandinger av disse, aminosyrer, deres salter og syreanaloger (essensielle fettsyrer, NPN)
• "zootechnical additives" omfatter stoffer som bedrer fordøyeligheten av fôret, stoffer som har positiv effekt på tarmfloraen, stoffer som fører til økt ytelse eller stoffer som har positiv virkning på miljøet
• koksidiostatika

Det kan etter behov opprettes nye kategorier og undergrupper ut over de som er nevnt ovenfor. Blanding av godkjente tilsetningsstoffer vil være tillatt og blandingen krever ikke spesiell godkjenning.

Det foreslås at antibakterielle stoffer (andre enn koksidiostatika) brukt som vekstfremmere, kan omsettes og brukes frem til 31. desember 2005. Det er behov for en overgangsperiode, slik at dagens stoffer kan erstattes av andre produkter, men de vil uansett bli slettet fra registeret fra 1. januar 2006. Nye antibakterielle stoffer vil ikke bli godkjent som tilsetningsstoffer, da de ikke skal omfattes av forordningen.

Direktiv 70/524/EØF vil bli opphevet når forordningen trer i kraft.

Merknader

Norge har unntak fra rådsdirektiv 70/524/EØF når det gjelder gruppene antibiotika, koksidiostatika og vekstfremmende stoffer. Det er uklart hvorvidt unntaket for de nevnte gruppene også vil gjelde i forhold til den nye forordningen, eller om spørsmålet må forhandles på nytt. Godkjenningen av antibiotikumet sinkbacitracin som tilsetningsstoff i Norge bygger på stortingsvedtak. Selv om det godkjent, er sinkbacitracin ikke i bruk i Norge.

Gjennomføring av en forordning slik forslaget foreligger, krever endring i forskrift 4. juli 2001 nr. 1164 om fôrvarer.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet og Rådet.

Vedlegg II
Tekniske forskrifter, standarder, prøving og sertifisering

Kapittel I
Kjøretøyer

KOM(00) 0815 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av rådsdirektiv 91/671/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning vedrørende obligatorisk bruk av bilbelte i kjøretøyer under 3,5 tonn

Sammendrag av innholdet

Forslaget gjelder obligatorisk bruk av bilbelter og barnesikringsutstyr i biler. I forhold til rådsdirektiv 91/671/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 40 (1993-94) bind 10A s. 205 ), utvides virkeområdet til å gjelde alle biler av gruppe M og N for bruk på vei, med minst fire hjul og med høyeste konstruksjonshastighet over 25 km/h. I slike biler skal fører og passasjerer bruke bilbelter der slike finnes. Krav til bruk av barnesikringsutstyr skjerpes ved at barn under 12 år i M1- og N1-biler skal bruke godkjent barnesikringsutstyr, at barn under 3 år ikke skal transportertes i M1-biler, bortsett fra i drosjer, hvis disse ikke er utstyrt med passende barnesikringsutstyr, og at barn ikke skal transporteres i bakovervendt barnesete i forsete i bil med virksom (ikke utkoblet) kollisjonspute. I det opprinnelige forslaget var grensen for krav til bruk av barnesikringsutstyr satt til 12 år eller 36 kg, i komitébehandling er dette senere endret til 12 år eller 150 cm.

Merknader

Forslagets hensikt er øket sikkerhet for barn og voksne i biler, og innebærer ubetydelige økonomiske konsekvenser. Direktivet innføres i Norge ved endring av Forskrift om bruk av personlig verneutstyr under kjøring med motorvogn.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

OTA 43/Secr.1 Forslag til kommisjonsdirektiv om tilpasning til den tekniske utviklingen av rådsdirektiv 76/114/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om lovfestede kjennemerker og preging på motorvogner og deres tilhengere og om oppdatering av rådsdirektiv 70/156/EØF.

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 76/114/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100(191-92), bind 1 s. 567). Direktivet er et særdirektiv til typegodkjenningsdirektiv 70/156/EØF, som også er er en del av EØS-avtalen (jf. Særdirektiv vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind1 s.3) og inneholder krav til utforming og plassering av fabrikasjonsplaten når det gjelder understellsnummer og tekniske tillatte vekter. Forslaget utvider kravet om merking til å omfatte lengde, bredde og avstand fra forkant (bakkant når det gjelder tilhengere) til sentralt tilhengerfeste. Dimensjoner kan angis sammen med vekt eller på egen plate. Forslaget er en følge av at rådsdirektiv 96/53/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komiteens beslutning nr. 24/97 av 30. april 1997), som angir tillatte bruksvekter og dimensjoner på veg, krever at kjøretøyene i tillegg til de tillatte bruksvektene, også skal være merket med dimensjonene.

Forslaget utvider grunndirektivet (70/156/EØF) til å bli komplett med opplegg for EF-godkjenning, godkjenningsformular, informasjonsformular mv. Unntaket for kjøretøyer i offentlig tjeneste foreslåes fjernet. Forslaget inneholder også en oppdatering av grunndirektivet når det gjelder henvisning til rådsdirektiv 76/114/EØF. Rådsdirektiv 76/114/EØF er et "kan"-direktiv, hvilket innebærer at ordningen med typegodkjenning er frivillig.

Merknader

I kjøretøyforskriftens § 6-4 er det ikke krav om at teknisk tillatte vekter skal være angitt på kjøretøyet. Kjøretøyforskriften er nå oppdatert på dette. Som følge av innføring av maksimale dimensjoner etter Rådsdirektiv 96/53/EF, er kravet om merking av dimensjonene allerede innført i tillegg til de tillatte bruksvektene.

Status

Forslaget er til behandling i Kommisjonen

KOM(01) 0543 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av rådsdirektiv 70/156/EØF og 80/1268/EØF om måling av varebilers (N ₁) CO ₂-utslipp og drivstofforbruk

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 80/1268/EØF gir krav om hvordan motorvogners CO ₂-utslipp og drivstofforbruk skal måles og er et av særdirektivene under typegodkjenningsprosedyren fastlagt ved Rådsdirektiv 70/156/EØF. Rådsdirektiv 80/1268/EØF er endret tre ganger, sist ved Kommisjonsdirektiv 1999/100/EF av 15. desember 1999. Direktivet inneholder ikke grenseverdier for utslipp og forbruk.

Av hensyn til Fellesskapets strategi for reduksjon av CO ₂-utslipp, herunder bl.a. overvåkningsprogram, foreslår KOM(2001) 543 endelig av 24. oktober 2001 å utvide direktivets virkeområde til også å omfatte varebiler med tillatt totalvekt under 3500 kg (N ₁) da direktivet i dag kun omfatter personbiler (M ₁). Disse varebilene står for ca. 10 % av vegtrafikkens CO ₂-utslipp i Fellesskapet og denne andelen er oppadgående. Varebiler med motorer avgasstypegodkjent i henhold til Rådsdirektiv 88/77/EØF og kjøretøyfabrikantens samlede årlige produksjon på verdensplan er på under 2000 enheter, omfattes ikke av direktivet.

Endringen av typegodkjenningsdirektivet består av at det i tabellen over særdirektiver i bilag IV, den 39. raden (80/1268) også krysses av for varebiler i tillegg til personbiler.

Merknader

Forskrift av 4. oktober 1994 om tekniske krav og godkjenning av kjøretøy, deler og utstyr (kjøretøyforskriften), gitt i medhold av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 § 14, kap. 49, har innarbeidet Rådsdirektiv 80/1268/EØF, senest endret ved Kommisjonsdirektiv 1999/100/EF. Kap. 49 må utvides for å implementere det nye direktivet. Da Norge ikke har produksjon av motorvogner med forbrenningsmotor, innebærer det nye direktivet ingen større realitetsendringer, og påvirker for øvrig i svært liten grad norske interesser ut over dagens situasjon.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

Kapittel IX
Måleinstrumenter

KOM(00) 0566 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om måleinstrumenter

Sammendrag av innholdet

Forslaget harmoniserer de tekniske kravene til ti ulike instrumentkategorier. Forslaget regulerer kun de tekniske kravene som skal stilles til ulike instrumenter når det er innført krav om godkjennings-/kontrollordninger for den aktuelle instrumenttypen, dvs. i de tilfeller der medlemslandene har bestemmelser om lovbestemt kontroll. Forslaget innebærer dermed ikke påbud om at det skal stilles krav til slike instrumenter og i tilfelle til hvilke bruksområder.

Merknader

Endringer i lov av 31. oktober 1946 om mål og vekt med forskrifter er trolig ikke nødvendig, unntatt med hensyn til enkelte henvisninger til det nye direktivet. Forslaget inneholder også krav til en instrumenttype som i dag ikke omfattes av lov om mål og vekt, nemlig gassanalyse av eksosutslipp. Vegdirektoratet er fagansvarlig, og må vurdere om det er nødvendig med endringer i deres regelverk. For øvrig er det nå satt i gang arbeid med å totalrevidere lov om mål og vekt der også alle forhold knyttet til direktivet vil bli vurdert. Direktivforslaget antas ikke å medføre spesielle administrative eller økonomiske konsekvenser.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

Kapittel XII
Næringsmidler

KOM(99) 0339 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av rådsdirektiv 79/112/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om merking og presentasjon av samt reklame for næringsmidler beregnet på salg til den endelige forbruker

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 79/112/EØF er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 4 s. 272). I henhold til direktivets art. 6 nr. 3 skal det innen fire år fastsettes regler for angivelse av ingredienser og eventuelt av alkoholinnhold for drikkevarer som inneholder mer enn 1,2 volumprosent alkohol. I rådsdirektiv 86/197/EØF, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 4 s. 287), fastsettes det at faktisk alkoholinnhold uttrykt i volumprosent skal angis for drikkevarer som inneholder mer enn 1,2 volumprosent alkohol. I forslaget foreslås regler for angivelse av ingredienser i slike drikkevarer. Reglene skal fastsettes i perioden 1. juli 1998 - 1. juli 2001.

Merknader

Alkoholholdige drikkevarer som utelukkende ble solgt via Vinmonopolet, var unntatt fra den første merkeforskriften som ble vedtatt i Norge i 1975, og det ble gitt en generell dispensasjon for øl. Unntakene ble opphevet ved endringen av merkeforskriften i 1986. Økt import, økende antall importører og til dels helt nye produkttyper tilsier imidlertid at det er behov for lett tilgjengelige opplysninger om produktenes sammensetning. Merkeforskriften vil eventuelt måtte endres.

Direktivet gir kun retningslinjer til myndighetene. Disse skal ikke implementeres i noen forskrift.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet.

KOM (01) 433 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av direktiv 2000/13/EF vedrørende merking av ingredienser i næringsmidler

Sammendrag av innholdet

Forslaget endrer merkedirektivet 2000/13/EF, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-avtalens vedlegg II, EØS-komitébeslutning 107/2001 av 28. september 2001).

Forslaget gir bestemmelser om fjerning av "25%-regelen". Denne bestemmelsen innebærer at det ikke er obligatorisk å merke komponenter i en sammensatt ingrediens når den sammensatte ingrediens utgjør mindre enn 25% av det ferdige produktet. Forslaget vil, med noen få unntak, føre til at samtlige ingredienser må merkes. I tillegg omfatter forslaget en liste med allergene ingredienser som alltid skal merkes. Bestemmelsene vil også omfatte alkoholholdige varer dersom de inneholder ingredienser fra denne listen.

Merknader

Forskrift om merking mv av næringsmidler av 21. des. 1993 nr. 138 og forskrift om vin, alkoholsterke og aromatiserte drikker m.v. av 31. aug. 1998 nr. 855 vil måtte endres.

Forslag til regelverksendringene vil medføre en bedret situasjon for forbrukere med matintoleranse eller allergier.

SNT har vurdert forslaget som relevant og akseptabel.

Spesialutvalget for næringsmidler, der Barne- og familiedepartementet, Fiskeridepartementet, Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet er representert, har gitt sin tilslutning.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet.

KOM (02) 375 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv som endrer direktiv 94/35/EF om søtstoffer for bruk i næringsmidler

Sammendrag av innholdet

Forslaget endrer europaparlaments- og rådsdirektiv 94/35/EF(jf. EØS-avtalens vedlegg II, EØS-komiteens beslutning nr. 105/2001 av 26. oktober 2001).

Endringsforslaget forandrer kategorien "finere bakervarer bestemt til spesiell ernæring", som erstattes av "finere bakervarer, energiredusert eller uten tilsatt sukker".

Forslaget tar for seg følgende endringer:

• Aspartam (E951) blir godkjent for bruk i iskjeks (Cornets and wafers) uten tilsatt sukker med mengdebegrensning 1000 mg/kg.
• For cyklaminsyre og cyklamater (E952) reduseres mengdebegrensningen fra 400 mg/l til 350 mg/l i vannbaserte aromatiserte drikker, energiredusert eller uten tilsatt sukker.

Bruk av E952 blir ikke lenger tillatt i følgende produkter, tidligere godkjente mengder i parentes:

• sukkervarer uten tilsatt sukker (500 mg/kg),
• kakao- eller sukkervarer basert på tørket frukt, energiredusert eller uten tilsatt sukker (500 mg/kg),
• sukkervarer basert på stivelse, energiredusert eller uten tilsatt sukker (500 mg/kg)
• tyggegummi uten tilsatt sukker (1500 mg/kg)
• mikropastiller for å gi frisk pust, uten tilsatt sukker (2500 mg/kg)
• spiseis, energiredusert eller uten tilsatt sukker (250 mg/kg)

I tillegg godkjennes et nytt sterkt-søtende søtstoff sucralose (E955) for bruk i de fleste produkter der andre søtstoffer av samme type er godkjent.

Salt av aspartam-acesulfam (E962) godkjennes for bruk i alle de næringsmidler som kan inneholde enten aspartam (E951) eller acesulfam K (E950). Mengdebegrensningene er satt ut i fra mengdebegrensning for saltets bestanddeler E951 og E950. Mengdebegrensningen av E951 og E950 skal ikke overskrides ved bruk i kombinasjon med E962. Det er gitt omregningstabell i utkastet til direktiv.

Merknader

Forskrift av 21. desember 1993 nr. 1378 om tilsetningsstoffer til næringsmidler vil måtte endres.

Norge har hatt unntak fra EUs bestemmelser om cyklamat i påvente av en mer restriktiv regulering i EU, som er i samsvar med vurderingen til EUs vitenskapelige komité for næringsmidler fra mars 2000. Inntaksberegninger viser at inntaket av cyklamat ved gjennomføring av de foreslåtte nivå i EU ikke vil overskride ADI-verdien (akseptabelt daglig inntak).

I kommende inntaksvurderinger av tilsetningsstoffer bør man legge spesielt vekt på cyklamat og de to nye søtstoffene.

Norge, Sverige og Danmark har kommentert at de ønsker en ytterligere reduksjon i nivåene av cyklamat. Sverige og Danmark har likevel sagt at de aksepterer endringen.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet .

KOM (02) 400 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om røykaromaer til bruk i eller på næringsmidler

Sammendrag av innholdet

Artikkel 5(1) i direktiv 88/388/EF (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 1/2/4 s. 206) om aromaer mv til næringsmidler gir anledning for Kommisjonen til å utarbeide passende bestemmelser for godkjennelse av røykaromaer.

Hensikten med forslaget er å etablere felles prosedyre innen Fellesskapet for sikkerhetsevaluering og godkjennelse av røykaromaer for bruk i eller på næringsmidler for å sikre at det ikke foreligger risiko for folkehelse, beskytte forbrukerens interesser og gi rettferdige handelsbetingelser.

Røykaromaer produseres fra kondensert røyk. Den kjemiske sammensetningen av røyk er kompleks og avhenger av hvilken tretype (vedlegg I) som er brukt og produksjonsmetoden (vedlegg II). Den kondenserte røyken fraksjoneres og renses og vil på grunn av dette være av mindre helsemessig betenkning enn tradisjonelle røykeprosesser.

Det finnes en rekke røykaromaer på markedet, men disse er igjen produsert på basis av et fåtall, ca. 20, primære røykkondensater og primære tjærefraksjoner (primære produkter). Den toksikologiske evalueringen skal derfor baseres på de primære produktene.

De primære produktene der man ikke ser noen helsemessig risiko ut i fra deres foreslåtte bruksbetingelser vil bli inkludert i en positivliste. Kun de produktene som er listet på positivlisten vil være godkjent for frambud i Fellesskapet.

Det foreslås at godkjennelsene skal ha en tidsbegrensning på 10 år. Etter 10 år må de fornyes. En slik prosedyre sikrer at produktene reevalueres jevnlig for å ta hensyn til den siste vitenskapelige og tekniske utvikling, samt at autoriserte produkter som ikke lenger er i bruk vil forsvinne fra Fellesskapets positivliste.

Vedkommende som søker om godkjennelse av et primært produkt må fremskaffe tilstrekkelig informasjon for evaluering (vedlegg III). Informasjonen skal være detaljert informasjon om produksjonsprosessen samt videre foredling til andre produkter, hva slags bruk man ser for seg og i hvilke produkter, kjemiske spesifikasjoner, toksikologiske studier og validerte metoder for prøvetakning og identifisering av de primære produktene. Denne informasjonen kan være konfidensiell. Det europeiske byrået for mattrygghet (EFSA) vil utarbeide en detaljert veiledning til bruk ved søknader.

EFSA vil evaluere søknaden/ene og foreslå eventuelt godkjenning eller avslag. Kommisjonen vil på grunnlag av det enten forkaste EFSAs forslag eller utarbeide et forslag til regulering som behandles i EUs faste næringsmiddelkomitè (SCoFCAH).

Merknader

Forskrift 21. desember 1993 nr. 1379 om aromaer mv. må endres. Norge har i dag en liste over godkjente røykaromaer og hvilke næringsmiddelgrupper disse kan brukes i. Disse må erstattes av ovenstående forslag.

Det er meget positivt at man nå foreslår en slik regulering av røykaromaer. Problemet kan være at Norge vil få mindre innflytelse i prosessen dersom arbeidet med utarbeidelse av en slik positivliste kun skal skje i EFSA og SCoFCAH. SNT deltar i EUs arbeidsgruppe for aromaer som har arbeidet med disse spørsmålene samt i EUs faste næringsmiddelkomitè. En avklaring av Norges fremtidige mulige deltakelse og samarbeid med EFSA med tilhørende mulighet til å påvirke i denne prosessen bør gjøres.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet.

Kapittel XIII
Legemidler

KOM (2002), 2002/0008 (COD) Forslag til direktiv om endring av direktiv 2001/83/EF om tradisjonelle plantelegemidler

Sammendrag av innholdet

Forslaget til direktiv om tradisjonelle plantelegemidler endrer direktiv 2001/83/EF om humane legemidler. Kravene til dokumentasjon av produkters sikkerhet og effekt lempes etter forslaget noe i forhold til det som allerede fremgår av direktiv 2001/83/EF artikkel 10 om bibliografisk dokumentasjon.

For den aktuelle legemiddelgruppen vil det ikke lenger kreves at det dokumenteres en alminnelig anerkjent (i betydningen vitenskapelig) medisinsk anvendelse av produktene i befolkningen. Det vil være tilstrekkelig å vise gjennom bibliografisk informasjon eller ekspertrapporter at det på grunn av lang tids bruk og erfaring kan antas at produktet har farmakologisk virkning uten å være skadelig ved normal bruk. Et naturprodukt som faller innenfor reguleringen må ha vært i bruk i et medlemsland i 30 år før registrering kan foretas. Kravet kan reduseres til 15 år dersom produktet har vært benyttet i et annet land kontinuerlig i mer enn 30 år. Rettighetshaveren må også etter det nye forslaget selv foreta og dokumentere detaljerte undersøkelser av produktets innhold og kjemiske/biologiske egenskaper, dvs. den tekniske kvaliteten. De plantelegemidlene som etter denne prosedyren får markedsføringstillatelse, må i all reklame markedsføres med opplysning om at produktet er et tradisjonelt plantelegemiddel og at virkningen ikke er klinisk dokumentert.

Merknader

Forslaget endrer dokumentasjonskravene for produkter som allerede er klassifisert som legemidler. Forslaget skiller seg ikke i særlig grad fra de nordiske naturlegemiddelordningene. Det er likhet både med hensyn til virkeområde, inngangskriterier og dokumentasjonskrav. Det vil derfor bare være nødvendig med mindre tilpasninger av det norske regelverket på området dersom forslaget vedtas slik det nå foreligger. Forslaget innebærer ingen administrative, økonomiske eller budsjettmessige konsekvenser av betydning. Statens legemiddelverk har vurdert direktivforslaget og har ikke ytterligere merknader enn det som fremkommer her.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM (2001) 404 Forslag til endringer i direktiv 2001/83/EF om legemidler til human bruk i direktiv 2001/82/EF om veterinærlegemidler og forslag til forordning 2001/0252 (COD)

Sammendrag av innholdet

Direktivene 2001/83/EF og 2001/82/EF kodifiserer deler av gjeldende regelverk på legemiddelområdet relatert til henholdsvis legemidler til mennesker og til dyr. Direktivene trådte i kraft i EU 18.12.2001. Kom (2001) 404 foreslår endringer i disse direktivene og introduserer utkast til forordning som endrer prosedyrene for det europeiske kontor for legemiddelvurdering.

Blant de endringer som foreslås er:

redusert behandlingstid for søknader om markedsføringstillatelse for legemidler hos legemiddelmyndighetene

forlenget beskyttelsestid for dokumentasjonen bak legemidlene

forsøksordning med adgang til å informere om reseptpliktige legemidler mot diabetes, astma og aids til pasientene

utvidet virkeområde for den sentraliserte prosedyre som medfører at alle søknader om markedsføringstillatelse for legemidler med nye virkestoffer må behandles i EMEA-strukturen og ikke av de enkelte land

endret sammensetning av styret for EMEA der medlemsstatenes representasjon svekkes, mens industri og pasientorganisasjoners stilling styrkes

at varigheten av markedsføringstillatelser endres fra fem år til ubegrenset

Forslaget innebærer endringer i direktivene 65/65/EØF, 75/318/EØF, 75/319/EØF, 92/25/EØF, 92/26/EØF 92/27/EØF, 92/28/EØF og 92/73/EØF, som er tatt inn i særskilt vedlegg II til St. prp. nr. 100 (1991-92) EØS avtalen vedlegg II del XIII punkt 1. flg.

Merknader

Endringene vil medføre behov for endringer i regelverk med hjemmel i lov om legemidler av 04.12.1992 nr.132. Det vil i hovedsak si forskrift om legemidler av 22.12.1999 nr.1559.

Statens legemiddelverk har vurdert forslaget. De har merknader som har blitt innarbeidet i innspill til felles EFTA-posisjon som er oversendt til Kommisjonen og til Europaparlamentets rapportører. Posisjonen gir blant annet synspunkter på endringer av saksbehandlingstid, dokumentbeskyttelse og adgangen til å gi informasjon om legemidler direkte til visse pasientgrupper.

Forslaget har vært til førstegangs behandling i Europaparlamentets (EP) miljø- og helsekomite. Det var stor interesse for forslaget og det ble gitt en del merknader. Deler av komiteens merknader er i tråd med hva Norge/EFTA-landene har gitt uttrykk for.

Status

Forslagene er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(2001) 816, KOM(2001) 692 Forslag til fastsettelse av standarder for kvaliteten og sikkerheten ved tapping, behandling, oppbevaring og distribusjon av humant blod og blodkomponenter og om endring av rådsdirektiv 89/381/EØF

Sammendrag av innholdet

Forslaget innebærer endringer i direktiv 89/381/EØF, som utvidet anvendelsesområdet for direktiv 65/65/EØF og 75/319/EØF om særlige bestemmelser for fremstilling av legemidler basert på blod eller plasma fra mennesker, og dermed også direktiv 2002/83/EF om legemidler til bruk for mennesker. Forslaget innebærer blant annet at det innføres bestemmelser om standarder for kvaliteten og sikkerheten til blod og blodprodukter som benyttes til behandlingsformål. Videre strammes kravene til blod- og plasma donorers egnethet, samt at det innføres krav til nasjonale sentre som er involvert i tapping, testing, behandling, oppbevaring og distribusjon av blod og blodkomponenter. Det legges opp til felles bestemmelser om opplæringen av personell, samt et felles system for hele EØS-området som sikrer at blod og blodkomponenter kan spores fra donor til pasient. Anvendelsesområdet for direktiv 89/381/EØF foreslås utvidet til å omfatte tapping og testing av blod og blodkomponenter til alle formål, inkludert fremstilling av legemidler.

Merknader

Hjemmel for forslaget er traktaten om opprettelsen av Det europeiske fellesskap (Amsterdam-traktaten) art. 152, 4 litra a. Det vurderes derfor hvorvidt forslaget faller inn under EØS-avtalen.

Status

Forslaget er til behandling under forliksprosedyren mellom Rådet og Europaparlamentet.

KOM(2002) 319, 2002/0128(COD) Forslag til fastsettelse av standarder for kvalitet og sikkerhet ved donasjon, uttaking, testing, behandling, oppbevaring og distribusjon av humane vev og celler

Sammendrag av innholdet

Forslaget må ses i sammenheng med ovenfor nevnte forslag om blod mv. Det foreslås standarder for kvalitet og sikkerhet i forbindelse med bruk av humane vev og celler til behandlingsformål. Det tas til orde for strenge regler om uttaking, behandling, oppbevaring, distribusjon og anvendelse av donerte organer. Det legges bla. opp til strengere krav til vev - og celledonors egnethet, til nasjonale institusjoner som arbeider innen feltet, til register over godkjente institusjoner og til utdannelse av personell. Det er opp til hvert enkelt medlemsland å bestemme hvilke celler de tillater brukt.

Merknader

Hjemmel for forslaget er traktaten om opprettelsen av Det europeiske fellesskap (Amsterdam-traktaten) art. 152, 4 litra a. Det vurderes derfor hvorvidt forslaget faller inn under EØS-avtalen.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet.

Kapittel XIV
Gjødsel

KOM(2001) 508 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om konsolidering av EF-regelverk om gjødsel

Sammendrag av innholdet

Forslaget omfatter i hovedsak en sammenstilling av eksisterende gjødseldirektiver. Formålet er å forenkle lovgivningen. Samtidig vurderes visse materielle endringer. De viktigste er presisering av sikkerhetsklausulen med hensyn til miljø og dyrehelse, sterkere vekt på hensynet til sikkerhet, helse og miljø ved tilføyelse av nye produkter, innføring av krav om akkreditering av laboratorier og at det tillates deklarering av kalsium som plantenæringsstoff i langt flere gjødseltyper enn nå. Forbrukerhensyn skal også styrkes.

Merknader

Forordningen legger opp til en sterkere beskyttelse av helse og miljø enn tidligere. Dette er i samsvar med norske interesser og fornuftig både på kort og lang sikt for å sikre matkvaliteten og jorda som produksjonsgrunnlag. Gjødselvareforskriften av 28. mai 1998 vil måtte endres som følge av de materielle endringene.

Status

Forslaget ble oversendt Rådet og Parlamentet 14.09.2001. Parlamentet har gitt kommentarer til forslaget. Dokumentet og kommentarene er nå under vurdering i Kommisjonen.

Kapittel XV
Farlige stoffer

KOM(2001) 12 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om 24. endring av direktiv 76/769/EØF om begrensninger i markedsføring og bruk av enkelte skadelige stoffer og produkter

Sammendrag av innholdet

Pentabromdifenyleter (pentaBDE) er en brommert flammehemmer som hovedsakelig benyttes i framstilling av fleksibelt polyuretanskum til møbler og polstringer. Miljørisikoene forbundet med pentaBDE er vurdert i forbindelse med forordning (EØF) nr. 793/93 om vurdering og kontroll av risiko av eksisterende stoffer. Denne risikovurderingen identifiserte et behov for å redusere risikoen av pentaBDE til miljøet fra produksjon og bruk av polyuretanskum som inneholder pentaBDE. Vitenskapskomiteen for toksisitet, økotoksisitet og miljø (CSTEE) bekreftet disse konklusjonene. På bakgrunn av risikovurderingen, den anbefalte risikostrategien og med henvisning til føre-var-prinsippet, foreslår Kommisjonen å begrense markedsføring og bruk av pentaBDE og og artikler som inneholder pentaBDE.

Merknader

Det foreslåtte EU-direktivet om bestemmelser vedr. pentaBDE vil sannsynligvis måtte gjennomføres ved endringer i forskriften om begrensninger av import, eksport, produksjon, omsetning eller bruk av enkelte skadelige stoffer og produkter av 21. desember 1993 med senere endringer. Ifølge listen over prioriterte kjemikalier som er omfattet av det nasjonale resultatmål 1 (Prioritetslista) så skal brommerte flammehemmere reduseres vesentlig senest innen 2010, jf. St.prp. 1 (2001-2002) for Miljøverndepartementet. Forslaget er en forbedring av eksisterende regelverk.

Status

Forslaget er til behandling under forliksprosedyren mellom Rådet og Parlamentet.

KOM(2001) 256 endelig Forslag til europaparlamentets- og rådsdirektiv om 23. endring til direktiv 76/769/EØF om begrensninger i markedsføring og bruk av enkelte skadelige stoffer og produkter

Sammendrag av innholdet

Direktiv 76/769/EØF (begrensningsdirektivet) gir regler om bestemmelser i markedsføring og bruk av enkelte skadelige kjemiske stoffer og produkter. KOM(2001) 256 endelig er forslag til 23. endring av direktiv 76/769/EØF.

Direktiv 67/548/EØF gir regler for klassifisering og merking av farlige stoffer. Stoffer som klassifiseres som arvestoffskadelige, reproduksjonsskadelige og kreftframkallende (CMR-stoffer) i kategori 1 og 2, dvs. merkes "giftig", skal vurderes med tanke på omsetningsrestriksjoner i henhold til direktiv 76/769/EØF. I direktiv 94/60/EF, som er 14. endring av direktiv 76/769/EØF, etableres det en liste over stoffer som er klassifisert som arvestoffskadelige, reproduksjonsskadelige eller kreftframkallende (CMR-stoffer) i kategori 1 eller 2. Det fastsettes at disse stoffene ikke skal brukes i stoffer eller produkter som slippes på markedet til vanlige forbrukere. CMR-klassifiseringen av disse stoffene er definert i vedlegg I til direktiv 67/548/EØF. Vedlegg I til direktiv 67/548/EØF oppdateres regelmessig.

I direktiv 98/98/EF (25. tekniske tilpasning til direktiv 67/548/EØF) og vedlegg I til direktivet, legges det til 13 nye stoffer som er klassifisert som kreftframkallende kategori 2, 3 nye stoffer som er klassifisert som arvestoffskadelige kategori 2 og 7 nye stoffer som er klassifisert som reproduksjonsskadelige kategori 2. I direktiv 2000/32/EF (26. tekniske tilpasning til direktiv 67/548/EØF) legges det til 1 nytt stoff som er klassifisert som kreftframkallende kategori 2 og 1 nytt stoff som er klassifisert som reproduksjonsskadelig kategori 2. KOM(2001) 256 innebærer at nevnte stoffer innlemmes i Annex I (punktene 29, 30 og 31) til direktiv 76/769/EØF og dermed ikke skal omsettes til vanlige forbrukere.

Merknader

Paragraf 25 i forskrift om klassifisering og merking av farlige kjemikalier sier at kjemikalier merket med faresymbol og betegnelsen "meget giftig" eller "giftig" til privat bruk bare kan selges til personer over 18 år som ved rekvisisjon dokumenterer behov for slike stoffer eller stoffblandinger, og at det ikke finnes mindre farlige erstatninger til den aktuelle bruken. Dette innebærer i realiteten at slike produkter ikke kan omsettes til vanlige forbrukere. Dette betyr at bestemmelser i eksisterende norsk regelverk tar hånd om de aktuelle stoffene i forslaget til direktiv. Forslaget er en forbedring av eksisterende regelverk.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM(2002) 70 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om 25. endring av direktiv 76/769/EØF om begrensninger på markedsføring og bruk av enkelte skadelige stoffer og produkter

Sammendrag av innholdet

Direktiv 76/769/EØF (begrensningsdirektivet) gir regler om begrensninger i markedsføring og bruk av enkelte kjemiske skadelige stoffer og produkter. KOM(2002) 70 endelig er forslag til 25. endring av direktiv 76/769/EØF.

Direktiv 67/548/EØF gir regler for klassifisering og merking av farlige stoffer. Stoffer som klassifiseres som arvestoffskadelige, reproduksjonsskadelige og kreftframkallende (CMR-stoffer) i kategori 1 og 2, dvs. merkes "giftig", skal vurderes med tanke på omsetningsrestriksjoner i henhold til direktiv 76/769/EØF.

I direktiv 94/60/EF, som er 14. endring av direktiv 76/769/EØF, etableres det en liste over stoffer som er klassifisert som arvestoffskadelige, reproduksjonsskadelige eller kreftframkallende (CMR-stoffer) i kategor 1 eller 2. Det fastsettes at disse stoffene ikke skal brukes i stoffer eller produkter som slippes på markedet til vanlige forbrukere. CMR-klassifiseringen av disse stoffene er definert i Annex I til direktiv 67/548/EØF. Annex I til direktiv 67/548/EØF oppdateres regelmessig. I direktiv 2001/59/EF (28. tekniske tilpasning til direktiv 67/548/EØF) og Annex I til dette direktivet, legges det til 2 nye stoffer som er klassifisert som kreftframkallende kategori 1, 19 nye stoffer som er klassifisert som kreftframkallende kategori 2, 5 nye stoffer som er kalssifisert som arvestoffskadelige kategori 2, 1 nytt stoff som er klassifisert som reproduksjonsskadelig kategori 1 og 16 nye stoffer som er klassifisert som reproduksjonsskadelige kategori 2. KOM(2002) 70 innebærer at nevnte stoffer innlemmes i Annex I (punktene 29, 30 og 31) til direktiv 76/769/EØF og skal dermed ikke omsettes til vanlige forbrukere.

Merknader

Paragraf 25 i forskrift om klassifisering og merking av farlige kjemikalier sier at kjemikalier merket med faresymbol og betegnelsen "meget giftig" eller "giftig" til privat bruk bare kan selges til personer over 18 år som ved rekvisisjon dokumenterer behov for slike stoffer eller stoffblandinger, og at det ikke finnes mindre farlige erstatninger til den aktuelle bruken. Dette innebærer i realiteten at slike produkter ikke kan omsettes til vanlige forbrukere. Dette betyr at bestemmelser i eksisterende norsk regelverk tar hånd om de aktuelle stoffene i forslag til direktiv. Forslaget er en forbedring av eksisterende regelverk.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

Kapittel XVII
Miljøvern

KOM(96) 0191 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om merking av emballasje

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 94/62/EF (emballasjedirektivet), som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komitebeslutning 67/95 av 22. november 1995), forutsetter i art. 8 nr. 1 at det innføres et system for merking av emballasje. Forslaget tar sikte på å innføre symboler for hhv. ombruks-emballasje og emballasje som kan gjenvinnes. I tillegg inneholder forslaget regler om bruken av symbolene. Kommisjonen har valgt å innføre to helt nye symboler for å unngå konflikt med etablerte systemer. Forslaget tar sikte på frivillig merking, men andre tilsvarende symboler vil ikke være tillatt.

Merknader

Det finnes ikke norske lover eller forskrifter som direkte angir merking av emballasje. Imidlertid finnes det en rekke frivillige merkingssystemer i markedet. Det pågår også internasjonalt et arbeid for utvikling av merkingssystemer. Gjennomføring av et direktiv iht. det foreliggende forslaget vil kreve forskriftsregulering.

Innføringen av merkesystemet vil få økonomiske konsekvenser for produsenter av emballasje. Det må også påregnes visse økonomiske og administrative konsekvenser for myndighetene. Det vurderes som positivt for både forbrukere og produsenter at det blir et felles merkesystem for alle EØS-landene.

Forslagets moderdirektiv (emballasjedirektivet 94/62/EF) ble diskutert med de mest berørte departementer, samt LO og NHO. Berørte instansers synspunkter vil bli innhentet i den videre behandling av forslaget om merking av emballasje.

Status

Forslaget har vært til behandling i Rådet og Europaparlamentet. Europaparlamentet har besluttet å utsette forslaget inntil videre for å se dette i sammenheng med andre merkeordninger.

KOM(2001) 241 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om kvalitet på bensin og autodiesel, endring av direktiv 98/70/EF

Sammendrag av innholdet

Kommisjonens forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om kvalitet på bensin og autodiesel, KOM (2001) 241, ble fremmet 11. mai 2001. Formålet med forslaget er å ytterligere redusere luftforurensningen fra kjøretøy ved å komplettere miljøkravene til bensin og autodiesel i forhold til artikkel 9 i direktiv 98/70/EF om kvalitet på bensin og diesel, der det er fastsatt spesifikke krav til kvalitet, inklusiv svovelinnhold, i bensin og autodiesel. Det er også satt krav til kontroll og rapportering.

