Den norske landrapporten i prosjektet "HIV Prevention in Europe

Publisert under: Regjeringen Bondevik I

Utgiver: Sosial- og helsedepartementet

A Review of Policy and Practice in Europe

Den norske landrapporten i prosjektet "HIV Prevention in Europe. A Review of Policy and Practice in Europe":

EUs folkehelseprogram mot AIDS og visse andre smittsomme sykdommer ga to tyske forskningsinstitusjoner i oppdrag å utarbeide en studie i HIV/AIDS-forebyggings politikk i 28 europeiske land (EU-landene, EFTA-landene og søkerlandene fra Øst- og Sentral- Europa). Forskningsinstitusjonene - SPI-Forschung og WIAD - stod for studien, men inviterte en samarbeidspartner fra hvert land til å delta i prosjektet og være det enkeltes lands ekspert. Siri Petrine Hole fra Sosial- og helsedepartementet har laget den norske landrapporten med hjelp fra Helsetilsynet og Folkehelsa.

1 Short history/chronology in Norway (A)

The report is to analyse in detail the situation since 1995 until today, as well as future developments, but the historical context (since the beginning of the HIV epidemic) is important as well and should be shortly described in this section.

1.1 When and how did the HIV epidemic first appear into public awareness in your country?

En mer omfattende spredning av HIV i Norge kom først blant homoseksuelle menn på begynnelsen av 80-tallet og blant injiserende stoffmisbrukere midt på 80-tallet. Den heteroseksuelle smittespredningen startet senere og var særlig preget av sekundær smitte fra misbrukermiljøene.

Det var på midten og slutten av 80-tallet at publikum gjennom media og helsemyndighetenes opplysningskampanjer virkelig ble kjent med HIV/AIDS-problematikken. Helsemyndighetenes oppmerksomhet resulterte bl a i Helsedirektoratets kontrollprogram for AIDS-sykdommen (2. juli 1985), Helsedirektørens tiltaksplan for bekjempelse av HIV-infeksjonen (15. oktober 1986) og Helsedirektørens tiltaksplan mot HIV/AIDS-epidemien 1990-1995 (15. november 1990). I tillegg ble det utarbeidet en rekke rundskriv og veiledningsmateriell. I forbindelse med omorganisering av den sentrale helseforvaltningen fra 1. januar 1994, ble Helsedirektoratet omgjort til Statens helsetilsyn (Helsetilsynet) og underlagt Sosial- og helsedepartementet på samme måte som bl.a. Statens institutt for folkehelse (Folkehelsa). Nåværende Handlingsplan mot HIV/AIDS-epidemien 1996-2000 er Sosial- og helsedepartementets første handlingsplan.

Regjeringens første handlingsplan for tiltak mot HIV-epidemien ble omtalt i Regjeringens budsjettproposisjon for 1987, og det ble bl a bevilget øremerkede midler til det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet i Norge.

1.2 When was the first case of HIV infection diagnosed in your country (before or after awareness of the problem)?

Det første kjente HIV-tilfellet i Norge var en mann som trolig ble heteroseksuelt smittet i Afrika midt på 60-tallet. Han smittet sin kone i Norge som igjen fødte et HIV-smittet barn i 1967. Alle tre døde av AIDS-liknende sykdom i 1976. Fra siste halvdel av 70-tallet er det kjent sporadiske tilfeller av heteroseksuell smitte blant sjømenn og menn som hadde arbeidsopphold i det sentrale Afrika. Det er oppdaget få sekundærtilfeller til disse tidlige HIV-tilfellene i Norge. HIV-epidemien blant norske homoseksuelle menn startet trolig også i siste halvdel av 70-tallet. I denne perioden ble de fleste smittet i utlandet, særlig USA.

When was the first case of AIDS disease diagnosed in your country?

I 1983 ble det diagnostisert 2 tilfeller. Dette var de første offisielle tilfellene.

1.3 When was the first information campaign (mass media) developed?Who were the target groups and when was it launched?

Det nasjonale informasjonsarbeidet startet for alvor opp på slutten av 1985. Siden 1988 har det vært arrangert kampanjer knyttet til Verdens AIDS-dag 1. desember hvert år. Det brukes et visst beløp til dette over Stortingets årlige bevilgning til det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet. Arbeidet kanaliseres via Helsetilsynet.

Mens arbeidet før 1986 særlig hadde rettet seg mot å få oversikt over situasjonen og gjøre noe med smittekildene, ble arbeidet nå også rettet mot den offentlige opionon og prioritert høyt. Helsedirektoratet ansatte i løpet av 1986 en lege i heltidsstilling til å ta seg av informasjons-, skolerings- og kampanjearbeidet. Samme år ble det ansatt en informasjonsmedarbeider.

Den første store informasjonskampanjen ble lansert i 1986. Kampanjen som rettet seg mot befolkningen generelt, hadde sikrere sex med kondom som tema. Målet var først og fremst å få befolkningen til å bruke kondom, men også å gi den kunnskap om hvordan HIV smitter. Selv om målgruppen var befolkningen generelt, var en spesielt ute etter å nå den seksuelt aktive del av befolkningen som var uten fast partner. Kampanjen som i hovedsak ble kjørt som en boardskampanje første gang sommeren 1986, ble utarbeidet i en situasjon hvor myndighetene så for seg en dramatisk utvikling i HIV-epidemien også i Norge.

1.4 When were the first legislation, official regulations or legal framework put in place? Please give a chronology of the development.

1860 - 1994 Sunnhetsloven

Sunnhetsloven som ble vedtatt i 1860 innførte nye prinsipper for hvordan arbeidet med å bedre hygieniske forhold skulle drives og innledet en ny æra i bekjempelsen av smittsomme sykdommer.

Loven var preget av en klar forståelse for betydningen av det forebyggende arbeidet i vid forstand ved bekjempelsen av smittsomme sykdommer. Loven vitnet også om forståelse for at det var nødvendig å ha et romslig hjemmelsgrunnlag for å kunne iverksette tiltak overfor både kjente og uforutsette situasjoner som kunne oppstå som følge av epidemier. Loven ble endret mange ganger ved at man fikk særlover om enkelte smittsomme sykdommer og andre forhold som f eks pålegg om vaksinasjon samt et omfattende forskrifts- og regelverk. Både sunnhetsloven og annen smittevernlovgivning ga hjemmel for en rekke påbud og bruk av tvang. Den siste rest av sunnhetsloven ble opphevet da lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) trådte i kraft 1. januar 1995. Det er denne loven som fra da av gjelder HIV-infeksjon som er definert som en av flere allmennfarlige smittsomme sykdommer.

1986 Arbeid med utkast til lov om særlige tiltak mot HIV-infeksjonen

Regjeringen besluttet i 1986 å utarbeide et utkast til lov om særlige tiltak mot HIV-infeksjonen. Utkastet ble sendt på høring, og svært mange av høringsinstansene stilte seg i utgangspunktet skeptiske og til dels helt avvisende til behovet for en særskilt HIV-lov. En gjennomgående begrunnelse var at sunnhetsloven, straffeloven og lov om psykisk helsevern ga tilstrekkelig grunnlag for bruk av tvangsforholdsregler i de få tilfeller der dette kunne være aktuelt. Det ble også pekt på at arbeidet med en ny, generell smittevernlov allerede var kommet langt, og at det ville være uheldig å komme med en særlov om HIV i mellomtiden. I forbindelse med Stortingets behandling av St meld nr. 29 (19987-98) Om HIV/AIDS-epidemien, var Stortinget innstilt på at nye rettsregler (rettssikkerhetshensyn, tvang mv) når det gjaldt HIV kom i den nye smittevernloven og ba om at dette arbeidet ble prioritert. Det ble med dette ikke noe av en egen HIV-lov i Norge.

1990 NOU 1990:2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer

Den siste særloven på smittevernfeltet (vaksinasjonsloven) ble gitt i 1954. Fra da av og inntil begynnelsen av 1980-årene da HIV-epidemien ble kjent, var det ingen offentlig diskusjon av betydning angående de tvangsforholdsregler som den eksisterende lovgivningen ga hjemmel for å ta i bruk. At en slik diskusjon ikke oppsto kan ha sammenheng med at det sjelden var en situasjon som aktualiserte at spørsmålet om bruk av tvang ble satt på spissen.

Da HIV-epidemien ble kjent i Norge i 1983 – med de dystre prognosene som ble gitt den gang – kom det en diskusjon om hva myndighetene skulle gjøre for å demme opp for en fortsatt spredning, og om den norske lovgivningen var et brukbart instrument i denne sammenhengen. Diskusjonen har gått høyt mellom fagfolk, mellom fagfolk og myndigheter, mellom myndigheter og organisasjoner, presse og publikum. I løpet av disse årelange diskusjonene ble alle tvangsforholdsregler som var kjent fra daværende smittevernlovgivning brakt fram på nytt. Dette var en diskusjon som Norge delte med mange andre land, og som ble tatt opp i internasjonale fora. Noen ønsket at hele befolkningen skulle undersøkes for HIV, andre ønsket obligatorisk testing av risikogrupper.

1995 Lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven)

Regjeringen la i mai 1993 fram forslag til ny smittevernlov (Ot prp nr 91 (1992-93)). Pga stor arbeidsmengde rakk ikke Stortinget å behandle lovforslaget våren –93. Forslaget ble så lagt fram på nytt i januar 1994 (Ot prp nr 29 (1993-94). Begge lovutkastene bygget på NOU 1990:2. Loven trådte i kraft 1. januar 1995.

Smittevernloven er en generell lov som gjelder for alle smittsomme sykdommer. Loven er også generell fordi den omfatter både personrettede og objekt/- miljørettede tiltak. Smittevernarbeidet omfatter både å forebygge at smittsomme sykdommer oppstår og brer seg i befolkningen/samfunnet og å gi smittvernhjelp (diagnostisering, behandling og oppfølging) til den enkelte pasient. Loven omfatter mao både forebyggende og kurative helsetjenester og er et viktig lovgrunnlag for folkehelsearbeidet i Norge.

Det skilles mellom allmennfarlige og øvrige smittsomme sykdommer. HIV hører til under allmennfarlige smittsomme sykdommer. En rekke av lovens bestemmelser gjelder bare for disse sykdommene. Dette er bl a bestemmelser om informasjon og personlig smittevernveiledning, unntak fra taushetsplikt, undersøkelse av smittede personer, smitteoppsporing, plikter for personer med allmennfarlige smittsomme sykdommer, tvangstiltak og utvidet rett til smittevernhjelp.

Etter loven er det særlig fire hovedvilkår som går igjen, og som må oppfylles:

  1. Foruten å være et hovedprinsipp i loven, er frivillig medvirkning gjort til et utrykkelig vilkår for iverksetting av tiltak.
  2. For det andre må ethvert tiltak ha en klar medisinsk-faglig begrunnelse.
  3. For det tredje må tiltaket være nødvendig av hensyn til smittevernet.
  4. For det fjerde må tiltaket framstå som tjenlig ut fra en helhetsvurdering.

Gjennomføring av tvang skal alltid avgjøres av den nasjonalt opprettede smittevernsnemnda.

Det vises ellers til et eksemplar av smittevernloven som er vedlagt.

1.5 When was the first AIDS related NGO founded (on regional or national level) or when did existing NGO´s include or concentrate their activities on HIV/AIDS related matters? What was the reason for the founding and development of NGO´s in this area?

Representanter for det homofile miljøet tok tidlig et ansvar for det HIV-forebyggende arbeidet og ble allerede fra 1983 organisert gjennom et eget helseutvalg for homofile (Helseutvalget for homofile (HU) som det fortsatt heter). HU ble først etablert i Oslo, men fikk tidlig aktiviteter i andre byer og lokalmiljøer.

