NOU 1999: 27

«Ytringsfrihed bør finde Sted»— Forslag til ny Grunnlov § 100

Til innholdsfortegnelse

8 Ansvarsplassering og reaksjonssystem

8.1 Ansvarsplassering

8.1.1 Problemstilling

Både den klassiske ytringsfriheten og den faktiske ytringsmuligheten påvirkes av reglene om ansvarsplassering. Med regler om ansvarsplassering menes de bestemmelsene som avgjør hvem som kan eller skal rammes med sanksjoner dersom ytringsfrihetens grenser overskrides.

Disse reglene er ikke bare av interesse for den enkelte som kan bli ansvarlig for egne eller andres ytringer, eller den som er krenket og vil vite hvem som kan stilles til ansvar – reglene har også betydning for samfunnet som helhet fordi utformingen av dem kan påvirke innholdet og kvaliteten på den offentlige debatt.

Kommisjonen foreslår ikke at ansvarsregler eller overordnede prinsipp for ansvarsplassering nedfelles i Grunnloven. Dette hindrer ikke at ansvarsregler nedfelt i formell lov, kan være i strid med vårt forslag til ny Grl. § 100, f. eks. fordi kretsen av ansvarlige er så omfattende at det innebærer et inngrep i den enkeltes ytringsfrihet som ikke lar seg forsvare holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelse, jf. forslagets 2. ledd.

Nærmere regulering av hvem som skal eller kan bære ansvar for ytringer hører etter vår oppfatning hjemme i formell lov. Formålet med vår drøftelse er i første rekke å peke på visse prinsipper som bør legges til grunn ved utforming av ansvarsregler, slik dette kan utledes av vårt forslag til Grl. § 100. Disse prinsippene må ivareta ønsket om en mest mulig fri og åpen debatt. Det kan særlig oppnås med et størst mulig eksklusivt eneansvar. Samtidig er det et prinsipp at det alltid må finnes en ansvarlig, og at det skal være rimelig enkelt for den/de fornærmede å vite hvem dette er.

De gjeldende ansvarsreglene er kompliserte fordi det kan gjelde ulikt ansvar ved bruk av ulike medier og ulikt ansvar for overtredelse av ulike bestemmelser. For den elektroniske formidlingen av ytringer via internett er den rettslige situasjonen dessuten usikker.

De store variasjonsmulighetene som finnes kan illustreres med noen eksempler. Vi kan tenke oss at stortingsrepresentant NN i et intervju med en dagsavis kommer med en ulovlig ærekrenkelse. NN vil som ytringens opphavsmann være ansvarlig – både strafferettslig og sivilrettslig. Men i tillegg kan ansvar som hovedregel gjøres gjeldende overfor journalisten som lagde intervjuet og avisens redaktør. 1 Det følger av strl. § 247 som setter straff også for den som medvirker til en injurie, og det følger av strl. § 431 om det såkalte redaktøransvaret. Det er også hevdet at foretaket som utgir avisen kan være et mulig ansvarssubjekt etter strl. § 48 a om foretaksstraff. Det sivilrettslige ansvaret (erstatning og oppreisning) for journalist, redaktør og utgiverselskapet følger av skadeserstatningsloven (skl.) § 3-6. 2

Medvirkerbestemmelsen i strl. § 247 gjør at personkretsen kan utvides ytterligere. Ansatte på setteriet og trykkeriet, sjåførene i avisens budbiler, detaljistene som selger avisen 3 har alle på hver sin måte medvirket til spredning av injurien, og dersom de subjektive vilkår for ansvar foreligger, kunne man tenkt seg også disse som ansvarssubjekt. I vårt tilfelle – med injurier i en dagsavis – gjør imidlertid loven et unntak. Det følger av strl. § 254 og skl. 3-6, 4. ledd at den som bare har deltatt ved teknisk framstilling og distribusjon ikke kan gjøres ansvarlig. Unntaket gjelder imidlertid bare når det er snakk om blad eller tidsskrift trykt her i riket og kringkastingssendinger. For injurier framsatt f. eks. i bøker kan følgelig også trykkeriansatte i prinsippet gjøres ansvarlige.

Dersom vi utvider eksemplet og sier at avisens papirutgave legges ut på internett, hevdes det at ytterligere ansvarssubjekt dukker opp. De elektroniske signalene vil, på sin vei fra avisens nettsted (hjemmeside) til de mange som leser nettversjonen på sine micromaskiner, ha gjort bruk av teknisk utstyr tilhørende flere telekommunikasjonsselskap (aksessleverandører, verter m.v). Disse har rent faktisk medvirket til spredning av injurien, og ansvar er derfor tenkelig. Loven har ikke en tilsvarende bestemmelse om ansvarsfrihet for nettleverandører som for tekniske medvirkere ved framstilling av trykt skrift. Om de tekniske medvirkerne overhode har ansvar og under hvilke nærmere forutsetninger, er i dag omstridt og uavklart både etter norsk rett og internasjonalt. 4 I tillegg kommer at mye internett-kommunikasjon krysser statsgrenser, noe som reiser spørsmål om lovvalg: Er det reglene i hjemstaten til ytreren eller hjemstaten til den som mener seg krenket som skal anvendes? Eller kan man bruke reglene i hjemstaten til en eller flere av de tekniske medvirkerne?

Om vi så sier at NN framsatte sine injurier i en åpen debatt i Stortinget, forandres ansvarsbildet. Da vil NN går fri som følge av sin parlamentariske immunitet, jf. Grl. § 66, 5 mens journalist og redaktør og andre formidlere går fri som følge av det såkalte referatprivilegiet. Dette privilegiet følger i stor grad av rettspraksis og har uklare grenser. Også i andre sammenhenger enn ved rent referat kan videreformidleren av ytringer gå klar, jf. bl. a. Kjuus-saken der det aldri var på tale å reise sak mot Dagbladet for spredning av Kjuus? ytringer. 6

Det medvirkersystem som er skissert her gjelder ikke alle bestemmelser som kan overtres ved hjelp av ytringer. Noen er uten medvirkeransvar, som f. eks. strl. § 121 om brudd på taushetsplikt. Andre bestemmelser nevner selv ulike former for medvirkende handlinger og gjør dermed dette til selvstendige overtredelser. Et eksempel her er strl. § 211, 1. ledd bokstav b, om utbredelse av pornografiske skrifter, bilder, filmer osv. Her er ikke bare utgivelse gjort straffbart, men også det å framby til salg og leie. Så mens kioskeieren ikke kan gjøres ansvarlig for spredning av injurier i blad og tidsskrift, kan han gjøres ansvarlig for pornografiske ytringer i samme type medium.

Resultatet av det rådende ansvarssystem er derfor at både mediets spesielle regler, den aktuelle bestemmelsens ordlyd og reglene om ytrings- og referatprivilegier må undersøkes nærmere før man kan vite hvem som er ansvarssubjekt.

8.1.2 Noen utviklingstrekk – særlig vedrørende internett

Spørsmålet om ansvar for andre enn den opprinnelige ytrer (originær ytrer/opphavsperson) dukket opp som en praktisk problemstilling med boktrykkerkunsten. Også før den tid kunne det selvsagt være risiko forbundet med å formidle andres ytringer – det finnes beretninger om budbringere som er blitt drept fordi kongen ikke likte meldingen om tap på slagmarken. Det interessante er likevel hvordan ulike ansvarsregler har kommet som svar på medieutviklingen. Denne historien viser rutinemessig at reglene som omgir det sist ankomne mediet er de mest uklare. Dagens uklarhet rundt internett-ansvar er derfor helt i tråd med oppskriften.

Både strafferetten og erstatningsretten har generelle regler om hvem som kan gjøres ansvarlig for ulovligheter. For ulovlige ytringer har disse reglene ikke vært ansett tilstrekkelig, og dagens regelverk har avvik i begge retning. I noen tilfeller – som for teknisk medvirkning til produksjon av blad og tidsskrift – er kretsen av mulige ansvarlige redusert, i andre tilfeller – som for redaktøransvaret – er det pålagt større ansvar enn det som følger av den generelle ansvarslære.

Særreglene om ansvar må sees i sammenheng med den muligheten mediering gir for skjult identitet. Allerede året etter at Struensee opphevet forhåndssensuren i Danmark-Norge i 1770 ble anonymitet for forfattere av trykt skrift akseptert. Vilkåret var imidlertid at myndighetene eller den private fornærmede hadde et annet ansvarssubjekt å holde seg til. Det ble derfor bestemt at enhver trykksak måtte bringe navn på enten forfatteren eller boktrykkeren. Man kan se det slik at dersom en forfatter ønsket å ytre seg anonymt, måtte han finne en boktrykker som var villig til å sette sitt navn og rykte i pant for ytringene.

Dersom det trykte skriftet ikke navnga noen ansvarlig, kunne det heller ikke gjøre krav på trykkefriheten, og inndragning eller beslagleggelse framsto ikke som noe overgrep. Ideen fra Struensees tid om at minst én ansvarlig alltid skal identifiseres, er, for trykt skrift, fulgt fram til i dag. Etter straffeloven § 428 er det straffbart å unnlate "at angive sit Navn eller Firma samt Trykkestedet paa et af ham trykt Skrift". 7 For blad og tidsskrift (periodiske publikasjoner) følger det av strl. § 429 at redaktørens navn skal angis.

