Meld. St. 13 (2018–2019)

Muligheter for alle — Fordeling og sosial bærekraft

Til innholdsfortegnelse

6 Ulikhet i demokratisk og sosial deltakelse

6.1 Innledning

Mulighetene for demokratisk og sosial deltakelse påvirker både levekår og livskvalitet. I Norge gir et bredt utvalg av formelle og uformelle kanaler og aktiviteter den enkelte mulighet til å delta sosialt, medvirke i politikk og sivilsamfunn og påvirke myndighetenes maktutøvelse. Slik deltakelse styrker samfunnet og kan være en viktig arena for språklæring og nettverks- og kompetansebygging for den enkelte, og kan dermed også gjøre det lettere å delta i arbeidslivet.

Et velfungerende demokrati fordrer at alle borgere har kunnskap om og forståelse av samfunnet og evne til å utrykke seg og til å ta aktivt del i omverdenen. Gratis utdanning legger til rette for at alle som vokser opp i Norge skal kunne orientere seg om og forstå sine demokratiske rettigheter og hvordan de politiske institusjonene fungerer. Kunst og kultur er en arena for ytringer som også kan gi innsikt i at ikke alle tolker en ytring på samme måte.

Demokrati forutsetter at borgere deltar i valg og at de er representert i samfunnets besluttende organer. Tillit til det politiske systemet og myndighetene fremmer deltakelse både i valg og på andre politiske arenaer. Systematisk underrepresentasjon av enkeltgrupper kan være uttrykk for ulikhet i mulighetene for å delta og reiser også spørsmål om hvorvidt mangfoldet av synspunkter og erfaringer blir godt nok ivaretatt.

I Norge, som i mange andre land, ser vi at deltakelse i og tillit til demokratiske prosesser varierer med forhold som utdanning og inntekt, se boks 6.1. Personer med høy utdanning har gjennomgående høyere tillit til politiske institusjoner og er mer tilbøyelige til å delta i politiske prosesser enn personer med lav utdanning. Grupper med høy utdanning og høy inntekt er også tallmessig overrepresentert i mange folkevalgte forsamlinger. Unge deltar i mindre grad enn eldre i valg og i organisasjonslivet, men er i større grad tilbøyelige til å ytre seg og søke innflytelse gjennom andre mer uformelle kanaler. Personer med innvandrerbakgrunn har historisk hatt lavere deltakelse i politikk og sivilsamfunn enn majoritetsbefolkningen, men med store variasjoner både etter land-bakgrunn, utdannelsesnivå og botid.

Boks 6.1 Politisk og mellommenneskelig tillit i Norge

I internasjonale sammenligninger av tillit er det vanlig å skille mellom mellommenneskelig tillit og tilliten til myndighetene. Mellommenneskelig tillit refererer til hvorvidt innbyggerne i et land mener at folk i sin alminnelighet er til å stole på. Tillit til myndighetene referer til hvorvidt innbyggerne stoler på at det politiske systemet, rettsvesenet og politiet evner å løse problemer på en effektiv og rettferdig måte.

Norge skårer høyt på internasjonale målinger av tillit langs dimensjonene omtalt ovenfor, se figur 6.1. I en rekke land er det de siste tiårene observert tendenser til fallende tillit, men tendensen er svakere i Norge enn i mange andre OECD-land. Ifølge Brochmann-utvalget1 er sosiale rettigheter, økonomisk omfordeling og demokratisk representasjon viktige forutsetninger for likestilling og likeverd mellom innbyggerne og for å opprettholde høy tillit.

Figur 6.1 Tillitsnivåer i et utvalg europeiske land.1 2013

Figur 6.1 Tillitsnivåer i et utvalg europeiske land.1 2013

1 Tillit er målt ved en skala fra 1 til 10, der 1 betyr svært lav tillit og 10 svært høy tillit

Kilde: Eurostat.

Personer som bor i byer, ser ut til å ha noe større tillit til det politiske systemet enn personer som bor i spredtbygde områder. Det er også en klar tendens til at tillit øker med inntekt og utdanningslengde. Figur 6.2 A viser forskjeller i tillit mellom den femtedelen av befolkningen som har høyest inntekt og den femtedelen som har lavest inntekt i de enkelte landene. Figur 6.2 B viser forskjell i tillit mellom personer med høyere utdanning og personer med grunnskole som høyeste fullførte utdanning. Desto høyere tall, desto større er forskjellen i tillit mellom personer med høy og lav inntekt eller høy og lav utdanning. Negative tall innebærer at tilliten er høyere for personer med lav inntekt eller lav utdanning. Jo nærmere verdien 0 søylene tar, jo mindre forskjell er det i tillitsnivået mellom gruppene.

Når forskjeller i tillit sorteres etter inntekt, plasserer Norge seg i den halvdelen av land som har lavest forskjeller mellom grupper. Sortert etter utdanning plasser vi oss i den halvdelen av land som har størst forskjeller. Uansett er det snakk om forskjeller mellom grupper rundt gjennomsnittlige tillitsnivåer som er høye i en internasjonal sammenheng.

Figur 6.2 Forskjeller i tillit for et utvalg europeiske land, etter inntekt og etter utdanning.1 2013

Figur 6.2 Forskjeller i tillit for et utvalg europeiske land, etter inntekt og etter utdanning.1 2013

1 Figuren gjengir forskjellene i tillit mellom den femtedelen av befolkningen som har høyest inntekt og den femtedelen som har lavest inntekt og mellom personer med lengst utdanning og de med grunnskole som høyeste utdanning

Kilde: Eurostat.

Brochmannutvalget fremholder at det er krevende å bygge tillit gjennom politisk styring, men også at nyere forskning gir støtte til hypoteser om at gode styringsprinsipper – upartiskhet, etterprøvbarhet og effektivitet – er helt sentrale for dannelsen av samfunnsmessig tillit, i tillegg til sosialisering gjennom et likebehandlende utdanningssystem.2

1 NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit. Langsiktige konsekvenser av høy innvandring.

2 Ibid side 17. Se også Rothstein, B. & Uslaner, E.M. (2005). All for all: Equality, corruption and social trust. World Politics, 58(1), 41-72 og Algan, Y. (2018). For good measure: Advancing research on well-being metrics beyond GDP. OECD Publishing, Paris.

Deltakelse i frivillig arbeid bidrar til tilliten i samfunnet. Omfanget av frivillig innsats i Norge er høyt i internasjonal sammenheng med mer enn 100 000 frivillige organisasjoner og lag. Hvert år bidrar nærmere 2/3 av befolkningen over 16 år med innsats i frivillige organisasjoner. Sett under ett er det klare og forholdsvis stabile utrykk for at personer med høy inntekt, personer med høy utdanning og personer med sterk arbeidstilknytning i større grad deltar i frivillig arbeid enn andre. Foreldres inntekt har betydning for barn og unges sosiale deltakelse på fritiden, og barn fra lavinntektsfamilier deltar i noe mindre grad enn andre barn. Familiens økonomi har imidlertid mindre betydning for deltakelse på fritiden enn familiens landbakgrunn.

Regjeringens innsats og tiltak for deltakelse i frivillighet og kulturaktivitet er nærmere omtalt i avsnittene 8.6 og 8.7.

6.2 Demokratisk deltakelse

I Norge er det flere kanaler for politisk deltakelse, medvirkning og innflytelse. Slike kanaler kan være formelle, som for eksempel valgdeltakelse, medlemskap i organisasjoner og deltakelse i styrende organer, eller uformelle, som for eksempel deltakelse i debatter og aksjoner. Selv om dette er kanaler som i utgangspunktet er åpne for alle, kan muligheten til å nå frem i det politiske systemet avhenge av personlige egenskaper, utdanning, sosiale kontakter, tid, språklige evner, kunnskap, økonomiske ressurser og helse.

6.2.1 Valgdeltakelse, tiltro og tilfredshet med demokratiet

Stemmeretten er en viktig politisk rettighet og en forutsetning for et representativt demokrati. Stemmerett gir innbyggerne mulighet til å velge sine ledere, uttrykke sine meninger og øve innflytelse over viktige beslutninger i samfunnet. Ved å bruke stemmeretten gir velgerne de folkevalgte et mandat til å ta avgjørelser på vegne av felleskapet, og ved valg stilles de folkevalgte til ansvar for måten de har forvaltet sitt mandat.

Høy valgdeltakelse er viktig for at sammensetningen av de folkevalgte organene skal speile befolkningen. I Norge er valgdeltakelsen høy, men litt under deltakelsen i Danmark og Sverige. Figur 6.3 viser valgdeltakelsen ved siste valg til nasjonalforsamling for et utvalg europeiske land. Figuren viser også hvor stor andel av befolkningen i de ulike landene som i 2016 svarte «ja» på spørsmålet «har du tiltro til nasjonalforsamlingen?». Blant landene som inngår i figuren, er Norge det landet hvor befolkningen i størst grad oppgir å ha tiltro til nasjonalforsamlingen. I Norge har denne andelen vært forholdsvis stabil siden forrige måling, i 2007. I andre land som for eksempel Slovakia, Belgia og Tyskland, varierer resultatene mer over tid.1

Figur 6.3 Valgdeltakelse ved siste parlamentsvalg1 for et utvalg europeiske land og tiltro til nasjonalforsamlingen

Figur 6.3 Valgdeltakelse ved siste parlamentsvalg1 for et utvalg europeiske land og tiltro til nasjonalforsamlingen

1 Valgdeltakelse er registrert deltakelse blant den stemmeberettigede befolkningen ved siste parlamentsvalg, med unntak av Frankrike hvor valgdeltakelsen gjelder siste presidentvalg.

