NOU 1999: 27

«Ytringsfrihed bør finde Sted»— Forslag til ny Grunnlov § 100

Til innholdsfortegnelse

4 Ytringsfrihetens vilkår i det offentlige rom

4.1 Innledning

Det er en grunnleggende forutsetning for at man i det hele tatt kan snakke om ytringsfrihet at det er et skille mellom det private og det offentlige rom. Dette er utførlig argumentert ovenfor i kap. 2.3.2 Ytringer i det offentlige rom versus ytringer i det private rom. Det private rom skal i stor grad være beskyttet mot såvel innsyn som inngrep. Alene derved kan det fungere som basis for det offentlige, myndige menneske. Det offentlige rom derimot, må være bygget opp, institusjonalisert og regulert for å fungere i overensstemmelse med hensynet til ytringsfriheten og til den offentlige samtale. De rettslige normer og reguleringer er bare en liten del av denne "borgerlige offentlighet". Som vi så i den historiske skisse, er ytringsfrihetens vilkår først og fremst avhengig av et komplisert institusjonelt system utviklet gjennom en historisk prosess.

Nå kan det være tilslørende å snakke om bare ett offentlig rom. Vi har ovenfor kunnet referere til det vi har kalt en utdifferensiering gjennom vår nyere historie, det vil si at det er forskjellige felt som har utviklet en viss autonomi og en egen diskurs eller felles virkelighetsforståelse og normer for kommunikasjon. Vi kan snakke om flere offentligheter. Det gjelder klart slike felt som vitenskapen, kunsten, kirken eller den nynorske offentlighet. Det gjelder forsåvidt også det store mangfold av organisasjoner innenfor det som gjerne kalles "det sivile samfunn", fra de tunge interesseorganisasjoner til forskjellige typer organisasjoner for mindretallskulturer eller for forskjellige spesielle formål. Det dreier seg alt sammen om offentligheter i den forstand at det er arenaer der man kommuniserer med mennesker man ikke kjenner som personer om spesielle temaer av politisk, moralsk eller annen art. Det kan også argumenteres for at slike felt som mediene og politikken, som vi normalt tenker oss representerer det store alminnelige offentlige rom, viser tendenser til utdifferensiering i retning av felt med egne diskurser.

Et avgjørende spørsmål blir hvordan disse offentligheter interagerer med hverandre, og hva som er forutsetningen for at dette gjøres på en måte slik at det konstitueres noe vi kan beskrive som en samlende offentlighet med det minimum av felles språk og felles forståelse som gjør det mulig å kommunisere med hverandre og legge basis for en konstruktiv politikk. Hvordan formidles det mellom de forskjellige måter å forstå verden på og de forskjellige måter å kommunisere på? Hvem "oversetter" mellom feltene? En slik kommunikasjon er avhengig av de institusjonaliserte arenaer. Hvert felt vil ha sine egne arenaer for kommunikasjon innenfor feltet, men spørsmålet er altså hva som finnes av arenaer for den store offentlighet. Det er også et spørsmål om hvor omfattende disse fellesarenaer er, eller i hvilken grad de hegemoniske diskurser dominerer slik at andre felt blir usynlige. Det er således hevdet at minoritetskulturer lett blir usynlige i den større offentlighet.

De institusjonaliserte politiske arenaer er naturligvis viktige. Stortinget og kommunestyrene kan sies å være selve symbolene på den institusjonaliserte offentlighets arenaer. Pressen kan beskrives både som et felt og som en overgripende arena. Nå er "arena" kanskje ikke den beste metafor i denne sammenheng. Ovenfor har vi brukt scene-metaforen for å fremheve at alle ikke kan være like aktive i den felles samtale. De fleste vil være tilskuere i salen, men altså med adgang til å følge med og applaudere eller ytre mishag.

En viktig forutsetning for at samtalen skal kunne fremme sannhet og autonomi innenfor eller mellom feltene er at den er dialektisk, det vil si at man har en eller annen for institusjonalisert opposisjon eller kritikk. Historien har nok av eksempler på hvordan manglende kritikk eller hegemoniske virkelighetsoppfatninger virker hemmende på meningsutvekslingen. Ytringsfriheten trives best i de dialektiske spenningsfelt. Og den grunnleggende forutsetning for at den skal fungere tilfredsstillende ligger til syvende og sist i den enkelte myndiges kritiske evne.

Ideelt sett skulle man kanskje ha begynt med en beskrivelse av de forskjellige felt eller offentligheter, deres diskurser eller måter å tenke og snakke om virkeligheten på, eventuelt hvordan de historisk har påvirket vår felles virkelighetsoppfatning. Kirken f. eks. forvaltet opprinnelig hva vi kan kalle en hegemonisk virkelighetsoppfatning. Slik er det ikke lenger. Ikke desto mindre representerer den idag et viktig felt innenfor vår offentlighet, og naturligvis et felt med en betydelig ambisjon om å prege den offentlige samtale. Den nynorske offentlighet er et annet felt som vi så spilte en historisk rolle når det gjaldt kritikken av det borgerlige dannelsesprosjekt. Også idag er det et viktig felt. De tunge interesseorganisasjoner som kom med arbeiderbevegelsen, er et tilsvarende eksempel på hvordan et felt oppstår ved at det skapes en egen identitet eller en motoffentlighet med en kritisk avstand til de etablerte hegemoniske posisjoner eller institusjoner, men som i neste omgang blir formende for en felles identitet ut over det opprinnelige felt.

Det vil føre for langt å gi en analyse av de forskjellige felts diskurser. Det får klare seg med disse antydninger. I det følgende skal vi ta for oss de institusjoner som kan sies å være av særlig viktighet i samfunnet når det gjelder å kunne si noe om ytringsfrihetens vilkår idag. På den annen side skal vi diskutere noen av de viktigste problemer eller institusjonelle utfordringer man kan sies å stå overfor i denne sammenheng.

4.2 Det offentlige roms institusjoner

4.2.1 Vitenskapen og offentligheten

Fra 1960-årene og utover fant det sted en rekke dyptgripende endringer i det institusjonelle byggverk som utgjorde det offentlige rom, og med store konsekvenser for ytrings- og informasjonsfriheten. Det er naturlig først å nevne den store ekspansjon i utdannelse og forskning. Ikke bare fikk man den niårige skole, men det ble langt vanligere å ta høyere utdannelse ut over dette. Fra å ha ett eliteuniversitet fikk man fire masseuniversiteter foruten en eksplosiv utbygging av høyskolesystemet. I tillegg til ekspansjonen i de forskningsbaserte undervisningsinstitusjoner fikk man også en sterk økning i privat og offentlig bruk av anvendt forskning. Fra 1946 fikk man etterhvert flere forskningsråd, og fra 1960-årene en sterk økning i den såkalte sektorforskning finansiert i alt vesentlig direkte fra departementene. Mye av denne forskning ble utført ved de mange forskningsinstitutter som grodde frem. Det er blitt sagt at man fikk et forskningsbasert samfunn. Denne dramatiske høyning i folks utdannelsesnivå og i bruken av forskning måtte få store virkninger på hvordan den offentlige samtale fungerte.

Virkningene av denne utdannelses- og forskningsekspansjon må antas å ha vært positive i forhold til utviklingen av en kritisk offentlighet og til bruken av den felles fornuft. Men som vi har sett i den historiske skisse er vitenskapens rolle for den offentlige samtale tvetydig. Vitenskapen har vært, og er stadig, normsettende når det gjelder metoden for å nå frem til bedre innsikt gjennom meningsutveksling eller bruk av felles fornuft. På den annen side er det en fare for at teknokratiet eller ekspertstyret med sin saklighetsdiskurs virker dempende på den politiske og moralske samtale. Veksten i den anvendte forskning og, mer spesielt, den store betydning sosialøkonomene har fått innenfor det politiske felt, aksentuerer problemet. Den sosialøkonomiske diskurs har hatt en tendens til å kolonisere det offentlige rom, og dermed dempe den politiske samtale. Det vil si at det har vært et økende behov for å "oversette" fra økonomenes diskurs slik at deres innsikter kan settes inn i en større moralsk og politisk kontekst. En av dem som har knyttet direkte til den offentlige samtale og dermed til politikkens funksjonsdyktighet er den amerikanske økonom Donald McCloskey i hans lille klassiker om økonomiens retorikk:

"A rhetorical criticism of economics can perhaps make economists more modest, tolerant and self-aware, and improve one of the conversations of mankind". 1

"Oversettelsen" fra den vitenskapelige diskurs til offentligheten er i det hele tatt et betydelig problem. Det er bare gjennom god "oversettelse" på grunnlag av innsikt i den vitenskapelige diskurs at man kan utnytte på en fornuftig måte den vitenskapelige innsikt i utviklingen av et demokratisk samfunn. Problemet illustreres ved miljøverndebatten. I sin bok "Risikosamfunnet" har den tyske sosiolog Ulrich Beck beskrevet hvordan man ikke har vært i stand til å møte den nye globale fare (radioaktivitet og ozonhull) på en adekvat måte. De beroligende meldinger fra de offentlig ansatte eksperter antar karakteren av tomme besvergelser, hevder han, mens det fra diverse annet hold kommer dommedagsprofetier som da nærer en almen uro og mistillit til det offentlige. Skal vi tro Beck, fungerer kommunikasjonen mellom vitenskapen og samfunnet dårlig, iallfall på visse felt.

Det finnes alltid vitenskapsfolk som kan brukes som vitner på den ene eller den annen side. I en slik situasjon er det viktig å være oppmerksom på den vitenskapelige erkjennelsesprosess? dialektiske natur, slik vi var inne på i kap. 2. Det vil alltid være noen forskere som stiller kritiske spørsmål ved "etablerte" teorier, særlig hvis man befinner seg i forskningsfronten. Det er derfor det er så viktig med en innsiktsfull "oversettelse" som skiller mellom hypoteser, usikker viten og det man vet med rimelig sikkerhet, spesielt på områder som vi føler angår oss direkte. Den utvikling vi ser kan forøvrig tolkes langt mer positivt enn Beck gjør. Kanskje reflekterer den utvikling han beskriver en mer opplyst almenhets sunne, kritiske holdning til det vitenskapen formidler.

Den vitenskapelige innsikt må på en eller annen måte formidles. Det dreier seg ikke bare om å imøtekomme en naturlig nysgjerrighet, et ønske om å få innblikk i vitenskapens fascinerende verden, hvor legitimt det enn måtte være. Det dreier seg om et demokratiske krav om å få delta i den tilgjengelige informasjon om de krefter som legger rammebetingelsene for våre liv enten det er samfunnskrefter eller naturkrefter. Vitenskapens kulturelle rolle er å være vår fortolker av verden, eller av våre "tekster", enten det de religiøse tekster, den kulturelle tradisjon og de kulturelle uttrykk, politikertalen og de samfunnsmessige prosesser, eller – "naturens store bok".

I utviklingen av "det forskningsbaserte samfunn" ligger det også en trussel den annen vei, nemlig mot forskningens autonomi. Økningen i penger til forskning og i anvendelse av forskning følges naturlig av en økt tendens fra de instanser som bevilger pengene og bruker forskningen til også å legge føringer på denne. En politisk fordeling av midler til de forskjellige forskningsinstitusjoner og vitenskapelige områder er en del av vårt demokratiske system. Men det må kreves at denne fordeling gjøres ut fra en erkjennelse av vitenskapens natur. Den må i en spesiell forstand være fri for å kunne fungere som vitenskap, det vil si for å kunne generere bedre innsikt. Den må også være fri for å kunne fungere som normsetter for hvordan man generelt og innenfor andre felt (politikken) kan oppnå bedre innsikt (kfr. sannhetsargumentet).

Fra 1960-årene av synes det som universitetene og den fri grunnforskning kom på defensiven. Man kan si at den kontrakt vitenskapen og samfunnet hadde inngått rundt århundreskiftet ble oppsagt, hvilket innebar at man kom i en slags forhandlingsposisjon. I en OECD-rapport fra 1987 kobles dette direkte til den offentlige samtale. Det ses en fare i "the extent to which utilitarian conceptions of university missions will damage the humanities and social sciences, and in so doing undermine the vitally important critical role of the university"

Faren, sies det videre, ligger ikke så meget i "institutional extinction as in failure to balance clarity and control of missions and objectives on the one hand with, on the other, freedom to develop new purposes and activities; failure to promote and give status to high- level discussions about wholes…" 2

I dette ligger det for det første en sterk understrekning av det som også har vært kommisjonens utgangspunkt, viktigheten av uavhengige universiteter og vitenskapelige normer for opprettholdelsen av en kritisk offentlighet. 3 For det annet gis det et uttrykk for bekymring over at denne rolle kan bli undergravet. Uten å dramatisere situasjonen er det all mulig grunn til å minne om disse institusjonelle forutsetninger for åpenhet og ytringsfrihet. Det er i forskjellige sammenhenger brukt et begrep om "kontrakt". En kontrakt innebærer institusjonalisering av et gjensidig forpliktende forhold mellom to prinsipielt likeverdige parter. Det er altså en ordning som anses som bindende for begge parter. En kontrakt vil kunne være et alternativ til et hierarkisk ordnet kommandosystem. I den aktuelle sammenheng er det ikke snakk om en formell kontrakt, men om en gjensidig forståelse som gis et institusjonelt uttrykk ved etableringen av uavhengige universiteter f. eks. Det kan argumenteres for at vi bør få en ny "kontrakt" mellom vitenskap og samfunn. Det vil si at det bør etableres stående rammebetingelser som garanterer rimelige betingelser for en fri vitenskapelig virksomhet. Vitenskapen bør være sikret en rimelig kombinasjon av frihet og finansiering. På den annen side vil da vitenskapen være forpliktet til å arbeide for "bedre innsikt". Samtidig må det legges til rette for en kvalifisert kommunikasjon mellom det vitenskapelige felt og offentligheten.

4.2.2 Skolen

Når det gjelder almenutdannelsen, vil den alltid ligge i et spenningsfelt mellom innordnende sosialisering og utvikling av det selvstendig kritiske, myndige menneske, eller mellom "å påverka" og "fri vokster", for å bruke Hans Skjervheims begreper. 4 Vi så hvordan utviklingen av folkedanningsideologien opprinnelig bidro til å bryte ned det gamle autoritetssystem. Skolen fikk en selvbevisst lærerstand og kunne bli et kritisk kraftsentrum i samfunnet. Den vokste ut over de to funksjoner: kunnskapsformidling og dannelse, idet disse, i Rune Slagstads terminologi, ble brutt mot en tredje funksjon: den demokratisk-kommunikative. Den positivistiske pedagogikk som ble dominerende i etterkrigstiden er blitt kritisert for å bryte med denne skoletradisjon idet det demokratisk-kommunikative igjen kom i bakgrunnen. 5 Den var, er det blitt sagt, fanget inn av det Taylor definerte som et sykdomssymptom ved det moderne samfunn, nemlig den instrumentelle rasjonalitet som tenderte mot å se på elevene som råmateriale for samfunnsprosjektet. 6 Skjervheim snakker om "ein påfallande sterk optimisme" i forbindelse med ideen om "å løysa dei mennskelege problema som tekniske problem". 7 Det som ligger i kritikken er en advarsel mot en utvikling i retning av en ny øvrighetsstat der "lyset" må komme ovenfra, det vil si at innordningsaspektet har vunnet (uforholdsmessig langt) frem på bekostning av oppdragelsen til den kritiske selvstendighet som bør karakterisere det myndige menneske.