Personer innen det homofile miljøet var tidlig på 80-tallet godt informert om HIV-epidemien gjennom kontakt med fagmiljøer og deltaking på konferanser i USA. Det var også en del som reiste på egen hånd og hadde kontakt med homofile miljøer i USA hvor HIV var utbredt. Profesjonelle helsearbeidere med bakgrunn i det norske homofile miljøet, kom raskt inn i sentrale offentlige posisjoner, fattet sterk interesse for det forebyggende arbeidet og hadde gode muligheter til å delta aktivt i utviklingen av det. Som et ledd i det forebyggende arbeidet ble det etablert et samarbeid mellom HU, Helsedirektoratet og Oslo helseråd. HU har vært og er fortsatt en hovedsamarbeidspart for helsemyndighetene i det HIV-forebyggende arbeidet når det gjelder menn som har sex med menn (homofile og bifile menn).

1.6 When was treatment for HIV/AIDS patients first available and put in practice? Which antiretroviral therapy was available and for whom was/is it accessible?

I St meld nr 29 (1987-88) Om HIV/AIDS-epidemien (29. januar 1988) sies det bl a at helbredende/kurativ behandling for HIV-infeksjon og AIDS ikke finnes, men at det er tatt i bruk nye medikamenter med klinisk effekt på forløpet av AIDS og annen alvorlig HIV-infeksjon. (bl a Zidovurin, tidligere kalt AZT) Det går fram at flere nye medikamenter trolig vil bli tatt i bruk i løpet av kommende 2-års periode (dvs 88-89). Stortingsmeldingen antar at behandlingsformene også i framtiden vil være kompliserte, komplekse og kostbare samtidig som de ikke er helbredende.

Stortingsmeldingen slo fast at HIV-relaterte sykdommer og AIDS ikke står i noen særstilling i forhold til kommunenes og fylkeskommunenes ansvar og plikter for planlegging, utbygging og drift av tiltak, tjenester og institusjoner som følger av helselovgivningen (lov om sykehus, lov om helsetjenesten i kommunene og sunnhetsloven av 1860). Mye av helselovgivningen er endret siden 1988. Kommunehelsetjenesteloven av 1982 gjelder fortsatt, men det ble vedtatt ny smittevernlov i 1995 og ny lov om spesialisthelsetjeneste i 1999. Denne lovgivningen gjelder på samme måte for personer med HIV/AIDS som for andre med behov for helsetjenester i Norge.

Ettersom HIV/AIDS-epidemien på mange måter har vært et Oslo-fenomen, har det spesielt vært to sykehus i Norge som har behandlet personer med HIV og AIDS – det statlige Rikshospitalet og Norges største sykehus, Ullevål sykehus (Oslo fylkeskommune) som begge ligger i Oslo. I 1987/88 ble imidlertid samtlige regionsykehus og større sentralsykehus i Norge gitt økonomiske muligheter til å ruste seg opp på dette feltet. Det ble bevilget flere hundre millioner kroner til dette i epidemiens tidligere fase.

I løpet av 1996 ble kombinasjonsbehandling med antivirale midler tilgjengelig i Norge. Det brukes to typer antivirale midler: Nukleosidanaloger (bl a zidovudin) og HIV-proteasehemmere. Åtte ulike antivirale midler var registrert i 1998. HIV-infeksjon er klassifisert som en allmennfarlig smittsom sykdom. Dette innebærer bl a at diagnostisering, behandling og oppfølging er gratis for pasienten. Smittevernloven omfatter alle som oppholder seg i Norge slik at alle i utgangspunktet har samme tilgang til diagnostisering, behandling og oppfølging i helsetjenesten når det gjelder HIV/AIDS. Det vises ellers til kapittel 9.

1.7 When was the first needle exchange programme or any other low threshold measure for IDU´s implemented?

Pga den epidemiologiske utviklingen i Norge ble det tidlig fokusert på injiserende stoffmisbrukere som risikogruppe. I 1987-88 ble det bevilget betydelige midler over daværende handlingsplan til opprettelse av nye behandlingsplasser og styrking av eksisterende tiltak for stoffmisbrukere, styrking av oppsøkende og polikliniske tiltak, tiltak for stoffmisbrukere i fengsler, informasjonstiltak og kvalifisering av personell. En var samtidig opptatt av å bedre tilgjengeligheten på rene sprøyter og kondomer i denne målgruppen.

I 1989 ble Aidsinformasjonsbussen (Sprøytebussen/"Bussen") i Oslo etablert. Bakgrunnen var den raske HIV-smittespredningen blant injiserende stoffmisbrukere, og at apotekene i Oslo sluttet å selge sprøyter til disse for å få kommunen til å etablere ordninger som bedre imøtekom etterspørselen. Sprøytebussen har hele tiden vært en samfinanisering mellom Oslo kommune og staten. Det vises ellers til evaluering av tiltaket, jf underkapittel 7.7.

1.8 Is there a significant shift from giving HIV/AIDS policy a special status and priority in health policy to a more normalised/equal status among other health problems? (Please give references.)

Som det går fram av omtalen i punkt 1.6 ovenfor, har en i Norge valgt å vektlegge HIV/AIDS-relaterte spørsmål og problemstillinger litt ulikt. Når det gjelder diagnostisering, behandling og oppfølging av HIV-positive og AIDS-syke er dette forutsatt å være en integrert del av hhv kommune- og fylkeshelsetjenesten og smittevernarbeidet. Når det gjelder HIV/AIDS-forebyggende arbeid skal dette også være en integrert del av kommunenes plikter etter helselovgivningen. Både kommunehelsetjenesteloven og smittevernloven er meget klar når det gjelder kommunenes plikter på dette området. Samtidig har en i Norge valgt å ha statlige handlingsplaner fulgt av øremerkede bevilgninger som Stortinget bevilger årlig. Den handlingsplanen vi har nå utgår ved utløpet av år 2000 og er den tredje siden midten av 80-tallet. Daværende helseministers forord til nåværende handlingsplan er ganske klart når det gjelder aktualiteten av en ny handlingsplanperiode. Han uttaler her at han regner med at denne handlingsplanperioden blir den siste i rekken, og at sentrale helsemyndigheter, regional statsforvaltning, fylkeskommuner og kommuner etter år 2000 vil ta like forsvarlig vare på det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet som de ellers er pålagt å gjøre på smittevernfeltet gjennom smittevernloven. Sosial-og helsedepartementet har nylig engasjert Rogalandsforskning til å evaluere gjennomføring av handlingsplanen. En av målsettingene med evalueringen er nettopp få et bedre grunnlag for å vurdere hvilken form og hvilket innhold den nasjonale HIV/AIDS-forebyggende politikken og strategien skal få i framtiden.

Det kan også nevnes at det fra flere hold – leserinnlegg og radio- og TV-intervjuer med bl.a. HIV/AIDS-aktivister og organisasjoner, møter mellom norske helsemyndigheter og NGO’er, internasjonale fora – diskuteres en "alminneliggjøring" av HIV/AIDS-politikken samt "alminneliggjøring" av personer med HIV og AIDS i retning av personer med kronisk sykdom, funksjonshemming ma. Ikke minst utviklingen siden 1996 når det gjelder behandling av HIV-positive og AIDS-syke har satt fart i denne diskusjonen.

2 General policy on HIV/AIDS

2.1 Please list the current aims and main goals of the general policy on HIV/AIDS in your country.

De viktigste målsettingene med det atferds- og holdningsskapende arbeidet for å forebygge HIV/AIDS har under alle handlingsplanperiodene vært:

  • Å gi befolkningen kunnskap om HIV/AIDS.
  • Å forebygge smittefarlig atferd.
  • Å forebygge diskriminering og utstøtning av smittede og personer i risiko.
  • Å øke kompetansen hos helse- og sosialpersonell.

I tillegg har prinsippet "Følg viruset" vært en viktig strategi i arbeidet. Se også omtalen i kapittel 7.

Det har siden HIV/AIDS-epidemien ble merkbar i Norge tidlig på 80-tallet, vært et utstrakt samarbeid mellom helsemyndighetene på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå med organisasjoner og enkeltpersoner som har engasjert seg i det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet. Strategier og tiltak har i meget stor grad vært planlagt og utviklet i et forpliktende samarbeid og i hovedsak vært drevet av frivillige organisasjoner. Dette er spesielt understreket i handlingsplanen.

Handlingsplan mot HIV/AIDS-epidemien 1996-2000 omfatter 2 hovedmål, 12 delmål, 12 resultatmål og i alt 59 tiltak.

Hovedmål

  1. I løpet av perioden 1996-2000 skal antall HIV-nysmittede reduseres i forhold til perioden 1990-1995. (10 delmål)
  2. I løpet av perioden 1996-2000 skal personer med HIV og AIDS få bedret sin livskvalitet og forlenget levetid sammenliknet med perioden 1990-1995. (2 delmål)

Når det gjelder reduksjon av nysmitte knytter delmålene seg til:

  • Reduksjon av nysmitte først og fremst i kjente risikogrupper, men også blant heteroseksuelle.
  • Sørge for at blod og andre humane produkter ikke inneholder HIV.
  • Sørge for fortsatt god overvåking av HIV/AIDS-epidemien.
  • Øke antall utførte HIV-tester blant personer med risikoatferd.
  • Øke kondombruken blant personer med risikoatferd bla ved bedre tilgjengelighet.
  • Lette tilgangen på rene sprøyter.
  • Redusere forekomsten av seksuelt overførbare sykdommer.
  • Vedlikeholde befolkningens kunnskap om HIV/AIDS. Spesielt er ungdom og fremmedspråklige målgrupper.
  • Bedre kunnskapsgrunnlaget om hvilke forebyggende virkemidler som virker.

Når det gjelder tiltak overfor personer med HIV og AIDS knytter delmålene seg til:

  • Bedre de økonomiske og sosiale vilkårene for disse gruppene. Ikke gjennom noen form for særomsorg, men å bidra til god informasjon om rettigheter og bedre tilgjengelighet i helse-, sosial- og trygdeapparatet.
  • Holdningsskapende arbeid overfor personell som kommer i kontakt med personer med HIV og AIDS for å hindre diskriminering m v. Opprettholde kompetansen blant helse- og annet personell i behandling og omsorg for gruppen.
  • Bedre medisinsk behandling med dokumentert effekt av personer med HIV og AIDS.
  • Stimulere forskning som kan øke kunnskapen om faktorer som påvirker HIV-infeksjonens forløp.
  • Spesiell fokusering på HIV-positive og AIDS-syke kvinners helse- og livssituasjon.
  • Styrke HIV-positives og AIDS-sykes sosiale nettverk gjennom bl a økonomisk støtte til organisasjoner for HIV-positive.

Det er viktig å være klar over at hovedmål 2, delmål, resultatmål og tiltak ikke omfatter konkrete tiltak knyttet til medisinsk behandling og oppfølging i helsevesenet. Den årlige øremerkede bevilgningen som følger handlingsplanen, er ikke forutsatt brukt til f eks utgifter til medikamentell behandling, sykehusopphold, kurative kommunehelsetjenester m v. Dekning av slike utgifter skjer på samme måte som for andre helsetjenester gjennom refusjon fra Folketrygden og rammeoverføringer til hhv fylkeskommuner og kommuner.

2.1.1 Is there any predominant influence of either the Parliament, or governmental co-ordination, or non-governmental initiatives, or the law and justice system, or the churches, on HIV/AIDS policy?

Ikke i merkbar grad. Etter så mange år med en nasjonal politikk for HIV/AIDS-forebygging samt en gunstig og stabil epidemiologisk situasjon i forhold til svært mange andre land og verdensdeler, er oppmerksomheten rundt HIV/AIDS-problematikken liten. Stortinget behandler årlig Regjeringens forslag til øremerkede midler til det forebyggende arbeidet, men ellers er det få saker som angår HIV/AIDS som legges fram for Stortinget. Et unntak kan være spørsmål til Stortingets spørretime, men også her har det vært liten aktivitet de siste årene.