Kilde: International Institute for Democracy and Electoral Assistance og OECD (2017) How’s life 2017.

Den europeiske samfunnsundersøkelsen fra 2014 viser at det er en samvariasjon mellom valgdeltakelse og tillit. Sammenlignet med de som stemmer ved valg, har de som ikke stemmer ved valg mindre tillit til de politiske institusjonene, herunder nasjonalforsamlingen.2 Blant dem som ikke stemte i det norske stortingsvalget i 2013, har omtrent halvparten oppgitt at de har høy tillit til Stortinget. Blant dem som stemte i valget, oppgir over seks av ti å ha høy tillit til Stortinget. Videre viser den europeiske samfunnsundersøkelsen at menn generelt har høyere tillit til Stortinget enn kvinner og at tilliten til politiske institusjoner synker med alderen, men stiger med utdanningsnivået.

6.2.2 Nærmere om valgdeltakelsen i Norge

I Norge gjennomføres det valg til Stortinget, kommunestyrer og fylkesting hvert 4. år. Ved stortingsvalget i 2017 brukte 78 prosent av velgerne stemmeretten sin. Det har vært en svak økning i valgdeltakelsen ved stortingsvalg siden 2001. Også tilliten til Stortinget har gått opp i denne perioden. Som i de fleste andre europeiske land, har valgdeltakelsen i Norge vært noe lavere de siste 25 årene enn på 1960-, 1970- og 1980-tallet, se figur 6.4. Som det fremgår av figuren, er valgdeltakelsen lavere ved kommunestyre- og fylkestingsvalg enn ved stortingsvalg. I 2015 var valgdeltakelsen 60,2 prosent ved kommunestyrevalget, om lag fire prosentpoeng lavere enn i 2011. Ved fylkestingsvalget i 2015 var valgdeltakelsen 55,9 prosent.

Figur 6.4 Valgdeltakelse ved stortingsvalg, kommunestyrevalg og fylkestingsvalg. 1967–2017. Andel av stemmeberettigede

Figur 6.4 Valgdeltakelse ved stortingsvalg, kommunestyrevalg og fylkestingsvalg. 1967–2017. Andel av stemmeberettigede

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Siden 1985 har deltakelsen i stortingsvalg konsekvent vært noe høyere blant kvinner enn menn. Ved stortingsvalget i 2017 brukte om lag 80 prosent av stemmeberettigede kvinner stemmeretten, tilsvarende tall for stemmeberettigede menn er om lag 77 prosent, se figur 6.5. Tall for valgdeltakelse tilbake til 1969 viser generelt lav deltakelse for de yngste stemmeberettigede. Valgdeltakelsen er deretter stigende fra 25 års-alderen, for så å synke for de eldste stemmeberettigede. Forskning peker i retning av at hvilken livsfase man er i har stor betydning for valgdeltakelsen.3,4 18- og 19-åringer går som oftest fortsatt på videregående skole, bor hjemme hos sine foreldre og har en stabil livssituasjon. Personer i 20-årene befinner seg i større grad i en overgangsfase i livet med svakere tilknytning til skole, arbeidsliv og familie. Etter hvert som man begynner å arbeide, stifter familie og blir integrert i et lokalmiljø, stiger valgdeltakelsen igjen.

Figur 6.5 Valgdeltakelse for stemmeberettigede ved stortingsvalgene i 2009, 2013 og 2017, etter inntekt (kvartiler), utdanning, alder og kjønn. Prosent

Figur 6.5 Valgdeltakelse for stemmeberettigede ved stortingsvalgene i 2009, 2013 og 2017, etter inntekt (kvartiler), utdanning, alder og kjønn. Prosent

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Figur 6.5 viser at personer med høy utdanning i større grad deltar i stortingsvalg enn personer med lav utdanning. Ved de siste tre stortingsvalgene har valgdeltakelsen for gruppen med lengst utdanning vært om lag 25 prosentenheter høyere enn for gruppen med kortest utdanning. På 1990-tallet var forskjellen på om lag 10 prosentenheter. Tall fra Statistisk sentralbyrå for stortingsvalget i 2013 viser at personer med høy inntekt hadde en høyere valgdeltakelse enn andre. En mer omfattende studie av inntekts- og utdanningsforskjellene i valgdeltakelse som også tar hensyn til innvandringsstatus, bosted og selvdefinert økonomisk status, finner også at sannsynligheten for valgdeltakelse øker med utdanningsnivå og husholdningsinntekt.5 Dette sammenfaller med at personer med høy utdanning og høy inntekt, også utviser noe større tillit til det politiske systemet.

Valgdeltakelsen blant innvandrere er generelt lavere enn for majoritetsbefolkningen. Blant norske statsborgere uten innvandrerbakgrunn var deltakelsen i stortingsvalget i 2017 på om lag 80 prosent, mens valgdeltakelsen blant norske statsborgere med innvandrerbakgrunn og norske statsborgere med innvandrerforeldre var henholdsvis 55 og 56 prosent. Det er store forskjeller i valgdeltakelse etter landbakgrunn. Den er høyest for innvandrere fra øst-europeiske EØS-land. Norskfødte med innvandrerforeldre har høyere valgdeltakelse enn innvandrere på samme alder, men også denne gruppen har en klart lavere valgdeltakelse enn majoritetsbefolkningen.6

Valgdeltakelsen etter kjønn, utdanning, alder og innvandringsbakgrunn ved lokalvalg er forholdsvis lik som ved stortingsvalg, til tross for at deltakelsen samlet er på et lavere nivå. Kvinner deltar i høyere grad enn menn, og dette er stabilt over alle aldersgrupper frem til 60-årsalderen. Forskjellene i valgdeltakelse mellom utdanningsgruppene er noe større ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. I 2015 var valgdeltakelsen 31 prosentenheter høyere blant personer med høyere utdanning enn blant personer med grunnskole som høyeste utdanningsnivå.

Også i lokalvalg har stemmeberettigede med innvandrerbakgrunn lavere valgdeltakelse enn den øvrige befolkningen. Gjennomsnittlig valgdeltakelse blant personer uten innvandrerbakgrunn har de siste tre lokalvalgene ligget rundt 65 prosent. Tilsvarende har valgdeltakelsen ved de tre siste lokalvalg blant personer med innvandrerbakgrunn ligget rundt 40 prosent. Ved siden av landbakgrunn spiller alder, kjønn og til en viss grad utdanningsnivå også inn når det gjelder valgdeltakelse blant innvandrere.7

Boks 6.2 Permanente hjemmesittere

«Hjemmesitter» er en vanlig betegnelse på en person som ikke benytter seg av sin rett til avgi stemme ved kommunestyrevalg eller stortingsvalg. En studie av kommunestyrevalgene i 2011 og 2015 og stortingsvalget i 2013 undersøker sammenhengen mellom hjemmesitting og sosioøkonomisk status.1 Studien peker for det første på at det kun var 51 prosent av de stemmeberettigede som stemte ved alle de tre valgene. Av de stemmeberettigede var det 14 prosent som ikke brukte stemmeretten ved noen av valgene, såkalte permanente hjemmesittere. Menn har en litt høyere sannsynlighet for å havne i gruppen med permanente hjemmesittere enn kvinner. Velgere som er gift, har en betydelig høyere sannsynlighet for å delta i alle typer valg enn personer som er ugifte.

Blant velgere med innvandrerbakgrunn, skiller personer med «ikke-vestlig» innvandrerbakgrunn seg ut, med en betydelig lavere sannsynlighet for å delta i valg, og en høyere sannsynlighet for å være permanent hjemmesitter enn velgere fra majoritetsbefolkningen.

Forskerne peker særlig på det sterke utslaget utdanning har for om man er permanent hjemmesitter. Velgere med høy utdanning har en betydelig større sannsynlighet for å delta i alle typer valg enn de med grunnskoleutdanning. Tilsvarende er sannsynligheten for at velgere med høy utdanning blir permanente hjemmesittere betydelig lavere enn for at velgere med grunnskole som høyeste utdanning blir det. Velgere som har gjennomført videregående skole, ligger i en mellomposisjon: De har større sannsynlighet enn de med grunnskoleutdanning for å delta i alle typer valg og en lavere sannsynlighet for å bli permanente hjemmesittere. Utdanningsnivåets betydning for valgdeltakelse er større ved lokalvalg enn ved nasjonale valg. Forskerne oppsummerer sine funn som følger:

«De politiske preferansene til velgere med grunnskoleutdanning blir altså i liten grad kanalisert inn i det politiske systemet i Norge – i hvert fall skjer det ikke gjennom stemmegivning. Det kan på lang sikt være et problem for tilliten til det politiske systemet hos denne gruppen.»

1 Bergh, J. & Christensen, D.A. (2017). Hvem er hjemmesitterne? En analyse av valgdeltakelsen ved tre påfølgende valg. I Saglie, J. & Christensen, D.A. (red.) Lokalvalget 2015, 73. Abstrakt forlag 2017.