Med nye medier dukket nye medhjelpere opp, både i produksjonen og i distribusjonen. Kringkastingsvirksomhet krever både sender- og mottakerutstyr, samt stoppesteder underveis (omformere). Med monopol på sendersiden – og dermed oversiktlige forhold – oppsto ikke noe behov for å gjøre gjeldende et omfattende medvirkeransvar. På slutten av 1970-tallet dukket de første satellittsendingene 8 opp – mange ble formidlet videre av kabelselskap – og sendermonopolet var i realiteten opphørt. Norske hjem kunne plutselig motta en rekke ytringer uten nasjonalt plassert opprinnelig avgiver, dvs. at det ikke var noen opphavsperson som kunne gjøres ansvarlig på norsk jord. Noen andre måtte eventuelt gjøres ansvarlig, og valget falt ikke unaturlig på formidleren av ytringene – kabelselskapet. Mellom satellitten og den private parabolantennen er det imidlertid ingen mulige nasjonale ansvarssubjekt, og myndighetene står maktesløse med mindre man vil forby besittelse av parabolantenner.

Film som medium krevde også nytenkning. For norskprodusert film kunne myndighetene eller privat fornærmede forholde seg til avgiver av ytringen, men ikke for importert film, som i hele filmens tidsalder har utgjort hovedtyngden. Ansvar kunne derimot plassert på importør, distributør og innehaver av det lokalet der filmen ble vist. Med videofilmene ble antallet filmer vesentlig økt og nye aktører kom inn i bildet, fra kioskeieren på hjørnet som satte opp videohylle til småimportører uten tidligere dokumentert erfaring som kulturformidler. Nye ansvarsløsninger ble valgt: I dag skal alle filmer som omsettes kommersielt være merket med ansvarlig distributør.

Med bl. a. internett har virksomheten til de gamle telefonselskapene endret seg. Fra toveis lydkommunikasjon mellom et fåtall mennesker, har det blitt flerveis massekommunikasjon med både lyd, bilder og skrift, og selskapene har skiftet navn og blitt "telekommunikasjonsoperatører". Den elektroniske kommunikasjon har aktualisert den tekniske medhjelperens rolle – uten at noen endelig ansvarsfordeling er klarlagt verken i nasjonalt eller internasjonalt lovverk. Den verdensomspennende veven (www) trekker per i dag kommunikasjonstråder mellom et 10-talls millioner datamaskiner verden over, men eierne av disse maskinene kan ikke kommunisere med hverandre uten bruk av andres tekniske utstyr, som kabler, servere, web-hotell osv. Kommunikasjonen er altså ikke mulig uten bruk av tekniske medhjelpere.

Graden av ansvar som legges på disse medhjelperne er avgjørende for hva slags medium internett skal bli. Får de tekniske medhjelperne omfattende ansvar, vil de bli nødt til å avvise personer som kan komme til å sende fra seg ulovlige ytringer. De vil ventelig også legge inn en sikkerhetsmargin slik at også ytringer i grenseland vil bli nektet. Resultatet vil bli at ytringer som avsender mener er lovlige, men som medhjelperens jurister vurdere som usikre, blir stengt ute. Den som vil presse grensene og ytre noe som ikke har vært ytret før, kan under et slikt ansvarsregime derfor ikke bruke nettet, men vil være henvist til papir.

Om det legges til grunn at nettet blir et stadig viktigere medium, 9 og om en stund kanskje det viktigste, vil det bl. a. innebære at de provoserende, sjokkerende og støtende ytringene blir holdt ute fra hovedarenaen. Internett blir et forsiktig medium, og ubrukelig i en rekke sammenhenger. Dette strider mot det grunnleggende syn at ytringer må nå fram til allmennheten også når deres innhold er kontroversielt.

Internett har gitt mange flere anledning til å spre sine ytringer til det som må oppfattes som det offentlige rom. De tekniske etableringskostnadene for egen hjemmeside lå i 1998 på rundt 5.000 kroner. Denne demokratiseringen må hilses velkommen, men gir også virkninger som oppleves som problematiske. Sære og upolerte ytringene som neppe ville fått plass i de mer etablerte mediene kan nå spres via opphavspersonens egen hjemmeside. 10 Mens det meste av det som tidligere nådde ut i det offentlige rom hadde gått gjennom en ansvarlig – her i betydningen trenet – redaktørs hender, blir innehaverne av hjemmesider sine egne redaktører. Den etablerte kode for hva som sømmer seg og hvordan ting skal uttrykkes skriftlig blir utfordret. Påstander og formuleringer som tidligere bare fantes muntlig, på stamkafeen eller foran TV-en, kan og blir spredd som skrift til alle som måtte dumpe borti eller bevisst oppsøke den aktuelle hjemmesiden. 11

Den store ytringsiveren 12 på internett kan ha flere årsaker:

  1. For det første gir nettet innehaveren av en hjemmeside (innholdsleverandøren) mulighet for umiddelbar anonymitet. Graden kan vedkommende et langt stykke på vei bestemme selv ved valg av tekniske løsninger. Og selv om det rent faktisk er mulig å finne avgivers rette identitet, vil det trolig bare være ved kvalifiserte overtredelser at noen vil sette i gang en slik tidkrevende prosess.

  2. For det andre vil mange innehavere av hjemmesider være fritatt for kommersielle hensyn. De lever ikke av sin virksomhet, har ikke ansatte eller eiere, og trenger ikke av økonomiske grunner være redde for å støte vekk sine lesere, slik tradisjonelle mediebedrifter vil være. Det tør være allment erkjent at hensynet til hva de store kjøpergrupper kan akseptere har en moderende virkning på aviser og kringkastingsstasjoner som er avhengig av, eller ønsker, store opplagstall/seertall.

  3. For det tredje er det knyttet bevisproblemer til hva som faktisk ble ytret på nettet på et gitt tidspunkt. Ytringene lagres f. eks. ikke for ettertida slik de gjør når de framsettes på trykk.

  4. For det fjerde ble de elektroniske mediene først tatt i bruk av yngre mennesker, med en friskere tone både muntlig og skriftlig enn eldre generasjoner. Dette har forplantet seg til nettet og – i alle fall i en tidlig fase – ble det hevdet at nettet hadde utviklet sine egne etiske normer for kommunikasjon. Det stor innslaget av yngre mennesker har også gjort nettet til et sted for ungdommelig opprør, f. eks. mot den påstått rike og mektige multinasjonale underholdningsindustrien. Det er – i denne sammenheng – forståelig at ellers avmektige 14-15 år gamle skoleelever har glede av å bringe opphavsrettsorganisasjoner og plateselskaper til fortvilelse ved å legge CD-er og annet opphavsrettslig beskyttet materiale ut på nettet til fri kopiering. 13

Alt dette gjør at den private innehaver av en hjemmeside ikke trenger å ta så mange hensyn som en avisredaktør. Og de hensyn som burde vært tatt også i et elektronisk medium, er mange ikke klar over, fordi de er uten erfaring som publisister eller de trosser reglene bevisst.

Det synes derfor holdbart å konkludere med at internett gir ytringer ut i offentlige rom som i innhold og form ikke har vært observert siden pressens barndom, jf. kap. 3.2. 14 Det store antall ytrere, som i praksis føler seg ubundet av både moralske og rettslige normer, har ledet til tanken om å gjøre de tekniske formidlerne ansvarlige. De er få, de er gjerne søkegode, de frykter utgifter, og man slipper å føre kampen for den gode smak – enten den er rettslig beskyttet eller ikke – mot "folket" og dets "ytringsfrekkhet".

8.1.3 Hensyn for og mot eneansvar

Det positive og negative sidene ved en stor krets av ansvarssubjekter vil variere med ståsted. Sett fra eventuelle fornærmedes side, dvs. personer som mener seg krenket av en ytring, vil mange – solidarisk, alternativt eller subsidiært – ansvarlige være en fordel. Kan det ikke oppnås tilfredsstillende oppreisning ett sted, kan man forsøke hos en annen.

Også sett fra opphavspersonens ståsted kan mange ansvarlige tilsynelatende være gunstig fordi delt ansvar gjerne er lettere å bære. Men her kan det komme inn regresspørsmål som gjør dette til kortvarig glede. Det er mer reelt å anta at en omfattende krets av mulige ansvarssubjekter vil være et problem for avgiver. Om hvert enkelt ledd i en kommunikasjonskjede fra avgiver til mottaker kan gjøres ansvarlig, kan det bli vanskelig å nå ut til et større publikum med kontroversielle ytringer eller ytringer hvis lovlighet ikke er absolutt på det rene. Hvert enkelt ledd i kjeden må da vurdere om de vil ta den risikoen som er forbundet med at ytringen kan utløse ansvar. Jo flere som kan gjøres ansvarlig, jo mindre faktisk ytringsmulighet får den opprinnelige ytreren. En stor krets av ansvarssubjekter inviterer dermed til former for privat sensur og kontraheringsnektelse.

Rent formelt påvirker ikke slik ansvarsdeling den enkeltes klassiske ytringsfrihet – grensene mellom lovlige og ulovlige ytringer avgjøres ikke av ansvarsplasseringen. Derimot påvirkes muligheten til å benytte seg av kommunikasjonskanaler som man ikke selv rår over men som bare kan brukes etter avtale med kanalenes eiere. Det er med andre ord den faktiske ytringsmuligheten som påvirkes.

Som alternativ til ulike former for medvirkeransvar står eneansvaret. Dette er et helt sentralt begrep i svensk rett, som regner "ensamansvaret" som et av de grunnleggende prinsippene i sin ytringsfrihetsregulering. 15 Også i dansk rett tilstrebes så få ansvarssubjekter som mulig, men uten at det er formulert så sterkt som i Sverige. Et eneansvar må være eksklusivt, dvs. at den utpekte ansvarlige bærer ansvaret alene. Ansvaret må i tillegg være formelt, dvs. at den som er utpekt som eneansvarlig har dette ansvaret selv om vedkommende ikke faktisk har bidratt til ytringen eller kjent dets innhold. Et annet ord for dette er objektivt ansvar. Det er med andre ord alene det å være i en formell posisjon som gir ansvar, men ansvaret er ikke vilkårlig fordi den samme posisjon jo nettopp gir styringsmuligheter over den virksomheten man er ansvarlig for. En redaktør med eneansvar vil følgelig være ansvarlig for avisens innhold også de tre ukene han er på ferie. Dette er ikke minst en prosessuell fordel for den fornærmede, som raskt kan avklare hvem som står ansvarlig.