2.1.2 Did you observe or do you expect a significant change of policies following the last national elections or changes in government?

Nei. Den HIV/AIDS-forebyggende politikken har i hovedsak vært den samme siden midten av 80-tallet til tross for regjeringer med ulik politisk bakgrunn og sammensetning. Det forventes ingen større endringer ved kommune- og fylkestingsvalget høsten 1999.

2.1.3 Is there any theoretical framework behind the general policy (like e.g. the Health Belief Model, the Social Cognitive Theory, the Theory of Reasoned Action, or the Diffusion Theory)?

Nei.

2.1.4 Is there any other important factor(s) of influence on your countries policy to mention?

Nei.

2.2 Is there a strategic plan or any other national document available, which describes the HIV/AIDS politics and policy? (Please send a copy of the actual version).

Vedlagt følger Sosial- og helsedepartementets Handlingsplan mot HIV/AIDS-epidemien 1996-2000 (24.9.1996). En kortversjon oversatt til engelsk, fransk og spansk følger også. Det er viktig å merke seg at disse oversatte versjonene er rettet mot fremmedspråklige i Norge.

2.3 How are national policies formulated?

Arbeidet med Handlingsplan mot HIV/AIDS-epidemien 1996-2000 er et godt eksempel på hvordan vi arbeider i Norge. Det ble organisert slik:

Sosial- og helsedepartementet hadde leder og sekretariat for en styringsgruppe med deltakelse fra Folkehelsa og Helsetilsynet. Det var knyttet en stor referansegruppe til arbeidet. Referansegruppen besto av ca 40 deltakere fra et bredt spekter av aktører og interessenter (frivillige organisasjoner, fylkesleger, sykehus, primærhelsetjenesten, Utekontaktene, innvandrermiljøer m v). Det ble avholdt 4 plenumsmøter mellom referansegruppen og styringsgruppen. Referansegruppen var også invitert til Norges forskningsråd’s presentasjon av et evalueringsprosjekt om det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet fram til 1995. Svært mye av det som står i handlingsplanen gjenspeiler at mange har deltatt i arbeidsprosessen, og at det har vært store gjennomslagsmuligheter under veis.

2.3.1 Please describe the influence, if any, from vulnerable groups on national policies.

Det vises til omtalen i kapittel 1, innledningen til underkapittel 2.3 og til andre deler av rapporten.

2.3.2 Are international organisations’ (EU, UNAIDS, WHO, etc.) policy recommendations instrumental to policy changes in your country? If yes, please describe.

Både og. Norge deltar i fem av EUs folkehelseprogrammer hvorav et gjelder forebygging av AIDS og visse andre smittsomme sykdommer. Folkehelsa deltar i flere internasjonale programmer og prosjekter på smittevernområdet. Helsedirektøren er medlem av WHOs styre og representerer der Norge (member of the Executive Board). Helsetilsynet har i mange år deltatt i internasjonalt HIV/AIDS-arbeid både gjennom WHO og UNAIDS i samarbeid med Utenriksdepartementet og NORAD. Helsetilsynet har for tiden et samarbeidsprosjekt med Botswana om bl a HIV/AIDS. I hvilken grad internasjonal kontakt (muntlig eller skriftlig) har påvirket og påvirker norsk HIV/AIDS-politikk er vanskelig å måle.

2.3.3 Is there any other country, which influenced your national policy in terms of being used as a model? If so, which?

Ikke noe spesielt land, men vi har opp gjennom årene hentet kunnskap, inspirasjon og ideer fra Danmark og Sverige som har både likhetstrekk og ulikhetstrekk med Norge.

2.4 Please describe the development of policy since the emergence of the HIV epidemic and identify relevant influences contributing to evident changes.

2.4.1 Are there some links with policies and practices concerning other communicable diseases (STD's, viral Hepatitis, TB etc.) If yes, please describe.

Ja. Også i Norge er vi blitt mer opptatt av å se forebygging av HIV/AIDS og forebygging av seksuelt overførbare sykdommer under ett. Mye av det HIV/AIDS-forebyggende arbeid vil være en del av det forebyggende arbeidet overfor seksuelt overførbare sykdommer og Hepatitter og omvendt. Dette kommer til uttrykk i handlingsplanen, og hvordan det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet er organisert sentralt.

2.4.2 Are there links with other subjects of health promotion/education (sexual education, prevention of unwanted pregnancies etc.). If yes, please describe.

Ja. Vi har i mange år hatt handlingsplaner for forebygging av uønskede svangerskap og abort, og det har hele tiden vært en forutsetning at samme type innsats overfor samme målgrupper skal samordnes med Handlingsplan mot HIV/AIDS-epidemien. Dette er særlig aktuelt overfor ungdom gjennom skole og undervisning. Her har vi ikke lykkes så godt som vi burde ha gjort.

2.5 Has there been an evaluation process of national prevention measures? Who is responsible for those evaluations (independent or external body, etc.)? (Please send a copy of one of the recent national evaluation reports).

Helsetilsynet fikk i 1994-95 evaluert det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet fram til 1994. Evalueringen skjedde via Norges forskningsråd som satte oppdraget ut til Rogalandsforskning, Hemil-senteret, Universitetet i Bergen og Institutt for sosiologi, Universitetet i Oslo.

Det er de siste par årene foretatt uavhengige evalueringer av flere av de mer omfattende organisasjonene og tiltakene. Her kan nevnes evaluering av HIV-forebyggende arbeid overfor menn som har sex med menn i regi av HU og Pluss, evaluering av Aidsinformasjonstelefonen og Aidsinformasjonsbussen ("Bussen").

Departementet har i høst gitt Rogalandsforskning i oppdrag å foreta en uavhengig evaluering av gjennomføring av politikken i Handlingsplan mot HIV/AIDS-epidemien 1996-2000. Det skal foreligge en delrapport innen utgangen av 1999, hovedrapporten skal foreligge innen 1. desember 2000. Samtlige av disse evalueringen er fullfinansiert over den øremerkede HIV/AIDS-bevilgningen og har skjedd etter oppdrag fra enten departementet eller Helsetilsynet. Evalueringene har skjedd via profesjonelle forsknings-/evalueringsmiljøer.

Enkelte av de frivillige organisasjonene har på eget initiativ fått foretatt evaluering av sider ved sin virksomhet. Også disse evalueringen er finansiert over den statlige bevilgningen. Vedlagt følger noen evalueringsrapporter. Det vises ellers til underkapittel 7.7 om Aidsinformasjonsbussen.

2.6 Are some national policies triggered from the bottom (vulnerable groups, communes or regions)? How?

Det vises til omtalen under flere av punktene ovenfor. Risikoutsatte grupper har hele tiden vært involvert i det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet og ofte tatt initiativet til å starte opp et tiltak.

I den tidligere fasen av epidemien skjedde det oftere at kommuner, fylkeskommuner, fylkesleger, Utekontaktene m v tok initiativ til strategier og tiltak. Spesielt har Oslo kommune vært aktiv pga det store omfanget epidemien har i Oslo sammenliknet med resten av landet.

Afrikanske miljøer har siden sommeren 1996 vært aktive, etter hvert godt støttet av statlige helsemyndigheter.

3 Institutional structures of policy implementation

3.1 Which institutions/organisations are responsible for policy implementation (on the national and/or on the regional and/or on the local level) and how do they have policy implemented? What are their roles (auditing, enforcement, limitations, etc.)?

Sosial- og helsedepartementet har ansvaret for utforming av nasjonal politikk, tildeling av midler til underliggende etater og samordning av det nasjonale HIV/AIDS-forebyggende arbeidet. Helsetilsynet og Folkehelsa er delegert ansvaret for å sette politikken ut i livet. Helsetilsynet tildeles mesteparten av Stortingets årlige bevilgning til formålet. Disse midlene tildeles videre etter søknad til frivillige organisasjoner, Aidsinformasjonstelefonen, Aidsinformasjonsbussen, Oslo kommune, Utekontaktenes ressursgruppe for AIDS, fylkesleger m v. Helsetilsynet har forvaltningsansvaret overfor stønadsmottakerne, gir faglig råd og veiledning og følger opp regnskaps- og faglige rapporter. Folkehelsa driver egen forsknings- og utredningsvirksomhet, overvåkingssystemet MSIS, informasjons- og opplysningsvirksomhet mv.

Nytt av året er at fylkeslegen i Oslo har fått ansvaret for å følge opp en rekke av aktørene som driver forebyggingsarbeid i Oslo.

Vi har liten oversikt over hva som skjer i den enkelte kommune. HIV/AIDS-problematikken er ikke like aktuell i alle landets kommuner, og kommunene prioriterer selvfølgelig de områdene som er mest presserende i egen kommune. Vi vet at smittvernarbeidet- og beredskapen ikke er like god overalt, og at det flere steder er vanskelig å skaffe faglig kompetanse og kontinuitet i helsetjenesten. Det er derfor en stor utfordring å hjelpe kommunene opp til også å kunne oppfylle sine oppgaver på dette feltet så godt som mulig. Det vises ellers til tabell 7.4.

3.2 How are the roles distributed between different types of organisations (public institutions/NGOs) and between national, regional and local levels? Is there a co-ordination between the different levels?

Det vises til tabell 7.4 og til handlingsplanen hvor hvem som har hovedansvar, støtteansvar m v er listet opp for hvert del- og resultatmål.

Som nevnt flere steder tidligere i rapporten drives så å si alt HIV/AIDS-forebyggende arbeid av eksterne aktører. Bortsett fra Folkehelsas arbeid (se 3.1 og tabell 7.4) driver statlige institusjoner ikke aktivt med dette, men kanaliserer ressurser og faglig ekspertise til 1) frivillige organisasjoner, 2) kommunale aktører og 3) fylkeslegene.

Tidligere hadde Helsetilsynet faste årlige møter med fylkeslegene, men behovet for dette er i liten grad til stede ettersom epidemien i Norge er stabil og aktiviteten rundt om i landet redusert.

Det finnes ikke nå et fast etablert koordinerende forum hvor de ulike aktørene kan treffes, men departementet har tatt sikte på å avholde to faste møter per år hvor ting av felles interesse kan drøftes. Stønadsmottakerne har løpende kontakt med Helsetilsynet og har også tidvis direkte kontakt med departementet. Flere av de største stønadsmottakerne har hatt møter med helseministeren i konkrete saker.

3.3 Are there structural deficiencies, or barriers? If yes, please describe.

Det vil være ulike meninger om dette. Det vises til kapittel 12 om hvordan HIV/AIDS-politikken oppfattes. Her pekes det på enkelte problematiske sider sett fra statens side.

Like viktig å bruke tid og ressurser på å avvikle som å igangsette

Da HIV/AIDS-epidemien var vurdert som et større samfunnsmessig problem, og det ble bevilget store beløp til forebygging, gjenspeilte dette seg bl a i romslige personellressurser. Den stabile og relativt gunstige situasjonen vi har fått, har rimelig nok ført til reduksjon i både samfunnsmessig og politisk engasjement med de følger det har fått for statlig ressursbruk. Dette gjelder også reduksjon i penger og personell på sentralt nivå. Dette synes å være en rimelig utvikling. Men det er mulig at det nå i den fasen vi er inne i, med avvikling av til sammen 15 års statlige handlingsplaner, burde settes inn mer personellressurser for å forberede avviklingen og overgangen til noe nytt på en god og faglig forsvarlig måte. Svært mye av det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet i Norge har hatt karakter av å være prosjekter som ikke er fulgt opp etter at prosjektet er avsluttet. Mye har ikke satt spor etter seg og blitt til varige tiltak. Vi håper bl a at evalueringen vil bidra til en god og ryddig overgang fra prosjekt til prosess.