6.2.3 Deltakelse i organisasjoner og politisk arbeid mellom valg

I norsk sammenheng er det vanlig å beskrive to ulike veier til politisk innflytelse, gjennom valg og gjennom organisasjoner. Organisasjoner har en viktig plass i det norske samfunnet, dette gjelder ikke minst politiske partier, næringslivets og arbeidslivets organisasjoner, samt andre interesseorganisasjoner. Organisasjoner tas med i beslutningsprosesser blant annet gjennom trepartssamarbeid i arbeidslivet og ved deltakelse i offentlige utvalg og høringsrunder. I tillegg arbeider mange organisasjoner bredt for å fremme sine synspunkter og interesser overfor myndigheter og allmenheten. Som organisasjoner er de politiske partiene en del av det sivile samfunnet. De har likevel en særlig plass ved at de vedtar valgprogrammer, stiller lister ved valg og rekrutterer kandidater og ledere til fremtredende politiske posisjoner. Medlemskap i et politisk parti er derfor en hovedkanal for påvirkning i politiske saker og politiske prosesser utover å stemme ved valg.

Boks 6.3 Tiltak for å øke valgdeltakelsen blant grupper med lav valgdeltakelse

Det er igangsatt tiltak både lokalt og nasjonalt for å øke valgdeltakelsen og bidra til at grupper som gjerne har lav valgdeltakelse, kan gis innflytelse gjennom andre kanaler.

I forbindelse med lokalvalget i 2015 ble det gjennomført to grupper av eksperimenter med tiltak for å øke valgdeltakelsen.1 Eksperimentene bestod i å sende brev og SMS-er til velgere med innvandrerbakgrunn i forkant av valget. Sendingene inneholdt en generell oppfordring om å stemme og praktisk informasjon om stemmegivningen. SMS-er hadde en betydelig effekt når de ble rettet mot velgergrupper som i utgangspunktet har lav deltakelse. Det gjaldt særlig unge velgere og velgere med innvandrerbakgrunn som hadde kort botid i Norge. I forkant av stortingsvalget i 2017 ble det gjennomført et nytt eksperiment for økt valgdeltakelse.2 Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU) fikk en gruppe unge voksne til å ringe opp et tilfeldig utvalg av førstegangsvelgere for å oppfordre dem til å stemme. Det ble også gjennomført et eksperiment med utsendelse av SMS til et utvalg av velgere. Tiltakene hadde liten effekt på deltakelse ved stortingsvalget. At effekten var ulik ved kommunestyrevalg og stortingsvalg kan forklares med at valgdeltakelsen ved stortingsvalg generelt er høyere. Dermed er potensialet for å rekruttere flere til å stemme lavere. Å sende brev til et utvalg velgere med innvandrerbakgrunn med oppfordring om å stemme, hadde imidlertid en viss effekt ved at velgere som fikk brev, hadde en noe høyere valgdeltakelse enn kontrollgruppen. Effekten var størst for innvandrevelgere som kunne stemme for første gang ved stortingsvalget i 2017. Kommunal- og moderniseringsdepartementet vil vurdere om tiltakene som hadde effekt, skal gjennomføres i full skala.

Mange kommuner har iverksatt tiltak for å jevne ut ulikheter knyttet til politisk og demokratisk deltakelse, blant annet ungdomsråd og innvandrerråd. De aller fleste kommuner i landet har i dag etablert ungdomsråd som bidrar med innspill i planprosesser og saker som berører barn og unges nærmiljø. Ungdom bidrar til å skape et aktivt lokaldemokrati og øker engasjementet for å bli boende i kommunen. En bestemmelse i den nye kommuneloven pålegger kommuner og fylkeskommuner å ha et ungdomsråd eller annet medvirkningsorgan for ungdom. Kommunal- og moderniseringsdepartementet skal i forskrift gi regler om oppgaver, organisering og saksbehandling for slike medvirkningsorganer for ungdom. Forskriftene skal tre i kraft til kommune- og fylkestingsvalget i 2019. Det innebærer at ved oppnevning av nye ungdomsråd eller andre medvirkningsorganer for ungdom etter valget i 2019, vil det være et nytt regelverk om medvirkning for ungdom som alle landets kommuner og fylkeskommuner må følge.

Det har i lengre tid også vært en lovfestet plikt for kommunene til å ha eldreråd og råd for personer med nedsatt funksjonsevne. Dette er ordninger som nå er inkludert i den nye kommuneloven sammen med kravet om å ha ungdomsråd.

1 Bergh, J., Christensen, D.A. & Matland, R. (2016). Getting out the vote. Experiment in voter mobilization among immigrants and natives in Norway. Rapport 2016:12, Institutt for samfunnsforskning.

2 Bergh, J., Christensen, D.A. & Matland, R. (2018). Voter mobilisation in a high-turnout context. Get out the vote experiments in the 2017 Norwegian parliamentary election. Rapport 2018:7, Institutt for samfunnsforskning.

Enkeltindivider kan også delta aktivt i demokratiet uten å være medlem i et parti eller en politisk organisasjon. Innbyggere kan for eksempel selv ta direkte kontakt med politikere og embetsverk, skrive under opprop, arrangere eller delta på politiske møter eller skrive egne høringsuttalelser. Formålet med deltakelsen kan variere fra et ønske om å stanse eller reversere politiske vedtak til omfattende innspill til utviklingen av ny politikk.

Demokratisk deltakelse mellom valg kan øke legitimiteten til politiske beslutninger ved at de som berøres av en beslutning, får anledning til å ytre seg om den. Slik deltakelse kan også bidra til ny informasjon om hvordan politiske vedtak vil slå ut i praksis, og til at vedtak blir mer treffsikre overfor de problemene de er rettet mot å løse. Samtidig kan muligheten til å vinne frem med politisk deltakelse utenom valg avhenge av personlige egenskaper, kontaktnett og ressurser som ikke er likt fordelt. Dette er en grunn til at åpenhet og innsyn er grunnleggende i et demokrati. Åpenhet gir borgerne mulighet til større innflytelse i beslutningsprosesser og er et sikkerhetsnett mot maktmisbruk og korrupsjon.

Andelen av befolkningen som er aktive medlemmer av politiske partier og fagforeninger har gått ned de siste 20 årene, se figur 6.6 A. Organisasjonsgraden var på sitt høyeste på 1980-tallet, men har i hovedsak ligget i overkant av 50 prosent siden 1972. Vi ser også at andelen av sysselsatte som oppgir å være aktivt medlem i en fagforening, har gått noe ned de siste ti årene. Også de politiske partiene har opplevd en viss nedgang i medlemsaktivitet. Mens 9 prosent av befolkningen over 16 år var medlem av et politisk parti i 2001, er det tilsvarende tallet 7 prosent i 2017. Andelen aktive medlemmer i politiske partier har ligget rundt 2–3 prosent i hele perioden. Det var også en nedgang i medlemstall og aktivitet i politiske partier på 1980- og 1990-tallet.

Figur 6.6 Andel av befolkningen som er aktive medlemmer i politisk parti eller fagforening. 1997–2017. Andel sysselsatte som er medlem av en fagforening eller arbeidstakerorganisasjon, etter kjønn og utdanningsnivå. 2017

Figur 6.6 Andel av befolkningen som er aktive medlemmer i politisk parti eller fagforening. 1997–2017. Andel sysselsatte som er medlem av en fagforening eller arbeidstakerorganisasjon, etter kjønn og utdanningsnivå. 2017

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

En større andel av høyt utdannede enn lavt utdannede sysselsatte er medlemmer i en fagforening, se figur 6.6 B. Blant de sysselsatte med lang høyere utdanning er 71 prosent medlem i en fagforening eller arbeidstakerorganisasjon, mot 35 prosent av dem som har grunnskole som høyeste utdanning. Andelen fagorganiserte er også høyere blant kvinner enn blant menn. Tilsvarende er høyt utdannede eller yrkesaktive oftere medlem av et politisk parti enn lavt utdannende eller arbeidsledige. Fra den europeiske samfunnsundersøkelsen ser vi at tilliten til de politiske partiene også varierer med utdanning. Mens om lag 77 prosent av høyt utdannede svarer at de har høy eller middels tillit til partiene, er tilsvarende tall for de med grunnskole som høyeste fullførte utdanning, om lag 60 prosent. Menn er noe oftere enn kvinner medlem av et politisk parti, og andelen øker med alder. Blant menn på 67 år eller eldre er 14 prosent medlem av et politisk parti, og 4 prosent er aktive medlemmer. I den yngste aldersgruppen (16–24 år) er det imidlertid kvinner som oftest er politisk aktive.

Det er betydelig forskjeller i deltakelse i tradisjonelle politiske organisasjoner mellom ulike aldersgrupper, se figur 6.7. De yngre aldersgruppene deltar i mindre grad enn andre aldersgrupper i formalisert organisasjonsliv. I etterkant av terrorangrepene 22. juli 2011 fikk ungdomspartiene mange nye medlemmer. Denne utviklingen har blitt tolket som et tegn på politisk oppvåkning blant ungdom, og at terrorhandlingene bidro til å bevisstgjøre unge på betydningen av de demokratiske institusjonene.8 De senere årene har imidlertid de unges organisering blitt markant redusert. Det betyr ikke at ungdommen ikke er politisk aktive, men at deres politiske engasjement primært kommer til utrykk gjennom andre og mindre formaliserte former for deltakelse, som for eksempel aksjoner og demonstrasjoner, se figur 6.8. Makt- og demokratiutredningen9 påpekte at deltakelsen i samfunnslivet er blitt mer aksjonspreget. En tradisjonelt sterk deltakelseskultur i frivillige organisasjoner er i noen grad blitt avløst av en saksorientert aksjonskultur. Denne utviklingen er tilsynelatende sterkest hos ungdommen, hvor 10 prosent av befolkningen i alderen 16–24 år i 2017 oppgir å ha deltatt i en offentlig demonstrasjon de siste 12 måneder.