Direktiv 98/70/EF er implementert i Norge gjennom forskrift om kvalitet på bensin og autodiesel til bruk i motorvogner fastsatt 22. mars 2000 av Miljøverndepartementet.

Direktivforslaget innebærer følgende vesentlige endringer:

• Fra 1. jan 2005 skal det være tilgjengelig bensin og diesel med maksimum 10 ppm (parts per million) svovel i hele landet (mengden svovelfritt drivstoff må stå i forhold til mengden nye kjøretøy og være geografisk tilgjengelig innenfor hvert enkelt land);
• Fra 1. jan 2011 skal det kun selges bensin og diesel med maksimalt 10 ppm svovel;
• Valgfri grense for svovelinnhold i anleggsdiesel mellom følgende tre alternativ:

1. 2000 ppm med reduksjon til 1000 ppm fra 01.01.08 (samme som fyringsolje)
2. 500 ppm
3. 50 ppm fra 01.01.05 med reduksjon til 10 ppm fra 01.01.11 (samme som for veigående kjøretøy)

• Innføring av en overvåkings- og rapporteringsordning for drivstoffkvaliteter basert på CEN standard EN 590 og EN 228;
• Innføring av sanksjoner/bøter for overtredelse av nasjonale bestemmelser;
• Videreføring av tidligere krav til andre parametre enn svovel fra år 2005.

Innen 31.12.2006 skal bla. datoen for full innfasing av 10 ppm bensin og diesel vurderes i lys av CO ₂-netto utslippskonsekvenser og raffinerienes situasjon.

De nye drivstoffkravene må implementeres i Norge innen 30.06.03 og skal gjelde fra 1.1.04.

Merknader

Implementeringen vil måtte skje ved revisjon av gjeldende forskrift om kvalitet på bensin og autodiesel til bruk i motorvogner av 22. mars 2000.

Norske interesser i forhold til direktivet er særlig knyttet til miljøeffekter som følge av reduserte utslipp, merkostnader for raffineriene ved overholdelse av de nye kravene og bilbransjens og transportørenes behov for nye drivstoff for fullt ut å kunne utnytte muligheten for miljøgevinst med ny motorteknologi.

Direktivforslaget har vært på offentlig høring i perioden 21. desember 2001 til 20. februar 2002. Det er i alt kommet inn 15 høringsuttalelser, hvorav syv hadde kommentarer. Høringsinstansene som har uttalt seg, er i utgangspunktet positive til EUs forslag til endring av Direktiv 98/70 EF om bl.a. introduksjon av "svovelfritt" drivstoff fra 1. januar 2005.

Kommunal- og regionaldepartementet, Forsvarsdepartementet, Landbruks-departementet, Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet, NSB, Landsforbundet av Motorhistoriske Kjøretøyklubber og KS Bedrift, hadde ingen negative merknader til forslaget. Næringslivets Hovedorganisasjon ga ingen merknader da de kommer til uttrykk gjennom uttalelser fra deres lands- og bransjeforeninger.

Norsk Petroleumsinstitutt (NP) registrerer at en omlegging til 10 ppm. svovel vil kreve investeringer eller omlegging på raffineriene, men har ingen innvendinger mot det så lenge kravene harmoniseres med EUs krav og oppfyllelsestidspunkt. Når det gjelder anleggsdiesel, påpeker NP at prosessen i EU ikke er ferdig på dette området. De ber derfor om at kravene harmoniseres med kravene til fyringsolje inntil kravene i EU er endelig bestemt. NP mener at det foreslåtte kontrollopplegget slik det er foreslått av CEN, er for omfattende og oppfordrer derfor miljøvernmyndighetene til å arbeide for et eget nasjonalt opplegg basert på det som er gjort i 2001.

Norges automobil forbund (NAF), Bilimportørenes Landsforening (BIL), Trondheim kommune og Oslo kommune er positive til direktivforslaget. Etter NAF sin mening burde tiltakene kunne iverksettes tidligere enn det som er foreslått i direktivforslaget.

Landsorganisasjonen i Norge (LO) påpeker at direktivforslaget ikke har tatt hensyn til det arbeidsmiljøproblem som anleggsdiesel i motorvogner og maskiner fører til på grunn av eksosen. De gir derfor innspill om at det fra 1. januar 2011 kun bør selges bensin og diesel for veigående motorvogner og maskiner med maksimalt 10 ppm. svovelinnhold. Sekundært mener de at bensin og diesel som selges til veigående motorvogner og maskiner skal inneholde maksimalt 50 ppm. svovel fra 2008.

Status

Forslaget er til 2. gangs behandling i Rådet og Europaparlamentet.

KOM(2001)729 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring i direktiv 94/62/EF om emballasje og emballasjeavfall (emballasjedirektivet).

Sammendrag av innholdet

Direktiv 94/62/EF om emballasje og emballasjeavfall inneholder bl a mål for gjenvinning av emballasjeavfall. Disse målene er forutsatt revidert hvert 5. år og det er en slik justering av målene som nå foretas.

Kommisjonens forslag medfører en generell økning i målet for gjenvinning og materialgjenvinning. Videre foreslås det å innføre differensierte krav for materialgjenvinning innenfor de ulike materialslagene. De ulike kravene er fastsatt ut fra kost/nytte beregninger.

Merknader

Emballasjedirektivet er innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komitébeslutning nr 67/95. Direktivet er i det vesentlige implementert gjennom frivillige avtaler med næringslivet. Endringsforslaget medfører ikke at Norge må heve sine mål da dagens mål i Norge ligger over det som er foreslått fra Kommisjonen.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

Kapittel XIX
Generelle bestemmelser innen området tekniske handelshindringer

KOM(93) 472 Forslag til rådsdirektiv om edle metaller

Sammendrag av innholdet.

Direktivforslaget omfatter gjenstander av edle metaller som gull, sølv, platina, og palladium. Forslaget går i hovedsak ut på å skille mellom varer fremstilt under tredjeparts overvåkning og varer stemplet av produsenten.

Direktivforslaget tillater følgende finheter:

For gull: 375, 585, 750, 916 og 999

For sølv: 800, 925 og 999

For platina: 850, 900, 950 og 999

For palladium: 500, 950 og 999

Merknader

Lov om Guld-, Sølv- og Platinavarers Finhed og Stempling m.v. av 6. juni 1891 har regler om stempling av slike varer som omfattes av direktivforslaget. I henhold til loven er det opprettet en Edelmetallkontroll. I henhold til forskrift om hvordan finheten av varer av edelt metall skal bestemmes, om bruk av loddemetall, om stempling m.v., om varer pålagt edelt metall tillates følgende finhetsstandarder påstemplet:

Gull: 750 og 585

Sølv: 925 og 830

Platina: 950

Et eventuelt direktiv om gjenstander av edle metaller i tråd med forslaget vil medføre endringer i ovennevnte lov med tilhørende forskrifter. Fra norsk side har en arbeidet for at finhetsstandarden på 830 for sølv skal medtas på listen. Finhetsstandarden på 830 for sølvvarer benyttes i dag på norske sølvvarer som f. eks. bunadssølv og bestikk, og er således en del av norsk tradisjon og kultur.

Status

Forslaget er til første gangs behandling i Rådet og ble sist drøftet i desember 1998.

Kapittel XXIV
Maskiner

KOM(00) 0899 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om maskiner og om endring av direktiv 95/16/EF

Sammendrag av innholdet

Direktivet vil oppheve direktiv 98/37/EF om tilnærming av medlemstatenes lovgivning om maskiner, som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komitebeslutning 94/99 av 16. juli 1999). Den vesentligste endringen som foreslås er at byggeplassheiser inntas i maskindirektivet. Dette innebærer ikke store materielle endringer, men en strukturell forandring når det gjelder reglenes tilgjengelighet.

Merknader

Direktivet vil kreve endringer i forskrift av 19. august 1994 nr 820 om maskiner.

Status

Direktivet er til behandling i Parlamentet og Rådet.

Vedlegg IV
Energi

KOM(01) 0125 Forslag til endringer i elektrisitets- og gassdirektivene

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen la i mars i fjor fram et forslag til endringer i elmarkedsdirektivet og gassmarkedsdirektivet. En justert versjon av endringsforslaget kom 7.juni dette år. Generelt er formålet med forslaget å fremskynde markedsåpningen i el- og gassmarkedene i Europa. De viktigste endringene i forhold til eksisterende regelverk er som følger:

Styringen av overføringssystemene for el og gass skal juridisk og funksjonelt være atskilt fra produksjons- og salgsaktiviteter (legal unbundling). Minimumsstandarder for organiseringen av overføringssystemene innføres.

For både el og gass (ikke oppstrøms) skal det være en uavhengig regulator med fullmakt til å fastsette eller godkjenne metodologien for beregning eller etablering av tariffer i overførings- og distribusjonsnettet i hvert medlemsland. Regulatoren skal også fastsette vilkårene for adgang til overførings- og distribusjonsnettet.

Tariffene for adgang til nettet skal publiseres og være allment tilgjengelige.

Myndighetene skal sikre rettighetene til alle forbrukere når det gjelder leveranser av elektrisitet og gass, samt pålegge forpliktelser til å yte offentlige tjenester for å ivareta forsyningssikkerhet og vern av forbrukere og miljø. Medlemslandene skal bl.a. sørge for at sårbare personer som eldre og syke får levert elektrisitet og gass og at de får informasjon om priser, klagebehandling etc.

Alle industrikunder skal fritt kunne velge leverandør av el og gass fra 2004. I 2005 skal det være full markedsåpning for alle kategorier kunder. Det er ikke foreslått endringer i reglene for oppstrøms gasstransportsystem.

Merknader

Forslagene har møtt motstand, særlig fra Tyskland og Frankrike. Spesielt tidsangivelsen for markedsåpningen spørsmålet om uavhengig regulator og "unbundling" for distribusjonsselskaper er det strid om, men også hensynet til rettighetene til forbrukerne (PSO) er et stridstema. På energirådsmøtet 4.oktober 2002 var imidlertid Frankrike for første gang i det hele tatt villig til å diskutere full markedsåpning for husholdningskunder. Forslag til endringene i el og gassdirektivet vil trolig kun innebære mindre endringer i norsk regelverk, som gjennom eksisterende regelverk har oppfylt de fleste av kravene fra EU.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

KOM(01) 0125 Forslag til forordning for å fremme utviklingen av et felles kraftmarked i Europa

Sammendrag av innholdet

Hensikten med forslaget er å stimulere til en åpnere krafthandel mellom land og økt konkurranse innenfor det indre markedet. Dette skal gjøres gjennom 1) etablering av en kompensasjonsordning for kostnader knyttet til grensehandel med el, 2) harmoniserte prinsipper for overføringstariffer og 3) organisering av overføringskapasiteten mellom land. Forslaget må ses i sammenheng med forslaget til endringer i el- og gassdirektivene som ble lagt fram samtidig med forslaget.

Merknader

Forslaget er EØS-relevant. Innholdet samsvarer i stor grad med gjeldende norsk praksis, og vil i utgangspunktet trolig bare kreve mindre endringer av norsk regelverk. Forordningen gir imidlertid mandat til EU-kommisjonen til å fastsette mer detaljerte regler som kan påvirke norsk regelverk på sikt. Forordningen kan innebære en liten økning i tariffene for brukerne av sentralnettet.

Status

Forslaget er til vurdering i Rådet. Behandlingen må ses i sammenheng med behandlingen av endringsforslaget til eldirektivet, se omtale ovenfor.

KOM(01) 0226 Forslag til direktiv om bygningers energieffektivitet

Sammendrag av innholdet

Forslaget tar utgangspunkt i at økt energieffektivitet for bygninger vil være et effektivt tiltak for å nå målsetninger knyttet til både miljø (klimautslipp) og økt forsyningssikkerhet.

Forslaget består av følgende 4 hovedelementer:

• grunnlag for en felles metode for å kalkulere energieffektiviteten i bygninger,
• minimumsstandarder for energieffektiviteten i nye bygninger og til en hvis grad bygninger som renoveres,
• innføring av sertifiseringsordning for nye og eksisterende bygninger med basis i standardene nevnt over, samt offentliggjøring av sertifikater og anbefalte innendørstemperaturer og andre klimaforhold for offentlige bygninger og bygninger i offentlig bruk,
• inspeksjon av varme- og kjøleanlegg med hensyn på energieffektivitet.

Merknader

Rettsaktens EØS-relevans og norske interesser i forhold til forslaget er under vurdering.

Status

Forslaget er til 2. gangs høring i Rådet og Parlamentet.

KOM(01) 0547 Forslag til direktiv for å fremme bruk av biodrivstoff i transportsektoren

Sammendrag av innholdet

Hensikten med forslaget er å stimulere til økt bruk av biodrivstoff i transportsektoren for å redusere utslippene av farlige klimagasser fra transportsektoren, samt å forbedre energiforsyningssikkerheten i Europa på mellomlang og lang sikt. Videre vil økt bruk av biodrivstoff bidra til nye muligheter for en bærekraftig utvikling av landdistriktene. I forslaget defineres biodrivstoff som flytende eller gassformig drivstoff til transport som er fremstilt på grunnlag av biomasse.

Det grunnleggende målet for direktivforslaget er å skape en felles ramme i EU som kan fremme bruken av biodrivstoff til transport. Forslaget inneholder en forpliktelse for medlemslandene til å innføre bestemmelsene i sin lovgivning og treffe de nødvendige tiltak for å sikre at det senest fra 31. desember 2005 skal være en minimumsandel på 2 prosent biodrivstoff av det totale drivstoffet (bensin og diesel) som selges i hvert land. Denne andelen skal deretter økes med 0,75 prosent pr. år til 5,75 prosent innen utgangen av 2010. Det er overlatt til medlemslandene selv å treffe beslutninger om hvordan dette målet enklest kan oppfylles.

Merknader

Direktivets EØS-relevans vurderes p.t., samt konsekvensene for Norge hvis direktivet gjøres gjeldende i norsk rett.

Status

Forslaget er til 2. gangs behandling i Rådet og Parlamentet.

KOM(02) 0162 endelig Forslag om et flerårig handlingsprogram på energiområdet "Intelligent Energy for Europe" (2003-2006)

Sammendrag av innholdet

"Intelligent Energy for Europe" skal fra 1. januar 2003 erstatte det nåværende Rammeprogrammet for energi som har virket i perioden 1998-2002. Av de 6 eksisterende delprogrammer i Rammeprogrammet for energi videreføres SAVE (energieffektivisering) og ALTENER (fornybar energi)). I tillegg vil "Intelligent Energy for Europe" ha to nye delprogrammer, COOPENER og STEER. Målet for COOPENER er å fremme energieffektivitet og fornybar energi i forhold til tredjeland. STEER tar for seg energibruk i transport. "Intelligent Energy for Europe" skal støtte lokale, regionale, og nasjonale initiativ innen ovennevnte satsingsområder.

Det totale budsjettet som er foreslått av Kommisjonen i perioden 2003-2006, er på 215 millioner euro, hvorav 161 millioner går til SAVE og ALTENER. Budsjettet vil øke hvis søkerlandene til EU deltar i programmet.

Merknader

Norge har så langt deltatt i SAVE, ALTENER og i det utgående delprogrammet ETAP (analyser), I det nye programmet vil det sannsynligvis ikke bli mulig å delta bare i enkelte delprogrammer. Norske interesser i forhold til deltagelse i programmet er under vurdering.

Status

Programmet er til 1. gangs behandling i Rådet og Parlamentet.

KOM(02) 0415 endelig Forslag til direktiv om fremme av kraft-varme produksjon basert på reelt varmebehov ("useful heat demand") i det indre energimarkedet

Sammendrag av innholdet

Direktivforslaget har til hensikt å øke andelen av el som produseres i kombinerte kraft- og varmeanlegg, kraftvarmeanlegg, blant annet gjennom å gjøre det lettere å installere slike anlegg i områder der man kan få avsetning på den varmen ("useful heat demand") som blir produsert. Det legges til grunn at kombinert kraft- og varmeproduksjon kan spare 10 % av energien som ellers ville gå med ved adskilt kraft og varmeproduksjon. Direktivet utfyller de direktivforslag som allerede er fremmet om biobrensel og energieffektivitet i bygninger. At det blir fremmet et direktivforslag på området, begrunnes også med at andelen elektrisitet produsert i kraftvarmeverk av total elproduksjon har vært på ca 11 % siden 1998, og at lite tyder på at andelen vil øke uten EU-inngrep. Direktivforslaget stiller blant annet krav til medlemslandene om å:

• kartlegge det nasjonale potensialet og hindrene for høyeffektive kraftvarmeanlegg
• evaluere eksisterende administrative prosedyrer for etablering av kraftvarmeanlegg med det mål for øye å forenkle disse prosedyrene
• innføre et system med opprinnelsesgarantier for el produsert i kraftvarmeanlegg
• påse at systemoperatører av transmisjons og distribusjonsnett garanterer inntak av el produsert i kraftvarmeverk

Videre forplikter direktivforslaget Kommisjonen til å evaluere de eksisterende støtteordninger i medlemslandene og vurdere hvordan ulike nasjonale støtteordninger harmonerer med hverandre.

Merknader

Rettsaktens EØS-relevans og norske interesser i forhold til forslaget er under vurdering.

Status

Direktivforslaget er til 1. gangs behandling i Rådet og Parlamentet.

KOM(02) 0488 Forslag til direktiver om forsyningssikkerhet – olje og gass

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen la frem et forslag til direktiver om forsyningssikkerhet for henholdsvis olje og gass 11. september 2002. Generelt er formålet med forslaget å sikre en fullføring av det indre markedet gjennom tiltak innen koordinering av forsyningssikkerhet for olje og gass.

Vedrørende forsyningssikkerhet for olje, legges det i direktivforslaget i hovedsak opp til at lagrene på sikt skal økes til et nivå tilsvarende 120 dagers forbruk, at Kommisjonen i samarbeid med en komité fra medlemslandene skal kunne styre en del av lagrene, og at høye oljepriser - sidestilt med et mangelkriterium – også skal kunne utløse bruk av lagrene.

Når det gjelder forsyningssikkerhet for gass, legges det i direktivforslaget opp til ulike tiltak, herunder lagring, for å sikre minst 60 dagers forbruk ved gjennomsnittlige værforhold for kunder som ikke kan skifte energikilde. Noe minimumskrav for lagernivået er ikke fastsatt. Så langt overlates det til landene å fastsette nasjonale mål, men Kommisjonen legger videre opp til en koordinert politikk for å støtte de land som vil være mest berørt av forsyningssvikt, og å stimulere medlemslandene til å iverksette nødvendige tiltak for å sikre forsyningssikkerheten. Videre skal det legges vekt på bruk av langsiktige gassimportkontrakter for å sikre intensjonen bak direktivet, samtidig som medlemslandene skal medvirke til større likviditet i markedet.

Merknader

Direktivforslagene er foreslått hjemlet i art. 95 om det indre marked, noe som kan gjøre dem EØS-relevante. Gjeldende direktiver om krisehåndtering, herunder direktivet om oljelagre, er alle hjemlet i art. 103a om forsyningssikkerhet, og derfor holdt utenfor EØS-avtalen. Foreløpige vurderinger tilsier at direktivforslaget for gass neppe vil få praktiske konsekvenser for Norge. Direktivforslagene har møtt motstand i bl.a. Danmark, Frankrike, Nederland, Storbritannia og Tyskland.

Status

Rådet er orientert om direktivforslagene.

XXXX Forslag til kommisjonsdirektiv om energimerking av varmtvannsberedere

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 92/75/EØF (energimerkedirektivet), som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 3A), fastlegger krav om obligatoriske vareopplysninger om husholdningsapparaters energiforbruk og støynivå. I henhold til direktiv 92/75/EØF skal det også utarbeides teknisk dokumentasjonsmateriale som gjør det mulig å bedømme nøyaktigheten av de gitte opplysninger.

Energimerkedirektivet omfatter husholdningsapparater som kjøleskap, frysere og kombinasjoner av slike, vaskemaskiner, tørketromler og kombinasjoner av slike, oppvaskmaskiner, komfyrer, varmtvannsberedere, lyspærer, lysrør og klimaanlegg. Listen over apparater kan utvides.

Energimerkedirektivet er et rammedirektiv, og nærmere detaljer for hver apparattype vil bli fastsatt i såkalte gjennomføringsdirektiv.

Det utarbeides nå et utkast til gjennomføringsdirektiv angående varmtvannsberedere. Utkastet er under behandling i forskriftskomitéen (komitéen som utarbeider forslag til direktiv). Når komitéen har gitt sin tilslutning til forslaget, blir det oversendt Kommisjonen som vedtar direktivet.

Merknader

Gjennomføringsdirektivet åpner for merking av varmtvannsberedere.

Direktivet vil gi felles regler for merking av produkter som omsettes i EØS-området og således bidra til å tilrettelegge for fri flyt av varer. Det er også i Norges interesse å gjennomføre et eventuelt vedtatt direktiv for å unngå å bli dumpingplass for mindre effektive produkter.

Direktivet vil bli sendt ut på høring i Norge etter at det eventuelt er vedtatt av Kommisjonen. Direktivet vil kunne gjennomføres i norsk rett ved forskrifter om energimerking gitt i medhold av lov om merking av forbruksvarer (lov av 18. desember 1991 nr. 90). En innlemmelse av direktivet vil bidra til å fremme større energieffektivitet i hele EØS-området og sikre økt informasjon til forbrukerne.

Status

Gjennomføringsdirektivet er til behandling i forskriftskomitéen opprettet under direktiv 92/75/EØF. Det er usikkert når et endelig utkast vil foreligge for oversendelse til Kommisjonen.

Vedlegg V
Fri bevegelighet for arbeidstakere

Forslag til kommisjonsbeslutning om gjennomføring av rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 om arbeidsformidling og oppheving av kommisjonsbeslutning 93/569/EØF

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen fremmet 17.juni 2002 forslag til ny kommisjonsbeslutning om gjennomføring av rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 om arbeidsformidling og oppheving av kommisjonsbeslutning 93/59/EØF.

Kommisjonsbeslutning 93/569/EØF av 22. oktober 1993 om iverksetting av forordning (EØF) nr. 1612/68 om fri bevegelse av arbeidstakere har bestemmelser om det europeiske arbeidsformidlingsnettverket EURES ( European Employment Services). Den er tatt inn som vedlegg V til EØS-avtalen ved beslutning nr. 7/94 21. mars 1994 i EØS-komiteen, jf St.prp. nr. 40 for 1993-94.

EURES bygger først og fremst på et menneskelig nettverk av EURES-konsulenter som per i dag arbeider med en felles database for ledige stillinger fra hele EØS-området og en database med opplysninger om leve- og arbeidsvilkår i den enkelte landene. Databasene er under utvikling. Dette gjør at EURES er et effektivt instrument for å bidra til å fremme og muliggjøre mobilitet i EØS-området og formidle jobber på tvers av landegrensene.

Formålet med den nye kommisjonsbeslutningen er en oppdatering av regelverket for EURES, bygget på erfaringer som er gjort. EURES skal integreres bedre i arbeidsformidlingen i medlemslandene, og ansvars- og beslutningssystemene skal omformes. Forslaget skal styrke EURES som arbeidsmarkedspolitisk virkemiddel og ta høyde for mulighetene som IT-utviklingen gir.

Utkast til kommisjonsbeslutning definerer nøkkelaktørene og de viktigste planleggings- og oppfølgingsverktøy i EURES-nettverket. Den trekker også opp rammene for styring gjennom innføring av elementer som EURES- erklæringen (EURES Charter), retningslinjer og handlingsplaner.

Merknader

Forslaget til ny kommisjonsbeslutning endrer ikke de generelle rammene for EURES-samarbeidet. Norge deltar fullt ut i EURES-nettverket, jf EØS-komitébeslutning 56/96 av 28.oktober 1996 og St.prp. nr. 30 for 1996-97. Det innebærer at Norge deltar i finansieringen av EURES og kan ta del i EU utvalg og andre organer som gir Kommisjonen råd om hvordan virksomheten skal gjennomføres. Finansieringen dekkes over statsbudsjettets kap.1590 Aetat.

Utkast til kommisjonsbeslutning medfører ikke noen endringer på dette punkt. Den krever heller ingen endringer i lov eller forskrifter.

Norge har klar interesse av fortsatt å delta i et slikt arbeidsformidlingsnettverk som EURES representerer, jf vårt behov for arbeidskraft. EURES gir også nyttig informasjon og bistand til norske arbeidssøkere som ønsker å jobbe i andre EØS-land.

Status

Forslaget er til behandling i Kommisjonen.

KOM(99) 0003 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om tredjelandsborgere og tjenesteyting på tvers av landegrensene

Sammendrag av innholdet

Forslaget innebærer at dersom en tjenesteyter som ledd i sin ordinære virksomhet har til hensikt å utstasjonere en av sine arbeidstagere som er tredjelandsborger, med henblikk på levering av en eller flere tjenesteytelser i en eller flere andre medlemstater, plikter den medlemsstat der tredjelandsborgeren er etablert, å utstede et eget dokument ("EU-tjenesteytelseskort") til vedkommende tredjelandsborger. Vilkåret er at personen har lovlig opphold av minst 12 måneders varighet i vedkommende land, at hans arbeidsgiver ikke driver vikarvirksomhet som stiller arbeidstakeren til rådighet for andre virksomheter samt at arbeidstakeren er tilknyttet trygdesystemet eller forsikret mot sykdom eller arbeidsulykker. Dokumentet skal være gyldig for den perioden vedkommende er ansatt dog maksimum for en periode på inntil 12 måneder. Gyldighetsperioden kan dog ikke overstige den perioden arbeidstakeren har vært ansatt forut for utstedelse av dokumentet. Denne må være av minst 6 måneders varighet. Tredjelandsborgere som er i besittelse av dette dokumentet skal ha rett til å reise inn og oppholde seg i det land hvor tjenesteytelsen skal skje, utelukkende på forevisning av dette dokumentet og gyldig reisedokument samt en arbeidsgiver-bekreftelse med angivelse av oppholdets forventede varighet. Det kan ikke stilles krav om visum eller oppholds- eller arbeidstillatelse. Den utstasjonerte arbeidstaker har ubetinget rett til å returnere til den medlemsstat som har utstedt EU-tjenesteyyelseskortet.

Merknader

Forslaget bygger delvis på praksis fra EF-domstolen, i første rekke Vander Elst-dommen (C-43/93), men synes å gå lenger enn denne dommen på enkelte punkter. Dette gjelder bl.a. bestemmelsene i forslaget om innreise og om at det ikke kan stilles krav om visum. Det har kommet signaler om uenighet medlemslandene imellom, både med hensyn til direktivutkastets materielle innhold, og hjemmelsgrunnlag. Det forventes ingen avklaring i nær framtid.

EØS-/EFTA-landene har vurdert direktivforslaget og bl.a. kommet til at de deler som gjelder innreise, visum og oppholdstillatelse ikke er EØS-relevante. Gjennomføring av de EØS-relevante delene av forslaget vil kreve flere endringer i utlendingsforskriften. Bortfall av krav om arbeidstillatelse ville i prinsippet kunne påvirke det norske arbeidmarkedet. Virkningene antas imidlertid å ville være små. De berørte departementer ser de EØS-relevante delene av forslaget som positive eller uproblematiske.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet.

KOM(2001) 257 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om unionsborgere og deres familiemedlemmers rett til å bevege og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium

Sammendrag av innholdet

Forslaget er i hovedsak en samling og kodifisering av gjeldende rett for bevegelse av unionsborgere og deres familiemedlemmer på medlemslandenes territorium, men går lenger på flere punkter.

Forslaget utvider for det første familiebegrepet ved at samboende kan anses som familiemedlemmer etter direktivet. Videre innebærer forslaget at unionsborgere og deres familiemedlemmer uten tillatelse har rett til å reise inn i et annet medlemsland og ta opphold eller arbeid i inntil 6 måneder. For opphold lengre enn 6 måneder kan det kreves registrering (for unionsborgere) eller oppholdstillatelse (for familiemedlemmer som er tredjelandsborgere). Forslaget innebærer at unionsborgere skal gis et "registreringssertifikat umiddelbart ved registrering. Utstedelse vil bl.a. kunne skje på grunnlag av egenerklæring fra unionsborgeren om at han/hun tilfredsstiller vilkårene for opphold. Medlemsstatene kan i denne forbindelse ikke kreve at unionsborgerens økonomiske midler overstiger en bestemt sum. Familiemedlemmer som er tredjelandsborgere skal gis et sertifikat som bevis på at de har søkt om oppholdstillatelse når søknad fremmes, og i tillegg et "oppholdskort" hvis søknaden om oppholdstillatelse innvilges.

Familiemedlemmer gis oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. Der hovedpersonen dør eller ekteskapet blir oppløst, faller tillatelsen til familiemedlemmer som er unionsborgere ikke bort så fremt familiemedlemmet selv tilfredsstiller de ordinære vilkårene for opphold . Der hovedpersonen dør og familiemedlemmet er tredjelandsborger, består tillatelsen dersom hovedpersonen er yrkesaktiv eller ikke er til noen økonomisk belastning for oppholdslandet. Ved oppløsning av ekteskapet er det i tillegg et vilkår for at tillatelsen skal bestå at ekteskapet har vart i fem år og minst ett år i vertslandet, at ektefellen som er tredjelandsborger har omsorgen for felles barn eller at det foreligger særlig vanskelige omstendigheter.

Barn av unionsborgere som dør mister uansett ikke retten til opphold så lenge de er under utdanning.

Etter fire års sammenhengende opphold har unionsborgere og deres familiemedlemmer rett til permanent oppholdstillatelse. Permanent oppholdstillatelse faller bort dersom personen sammenhengende har oppholdt seg utenfor oppholdslandet i minst fire år. Forslaget gir for øvrig et styrket utvisningsvern bl.a. ved at utvisning ikke kan skje av EU-borgere eller deres familiemedlemmer med permanent oppholdstillatelse eller overfor mindreårige familiemedlemmer.

Endelig innebærer direktivforslaget at prinsippet om likebehandling i forhold til landets egne borgere utvides til å også omfatte familiemedlemmer som er tredjelandsborgere.

Merknader

Direktivforslaget er EØS-relevant. Gjennomføringen av direktivet vil kreve flere endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften. Endringene kan få visse økonomiske og administrative konsekvenser.

Direktivforslaget innebærer på flere punkter en liberalisering sammenlignet med dagens regelverk. Med tanke på dagens pressede arbeidskraftsituasjon er det positivt for Norge med en friest mulig personbevegelse i EØS-området.

På den annen side krever direktivforslaget endringer i utlendingsregelverket som ikke nødvendigvis er hensiktsmessige sett fra et kontrollsynspunkt. Det foreslåtte styrkede utvisningsvernet kan også svekke utvisning som et virkemiddel i kampen mot grenseoverskridende kriminalitet.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet.

Vedlegg VI
Trygd

KOM(91) 0528 Forslag til forordning om utvidelse av det personlige og materielle omfang for rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Felleskapet, og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71

Sammendrag av innholdet

Rådsforordningene (EØF) nr. 1408/71 og 574/72 er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 11, s. 25 og 132). Forslaget innebærer dels en utvidelse av forordningens personkrets til å gjelde alle trygdede statsborgere i medlemsstatene. Dels er det foreslått en utvidelse av de ordninger som forordningen skal omfatte.

Merknader

Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 25. april 1997 nr. 384 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§1-3 og §§25-15.

Endringsforslaget vil ikke medføre behov for endringer i norsk rett.

Status

Europaparlamentet avga uttalelse 13. mars 1992. Forslaget foreligger i bearbeidet og upublisert versjon som Rådsdokument 9316/97 SOC 161, vesentlig redaksjonelt omformet med oppsplitting i forskjellige deler. Den delen som gjelder særlige ordninger for offentlige tjenestemenn ble vedtatt i Rådet 29. juni 1998. Resten av forslaget er fortsatt til behandling i Rådet.

KOM(95) 7034/KOM(97) 0158 Forslag til endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet (dagpenger under arbeidsledighet)

Sammendrag av innholdet

Forslaget inneholder regler som tillater en person som søker arbeid i en annen medlemsstat å få utbetalt dagpenger under arbeidsledighet i denne medlemsstaten i mer enn tre måneder, som er den någjeldende regel. Imidlertid foreslås det at etter at de tre første månedene har utløpt, kan verdien av dagpengene som mottas, ikke være høyere enn det som gjelder i det landet vedkommende søker arbeid. Den arbeidssøkende kan heller ikke motta dagpenger for en lengre periode enn hva som er mulig i vertslandet.

Merknader

Forslaget innebærer en utvidelse av perioden på tre måneder som en arbeidssøker fra en medlemsstat kan oppholde seg i en annen medlemsstat med rett til dagpenger fra hjemlandet. Det er ut fra norske vurderinger uheldig. Ordningen fremstår allerede i dag som byråkratisk og utilstrekkelig for å fremme arbeidskraftsmobiliteten. Samtidig er det for det land som skal dekke dagpengeutgiftene ikke mulig å drive aktiv oppfølging og kontroll av dagpengemottakeren. Omfanget av mulig misbruk vil øke med en forlengelse av perioden. Svakhetene ved ordningen vil komme enda tydeligere fram dersom forslaget til endringer vedtas. Norge har gått mot det foreliggende forslaget i Den administrative kommisjon for trygd som er en komite under Kommisjonen. En har også tatt opp saken med de andre nordiske land som også er uenige i forslaget.Vedtaket krever enstemmighet.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet.

KOM(95) 0735 Forslag om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet (arbeidsmarkedsbasert førtidspensjon)

Sammendrag av innholdet

Rådsforordningene (EØF) nr. 1408/71 er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 11, s. 25). Det foreslås at arbeidstakere som har fått innvilget arbeidsmarkedsbasert førtidspensjon bevarer rett til pensjonen selv om vedkommende flytter til et annet medlemsland. Videre skal det ved utregning av pensjonen også medregnes arbeidsperioder i andre medlemsland. Arbeidstakere som under sin siste arbeidsperiode var bosatt i et annet medlemsland, vil også kunne kreve ytelser fastsatt i lovgivningen i det land vedkommende er medlem av trygden. Dette gjelder ordninger som, med unntak av ordinær førtidspensjon, innebærer at helt arbeidsløse arbeidstakere får pensjon fram til vanlig alderspensjon eller ordinær førtidspensjon inntrer, uten at det stilles som vilkår at vedkommende skal stå til rådighet for arbeidsformidlingen.

Merknader

Forslaget krever ikke endringer i norsk rett. Forslaget vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Forslaget innebærer at arbeidstakere som har fått innvilget arbeidsmarkedsbasert førtidspensjon, bevarer rett til pensjonen selv om vedkommende flytter til et annet medlemsland. En vurdering av den økonomiske effekten av en utvidelse av retten til å bevare pensjoner ved flytting til et annet medlemsland, har derfor en provenymessig effekt i tillegg til en eventuell effekt på de direkte utbetalingene.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet.

KOM(98) 0779 Forslag til rådsforordning om koordinering av trygdeordninger

Sammendrag av innholdet

Med den foreslåtte forordningen tar en sikte på å oppheve og erstatte forordning 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet. Formålet med dette er ifølge EuropaKommisjonen å gjøre regelverket enklere, lettere tilgjengelig, mer brukervennlig, effektivt og moderne. Begreper, regler og prosedyrer er forenklet og rasjonalisert slik at de skal bli mer håndterlige for dem som skal administrere dem, fremstillingen er gjort mer begripelig for den vanlige bruker og teksten er redusert med to tredeler i forhold til forordning 1408/71. Dette er en oppfølging av rådsresolusjon av 7. desember 1992 om den praktiske gjennomføring av det indre marked, hvor Kommisjonen og medlemsstatene oppfordres til å øke klarheten i EF-regelverket bl.a. gjennom konsolidering av eksisterende regler. Det er også en del av SLIM-initiativet (Simpler Legislation for the Internal Market) som inngår som en del av handlingsplanen for det indre marked av juni 1997. Under dette initiativet har det vært nedsatt arbeidsgrupper for å vurdere forenkling av Efs regelverk på ulike områder, herunder trygdeområdet.

Det dreier seg altså ikke om en grunnleggende eller gjennomgripende substansiell omlegging av selve koordineringssystemet. Grunnprinsippene for koordineringen og de viktigste trekkene i systemet beholdes langt på vei som før.