Uklare ansvars- og oppgaveforhold mellom statlige helsemyndigheter

Det statlige ansvaret for smittevernet, herunder HIV/AIDS har over mange år vært preget av en viss uklarhet. Selv om vi i handlingsplanen har forsøkt å plassere hovedansvar, med- og støtteansvar for del- og resultatmål og tiltak, gjenstår det fortsatt et oppryddingsarbeid. Hva skal SHD, hva skal Folkehelsa, hva skal Helsetilsynet ha ansvaret for i tiden framover?

Gap mellom ønsker og statlige bevilgninger

I epidemiens tidligere faser under de to forrige handlingsplanene var det rikelig med statlig støtte. Det var lett å få penger til et prosjekt, det var gode betingelser for prøving og feiling. År etter år var det store statlige beløp som ikke ble brukt og som kunne overføres til neste år. Nå er situasjonen den motsatte. Det er lite rom for å prøve ut noe nytt dersom en ikke samtidig avvikler/reduserer noe annet. Det vil si at vi på mange måter står på stedet hvil og har små ressurser til å være innovative.

Forholdet mellom statlige helsemyndigheter og frivillige organisasjoner

Noen av de frivillige organisasjonene ønsker å være knyttet direkte opp mot departementet i stedet for Helsetilsynet. De store frivillige organisasjonene som helt eller delvis er finansiert over statsbudsjettet er naturlig nok engstelige for hva de vil motta i økonomisk støtte fra år til år. De er alle meget bekymret for hva som vil komme til å skje fra 2001 når handlingsplanperioden er over. Flere av organisasjonene har de siste par år sendt inn klager på søknad om stønad. Det har også vært iverksatt aksjoner overfor Stortinget og Stortingets Sosialkomite.

Konkurranse mellom organisasjonene

Det er en viss konkurranse mellom de største stønadsmottakerne om statlige midler, og det har også vært tilløp til konkurranse om tiltak på samme område. Det har over lengre tid vært kritisert fra ulike hold at forebyggende arbeid overfor menn som har sex med menn gjennom HU er så høyt prioritert, mens andre organisasjoner som retter seg mot andre målgrupper nedprioriteres.

Vil kommunene prioritere det HIV/AIDS-forebyggende arbeidet?

Det vises til omtalen under underkapittel 3.1.

Usikkerhet om politikk og strategier fra 2001

Vi er alle usikre på hva som vil komme til å skje fra 2001. At staten skal ha en HIV/AIDS-politikk og strategier for å sette den ut i livet, er hevet over tvil. Men form, innhold, organisering og finansiering er ikke klart.

4 Please summarise the legal aspects regarding:

Den norske straffeloven er en generell lov. Det er ikke tatt inn noen særskilt bestemmelse når det gjelder HIV/AIDS, men å utsette en annen bevisst for seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom etter smittevernloven § 1-3 nr. 3 jf nr. 1 anses alltid som betydelig skade på legeme og helse etter straffelovens kapittel 19 Forbrytelser mod Sædeligheten. (Straffeloven 1902 22. mai Nr. 10) og rammes av loven. HIV er en allmennfarlig smittsom sykdom. Det har vært meget få slike saker i Norge. Siden 1995 1 sak.

Den norske smittevernloven er også en generell lov som ikke har noen særskilte bestemmelser om HIV/AIDS. Den norske folketrygdloven er omtalt i 9.3. Loven gir rett til ytelser til alle som er bosatt legalt i Norge.

4.1 Drug use (pharmaceutical regulations, criminal acts or customs regulation)

Straffeloven § 162 straffer som narkotikaforbrytelse med bøter eller med fengsel den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, oppbevarer, sender eller overdrar stoff som regnes som narkotika.

Legemiddelloven bestemmer at Kongen fastsetter hvilke narkotiske stoffer som kommer inn under loven. Det gis forskrifter om tilvirkning, omsetning mv. (Legemidelloven 1992 4. desember Nr. 132, kapittel VIII). Tolloven omfatter innførsel av narkotika. (Tolloven 1966 10. juni Nr. 5)

4.2 Homosexual/bisexual behaviour (age of consent, recognition of gay marriages)

Den seksuelle lavalder i Norge er 16 år. Dette gjelder uavhengig av seksuell legning (Straffeloven 1902 22. mai Nr. 10).

Partnerskapsloven som trådte i kraft 1. august 1993 gir to homofile personer av samme kjønn lov til å registrere sitt partnerskap med de rettsvirkninger som følger av loven. Adopsjonslovens regler om ektefeller gjelder ikke for registrert partnerskap. (Partnerskapsloven 30. april 1993 Nr. 40 og Adopsjonsloven 28. Februar 1986 Nr. 8)

4.3 Sex workers (legal status, measures of mandatory health control)

Å selge sex er ikke ulovlig, men blir heller ikke sett på som et inntektsgivende yrke i skattemessig forstand. Det er ikke ulovlig å kjøpe sex, men det er straffbart å tjene penger på andres salg-av-sex virksomhet (hallikvirksomhet). Det er ikke gitt egne regler for helsekontroll og lignende av personer som selger sex. (Straffeloven 1902 22. mai Nr. 10)

4.4 Youth (regulation of legal drug use, sexual behaviour, sex education)

Myndighetsalderen i Norge er 18 år. Da regnes enhver som voksen, med stemmerett, rett til å inngå ekteskap, kan innkalles til å avtjene verneplikt mv. (Vergemålsloven 1927 22. april Nr. 3)

Et unntak er at salg, skjenking eller utlevering av brennevin ikke må skje til noen som er under 20 år. Øl og vin kan imidlertid selges til personer 18 år og eldre. (Alkoholloven 1989 2. juni Nr. 27)

Den kriminelle lavalder er 15 år. Dvs at ingen kan straffes etter straffeloven for handling før fylte 15 år.

Undervisning i seksualitet, samliv mv gis til en viss grad i grunnskolen og er obligatorisk tema i fag i videregående skole. Begge skoleslag er obligatorisk i Norge. (Opplæringsloven 1998 17. juni Nr. 61)

4.5 Migrants (obligations to undergo any form of health screening on entering the country)

Bortsett fra obligatorisk kontroll for tuberkulose, er det ikke pliktig helseundersøkelse ved ankomst til Norge. Innvandrere/flyktninger/asylsøkere gis tilbud om helsesjekk, herunder HIV-test ved ankomst. Det er lettest å nå de som kommer til asyl-/flyktningemottak med slike tilbud. Det understrekes at det er snakk om tilbud, ikke tvang.

The following questions specifically address changes of the legal aspects with respect to HIV/AIDS.

4.6 Have there been changes of laws / regulations as described above in response to HIV/AIDS?

Nei ikke etter at smittevernloven trådte i kraft 1. januar 1995. (Smittevernloven 5. august 1994 Nr. 55) jf innledningen.

4.7 Prisoners (mandatory screening, availability of condoms and needles/syringes)

Ikke obligatorisk testing av HIV-status. Det er forbudt å bruke narkotika i norske fengsler. Mulighet til rensing av sprøyter skal være tilgjengelig i fengsler, men ikke sprøyter. Det er ikke spesiell utdeling av kondomer i norske fengsler.

4.8 People living with HIV/AIDS (disability act, active-discriminatory act etc.)

Det er ingen lover/bestemmelser som gjelder personer med HIV/AIDS spesielt.

4.9 Health care professionals (regulation on hygiene, screening)

Det vises til omtalen under 9.1.

4.10 Other vulnerable groups (specify for example street children, refugees, people with STD’s (sexually transmitted diseases), children in institutions etc.)

Det er ingen nye lovbestemmelser, forskrifter eller lignende som gjelder HIV/AIDS og særskilte grupper.

5 Epidemiology

5.1 How are the epidemiological data on HIV/AIDS in your country fed back to the users, and used or not for decision-making at the different levels of the system (local/com-munal/vulnerable groups, regional/intermediary, national)? If not: reasons, plans?

HIV/AIDS-situasjonen i Norge rapporteres ukentlig i MSIS-rapport som sendes landets leger, sykehus, lokale og sentrale helsemyndigheter, organisasjoner som arbeider med HIV/AIDS, de viktigste nyhetsmedia etc. Rapporten er også tilgjengelig på internett. Minst to ganger årlig presenteres HIV/AIDS- situasjonen mer grundig med analyser og kommentarer vedrørende den epidemiologiske utvikling og anbefalinger om forebyggende tiltak (se vedlagte rapporter). HIV/AIDS-dataene er systematisk presentert i de nasjonale handlingsplaner mot HIV-epidemien og i nasjonale budsjettdokumenter. Dataene presenteres jevnlig i artikler i legetidsskrift og andre fagblad for helsevesenet. HIV/AIDS-dataene presenteres også regelmessig i nyhetsbladet AIDS-info og siteres hyppig i lokale og nasjonale nyhetsmedia.

5.2 Please outline any possible developments in HIV prevention policy arising from:

a) The evolution of the epidemic (in the population at large and among specific groups)

I Norge har man hele tiden forsøkt å prioritere og målrette forebyggende innsats mot de mest utsatte grupper, samtidig som det er lagt vekt på å opprettholde en høy bevissthet om HIV/AIDS i den generelle befolkning. Offentlige handlingsplaner og økonomiske bevilgninger har årlig blitt justert i forhold til den epidemiologiske situasjonen. Se forøvrig kapitlene om forebygging og pkt. 6.3 for nærmere detaljer.

b) The epidemiological trend (prevalence and incidence data on HIV infections, AIDS cases and deaths). Please specify if any changes in the definitions of HIV or AIDS occurred (which, when, and effect in interpretation of data)

Når det gjelder endringer i epidemiologiske trender og konsekvenser for HIV-forebygging se avsnittet over. Norge har hele tiden fulgt den europeiske AIDS-definisjonen. Endringer i diagnosekriteriene har ikke ført til vesentlig økt AIDS-insidens og derved heller ikke påvirket forebyggingsstrategien.

c) Advances in anti-viral therapies (e.g. has the introduction of new drug treatments had any negative effects on HIV prevention interests, support etc. - Please describe)

Den gode effekten av de nye behandlingsformene mot HIV er aktivt markedsført av helsemyndighetene for å stimulere mulig HIV-smittede til å teste seg. Helsevesenet er anmodet om å øke innsatsen for å diagnostisere HIV-positive raskere ved aktiv smitteoppsporing etc. Det kan også se ut som den noe ideologisk betingede motstanden mot HIV-testing ("det er alikevel ingen behandling") innen enkelte risikogrupper og deres interesseorganisasjoner er redusert til fordel for mer aktiv markesføring av det å HIV-teste seg. Det foreligger ingen dokumentasjon av mulige negative effekter for HIV-forebyggingen knyttet til de nye behandlingsformene mot HIV.

d) Other remarks (if any)

Ingen ytterligere kommentar.

6 Surveillance System

6.1 Please describe the surveillance and monitoring system of HIV and AIDS in your country

(Please send a report of the actual situation, if available).

HIV-infeksjon og AIDS overvåkes i Norge av Statens institutt for folkehelse gjennom det nasjonale Meldingssystemet for smittsomme sykdommer (MSIS).