Poenget i denne sammenheng er kun å henlede oppmerksomheten på problemet, idet ytringsfrihet ikke kan meningsfullt diskuteres uten at det gjøres. Den almendannende skole, eller "dannelsesprosjektet", må alltid finne en avveining mellom sosialiseringen og utviklingen av den kritiske selvstendighet. For at dette skal kunne gjøres på en gavnlig måte, må vi ha en selvbevisst og uavhengig lærerstand. Det har vår egen historie lært oss, slik vi har sett ovenfor. Lærerene, de som daglig møter de unge i klasserommene, de hvis rolle det er å representere de unge overfor systemet like så vel som det motsatte, disse lærere bør ha en stemme i offentligheten. Forsåvidt er den spenning vi fra tid til annen kan registrere mellom de sentrale skolemyndigheter og lærerstanden et positivt tegn. Det bør være spenninger av denne art slik at meningsutvekslingen om almenutdannelsens innhold holdes levende. Mye henger også på læreplaner og almene retningslinjer. Her er det tatt flere gode initiativer. Blant annet er det verdt å merke seg at kritisk lesning av blant annet reklametekster og medietekster nå er blitt vanlig i skolen.

Det er blitt hevdet at systemet med sentral godkjenning av lærebøker i skolen bryter med ytringsfriheten. Ordningen kan knapt sies å være i strid med de grunnleggende prinsipper for ytringsfrihet eller med grunnloven, iallfall ikke så lenge kontrollen bare går på formelle kriterier. Det kan imidlertid hevdes at et slikt sentralt kontrollorgan lett kan bli en barriere mot det mangfold og den åpenhet for konkurrerende perspektiver som er forutsetningen for den oppøvelse av kritisk sans som er så viktig i utdannelsen. Egentlig er vi tilbake til lærerenes rolle i skoleverket. Det er lærerene som, innenfor lov og læreplan, skal bruke bøkene. Det er de som skal presentere dem for elevene og eventuelt kritisere dem. De bør også stå for utvelgelsen uten noen forhåndsgodkjennelse av de bøker de skal velge blant. Også i denne sammenheng bør man tenke mer i retning av variasjon og i tillits- og kontraktstermer snarere enn i kontroll- og styringstermer. Kommisjonen slutter seg altså til flertallet i NOU 1995: 18 Ny lovgivning om opplæring, når det foreslår at kravet om statlig godkjenning av lærebøker oppheves. Kommisjonen finner det betenkelig at ytringsfrihetsargumentet, som er sentralt i NOUen, i det hele tatt ikke ble kommentert i proposisjonen. 8

Uansett hva man måtte mene om denne eller andre imperfeksjoner er det altså grunn til å understreke utdannelsesnivåets betydning for at det offentlige rom skal fungere rimelig godt. Lederen for den svenske maktutredning, Olof Petersson, har bitt seg merke i nettopp dette:

På sikt undergrävs journalisternas maktställning också av de pågående förändringarna bland medborgarna. Alla tilgängliga undersökningar pekar på at dagens medborgarare blivit mer och mer kunniga och ifrågasettande... 9

Vi minner om Riksadvokatens høringsuttalelse til injurieutredningen gjengitt i kap. 2.3.7, der han nettopp forutsetter en kritisk resepsjon av det som står i mediene. Konklusjonen var at strammere rettslige reguleringer ikke var nødvendig fordi man altså hadde tilstrekkelig kontroll i den opplyste kritiske leser eller mottager.

Utdannelsessystemet er den viktigste av de institusjoner det offentlige har ansvar for når det gjelder å bygge det offentlige rom. Det er dermed det kanskje viktigste samfunnskonstituerende tiltak. På bakgrunn av den debatt som har vært ført, bør det understrekes at det ikke trenger å være noen motsetning mellom den instrumentelle kunnskap ("et sted å lære") og den kritiske selvstendighet, dannelsen av det myndige menneske. Kommisjonen vil understreke det offentliges positive ansvar for systematisk å bygge opp institusjoner for, og generelt forutsetninger for, en opplyst og kritisk resepsjon.

4.2.3 Kanalene ut til det offentlige rom

Sitatet fra Olof Petersson er interessant forsåvidt som det tar opp det nære samspill det må være mellom de to kanskje viktigste institusjoner eller "vegger" i det offentlige rom, utdannelsessystemet og mediesystemet. Journalistenes makt utfordres, ifølge Petersson, ved den stadig mer kunnskapsrike og kritiske borger. Han synes å forutsette en fremtidig utvikling av pressesystemet på bakgrunn av en stadig mer kritisk leser.

Nå har utviklingen av det vi kan kalle kanalsystemet ut til offentligheten, og da særlig utviklingen av mediene, vært like dramatisk som utviklingen av utdannelsessystemet. Det er nok å nevne stikkord som pressens "selvstendiggjøring" ved fristillingen fra de politiske partier, utviklingen av "journalismen" og den nye presseideologi, innføring av pressestøtte og innkjøpsordning for skjønnlitteratur og det nye mangfold i eteren, og sist, men ikke minst, utviklingen av internett. Dette er ikke stedet for noen inngående analyse av årsakene til denne utvikling. 10 Det er imidlertid gode grunner for å hevde at alt dette er deler av én prosess og at den startet omkring 1970. 11

Hele systemet representerer en form for "public service". Det er et sentralt samfunnskonstituerende system. Det er ikke mulig å tenke seg et moderne liberalt samfunn uten et mangfold av kanaler ut til offentligheten og et uavhengig mediesystem. Det at det er en "public service" innebærer en forpliktelse for det offentlige eller for kollektivets organ til å legge til rette for at et slikt system kan utvikles og betjene de formål som er satt av samfunnet, åpen informasjonstilgang og fri meningsutveksling.

"Public service"-aspektet kommer klart frem ved de spesielle reguleringer og ved de økonomiske tiltak staten har iverksatt, som momsfritak og innkjøpsordning og pressestøtte. Det er i denne sammenheng viktig å understreke at det ikke er noen motsetning mellom det å være et "public service"-organ, støttet av det offentlige, og det å være uavhengig. Parallellen kan trekkes til universitetene som jo er nesten helt ut offentlig finansiert, men som har en høy grad av autonomi. (Det kan i det hele tatt være verdt en refleksjon at man innenfor universitetene ser på offentlig finansiering som en garanti for uavhengighet, mens man i pressen vel nærmest ser det motsatt.) Man kan nok tenke seg situasjoner der det offentlige kan trekke tilbake slike finansielle ordninger som de nevnte. Men det bør bare skje hvis det er helt klart at de almene formål ikke betjenes. I hovedsak står vi her overfor et tilfelle av at man bare kan oppnå det man ønsker ved selv å tre til side og la systemet utvikle seg av seg selv. Også her er det snakk om en slags "kontrakt" mellom mediene og forlagene på den ene side og samfunnet på den annen. Denne kontrakt er da etablert gjennom den kompliserte historiske prosess som er skissert i det foregående kapitel.

De dyptgripende endringer som skjedde, særlig med mediene, fra omkring 1970, kan ses på som en reforhandling av "kontrakten". De mange utredninger om mediesystemets forskjellige sider som er kommet i 90-årene (kfr. kap. 2, note 1), kan videre ses som et tegn på at denne reforhandling fremdeles pågår, systemet har ennå ikke funnet sin (nye) form. Et tegn på det samme er karakteren av debatten om pressen, dens funksjoner og de mange påståtte overtramp. Debatten har i noen grad preg av en skyttergravskrig. Debatt bør man alltid ha om slike emner, men det hadde vært en fordel om den var noe mer konstruktiv enn den har vært opp til nå. De ovenfor siterte uttalelser fra Olof Petersson og riksadvokaten er symptomatiske forsåvidt som de er uttalt av sentrale samfunnsaktører og har en tydelig brodd mot pressen. Det interessante ved dem er imidlertid deres påpekning av at den kritiske offentlighet i noen grad vender seg mot pressen selv. Spørsmålet er så hvordan dette vil påvirke den videre utvikling.

Når dette er sagt, må det understrekes at kommisjonen ser på utviklingen av mediesystemet fra omkring 1970 som en i alt vesentlig positiv utvikling. Sammen med ekspansjonen i utdannelsessystemet har utviklingen av mediene skapt gode vilkår for ytringsfriheten. Men det betyr ikke at det ikke er farer som truer.

4.2.4 Kanalvokterne

Pressens utvikling bort fra en høy grad av eierstyring og oppløsningen av det tette forhold til de politiske partier som ble utviklet fra slutten av forrige århundre, henger nøye sammen med en prosess med å utvikle nye ansvarsformer og ny identitet. Prosessen har klare trekk av selvstendiggjøring eller utdifferensiering. Det er i forbindelse med denne prosess at noen har begynt å snakke om "den fjerde statsmakt". 12

Et sentralt trekk ved prosessen har vært å synliggjøre og regulere det vi kan kalle redaktørfunksjonen. Rent alment er det den funksjon som går ut på å bestemme hva som skal bringes frem for offentligheten. Denne funksjon, som foruten å bli ivaretatt av dem som formelt er redaktører, også kan ivaretas av medieeiere, journalister, forlagskonsulenter, sakkyndigkomiteer, smaksdømmende juryer, offentlige tjenestemenn, PR-konsulenter, reklamemakere eller andre i formelle eller uformelle posisjoner, blir en av de viktigste funksjoner i det offentlige rom. Det er funksjonen som vokter av kanalene ut til offentligheten. 13

Hva så forskjellen på å redigere og sensurere? Den gamle grunnlovsparagrafs første punktum utelukker offentligsensur. Det vil si forhåndssensur fra myndighetene. Dette er det vi vanligvis forestiller oss når det er snakk om "sensur". Det innebærer at enhver har anledning til å forsøke å skaffe seg adgang til offentligheten ved f. eks. å la trykke og distribuere hva han eller hun måtte ønske å meddele. Enhver er fri til (å forsøke) å etablere en kanal ut til offentligheten.

Å etablere en slik kanal er imidlertid ikke så enkelt, først og fremst fordi det krever investeringer å etablere en kanal med et potensial til å nå ut. I virkeligheten er man derfor avhengig av de allerede etablerte kanaler om man ønsker å henvende seg til offentligheten. Men der sitter det altså noen kanalvoktere eller redaktører og sorterer ut. Det er grunn til å presisere, hva vi også har gjort i andre sammenhenger, at dette er en helt nødvendig funksjon. Den offentlige samtale må være strukturert på en eller annen måte for å fungere i overensstemmelse med hensikten. Men da blir det av avgjørende betydning hvordan, eller på hvilke premisser, denne utsortering og strukturering foregår.

Sensurbegrepet er trukket inn i denne sammenheng, således av Straffelovrådet som har sagt at "bladeiersensur ... er nesten like skadelig for ytringsfriheten som offentlig sensur". 14 Dette kan være en riktig og viktig påpekning, og det har da også vært stor oppmerksomhet omkring spørsmålet om hvordan man skal kunne hindre eierinnflytelse i mediene. Spørsmålet er bredt behandlet i NOU 1995: 3Mangfold i media. Interessant er også den strategi den dominerende eier i Schibsted-konsernet, Tinius Nagell-Erichsen, har valgt. Han har bestemt at hans aksjer skal overdras til en stiftelse, "Stiftelsen Tinius", som for det første skal sikre at Schibsted-konsernet skal fortsettes som et medie-konsern, og for det annet at det skal drives etter bestemte retningslinjer. Blant annet skal Aftenposten og Verdens Gang "ha frie og uavhengige redaksjoner" Dessuten skal de nevnte aviser drives med utgangspunkt i "det kristne verdigrunnlag, norsk kultur og demokratiske prinsipper" foruten at de skal "representere kvalitet og troverdighet".

Nå ville det være naivt å tro at "sensur"-problemet var løst kun ved redaksjonell frihet. I prinsippet kunne man like gjerne snakke om "redaktørsensur" som om "bladeiersensur". Begrepet "sensur" må innebære at det er en situasjon der det er et formidlingsmonopol eller en dominerende formidlingskanal som er dirigert av en styrende vilje ut fra politiske, økonomiske eller andre hensyn. Det er lett å tenke seg at en redaktør kan dirigere på denne måten like så vel som en eier. Egentlig bør "sensur"-begrepet forbeholdes den klassiske offentlige sensur ut fra politiske hensyn. Det er og blir altså de mange potensielle ytrerers frihet det til syvende og sist dreier seg om. Kanalvokterene kan beskytte den eller true den alt etter omstendighetene.

Det problematiske ved (den i og for seg helt nødvendige) redaktørfunksjonen demonstreres ved visse tiltak i andre land, der ytreren i spesielle situasjoner er eneansvarlig for ytringen i et massemedium. Det vil si at ytreren i noen grad er sikret direkte kommunikasjon med mottager gjennom et massemedium uten noe form for mellomliggende redaksjonelt ansvar. Det gjelder den danske bestemmelse om signerte, eksterne bidrag i avisene, og det gjelder den britiske bestemmelse om politiske partiers tilmålte sendetid i radio og TV. 15 Det har også vært fremhevet som en fordel ved internett at her er omkostningene ved å etablere en kanal ut til offentligheten så små, at enhver kan bli sin egen redaktør. Noen garanti for å få mange mottagere har man imidlertid ikke utenom de etablerte massemedier. 16 De nevnte eksempler dreier seg om unntagelser av begrenset rekkevidde, og som først og fremst er egnet til å demonstrere at vi står overfor en utfordring når det gjelder redigeringen i forhold til den direkte kommunikasjon. 17 Uansett blir spørsmålet om, og hvordan, redaksjonell frihet kan betjene den alminnelige ytringsfrihet

Det er altså all mulig grunn til å spørre: hvem er kanalvokterne i forlagene, tidsskriftene, avisene og andre steder? Det vil si, hvilke hensyn er det som styrer de valg de kontinuerlig må ta? Hva er det som velges ut og hvorfor? Hva er det vi ikke får meddelt gjennom de etablerte kanaler? Tjener systemet hensynet til sannhet, autonomi og demokrati? Hvordan kan vi få garantert uavhengighet, åpenhet, mangfold av ytringer og en dialektisk meningsbrytning?

Garantier for dette mangfold ligger for det første i de institusjonaliserte normer som styrer kanalvokterne. De må gå til oppgaven med ydmykhet idet de ser på seg selv som det åpne samfunns representanter. Positive normative føringer av denne art synes å være utbredt. Men det er ikke nok. Det neste prinsipp er institusjonelt mangfold av typer voktere og i eierstrukturene. Det er kun ved denne type mangfold at man kan forvente at den nødvendige kritikk kan tre i funksjon. Hvordan dette institusjonelle mangfold bør se ut, er et viktig spørsmål. Regler som forhindrer for sterk eierkonsentrasjon i mediene synes å være et rimelig grep. En eller annen form for pressestøtte og støtte til tidsskrifter og bokutgivelser er også et rimelig grep. Støtte av denne art vil symbolisere de forpliktelser pressen og forlagene har som "public service"-organer ifølge "kontrakten". Spesielle spørsmål som spørsmålet om mangfold krever et stort antall aviser f. eks., eller om det kan ivaretas av internt mangfold i et noe mindre antall, tas ikke opp i denne sammenheng.

Det bør imidlertid understrekes at ved vurdering av slike spørsmål må medienes plass i et større institusjonalisert offentlig rom tas i betraktning. Mediene lever ingen isolert tilværelse, selv om man av og til kan få inntrykk av det på debatten. Den karakter mediene får reflekterer i høy grad de mer eller mindre legitime forventninger og det press de utsettes for fra omgivelsene.

Innenfor pressen er redaktørbegrepet som Nils E. Øy skriver, like gammelt som pressen selv. Det paradoksale er imidlertid, "at mens framveksten av redaktørinstituttet var en kamp for uavhengighet fra myndigheter, er interessen for styrking av instituttet i dag størst hos myndighetene for å sikre uavhengighet fra eierne." 18 Sentralt i diskusjonen står "Redaktørplakaten", som er en erklæring som ble utformet i samarbeid mellom Norske Avisers Landsforbund og Norsk Redaktørforening og vedtatt av begge organisasjoner i 1953, og som stadfester redaktørens uavhengighet og "fulle ansvar for avisens innhold". Det forutsettes dog at redaktøren deler "sitt blads grunnsyn og formålsbestemmelser" blant annet. Ved en dom i 1972 ble redaktørplakatens prinsipper trukket inn som rettskilde. Siden har det skjedd flere ganger. I 1995 ble det foreslått å lovfeste redaksjonell uavhengighet. Hensynet bak disse fremstøt er å beskytte det frie ord mot kommersielle interesser. Redaktørplakaten spiller utvilsomt en viktig, positiv rolle. Spørsmålet om den redaksjonelle uavhengighet bør lovfestes, er imidlertid et annet spørsmål som vil bli tatt opp i kap. 5.5.2.