Figur 6.7 Andel som er medlem av politisk parti, fagforening eller arbeidstakerorganisasjon, etter kjønn og alder. 2017

Figur 6.7 Andel som er medlem av politisk parti, fagforening eller arbeidstakerorganisasjon, etter kjønn og alder. 2017

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Mens alder, arbeidsmarkedstilknytning og inntekt skaper forholdsvis markante skillelinjer i de tradisjonelle formene for politisk deltakelse, er ikke tendensen like klar dersom man ser på mer uformelle og ad-hoc pregede deltakelseskanaler, som for eksempel bidrag i den offentlige debatten gjennom innlegg i aviser eller på nett, direkte kontakt med politikere eller tjenestemenn, samt deltakelse i aksjonsgrupper og demonstrasjonstog. Også disse aktivitetene er vanligere blant personer med høyere utdanning enn blant dem som har grunnskole som sitt høyeste utdanningsnivå, men det er mindre forskjeller mellom yrkesaktive personer og personer som står utenfor arbeidslivet se figur 6.8.

Figur 6.8 Politisk innsats for å påvirke en sak siste 12 måneder etter type aktivitet og yrkestilknytning. 2017. Prosent1

Figur 6.8 Politisk innsats for å påvirke en sak siste 12 måneder etter type aktivitet og yrkestilknytning. 2017. Prosent1

1 Innlegg på internett inkluderer ikke innlegg i sosiale medier som Facebook og Twitter.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

6.2.4 Representasjon

Gjennom valgdeltakelse og medlemskap i politiske partier kan den enkelte bidra til at de valgte forsamlingene er representative. Representativitet er delvis et spørsmål om hvordan fordelingen av ideer, verdier og standpunkter i befolkningen kommer til uttrykk gjennom oppslutningen om ulike politiske partier i valg. Dette kan også omtales som meningsrepresentativitet. Men representativitet kan også forstås som bakgrunnsrepresentativitet eller sosial representativitet, det vil si om de folkevalgte gjenspeiler befolkningen målt ut fra sosiale og demografiske bakgrunnsvariabler.10

Bakgrunnsrepresentativitet kan vurderes ut fra kriterier som hva slags utdanning, yrkesmessig eller sosioøkonomisk bakgrunn de folkevalgte representantene har, hvor stor andel kvinner og menn det er i de folkevalgte organene, hvordan aldersfordelingen er og hvor mange som har innvandrerbakgrunn. Graden av bakgrunnsrepresentativitet gir ikke bare en indikasjon på om alles synspunkter og erfaringer blir ivaretatt, men også på hvorvidt det i praksis er like muligheter for deltakelse. God representativitet, det vil si en sammensetning av de folkevalgte organene der ingen grupper av befolkningen er systematisk ekskludert eller fraværende, kan gi større legitimitet til de politiske beslutningene som fattes.11

En studie fra Norge finner at personer som kan oppfattes som politisk marginaliserte grupper, er mer opptatt av bakgrunnsrepresentativitet enn øvrige grupper.12 Historisk har slike sosio-politiske skillelinjer vært formet rundt økonomisk klasse (arbeidere versus eiere), religion (kristne versus sekulære) og geografi (sentrum versus periferi). De norske politiske partiene ble formet med utgangspunkt i slike skillelinjer, og særlig geografi har historisk sett vært viktig når det gjelder representativitet.

Selv om Norge er blitt betraktet som et foregangsland når det gjelde likestilling, har kvinner historisk vært lavt representert i poltikken. Selv i dag er den politiske representativiteten lavere for kvinner enn for menn. Arnesen & Peters (2017) finner at kvinner er mer opptatt av å bli representert av kvinner enn menn er opptatt av å bli representert av menn. De som ikke bor i sentrale strøk, er mer opptatt av at de politiske representantene kommer fra samme region som dem selv.

I 2017 var første gang det var over 40 prosent kvinner blant Stortingsrepresentantene. Ved forrige kommunestyrevalg i 2015 var 39 prosent av de valgte kommunestyrerepresentantene kvinner. I formannskapene er andelen på 43 prosent, mens om lag 28 prosent av ordførerne er kvinner. Bak disse landsgjennomsnittene skjuler det seg dels store variasjoner mellom kommunene. Noen kommuner har hatt en forholdsvis sterk vekst i representasjonen av kvinner over tid, mens det i andre kommuner har vært liten endring. Andre kommuner har igjen hatt store svingninger i kvinnerepresentasjonen, men med en overordnet positiv utvikling.13 Ved siste lokalvalg i 2015 var det 61 kommuner som hadde en representasjon av kvinner i kommunestyrene på under 30 prosent.

Boks 6.4 Sosiale medier og internett som deltakelseskanaler

Fremveksten av sosiale medier har skapt en ny dimensjon ved medborgerskap og en ny plattform for politisk deltakelse. I motsetning til de andre deltakelseskanalene er ikke deltakelse i sosiale medier stedbundet, alle kan delta uavhengig av hvor de bor. De sosiale mediene har også en form som kan være demokratiserende. Man behøver ikke å kunne snakke for seg eller være fortrolig med formelle møteregler og prosedyrer for å delta.

Andelen av befolkningen som benytter seg av sosiale medier er høy i Norge sammenlignet med andre land. I 2017 rapporterte nærmere 80 prosent av befolkningen mellom 16 og 79 år å ha brukt sosiale medier i løpet av de siste 3 måneder. Det er imidlertid betydelig variasjon i hva de sosiale mediene brukes til, og bare om lag 12 prosent rapporterte å ha brukt sosiale medier til å ytre seg om politiske eller sosiale forhold. Levekårsundersøkelsen fra 2011 viser hvordan politisk deltakelse via internett påvirkes av alder, inntekt og utdanning. Undersøkelsen bekrefter at de yngre har en sterkere tilbøyelighet enn andre grupper til å prøve å påvirke en sak ved å skrive innlegg i en blogg eller i en nettavis. Forskjellene i politisk deltakelse som skyldes utdanning, forsvinner også helt når vi ser på andelen som skriver innlegg i slike internettbaserte kanaler for ytring. Hele 13 prosent av dem med grunnskole som høyeste fullførte utdanning har benyttet seg av internett som påvirkningskanal i 2011, en like stor andel som for gruppen med lang universitetsutdanning.

De sosiale mediene kan således ha en utjevnende effekt fordi de tilbyr et forum for politisk deltakelse og ytring til grupper av personer som ellers er underrepresentert i det politiske liv. Hva slags innflytelse ytringer og innlegg på internett og sosiale medier gir er imidlertid et åpent spørsmål, men det finnes klare eksempler på at nettbaserte aksjoner og ytringer har fått stort gjennomslag.1

Muligheten til å opptre som anonym på de sosiale mediene, kan ha negativ innvirkning på det politiske debattklimaet. På den ene siden har det blitt anført at anonymitet i nettdebatten senker terskelen for å fremme ekstreme ytringer. Anonyme ytringer kan bidra til et giftigere debattklima hvor ytringsfriheten benyttes til å krenke eller trakassere. På den annen side har det blir fremhevet at anonyme nettdebatter fungerer som en nødvendig ventil for synspunkter som uansett finnes i befolkningen.

Sosiale medier med avanserte algoritmer gjør det mulig å skreddersy informasjon slik at den tilpasses og målrettes ulike grupper, og mange som benytter seg av sosiale medier lever dermed i et begrenset informasjonsunivers. Forhåndssiling av informasjon og meninger påvirker samfunnsdebatten. Begrepet ekkokammer blir brukt om en situasjon hvor informasjon, ideer eller oppfatninger blir forsterket gjennom repetert kommunikasjon innenfor en avgrenset gruppe. En effekt av dette kan være en sterkere polarisering mellom ulike samfunnsgrupper. Det gir også en mulighet for aktører som har interesse av å spre usann informasjon. I forbindelse med demokratiske valg eller viktige beslutninger kan uriktige opplysninger bli spredt med tanke på å påvirke opinionen. Virkningen av slike opplysninger kan forsterkes ved at de bli spredt ukritisk i ekkokamre i sosiale medier.

1 Eksempler på omfattende mobilisering gjennom sosiale medier er Amelie-saken og utbygging av kraftlinjer i Hardanger.

Figur 6.9A viser stortingsrepresentantenes utdanningsnivå for stortingsperiodene fra 1997 til 2017. Figuren del B viser befolkningens utdanningsnivå. Andelen med høy utdanning blant folkevalgte stortingsrepresentanter er høyere enn i befolkningen. Likevel er politikken det maktfeltet som er mest åpent for sosial mobilitet, sammenlignet med andre maktfelt i samfunnet.14

Figur 6.9 Befolkningens og stortingsrepresentantenes utdanningsnivå. 1997–2017

Figur 6.9 Befolkningens og stortingsrepresentantenes utdanningsnivå. 1997–2017

1 I figur 6.9 A omfatter kategorien «videregående skole» personer med videregående skole/gymnas som høyeste formelle utdannelse og personer med videregående/gymnas og tilleggsutdannelse i enkelte fag ved høyskole eller universitet. Kategorien «annet» omfatter personer med yrkesutdannelse som ikke er bygd på videregående skole.