Et eneansvar bryter med den generelle læren om medvirkning både i strafferetten og erstatningsretten. Et bærende argument for det strafferettslige medvirkeransvaret er behovet for effektiv bekjempelse av kriminalitet. Det er derimot ikke noe mål i seg selv å bekjempe ytringer, tvert i mot er det et mål å frambringe mange ytringer, også etter forholdene de som balanserer på kanten av loven. Dette forsvarer avvik fra det alminnelige ansvarssystemet.

Det knytter seg problem også til eneansvar. Det kan ikke gjøres absolutt. Da ville resultatet for den som er krenket kunne bli uholdbart om den ene utpekte av subjektive grunner – som utilregnelighet, umyndighet eller emigrering – ikke kan holdes ansvarlig.

En mulighet er å gjøre eneansvar suksessivt, dvs. at dersom den primært ansvarlige ikke kan nås, kan ansvar pålegges nestemann i en ansvarskjede. Suksessivt ansvar bør imidlertid brukes med forsiktighet. For trykt skrift er det naturlig at ansvarskjeden består av forfatter, redaktør og utgiver – og da i en prioritetsrekkefølge som kan variere. 16 Også ved bruk av andre medier vil det normalt finnes en originær ytrer (forfatter), en utgiver og en som "treffer avgjørelse om ..(..).. innhold", jf. definisjonen av redaktør i strl. § 426. For en privat hjemmeside på internett vil dette gjerne være en og samme person.

Utover kretsen forfatter, redaktør og utgiver bør lovgivningen være forsiktig med å utpeke suksessivt ansvar. Det vil si at tekniske medhjelpere – enten de er ansatt hos utgiver eller utfører sin del på selvstendig grunnlag – ikke bør trekkes inn.

Det er anført – særlig fra mediene selv – at kretsen av mulige suksessivt ansvarlige ikke kan være den samme for sivilt ansvar og straffeansvar. Det hevdes at dersom man gjør utgiver strafferettslig ansvarlig – gjennom bruk av foretaksstraff, jf. strl. § 48 a – kan dette undergrave redaktørens uavhengige stilling. For å unngå framtidig ansvar vil utgiver få behov for å føre kontroll med redaktørens disposisjoner og eventuelt øve press mot redaksjonelle avgjørelser. 17 Risikoen er derfor stor for at foretaksstraff vil motvirke det arbeid som mediene selv, regjeringen og Stortingets flertall har nedlagt for å styrke redaktørens uavhengighet i redigeringen i forhold til eierinteressene.

På den annen side har mediene hele tiden akseptert at utgiver kan inkluderes blant de sivilrettslig ansvarlige, f. eks. ved at bedriften pålegges å bære hovedtyngden i en erstatningssak. Det kan synes inkonsekvent at straff for utgiver oppfattes som en større trussel mot det redaksjonelle eneansvar enn erstatningsansvar for utgiver. Særlig gjelder dette dersom man antar at foretaksstraff vil være en mindre økonomisk belastning enn erstatning. Mot dette er det anført at selv om erstatningsbeløpene – målt i kroner – kan utgjøre mer enn bøtene, er erstatning noe fundamentalt annet enn straff. Med en trussel om straff hengende over sine hoder kan utgiverne med større tyngde legge press på redaktørene.

Kommisjonen har forståelse for dette synspunktet, og vil legge til at foretaksstraff er lite egnet i mediebedrifter der det finnes et redaksjonelt ansvar. Foretaksstraff ble i første rekke innført for å ha en effektiv reaksjonsform i saker der det kan være vanskelig å peke ut den personlig ansvarlige og/eller der en straffereaksjon overfor en enkeltperson vil være utilstrekkelig fordi foretaket har tjent store penger på det ulovlige forholdet, som ved ulovlig forurensning, økonomisk kriminalitet og brudd på arbeidsmiljøbestemmelser. Slike uklare ansvarsforhold vil sjelden foreligge når man har en ansvarlig redaktør å forholde seg til, og den økonomiske gevinsten knyttet til ulovlige ytringer vil normalt være beskjeden. Et annet hensyn bak foretaksstraffen – nemlig å motivere foretakene til bedre internkontroll og skjerpede instrukser – passer heller ikke for forholdet mellom utgiver og redaktør. Tvert om står det klart i motstrid til de hensyn et eneansvar skal ivareta.

Med kommisjonens prinsipielle utgangspunkt om at ansvaret bør være eksklusivt, dvs. at den utpekte bærer ansvaret alene, skulle spørsmålet om ansvar for utgiver – enten det gjelder straff eller sivilt ansvar – bli av mindre betydning i det man har eneansvarlig redaktør å holde seg til. Utgiver vil da bare være aktuell som ansvarssubjekt i de antatt få tilfellene der redaktøren glipper unna.

I større erstatningssaker etter ulovlige ytringer vil et eneansvar for redaktør imidlertid kunne gi urimelige resultater – en gjennomsnitts redaktør vil ikke kunne bære et økonomisk ansvar på flere millioner. Det synes derfor rimelig med et unntak fra eneansvaret i slike sammenhenger slik at også den utgiver som tjener penger på redaktørens virksomhet kan gjøres direkte ansvarlig. Alternativt kunne man tenkt seg utgiver som den primært eneansvarlige for et erstatningsansvar, men det vil harmonere enda dårligere med ønsket om å sikre redaktørers uavhengige stilling.

8.1.4 Lovgivningsbehov

Kommisjonen antar at det vil kreve et betydelig utredningsarbeid å omforme de ansvarsprinsippene som drøftes her til funksjonelle regler. Vi anbefaler likevel at et slikt lovgivningsarbeid settes i gang. Om dette utredningsarbeidet munner ut i et forslag om en egen medielov, en medieansvarslov eller kun revisjon av eksisterende lovverk, er ikke avgjørende, jf. kap. 5.5. Det sentrale er at det blir gitt regler med et vidt anvendelsesområde – både trykt skrift, film og video, kringkasting, internett og annen elektronisk offentliggjøring av ytringer bør omfattes. Mens grensene mellom det lovlige og ulovlige bør være medienøytrale, synes det ikke til å unngå at ansvarsreglene et stykke på vei må bli mediespesifikke. Vårt anbefaling her synes å harmonere med de forslag til lovendringer som ble fremmet av Konvergensutvalget 18. juni 1999, jf. NOU 1999: 26Konvergens. Sammensmelting av tele-, data- og mediesektorene.

Problemstillinger som bør drøftes i samband med et slikt lovgivningsarbeid vil bl. a. være om eneansvar bare bør innrømmes når den eneansvarlige og de suksessivt ansvarlige har registrert ansvarsordningen i et offentlig register, jf. i den retning registreringsregler i Sverige og Danmark. Særlige problemer vil knytte seg til ytringer med opphav utenfor norsk jurisdiksjon, herunder EØS-avtalens regler om ikke-diskriminering. 18

Det bør videre være et viktig formål med en slik lovrevisjon å sikre at de tekniske medhjelperne ved internettkommunikasjon og annen tilsvarende kommunikasjon ikke tvinges inn i en rolle som en privat sensurinstans. Ansvar for internett-verter m. m. bør derfor ikke oppstå før en tredjeinstans – f. eks. namsretten – har konstatert ulovlig innhold eller når aksessleverandør nekter å oppgi det aktuelle nettstedets identitet. 19

En av begrunnelsene for eneansvar er at det gir den opprinnelige ytrer mulighet for anonymitet. Slik anonymitet kan i enkelte sammenhenger være samfunnsmessig nødvendig, bl. a. for å avdekke kritikkverdige eller uheldige forhold av allmenn interesse. Det kan også gi personer i visse posisjoner muligheter for å delta i debatter de ellers ikke kunne deltatt i. Den kommende lovgivning på dette området bør derfor nærmere lovfeste retten til anonymitet, jf. her de svenske bestemmelsene i TF kap. 3 og YGL kap. 2. Reglene om kildevern – i dag gjelder dette straffeprosessloven (strpl.) § 125 og tvistemålsloven (tvml.) § 209a – må sees som en del av anonymitetsretten, 20 og i samme utstrekning som det kan innføres eneansvar for f. eks. elektronisk publisering, bør det innføres tilsvarende kildevern som i dag innrømmes trykt skrift og kringkasting.

Samtidig vil kommisjonen understreke at anonymitet kan åpne for stråmannsvirksomhet og skjult påvirkning. Den faktiske hovedregelen bør derfor være – til tross for lovfesting med sikte på særlige forhold – at den enkelte samfunnsdebattant slåss med "åpent visir". Idealet om et åpent samfunn retter seg ikke bare mot de offentlige institusjoner, men også mot den enkelte. 21

Etter kommisjonens vurdering vil det også bidra til rettslig klarhet om reglene om ansvarsfrihet for dekkende referat (referatprivilegium) kunne lovfestes. Disse reglene følger i dag stort sett av rettspraksis og med til dels uklare grenser med hensyn til hvilke muntlige og skriftlige kilder man ansvarsfritt kan referere fra. Etter Tromsø-dommen (EMD Bladet Tromsø og Stensaas v Norge, dom 20. mai 1999) er det dessuten klarlagt at de norske reglene om referatfrihet ikke tilfredsstiller kravene etter EMK art. 10. 22 Tilpasning til EMK kan skje gjennom endret rettspraksis, men lovfesting ville være å foretrekke, jf. det som tidligere er sagt – bl. a. i kap. 6.2.3.2.5 om at norsk injurierett kan bli for komplisert om mange av grensene skjuler seg i rettspraksis og ikke kan leses ut av lovteksten.

