NOU 2002: 04

Ny straffelov— Straffelovkommisjonens delutredning VII

Til innholdsfortegnelse

9 Utkast til ny straffelov – andre del. De straffbare handlingene

9.1 Innledning

Som nærmere beskrevet i avsnitt 2.4.3 foran har kommisjonen ikke på det nåværende stadiet av arbeidet utformet lovutkast til straffelovens spesielle del. Kommisjonen presenterer i stedet såkalte kapittelskisser til hvert av de tiltenkte kapitlene i en ny straffelov.

Kapittelskissene har et fast oppsett og består av tre deler. Hver skisse innledes med et avsnitt som generelt omtaler hvilke avgrensningskriterier som er lagt til grunn for kapitlet, herunder hvilket kapittel i den nåværende straffeloven det eventuelt svarer til, og hvilke interesser det tar sikte på å verne. Til dels tar innledningsavsnittene også opp enkelte særlig viktige problemstillinger som kommisjonen har arbeidet med i tilknytning til kapitlet.

Neste avsnitt i skissen gjør rede for de straffebudene som foreslås tatt inn i kapitlet. Med mindre det dreier seg om helt nye bestemmelser, gis det innledningsvis i omtalen av den enkelte paragrafen en henvisning til den eller de tilsvarende bestemmelsene i dagens straffelovgivning. Kommisjonen har ved introduksjonen av bestemmelsene ofte brukt formuleringen «her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til …». Dette er ment å gi uttrykk for at bestemmelsen(e) det henvises til, bør videreføres i tråd med gjeldende rett, men at det ikke kan utelukkes at det ved den nærmere utformingen av paragrafen kan være grunn til å endre enkeltheter som kommisjonen i denne omgangen ikke har drøftet eller tatt stilling til. Andre ganger har kommisjonen brukt formuleringen «her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til …». Kommisjonen har da konkrete forslag til endringer, som likevel ikke er mer inngripende enn at man beholder hovedlinjene i de aktuelle bestemmelsene.

Omfanget av drøftelsene varierer fra bestemmelse til bestemmelse, og mindre sentrale spørsmål som med fordel kan utsettes til den senere utformingen av lovteksten, er ikke drøftet. Enkelte endringsforslag er ikke omtalt i kapittelskissene, men i kapitlene 7 og 8 foran. Dette gjelder for eksempel påtalereglene, som er drøftet i avsnitt 7.8 foran, og hovedreglene om medvirknings- og forsøksansvaret, som er drøftet i avsnittene 8.3.3 og 8.3.4 foran.

I det siste avsnittet i hver skisse tar kommisjonen for seg hvilke strafferammer som bør gjelde for bestemmelsene i kapitlet.

For ett av kapitlene i utkastet har kommisjonen likevel ikke utarbeidet noen kapittelskisse. Dette gjelder utk kap 17 om statens selvstendighet og sikkerhet, jf strl kap 8. Kommisjonen har i stedet anbefalt at det nedsettes et særskilt utvalg som skal vurdere dette kapitlet i en større sammenheng, jf avsnitt 9.3 nedenfor.

Kommisjonen foreslår at straffelovens spesielle del skal bestå av følgende 18 kapitler:

  • Kapittel 16 Krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten

  • Kapittel 17 Vern av statens selvstendighet og sikkerhet

  • Kapittel 18 Vern av statsforfatningen og det politiske system

  • Kapittel 19 Vern av offentlig myndighet

  • Kapittel 20 Vern av den offentlige ro og orden

  • Kapittel 21 Generelle bestemmelser til forebygging av andre straffbare handlinger

  • Kapittel 22 Vern av tillit

  • Kapittel 23 Vern av informasjon og informasjonsutveksling

  • Kapittel 24 Uriktig forklaring og anklage

  • Kapittel 25 Vern av helse og miljø

  • Kapittel 26 Vern av den personlige frihet og fred

  • Kapittel 27 Vern av liv og legeme

  • Kapittel 28 Seksuallovbrudd

  • Kapittel 29 Vern mot tingsskade

  • Kapittel 30 Tyveri, underslag, ran, utpressing mv

  • Kapittel 31 Vern av tilliten til dokumenter og penger

  • Kapittel 32 Bedrageri, skattesvik og annen økonomisk uredelighet

  • Kapittel 33 Kreditorvern

Den foreslåtte kapittelrekkefølgen samsvarer i store trekk med rekkefølgen i straffeloven av 1902. Utk kap 17 om vern av statens selvstendighet og sikkerhet og kap 18 om vern av statsforfatningen og det politiske system verner de grunnleggende forutsetningene for rettsordenen, og er på tradisjonelt vis plassert innledningsvis, likevel slik at det nye kapittel 16 om krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten er foreslått tatt inn helt først.

Også utk kap 19 om vern av offentlig myndighet og utk kap 20 om vern av den offentlige ro og orden er plassert omtrent som i straffeloven av 1902. Begge kapitlene verner først og fremst offentlige interesser, og utgjør etter kommisjonens oppfatning en naturlig videreføring av de innledende kapitlene. Utk kap 21 om generelle bestemmelser til forebygging av andre straffbare handlinger inneholder blant annet bestemmelser som retter seg mot oppvigling og bæring av våpen på offentlig sted. Det henger derfor nært sammen med kapitlet om vern av den offentlige ro og orden. Utk kap 22 om vern av tillit inneholder bestemmelser om misbruk av offentlig myndighet og aktiv og passiv bestikkelse, og har således nær sammenheng med blant annet kapitlet om vern av offentlig myndighet. I tilknytning til vern av tillit har kommisjonen funnet det naturlig å plassere utk kap 23 om vern av informasjon og informasjonsutveksling, hvor man blant annet finner bestemmelsen om taushetsplikt. I forlengelsen av dette har kommisjonen plassert utk kap 24 om uriktig forklaring og anklage. Også det neste kapitlet – utk kap 25 om vern av helse og miljø – inneholder mange bestemmelser som beskytter utpregede samfunnsinteresser.

I de etterfølgende kapitlene er det i det vesentlige de personlige rettssubjektenes interesser som vernes. Utk kap 26 til 28 omhandler integritetskrenkelsene, mens kapitlene 29 og 30 verner mot ulovlige inngrep i eiendomsretten. Det er naturlig at man i tilknytning til de sistnevnte kapitlene også tar inn andre bestemmelser som i hovedsak har til formål å beskytte økonomiske interesser. Dette er bakgrunnen for plasseringen av utk kap 32 om bedrageri, skattesvik og annen økonomisk uredelighet og utk kap 33 om kreditorvern. Dokumentfalsk er ofte en forløper til bedrageri, og utk kap 31 om vern av tilliten til dokumenter og penger er derfor plassert foran bedragerikapitlet.

9.2 Utk kap 16. Krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten

9.2.1 Innhold og avgrensning

Kommisjonen foreslår her et nytt kapittel i straffeloven med bestemmelser rettet mot de mest alvorlige overgrep – krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten. De aktuelle forbrytelsene er definert i vedtektene 17. juli 1998 for Den internasjonale straffedomstol (Roma-vedtektene) art 6, 7 og 8.

Roma-vedtektene er en FN-traktat, som etablerer en fast, internasjonal straffedomstol med myndighet til å strafforfølge og dømme enkeltindivider for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Det vises til framstillingene i St prp nr 24 (1999–2000) og Ot prp nr 95 (2000–2001). Roma-vedtektene bygger på prinsippet om at stater skal beholde hovedansvaret for strafforfølgning av individer. Det er først ved manglende vilje eller evne til nasjonal strafforfølgning at Domstolen skal tre i funksjon. De forbrytelsene som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, er ikke gjenstand for foreldelse, jf art 29.

Norge ratifiserte Roma-vedtektene 16. februar 2000. Ved lov 15. juni 2001 nr 65, som riktignok ennå ikke er trådt i kraft, ble Roma-vedtektene gjennomført i norsk rett. I forarbeidene til gjennomføringsloven drøftes forholdet mellom vedtektene og norsk straffelovgivning, jf Ot prp nr 95 (2000–2001) s 13 flg. På s 15 uttaler departementet følgende:

«Departementet finner at en innføring av bestemmelser i norsk straffelov som svarer til vedtektenes straffebud, hva enten det skjer ved henvisning (inkorporasjon) eller omskrivning (transformasjon), krever et grundig forarbeid som det ikke er hensiktsmessig å foreta i forbindelse med ratifisering av vedtektene. Det samme gjelder spørsmålet om de alminnelige strafferettslige bestemmelser bør harmoniseres bedre med vedtektenes bestemmelser. En utredning av dette nå ville forsinke arbeidet med å gjennomføre de nødvendige endringer i norsk lovgivning, noe departementet ville anse som meget uheldig, tatt i betraktning at vedtektene muligens vil tre i kraft i løpet av 2001.

Departementet vil vise til at disse spørsmålene utredes av Straffelovkommisjonen, som forventes å avgi en delutredning i løpet av 2001.»

Verken folkemord eller forbrytelse mot menneskeheten er i dag skilt ut som egne forbrytelseskategorier i norsk straffelovgivning. Slike handlinger, som nå er definert i Roma-vedtektene, vil likevel stort sett være straffbare etter straffelovens bestemmelser om voldtekt, tvang, trusler, frihetsberøvelse, legemskrenkelser og drap mv. Militær straffelov 22. mai 1902 nr 13 har bestemmelser rettet mot krigsforbrytelser, jf §§ 100 til 108. Her nevnes særskilt § 107, som rammer den som mot fienden bruker våpen eller stridsmidler som er forbudt ved noen internasjonal overenskomst som Norge har tiltrådt, og § 108, som rammer overtredelse av bestemmelser i de fire Genève-konvensjonene 1949 om krigens folkerett med tilleggsprotokoller 1977. Strafferammen i § 108 er bare 4 års fengsel, men bestemmelsen kommer ikke til anvendelse når forholdet rammes av strengere straffebud.

I Sverige er det egne straffebud mot folkemord i særlovgivningen, jf lag om straff för folkmord (1964: 169). For øvrig har BrB kap 22 § 6 en bestemmelse om «folkrättsbrott». Finsk strl kap 11 har overskriften «Om krigsförbrytelser och brott mot humaniteten». Her finner man straffebestemmelser om krigföringsbrott, kränkning av mänskliga rättigheter under undantagsförhållanden, folkmord og brott mot förbudet mot kemiska vapen. I Danmark har man en lov 12. juli 1946 om straf for krigsforbrydelser. Loven bestemmer blant annet i § 3 at strafferammen i ordinære straffebud kan forhøyes til fengsel inntil på livstid når overtredelsen er å regne som krigsforbrytelse eller forbrytelse mot menneskeheten. Man har altså ikke skilt ut krigsforbrytelse mv som særskilte forbrytelseskategorier.

Spørsmålene for kommisjonen har for det første vært om det bør innføres egne straffebud for krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten, og for det andre om dette bør gjøres i straffeloven. Kommisjonen mener at begge spørsmål bør besvares bekreftende. Disse forbrytelsenes universelle og ekstremt alvorlige karakter har vært avgjørende for forslaget om å plassere kapitlet først i straffelovens spesielle del.

Forslaget om å vedta egne bestemmelser i straffeloven mot krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten er i tråd med enkelte av høringsuttalelsene som er referert i St prp nr 24 (1999–2000), jf s 105–110.

Generaladvokaten uttalte:

«… For det tredje bør man gjennomgå lovgivningen med sikte på å etablere straffehjemler som samsvarer med domstolens, selv om man i og for seg har hjemmel for å straffe. Det kan her være spørsmål om å sikre at det ikke oppstår en ubalanse i straffenivå ved at man i Norge må bruke bestemmelser som etter sin ordlyd dekker, men som er skrevet med andre forhold for øye. Det kan også ellers være riktig at man markerer alvoret i enkelte forbrytelseskategorier så som folkemord og forbrytelser mot menneskeheten ved å fastsette egne straffebestemmelser for disse. Slike lovendringer behøver ikke å gis samme tidsprioritet som de som direkte refererer seg til våre forpliktelser overfor domstolen, men jeg vil anbefale at man påbegynner arbeidet slik at saken ikke går i glemmeboken.»