Et spesielt ansvar påhviler redaktøren i forbindelse med det såkalte "kildevern". Gjennom hele ytringsfrihetens historie har anonymitetsretten stått sentralt. Det er på den ene side hevdet at denne rett er en forutsetning for ytringsfriheten På den annen side er det hevdet at det er viktig at noen står ansvarlig for eventuelle injurier eller andre utilbørlige ytringer. Vi minner om Struensee-perioden med en kaotisk strøm av anonyme pamfletter, og Holms bebreidelser for at Struensee ikke hadde forstått viktigheten av et ansvarssystem. I dag snakker man mer om "kildevern". Nils Øy argumenterer imidlertid for at man bør beholde begrepet "anonymitetsrett" idet man derved får understreket at det det egentlig dreier seg om er ytrers rett til å være anonym og ikke noen spesiell rett for pressen til la være å oppgi kilder. 19 Det regulerte kildevern betyr idag at redaktør (journalist, medieselskap) overtar det rettslige ansvar for de ytringer som publiseres anonymt. Dette er et viktig og helt nødvendig prinsipp for at ytringsfriheten skal kunne realiseres. Det er grunn til se på om det rettslige system på dette område fungerer tilfredsstillende (kfr. kap. 5.5 og 8.1.3).

Kildevernet er unntagelsen. Regelen er, som fastslått i Vær Varsom-plakaten, den motsatte, nemlig at kilder skal oppgis. Som antydet i forordet til Øys bok om kildevernet, er det imidlertid en tendens til å gjøre unntagelsen til regel: "Det er enkelt å bruke kildevernet som dekke over svakt kildearbeid … Så blir"absolutt kildevern"en form for egenbeskyttelse." Det sier seg selv at sladreeffekten må ligge snublende nær. Raaum påpeker det samme: journalistene bruker kildevernet "så hyppig at de ofte kan mistenkes for å forveksle hovedregelen med unntaket". Kildevernet krever i det hele tatt stor grundighet og aktpågivenhet fra redaktørens side. Det må bare benyttes der det er klart påkrevet. Tendensen til å forveksle regel og unntak fra regel er svært uheldig, ikke minst for mediene selv. Det kan synes underlig at de, i en situasjon der de i noen grad må sies å kjempe for sin troverdighet og, som vi skal se nedenfor, trues av kildenes profesjonalisering, ikke i større grad gjør det til en dyd å oppgi kilder. Det er et enkelt grep som både kan beskytte mot aggressive kilder og skape troverdighet hos publikum. 20

Redaktørplakaten legger altså "det personlige og fulle ansvar for avisens innhold" hos redaktøren. Den regulerer på denne måten forholdet såvel til eier/utgiver som til avisenes øvrige redaksjonelle medarbeidere. I forhold til det siste synes det i noen grad å ha foregått en utvikling ved hvilken redaktørens suverenitet er blitt anfektet i forbindelse med utviklingen av journalistisk yrkesideologi. I journalistenes hovedavtale fra 1980 (og senere utgaver) har de fått gjennomslag for det som er kalt "den journalistiske integritet". Dette er en utvikling som problematiserer en fra før uklar ansvarsplassering. For eksempel kan man av og til få inntrykk av at unge aggressive journalister uten livserfaringens "second thoughts" og uten forståelse for slagkraften i det våpen de har i hendene, kan få for stort spillerom. Ikke minst i slike sammenhenger er redaktørfunksjonen viktig, det vil si at redaktøren må ha en formell og reell status som gjør det mulig å spille rollen som moderator, også ut fra hensynet til den angjeldende unge journalist.

Det er grunn til å understrek at mediene er både arenaer og aktører. 21 Det vil si at de både er kanaler ut til offentligheten for dem som har noe å meddele, og de er selv aktive aktører som meddeler seg til offentligheten. Denne dobbeltrolle er naturligvis delikat. Den tilsier et rimelig klart skille mellom redaktørfunksjonen og journalistfunksjonen. Redaktøren er kanalvokteren som skal velge ut, initiere og redigere hva journalistene eller andre kommer med. Det er jo langt flere enn journalistene som ytrer seg i mediene.

Dobbeltfunksjonen som arena og aktør aktualiserer også identitetsproblemet. Det er neppe mange som ønsker seg tilbake til den gamle partistyrte presse. En fordel hadde den dog, man visste hvilke ideologiske plattformer de enkelte organer hadde. De hadde en identitet som gjorde det enkelt å forholde seg til deres utvalg av stoff og deres vinklinger i kommentarene. 22 Mange av mediene, og ikke minst de største, har idag en uklar aktøridentitet som kan gjøre det vanskelig å forholde seg til dem. Problemet er relevant også i sammenheng med det spørsmål som er berørt ovenfor, nemlig om det ønskelige mangfold bør baseres på mange enheter, eller på mangfold innenfor den enkelte enhet. Det er også et spørsmål om den enkelte medieenhet bør ha en egen identitet, eller om det er "tilstrekkelig" at man kan identifisere den enkelte aktør eller aktørgruppe innenfor enheten. Spørsmålet er altså hvordan arenaene bør være institusjonalisert for at det skal være mulig å identifisere aktørene. En slik identifikasjonsmulighet er viktig for at leserene skal kunne forholde seg selvstendig kritisk til informasjoner og kommentarer. Spørsmålet er ikke lett besvart. Det synes imidlertid ønskelig å få noe klarere forhold enn idag.

Kringkastingen har en egen historie som stiller problemet i relieff på en noe annen måte. Man skulle kanskje tro at den, så lenge den var en offentlig monopolinstitusjon, holdt seg sin funksjon som arena, eller kanal for de mange, etterrettelig. Men det var ikke uten videre tilfelle. Tvertimot definerte den seg som en aktør. Blant annet gjorde den til å begynne med en dyd av å være noe helt annet enn den partibundne presse ved ikke å åpne opp for politiske saker eller diskusjoner. Dens basis lå i folkeopplysningstradisjonen. Identiteten var forsåvidt klar nok. Men denne tette kobling til folkeopplysningen aktualiserte et annet problem. Selve ideen med folkeopplysning var å skape myndige mennesker. Dette er noe av hensikten med skolen og klasserommet, slik vi har vært inne på. Men når dette prosjekt utvides ut over barne- og ungdomspublikumet, og det offentlige rom konstrueres som et klasserom, perverteres prosjektet til noe paternalistisk eller umyndiggjørende. Det er intet spesielt demokratisk ved klasserommet. (Kfr. ovenfor om utdannelse og pedagogikk). NRK så seg altså opprinnelig ikke som en selvstendig aktør med sin egen dagsorden. Kringkastingens historie demonstrerer at det offentlige ikke uten videre opererer som en garantist for mangfold. Her kunne man kanskje anvendt "sensur"-begrepet.

Nå fikk politikken og meningsutvekslingen raskt sin plass, som vi har sett. Det skyldtes press fra de politiske partier som den offentlige kringkasting hadde vanskeligheter med å stå imot. Det paternalistiske drag ble også etterhvert brutt ned. Men det var først ved monopolets oppløsning at det ble åpnet for et reelt mangfold. Den ubundne presse og de mangfoldige etermedier har etterhvert nærmet seg hverandre.

Det er av den største viktighet for ytringsfriheten at kanalene ut til det offentlige rom er strukturert slik at det sikres god informasjon, et mangfold av ytringer og meningsbrytninger. I denne sammenheng står det vi har kalt "redaktørfunksjonen" sentralt. I siste instans må det påhvile kollektivets organ, det offentlige, å legge til rette for at det eksisterer et institusjonelt grunnlag for offentlig meningsutveksling. Tilrettelegging kan skje gjennom reguleringer og støtteordninger og direkte initiativer av forskjellig slag. Et viktig element i denne tilrettelegging er altså institusjonaliseringen av kanalvokterenes eller redaktørenes reelle og formelle ansvar, jf. kap. 5.5 og kap. 8.1.3.

4.2.5 Om de journalistiske kriterier

Om medienes redaktører er redaktører for andre enn journalistene, er det på den annen side klart at når vi snakker om mediene, ikke som arenaer, men som aktører, er det journalistene som påkaller oppmerksomhet. Det er de som har det reelle ansvar for den løpende informasjon og kommentar i massemediene. Samtidig er det grunn til å understreke journalistenes potensielt sentrale funksjon som det vi har kalt "oversettere". Det vil si at de skal betjene den store offentlighet ved å formidle mellom og fra de mange offentligheter eller utdifferensierte felt med deres spesielle diskurser eller måter å tenke og snakke på. Det gjelder områder som vitenskapen, kunsten, minoritetens offentligheter, forskjellige (sub)kulturer osv.

Blant de mange trekk som karakteriserer den nye utvikling innenfor mediene, er journalistenes utvikling av en egen yrkesideologi ikke den minst interessante. Sannsynligvis er denne utvikling av journalistenes egenidentitet og profesjonsnormer et godt vern mot utilbørlig styring utenfra, enten det dreier seg om eiermakt eller kildemakt. Men det er også spørsmål som bør stilles i denne sammenheng. Det hevdes av noen at vi er i ferd med å få en ny "isme", "journalismen". 23 Spørsmålet er da hva det er som karakteriserer denne. Hvordan påvirker denne utvikling journalistenes måte å fungere på i forhold til de oppgaver som er nevnt?

Reportasjen er journalistikkens grunnleggende form. Den består i en løpende rapportering og kommentering av aktuelle faktiske fenomener. Den er basert på det åpne samfunn behov for løpende informasjon og kommentar. Ofte vil det som rapporteres ha karakteren av en nyhet. Det er en stor debatt om hva som ligger i begrepet "nyheter" og hvilke utvalgskriterier som er, eller som bør være, fremherskende. En nyhet er noe som er egnet til å vekke umiddelbar interesse, og som kan slås opp på første side. Nyheten blir således også en salgsplakat.

Medieverdenene er i dag blitt stadig mer konkurransepreget, hvilket innebærer et behov for å vekke oppmerksomhet. I en slik situasjon er lett å falle for grep som egentlig ikke hører den journalistiske reportasje til. Det vil si at man kan falle for fristelsen til å gjøre trivielle observasjoner mer interessante enn de egentlig er, eller man kan ty til dramatiserings- eller underholdningseffekter som egentlig er reportasjen fremmed, og som kan tilsløre det som skulle være budskapet. Som Odd Raaum skriver, er det en tendens til at reportasjeprinsippet "er utsatt for infiltrasjon fra tilgrensende territorier, nemlig fiksjonen og markedsføringen" (side 170).

Et slående trekk ved denne infiltrasjon er tendensen til personifisering, hvilket medfører at skillet mellom det offentlige og det private blir utvisket. Istedenfor å være deltagere i, eller et våkent publikum for, den politiske meningsutveksling, blir vi forledet til å bli kikkere inn i andres privatsfære. Som vi har sett ovenfor, var det egentlig kunstens oppgave å underholde og offentliggjøre det private gjennom fiksjonen. Derved kunne man diskutere almenmenneskelige forhold som angikk privatlivet samtidig som man opprettholdt det fundamentalt viktige skille mellom privatsfæren og den offentlige sfære. I den grad det virkelig er en tendens til å viske ut dette skille og gjøre oss til kikkere inn i andres privatliv, er det svært uheldig. Det er på denne bakgrunn man må forstå den tildels skarpe kritikk mot pressen for å bryte med prinsippet om privatlivets fred. På den annen side er det grunn til å understreke at norsk presse stort sett er seg sitt ansvar bevisst på dette felt.

Mer interessant og kanskje mer urovekkende er den tendens vi kan spore til at utviklingen mot "journalisme" innebærer utviklingen av en egen diskurs, en egen måte å tenke og snakke om virkeligheten på. Faren er at det lett kan utvikle seg felles standarder for hva som skal bringes frem for offentligheten og for hvordan det skal bringes frem. I slike sammenhenger henvises det ofte til det uklare begrep "journalistiske kriterier". Slike standarder innebærer per definisjon en form for selvsensur som eventuelt kan bryte med en viktig metastandard, som går ut på at det ikke bør være så klare felles standarder eller kriterier. Som det er sagt, det utrykte ord følger det trykte som en skygge. Det er alltid, og må alltid være, noe vi ikke får vite, og hva er det? Det skulle vi gjerne vite.

Mangfold er viktig, og det gjelder ikke bare presentasjonsmåter. Det går også på virkelighetsoppfatning. Det sies gjerne at pressen har et avsløringsoppdrag. Ut fra dette oppdrag er det så utviklet en undersøkende journalistikk. Dette er i alt vesentlig en positiv utvikling, det vil si, så lenge man ikke forfaller til en avsløringsideologi. Det vil si at man ut fra en "mistankens hermeneutikk" forutsetter at det i de fleste saksforhold er noe snusk eller dårlige motiver eller lignende. Man søker så inntil man finner noe som kan fortolkes i denne retning. Eller, finner man tendenser til konflikt (og hvor finnes ikke slike tendenser), fremstilles disse tendenser som det essensielle ved saksforholdet. Som det er sagt, man leter etter marken i eplet – og finner den! – simpelthen fordi man forutsetter at det finnes en mark i ethvert eple. 24

Innenfor samfunnsvitenskapene og historiefaget har man hatt lignende debatter om "avsløringsoppdraget", eller om nettopp denne type virkelighetsforståelse basert på "mistankens hermeneutikk". Det er altså ikke bare innenfor journalismen at man har hatt slike tendenser. Det betenkelige er heller ikke i og for seg at det finnes slike fortolkningsparadigmer, men at de får en hegemonisk status, det vil si at det ikke blir rom for alternative paradigmer, eller konkurrerende og korrigerende perspektiver. Vi er altså tilbake til behovet for mangfold i perspektivene.

Utviklingen av en slik spesiell og hegemonisk virkelighetsoppfatning innebærer at journalismen får et preg av å være et utdifferensiert felt. Det vil i så fall undergrave den del av journalistenes spesielle oppdrag som går ut på å "oversette" fra de andre feltene og til offentligheten. Ved denne utvikling oppstår det altså et "oversettelsesproblem". Hvem skal kritisk evaluere journalismen og oversette fra journalistenes språk til vårt almenspråk hvis ikke journalistene gjør det?

Det er grunner til å advare mot de nevnte tendenser. "Journalismen" er ennå ikke utviklet til noen entydig og lett identifiserbar "isme". Det bør den heller ikke bli. Tendensen i retning av en spesiell virkelighetsoppfatning er neppe en styrt og villet prosess. I den grad det er en slik tendens, er den nok heller en utilsiktet konsekvens av journalistikkens form og arbeidsmetode. Desto viktigere blir det da at den profesjonalisering av journalistikken som foregår blant annet ved de forskjellige journalistutdannelser, tar høyde for dette fenomen ved aktivt å kritisere og motvirke ensidighet i perspektiver eller i ("journalistiske") kriterier for valg av stoff eller nyheter (hvilket også skjer i noen utstrekning).

Det er grunn til å understreke at det er mange flere stemmer i mediene enn journalistenes, selv om de viktige reportasjer skrives av journalister. Det er også grunn til å understreke at det er mange sjangre innenfor journalistikken. Jan Inge Sørbø fremhever spesielt kulturjournalistikkens dyder. I forrige århundre (under poetokratiet) var den en dominerende sjanger, og den var basert på en debattkultur mellom deltagere i en resonnerende offentlighet. Sørbø utfordrer kulturjournalistikken til å skape en motkultur mot uheldige tendenser innenfor andre journalistiske sjangre. 25 Den ovenfor siterte leder for den svenske maktutredning, Olof Petersson, mener dessuten å kunne se en positiv utvikling som en reaksjon på et stadig mer kyndig og kritisk publikum:

«Men genom en historiens list blir journalisterna nu offer för sin egen seger. Medborgarnas krav stiger, inte bara på politikerne utan också på journalisterna. Det blir alt svårare för medierna att fånga uppmerksamheten med de gamla slitna metoderna som tilspetsing, förenkling, polarisering, identifiering, konkretisering och personifisering.»