Minstekravet burde være at det er samsvar mellom allmennhetens rettslige informasjonskrav og medienes referatprivilegium. Kan publikum teoretisk sett selv skaffe seg den aktuelle informasjonen – ved hjelp av f. eks. offentlighetsloven eller som tilhørere til åpne rettsforhandlinger – gir det dårlig mening om mediene som bringer videre referat fra slike kilder, til et publikum som av praktiske grunner ikke selv kan være til stede, skulle bære et innholdsansvar.

Et slik prinsipp vil harmonere med forestillingen om at når nyhetsmedienes representanter er til stede i rettssalene eller gjennomgår forvaltningens journaler, så gjør de dette på vegne av allmennheten. Referatprivilegium som begrep gir derfor et galt bilde av hva dette egentlig handler om: Det handler ikke om journalister og redaktørers frihet, men om et system som kan gjøre allmennhetens informasjonskrav til en realitet. Interesserte og aktive borgere har ingen faktisk mulighet til selv å oppsøke alle etater og fora, men er avhengig av mediene som mellommenn. Det vil derfor bli galt med selvstendig ansvar for mellommennene, fordi publikum da blir sittende igjen med mindre informasjon enn de har krav på i kraft av sitt informasjonskrav. 23 Spørsmålet om forbud mot bilde og annen identifisering av personer som framstilles som siktet eller tiltalt i åpen rett, jf. kap. 6.2.3.4, kan også sees i et slikt perspektiv.

Dagens regler om offentlighet i rettspleie, senest revidert ved lov 1999/37, kjenner imidlertid to former for åpne rettsmøter – de med og de uten referatforbud. Vi står altså følgelig overfor et tilfelle av begrenset eller avgrenset offentlighet – en offentlighet som bare gjelder dem som fysisk er til stede på det aktuelle tidspunkt. Man kan da enten si at referatprivilegiet bare skal gjelder når det er foreligger lovlig referatadgang, eller man kan holde fast ved hovedprinsippet om at privilegiet gjelder ethvert referat fra offentlige kilder allmennheten selv kunne oppsøkt. Det siste synes mest riktig, sett hen til at begrunnelsen for privilegiet er en virkeliggjøring av allmennhetens informasjonskrav. At det refereres i strid med forbudet er et selvstendig forhold som ikke bør blandes sammen med innholdsansvar.

Begrunnelsen over dekker derimot ikke ansvarsfrihet for korrekte referat fra kilder som ikke omfattes av allmennhetens informasjonskrav. Dette vil f. eks. si referat fra dokumenter unntatt fra offentlighet, som jo til tross for hemmeligholdet kan finne veien til potensielle referenter, intervjuer med myndighetspersoner og referat av dokumenter som bare pressen – ikke allmennheten – har krav på. 24

For disse tilfellene synes det også som hovedregel å være riktig med ansvarsfrihet for referent, men etter forholdene knyttet opp til en vurdering av sakens offentlige interesse m. m. Ut fra prinsippet om åpenhet og samfunnsdeltakelse vil allmennheten normalt ha nytte også av slik informasjon. Det kan også her vises til Tromsø-dommen fra Strasbourg. 25 Rapporten fra Lindberg var av Fiskeridepartementet unntatt offentlighet i medhold av offentlighetsloven § 6, 1. ledd nr. 5, som sier at "… rapporter og annet dokument om lovovertredelse" kan unntas offentlighet. EMD bemerker til dette at avisen ikke forbrøt seg mot regler om taushetsplikt.

Det er ikke kommisjonens oppgave å gå i detaljer her, men vi vil generelt advare mot tilstander der allmennheten må nøye seg med å få vite at grove beskyldninger eller kraftige påstander er framsatt i saker av offentlig interesse, men der allmennheten ikke kan skaffe seg kunnskap om beskyldningenes innhold fordi ingen tør formidle dem offentlig av frykt for ansvar.

8.2 Reaksjonssystemet, særlig ved injurier

8.2.1 Innledning

Drøftelsene i dette avsnitt forutsetter at det er framsatt en ulovlig ytring. Da oppstår spørsmålet om hvorvidt og på hvilken måte det skal eller bør reageres av hensyn til den krenkede.

Nåværende Grl. § 100, 2. pkt. forutsetter at straff kan bli ilagt. 26 Castberg uttaler at hensikten med denne bestemmelse har vært å fastsette betingelsene for at den som har latt trykke eller utgi et skrift, skal kunne trekkes strafferettslig til ansvar. 27 De grenser for straffelovgivningen som følger av grunnloven § 100, 2. pkt., antas å gjelde ikke bare for uttalelser i trykt skrift, men også uttalelser som fremkommer på annen måte.

Andre reaksjonsformer kan ikke utledes av grunnloven direkte. Slike reaksjonsformer kan være erstatning, herunder oppreisning for ikke-økonomisk skade, mortifikasjon, inndragning og pålegg om kunngjøring av dom om en konkret ærekrenkelse.

I Ytringsfrihetskommisjonens mandat er reaksjonssystemet tatt opp på følgende måte:

«Særlig er det ønskelig at kommisjonen foretar en prinsipiell drøftelse i forholdet til vernet om enkeltmenneskets verdighet og integritet og injurievernet. Det bør f.eks. vurderes om vernet om den personlige integritet og æren overhodet bør skje innen strafferettens rammer, eller om man bør tilrå andre sanksjonssystemer.»

Den prinsipielle drøftelse av den grunnlovsvernede ytringsfrihet har kommisjonen foretatt andre steder i utredningen. I dette avsnitt om reaksjonssystemet vil den prinsipielle avveining bare bli berørt dersom den kan antas å ha betydning for valg av reaksjonsform og reaksjonens størrelse for såvidt angår straff og erstatning (herunder oppreisning).

8.2.2 Kort historikk

De reaksjonsformer man har idag på dette område, har med hensyn til detaljene gjennomgått en betydelig utvikling. Prinsippene har imidlertid ligget fast gjennom meget lang tid.

Skeie 28 har en omfattende redegjørelse for den historiske utvikling helt tilbake fra våre eldste lover, herunder Magnus Lagabøters landslov. Skeie gjennomgår også bestemmelsene i Christian V's norske lov fra 1687 og straffeloven (kriminalloven) av 1842. Mæland 29 har en kortere historisk sammenfatning. Det fremholdes der at etter de eldste norske lover var privatboten den aktuelle reaksjon mot ærekrenkelser. Christian V's norske lov av 1687 hadde ingen lovbestemmelser som ga den krenkede økonomisk oppreisning eller erstatning, men erstatning ble likevel tilkjent i rettspraksis.

Den erstatningsrettslige situasjon var noe mer uklar etter kriminalloven av 1842. Loven ga visstnok kun direkte hjemmel for å kreve den økonomiske skade dekket, men meningen med loven var at det ved utmålingen av det ordinære erstatningskrav samtidig skulle kunne tas hensyn til ikke-økonomisk skade. Slik ble det gjort i praksis.

Straffelovens ikrafttredelseslov av 1902 § 19 ga uttrykkelig lovhjemmel for oppreisning, men da bare ved ærekrenkelser mot bedre vitende (strl. § 248). Senere er erstatnings- og oppreisningsbestemmelsene revidert flere ganger, blant annet ved lovrevisjonen i 1939, der formålet var å styrke fornærmedes stilling i injuriesaker. De nåværende bestemmelser om erstatning og oppreisning finnes i skadeserstatningsloven 13. juni 1969 nr. 26, § 3-6.

Strafferettslig mortifikasjon har vært kjent i Norge fra det 16 århundre. 30 Lenge berodde ordningen på sedvane. Straffeprosessloven av 1887 ga mortifikasjonsinstituttet en indirekte hjemmel, idet lovens § 2 nr. 2 forutsatte en adgang til å få mortifisert ærekrenkelser. Direkte hjemmel fikk mortifikasjon først ved strl. av 1902 – i § 253. Paragrafen er senere blitt endret flere ganger. Foruten i Norge, er mortifikasjon av en ærekrenkelse bare kjent i Danmark og Island.

8.2.3 NOU 1995: 10 Reformer innen injurielovgivningen

Straffelovrådets utredning av 21. mars 1995 ( NOU 1995: 10Reformer innen injurielovgivningen) var foranlediget av et forslag til endringer av injurielovgivningen, fremsatt av Norsk Redaktørforening med bred tilslutning fra de øvrige presseorganisasjoner. Redaktørforeningens forslag var basert på en utredning fra et utvalg av advokater med erfaring fra injurierett. Redaktørforeningens forslag er inntatt som vedlegg I til NOU 1995:10.

To av forslagene fra Redaktørforeningen har særlig interesse for drøftelsen av reaksjonssystemet. Det gjelder for det første forslaget om at mortifikasjonsinstituttet bør oppheves. 31 Under dissens (3-2) fant straffelovrådet at mortifikasjonsinstituttet ikke burde oppheves. Det ble imidlertid foreslått visse begrensninger, og straffelovrådet foreslo at mortifikasjonsinstituttet ble overført til sivilprosessens former.

Et annet spørsmål av betydning for den krenkedes mulighet til å reagere, var forslaget om å oppheve adgangen til å reise privat straffesak for ærekrenkelser. 32 Rådet kom til at adgangen til å reise privat straffesak om ærekrenkelser burde oppheves, selv om vår straffeprosesslovgivning inneholder en viss generell adgang til å reise privat straffesak der det offentlige ikke ønsker å påtale saken.

8.2.4 De ulike reaksjonsformer og deres formål

Formålet med straff som reaksjon er den preventive, nemlig å avholde noen fra å begå straffbare handlinger.