NGO-forum for menneskerettigheter uttalte:

«Endelig vil NGO-forum påpeke betydningen av å tydeliggjøre universell jurisdiksjon for internasjonale forbrytelser som sådan ved å innføre dette som en del av norsk strafferett. Dette vil gi et signal fra norske myndigheter om vilje til å bidra til å løse problemet med straffrihet. Norge bør også arbeide for at andre stater vedtar tilsvarende lovgivning. Dette vil i adskillig utstrekning kunne bidra til å effektivisere forfølgningen av de aktuelle forbrytelsene – ikke minst fordi den internasjonale straffedomstolen vil bli uten jurisdiksjon overfor mange forbrytelser fordi det i lang tid vil være et betydelig antall stater som ikke vil være part til Romavedtektene. Det er en ny utvikling at nasjonale rettssystem i større grad tar ansvar for å rettsforfølge internasjonale forbrytelser uavhengig av hvor, av hvem og mot hvem de er begått (jf. Pinochetsaken). Selv om norsk straffelovs paragraf 12 – som åpner for norsk straffeforfølgning av særlig grove forbrytelser – favner vidt, bør en ratifikasjon av Romavedtektene raskt følges opp av en utredning med sikte på at norsk straffelovgivning dekker de forbrytelser som omfattes av vedtektene.»

For kommisjonen har det vært avgjørende at man ved å innføre egne straffebud som dekker art 6, 7 og 8 i Roma-vedtektene, unngår at det blir stilt spørsmål ved norske myndigheters vilje eller evne til strafforfølgning på dette området. En slik løsning vil også være et signal om at Norge anser de aktuelle forbrytelsene som særlig alvorlige.

Også strafferammevurderinger tilsier at det her vedtas egne straffebud. Som nevnt vil handlinger som faller inn under definisjonene av krigsforbrytelse mv i Roma-vedtektene, stort sett være straffbare etter ulike straffebud i straffeloven. Ved straffutmålingen vil domstolene langt på vei kunne ta hensyn til de sidene ved forbrytelsene som gjør at de også fyller vilkårene for krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse mot menneskeheten. Dette vil gjelde for handlinger som rammes av bestemmelser i straffeloven med de høyeste strafferammene, for eksempel drap. Men langt fra alle handlinger som faller inn under Roma-vedtektenes definisjoner av krigsforbrytelse mv, har så høy strafferamme at norske domstoler i alle tilfeller vil ha mulighet til å ta tilstrekkelig hensyn til de særlig alvorlige omstendighetene ved disse forbrytelsene. Dette gjelder både etter dagens straffelov og etter kommisjonens forslag til ny straffelov. Det skyldes at strafferammene for de generelle straffebudene om for eksempel tvang, frihetsberøvelse mv er, og bør være, myntet på helt andre forhold enn de som faller inn under kapitlet her. Heller ikke når det dreier seg om en serie av enkeltovertredelser, slik at reglene om fellesstraff i utk § 14–3, jf strl § 62, kommer til anvendelse, vil det alltid være mulig å idømme en straff som ansees tilstrekkelig ved krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse mot menneskeheten.

I avsnitt 9.2.2 nedenfor presenteres forslagene – i skisseform – til de enkelte bestemmelsene. Kommisjonen finner det naturlig at definisjonene av forbrytelsene i Roma-vedtektenes art 6, 7 og 8 legges til grunn for bestemmelsene. Utformingen av Roma-vedtektenes definisjoner av de ulike forbrytelseskategoriene er et resultat av kompliserte internasjonale forhandlinger, jf framstillingen i St prp nr 24 (1999–2000) s 17–21 og s 51–61. Det er tenkelig at også andre handlinger enn disse kunne vært tatt med i oppregningen i vår nasjonale straffelovgivning. Oppregningen i art 6, 7 og 8 av handlinger som regnes som henholdsvis folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelse er imidlertid svært omfattende, og må antas å være tilstrekkelig.

Kommisjonen foreslår at de aktuelle bestemmelsene transformeres til norsk rett, det vil si at man ved den nærmere utformingen av lovteksten ikke nøyer seg med å henvise til de aktuelle artiklene i vedtektene, men at gjerningsbeskrivelsene i sin helhet innarbeides i straffelovens bestemmelser, riktignok med enkelte mindre endringer.

Det foreslås i tillegg et straffebud rettet mot avtale om krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten, jf avsnitt 9.2.2 nedenfor om § 16–4. Disse forbrytelsenes alvorlige karakter tilsier at man også strafflegger forberedelse i form av avtale, på linje med de andre alvorlige overtredelsene hvor kommisjonen foreslår et avtaleansvar, jf blant annet § 27–7 om avtale om drap eller om betydelig skade på legeme og helse. Forslaget er i tråd med de generelle anbefalingene i Husabøs utredning om forberedelseshandlinger, jf avsnitt 4.5.3.4 foran. Med en slik bestemmelse oppfylles også Norges folkerettslige forpliktelse etter FN-overenskomst 9. desember 1948 om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord (folkemordkonvensjonen) art III til å ha straffebestemmelser rettet mot avtale (sammensvergelse) om å begå folkemord. Denne forpliktelsen later til å ha blitt oversett den gangen Norge sluttet seg til folkemordkonvensjonen, jf s 6 i St prp nr 56 (1949) om samtykke til å ratifisere den internasjonale konvensjon 9. desember 1948 om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord (genocide).

Etter folkemordkonvensjonen art III plikter Norge også å ha effektive straffebestemmelser rettet mot «direkte og offentlig oppfordring til å begå folkemord», jf også Roma-vedtektene art 25 nr 3 bokstav e. Slik oppfordring rammes av strl § 140, som for dette handlingsalternativets del foreslås videreført i utk § 21–5 om oppvigling. Kommisjonens forslag om å redusere den øvre strafferammen for oppvigling til 3 års fengsel, jf avsnitt 9.7.3 nedenfor, kan reise spørsmål om Norge har en tilstrekkelig effektiv straffebestemmelse mot oppfordring til folkemord. Grove tilfeller av oppfordring til folkemord vil imidlertid kunne rammes som medvirkning eller forsøk på medvirkning. Sammen med utk § 21–5 må dette ansees å gi et tilstrekkelig strafferettslig vern mot oppfordring til folkemord.

Deler av Roma-vedtektene kan betegnes som en internasjonal straffelov, med en spesiell del som definerer hvilke straffbare handlinger vedtektene gjelder for, jf art 6, 7 og 8, og en alminnelig del, jf særlig vedtektenes del 3 om alminnelige strafferettslige prinsipper art 22 til 33. I den alminnelige delen er det bestemmelser som fastsetter skyldkrav, regler om betydningen av faktisk villfarelse, rettsvillfarelse, ansvar for overordnede mv. Disse bestemmelsene er naturlig nok ikke fullstendig overensstemmende med reglene i den norske straffelovens alminnelige del. Dette er påpekt av Generaladvokaten , jf St prp nr 24 (1999–2000) s 105:

«… I tillegg bør det foretas en nøye gjennomgang av norsk lovgivning opp mot vedtektene med sikte på at man ikke skal risikere å måtte overlevere en norsk borger fordi norsk lov ikke gir hjemmel for å straffeforfølge en handling som ligger under domstolens jurisdiksjon. Dette kan være særlig aktuelt i forhold til kommandoansvaret i artikkel 28 og de mer spesielle ansvarsformer som er nedfelt i artikkel 25, og som kanskje ligger litt på siden av norsk strafferettstradisjon.»

Kommisjonen har ikke i denne omgangen foretatt noen uttømmende gjennomgåelse av forholdet mellom Roma-vedtektene og straffelovens alminnelige del. Behovet for eventuelle særbestemmelser i kapitlet her vil dessuten i noen grad bero på oppfølgingen av kommisjonens øvrige forslag. Kommisjonen har imidlertid merket seg Roma-vedtektenes art 31 nr 1 bokstav a om sinnssykdom som straffrihetsgrunn, hvor det kreves at sinnssykdommen «ødelegger denne personens evne til å bedømme atferdens lovstridighet eller karakter, eller evne til å kontrollere sin atferd slik at den er i overensstemmelse med rettsordenens krav». Norsk strafferett bygger her på det såkalte medisinske prinsipp, hvor det avgjørende er om gjerningspersonen var sinnssyk på handlingstidspunktet. Det er ikke et særskilt vilkår at vedkommende mangler evnen til å vurdere handlingens rettmessighet. Dette vil imidlertid ofte være et resultat av sinnslidelsen, slik at bestemmelsene i praksis nesten alltid vil lede til det samme resultatet.

Videre går art 31 nr 1 bokstav b lenger enn straffeloven når det gjelder å innrømme straffrihet på grunn av selvforskyldt beruselse, jf Ot prp nr 95 (2000–2001) s 14. Det reises samme sted spørsmål ved om det er samsvar mellom norsk rett og vedtektene når det gjelder straffansvaret for en underordnet som utfører en befaling fra overordnede. Dette reguleres av art 33 i vedtektene, som etter kommisjonens oppfatning synes å gi en noe videre adgang til bortfall av straffansvar enn det som følger av norsk strafferett, jf for eksempel Andenæs, Alminnelig strafferett s 190. Felles for disse to tilfellene er at det er norsk straffelovgivning som strekker ansvaret lengst. Det er derfor verken nødvendig eller ønskelig med unntak fra de alminnelige bestemmelsene i straffeloven på disse punktene.

Dette stiller seg annerledes når det er vedtektene som går lengst i å pålegge et strafferettslig ansvar. I art 29 fastslås det som nevnt at forbrytelser som faller inn under Domstolens jurisdiksjon, ikke skal være gjenstand for foreldelse. Kommisjonen foreslår at denne regelen følges opp i den norske straffeloven, jf utk § 15–8 og avsnitt 8.15.9 foran. Dette samsvarer med forslaget i delutredning V, hvor den tidligere kommisjonen gikk inn for at straffansvaret for krigsforbrytelser (alvorlige brudd på Genève-konvensjonene 1949 og tilleggsprotokoll I 1977) og folkemord ikke skal foreldes, jf tidl utk § 109 og s 265–266. Som etter Roma-vedtektene foreslås imidlertid utk § 15–8 også gjort gjeldende for forbrytelse mot menneskeheten. Det samme gjelder for øvrig i forhold til straffbare avtaleinngåelser, jf utk § 16–4, selv om Roma-vedtektene art 29 ikke omhandler noen slik bestemmelse. Foreldelse foreslås heller ikke å inntre for overtredelse av utk § 16–5.

Det kan videre være tvilsomt om adgangen etter norsk rett til å straffe overordnede og personer med kommandoansvar i alle tilfeller går like langt som i vedtektene, jf Ot prp nr 95 (2000–2001) s 14. I Roma-vedtektene er dette ansvaret regulert i art 28. Etter kommisjonens forslag vil ansvaret for overordnede først og fremst bero på en tolking av det generelle medvirkningsansvaret i utk § 3–2, jf avsnitt 10.2 nedenfor, hvor strl §§ 125, 139 tredje ledd og 347 foreslås opphevet. Kommisjonen er enig med Husabø, Straffansvarets periferi s 192 i at det ikke kan være en forutsetning for et slikt medvirkningsansvar at den underordnede er klar over den overordnedes kjennskap til handlingen, jf motsatt Andenæs, Straffbar unnlatelse s 308. Det kan likevel ikke utelukkes at Roma-vedtektenes art 28 går noe lenger enn det en tolking av utk § 3–2 og den aktuelle bestemmelsen i kapitlet her vil lede til. Kommisjonen mener det vil være uheldig om dette alene skal gjøre det nødvendig med en utlevering til Domstolen. Under enhver omstendighet vil det være uheldig om det kan stilles spørsmål ved om det er en forskjell mellom norsk rett og Roma-vedtektene på dette punktet. Det foreslås på denne bakgrunn at art 28 tas inn i kapitlet her, jf avsnitt 9.2.2 nedenfor om utk § 16–5 om overordnedes ansvar for krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten.

Endelig foreslås det også å gjøre unntak fra den foreslåtte hovedregelen om krav om dobbelt straffbarhet for handlinger som er begått i utlandet, jf utk § 1–6 nr 2 og avsnitt 8.1.8 foran.