Kilde: Stortinget og Statistisk sentralbyrå.

I det sittende Stortinget har 5 av de faste 169 representantene innvandrerbakgrunn. Det gir en representasjon på i underkant av 3 prosent. Ved de tre siste lokalvalgene har andelen folkevalgte i kommunestyrene med innvandrerbakgrunn ligget på 2 og 3 prosent.15 I kommuner med stor andel innvandrere blant innbyggerne, som for eksempel Drammen, Lørenskog og Oslo, er andelen representanter med innvandrerbakgrunn langt høyere enn landsgjennomsnittet på 3 prosent. Drammen har størst andel med 20 prosent, mens 17 prosent av representantene i Oslo har innvandrerbakgrunn. Av alle representantene med innvandrerbakgrunn i 2015 er 55 prosent menn. Til sammenligning er 61 prosent av representantene uten innvandrerbakgrunn menn.

Aldersfordelingen i folkevalgte forsamlinger er skjev. I Stortinget er de yngste og de eldste velgerne underrepresentert, mens middelaldrende velgere er overrepresentert. Slik er det også i kommunestyrene hvor aldersgruppene 40–49 år og 50–59 år er best representert. Oppsummert viser tallene vedvarende underrepresentasjon av kvinner, gruppen med kort utdanning og lav inntekt, ungdom og eldre i folkevalgte organer.

6.2.5 Demokratikompetanse og demo-kratisk deltakelse blant barn og unge

En internasjonal undersøkelse viser at det er store, men minkende sosiale forskjeller i ungdommers demokratikompetanse i Norge. Sammenlignet med det internasjonale gjennomsnittet i ICCS-undersøkelsen, har norske elever god kunnskap om og forståelse av demokrati.16 Norske elever i 2016 har et høyere kunnskapsnivå om demokrati enn norske elever som deltok i tilsvarende undersøkelse i 2009. Figur 6.10 viser at elever med foreldre uten høyere utdanning har svakere kunnskap om og forståelse av demokrati, enn elever som har foreldre med høyere utdanning. Slik er det i samtlige land som er med i undersøkelsen. I perioden 2009–2016 har det imidlertid vært en betydelig reduksjon i kunnskapsgapet mellom elever med foreldre med og uten høyere utdanning. Ingen av de andre nordiske deltakerlandene kan vise til en tilsvarende nedgang i ulikhet i kunnskap mellom de to elevgruppene. Både undersøkelsen fra 2009 og undersøkelsen fra 2016 viser større forståelse og bedre kunnskaper om demokrati og medborgerskap blant jenter enn blant gutter. Dette stod i motsetning til resultatene fra 1999-studien som ikke viste noen kjønnsforskjeller. Forskjellene i kunnskap og forståelse om demokrati har økt fra 2009 til 2016. Det er imidlertid større forskjeller i demokratiforståelse og kunnskap mellom majoritets- og minoritetsspråklige elever enn det er mellom kjønnene.17 Dette gjelder for alle de nordiske landene. I Norge er differansen mellom gjennomsnittsskår for majoritetsspråklige og minoritetsspråklige elever 51 poeng. Som det fremgår av figur 6.10 har imidlertid minoritetsspråklige elever hatt større fremgang enn majoritetsspråklige elever, og differansen mellom gjennomsnittsskår i de to gruppene er blitt tydelig redusert fra 2009 til 2016 (fra 71 til 51 poeng).

Figur 6.10 Demokratikunnskap. Gjennomsnittsskår for elever på 9. trinn etter sosial bakgrunn. 2009 og 2016

Figur 6.10 Demokratikunnskap. Gjennomsnittsskår for elever på 9. trinn etter sosial bakgrunn. 2009 og 2016

Kilde: Huang m.fl. (2017).

Å delta i samfunnspolitiske aktiviteter på skolen er en indikator for fremtidig samfunnsengasjementet. Det har vist seg at skoler som legger til rette for demokratisk deltakelse, bidrar til høyere politisk engasjement hos elevene. Studier viser at skoledemokratiet står sterkt hos 9. klassinger i Norge og er styrket siden 2009. Mer enn 9 av 10 har deltatt i valg av tillitsvalgte i klassen eller til elevrådet, og 6 av 10 oppgir at de har deltatt i beslutninger om hvordan skolen drives. Studien finner at det er en svak positiv samvariasjon mellom elevers deltakelse i skoledemokratiet og kunnskap om demokrati, og at deltakelse i skoledemokratiet kan forklare om lag 7 prosent av variasjonene i demokratikunnskap. Studien finner videre at det er en sterk positiv samvariasjon mellom demokratikunnskap og ønsket om å bruke stemmeretten sin i fremtiden: Jo høyere intensjoner elevene har om å delta ved offentlige valg som voksen, jo høyere skårer de på kunnskapstesten.

I ICCS-undersøkelsen ble elevers deltakelse i ulike politiske organisasjoner kartlagt, herunder medlemskap i menneskerettighetsorganisasjoner, dyrevern- og miljøorganisasjoner, og ungdomsorganisasjoner. 70 prosent av elevene på 9. trinn har vært medlem i minst en organisasjon. Norske elever skårer relativt høyt i aktivitetsnivå sammenlignet med elever fra de andre nordiske landene, men klart lavere enn det internasjonale gjennomsnittet. Elever i 2016 har gjennomgående mer positive holdninger til å delta i valgdemokratiet som voksne, enn elever i 2009. Det er flere unge som svarer at de som voksne vil stemme både ved kommunevalg (fra 87 til 91 prosent) og stortingsvalg (fra 86 til 91 prosent).

Deltakelse i frivillige organisasjoner og tilsvarende formelle fellesskap utgjør en læringsarena for politikk og demokrati som gir erfaring med og innsikt i å fungere i et fellesskap, å ytre egne meninger og å jobbe målrettet. Undersøkelser fra de siste tiårene tyder på at andelen ungdommer som er medlemmer i frivillige organisasjoner, er lavere enn tidlig på 1990-tallet. Andelen som er eller har vært med i en fritidsorganisasjon, varierer betydelig med sosioøkonomisk bakgrunn. En analyse basert på Ungdata18 indikerer en klar sosial gradient der over 70 prosent i den høyeste statusgruppen er med i en organisasjon, klubb, lag eller forening. Til sammenligning er tilsvarende andel knapt 50 prosent for gutter og knapt 40 prosent for jenter i den laveste stautsgruppen. I analysen er «sosial gradient» basert på foreldrenes sosioøkonomiske status, sosioøkonomiske ressurser som ungdom har tilgang til gjennom familien sin, samt opplysninger om foreldrenes utdanningsnivå, bøker i hjemmet og tilgangen til ulike materielle goder.

Dannelse handler om å sette enkeltmennesker i stand til å være aktive borgere i samfunnet, til å uttrykke seg og ta selvstendige valg som bygger på forståelse og respekt for andre. Dette er med på å bygge demokrati og legge til rette for at alle kan være aktive medborgere. Kunst og kultur innebærer en fri utveksling av meninger og kan gi barn og unge opplevelser og et ytringsrom som har en identitetsbyggende kraft i den enkeltes liv. Barn og unge er også fremtidens publikum, kulturprodusenter og kunstnere. Deres kulturelle ferdigheter, vaner og forventninger vil påvirke morgendagens kulturtilbud og det bidraget kunst og kultur gir til demokratiet. Kultursektoren har et ansvar for å inkludere barn og unge og legge til rette for deres samfunnsdeltakelse.

6.3 Deltakelse i frivillighet

Frivillig sektor er et sted for innflytelse og samfunnsdeltakelse som bygger på menneskers engasjement og ubetalte innsats. Deltakelse i frivillig sektor skaper samfunnsmessige goder og kan for den enkelte gi kompetanse, innflytelse, erfaring og sosial tilhørighet og være en inngang til arbeid, utdanning og sosiale nettverk.

Verdien av frivillig innsats tilsvarte 75 milliarder i kroner i 2016. Bak dette stod det 148 000 årsverk. Medregnet verdien av både ulønnet og lønnet arbeid utgjorde bruttoproduktet fra frivillige og ideelle organisasjoner 132 milliarder kroner, tilsvarende om lag 4,7 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i Fastlands-Norge.19 Frivillige organisasjoner spenner fra små enkeltprosjekter og ad hoc-frivillighet til store medlemsorganisasjoner med en bred aktivitetsportefølje, brukerorganisasjoner, likemannsarbeid og trossamfunn. Idrett, kultur, tro og livssyn, friluftsliv, humanitær assistanse, sosialt arbeid, nærmiljøengasjement og politisk påvirkning er bare noen av feltene der frivillig innsats er avgjørende.

Boks 6.5 Sivilsamfunn og frivillighet

Som mange andre betegnelser i samfunnsforskning og politikken finnes det mange definisjoner av ‘sivilsamfunn’. Det har blitt vanlig å bruke betegnelsen synonymt med «tredje sektor», frivillig sektor eller «nonprofit» sektor. En vanlig betegnelse av frivillig sektor er slik det defineres i Statistisk sentralbyrås satellittregnskap for ideelle og frivillige organisasjoner.1 Her defineres frivillig sektor som organisasjoner som ikke har økonomisk vinning som formål, ikke betaler ut overskudd, er institusjonelt atskilt fra staten, er selvstyrte og frivillige. Organisasjonene i den frivillige sektoren er ikke sivilsamfunnet, men de har potensiale for å spille en avgjørende rolle i sivilsamfunnet.