Formålet med erstatning er først og fremst å gjenopprette den skade som noen er påført. Det samme gjelder i noen grad oppreisning for ikke-økonomisk skade (tort og svie), men både erstatning og ikke minst oppreisning kan ha en viss avskrekkende (preventiv) betydning. Det samme gjelder også reaksjonsformer som inndragning av straffbar vinning eller f. eks. det trykte skrift. Også pålegg om kunngjøring av dommen vil kunne ha preventiv virkning, men samtidig en gjenopprettende virkning.

Mortifikasjon innebærer at en ærekrenkende beskyldning kjennes død og maktesløs. Det er ikke dermed gitt at beskyldningen er usann, men det er ikke ført bevis for det motsatte. Mortifikasjon vil likevel bli oppfattet som at ærekrenkelsen er bortfalt og at den fornærmedes ære således er gjenopprettet. Mortifikasjon vil samtidig innebære en form for fordømmelse av den som har fremsatt det ærekrenkende utsagn og har derfor også preventiv virkning.

Den som har vært utsatt for en ærekrenkende beskyldning vil umiddelbart føle behov for å få skaden gjenopprettet. Det samme gjelder ved lovstridige, krenkende utsagn av annen art. Det riktigste vil være å få slått fast at det foreligger en krenkelse som ikke er akseptabel, og slik at krenkelsen av vedkommendes verdighet ikke blir stående. Begrepet ære kan i dag virke noe gammelmodig sammenlignet med uttrykket verdighet. Sistnevnte uttrykk sammenholdt med integritet favner videre enn ære og er mer dekkende for utsagn som angår noe annet enn usanne beskyldninger om ærerørige faktiske handlinger.

Det særlige behov for gjenoppretting tilsier at reaksjonssystemet primært bør baseres på dette formål. Dette innebærer at straff som reaksjonsform bør skyves mer i bakgrunnen, jf. kommisjonens mandat der det reises spørsmål om vernet om den personlige integritet og æren bør skje innen strafferettens rammer. Straff alene vil kunne virke som en uhensiktsmessig og utilstrekkelig reaksjonsform sett fra den krenkedes side.

De ulike reaksjonsformer vil bli nærmere gjennomgått i de etterfølgende avsnitt.

8.2.4.1 Straff

Som nevnt innledningsvis i kap. 8.2.1 forutsetter dagens grunnlov at straff kan idømmes for ytringer som går utenfor de rammer grunnloven setter. Dette gjelder ærekrenkelser, men også krenkelser av annen art, f. eks. ringeakt for religionen.

I mandatet for Ytringsfrihetskommisjonen er forutsatt at kommisjonen ikke skal foreta noen nøyaktig gjennomgåelse av alle lovbestemmelser og rettsregler som berører ytringsfrihetens område. Det er imidlertid naturlig for kommisjonen å se noe på hvordan de forskjellige reaksjonsformer virker.

Den største erfaring har man fra de rene ærekrenkelsessaker. Noe praksis har man også med utgangspunkt i spesielle bestemmelser, f. eks. strl. § 135 a om rasistiske uttalelser, se eksempelvis Rt. 1997/1821 (Kjuus-kjennelsen), og i bestemmelsene om privatlivets fred (strl. § 390 og § 390 a).

I den enkelte sak, i alle fall for ærekrenkelsessakene, vil den krenkede kunne fremsette krav om straff, mortifikasjon, erstatning og oppreisning, inndragning og kunngjøring av dommen – eller eventuelt begrense sitt krav til enkelte av disse alternativer.

Straff kreves ikke alltid, kanskje bare i et mindretall av sakene. Dette kan ha sammenheng med at hovedpoenget for den krenkede ofte vil være å få dom for at utsagnet er usant eller ukorrekt. Dette vil kunne oppnås også om det ikke kreves straff, men f. eks. bare mortifikasjon, eventuelt bare erstatning (oppreisning), idet retten både ved det rene mortifikasjonssøksmål og ved de rene erstatningssøksmål, eventuelt ved blandede mortifikasjons- og erstatningssøksmål, må ta standpunkt til om det foreligger en krenkelse. Dom på mortifikasjon og/eller erstatning (oppreisning) vil derved langt på vei være formålstjenlig for den krenkede. Straffereaksjon for ærekrenkelser har gjennom årtier vært moderat, og må i alle fall nå i moderne tid sies normalt å være begrenset til bøter. For den krenkede vil derfor erstatning/oppreisning være av større interesse.

At straff sjelden blir krevet og med moderate reaksjoner, innebærer imidlertid ikke at straff som reaksjon er uten preventiv virkning. For de yrkesgrupper som praktisk sett oftest vil kunne tenkes å bli rammet av en ærekrenkelsessak, nemlig redaktører og journalister i media av forskjellig art, innebærer muligheten for å kunne bli straffet for en ærekrenkelse et incitament til å forme sine utsagn innenfor de lovlige ytringsfrihetsrammer.

Krav om straff innebærer derved også et tilleggspress for å få løst ærekrenkelsesaker i minnelighet. Straff er imidlertid som nevnt i mange henseende et sekundært moment for den krenkede. Denne reaksjonsform bør derfor kunne begrenses til de mer alvorlige krenkelser.

Det kan være et spørsmål om man ikke bør gå enda et skritt videre og fjerne straff som en av reaksjonsformene. Ære, personlig integritet og verdighet oppfattes imidlertid av de fleste som så vesentlig at det neppe blir forstått at disse goder skal ha mindre rettslig beskyttelse enn f. eks. formue.

Påtalemyndigheten har i stor utstrekning henlagt anmeldelser for ærekrenkelser. Dette kan ha bevismessige grunner, henleggelse etter bevisets stilling, men vel så ofte er begrunnelsen at allmenne hensyn ikke krever påtale. Dette har sammenheng med at ærekrenkelser, i alle fall de private som ikke er gjort alminnelig kjent gjennom media, mer er å se på som et oppgjør eller en kontrovers mellom subjekter, og som bør kunne finne sin avgjørelse uten at påtalemyndigheten trekkes inn. Den nåværende påtaleregel i straffeloven § 251 om at ærekrenkelser bare påtales av det offentlige når det begjæres av fornærmede og finnes påkrevet av allmenne hensyn, bør opprettholdes som en begrensende faktor.

Hvorvidt man skal opprettholde adgangen til å reise private straffesaker på ærekrenkelsesområdet er som nevnt drøftet senest i NOU i 1995: 10. Straffelovrådet foreslo adgangen opphevet. Kommisjonen viser til den drøftelse og de forslag som der er fremsatt og slutter seg til forslagene.

8.2.4.2 Mortifikasjon

Mortifikasjon har vært et viktig ledd i et stort antall ærekrenkelsessaker. Krav om mortifikasjon kan fremmes selv om det ikke kreves straff. Søksmålet må imidlertid likevel gå i straffeprosessens former, se strpl. § 2 nr. 3. Dette medfører at retten i en mortifikasjonssak må settes med meddommere, mens en ærekrenkelsessak der det bare kreves erstatning eller oppreisning, kan avgjøres av en enedommer i første instans.

Mortifikasjonsadgangen ble som nevnt foreslått opphevet av Redaktørforeningen, jf. forslaget drøftet i NOU 1995: 10. Et flertall av straffelovrådets medlemmer gikk derimot inn for opprettholdelse av mortifikasjonsadgangen.

Både behovet for mortifikasjon og virkningen er begrenset sammenholdt med den krenkedes ønske og behov for erstatning/oppreisning. Mortifikasjonsinstituttet er bare kjent i Danmark, Island og Norge. Dette kan i noen grad tale for at mortifikasjonsadgangen bortfaller. På den annen side har som nevnt mortifikasjonsinstituttet en meget langvarig tradisjon i vårt land. Dessuten er mortifikasjon en målrettet reaksjonsform som ivaretar det som må være den krenkedes primære ønske: Å få fastslått at ære og verdighet er krenket. Til tross for dette utelates mortifikasjon i mange saker som bare gjelder krav om erstatning og oppreisning.

Ytringsfrihetskommisjonen viser ellers til den drøftelse som er inntatt i NOU 1995: 10, side 42 flg. Kommisjonen vil for sitt vedkommende gjøre gjeldende at adgangen til mortifikasjon ikke synes å ha avgjørende betydning hverken for den som ytrer seg eller for den krenkede. Dette kunne tilsi at ordningen – som altså er spesiell for noen få land – blir opphevet. På den annen side har mortifikasjonsinstituttet et sympatisk særtrekk som tilsier at det beholdes: I motsetning til erstatning og oppreisning blir ikke æren i en mortifikasjonssak konvertert til penger. Spørsmålet er utelukkende om den ærekrenkende beskyldningen er sann eller ikke. Resultatet av et mortifikasjonssøksmål er at det avsies en fastsettelsesdom, som er av stor symbolsk betydning, men har liten økonomisk interesse. Sett hen til kommisjonens forslag til ny Grl. § 100, 2. ledd, 3. punktum, som innebærer at usanne påstander framsatt i aktsom god tro ikke kan mortifiseres, og innføringen av et effektivt skille mellom faktapåstander (som kan mortifiseres) og verdidommer (som ikke kan mortifiseres), er det mindre betenkelig å beholde mortifikasjonsinstituttet. Det bør – om det beholdes – imidlertid overføres fra straffeprosessen til sivilprosessens former.

Et mindretall i kommisjonen mener mortifikasjonsinstituttet bør oppheves, særlig under henvisning til motvilje mot at domstolene skal avgjøre hva som er sant og usant.