Det generelle utgangspunktet for koordineringen vil fortsatt være at en person som har rett til trygdeytelser i en medlemsstat, ikke skal tape sin rett ved å flytte til en annen medlemsstat. Koordineringsreglene innebærer ikke harmonisering av medlemsstatenes trygdelovgivninger.

Regelverket får anvendelse på alle tradisjonelle trygdeytelser som er nevnt i ILO-konvensjon nr 102, uavhengig av hvordan ordningene er utformet. Regelverket bestemmer også hvilken lovgivning en person skal være omfattet av. Vedkommende skal bare være omfattet av én stats lovgivning av gangen, i utgangspunktet lovgivningen i staten der vedkommende arbeider, mens personer som ikke er yrkesaktive skal være omfattet av lovgivningen i bostedslandet.

Koordineringsreglene skal bygge på fire hovedprinsipper:

• Likebehandling i forhold til statsborgerskap,
• likestilling av faktiske hendelser inntruffet i medlemsstatene,
• sammenlegging av trygdetid og
• bevaring av opptjente rettigheter (eksport av ytelser).

På tre områder foreslås det viktigere endringer som innebærer nye rettigheter og plikter i forhold til gjeldende rett:

1. Omfangsmessig utvidelse til generelt å omfatte alle personer som er trygdet i en medlemsstat, også personer som ikke har vært yrkesaktive og tredjelandsstatsborgere.
2. Utvidelse til særskilte førtidspensjonsordninger som fra en bestemt alder gir ytelser til arbeidstakere som permitteres eller som etter eget valg frivillig forlater arbeidslivet.
3. Regler som gir en person med rett til ytelser ved arbeidsløshet fra en medlemsstat, muligheten til å søke arbeid i en annen medlemsstat i seks måneder uten å miste retten til ytelser, mot tre måneder etter forordning 1408/71, jf artikkel 69. Fra sistnevnte medlemsstat skal vedkommende ha rett til kontantytelser ved arbeidsløshet (andre enn dagpenger) som har til formål å sikre adgang til arbeidsmarkedet. Videre foreslås koordineringen av ytelser ved arbeidsløshet utvidet til selvstendig næringsdrivende.

Kommisjonen har tidligere fremmet forslag om å utvide det personlige og materielle anvendelsesområdet til forordning 1408/71 til å omfatte disse persongruppene og ordningene/ytelsene, jf KOM(91)528, KOM(97)561, KOM(95)734 KOM(97)158 og KOM(95)735.

Merknader

Gjeldende koordineringsinstrumenter for trygdeordninger (forordning 1408/71 og 574/72 ) er inkorporert i norsk rett ved forskrift av 25. april 1997 nr. 384 med hjemmel i en rekke lover, herunder lov om folketrygd §§ 1-3 og 25-15. Den foreslåtte forordningen vil kunne inkorporeres i norsk rett ved forskrift på samme hjemmelsgrunnlag og vil ikke medføre behov for andre endringer i forhold til norsk rett.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet.

KOM(01) 0344 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning av 25. juni 2001 om endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og rådsforordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71 til fordel for assistenter til medlemmer av Europaparlamentet

Sammendrag av innholdet

Rådsforordningene (EØF) nr. 1408/71 og 574/72 er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92), bind 11, s. 25 og 132. Forordningene inneholder bestemmelser som tar sikte på å koordinere medlemslandenes trygdeordninger. Koordineringen består bl.a. i å gi lovvalgsregler, dvs. regler som fastsetter hvilket lands lovgivning på det trygdemessige område som får anvendelse i de konkrete tilfeller. Arbeidstakere er således i utgangspunktet underlagt trygdelovgivningen i den medlemsstat hvor de arbeider (artikkel 13 nr. 2 bokstav a). Det finnes særlige regler når en arbeidstaker vanligvis har lønnet arbeid på to eller flere medlemsstaters område (artikkel 14 nr. 2). I slike tilfeller er arbeidstakeren eksempelvis underlagt lovgivningen i den medlemsstaten hvor vedkommende bor, forutsatt at han utøver en del av sin ervervsmessige beskjeftigelse der, eller har flere arbeidsgivere i forskjellige medlemsland (artikkel 14 nr. 2 i)).

Forslaget ble fremlagt av Kommisjonen med hjemmel i Traktaten om opprettelse av Det europeiske fellesskap artikkel 42 og 308, og er fremmet i lys av Europaparlamentets gjentatte anmodninger om behov for en alternativ lovvalgsregel for personlige assistenter til medlemmer av Europaparlamentet. Denne gruppen er i dag omfattet av de ordinære lovvalgsreglene i forordningens artikkel 13 og 14. Forslaget går ut på å utvide valgadgangen etter rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 16 med hensyn på den lovgivning som skal få anvendelse til fordel for assistenter til ett eller flere medlemmer av Europaparlamentet (MEP), dvs. personer som har en eller evt. flere MEP som arbeidsgiver. Endringen vil gi assistenter til medlemmer av Europaparlamentet en rett til at velge hvilken trygdeordning som skal gjelde for dem, i likhet med den mulighet som hjelpepersonale ansatt ved EUs institusjoner allerede har, jf. rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 16 nr. 3. Retten til å velge kan bare utøves én gang, og får virkning fra tidspunktet for tiltredelsen av tjenesten. For assistenter som allerede er ansatt, er det foreslått overgangsbestemmelser som innebærer at valgretten kan utøves innenfor en frist på tre måneder etter ikrafttredelsen av endringsforordningen. Forslaget gjelder bare arbeidstakere i vedkommende Europaparlamentarikeres tjeneste og ikke tjenesteytere, dvs. personer som kun yter de nevnte MEP en tjeneste av tidsbegrenset (punktuell) karakter.

Forslaget vil gi assistenter til medlemmer av Europaparlamentet rett til å velge mellom:

Lovgivningen i arbeidslandet i henhold til artikkel 13 nr. 2 bokstav a) eller evt. bostedslandet i henhold til artikkel 14 nr. 2 bokstav b) i), når vedkommende vanligvis utfører lønnet arbeid i to eller flere medlemsstater, herunder i bostedslandet, eller har flere arbeidsgivere i forskjellige medlemsland, eller evt. arbeidsgiverens hjemland eller bostedsland i henhold til artikkel 14 nr. 2 bokstav b) ii), hvis assistenten ikke bor i noen av de medlemsland hvor han eller hun arbeider.

Lovgivningen vedkommende sist var omfattet av.

Lovgivningen i den medlemsstat hvor vedkommende er statsborger.

I motsetning til hva som gjelder for EUs hjelpepersonale etter artikkel 16 nr. 3 i forordningen, er det meningen at assistentens rett til at velge skal gjelde alle områder av trygden som er omfattet av forordning (EØF) nr. 1408/71, herunder familieytelser, hvor det gjelder særlige regler for EUs hjelpepersonale.

Det foreslås videre nærmere bestemmelser i forordning (EØF) nr. 574/72 artikkel 14 om hvordan retten til å velge skal anvendes. De berørte medlemmer av Europaparlamentet skal herunder underrette den kompetente institusjon om forholdet og vedkommende institusjon utsteder lovvalgsblankett som attest på at assistenten er omfattet av lovgivningen i det pågjeldende land med kopi til institusjonene i de øvrige berørte land. Disse institusjoner skal gi den kompetente institusjon de opplysninger som er nødvendige med henblikk på å fastsette de avgifter som arbeidsgiveren/-giverne og/eller assistenten skal betale i henhold til denne lovgivning. De særlige bestemmelser i artikkel 14 nr. 4 i forordning (EØF) nr. 574/72 som får anvendelse når tysk lovgivning er valgt, skal etter forslaget også gjelde for assistenter til medlemmer av Europaparlamentet på samme måte som for EUs hjelpepersonale.

Merknader

Endringsforslaget vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Forslaget vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser for Norge.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet.

Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71 - KOM(2002) 405 endelig

Sammendrag av innholdet

KOM(2002) 405 endelig utgave av 16.07.2002 inneholder forslag om en mindre revisjon av Kommisjonens forslag til europaparlaments- og rådsforordning om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor fellesskapet og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71 til fordel for assistenter til medlemmer av Europaparlamentet.

Det opprinnelige forslaget, som ble fremlagt av Kommisjonen 25.06.2001 (KOM(2001) 344 endelig utgave (OJ C 270E av 29.09.2001)) går ut på å utvide valgadgangen etter rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 16 med hensyn på den lovgivning som skal få anvendelse til fordel for assistenter til ett eller flere medlemmer av Europaparlamentet (MEP), dvs. personer som har en eller evt. flere MEP som arbeidsgiver.

Europaparlamentet (EP) vedtok i plenum 11.06.2002 en rapport inneholdende fem endringsforslag til Kommisjonens forslag KOM(2001) 344 endelig utgave av 25.06.2001. Av de fem forslag til endringer av endringsforslaget går Kommisjonen kun med på å ta inn én av endringene i sitt endringsforslag. Det gjelder forslag 3 om en tilføyelse i fjerde betraktning i preamblet med referanse til muligheten av at én assistent kan være ansatt av flere MEP. Presiseringen kan ifølge Kommisjonen være klargjørende.

De øvrige fire endringsforslag fra EP (forslag 1,2, 4 og 5) kan den derimot ikke gå med på. Det gjelder:

Omformulering av "MEP assistenter"(til "assistenter til MEP"). Avvist med begrunnelse: Overflødig i lys av forslaget til definisjon i artikkel 1(1).

Tilføyelse av en betraktning 3a inneholdende en ytterligere begrunnelse for valgadgangen, in casu finansiell kilde (fellesskapsbudsjett). Avvist med begrunnelse: Valgretten er begrunnet i den spesifikke karakter av den direkte og underordnende forbindelse mellom MEP og assistent, og ikke av opphavet for lønn og avgiftsinnbetaling.

Presisering i artikkel 1 w) av at assistenten kan ha ansettelsesavtale for et kortere tidsrom enn perioden vedkommende MEP er valgt for. Avvist med begrunnelse: Overflødig i lys av ordlyden i Kommisjonens tekst. En har her brukt "i løpet av mandatperioden" (" during their term of office"), ikke "for mandatperiodens varighet" (" for the duration of their term of office").

Forslag om en tilføyelse i artikkel 14(4) i forordning (EØF) nr. 574/72 om at assistenter til medlemmer av Europaparlamentet som har valgt tysk lovgivning, fortsatt skal ha mulighet til å være omfattet av ordningen i det Land (delstat) hvor de senest var bosatt. Avvist med begrunnelse: Unødvendig for å sikre korrekt anvendelse av valgretten i den tyske ordningen. Kommisjonen har vist til den tyske regjering hvilket ifølge den synes å garantere fullstendig sosial beskyttelse.

Merknader

Endringsforslaget vil ikke medføre behov for endringer i forhold til norsk rett. Forslaget vil ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser for Norge.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

Forslag til rådsforordning om utvidelse av bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 1408/71 til å omfatte tredjelandsborgere som ikke er omfattet av disse bestemmelsene utelukkende på grunn av sin nasjonalitet - KOM(2002)59

Sammendrag av innholdet

Forordning (EØF) nr. 1408/71 gjelder for EU-borgere og visse andre kategorier (flyktninger, statsløse og EU-statsborgeres familiemedlemmer og etterlatte som selv ikke er EU-borgere i den utstrekning det er fastsatt i forordningen). Ovennevnte forslag tar sikte på å utvide rekkevidden av bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 1408/71 til å omfatte tredjelandsstatsborgere som utelukkende på grunn av sin nasjonalitet ikke er omfattet av forordningen i henhold til artikkel 2 og 22a, og som har lovlig opphold og er omfattet av trygdelovgivningen i en medlemsstat. Herved sikres rettigheter vedkommende har opptjent i et medlemsland ved flytting til et annet medlemsland. Vedkommende vil også komme inn under reglene som forhindrer dobbelt trygdedekning og avgiftsplikt i forordningen. Et annet formål er å forenkle reglene ved å redusere antallet supplerende bilaterale trygdeavtaler for den nevnte gruppen og derved redusere administrasjonsomkostningene.

Forslaget erstatter Kommisjonens forslag av 12. november 1997 KOM(97)561 (OJ C 6 av 10.01.1998, s. 15), som er trukket tilbake. Forslaget innebærer ikke en endring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 som sådan (det er med andre ord ikke en endringsforordning til denne), men en egen forordning om utstrekning av dens anvendelsesområde (personkrets). Henvisningen til bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 1408/71 er imidlertid dynamisk, dvs. at det er de til enhver tid gjeldende bestemmelser/utgaver av denne, inkludert eventuelle senere endringer, som fremover automatisk også vil gjelde for den personkrets det er tale om her.

Når det gjelder rettsgrunnlaget skal utvidelsen etter forslaget hjemles i traktatens avdeling IV, artikkel 63 nr. 4 vedrørende betingelsene for tredjelandsstatsborgeres innvandring og opphold, og ikke som for Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 i artikkel 51 og 235, de nåværende artikler 42 og 308.

Merknader

Det er ventet at forslaget om å gi rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 utvidet anvendelse på tredjelandsborgere kan bli formelt vedtatt i nær framtid. Det ble oppnådd prinsipiell enighet på Rådsmøte i Luxembourg 3.06.02, men saken må også godkjennes i Parlamentet og formelt vedtas i Rådet.

Avdeling IV i EF-traktaten (visa, asyl, innvandring m.v.) får ikke anvendelse for Danmark. Disse bestemmelsene er heller ikke en del av EØS-avtalen. Spørsmålet om forholdet til avtalen er til vurdering i EFTA.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

Vedlegg IX
Finansielle tjenester

KOM(2002) 443 endelig Forslag til direktiv om harmonisering av medlemsstatenes lover, forskrifter og administrative bestemmelser vedrørende forbrukerkreditt

Sammendrag av innholdet

Direktivforslaget tar sikte på å erstatte eksisterende direktiv om forbrukerkreditt (87/102/EØF).

Direktivet skal gjelde for alle kreditt- og kausjonsavtaler, jf. artikkel 3 nr. 1, med mindre det er gjort uttrykkelig unntak. I følge artikkel 3 nr. 2 skal direktivet ikke gjelde for:

kredittavtaler i forbindelse med kjøp eller ombygging av fast eiendom, som forbrukeren eier eller ønsker å kjøpe, og som er sikret ved pant i fast eiendom eller en sikkerhetsstillelse som er vanlig brukt til dette formål i medlemsstaten

leiekontrakter som utelukker overdragelse av eiendomsretten til leieren og dennes fordringhaver

kredittavtaler som er rente- og omkostningsfri, og der tilbakebetaling skal skje på en gang innen en frist på tre måneder etter at kreditten ble ytet

kredittavtaler som oppfyller følgende tre betingelser:

i) de er gjort i forbindelse med kredittyters bierverv, altså utenfor kredittyters hovedvirksomhet, og

ii) der årlige omkostninger er lavere enn det som er vanlig på markedet, og

iii) kredittavtalene ikke tilbys allmennheten

kredittavtaler inngått med et investeringsselskap i henhold til artikkel 1 punkt 2 i direktiv 93/22/EØF, og som har til formål å gi en investor mulighet til å foreta en transaksjon ved hjelp av et eller flere av de instrumenter som er omfattet av avsnitt B i bilaget til nevnte direktiv, når selskapet som yter kreditten medvirker til transaksjonen.

I kapittel II er det gitt regler om informasjon og praksis forut for utformingen av avtalen. Det blir her blant annet fastsatt forbud mot at kreditt- og kausjonsavtaler blir inngått utenfor fast forretningssted. Det fastsettes også regler om rådgivningsplikt for kredittyter.

I kapittel III blir det gitt regler til beskyttelse av privatlivets fred, herunder regler for hvordan innsamling og behandling av opplysninger skal skje. Statene pålegges også å opprette en sentral database som skal registrere forbrukere og kausjonister som har gjort seg skyldig i betalingsforsømmelse.

Kapittel IV gir nærmere bestemmelser om utforming av kreditt- og kausjonsavtaler. Her blir blant annet prinsippet om ansvarlig kredittgiving fastslått, og forbrukeren blir gitt rett til å gå fra avtalen innen en frist på 14 dager.

I kapittel V blir det gitt bestemmelser om årlige omkostninger i prosent og debitorrente.

Kapittel VI inneholder en bestemmelse om hva som skal anses som urimelige kontraktsvilkår.

Kapittel VII gir nærmere bestemmelser om oppfyllelse av kredittavtalen, blant annet rett til å betale tilbake før forfallstidspunktet.

I kapittel VIII er noen særlige former for kredittavtaler omhandlet, f. eks. kredittavtaler som er kombinert med gjenetablering av kapitalen, og kredittavtaler i form av trekk fra løpende konto eller debitorkonto.

Kapittel IX inneholder en bestemmelse om oppfyllelse av kausjonsavtaler.

Kapittel X har regler om mislighold av kredittavtalen. Det blir her blant annet gitt bestemmelser om påkrav og forfall, overskridelse av det samlede kredittbeløp og stilltiende overtrekk, og om inkasso.

I kapittel XI er det gitt regler om kredittgiveres og – formidleres registrering og status, og kontrollen med disse.

Kapittel XII har avsluttende bestemmelser. Her fremgår blant annet at direktivet er et fullharmoniseringsdirektiv og bare kan fravikes når det er gitt uttrykkelig tillatelse til dette, jf. artikkel 30.

Statene pålegges også å fastsette egnede sanksjoner overfor dem som bryter bestemmelser som er fastsatt til gjennomføring av direktivet. Slike sanksjonsbestemmelser skal være effektive, rimelige og virke avskrekkende.

Det fastsettes at direktivet ikke har virkning på etablerte kredittavtaler, jf. artikkel 34.

Merknader

Dersom direktivforslaget blir vedtatt, vil en del lover og forskrifter trolig måtte endres, hovedsakelig i kredittkjøpsloven, finansavtaleloven og inkassoloven. Justisdepartementet har ikke på det nåværende tidspunkt full oversikt over hvor store endringer det er tale om.

Direktivet ser ikke ut til å medføre særlig økonomiske eller administrative konsekvenser for staten, utover at staten må ta initiativ til å etablere en database der forbrukere og kausjonister som misligholder sine forpliktelser blir registrert.

Sakkyndige instansers merknader

Justisdepartementet deltok på et høringsmøte Kommisjonen arrangerte i juli 2001 og ga i etterkant av dette skriftlige merknader til Kommisjonen. Direktivforslaget ble sendt på høring i midten av oktober 2002. Det er ennå ikke behandlet i noe spesialutvalg.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

Kapittel I
Forsikring

KOM (2002) 244 endelig Forslag til direktiv om endringer i rådsdirektiv 72/166/EØF, 84/5/EØF, 88/357/EØF, 90/232/EØF og direktiv 2000/26/EF om ansvarsforsikring for motorvogner

Sammendrag av innholdet

Direktivforslaget inneholder foreslåtte endringer i alle de fire eksisterende motorvognforsikringsdirektivene, i tillegg til en liten endring i andre ikke-livsforsikringsdirektiv (88/357/EØF). Formålet med forslaget er å modernisere motorvognforsikringsdirektivene slik at de i større grad er tilpasset behovene i dagens samfunn, og på en mer effektiv måte kan bidra til å fremme det indre markeds funksjon. Hovedpunktene i direktivutkastet er:

Minsteforsikringssummene i direktiv 84/5/EØF art. 1 nr. 2 (andre motorvognforsikringsdirektiv) blir foreslått oppjustert til 1 million euro pr. skadetilfelle ved personskader og 500 000 euro totalt ved tingskader. Det blir også foreslått at minsteforsikringssummene skal indeksjusteres hvert femte år.

Muligheten statene har for å bestemme at man ikke skal kunne kreve erstatning fra det nasjonale byrået (i Norge: Trafikkforsikringsforeningen) for tingsskader gjort av ukjent motorvogn, skal ikke gjelde i tilfeller der offeret i samme ulykke har fått "vesentlige skader". Det vil bli opp til den enkelte medlemsstat å fastsette hva som skal bli å regne som vesentlige skader.

I art. 1 i direktiv 90/232/EØF (tredje motorvognforsikringsdirektiv) blir det foreslått presisert at en passasjer ikke kan bli ekskludert fra forsikringsdekning selv om vedkommende visste eller burde visst at føreren av motorvognen var påvirket av alkohol eller andre berusende middel på ulykkestidspunktet. Det blir klargjort i fortalen punkt 13 at denne presiseringen ikke er ment å gripe inn i nasjonale regler om utmåling av erstatning eller om reduksjon i erstatning på bakgrunn av generelle regler om medvirkning.

I ny § 4a til tredje motorvognforsikringsdirektiv blir det foreslått at i tilfeller der motorvogner blir importert fra en stat i EØS-området til en annen, skal importstaten fra kjøpstidspunktet og i 30 dager fremover være å regne som den staten der risikoen er etablert, selv om motorvognen ennå ikke er registrert i denne staten. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at mange opplever problemer med å kunne skaffe seg forsikring ved import av motorvogner. I nr. 2 er det fastsatt at dersom motorvognen i 30-dagersperioden nevnt i nr. 1 blir involvert i en ulykke, og ikke er forsikret, er det nasjonale byrået i importstaten (i Norge: Trafikkforsikringsforeningen) ansvarlig.

En del av prosedyrene som er fastsatt i direktiv 2000/26/EF (fjerde motorvognforsikringsdirektiv) er foreslått å skulle gjelde for alle motorvognulykker, f. eks. rett til direktekrav overfor forsikringsselskapet og prosedyren med grunngitt svar innen en viss frist.

De andre foreslåtte endringer er gjennomgående av mer teknisk karakter.

Merknader

Dersom direktivutkastet blir vedtatt, må det gjøres mindre endringer i norsk rett, hovedsakelig i lov 3. februar 1961 om ansvar for skade som motorvogner gjer (bilansvarslova) med forskrifter. På enkelte mindre punkter eksisterer det ikke lovgivning i Norge i dag, og det må vurderes nærmere om man må lage nye lovbestemmelser for å gjennomføre direktivet.

Det er svært få av de foreslåtte bestemmelsene som påfører staten plikter utover det å gjennomføre reglene i nasjonal rett. Bestemmelsene gir for det meste regler om forholdet mellom skadelidte og forsikringsselskap. Det er mulig at forslaget om at informasjonssentrene som er etablert gjennom direktiv 2000/26/EF skal gi informasjon til alle som er involvert i motorvognulykker, vil medføre visse kostnader. Staten er ansvarlig for at det eksisterer et informasjonssenter (men har delegert oppgaven etter direktiv 2000/26/EF til Trafikkforsikringsforeningen).

Totalt sett er det ingen grunn til å tro at gjennomføringen av direktivet vil få nevneverdige økonomiske eller budsjettmessige konsekvenser for staten.

Kommisjonen har i sine analyser lagt til grunn at direktivforslaget heller ikke vil påføre forsikringsselskapene særlig store økonomiske eller administrative byrder.

Sakkyndige instansers merknader

Justisdepartementet har deltatt i en ekspertgruppe nedsatt av Kommisjonen til forberedelse av direktivforslaget og har gitt skriftlige merknader ved tre anledninger. Samferdselsdepartementet og Trafikkforsikringsforeningen har blitt konsultert i denne prosessen. Justisdepartementet har fått gjennomslag på flere punkter som ble ansett som viktige for Norge.

Justisdepartementet vurderer på det nåværende tidspunkt forslaget til rettsakt som EØS-relevant.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

Vedlegg XIII
Transport

Kapittel II
Veitransport

KOM(00) 5 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om støtte til samordning av transport på vei, jernbane og innlands vannvei

Sammendrag av innholdet

Gjeldende rådsforordning (EØF) nr. 1107/70 om støtte som ytes innenfor sektoren for transport på veg, jernbane og innlands vannvei, som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92) bind 10 s. 369), er blitt endret en rekke ganger av hensyn til den liberaliseringsprosess som er skjedd i de forskjellige sektorene innen vei, jernbane og innenlands vannveier. Kommisjonen ønsker av denne grunn en gjennomgripende forenkling av gjeldende tekst for at hver enkelt artikkels formål skal svare til dagens behov. Kommisjonen er av den oppfatning at en slik klarhet og forenkling best oppnåes ved å erstatte gjeldende forordning med en helt ny. Det nye forslaget til forordning vil også erstatte deler av Rådsforordning 1192/69/EØF om felles regler for normalisering av jerbanevirksomhetenes regnskaper med senere endringer.

Forslaget klargjør under hvilke betingelser støtte til samordning av transport på veg, jernbane og innlands vannveg er i samsvar med Fellesskapets alminnelige statsstøtteregler.

Støtte til infrastruktur er forenlig med Romatraktaten, hvis støtten sammenholdt med prosjektets samlede finansieringsbeløp er nødvendig for at prosjektet kan gjennomføres og ikke fører til uønsket konkurransevridning i markedet. Støtte til transportvirksomheter til benyttelse av infrastruktur for godstransport skal bare gis for inntil 3 år, og kun dekke eksterne kostnader og infrastrukturkostnader som konkurrerende transportsystemer ikke dekker. Støtten forutsettes videre gitt til transportvirksomheter innen den samme transportform uten forskjellsbehandling slik at støtten ikke skaper konkurransevridning som strider mot EF-traktaten. Sjøtransport er ikke omfattet av forslaget til forordning.

Merknader

Gjeldende rådsforordning (EØF) nr. 1107/70 er implementert i norsk rett i forskriftsform med hjemmel i Lov av 26. mai 1995 nr. 25 om gjennomføring av fellesregler om innenlands transport i EØS-avtalen.

Gjeldende rådsforordning 1192/69/EØF er implementert i norsk rett i forskriftsform med hjemmel i Lov av 11. juni 1993 nr. 100 om anlegg og drift av jernbane, herunder sporveg, tunnelbane og forstadsbane m.m.

Det nasjonale jernbanenettet i Norge finansieres i hovedsak over statsbudsjettet. Slik finansiering er ikke å anse som statsstøtte når tilgangen til infrastrukturen skjer på en ikke-diskriminerende måte i tråd med EUs politikk på området.

Kommisjonen har uttalt at spørsmålet om statsstøtte i forbindelse med finansiering av infrastruktur, bare vil være relevant i de tilfeller hvor infrastrukturens driftsledelse er separat fra staten.

Forslaget har vært sendt på høring til berørte myndigheter og organisasjoner i Norge. Ingen av høringspartene hadde store motforestillinger til forslaget.

Forslaget krever forskriftsendringer i Norge. Forslaget ventes å få begrensede administrative og økonomiske konsekvenser.

Status

Rådet hadde en orienteringsdebatt i desember 2000, og har bedt Coreper om å arbeide videre med forslaget. Europarlamentet hadde forslaget til førstegangs behandling 5. april 2001, hvor en rekke endringer ble vedtatt. Rådet har foreløpig ikke kommet fram til en felles holdning.

KOM(00) 7 Forslag til rådsforordning om medlemsstatenes tiltak med hensyn til krav til offentlig tjeneste og tildeling av offentlige kontrakter i passasjertransport med jernbane, på vei og på innlands vannvei

Sammendrag av innholdet

Forslaget til forordningen omfatter rutegående offentlig personbefordring (kollektivtransport) på jernbane, veg og kanaler. Forslaget omfatter både nasjonal og internasjonal transport.

Forslaget bygger på prinsippet om "kontrollert konkurranse" slik at det legges til rette for konkurranse for inntreden i markedet. Retten til markedet består for operatøren, som vinner konkurransen, i en gitt tidsperiode og er basert på en kontrakt mellom operatør og myndighet. Konkurranse finner bare sted ved en kontraktperiodes utløp.

Som hovedregel skal valg av operatør skje på bakgrunn av anbud. Kontrakt med operatør uten forutgående anbudsrunde kan skje unntaksvis, bl.a. hvis verdien av kontrakten anses å være under en gitt sum, og i visse tilfeller hvor ruten ikke mottar økonomisk støtte. Jernbanetransporten, herunder tunnelbane og forstadsbane, kan unntas fra forordningens krav om anbudsutsettelse når sikkerhetsmessige hensyn tilsier det.

Kontrakten mellom operatør og myndighet skal være på maksimum åtte år for buss og femten år for jernbane (og innenlands vannvei). Det er gitt visse minimumskriterier (forbrukerhensyn, integrering av forskjellige trafikktjenester, miljø, tilgjengelighet, sikkerhet osv) som myndighetene skal ta hensyn til ved valg av operatør. Innholdet i kontraktene står det fritt for myndighetene og operatøren å bestemme, bortsett fra noen minimumskrav. Det er også frihet til å bestemme lengden på kontraktene innenfor maksimumsgrensen på henholdsvis åtte eller femten år. Det er videre opp til hver medlemsstat å bestemme hvilket myndighetsnivå som skal være "kompetent myndighet" etter forslaget.

Om arbeidstakeres rettigheter ved skifte av operatør etter anbud sier forslaget at det kan fastsettes at de samme regler skal gjelde som om det hadde vært tale om overdragelse av virksomhet jf. direktiv 2001/23/EF.

Det er foreslått en overgangsordning på åtte år for medlemsstatene etter at forordningen har trådt i kraft, slik at alle ordninger som ikke er i overensstemmelse med forordningen, må bringes til opphør innen åtte år etter ikrafttredelse. Likevel slik at halvparten av en kompetent myndighets kontrakter om offentlig tjeneste skal være i overensstemmelse med forordningen etter fire år. Kontrakter som var inngått etter rettferdig anbudskonkurranse allerede før forordningen trår i kraft kan fortsette å gjelde ut kontraktsperioden såfremt denne er avgrenset og rimelig.

Merknader

Etter dagens norske regler kan konsesjonsmyndighetene velge å sette kollektivtransporten på veg og sjø ut på anbud (med unntak av ferjeruter). Dette har blitt sett på som et tilstrekkelig virkemiddel for å oppnå effektiv tjenesteproduksjon. Det nasjonale jernbanenettet er i dag i meget begrenset omfang åpnet for persontrafikk for andre operatører enn NSB BA.

Departementet har sendt forslaget til forordning på en kort "førstegangs" høring. Innføringen av et tvunget anbudssystem kan bli for lite fleksibelt, tatt i betraktning at konkurransen ikke er like stor i alle deler av markedet. En kontraktsperiode på åtte/femten år er imidlertid en stor forbedring i forhold til det opprinnelige forslaget som satt maksimum tillatt kontraktslengde til 5 år. De ansattes rettigheter ved bytte av operatør etter anbud er ikke i tilstrekkelig grad redegjort for. Det er videre vanskelig å se at forordningen er tilstrekkelig tilpasset jernbanen så lenge det ikke foreligger et fungerende jernbanemarked på tilbudssiden. Rutetransport på sjøen blir ikke omfattet av forslaget. Det er et spørsmål om hvordan denne transporten skal reguleres i Norge hvis det skjer en endring i kollektivtransporten på land i tråd med forslaget fra EU. Forslaget berører både gjeldende lov om samferdsel av 4. juni 1976 nr. 63 og lov om anlegg og drift av jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. av 11. juni 1993 nr. 100. Forslaget vil kreve endring i samferdselsloven, og antakelig også i jernbaneloven. Forslaget vil få betydelige administrative konsekvenser for konsesjonsmyndighetene i og med at konsesjonstildelingen vil skje etter et nytt mønster som også vil gjøre myndighetene mer bundet. De administrative konsekvensene vil kunne medføre økonomiske omkostninger .

Norge har meddelt EU-kommisjonen sine merknader til forslaget i en norsk kommentar av 2. mai 2001. Samferdselsdepartementet har sendt Kommisjonens reviderte forslag på høring til berørte instanser i Norge.

Status

Forslaget har vært til første gangs behandling i Parlamentet. Forslaget har også vært drøftet i Rådet, men uten at man har kommet til noen felles holdning. På bakgrunn av Parlamentets endringsforslag har Kommisjonen utarbeidet et endret forslag til forordning som er sendt til behandling i Rådet og Parlamentet.

KOM(00) 759 Forslag til rådsdirektiv om et entydig system av harmoniserte regler for kjørerestriksjoner på tyngre lastebiler involvert i internasjonal transport på nærmere bestemte veger

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen la 25. mai 1998 frem et forslag til rådsdirektiv (KOM(98)115) om et entydig system av harmoniserte regler for restriksjoner på tungtrafikk involvert i internasjonal transport på nærmere bestemte veger, for Rådet. Forslaget viste seg å være svært kontroversielt for et stort mindretall av medlemslandene og forslaget møtte likeledes sterk motstand i Europaparlamentet og Regionsutvalget. I etterkant har Kommisjonen kommet frem til at motstanden mot forslaget delvis skyldes at det opprinnelige forslaget var uklart på enkelte punkter.

Kommisjonen besluttet derfor å legge frem et nytt endret utkast til rådsdirektiv vedrørende ovennevnte i KOM(00) 759, med henblikk på å lage et mer akseptabelt forslag for medlemsstatene.

Det eksisterer pr. i dag intet felles EU-harmonisert regelverk vedrørende kjørerestriksjoner for godstransport i helgene eller på nasjonale fri- og helligdager. 8 medlemsland i EU har derimot innført kjøreforbud eller særskilte restriksjoner for lastebiltransport med hjemmel i nasjonal lovgivning. Selv om restriksjonene i hovedsak gjelder helgekjøring, så varierer disse ofte mellom medlemslandene i forhold til bl.a. start- og stopptider for restriksjonene, samt hvilke grupper av tunge kjøretøyer som er omfattet av restriksjonene. Restriksjonene resulterer i dårligere utnyttelse av de transportmidler som brukes i internasjonal transport, samt ekstra kostnader. Kommisjonen har derfor utarbeidet et direktivforslag for å harmonisere og begrense skadevirkningene av slike kjørerestriksjoner.

Det reviderte direktivet omfatter kun internasjonal godstransport på det transeuropeiske veinett (TEN-r). Medlemsstatene vil m.a.o. ha en ubegrenset rett til å innføre kjøreforbud på alle andre veier enn TEN-r veinettet og for all nasjonal transport.

Det foreslås at medlemslandene kan innføre kjørerestriksjoner for tunge kjøretøy på TEN-veinettet i weekenden om vinteren fra lørdag kl. 22.00 til søndag kl. 22.00 og i sommerperioden fra kl. 07.00 om lørdagen og - om ønskelig - uavbrutt til kl. 22.00 søndag kveld eller mellom kl. 22.00 umiddelbart før en offentlig ferie til kl. 22.00 på selve dagen av en offentlig ferie. Vedtagelsen av disse grensene sikrer at forslaget ikke er i motstrid med de fleste eksisterende nasjonale kjøreforbud, samtidig som kjørerestriksjonene i EU stabiliseres. Det blir understreket at i forbindelse med tiltredelsesforhandlingene jf. utvidelsesprosessen i EU så er det nødvendig å gjennomgå de nasjonale kjøreforbudene i de potensielle nye medlemsstater.

I endringsforslagets vedlegg angis hvilke nasjonale fri- og helligdager som automatisk omfattes av kjørerestriksjonene. Dette har ingen innvirkning på medlemsstatenes kompetanse til å velge egne nasjonale fri- og helligdager. Vedlegget oppdateres automatisk ved meddelelse fra en medlemsstat.

Medlemsstatene kan opprettholde gjeldende restriksjoner, som er trådt i kraft 1.november 2000, og som er strengere en de fastsatte restriksjoner iht forslaget. Fremtidige endringer i slike gjeldende restriksjoner kan imidlertid kun gjennomføres i overensstemmelse med reglene i forslaget.

Forslag om harmonisering av hvilke typer transporttyper som er unntatt fra kjøreforbud er uendret i det nye forslaget. Kommisjonen vil i denne sammenheng i samråd med medlemsstatene, via et forskriftsutvalg, om nødvendig ajourføre vedlegget som inneholder en liste over transporttyper som er unntatt fra kjøreforbudet.

For nasjonale transporter legger direktivet ingen begrensninger på restriksjonsperiodene. Det er også satt opp en rekke unntak som innebærer at medlemslandene under gitte forutsetninger også kan innføre restriksjoner på tungtrafikktransport på veger innen TEN utover de ovennevnte angitte periodene.

På veger utenfor TEN kan det enkelte medlemsland fritt innføre restriksjoner for ulike grupper av kjøretøyer, så fremt disse ikke diskriminerer utenlandske transportører.

I direktivutkastet er enkelte spesielle transporter unntatt fra eventuelle restriksjoner som medlemslandene ønsker å innføre. På bakgrunn av de innmeldte restriksjonene vil Europa- kommisjonen årlig offentliggjøre hvilke konkrete restriksjoner som vil gjelde påfølgende år.

Det er fortsatt stor uenighet vedrørende direktivforslaget blant medlemslandene.

Merknader

Norge har ingen bestemmelser om kjørerestriksjoner for "normale transporter".