1 https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/statistikker/orgsat

6.3.1 Frivillighet i Norge

Omfanget av frivillig innsats i Norge er svært høyt i internasjonal sammenheng. Det er mer enn 100 000 frivillige organisasjoner og lag, og nærmere 3 400 nasjonale frivillige organisasjoner. Organisasjonslandskapet holder seg forholdsvis stabilt med tanke på typer organisasjoner og sammensetning. Over 60 prosent av befolkningen over 16 år bidrar årlig med innsats i frivillige organisasjoner. Dette tallet har holdt seg forholdsvis stabilt siden 2004.20 Området med den største dugnadsinnsatsen er kultur og fritid. Innenfor denne gruppen er det i idretten vi finner den klart største frivillige innsatsen. Men også innenfor utdanning, opplæring og forskning, borettslag og boligbyggelag, kunst og kultur, og hobby og fritidsorganisasjoner finner vi en vesentlig og forholdsvis stabil frivillig innsats.21

De frivillige utviser noe mindre lojalitet til enkeltorganisasjoner enn tidligere.22,23 Et uttrykk for denne utviklingen er at andelen frivillige som har utført innsats for flere organisasjoner i løpet av et år, har økt over tid. Samtidig er grunnfjellet i frivillig sektor – de «kjernefrivillige» – stabilt. Andelen kjernefrivillige som bidrar med minimum 10 timer i måneden, har ligget i underkant av 20 prosent av befolkningen som helhet de siste 20 årene, se figur 6.11.

Figur 6.11 Deltakelse i frivillig arbeid siste 12 måneder. Kjernefrivillige og korttidsfrivillige. Andel av befolkningen. Prosent

Figur 6.11 Deltakelse i frivillig arbeid siste 12 måneder. Kjernefrivillige og korttidsfrivillige. Andel av befolkningen. Prosent

Kilde: Fladmoe, Sivesind & Arnesen, 2018.

6.3.2 Faktorer som har betydning for deltakelse i frivillighet

Rapporten Endringer i frivillig innsats i Norge i et skandinavisk perspektiv kartlegger ulikhet i frivillig sektor i Skandinavia i lys av bakgrunnsvariabler som alder, kjønn, utdanning, inntekt, tilknytning til arbeidslivet og antall barn.24 Rapporten viser at den typisk frivillige i 2014 var en gift mann mellom 35 og 49 år, med barn i husholdningen, høy utdanning og høy husholdningsinntekt.

Tradisjonelt har personer midt i livet vært overrepresentert i frivilligheten i de skandinaviske landene. Likevel har det vært tegn til mindre aldersforskjeller over tid. Den yngste aldersgruppen (16–24 år) er noe overrepresentert i samfunnsrettede organisasjoner, mens de er særlig underrepresentert innenfor bolig og økonomi. Det er også et gjennomgående trekk i alle skandinaviske land at menn deltar mer enn kvinner, og disse forskjellene er stabile over tid. Samtidig viser den norske befolkningsundersøkelsen fra 2017 at andelen kvinner som deltar i frivillig arbeid er like høy som andelen menn som deltar. Dette er første gang siden undersøkelsen startet opp i 1998. Menn bruker imidlertid fortsatt mer tid enn kvinner på frivillig arbeid.25

Hvorvidt man har barn er en viktig forklaringsfaktor for deltakelse i frivillig arbeid. I Norge i 2017 svarte 75 prosent av de med barn at de utførte frivillig arbeid, mens 58 prosent sa det samme i 1997.26,27 Blant de uten barn i husstanden, var nivået nesten 20 prosentenheter lavere i 2017. Noe av forskjellen kan skyldes at et betydelig omfang av frivilligheten er såkalt «foreldrefrivillighet».

Frivilligheten tiltrekker seg personer som i utgangspunktet har god helse og livskvalitet.28 Enkeltgrupper kan også ha helsegevinster ved frivillig deltakelse. Dette gjelder særlig personer som i utgangspunktet har svake sosiale nettverk, som eldre og arbeidsløse. Tverrsnittanalyser av deltakelse i frivillig arbeid og egenvurdert helse i de norske frivillig innsats-undersøkelsene underbygger litteraturen og viser at det i Norge er en sterk sammenheng mellom helse og deltakelse i den eldste aldersgruppen.

Ressursorienterte forklaringsmodeller vektlegger utdanning, inntekt og arbeidsmarkedstilknytning som sentrale faktorer for deltakelse i frivillighetssektoren. Både norsk og internasjonal forskning har vist at personer med høy utdanning, personer med høy inntekt og personer som er i betalt arbeid, generelt er mer tilbøyelige til å delta i frivillig arbeid enn andre.29 Figur 6.12 A viser at andelen norske kvinner og menn med høyere utdanning som har deltatt i frivillig arbeid de siste 12 månedene, er om lag 20 prosentpoeng høyere enn for de med grunnskole som høyeste utdanningsnivå. Figur 6.12 B viser at grupper med middels og høy inntekt i større grad deltar i frivillig arbeid enn grupper med lavere inntekter (mønsteret er imidlertid ikke helt likt for kvinner og menn).30 Inntektsulikheten er sterkest innenfor kultur- og fritidsfeltet og innenfor bolig og økonomi.31 Tendensen er motsatt innenfor religion og livssyn, samfunnsrettede organisasjoner og velferdsorganisasjoner, hvor personer med lavere inntekt deltar mer enn de med høyere inntekt. I motsetning til andre skandinaviske land har det i Norge ikke vært en økning i inntektsulikheten i frivillig deltakelse generelt. Dette er fordi en økende inntektsulikhet blant de korttidsfrivillige, utjevnes av en redusert inntektsulikhet blant kjernefrivillige. Figur 6.12 C viser at også arbeidsmarkedstilknytning er en sentral bakgrunnsvariabel for å forstå forskjeller i deltakelse i frivillig arbeid. Den siste befolkningsundersøkelsen viser at om lag to tredjedeler av sysselsatte har deltatt i frivillig arbeid de siste 12 måneder. Tilsvarende tall for de som ikke er sysselsatte er om lag 55 prosent.

Figur 6.12 Deltakelse i frivillig arbeid siste 12 måneder, etter kjønn og høyeste utdanningsnivå, etter bruttohusholdningsinntekt (kvintiler) og etter yrkestilknytning. Prosent

Figur 6.12 Deltakelse i frivillig arbeid siste 12 måneder, etter kjønn og høyeste utdanningsnivå, etter bruttohusholdningsinntekt (kvintiler) og etter yrkestilknytning. Prosent

Kilde: Fladmoe, Sivesind & Arnesen (2018).

Betydningen av ulike sosioøkonomiske ressurser (utdanningsnivå, husholdningsinntekt og arbeidsmarkedstilknytning) varier noe mellom ulike frivillighetssektorer. Utdanning er den eneste variabelen som har en viss betydning for deltakelse på tvers av alle organisasjonskategorier. Sett under ett er det imidlertid en klar indikasjon på at tilgang til disse ressursene har betydning for deltakelsen. Mønsteret kan skyldes at personer med høyere sosioøkonomisk status både har kompetanse som kan være viktig for organisasjonene, og har bedre mulighet til å sette av tid til det frivillige arbeidet. Mønsteret kan også ha bakgrunn i den frivillige sektorens rekrutteringsprosesser. Et flertall begynner med frivillig arbeid fordi noen spør dem eller fordi de får høre om muligheter til å gjøre en frivillig innsats, gjennom noen de kjenner. Ressurssterke personer som har god helse og et bredt nettverk, har større sannsynlighet for å begynne med frivillig arbeid enn mennesker som av en eller annen grunn er svakt sosialt integrerte.32

6.3.3 Deltakelse i sivilsamfunn blant barn og unge

Deltakelse trekkes ofte frem som et mål på vellykket integrasjon og sosial inkludering. Barn fra lavinntektsfamilier deltar i noe mindre grad i fritidsaktiviteter enn jevnaldrende. De nasjonale Ungdata tallene33 viser at 70 prosent av ungdommene fra familier med høyest sosioøkonomisk status er med i en organisasjon, klubb, lag eller forening. For ungdom fra familiene med lavest sosioøkonomisk status har bare om lag halvparten av guttene og 38 prosent av jentene deltatt. I denne gruppen har videre 25 prosent av ungdommene aldri deltatt i noen form for organisert fritidsaktivitet, mens dette kun gjelder seks prosent av ungdommene fra de høyeste sosiale lagene. Barn og unge som ikke har mulighet til å delta i fritidsorganisasjoner, har mindre tilgang til lærings- og samværsaktiviteter.

Familiens økonomi har imidlertid mindre betydning for deltakelse på fritiden, enn hvilken landbakgrunn familien har.34 Ifølge en undersøkelse fra 2010 var 52 prosent av ungdom med majoritetsbakgrunn medlem i en frivillig organisasjon, mot 36 prosent av ungdom med minoritetsbakgrunn.35 Det er likevel mange ungdommer som er innom idretten. I undersøkelsen Ungdata 2017 svarer 93 prosent av ungdommene at de har deltatt i organisert idrett i løpet av livet. Undersøkelser viser imidlertid at forskjellene i idrettsdeltakelse mellom majoritets- og minoritetsungdom har økt de siste 20 årene (1996 – 2015). Særlig lav er idrettsdeltakelsen blant jenter med minoritetsbakgrunn.36

Sosial ulikhet bidrar også til skjevrekrutteringen til særskilt organiserte aktiviteter i prestasjonsorienterte fritidsaktiviteter som kor, korps, musikkskoler, orkestre og idrettslag. Her er ungdom fra midlere og høyere sosiale lag i flertall. Bildet er motsatt for deltakelse og bruk av fritidsklubber og ungdomshus. Her finner vi flest ungdom fra familier med lav sosioøkonomisk status.