8.2.4.3 Erstatning

Krav om erstatning for ærekrenking og krenking av privatlivets fred kan fremsettes både ved sivilt søksmål og som ledd i en straffesak. Vilkåret for erstatning er at den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, har utvist uaktsomhet eller at vilkårene for straff er tilstede. Erstatningen kan gjelde både den lidte skade og erstatning for tap i fremtidig erverv, jf. skadeserstatningsloven § 3-6. Krav om erstatning, eventuelt oppreisning (se nedenfor), fremmes i de aller fleste saker om ærekrenkelser og krenkelse av privatlivets fred. Selve erstatningskravet, i motsetning til krav om oppreisning, forutsetter imidlertid at det føres bevis for at det er lidt et tap, eventuelt bevis for at det vil oppstå tap i fremtiden.

Imidlertid anses på det rene at direkte tap bare utløses i et begrenset antall tilfelle. Det kan dog ikke utelukkes at en ærekrenkelse kan ha slik virkning, f. eks. i form av at en bedrift mister en kontrakt, at en person ikke får den stilling han ellers ville fått eller at han på grunn av krenkelsen får nedsatt psykisk helse og arbeidsevne.

Fremtidstap, det være seg i en enkeltpersons erverv eller i et foretaks ervervsvirksomhet, vil kunne oppstå som følge av nedsatt omdømme på grunn av en usann ærekrenkelse.

Dersom tap kan bevises, det være seg lidt tap eller fremtidig tap, skal erstatning idømmes hvis det kreves og erstatningsvilkårene ellers er til stede. Kravet skal da imøtekommes så langt det er bevist, men her som ellers i erstatningsretten vil ansvaret beløpsmessig kunne bli redusert utfra de alminnelige lempningsregler.

I kommisjonens forslag til ny Grl. § 100, 2. ledd, 3. pkt. heter det at "Ingen kan holdes retsligt ansvarlig for at en Paastand er usand, naar den er fremsat i agtsom god Tro". Ansvar omfatter erstatningsansvar, hvilket får den følge at den krenkede ikke kan oppnå erstatning der den ansvarlige for en injurie var i aktsom god tro med hensyn til sannheten i beskyldningen.

8.2.4.4 Oppreisning

Krav om oppreisning gjelder erstatning for ikke-økonomisk skade, eller for tort og svie som det ofte uttrykkes. Oppreisning kan ikke idømmes uten særskilt hjemmel. I erstatningsretten for øvrig kreves grov uaktsomhet for at kravet kan tas til følge, se skadeserstatningsloven § 3-5. Dette gjelder ikke oppreisning for ærekrenking og krenkingen av privatlivets fred. Her er det tilstrekkelig med vanlig uaktsomhet eller at vilkårene for straff er til stede, se skadeserstatningsloven § 3-6.

Er krenkingen forøvet i trykt skrift eller av institusjoner som driver kringkasting, hefter eieren og utgiveren eller institusjonen som sådan for både erstatning og oppreisning.

Selv om ærekrenkelse eller krenkelse av privatlivets fred mer sjelden utløser økonomisk tap, vil det ofte kunne hevdes at krenkelsen har medført forskjellige former for tort og svie og utløse krav om oppreisning (erstatning for ikke-økonomisk skade). Noe bestemt tap skal ikke påvises, men det må foreligge en "skade". Oppreisning er ikke noe som skal gis, men kan gis dersom retten finner det rimelig. Iallfall der det ikke dreier seg om helt bagatellmessige krenkelser, må det påregnes at retten vil ta et oppreisningskrav til følge.

Krav om oppreisning har preventiv effekt for den som ytrer seg. For den krenkede innebærer oppreisning en form for indirekte gjenopprettelse av æren. Oppreisning er kanskje det mest realistiske og praktiske reaksjonssystem overfor ærekrenkelser, og også krenkelser av privatlivets fred.

Det har vært gjort gjeldende at oppreisningsbeløpene som blir tilkjent, ikke har vært tilstrekkelig store til at den preventive effekt er på det nivå som man ønsker. 33 Oppreisningsbeløpene fastsettes helt skjønnsmessig av retten. Nivået dannes gjennom rettspraksis. Når det gjelder det nivå som har dannet seg forsåvidt angår ærekrenkelser og krenkelser av privatlivets fred, må man regne med at domstolene forholder seg i samsvar med dette.

En annen sak er om det fastlagte nivå er tilfredsstillende. I så måte må det sammenlignes med oppreisningsnivået på andre felter, selv om en slik sammenligning er vanskelig, idet det gjør seg forskjellige hensyn gjeldende.

Som eksempel skal nevnes at oppreisning for voldtektskrenkelser for noen år siden ble nivåfastsatt ved praksis i Høyesterett, se Rt. 1988/532, til kr 30.000. I en ærekrenkelsessak (Vassdalen-saken) fra omtrent samme tidsrom og inntatt i Rt. 1989/257 ble totalt tilkjent kr 100.000,- i oppreisning. Det dreiet seg der om en offiser som av en avis var antydet som en mulig ansvarlig for under en militærøvelse å ha gitt ordre om å gå inn i Vassdalen der flere menneskeliv gikk tapt på grunn av snøras. Unntaksvis er det blitt fastlagt betydelige oppreisningsbeløp, se særlig Røv-saken, Rt. 1994/ 348, der en lege ble tilkjent kr 1.050.000,- i oppreisning for ikke-økonomisk skade.

Også juridiske personer kan bli tilkjent oppreisning, se eksempelvis Rt. 1987/764 der AS Akers mek. Verksted totalt ble tilkjent kr 750.000,- i oppreisning, og hvor omtale av en bestemt type borerigg ble bedømt som ærekrenkende for verftet.

Oppreisningsnivået må vurderes utfra norsk tradisjon. I enkelte andre land, da særlig USA, har man et erstatningsnivå og/eller oppreisningsnivå som er vanskelig å forstå utfra de regelsett og de tradisjoner man har her i landet.

Oppreisningsbeløpets størrelse er i noen tilfelle i norsk rettspraksis delvis et utslag av at det kan ha vært vanskelig å bevise direkte økonomisk tap. I stedet er det utvist romslighet vedrørende oppreisningskravet. 34

Kommisjonen ser det slik at det er vanskelig å stipulere noe nivå gjennom skrevne rettsregler. Rettspraksis synes å vise at oppreisningsbeløpenes størrelse gjennomgående er høyere på ytringsfrihetens område enn på andre rettsfelter, selv der hvor krenkelsen er formidabel, jf. eksemplet foran om voldtekt. Denne nivåforskjell bør elimineres. Det er ikke tilfredsstillende at ære og verdighet først og fremst søkes gjenopprettet i form av pengebeløp.

På samme måte som i erstatningsretten for øvrig bør det kreves grov uaktsomhet for å tilkjennes oppreisning. Dette følger ikke av vårt forslag til ny Grl. § 100, 2. ledd, 3. pkt., som kun oppstiller krav om uaktsomhet, men som drøftet i kap. 6.2.3.2.5 er dette en minimumsbetingelse som gjelder ethvert ansvar, og følgelig ikke et hinder for at man lovfester skjerpede skyldformer i særlige tilfeller.

8.2.4.5 Kunngjøring av dommen

En reaksjonsform er kunngjøring av dommen. I følge skadeserstatningsloven § 3-6, 3. ledd kan det i dom som går ut på straff eller mortifikasjon bestemmes at domfelte skal betale til fornærmede et beløp til kunngjøring av dommen.

Den krenkede kan fremsette krav om at domsslutningen, domsgrunnene eller forlik i en ærekrenkelsessak skal inntas i et blad eller tidsskrift uten vederlag og i spissen av bladet eller tidsskriftet. Dersom redaktøren ikke etterkommer et slikt forlangende, vil han kunne straffes, jf. strl. § 430 a. Disse bestemmelser har preventiv effekt for den som har ytret seg, og en gjenopprettende virkning for den krenkede.

Reglene om kunngjøring av en dom ble drøftet i NOU 1995: 10 under punkt 5.5. Straffelovrådets konklusjon innebar et forslag om endring av straffeloven § 430 a og slik at krav om kunngjøring skal kunne begrenses til et sammendrag av dommen.

Krav om kunngjøring av en ærekrenkelsesdom har ikke vært reist i så mange saker. I praksis har spørsmålene løst seg i den retning som nå foreslås, nemlig kunngjøring av sammendrag. Ytringsfrihetskommisjonen viser til de drøftelser som er inntatt i NOU 1995: 10, og slutter seg til forslaget der.

8.2.4.6 Inndragning

Bestemmelser om inndragning i relasjon til ytringsfrihet har vi i straffeloven §§ 38, 390 og 435, jf. § 10 om definisjonen av "trykt skrift". 35 Vilkårene for inndragning er ikke betinget av at det foreligger en straffbar handling, se strl. §§ 38 og 390. I spesiallovgivningen har man særskilte regler begrunnet i opphavsrett og enerett. Inndragning kan ikke finne sted der det er ført sannhetsbevis. 36

Omfanget kan gjelde en begrenset del av skriftet, med andre ord ikke nødvendigvis hele skriftet. Heller ikke er det nødvendig at inndragningen gjelder alle eksemplarer av et ærekrenkende skrift, men f. eks. bare de eksemplarer som fortsatt kan ventes spredt (restopplaget). Også straffbar vinning kan inndras, jf. strl. § 34.

Inndragningsreglene er langt på vei av generell karakter og vil på ytringsfrihetsområdet ikke stille seg annerledes enn ved andre straffbare handlinger, forutsatt at ærekrenkelser og andre ytringer faller utenfor de tillatte rammer og er straffbare. På ytringsfrihetens område kan inndragning reise særlige spørsmål når det ikke dreier seg om trykt skrift i egentlig forstand, f. eks. i relasjon til etermedier. Da kommisjonen ikke skal behandle alle detaljer innenfor ytringsfrihetsområdet, vil kommisjonen nøye seg med å peke på problemet.