Om Sørbøs evaluering av kulturjournalistikken i forhold til andre sjangre er riktig eller om Petersson har rett i sin alment kritiske holdning til journalistene, er ikke vesentlig i vår sammenheng. Det vesentlige er å konstatere at det er et mangfold av stemmer og perspektiver i mediene og at det er visse utviklingstendenser i positiv retning. Det er altså ingen spesiell grunn til bekymring ut over den bekymring man alltid bør ha overfor utviklingen på så viktige områder. Det er heller ikke på det nåværende tidspunkt noen spesiell grunn til inngripende reguleringer for å forhindre utglidninger. Dette betyr dog ikke at alt er som det bør være.

I Norge har mediene et selvjustissystem, Pressens Faglige Utvalg (PFU). PFU ble opprettet i 1928. I 1936 fikk man Vær Varsom-plakaten som fungerer som PFUs grunnlagsdokument. Kringkastingen fikk opprinnelig et lovbasert system, Klagenemnda for kringkastingsprogram. Denne er nå opphevet og PFU dekker de fleste massemedier. PFUs virksomhet er beskrevet i NOU 1996: 12Medieombud, og skal ikke gjennomgås her. Det synes å være en almen oppfatning at PFU fungerer rimelig godt, selv om det nok kan sies at det er relativt lite synlig.

I den nevnte NOU anbefales det opprettet et medieombud i tillegg til PFU. Flertallet i den arbeidsgruppe som skrev utredningen foreslår en rammelov som regulerer klage- og tilsynssystemet, mens mindretallet mener det bør være et rent selvjustissystem. Kommisjonen slutter seg til mindretallet: Man bør overveie å etablere et uavhengig organ for rådgivning for dem som mener seg forulempet av mediene, idet det for mange kan fortone seg drastisk å gå direkte til PFU. Mange av de saker som idag sendes til PFU kommer fra advokater. Vanlige folk henvender seg neppe til advokater i slike sammenhenger. Et rådgivningskontor ville kunne fungere for disse.

Uten å ville dramatisere situasjonen vil også kommisjonen peke på at overtramp i form av krenkelse av personer naturligvis forekommer i mediene på linje med andre kritikkverdige forhold slik som dårlig kildearbeid eller forskjellige former for skjevheter i fremstillingen. Det kan imidlertid være grunn til å minne om det Odd Raaum avslutter sin bok med. Med utgangspunkt i at infiltrasjonen fra fiksjon og markedsføring kan gi inntrykk av at journalistikken er en virksomhet som kjennetegnes av mangelfull redelighet, hevder han at mottrekket bør være at "journalister og redaktører utvidet området for det berømmelige avsløringsoppdraget til også å gjelde deres egen virksomhet". 26 PFU er utmerket, men det er den form for selvjustis Raaum nevner som bør kunne utvikles videre. Og det gjelder da ikke generelle debatter om journalistiske prinsipper, ombudsmannsordninger, faglige utvalg eller andre former for kvasi-domstoler, men simpelthen avsløringer for offentligheten av konkrete overtramp. En journalistisk yrkesideologi som står i veien for at man kan bruke samme medisin på seg selv som på andre, er uheldig. En god yrkesideologi bør tilsi det motsatte. Selvkritikk er en forutsetning for å kunne opptre som en troverdig kritiker.

4.2.6 Kunsten og offentligheten

Det kunstneriske uttrykk er behandlet i begrunnelseskapitlet og i den historiske skisse. Det karakteristiske er hvor sentralt kunsten har stått når det gjelder å forme vår virkelighetsoppfatning. Vårt århundres diktatorer har visst dette og har tatt kunsten med dens forførelsespotensial i bruk for politiske formål. I våre liberale demokratier er kunsten blitt mer provokatorisk og kritisk i forhold til moralnormer og samfunnsinstitusjoner. Det er da også karakteristisk at disse siste har hatt vanskelig for å forholde seg til det kunstneriske uttrykk. Det er således blitt et skille mellom hvordan man forholder seg til kunsten for de mange og kunsten for de få. Selv om kunsten ikke har noen spesiell rettslig beskyttelse, nyter den siste kategori, kunsten for de få, i realiteten en nær fullstendig ytringsfrihet. En av grunnene er kanskje at dens provokatoriske potensial er uttømt. Det er nesten utenkelig at vi skulle få noen ny Mykle-sak eller at Odd Nerdrums selvportrett med erigert penis ville kunne føre til tiltale.

Kunsten for de mange, derimot, har ofte vært underlagt ordinær offentlig forhåndssensur. Det gjaldt opprinnelig for teateret, og fra 1913, for filmen, en ordning som fortsatt består. Ettersom man i 1814 ikke kjente til filmen og derfor bare forbød forhåndssensur av trykt skrift, fantes det ingen beskyttelse for denne type ytringer i grunnloven, mente man. Filmsensuren er imidlertid underlagt normer for ytringsfrihet. Det vil si at den skal beskytte oss mot pornografi og vold, mens den skal åpne for mangfold i de kunstneriske uttrykk. Det skal altså i prinsippet ikke være snakk om politisk sensur. I praksis strekker den seg også langt når det gjelder å godta vold og sex så lenge det kan sies å falle inn under det vanskelig definerbare begrep "kunstneriske uttrykk". 27 Allikevel er det klart at en generell sensurordning må få et paternalistisk anstrøk og således utfordre den grunnleggende forestilling om det myndige menneske.

Nå er det tegn til en ny utvikling. Ifølge Jostein Gripsrud var ungdomsopprørerne fra 60- og 70-tallet, som etterhvert kom til å innta plassene i de øvre sosiale lag, minst like fortrolige med populærkulturens produkter og tradisjoner som de var med den seriøse, europeiske kulturtradisjon. De hadde en "dobbelt adgang", eller innforståtthet med både populærkulturen og det seriøse kulturliv. Vi kan altså observere en sosial prosess som bryter ned grensene mellom "høy" og "lav" kultur eller mellom kunsten for de få og kunsten for de mange. Som Gripsrud konkluderer: Dette er en positiv utvikling idet offentligheten kan sies å ha blitt mer mangfoldig og inkluderende.

Det er mulig vi i tråd med denne utvisking av skillet mellom den "lave" og den "høye" kultur, kombinert med en viss nymoralisme, kan komme til å oppleve en større oppmerksomhet omkring grensene også for de kunstneriske ytringer. Nylig var det en større debatt i Sverige i kjølvannet av en aksjon mot Daniel Maders fotografier av nakne gutter. I debatten ble det satt spørsmålstegn ved kunstens autonomi eller dens frihet fra å bli vurdert etter moralske kriterier. Saker som Rushdie-saken har aktualisert problemet med blasfemi i multikulturelle samfunn. Her er tendenser som krever kritisk årvåkenhet på ytringsfrihetens vegne.

Vi så hvordan Norge i forrige århundre ble karakterisert som et poetokrati. Siden kom konkurrerende perspektiver, ikke minst den vitenskapelige saklighetsdiskurs. Kunsten, og da inkluderer vi også populærkulturen, har imidlertid beholdt mye av sitt virkelighetsskapende potensial. Svært meget av det offentlige rom er fylt av kunstneriske ytringer og av diskusjonen omkring disse. Det kan være verdt å merke seg Vaclav Havels uttalelse om at det er umulig å overvurdere rockmusikkens betydning for den tsjekkiske motstanden under kommunismen. 28 Våre medier formidler, diskuterer og kritiserer kunsten i relativt stort omfang. I sammenligning er det vitenskapelige felt f. eks. adskillig mer isolert. Det trenger ikke å bety at vitenskapens virkelighetsbilde er mindre virksomt. Selve kritikken eller analysen av kunsten vil jo være festet i den vitenskapelige diskurs. Det vesentlige i vår sammenheng er nettopp hvordan de forskjellige felt samvirker.

En aktiv kunst- og kulturpolitikk er en viktig del av det offentliges infrastrukturansvar. Her som ellers må det legges vekt på mangfold og kritikk. Hvis den offentlige kommunikasjon fungerer, elimineres behovet for begrensninger og kontroll.

4.3 Den offentlige samtale

4.3.1 Frykten for offentligheten

I begrunnelsen, under "demokratiprinsippet", har vi nevnt offentligheten som grunnlag for kontroll av såvel den offentlige som den private makt. Dette fikk sitt uttrykk i grunnlovens bestemmelse om at Stortingets forhandlinger skulle offentliggjøres. Offentliggjøringen skulle danne grunnlag for den positive, offentlige meningsutveksling om politiske saker, men også for den negative kontroll av den politiske makt. Kontrollfunksjonen hviler på en alminnelig respekt for offentlighet. Det er en forutsetning at man ved offentliggjørelse, eller ved trussel om offentliggjørelse, skal tvinge frem anstendighet og rimelighet. Denne kontrollfunksjon ivaretas først og fremst av mediene.

Det kan være grunn til å problematisere denne respekt. På den ene side er det positivt at den finnes. På den annen side synes den ofte overdreven, slik at det blir naturlig å snakke om "frykt" snarere enn om "respekt". Krav om begrensninger i ytringsfriheten (inkludert informasjonsfriheten) synes forbløffende ofte å gjenspeile en slik, nesten irrasjonell, frykt. Det paradoksale er jo at når respekten vendes til frykt, innebærer det en pervertering av respekten til disrespekt, man stoler ikke lenger på kontrollorganet, eller altså på offentlighetens eller publikums rimelighet og anstendighet. Årsaken til en slik pervertering er naturligvis at i det øyeblikk man trer ut av den private sfære, eksponeres man for en stor og ukjent størrelse. Det er vel også slik at den institusjon som fremfor noen blir kontrollorganet i det offentlige rom, nemlig mediene, ikke alltid møtes med tillit.

Vårt demokratiske system, inkludert stemmeretten og ytringsfriheten, er basert på en forestilling om at det offentlige rom stort sett er befolket av myndige, voksne, anstendige mennesker. Selv om man ikke i ett og alt kan stole på publikums dom, er det grunn til å holde fast ved denne forestilling, altså holde fast ved respekten for publikum. Nå er det klart at pressen kan begå overtramp og finne mark i eplet der det ingen mark er (kfr. ovenfor om "journalismen"). Men for det første må man være varsom med å slutte fra enkelthendelser til almene tendenser. Pressen er nok bedre enn dens mange arrige kritikere vil ha det til. Og for det annet minner vi om det som er sagt ovenfor om resepsjon. Publikum opptrer normalt som kritiske lesere av det mediene bringer. Det var nettopp poenget i Johan Nordahl Bruns kommentar om "Journalisterne" og i Riksadvokatens høringsuttalelse der han gikk inn for en liberal praksis i forbindelse med injurier, kfr. kap. 2.3.7.

Det er nok av eksempler på at publikum kan opptre selvstendig. Det beste eksempel er publikums reaksjon mot forfølgelsen av president Bill Clinton i Monica Lewinsky-saken. Nå var det den offentlige etterforsker, Kenneth Starr, som innledet forfølgelsen. Pressen fulgte i noen grad opp, men snart skulle det vise seg at publikum reagerte. Offentligheten reddet Clinton slik at han idag fremdeles sitter som president. Publikum har et stort potensial på sympati og endog tilgivelse. Det synes ofte å være en påfallende stor diskrepans mellom publikums reaksjoner og reaksjonene hos den person som blir eksponert for offentligheten. Det kan synes som det ofte føles verre å bli eksponert for offentligheten enn det er grunn til. Det er ofte mer støtte, sympati og forståelse å hente der ute enn kritisk fordømmelse. 29

Dette er intet forsvar for slurvet journalistikk, tvertimot, pressen kan, ved å være enda mer påpasselig enn den er, bidra til å begrense frykten og øke respekten for offentligheten. Selv om det er nok av eksempler på gale fremstillinger og urimelige proporsjoneringer, er det nok langt flere eksempler på at mediene har avslørt urimelig maktutøvelse eller skjødesløshet hos dem med makt. Og trusselen om at dette kan gjøres, er et viktig incitament for at det offentlige (eller private med makt) skal opptre anstendig og ryddig.

Respekten for offentligheten sammen med utviklingen av en undersøkende journalistikk representerer først og fremst en effektiv beskyttelse av vårt frihetsrom og våre rettigheter. Det er etter kommisjonens mening svært viktig at dette forhold ikke overskygges av den noe ukritiske kritikk av mediene basert på tilfeldige overtramp. Til syvende og sist dreier det seg nemlig ikke først og fremst om tillit til pressen, men om tillit til publikum eller til den kritiske leser. Vi minner om Olof Peterssons henvisning til at "dagens medborgare blivit mer och mer kunniga och ifrågasettande". Dette var sagt i forbindelse med vurderingen av journalistisk virksomhet. Det vil si at myndighetene (lovgivere, rettsutøvere) i relativt stor grad bør kunne stole på at borgerne selv kan vurdere gehalten i det som fremkommer i mediene.

4.3.2 Hvorfra trues medienes uavhengighet?

Vi har sett på de indre trusseler mot mangfold i mediene. Vi skal se på de ytre trusseler. Det er tre hovedkategorier som potensielt kan true friheten og uavhengigheten. For det første er det detoffentlige eller staten med sine sanksjonsmidler av rettslig eller økonomisk art. For det annet er det eierne med sine økonomiske krav. Og for det tredje er det kildene med sine økonomiske sanksjoner, men også med mer diffuse sanksjoner gjennom nettverk og påvirkning.

I den gamle øvrighetsstat var det slik at ytringsfriheten først og fremst ble begrenset av det offentlige ut fra ideologiske og politiske hensyn. Kampen for ytringsfrihet var en kamp mot offentlig sensur. I den historiske skisse har vi sett hvordan det også etter 1814 var det offentlige som først og fremst truet ytringsfriheten. Man måtte være særlig varsom med å kritisere samfunnsautoritetene. Men det var også slik at det offentlige i den nye stat fikk et positivt ansvar for å legge til rette for en offentlig samtale. Dette ble gjort blant annet ved å innvilge portomoderasjon. Det offentliges rolle ble på denne måten tvetydig. Ved å gå inn med positive økonomiske virkemidler understreket man elementet av en "public service", at dette var en offentlig tjeneste. Men samtidig introduserte man en mulighet for indirekte offentlig kontroll. Man kunne true med å trekke tilbake den innvilgede støtte. Etterhvert som mediesystemet ble institusjonalisert og demokratiet utbygd, ble det offentlige mindre truende.

Det er imidlertid grunn til å understreke at den refererte tvetydighet når det gjelder det offentliges holdning til mediene er karakteristisk for systemet også idag. På den ene side ser vi de aktive tiltak for å bygge ut infrastrukturen slik at vi kan få en fri og utvungen informasjon og meningsutveksling. På den annen side ser vi stadig nye uttrykk for det offentliges paternalistiske bekymring og kontrollbehov. Vi så det da nye medier som film og kringkasting dukket opp. Vi har sett det i forbindelse med momsfritaket og i debatten om medieombud. Vi ser det samme kontrollbehov også i forbindelse med praktiseringen av offentlighetsloven, som vi skal komme tilbake til. Og vi ser det i forbindelse med den nye § 390 c i straffeloven, om fotoforbud ved pågripelse eller ved lovforslaget om forbud mot å offentliggjøre navn på siktede i straffesaker, for bare å nevne et par av de mest aktuelle saker. 30 I det hele tatt er det offentlige aktivt og kontinuerlig regulerende. Vi skal ta for oss de mange rettslige beskrankninger i andre kapitler. Det er altså en spenning mellom det offentlige og mediene. Det bør det også være – innen visse grenser.