I prinsippet kan det også ellers lovfestes henvisninger til de aktuelle artiklene i Roma-vedtektene som gjør unntak fra våre regler om betingelsene for straffbarhet mv – i den utstrekning innføringen av slike unntak ansees nødvendig for å oppfylle konvensjonens krav. Kommisjonen mener imidlertid at man så langt det er mulig bør unngå slike avvik fra de prinsippene som ellers gjelder for strafforfølgning for norske domstoler.

I omtalen av de straffbare handlingene som foreslås regulert i dette kapitlet, har kommisjonen gjennomgående brukt betegnelsen «forbrytelse». Dette gjøres også i forslagene til overskrift til de enkelte bestemmelsene, jf avsnitt 9.2.2 nedenfor. I avsnitt 7.4 går kommisjonen inn for å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser i straffeloven. Kommisjonen har derfor ellers i utredningen søkt å unngå uttrykkene «forbrytelse» og «forseelse», og for det meste brukt «overtredelse» som en fellesbetegnelse på de straffbare handlingene som dekkes av forslaget til ny straffelov. Ordvalget i dette kapitlet avviker derfor fra resten av utredningen, noe som skyldes at disse handlingene er særlig alvorlige, at ordet «forbrytelse» er godt innarbeidet, og at det er vanskelig å finne dekkende, alternative betegnelser.

Kommisjonen foreslår ikke endringer i den militære straffeloven, selv om det kan være grunn til å vurdere overført bestemmelser fra mil strl kap 10 til dette kapitlet, særlig §§ 107 og 108. Dette har sammenheng med at en revisjon av den militære straffeloven ansees å falle utenfor kommisjonens mandat, jf avsnitt 2.4.5 foran. Kommisjonen har heller ikke en sammensetning som sikrer den nødvendige militærfaglige siden, jf begrunnelsen i avsnitt 9.3 nedenfor for å foreslå at revisjonen av strl kap 8 om vern av statens selvstendighet og sikkerhet overlates til et særskilt utvalg.

9.2.2 De enkelte bestemmelsene

§ 16–1. Krigsforbrytelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til art 8 nr 2 i Roma-vedtektene. Dette vil gjelde: 1) alvorlige brudd på Genève-konvensjonene 1949, 2) andre alvorlige krenkelser av lover og sedvaner som er anvendelige i internasjonale væpnede konflikter innenfor folkerettens etablerte ramme, 3) i tilfelle av væpnet konflikt uten internasjonal karakter, alvorlige brudd på felles art 3 i Genève-konvensjonene 1949, og 4) andre alvorlige overtredelser av lover og sedvaner som er anvendelige i væpnede konflikter uten internasjonal karakter innenfor folkerettens etablerte ramme. Hvilke handlinger det her konkret gjelder, er oppregnet i art 8 nr 2. I alt dreier det seg om mer enn 50 definerte krigsforbrytelser.

Roma-vedtektene art 8 nr 1 gir Domstolen jurisdiksjon for krigsforbrytelsene i nr 2 «særlig» når forbrytelsen er begått som ledd i en plan eller målsetting eller som et ledd i en omfattende utøvelse av slike forbrytelser. Kommisjonen foreslår her et avvik fra art 8 nr 1, ved at utøvelse som ledd i en plan eller målsetting mv gjøres til et vilkår for at bestemmelsen om krigsforbrytelse skal komme til anvendelse. Formuleringen i Roma-vedtektene var et kompromiss mellom et forslag om en nedre terskel for Domstolens jurisdiksjon og ingen terskel overhodet. Bakgrunnen var at en terskel kunne få den virkningen at de nasjonale domstolene ikke ble oppfordret til å følge opp isolerte lovbrudd, noe som igjen kunne lede til straffrihet, jf St prp nr 24 (1999–2000) s 31. Isolerte eller enkeltstående handlinger vil imidlertid kunne straffes etter andre bestemmelser om for eksempel legemskrenkelser, trusler eller tvang, jf også mil strl § 108. Kommisjonen antar at dette er tilstrekkelig til å sikre at norske domstoler har kompetanse til å pådømme fullt ut de handlingene som rammes av Roma-vedtektene art 8.

§ 16–2. Folkemord

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til art 6 i Roma-vedtektene, som er tilnærmet identisk med art II i FN-overenskomst 9. desember 1948 om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord (folkemordkonvensjonen) og definisjonene i vedtektene til de to midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda.

Roma-vedtektene art 6 rammer handlinger begått i hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan ved:

  • å drepe medlemmer av gruppen,

  • å forårsake alvorlig legemlig eller psykisk skade på medlemmer av gruppen,

  • bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke gruppens fysiske ødeleggelse helt eller delvis,

  • å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innenfor gruppen,

  • med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.

Kommisjonen foreslår at skyldkravet hensikt byttes ut med et forsettskrav. Et hensiktskrav vil etter norsk rett ikke bare gjelde for den umiddelbare gjerningspersonen, men også for medvirkeren. Den internasjonale domstolen for forbrytelser i Rwanda har imidlertid i den såkalte «Akayesu-saken» lagt til grunn at medvirkeren ikke selv må oppfylle hensiktskravet. Det er tilstrekkelig at medvirkeren forsettlig medvirker til for eksempel drap, og vet eller har grunn til å tro at den umiddelbare gjerningspersonen handler i den hensikt helt eller delvis å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan, jf St prp nr 24 (1999–2000) s 52. For at det norske straffebudet skal dekke alle de tilfellene som ifølge praksis vil bli rammet av konvensjonen, er det nødvendig å fravike kravet om hensikt. Dette er også i samsvar med kommisjonens generelle holdning til avvikende skyldformer, jf avsnitt 7.5 foran.

Straffebudet vil gjelde både i freds- og krigstid. Det tilsvarer finsk strl kap 11 § 6 og, i hovedsak, den svenske folkemordloven § 1.

§ 16–3. Forbrytelse mot menneskeheten

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til art 7 i Roma-vedtektene, hvor 11 typer handlinger er karakterisert som forbrytelse mot menneskeheten. Handlingstypene inkluderer blant annet drap, utryddelse, voldtekt, deportasjon eller tvangsoverføring av befolkning, tortur, apartheidforbrytelsen og andre umenneskelige handlinger av liknende art som forårsaker store lidelser eller gjør alvorlig skade på legeme eller psykisk eller fysisk helbred. For å rammes av art 7 må handlingen være av kvalifisert art ved at den må være begått som ledd i et utbredt eller systematisk angrep mot en sivilbefolkning og med kunnskap om at handlingen passer inn i et slikt mønster. Med «utbredt» siktes det til at det kreves skade av et stort omfang, først og fremst et stort antall ofre. Med «systematisk» siktes det til et mønster eller en metodisk plan som er organisert og ikke tilfeldig. Kommisjonen foreslår at kravet om «kunnskap» erstattes av et alminnelig forsettskrav, jf avsnitt 7.5 foran.

Forut for vedtakelsen av Roma-vedtektene var kategorien «forbrytelse mot menneskeheten» regnet som en del av internasjonal sedvanerett, og var inntatt i jurisdiksjonen til de midlertidige domstolene for det tidligere Jugoslavia og Rwanda. Det vises til framstillingen i St prp nr 24 (1999–2000) s 29 og s 52–57.

Når det gjelder bestemmelsens forhold til utk § 16–1 om krigsforbrytelse og § 16–2 om folkemord, vises det til nevnte proposisjon s 29:

«Historisk springer denne kategorien forbrytelser ut fra en erkjennelse av at grusomheter mot sivile i en del tilfeller ikke fanges opp av begrepet ‘krigsforbrytelser’. Dette kan eksempelvis gjelde i en internasjonal væpnet konflikt der vedkommende sivile ikke er fiendens borgere, eller, mer generelt, kan det gjelde der grusomhetene begås mot ens egen befolkning. Det kan også gjelde der det overhodet ikke foreligger en væpnet konflikt, eller forbrytelsene begås før en slik konflikt bryter ut. Mens det er meget omfattende beviskrav som må oppfylles for å kunne konstatere folkemord, noe det begrensede antall saker og domfellelser siden Nürnberg-rettergangene vitner om, vil forbrytelser mot menneskeheten i en del tilfeller i praksis kunne være lettere å bevise.»

§ 16–4. Avtale om krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse mot menneskeheten

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som rammer det å inngå avtale om å begå krigsforbrytelse, folkemord eller forbrytelse mot menneskeheten.

For så vidt gjelder folkemord, dekker bestemmelsen kravet etter art III bokstav b i Folkemordkonvensjonen om at «sammensvergelse om å begå folkemord» alltid skal være straffbar. Parallelle bestemmelser finnes i finsk strl kap 11 § 7 og den svenske folkemordloven § 2.

Selv om det ikke foreligger noen konvensjonsforpliktelse til å ramme avtale om krigsforbrytelse eller avtale om forbrytelse mot menneskeheten, mener kommisjonen at også denne typen forberedelseshandlinger bør kriminaliseres på linje med det å inngå avtale om å begå folkemord.

Krigsforbrytelse vil etter forslaget til § 16–1 dekke mer enn 50 forskjellige handlingstyper. Det er ikke gitt at alle disse handlingstypene er av en slik kvalifisert art at et avtaleansvar er på sin plass. Hensett til at det i overskuelig framtid antakelig bare vil være et fåtall slike saker som det er aktuelt å behandle i det norske rettsapparatet, anser kommisjonen det imidlertid uhensiktsmessig å bebyrde lovteksten med en rekke detaljerte unntak. Håndhevelsen av den nedre grensen mot straffrie forberedelseshandlinger vil her, som ved en rekke andre straffebud, bero på påtalemyndighetens og domstolenes skjønn, jf utk § 3–7 om innskrenkende tolking.

§ 16–5. Overordnedes ansvar for krigsforbrytelse, folkemord og forbrytelse mot menneskeheten

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til Roma-vedtektene art 28. Bestemmelsen skal supplere utk § 3–2, jf avsnittene 8.3.3 og 9.2.1 foran.

9.2.3 Strafferammer

Utk § 16–1 om krigsforbrytelse, § 16–2 om folkemord og § 16–3 om forbrytelse mot menneskeheten foreslås gitt strafferammer på 21 års fengsel. Roma-vedtektene art 77 gir riktignok anvisning på fengsel inntil 30 år eller på livstid. En vurdering av det enkelte lands maksimale strafferammer er imidlertid ikke forutsatt i vedtektene, jf art 80 og Ot prp nr 95 (2000–2001) s 14.

Straffen for forberedelseshandlinger bør være vesentlig lavere enn for fullbyrdet overtredelse. Samtidig bør strafferammen i utk § 16–4 være høyere enn for andre forberedelseshandlinger i straffeloven, som ellers er satt til 6 års fengsel for de alvorligste tilfellene, jf avsnitt 5.5.2.5 foran. Kommisjonen foreslår på denne bakgrunn en strafferamme på 10 års fengsel i utk § 16–4.

Minstestraff foreslås ikke innført for noen av bestemmelsene i kapitlet. Dette skyldes at bestemmelsene omfatter handlingstyper med et stort spenn i straffverdighet, jf særlig oppregningen av ulike krigsforbrytelser i Roma-vedtektene art 8 nr 2. Graden av den enkeltes medvirkning vil også kunne være svært varierende. Se for øvrig nærmere i avsnitt 5.4.6 foran om kommisjonens generelle skepsis til bruk av minstestraff.

9.3 Utk kap 17. Vern av statens selvstendighet og sikkerhet

Strl kap 8 om forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet gjennomgikk en større reform ved lov 15. desember 1950 nr 6. Reformen omfattet også strl kap 9 om forbrytelser mot Norges statsforfatning og statsoverhode. Lovendringen gjaldt ca halvparten av de bestemmelsene vi i dag finner i strl kap 8. Utover dette har det vært få endringer i kapitlet etter vedtakelsen av straffeloven av 1902. Enkelte endringer ble foretatt så langt tilbake som ved lovene 11. juni 1906 nr 2 og 5. juni 1909 nr 1. Opphevelsen av livstidsstraffen ved lov 12. juni 1981 nr 62 førte til endringer i kapitlet. Ved lov 7. april 1995 nr 15 ble det foretatt en begrenset utvidelse av strl § 95 andre ledd om vern av ambassadeområde, og ved lov 3. desember 1999 nr 82 ble det foretatt en mindre endring i strl § 90, den ene av de to såkalte «spionparagrafene».