8.2.4.7 Beklagelse

Dette er ingen reaksjonsform etter loven, men brukes i mange tilfelle der det er fremsatt en urettmessig beskyldning. Spørsmålet om beklagelse eller dementi ble tatt opp i Norsk Redaktørforenings forslag og ble behandlet av Straffelovrådet i NOU 1995: 10 under punkt 5.4.2. Dementi eller beklagelse har både preventiv og gjenopprettende virkning, ikke minst hvis beklagelsen kommer raskt etter at ytringen er fremsatt.

I Redaktørforeningens forslag ble påpekt at et dementi eller beklagelse ikke ble tillagt nevneverdig vekt i en etterfølgende rettssak. Iallfall noe av skaden avverges eller bøtes på ved dementi eller beklagelse, og dette burde tillegges vekt i forbindelse med erstatnings- og oppreisningsutmålingen.

Kommisjonen viser til drøftelsen i NOU 1995: 10. Betydningen av et dementi eller beklagelse bør formentlig vurderes i det enkelte tilfelle. Etter nåværende lovgivning, straffeloven § 253 nr. 2 skal krav om mortifikasjon avvises når den som har satt frem beskyldningen, tar den tilbake før hovedforhandlingen på en måte som retten finner tilfredsstillende for den fornærmede. Denne bestemmelse må kunne tas til inntekt for at et dementi bør kunne tillegges vekt også i andre sammenhenger.

Spørsmålet om dementi og beklagelse bør også sees i sammenheng med bestemmelsen i straffeloven § 430 om plikt for redaktøren til å ta inn en imøtegåelse. Denne plikt er på visse vilkår belagt med straff. Da dementi og beklagelse i særlig grad ivaretar den krenkedes ønske om gjenoppretting, bør det i spørsmål om straff, erstatning og oppreisning legges betydelig vekt på om dementi og beklagelse foreligger.

8.2.5 Medias selvjustis

Presseorganisasjonene har opprettet et eget organ, Pressens faglige utvalg (PFU), som behandler klager over enkeltoppslag og utsagn i pressen. PFU behandler også klager vedrørende radio og TV, jf. også kap. 4.2.5 og 6.2.3.4.

Publikum, dvs. den eller de krenkede, er her gitt en mulighet til relativt raskt og på en økonomisk rimelig måte å få en uttalelse om oppslaget eller utsagnet innebærer brudd på de normer som gjelder for ytringsfriheten.

Tilliten til et slikt utvalg er helt avhengig av om medlemmene evner å bedømme klagesakene på en objektiv og uavhengig måte og der medias behov og arbeidsforhold blir avveiet mot den mulige krenkedes behov for vern. Utvalget er sammensatt av representanter for media og av personer som representerer allmennheten.

Klageordningen er velkjent, men kanskje likevel ikke i en slik grad at den blir benyttet i det omfang det kan være grunnlag for. Kommisjonen har det inntrykk at ordningen har fungert tilfredsstillende, selv om enkelte avgjørelser har utløst diskusjon. Avgjørelsene blir akseptert av partene og tjener samtidig som rettesnor for medias egen vurdering og praksis. Et godt arbeid i Pressens faglige utvalg kan motvirke mange og kostbare prosesser for domstolene. Det er et spørsmål om ikke det bør kreves at klager på media skal være behandlet av PFU før det eventuelt fremmes sak for domstolene. Kommisjonen antar imidlertid at det ikke bør vedtas en slik regel. PFUs regel om å avvise saker som verserer for domstolene, synes ikke heldig, under henvisning til at presseetikk og pressejuss er to ulike forhold.

Med utgangspunkt i regler og rettspraksis på ytringsfrihetens område, herunder PFUs uttalelser, drives det daglig selvjustis innen media. Dette er selvfølgelig, men forhindrer ikke helt at overtramp forekommer. Medias egen holdning, under redaktørenes ansvar og overoppsyn, er vesentlig for opprettholdelsen av et tilstrekkelig og praktisk vern for ytringsfriheten, jf. her også det som sies avslutningsvis i kap. 4.2.5 Om de journalistiske kriterier, om at pressen bør utvide sitt avsløringsoppdrag til egen virksomhet, dvs. at konkrete presseetiske overtramp må avsløres for offentligheten.

8.2.6 Påvirker valg av reaksjonssystem ytringsfriheten?

Ytringsfrihetskommisjonen er i sitt mandat bedt om å vurdere "om vernet om den personlige integritet og æren overhodet bør skje innen strafferettens rammer, eller om man bør tilrå andre sanksjonssystemer".

Fremstillingen foran viser at strafferettens rammer ikke har vært ansett som tilstrekkelige som vern. Også andre reaksjonsformer, da særlig oppreisning, er anvendt i betydelig grad og i vel så stor utstrekning som straffereaksjoner. Denne praksis må sees som utslag av de krenkedes behov og ønsker. Det må kunne legges til grunn at krav om oppreisning langt på vei ivaretar de preventive hensyn og det gjenopprettingshensyn reglene er basert på.

Utfra nåværende praksis og regelsett, herunder særlig påtalereglene, er straff mer unntaksvis blitt krevet og anvendt. Dette kan brukes som et argument for at straffereaksjoner ikke er på sin plass, idet som nevnt oppreisning (og erstatning der økonomisk tap foreligger) er en mer hensiktsmessig reaksjonsmåte. Det samme gjelder i noen grad mortifikasjon.

På den annen side har man i vårt land helt siden vi fikk grunnloven av 1814 en tradisjon for at forsettlige ærekrenkelser kan straffes. Krenkelse av æren, og også privatlivets fred, er integritetskrenkelser som i utgangspunktet må bedømmes på like linje med andre integritetskrenkelser forsåvidt angår krav om straff. Dette må iallfall gjelde grove overtredelser.

Skulle andre reaksjonsformer helt ut komme i stedet for straff, må det overveies om det offentlige skulle ha plikt til – iallfall for visse tilfelle – å reagere og opptre aktivt på vegne av den krenkede. Imidlertid er ærekrenkelsesområdet et felt der den krenkede selv, kanskje mer enn på andre områder, er den som best føler behovet for reaksjon og ser seg istand til å reagere.

Det har vært innvendt mot det nåværende system at den krenkede avstår i noen grad fra å benytte sine rettigheter på grunn av de omkostninger og den belastning en rettssak vil føre med seg. Videre er det påpekt at utfallet av en rettssak vil være usikkert, og at man også av denne grunn betenker seg.

Denne form for vegring mot å fremme sine krav og å gå til rettssak er ikke noe spesielt for ytringsfrihetsområdet. Nesten alltid vil det være en belastning, både økonomisk, tidsmessig og følelsesmessig, å gå til sak, og utfallet er ofte usikkert. Disse forhold kan ikke bøtes på ved at f. eks. det offentlige i større grad enn nå pålegges å opptre på den krenkedes vegne. I såfall måtte lignende overveielser gjøres gjeldende på andre rettsområder, f. eks. vedrørende personskadeerstatning.

Valg av reaksjonsform har stor betydning, og spørsmålet må derfor behandles nøye. De endringer i reaksjonssystemet som kommisjonen har behandlet foran i under kapittel 6.4.3, antas ikke å svekke ytringsfriheten. For den krenkede innebærer de mulige endringer en fokusering på de reaksjonsformer som har vært ansett som de praktisk viktigste.

Fotnoter

1.

Det understrekes at eksemplene redegjør for mulige ansvarssubjekt. Spesielle forhold rundt den enkelte sak gjør at noen av dem som nevnes kan være ansvarsfrie. Dette presiseres for ikke å skape inntrykk av at f. eks. journalist og redaktør alltid er ansvarlig.

2.

Lov 13. juni 1969 nr. 25.

3.

Listen av mulige medvirkere kan gjøres lenger og trekkes over i det absurde. Fabrikken som leverte avispapir har rent objektivt bidratt. Tannlegen som legger avisen ut på venterommet har distribuert injurien, og tilsvarende vil gjelde bibliotekaren som 10 år senere låner ut en mikrofilm av avisen.

4.

For eksisterende forslag til nærmere regulering på avgrensede områder se bl. a. Forslag til Europa-Parlamentets og Raadets direktiv om visse retlige aspekter af elektronisk handel i det indre marked, lagt fram av Kommisjonen 23. desember 1998 (1999/C 30/04). Se også omtalen av et amerikansk lovforslag hos Kyrre Eggen, Særskilt vedlegg, side 318-319, og Kontor og Datateknisk Landsforenings utkast til etiske regler for internett av 7. august 1998.

5.

Slik ansvarsfrihet for den opprinnelige ytrer kalles også ytringsprivilegium. Strl. § 253 nr. 3 om når mortifikasjonskrav skal avvises, viser langt på vei hvem som er omfattet av dette privilegiet.

6.

Rt. 1997/1821. I EMD A/298 (1994) Jersild v Danmark gikk journalisten som formidlet den ulovlige rasismen fri. Ansvarsfriheten her var bl. a. begrunnet i allmennhetens behov for kunnskap om hvilke ytringer og holdninger som finnes blant yttergrupper i samfunnet.

7.

Tilsvarende bestemmelse finnes i åndsverkloven § 52: "Trykt verk skal være påført opplagsnummer, trykkeri, trykkested og trykkeår".

8.

Den første kommunikasjonssatellitt ble skutt opp i 1962.

9.

Om internett i det hele kan omtales som et medium er i seg selv en problemstilling. Det er kanskje bedre å omtale nettet som en kommunikasjonsform.

10.