Meldeplikt for HIV-infeksjon ble iverksatt i august 1986 og gitt tilbakevirkende kraft. Alle som er diagnostisert HIV-positive i Norge siden HIV-testingen startet i 1985 er derfor innmeldt. HIV-infeksjon meldes av pasientens lege på eget skjema, men uten angivelse av pasientens navn og fulle fødselsdato. Data som oppgis er kjønn, fødselsmåned og år, bostedskommune, indikasjon for HIV-testen, klinisk tilstand, dato for evt. tidligere negativ HIV-test, samt detaljerte opplysninger om antatt smittemåte, smittested og smittetidspunkt. Meldeskjemaet for HIV-infeksjon sendes ut til den HIV-positives lege fra et av landets fem referanselaboratorier, som alltid skal konfirmere en HIV-positiv prøve. Hvert HIV-meldeskjema er gitt et unikt nummer. Referanselaboratoriet sender samtidig en melding til MSIS som angir hvilken lege som mottar meldeskjemaet, meldeskjemanummeret, pasientens kjønn, fødselsmåned og år, samt evt. tidligere negativ HIV-test hos samme pasient. Dette gir mulighet for å kontakte legen dersom melding ikke er sendt MSIS innen rimelig tid. Meldedekningen er derfor i praksis 100%. Alle innkomne HIV-meldinger blir nøye kontrollert mot tidligere meldinger for å utelukke dobbeltmeldinger. Ved tvil eller der HIV-skjemaet er mangelfult utfylt kontaktes meldende lege.

AIDS har vært meldepliktig i Norge siden de første tilfeller ble diagnostisert i 1983. AIDS meldes på eget skjema og med pasientens fulle navn. I tillegg til kliniske opplysninger om grunnlaget for AIDS-diagnosen gis epidemiologiske opplysninger tilsvarende dem på HIV-meldeskjemaet. Det gis også opplysninger om tidligere HIV-melding slik at denne kan kobles mot AIDS-meldingen. I Norge er AIDS-diagnostikk og behandling i praksis sentralisert til våre fem universitetssykehus eller noen få større sentralsykehus med infeksjonsmedisinske avdelinger. Dette muliggjør tett kontakt mellom MSIS og infeksjonsmedisinere for å sikre 100% meldedekning, god datakvalitet og løpende tilbakemelding om dødsfall blant AIDS-pasientene.

Som ledd i overvåking av HIV-insidens og prevalens i den generelle befolkning innhenter MSIS også løpende data om antall HIV-tester utført ved landets laboratorier samt resultatene av HIV-screening av blodgivere, gravide og militære rekrutter.

Kort om den epidemiologiske situasjonen: Per 31.12.98 er det til MSIS meldt totalt 1869 HIV-positive og 639 tilfeller av AIDS, hvorav 509 er meldt døde. HIV-situasjonen i Norge har på 90-tallet vært svært stabil med vel 100 nye HIV-tilfeller diagnostisert årlig. Den beregnede HIV-insidensen i den norske populasjonen er også rundt 100, fordelt på 40-50 nye tilfeller blant menn som har sex med menn, 10-15 blant sprøytemisbrukere og 20-30 tilfeller blant heteroseksuelle. Insidensen er sannsynligvis svakt økende for heteroseksuelle, for menn som har sex med menn og sprøytemisbrukere har insidensen vært stabil eller svakt redusert. Omfattende utbrudd av hepatitt A, B og C blant sprøytemisbrukere fra 1995 gir bekymring for økende HIV-smitte i gruppen. Screening av blodgivere, gravide og militære rekrutter har ikke vist økende HIV-prevalens på 90-tallet og viser svært lav HIV-utbredelse i den generelle befolkning.

AIDS-insidensen i Norge var frem til 1997 på 50-60 men gikk ned til vel 30 tilfeller i 1997 og 1998. Antall dødsfall av AIDS årlig ble også halvert. Treårs-overlevelsen med AIDS økte fra 20% for de som fikk AIDS-diagnosen før 1996 til 62% for dem som fikk AIDS-diagnosen etter 1996.

Den vedlagte rapporten "Surveillance of communicable diseases in Norway 1998" gir en oversikt over HIV-AIDS situasjonen i landet.

6.2 Describe the strengths and weaknesses: Any parallel system(s), redundancies, etc.?

Vi anser at den norske overvåkingen av HIV-AIDS er optimalt utviklet og tilpasset de muligheter og fordeler som foreligger i et rikt land med en liten, relativt homogen befolkning og med et godt utbygget offentlig helsevesen. Det er lagt vekt på at overvåkingen ikke skal true personvernet eller gjøre det mindre attraktivt for personer med risiko for HIV-smitte å teste seg. Det tette samarbeidet mellom MSIS, laboratoriene og legene som diagnostiserer HIV/AIDS sikrer meget høy kvalitet på de epidemiologiske data. I praksis kan vi med stor grad av sikkerhet beregne HIV-insidens og prevalens og antall udiagnostiserte HIV-smittede både innenfor enkelte risikogrupper og totalt i befolkningen. Det finnes ingen parallell overvåking av HIV/AIDS i Norge. Den anonymiserte HIV-meldingen kan anføres som en mulig svakhet som krever ressurser for å utelukke dobbeltmeldinger. Anonymiseringen begrenser også muligheten for å koble HIV-registeret mot andre registre i forsningssammenheng. Av personverngrunner blir det heller ikke sendt kopi av HIV-eller AIDS-melding til kommunale helsemyndigheter som ved melding av andre alvorlige smittsomme sykdmmer. Dette kan medføre at lokale smittevernleger ikke blir så aktivt innvolvert i HIV-forebygging og oppfølging av HIV-smittede som ønskelig. Likevel anser vi fortsatt at fordelene ved anonymisert HIV-melding overgår ulempene.

6.3 Please outline any possible develoments in HIV prevention policy arising from the Surveillance Systems(s).

Nasjonale og lokale strategier og handlingsplaner for HIV-forebygging har løpende vært relatert til den epidemiologiske situasjonen. Eksempler er et sterkt fokus på risikogrupper som menn som har sex med menn og sprøytemisbrukere fra midt på 80-tallet til økende fokus på heteroseksuell smitte, på 90-tallet særlig relatert til nordmenn som HIV-smittes under opphold i høyendemiske områder eller asylsøkere/innvandrere som kommer til Norge fra høyendemiske områder. Generelt har de statlige øremerkede bevilgninger til HIV/AIDS-forebygging blitt redusert på 90-tallet da epidemien viste seg å få langt mindre utbredelse både i den generelle populasjon og de mest utsatte risikogrupper enn først antatt. Man har imidlertid forsøkt å skåne tiltak for de mest utsatte grupper mot nedskjæringer.

7 Please describe the system of primary HIV prevention in your country (information/ education, counselling, means of protection)

7.1 In terms of strategies, programmes and activities, what are the policy priorities? Are there any gaps between policy priorities and the implementation of those? If yes, please describe and comment on the possible reasons.

Det vises til kapitlene 1- 6 for nærmere omtale av strategier, programmer og aktiviteter og den epidemiologiske situasjonen. Prinsippet "Følg viruset" har vært og er en av strategiene i arbeidet. Prinsippet går ut på å sette inn tiltak der viruset er, eller aller helst der det er stor sannsynlighet for at viruset vil kunne spre seg.

7.2 Are there priority (or special/vulnerable/risk) groups? If yes, what are the policy priorities for those? Are there any gaps between policy priorities and the implementation of those? If yes, please describe and comment on the possible reasons.

7.3 For each of these priority groups what strategies, programmes and activities are they involved in, or how are they approached?

Ut fra "Følg viruset" strategien har vi rangert de ulike gruppene etter risiko:

Menn som har sex med menn (msm) er den gruppen som er blitt høyest prioritert helt siden midten av 80-tallet. Gruppen nås ved ulike informasjonskanaler, blant annet gjennom HU som er finansiert av statlige midler, og som utelukkende jobber med seksuelt overførbare sykdommer. Pluss har egne aktiviteter rettet mot menn som har sex med menn. Ellers har flere andre homofile organisasjoner tiltak rettet mot HIV og AIDS. En månedsavis (Blikk) og et tidsskrift (Løvetann) rettet mot homofile menn og lesbiske kvinner har tidligere jevnlig hatt HIV som tema. Det har den senere tid vært mindre oppmerksomheten om HIV/AIDS i disse publikasjonene.

Injiserende stoffmisbrukere (ism). Nysmitten har de siste årene gått betydelig ned i denne gruppen. Utdelingen av gratis rene sprøyter og kondomer samt returordning for brukte sprøyter antas sammen med injiserende stoffmisbrukeres egen praksis (bl a å være åpne om sin HIV-status og bruke sprøyten sist dersom det ikke er mulig å unngå deling), å være sentrale faktorer for å begrense risikoatferden. Spredning av hepatitt A og B indikerer at det foregår mye sprøytedeling foregår i dette miljøet, og at det er viktig med fortsatt forebyggende arbeide. Sprøyter deles ut gratis eller til lavkost gjennom automater, lavterskeltilbud (helsetjenesten) eller slik som i Oslo, gjennom en mobil enhet ("Bussen"). Kondom og glidekrem blir også delt ut. Se ellers underkapittel 7.7.

En stor del Personer med HIV/AIDS er organisert gjennom den landsdekkende interesse- og selvhjelpsorganisasjonen Pluss - Landsforeningen mot AIDS. Dette var fram til juli 1999, to atskilte organisasjoner med ulike formål – Pluss og Landsforeningen mot AIDS. Pluss har en høy prioritet i det HIV-forebyggende arbeidet. Organisasjonen driver informasjonsarbeid internt og eksternt, fremmer budskap om sikrere sex og kunnskap om det å leve med HIV/AIDS. Organisasjonen har støtte- og omsorgsfunksjoner for sine medlemmer og arbeider dermed forebyggende på flere måter. Landsforeningen mot AIDS har vært en paraplyorganisasjon for større og mindre medlemsorganisasjoner av mange slag og har primært hatt som formål å mobilisere befolkningen, øke kunnskapen om HIV/AIDS gjennom informasjons- og opplysningsvirksomhet mv. Den nye organisasjonen har begge disse målsettingene. Pluss-LMA er sentral i å gi personer med HIV/AIDS et åpent ansikt utad.

Asylsøkere, flyktninger og innvandrere med begrenset kjennskap til norsk språk og kultur har hatt vanskeligere for å tilegne seg kunnskap om HIV/AIDS enn den norske befolkningen. En del av personene i denne kategorien kommer fra land med høy forekomst av HIV og kan selv være smittet. Det er viktig at denne gruppen møtes i forhold til sine behov ved ankomst til landet. Fremmedspråklige informasjons- og helsearbeidere har i flere år reist rundt på asylmottak og undervisningssteder for innvandrere og gitt informasjon om HIV/AIDS og smittevern. I afrikanske miljøer har det de senere årene vært gjort mange tiltak for å spre kunnskap om HIV/AIDS. Det meste har skjedd gjennom oppsøkene virksomhet av afrikanere i relevante miljøer og fora. African Health Team (Olafiaklinikken, Oslo kommune) og Oslo Røde Kors Internasjonale Senter er sentrale i dette arbeidet.

Sexarbeidere er viktig å nå ettersom mange som prostituerer seg også er injiserende stoffmisbrukere. Prostituerte som har mange kunder kan utgjøre en potensiell stor risiko i forhold til videresmitte av HIV ved ubeskyttet sex. Vi har sett lite smittespredning her i landet fra dette miljøet og legger stor vekt på at det forebyggende arbeidet her skal vedlikeholdes. I tillegg til de ordinære kommunale tiltakene som jobber med denne gruppen, arbeider PION (Prostituertes Interesseorganisasjon i Norge), med HIV/AIDS. Det drives oppsøkende arbeid i ulike miljøer av kvinner som selv er prostituerte; bl. a. på gata, inne på massasjeklubber og i forhold til utenlandske kvinner som prostituerer seg i Norge. Det arbeides også HIV-forebyggende i forhold til gutteprostitusjon. Et annet aktivt miljø er PRO-senteret i Oslo. Senteret er et kompetansesenter for prostitusjonsspørsmål i Norge og driver dag- og natthjem for prostituerte.