Forberedelsen av revisjonen som ledet fram til lovendringene i 1950, ble foretatt av et særskilt utvalg bestående av to sakkyndige, høyesterettsdommer Reidar Skau og professor Johs. Andenæs. I 1948 avga de innstilling om revisjon av forræderilovgivningen. Innstillingen er tatt inn i Ot prp nr 79 (1950).

Det var naturlig at straffelovgivningen om landsforræderi og høyforræderi, som var betegnelsene den gang, ble tatt opp til revisjon på grunnlag av erfaringene under og etter den andre verdenskrig. Den revisjonen som ble foretatt, betegnet utvalget selv som «en provisorisk revisjon av lovgivningen om forræderi med sikte på å avhjelpe de mest åpenbare mangler for det tilfelle at vi plutselig skulle komme opp i en uforutsett situasjon», jf proposisjonen s 5. Om innholdet i revisjonen het det deretter: «Det følger av arbeidets provisoriske karakter at revisjonen er holdt innenfor en temmelig snever ramme. Endringer som uten fare kan utstå til det mer gjennomgripende revisjonsarbeid, er det som regel ikke tatt opp forslag om.» Her nevnes at utvalget på s 15 i proposisjonen nøyde seg med å antyde behov for endringer i strl §§ 90 og 91 om spionasje, men uten å fremme forslag. Begrunnelsen var at «en eventuell revisjon av reglene på dette område kan iallfall ikke skje som en isolert straffelovsrevisjon og krever medvirkning av militær sakkyndighet».

Utvalget forutsatte at det siden måtte foretas et mer omfattende revisjonsarbeid.

Forutsetningen om en mer omfattende revisjon av strl kap 8 og 9 ble lagt til grunn av departementet, som da det forela innstillingen for Straffelovkomiteen, uttalte at innstillingen fra utvalget ikke tok «sikte på å erstatte eller foregripe den revisjon av de nevnte kapitler i straffeloven som det har vært departementets forutsetning at Straffelovkomiteen skal gå i gang med så snart forholdene ligger til rette for det», jf proposisjonen s 18.

Noen påfølgende revisjon av strl kap 8 og 9 ble aldri gjennomført etter vedtakelsen av endringene ved lov 15. desember 1950 nr 6. Flere steder i lovforarbeidene er det gitt uttrykk for hvordan et slikt arbeid burde legges opp. For eksempel uttalte departementet på s 27 i proposisjonen:

«En fullstendig revisjon av forræderilovgivningen er, som utvalget fremholder, et meget omfattende og tidkrevende arbeid. En slik revisjon kan ikke begrense seg til den alminnelige straffelov, men må utstrekkes til å gjelde også krigsartiklene i den militære straffelov. Det er ikke usannsynlig at dette vil lede til en fullstendig omstøpning eller delvis opphevelse av den sistnevnte lov, jf. utvalgets opplysninger om ordningen i Sverige. Det er innlysende at et i den grad inngripende revisjonsarbeid vil nødvendiggjøre grundige overveielser under medvirkning av militær sakkyndighet.»

Kommisjonen legger til grunn at disse vurderingene fortsatt er gyldige, i alle fall når det gjelder forholdet mellom strl kap 8 og militær straffelov 22. mai 1902 nr 13. Kommisjonen er således enig i at det beste vil være at bestemmelsene revideres under ett. Den militære straffeloven ansees imidlertid å falle utenfor kommisjonens mandat, jf avsnitt 2.4.5 foran.

Kommisjonen er videre enig i at et grundig revisjonsarbeid krever medvirkning av militær sakkyndighet. Dette standpunktet delte for øvrig departementet både med det utvalget som forberedte lovreformen i 1950, og den daværende Straffelovkomiteen. Behovet for militær sakkyndighet vil etter kommisjonens mening være til stede selv om strl kap 8 revideres uavhengig av den militære straffeloven. Dette tilsier også at disse regelsettene bør gjennomgås i sammenheng, jf ovenfor.

I tillegg til den militære straffeloven vil det være naturlig å trekke lov 18. august 1914 nr 3 om forsvarshemmeligheter inn i arbeidet med revisjonen av strl kap 8. Loven er i utpreget grad innrettet mot tradisjonell spionasje. Den utfyller straffelovens bestemmelser blant annet ved at den rammer spionasjevirksomhet på norsk område rettet mot en tredje stat, noe som ikke dekkes av spionasjebestemmelsene i straffeloven. § 6 i loven om forsvarshemmeligheter rammer forberedelseshandlinger til overtredelse av strl §§ 90 og 91, og synes i noen grad å overlappe strl § 94 første ledd. Straffebudene i lov om forsvarshemmeligheter kan også utover de nevnte eksemplene sees på som et supplement til bestemmelsene i strl kap 8, og bør av den grunn tas med i en revisjon av dette straffelovskapitlet. Også denne loven berører spørsmål som krever militær sakkyndighet, noe utvalget også har vært inne på, jf Ot prp nr 79 (1950) s 15.

En annen lov som med fordel bør vurderes i denne sammenhengen, er lov 17. mars 1916 om straff for internerte militære, som Lovstrukturutvalget foreslo innarbeidet i den militære straffeloven, jf avsnitt 11.1.1 nedenfor. Som kommisjonen kommer tilbake til i avsnitt 9.5.2 nedenfor, bør også en eventuell revisjon av strl § 134 foretas i tilknytning til den militære straffeloven. Kommisjonen går i denne omgangen inn for at bestemmelsen i hovedsak videreføres i utk § 19–19 om unndragelse fra militærtjeneste. For øvrig nevnes at det i delutredning V er foreslått å flytte strl § 8 til strl kap 8, som ny § 97 d. Denne bestemmelsen er ikke behandlet i utredningen her.

En revisjon av strl kap 8 bør i tillegg ta for seg betydningen av de endrede internasjonale forholdene. Tradisjonelt har begrepet «rikets sikkerhet» vært nært knyttet til det militære forsvaret av territoriet. Etter jernteppets fall har imidlertid den militære trusselen blitt noe nedtonet, mens behovet for å beskytte samfunnet mot terrorisme og sabotasje er blitt stadig mer påtrengende. Lov 20. mars 1998 nr 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven), som trådte i kraft 1. juli 2001, har blant annet som formål å legge forholdene til rette for effektivt å kunne motvirke trusler mot rikets selvstendighet eller sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser. I forarbeidene til loven peker departementet på behovet for å utvide sikkerhetsbegrepet til også å omfatte angrep på den økonomiske handlefriheten og andre livsviktige samfunnsinteresser, selv om de ikke nødvendigvis utgjør en trussel mot rikets territorielle integritet, jf Ot prp nr 49 (1996–97) s 22. I NOU 2000: 24 kapittel 4 gjennomgår også Sårbarhetsutvalget en rekke aktuelle utfordringer for samfunnssikkerheten, og det understrekes at situasjonen er betydelig forandret i forhold til bare for noen få år siden. De store endringene i bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologi endrer ifølge utvalget betydningen av landegrensene i sikkerhets- og beredskapssammenheng. Framveksten av andre mulige motstandere enn nasjonalstater oppgis i stedet som et viktig utviklingstrekk, jf s 14 i utredningen.

Endelig nevnes at det i en provisorisk anordning, fastsatt ved kgl res 5. oktober 2001, ble gjort straffbart å bidra direkte eller indirekte til finansiering av nærmere oppregnede terrorhandlinger. Anordningen fulgte opp folkerettslige forpliktelser i henhold til FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 (hjemlet i FN-pakten kapittel VII) og konvensjonen 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme, som ble undertegnet av Norge 1. oktober 2001. Som det framgår av foredraget til resolusjonen, vil den endelige utformingen av bestemmelsene bli nærmere overveid i forbindelse med en senere odelstingsproposisjon med forslag til gjennomføring av forpliktelsene ved formell lov. Etter kommisjonens oppfatning bør revisjonen av strl kap 8 sees i sammenheng med dette arbeidet.

Kommisjonen anser seg, med sin nåværende sammensetning, som lite egnet til å foreta de vurderingene som en revisjon av strl kap 8 med tilgrensende særlovgivning vil kreve. En slik utredning vil dessuten forutsette en så omfattende gjennomgåelse av deler av særlovgivningen at den etter departementets anvisninger vil falle utenfor mandatet i denne omgangen, jf avsnitt 2.4.4 foran. Kommisjonen legger videre til grunn at det vil være uhensiktsmessig å starte en gjennomgåelse av bare deler av kapitlet. På denne bakgrunn har kommisjonen gått inn for at en revisjon av strl kap 8 overlates til et særskilt utvalg, jf avsnitt 2.5 foran. Straffelovkommisjonen tok disse spørsmålene opp med Justisdepartementet i brev 10. oktober 2000, og utvalget ble nedsatt 21. desember 2001.

Det tilføyes for ordens skyld at kommisjonen foreslår strl § 95 andre ledd videreført i utk kap 20 om vern av den offentlige ro og orden, jf avsnitt 9.6.2 nedenfor om utk § 20–3 om ordenskrenkelse av fremmed stat. Strl § 95 første ledd foreslås opphevet, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

9.4 Utk kap 18. Vern av stats- forfatningen og det politiske system

9.4.1 Innhold og avgrensning

Dette kapitlet er i hovedsak en videreføring av bestemmelsene i strl kap 9 om forbrytelser mot Norges statsforfatning og statsoverhode og strl kap 10 om forbrytelser med hensyn til utøvelsen av statsborgerlige rettigheter. De nåværende overskriftene er ikke helt dekkende for innholdet i kapitlene. Bestemmelsene i kapittel 9 verner ikke bare statsforfatningen, men også de øverste statsorganene og – i strl § 99 a – både mer underordnede offentlige organer og andre institusjoner som inngår som viktige deltakere i vårt politiske system. Kapittel 10 inneholder bestemmelser som rammer ulike former for angrep på utøving av stemmeretten. I dag er ikke norsk statsborgerskap alltid et vilkår for stemmerett. Angrep på frie valg og ulike former for valgfusk er handlinger som etter kommisjonens mening med fordel kan behandles i samme kapittel som angrep på samfunnet av den typen som er omhandlet i strl §§ 98, 99 og 99 a. Systematikken som foreslås, er i overensstemmelse med den løsningen som er valgt i den danske straffeloven.

Enkelte av bestemmelsene i dette kapitlet har tilknytning til strl kap 8 om forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet. Kommisjonen har foreslått at det foretas en særskilt utredning av strl kap 8 med tilgrensende særlovgivning, jf avsnitt 9.3 foran. Utvalget som skal foreta denne utredningen ble nedsatt 21. desember 2001, med et mandat som også omfatter strl kap 9. Mens kapitlet her tar sikte på å verne mot handlinger som angriper eller truer statens indre sikkerhet, eller som hindrer eller undergraver folkestyrets funksjoner, vil det systematiske utgangspunktet for utk kap 17 være angrep eller trusler mot statens ytre sikkerhet. Likevel vil det åpenbart være klare forbindelseslinjer mellom disse kapitlene, jf blant annet det som sies i avsnitt 9.3 om endringene i trusselbildet. Kommisjonen ser ikke bort fra at den særlige utredningen av strl kap 8 og 9 kan gjøre det nødvendig å revurdere enkelte av standpunktene i denne skissen, ettersom en slik utredning nødvendigvis vil behandle problemstillingene mer inngående enn det kommisjonen i denne omgangen har hatt mulighet for.

I forhold til de enkelte bestemmelsene man i dag finner i strl kap 9 og 10, foreslås det visse endringer.