Boks 6.6 Innsats for å få flere barn og unge med i fritidsaktiviteter

ALLEMED er et gratis informasjon- og handlingsverktøy som brukes for å skape diskusjon og øke bevisstheten om utenforskap som følge av fattigdom blant barn og unge. Verktøyet kan brukes for å komme frem til konkrete ideer til hvordan man kan jobbe for å finne løsninger som gjør at barn får mulighet til å delta. Verktøyet finnes i to versjoner; en for kommune og en for frivillighet.

Nasjonal dugnad mot fattigdom og utenforskap blant barn og unge er et bredt fellesinitiativ bestående av 23 norske frivillige organisasjoner, fagmiljøer og foreninger. De har som mål å belyse norsk fattigdom og bidra til å bekjempe negative konsekvenser av utenforskap blant barn og unge. Blant deltakerne er Røde Kors, LNU, DNT Ung, Redd Barna, Ungdom og Fritid og KFUK-KFUM.

Fritidserklæringen er et av mange tiltak som utgjør en forskjell og styrker innsatsen for at alle barn og unge får mulighet til å være med i organiserte fritidsaktiviteter – uavhengig av foreldrenes økonomi. Tiltaket bidrar til en bedre situasjon for barna her og nå. Deltakelse i aktivitet bidrar til mestring og fellesskapsfølelse som er avgjørende å ha med seg videre i livet.

Frivillige organisasjoner, KS og regjeringen signerte Fritidserklæringen 7. juni 2016. Målet er et godt og langsiktig samarbeid for at alle barn og unge, uavhengig av foreldrenes økonomi, skal ha mulighet til å delta jevnlig i fritidsaktiviteter sammen med jevnaldrende. Erklæringen bygger på FNs konvensjon om barnets rettigheter, som sier at barnet har rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder. Barnet skal ha tilgang til egnede og like muligheter for kulturelle og kunstneriske rekreasjons- og fritidsaktiviteter.

Kilde: allemed.no og regjeringen.no.

6.4 Et flerkulturelt sivilsamfunn?

Frivillig innsats for organisasjoner kan være en viktig integreringsarena for innvandrere. Samtidig vil deltakelse i slikt arbeid både påvirke og påvirkes av norskferdigheter og tilhørighet til det norske samfunnet. Studier har vist at innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn er underrepresentert blant medlemmer og frivillige i det tradisjonelle norske foreningslivet.37 Minoritetsbefolkningen deltar i mindre grad enn majoriteten, men forskjellen kan i stor grad tilskrives sosioøkonomiske faktorer.

Resultater fra Levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn 2016 viser at det er store forskjeller i deltakelse i gratisarbeid for organisasjoner mellom innvandrerne og befolkningen, slik det fanges opp i de generelle levekårsundersøkelsene.38 Mens 37 prosent av befolkningen oppgir å ha utført gratisarbeid for organisasjoner de siste 12 månedene, gjelder det samme for 16 prosent av innvandrerne. Det er hovedsakelig gratisarbeid for idrettslag hvor innvandrere skiller seg fra befolkningen sett under ett. I hele befolkningen har 18 prosent drevet med gratisarbeid for idrettslag de siste 12 månedene, mens tilsvarende andel for innvandrere var 5 prosent. Det er små forskjeller mellom befolkningen sett under ett og innvandrerne når det gjelder ubetalt innsats for politiske partier, religiøse foreninger og livssynsforeninger, friluft-, helse- og ideelle organisasjoner, men andelene er gjennomgående noe høyere for befolkningen sett under ett enn for innvandrerne i alt.

Innad i flere innvandrergrupper er imidlertid andelen som har drevet med gratisarbeid for religiøse foreninger høyere enn i befolkningen sett under ett. Deltakelse i religiøse organisasjoner kan være en vei inn i organisasjonslivet for personer med innvandrerbakgrunn. Enes (2018)39 finner at religion er viktig for mange norskfødte med innvandrerforeldre, særlig for dem med bakgrunn fra Pakistan og Tyrkia. For norskfødte med bakgrunn fra Sri Lanka og Vietnam fremstår ikke religion like viktig. Samtidig ser man en sekularisering blant norskfødte med innvandrerforeldre, som også finner sted i resten av det norske samfunnet.

Minoritetsbefolkningen er underrepresentert som medlemmer i de fleste typer organisasjoner. Studier av flerkulturelle lokalsamfunn viser imidlertid at aktivitetstilbud av og for minoritetsgrupper er langt mer omfattende enn hva lokale myndigheter fanger opp gjennom sine frivillighetsregistre.40

6.5 Rekruttering og barrierer for deltakelse

6.5.1 Individuelle barrierer

De vanligste grunnene til at folk ikke gjør frivillig arbeid, er mangel på tid og interesse, eller at man har svake nettverk og ikke blir spurt om å delta. Ulike barrierer har også varierende betydning i forskjellige livsfaser. Yngre rapporterer i større grad at de er opptatt med andre aktiviteter, at de ikke har blitt spurt eller at de ikke vet hvor de skal starte. Middelaldrende vektlegger i større grad tidsbegrunnelser, som en krevende arbeidssituasjon eller at de er opptatt med andre aktiviteter, mens eldre oftere oppgir helsegrunner.

Forskning viser at sosiale nettverk er særlig viktige i rekrutteringsfasen til frivillig arbeid. Et flertall begynner med frivillig arbeid fordi noen spør dem, eller fordi de får høre om muligheter til å gjøre en frivillig innsats gjennom noen de kjenner. Den vanligste rekrutteringsveien til frivillig arbeid går gjennom såkalte svake bånd og bekjentskaper. Her viser det seg også at menn oftere får forespørsler om å delta enn kvinner, og at høyere utdannede oftere får forespørsler enn lavt utdannede.

Det er grunn til å anta at personer med en psykisk sykdomshistorie eller som har nedsatt funksjonsevne, har utfordringer knyttet til samfunnsdeltakelse. For eksempel viser forskning at barn og unge med nedsatt funksjonsevne har mindre mulighet til å delta i organiserte fritidsaktiviteter enn de ønsker.41

Data fra SSBs levekårsundersøkelse for innvandrere fra 2017 viser at en lavere andel av innvandrerbefolkningen vurderer sin helse som «svært god eller god».42 Andelen med psykiske helseplager, rygglidelser, diabetes og sterk hodepine er større blant innvandrere enn resten av befolkningen. Slike diagnoser kan også i ulik grad virke inn på samfunnsdeltakelsen. Trening og mosjon fremmer både den psykiske og fysiske helsen, i tillegg til at dette kan være en sosial aktivitet, og levekårsundersøkelsen tyder på at innvandrere av begge kjønn mosjonerer mindre enn den øvrige befolkningen. En kunnskapsoppsummering fra Høgskolen i Oslo og Akershus gjennomført i 2014, viser at sosial ulikhet, til en viss grad, ligger til grunn for dårligere helse blant innvandrere enn blant øvrige nordmenn.43

Det fremkommer også at sosioøkonomiske forhold kan forklare mye av forskjellen i deltakelse mellom personer med innvandrerbakgrunn og personer uten innvandrerbakgrunn, men ikke alt. Ulikhetene gir seg blant annet utslag i at det er lavere deltakelse i fritidsaktiviteter blant barn av innvandrere enn blant den øvrige befolkningen.

6.5.2 Digital kapital og kompetanse

Digital kapital omfatter både tilgang til og kompetanse til å bruke digitale tjenester. Digital kompetanse defineres som evnen til å forholde seg til og å bruke digitale verktøy og medier på en trygg, kritisk og kreativ måte. Digital kompetanse omhandler både kunnskap, ferdigheter og holdninger. Det dreier seg om å kunne utføre praktiske oppgaver, kommunisere, innhente eller behandle informasjon. Digital dømmekraft, slik som oppmerksomhet om personvern, kildekritikk og informasjonssikkerhet, er også en viktig del av den digitale kompetansen.44 EU viser til digital kompetanse som en av åtte sentrale ferdigheter for livslang læring.45

Norge er et av de fremste landene i verden når det gjelder tilgang på IKT-utstyr og tilgang til og bruk av internett. I 2017 hadde 97 prosent av befolkningen over 15 år tilgang til internett, og 90 prosent av befolkningen mellom 9 og 79 brukte internett i løpet av en gjennomsnittsdag.46,47 Likevel opplever mange at terskelen er høy både for å bruke og for å være komfortabel med bruk av digitale tjenester. Dette gjelder særlig personer over 65 år, førstegenerasjonsinnvandrere fra ikke-vestlige land, personer med nedsatt funksjonsevne og de som er utenfor arbeidslivet. Økt tilstrømming av asylsøkere og flyktninger gjør utfordringene større. Forhold som dårlig privatøkonomi, lav språkkompetanse og lite kunnskap om offentlig forvaltning, bidrar også til å skape digitale skillelinjer. Det er også klare forskjeller i bruk av og tilgang til digitale tjenester mellom kvinner og menn og mellom de med lavere og høyere utdanning.