Begge de to funksjoner det offentlige har i forhold til det offentlige roms institusjoner, det positivt tilretteleggende og det negativt regulerende, er nødvendige og viktige. Vi trenger et velstrukturert offentlig rom, og det gjør seg ikke selv. I det moderne samfunn må det offentlige påkalles for å utføre forskjellige, av og til kanskje konflikterende, oppgaver. For å sitere en moderne liberal filosof: "What if an improvement of collective decision making through exposure to a diversity of views could be achieved only by imposing some sort of regulative regime on the press?" 31

Det er blitt hevdet, blant annet av Redaktørforeningen i innspillet til departementet om behovet for en ytringsfrihetskommisjon, at ytringsfriheten er utsatt for stadig flere rettslige beskrankninger. Det er i denne sammenheng grunn til å understreke at selv om det er en del initiativer i retning av nye beskrankninger, betyr ikke det nødvendigvis at det er mindre ytringsmulighet idag enn tidligere. Mulighetene er, som vi har sett, avhengig av hele det institusjonelle system, og de rettslige reguleringer er bare en liten del av dette. Det er tvertimot grunn til å tro at disse regulerende initiativer ikke må tolkes så meget som en innskrenkning i ytringsfriheten som en reaksjon på en utvidelse av ytringsmulighetene, blant annet ved en mer aktiv presse. Iallfall hvis vi sammenligner situasjonen med den vi finner noen tiår tilbake, er grunn til å hevde at ytringsmulighetene er bedre idag enn dengang. Ser vi på det rettslige plan, er det dessuten grunn til å påpeke at rettspraksis ved domstolen i Strasbourg peker i liberal retning.

Trusselen mot ytringsfriheten kommer like meget fra den private makt som fra den offentlige. Det er blitt klarere idag, men har egentlig alltid vært tilfelle. Leser man de gamle liberale teoretikere som Locke og Montesquieu, finner vi ingen sympati for et uregulert sivilsamfunn. Kaos og anarki var for dem ensbetydende med privat undertrykkelse. Det offentlige, staten, har alltid i det liberale samfunns historie måttet påkalles i forsvaret mot den sterkes makt. Det sivile samfunn har vært et samfunn "sivilisert" av staten gjennom beskrankninger på makten, gjennom den almendannende skole, men også på mange andre måter, slik vi har sett. 32

Når denne statens positive rolle i forsvaret for ytringsfriheten er blitt aktualisert, er det naturligvis fordi den private makt i den seneste tid har mobilisert på dette område, iallfall synes det slik. For det første har det foregått en konsentrasjon i eierskap av medier som har vært "relativt stor og økende". Dette er nylig utredet av et offentlig utvalg. 33 Det er vanlig å se på eierkonsentrasjonen som en trussel mot ytringsfriheten idet den vil kunne undergrave det helt essensielle mangfold som bør karakterisere den offentlige kommunikasjon. Som en oppfølging av utvalget er det nå vedtatt en "eierskapstilsynslov" for å hindre for sterk eierkonsentrasjon (kfr. kap. 5.5.1).

For det annet er det vanlig å hevde at det har foregått en "kommersialisering" av mediene. En av dem som har artikulert kritikken mot kommersialiseringen klarest er Trond Berg Eriksen. Informasjonens varekarakter og underholdningsparadigmets seier kan, sier han, "komme i konflikt med elementære demokratiske forpliktelser". Det som trenger beskyttelse er det som skulle representere selve hensikten med ytringsfriheten, nemlig "de jevne, demokratiske forretninger, den hverdagslige meningsutveksling". Hans konklusjon er at det på grunn av denne tendens må drives en "langt mer aktiv informasjonspolitikk" fra det offentliges side. "Man må bevisst rydde grunnen for de normale, demokratiske informasjonsprosesser". Han påkaller altså karakteristisk nok, det offentlige som den i siste instans aktive garantist for ytringsfriheten inkludert informasjonsfriheten. 34

At informasjonen får varekarakter og karakter av underholdning svarer til Raaums påpekning av tendensen til infiltrasjon fra markedsføring og fiksjon. At det er en slik tendens eller press i en slik retning er sannsynligvis riktig, iallfall for de tunge medier. Umiddelbart vil dette komme som et press fra medieeierne, og da ikke i form av krav til innholdet, hvilket ville ha vært i strid med anerkjente prinsipper for redaksjonell uavhengighet, men i form av krav til økonomisk avkastning. Redaktøren blir ikke bare ansvarlig for hva som står, men også for at det selger. Under dette press kan man så gli over til å selge en annen vare enn den man solgte i utgangspunktet. Det utspill vi nylig var vitne til fra politisk hold som gikk ut på at løssalgsavisene burde fratas momsunntaket, demonstrerer tendensen og viser at noen mener man har kommet langt ad denne vei.

Tendensen forsvares ofte med det velkjente argument med at markedet virker demokratisk. Folk uttrykker sine ønsker ved å vise hva de er villige til å betale for. Man må "kommunisere på mottagers premisser," som det heter. Det er altså et spørsmål om tilbud og etterspørsel, eller i kommunikasjonsteoretiske termer, om forholdet mellom avsender og mottager. Men nå er det ikke slik at folk uttrykker det de ønsker bare gjennom hva de betaler for. Å hevde det er å desavuere publikum og abdisere fra det moralske ansvar. Folk krever mer av dem som leder dem eller som informerer dem, enn at de appellerer til deres mindre gode instinkter, og underholder dem med pikanterier eller overdrivelser. 35 Dette er det moralske motargument. Men også i rent økonomiske termer er det et tvilsomt postulat at den dynamiske faktor ligger på etterspørselssiden. I den revitaliserte Schumpeter-tradisjon er postulatet det motsatte: dynamikken ligger på tilbudssiden. 36 Det er i stor grad avsender som definerer markedet. Konklusjonen må iallfall være at her rekker ikke enkle argumenter.

Kommisjonen mener at kommersialiseringen av store deler av mediefeltet er et problem. Der er kommet inn en økonomisk logikk som opprinnelig var mindre fremtredende. Tradisjonelt var eierne mer interessert i det som kom til uttrykk i mediene enn i hva de tjente på dem. Idag er det iallfall en tendens til det motsatte. Det er en ironi i det forhold at iallfall en av faktorene bak denne utvikling har vært den sterke frykt for "eiersensur". Man har simpelthen ikke villet ha eiere som var påtrengende interesserte i det som kom frem i mediene, også det av gode grunner. Men alternativet ble jo da lett eiere mer interessert i profitt, for en interesse i foretagendet måtte de jo ha.

Situasjonen er ennå langt fra kritisk, idet det blant annet synes som det finnes eiere med en viss interesse i å skape gode aviser, eller altså simpelthen i å tjene ytringsfriheten. Uansett krever situasjonen årvåkenhet. Redaktørplakaten sammen med utviklingen av journalistiske profesjonsnormer har sett under ett vært en positiv motvekt. Når det gjelder debatten om moms på løssalgsavisene, er det nok slik at den demonstrerer problemet. Men det er ennå langt igjen til at dette er en rimelig eller nødvendig reform. Tvertimot er det kommisjonens mening at momsfritaket bør opprettholdes fordi det (sammen med andre støttetiltak) understreker mediesystemets preg av "public service". Slike ordninger legger føringer og forpliktelser på systemet ut over eierinteressene: – Det er lov å tjene penger på mediene, men da skal de også ta sitt moralske ansvar alvorlig. Styrken i dette systemet, garantien for såvel mangfold som anstendighet, ligger ikke minst i at det er et blandingssystem med innebygde spenninger.

Den tredje av de aktuelle trusseler er den som springer ut av kildenes makt. Den økonomiske makt hos kildene er sannsynligvis en større trussel enn eiernes økonomiske makt, blant annet fordi den er mer skjult og er blitt ofret mindre oppmerksomhet. Temaet ble satt på dagsordenen av Per Olav Reinton i en artikkel i 1984. Artikkelen var i noen grad en polemikk mot Maktutredningens behandling av massemediene, og særlig mot Gudmund Hernes? påstand om "mediedramaturgi" og "det media-vridde samfunn". Hernes hadde sett en større trussel i pressens egen makt til å forme virkelighetsbildet enn i kildenes makt, forsåvidt i overensstemmelse med noen av de trekk vi har festet til "journalismen" ovenfor. Reinton skifter altså fokus. Det er ikke pressen eller journalistene som har (og misbruker) makt, men kildene. Han bruker uttrykket "kildenes tyranni" om prosesser der journalistene går inn i et slags "frivillig slaveri" i forhold til kildene. Temaet er siden behandlet blant annet i en større bok av Sigurd Allern fra 1996. Han ser en truende utvikling i det at " Kildene blir stadig mer profesjonalisert". 37

Da pressen ble frikoplet fra de politiske partier, man etterhvert fikk mangfold i eteren, og journalistene utviklet egne profesjonsnormer, syntes veien åpen for medieuavhengighet, eller som noen kanskje ville si, for utviklingen av "den fjerde statsmakt". En viktig norm for journalistikken var muligheten og plikten til fritt kildevalg. Dette er for det første nært koblet til normen om å unngå enkilde-journalistikk ved å kontrollere mot uavhengige kilder. Enkilde-journalistikk fører normalt til avhengighet av kilden. For det annet er det koblet til en virkelighet der informasjonen er et fritt gode.

Denne ideelle måte å forholde seg til kildene på skulle imidlertid vanskeliggjøres ved en utvikling som for det første gjorde stadig mer av informasjonen til en vare på markedet, noe man måtte betale for å få adgang til. Dette er ikke entydig uheldig, idet det kan bremse på utviklingen i retning av å prioritere stoff med underholdningskarakter i de medier som har "public service" som en forpliktelse. For det annet, og viktigere, skulle friheten i forhold til kildene vanskeliggjøres ved den nevnte profesjonalisering av kildene. Det vises best ved institusjonaliseringen av en PR-industri. Det vil si at det ble bygget PR-avdelinger i de store institusjoner, forvaltningsenheter, bedrifter, organisasjoner, eller det ble utviklet egne PR-firmaer. En analyse av PR-bransjen bekrefter, skriver Allern, "at publicrelations normalt kan defineres som kommunikasjon med sikt på overtalelse og påvirkning, utført på vegne av arbeidsgivere eller klienter". Etterhvert gikk man bort fra betegnelsen "PR" og over til "informasjon og samfunnskontakt". Ifølge Allern var det fordi PR-begrepet var for sterkt knyttet til "markedsføring og reklame, og gir assosiasjoner til litt triks og lureri". 38 Mange i informasjonsbransjen kommer fra journalistyrket. Dette førte til problemer i forhold til friheten vis a vis kildene. Det er symptomatisk at i 1997 ble det bestemt på Norsk Journalistlags landsmøte at informatører ikke kunne være medlem, hvilket betød at flere måtte gå ut av laget. 39

At denne profesjonalisering av kildene representerer et problem er vel klart nok. Det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på at medier bruker stoff fra informasjonsbedrifter eller avdelinger relativt ubearbeidet. Det trenger ikke bety at det gjøres ukritisk, men det kan naturligvis lett skje at kildens utvalg av informasjon eller generelle synsvinkel blir for dominerende. Profesjonaliseringen av kildene betyr altså i noen grad at mediene får en mengde stoff som er tilpasset dem og som det er fristende å bruke. Vi har i annen sammenheng ( kap. 4.2.4) påpekt at et enkelt mottrekk mot for sterkt press av denne art kan være å etablere klare normer for åpenhet med full kildeangivelse, selv om dette i noen tilfeller ville hemme "informasjonsstrømmen". 40

Bak kildenes profesjonalisering ligger en økende erkjennelse av viktigheten av å ha et godt "image" i offentligheten. Det betyr altså at man ønsker en kontroll med form og vinkling på de informasjoner som kommer ut, men naturligvis også at man kan ønske å legge lokk på visse saker eller informasjoner, holde tilbake informasjon. Profesjonaliseringen betyr at finansielt sterke aktører i økende grad bruker store midler på systematisk å forme og sile informasjon. Forsøk på uavhengig, undersøkende journalistikk overfor finansielt sterke og velorganiserte institusjoner kan bli vanskelig og ressurskrevende. Et saksanlegg kan, f. eks., selv om mediet er rimelig sikker på å kunne vinne i siste instans, kreve såvel tid som penger. Det bør ikke forundre at selv sterke mediebedrifter nøler med å ta opp saker som kan føre til slike saksanlegg, det vil si at de blir snillere nettopp der de ikke burde være det, eller at de kanskje bare begrenser seg til å avsløre snusk hos de mindre bemidlede. Dette er en meget betenkelig utvikling. I USA gå fenomenet under betegnelsen "chilling effect" og ses på som et ikke ubetydelig problem for ytringsfriheten (kfr. kap. 2.3.8). Den videre utvikling på dette område vil i noen grad være avhengig av rettssystemets behandling av mediene.

Det er vanskelig å si hvor stor denne ytre trussel er. Det er således interessant at medieforskeren Martin Eide ganske nylig har (delvis) imøtegått Allern: "En mediekritikk som stirrer seg blind på kildenes manipulasjoner og makt, ser ikke journalistikkens makt. Den overser at det nettopp er gjennom bruk av journalistiske grep og virkemidler at mektige kilder lykkes i å overliste journalister. Den overser lett den makt som ligger i den journalistiske dramaturgi og fortellermåte". 41 Vi er tilbake til den indre trussel som ligger i utviklingen av "journalismen". Om journalistene faller for informatørene, faller de for eget grep.

Det er altså ikke så lett å si noe om hvilken av de tre trusseler mot mediemangfoldet og mot den uavhengige, kritiske journalistikk som vi nevnte innledningsvis som er den største, den fra det offentlige, fra eierne eller fra kildene. Dessuten kan vi tilføye at det finnes press fra markedet eller kjøpere som ønsker underholdning, og fra annonsører. Og dette er bare de ytre trusler. I tillegg kommer den indre trussel knyttet til "journalismen". Ifølge Eide er dette den største trussel: "journalistikken taper når journalismen vinner". Det er viktig å være oppmerksom på disse trusseler for å kunne forholde seg til dem på en adekvat måte. Åpenhet og diskusjon er nødvendig.

Når situasjonen allikevel ikke er så håpløs, til tross for de mange trusseler, er det kanskje fordi det spenningsfelt som skapes ved at trusselene kommer fra forskjellige kanter, nettopp er det som gir muligheter for å kunne bevege seg noenlunde fritt i forhold til den enkelte trussel.

4.3.3 Ytringsmot og sosiale sanksjoner

NRK sendte i 1998/99 en programserie kalt "Norske stabeiser". Det er en serie der man presenterer mennesker som har en stemme i det offentlige rom, men som fordi de er på grensen av det det er comme il faut å mene og si, betraktes som litt spesielle. Man lytter til dem, og de er ikke uten innflytelse, men man møter dem gjerne med en viss porsjon mental reservasjon. Det vi snakker om er mennesker med ytringsmot, men som har måttet betale for sitt mot med relativ marginalisering.

Det vi ønsker å problematisere er konformitetspresset. Hvor trange er grensene for hva man kan ytre uten at man blir utsatt for sosiale sanksjoner, uten at man skyves ut av "det gode selskap"? I hvilken grad vil aktørene i det offentlige rom pålegge seg, eller føle seg tvunget til å pålegge seg, en form for selvsensur? Og hva skjer med dem som ikke gjør det? 42

Det er vanskelig å si noe om omfanget av dette problem. Nå er det flere forskjellige offentligheter, hvilket vil si at hvis man leter i de forskjellige offentligheters interne fora, vil man nok finne en ganske stor variasjonsrikdom i holdninger og meninger mellom offentlighetene. Problemet blir da hvor isolerte disse forskjellige offentligheter er i forhold til hverandre eller i forhold til den store offentlighet.