Strl §§ 98 og 99 foreslås videreført uten andre endringer enn at de tilpasses inndelingen i enkel og grov overtredelse som er gjennomført i hele utkastet til straffelovens spesielle del. Strl § 99 a foreslås i hovedsak videreført. Det samme gjelder kriminaliseringen av forberedelseshandlinger i strl § 104, jf § 94. Strl §§ 105 til 108 bærer preg av å ha stått uforandret siden straffelovens tilblivelse. For flere av bestemmelsene er hefte den eneste straffereaksjonen, en reaksjonsform som for lengst har gått ut av bruk, jf avsnitt 5.4.8 foran. Her er det et klart behov for revisjon. Kommisjonen foreslår blant annet å avgrense bestemmelsenes anvendelsesområde til stemmegivning ved nasjonale folkeavstemninger og offentlige valg som nevnt i valgloven 1. mars 1985 nr 3. For ordens skyld nevnes at valgloven har en egen straffetrussel i § 92. Bestemmelsen retter seg mot nærmere angitte overtredelser av loven og gjelder etter sin ordlyd med mindre strengere straff kommer til anvendelse. Noen nærmere behandling av dette regelverket vil imidlertid ikke bli foretatt her.

Dersom de groveste angrepene på statsforfatningen og det politiske system lykkes, slik at rettsordenen opphører, vil ikke straffansvar bli aktuelt. Dette aktualiserer i særlig grad straffansvar for forsøkshandlinger. Kommisjonen har derfor funnet det nødvendig å videreføre regelen om framskutt fullbyrding i utk §§ 18–1 og 18–2. I tillegg foreslås det som nevnt å opprettholde kriminaliseringen av visse forberedelseshandlinger, jf nedenfor om utk § 18–6.

Kommisjonen foreslår derimot ikke å videreføre de særlige reglene som gjelder for landets statsoverhode i strl §§ 100, 101 og 102. Bestemmelsene kan nok ha en viss symbolverdi, men de alminnelige strafferammene vil etter kommisjonens syn være tilstrekkelig vide uavhengig av hvem som er fornærmet. Likeledes foreslår kommisjonen heller ikke å videreføre strl § 104 a andre ledd, som rammer deltakelse mv i forening som har til formål ved ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender. Det vises til avsnitt 10.2 nedenfor.

9.4.2 De enkelte bestemmelsene

§ 18–1. Høyforræderi

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 98 første ledd første punktum, og som retter seg mot det å forsøke å forandre rikets statsforfatning ved ulovlige midler.

I Ot prp nr 79 (1950) s 34 beskrives bakgrunnen for en slik bestemmelse:

«Høyforræderi i form av forsøk på å endre forfatningen ved ulovlige midler, er en nokså sjelden foreteelse i demokratiske vesteuropeiske land. Man har fra gammelt av overtatt en straffetrussel mot forholdet. Den har hatt sin plass i straffelovene og har naturligvis hatt en viss almenpreventiv virkning, men noen nevneverdig praktisk betydning har den hittil ikke hatt verken hos oss eller i andre oss nærstående land.»

Bestemmelsen var imidlertid blitt anvendt en rekke ganger i forbindelse med landssvikoppgjøret etter krigen, jf blant annet Høyesteretts kjennelse i Quisling-saken i Rt 1945 s 109.

Ved lovrevisjonen i 1950, jf avsnitt 9.3 foran, ga departementet uttrykk for at erfaringene fra krigstiden hadde vist at strl § 98 ikke strakk til under forhold som kan oppstå når landet er okkupert av en fremmed makt. Hensynet til «et mere effektivt strafferettslig vern mot høyforræderiske anslag», jf proposisjonen s 34–35, ble imidlertid ivaretatt gjennom tilføyelsene av strl §§ 97 og 99 a framfor «en utbygning av det snevre uttrykk ‘rikets forfatning’».

Det kan reises spørsmål om strl § 98 rekker for langt når det er tilstrekkelig at forfatningsendringen søkes gjennomført ved «ulovlige midler». De parallelle straffebestemmelsene i våre naboland krever gjennomgående at omveltningen må søkes oppnådd ved trusler, vold eller annen maktutøvelse, jf dansk strl § 111, BrB kap 18 § 1 og finsk strl kap 13 § 1. Etter kommisjonens oppfatning har likevel ikke den norske bestemmelsen noen vesentlig videre rekkevidde enn disse bestemmelsene. Også utk § 18–1 bør forstås slik at de ulovlige midlene må være av en slik alvorlig karakter at de er egnet til å forandre statsforfatningen. Kommisjonen ser ikke noe behov for å foreslå ordlyden i den norske bestemmelsen endret på dette punktet.

§ 18–2. Grovt høyforræderi

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grovt høyforræderi. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som er nevnt i strl § 98 første ledd andre punktum. Andre momenter som bør nevnes i lovteksten, er gjerningspersonens stilling i statsapparatet og om handlingen har medført tap av menneskeliv, jf finsk strl kap 13 § 2 nr 1 og 3.

§ 18–3. Angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 99 første ledd, som rammer den som ved ulovlige midler søker å hindre Kongen, Regenten eller de høyeste statsorganene eller noen av disses medlemmer i deres virksomhet. Bestemmelsen fikk sin nåværende ordlyd ved lov 28. juli 2000 nr 73.

§ 18–4. Grovt angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grovt angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i de samme momentene som for utk § 18–2 om grovt høyforræderi, jf foran. Slik er det også etter gjeldende rett, jf strl § 99 andre ledd, jf § 98 første ledd andre punktum.

§ 18–5. Inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 99 a.

Strl § 99 a rammer den som med bruk av våpenmakt eller under utnyttelse av frykt for inngripen av fremmed makt hindrer offentlige myndigheter i deres virksomhet, eller foretar alvorlige overgrep mot offentlige tjenestemenn, pressen, foreninger eller institusjoner eller for øvrig setter betydelige samfunnsinteresser i fare. Med «offentlige myndigheter» etter strl § 99 a menes myndigheter som ikke omfattes av § 99, slik som lavere domstoler og forvaltningsorganer, jf Ot prp nr 79 (1950) s 48.

Bestemmelsen kom inn i straffeloven ved lov 15. desember 1950 nr 6 etter forslag fra Straffelovkomiteen, jf Ot prp nr 79 (1950) s 19, 25, 35 og 48–49. Gjerningsbeskrivelsen er vid, jf uttrykkene «foretar alvorlige overgrep» og «setter betydelige samfunnsinteresser i fare», noe Straffelovkomiteen selv bemerket, jf proposisjonen s 25. Denne delen av gjerningsbeskrivelsen samsvarer i det vesentlige med strl § 97 andre ledd. Strl § 97 gjelder under okkupasjon og er plassert i strl kap 8 om forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet, som kommisjonen foreslår gjort til tema for en særskilt utredning, jf avsnitt 9.3 foran. Av forarbeidene går det fram at formålet med strl § 99 a var å kunne møte liknende angrep i krigs- og krisetider, det vil si også utenfor okkupasjonstilfellene, jf proposisjonen s 35.

Innføringen av strl §§ 97 andre ledd og 99 a var bakgrunnen for at departementet ved revisjonen i 1950 konkluderte med at det ikke var særlig sterkt behov for å utvide anvendelsesområdet for strl § 98, jf foran om utk § 18–1 om høyforræderi. Ved de nye bestemmelsene sikret lovgiver seg at også «omfattende angrep mot kommunale eller andre offentlige organer som ikke hører til statsmaktene,» ble rammet av strl kap 8 og 9, jf proposisjonen s 19.

Kommisjonen finner grunn til å opprettholde standpunktet fra 1950 om at organiserte og omfattende angrep mot lavere forvaltningsorganer mv bør rammes av en særlig straffebestemmelse også utenfor okkupasjonstilfellene. Utk § 18–5 har til hensikt å beskytte mot kvalifiserte angrep av denne art. Uten denne bestemmelsen måtte man ha nøyd seg med å anvende utk § 19–1 om vold og trusler mot en offentlig tjenestemann, § 19–3 om motarbeiding av rettsvesenet og andre straffebud som i første rekke er utformet med sikte på å beskytte mot enkeltstående overtredelser og ikke mot organiserte angrep på samfunnet.

Kommisjonen legger til grunn at handlingsalternativet «hindrer offentlige myndigheter» i strl § 99 a bør videreføres i utk § 18–5. For så vidt gjelder bestemmelsens andre handlingsalternativ, antar kommisjonen at det særskilte vernet for «offentlige tjenestemenn» kan utgå. Her bør utk § 19–1 om vold og trusler mot en offentlig tjenestemann mv være tilstrekkelig.

I dag er også det å «forøvrig sette(r) betydelige samfunnsinteresser i fare» et selvstendig handlingsalternativ i strl § 99 a. Ordet «forøvrig» kan tyde på at dette også er et tilleggsvilkår ved handlingsalternativene «hindrer offentlige myndigheter …» og «foretar alvorlige overgrep …», men forarbeidene gir ikke veiledning om en slik tolking. Det at betydelige samfunnsinteresser settes i fare, er imidlertid et sentralt trekk ved de handlingene det bør være aktuelt å ramme med en bestemmelse som denne, og bør derfor komme klart til uttrykk som tilleggsvilkår ved de to andre handlingsalternativene. Til sammenlikning krever dansk strl § 118 at handlingen foretas med det formål å øve innflytelse på offentlige anliggender eller framkalle forstyrrelse av samfunnsordenen, jf Ot prp nr 79 (1950) s 48. Kommisjonen mener imidlertid at en slik kvalifisering av bestemmelsen bør knyttes til det objektive gjerningsinnholdet, og ikke til hvilket formål gjerningspersonen hadde.

Kommisjonen stiller seg derimot skeptisk til å videreføre det å «sette(r) betydelige samfunnsinteresser i fare» som et selvstendig handlingsalternativ. Den nåværende gjerningsbeskrivelsen er vidtrekkende og upresis, selv om det i tillegg kreves bruk av våpenmakt eller utnyttelse av frykt for inngripen av fremmed makt. På dette punktet er det imidlertid naturlig å se hen til resultatet av den utredningen kommisjonen har foreslått vedrørende strl kap 8, hvor man finner en tilsvarende formulering i strl § 97 andre ledd.

§ 18–6. Forberedelse til høyforræderi, angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet eller inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som skal ramme forberedelse til overtredelse av utk §§ 18–1 til 18–5, jf i dag strl § 104 første straffalternativ, jf § 94.

Kommisjonen mener det bør framgå direkte av bestemmelsen hvilke forberedelseshandlinger som skal være straffbare. Det ansees således ikke hensiktsmessig å videreføre den henvisningsteknikken som benyttes i strl § 104.

Når det gjelder de forberedelseshandlingene som bør omfattes, mener kommisjonen for det første at det er grunn til å opprettholde kriminaliseringen av det å inngå avtale med noen om å begå handlinger som nevnt i utk §§ 18–1 til 18–5.

Likeledes bør det fortsatt være straffbart å innlate seg med fremmed makt i hensikt å utføre en slik handling, jf strl § 94 andre ledd nr 2. Det samme gjelder for forberedelseshandlinger knyttet til militær virksomhet mv, jf strl § 94 andre ledd nr 3. Kommisjonen går i mange tilfeller inn for å erstatte hensiktskrav med krav om forsett, jf avsnitt 7.5 foran. I utgangspunktet foreslås det imidlertid å beholde hensiktskravene i strl § 104, jf § 94 andre ledd nr 2 og 3. Dette er nærmere drøftet i avsnitt 7.5.8 foran.

Når det gjelder strl § 94 andre ledd nr 1 om offentlig oppfordring til slik forbrytelse, er forholdet dekket av utk § 21–5 om oppvigling. Det er derfor ikke behov for noen særbestemmelse i kapitlet her.

Gjerningsinnholdet i strl § 94 andre ledd nr 4 vil i stor utstrekning være dekket allerede av at avtaleinngåelse rammes som straffbar forberedelseshandling. Kommisjonen finner det ikke hensiktsmessig å strekke straffansvaret så langt at tilbud om å begå overtredelsen kriminaliseres uttrykkelig. Etter omstendighetene vil det derimot kunne straffes som forsøk på inngåelse av avtale eller annen forberedelseshandling. Det nevnes at strl § 140, som i hovedsak foreslås videreført i utk § 21–5 om oppvigling, reiser en tilsvarende problemstilling.