Bistandsarbeidere. På midten av 90- tallet ble det funnet en del HIV-positive bistandsarbeidere som var heteroseksuelt smittet. Dette har vært personer som har hatt langtids arbeidsopphold i land med høy forekomst av HIV, og hvor risikoen for å bli smittet dermed er forhøyet. Gjennom en egen handlingsplan i samarbeid mellom NORAD, ble det utarbeidet metoder for å gjøre bistandsarbeidere som skulle på langtidsopphold i land med høy forekomst av HIV, bedre i stand til å beskytte seg mot viruset.

Injiserende misbrukere innsatt i fengsler. Bruk av narkotiske stoffer er ikke tillatt i norske fengsler. Det er derfor heller ikke legal tilgang på rene sprøyter i fengslene. Det er likevel kjent at det injiseres narkotiske stoffer i fengslene. Helsemyndighetene har arbeidet med å nå fram med forebyggende tiltak for å hindre smittespredning i fengslene. Rensing av brukt sprøyteutstyr har vært ett av tiltakene.

Helsearbeidere. Denne gruppen er under risiko for HIV smitte primært gjennom eventuelle stikkskader i arbeidet. De generelle hygieniske tiltakene og arbeidsteknikkene skal være så gode at de hindrer blodsmitte i arbeidssituasjonen. Helsearbeidere skal også være kjent med sekundær profylakse og har tilbud om posteksponensiell profylakse, jf kapittel 9.

Ungdom har i liten grad blitt smittet av HIV i Norge. Om lag 50 000 ungdom debuterer seksuelt hvert år og helsemyndighetene har sett det som sentralt at den oppvoksende generasjon har basiskunnskap om seksuelt overførbare sykdommer slik at de vet hvordan man kan beskytte seg mot bl a HIV. Informasjonen skjer hovedsakelig via skole, sosial- og helsetiltak rettet mot gruppen. I mange kommuner er det etablert egne helsestasjoner for ungdom som bl a tar opp SOS – og HIV/AIDS-problematikk. I skole inkluderer undervisningen om seksualitet og forebygging av uønsket graviditet også seksuelt overførbare sykdommer (SOS) deriblant HIV. Utekontaktene arbeider spesielt for å nå risikoutsatt ungdom.

Den generelle befolkning. Helsemyndighetene ser det som sentralt at befolkningen som helhet skal ha god kunnskap om hva HIV er, og hvordan viruset smitter og ikke smitter. Den seksuelt aktive delen av befolkningen skal ha kunnskap om hvordan man kan beskytte seg. Befolkningen oppdateres på endringer i smittemønster slik at man har en mulighet for å ha innsikt i hvilken risiko man eventuelt utsetter seg for. Årlig markeres UNAIDS’ Verdens AIDS-dag over hele landet. Dette er den største årlige markeringen i forhold til HIV/AIDS. I fjor ble 31 arrangementer avholdt på 13 steder i Norge. Mediedekningen og deltakelsen på arrangementene er med på å opprettholde kunnskapen om HIV i Norge, og behovet for solidaritet over hele verden.. Arrangementskomitéen består av ca. 10 organisasjoner som ellers arbeider med HIV-forebygging. Helsetilsynet koordinerer arbeidet. Informasjonstelefonen om aids er en statlig drevet "hotline/helpline" der befolkningen kan ringe for å stille spørsmål i forhold til risiko for HIV-smitte.

7.4 ho does what? (public sector, e.g. different Ministries, and private sector, e.g. NGOs: Non-Governmental Organisations, PVOs: Private Voluntary Organisations, Associations, Businesses etc.) Please give quantitative information (e.g. how many NGOs…), as well as qualitative information (e.g. role of some of the key actors from the public and private sector).

Se tabell 7.4. Det vises ellers til tidligere kapitler.

7.5 Which campaigns have been carried out or are on-going since 1995, their target groups, and their effects (if known)? Please set a chronological list, if possible.

I tabell 7.5 er de viktigste kampanjene presentert. Det er i mange tilfeller vanskelig å skille mellom kampanjer og pågående informasjonstiltak. I så måte er ikke dette en uttømmende oversikt.

7.6 What are the main preventive messages for the campaigns focused on today? Please specify (e.g. knowledge of the disease, knowledge of the correct/ incorrect modes of transmission, accessibility to testing, limiting the transmission of the virus…)

Det vises til omtalen i flere av kapitlene ovenfor. Det løpende forebyggende arbeidet rettet mot gruppene med antatt størst risiko bør videreføres. Som tidligere nevnt er informasjonen rettet mot den generelle befolkningen ikke så fokusert som i HIV-epidemiens start. Fra mange hold er det pekt på at dette arbeidet må rustes opp og få en større plass i den nasjonale forebyggingspolitikken.

7.7 Please describe 1 to 3 examples of the best and most recent small or large scale prevention projects (information/education campaigns, counselling, means of protection), including the materials and/or media used (leaflets, posters, TV spots, radio, printed media advertisements, arts…) identifying the aim of the project (changing knowledge, attitude, practice…), and the targeted groups (general, priority groups…).

Example of best projects: needle exchange, prevention and commercial sex, holidays for HIV positive persons, etc.

Sentrale helsemyndigheter har fått foretatt en rekke større uavhengige evalueringer av HIV-forebyggende tiltak i Norge. Det vil føre for langt å gi eksempler fra flere av dem.

Vi har i denne sammenheng valgt ut Aidsinformasjonsbussen ("Bussen") i Oslo som eksempel på et forebyggende tiltak.

"Bussen" er en mobil enhet som ble opprettet i 1988 og utviklet ut fra en forståelse av at injiserende misbrukere er særlig utsatt for HIV- smitte som følge av sprøytedeling. Målsettingen med tiltaket er å hindre spredning av HIV-viruset blant injiserende misbrukere ved å bidra til redusert risikoatferd gjennom å sørge for bedre tilgang på rene sprøyter og kondomer og å informere om smitterisiko, og hvordan smitte kan unngås. "Bussen" deler ut sprøyter, kondomer og glidemiddel gratis. Det er innført returordning for brukte sprøyter slik at innlevering av brukte sprøyter gir rett til rene sprøyter. "Bussen" er godt kjent i misbrukermiljøene og er åpen på de tidspunkter apotekene ikke selger sprøyter, dvs. ettermiddag og fram til midnatt. I 1985-87 ble det i gjennomsnitt funnet 79 HIV-positive årlig i denne gruppen. HIV-smittespredningen blant injiserende misbrukere er etter det redusert og ligger på et lavt og stabilt nivå. De siste syv årene har det blitt funnet 7-12 smittede i gruppen. Dette tilskrives den gode sprøytetilgangen som "Bussen" har bidratt til. Dette er en oppfatning som brukene av tilbudet også har. 80 prosent av sprøyteforbruket til injiserende misbrukere deles ut gjennom "Bussen". I 1998 hadde "Bussen" 113 000 personhenvendelser og 1.9 millioner sprøyter ble delt ut.

7.7.1 How were the objectives useful to respond to an area of great need?

7.7.2 What are the main reasons for the success of this approach?

Behovet for og tilgjengeligheten gjør at "Bussen" er svært mye besøkt. Misbrukerne kjenner til smittefaren og ønsker å beskytte seg. Tilbudet er gratis. "Bussen" har stor tillit hos brukerne og plasseres i områder av Oslo sentrum der injiserende misbrukere ofte oppholder seg. Det bør nevnes at det er hyppige politiske diskusjoner om hvor "Bussen" skal plasseres. Ingen ønsker den som nabo. Det følger selvfølgelig en del ubehageligheter eller frykt for ubehageligheter med plasseringen: brukte spøyter, rusede personer, kriminalitet m v.

7.7.3 Was it formally evaluated or not, or what is the current status of this project (funding requested, just funded, 1 to 2 years implementation…) If measured or evaluated, what was the impact (positive or negative) of each of these projects? (please give a summary and send the evaluation report(s))

Tiltaket ble evaluert eksternt i 1998. Konklusjonen var at "Bussen" er et viktig tiltak med smitteforebyggende effekt som bør fortsette. "Bussen" er kostnadseffektiv i forhold til hva ett enkelt HIV-tilfelle koster samfunnet. Tilgjengeligheten som lavterskeltilbud bør framover være som nå. I tillegg til salg gjennom apotek på dagtid, kan sprøyteautomater være aktuelt som et supplement for sprøyteberedskap på natten.

7.7.4 What are the lessons learnt from this project (if any)?

Det er ofte vanskelig å nå fram til rusmisbrukere med helsetilbud. Vi har erfart at dette tilbudet gir anledning til viktige møter mellom helse/sosialfaglig personell og rusmisbrukergruppen. Dette gir gjensidig kunnskap som begge parter drar nytte av.

7.7.5 What are (for this project) the policy implications for the country?

Risikoreduserende tiltak har blitt en del av tilnærmingen ved HIV- forebygging i forhold til gruppen injiserende rusmisbrukere. Landets kommuner er oppfordret til å ha god tilgang på rene sprøyter og kondomer for injiserende misbrukere. Vi erfarer at norske byer med narkotikamisbruk løser dette ved ulike ordninger, slik som utdeling av gratis sprøyter fra et smittevernkontor, apotek eller installerer sprøyteautomat. En informasjonsbuss slik som i Oslo vil være nok være å overdimensjonere tiltaket i forhold til behovet i mindre byer.

7.8 If possible, can you describe the main current primary prevention approach: pragmatic, legal, public health, persuasive, directive, moralistic, technical, other (please specify)?

Tilnærmingen til de ulike gruppene med størst risiko har hovedsakelig vært drøftende og gjennom dialog og samarbeid. Det har vært stor åpenhet rundt HIV/AIDS-problematikken, og det gis hyppig oppdatert epidemiologisk statistikk som er tilgjengelig for samtlige aktører.

8 Describe the particular social and economic measures of support for HIV positive persons

Det finnes ingen spesielle sosiale eller økonomiske tiltak/tilbud som gjelder bare HIV-positive.

9 Describe HIV/AIDS treatment and care in your country

9.1 What is the national policy? Are there national guidelines for the organisation of treatment and care? If yes, please summarise shortly.

Helsevesenets tiltak for HIV-positive og AIDS-syke er i utgangspunktet forankret i vanlige helse- og sosialtjenester i kommuner, fylkeskommuner og på regionalt nivå. Handlingsplan mot HIV/AIDS-epidemien 1996-2000 omtaler tiltak i årene framover når det gjelder medisinsk behandling. Det understrekes at det dreier seg om stadig mer kompliserte og ressurskrevende behandlingsopplegg som vil kreve betydelig ekspertise hos de ansvarlige klinikere. Høyt spesialisert laboratorieservice vil være en forutsetning for så vel diagnostikk som løpende kontroll av igangsatte behandlingstiltak. Dette tilsier at regionsykehusene vil ha en sentral plass i behandlingen av HIV-positive innen sine respektive helseregioner. Departementet mener at dersom regionsykehusene ikke får de nødvendige ressurser til å drive optimal behandling av HIV-pasientene, vil det sammenliknet med andre vestlige land, kunne få meget alvorlige følger for kvaliteten på denne behandlingen. (Referanse: Sosial- og helsedepartementet 1996; Handlingsplan mot HIV/AIDS-epidemien 1996-2000, 60-63)

Våre fremste eksperter på HIV/AIDS forskning og medisinsk behandling har engasjert seg i de alvorlige bivirkningene som ofte oppstår ved de nye behandlingsregimene. Det rapporteres om økende problemer med terapisvikt, resistensutvikling og alvorlige bivirkninger knyttet til de nye medikamentene. Dette krever svært mye av både pasientene og behandlerne. I et intervju uttaler en av landets fremste eksperter professor Stig S. Frøland bl a dette:

"Moderne hivbehandling er noe av det mest kompliserte innen medisinen i dag, og det kreves betydelig erfaring og kunnskap for å kunne følge opp en pasient under et langt sykdomsforløp. Slik behandling bør ikke drives av hvilken som helst lege, men av spesialister i infeksjonssykdommer. Jeg vil gå så langt som å si at ikke engang alle spesialister får bredt nok erfaringsgrunnlag til å kunne påtra seg dette ansvaret,sier Frøland…" (Referanse: Folkehelsa, Aidsinfo nr 2 1999; Heidi Sandvik; Når målet helliger middelet: Moderne hivbehandling i nytt lys. 8-9)

Folkehelsa gir i Smittevernhåndbok for kommunehelsetjenesten 1999-2000 disse anbefalingene:

Diagnostikk

HIV-1 og HIV-2 positive diagnostiseres vanligvis ved påvisning av antistoffer. Primært-positive HIV-antistoffpåvisning må konfirmeres med videre undersøkelser ved referanselaboratorium. For å utelukke prøveforbytting skal det tas to separate blodprøver fra pasienten. De fleste vil få en positiv HIV-antistofftest 3-4 uker etter risikosituasjon dersom smitteoverføring har funnet sted. For å kunne stole på resultatet av en HIV-test bør det likevel gå 3 måneder fra risikosituasjon til prøvetaking.