Med hjemmel i vegtrafikkloven § 7 om særlig forbud mot trafikk, kan det gis nærmere forskrifter om eventuelle restriksjoner knyttet til f.eks. tungtrafikk.

Restriksjoner for spesialtransporter som fastlegger når og hvordan slik transport skal skje, som er hjemlet i Forskrift om bruk av kjøretøy med vedlegg jf. vegtrafikkloven §§ 4, 13 og 15, er begrunnet i trafikksikkerhet- og trafikkavviklingsmessige hensyn. Det må vurderes om Norge kan opprettholde gjeldende restriksjoner også for spesialtransport for internasjonal transport på TEN vegnettet, i henhold til anneks I i forslaget.

Direktivforslaget begrenser muligheten for medlemsstatene til å innføre kjørerestriksjoner overfor internasjonal tungtransport på veger som er omfattet av TEN-vegnettet. Forslaget vil være til fordel for næringen ved at regelverket blir mer oversiktlig og bedrer rammevilkårene for de norske transportørene som bedriver internasjonal transport. Det er i hovedsak europavegene (dvs. E6, E18, Rv23, E16, E39, E14, e10, E75 og E105) i Norge som inngår i TEN-vegnettet.

Dersom forslaget vedtas og innlemmes i EØS-avtalen vil det kreve gjennomføring i norsk rett ved forskriftsendring. Det vil da begrense norske myndigheters mulighet til å innføre restriksjoner på tungtrafikk i internasjonal transport på de veger som er tilknyttet TEN, men ikke på øvrige veier eller på nasjonal transport.

Forslaget vil lette norske transportørers situasjon i internasjonal transport. Det vil ikke innebære begrensninger av betydning for norske myndigheters mulighet til bl.a. å innføre effektive restriksjoner for å redusere miljøproblemer, fortrinnsvis i de store byene.

Vegdirektoratet har vurdert saken og finner den akseptabel og uproblematisk.

Status

Det modifiserte forslaget har vært til behandling i Rådet den 20. desember 2000. Saken ble videre drøftet uformelt på Rådsmøtet den 5. april 2001. Forslaget møter fortsatt sterk motsand fra flere medlemsland bl.a. Tyskland, Frankrike, Luxembourg, Italia og Østerrike som viser til subsidiaritetsprinsippet, dvs. at slike restriksjoner tilligger nasjonale myndigheters ansvarsområde. Europaparlamentet behandlet et endret forslag 2. juli 2002 og sluttet seg til kompromisset fra Kommisjonen. Forslaget vil trolig ikke bli vedtatt i Rådet pga uenighet medlemslandene imellom.

2000/0361 (COD) Forslag til europaparlaments- og rådsforordning som endrer protokoll 9 til Tiltredelsesakten for Østerrike, Finland og Sverige når det gjelder transittrettigheter for tunge godskjøretøy gjennom Østerrike (økopunkt)

Sammendrag av innholdet

Protokoll 9 til Tiltredelsesakten for Østerrike, Finland og Sverige artikkel 11 regulerer godstransport i transitt gjennom Østerrike. Artikkel 11 slår fast at rådsforordning (EF) nr. 881/92 om markedsadgang til fellesskapet for godstransport på veg skal gjelde i Østerrike med de forbehold som følger av bestemmelsen. Konkret setter artikkel 11 opp linjene for et økopunktsystem for tunge godskjøretøy i transitt gjennom Østerrike.

Forslaget til forordning vil oppheve artikkel 11 (2) c og pkt. 3 i vedlegg 5 til protokoll 9. Dette gjøres med hjemmel i artikkel 11 (4) i protokoll 9 sammenholdt med artikkel 71 i EF-traktaten. Dette innebærer en opphevelse av 108-prosent regelen (regelen innebærer en årlig reduksjon av kvoten på 10 %), uten å gi avkall på systemets primære målsetning. Det vil si at overstiges 1991-nivået for antall økopunktturer så får det ikke konsekvenser for neste års kvote. Bakgrunnen for forslaget er de store konsekvensene det får for transittransporten på vei gjennom Østerrike når det gjennomføres vesentlige reduksjoner i økopunktkvoten. De begrensede mulighetene for transitt får innvirkning på handel som er avhengig av transport gjennom Østerrike.

Merknader

Norge har deltatt i økopunktordningen siden 1995 da Østerrike ble tilsluttet EU. Protokoll 9 til Tiltredelsesakten for Østerrike, Finland og Sverige erstattet fra 1. januar 1995 avtalen mellom EØS og Østerrike om transitt av gods på vei og jernbane. En opphevelse av klausulen om reduksjon i økopunktkvoten vil ikke få noen negative konsekvenser for Norge. Forslaget innebærer at Norge, på lik linje med de andre EØS-landene, ikke vil kunne rammes av en reduksjon i økopunktkvoten i tilfelle referansetallet for 1991 overskrides. Forslaget krever forskriftsendring i Norge. Det byr ikke på problemer å tilpasse forordningen i gjeldende regelverk. Forslaget har vært behandlet av Vegdirektoratet.

Status

Forslaget er sendt til første gangs behandling i Rådet og Europaparlamentet. Parlamentet vedtok i plenumsmøtet 5. september 2001 å støtte Kommisjonens forslag. Saken var oppe til diskusjon i Rådet 26. mars 2002, og kommer opp på nytt 5. desember 2002 med sikte på enighet i Rådet.

KOM(01) 56 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om obligatorisk opplæring av sjåfører i gods- og persontransport

Sammendrag av innholdet

Forslaget går ut på at alle sjåfører som driver yrkestransport skal ha en form for utdannelse. Per i dag foreligger det ikke krav om obligatorisk utdannelse for yrkessjåfører på EØS-området. Det er likevel mulig å ta en slik utdannelse, og dermed bli innehaver av et eksamensbevis for fullført yrkesopplæring innen gods- og persontransport. Anslagsvis er det kun 5-10 % av yrkessjåførene som tar utdannelsen. Dette innebærer at de aller fleste yrkessjåfører utfører sitt arbeid kun på grunnlag av førerkortopplæringen. Visse alders- og praksisbegrensninger følger av artikkel 5 i rådsforordning 3820/85 for transporter underlagt kjøre- og hviletidsregelverket. Forslaget går ut på å innføre bestemmelser om grunnutdannelse og etterutdannelse.

Merknader

I Norge er det mulig å skaffe seg et kompetansebevis for fullført yrkesopplæring for førere av kjøretøy i godstransport på veg. Men det er ikke noe krav om at sjåfører må ha et slikt kompetansebevis.

Forslaget har vært på høring våren 2002.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet (felles holdning).

KOM (02) 351 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv som endrer europaparlaments- og rådsdirektiv 92/6/EØF om bruk av hastighetsbegrenser på kjøretøy

Sammendrag av innholdet

Forslaget er et endringsdirektiv til rådsdirektiv 92/6/EØF, hvor det er bestemt at lastebil med totalvekt over 12 tonn og buss med totalvekt over 10 tonn skal være utstyrt med hastighetsbegrenser. EU ønsker å utvide dette til å gjelde alle M2 (småbuss) og M3 (buss med totalvekt under 10 tonn) kjøretøy og N2 (lastebil) med totalvekt på mer enn 3500 kg. Busser vil få en begrensning på 100 km/t, mens lastebil vil få en begrensing på 90 km/t.

Merknader

Direktivforslagets hensikt er øket sikkerhet for fører og passasjerer, og vil trolig bare medføre marginale kostnad.

Status

Forslaget er ferdigbehandlet i Rådet og Europaparlamentet, og avventer publisering.

KOM(2001) 370 EUs hvitbok om transportpolitikken - European transport policy for 2010: "time to decide"

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen la fram hvitboken European transport policy for 2010: time to decide (også kalt White Paper on the Common Transport Policy) 12.09.2001. Hvitboken gir en oversikt over de transportpolitiske utfordringene Unionen står overfor, og kommer med forslag til tiltak. Det foreslås rundt 60 mer eller mindre konkrete tiltak. Det understrekes også at en felles transportpolitikk ikke kan gi alle løsningene, men må ses i sammenheng med blant annet generell økonomisk politikk, konkurransepolitikk og lokale myndigheters beslutninger med hensyn til arealbruk og transport.

Transportpolitikken som presenteres i den nye hvitboken er et forsøk på å motvirke de uønskede virkningene av liberaliseringen av transportpolitikken. Liberaliseringen ført til en sterk vekst i gods- og persontransport i EU, særlig for veg og luftfart. Dette har også medført en del uønskede virkninger, blant annet økte køproblemer på veg og i luften, men også på banestrekninger, og en økning av miljørelaterte problemer. Økonomisk vekst, utvidelsen av EU og det eksisterende konkurranseforholdet mellom sektorene vil føre til at disse problemene øker i framtiden Formålet er å legge til rette for en mer effektiv og miljøvennlig europeisk transportsektor. For å oppnå dette med et økende transportbehov må blant annet fordelingen mellom transportsektorerne endres mot bane, sjø og innlandske vannveger.

For alle transportsektorene skal det arbeides for å fjerne flaskehalser. Revisjon av TEN-T-retningslinjene i 2001 (Trans-European Network – Transport) jf. omtalen av KOM(2001) 544 under, og en mer grundig revidering i 2004, er ledd i dette arbeidet. Brukernes behov skal stå i sentrum, blant annet med hensyn til sikkerhet, rettigheter og plikter. Regler for kontroller og straffereaksjoner for kommersiell transport på TEN-T skal harmoniseres innen 2005. I 2002 skal et forslag til rammedirektiv gi prinsipper for infrastrukturavgiftsystem for alle transportsektorene som inkluderer eksterne virkninger, og en felles metodologi for å bestemme avgiftene. Nye søkerland aktualiserer problemstillinger knyttet til globaliseringen av transport. EU ønsker fullt medlemskap i viktige internasjonale organisajoner, særlig knyttet til luft- og sjøfart (ICAO, IMO m.f.).

Det foreslås en rekke ulike tiltak innen:

Prissetting for bruk av infrastruktur og avgifter for drivstoff. For å få en mer effektiv bruk av transportavgifter foreslås det at drivstoffavgiftene for kommersiell transport skal harmoniseres. Eurovignett-direktivet (1999/62) for godstransport på motorveg skal erstattes, og det skal arbeides for å integrere eksterne kostnader i infrastrukturavgifter, eller på annen måte.

Vitalisering av alternative transportsektorer (særlig bane og sjø). Å åpne for regulert konkurranse mellom baneoperatører forventes, sammen med tiltak for interoperabilitet, å gjøre jernbane mer konkurransedyktig overfor vegtransport. Det skal åpnes for å bruke avgiftsinntekter fra en sektor til å bygge ut en annen sektors infrastruktur (fra veg til bane er det mest aktuelle).

Det foreslås tiltak for å fremme sikkerhet i alle transportsektorene, herunder sjøsikkerhet og kvalitetsskipsfart bl.a ved styrket håndheving av internasjonalt regelverk og å utvikle et europeisk maritim trafikk-kontroll system. Registrering under EU flagg skal stimuleres innefor rammen av reviderte støtteregler for skipsfartnæringen og tiltak vedr. tonnasjeskatt.

Målrettede investeringer i TEN-T for å motvirke køproblemer. Enkelte sjøruter - "motorways of the sea" - bør bli del av TEN-T. Forbedre koblingen mellom sjø, innlandske vannveger og bane, og støtte intermodale alternativ til vegtransport (f.eks. Marco Polo-programmet).

Oppdelingen av lufttrafikkkontrollen skal fjernes innen 2004 ("Singel European Sky"). Det foreslås å lage et nytt reguleringsrammeverk for å utnytte lufthavnkapasiteten bedre, vurdere avgifter (infrastruktur og drivstoff), og se på forholdet mellom flyruter og høyhastighetstogforbindelser mellom byer.

Hvitbokens handlingsprogram gjelder til 2010, med gjennomgang og eventuelle justeringer i 2005. Detaljerte forslag basert på hvitbokens retningslinjer må godkjennes av Kommisjonen.

Merknader

Hvitboken tar opp en lang rekke forslag som vil bli utarbeidet i detalj i andre dokumenter, blant annet revisjon av TEN-retningslinjene.

Status

Hvitboken har blitt behandlet på rådsmøte (transport/tele)17.06.02. Europaparlamentet vil behandle oppfølgingen i løpet av inneværende høst.

KOM(2001) 544 TEN-T Trans-European Transport Network Forslag til europaparlaments- og rådsforordning som endrer forordning (EF) nr. 1692/96/EF om Fellesskapets retningslinjer for utviklingen av det Trans-Europeiske transportnettverket

Sammendrag av innholdet

Ved råds- og parlamentsbeslutning av 23.7.1996 ble retningslinjer for utvikling av transeuropeiske transportnettverk (TEN-T) vedtatt. Beslutningen legger rammer for en fullføring av nettverket, og inneholder generelle prinsipper for hele nettet, en nærmere gjennomgang av hver enkelt transportform og kart og oppstillinger over nettet. Det er angitt prosjekter av felles interesse.

TEN omfatter på transportsiden infrastruktur (veger, jernbaner, indre vannveger, havner, lufthavner) og nødvendig tjenesteytelse for infrastrukturen (bl.a. trafikkstyrings- og kontroll- systemer). TEN omfatter også tele- og energinettverk, som omhandles i egne retningslinjer. Målet med utvikling av TEN er å fremme bærekraftig transport under best mulige miljø- og samfunnsmessige forhold for å bidra til EUs mål spesielt for miljø og konkurranseevne. Nettverket skal innføres gradvis innen 2010.
Nettverket skal omfatte infrastruktur av høy kvalitet og alle transportformer. Eksisterende kapasitet skal utnyttes optimalt, og nettverket skal så langt det lar seg gjøre være interoperabel innen hver transportsektor og fremme intermodalitet mellom ulike transportsektorer (vekselvirkning mellom transportsektorer).

Retningslinjene skal oppdateres etter fem år. KOM(2001) 544 gir Kommisjonens forslag til oppdateringer. I KOM(2001) 545 presenteres forslag til endringer av EUs finansielle støtte til utviklingen av TEN. Retningslinjene er før dette endret for å inkludere sjøhavner, innlandshavner og intermodale terminaler (jf. kommisjonsvedtak 2001/1346/EF).

I 2004 skal det komme en mer omfattende oppdatering hvor det blant annet skal tas hensyn til utvidelse av Unionen.

TEN-retningslinjene har blitt behandlet av spesialutvalget for transport. Retningslinjene ble innlemmet i EØS-avtalen i EØS-avtalen ved EØS komiteens beslutning 38/1999 26. mars 1999. Revisjonen ble behandlet av spesialutvalget for transport 5.04.2002.

Merknader

Innlemmelsen av retningslinjene i EØS-avtalen har ikke følger for nasjonal lovgivning. Retningslinjene inkluderer ikke de finansielle sidene. Dette er behandlet i en separat forordning. Norge har interesse av utviklingen av TEN, først og fremst fordi en stor del av vår transport går på dette nettet. Norge deltar i den rådgivende TEN-komiteen, og har dermed bedre informasjonstilgang og en viss påvirkningsmulighet.

Status

Kommisjonen framla 26.09.02 et endret forslag, KOM(2002) 542, basert på Europaparlamentets uttalelser. Endringene styrker enkelte elementer i det opprinnelige forslaget. Det er ventet at retningslinjene for TEN (transport) og finansieringsbestemmelser kan bli vedtatt som felles holdning i Rådet i desember 2002, men at listen over de prioriterte prosjekter er usikker.

KOM(2001) 573 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om harmonisering av visse bestemmelser på det sosiale området innen veitransport

Sammendrag av innholdet

Forslag til ny forordning KOM (2001) 573 endelig vil oppheve rådsforordning (EØF) nr. 3820/85 av 20. desember 1985 om harmonisering av visse bestemmelser på det sosiale området innen veitransport. Sistnevnte forordning har vært gjeldende i 15 år i EU, snart 8 år i Norge. Bakgrunnen for Kommisjonens forslag, er ønsket om å oppdatere og forenkle rådsforordning (EØF) nr. 3820/85. Det har i lengre tid vært fokusert på at denne forordnings bestemmelser ikke har vært helt enkle å fortolke. I tillegg vil det om ikke lenge innføres en ny digital fartsskriver, jf. rådsforordning (EF) nr. 2135/98, og i den forbindelse har det også vært nødvendig med forenklinger, da særlig i forhold til beregning av kjøretider og hviletider.

Forslagets formål er i hovedtrekk å tydeliggjøre og forenkle bestemmelsene, ajourføre unntakene i lys av utviklingen, avskaffe ordninger som er vanskelige å kontrollere, klarere definisjoner samt tydeliggjøre forpliktelser for arbeidstaker og arbeidsgiver.

Det er skjedd en utvikling i vegtransportsektoren siden 1985 da forordningen ble innført. Flere av de tjenester som tidligere kun ble utført av offentlige myndigheter, utføres i dag mer eller mindre kun av private aktører. Kjøretøyer man mente kun ville bli benyttet til transport på kortere strekninger, for eksempel til lokale slakterier, ved bilhavari eller til tjenester som dørsalg o.l., viser seg dessuten å transportere over svært lange avstander. Konkurransehensyn og bruksendringer for enkelte typer kjøretøy tilsier at det er hensiktsmessig å vurdere endringer i unntakene fra forordningen. De kjøretøygrupper man fortsatt ønsker å unnta, er bl.a. som følge av endringene i sektoren hovedsakelig kjøretøyer som kun transporterer innenfor en radius på 50 kilometer og/eller har vektbegrensninger, samt kjøretøyer som skal utføre offentlig transport som ikke er konkurranseutsatt. Artikkel 3 omhandler unntak som skal gjelde i alle EØS-land (tilsvarer dagens artikkel 4). Generelt kan det sies at enkelte unntak er fjernet, noen er flyttet over til artikkel 13 (hvilket innebærer at medlemslandene selv kan bestemme om de vil innføre unntak) og i enkelte unntak er det gjort innskrenkninger ved at det er satt krav til vekt og/eller kjørte km for at unntaket skal komme til anvendelse.

Merknader

Rådsforordning (EØF) nr. 3820/85 og rådsforordning (EØF) nr. 3821/85 om bruk av fartsskriver innen veitransport, gjelder som norsk forskrift, jf. forskrift 28 september 1993 nr. 910 om kjøre- og hviletid m.v. ved innenlandsk transport og transport innen EØS-området § 1-1.

Status

Forslaget er til behandling i Parlamentet (første gang) og i Rådet.

COD (2001) 807 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om innføring av et økopunktsystem for tunge godskjøretøy som kjører gjennom Østerrike gjeldende for 2004

Sammendrag av innholdet

Protokoll 9 til tiltredelsesakten for Østerrike, Sverige og Finland til Den europeiske union innførte en ordning med økopunkt for godstransport i transitt gjennom Østerrike. Ordningen innebar en innskrenking av den frie markedsadgangen innen godstransport på vei innen EØS, jf. rådsforordning nr. 881/92/EØF. Økopunktsystemet var ment å gjelde i en overgangsperiode fram til 31.12.2003.

På bakgrunn av at det ikke er oppnådd ønsket reduksjon av NOx-utslipp i Østerrike i løpet av den fastsatte perioden har Kommisjonen lagt fram et forslag til forordning som forlenger økopunktsystemet med 1 år; til ut 2004. Forslaget åpner for at det skal være mulighet for å forlenge ordningen med ytterligere ett år opptil 2 ganger. Økopunktsystemet er forutsatt å avløses av en ordning med veiavgift.

Forlengelsen av økopunktsystemet foreslås gjennomført i en modifisert utgave i forhold til det opprinnelige systemet.

Forslaget baserer seg på at det skal fastsettes en årlig kvote økopunkt som fordeles mellom landene. Kompetente myndigheter i hvert enkelt land fordeler økopunktene mellom sine transportører. Økopunkt belastes ved transitt av Østerrike i henhold til mengden NOx-utslipp fra det konkrete kjøretøyet. Dette er i samsvar med det som gjelder etter det nåværende økopunktsystemet.

I motsetning til den ordningen som gjelder nå skal det etter forslaget ikke foretas noen ytterligere reduksjon i økopunktkvoten hvis ordningen forlenges til å gjelde utover 2004. Videre blir det ikke foreslått noen videreføring av klausulen som sier at hvis antall fastsatte transitturer for 1992 for et enkelt år overstiges med mer enn 8 prosent skal det foretas en reduksjon i økopunktkvoten for det påfølgende året.

Merknader

Norge har deltatt i økopunktordningen siden Østerrike ble medlem i EU i 1995.

I høringsuttalelsen fra Vegdirektoratet presiseres det at de på generelt grunnlag ønsker at ordningen med økopunkter snarest mulig avskaffes, og blir erstattet med et system som både er lettere for myndighetene å administrere, enklere for transportørene å bruke, og som i tillegg belønner transportører med grønne kjøretøy.

Norge har de siste årene hatt en relativt romslig økopunktkvote. Forutsatt at den fremtidige økopunktkvoten for Norge blir på noenlunde tilsvarende nivå som tidligere vil det neppe medføre noen reell hindring for norske transportører som kjører i transitt gjennom Østerrike. Når det gjelder kompetent myndighet er administrasjonen av økopunktordningen så godt innarbeidet at det ikke kan anses å være uforholdsmessig tyngende at ordningen videreføres for et begrenset antall år.

Forslaget vil kreve endring av forskrift om internasjonal person- og godstransport, samt kabotasje av 29. juni 1994 nr. 658 som henviser til aktuelle EU/EØS-forordninger på området.

Status

Forslaget ble sendt fra Kommisjonen til Europaparlamentet og Rådet i desember 2001. Den økonomiske og sosiale komiteen i Parlamentet (ESC - Economic and Social Committee) har uttalt seg og forslaget har blitt diskutert to ganger i Rådet, senest i oktober 2002 uten at man kom til enighet. Saken skal opp på nytt i Rådet 5. desember 2002. Forslaget avventer plenumsbehandling i Europaparlamentet.

KOM(2002) 54 Marco Polo programmet Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om EU-tilskudd til forbedring av godstransportsystemets miljøegenskaper

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen fremmet 04.02.2002 forslag til forordning om støtte til forbedring av godstransportsystemets miljøegenskaper KOM (2002)54.

Den samlede godstransport på veg i Europa forventes å øke med 50 pst. fram til 2010 dersom dagens utvikling fortsetter. Den grenseoverskridende godstransporten forventes fordoblet i 2020. Dette vil føre til økte framkommelighetsproblemer, økt forurensing og flere ulykker. De samfunnsøkonomiske kostnadene som følge av dette er anslått til 3 mrd. EUR i året. I kommisjonens hvitebok "European transport policy for 2010: time to decide" av 12. september 2001 foreslås over 60 konkrete tiltak med tanke på å fremme et mer effektivt transportsystem. Målsettingen illustreres ved en fordeling mellom de forskjellige transportmidler i 2010 tilsvarende den som var i 1998. Marco Polo-programmet er ett av tiltakene som skal bidra til å nå dette målet i godstransportmarkedet. Det er satt som svært ambisiøst mål å overføre hele veksten i godstransport til bane, nærsjøfart og indre vannveger. Programmet erstatter PACT-programmet (Rådsforordning COM (96)335 Forslag til Rådsforordning vedr. økonomisk støtte til tiltak som fremmer kombinerte transporter) som ble avsluttet i 2001.

Hverken Norge eller de øvrige EØS-landene har vært tilsluttet PACT-programmet ettersom deltakelse ville innebære finansiell bistand.

Marco Polo-programmets hovedformål er å legge til rette for overføring av gods fra veg til bane, nærsjøfart og indre vannveger. Programmet starter opp i 2003 og skal gå fram til 2010 med en foreslått totalramme på 115 mill. EUR som fordeles over perioden 2003-2007 .

Marco Polo-programmet er basert på erfaringene fra PACT-programmet, men har en utvidet virkemiddelbruk for å øke andre transportformers andel av godstransportene. Programmet kan støtte intermodale prosjekter i alle segmenter i godstransportmarkedet, ikke bare prosjekter som fremmer kombinerte transportløsninger.

Mens PACT-programmet fokuserte på tiltak innen EU, vil Marco Polo-programmet også kunne støtte intermodale prosjekter i land som i framtiden vil være tilsluttet unionen.

Marco Polo-prosjekter må innebære samarbeid mellom deltakere fra minst to land.

På grunnlag av evalueringen av PACT-programmet deles støtteberettigede prosjekter i Marco Polo-programmet inn i følgende hovedkategorier:

Trafikkoverføringsprosjekter - støtte til nye transportløsninger som ikke går på veg

Katalysatorprosjekter -tiltak som kan redusere markedsbarrierer og konkurransemessige hindringer for intermodale løsninger

Felles læringsprosjekter – stimulering av samarbeid innen godslogistikkmarkedet

Merknader

Forordningen gjelder for prosjekter som vedrører minst to medlemstaters områder, eller vedrører områder tilhørende minst ett medlemsland og ert tredjeland, f.eks. land som er med i EFTA og EØS. Kostnader som påløper i tredje lands territorium dekkes ikke av programmet. Dersom forordningen inkorporeres i EØS-avtalen med de finansielle forpliktelser dette medfører, vil midlene fra programmet også kunne anvendes på territoriet til alle EØS-landene. Programmet har en foreslått ramme på 115 mill. euro.

I EØS-avtalen inngår rådsdirektiv 92/106 om innføring av felles regler for visse typer kombinert transport av gods mellom medlemsstater og rådsforordning 3578/92 om støtte til transport med jernbane, på vei og innlands vannvei. Begge rettsaktene har som mål å stimulere til økt bruk av kombinert transport.
Begge disse rettsaktene er hjemlet i lov nr 25 om gjennomføring av fellesregler om innenlands transport i EØS-avtalen av 26. mai 1995.

Forslaget har vært drøftet i spesialutvalget for transport og vært til behandling i EFTAs transportarbeidsgruppe. Norge er positive til programmet.

Det har kommet en del positive reaksjoner fra næringslivet på programmet, spesielt fra sjøfartsnæringen. Transportbrukernes Fellesorganisasjon, Maritimt Forum, Norges Rederiforbund, Rederienes Landsforening og Norges Forskningsråd er alle positive til programmet i sine høringsuttalelser. Argumenter som går igjen for å delta i programmet er at infrastrukturen vil få økt betydning for næringslivets konkurranseevne i fremtiden, og at Norge vil bli hengende etter dersom tilpasning av norsk infrastruktur (spesielt på havnesiden) ikke følger utviklingen i EU. Det pekes særlig på behovet for nye løsninger innen sjøtransporten der norske løsninger bør tilpasses løsningene i Europa.

Det er avholdt et eget møte mellom Norges Rederiforbund, SD, NHD og FiD, der departementene fikk presentert en del havneprosjekter som etter skipsfartsnæringens vurdering ville være relevante i Marco Polo-sammenheng.

Status

Det er betydelig uenighet mellom Rådet, Europaparlamentet og Kommisjonen om budsjettrammen. Programmet har vært til første gangs behandling i Europaparlamentet, og skal etter planen behandles i Rådet 5. desember 2002.

Kapittel III
Transport med jernbane

COD2002/0022 Forslag til direktiv om sikkerhet på Fellesskapets jernbaner og endring av direktiv 95/18/EF om lisensiering av jernbaneforetak og endring av direktiv 2001/14/EF om fordeling av jernbaneinfrastrukturkapasitet, innkreving av avgifter for bruk av jernbaneinfrastruktur og sikkerhetssertifisering

Sammendrag av innholdet

Direktivforslaget vil utvikle og forbedre sikkerheten for jernbanen innenfor fellesskapet gjennom:

a) harmonisering av regelverksstrukturen i medlemslandene

b) å definere ansvarsforholdet mellom de ulike aktørene

c) å utvikle felles sikkerhetsmål og felles sikkerhetsmetodikk

d) etablering av en sikkerhetsmyndighet i hvert enkelt medlemsland

e) etablering av uavhengige nasjonale organ for undersøkelse av jernbaneulykker

f) å definere felles prinsipper for å administrere, regulere og overvåke sikkerheten på jernbanen.

Direktivets virkeområde omfatter krav til sikkerhet for jernbanesystemet som helhet, herunder infrastruktur og trafikkstyring og vekselvirkningen mellom jernbaneforetak og infrastrukturforvalter.

Den foreslåtte sikkerhetsmyndigheten skal bl.a. godkjenne rullende materiell, utferdige sikkerhetssertifikat, vedta nasjonalt sikkerhetsregleverk, godkjenne delsystemer i forhold til samtrafikkevnen. Myndigheten skal også føre tilsyn med infrastrukturforvalter og jernbaneforetak m.v.

Det er foreslått at den uavhengige myndighet som skal undersøke ulykker skal undersøke følgende hendelser:

a) alvorlige ulykker

b) hendelser som under noe endrede forhold kunne ha ledet til alvorlig ulykke, inklusive teknisk svikt i strukturelle delsystemer vedrørende samtrafikken og lignende.

Merknader

Norge har etablert en sikkerhetsmyndighet, Statens jernbanetilsyn. Tilsynet skal fastsette regelverk og føre tilsyn, godkjenne rullende materiell, utferdige sikkerhetssertifikat etc. Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane (HSLB), som er etablert som et uavhengig organ, skal undersøke jernbaneulykker m.v. Forslaget ser ut til å utgå fra de modeller som er/vil bli bygget opp i Skandinavia.

Forslaget er meget detaljert og vil kreve forskriftsendringer, særlig gjelder dette forskrift 4. desember 2001 nr. 1334 om krav til jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (kravforskriften), fastsatt av Statens jernbanetilsyn.

Om de sikkerhetsmål m.v. som vil bli utarbeidet på bakgrunn av sikkerhetsdirektivet vil ha særskilte økonomiske og administrative konsekvenser er vanskelig å forutse i dag. Uansett vil det på sikt være nødvendig med felles sikkerhetskrav i et internasjonalt transportmarked som skal åpne for konkurranse på like vilkår.

Forslaget har vært på høring til berørte myndigheter og organisasjoner. Høringsinstansene er i hovedsak positive til forslaget. Forslaget er behandlet i spesialutvalget for transport.

Status

Forslaget skal behandles i Rådet 5. desember 2002 og forventes behandlet i Europaparlamentet i januar 2003.

KOM(2002) 23 Forslag til forordning om etablering av et europeisk organ for jernbane, European Railway Agency (ERA)

Sammendrag av innholdet

Utvikling av et felles jernbaneområdet i Europa krever etablering av felles teknisk regulering, og overvåking av denne. Dette gjelder interoperabilitetsdirektivene som setter standardene om samtrafikkevnen, direktiv 96/48/EF og direktiv 2001/16/EF, samt forslag til jernbanepakke II som ble lagt fram av Kommisjonen 23. januar 2002 med bl.a. forslag til sikkerhetsdirektiv og utvidelse av områder som setter krav til interoperabilitet. For å kunne utvikle disse områdene videre vil det være nødvendig med ekspertise, ikke bare på nasjonalt nivå, men også på EU-nivå, altså etablering av et europeisk organ for jernbane (ERA). Forslaget bygger på European Maritime Safety Agency (EMSA).

ERA kan utstede rekommandasjoner til Kommisjonen vedrørende teknisk support til Kommisjonen på sikkerhets- og interoperabilitetsområdet, sikkerhetssertifikat, overvåking av interoperabilitetsnivået, utvikling av system for sertifisering av vedlikeholdssteder for rullende materiell, utarbeide kvalifikasjonskrav for personell og opplæringssystem, herunder arbeide for et system om akkreditering av opplæringsinstitutt samt registrering av rullende materiell.

ERA kan også gi råd til Kommisjonen eller til myndigheter i medlemsland vedrørende bl.a. nasjonale sikkerhetstiltak, inspeksjon av tekniske kontrollorgan m.v.

På sikkerhetsområdet skal ERA gi Kommisjonen rekommandasjoner vedrørende bl.a. felles sikkerhetsmål, felles sikkerhetsmetoder iht sikkerhetsdirektivet, vedrørende utstyr og infrastruktur som ikke er dekket av tekniske spesifikasjoner iht interoperabilitetsdirektivene, organisere og lette samarbeidet mellom sikkerhetsmyndighetene i medlemslandene.

ERA kan foreta inspeksjoner i medlemslandene på forespørsel av Kommisjonen. Etter inspeksjoner skal det utarbeides en rapport som oversendes til Kommisjonen og vedkommende medlemsstat.

ERA skal organiseres på følgende måte:

1. Et organ underlagt Kommisjonen som egen juridisk person

2. "Executive director" er øverste leder for ERA og velges av et "Adminstrative Board" etter forslag fra Kommisjonen. "Administrative Board" skal bestå av seks representanter fra Rådet og seks representanter fra Kommisjonen, samt tre uavhengige representanter uten stemmerett utpekt av Kommisjonen ut fra sektorekspertise.

"Administrative Board" skal foruten å velge "executive director" vedta budsjetter, vedta arbeidsprogram m.v.

ERA skal være åpen for deltakelse fra europeiske land som har avtale med EU-kommisjonen og som har adoptert lovgivning som dekkes av denne forordnings oppgaver. Det skal utarbeides nærmere bestemmelser om disse landenes finansiering av ERA og personell. Disse landene skal kunne være representert uten stemmerett i Administrative Board.

ERA skal finansieres gjennom midler fra Kommisjonen, tredjeland og avgifter for publisering og andre tjenester ERA tilbyr.

Merknader

Samferdselsdepartementet er i utgangspunktet positiv til at det opprettes et eget fagorgan for oppfølging av regelverk på sikkerhets- og interoperabilitetsområdet. EU-kommisjonen har i dag ikke den kompetanse som er nødvendig for å følge opp det omfattende arbeidet som må til for å videreutvikle jernbanesektoren slik at toget kan bli et mer konkurransedyktig transportmiddel, samtidig som sikkerheten kan ivaretas på en hensiktsmessig måte. For å få overført mer transport fra vei til jernbane i EU/EØS-området vil det være nødvendig å ha et regelverk som fremmer jernbanetransport over grensene. En økt fokusering på samtrafikk og oppfølging av disse reglene, samt på sikkerheten vil være med på å kunne øke jernbanens transportandel. En mer enhetlig praksis for gjennomføring av direktiver vil være gunstig for jernbaneforetakene som skal kjøre over landegrensene og virke ikke-diskriminerende.

Det virker ikke som det legges opp til at ERA selv skal ha beslutningsmyndighet, men arbeide på oppdrag fra Kommisjonen.

En ordning som innebærer at ERA skal kunne gjennomføre inspeksjoner i Norge synes ikke å være i tråd med EØS-avtalen. Det er ESA som skal overvåke at Norge oppfyller sine forpliktelser iht denne avtalen. Det må foretas en nærmere avklaring av problemstillinger i forhold til EØS-avtalen, og hvordan Norges forhold til ERA kan løses innenfor EØS-avtalens rammer, herunder norsk deltakelse i besluttende organer.

En intensivering av sikkerhets- og interoperabilitetsarbeidet i EU vil måtte innebære økt ressursbruk også i Norge. Videre må Norge ved en evt. deltakelse i ERA bidra til finansieringen av virksomheten.

Forslaget har vært på høring til berørte myndigheter og organisasjoner. Ingen har gått imot forslaget. Forslaget har vært behandlet i spesialutvalget for transport.

Status

Forslaget skal behandles i Rådet 5. desember 2002 og forventes behandlet i Europaparlamentet i januar 2003.

COD 2002/0025 Forslag til direktiv som endrer direktiv 96/48/EF og direktiv 2001/16/EF om interoperabilitet i det transeuropeiske jernbanesystemet

Sammendrag av innholdet

På bakgrunn av forslag til sikkerhetsdirektiv og forslag til forordning om etablering av et europeisk organ for jernbane, European Railway Agency (ERA) som er lagt frem av Kommisjonen 23. januar 2002, og som legger opp til å tildele nasjonale sikkerhetsmyndigheter og ERA oppgaver i h.h.t. interoperabilitetsdirektivene, kreves det endringer i disse direktivene.

Endring av 96/48/EF (gjelder høyhastighetstog):

Hovedendringene innebærer bl.a. utvidelse av direktivets virkeområde til også å omfatte kvalifikasjonskrav, og helse- og sikkerhetskrav til personell. I dag omfatter krav til samtrafikkevnen prosjektering, opprustning og drift av infrastruktur og rullende materiell. Utarbeidelse av tekniske spesifikasjoner foreslås lagt til ERA. Tekniske endringer som påvirker sikkerhetsnivået skal i fortsettelsen kreve ny godkjenning. Medlemslandene skal etablere register vedrørende infrastruktur og rullende materiell.