Digital deltakelse og kompetanse i befolkningen er en viktig forutsetning for verdiskaping og for å hindre ulikhet i tilgang til informasjon og bruk av offentlige digitale tjenester. Desto raskere den digitale utviklingen går, desto større risiko er det for at enkeltpersoner eller grupper av befolkningen faller utenfor. De som i dag ikke deltar digitalt, må motiveres og få større oppmerksomhet. Et stadig mer digitalisert samfunn innebærer en felles forpliktelse, både offentlig, privat og frivillig, til å hjelpe innbyggere og virksomheter som har problemer med å benytte seg av det digitale tilbudet.

KS og regjeringen har inngått en samarbeidsavtale om utvikling av Digihjelpen, en tilskuddsordning som skal legge til rette for veiledning og opplæring i digitale verktøy og digitale tjenester blant de med lav digital kompetanse. Bibliotekene er lærings- og kulturarenaer og fyller en viktig demokratifunksjon ved å tilgjengeliggjøre og formidle opplysning, kultur og kunnskap for alle. Mange folkebibliotek arrangerer datakurs og bidrar med digital veiledning, gjerne i samarbeid med frivillige. Bibliotekenes veiledningstilbud for grunnleggende digital kompetanse styrkes gjennom programmet Digidel, som er del av Nasjonalt program for digital deltakelse.

Fotnoter

1.

OECD, (2017). How’s life? 2017: Measuring Well-being, OECD Publishing, Paris. https://doi.org/10.1787/how_life-2017-en.

2.

Kleven, Ø. (2016). Nordmenn på tillitstoppen i Europa. SSB Samfunnsspeilet, 2/2016, Statistisk sentralbyrå.

3.

Franklin, M.N. (2004). Voter turnout and the dynamics of electoral competition in established democracies since 1945. Cambridge: Cambridge University Press.

4.

Kleven, Ø. (2017). Stemmeberettigede, valgordninger og valgdeltakelse siden 1815. Lange linjer, Statistisk sentralbyrå.

5.

Barstad, A. & Sandvik. L. (2015). Deltaking, støtte, tillit og tilhørighet. En analyse av ulikhet i sosiale relasjoner med utgangspunkt i levekårsundersøkelsene. Rapporter 2015/51, Statistisk sentralbyrå.

6.

Kleven, Ø. (2017). Lavere deltakelse blant innvandrere. Innvandrere i Norge, Statistisk sentralbyrå, Oslo. https://www.ssb.no/valg/artikler-og-publikasjoner/lavere-deltakelse-blant-innvandrerne

7.

Kleven, Ø. (2017). Innvandrere og kommunestyrevalget 2015. Valgatferd og representasjon blant innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og utenlandske statsborgere. Rapporter 2017/10, Statistisk sentralbyrå.

8.

NOU 2011: 20 Ungdom, makt og medvirkning.

9.

NOU 2003: 19 Makt og demokrati.

10.

NOU 2006: 7 Det lokale folkestyret i endring? Om deltaking og engasjement i lokalpolitikken.

11.

Mansbridge, J. (1991). Should blacks represent blacks and women represent women? A contingent “Yes”. The Journal of Politics, 61(3), 628-657; Schwindt-Bayer, Ø-A. & Mishler, W. (2005). An integrated model of women’s representation. The Journal of Politics, 67(2), 407-428.

12.

Arnesen, S. & Peters, Y. (2017). Representation: How descriptive, formal and responsiveness representation affect the acceptability of political decisions. Comparative Political Studies, 51(7), 868-899.

13.

Ringkjøb, H.-E. & Aars, J. (2010). Nominering og konstituering i norske kommunar. Notat 13-2010, Uni Rokkansenteret, Stein Rokkans senter for flerfaglige samfunnsstudier.

14.

Hjellbrekke, J. & Korsnes, O. (2012). Sosial mobilitet. Oslo: Det Norske Samlaget.

15.

Kleven, Ø. (2017). Innvandrere og kommunestyrevalget 2015. Valgatferd og representasjon blant innvandrere, norskfødte med innvandrerforeldre og utenlandske statsborgere. Rapporter 2017/10, Statistisk sentralbyrå.

16.

Huang, L., Ødegård, G., Hegna, K., Svagård, V., Helland, T. & Seland, I. (2017). Unge medborgere. Demokratiforståelse, kunnskap og engasjement blant 9.-klassinger i Norge. The International Civic and Citizenship Education Study (ICCS) 2016. NOVA-rapport 15/17, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

17.

Personer som hovedsakelig snakker norsk hjemme, regnes som majoritetsspråklige. Personer som snakker et annet språk hjemme, regnes som minoritetsspråklige.

18.

Bakken, A., Frøyland, L.R. & Sletten, M.A. (2016). Sosiale forskjeller i unges liv. Hva sier Ungdata-undersøkelsene? NOVA-rapport 3/16, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

19.

Finstad, J.A. (2018). Nesten hvert fjerde frivillige årsverk er for idretten. Statistisk sentralbyrå. https://www.ssb.no/nasjonalregnskap-og-konjunkturer/artikler-og-publikasjoner/nesten-hvert-fjerde-frivillige-arsverk-er-for-idretten

20.

Den lavere andelen frivillige i 2009 (49 prosent) bryter den langsiktige tendensen, og i lys av de andre undersøkelsene er det mulig at undersøkelsen dette året målte nivået litt for lavt.

21.

Fladmoe, A., Sivesind, K.H. & Arnesen, D. (2018). Oppdaterte tall om frivillig innsats i Norge. 1998-2017. Rapport 2018/2, Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

22.

Wollebæk, D., Sætrang, S. & Fladmoe, A. (2015). Betingelser for frivillig innsats. Motivasjon og kontekst. Rapport 2015/1, Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

23.

Fladmoe, Sivesind & Arnesen (2018). op.cit.

24.

Folkestad, B., Fladmoe, A., Sivesind K.H. & Eimhjellen, I. (2017). Endringer i frivillig innsats. Norge i et skandinavisk perspektiv. Rapport 2017/10, Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

25.

Fladmoe, Sivesind & Arnesen, (2018). op.cit.

26.

Folkestad, B., Christensen, D. A., Strømsnes, K. og Selle, P. (2015). Frivillig innsats i Noreg 1998-2014. Rapport 4/2015. Bergen/Oslo: Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor; Folkestad, Fladmoe, Sivesind & Eimhjellen (2017). op.cit.

27.

Fladmoe, Sivesind, & Arnesen (2018). op.cit.

28.

Fladmoe, A. & Folkestad, B. (2017). Frivillighet og folkehelse. Empiriske analyser av sivilsamfunnsdeltakelse, helse og livskvalitet. Rapport 2017/6, Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

29.

Folkestad m.fl. (2017). op.cit.; Fladmoe, Sivesind & Arnesen (2018). op.cit.; Musick, M.A. & Wilson, J. (2008). Volunteers: A Social Profile. Bloomington: Indiana University Press.

30.

Inntektstallene er basert på registerdata fra Statistisk sentralbyrå.

31.

Fladmoe, Sivesind & Arnesen (2018). op.cit.

32.

Wollebæk, Sætrang & Fladmoe (2015). op.cit.

33.

Bakken, A., Frøyland, L.R. & Sletten, M.A. (2016). Sosiale forskjeller i unges liv. Hva sier Ungdata-undersøkelsene? NOVA-rapport 3/16, Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

34.

Fløtten, T. & Kavli, H.C. (2009) Barnefattigdom og sosial deltakelse. I Fløtten, T. (red.) Barnefattigdom, Gyldendal Akademisk, 2009.

35.

Wollebæk, D. & Sivesind, K.H. (2010). Fra folkebevegelse til filantropi? Frivillig innsats i Norge 1997-2009. Rapport 2010/3, Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

36.

Ødegård, G., Bakken, A. & Strandbu, Å. (2016). Idrettsdeltakelse og trening blant Ungdom i Oslo: Barrierer, frafall og endringer over tid. Rapporter 2016/7, Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor.

37.

Senter for forskning på sivilsamfunn og frivillig sektor (2016). Kunnskapsoversikt. Minoritetsbefolkningens deltakelse i frivillige organisasjoner: Hva vet vi?

38.

Vrålstad, S. & Wiggen, K.S. (red.). (2017). Levekår blant innvandrere i Norge 2016. Rapporter 2017/13, Statistisk sentralbyrå.

39.

Enes, A.W. (2018). Religion. I Dalgard, A.B. (red.), Levekår blant norskfødte med innvandrerforeldre i Norge 2016. Rapporter 2018/20, Statistisk sentralbyrå.

40.

Se fotnote 37.

41.

Dahl, E., Berli, H. & van der Wel, K.A. (2014). Sosial ulikhet i helse: En norsk kunnskapsoversikt. HIOA.

42.

Vrålstad, S. & Wiggen, K.S. (2017). Levekår blant innvandrere i Norge 2016. Statistisk sentralbyrå. Rapporter 2017/13.

43.

Dahl, Berli & van der Wel (2014). op.cit.

44.

Meld. St. 23 (2012–2013). Digital agenda for Norge – IKT for vekst og verdiskaping.

45.

European Commission (2006). Key competences for lifelong learning – European reference framework.

46.

Kantar Media (2017).

47.

SSBs Norske mediebarometer (2017).

Til dokumentets forside