Det er vanlig å fremstille det norske samfunn som egalitært og konsensuspreget. Det skulle tyde på et relativt sterkt konformitetspress. I andre samfunn som er større og med større variasjon i sosial status, etnisitet og religion vil det kanskje kunne utvikle seg en større toleranse overfor annerledes tenkende. Det er mulig Norge står overfor et spesielt problem her, og at dette vil kunne føles sterkere i en situasjon der man beveger seg mot et flerkulturelt samfunn (kfr. neste underkap.). Det er iallfall et problem det er viktig å være oppmerksom på når det gjelder ytringsfrihetens vilkår i det offentlige rom. Hvis det er trangere grenser for ytringsfriheten i Norge enn i land det er naturlig å sammenligne oss med, måtte det først og fremst være på grunn av nettopp det norske konformitetspress.

Vi trenger stabeisene, intellektuelle med stemme i det offentlige rom, som gjør det til en dyd å utfordre den alminnelige mening. Og vi trenger redaktører med sans for denne type innspill. Det er ikke minst slike menneskers bruk av ytringsfriheten som legitimerer denne frihet og som samtidig utvider rommet for den.

4.3.4 Det flerkulturelle samfunn

Det er idag vanlig å si at Norge er, eller er på vei til å bli et flerkulturelt samfunn. Dette reiser straks spørsmålet om ytringsfrihetens vilkår for "minoritetene". 43 Spørsmålet er todelt. For det første er det et spørsmål om muligheten for å etablere egne offentligheter der man kan utvikle sine egne kollektive identiteter. For det annet er det et spørsmål om muligheten for å bli tatt hensyn til av, bli hørt i, og kommunisere med, det større samfunn. Minoritetenes forutsetninger og muligheter for å delta i "åpen og opplyst samtale" kan sies å være en virkelig "test case" på ytringsfriheten vilkår i samfunnet. Det har vært hevdet at de i for stor grad har vært usynlige i offentligheten og at det er en tendens til at de omtales i negative sammenhenger, når de først omtales. 44

På grunn av den samiske urbefolkning i nord har Norge i historisk tid alltid vært et multikulturelt samfunn. Også noen andre grupper har lange tradisjoner her i landet. Ser vi på den dansk-norske helstaten, med de tyske hertugdømmer og koloniene fra Grønland til Afrika, eller for den saks skyld på striden mellom embetsmennene og folkedannelsesprosjektet i forrige århundre, blir det helt klart at en flerkulturell situasjon heller ikke for oss er noe nytt. Den har imidlertid ikke alltid vært erkjent eller den er blitt forsøkt systematisk utvisket. En viktig grunn til dette er at Norge hører til de land som har vært preget av en nasjonal konformitetsideologi bygget på flertallsbefolkningens etnisitet og kultur. Som antydet i foregående underkapitel i forbindelse med "konformitetspresset", henger denne tradisjon fremdeles ved, og det gjør den blant annet fordi den er grundig institusjonalisert. Nils Oskal har i boken Samer og nordmenn fra 1999 karakterisere Norge på denne måten:

"Norge er en nasjonalstat, hvor både rettssystemet, forvaltningen og utdanningssystemet er siktet inn mot å skape en nasjonal identitet og bevare og videreutvikle den nasjonale kulturen. Den politiske kulturen i den norske staten er ikke nøytral i forhold til den norske etnokulturen og det norske språket". 45

Men det har skjedd viktige endringer. Etter krigen la Norge om sin minoritetspolitikk i mer liberal retning. Det som ble "tilbudt" var først og fremst en frihet basert på individuell rettighetstenkning. En erkjent forpliktelse til å behandle de kulturelle fellesskapene som individene tilhørte, som likeverdige, kan man knapt snakke om. Men det skulle etterhvert bli tatt skritt i denne retning.

I utviklingen av sameretten på 1980- og 1990-tallet har Carsten Smith, både som leder av Samerettsutvalget og i sine andre arbeider om samerett og minoritetsrettigheter, 46 stått for en vesentlig del av den begrunnelsen som i 1987 ledet til at Regjeringen erklærte at "en folkegruppes rett til kulturutøvelse i dag må anses som en av de fundamentale menneskerettigheter". 47 Denne erklæringen betydde at Norge tok skrittet fra å betrakte menneskerettigheter og minoritetsrettigheter kun som en sak som angår enkeltmennesker til at staten også må legge vekt på og forholde seg til kulturdimensjonen og dermed minoriteter som grupper. Når det gjelder samene, ble dette nedfelt i samerettsparagrafen fra 1988 (Grunnloven § 110 a, kfr. kap. 5.6).

Retten til å uttrykke seg kollektivt som gruppeble understreket av Verdenskommisjonen for kultur og utvikling:

«En kulturell minoritets önskan att framhäva sin kulturella identitet eller att få uttrycka sig politiskt i nogon form av självbestämmande måste tas på allvar.» 48

Vi kan trygt si at det har skjedd til dels store endringer på dette området og at det er staket ut en ny politisk kurs. Sitatet fra Oskal ovenfor minner oss imidlertid om at mye av det gamle henger ved. Det tar tid å endre etablerte normer og strukturer. Det er heller ikke så lett å finne balansepunktet for en konstruktiv politikk basert på full anerkjennelse av de forskjellige kulturelle identiteter i "et farverikt fellesskap" på den ene side, og en fellesforståelse som basis for politikk på den annen. Tenksomme personer har således ment at tvilen om det finnes en sammenheng mellom liberal individualisme og sosial rettferdighet har ført til en krise i dagens politiske tenkning. 49

Den nye interesse for kollektive identiteter er ikke noe spesielt norsk fenomen. Den synes å henge sammen med de internasjonale kulturelle og sosiale endringer som gjerne kalles "globalisering" som samtidig forener verden og bryter den opp. De nasjonale identiteter knyttet til de politiske strukturer svekkes, mens identiteter knyttet til etnisitet og religion relativt uavhengig av de politiske strukturer, styrkes. Samtidig har flere av de vestlige land, blant dem Norge, fått en innvandring av mennesker med annen etnisk og religiøs bakgrunn. Det vil si at de er blitt multikulturelle på en måte som ikke lenger lar seg overse, eller som tvinger frem en endret politisk holdning.

I en diskusjon med filosofen Charles Taylor har Jürgen Habermas reflektert over problematikken med utgangspunkt i sine arbeider om kommunikasjon, rettigheter, demokrati og den offentlige sfæres karakter. I et system av individuelle rettigheter, sier han, må vi ta hensyn til at "forskjeller i økende grad må bli sett som kontekst-sensitive hvis rettighetssystemet skal bli realisert på en demokratisk måte … individets integritet kan ikke bli sikret hvis man ikke samtidig beskytter den felles erfaring og det livsmiljø som personene er blitt sosialisert i, og som har formet hans eller hennes identitet … Individuell identitet er dialektisk knyttet til kollektive identiteter og kan bare bli beskyttet i et kulturelt nettverk som ikke reguleres eller invaderes av private eller offentlige interesser." Men for at forskjellige kulturelle former skal kunne sameksistere på en fredelig måte, forutsettes "en velfungerende offentlig sfære innenfor et utviklet sivilt samfunn med åpne kommunikasjonsstrukturer som tillater og fremmer debatter som leder til forståelse for individuelle og kollektive identiteter". Men det betyr igjen at det må være noen grunnleggende rettigheter som ikke kan bli tilsidesatt av en rett til en spesiell identitet. – Noe må være felles, og denne nødvendige fellesforståelse kan bare skapes gjennom åpen debatt med rom for kulturkritikk, ikke ved reguleringer som hindrer kommunikasjonen. 50

Inspirert av Habermas har Nils Oskal formulert det på denne måten: En sameksistens med likverdighet mellom ulike kulturelle fellesskap forutsetter at de ulike borgerne anerkjennes gjensidig som medlemmer av kulturelle fellesskap integrert gjennom ulike begreper om det gode liv .... På den måten forestiller en seg en felles politisk kultur som hvelver seg over de ulike kulturelle fellesskapene, og som sikrer enhet og stabilitet tvers gjennom det konkurrerende mangfoldet av kulturfellesskap. 51

Det som må understrekes i denne sammenheng er at det ikke er noen motsetning mellom en velfungerende lokal offentlighet for den aktuelle kulturelle "minoritet" på den ene side, og integreringen i det større samfunn, eller i den felles politiske kultur, på den annen. Den historiske erfaring går snarere i motsatt retning, det er ved å kunne utvikle sin egen kollektive "minoritets"-identitet at grunnlaget for deltagelse i den større offentlighet etableres.

Samtidig er det viktig at de som tilhører kulturelle minoritetsgrupper anerkjennes og ses på som individer. En diskriminerende holdning vil ofte være karakterisert nettopp ved at man ikke ser enkeltindividene i gruppen som individer. Man må, som understreket av Habermas, utvikle en forståelse for både kollektive og individuelle identiteter.

Å bli sett, det vil si å nå frem til de brede lag av folket med sitt syn og sin informasjon, er like vesentlig for minoritetene som å få utvikle sin egen offentlighet på sitt eget språk. I Norge er Alta-saken et klassisk eksempel på hvordan informasjon om faktiske forhold i fortid og nåtid førte til en prosess som berørte store deler av samfunnet og endret en minoritets status og vilkår. Uten medienes formidling kunne man vanskelig ha tenk seg dette resultat. Presset som mediene representerte kom både fra innenlandsk opinion og ikke minst fra andre land. Ønsket om en mer rettferdig behandling av samene kombinert med trusselen om at landets anseelse ville bli svekket innen et felt der Norge mente seg å ha en internasjonal prestisje å verne om, ble meget effektivt.

Dette viser at når de materielle vilkår for å bruke ytringsfriheten foreligger, kan minoriteter oppnå mye. Ytringsfriheten, og dermed muligheten til å appellere til offentligheten og den felles fornuft vil også for minoriteter være det beste vern mot overgrep. Alta-saken viser også hvordan den internasjonale offentlighet kan fungere på områder som minoritetsvern.

Det er grunn til å hevde at skritt er tatt i riktig retning når det gjelder minoritetenes ytringsfrihet. Det gjelder såvel det offentliges erkjennelse av at man her har en infrastrukturforpliktelse, som karakteren av den offentlige kommunikasjon. Men ennå er det et stykke å gå før situasjonen er tilfredsstillende. Til dels trengs det mer materiell støtte både for å utvikle den lokale offentlighet som for å kunne informere og kommunisere med og i den større offentlighet. En positiv utvikling er imidlertid først og fremst avhengig av en fri, åpen og opplyst kommunikasjon på tvers av de kulturelle skiller. Om det er noe område der fordommer må drives ut av ærlig sannhetssøken i overensstemmelse med det sentrale argument for ytringsfriheten, så er det nettopp når det gjelder å skape et velfungerende multikulturelt samfunn.

4.3.5 Informasjonssamfunnet og den digitale revolusjon

Det har i de seneste tiår funnet sted en påfallende endring i den grunnleggende konseptualiseringen av den type samfunn vi lever i. Vi snakker ikke lenger så meget om "industrisamfunn" eller "klassesamfunn". Istedenfor snakker vi om "det post-industrielle samfunn" (eventuelt "det post-moderne samfunn") eller om "informasjonssamfunnet". Dette nye perspektiv innebærer at man i langt større grad enn tidligere har kommet til å vektlegge kommunikasjon som det sentrale samfunnskonstituerende element. 52

Samfunnets karakter, dets skjebne, om man vil, i såvel sosial som økonomisk forstand, avhenger av kommunikasjonens karakter. I første omgang er det snakk om informasjonsflyt og informasjonsspredning. Like viktig er imidlertid informasjonsbehandlingen, hvordan det legges til rette for positiv utnyttelse av informasjonen, og hvordan arenaer for kommunikasjon bygges ut. Hvor mange integreres i denne kommunikasjon og hvordan integreres de? Er den enveis, som i mye av den tradisjonelle massekommunikasjonen, eller er den "interaktiv", slik at folk flest får mulighet til å opptre som både mottagere og avsendere? 53

Det er grunn til å tro at denne vending i måten å snakke og tenke om samfunnet på har forskjellige årsaker. Dels kan det skyldes at man utvikler nye begreper for å fange inn fenomener som alltid har vært viktige, men som var blitt tilslørt ved den økonomistiske tenkemåtes dominans. 54

Dels kan det skyldes en reell samfunnsendring, det vil si at kommunikasjonens og informasjonsflytens karakter er i ferd med å endre seg. Dette siste ses da gjerne i sammenheng med informasjonsteknologiens utvikling. Det er helt klart at den nye digitale teknologi representerer en forutsetning for omfattende endringer i måten å informere og kommunisere på. Dette er en utvikling vi på langt nær har sett slutten på.

På den annen side er det grunn til å advare mot en overdreven tro på det revolusjonerende i en slik utvikling fra samfunnsmessig synspunkt. Det er f. eks. intet nytt i utviklingen av et interaktivt kommunikasjonsnettverk i nasjonal kontekst. Tvert imot var utviklingen av et slikt nettverk karakteristisk for det 19. århundres "assosiasjonssamfunn". Ikke bare fikk man de tekniske muligheter ved telegraf og telefon og jernbane og dampskip med hvilke man kunne reise og møtes for å kommunisere. Viktigere var nettverket av foreninger av alle slag der en meget stor del av landets innbyggere var medlemmer. Det vil si at det var et utall foreningsblad og møter på lokalt, regionalt og nasjonalt plan der man informerte og kommuniserte med hverandre interaktivt. 55

Selv om man altså ikke bør overdrive det revolusjonerende og dermed mulighetene eller problemene ved den nye teknologi, er det allikevel grunn til å understreke at vi står overfor relativt betydelige endringer på informasjonsflytens og kommunikasjonens område. For det første er det grunn til å understreke den betydelige utvidelse av informasjonstilgangen som internett representerer, ikke minst ved at det er et internasjonalt medium. Det er idag vanlig å hevde at "informasjonsfrihet" er en del av ytringsfriheten. Kommisjonen vil også foreslå at

"informasjonsfrihet" i betydning, rett til fritt å innhente tilgjengelig informasjon, blir grunnlovsfestet (kfr. kap. 10.3.3). En slik rett er naturligvis fiktiv hvis det ikke er en rimelig åpen adgang til informasjon (kfr. kap. 5.4). Det kan hevdes at internett i betydelig grad legger til rette nettopp for informasjonsfriheten ved å muliggjøre informasjonsinnhentning i en tidligere ukjent grad.

Problemet med informasjonstilgangen på internett er for det første at den kan synes ganske kaotisk. Det er vanskelig å skille mellom god og dårlig informasjon. Internett er i noen grad blitt en arena for sladder, gal informasjon og spredning av uønskede "budskap" som barneporno. Det annet problem er den overveldende mengde av informasjon. Det har fått professor Stein Bråten til å hevde at problemet ikke er knapphet på informasjon, men knapphet på relevante virkelighetsmodeller som kan gjøre det mulig å fortolke og forholde seg til informasjonen på en fornuftig måte. 56 Problemet synes så meget større fordi det er vanskelig å finne adekvate måter å regulere nettet på. I USA forsøkte man å gjøre nettleverandørene ansvarlige for det som lå på deres servere. Men det ble stoppet med henvisning til at det brøt med ytringsfriheten. I Tyskland var spredning av barneporno utgangspunktet for forslag om å innføre en slags altomfattende nettsensur. 57 Hvordan denne nettsensur skulle implementeres på en effektiv måte, ble det sagt lite om.

Som påpekt av flere kan den noe kaotiske situasjon minne om situasjonen da trykkefriheten ble innført (kfr. kap. 3.5). Denne påminnelse kan også fungere som et argument mot forhastede tiltak enten i retning av sensur, eller i retning av å avvikle ønsket regulering av tekniske grunner. Vi kan nå se begynnelsen på en utvikling parallell til den som skjedde med trykt skrift, nemlig at internett blir integrert i den institusjonelle verden som omgir det. Vi observerer fremveksten av "mediating institutions that fit more stably into a user?s daily routines." 58 En slik institusjonalisering betyr at brukerne lettere kan orientere seg på nettet og at myndighetene lettere kan regulere det på vanlig måte. Muligheter for å omgå reguleringene vil det alltid være, det er også tilfellet med trykt skrift. Men det vil ved en slik institusjonalisering få mindre betydning (kfr. forøvrig kap. 6.1.2 og 8.1 Ansvarsplassering). Internett må altså først og fremst betraktes som en positiv mulighet for å legge til rette for informasjonsfriheten.