Endringer i direktiv 2001/16/EF (konvensjonell jernbane):

Forslaget innebærer en utvidelse til å gjelde hele jernbanesystemet i EU fra 2008, og ikke bare som i dag det transeuropeiske jernbanesystemet. For øvrig er endringsforslagene i hovedsak i samsvar med det som er redegjort for ovenfor i direktiv 96/48/EF.

Merknader

Endringene som er foreslått krever forskriftsendring. De materielle endringene ser i utgangspunktet ut til i hovedsak å være å forsterke fokuseringen på sikkerhet samt endringer i forhold til andre direktivforslag, samt utvidelse av virkeområdet vedrørende konvensjonell jernbane.

Forslaget krever endringer i sikkerhetsforskrifter og interoperabilitetsforskrifter. En utvidelse av virkeområdet til å gjelde hele jernbanesystemet kan kreve ytterligere økonomiske resurser på kort sikt. For norsk del er det viktig å finne løsninger som innebærer at vi fortsatt kan ha et fungerende jernbanenett, jf. krav om kost/nytteanlayser. I hovedsak er imidlertid alle sentrale strekninger i Norge definert som TEN-strekninger. Krav til interoperabilitet vil først komme i forbindelse med nybygging eller nødvendig utskiftning i forbindelse med vedlikehold. Det er ikke ment at alle endringer skal være på plass fra en bestemt dato.

På sikt vil krav til felles tekniske løsninger på alle jernbanestrekninger i EU/EØS-området kunne lede til en reduksjon av kostnader innenfor jernbanesektoren, da det ikke lenger vil være nødvendig med spesialløsninger i hvert enkelt land. Dessuten er felles tekniske krav en viktig forutsetning for å øke konkurranseevnen i jernbanetrafikken, og få til et fungerende annenhåndsmarked for rullende materiell eller mulighet til å kjøpe materiell direkte.

Saken har vært på høring til berørte myndigheter og organisasjoner. En instans mener at forslaget er kostnadskrevende. Forslaget er behandlet i Spesialutvalget for transport.

Status

Forslaget skal behandles i Rådet 5. desember 2002 og forventes behandlet i Europaparlamentet i januar 2003.

KOM(2002) 23 Forslag til direktiv som endrer direktiv 91/440/EØF om utviklingen av Fellesskapets jernbaner

Sammendrag av innholdet

EU mener at utviklingen for å få overført mer godstransport fra veg til jernbane går for langsomt, og vil akselerere tempoet ytterligere gjennom å åpne for godstransport, herunder inkludere muligheten for kabotasje på alle nasjonale og internasjonale jernbanestrekninger. Dette innebærer at alle jernbaneforetak som har lisens i EU-området, og som tilbyr godstransport og kombinerte transporter, vil få tilgang til å trafikkere hele EU-områdets jernbanenett. Sikkkerhetssertifikat vil fortsatt være nødvendig i hvert enkelt land.

Merknader

Samferdselsdepartementet arbeider med å implementere EU-direktiv som innebærer at de s.k. TERFN-strekningene (Trans European Rail Freight Network) skal åpnes for internasjonal godstransport senest 15. mars 2003. De norske s.k. TERFN-strekninger omfatter i det nærmeste hele det norske jernbanenettet. Det vil i den forbindelse også åpnes for konkurranse for godstransport , inkludert kabotasje, på det norske jernbanenettet.

Forslaget vil kreve endring i bl.a. tillatelsesforskriften. Ytterligere åpning av jernbanenettet vil kreve økte ressurser til Statens jernbanetilsyn, da alle utenlandske jernbaneforetak som skal kjøre på det norske jernbanenettet må søke tilsynet om sikkerhetssertifikat. Det samme gjelder for Jernbaneverket, da alle jernbaneforetak som skal trafikkere det nasjonale jernbanenettet (som forvaltes av Jernbaneverket) må inngå sportilgangsavtale med Jernbaneverket. Dette iht EØS-regelverket.

Forslaget har vært på høring til berørte myndigheter og organisasjoner. Høringsinstansene er i hovedsak positive til forslaget. Forslaget er behandlet i Spesialutvalget for transport.

Status

Forslaget skal behandles i Rådet 5. desember 2002 og forventes behandlet i Europaparlamentet i januar 2003.

Kapittel V
Sjøtransport

KOM(00) 437 Endret forslag til direktiv om regulering av vilkårene for ansatte om bord på passasjerskip og ferger som går mellom EU-land

Sammendrag av innholdet

Forslaget må ses på bakgrunn av sysselsettingsproblemer i sjøtransportsektoren i EU. Mannskap fra tredjeland, som er ansatt på passasjerskip i fast rute mellom EU-stater, skal gis like arbeidsvilkår som EU-sjøfolk. Rederier vil derved ikke ha noen økonomisk fordel ved å hente sjøfolk utenfra. Det er anført at en sideeffekt vil være økt sikkerhet. Direktivforslaget omfatter både passasjerskip i EU-registre og passasjerskip fra tredjeland som går i fast rute mellom EU-stater.

Det opprinnelige forslaget ble ikke vedtatt i EU, og Kommisjonen har nå fremlagt et endret forslag til direktiv som innebærer blant annet at anvendelsesområdet presiseres, statenes kontroll med anvendelsen av arbeids- og ansettelsesvilkår reguleres nærmere og at Kommisjonen skal fremlegge en rapport for Rådet om gjennomføringen av direktivet.

Kommisjonen fremla primo april 2001 en rapport til Rådet og Parlamentet, med en oppdatering av situasjonen med hensyn til sysselsettingsproblemet i sjøtransportsektoren. I rapporten inviteres sosiale parter til å bidra med løsninger/avtaler.

Merknader

Det opprinnelige forslaget var problematisk for Norge, både i forhold til flaggstatsprinsippet og norsk politikk på området. Endringsforslaget viderefører Norges problem. Vedtas forslaget vil dette kunne få direkte konsekvenser for norsk skipsfartsnæring, og ved eventuell vedtakelse i EU og inkludering i EØS-avtalen må norsk regelverk endres.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

KOM(2000) 489 Forslag til forordning og endringsdirektiv om organisering av komiteer for maritim sikkerhet

Sammendrag av innholdet

Forslaget til forordning innebærer at de 5 eksisterende maritime komiteer erstattes av en sentralisert hovedkomité. Formålet med forordningen er å forbedre gjennomføringen av Fellesskapets rettsakter og samtidig sikre at komitéens arbeid blir mer transparent. Sentraliseringen vil i tillegg medføre mindre byråkrati og lavere kostnader ved å redusere antall møter som holdes. Det foreslås også en ny struktur for implementering av internasjonale instrumenter i EUs regelverk for sjøsikkerhet, hindring av forurensning av det marine miljø, samt arbeids- og levevilkår om bord på skip. Som en konsekvens av forslaget til forordning, foreslås det redaksjonelle endringer i enkelte direktiver. Det endrede forslaget presiserer bl.a. komiteens arbeidsområde og komiteens prosedyreregler.

Merknader

Dersom forslaget vedtas og inkluderes i EØS-avtalen, vil gjennomføring knyttet til implementering av internasjonale instrumenter kunne medføre forskriftsendringer. Forslaget antas å ikke ha administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning. Forslaget om omorganisering av komiteene er institusjonelt, men Norge kan i hovedsak støtte forslaget.

Sjøfartsdirektoratet deltar i den nasjonale oppfølging. Forslaget behandles i Spesialutvalget for transport.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

KOM(00) 802 Forslag til forordning om opprettelse av et fond for erstatning ved oljeforurensning i europeisk farvann og beslektede tiltak

Sammendrag av innholdet

Forslaget er en del av EUs oppfølging av Erika-ulykken i 1999, som førte til en sterkere fokusering på maritim sikkerhet i EU. Det foreslås å opprette et europeisk fond for erstatning ved oljesøl fra oljetankskip, som supplerer det internasjonale system under FNs sjøfartsorganisasjon (IMO). Ved utslipp som finner sted i europeisk farvann og hvor full erstatning ikke kan oppnås etter den internasjonale ordningen, skal det kunne utbetales erstatning fra det europeiske fondet. Det foreslås i tillegg at en gjennomgår dagens internasjonale system under IMO, og at det innføres regler om økonomiske sanksjoner.

Merknader

De internasjonale regler om ansvar og erstatning er i dag gjennomført i Sjøloven, og det vil trolig være nødvendig med endring av denne dersom forslaget vedtas og inkluderes i EØS-avtalen. Forslaget har ikke økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for norske myndigheter, men vil innebære at norsk industri vil måtte dekke ca 5% av utbetalingene fra fondet. I Norge er det bred enighet om at det eksisterende internasjonale system er velfungerende. Ved en gjennomgang av regelverket bør en først og fremst arbeide internasjonalt, gjennom IMO. På et møte i arbeidsgruppen under det internasjonale oljesølsskadefondet i mars 2001 foreslo Norge at man i første omgang etablerer et frivillig tredjelag som vil gi en katastrofedekning for de land som ønsker det. Deretter foretar man en mer langsiktig revisjon av ansvars- og fondskonvensjonene. Et forslag om et internasjonalt, frivillig tredjelag ble ferdigbehandlet i Det internasjonale oljesølskadefondet IOPCF Assembly i oktober 2001. Utkastet til protokoll er oversendt til IMO med sikte på avholdelse av diplomatkonferanse i 2003. Norge har deltatt i EUs koordinering.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

KOM(01) 0035 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om markedsadgang for ytere av havnetjenester

Sammendrag av innholdet

Direktivforslaget innebærer den første EU-regulering spesifikt for havnetjenester. Formålet er å sikre en mer systematisk gjennomføring av traktatbestemmelsen om fri flyt av tjenester og konkurransereglene innenfor havnesektoren. Dette skal oppnås gjennom prosedyreregler som garanterer lik markedsadgang for ytere av havnetjenester. Et viktig aspekt er at private og offentlige tjenesteytere skal likestilles. I følge forslaget vil en på denne måten kunne bedre havnetjenestene og oppmuntre til økt bruk av sjø som transportvei.

I henhold til forslaget kan myndighetene etablere en autorisasjonsordning med fastsatte minstevilkår som må oppfylles før en får adgang til å yte havnetjenester. Kravet er at vilkårene er lett forståelige, ikke diskriminerende, objektive, relevante og proporsjonale. Antall autorisasjoner kan begrenses på nærmere angitte vilkår. I tilfeller hvor en har valgt et utvalg av tjenesteytere skal deres periode begrenses til tidsrom som øker i takt med foretatte investeringer.

Følgende havnetjenester omfattes av forslaget:

• tekniske/nautiske tjenester (herunder losing, taubåttjeneste og fortøyning)
• tjenester i forbindelse med godsbehandling
• passasjer service (herunder iland og ombordstigning).

Direktivet berører alle kystmedlemsland. Mange land har allerede kommet langt i å etablere fri markedsadgang for ytere av havnetjenester, men det eksisterer fortsatt svært ulik praksis i tilnærmingen til den ønskede frie markedsadgangen.

Merknader

I det norske lossystem er staten ansvarlig for lostjenesten. På strekninger hvor det er losplikt er det for brukerne påbudt å bruke statslos. I enkelte unntakstilfeller kan rederilos benyttes. Forslaget kan ha konsekvenser for det norske lossystemet. Det er imidlertid for tidelig å si noe sikkert om dette, da det pågår diskusjoner internt i EU om og eventuelt i hvilken grad lostjenester skal omfattes av direktivforslaget. På området for lasting og lossing er det inngått avtaler som kan forhindre fri konkurranse. Det er inngått kollektive avtaler som gir laste- og lossearbeidere enerett til å yte laste- og lossetjenester. Denne retten er nedfelt i ILO konvensjonen/"Dock Work Convention 1973, (No. 137)". Det er tvil om denne konvensjonen er i strid med direktivforslaget. Forholdet er under vurdering i departementet.

Direktivforslaget antas å ha begrensede økonomiske og administrative konsekvenser for lokale/sentrale myndigheter.

Status

Rådet har avgitt en felles holdning til forslaget, som nå er til andre gangs behandling i i Europaparlamentet.

XXXX Forslag til forordning om øy-kabotasje som endrer rådsforordning (EØF) nr. 3577/92 om maritim kabotasje

Sammendrag av innholdet

Rådsforordning (EØF) nr. 3577/92 er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 10A s. 330). Formålet er å beskytte arbeidsplasser i sjøtransportsektoren i EU, og forslaget er nært knyttet til forslaget til direktivet om bemanning på fergetjenester og passasjerferger i fast rute mellom EU-stater. Forslaget innebærer en overgang fra dagens vertsstatsregler til flaggstatsregler.

Merknader

Norge støtter Kommisjonens forslag til overgang fra dagens vertsstatsregler til flaggstatsregler. Forslaget innebærer ingen vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser. Markedsadgangen for NIS-skip vil ikke bli berørt. Forslaget vil innebære lovendringer.

Status

Forslaget ble lagt frem sammen med forslaget til direktiv om bemanning på fergetjenester og passasjerferger i fast rute mellom EU-stater. Ingen av forslagene er vedtatt i EU. I sammenheng med det endrede direktivforslaget, fremgår det at Kommisjonen fastholder det opprinnelige forslag til endring av forordningen om maritim kabotasje. Behandling i Rådet og Europaparlamentet gjenstår.

KOM(2002) 158 Forslag til direktiv om spesielle stabilitetskrav til ro-ro passasjerskip

Sammendrag av innholdet

Forslaget av 25.03.02 er et av to forslag til nytt regelverk som EU-kommisjonen la frem 25. mars 2002. Etter Estonia-ulykken inngikk 8 europeiske land, inkludert Norge, "Stockholm-avtalen" hvor en fastsatte spesielle krav til stabilitet på passasjerskip som tar med biler. Formålet med denne er å unngå kantring av skipet, også når vann har kommet inn på bildekket. Kommisjonen foreslår nå at kravene i Stockholm-avtalen skal gjelde for alle slike passasjerskip som opererer i internasjonal fart i EU. I forbindelse med forslaget om endring av direktiv 98/18/EF, se nedenfor, foreslås det også at kravene skal gjelde for nasjonal fart.

Merknader

Norge har gjennomført Stockholm-avtalen. Oppfølging av forslaget skjer under Nærings- og handelsdepartementet og Sjøfartsdirektoratet. Forslaget skal sendes på høring og rammenotat er under utarbeidelse, for senere behandling i Spesialutvalget for transport.

Status

Forslaget til behandling i Rådet og Europaparlamentet .

KOM(2002) 158 Forslag til direktiv om endrer direktiv 98/18/EF om sikkerhetsregler og standarder for passasjerskip

Sammendrag av innholdet

Forslaget er det andre av to forslag til nytt regelverk som Kommisjonen la frem 25. mars 2002, og gjelder endringer i direktiv 98/18/EF om sikkerhetsregler og standarder for passasjerskip (jf EØS-komiteens beslutning nr 86/99 av 25. juni 1999). Forslaget innebærer blant annet en oppdatering i forhold til internasjonale krav til hurtigbåter, nye krav for å øke sikkerheten for bevegelseshemmede og krav til utfasing av eldre skip.

Merknader

Forslaget er til vurdering, herunder rettslige og økonomiske konsekvenser ved en gjennomføring. Oppfølging av forslaget skjer under Nærings- og handelsdepartementet og Sjøfartsdirektoratet. Forslaget skal sendes på høring og rammenotat er under utarbeidelse, for senere behandling i Spesialutvalget for transport.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet

Kapittel VI
Sivil luftfart

KOM(95) 353 Forslag til rådsforordning om statistikk vedrørende flytrafikk innenfor og til/fra EU

Sammendrag av innholdet

Formålet med forslaget er å sikre en ensartet statistikk for medlemslandene på dette området. Bl.a. i forbindelse med utredning av samfunnsmessige og miljømessige konsekvenser av økende transportomfang. Tilsvarende forslag er vedtatt eller under arbeid for øvrige transportgrener.

Forslaget innebærer at medlemslandene skal innrapportere statistikk over flybevegelser samt ervervsmessig trafikk (passasjerer, gods og post) til/fra lufthavner innenfor eget territorium. Innrapporteringen skal omfatte både trafikk til/fra andre lufthavner i EU og til/fra lufthavner utenfor EU. De minste lufthavnene - med under 150 000 passasjerer - kan unntas. Det tas sikte på rapportering av totaltrafikken (dvs. ikke kun utvalgte perioder). Forslaget er basert på standarder fastsatt av FNs særorganisasjon for luftfart, ICAO, hvor også Norge er medlem.

Merknader

Luftfartsverket innhenter statistikk over flytrafikk til/fra norske lufthavner i henhold til ICAOs statistikkprogram. Den foreslåtte statistikken er noe mer omfattende enn den som i dag innhentes her i landet. Bl.a. rapporteres i dag ikke destinasjon for rutetrafikken til/fra norske lufthavner. Dette gjøres imidlertid for charter-trafikken.

Status

Det ble oppnådd enighet om forslaget i Rådet 17. juni 2002. Det skal nå til annen gangs behandling i Europaparlamentet.

KOM(97) 154 Forslag til rådsdirektiv om lufthavnavgifter

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen har lagt frem et direktivforslag om lufthavnavgifter basert på tre hovedprinsipper; ikke-diskriminering, kostnadsrelatering og åpenhet. Regulering av lufthavnavgifter har dels som formål å sikre flyselskapene mot lufthavneieres utnyttelse av monopolstilling, siden det ofte er slik at flyplasseier er enetilbyder av lufthavntjenester i et geografisk område. Forslaget skal også stimulere flyplasseier til effektiv drift samt sikre brukerne - dvs. flyselskapene - innsyn i prinsippene for fastsettelse av avgiftene. Et ytterligere viktig formål med forslaget er å sikre likebehandling av flyselskaper uavhengig av nasjonal tilhørighet. Det opprinnelige direktivutkastet åpnet for økonomisk overføring mellom flyplasser, når viktige forhold som f.eks. økonomisk og sosial utvikling i distriktene tilsier dette. Prinsippene for slike overføringer må være allment kjente. Europaparlamentet foreslo imidlertid å droppe denne adgangen til økonomisk overføring.

Merknader

Dersom Kommisjonens forslag vedtas slik som opprinnelig fremlagt, vil det bare bli behov for mindre endringer i det norske systemet for luftfartsavgifter og finansiering av mange av flyplassene. Dersom det gjøres endringer av direktivutkastet i retning av at kostnadsrelateringsprinsippet gjøres gjeldende for hver enkelt lufthavn, slik Europaparlamentet foreslo våren 1998, vil direktivet kunne få store konsekvenser i Norge. Administrativt vil det bli en betydelig merbelastning for Luftfartsverket når det gjelder den økonomiske oppfølgingen av hver enkelt lufthavn. Det vil i mindre eller liten grad bli adgang til å overføre midler mellom lufthavnene, noe som vil kunne påvirke flyplasstrukturen i Norge, og det vil i sin ytterste konsekvens måtte fastsettes egne avgiftssatser for hver enkelt lufthavn ut fra prinsippet om kostnadsrelatering.

Det norske avgiftssystemet bygger på hovedprinsippene i Kommisjonens opprinnelige direktivforslag. Disse prinsippene er også i tråd med ICAOs (den internasjonale luftfartsorganisasjonen) retningslinjer. Dersom forslaget vedtas og innlemmes i EØS-avtalen, vil det kunne gjennomføres i forskrift om avgifter vedrørende statens luftfartsanlegg og tjenester (takstregulativet) uten betydelige administrative konsekvenser.

Forslaget ligger fremdeles til behandling i Rådet. Det har pågått forhandlinger medlemslandene imellom med sikte på å oppnå enighet om en felles holdning som medlemslandene i størst mulig grad kan samle seg rundt. Det er imidlertid stor uenighet mellom to hovedgrupperinger av medlemsland, der den ene hovedgrupperingen grovt sett ønsker så mye kostnadsrelatering som mulig for hver enkelt lufthavn, mens den andre hovedgrupperingen grovt sett åpner opp for økonomiske overføringer mellom lufthavner, der det siste synet ivaretar norske interesser i stor grad.

Saken er lavt prioritert i de respektive relevante organer i EU-systemet, slik at fremdriften av arbeidet med forslaget er høyst usikker, etter det Samferdselsdepartementet kjenner til.

Saken har ikke vært behandlet i EU-organene siden 1998, men et nytt forslag er tatt med i Kommisjonens foreløpige arbeidsprogram for 2003.

Status

Forslaget er formelt sett til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM (00) 847 Forslag til rådsdirektiv om rapportering av hendelser i sivil luftfart

Sammendrag av innholdet

Forslaget har som formål å legge forholdene til rette for få informasjon om risiko for luftfartsulykker. Kommisjonen legger til grunn at det ikke er tilstrekkelig for å forbedre flysikkerheten bare å undersøke allerede inntrufne ulykker og alvorlige hendelser. Det foreslås å skape en ramme som gir mulighet for innrapportering av så mange hendelser som mulig, for deretter å kunne analysere hendelsene og spre informasjon om konklusjonene til luftfartsmiljøet slik at det blir mulig å sette inn forebyggende tiltak.

Kommisjonens opprinnelige forslag av 19.12.2000 til direktiv inneholdt en bestemmelse om konfidensielt rapporteringssystem. I sin felles holdning foreslo Rådet den 10.6.2002 at denne bestemmelsen skulle fjernes. Parlamentet mente i forbindelse med førstebehandling at en bestemmelse om konfidensiell rapportering var nødvendig. Ved andre gangs behandling i Parlamentet høsten 2002 har Parlamentet på nytt foreslått at bestemmelsen skal gjeninnsettes og begrunner dette med at konfidensiell rapportering har stor betydning for bedre å forstå hvordan menneskelige faktorer kan forårsake luftfartsulykker.

Det foreslås at medlemsstatene i deres nasjonale lovgivning skal treffe foranstaltninger som gir opplysningene som de mottar en passende fortrolighetsgrad og at opplysningene bare skal kunne brukes med henblikk på forebyggende arbeid. Opplysningene vil i utgangspunktet bare være tilgjengelig for de myndigheter som utarbeider flysikkerhetsbestemmelser og de myndigheter som undersøker ulykker og hendelser innen sivil luftfart.

Forslaget inneholder en bestemmelse om at medlemsstaten gjennom sin nasjonale lovgivning skal sikre at de som rapporterer hendelser ikke utsettes for sanksjoner fra arbeidsgiverens side. Det foreslås at rapporter som innkommer ved frivillig konfidensiell rapportering skal kunne anonymiseres.

Merknader

I medhold av luftfartsloven § 6-9 er det fastsatt forskrift av 31.8.2001 nr. 1008 om varslings- og rapporteringsplikt av luftfartsulykker, luftfartshendelser, driftsforstyrrelser og lignende. Rapporteringsplikten omfatter foruten ulykker og alvorlige hendelser også øvrige hendelser og driftsforstyrrelser. Etter denne forskriften foreligger allerede i dag en plikt til å rapportere hendelser og driftsforstyrrelser som forslaget omfatter. Forslaget til Rådsdirektiv pålegger imidlertid flere personellkategorier en rapporteringsplikt enn den norske forskriften gjør. Luftfartsloven gir i dag ikke hjemmel til å pålegge rapporteringsplikt til alle de som er foreslått i direktivet. Dette gjelder bl.a. bakkepersonale samt personell i lufttrafikktjeneste og lufthavneiere. I motsetning til direktivforslaget er det ingen begrensninger i hva det innrapporterte kan brukes til. Etter norsk rett kan rapportene, foruten til flytryggingsmessige formål, også brukes til inndragning av sertifikater, interne sanksjoner fra operatøren og som grunnlag for påtale og straff. Det er heller ingen begrensninger i forhold til forvaltnings- og offentlighetslovens bestemmelser.

For å kunne implementere det foreslåtte direktiv i norsk rett, må det gjøres endringer i luftfartsloven og i Bestemmelser om sivil luftfart (BSL A). Vi mangler lovhjemmel til å pålegge rapporteringsplikt til alle de yrkeskategorier som foreslås omfattet i forslaget til direktiv. Det vil også være nødvendig med en bestemmelse som forbyr luftfartsvirksomhetene å bruke rapportene til disiplinære og administrative forføyninger. Dernest kreves det også en lovbestemmelse som begrenser utlevering av rapportene til annet formål enn det direktivet anbefaler.

Status

Forslaget er til andre gangs behandling i Rådet etter at Europaparlamentet vedtok sin uttalelse (andre gangs behandling) 23. oktober 2002.

KOM (01) 74 Forslag til rådsdirektiv om støyklassifisering i forbindelse med beregning av støyavgifter

Sammendrag av innholdet

Dette er et "teknisk" direktivforslag om klassifisering av ulike flytyper, som skal legges til grunn i tilfelle støyavgifter knyttet til konkrete flyplasser skal ilegges. Slike avgifter har man allerede i flere EU-land, men de baserer seg på ulike systemer. Målsettingen er å ha mest mulig harmonisert utgangspunkt for avgiftene.

Det foreslåtte systemet baserer seg på allerede etablert praksis i den europeiske luftfartsorganisasjonen ECAC, og er i stor grad akseptert av de enkelte medlemsland, flyplassene, flyselskapene og andre berørte.

Merknader

Bestemmelser om støy fra luftfartøy er nedfelt i forskrift av 19. juli 1993 nr. 4047 om begrensning av støy og utslipp fra sivile luftfartøy. Direktivet må gjennomføres ved endring i denne forskriften.

Forslaget tar ikke stilling til om man skal innføre avgifter. Det legger kun det tekniske grunnlaget for en evt. avgift. Det nye systemet skal innføres gradvis, og forventes ikke å innebære vesentlige kostnader.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet etter at Europaparlamentet vedtok sin uttalelse 24. oktober 2002.

KOM (01) 123 Kommisjonens meddelelse til Rådet og Europaparlamentet om: Handlingsplan for opprettelse av et felles europeisk luftrom og forslag til Europaparlamentet og Rådets forordning om: Rammene for opprettelse av et felles europeisk luftrom "Single European Sky"

KOM (01) 564 Kommisjonens meddelelse om implementering av et felles europeisk luftrom

Sammendrag av innholdet

Kommisjonens meddelelse "Handlingsprogram for opprettelse av et felles europeisk luftrom" ble lagt frem på Rådsmøtet for transport i oktober 2001. I meddelelsen trekker Kommisjonen de praktiske konklusjoner fra rapporten fremlagt av høynivågruppen 1Rådsmøtet besluttet i desember 1999 å nedsette en arbeidsgruppe på høyt nivå (høynivågruppen) for å utarbeide en rapport om et felles europeisk luftrom, med det mål å fremme forslag til forbedring i den europeiske luftromsstrukturen. Norge deltok i arbeidet. Høynivågruppen la frem sin rapport i november 2000. i form av et handlingsprogram. Målet er å opprette et felles europeisk luftrom innen utgangen av 2004, med det formål å få ned forsinkelsene i det europeiske luftrom. Med bakgrunn i dette handlingsprogrammet fremla Kommisjonen et forslag til parlaments- og rådsforordning om rammene for opprettelse av et felles europeisk luftrom. Forslaget til forordning setter opp hovedlinjene for samarbeid som, eventuelt også på det militære området, skal følge forberedelsene til omorganiseringen av luftrommet.

En av hovedkonklusjonene som ble truffet av høynivågruppen, er at det er behov for en sterk uavhengig europeisk reguleringsinstans. Denne funksjon skal utøves av Fellesskapet gjennom dets beslutningsprosedyrer og i nært samarbeid med Eurocontrol. Lovgivningen skal omfatte følgende områder: tilretteleggelse av luftrommet, organisering av tjenestetilbydere, utstyr på bakken og utstyr om bord i fly. Reguleringen skal ta hensyn til både sivile og militære aktører. Kommisjonen skal ha ansvaret for gjennomføringen av regelverket i nært samarbeid med en komité bestående av representanter fra medlemsstatene - Komiteen for det felles luftrom ("Single Sky Committee"). Komiteen skal bistå Kommisjonen med å opprette et felles europeisk luftrom. Under utforming og utøvelse av regelverket skal Kommisjonen videre kunne trekke på den tekniske ekspertise som finnes i både Eurocontrol og i medlemsstatene.

Sammen med forslaget til rammeverk ble det videre lagt frem 3 forslag til parlaments- og rådsforordninger, om henholdsvis utøvelse av luftfartstjeneste, om organisasjon og utnyttelse av det europeiske luftrom og om interoperabilitet i det europeiske lufttrafikkstyringsnett.

Merknader

Norske mynidgheter stiller seg positive til forslagene fra Kommisjonen og er enige i at det nødvendig med tiltak som sikrer effektiv trafikkavvikling i det europeiske luftrom. Det vil være i Norges interesse at Eurocontrol, som Norge er fullverdig medlem av, er med på å sette premissene for den videre utviklingen. Herunder kan nevnes at forslaget tar sikte på å implementere Eurocontrols sikkerhetsstandarder (ESARR), som Norge allerede i dag implementerer gjennom sitt medlemskap i Eurocontrol. For øvrig vil forordningen bl.a. medføre administrative endringer, ved at de nasjonale luftkontrollsentralene trolig vil bli organisert på en annen måte enn det gjøres i dag. UD har til vurdering hvorvidt forordningen medfører at Norge må avstå suverenitet over nasjonalt luftrom til et fells europeisk luftrom. I det videre arbeidet er det viktig at Norge søker å få størst mulig innflytelse i Komiteen for det felles luftrom.

Status

Forslaget er til første gangs behandling i Rådet etter at Europaparlamentet vedtok sin uttalelse 3. september 2002. Forslaget vil bli behandlet i Rådet 5. desember 2002.

KOM (01) 335 Forslag til rådsforordning som endrer rådsforordning (EF) nr. 95/93 om felles regler for fordeling av tidsluker på lufthavnene i Fellesskapet.

Sammendrag av innholdet

Målsettingen med forslaget er å være et midlertidig tiltak for forbedringer og effektivisering av reglene for tildeling av tidsluker (slots). Forslaget vil bli fulgt opp med en dybdeanalyse av mulige markedsbaserte fordelingsmekanismer, som sannsynligvis vil innebære ytterligere endringsforslag til forordningen. Hovedelementer i dette forslaget er å klargjøre en tidslukes legale status, gi klarere regler for fordeling av tidslukene som bl.a. skal sikre at ubenyttede tidsluker går tilbake i potten av tilgjengelige tidsluker, forbedre samarbeid mellom flyselskaper, flyplass, myndigheter og tidslukekoordinator, samt at miljøhensyn i større grad skal vektlegges ved fastlegging av tidslukekapasitet. Rettigheten til en tidsluke skal fortsatt basere seg på de tidslukene et selskap historisk har benyttet.

Merknader

Endringene i gjeldende forordning må gjennomføres ved endring av forskrift av 15.7.1994 nr. 691 om gjennomføring av EØS-avtalen på luftfartens område, § 1, punkt 5. Endringene forventes ikke å få stor praktisk betydning for de to såkalte koordinerte lufthavnene i Norge (Sola og Gardermoen). Etablerte flyselskaper har uttrykt stor misnøye med forslaget og det kan forventes å ta forholdsvis lang tid før endringsforslaget blir vedtatt.

Status

Forslaget er til første gangs behandling i Rådet etter at Europaparlamentet vedtok sin uttalelse 11. juni 2002.

KOM(01) 575 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om etablering av felles regler for å forhindre anslag mot luftfarten

Sammendrag av innholdet

Etter terroraksjonen i USA 11. september 2001 har Kommisjonen lagt frem et utkast til en parlaments- og rådsforordning om felles regler for sikkerhet. I forhold til eksisterende regler kan det særlig nevnes at det er foreslått å innføre samme sikkerhetsnivå for alle lufthavner innen EU slik at det ikke skilles mellom innenlands- og utenlandstrafikk mht sikkerhetskontroll av passasjerer, håndbagasje og innsjekket bagasje. Dette omfatter alle lufthavner, også de private. Det er videre foreslått innført et felles europeisk fraktregime samt sikkerhetskontroll av alle personpasseringer og varetransport inn til flyside/avsperret område. Ytterligere er det foreslått systematisk opplæring og godkjenning av personell som arbeider med sikkerhet. I artikkel 4 i forordningen er det åpnet for at nasjonalstaten kan bestemme sikkerhetsnivået på enkelte mindre lufthavner. Dette er imidlertid av mindre interesse for Norge da de fleste regionale lufthavnene ikke vil omfattes av denne bestemmelsen.

Merknader

Norske myndigheter er prinsipielt sett positive til innholdet i utkastet. Forordningen kan gjennomføres som forskrift fastsatt av departementet, jf. luftfartsloven § 16-1 og delegasjon gitt departementet ved kgl. res. 6. april 2001. Når det gjelder det materielle innholdet i forordningen, vil det for de fleste lufthavnene medføre vesentlig økte kostnader til ombygginger, utstyr og drift som i hovedsak ikke vil stå i forhold til risikobildet for lufthavnene. For så vidt gjelder de 27 regionale lufthavnene, anses de foreslåtte sikkerhetstiltakene som overdimensjonerte samt kostnadskrevende, uten at en oppnår noen vesentlig sikkerhetsgevinst i forhold til gjeldende bestemmelser. Norges syn er derfor at den nasjonale luftfartsmyndigheten må gis større fleksibilitet mht å bestemme sikkerhetsnivået på de lokale lufthavnene, herunder å avgjøre hvilke sikkerhetstiltak som bør iverksettes. For flyselskapenes vedkommende vil forordningen også medføre økte kostnader .

Status

Det ble oppnådd enighet om et kompromiss ved forliksprosedyren mellom Rådet, Europaparlamentet og Kommisjonen 31. oktober 2002. Nå gjenstår formell godkjenning (i desember 2002).

KOM (01) 784 Forslag til forordning om regler for nektet ombordstigning, kanselleringer eller langvarige forsinkelser i forbindelse med flyreiser

Sammendrag av innholdet

For å styrke flypassasjerenes rettigheter i tilfelle av nektet ombordstigning, kansellering av flyavganger og ved langvarige forsinkelser, har Kommisjonen lagt frem forslag til forordning COM (2001) 784 FIN som vil erstatte 295/91 som regulerer dette i dag. I tillegg til å utvide flypassasjerers rettigheter i forbindelse med nektet ombordstigning regulerer forordningen også flypassasjerers rettigheter ved kanselleringer og langvarige forsinkelser. Videre utvides anvendelsesområdet til også å omfatte ikke regelmessige flygninger hvor passasjerene gis samme rettigheter som ved ruteflygninger.

I forbindelse med nektet ombordstigning innføres forpliktelse for flyselskapene til å etterspørre om noen på frivillig basis vil gi fra seg sin plass mot en kompensasjon, som det kan forhandles om størrelsen på. Hvis dette ikke lykkes har passasjeren som ikke kommer med valget mellom en høyere økonomisk kompensasjon (mellom 375 og 1,500 Euro mot i dag mellom 75 og 300 Euro), alternativ flygning refundering av billettpris eller forpleining under ventetiden. Når det gjelder kanselleringer oppstilles obligatorisk krav om å forsøke å finne passasjerer som på frivillig basis og mot kompensasjon oppgir sin reservasjon. En passasjer som utsettes for kansellering av avgang, har samme rettigheter og valg som ved nektet ombordstigning. Langvarige forsinkelser gir rett til å velge mellom alternativ flygning eller refusjon av billett. Passasjerer med spesielle behov må gis nødvendig forpleining.

Under EU-parlamentets behandling av forslaget har det blitt foreslått å redusere kompensasjonen for nektet ombordstigning og kansellering til 100 – 300 Euro. Det er ennå ikke klart om dette forslaget vil få tilslutning.

Det gis også anvisning på at nasjonale myndigheter skal sørge for sanksjoner ved overtredelse av forordningen, samt at det etableres et organ som overvåker at forordningen etterleves og som skal behandle klager og lignende.

Merknader

Kommisjonen fremmet allerede i 1998 forslag til ny forordning. Denne ble imidlertid ikke vedtatt pga. uenighet mht. Gilbraltar.

Rådsforordning (EØF) nr. 295/91 er gjennomført i norsk rett ved forskrift av 15. juli 1994 nr. 691 om gjennomføring og håndheving av EØS-avtalen på luftfartens område. Foreliggende forslag vil evt. bli en del av norsk rett gjennom EØS-avtalen. Rådsforordning 295/91 vil da bli opphevet.

Dersom Kommisjonens opprinnelige forslag til økede kompensasjonssatser og utvidet virkefelt blir vedtatt , er det grunn til å tro at det nye forordningen vil kunne medføre økte utgifter for flyselskapene. Videre stilles strengere krav til flyselskapenes administrative rutiner i forbindelse med den obligatoriske håndteringen av situasjoner knyttet til nektet ombordstigning, kanselleringer og langvarige forsinkelser som er nedfelt i forordningen.