For ordens skyld nevnes at militær straffelov 22. mai 1902 nr 13 § 81 a ble opphevet ved lov 24. juni 1994 nr 36. Strl § 100 foreslås opphevet av kommisjonen, jf avsnitt 10.2 nedenfor. Det er følgelig ingen av de straffskjerpende alternativene i § 104 som det er aktuelt å videreføre.

§ 18–7. Ulovlig militær virksomhet

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 104 a første ledd første punktum om å danne eller delta i privat organisasjon av militær karakter eller å støtte slik organisasjon.

Bestemmelsen har visse likhetstrekk med strl §§ 104 a andre ledd og 330, som ikke foreslås videreført. I motsetning til det som gjelder for disse paragrafene, er det imidlertid organisasjonens militære karakter og ikke formålet med virksomheten som er det sentrale for straffbarhetsvurderingen. I Ot prp nr 79 (1950) s 14 heter det at «private militærorganisasjoner betegner i urolige tider en fare for samfunnsfreden, og deres eksistens kan, hvis de ikke er absolutt lojale overfor de lovlige myndigheter, i en krigssituasjon føre til borgerkrig». Kommisjonen slutter seg til denne vurderingen, og legger til grunn at strl § 104 a første ledd bør videreføres. Av hensyn til ytringsfriheten bør det presiseres at den tar sikte på støtte av økonomisk eller materiell art, og at rent verbale støtteerklæringer ikke bør rammes.

Forhold som nevnt i strl § 104 a første ledd andre punktum, foreslås ikke skilt ut som et eget straffalternativ i utk § 18–7. Hvorvidt organisasjonen har rådighet over våpen mv bør i stedet inngå som et skjerpende moment ved straffutmålingen.

Den alminnelige medvirkningsregelen i utk § 3–2 vil medføre en viss utvidelse av det strafferettslige ansvaret etter bestemmelsen.

Bestemmelsen har en side mot hensynet til å verne den alminnelige ro og orden. Når den likevel er plassert i kapitlet her, er det lagt vekt på at formålet med bestemmelsen først og fremst er å verne de interessene som beskyttes av utk §§ 18–1 til 18–5.

§ 18–8. Utilbørlig påvirkning av stemmegivning

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl §§ 105 og 107 andre ledd.

Strl § 105 retter seg i første rekke mot den som ved «utilbørlige Midler søger at øve Indflydelse paa en andens Optræden eller Stemmegivning i offentlige Anliggender».

Etter kommisjonens mening bør bestemmelsen i stedet avgrenses til å beskytte stemmegivning ved folkeavstemninger og offentlige valg som nevnt i valgloven 1. mars 1985 nr 3 og sameloven 12. juni 1987 nr 56 kapittel 2. En slik avgrensning vil i det vesentlige samsvare med den løsningen som er valgt i de øvrige nordiske landene. Det framgår for øvrig av SKM I 1896 s 146 at også lovgivers opprinnelige intensjoner med strl kap 10 var å beskytte disse velgergruppene:

«Dette Kapitel vil væsentlig finde Anvendelse paa Valg og lignende Afgjørelser, som maatte være tillagte Urvælgerne selv. Personer, der som Valgte udøver nogen offentlig Myndighed, er offentlige Tjenestemænd, og med hensyn til dem vil derfor de i Kap 11 givne Straffe kunne bringes til Anvendelse.»

Valgte representanters stemmegivning er etter kommisjonens oppfatning tilstrekkelig vernet av andre straffebestemmelser. Det kan i den forbindelse særlig pekes på reglene om korrupsjon i utk kap 22 og utk § 19–1 om vold og trusler mot en offentlig tjenestemann. I tillegg vil utk § 18–3 kunne komme til anvendelse dersom påvirkningen øves mot et medlem av de høyeste statsorganene. Disse bestemmelsene tilfredsstiller etter kommisjonens syn også behovet for et strafferettslig vern mot påvirkning av opptreden i offentlige anliggender.

Kommisjonen foreslår som nevnt at strl § 107 andre ledd slås sammen med strl § 105. Dette nødvendiggjør neppe noen betydelig språklig omformulering av gjerningsbeskrivelsen i strl § 105.

Som følge av regelen om hemmelige valg vil det sjelden være mulig å skaffe til veie bevis for hvordan vedkommende faktisk har stemt. Kommisjonen har på denne bakgrunn funnet det nødvendig å videreføre regelen i strl § 105 om framskutt fullbyrding, slik at allerede det å forsøke å påvirke en annens stemmegivning på utilbørlig måte rammes.

Etter kommisjonens forslag til strafferamme vil bot alltid være et selvstendig straffalternativ ved overtredelse av utk § 18–8, jf avsnitt 9.4.3 nedenfor. De særlige hjemlene for straffnedsettelse, jf strl § 105 andre punktum og § 107 tredje ledd, er derfor overflødige.

§ 18–9. Stemmesalg

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 106, som rammer den som stemmer på en bestemt måte eller avholder seg fra å stemme, eller gir tilsagn om dette, på grunn av avtale om eller mottakelse av en fordel.

Stemmesalg er mindre straffverdig enn stemmekjøp, jf utk § 18–8. Kommisjonen kjenner da heller ikke til at strl § 106 er anvendt i praksis. Bestemmelsen kan imidlertid ha en viss normativ funksjon, og kommisjonen antar derfor at den bør videreføres.

I likhet med utk § 18–8 bør imidlertid bestemmelsen avgrenses til stemmegivning ved folkeavstemninger og offentlige valg.

Medvirkning til overtredelse av strl § 106 er ikke straffbar. Strl § 105, jf utk § 18–8 om utilbørlig påvirkning av stemmegivning, fanger imidlertid opp de mest praktiske tilfellene i så måte. Den alminnelige medvirkningsregelen i utk § 3–2 vil likevel føre til en viss utvidelse av det strafferettslige ansvaret for slike handlinger.

§ 18–10. Uberettiget valgdeltakelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som skal rette seg mot den som stemmer uten å ha stemmerett, stemmer i en annens navn eller stemmer mer enn én gang i folkeavstemninger eller valg som nevnt i utk § 18–8.

Forslaget til utk § 18–10 baserer seg på bestemmelsen om «röstningsfusk» i finsk strl kap 14 § 3, og tar sikte på å ramme forhold som etter gjeldende rett reguleres dels av strl § 107 første ledd og dels av strl § 108. I motsetning til utk § 18–11 er det her uregelmessigheter i tilknytning til gjerningspersonens egen stemmegivning som kriminaliseres, uten at det med dette er ment å angi noen begrensning i det alminnelige medvirkningsansvaret.

Utk § 18–10 skal for det første rette seg mot den som avgir stemme uten å ha stemmerett. En person som ved en feil har fått navnet sitt med i manntallet, vil følgelig kunne rammes av bestemmelsen dersom han eller hun utnytter muligheten til å delta i valget. I Rt 1947 s 55 ble et slikt tilfelle regnet som en «tilsnikelse» i henhold til strl § 107 første ledd. Det er imidlertid ikke bare materielle mangler ved stemmeretten som kan medføre straffansvar etter bestemmelsen her. Stemmegivning i strid med de formelle kravene til utøving av stemmerett kan også rammes.

Undertiden kan gjerningspersonen selv ha skaffet seg uberettiget anerkjennelse som stemmeberettiget. Allerede på dette tidspunktet er grensen for det straffbare etter strl § 107 overtrådt. Kommisjonen har imidlertid ikke funnet det hensiktsmessig å videreføre dette handlingsalternativet. For de fleste praktiske formål vil det her være tilstrekkelig å anvende reglene om dokumentfalsk i utk kap 31 om vern av tilliten til dokumenter og penger, jf avsnitt 9.17 nedenfor. Ved datamanipulasjon vil forholdet kunne subsumeres under utk § 23–11 om skadeverk på elektronisk lagret informasjon, jf avsnitt 9.9.2 nedenfor.

For det andre skal utk § 18–10 ramme den som stemmer i en annens navn. Dette handlingsalternativet vil først og fremst få selvstendig betydning hvor gjerningspersonen ikke bruker sin egen stemmerett.

Dersom gjerningspersonen også bruker sin egen stemmerett, rammes han eller hun også av kommisjonens forslag til tredje handlingsalternativ. Det bør etter kommisjonens mening framgå uttrykkelig av utk § 18–10 at det er straffbart å avgi mer enn én stemme i samme valgomgang.

§ 18–11. Forvanskning av valgresultat

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om å forvanske resultatet av en stemmegivning, som i hovedsak svarer til strl § 108.

Utk § 18–11 foreslås imidlertid gitt et snevrere anvendelsesområde enn § 108 ved at forvanskning som er forårsaket av egen stemmegivning, ikke skal rammes. I et slikt tilfelle er det utk § 18–10 som er aktuell.

Utk § 18–11 skal i likhet med de øvrige straffebestemmelsene om stemmegivning bare komme til anvendelse ved nasjonale folkeavstemninger og offentlige valg som nevnt i valgloven 1. mars 1985 nr 3 og sameloven 12. juni 1987 nr 56 kapittel 2.

Det er etter kommisjonens mening unødvendig å videreføre alternativet om at «nogen afgiven Stemme ikke medregnes», ettersom dette i realiteten er en type forvanskning. Dette henger sammen med at det ikke er noe krav etter bestemmelsen at selve utfallet av valget, for eksempel mandatfordelingen, er påvirket.

9.4.3 Strafferammer

Bestemmelsene i dette kapitlet verner om de grunnleggende forutsetningene for samfunnsordenen, og de alvorligste overtredelsene kan ha store skadevirkninger. Dette tilsier etter kommisjonens mening til dels svært høye strafferammer. For overtredelse av utk § 18–1 om høyforræderi, § 18–3 om angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet og § 18–5 om inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner foreslår kommisjonen derfor en strafferamme på 15 års fengsel. Ved utk § 18–2 om grovt høyforræderi og § 18–4 om grovt angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet bør det fortsatt kunne idømmes inntil 21 års fengsel. Minstestraffen i strl §§ 98 og 99 a foreslås imidlertid ikke videreført. Se for øvrig nærmere i avsnitt 5.4.6 foran om kommisjonens generelle skepsis til bruk av minstestraffer.

Når det gjelder utk § 18–6 om forberedelse til høyforræderi, angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet eller inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner, og utk § 18–7 om ulovlig militær virksomhet, antar kommisjonen at det for begge bestemmelsene vil være tilstrekkelig med en strafferamme på 6 års fengsel.

Forvanskning av valgresultat kan ha alvorlige konsekvenser. Kommisjonen foreslår derfor en strafferamme på bot eller fengsel i 3 år i utk § 18–11. For utk § 18–8 om utilbørlig påvirkning av stemmegivning bør det derimot være tilstrekkelig med en strafferamme på bot eller fengsel i 2 år. Stemmesalg, jf utk § 18–9, betraktes i tråd med gjeldende rett som mindre straffverdig, jf SKM I 1896 s 146. I likhet med uberettiget valgdeltakelse, jf utk § 18–10, er skadevirkningene her begrenset til den betydningen enkeltstemmer kan få i valgomgangen. Det bør derfor bare være aktuelt med strafferammer i det lavere sjiktet for disse bestemmelsene.

9.5 Utk kap 19. Vern av offentlig myndighet

9.5.1 Innhold og avgrensning

Innholdet i dette kapitlet svarer i hovedsak til strl kap 12 og 34 om forbrytelser og forseelser mot den offentlige myndighet. Fra disse kapitlene foreslår kommisjonen helt eller delvis å videreføre §§ 127, 128, 129, 131, 132, 132 a, 133, 134, 326, 328, 332, 333, 341, 342, 343, 344 og 346. Forholdsvis mange av de øvrige bestemmelsene i straffelovens nåværende kapitler om offentlig myndighet foreslås ikke videreført, jf omtalen av §§ 130, 132 b, 134 tredje ledd, 327, 328 første ledd nr 3, 329, 330, 332 tredje ledd, 334, 335, 336, 338, 339, 340, 342 første ledd bokstav a, 345 og 346 andre ledd i avsnitt 10.2 nedenfor. I tillegg foreslås strl § 337 og det meste av § 341 overført til særlovgivningen, jf avsnitt 11.3.2 nedenfor.