Den nye teknologi har på en interessant måte utfordret våre begreper når det gjelder mediene for kommunikasjon. Vårt medieunivers har vært ordnet ut fra en todeling: På den ene side har vi hatt den interaktive kommunikasjon av privat karakter, og på den annen, massemedienes enveiskommunikasjon. Med internett har vi imidlertid fått en hybrid, "et aktivitetsorientert massemedium" 59 eller et medium som først og fremst representerer gråsonen mellom den private og den offentlige kommunikasjon. I kap. 4.2.4 beskrev vi hvordan den ytrer som ønsket å offentliggjøre sine ytringer, var henvist til å prøve å få dem inn i de etablerte kanaler ut til offentligheten. Med internett er muligheten for å opprette en egen kanal til stede. Som påpekt av Konvergensutvalget: "kostnadene ved å etablere seg med et internett-tilbud er relativt lave, sett i forhold til f. eks. kostnadene ved å starte en egen papiravis" idet en elektronisk avis ikke vil ha kostnader knyttet til trykking, og nesten ikke distribusjonskostnader. 60 Denne mulighet til å bli sin egen redaktør, om man vil, er interessant sett fra ytringsfrihetsperspektiv. Problemet er naturligvis om man får lesere. Fordelen ved de etablerte kanaler er at de i noen grad kan garantere at ytringen blir lest eller mottatt. Ikke desto mindre har man altså fått en endret situasjon når det gjelder muligheten for å prøve å etablere egen kanal ut til offentligheten. Man må forvente at dette vil skape større fleksibilitet i kanalmønstret. Den grad av "anarki" det vil medføre, bør først og fremst ses på som positivt ut fra et ytringsfrihetsperspektiv.

Telefonen (og telegrafen) har vært en typisk teknologi for interaktiv kommunikasjon. Det er en kommunikasjon som vendte seg, ikke til et åpent mer eller mindre klart definert publikum, men til én bestemt eller noen få avgrensede mottagere. Det dreier seg altså om en mediert og begrenset kommunikasjonsform. Med den nye teknologi er denne kommunikasjonsform utvidet til det som noen kaller "narrow-casting", til forskjell fra "broad-casting", eller "intra-nett" til forskjell fra "inter-nett". Det er symptomatisk at denne form for kommunikasjon har skapt problemer fra første stund idet den, til tross for at den kunne omfatte ganske mange, ikke foregikk i det åpne rom, men i et lukket kretsløp, og dermed var å betrakte som privat og ikke som offentlig kommunikasjon. Men igjen skal vi være forsiktige med å betrakte dette som noe aldeles nytt. På begynnelsen av det tyvende århundre ble telefonen enkelte steder brukt som en form for massemedium, blant annet ved å overføre konserter til mange abonnenter som var koplet opp mot et avsenderpunkt. Diskusjonene om etiske regler i teletorgs-sammenheng kan også betraktes som et eksempel på hvorledes telefonen kan fungere som et slags medium som står mellom den private og den offentlige kommunikasjon.

Det er altså grunn til å spørre hva slags medium internett er. Er ytringer i dette medium ytringer i det offentlige rom? Og hva er forutsetningene for å kunne fungere interaktivt i sosiale og politiske prosesser på nettet? Idag er det snakk om forutsetninger som ekskluderer mange. Dette kan endres etterhvert. Mer alvorlig er kanskje kommunikasjonens halvprivate karakter. På internett kan man møte og kommunisere med "fremmede", slik vi har sett var et karakteristisk trekk ved offentligheten. Det vil si at det lett danner seg avgrensede offentligheter. Spørsmålet er imidlertid hvordan man kan integreres i en større offentlighet. I de gamle massemedier kan man diskutere for åpen scene. Internett innbyr ikke til en tilsvarende "tilskuerfunksjon". Også på denne måten kan nettet virke ekskluderende. Egentlig er det et spørsmål om hvordan kommunikasjonen på internett kan samvirke med den etablerte form for kommunikasjon, snarere enn om nettet vil erstatte de gamle kommunikasjonsformer. Så langt er det grunn til å hevde at ytringsfrihetens vilkår er bedret ved den nye teknologi.

Konvergensutvalget har beskrevet hvordan digitalieringsprosessen vil føre til en sammensmelting av tele-, data- og mediesektorene. Som antydet vil dette ha konsekvenser for informasjonsflyten og kommunikasjonen i samfunnet. Det synes imidlertid å være enighet om at denne utvikling ikke vil skape store problemer i forhold til ytringsfriheten. Først og fremst vil det føre til et åpnere samfunn med utvidede muligheter for kommunikasjon. Det er imidlertid problemer knyttet til reguleringen av de nye medier når det gjelder ansvarsplasseringen. I kap. 3 har vi sett hvordan nye medier eller nye måter å mediere på har skapt engstelse og normalt ført til strenge forsøk på regulering. Vi skimter det samme idag. Kommisjonen vil understreke at problemene med å regulere denne kommunikasjon ikke bør hindre en utnyttelse av de positive muligheter teknologien representerer i ytringsfrihetsperspektiv. I en viss forstand er det et spørsmål om å avvente resultatet av den prosess som er igang i retning av å integrere internett i den institusjonaliserte verden som omgir nettet.

4.4 Avslutning

Kommisjonen har ment at det er viktig å ha en oversikt over ytringsfrihetens vilkår generelt før man sier noe om de rettslige reguleringer spesielt. Hvordan ytringsfriheten fungerer, det vil si om den tjener hensikten, sannhet, autonomi og demokrati, er avhengig av et komplisert institusjonelt system der rettssystemet bare er en del. De rettslige reguleringer må ses i forhold til systemet som helhet.

Hvordan den offentlige samtale fungerer, er et komplisert empirisk spørsmål. Det finnes en del forskning på området, men i forhold til det omfattende generelle problem er den sparsom. Mye må derfor bygge på inntrykk. Når det gjelder det samlede inntrykk, er konklusjonen rimelig klar: Enten man sammenligner i tid eller i rom, det vil si enten man sammenligner med hvordan ytringsfrihetens vilkår var tidligere, eller man sammenligner med andre land, må det kunne slås fast at vi har høy grad av ytringsfrihet, inkludert informasjonsfrihet, i dette land. Norge er et typisk åpent samfunn, med et rimelig godt utbygget system for offentlig kommunikasjon.

Når dette er slått fast, kan vi gå over til de mer spesifikke vurderinger på de forskjellige felt. På dette plan er det vanskelig å si noe mer presist om situasjonen, som f. eks. å svare på spørsmålet om hvor stor skade kommersialiseringen av pressen gjør. I vår sammenheng er det imidlertid ikke strengt nødvendig å gi presise svar på slike spørsmål. Vi kommer langt med en empiri på grunnlag av hvilken vi kan slå fast at det her er en tendens eller et problem som man bør være oppmerksom på og som man eventuelt må møte med motforholdsregler av rettslig eller annen art.

Som antydet i innledningen til kap. 2 vil de diskusjoner som angår ytringsfriheten ofte ha utgangspunkt i krav om begrensninger. Det er relativt sjeldnere at vi minner hverandre om hvorfor vi har ytringsfrihet og om hvorfor det er viktig å ha den. Det er grunn til å nevne dette som en liten rettledning når debatten om ytringsfrihet skal fortolkes. Denne debatt har ikke alltid vært så god, selv om den er blitt bedre i de siste årene. Den har for det første vært for ensidig konsentrert om pressen, som derved blir fremstilt som et isolert medium, dessuten har den vært for sterkt preget av arrige angrep med utgangspunkt i enkelte konkrete overtramp, noe som gjør at man raskt går i skyttergravene på den motsatte side.

Vi har ovenfor ( kap. 4.3.2) kunnet referere til professor Trond Berg Eriksens artikkel om kommersialiseringen av pressen. Den har karakter av å være, om ikke en dommedagsbeskrivelse, så iallfall et dystert bilde. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at dette er ikke en beskrivelse av en situasjon, men av en tendens. Det er dessuten ett moment til å merke seg, nemlig at Berg Eriksen selv agerer på en forbilledlig måte som deltager i den offentlige samtale. Vi konstaterer altså et lite element av noe selvrefererende inkonsistent ved hans innspill, idet han selv får rom for innlegg han beklager seg over at det ikke er rom for. Han er selv en spiller i det spill han beskriver. Og det gir et forsonende trekk til bildet.

Dette fører oss tilbake til spørsmålet om hvilken kontekst mediene opererer i. Under beskrivelsen av de ytre trusseler har vi gitt et bilde av konteksten som truende for den uavhengige journalistikk, men den er naturligvis ikke bare truende. Langt på vei kan vi se på journalistene, eller iallfall mange av dem, som en del av en større gruppe vi av mangel på en bedre betegnelse kan kalle "intellektuelle". Det er personer som med basis i en kulturinstitusjon, eller på en mer individuell basis, tar del i den offentlige samtale, det vil si, opptrer på scenen i offentlighetens teaterrom. I virkeligheten vil de kategorier vi bruker for å beskrive virkeligheten, eller de synsvinkler som anlegges på stoffet, svært ofte være utviklet i de akademiske miljøer, eller i samspillet mellom disse og aktører fra andre felt. I norske aviser finner vi ofte en kombinasjon av "dyptborende kommunikasjon og overflatisk kommersialisme". 61 Journalistene som lever i en verden av hastverk og krysspress kan nettopp med støtte i det relativt autonome vitenskapelige felt, f. eks. med dets roligere takt, tilkjempe seg uavhengighet.

Generelt dreier det seg om interaksjonen mellom de forskjellige utdifferensierte felt med sine spesielle diskurser, eller måter å tenke og snakke om virkeligheten på. Det dreier seg om det vitenskapelige felt, eller de vitenskapelige felter, om kunsten, vi har også sett at medieverden i noen grad kan ses på som et eget felt. Videre er det kirkesamfunnene, den nynorske offentlighet, arbeiderbevegelsen, de forskjellige minoritetsgrupper, subkulturelle grupper osv. Vi har i forskjellige sammenhenger kunnet referere til "de mange offentligheter" og påpekt at det sentrale problem for offentligheten (i entall), eller for den offentlige kommunikasjon, er hvordan det "oversettes" mellom de mange offentligheter. Noen må påta seg denne oppgave, å utvikle samlende perspektiver, og noen må påta seg å utvikle et språk som gjør det mulig å kommunisere dette ut til det store publikum. Her er det de intellektuelle og journalistene har sine spesielle oppgaver.

Som understreket under behandlingen av minoritetenes ytringsfrihet, er det ingen motsetning mellom en velfungerende utdifferensiert offentlighet, og dennes integrering i den større offentlighet. All historisk erfaring sier at integrasjonen i det større kommunikative fellesskap forutsetter en utviklet kommunikasjon innenfor de avgrensede felt. Vi ser det ved utviklingen av det nynorske felt, ved arbeiderbevegelsen og ved samenes nyere historie osv. Det må være en samfunnsoppgave å legge forholdene til rette på begge nivåer. Når det er sagt, kan det kanskje tilføyes at den største utfordring ligger på det overordnede, integrerende nivå. Særlig på dette nivå må det legges til rette for en kommunikasjon som er formidlende, åpnende, informerende, kritisk og anstendiggjørende slik at makten får et ansikt som gjør det mulig å forholde seg til den, og slik at vi kan trekke på den felles fornuftsbruk og således oppnå bedre innsikt og en fellesforståelse som basis for en konstruktiv politikk. Samfunnet er ikke bare avhengig av kvaliteten på det kommunikative fellesskap, det konstitueres gjennom dette. I en viss forstand kan vi si at samfunnet erkommunikasjon . Legges det begrensninger på den fri kommunikasjon, vil samfunnet disintegreres. Etter Sovjetunionens oppløsning er det blitt vanligere enn før å hevde at det nettopp er de åpne samfunn som er de mest stabile.

Ytringsfrihetens vilkår er til syvende og sist avhengig av at det er en politisk vilje til å beskytte denne frihet. Vi må til slutt spørre om denne viljen er der? Gjennom hele moderniseringsprosessen har progressive krefter kjempet for ytringsfrihet – med hell. Hva er situasjonen idag? Den amerikanske samfunnskritiker Alan Wolfe mener å kunne observere at man i USA er kommet inn i en ny situasjon ved at såvel høyresiden som venstresiden i politikken "are both sceptical of assigning a high priority to free speech". Høyresiden har alltid vært skeptisk, så "what is more surprising is the degree to which the left has come around to the right?s position on free speech". Grunnen er den form "identitetspolitikken", som han kaller den, har fått i de emansipatoriske bevegelser. Til forskjell fra mange hvite radikale som kjempet for underprivilegerte gruppers rettigheter, har de svarte f. eks. ikke tro på ytringsfrihet som et frigjøringsinstrument:

"Free speech, by equating the utterances of racists and victims of racism, is, according to this view, premised upon a false equality. The only reason to welcome free speech is tactical; oppressed groups may need it to get their points across, but groups which oppress them can properly have their utterances regulated …. Like conservatives, advocates of identity politics view speech as a form of declaration, not as a means of persuasion". 62

USA er ikke Norge. Men der er likheter. For det første er det den likhet at ytringsfriheten og informasjonsfriheten er dypt institusjonelt forankret i begge land. Det kan derfor synes litt forbausende når Wolfe bekymrer seg så sterkt som han gjør. Men for det annet er det den likhet at Wolfes beskrivelse gir assosiasjoner også til visse trekk ved norsk virkelighet. 63 Det er en del tendenser i den seneste tids utvikling som gjør det nødvendig å spørre hvor høyt man er villig til å prioritere åpenhet og ytringsfrihet. Hvor finnes den politiske vilje, og hvor sterk er den? Spørsmålet kan, i tråd med Wolfes beskrivelse, rettes i flere retninger – til høyre og til venstre, det vil si til alle de politiske partier, til rettsapparatet og til de offentlige institusjoner like så vel som til de radikale emansipatoriske bevegelser: Hvor høyt er de villige til å prioritere ytringsfrihet? Man kan kanskje også være fristet til å spørre om vi her skimter en svekkelse av den historiske hukommelse: Er man iferd med å glemme at offentlighet var den beste form for kontroll og det beste vern for de underprivilegerte grupper uansett hvem som satt ved makten?

Det er et tredje moment ved sitatet fra Wolfe som må kommenteres, nemlig at ytringsfrihet er noe som forbindes med erklæringer og påstander mer enn med overtalelse og argumentasjon. Vi har sett at sannhetsargumentet har vært det mest robuste argument for ytringsfrihet og det setter den argumentative ytring i fokus, selv om argumentet rekker ut over dette, til kunstneriske ytringer med deres appell til fantasien f. eks. Men hvis det er slik Wolfe antyder, at ytringsfrihet nå ikke lenger forbindes med overtalelse og argumentasjon, tvinges vi til å spørre om det nå er i ferd med å bli slik at de ytringer som i særlig grad kan forsvares ut fra ytringsfriheten begrunnelse, blir skjøvet til side. Er det en voksende tendens til at ytringsmulighetene brukes opportunistisk og propagandistisk?

Kommisjonen vil for det første advare mot en slik fortolkning av det sparsomme empiriske materiale som finnes. For det annet vil kommisjonen meget sterkt advare mot at man lar forestillinger av den anførte type lede til en generell skepsis eller likegyldighet til ytringsfriheten, helt uavhengig av om disse forestillinger har feste i det faktiske eller ikke. Vi må ikke glemme vår historiske erfaring. Hvis det er et forfall i den offentlige samtale, hvilket i seg selv er en tvilsom påstand, må det møtes, ikke med ytterligere restriksjoner på ytringsfriheten, men med positive tilretteleggende tiltak.