Kommisjonens opprinnelige forslag har vært på høring hos berørte parter. Flyselskapene uttrykker stor skepsis til forslaget og viser bl.a til at en rekke av flyselskapene i regi av ECAC (European Civil Aviation Conference) har sluttet seg til en frivillig kampanje for å bedre flypassasjerenes rettigheter og at Kommisjonen burde avventet dette før de tok initiativet til å lovregulere dette.

Flyselskapene mener for øvrig at kompensasjonsbeløpene opprinnelig foreslått av Kommisjonen er altfor høye og at dette til sist vil måtte føre til høyere billettpriser. Spesielt urimelig utslag vil dette kunne gi seg på korte flyreiser, eksempelvis på det regionale kortbanenettet i Norge med lave billettpriser. Det vises også til at overbooking også er i passasjerens interesse ut fra behovet for fleksible billetter.

Charterselskapene viser til at de har en egen lov om pakkereiser som regulerer forholdet. Videre vises til det særproblem at flyselskapet i denne sammenheng fungerer som en underleverandør og at billettprisene oftest inngår i en pakke og er vesentlig rimeligere enn rutefly. Spørsmålet blir om flyselskapet ved kansellering må bekoste rutefly for alle passasjerer.

Det reises også av flere spørsmål ved at luftfart ensidig gjøres til gjenstand for denne type tiltak, mens det ikke fokuseres på andre transportformer.

Forbrukerorganisasjonene ønsker forslaget velkommen, men synes ikke at man går langt nok i å styrke flypassasjerenes rettigheter. Det pekes på at det allerede etter gjeldende rett er adgang til å heve kontrakter ved vesentlig mislighold, eksempelvis forsinkelser. Videre etterlyses en ordning som gjør det enkelt for passasjerer å kreve både rett til tilbakebetaling av billett og erstatning for øvrig økonomisk tap.

Status

Forslaget er til første gangs behandling i Rådet etter at Europaparlamentet vedtok sin uttalelse 24. oktober 2002. Det danske formannskapet legger opp til politisk enighet på rådsmøtet 5. desember 2002.

KOM (2002) 8 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv vedrørende sikkerhetskontroll av fly fra tredjeland som benytter Fellesskapets lufthavner

Sammendrag av innholdet

Dette direktivforslaget pålegger EU/EØS-stater å utføre kontroll av fly fra tredjeland, som anvender en EU/EØS-lufthavn, der det er mistanke om eller bevis for at flygingen er foretatt i strid med den internasjonale luftfartsorganisasjonens (ICAO) minstestandarder til sikkerhet. Direktivet forplikter samtlige medlemsstater til å gjennomføre såkalte "ramp-checks ", dvs. kontroll av flyet teknisk/operativt innvendig og utvendig samt sjekke mannskap, dokumenter og nødutstyr, ved mistanke om feil og mangler. Kontrollen skal foregå på lufthavnen og utføres av den nasjonale luftfartsmyndighet.

Med bakgrunn i eventuelle funn kan Kommisjonen iverksette tiltak overfor disse operatørene fra tredjeland – eksempelvis nedlegge et flyforbud i hele regionen. Direktivet gir regler om opprettelse av et system for utveksling av informasjon om de funn som er gjort i forbindelse med disse inspeksjonene av de forskjellige medlemslandene. Forslaget pålegger medlemsstatene å ha et regelverk som gir de forskjellige luftfartsmyndighetene tilstrekkelige virkemidler til å oppfylle kravene som stilles i direktivet om kontroll og eventuelt tilbakehold av et luftfartøy. Direktivet pålegger en begrensning i bruken av og adgangen til de opplysningene som utveksles mellom luftfartsmyndighetene og Kommisjonen.

Merknader

Direktivforslaget er i hovedsak en formalisering og standardisering av de prosedyrer for SAFA-inspeksjoner (sikkerhetsinspeksjoner av fly fra tredjeland) som er utviklet gjennom ECAC (den europeiske luftfartsorganisasjon) og JAA (felleseuropeiske luftfartsmyndigheter) og som Luftfartstilsynet allerede utfører. Direktivet er således en formalisering av disse prosedyrene. Det antas ikke å foreligge problemer med å gjennomføre det foreslåtte direktiv i norsk rett.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet etter første gangs behandling i Europaparlamentet 3. september 2002.

KOM (2002) 30 Endret forslag til rådsforordning om endring av rådsforordning (EØF) nr. 3922/91 om harmonisering av tekniske krav og administrative fremgangsmåter i sivil luftfart

Sammendrag av innholdet

Endringsforslaget har som formål å innlemme innholdet i JAR OPS 1 seksjon 1 (Joint Aviation Requirements - driftsbestemmelser for ervervsmessig lufttransport - fly) ved å fastsette et nytt vedlegg III til rådsforordning (EØF) nr. 3922/91 samt foreta nødvendige endringer i forordningen. JAR OPS 1 er et kompromiss inngått av JAA (Joint Aviation Authority). Norge er fullverdig medlem av JAA som er organisert som en samarbeidsorganisasjon, hvis regler (Joint Aviation Requirements – "JAR") forutsetter nasjonal implementering. JAR OPS 1 inneholder driftsbestemmelser for ervervsmessig lufttransport med fly, derunder ogå kravene til å få godkjenning som et luftfartsforetak (AOC – Air Operator Certificates).

Norge har allerede i dag gjennom EØS-avtalen implementert rådsforordning (EØF) nr. 3922/91 om harmonisering av tekniske krav og administrative fremgangsmåter i sivil luftfart er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 40 (1993-94) bind 10A s. 370). Herigjennom er det forutsatt at Norge fortløpende implementerer JAR’ene.

Ved forskrift av 30.3.2001 nr. 382 om gjennomføring av driftskrav for i JAR OPS 1 for ervervsmessig lufttransport med fly er JAR OPS 1 endringsutgave 1 av 1. mars 1998 implementert i norsk rett.

Merknader

Kommisjonen har i sitt endrede forslag foretatt endringer for å tilpasse JAR OPS 1 til EF-retten. Videre har det endrede forslaget tilrettelagt for en prosedyre som skal sikre at endringer som er foretatt eller planlegges foretatt av JAR-OPS 1 i JAA vil bli innført i bilag III til Rådsfordning 3922/91 før bilaget trer i kraft slik at det kan bringes på linje med siste versjon i JAR-OPS. EU-parlamentet har foreslått et eget kapittel Q om arbeids- og hviletidsbestemmelser for flygende personell med den begrunnelse at slike bestemmelser er av vesentlig betydning for flysikkerheten. I forskrift av 28.6.1979 nr. 3198 har vi fastsatt slike bestemmelser. Departementet har bedt om Luftfartstilsynets vurdering av hvorvidt det er nødvendig med endringer i norsk rett for å implementere de foreslåtte arbeids- og hviletidsbestemmelsene.

Status

Det endrede forslaget er til førstegangs behandling i Rådet etter at Europaparlamentet vedtok sin uttalelse 12. juli 2002

Vedlegg XIV
Konkurranseregler

KOM(00) 0582 Forslag til rådsforordning om håndheving av konkurransereglene for foretak

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen la 27. september 2000 fram et forslag til rådsforordning om håndheving av konkurransereglene. Forslaget innebærer en modernisering av dagens regime, rådsforordning (EØF) nr. 17/62. Bakgrunn for forslaget om en modernisering er et behov for mer effektiv håndheving av regelverket, større mulighet for Kommisjonen til å prioritere saker og utvidelsesprosessen i EU. Rådsforordning 17/62 er inntatt i EØS-avtalen ved protokoll 21 og ODA-avtalens protokoll 4.

Konkurransereglene i EU/EØS inneholder et generelt forbud mot konkurransebegrensende avtaler (artikkel 81/ artikkel 53 EØS) samt forbud mot misbruk av dominerende stilling (artikkel 82/ artikkel 54 EØS). Det nåværende system for håndheving av disse reglene er basert på at forbudet i artikkel 81/53 EØS får direkte anvendelse og at alle avtaler som omfattes av forbudet må forhåndsmeldes til Kommisjonen/EFTAs overvåkingsorgan for å få unntak etter artikkel 81 nr. 3/53 nr. 3 EØS. Mens både Kommisjonen, nasjonale domstoler og også i en viss utstrekning nasjonale myndigheter kan håndheve forbudet er det alene Kommisjonen/EFTAs overvåkingsorgan som kan gi unntak. Dette innebærer at håndhevingssystemet på konkurranserettens område er sterkt sentralisert.

Notifikasjonssystemet har også medført at Kommisjonens ressurser er blitt bundet til å håndtere alle de meldingene den har mottatt. Kommisjonen har derfor ikke kunnet prioritere sine oppgaver slik den ønsker.

Kommisjonens forslag til modernisering inneholder fire hovedelementer. For det første foreslår Kommisjonen å oppheve notifikasjonsordningen og Kommisjonens enerett på å gi unntak fra forbudet. Videre ønsker Kommisjonen å legge til rette for økt desentralisert håndheving av konkurransereglene. Desentralisert håndheving innebærer at reglene kan anvendes av nasjonale konkurransemyndigheter og domstoler. En slik desentralisering fordrer gode samarbeidsmekanismer og regler for saks- allokering mellom de nasjonale myndighetene og mellom nasjonale myndigheter og Kommisjonen, samt mekanismer for å sikre homogen rettsanvendelse. For det tredje vil Kommisjonen legge større vekt på kontroll med de mest skadelige konkurransereguleringene. I den forbindelse vil Kommisjonen bl.a. styrke sine etterforsknings- og kontrollfullmakter. For det fjerde foreslås en bestemmelse som regulerer anvendelsen av nasjonale konkurranseregler på avtaler som påvirker samhandelen medlemsstatene imellom, i den forstand at slike avtaler ikke kan forbys etter nasjonale regler dersom avtalen ikke er forbudt etter artikkel 81.

Merknader

Dersom Kommisjonen får gjennomslag for sine forslag, vil dette innebære en gjennomgripende endring i systemet for håndheving av konkurranseregelverket. De foreslåtte endringene er EØS-relevante og vil kunne få stor betydning for EFTAs overvåkingsorgan og konkurransemyndighetene/domstolene i EFTA-statene. Norske myndigheter er i det vesentlige er positiv til Kommisjonens forslag. Norske myndigheter mener at desentralisert håndheving kan skje innenfor EØS-avtalens rammer. Det blir imidlertid viktig å sikre at EØS-avtalens konkurranseregler blir anvendt effektivt også i et desentralisert regime, og at det nedfelles mekanismer som sikrer EFTA-statene innflytelse og informasjon. Det er en viss uenighet mellom EFTA-landene og Kommisjonen med hensyn til hvordan moderniseringsreformen skal inkorporeres i EØS-avtalen, herunder i hvilken grad Artikkel 53 og 54 EØS skal være gjenstand for desentralisert håndhevning. EFTA-landene er imidlertid inne i en prosess med Kommisjonen med det siktemål å finne en omforent løsning.

En av mekanismene som skal sikre homogen rettsanvendelse i et desentralisert regime, er en bestemmelse inntatt i artikkel 16 som legger føringer på nasjonale domstolers rettsanvendelse, i den forstand at nasjonale domstoler ikke kan treffe avgjørelser som strider mot kommisjonspraksis. Dersom denne bestemmelse inkorporeres i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett, vil dette innebære at norske domstoler ikke kan treffe avgjørelser som strider mot praksis dels fra Kommisjonen og dels fra EFTAs overvåkingsorgan. Justisdepartementet har vurdert bestemmelsen og konkludert med at det ikke uten videre kan slås fast at en slik bestemmelse vil være konstitusjonelt forsvarlig, og at Norge bør søke å unngå å bli bundet av en slik bestemmelse. Justisdepartementets vurdering vil bli lagt til grunn fra norsk side i den videre prosess med Kommisjonen vedrørende inkorporering av regelverket.

De fleste medlemslandene støtter i hovedsak formålet med Kommisjonens forslag til reform. Særlig Tyskland har imidlertid uttrykt skepsis til å avskaffe notifikasjonsordningen. Flere andre bestemmelser i forslaget har også vært til dels sterkt omdiskutert. Deler av næringslivet, også norsk, mener at opphevelse av notifikasjonsordningen vil kunne svekke bedriftenes rettssikkerhet og dermed innebære at villigheten til større investeringer/samarbeidsprosjekter vil kunne svekkes.

Status

Forslaget ble høsten 2000 sendt til Rådet for videre behandling. Enkelte bestemmelser i forslaget er omdiskutert, og forslaget er flere ganger blitt revidert. Forslaget ble vedtatt 26.11.02.

KOM XXXX Forslag til revisjon av kommisjonsforordning om anvendelse av EF-traktatens art 81 (3) på visse grupper av avtaler, beslutninger og samordnet opptreden på forsikringsområdet

Sammendrag av innholdet

Gruppefritaket på forsikringsområdet er gitt i kommisjonsforordning (EØF) nr. 3932/92 av 21. desember 1992 (heretter forsikringsgruppefritaket). Gjeldende gruppefritak gjelder frem til 31. mars 2003.

Det gjeldende gruppefritaket omhandler ulike avtaler om samarbeid på forsikringsområdet, som kan deles inn i følgende hovedkategorier;

a) Samarbeid om felles beregning av risikopremietariffer på grunnlag av felles statistikk samt felles undersøkelser om fremtidig utvikling av dette

b) Samarbeid om ikke- bindende standardforsikringsvilkår for direkte forsikring og ikke- bindende standardmodeller som illustrerer profitten av en livsforsikringspolise

c) Samarbeid om felles dekning av visse typer risiko

d) Samarbeid om felles regler for prøving og godkjenning av sikkerhetsutstyr.

Kommisjonen har laget et utkast (heretter utkastet) til nytt gruppefritak på området. Det materielle innholdet i Utkastet er i stor grad en videreføring av gjeldende gruppefritak. Det gjøres imidlertid enkelte endringer, blant annet konsentrerer Utkastet seg i større grad om de økonomiske virkningene av avtalene på det relevante markedet fremfor å være strengt klausulorienterte. De viktigste endringene er:

Ad a) Det innføres et vilkår som fastsetter at statistikk på nettopremier skal være så detaljert som mulig, samt være tilgjengelig på rimelige og ikke- diskriminerende vilkår for ethvert forsikringsforetak, noe som kan senke etableringshindringer.

Ad b) Standard forsikringsvilkår er nødvendig for beregningen av veiledende nettopremier og risikopremier. Utkastet fastsetter som vilkår at standardvilkårene må være nødvendige for å slike beregninger og at de utelukkende brukes til nevnte formål.

Ad c) Når det gjelder felles dekning av risiko, unntar gjeldende fritak avtaler så lenge medlemmenes samlede markedsandeler ikke overstiger 10 % for co-assuranse grupper og 15 % for co-reassuransegrupper. Utkaster hever disse tersklene til hhv. 20 % og 25 % siden slike avtaler antas å medføre fordeler som kostnadsbesparelser og premiereduksjoner. Utkastet omfatter også avtaler som er nystartede med det formål å dekke en ny type risiko, uavhengig av gruppens samlede markedsandeler.

Ad d) Utkastet har også enkelte endringer når det gjelder samarbeid om prøving og godkjenning av sikkerhetsutstyr. Utkastet setter blant annet som vilkår at enhver teknisk spesifikasjon, regel, prosedyre eller retningslinje vedtatt av en sammenslutning eller sammenslutninger av assuranse- eller reassuranseselskaper i en eller flere medlemsstater eksplisitt må godkjenne tilsvarende avtaler vedtatt i nasjonale sammenslutninger i andre medlemsland.

Merknader

Forsikringsgruppefritak er inkorporert i EØS- avtalen og gjennomført i norsk rett ved forskrift 4.desember 1992 nr. 964 om materielle regler i EØS- avtalen, del I, kapittel IX. Kapitlet ble tilføyd ved forskrift 28. juni 1994 nr. 733 og trådte i kraft 1. juli 1994.

Norske konkurransemyndigheter har hittil hatt begrenset erfaring med det gjeldende gruppefritaket på området, og har ingen prinsipielle innvendinger mot dette. De endringer som forelås i Utkastet antas å være konkurransefremmende, og konkurransemyndighetene støtter derfor disse endringsforslagene. Det blir imidlertid uttrykt ønske om at Kommisjonen utferdiger retningslinjer for anvendelse av hele eller deler av gruppefritaket, siden det har fremstått noe komplisert å anvende.

Foreløpige vurderinger tilsier at forslaget ikke reiser EØS-spesifikke problemer.

Status

Forslag til nytt forsikringsgruppefritak har vært forelagt medlemslandene og EFTA-EØS landene. Kommisjonen har bedt om kommentarer til utkastet. Det legges opp til at Kommisjonen vedtar Forsikringsgruppefritaket i januar 2003, med ikrafttredelse 1. april 2003.

KOM(01)745/6 Grønnbok om revisjon av rådsforordning EØF nr. 4064/89 om tilsyn med foretakssammenslutninger (fusjonsforordningen)

Sammendrag av innholdet

EFs fusjonsregler er gitt i rådsforordning (EØF) nr. 4064/89 av 21. desember 1989 om kontroll med foretakssammenslutninger (fusjonsforordningen). Rådet vedtok 30. juni 1997 forordning (EF) nr. 1310/97 om endring av fusjonsforordningen som trådte i kraft 1. mars 1998. Fusjonsreglene tilpasset EØS-formål er inntatt i EØS-avtalen art. 57 og vedlegg XIV pkt. A nr. 1, protokoll 21 og 24 samt ODA-avtalen protokoll 4. del III. Delingen mellom EØS-avtalen og ODA-avtalen tilsvarer skillet mellom materielle og prosessuelle regler.

Foretakssammenslutninger med fellesskaps- eller EFTA-dimensjon må meldes og godkjennes av Kommisjonen eller EFTAs overvåkingsorgan før de kan gjennomføres. En foretakssammenslutning ("concentration") omfatter etter fusjonsforordningens artikkel 3 både fusjoner mellom tidligere uavhengige foretak og erverv av kontroll over foretak.

Foretakssammenslutninger har EF- eller EFTA-dimensjon dersom terskelverdiene for omsetning som er angitt i fusjonsforordningen er oppfylt enten i EF eller i EFTA. Terskelverdiene fremgår av forordningens art. 1 nr. 2 og 3. Det er prinsipale og subsidiære terskler. Er tersklene oppfylt i EF har Kommisjonen eksklusiv kompetanse, og er de oppfylt i EFTA vil ESA være kompetent, jf. EØS avtalen artikkel 57 og forordning (EØF) 4064/89 artikkel 21. Det innebærer at medlemslandene og EØS EFTA statene ikke kan anvende nasjonal lovgivning på fusjoner hvor Kommisjonen er kompetent. ESA har enekompetanse i forhold til EØS EFTA-statene, men ikke medlemsstatene, jf. art. 57 nr. 2 b) i. f. For fusjoner som ikke når opp til terskelverdiene har nasjonale myndigheter i praksis parallell kompetanse seg i mellom og i forhold til overvåkingsorganene (art. 22). Dette kan medføre at samme fusjon meldes til flere nasjonale myndigheter.

Tersklene og fordelingsreglene er slik konstruert at EFTAs overvåkingsorgan ikke har hatt, og trolig ikke vil få, fusjonssaker til behandling. I praksis er det Kommisjonen som er kompetent overvåkingsorgan i alle foretakssammenslutninger hvor fusjonsforordningen kommer til anvendelse.

Fusjoner som fører til at det skapes eller styrkes en dominerende stilling som innebærer at effektiv konkurranse i betydelig grad hindres i EØS-området eller en vesentlig del av det, skal forbys. Fusjoner som ikke har slik virkning skal tillates (jf. EØS art. 57 og forordning 4064/89 art. 2 nr. 2 og 3 )

Kommisjonen kan etter artikkel 9 i fusjonsforordningen overføre saker til medlemslandene etter anmodning fra de nasjonale myndigheter. Overføring skal vurderes på bakgrunn av foretakssammenslutningens effekt på et separat marked i medlemsstaten.

Kommisjonen vedtok 11. desember 2001 en grønnbok om revisjon av fusjonsforordningen. Grønnboken søker ifølge Kommisjonen å møte de utfordringer man er stilt overfor ved flernasjonale foretakssammenslutninger under terskelverdiene ("multiple filings"), den økonomiske union, utvidelsen av EU og behovet for samarbeid med andre konkurransemyndigheter. Grønnboken foreslår endringer mht. fordeling av jurisdiksjon mellom Kommisjonen og medlemsstatene i fusjonssaker. Gjennom revisjon av artikkel 1 punkt 3 gis Kommisjonen automatisk kompetanse til å vurdere alle foretakssammenslutninger som meldes parallelt eller faller inn under fusjonsregelverket i tre eller flere medlemsland. En sak bør etter Kommisjonens oppfatning fortrinnsvis behandles bare ett sted og Kommisjonen bør ha enekompetanse dersom en foretakssammenslutning har fellesskapsdimensjon. Samtidig foreslås bedrede muligheter til overføring av saker mellom Kommisjonen og nasjonale myndigheter. Fusjonsforordningen art. 2 gir de materielle vilkår for vurdering av om fusjoner er forenlige med det felles marked. Kommisjonen drøfter, men trekker ikke noen konklusjon om man bør endre det sentrale vurderingstema i bestemmelsen. Spørsmålet er om vurderingen etter artikkel 2 fortsatt skal legge hovedvekten på om en foretakssammenslutning skaper eller styrker en dominerende stilling eller om man bør gå over til en annen test, nærmere bestemt om en foretakssammenslutning fører til "vesentlig svekkelse av konkurransen" (den såkalte SLC-testen).

Det foreslås dessuten en del endringer i det prosessuelle regelverket.

Merknader

Konkurransetilsynet kan gripe inn mot bedriftserverv etter konkurranseloven § 3-11 dersom man finner at vedkommende erverv vil føre til eller forsterke en vesentlig begrensning i konkurransen i strid med formålet i loven § 1-1. Konkurranseloven pålegger ingen melde- og godkjenningsplikt og inneholder ingen omsetningsterskler. Norske fusjonsregler kommer ikke til anvendelse på fusjoner som omfattes av fusjonsforordningen. Konkurranseloven § 3-11 omfatter ethvert erverv av eierandeler, uansett størrelse. Det er ikke noe krav om kontroll for at Konkurransetilsynet skal ha kompetanse til å vurdere oppkjøpet etter konkurranseloven § 3-11.

Fusjonsforordningen er gjennomført i norsk rett ved forskrift om materielle konkurranseregler i EØS-avtalen av 04.12 1992 nr. 964, Del III, Kapittel XIV. Om tilsyn med foretakssammenslutninger og forskrift om prosessuelle konkurranseregler i EØS-avtalen av 04.12.1992 nr. 966, Del III, kapittel XIII.

I den grad Grønnboken fører til endringer i fusjonsforordningen betyr det endringer i forannevnte forskrifter. Det kan også være aktuelt med endringer i EØS-avtalen og protokollene til denne samt ODA-avtalen utover de ordinære EØS-tilpasningene. Dette vil avhenge av de løsninger Kommisjonen og Rådet faller ned på, og prosessen med en vurdering av dette er foreløpig i sin første fase både i Norge, EFTA og EU.

Fusjonskontroll på fellesskaps/EØS-plan vil ofte være egnet til å sikre en mer effektiv og hensiktsmessig kontroll med grenseoverskridende fusjoner. Felles fusjonsregelverk og håndheving er videre mest i samsvar med EØS-avtalens målsetting om å sikre foretak i EØS-området mest mulig like rammevilkår. Hensynet til forutsigbarhet for partene og kostnader/ressurser knyttet til fusjoner tilsier at grenseoverskridende fusjoner behandles av en instans. Imidlertid innebærer sentralisert behandling en kompetanseoverføring fra nasjonale myndigheter til overvåkingsorganene ESA og Kommisjonen.

Slik forslaget nå ligger, er det, utover nevnte kompetanseoverføring, ikke grunn til å anta at Norge skulle ha særskilte problemer med Grønnbokens forslag til revisjon av fusjonsforordningen. EØS EFTA-statene har sendt Kommisjonen en felles uttalelse til Grønnboken, som i hovedsak er positiv til Kommisjonens forslag til endringer. Det er imidlertid gitt uttrykk for visse svakheter ved forslaget uten at man på det nåværende tidspunkt trekker for bastante konklusjoner. Bl.a. er vist til at forslaget til endringer i fusjonsforordningens art. 1 nr. 3 som innebærer at Kommisjonen skal ha enekompetanse dersom en fusjon meldes i tre medlemsland, vil føre til en ytterligere overføring av kompetanse fra nasjonale myndigheter til Kommisjonen. Kommisjonens kompetanse vil være avhengig av nasjonalstatenes fusjonslovgivning. Dette blir en uoversiktlig situasjon. Det er dessuten påpekt visse EØS-spesifikke problemer, herunder behov for endringer i protokoll 24 til EØS-avtalen, slik at det kommer på plass prosedyreregler for overføring av saker mellom Kommisjonen og EØS-EFTA statene.

Konkurransetilsynet har gjennomført høring av Grønnboken på høring hos relevante instanser i Norge samt avholdt et høringsmøte. Seks høringsinstanser har gitt konkrete kommentarer. Disse er stort sett positive til de endringer Kommisjonen foreslår.

Spesialutvalget for konkurransesaker har blitt informert og gitt anledning til uttalelse om innholdet i Grønnboken, norske innspill i Kommisjonens behandling av saken samt utkast til EØS EFTA-uttalelse til Grønnboken. Det er ikke kommet merknader fra utvalget.

Status

Forslaget er til behandling i Kommisjonen.

KOM XXX Kommisjonens evalueringsrapport vedr. kommisjonsforordning (EF) nr 240/96 ( gruppeunntaket for teknologioverføringsavtaler)

Sammendrag av innholdet

Kommisjonsforordning (EF) nr. 240/96 av 31. januar 1996 (heretter teknologigruppeunntaket) er vedtatt i EØS-komitéen 14. mars 1997 ved beslutning nr. 12/97. Gruppeunntaket trådte i kraft 1. april 1997 og løper frem til 31. mars 2006.

Det aktuelle gruppeunntaket tillater samarbeid mellom foretak som ellers uten individuelt vedtak ville rammes av det generelle forbudet i EF art 81nr. 1/EØS art 53 nr.1. Det gjelder teknologioverføringsavtaler.

Ifølge artikkel 12 i teknologigruppeunntaket skal Kommisjonen jevnlig evaluere håndhevelsen av gruppeunntaket og eventuelt foreslå endringer i forordningen. Dette er bakgrunnen for den rapporten som nå foreligger.

Kommisjonen foreslår i sin rapport en radikal omlegging av gruppeunntaket. Bakgrunnen for dette er dels at det har vært reist sterk kritikk mot utformingen av gruppeunntaket, dels at gruppeunntaket ikke harmonerer med den senere tids reformer av gruppeunntakene for vertikale og horisontale avtaler og dels at den pågående revisjonen av de prosessuelle reglene for håndhevning av konkurransereglene gjør det nødvendig å endre teknologigruppeunntaket.

Kritikken mot teknologigruppeunntaket går i hovedsak ut på:

Gruppeunntaket er for formalistisk, detaljert og komplisert.

Anvendelsesområdet er for snevert. Mange vanlig avtaletyper og –klausuler faller utenfor, og må derfor notifiseres.

Systemet med omfattende bruk av hvite-, grå- og svartelistede avtaleklausuler gjør at gruppeunntaket får en "tvangstrøyeeffekt".

Den seneste tidens reformer av gruppeunntakene for vertikale og horisontale avtaler skaper behov for endring av teknologigruppeunntaket for at hensynet til konsekvens og forutberegnlighet i regelverket skal ivaretas.

Som nevnt ovenfor under punkt tre, deler gruppeunntaket avtaleklausuler inn i tre kategorier; klausuler som vanligvis ikke rammes av forbudet i EF art 81 nr. 1/EØS art 5 3nr. 1(hvite klausuler), klausuler som gjør at avtalen i sin helhet faller utenfor gruppeunntaket (svarte klausuler) og klausuler som ikke faller inn under gruppeunntaket men må vurderes individuelt, men som ikke gjør at resten av avtalen faller utenfor gruppeunntaket (grå klausuler). Dersom moderniseringsreformen gjennomføres,( se ovenfor under KOM (00) 0582), vil ordningen med notifisering og individuelle unntak bortfalle. Det vil da ikke være mulig å operere med klausuler som krever individuell vurdering i gruppeunntakene. Dette vil medføre at systemet med grå klausuler må endres.

Kommisjonens har på denne bakgrunn kommet til at sterke grunner taler for å revidere teknologigruppeunntaket, og har i sin rapport skissert mulig endringer. Blant disse er:

En utvidelse av anvendelsesområdet for gruppeunntaket til også å omfatte opphavs- og mønsterrettigheter og varemerker, som i dag kun er omfattet dersom de er aksessoriske til patent og knowhow.

En utvidelse av anvendelsesområdet til å omfatte avtaler med mer enn to parter.

En mildere behandling av avtaler inngått mellom ikke-konkurrenter.

En mer effektorientert vurdering av avtaler inngått mellom konkurrenter, hvor de negative effektene på konkurransen veies opp mot effektivitetsgevinstene.

En mer begrenset svarteliste kombinert med markedsandelsterskler.

Merknader

Kommisjonsforordning (EF) nr. 240/96 er gjennomført i norsk rett ved forskrift 4. desember 1992 nr. 964 om materielle konkurranseregler i EØS-avtalen, Del I, Kapittel IV. Dersom de foreslåtte endringer gjennomføres vil dette medføre behov for tilsvarende endringer i forskriften. Foreløpige vurderinger tilsier at forslaget ikke reiser EØS-spesifikke problemer. Konkurransemyndighetene støtter Kommisjonens syn på behovet for endringer i gruppeunntaket og stiller seg overveiende positive til de endringsforslag som er fremmet i rapporten. Høringsuttalelser bekrefter generelt nødvendigheten av en revisjon av teknologigruppeunntaket, herunder at gruppeunntaket er for formalistisk og snevert i sitt anvendelsesområde og at en mer økonomisk tilnærming er nødvendig.

Status

Saken er til behandling i Kommisjonen. Rapporten var våren 2002 på høring hos medlemslandene og EFTA-EØS landene, der Kommisjonen ba om kommentarer til rapporten og de forslag som fremsettes i den fra interesserte parter. Kommisjonen tar sikte på å kunne vedta et nytt gruppeunntak i løpet av 2003.

Vedlegg XV
Statsstøtte

Forslag til kommisjonsforordning om anvendelse av EF-traktatens art. 87 og 88 på støtte til sysselsetting (gruppeunntak)

Sammendrag av innholdet

I rådsforordning (EF) nr. 994/98 av 7. mai 1998 ble Kommisjonen gitt myndighet til å vedta gruppeunntak fra meldeplikten for offentlig støtte. Den nye rådsforordningen er et fullmaktsregelverk. Fullmaktsregler i selve EF-traktaten og i form av rådsforordninger angår den interne fordelingen av kompetanse mellom institusjoner i Fellesskapet og vil ikke gjøres til del av EØS-avtalen. En Kommisjonsforordning hjemlet i slike forordninger kan imidlertid være av relevans i forhold til EØS-avtalen. Det er derfor aktuelt å implementere kommisjonsforordninger som er vedtatt med hjemmel i rådsforordningen på områder som omfattes av EØS-avtalen.

Formålet med regelverket er å lette arbeidsbyrden for Kommisjonen som har en stigende arbeidsbyrde parallelt med en økende grad av kompliserte saker. Unntak for notifiseringsplikten vil frita Kommisjonen for et stort antall uproblematiske og enkle saker. Slik ønsker Kommisjonen å effektivisere overvåkningen av statsstøtte. Kommisjonen vil også forplikte medlemslandene til mer åpenhet og forpliktelser knyttet til etterhåndsinformasjon av statsstøtte.

Kommisjonen har nå gitt et utkast til gruppeunntak for støtte til sysselsetting. Gruppeunntaket viderefører og utdyper allerede eksisterende ikke-bindene retningslinjer for støtte til sysselsettingsformål fra 1994. Disse retningslinjene for sysselsettingsstøtte vil opphøre å gjelde fra det tidspunkt det nye gruppeunntaket for sysselsettingsstøtte trer i kraft.

Kommisjonsforordningen skiller mellom støtte som fremmer sysselsetting og støtte som tar sikte på å hindre at en arbeidsgiver sier opp sine ansatte.

Når det gjelder støtte som fremmer sysselsetting skiller utkastet mellom støtteordninger og individuelle tildelinger. Gjennom å få godkjent en støtteordning, får man samtidig godkjennelse for dens fremtidige anvendelse for individuelle tildelinger. Plikten til å notifisere gjelder derfor ikke for enkelttildelinger innenfor eksisterende støtteordninger. Enkelttildelinger utenfor godkjente støtteordninger eller støtte innenfor særskilte sektorregelverk må derimot fremdeles notifiseres, jf utkastets art. 9.

Støtte til enkeltforetak som tar sikte på å hindre at foretak sier opp arbeidstakere, må alltid notifiseres til overvåkningsorganet. Bakgrunnen for dette er at utgifter til sysselsetting normalt blir ansett for å være en del av foretaks normale driftskostnader. Støtte som blir gitt direkte til enkeltforetak med sikte på å fremme sysselsetting er derfor i utgangspunktet å anse som driftsstøtte og det skal ifølge gruppeunntaket mye til for å få en slik støttetildeling godkjent av overvåkningsorganet.

Utkastets art. 5 omhandler støtteordninger til foretak som har til formål å fremme sysselsetting blant vanskeligstilte grupper og personer som er helt eller delvis uføre. Utkastet går lengre enn de eksisterende ikke-bindende retningslinjene når det gjelder å utdype hvilke grupper som faller innenfor.

Merknader

Forordningen unntar støtte til sysselsetting fra den generelle regel om notifiseringsplikt for offentlig støtte. Den vil derfor kreve endring i forskrift om offentlig støtte av 4. desember 1992 §2.

Ettersom forordningen bare viderefører allerede gjeldende ikke-bindende retningslinjer, vil den ikke medføre større administrative eller økonomiske konsekvenser.

Status

Forslaget er til behandling i Kommisjonen.

Vedlegg XVI
Offentlige innkjøp

KOM(2000)275 endelig, endret ved KOM(2002) 236 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige innkjøpskontrakter, offentlige tjenesteytelseskontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter

Sammendrag av innholdet

Formålet med forslaget er å forenkle og modernisere regelverket for offentlige innkjøp. Det foreslås at gjeldende direktiver vedrørende offentlige kontrakter om innkjøp, tjenesteytelser og bygge- og anleggsarbeid (92/50/EØF, 93/96/EØF og 93/37/EØF) som alle er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr 40 (1993-94) bind 7A s.240, s. 137 og s. 107), skal samles i ett felles direktiv. Av innholdsmessige endringer foreslås det å i større grad åpne for bruk av rammeavtaler og forhandlinger ved inngåelse av komplekse avtaler. Videre foreslås det å legge til rette for elektronisk handel ved å fjerne hindringer i regelverket som diskriminerer bestemte kommunikasjonsmidler og ved å innføre kortere frister ved bruk av elektronisk kommunikasjon. Vilkåret i direktivet om at det ved bruk av tekniske spesifikasjoner i anskaffelsen skal henvises til fastsatte standarder endres for ikke å favorisere standardiserte tekniske løsninger på bekostning av ny teknologi og innovative virksomheter.

Merknader

1. juli 2001 trådte ny lov og forskrift om offentlige anskaffelser i kraft. De foreslåtte endringene vil kun nødvendiggjøre mindre endinger på forskriftsnivå. Ingen lovendringer anses nødvendig.

Status

Kommisjonen vedtok 10. mai 2000 å legge frem direktivforslaget for Rådet og Europaparlamentet. Europaparlamentet gav sin uttalelse den 17 januar 2002, og Rådet kom frem til en politisk enighet om forslaget den 21 mai 2002. Det er forventet at Rådet nå vil vedta en felles holdning til direktivforslaget forutsatt at det oppnås politisk enighet om endringene i direktiv om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter om vann- og energiforsyning samt transport ((se KOM (2000) 276 endelig, endret ved KOM (2002)235 endelig nedenfor). Målet er å vedta begge direktiver samtidig før andre gangs fremleggelse for Parlamentet.