I kapitlet her foreslås det også tatt inn to bestemmelser fra særlovgivningen. Utlendingsloven 24. juni 1988 nr 64 § 47 fjerde ledd foreslås tatt inn i utk §§ 19–16 og 19–17 om vanlig og grov organisert menneskesmugling, jf avsnitt 11.2.2.11 nedenfor. Straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr 21 § 40 sjuende ledd, som rammer den som unndrar seg gjennomføringen av fengselsstraff eller strafferettslige særreaksjoner, foreslås tatt inn som et eget ledd i utk § 19–5 om hjelp til rømning mv, jf avsnitt 11.2.2.16 nedenfor.

Kapitteloverskriften angir at det er det offentliges adgang til å utøve myndighet overfor borgerne som særskilt vernes her. Dette er tydeligst i straffebudene om vold og trusler mot en offentlig tjenestemann og forulemping og hindring av en offentlig tjenestemann, jf strl §§ 127, 128 og 326, som alle er foreslått videreført i dette kapitlet.

Selv om det for flere av bestemmelsene vil være enkeltmennesker som krenkes, for eksempel en politimann som blir overfalt, er det offentlige interesser som her ivaretas. Den samtidige krenkelsen av private forfølges etter andre straffebud, som etter omstendighetene vil kunne anvendes i konkurrens med bestemmelsene som verner offentlig myndighet. For eksempel vil det kunne være aktuelt å anvende bestemmelsene om legemsovertredelser i konkurrens med utk § 19–1 om vold og trusler mot en offentlig tjenestemann eller § 19–3 om motarbeiding av rettsvesenet. I slike tilfeller tjener straffebudene i dette kapitlet til å sikre en strengere straffutmåling enn om overtredelsene utelukkende ble bedømt etter de straffebudene som verner private interesser.

Offentlig myndighet er også vernet i andre kapitler i utkastet til ny straffelov. Straffbare handlinger som berører de øverste statsorganene er samlet i utk kap 18 om vern av statsforfatningen og det politiske system, jf avsnitt 9.4 foran. Utk § 19–3 om motarbeiding av rettsvesenet og § 19–4 om bevisforspillelse og unndragelse fra strafferettslig forfølgning har mye til felles med bestemmelsene i utk kap 24 om uriktig forklaring og anklage, jf avsnitt 9.10 nedenfor. Det dreier seg i begge tilfeller om krenkelser av offentlig interesser, men den spesielle formen for krenkelse som skjer ved uriktig forklaring, er plassert i et eget kapittel.

Det er heller ikke noe skarpt skille mellom bestemmelsene i kapitlet her og bestemmelsene i utk kap 20 om vern av den offentlige ro og orden, jf avsnitt 9.6 nedenfor. Kommisjonen har i store trekk valgt å følge den tradisjonelle inndelingen vi har i straffeloven i dag.

I delutredning V s 64 uttalte den tidligere kommisjonen:

«Den offentlige sektor i samfunnet har etterhvert blitt langt mer omfattende enn den var da straffeloven ble vedtatt, og det er i dagens samfunn en mer glidende overgang mellom offentlig og privat virksomhet. Ved å gi egne straffebestemmelser eller særlige strafferammer for offentlige tjenestemenn, vil man derved til stadighet stilles overfor vanskelige grensespørsmål. Det kan også spørres om det i dag er riktig å sette alle offentlige tjenestemenn i en strafferettslig særstilling. Ved gjennomgangen av strl kap 11, 12, 33 og 34 vil Straffelovkommisjonen måtte vurdere nærmere om særlig utsatte offentlige tjenestemenn bør få et særlig strafferettslig vern. Det må vurderes om man enten skal beholde dagens system eller fjerne særbestemmelsene og bare ha særlige strafferammer for offentlige tjenestemenn, eller om man bare skal tillegge stillingens karakter vekt innenfor den ordinære strafferammen.»

Forslagene til straffebud i dette kapitlet er et uttrykk for at den nåværende kommisjonen går inn for å videreføre dagens system som gir offentlige tjenestemenn et særlig strafferettslig vern. Dette er også den løsningen som er valgt i de andre nordiske landene, senest ved den finske strafferettsreformen, jf finsk strl kap 16 om brott mot myndigheter, som ble revidert ved lov 24. juli 1998. I høringsrunden etter delutredning V ble behovet for et slikt vern understreket av mange instanser, herunder Politimesteren i Asker og Bærum, som presiserte at det er viktig å sørge for et regelverk som stiller opp tilstrekkelige trusler om sanksjon mot den som urettmessig influerer på utførelsen av den offentlige tjeneste:

«For det første vil dette skjerpe den offentlige tjenestemanns aksjonslyst, dessuten vil den ha et allmennpreventivt signal om at samfunnet beskytter sine ansatte i utsatte jobber. Som et direkte resultat av dette vil det gi trygghet for den offentlige tjenestemann generelt, slik at rekrutteringen til de utsatte stillingene opprettholdes. Særlig betydning vil sanksjonstrusselen ha for politi– og fengselsetaten idet det er et mål i seg selv å opprettholde et ubevæpnet og ‘mykt’ kontrollapparat på dette område.»

Også Politimesteren i Trondheim framholdt nødvendigheten av at offentlige tjenestemenn bør stå i en særstilling i forhold til straffelovgivningen, enten særstillingen går ut på beskyttelse mot overgrep i utførelsen av arbeidet, eller den går ut på straffskjerpelse ved straffbart forhold fra tjenestemannens side:

«Tjenesten de utøver er som regel på vegne av fellesskapet og bør derfor bl.a. ha særlig beskyttelse. Dette kan komme til uttrykk igjennom en skjerpet straffereaksjon innenfor de ordinære strafferammene. Men i den grad tjenestemannen utøver offentlig myndighet, bør loven gi uttrykk for skjerpet straff i tilfelle angrep mot myndighetsutøvelsen. Her er det rom for tvil og emne til fortolkninger. En sikkerhetsvakt i Statoil, vil kunne komme i den situasjon at han utøver myndighet på vegne av det offentlige, ettersom bedriften eies av den norske stat.»

I delutredning V s 63–66 foreslo kommisjonen at det i straffelovens alminnelige del ble tatt inn en legaldefinisjon av begrepet «offentlig tjenestemann», jf tidl utk § 17 på s 279. Den nåværende kommisjonen slutter seg til den presiseringen av begrepet som ble gjort i delutredning V, og som innebærer en viss innsnevring i forhold til gjeldende rett. Den foreslåtte definisjonen fikk i hovedsak full tilslutning fra høringsinstansene, jf avsnitt 7.7.1 foran.

Etter den nåværende kommisjonens syn er det imidlertid ikke noe behov for å ta legaldefinisjonen i tidl utk § 17 inn i straffelovens alminnelige del, jf avsnittene 7.7.1 og 8.2 foran. Begrepet offentlig tjenestemann foreslås bare brukt i §§ 19–1 og 19–2 i dette kapitlet i straffeloven. Den foreslåtte definisjonen er så kortfattet at den like gjerne kan tas direkte inn i gjerningsbeskrivelsen i disse bestemmelsene.

9.5.2 De enkelte bestemmelsene

§ 19–1. Vold og trusler mot en offentlig tjenestemann

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 127 første og tredje ledd, samt trusselalternativet i strl § 128 første ledd.

Bestikkelsesalternativet i strl § 128 er foreslått overført til utk kap 22 om vern av tillit, jf omtalen av §§ 22–4 og 22–5 om aktiv bestikkelse i avsnitt 9.8.2 nedenfor. Strl § 128 andre ledd om utenlandske offentlige tjenestemenn og tjenestemenn i mellomstatlige organisasjoner bør også videreføres der. Derimot antar kommisjonen at strl § 127 siste ledd bør beholdes i utk § 19–1. Her hjemles det adgang for Kongen til å bestemme at straffebudet i tilfelle av gjensidighet kan anvendes også ved handlinger mot et annet lands offentlige myndighet. Det bør vurderes om Kongens fullmakt her også bør omfatte det å la straffebudet få anvendelse på handlinger mot tjenestemenn i internasjonale organisasjoner som Norge er eller måtte bli medlem av.

I lov 15. juni 2001 nr 65 om gjennomføring i norsk rett av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene) er strl §§ 127 og 128 gitt tilsvarende anvendelse når handlingen er begått mot domstolens tjenestemenn, jf lovens § 12 andre ledd. Av hensyn til saklig sammenheng i regelverket, jf avsnitt 6.6 foran, foreslår kommisjonen at denne regelen i stedet innarbeides i bestemmelsen her, slik at det framgår direkte av utk § 19–1 at den også gjelder for tilsvarende handlinger mot tjenestemenn i Den internasjonale straffedomstolen, jf avsnitt 11.2.2.17 nedenfor.

Utk § 19–1 om vold og trusler mot en offentlig tjenestemann foreslås gitt en noe snevrere rekkevidde enn strl §§ 127 og 128 ved at enkelte yrkesgrupper mister det særskilte vernet som disse bestemmelsene gir dem i dag. Dette følger dels av presiseringen av begrepet offentlig tjenestemann, dels av at strl § 127 tredje ledd snevres noe inn, jf omtalen nedenfor.

Strl §§ 127 og 128 rammer den som ved henholdsvis vold eller trusler mv «søger at formaa en offentlig Tjenestemand» til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling. Kommisjonen har en rekke andre steder foreslått å sløyfe regler som likestiller forsøk med fullbyrdet overtredelse, jf avsnitt 4.4.2 foran, men etter kommisjonens oppfatning bør det fortsatt ikke være noe krav i bestemmelsen her at tjenestemannen rent faktisk foretar eller unnlater å foreta en tjenestehandling. En annen sak er at gjerningsbeskrivelsen bør omformuleres for bedre å få fram at bestemmelsen ikke inneholder noe hensiktskrav, jf Straffelovkommentaren bind II s 152 og 159.

Hvis heller ikke voldsutøvelsen eller trusselen har kommet lenger enn til forsøksstadiet, stiller det seg etter kommisjonens oppfatning annerledes. I så fall bør det være tilstrekkelig at forholdet betraktes som et forsøk, jf utk § 3–3. Straffri tilbaketreden vil da være mulig.

Utk § 19–1 verner mot handlinger som i regelen også er straffbare etter andre bestemmelser, og som vil kunne brukes i konkurrens med disse. Typiske tilfeller er legemskrenkelse etter utk § 27–1 og trusler etter utk § 26–8. Straffebudets rolle er å gi den offentlige myndighetsutøving, og derved også de persongrupper som foretar slike tjenestehandlinger, en forsterket strafferettslig beskyttelse.

Med forbehold for strl § 127 tredje ledd, jf § 128 siste ledd, foreslår kommisjonen i all hovedsak å videreføre dagens rettstilstand etter strl §§ 127 og 128 med hensyn til hvilken persongruppe som vernes. Det vil som nå være de som utøver offentlig myndighet på vegne av stat eller kommune, jf delutredning V s 63–66 og tidl utk § 17. Imidlertid er det ikke noe krav at vedkommende bare utøver slik myndighet. Det er tilstrekkelig at vedkommende i kraft av sin stilling har slik kompetanse.

For at handlingen skal være straffbar, må den være rettet mot en tjenestehandling , men selve tjenestehandlingen trenger ikke å ha karakter av, eller tilknytning til, myndighetsutøving. Det strafferettslige vernet for offentlige tjenestemenn går da noe videre enn det strafferettslige ansvaret, jf utk § 22–1 om misbruk av offentlig myndighet, hvor kommisjonen foreslår å innskrenke straffansvaret for normbrudd i offentlig tjeneste til de tilfellene der overtredelsene skjer ved eller i tilknytning til utøving av offentlig myndighet. Begrunnelsen for innsnevringen av straffansvaret i utk kap 22 er at det utover tilfellene av misbruk av myndighet, er tilstrekkelig med de alternative sanksjonene som gjelder i arbeidsforhold. Slike hensyn gjør seg ikke gjeldende i bestemmelsen her.