Behandling

Behandling av opportunistiske infeksjoner med antibiotika, antiviral medikasjon og soppmidler. Ved utvikling av AIDS-sykdom eller prognostiske dårlige immunologiske eller virale markører, gis kombinasjonsbehandling med antivirale midler. Det gis mono duo eller trippel kombinasjonsbehandling. Det legges vekt på psykososial støtte under behandlingen. Behandlingseffekt måles med bl a CD4 tellinger og HIV-RNA kvantifisering ("viral load"). Effektiv behandling anses oppnådd ved mindre enn 50 viruspartikler per ml. plasma. Asymptomatiske HIV-positive bør ha regelmessig medisinsk kontroll med CD4 tellinger ca hver 6. måned, evt HIV-RNA kvantifisering. Konsultasjon, legemidler mv refunderes av folketrygden. Pneumokokkvaksine refunderes også av folketrygden og anbefales alle HIV-positive.

Forebyggende tiltak

Det anbefales kondom ved samleie og munnsex, at blodsøl fjernes med kloroppløsning og rene sprøyter ved stoffmisbruk. Behandling fra vanligvis 3. trimester med antivirale midler til HIV-positive gravide er standard behandling. Smitterisikoen fra mor til barn er nå 10-15 prosent.

Stikkuhell og posteksposisjonell profylakse

Norske helsemyndigheter anbefaler posteksposisjonell profylakse med antivirale midler til helsepersonell som har vært utsatt for stikkuhell når smittekilden er sikker HIV-positiv. Kjemoprofylaksen bør startes så snart som mulig helst innen 2 timer etter uhellet. Profylakse anbefales ikke dersom det er gått mer enn 1-2 døgn etter uhellet. Det foreligger foreløpig ingen anbefalinger fra norske helsemyndigheter vedr bruk av posteksposisjonell profylakse ved andre risikosituasjoner enn stikkskader i helsevesenet.

Folkehelsa anbefaler slike tiltak ved enkelttilfeller eller utbrudd:

Enhver lege som diagnostiserer et tilfelle av HIV-infeksjon har plikt til å foreta smitteoppsporing. Denne plikten gjelder inntil legen evt har henvist pasienten til kommunelegen.

Når det gjelder rådgivning til HIV-positive anbefales

Ved nyoppdaget HIV-positivitet skal pasienten få grundig informasjon og tilbys psykososial støtte. Den HIV-positive skal få beskjed om at han/hun ikke må være giver av blod eller annet humant materiale, og vedkommende må unngå at andre kommer i kontakt med eget blodsøl. Blodsøl skal desinfiseres med klorinoppløsning. Sprøytemisbrukere må ikke dele sprøyte med andre. Den HIV-positive må alltid informere sin seksualpartner om sin HIV-status, og kondom må alltid benyttes ved seksuell kontakt som medfører smitterisiko. Spørsmål om graviditet må tas opp med lege i hvert tilfelle. Nyfødte barn av HIV-positive mødre skal ikke ammes.

Når det gjelder HIV-positivitet og yrke slår Folkehelsa fast at HIV-positive kan fortsette i alle typer yrke (inklusive håndtering av næringsmidler) med unntak av smittede helsearbeidere som utfører risikofylte, invasive inngrep. Disse skal fortløpende vurderes av infeksjonsmedisiner i forhold til forsvarlig utføring av sine arbeidsoppgaver. Helsetilsynet har nedsatt en arbeidsgruppe som kan gi råd om hvorvidt det er nødvendig å gjøre forandringer i arbeidssituajsonen til den smittede helsearbeideren. (Referanse: Folkehelsa. Hans Blystad red. Smittevern 1 Smittevernhåndbok for kommunehelsetjenesten 1999-2000. Oslo 1998; 58-59)

9.2 List the existing services providing treatment and care.

  1. Kommunehelsetjenesten (kommunelege, smittevernlege, privatpraktiserene allmennlege, fysioterapitjeneste, hjemmehjelps, hjemmesykepleie, helsestasjon, skolehelsetjeneste).
  2. Fylkeshelsetjenesten (poliklinikker, laboratorier, lokal- og sentralsykehus, regionsykehus, universitetssykehus, spesialisthelsetjenste utenfor institusjon)
  3. Statlig helsetjeneste (Rikshospitalet, Radiumhospitalet)

I september 1999 åpner Aksept kontaktsenter for hiv-positive og deres pårørende døgnavdeling (hospice) i tillegg til sitt dagsenter. Tilbudet er i regi av Kirkens Bymisjon i Oslo og finansieres av Oslo kommune. Pluss-LMA driver en frivilligsentral for HIV-positive, delvis finansiert av statlige midler. Ullevål sykehus har et hjemmebehandlingsteam for HIV-positive og AIDS-syke som kan bo hjemme. Teamet finansieres som del av sykehusets drift av Oslo kommune.

9.3 Are there any obstacles in accessing care/ treatment (financial, legal, etc.) for the general population and for different vulnerable groups (e.g.: unemployed persons, prostitutes/sex workers, illegal migrants)?

Bortsett fra utlendinger som oppholder seg ulovlig i Norge, har alle som er bosatt i Norge pliktig medlemsskap i Folketrygden. Medlemsskap gir rettigheter til en rekke ytelser (uføre- og alderstrygd, forsørgingstillegg, ytelser under opphold i institusjon som sykehus, yrkesskade, stønad under arbeidsløshet, ytelser ved sykdom (legehjelp, medisiner, fysikalsk behandling mv), syke- og attføringspenger, grunn- og hjelpestønad mv). Som bosatt regnes den som oppholder seg i Norge når oppholdet er ment å vare eller har vart minst 12 måneder. En person som flytter til Norge, regnes som bosatt fra innreisedatoen. Det er et vilkår for medlemsskap at vedkommende har lovlig opphold i Norge. (Folketrygdloven 1997 28. feb. Nr. 19).

Dette utelukker personer som ikke har lovlig opphold. Imidlertid vil også utenlandske statsborgere som oppholder seg i ulovlig i Norge ha rett til øyeblikkelig hjelp. Smittevernlovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for enhver som oppholder seg i Norge. Loven har som kjent til formål å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres til andre. For asylsøkere/flyktninger som ikke har fått sin asylsøknad ferdig behandlet, er situasjonen noe uklar. Det finnes ingen regulering, hverken i lov eller forskrift, som særlig omhandler HIV positive asylsøkere. Praksis på området er også svært begrenset. HIV smitte i seg selv kan ikke begrunne hverken avslag på, eller innvilgelse av, søknad om asyl. Imidlertid kan HIV smitte utgjøre ett av flere momenter ved en vurdering av hvorvidt oppholds- og/eller arbeidstillatelse etter utlendingsloven § 8.2.ledd skal innvilges. Vilkåret her er at det foreligger "sterke menneskelige hensyn". Ved vurderingen av om det foreligger "sterke menneskelige hensyn", må alle sider ved søkerens livssituasjon ses på under ett.

(Utlendingsloven 1998 24. juni 1988 Nr. 64 )

9.4 Please describe 1 to 3 examples of specific HIV/AIDS treatment and/or care programmes dealing with prevention (e.g.: day-care, home-care, etc.) in your country, specifying by whom they are run, etc.

Av plasshensyn omtales ikke slike tilbud, jf også omtale under 9.2.

10 Please give an estimation of the overall expenditures of the HIV/ AIDS epidemic in your country at governmental and (if possible) non governmental levels (please specify):

Dette er svært vanskelig. Det er enkelt å gjøre rede for statlige midler over SHDs budsjett til HIV/AIDS-forebygging, men skal en forsøke å legge sammen absolutt alle utgifter i forbindelse med HIV/AIDS er det en umulig oppgave. Det totale utgiftsbildet omfatter utgifter til medisiner, helsetjenester i og utenfor institusjon, utgifter til sykmelding, attføring og uføretrygd mv. I tillegg kommer kostnader som sorterer under andre departementers ansvarsområder. Som nevnt flere ganger i denne rapporten, har vi ingen særomsorg for personer med HIV/AIDS, og det er verken behov for eller ønskelig å trekke ut utgifter til denne pasientgruppen spesielt.

10.1 How is AIDS prevention financed?

Stortinget bevilger årlig en øremerket bevilgning til Handlingsplan mot HIV/AIDS-epidemien, smittevern mv. Dette har skjedd siden midten av 80-tallet.

10.2 What are the overall expenditures (if known)

Statlig

For 1999 er det bevilget 16.6 mill kroner til HIV/AIDS-forebygging over SHDs budsjett.

Lokalt og regionalt(dvs kommuner og fylkeskommuner)

Det finnes ingen oversikt over dette. Ressursstatistikken på smittevernfeltet er generelt svak, slik at dette ikke sier noe spesielt om HIV/AIDS.

10.3 What are the expenditures for information/education measures per annum?

Det finnes ingen samlet oversikt over dette. Folkehelsa ble i 1999 tildelt 2.5 mill kroner til dette formålet.

10.4 Are the trends going up- or downwards?

I tabell 10.4 gis en oversikt over utviklingen siden 1991. Tabellen viser klart at den årlige bevilgningen er redusert mye i løpet av denne perioden. Bevilgningen er noe større i 1999 enn i 1998. Det er vanskelig å si noe om hva som kan skje i årene framover, etter at handlingsplanperioiden er utløpt.

Tabell 10.4 Oversikt over utviklingen i den statlige øremerkede bevilgningen 1991-1999. 1000 NOK.

År

Budsjett

1991

36.300

1992

37.660

1993

36.000

1994

33.000

1995

30.200

1996

25.212

1997

20.237

1998

16.150

1999

16.600

Kilde: St. prp. Nr. 1 Sosial- og helsedepartementet for budsjettårene 1991-19999

10.5 Are there any reports on expenditures or any documented estimates?

(If so, please attach them.)

Ikke bortsett fra den årlige budsjettproposisjonen, regnskapstall og interne saksdokumenter.

11 Are there research projects on risk behaviour and behavioural changes?

11.1 Did your country undertake KABP Studies (Knowledge Attitude Behaviours and Practice)? Are other behavioural research reports available? If so, please summarise the most important findings and send a copy of the most recent reports.