KOM(2000)276 endelig, endret ved KOM(2002)235 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av kontrakter om vann- og energiforsyning samt transport

Sammendrag av innholdet

Forslaget innebærer en omarbeidelse og forenkling av direktiv 93/38/EØF om fremgangsmåten ved inngåelse av kontrakter om vann- og energiforsyning, transport og telekommunikasjon (forsyningsdirektivet) som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St.prp. nr 40 (1993-94) bind 7A s.234).formålet med forslaget erå modernisere og forenkle regelverket for offentlige anskaffelser. Det foreslås å fjerne telekommunikasjonssektoren fra forsyningsdirektivet som følge av et liberalisert marked, og det åpnes for at medlemslandene etter søknad også kan unnta enkelte andre sektorer. Videre foreslås det å legge til rette for elektronisk handel ved å fjerne hindringer i regelverket som diskriminerer bestemte kommunikasjonsmidler og ved å innføre kortere frister ved bruk av elektrisk kommunikasjon. Vilkår i direktivet om at det ved bruk av tekniske spesifikasjoner i anskaffelsen skal henvises til fastsatte standarder endres for ikke å favorisere standardiserte tekniske løsninger på bekostning av ny teknologi og innovative virksomheter.

Merknader

De foreslåtte endringene vil kun nødvendiggjøre mindre endringer i gjeldende forskrift om innkjøpsregler for oppdragsgivere innen vann- og energiforsynings, transport og telekommunikasjon (forsyningssektorene). Det vil være nødvendig med en nærmere vurdering av behovet for å søke om unntak fra regelverket i forbindelse med liberaliseringen av energimarkedet i Norge.

Status

Kommisjonen vedtok 10. mai 2000 å legge frem direktivforslaget for Rådet og Europaparlamentet. Europaparlamentet gav sin uttalelse om forslaget den 17 januar 2002, og Rådet oppnådde politisk enighet den 30 september. Rådet vil trolig vedta en felles holdning til både dette direktivforslaget og forslaget om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige innkjøpskontrakter, offentlige tjenesteytelseskontrakter og offentlige bygge- og anleggskontrakter i nær fremtid.

KOM (2001)449 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om det felles nomenklatur for offentlige anskaffelser (CPV)

Sammendrag av innholdet

Formålet med forslaget er å innføre ett felles klassifikasjonssystem for beskrivelser av kontraktsgjenstander ved offentlige innkjøp. Forslaget innebærer at man ved anvendelse av direktiv om samordning av fremgangsmåtene ved inngåelse av offentlige innkjøpskontrakter, offentlige tjenesteytelseskontrakter og offentlige bygge– og anleggskontrakter samt direktiv om samordning av fremgangsmåten ved inngåelse av kontrakter om vann- og energiforsyning samt transport, skal benytte det reviderte CPV nomenklaturet (Common Procurement Vocabulary). Forslaget inneholder også konverteringstabeller til andre relevante nomenklaturer, og prosedyre for revisjon av CPV nomenklaturet.

Merknader

De foreslåtte endringene vil kun nødvendiggjøre mindre endringer i gjeldende forskrift om offentlige anskaffelser og forskrift om innkjøpsregler for oppdragsgivere innen vann- og energiforsynings, transport og telekommunikasjon (forsyningssektorene). Ingen lovendring vil være nødvendig.

Status

Forslaget ble vedtatt av Europaparlamentet 25. september 2002 og vil tre i kraft i 2003. Bruken av CPV nomenklaturet vil bli obligatorisk samtidig med ikrafttredelse av forslag til direktiv om samordning av fremgangsmåten ved inngåelse av kontrakter om offentlige innkjøpskontrakter, offentlige tjenesteytelseskontrakter og offentlige bygge- og anleggskontraker samt direktiv om samordning av fremgangsmåten ved inngåelse av kontrakter om vann- og energiforsyning samt transport.

Vedlegg XVIII
Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn

Kapittel I Helse og sikkerhet på arbeidsplassen

Forslag til rådsdirektiv om minimumskrav for sikkerhet og helse for arbeidstakere som utsettes for risiko pga. fysiske agenser (støy)

Sammendrag av innholdet

Forslaget er et særdirektiv til rådsdirektiv 89/391/EØF om iverksetting av foranstaltninger til forbedring av arbeidstakernes sikkerhet og helse under arbeidet (Rammedirektivet), som er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg 2 til St.prp. nr. 100 (1991-92) bind 12 s. 60). Forslaget var tidligere en del av et omfattende direktivforslag om fysiske agenser (vibrasjoner, støy, optisk stråling samt elektriske og magnetiske felter), men ble skilt ut som eget direktivforslag i 1999.

Formålet med direktivforslaget er å beskytte arbeidstakerne mot risiko under arbeid som medfører støy, spesielt fare for hørselen. Direktivforslaget inneholder grenseverdier for arbeidstakeres eksponering for støy, krav om at arbeidsgiver foretar målinger av arbeidstakernes eksponering for støy, at arbeidsgiver foretar risikovurderinger, krav om at arbeidsgiver iverksetter tiltak for å redusere eksponeringen for støy, at personlig hørselvern stilles til arbeidstakernes rådighet, krav om iverksetting av tiltak dersom grenseverdiene for støy overskrides, opplæring av arbeidstakerne, samt helseundersøkelse og opprettelse av helsejournaler herunder krav om tiltak dersom helseundersøkelse avdekker helseskade som skyldes eksponering for støy under arbeidet.

Direktivet vil erstatte eksisterende direktiv 86/188/EØF om vern av arbeidstakere mot farer ved å være utsatt for støybelastning i arbeidslivet. Direktivforslaget innebærer et sterkere vern av arbeidstakere som eksponeres for støy.

Merknader

Forskrift 22. juni 1993 nr. 787 om støy på arbeidsplassen har strengere grenser for støy enn direktivforslaget. Forskriften må imidlertid revideres når direktivet skal gjennomføres i Norge grunnet arbeidsgivers plikt til å måle støy, foreta risikovurderinger, iverksette tiltak for å redusere støy og iverksette opplæring av de ansatte. I tillegg må reglene om helseundersøkelser utvides og spesifiseres.

Når det gjelder skipsfartsområdet vil eksisterende forskrifter som omhandler støy måtte revideres i forbindelse med gjennomføringen av direktivet.

Status

Forslaget er til behandling under forliksprosedyren mellom Rådet og Parlamentet.

KOM (2002) 254 endelig, erstatter KOM (2001) 417 endelig Endret forslag fra Kommisjonen til europaparlaments- og rådsdirektiv om endring av rådsdirektiv 83/477/EØF om beskyttelse av arbeidstakere mot farene ved å være eksponert for asbest under arbeidet

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen foreslår at virkeområdet for direktiv 83/477/EØF skal utvides til også å omfatte arbeidsmiljø i skipsfart og luftfart. Kommisjonen foreslår at bestemmelsene om grenseverdier forenkles (men ikke lempes på), og at målinger og fibertellinger skal utføres etter anbefaling fra WHO. Kommisjonen foreslår videre at arbeidsgiver- i samarbeid med huseier/utleier – skal undersøke om materialer inneholder asbest før rivnings- eller vedlikeholdsarbeid påbegynnes, samt at virksomheter som driver med fjerning/flytting av asbest skal dokumentere kompetanse og relevant utstyr. Det foreslås videre endel konkrete krav til opplæring av arbeidstakere i forbindelse med eksponering for asbest før de utsettes for eventuell risiko. Kommisjonen foreslår forlenget oppbevaringstid for journaler på grunn av den lange latenstiden for asbestindusert kreft og praktiske anbefalinger om helseundersøkelse.

Rådet kom frem til politisk enighet om saken 3. juni 2002, og vedtok sin felles holdning 23. september 2002. I denne felles holdningen foreslår Rådet at direktivet også skal inneholde forbud mot aktiviteter som kan medføre asbesteksponering av arbeidstakere; utvinning av asbest, produksjon og bearbeiding av asbestprodukter eller produkter som er tilsatt asbest. Det er forventet at direktivet blir vedtatt i slutten av året eller begynnelsen av neste år. Produksjon og omsetning av asbest er dessuten regulert i begrensningsdirektivet (direktiv 76/769/EØF) og i datterdirektivet 1999/77/EF.

Merknader

Administrativt vil det måtte gjøres endringer i asbestforskriften. Endringene vil antagelig ikke føre til økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning, verken for myndighetene eller næringslivet ettersom dagens asbestforskrift allerede stiller strenge krav til slikt arbeid.

Arbeidstilsynet har deltatt i utviklingen av forslaget i Kommisjonens arbeidsgruppe for eksperter.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet.

KOM (02) 336 Forslag om kodifisering av europaparlaments- og rådsdirektiv om visse aspekter ved organisering av arbeidstiden (arbeidstidsdirektivet)

Sammendrag av innholdet

Forslaget er et særdirektiv til rådsdirektiv 89/391/EØF om iverksetting av tiltak til forbedring av arbeidstakernes sikkerhet og helse under arbeidet (rammedirektivet). Det foreslåtte direktivet vil erstatte direktiv 93/104/EF om visse aspekter ved organisering av arbeidstiden og endringsdirektiv 2000/34/EF som innlemmer tidligere unntatte sektorer og virksomheter i arbeidstidsdirektivet. Forslaget innebærer ingen materielle endringer, men er kun ment som en kodifisering av arbeidstidsdirektivet.

Merknader

Forslaget innebærer ingen materielle endringer og er derfor uproblematisk.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet.

Kapittel II
Arbeidsrett

KOM(93) 252 Forslag til direktiv om supplering av reglene i forordningen om Det europeiske andelsselskap for så vidt angår arbeidstakernes rett til informasjon, høring og medbestemmelse

Sammendrag av innholdet

I 1992 fremsatte Kommisjonen et forslag til statutt om Det europeiske andelsselskap (SCE). Dette forslaget ble i 1995/96, sammen med Kommisjonens forslag om regler for medbestemmelse i Det europeiske andelsselskap, satt i bero i påvente av en løsning på bruddet i forhandlingene om Det europeiske selskap. Da det på det europeiske rådsmøtet i Nice i desember 2000 lyktes å oppnå enighet om Det europeiske selskap ble forhandlingene om Det europeiske andelsselskap gjenopptatt.

Forslaget til direktiv om supplering av reglene om Det europeiske andelsselskap for så vidt angår arbeidstakernes rett til informasjon, høring og medbestemmelse fastlegger de ansattes innflytelse i et SCE. Det skal opprettes et forhandlingsorgan som skal forhandle med selskapets ledelse om en avtale om medinnflytelse, det være seg rett til informasjon, konsultasjon og medbestemmelse.

Dersom partene er enige om det, eller det ikke oppnås enighet om en avtale om medinnflytelse, kommer et sett standardprinsipper om medinnflytelse til anvendelse. Dette vil være for å sikre arbeidstakerne visse minimumsrettigheter. Disse rettighetene skal sikre de ansatte rett til informasjon, konsultasjon og medbestemmelse (representasjon).

Merknader

Dersom forslaget vedtas og innlemmes i EØS-avtalen, vil det i Norge måtte gjennomføres ved lov. Det er tale om en ny selskapsform – det europeiske andelsselskap – med særskilte regler om ansattes medinnflytelse.

Direktivforslaget har vært på høring våren 2002. Flere arbeidstakerorganisasjoner har i høringsuttalelser kommet med innspill om innholdet i direktivet. Organisasjonene presiserer at det er lite ønskelig med et krav om et visst antall ansatte for å kunne kreve medinnflytelse i medhold av direktivet slik det nå er oppnådd enighet om. Videre understrekes det fra organisasjonenes side at de ansatte bør være representert i selskapets generalforsamling dersom de hadde rett til slik representasjon i det eller de selskaper som deltar i opprettelsen av SCE-selskapet.

Status

På EUs ministerrådsmøte 3. juni 2002 ble det oppnådd enighet på alle punkter. På grunn av de vesentlige endringer som er foretatt siden Parlamentet ble konsultert i 1992 ble det besluttet ny konsultering av Parlamentet.

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet.

KOM(2002)149 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om arbeidsvilkår for arbeidstakere utleid fra vikarbyråer

Sammendrag av innholdet

Arbeidslivets parter på europeisk nivå forhandlet fra mai 2000 til mai 2001 om en avtale om arbeidsvilkår for arbeidstakere utleid fra vikarbyråer, uten å komme fram til enighet om en slik avtale. Kommisjonen besluttet på denne bakgrunn å utarbeide et utkast til direktiv hvor det ble tatt utgangspunkt i de punkter det ble forhandlet om. Direktivforslaget gjelder også for skipsfarten.

Direktivforslaget tar sikte på å forbedre vilkårene for innleide vikarer fra vikarbyråer og innfører et prinsipp om ikke-diskriminering i forhold til ordinært ansatte i innleiebedriften. Samtidig er hensikten å etablere et hensiktsmessig rammeverk som skal sikre at innleie kan bidra til et velfungerende og fleksibelt arbeidsmarked.

Kommisjonen vil at vikarer ikke må behandles dårligere enn sammenlignbare ansatte i den bedriften de vikarierer i, med mindre det er objektive grunner for dette. Likebehandlingsprinsippet gjelder de essentielle arbeidsvilkårene. Det kan gjøres unntak dersom vikarene er fast ansatt i vikarbyråene og dermed får lønn også i de dagene de ikke er utleid. Hvis bedriftene har kollektivavtaler som allerede gir en beskyttelse for vikarer kan det også gjøres unntak. Endelig kan ikke-diskrimineringsprinsippet fravikes for innleieforhold som ikke overstiger seks uker.

Forslaget gir landene adgang til å begrense eller forby bruk av innleie for spesielle yrkesgrupper eller bransjer/sektorer dersom særlige omstendigheter tilsier det. Det er litt uklart hva denne bestemmelsen innebærer i forhold til dagens norske regler.

Innleide arbeidstakere skal videre bli informert om ledige stillinger i innleievirksomheten. Medlemsstatene skal også sørge for at klausuler som forbyr eller forhindrer en ansettelsesavtale mellom innleier og den innleide etter leieoppdragets opphør kan erklæres ugyldig. Det er videre fastsatt regler om at vikarbyråer ikke har anledning til å ta betalt av arbeidstakeren for utleieoppdraget og at innleide skal nyte godt av sosiale ordninger i innleievirksomheten. Medlemsstatene skal dessuten iverksette tiltak med tanke på å forbedre vikarers opplæringsmuligheter i vikarbyråene, inkludert i periodene mellom oppdrag, med tanke på å ivareta deres karriereutvikling og muligheter på arbeidsmarkedet. I tillegg skal innleides opplæringsmuligheter forbedres under oppdrag i innleievirksomhetene.

I vikarbyråer skal ansatte som leies ut regnes med ved beregningen av om vilkårene for å etablere organer for ansattes representasjon er til stede etter nasjonal lovgivning. Medlemsstatene kan bestemme at slike arbeidstakere også skal tas med i vurderingen ved tilsvarende beregning i innleievirksomheten.

Direktivet er et minimumsdirektiv, og er således ikke til hinder for at medlemsstatene anvender strengere bestemmelser enn det direktivet gir anvisning på.

Medlemsstatene skal fastsette regler om sanksjoner ved brudd på direktivets krav. Disse skal være effektive, forholdsmessige og ha en avskrekkende effekt.

Merknader

Norsk rett inneholder ingen regler som direkte krever samme vilkår for innleide vikarer som for innleievirksomhetens ordinært ansatte. På samme måte som i store deler av Europa har dette vært å anse som et forhold mellom utleievirksomheten som arbeidsgiver og den utleide som arbeidstaker. I Norge har problemstillingen i praksis dessuten ofte vært fremstilt som motsatt; at innleide arbeidstakere har bedre lønnsforhold enn ordinært ansatte, som f.eks. når det gjelder sykepleiere. Det vil imidlertid være nødvendig å utarbeide særlige regler om likebehandling av innleide arbeidstakere dersom et slikt krav blir vedtatt av EU-organene.

Det må videre innføres regler om at innleide arbeidstakere skal bli informert om ledige stillinger i innleievirksomheten. Det må også iverksettes tiltak gjennom lov eller på annen måte med tanke på å forbedre vikarers opplæringsmuligheter i vikarbyråene, inkludert i periodene mellom oppdrag, og under oppdrag i innleievirksomhetene. At ansatte som leies ut skal regnes med ved beregningen av om vilkårene for å etablere organer for ansattes representasjon er til stede i vikarbyrået, må antas å være tilfredsstilt når det gjelder arbeidsmiljølovens regler om verneombud (§ 25) og arbeidsmiljøutvalg (§ 23). Hvorvidt dette også er tilfredsstilt i annen relevant lovgivning må utredes nærmere.

Kravet om at klausuler som forbyr/forhindrer ansettelsesavtale mellom innleier og den innleide etter leieoppdragets opphør må kunne erklæres ugyldig, er tilfredsstilt i norsk rett gjennom sysselsettingsloven § 27. Det samme er tilfelle med kravet om at vikarbyråer ikke har anledning til å ta betalt av arbeidstakeren for utleieoppdraget.

For så vidt gjelder skipsfartssektoren synes direktivet kun å være relevant i forhold til NIS flåten. I forhold til NOR flåten, gjelder bestemmelsen i Sjømannsloven om at sjømannen skal være fast ansatt i rederiet.

Status

Kommisjonens forslag ble fremmet 20.03.2002. Forslaget var satt på dagsorden for rådsmøtet 8. oktober 2002. Det danske formannskapet har opplyst at arbeidet med dette forslaget vil bli intensivert. Målet er drøftelse og evt. vedtakelse av felles holdning på Rådsmøtet i desember.

Vedlegg XIX
Forbrukervern

KOM(2001) 398 Meddelelse fra Europakommisjonen til Det europeiske råd og Europaparlamentet om europeisk kontraktsrett

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen ønsket informasjon fra interesserte om mulige problemer med dagens regulering av kontraktsretten, som i all hovedsak er underlagt statene, om hvorvidt det er ønskelig med en harmonisering av medlemslandenes kontraktsrett, og eventuelt i hvilken form et slikt initiativ bør komme. Kommisjonen pekte selv på fire mulige former for regulering av kontraktsretten. For det første kan reguleringen overlates til markedet. For det andre kan utviklingen av felles ikke-bindende alminnelige prinsipper bli forsøkt fremmet i EU-regi. For det tredje kan eksisterende sektorvis EF-regulering bli forbedret med sikte på å gjøre denne mer konsistent og dynamisk. For det fjerde kan det utarbeides et nytt sett av generelle prinsipper og muligens nærmere regulering av visse livsområder. Kommisjonen ser initiativet i sammenheng med utviklingen av det indre marked, e-handel og innføringen av den monetære union (euro).

Merknader

Arbeidet er på et så tidlig stadium at det er vanskelig å vurdere om lov- eller forskriftsendringer kan bli påkrevet. Dersom arbeidet munner ut i en direktiv- eller forordningstekst som utpensler generelle kontraktsrettslige prinsipper, er det imidlertid grunn til å anta at Norge må foreta en rekke lovendringer.

Sakkyndige instansers merknader

Saken vurderes av Justisdepartementet.

Status

Meddelelsen ble lagt frem 11. juni 2001. Kommisjonen har mottatt 130 innspill fra stater og andre interesserte. Norge ga sine innspill i en samlet EFTA-uttalelse 15. oktober 2001. Kommisjonen vurderer for tiden hvordan meddelelsen bør følges opp. Kommisjonens vurderinger av innkomne innspill er ventet i form av en hvitbok eller en grønnbok."

KOM(2001) 531 endelig Grønnbok om forbrukerbeskyttelse i den europeiske union

KOM(2002) 289 endelig Oppfølgingskommunikasjon til grønnboken

A. Ramme-direktiv om "redelig markedsføring"

Sammendrag av innholdet

Innen regulering av markedsføring har EU egne direktiver om henholdsvis villedende og sammenlignende reklame, og for øvrig regler for markedsføring i direktiver som er knyttet til særskilte produkter (f.eks. timeshare og pakkereiser) eller salgsformer (f.eks. internetthandel). Ut over dette har EØS-statene svært varierende nasjonalt regelverk for markedsføring. Spørsmålet om en bredere og mer generell regulering har vært tatt opp, dels i forbindelse med at ulike regler for markedsføring hevdes å hindre handel over grensene, dels ut fra et ønske om bedre forbrukerbeskyttelse.

Et viktig formål med initiativet er også å få til et enklere og smidigere regelverk. Generelle regler, med basis i en fleksibel generalklausul, vil i stor grad kan erstatte spesifikke og detaljerte bestemmelser om informasjon, markedsføring mv. i sektordirektiver.

I grønnboken diskuterer Kommisjonen et fremtidig felles regelverk for "fair commercial practices" ("redelig markedsføring"). Det reises spørsmål om en slik reguleringsform er ønskelig, hvordan slike generelle regler skal utpensles nærmere, og hvordan man skal få til mer effektiv håndheving og samarbeid om tilsyn over landegrensene. Grønnboken ble lagt fram av Kommisjonen 3. oktober 2001, med frist for å avgi høringsuttalelse 15.januar 2002. På bakgrunn av høringsuttalelsene la Kommisjonen 11.06.02 fram en ny kommunikasjon ("Oppfølgingskommunikasjon til grønnbok om forbrukerbeskyttelse i den europeiske union", KOM(2002) 289 endelig) på høring. Her oppsummeres høringsuttalelsene fra første runde, og modeller og alternativer for utforming, utdyping og håndheving av regelverket skisseres. Høringsfristen var 30. september 2002.

Norge deltar i en ekspertgruppe som Kommisjonen har etablert i forbindelse med prosessen. Kommisjonen ventes å legge fram et forslag til rammedirektiv i løpet av første halvår 2003. Samtidig forberedes et eget regelverk om håndheving (og samarbeid om håndheving) av regelverket, se pkt. B nedenfor.

Merknader

Modellen som Kommisjonen arbeider med, har i utgangspunktet klare likhetstrekk med generalklausulen med forbud mot urimelige markedsføringstiltak som man finner i nordisk lovgivning. I den norske markedsføringsloven er den utformet slik at markedsføring ikke skal være "urimelig" eller "i strid med god markedsføringsskikk".

Fra norsk side er en i utgangspunktet positiv til at det etableres en felles europeisk klausul og standard for "redelig markedsføring". Med økende salg og markedsføring av varer og tjenester over landegrensene vil dette også få direkte betydning for norske forbrukere. Samtidig er det viktig at harmoniseringen skjer på et høyt nivå slik at den etablerte praksis og fortolkning av markedsføringslovens urimelighetsklausul kan videreføres.

I EFTAs uttalelse til grønnboken og oppfølgingskommunikasjonen er uttrykt en positiv grunnholdning til forslaget. Det understrekes også at eventuelle nye regler må gi høy grad av forbrukerbeskyttelse og at det blir mulig å beholde nasjonalt regelverk og praksis som tar særlig hensyn til barn og unge. Den siste uttalelsen tar også opp bl.a. sider ved direktivets virkeområde, utdyping/presisering av klausulen, og samarbeid mellom håndhevingsmyndigheter. Samtlige uttalelser til høringen om grønnboken er lagt ut på Kommisjonens hjemmeside, og også uttalelsene til den siste høringen vil bli lagt ut. På BFDs hjemmeside på Odin er EFTA's uttalelser lagt ut med lenke til den relevante hjemmesiden i Kommisjonen.

De nordiske land vil ha stor grad av felles erfaringer og interesser i saken, og fra norsk side vil det bli arbeidet for nordisk samarbeid og samråd i prosessen.

Det er på dette stadiet umulig å forutsi resultatet av prosessen som er startet med grønnboken, og hvilke endringer som eventuelt vil bli nødvendig i norsk lov.

I forbindelse med EFTAs uttalelse til grønnboken, som i stor grad bygger på det norske innspillet, inviterte BFD berørte departementer til møte og innspill om det norske bidraget, og først og fremst JD har kommet med synspunkter. Det kom ingen merknader fra berørte departementer til oppfølgingskommunikasjonen.

I forbindelse med oppfølgingskommunikasjonen arrangerte BFD 29.08.en nasjonal høring om arbeidet med det nye europeiske regelverket. Kommisjonen var representert på høringen, hvor det deltok representanter for departementer, forvaltningsorganer, forbrukerinteresser, næringsliv, annonsører og Universitetet i Oslo.

Forbrukerombudet og Forbrukerrådet er konsultert i egne høringsmøter. Forbrukerombudet har avgitt egen uttalelse i begge høringsrunder. Forbrukerombudet understreker blant annet at forbrukerbeskyttelsen må ligge på et høyt nivå. og stiller spørsmål ved om forslaget om total harmonisering er forenlig med dette og med prinsippet om en fleksibel generalklausul.

Status

Forslaget er til behandling i Kommisjonen.

B. Regelverk om håndheving av markedsføring

Sammendrag av innholdet

I forbindelse med et rammedirektiv om redelig markedsføring som nevnt ovenfor, er det en sentral forutsetning fra Kommisjonen at det utarbeides et eget regelverk om håndheving og samarbeid mellom håndhevingsmyndigheter. I oppfølgingskommunikasjonen indikerer Kommisjonen at dette trolig vil bli gitt som en forordning.

Merknader

Det er ikke fremlagt noe konkret forslag eller indikasjoner på hvordan regelverket vil bli utformet, og lite grunnlag for konkrete merknader/vurderinger. I forbindelse med uttalelsene til grønnboken og oppfølgingskommunikasjonen omtalt under pkt A ovenfor har man fra norsk side lagt stor vekt på betydningen av effektive prosedyrer for samarbeid mellom håndhevingsmyndighetene.

Forbrukerombudet, som håndhever norsk markedsføringsregelverk, er enig i at det er behov for styrket samarbeid om håndheving over landegrensene.

Status

Forslaget er til behandling I Kommisjonen.

KOM (2001) 546 endelig Melding fra Kommisjonen om salgsfremmende tiltak i det indre marked/forslag til forordning

Sammendrag av innholdet

Meldingen inneholder et forslag til forordning om salgsfremmende tiltak i det indre marked. "Salgsfremmende tiltak" gjelder i denne sammenheng ikke markedsføring i sin alminnelighet, men skal forstås som tiltak som gir eller forespeiler forbrukeren en (mulig) gevinst gjennom rabatter, tilgift, gaver, deltakelse i konkurranse eller lotteri med premier etc.

Formålet med forslaget er dels - og viktigst - å forplikte medlemsstatene til ikke å ha generelle restriksjoner på slike tiltak, dels å sikre at forbrukeren blir informert om det reelle innholdet i tiltakene (herunder verdien av gaver/tilgift, forutsetninger for å delta/utnytte tilbud etc.). Bakgrunnen for forslaget er særlig et ønske om å avskaffe forbud og andre begrensninger som statene i ulik grad og med ulik utforming har mot salgsfremmende tiltak.

Merknader

Salgsfremmende tiltak reguleres i norsk lov særlig gjennom markedsføringsloven som har et generelt forbud mot tilgift og også begrensninger i bruken av lotterier og konkurranser. Hvis forslaget til forordning blir vedtatt og innlemmet i EØS-avtalen, vil loven måtte endres. Det har også uavhengig av forslaget til forordning i lengre tid vært vurdert å endre eller oppheve de nevnte bestemmelsene i markedsføringsloven.

Forslaget til forordning har for øvrig vært kommentert i høringsrunden til Kommisjonens grønnbok om forbrukerbeskyttelse i Den europeiske union. Både fra EFTA og en rekke andre land og andre høringsinstanser har det vært sett som uheldig og lite konsistent at forslaget til forordning fremmes parallelt med og uavhengig av forslaget i grønnboken om en generalklausul for "redelig markedsføring".

Det norske innspillet til EFTAs høringsuttalelse som omtalt har vært forelagt berørte departementer til uttalelse uten at det kom merknader, heller ikke på synspunktene omkring forordningsforslaget.

Status

Forslaget har vært til første gangs behandling i Europaparlamentet som fattet vedtak 4. september 2002 med til sammen 58 endringsforslag. Kommisjonen la på denne bakgrunn fram et revidert forslag 25. oktober 2002.

Vedlegg XX
Miljø

Kapittel I
Allment

KOM(02) 17 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om miljøansvar

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen la fram en hvitbok om erstatningsansvar (miljøansvar) i februar 2000. I januar 2002 vedtok Kommisjonen forslag til direktiv om miljøansvar. Forslaget bygger på prinsippet om at forurenseren skal betale, og tar sikte på å etablere et regelverk innenfor EU- (og EØS-) området som skal forebygge og reparere miljøskade.

Direktivforslaget avviker sterkt fra skissen i hvitboken – som en følge av høringsrunden. Mens hvitboken i hovedsak var opptatt av rene erstatningsspørsmål etter at en større miljøulykke hadde funnet sted, omhandler direktivforslaget følgende:

• potensielle forurenseres ansvar for å forebygge miljøulykker,
• statenes plikt til å pålegge opprydning der forurenseren ikke oppfyller sine forpliktelser,
• statenes plikt til opprydding på forurenserens bekostning der pålegg ikke etterkommes,
• statenes subsidiære opprydningsplikt der forurenser ikke kan holdes ansvarlig eller ikke er betalingsdyktig.

Merknader

Det foreslåtte objektive ansvaret for forurensning fra farlig virksomhet er i tråd med reglene i forurensningsloven. De norske reglene har imidlertid et videre anvendelsesområde. De foreslåtte reglene om erstatningsansvar for skade på artsmangfold vil antakelig innebære behov for ny lovgivning i Norge. Innføring av subsidiært opprydningsansvar for staten, der ingen privat forurenser kan stilles til ansvar, kan gjøre det nødvendig å etablere ordninger som sikrer at det finnes tilgjengelige midler (eksempelvis tvungen ansvarsforsikring for aktørene eller en konsesjonsavgift for oppbygging av fond).

Direktivforslaget er for tiden på høring hos departementer, domstoler og berørte instanser, med frist til 31. desember 2002. Det er også behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø. Med utgangspunkt i den norske høringen vil Justisdepartementet og Miljøverndepartementet følge opp den videre behandlingen av direktivforslaget i Rådet og Europaparlamentet.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

KOM (2001) 139 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om miljøbeskyttelse gjennom strafferetten

Sammendrag av innholdet

Kommisjonens forslag til direktiv ble fremmet 15. mars 2001. EUs miljølovgivning skriver seg 25 år tilbake og i dag finnes om lag 200 direktiver/forordninger på området. Fremdeles forekommer en rekke tilfeller av manglende overholdelse av rettsaktene. Kommisjonen mener i lys av dette at sanksjonene som er etablert av medlemslandene ikke er tilstrekkelige for å oppnå full etterlevelse av regelverket, og har derfor foreslått et direktiv som pålegger medlemslandene å ha tilstrekkelige strafferettslige sanksjoner ved brudd på reglene.

Forslaget inneholder strafferettslige minimumsregler til beskyttelse av miljøet. Det inneholder en oppregning av handlinger som skal være straffbare, så fremt de er i strid med forordninger/direktiver og etterfølgende nasjonale gjennomføringer av disse. Relevante forordninger/direktiver er uttømmende listet opp i vedlegg til forslaget. Forslaget inneholder m.a.o. ikke en liste over nye ulovlige handlinger, men omfatter kun handlinger som er i strid med allerede vedtatt fellskapslovgivning. Direktivet krever som et minimum at de forsettelige og grovt uaktsomme overtredelsene på de nevnte områdene skal være straffbare. Direktivet krever at fysiske personer skal kunne straffes (i alvorlige tilfeller med frihetsberøvelse) og at det skal innføres sanksjoner rettet mot virksomhetene. Disse sanksjonene skal kunne omfatte bøter/administrative avgifter, tap av rett til offentlig støtte, midlertidig eller permanent næringsforbud og rettslig overvåkning. Medlemslandene står i stor grad fritt mht å velge egnede sanksjoner så lenge de er effektive, forholdsmessige og avskrekkende. Medlemslandene står videre fritt til å ha/innføre strengere sanksjoner.

Merknader

Et stort flertall av miljødirektivene som omfattes av forslaget er gjennom EØS-avtalen en del av norsk rett. De aller fleste av direktivene er implementert med hjemmel i forurensningsloven og produktkontrolloven, mens enkelte andre er gitt i medhold av annen miljølovgivning. Lovene har omfattende sanksjonsbestemmelser og en foreløpig vurdering av disse tilsier at direktivets krav til kriminalisering er ivaretatt på disse områdene. Det vil imidlertid bli foretatt en mer grundig vurdering av dette, samt direktivets forhold til EØS-avtalens virkeområde, når en avklaring av direktivets fremtid i EU foreligger, se nedenfor. Med den store uenigheten som foreligger vil det kunne bli betydelige endringer i forslaget som nå foreligger fra Kommisjonen.

Status

Direktivets fremtid er usikker grunnet institusjonell uenighet om hvilken pilar i samarbeidet regulering av miljøkriminalitet skal finne sted. Rådet har til behandling et forslag til rammebeslutning om strafferettslig beskyttelse av miljøet under den såkalte tredje pilaren (Justis- og politisamarbeid) og som derfor har karakter av mellomstatlig samarbeid og ikke regler som er rettslig bindende for medlemslandene. Parlamentet på sin side avga sine kommentarer til direktivet etter første lesning i april 2002. Kommisjonen, med sterk støtte fra Parlamentet, mener den strafferettslige beskyttelsen av miljøet skal behandles under den første pilaren (De europeiske fellesskaper), og at det ikke er rettslig grunnlag for slike regler innenfor rammen av tredje pilar. Dersom Rådet vedtar en rammebeslutning under den tredje pilaren har Kommisjonen gitt uttrykk for at den vurderer å gå til EF-domstolen med spørsmålet.

KOM(00) 0839 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om tiltak for allmennhetens deltakelse i utarbeidelse av visse planer og programmer og om endringer i rådsdirektiv 85/337/EF og 96/61/EF

Sammendrag av innholdet

Forslaget skal sikre allmennhetens deltakelse i utarbeidelsen av visse miljørelaterte planer og programmer, konsekvensutredninger og beslutninger om å tillate forurensende virksomhet i samsvar med den såkalte "andre pilar" i FN/ECE-konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltagelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø (Århuskonvensjonen) slik at denne kan ratifiseres av EU.

Forslaget innebærer for det første at allmennheten skal gis rett til å delta i utarbeidelsen av planer som kreves utarbeidet etter en rekke direktiver på miljøområdet. Deltakelsen innebærer at informasjon om planlagte planer og programmer gjøres tilgjengelig, at det gis mulighet til å komme med innspill og at det fremgår i planen/ programmet hvordan innspillene er tatt hensyn til.

Forslaget innebærer videre at det foretas endringer i direktiv 96/61/EF om integrert forebygging og begrensning av forurensning (IPPC-direktivet). Direktivet samler regulering av alle forurensende utslipp til luft, vann og jord fra en og samme virksomhet i en tillatelse. Forslaget til endringer av direktivet skal sikre allmennhetens mulighet til å få informasjon om, og til å delta i miljøutredningene av tiltak som omfattes av direktivet. Dette innebærer bl.a. at definisjonen av allmennheten utvides, flere typer endringer skal anses så vesentlige at de omfattes av reglene om beslutningsdeltakelse og virksomheten gis en utvidet informasjonsplikt ved søknad om tillatelse. Videre skal offentlige myndigheter sikre den berørte allmennheten informasjon om nye tillatelser eller endring av eksisterende tillatelser før det fattes vedtak i saken slik at allmennheten kan komme med innspill, samt gjøre vedtakene tilgjengelige for allmennheten. Medlemslandene pålegges også plikter for å sikre den berørte allmennheten tilgang på rettsmidler til å bestride lovligheten av beslutninger som omfattes av direktivet. Endelig gis det regler om hvordan medlemsland skal informere andre berørte medlemsland om tiltak som kan ha konsekvenser for det berørte medlemslandet.

Forslaget legger til grunn at implementeringen skal skje på en måte som muliggjør effektiv deltakelse fra den berørte allmennheten, mens de mer detaljerte prosedyrene fastsettes av det enkelte medlemsland.

Endelig foreslås det endringer i direktiv 85/337/EØF (om vurdering av miljøkonsekvensene av visse private og offentlige tiltak) for å sikre allmennhetens mulighet til å få informasjon om og til å delta i miljøutredningene av tiltak som omfattes av direktivet. Endringene innebærer i store trekk de samme rettighetene som gis i forhold til IPPC-direktiv.

Det foreslås i tillegg en endring i Annex II til direktiv 85/337/EØF slik at endringer av tiltak vil utløse utredningsplikt dersom endringen i seg selv er så stor at den vil fanges opp av direktivet.

Merknader

Miljøverndepartementet fremmet i september 2002 en odelstingsproposisjon (Ot. prp. nr. 116 (2001-2002)) med forslag om ny lov om rett til miljøinformasjon. Det foreslås her en generell bestemmelse om retten til å delta i utarbeidelse av regelverk, planer og programmer.