Det er i denne sammenheng kanskje grunn til å minne om det alminnelige dialektiske prinsipp som Hegel formulerte omtrent som følger: Når en ideologi er nedfelt i praksis, vil den forfalle i sin spekulative utforming, – med fare for tilbakeslag i praksis. Ytringsfriheten har rimelig gode kår i vårt samfunn. Men nettopp derfor er det nødvendig å identifisere trusselene og samtidig minne om hvor uomgjengelig nødvendig den er – for sannhet, demokrati og fri meningsdannelse.

Fotnoter

1.

Donald N. McCloskey: The Rhetoric of Economics, Brighton 1986, side 53. Som man forstår er ikke kritikken rettet så meget mot økonomene som mot resepsjonen, eller mot dem som forutsettes å skulle "oversette" innsikten og sette den inn i en meningsfull sammenheng. Hans Skjervheim uttrykker det samme poeng når han sier at det er viktig "at vi ikkje har så stor tillit til kva vitenskapen om mennesket kan gjera, at vi heilt missar tillita til kvarandre", i d.s.: "Tillit vil vitskapen og tillit til mennesket" Minervas Kvartalskrift, 4/1959.

2.

Universities under scrutiny (OECD 1987) side 91 og 96. Kursiveringen er ikke i originalen.

3.

I moderne grunnlover som de i Tyskland og Sør-Afrika er det gitt spesiell beskyttelse til vitenskapelige og kunstneriske ytringer.

4.

Hans Skjervheim: "Eit grunnproblem i pedagogisk filosofi" i d.s.: Det liberale dilemma, Tanum 1968.

5.

Rune Slagstad, op. cit. spes. side 444 og 410.

6.

Taylor, op. cit.

7.

Skjervheim, op. cit side 47.

8.

NOU 1995: 18, side 170-172. Ot. prp. nr. 36 (1996-97) side 80-81. Departementet gikk inn for å beholde godkjenningsordningen.

9.

Sitert etter NOU 1996: 12 Medieombud side 12. Petersson legger til at også kvinnenes økte selvstendighet har bidradd til denne utvikling.

10.

Denne gis tildels av Dahl og Bastiansen, Særskilt vedlegg, del I, kap. 10.

11.

Odd Raaum: Pressen er løs. Fronter i journalistenes faglige frigjøring, Pax 1999. Raaum tar utgangspunkt i "1972 og deromkring" idet han bl. a. legger vekt på EF-saken når det gjelder fristillingen fra partiene. Det er også vanlig å legge vekt på pressens behov for å forholde seg til utviklingen av etermediene.

12.

Vi drøfter ikke i denne sammenheng hvorfor denne avskjed fant sted. Det henvises gjerne til presseorganisasjonenes sterke utvikling i 1960-årene, og til EF-saken i 1972 som en sak som påskyndet prosessen. Kfr. Odd Raaum, op. cit. og Rune Ottosen: Fra fjærpenn til Internett, Aschehoug 1996.

13.

Kfr. straffeloven § 436 der "redaktør" defineres som "den som treffer avgjørelse om skriftets innhold … enten han betegnes som redaktør eller som utgiver eller på annen måte".

14.

Innstilling fra Straffelovrådet om Ansvar for rettskrenkelser i trykt skrift, avgitt september 1955.

15.

Noen ubegrenset adgang er det naturligvis ikke tale om. I første tilfelle må redaktøren i alle fall bestemme om inseratet skal tas inn, og i annet tilfelle er adgangen begrenset til de etablerte partier.

16.

Kfr. kap. 4.3.5 Informasjonssamfunnet og den digitale revolusjon.

17.

Kfr. også diskusjonen i kap. 6.2.4.5 Spesielt om "politisk reklame" i fjernsynet.

18.

Nils E. Øy: "Aldri har så mange vært opptatt av redaktørinstituttet" i "Ved redaktør forstås …", Årbok for Norsk Redaktørforening 1998, side 23.

19.

Nils E. Øy: Anomymitetsrett og kildevern, Institutt for journalistikk 1994, side 8.

20.

Raaum, op. cit. side 174. Raaum refererer en svensk undersøkelse, Jan Ekecrantz og Tom Olsson: Det redigerade samhället, Carlssons 1994, der det påpekes en langsiktig økende tendens til å skjule hvordan stoffet er blitt til. Forfatterne ser tendensen i sammenheng med journalistenes behov for å hevde sin autonomi overfor aktive kilder. At journalisten for egen del kan føle behov for hemmelighold er forsåvidt lett å forstå, som det er sagt, kilden blir en slags "forretningshemmelighet". Men at dette skulle bidra til større uavhengighet i forhold til kilden, er vanskelig å forstå. Virkningen vil nok oftere være den motsatte. Sigurd Allern: Kildenes makt, Pax 1996, side 145, er normativt klar på dette punkt: det er et krav "om identifisering, med mindre dette kommer i konflikt med kildevernet. Publikum skal vite hvem som innestår for informasjonen".

21.

Martin Eide og Gudmund Hernes: Død og pine! Om massemedia og helsepolitikk, FAFO 1987.

22.

Problemet ble drøftet av Hans Erik Matre i et foredrag for Ytringsfrihetskommisjonen, «Hva er "journalismen?" under åpent møte 10. september 1997. Han mente mediene nå var blitt seg bevisst problemet.

23.

Hans Erik Matre, op. cit. Martin Eide: "Det journalistiske mistaket" (svensk) Sociologisk Forskning 3-4/98.

24.

En slik "avsløringsideologi" blir "selvrefererende inkonsistent". Hvis man forutsetter at det finnes en mark i ethvert eple, må det også finnes i det journalistiske eple. Det vil si at man må spørre: Hva blir det igjen av avsløringen når avslørerens motiv for å avsløre avsløres?

25.

Jan Inge Sørbø: Offentleg samtale. Innføring i presse-etiske grunnspørsmål, Det Norske Samlaget 1991, side 144 og 151.

26.

Raaum, op. cit. side 187-88.

27.

Ifølge en undersøkelse gjengitt i Aftenposten 8. april 1999, er det et klart flertall som ønsker mindre vold på kino. Det er også interessant at Oslos kinosjef ved flere anledninger ikke har villet sette opp filmer som hadde passert filmsensuren. Grunnen var at de var for voldelige. Redaktøren grep inn der sensoren var liberal.

28.

Salman Rushdie: "Frihetens musikk" i Aftenposten 8. april 1999.

29.

Kfr. kap. 2.3.7 Intensjon versus resepsjon.

30.

Jf. lov 1999/37 og kap. 6.2.3.4 Forbud mot viss sanne ærekrenkelser.

31.

Stephen Holmes: "Liberal constraints on private power?: reflections on the origins and rationale of access regulation", i Judith Lichtenberg ed.: Democracy and the Mass Media, Cambridge University Press 1990, side 33.

32.

Ibid. side 22.

33.

NOU 1995: 3 Mangfold i media. Det konkluderende sitat fra side 91. Med "media" menes aviser, ukepresse, bokforlag, radio, fjernsyn, film og kino, video og kabelnett.

34.

Trond Berg Eriksen: "Næringsfrihet eller ytringsfrihet?", i d.s.: Egne veier Universitetsforlaget 1997.

35.

Sørbø, op. cit. side 51 siterer i denne sammenheng Arnold Eidslott: "Å delegere / sin myndighet til mobben / for deretter å gjeninnsette den / på mobbens premisser det var dette / det var dette som felte deg Pontius Pilatus". Fra diktet "Pilatus vasker sine hender".

36.

Referansen er til den østerriksk-amerikanske økonom Joseph A. Schumpeter. Sin teori utviklet han først i boken Theorie der wirtschaftlichen Entwicklung, 1911. Han regnes i dag som den moderne innovasjonsteoris far.

37.

Per Olav Reinton: "Kildenes tyranni", Nytt Norsk Tidsskrift 4/1984. Allern, op. cit. side 152. Han har en grundig behandling av de forskjellige trusler, og vier ikke minst trusselen fra kildene stor oppmerksomhet.

38.

Ibid. side 153 og 156.

39.

Raaum, op. cit. side 33. Informatører er spesifisert som: pressetalsmenn/kvinner, informasjonsmedarbeidere, presse- og informasjonsrådgivere og informasjonsmeglere.

40.

I begynnelsen av 1997 var det en pressedebatt om disse sakene. Den 12. januar bragte Aftenposten et intervju med Hans Geelmuyden, sjef for den største informasjonsrådgivningsbedriften, der intervjueren stilte det relevante spørsmål: Hva er forskjellen på å lyve og ikke å fortelle hele sannheten? Den 16. januar kunne samme avis fortelle at både NRK og TV2 hadde gått langt i å la kommersielle aktører finansiere programmer. Den 4. februar skrev Per Ritzler en kronikk i Dagbladet der han hevdet at problemene først og fremst lå i at mediene ikke visste hvordan de skulle håndtere situasjonen, og at man manglet en åpen debatt om journalistikkens problemer. Alt til forskjell fra Sverige. Det er grunn til å mene at debatten har tatt seg opp siden.

41.

Martin Eide: "Det journalistiske mistaket" (svensk) Sociologisk Forskning 3-4/98, side 128.

42.

En beskrivelse av mekanismen gis av Hans-Gunnar Axberger: Tänke fritt er större, Stockholm 1995, side 13 flg.: "Vi flockas så gärna kring en åsikt, såväl i stora sällskapet som i det lilla: Trevande flyter samtalet, tills en uppfatning börjar formas och de närvarande samalas kring den som runt en fager springbrunn. Vi fallar hverandra i talet för att ansluta oss, lägga till och ta avstånd från motsatsen. Om en avvikande uppfattning till äventyrs uttalas sker det i höviska former."Det ligger verkligen mycket i vad du säger och jag håller med dig i det mesta men någon skulle kanske i någon mån kunna se det från den här sidan – ja inte för att det skulle vara rätt, förstås – men for diskussionens skull ..."etc. Det där er väl en ganska svensk företeelse. Att inte säga emot. Det anses på något sätt inte artigt".

43.

"Minoriteter" kan være vanskelig å definere. Vanligvis tenkes det på grupper med egen kulturell identitet og som i større eller mindre grad er marginalisert i forhold til det større samfunn. De kan deles inn i ulike grupper som det i visse sammenhenger er viktig å skille fra hverandre: (1) Urfolk (eller urbefolkninger), (2) territorielle minoriteter, (3) ikke-territorielle minoriteter og (4) immigranter som ønsker å opptre kollektivt, jf. Our Creative Diversity, Paris 1995. Svensk oversettelse Vår skapande mångfald, Stockholm 1997. Resurssterke grupper som de rike eller intellektuelle, som i antall er minoriteter, er ikke grupper som behøver særkilt omtanke eller vern. For en nærmere drøftelse av begrepet, se St prp nr 80 (1997-98) Om samtykke til ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter, kap. 3. I samme prp. heter det at følgende grupper kan være aktuelle under betegnelsen "nasjonale minoriteter" i Norge: samer, kvener, skogfinner, rom, romanifolket (tatere/de reisende) og jøder. Det heter videre at "dagens nyinnvandrede grupper i Norge" vil falle utenfor rammekonvensjonens virkeområde "da disse ikke har tilstrekkelig langvarig tilknytning til landet". Det sies ikke noe om hvor lenge en minoritet må ha oppholdt seg i Norge for å oppnå den beskyttelse som ligger i å bli definert som en nasjonal minoritet etter konvensjonen. Hvor problematisk begrepet "minoritet" er, demonstreres ved at Stortingsmelding nr. 17 (1996-97) ikke bruker begrepet, angivelig fordi det ikke er presist nok. Det heter blant annet: "Mange med innvandrerbakgrunn velger å se seg som del av en minoritet, mens andre ikke oppfattes slik, verken av seg selv eller omgivelsene. Fordi ikke alle etniske minoriteter i Norge har innvandrerbakgrunn, og fordi tilknytning til Norge og rettigheter varierer, er det vanskelig å anvende minoritetsbegrepet som en fellesbetegnelse for alle som ikke tilhører majoriteten".

44.

Kfr. Merete Lindstad og Øivind Fjeldstad: Innvandrere, Fremmedfrykt og Norske Medier, Norsk Journalistlag 1997. Hovedkonklusjonen her er at "innvandrere" normalt forbindes med ikke-vestlige innvandrere og at det dominerende perspektiv er at de er en byrde eller et problem for det norske samfunn. Forøvrig påpekes det at mediedekningen kan "bidra til å skape et bilde av at innvandrerkriminaliteten er større enn den faktisk er. Det er videre svært få saker [i media] som omhandler diskriminering".

45.

Nils Oskal: Kultur og rettigheter, i H. Eidheim (red.): Samer og nordmenn, Oslo 1999, side 161.

46.

NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling, Carsten Smith: Rettstenkning i samtiden, Oslo 1992, Carsten Smith: Loven og Livet, Oslo 1996. Begge de to sistnevnte har egne kapitler om samerett og samepolitikk.

47.

Ot. prp. nr. 33 (1986-87) side 24.

48.

Our Creative Diversity, Paris 1995. Svensk oversettelse Vår skapande mångfald, Stockholm 1997 side 45.

49.

Gerald Doppelt: "Is there a Multicultural Liberalism?" Inquiry 41, side 223. Kfr. også diskusjonen om "blasfemi" kap. 6.2.4.2, og "hatefulle ytringer"i kap. 6.3.3.4, som tar opp tilsvarende problematikk.

50.

Jürgen Habermas: "Struggles for Recognition in the Democratic Constitutional State" i Amy Gutman (ed.): Multiculturalism. Examining the Politics of Recognition, Princeton University Press, 1994, side 116.

51.

Op. cit. side 157-158.

52.

"Kommunikasjon" er et mer omfattende begrep enn "informasjon". Ifølge James Carey er kommunikasjon to ting. Det er en prosess ved hvilken informasjon eller budskap formidles for å kontrollere avstander og mennesker. Og det er en prosess ved hvilken man skaper en felles kultur. James W. Carey: Communication as Culture. Essays on Media and Society, Routledge 1992, side 42-43.

53.

Understrekningen av de etablerte massemediers enveiskommunikasjon synes som en overdrevet forsøk på å fremheve det nye mediets interaktive karakter. De gamle massemedier har i stor grad vært "scener" for diskusjoner mellom folk av ulike oppfatninger.

54.

En viss innflytelse synes å ha kommet fra samfunnskritikere som Hannah Arendt, Niklas Luhmann og Jürgen Habermas. Den sistes bok Teorien om den kommunikative handling står særlig sentralt.

55.

Francis Sejersted: "Den gamle og den nye kommunikasjonsstat", Nytt Norsk Tidsskrift 3/1997.

56.

Stein Bråten: Dialogens vilkår i datasamfunnet, Universitetsforlaget 1984.

57.

Kfr. kap. 8.1 Ansvarsplassering. Daværende justisminister Aud-Inger Aure uttalte at den tyske regjerings utspill var "svært interessant".

58.

Philip E. Agre: "Yesterday?s tomorrow", Times Litterary Supplement July 3 1998.

59.

Dagny Stuedahl: "Et jeg i tegn – identitet i skrift på internettet" Norsklæreren 3/1997, side 13.

60.

NOU 1999: 26 Konvergens, side 31, 1. spalte.

61.

Ragnvald Kalleberg i Fredrik Engelstad, Carl Erik Grenness, Ragnvald Kalleberg og Raino Malnes: Samfunn og vitenskap, Ad Notam, 2. utg. 1996, side 277.

62.

Alan Wolfe: Marginalized in the middle, The University of Chicago Press 1996, side 235. Wolfe antyder lignende tendenser hos andre grupper som feminister og homofile.

63.

Kfr. Rune Norman Aaløkken: Ytringsfriheten i Norge: Preges de politiske partiene i Norge på dette området av ideologisk konsistens eller snarere av kognitiv dissonans? En empirisk analyse av utvalgte saker, Hovedoppgave i statsvitenskap, Oslo 1997. Undersøkelsen gir en viss støtte til det syn at partiene gjerne vektlegger mothensyn. Fremskrittspartiet fremtrer som det mest ytringsvennlige.

Til dokumentets forside