I Norge har KABP studier vært gjennomført med jevne mellomrom siden 1987. Videre har det også vært gjennomført studier for å forstå årsaker til risikoatferd. Det foreligger et flersifret antall publikasjoner fra disse studiene (se vedlegg 11.1). Et utdrag av funn fra studiene er at den norske befolknings holdninger til HIV/AIDS spørsmål plasserer seg omkring den moralsk-religiøse aksen i det norske samfunn. Det er lite grunnlag for en støtte til hypotesen om en sammenheng mellom kunnskap og holdninger og potensiell seksuell risikoatferd. Seksualvaner preges av stabilitet snarere enn endring. En endring er at menn og kvinner er blitt likere hverandre med hensyn til seksuell atferd, og det er kvinner som har endret seg mest. Samleie som innebærer en potensiell risiko for seksuelt overførbare sykdommer er utbredt. En økning i kondombruk i potesielle risikosituasjoner har vært påvist. Det finnes indikasjoner på at intervensjoner i skolen er positive for kondombruk blant ungdom. Blodgivere har samme seksualatferdsmønster som den generelle norske befolkning, men noe lavere forekomst av atferd som kan innebære en smitterisiko for seksuelt overført sykdom. Matematisk modellering basert på data fra seksualvaneundersøkelsen 1987 viste at vi ikke skulle forvente noen stor HIV epidemi blant heteroseksuelle i Norge.

11.2 Are there indicators on behavioural change documented on a national basis, i.e. sales rates of condoms, provision rates of needles/syringes, acceptance of counselling and anonymous testing? If so, please summarise the most recent data.

Det finnes ikke tilgjengelig gode data for salg av kondomer i Norge. En grov indikator er importtallene til grossist som lå stabilt på 9-10 millioner kondomer per år fra 1985 til 1990 og deretter har falt til rundt 7 millioner i 1999. Det finnes heller ikke gode data på salg eller utlevering av sprøyteutstyr til injiserende misbrukere. AIDS-informasjonsbussen i Oslo, som deler ut gratis brukerutstyr til hovedstadens misbrukere har økt utdelingen av sprøyter hvert år fra 200 000 i starten i 1989 til 1,9 millioner i 1998. Omfanget av fellesbruk av injeksjonsytstyr i misbrukermiljøet og endringer over tid er ukjent. Omfattende utbrudd av hepatitt A, B og C i misbrukermiljøene i Norge siden 1995 bekrefter at sprøytedeling fortsatt forekommer hyppig. Forekomsten av genital klamydiainfeksjon har vært stabil på 90-tallet med rundt 12 000 diagnostiserte tilfeller årlig. Dette indikerer relativt uforandret adferd blant personer under 25 år. Antall personer som søker helsevesenet for HIV-rådgivning er ukjent men har trolig gått ned etter at det voldsomme fokuset på HIV-epidemien har avtatt utover på 90-tallet. Anonymisert testing tilbys, men har vært lite etterspurt i Norge og eksakte data er ikke tilgjengelig.

11.3 Are there other "independent" indicators of the increase or decrease of risk behaviour, i.e. through anonymous testing of blood donations, random samples of sub-populations such as soldiers, prisoners, etc.? If so, please summarise the recent data.

HIV-screening av blodgivere har vært utført i Norge siden 1986. Om lag 100 000 blodgivere testes hvert år. Fra 0 til 1 positiv er funnet hvert år, totalt 8 i perioden 1986-98. Gravide har blitt tilbudt HIV-test tidlig i svangerskapet siden 1987. Gjennomsnittlig 70 000 undersøkes årlig og testoppslutningen har vært stabil på omlag 96%. Fra 0 til 7 nye HIV-positive er funnet hvert år, totalt 42 i perioden 1987-98. Militære rekrutter har blitt tilbudt HIV-test siden 1987. Om lag 25 000 undersøkes hvert år og testoppslutning har vært stabil på rundt 90%. Kun tre har blitt funnet positive i perioden 1987-98, den siste i 1989. Til sammen gir disse studiene en god indikasjon på at HIV-prevalensen i den generelle populasjonen er svært lav og at den ikke har endret seg utover på 90-tallet. Prevalensen er imidlertid for lav til å kunne måle eventuell seksuell atferdsendring i befolkningen.

VEDLEGG

1 Vedlegg 1 Handlingsplan mot HIV/AIDS epidemien 1996 – 2000 (will be sent by ordinary mail)

VEDLEGG

2 Vedlegg 2 til kapitlene 5 og 6 MSIS 6/99, 8/99, 27/99 (will be sent by ordinary mail)

VEDLEGG

3 Vedlegg 3 til underkapittel 7.4

7.4 Tabellen viser ulike institusjoner og etater som er involvert i det hiv/aids- forebyggende arbeidet

Organisasjon

Ansvar /rolle

Offentlig sektor:

Sosial- og helsedepartementet (SHD)

Utformer og administrerer handlingsplanen. Nærmest politisk styring. Delegerer oppgaver og tildeler midler til de underliggende etater Folkehelsa og Statens helsetilsyn. Kontakt med de andre departementene.

Statens helsetilsyn (Helsetilsynet)

Har ansvar for kontakt og oppfølging av de ulike frivillige organisasjonene og behandler søknader om tiltak fra disse og off. etater. Helsetilsynet tildeles nå årlig et budsjett på ca 12 millioner kroner til fordeling til HIV/AIDS-forebyggende arbeid. Følger epidemiutviklingen ut fra Folkehelsas statistikk og lager strategier for prioritering av forebyggende tiltak. Er ansvarlig for landsdekkende HIV-forebyggende kampanjer.

Statens institutt for folkehelse (Folkehelsa)

Overvåker den epidemiologiske situasjonen og informerer sentrale helsemyndigheter, helsepersonell og media om denne. Egen informasjons- og dokumentasjonsenhet. Egen forsknings- og utredningsvirksomhet.

Justisdepartementet (JD)

Har ansvar for fengselstjenesten. Saker i forbindelse med smittevern og tiltak i fengsel er et fellesområde for SHD og JD.

Kirke-, utdannings- og forskingsdepartementet (KUF)

Ansvar for blant annet læreplaner dvs. hva som blir undervist i skolen. SHD har kontakten med departementet i forbindelse med hva det er behov for når det gjelder informasjon om HIV/AIDS.

Privat sektor NGO'er:

Organisasjoner som jobber mot risikogrupper,

ca. 15.

De frivillige organisasjonene er sentrale i arbeidet rettet mot risikogruppene. De gjennomfører ulike HIV-forebyggende tiltak. Enkelte av organisasjonene er nær 100% statlig finansiert. Andre får midler til konkrete HIV-forebyggende tiltak. Organisasjonene er et supplement til det ordinære helsevesenet og skal ikke erstatte dette.

Organisasjoner som jobber mot HIV-positive

(Pluss, Støttegruppen for blødere og Aksept)

Når det gjelder HIV-forebygging har disse organisasjonene en viktig funksjon både i forhold til å bedre livsforholdene og styrke identiteten til HIV-positive. De arbeider også med bevisstgjøring av HIV-positive med tanke på hvordan unngå å videreføre hivsmitte, for eksempel med grupper i forhold til sikrere sex. Aksept driver primært et støtte- og kontaktsenter for HIV-positive og deres pårørende. Dagsenter og et nyopprettet døgnkontinuerlig tiltak med fast ansatte sykepleiere, hospicefunksjon. Organisasjonene er med på å gi HIV-positive en stemme utad og derved å synliggjøre HIV/AIDS.

Paraplyorganisasjon for ca. 40 fag-/profesjon/ngo organisasjoner, Landsoreningen mot AIDS

(LMA), Nå slått sammen med Pluss til Pluss-LMA.

Har primært iverksatt kampanjetiltak mot den generelle delen av befolkningen, ungdom spesielt. Organisasjonen har hatt som mål å aktivisere organisasjonene de er sammensatt av i forhold til HIV/AIDS-tiltak. Arrangert seminarer og konferanser for å belyse problemstillinger omkring HIV/AIDS.

Næringslivet

Har vært aktive i forhold til kampanjer. Gitt utforming av kampanje, aviser har gitt annonseplass til reduserte priser. Kondomprodusenter gir støtte til prosjekter og billige produkter. Kleskjede er alltid aktiv på Verdens AIDS-dag osv. Men ikke noe kommersielt selskap jobber med HIV/AIDS kontinuerlig.

(Kilde: Statens helsetilsyn)

VEDLEGG

4 Vedlegg 4 til underkapittel 7.5

7.5 Tabellen viser ulike kampanjer og deres målgrupper siden 1995. Dette er kampanjer som er organisert av både NGO’er og sentrale helsemyndingheter.

Kampanje-tema

Periode

Målgruppe

4.1.1 Effekt, kommentar

Bevisstgjøring på risiko for HIV. Kondom beskytter

1999

Generelle befolkning

Pågående kampanje

Kondomtilgjengelighets-kampanje på Internett

1999-

Menn som har sex med menn

Kondom og glid kan bestilles gratis via Internett. Infomateriell sendes ut

Testekampanje i forbindelse med hurtigtest

1998-

De gruppene som er under størst risiko for HIV

Evaluering ikke ferdig

Månedlig temaannonse i homopressen

1997-

Menn som har sex med menn

Evaluert; fått positiv karakter. Varierte i tema og tilnærmingssform

Fokus på bruk av rene sprøyter sprøyter ved

Injiserende misbruk

1997

Injiserende

Rusmisbrukere

På grunn av økende spredning av hepatitt b i gruppen ble fokus blodsmitte generelt

Kampanjer rettet mot undergrupper under spesiell risiko

1995-

Menn som har sex med menn , ungdom, parforhold, voksne,

Rusbrukere

Fokuserer grupper som epidemiologisk sett er under stor risiko. Lang tidsperiode, flere ulike tilnærmingformer

Ungdom og seksualitet

1995

Risikoutsatt ungdom

Landsdekkende fokusering på ungdom og seksualitet. Arbeid med felles pedagogisk metode.

Kondomkampanje

1994

Befolkningen generelt

Siste i liknende kampanjer kjørt fra midten av 80-tallet

Russekampanje

1994-

1999

Ungdom i videregående skole 13. skoleår

Fokuserer på risiko og valg i forbindelse med seksualitet og SOS

Verdens AIDS-dagskamp.

1988-

Årlig

Befolkningen generelt, men også spesielle arrangementer rettet mot gruppene som er under størst risiko

Fungerer samlende på aktørene som jobber med hiv-forebygging. Stor grad av mediaoppmerksomhet. Landsdekkende

(Kilde: Statens helsetilsyn)

VEDLEGG

5 Vedlegg 5 Referanser og litteratur til kapittel 11

Kraft, P. (1991). AIDS prevention in Norway. Empirical studies on diffusion of knowledge, public opinion, and sexual behaviour. Thesis, University of Bergen, Bergen.

Kvalem IL., Sundet, J.M., Rivø, K., Eilertsen, D.E. & Bakketeig, L.S. (1996). The effect of sexual education on adolescents’ use of condoms: applying the Solomon four-group design. Health Education Quarterly 23:34-47.

Stigum H (1997). Mathematical models for the spread of sexually transmitted diseases using sexual behavior data. Thesis. Norwegian Journal of Epidemiology, 7 (5). Oslo: National Institute of Public Health.

Stigum, H., Magnus, P., Bosnes, V. & Ørjasæter, H. (1999). The sexual habits of blood donors as compared to the general population. Vox Sang (submitted).

Sundet J.M., Magnus P., Kvalem I.L., Samuelsen S.O. and Bakketeig L.S. (1992). Secular trends and sociodemographic regularities of coital debut age in Norway. Arch Sex Behav, 21, 241-52.

Træen B (1993). Norwegian adolescents' sexuality in the era of AIDS. Empirical studies on heterosexual behaviour. Thesis. Oslo: Det Medisinske Fakultet, Universitetet i Oslo.

Træen B, Hovland A. (1998). Games people play. Sex, alcohol and condom use among urban Norwegians. Contemporary Drug Problems, 25 (Spring), 3-48.