Direktiv 96/61/EF er implementert i norsk rett bl.a. gjennom endring av lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensning og avfall (forurensningsloven). For å tilfredsstille EØS-avtalens krav til klarhet og presisjon ved gjennomføringen av EØS-regelverk, ble forskrift om saksbehandling etter forurensningsloven i april 2002 erstattet med en ny forskrift om behandling av tillatelser etter forurensingsloven som implementerer hovedprinsippene i IPPC-direktivet mer konkret og som også tar høyde for Kommisjonens forslag til endringer av direktivet.

Direktiv 85/337/EØF, med tilhørende endringsdirektiv 97/11/EF, er implementert i norsk rett gjennom forskrift om konsekvensutredninger av 21. mai 1999. Forskriften er en del av plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensutredninger. Gjeldende norsk rett, herunder plan- og bygningsloven, er vurdert i lys av Århuskonvensjonens bestemmelser. Vurderingen konkluderte med at forskrift om konsekvensutredninger ivaretar den del av Århuskonvensjonens bestemmelser som angår "Allmenn deltakelse i beslutninger vedrørende bestemte aktiviteter", jf. konvensjonens artikkel 6. Det antas derfor at forslagene i KOM (2000) 0839 til endringer i 85/337/EØF hovedsakelig er ivaretatt gjennom forskrift om konsekvensutredninger. Det er behov for å vurdere endringer knyttet til nabostats, og nabostats borgers rettigheter.

Forslaget vil ha økonomiske og administrative konsekvenser, men disse antas ikke å være vesentlige.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

KOM(00) 0402 Forslag til europaparlamentets- og rådsdirektiv om allmenhetens tilgang til miljøinformasjon

Sammendrag av innholdet

Kommisjonens forslag av 29. juni 2000 har som formål å erstatte rådsdirektiv 90/313/EØF om miljøinformasjon, og derved styrke regelverket om miljøinformasjon i EU. Forslaget gir også grunnlag for at EU kan ratifisere Århuskonvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltakelse i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker vedrørende miljø, så langt gjelder reguleringen av tilgang til miljøinformasjon. Det gjeldende direktivet er en del av EØS-avtalen (jf. Særskilt vedlegg nr. 2 til St. prp. nr. 100 (1991-92), bind 12 s. 198).

Hovedinnholdet i forslaget gjelder en klargjøring av allmennhetens rett til å kreve miljøinformasjon fra offentlige myndigheter. Forslaget innebærer en utvidelse av hvilke organer som skal anses som offentlig myndighet, en vid definisjon av hva som skal anses som miljøinformasjon, presisering av tidsfrister og innsnevring av de unntak som kan gjøres gjeldende for rettighetene som etableres. Forslaget har også bestemmelser som tar sikte på at medlemslandene skal ha en aktiv plikt til å formidle miljøinformasjon.

Merknader

En gjennomføring av forslaget i norsk rett vil på samme måte som en ratifikasjon av Århuskonvensjonen gjøre det nødvendig med lovendring. Forslaget går i tillegg noe lenger enn Århuskonvensjonen, f.eks. når det gjelder definisjonen av offentlig organ og regler om adgang til å kreve vederlag for miljøinformasjon. En utvidelse av pliktene til å gi miljøinformasjon vil ha noe økonomiske konsekvenser for de organer som omfattes.

På bakgrunn av utviklingen av internasjonale regler om miljøinformasjon, og behovet for en styrking og klargjøring av gjeldende rett på området, ble det i 1998 opprettet et bredt sammensatt lovutvalg for miljøinformasjon. Utvalget leverte sin innstilling den 19. desember 2000 med forslag til en ny lov om miljøopplysninger samt forslag til enkelte andre lovendringer. Som en oppfølging av lovutvalgets innstilling har Miljøverndepartementet i september 2002 fremmet en Odelstingsproposisjon (Ot.prp.nr. 116 (2001-2002)) med forslag om ny samlet lov om rett til miljøinformasjon. Lovforslaget tar hensyn til Kommisjonens direktivforslag, og går i tillegg lenger enn det som det internasjonale regelverket legger opp til. Det er redegjort for økonomiske, administrative og andre konsekvenser av forslaget. Det ble for øvrig samtidig fremmet forslag om ratifikasjon av Århuskonvensjonen.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet og Europaparlamentet.

Kapittel III
Luft

KOM(01) 581 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om en ordning for handel med kvoter for klimagasser i EU og om endringer i rådsdirektiv 96/61/EF

Sammendrag av innholdet

Kommisjonen presenterte den 29. oktober 2001 et forslag til parlaments- og rådsdirektiv om handel med klimagasskvoter og endring av IPPC-direktivet (direktiv 96/61) (KOM (2001)581 (final)) .

I Kommisjonens forslag foreslås det innført et kvotesystem for klimagassen CO ₂, med det formål å redusere EUs utslipp av klimagasser på en kostnadseffektiv måte. Forslaget legger opp til at EU innfører kvotehandel som virkemiddel i klimapolitikken allerede fra 2005.

Direktivforslaget innebærer at hvert medlemsland fastsetter et totalt utslippstak for de virksomheter som omfattes av kvotesystemet for treårsperioden 2005-2007 og for hver etterfølgende femårsperiode. Denne utslippsmengden deles opp i kvoter som bedriftene tildeles etter nærmere fastsatte prosedyrer. For perioden 2005-2007 foreslår Kommisjonen at kvotene tildeles gratis. Bedrifter som omfattes av kvotesystemet og som har hatt utslipp av CO ₂ må hvert år innlevere kvoter til myndighetene tilsvarende utslippene, samt dokumentasjon for utslippsmengde. De bedrifter som trenger flere kvoter enn det de er tildelt, kan kjøpe kvoter i markedet, eller betale et nærmere fastsatt gebyr.

Kommisjonens direktivforslag omfatter bare utslippene av CO ₂ fra enkelte spesifikke utslippskilder. Dette er først og fremst energiintensiv industri og kraft- og varmeprodusenter. Bare virksomheter med en viss størrelse på produksjon/kapasitet er omfattet. Det er lagt opp til at Kommisjonen på et senere tidspunkt skal ta stilling til om kvotesystemet bør utvides til å omfatte også andre klimagasser og utslippskilder, og eventuelt fremme forslag til Europa-parlamentet og Rådet om dette.

Direktivet foreslås implementert nasjonalt senest 31. desember 2003, men kvoteplikten inntrer først 1. januar 2005.

Kommisjonen vil komme tilbake til spørsmålet om eventuell integrering av Kyotomekanismene (den grønne utviklingsmekanismen og felles gjennomføring mellom i-land) i kvotesystemet.

I direktivet foreslås også en endring av direktiv 96/61/EF om integrert forurensningskontroll (IPPC-direktivet) (inntatt i EØS-avtalen, jfr. EØS-komiteens beslutning nr. 27/1997 av 30. april 1997). Endringen innebærer at bedrifter som omfattes av kvotehandelssystemet ikke samtidig skal få fastsatt en utslippsgrense for klimagassutslippene når det gis utslippstillatelse. Kvotehandelssystemet erstatter med andre ord den direkte reguleringen av utslippene.

Merknader

En del av de norske CO ₂-utslippene som omfattes av kvotedirektivet er underlagt CO ₂-avgift i dag. Utslippene anses som forurensning etter forurensingsloven, men det er i liten grad stilt krav om utslippsbegrensende tiltak etter loven. I forbindelse med behandlingen av St. meld. nr. 15 (2001-2002) Tilleggsmelding til St.meld. nr. 54 (2000-2001) Norsk klimapolitikk sluttet Stortingsflertallet seg til Regjeringens forslag om å etablere et kvotesystem for klimagasser i Norge for perioden 2005-2007. Dette kvotesystemet vil i hovedsak omfatte den delen av norsk industri som i dag ikke betaler CO ₂-avgift (først og fremst prosessindustrien). Stortinget sluttet seg også til forslaget i St.meld. nr. 54 (2000-2001) om at det skal innføres et bredt norsk kvotesystem fra 2008 som omfatter samtlige gasser og sektorer som det er praktisk mulig og hensiktsmessig å inkludere i et kvotesystem.

Slik direktivforslaget fra Kommisjonen lyder åpnes det ikke for at land kan utforme egne kvotesystemer som avviker fra EU-systemet. Dersom direktivet, i sin nåværende form, tas inn i EØS-avtalen må Norge vurdere å be om tilpasninger som sikrer Norges muligheter til å oppfylle vår folkerettslige utslippsforpliktelse (Kyotoforpliktelsene) gjennom kvotehandel.

Norge har en annen utslippsstruktur enn de fleste land i Europa, med utslipp hovedsakelig fra næringsvirksomhet (industri, oljeutvinning mm) og transport, og uten utslipp fra kullkraftverk. En del virksomheter i de bransjer som omfattes av direktivet er også så små at de faller utenom anvendelsesområdet for Kommisjonens forslag til direktiv. Kommisjonens forslag er derfor problematisk for Norge, i og med at det ikke helt treffer de utslippskilder som Norge har behov for å regulere gjennom kvotehandel. Slik direktivtet lyder nå omfattes om lag 20-30% av de norske klimagassutslippene. For å overholde Kyotoforpliktelsen er det for Norge viktig å kunne innføre et omfattende kvotesystem fra 2008 som omfatter samtlige gasser og utslippskilder som det er praktisk mulig å ta inn i et kvotesystem. Det er derfor viktig at et eventuelt endelig direktiv gir landene fleksibilitet til å inkludere andre sektorer og gasser enn det som ligger i direktivforslaget, særlig for perioden etter 2008.

For Norge er det av betydning at direktivet åpner for større frihet for det enkelte land også på andre områder:

• at land på sikt kan velge å selge kvoter til markedspris til alle eller deler av de sektorer som omfattes av kvotesystemet, isteden for å tildele kvotene gratis,
• at landene gis frihet til å inkludere virksomheter som er mindre enn de foreslåtte grensene i kvotesystemet (blant annet for å kunne behandle alle installasjoner offshore likt),
• at direktivet ikke legger begrensninger på bruken av Kyoto-mekanismene (Felles gjennomføring og Den grønne utviklingsmekanismen).

Innad i EU er det til dels stor uenighet omkrig de omtalte elementer i direktivforslaget.

Forslaget til kvotedirektiv har blitt gjort kjent i forbindelse med kvoteutvalgets innstilling (NOU 2000:1 Et kvotesystem for klimagasser), og i de to ovennevnte stortingsmeldingene om norsk klimapolitkk. EØS-spesialutvalget for miljø har saken til behandling. Forslaget vil bli sendt på elektronisk høring.

Det er foreløpig ikke avklart om direktivet blir å anse som EØS-relevant, slik at Norge blir rettslig forpliktet til å gjennomføre direktivet i norsk rett. Dersom direktivet vil bli implementert vil det ha store økonomiske og administrative konsekvenser. De økonomiske konsekvensene for myndighetene og industrien vil ikke minst avhenge av hvilke sektorer og gasser som omfattes samt om og i hvilken utstrekning landene får rett eller plikt til å selge kvoter fra 2008.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

Kapittel IV
Kjemikalier, industrifare og bioteknologi

KOM(2001) 624 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om endringer i rådsdirektiv 96/82/EF av 9. desember 1996 om kontroll med farene for storulykker med farlige kjemikalier (SEVESO II-direktivet)

Sammendrag av innholdet

Rådsdirektiv 96/82/EF av 9. desember 1996 (Seveso II-direktivet), som er en del av EØS-avtalen (jf. EØS-komitébeslutning 97/1997 av 28. november 1997), trådte i kraft 3. februar 1999. Direktivet tar sikte på å forebygge større ulykker ved håndtering av farlige stoffer i virksomheter samt å begrense konsekvensene av slike ulykker dersom de likevel skulle skje. Viktige krav etter direktivet er at virksomhetene skal utarbeide en plan for forebygging av storulykker og gjennomføre en sikkerhetsanalyse.

Med bakgrunn i en del alvorlige ulykker i den senere tid, bl.a. Baia Mare, Romania (giftforurensning av elv fra gruvedrift), Enschede, Nederland (eksplosjon i fyrverkerilager i tettbebyggelse) og Toulouse, Frankrike (eksplosjon i kunstgjødselfabrikk), samt med grunnlag i studier gjennomført av tekniske arbeidsgrupper under Kommisjonen, er det fremmet forslag om endringer i direktivet med sikte på å utvide dets anvendelsesområde. Det er derimot ikke aktuelt å foreta endringer i de grunnleggende kravene etter direktivet. Kommisjonen la frem sitt forslag til endringer 10.desember 2001, og reviderte dette forslaget 26. september 2002. Revisjonen ble foretatt etter at Europaparlamentet hadde foretatt første gjennomlesing 3. juli 2002 og kommet med endringer i forslaget.

Endringsforslagene gjelder:

Utvidelse av anvendelsesområdet til også å omfatte lagring og prosessering av farlige kjemikalier i forbindelse med gruvedrift.

Utvidelse av anvendelsesområdet til også å omfatte slagg- og avfallsdammer i forbindelse med gruvedrift.

Endringer (senkning) av terskelmengdene for eksplosiver og klargjøring og forenkling av definisjonene av begrepet eksplosiver.

Endringer (senkning) av terskelmengdene for miljøskadelige stoffer og klargjøring av direktivets anvendelse på lette petroleumsprodukter.

Utvidelse av listen over og endringer i terskelmengdene for kreftfremkallende stoffer.

Merknader

Det opprinnelige direktivet er gjennomført i norsk rett ved forskrift 8. oktober 1999 om tiltak for å avverge og begrense skadevirkningene av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer (storulykkesforskriften). Forskriften håndheves av Direktoratet for brann- og elsikkerhet, Arbeidstilsynet, Statens forurensningstilsyn og Næringslivets sikkerhetsorganisasjon, med førstnevnte som koordinerende myndighet.

Endringen av terskelmengdene for petroleumsprodukter og miljøskadelige stoffer får den konsekvens for Norge at et relativt stort antall anlegg for lagring av petroleumsprodukter nå vil bli omfattet av direktivet. Fra norsk side har man gått imot endringsforslagene på dette punkt, idet man har pekt på at disse anleggene ikke utgjør en reell storulykkesrisiko. De norske synspunktene har imidlertid ikke fått fullt gjennomslag. De forslag som nå er fremmet er likevel noe mer moderate. Den norske næringen synes innforstått med endringsforslagene, bl.a. etter kontakt med CONCAWE (oljeselskapenes europeiske fellesorganisasjon for HMS). Tilsynsmyndighetene er også innforstått med å finne praktiske, standardiserte og forenklede løsninger for sikkerhetsrapporter m.m. for den type anlegg det her er tale om.

Når det gjelder endringene i terskelmengdene for eksplosiver, vil også disse innebære en vesentlig økning av antall lagringsanlegg som blir omfattet av storulykkesforskriften. For Norge og Sverige, hvor bruk av eksplosiver har et større omfang enn i de fleste andre land innen EØS-området, slår dette spesielt kraftig ut.

Fra norsk side har det i høringsrunden blitt pekt på at man er innforstått med behovet for en endring i terskelmengdene for eksplosiver (herunder fyrverkeri) og en klargjøring av klassifiseringskriteriene for slike. Man antar at dette ikke blir urimelig byrdefullt for næringen, idet de norske kravene til oppbevaring allerede er meget strenge og i samsvar med, eller går utover, de krav som direktivet introduserer.

Når det gjelder forslaget om utvidelse av direktivets anvendelsesområde mht. gruve- og utvinningsindustrien, ble det fra enkelte land hevdet at Kommisjonens forslag kunne fortolkes dit hen at også offshoreindustrien ble omfattet av direktivet. Fra norsk side ble det gitt klart uttrykk for at en slik utvidelse er uakseptabel. På bakgrunn av en rekke innsigelser mot denne mulige fortolkningen, har Kommisjonen nå presisert at det ikke er intensjonen å la direktivet komme til anvendelse på offshoreindustrien.

De øvrige endringsforslag er uproblematiske for Norge.

Endringene må gjennomføres i norsk rett gjennom endringer i storulykkesforskriften. Det er som pekt på ovenfor klart at endringene vil ha administrative og økonomiske konsekvenser ved at antall virksomheter/anlegg som omfattes av forskriften blir utvidet.

Fra norsk side kan man generelt sett være enig i behovet for endringer i direktivet.

Det antas ikke å være aktuelt for Norge å motsette seg endringsforslagene eller å be om tilpasninger til disse.

Endringsforslagene er behandlet i koordineringsgruppen for storulykkesforskriften, og den norske høringsuttalelsen er forelagt gruppen før utsendelse fra Direktoratet for brann- og elsikkerhet til Kommisjonen. Det er full enighet om den norske posisjonen.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet.

Kapittel V
Avfall

KOM(00) 0347 Forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om kasserte elektriske og elektroniske produkter og forslag til europaparlaments- og rådsdirektiv om begrensninger i bruken av visse miljø- og helseskadelige kjemikalier i elektriske og elektroniske produkter

Sammendrag av innholdet

Dokumentet omfatter forslag til to direktiver vedrørende elektriske og elektroniske produkter (EE-produkter):

a) Det første forslaget, 2000/0158, inneholder bestemmelser som skal sikre etablering av systemer for innsamling, behandling og gjenvinning av EE-avfall basert på produsentansvar. Målet er å redusere miljøproblemene knyttet til EE-avfall ved å redusere mengdene EE-avfall og ved å øke gjenvinningen. Forslaget skal gjelde de fleste typer EE-avfall i henhold til en liste i særskilt vedlegg.

Medlemslandene skal sørge for at det etableres et system basert på vederlagsfri levering av EE-avfall til mottaksanlegg. Forbruker skal kunne levere vederlagsfritt til forhandler ved kjøp av nytt produkt. Medlemslandene skal arbeide for å sikre at 6 kilo EE-avfall per innbygger samles inn fra private husholdninger innen 1. januar 2006. Målet er ikke rettslig bindende.

Videre skal medlemslandene sørge for at produsentene etablerer et system for behandling og gjenvinning av avfallet. Direktivet stiller krav om at behandlingsanlegg skal godkjennes eller inspiseres regelmessig, og at slike anlegg skal utføre en viss minstebehandling av avfallet. Direktivforslaget inneholder dessuten mål for gjenvinning av avfallet på mellom 50 og 80%, noe avhengig av typen avfall.

Direktivforslaget tar sikte på at det to og et halvt år etter ikrafttredelsen er produsenter og importører som hovedsakelig skal dekke kostnadene ved behandling av avfall fra husholdningene, mens kostnadene ved håndtering av annet avfall skal avklares ved salg av produktet. Det er videre bestemmelser om merking og informasjon.

b) Det andre forslaget, 2000/0159, inneholder bestemmelser som forbyr bruk av bly, kvikksølv, kadmium, hexavalent krom, polybromerte bifenyler (PBB) og polybromerte difenyl eter (PBDE) i elektriske og elektroniske produkter etter 1. januar 2007 med enkelte unntak.

Merknader

Norge har siden 16. mars 1998 hatt en særskilt forskrift om kasserte elektriske og elektroniske produkter. Forskriften trådte i kraft den 1. juli 1999. Forskriften omfatter de fleste typer EE-avfall med unntak for blant annet kjøretøyer og andre transportmidler. Forskriften etablerer en individuell plikt for den enkelte forhandler og kommune til å sørge for innsamling av EE-avfall, mens den enkelte produsent er ansvarlig for å hente EE-avfall og for å sørge for miljømessig håndtering av dette avfallet, herunder gjenvinning. Videre ble det den 16. mars 1998 inngått en avtale mellom EE-bransjen og Miljøverndepartementet der bransjen påtar seg å sørge for en total innsamling av 80% av EE-avfallet innen 1. juli 2004.

Det eksisterende norske regelverket går på mange områder lengre enn forslag 2000/0158. Dette gjelder blant annet plikten til å etablere innsamlings- og behandlingssystemer basert på produsentansvar og oppnåelse av mål om innsamling. Norge er med dette blant de land som vil være best rustet for en eventuell gjennomføring av et direktiv i tråd med forslaget.

Imidlertid vil en gjennomføring kreve endringer i forskrift om kasserte EE-produkter av 16. mars 1998 og i avtale om kasserte EE-produkter av samme dato. Endringer vil være nødvendig med hensyn til konkrete gjenvinningsmålsetninger, merking av produkter, krav til behandlingsanlegg og utfasing av stofftyper. Dette antas å ha mindre økonomiske og administrative konsekvenser.

Opprinnelig versjon av forslagene har vært sendt på høring til berørte parter. Det fremkom ingen vesentlige merknader til forslagene ved høringen. Forslaget har vært behandlet i EØS-spesialutvalg for miljø og er ansett som relevant og akseptabelt.

Status

Forslaget er til behandling under forliksprosedyren mellom Rådet og Europaparlamentet.

Vedlegg XXI
Statistikk

KOM (95) 353 endelig Utkast til rådsforordning for statistiske opplysninger om lufttransport av passasjerer, gods og post

Sammendrag av innholdet

Formålet med forslaget er å legg grunnlaget for systematisk innsamling av statistikk over lufttransport av passasjerer, gods og post til og fra alle flyplasser innen EU-landene.

Merknader

Forslaget antas ikke å ha administrative konsekvenser og antas trolig å ha moderate økonomiske konsekvenser, avhengig av det endelige omfanget. En god del av de dataene som forutsettes innsamlet har vært samlet inn på frivillig basis. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendring.

Status

Forslaget er til behandling i Rådet/Europaparlamentet (det har vært blokkert i Rådet siden 1995)

KOM (2001) 319 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsforordning som justerer rådsforordning (EF) nr. 577/98 om organiseringen av en arbeidskraftsundersøkelse i Fellesskapet

Sammendrag av innholdet

Formålet med forslaget er å sikre at alle landene går over til en kontinuerlig arbeidskraftundersøkelser ved å fjerne unntaksbestemmelsen i rådsforordning (EF) nr. 577/98 som gjorde det mulig for enkelte land å fortsette med årlig undersøkelse.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget. Forslaget legger større press på at Norge må tilpasse sin arbeidskraftskundersøkelse (AKU) til rådsforordning nr 577/98. Selv om Norge allerede har en løpende AKU, er det bare i 2 kvartal hvert år at hele variabellisten dekkes opp. I tillegg mangler data for husholdningsmedlemmer som ikke formelt er i samme kjernefamilie.

Forslaget vil ikke ha administrative konsekvenser, men det er grovt anslått at omleggingen vil kreve økte driftskostnader på 1,5-2 millioner NOK og engangskostnader på 3 millioner NOK. Ytterligere endringer i AKU som er under forberedelse, kan gi enda større ressursbehov. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Status

Forslaget er til behandling under forliksprosedyren mellom Rådet og Europaparlamentet.

KOM (2001) 418 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om arbeidskraftkostnadsindeks

Sammendrag av innholdet

Formålet med forslaget er å etablere et felles rammeverk for produksjon og formidling av sammenlignbare indekser for arbeidskraftkostnader. Arbeidskraftskostnader er her definert som nivået på samlede kvartalsvise kostnader som arbeidsgiveren pådrar seg ved sysselsetting av arbeidskraft per time. Behovet for indeksen har vært drøftet blant annet i forbindelse med Aksjonsplanen for ØMU, fordi arbeidskraftskostnader generelt er ansett som en viktig kilde til inflasjon.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget i arbeidsgruppen for lønn og arbeidskraftskostnader og via møter i Statistikkprogramkomiteen. Det er enkelte problemer knyttet til dekningsgrad for indeksen i Norge. SSBs indekser vil ikke dekke hotell- og restaurantvirksomhet, og i første omgang heller ikke detaljeringen på næringsområder innen industri. SSB vil videre kun klare å tilrettelegge indekser tilbake til 1998. Indekser for arbeidskraftskostnader eksklusive bonuser vil ikke bli etablert i første omgang.

Forslaget har ingen administrative konsekvenser. SSB vil gjøre seg nytte av eksisterende datakilder og ikke iverksette nye undersøkelser.

Forslaget har en del økonomiske konsekvenser og det er beregnet at samlede kostnader for prosjektet med utvikling og etablering av arbeidskraftskostnadsindeksen er beregnet til 1 500 timeverk over to år. Halvparten av kostnadene til utvikling er dekket av midler fra Eurostat. Samlet kostnadsramme er beregnet til 88 275 Euro. Kostnader for drift av produktet etter etablering i 2002, må dekkes av SSB. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Status

Forslaget er til behandling under forliksprosedyren mellom Rådet og Europaparlamentet

KOM (2001) 509 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om justering av forordning (EF, Euratom) nr. 58/97 om strukturstatistikk for næringslivet

Sammendrag av innholdet

Formålet med forslaget er å utvide rådsforordning nr. 58/97 (som er tatt inn i EØS-avtalen) med to vedlegg, henholdsvis for strukturstatistikk for kredittinstitusjoner (Vedlegg 6) og strukturstatistikk for pensjonskasser (Vedlegg 7).

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt på møter i arbeidsgruppene i Eurostat som har utarbeidet utkastet til strukturstatistikk for kredittinstitusjoner (vedlegg 6) og strukturstatistikk for pensjonskasser (vedlegg 7). Videre har Statistisk sentralbyrå bidratt med tall til pilot-studier for de to vedleggene, og er derfor rimelig fortrolig med hvilke problemstillinger som oppstår med de nye vedleggene.

Variabler som skal ha geografisk inndeling er generelt vanskelig å få fra rapportørene, fordi de i mange tilfeller ikke har dette i systemene sine og fordi dette er meget ressurskrevende for rapportørene. Begge vedleggene inneholder variabler som skal fordeles geografisk, og som ikke er mulig å fremskaffe.

Vedlegg 7 for pensjonskasser omfatter variable for ordinære autonome og ikke-autonome pensjonskasser (dvs. pensjonering over driften i et selskap). Her har ikke SSB mulighet til å levere alle variablene. Dels fordi disse ikke er tilgjengelig og dels fordi pensjonskassene ikke er underlagt samme regnskapsregulering som forsikring, men er underlagt samme regnskapsoppstilling som ikke-finansielle foretak i Norge. Videre er det ikke mulig å fremskaffe opplysninger om ikke-autonome pensjonskasser i Norge, og hvis skal være mulig å levere data for disse enhetene må Kredittilsynet/Finansdepartementet lovregulere området. Dersom Norge skal kunne oppfylle kravene i vedlegg 7 må det foretas omfattende endringer i rapporteringen fra pensjonskassen samt at regnskapsoppstillingen for pensjonskassene må endres.

Dersom Norge skal oppfylle fullt ut de kravene som forslaget medfører, slik det nå foreligger, vil dette derfor kreve administrative tiltak, blant annet fra Kredittilsynet og Finansdepartementets side..

Innføringen av de to nye vedleggene medfører merarbeid for Statistisk sentralbyrå, blant for å kunne etablere elektroniske rutiner for rapportering til Eurostat. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Status

Forslaget er til behandling under forliksprosedyren mellom Rådet og Europaparlamentet

KOM (2001) 683 Forslag til europaparlaments- og rådsbeslutning om Fellesskapets statistikkprogram 2003-2007

Sammendrag av innholdet

Forslaget til beslutning legger grunnlaget for videreføring av det europeiske statistikkprogrammet for perioden 2003-2007. Forslaget fokuserer på de viktigste behovene EU har for statistikk knyttet særlig til Økonomisk og monetær union, utvidelsen av EU samt konkurranseevne, bærekraftig utvikling og den sosiale agenda. Planene for utviklingen av statistikksystemet drøftes i forhold til disse overordnede prioriteringene og i forhold til ulike politikkområder som fri bevegelse av varer og tjenester, personer og kapital, økonomisk og monetær politikk, transport, landbruk og miljø.

Merknader

Norge har gjennom EØS-avtalen vært godt integrert i det europeiske statistikksystemet (Artikkel 76, Protokoll 30 og Vedlegg XXI). Forslaget til beslutning om nytt statistikkprogram er viktig fordi beslutningen gir rammer og prioriteringer også for statistikkprogrammet som omfatter EFTA/EØS landene gjennom referansen til programmet i Protokoll 30 og de praktiske administrative og økonomiske ordninger som er utformet for å knytte EFTA/EØS landene til statistikksamarbeidet.

I og med at utkastet til beslutning for det nye 5-årsprogrammet denne gangen også inneholder en finansiell ramme (192,5 million ? for årene 2003-2007) vil behandlingen kreve justeringer av Protokoll 30 og trolig utvidet prosedyre for beslutning på EFTA siden.

Forslaget antas ikke å ha administrative konsekvenser utover de tilpassinger som må gjøres i protokoll 30.

Dersom beslutningen ender opp med 192,5 millioner ? for statistikkprogrammet i 5 års perioden kan dette bety noe økt bidrag fra Norge (rundt 4,5 mill. kr. årlig mot nå ca. 3,7 mill.kr. til den operasjonelle delen av statistikkprogrammet), men dette må avklares i forbindelse med drøftingen av revidert Protokoll 30. Et vesentlig spørsmål vil da være om EØS delen av statistikkprogrammet skal utvides fra nåværende 75 prosent av EU programmet. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Status

Forslaget er til behandling under forliksprosedyren mellom Rådet og Europaparlamentet

KOM (2001) 737 endelig Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om avfallsstatistikk

Sammendrag av innholdet

Formålet med utkastet til forordning er å etablere et rammeverk for produksjon av statistikk om genererte avfallsmengder som beskriver material- og produkttype, opprinnelse og håndtering av avfallet.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget under behandlingen i Kommisjonen. Forslaget antas ikke å få noen administrative konsekvenser, men det vil kreve en vesentlig utbygging av norsk statistikk på området - avhengig av omfanget på den endelige forordningen, særlig når det gjelder enkelte næringsområder. Arbeidet med utbygging av avfallsstatistikken pågår nå i Statistisk sentralbyrå. Et viktig ledd i dette arbeidet har vært å utarbeide en strategi for avfallsstatistikken i Norge. Denne strategien er nedfelt i dokumentet "Mål og strategi for avfallsstatistikken i Norge". Her beskrives forordningens krav og konsekvenser mer i detalj. Ressursbehovet kan grovt anslås til 1-2 årsverk ekstra per år i den perioden oppbyggingen varer. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Status

Forslaget er til behandling under forliksprosedyren mellom Rådet og Europaparlamentet

KOM (2001) 754 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om Fellesskapets statistikk om inntekt og levekår

Sammendrag av innholdet

Formålet med forslaget er å etablere et felles rammeverk for systematisk produksjon av statistikk over inntekt og levekår. Målet er å kunne gi både sammenlignbare tverrsnittsdata og longitudinelle data for analyse av blant annet inntektsfordeling og sosiale prosesser på nasjonalt og Europeiske nivå. Denne forordningen tar sikte på å gi noen rammer for undersøkelsen når det gjelder metodisk opplegg og omfang, mens mer detaljerte forslag for definisjoner mv. vil komme gjennom kommisjonsforordninger. For perioden 2002-2006 foreslår Kommisjonen å sette av i alt 26,4 mill. ? som bidrag til undersøkelsen.

Merknader

Norge har deltatt aktivt i drøftingene av forslaget og har stilt seg positivt til forslaget som er viktig for å skape mer harmonisert statistikk over inntekt og levekår i Europa.

Forslaget antas ikke å ha noen administrative konsekvenser.

Det vil imidlertid kreve en betydelig utbygging og omlegging av de eksisterende levekårsundersøkelsene i Norge. De endelige ressurskravene vil avhenge av det endelige omfanget av undersøkelsen, som foreløpig ikke er endelig fastlagt. På grunnlag av de kravene til utvalgsstørrelse som nå er kjent (et sted mellom 6900 og 7400 personer som oppsøkes for intervju) og erfaring fra kostnader knyttet til tilsvarende undersøkelser, er det regnet med en årlig kostnad på 2.5-3 millioner. Hvor stor andel som eventuelt dekkes av EU/EØS gjennom 'programmet for bekjempelse av sosial utstøting' er foreløpig ikke kjent, men den vil trolig være lavere enn de 2/3 som har vært antydet. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendring.

Status

Forslaget er til behandling under forliksprosedyren mellom Rådet og Europaparlamentet

KOM (2001) 798 endelig 2 Forslag til europaparlaments- og rådsforordning om statistikk over jernbanetransport

Sammendrag av innholdet

Formålet med forslaget til forordning er å etablere felles regler for produksjon av statistikk over jernbanetransport både når det gjelder gods og passasjerer. Hvert land skal rapportere statistikk for transporten på eget område inklusive den virksomheten som eventuelt bedrives av utenlandske operatører. Kravet til rapportering er ment å dekke det aller meste av jernbanetransporten, men landene kan unnta bl.a. jernbaneforetak som opererer innen havner eller industriområder. Mens det i tidligere forslag til forordning var åpnet for at foretak som bidrar med under 2 % av passasjer eller gods-transporten, kunne utelates fra rapporteringen, er dette tatt ut av det siste forslaget til forordning. Det er isteden innført et skille mellom store og små jernbaneoperatører basert på samlet årlig godsmengde og årlig persontrafikk. Mens de store foretakene må rapportere detaljert statistikk, er kravene til de små operatørene mindre omfattende (s.k. forenklet rapportering).

Forordningen erstatter direktiv 80/1177/EØF, som har vært tatt inn in EØS-avtalen. Direktivet opphører per 1. januar 2003. Forordningen krever detaljert statistikk for godstransporten fra og med 2003. Detaljert statistikk for persontrafikken, forenklet rapportering for både gods- og persontransporten og kvartalsvis statistikk skal rapporteres fra 2004.

Merknader

Norge har deltatt i drøftingene av forslaget før det ble sendt fra Kommisjonen. Det antas ikke å få noen administrative konsekvenser men kan få enkelte økonomiske konsekvenser avhengig av den endelige beslutningen. I drøftingen i Rådet har det vært reist enkelte spørsmål knyttet til behandlingen av konfidensielle data, som også kan få betydning når forordningen skal innpasses i EØS-avtalen. Det er ikke behov for lov- eller forskriftsendringer.

Status

Forslaget er til behandling under forliksprosedyren mellom Rådet og Europaparlamentet

KOM (2002) 234 Forslag til europaparlaments - og rådsbeslutning om endring av rådsforordning (EF) nr. 2223/96 med hensyn til frister for overføring av de viktiste nasjonalregnskapsaggregater, unntaksbestemmelser når det gjelder overføring av nasjonalregnskapsaggregater og overføring av sysselsettingsdata regnet i utførte timeverk

Sammendrag av innholdet

Formålet med forslaget er å korte ned leveringstiden av hovedstørrelsene i kvartalsvise nasjonalregnskap. Målet som angis er 70 dager etter referanseperioden mot nå 4 måneder. Videre er målet å oppheve unntakene som enkelt land har hatt og som har vært til hinder for sammenstilling av disse hovedstørrelsene. Endelig skal forordningen legge til rette for overføring av sysselsettingstall fra nasjonalregnskapet målt i utførte timeverk.

Merknader

Statistisk sentralbyrå har deltatt i drøftingene av endringene både på ekspertnivå og sjefsnivå.

Siden kvartalstallene allerede stort sett publiseres innen den foreslåtte tidsfristen, kan dette kravet trolig etterkommes uten store problemer. Kvartalspubliseringen omfatter allerede utførte timeverk, men en av tabellene krever tall for næringsinndelingen A6. Den inndelingen som SSB bruker i nasjonal publisering må tilpasses noe , spesielt for tjenesteytende næringer for å tilpasses dette kravet. Norge har nå ingen unntak fra publiseringskravene for tabell 1, og er dermed ikke berørt av at unntakene fjernes. Imidlertid has SSB noen problemer med innfri et par av de opprinnelige kravene knyttet til kvartalsvise tall for lønn og lønnskostnader. Samlet har forslaget moderate økonomiske og ingen administrative konsekvenser.

Status

Forslaget er til behandling under forliksprosedyren mellom Rådet og Europaparlamentet

Protokoll 31 om samarbeid på særlige områder utenfor de fire friheter

KOM (2002) 474 Forslag til europaparlaments- og rådsbeslutning om Fellesskapets deltakelse i et forsknings- og utviklingsprogram, som iverksettes av flere medlemsland og Norge med det formål å utvikle nye kliniske tiltak til bekjempelse av HIV/AIDS, malaria og tuberkulose gjennom et langsiktig partnerskap mellom Europa og utviklingslandene

Sammendrag av innholdet

Forslaget er det første som anvender artikkel 169 i Romatraktaten for å gi støtte til medlemsland og Norge til felles implementering av forskningsaktiviteter med det formål å bekjempe HIV/AIDS, malaria og tuberkulose gjennom et langsiktig partnerskap mellom Europa og utviklingslandene. Det foreslås å benytte 200 MILL EURO fra EUs 6. rammeprogram for forskning, teknologisk utvikling og demonstrasjonsaktiviteter.

Status

Forslaget er til behandling i Europaparlamentet (første gang i januar) og i Rådet (første gang 26.11.02).