Et eksempel fra Sør-Norge høsten 1997 kan illustrerer dette: En bil kjørte utfor veien og sjåføren omkom. Den nærmeste nabo til ulykkesstedet hadde hjemmeside, og publiserte fortløpende på nettet hva som skjedde. Han kjente den omkomne og brukte vedkommendes navn fra første melding, i strid med etablerte mediers praksis om at navn ikke offentliggjøres før alle pårørende er varslet. Men naboen stanset ikke der. Han benyttet også anledning til å komme med sine personlige meninger om den avdøde. De gikk bl. a. ut på at vedkommende knapt hadde fortjent noen annen skjebne.

11.

Om disse hjemmesidene når et større publikum enn de som tidligere hørte de samme kommentarene på stamkafeen, kan være et åpent spørsmål. Poenget er at ytringene gjennom internett får et potensielt større publikum enn tidligere.

12.

Det mer negative begrepet "ytringsfrekkhet" ble brukt om innholdet i mange av de publikasjoner som dukket opp da sensuren av trykt skrift bortfalt i Danmark-Norge i 1770.

13.

Noen forklarer den store forekomsten av opphavsrettslig beskyttet materiale som ulovlig er lagt ut på nettet, som et resultatet av en "dugnadsånd", jf. Harald Brombach: "Dugnadsånd har lenge ført til brudd på opphavsrett på nett", digi.no 9. mars 1998: "Mange tenker gjerne som så – hvis jeg gjør dette for de andre, kanskje noen andre gjør noe som kan interessere meg. Derfor blir stadig mer informasjon tilgjengelig på nettet og sjansen for å finne det man leter etter blir stadig større. At rettighetene til det som legges ut ikke alltid eies av de som legger det ut, betyr ofte ikke så mye for den jevne bruker. Behovet for rask tilgang til det man leter etter betyr mer. Internett har alltid vært litt anarkistisk. Kanskje det alltid vil forbi det? Jeg håper det, for noe av sjarmen med Internett er at det ikke er hundre prosent kommersielt."

14.

I artikkelen "Back to the Scandal Sheets of Yore", International Herald Tribune 2. februar 1998, sammenligner Adam Goodheart de noe anarkistiske tilstander på dagens nett med anarkiet i den amerikanske pressens barndom. Han viser til at da Alexis de Tocqueville turnerte USA i 1831-32 og etterpå roste landets presse for dens rolle som demokratiets bærebjelke, var avisene uten dagens idealer om objektivitet og anstendighet. "It was the press of the Jacksonian era, a time when politicians? sex lives (real of fictitious) were regularly exposed by the partisan opposition, when one newspaper assured its readers that the president?s mother"was a common prostitute, brought to this country by the British soldiers"and when the president, like several of his predecessors, responded by bribing editors to support him. ... Like Web pages now, newspapers were cheap to set up in the 19th century. And objectivity was almost unheard of. Scandal sheets with names such as Truth’s Advocate and Monthly Anti-Jackson Expositor sprang up in moments of political crisis only to vanish once they had outlived their usefulness. ... Journalism did not truly become a respectable profession for the upper middle class until after the World War II. … But it was not this sort of press [den respektable og objektive] that the framers of the Bill of Rights set out to protect. It was, rather, a press that called Washington an incompetent, Adams a tyrant and Jefferson a fornicator."

15.

I SOU 1983: 70 Värna yttrandefriheten heter det side 115: "Ensamansvarets främsta funktion är att göra det möjligt att upprätthålla regler om ansvarsfrihet för meddelare och anonymitetsskydd for medverkande. På det sättet utgör ensamansvaret kärnan i regelkomplexet. Kan ett ensamansvar inte införas för ett visst medium är det inte heller tänkbart att tillämpa de två andra principerna."

16.

Jf. her reglene i den danske medieansvarsloven som ikke pålegger redaktøren primæransvaret for navngitte innlegg fra eksterne forfattere, se kap. 9.3.7.

17.

Jf. f. eks. Norsk Redaktørforenings årsberetning 1999 side 8. Det anføres bl. a. at foretaksstraff var ment som en "reaksjonsform overfor foretak der det var vanskelig å finne frem til den ansvarlige for et lovbrudd..(..).. I redaksjonelle sammenhenger vil det aldri være vanskelig å finne frem til den ansvarlige – redaktøren – og dermed vil behovet for å straffe foretaket minske".

18.

Jf. her bl. a. de endringer i reglene om registrering av videogram som kom ved lov 1998/33 etter påtrykk fra ESA.

19.

Samme prinsipielle standpunkt er inntatt i NOU 1999: 26 Konvergens side 151. Dette er imidlertid ikke løsningen i Europakommisjonens forslag til Europa-Parlamentets og Raadets direktiv om visse retlige aspekter af elektronisk handel i det indre marked (1999/C 30/04). Etter art. 14 kan tilbydere av vertsmaskiner få ansvar ved "konkret kendskab". De må følgelig foreta en selvstendig vurdering av lovligheten av innholdet, nettopp det kommisjonen advarer mot. Se ellers Kyrre Eggen, Særskilt vedlegg, side 318-319, der han redegjør for et amerikansk lovforslag som synes å balansere hensynet til ytringsfriheten, den krenkede og de tekniske medhjelperne på en bedre måte. Kontor og Datateknisk Landsforenings utkast til etiske regler for internett av 7. august 1998 synes å legge for stort ansvar på aksessleverandør og vert, jf. forslagets pkt. 4.9.

20.

Se f. eks. Nils Øy: Anonymitetsrett og kildevern, Fredrikstad 1994, side 7 flg der han viser til at kildevernets opprinnelse er den tidligere anonymitetsretten: "Det var en rett for ethvert menneske til å skrive anonymt i aviser, blader og bøker, fra den tid da publisering av forskjellige personlige artikler var det vesentlige innhold i trykt skrift. Det vi i dag kaller"kildevern"kom først senere, ettersom journalistikken vokste fram med bruk av en eller flere kilder som ga opplysninger til journalistens reportasjer. Også kildene skulle etter hvert nye godt av anonymitetsretten."

21.

Hos Hans-Gunnar Axberger: Tänka fritt är större, Stockholm 1995, side 10 flg, heter det at retten til å framføre sin mening anonymt er "en svensk tryckfrihetsrättslig specialitet". Axberger, som tidligere var Allmänhetens Pressombudsman i Sverige, mener "meddelarfriheten" (anonymitetsretten) har vært helt nødvendig for å få et folk med så stor angst for uenighet og avvik til i det hele tatt å ytre seg: "Kanskje är vi alltså ett folk som är i alldeles särskilt stort behov av garantier för skydd då vi brukar vår yttrandefrihet". Hans observasjon synes å ha en viss gyldighet også i vårt land.

22.

I dommen heter det at mediene – når de bidrar til den offentlige debatt om emner av allmenn interesse – normalt må kunne legge innholdet i offentlige rapporter til grunn uten selvstendige undersøkelser (".. the press should normally be entitled, when contributing to public debate on matters of legitimate concern, to rely on the contents of official reports without having to undertake independent research", avsnitt 68.)

23.

Tilsvarende begrunnelse synes også å dekke referatprivilegium fra åpne møter i privat regi, samt etter forholdene dokumenter med privat avsender framlagt for allmennheten. Dette vil ha betydning for medienes dekning av konflikter i næringslivet. Det er ikke ukjent at f. eks. aksjonærgrupper kan være i kraftig konflikt med hverandre, og mediene bør ansvarsfritt kunne formidle de beskyldninger som blir framsatt i en slik sammenheng, ikke minst når påstandene har offentlig interesse.

24.

Jf. her f. eks. påtaleinstruksen § 22-7 for tiltalebeslutninger. Det bør ellers advares mot slike særrettigheter for pressen. Det var derfor i tråd med prinsippene kommisjonen her framhever, da Stortinget ved lov 1999/37 vedtok at retten til utskrift av dom i straffesak skal gjelde "enhver", jf. strpl. § 28, 2. ledd, og ikke, som foreslått av Kildevernutvalget i NOU 1988: 2, bare skulle være et informasjonskrav for "representanter for massemedier".

25.

EMD Bladet Tromsø og Stensaas v Norge, dom 20. mai 1999, avsnitt 73.

26.

§ 100, 2. pkt. lyder: "Ingen kan straffes for noget Skrift, af hvad Indhold det end maatte være, som han har ladet trykke eller utgive, medmindre han forsætligen og aabenbare har enten selv vist, eller tilskyndet Andre til, Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mot Religionen, Sædelighed eller de konstitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrenkende Beskyldninger mod Nogen."

27.

Frede Castberg: Norges statsforfatning, annen utgave, bind II, side 413.

28.

Jon Skeie: Om ærekrænkelser efter norsk rett, Kristiania 1910.

29.

Henry John Mæland: Ærekrenkelser, Bergen 1986, side 274.

30.

Se Johs Andenæs/Anders Bratholm: Spesiell strafferett, tredje utgave, side 240.

31.

Dette er behandlet i NOU 1995: 10 under pkt. 5.2, side 42 flg.

32.

Dette punkt er behandlet i NOU 1995: 10 under pkt. 5.6, side 58.

33.

Se f. eks. Mæland, side 302 og Andenæs/Bratholm, Spesiell strafferett, tredje utgave, side 259.

34.

En oversikt over oppreisningsbeløp i injuriesaker for 1998, framlagt av advokat Cato Schiøtz for Norsk Redaktørforening 10. mars 1999, viser relativt moderate beløp. Lagmannsrettene idømte oppreisning i fem saker, med beløp fra kr 40.000,- til 175.000,-, mens by- og herredsrettene idømte oppreisning i sju saker, med beløp fra kr 12.000,- til 60.000,-. Den tidligere sterke veksten i beløpenes størrelse kan derfor ha stoppet opp.

35.

Emnet er nærmere behandlet av Magnus Matningsdal: Inndragning, Bergen 1987, side 299 flg.

36.

Matningsdal side 302.

Til dokumentets forside