Presiseringen av begrepet offentlig tjenestemann er ment å klargjøre at offentlig ansatte ikke betraktes som offentlige tjenestemenn når de utøver funksjoner som også kan utøves av private, og ikke har større kompetanse i forhold til andre enn det en privat ansatt har. I delutredning V s 66 uttaler den tidligere kommisjonen at slike grupper offentlig ansatte i dag ofte trekkes inn under begrepet offentlig tjenestemann, noe kommisjonen mener generelt sett er uheldig fordi personer med like funksjoner på den måten får et ulikt strafferettslig ansvar eller vern. Som eksempel nevnes at bussjåfører som er direkte ansatt i stat eller kommune, betraktes som offentlige tjenestemenn, mens bussjåfører som er ansatt i et privat eller offentlig eiet selskap, ikke går inn under begrepet. Tilsvarende vil parkeringsvakter eller trafikkbetjenter regnes som offentlige tjenestemenn etter strl § 127 dersom de er kommunalt ansatte, men ikke dersom de er ansatt i kommunale selskaper eller private vaktselskaper.

Riksadvokaten ga i høringsrunden uttrykkelig støtte til den foreslåtte definisjonen i tidl utk § 17, og uttalte i den forbindelse følgende:

«Bestemmelsene satt til vern av offentlige tjenestemenn synes i det vesentlige å ha virket hensiktsmessig på det sentrale virkeområdet. Men avgrensningen av hvilke grupper som beskyttes synes, slik Straffelovkommisjonen er inne på (side 66), noe tilfeldig. Behovet for vern er neppe generelt større for offentlig ansatte enn for andre yrkesutøvere, med mindre det utøves offentlig myndighet.»

Også Advokatforeningen ga uttrykk for at forslaget i tidl utk § 17 innebar en klar forbedring i forhold til gjeldende rett. Advokatforeningen var imidlertid ikke fornøyd med utformingen av legaldefinisjonen, og mente det burde presiseres i klartekst «at en offentlig ansatt ikke betraktes som offentlig tjenestemann når vedkommende utøver funksjoner som også kan utøves av private og ikke har større kompetanse i forhold til andre enn det en privat ansatt har».

Administrasjonsdepartementet var i utgangspunktet også enig i den foreslåtte definisjonen, men departementet ba kommisjonen «vurdere om de tjenestemenn som ikke utøver offentlig myndighet også skal omfattes av begrepet. Det siktes her til tjenestemenn som yter offentlige tjenester på ulike områder.»

Samferdselsdepartementet/Vegdirektoratet mente derimot at definisjonen i forhold til strl § 127 ble for snever:

«Vegdirektoratet viser til kommisjonens forslag om en legaldefinisjon av begrepet ‘offentlig tjenestemann’. Direktoratet ser det som viktig at håndhevingsinstansene i forhold til vegtrafikkloven har det særskilte vern som straffeloven § 127 gir. Dette gjelder ikke minst de kommunale parkeringshåndhevere. Direktoratet mener begrepet bør defineres slik at både kommunalt ansatte parkeringshåndhevere og ansatte parkeringshåndhevere i heleid kommunalt selskap omfattes. Videre bør det omfatte såvel gebyrilegging som håndheving av offentlig avgiftsparkering.»

Politimesteren i Follo foreslo i stedet en positiv oppregning av hvilke kategorier av offentlige tjenestemenn som skal ha et særskilt strafferettslig vern:

«Follo politikammer anser at det er behov for et særskilt strafferettslig vern for offentlige tjenestemenn hvis myndighetsutøvelse er av vital karakter. Således bør offentlige tjenestemenn i rettsvesenet (politi og domstoler) ha et særlig vern. Det samme gjelder andre som utfører viktige kontrollfunksjoner, eks tjenestemenn i tollvesenet. Offentlige tjenestemenn i sosiale tjenesteytende organer (sosialkontor, trygdekontor, m.v.) har også utsatte posisjoner, og kan ha behov for et særlig vern.

Follo politidistrikt mener således at det er behov for å beholde bestemmelsene i §§ 127, 1. ledd, 128 og § 326, 1. ledd nr. 1, men at kretsen av offentlige tjenestemenn som bør omfattes, antakelig bør begrenses ved at det positivt oppregnes hvilke kategorier av offentlige tjenstemenn som skal ha et slikt særskilt vern.»

Kommisjonen holder imidlertid fast ved den foreslåtte definisjonen. Offentlig ansatte som ikke har større kompetanse enn de ville hatt i et tilsvarende privat arbeidsforhold, vil derfor ikke regnes som offentlige tjenestemenn i utkastet til ny straffelov.

Strl § 127 tredje ledd, jf § 128 siste ledd, utvider kretsen av personer som er vernet mot vold eller trusler mv. Etter denne bestemmelsen regnes som offentlige tjenestemenn også «ved Jernbanerne ansatte Betjente, militære Vagter samt enhver, som efter Opfordring eller pligtmæssig yder en offentlig Tjenestemand Bistand». I delutredning V varslet den tidligere kommisjonen at den senere ville vurdere i hvilken grad strl § 127 tredje ledd burde bli endret, jf delutredning V s 66. En slik vurdering har betydning for de yrkesgruppene som i dag betraktes som offentlige tjenestemenn, men som ikke gjør det etter den foreslåtte presiseringen.

Kommisjonen foreslår at strl § 127 tredje ledd videreføres for militære vakter og for enhver som etter oppfordring eller pliktmessig yter bistand til en offentlig tjenestemann. Her er behovet for særskilt strafferettslig vern det samme som for offentlige tjenestemenn for øvrig. Derimot ønsker ikke kommisjonen at utk § 19–1 skal gjelde for andre yrkesgrupper, herunder de «ved Jernbanerne ansatte Betjente», så som konduktører, trikkeførere og T-banekontrollører. Disse bør ha det samme strafferettslige vernet som de yrkesgruppene som er nevnt i eksemplene ovenfor, nemlig bussjåfører og parkeringsvakter mv som er direkte ansatt i stat eller kommune.

Daværende Eidsivating lagmannsrett gikk i høringsuttalelsen inn for at også slike yrkesgrupper burde vernes av bestemmelsen:

«Det praktiske behov er størst der konfliktsituasjoner er, eller lett blir, voldelige. Følgelig er det ikke samme praktiske behov for særregler til beskyttelse av alle offentlige tjenestemenn. Like fullt er voldsanvendelse for å oppnå, eller for å hindre en tjenestehandling et såvidt vesentlig onde at særregelen i § 127 bør opprettholdes i det vesentlige uendret.

Bestemmelsen omtaler også de ‘ved jernbanen ansatte betjente’ og peker etter min mening på et vesentlig poeng. Ansatte ved offentlige befordringsmidler har behov for et særskilt vern. Det synes det praktiske liv å vise. Definisjonen blir dermed for snever til å fange opp den interesse som her bør vernes.»

Kommisjonen vil peke på at det ikke er tvil om at det finnes en rekke yrkesgrupper som er mer utsatt for vold og trusler enn andre. Foruten eksemplene ovenfor kan nevnes vektere, ordensvakter ved ulike arrangementer og drosjesjåfører. Her kan også tilføyes ansatte i kvelds- eller nattåpne butikker, bensinstasjoner og liknende. De siste årene har man også sett tilfeller av vold og trusler mot kabinpersonell på fly. Kommisjonen vil understreke at den ser alvorlig på slike handlinger, men legger til grunn at behovet for å nyansere straffutmålingen kan ivaretas innenfor rammene i de alminnelige bestemmelsene om vold, trusler, tvang mv. Slik synes da også rettspraksis å fungere, jf for eksempel uttalelsen i Rt 1993 s 1163, som gjaldt vold mot en kommunal parkeringsvakt (offentlig tjenestemann). Her uttalte førstvoterende at «det ikke ville ha hatt avgjørende betydning for valget mellom betinget eller ubetinget fengselsstraff om volden hadde vært rettet mot en parkeringsvakt i et privat vaktselskap som kommunen hadde overlatt gebyrinnkrevingen til og forholdet således bare kunne henføres under straffeloven § 228 første ledd». Det ble vist til Høyesteretts praksis ved vold mot drosjesjåfører i tjeneste.

Det er, slik kommisjonen ser det, viktig å holde for øye at utk § 19–1 skal tjene til å verne den offentlige myndighetsutøving. Da bør den også, så langt det er mulig, begrenses til dette.

Etter kommisjonens oppfatning er det for øvrig tilstrekkelig med en felles strafferamme for denne type overtredelser, og kommisjonen går ikke inn for å videreføre noen straffskjerpelse tilsvarende strl § 127 første ledd andre straffalternativ. For så vidt gjelder fjerningen av alternativet om gjentakelsesstraff, har dette også sammenheng med at kommisjonen generelt ikke går inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran.

Strl § 127 andre ledd første punktum fastsetter en lavere strafferamme dersom tjenestemannen ved utilbørlig forhold har gitt anledning til overtredelsen. Denne særregelen ser kommisjonen ikke behov for å videreføre, siden det etter kommisjonens forslag til strafferamme uansett vil være anledning til å idømme bare bot, jf avsnitt 9.5.3 nedenfor.

Etter strl § 127 andre ledd andre punktum kan straff bortfalle under særdeles formildende omstendigheter. Kommisjonen ser heller ikke noen grunn til å opprettholde denne særregelen. Et flertall i den nåværende kommisjonen har gått imot en generell straffritaksregel som foreslått i delutredning V, jf avsnitt 8.3.17 foran. Kriteriet for anvendelse av en slik regel var etter forslaget i tidl utk § 86 at «helt særlige omstendigheter» tilsier straffritak. Standpunktet om ikke å videreføre særregelen i strl § 127 andre ledd andre punktum er begrunnet i de samme betenkeligheter som flertallet har mot en generell regel om straffritak. Dersom en generell regel om straffritak opprettholdes i tråd med mindretallets syn, er det under enhver omstendighet ikke behov for en særregel som den i strl § 127 andre ledd andre punktum.

§ 19–2. Forulemping og hindring av en offentlig tjenestemann

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 326.

I strl § 326 nr 1 er forsøk likestilt med fullbyrdet overtredelse. Kommisjonen foreslår at denne særregelen oppheves. Hvorvidt forsøk skal kunne straffes, bør følge av de generelle reglene om dette, jf avsnitt 8.3.4 foran om utk § 3–3. Dette er i overensstemmelse med hva kommisjonen ellers foreslår en rekke steder, jf avsnitt 4.4.2 foran

§ 19–3. Motarbeiding av rettsvesenet

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 132 a første, andre og femte ledd.

Grovt uaktsom overtredelse bør som nå omhandles i et eget ledd i bestemmelsen, da strafferammen bør være markert lavere enn ved forsettlig overtredelse.

Kommisjonen ser imidlertid ikke behov for å videreføre strl § 132 a fjerde ledd. For så vidt gjelder fjerningen av alternativet om gjentakelsesstraff, har dette sammenheng med at kommisjonen generelt ikke går inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran. Når det gjelder alternativet om særdeles skjerpende omstendigheter, jf de momentene som nevnes i fjerde ledd tredje punktum, vil kommisjonen peke på at dette er forhold som ofte vil lede til en høyere strafferamme som følge av utk § 14–3 om fellesstraff ved flere lovbrudd, hva enten det dreier seg om likeartet eller ulikeartet realkonkurrens.

I lov 15. juni 2001 nr 65 om gjennomføring av Roma-vedtektene er strl § 132 a gitt tilsvarende anvendelse når handlingen er begått mot Den internasjonale straffedomstolens tjenestemenn, jf lovens § 12 andre ledd. Av hensyn til saklig sammenheng i regelverket, jf avsnitt 6.6 foran, foreslår kommisjonen at denne regelen i stedet innarbeides i bestemmelsen her, slik at det framgår direkte av utk § 19–3 at den også gjelder for tilsvarende handlinger mot tjenestemenn i Den internasjonale straffedomstolen, jf avsnitt 11.2.2.17 nedenfor.

§ 19–4. Bevisforspillelse og unndragelse fra strafferettslig forfølgning

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 132. Bestemmelsen foreslås avgrenset slik at den rammer nærmere angitte handlinger rettet mot etterforskning og oppklaring av straffbare forhold.

Strl § 132 første ledd rammer ulike former for bevisforspillelse. Ifølge Straffelovkommentaren bind II s 170 omfattes ikke planting av falske bevis av denne bestemmelsen, men av strl kap 15 om falsk forklaring eller strl kap 16 om falsk anklage. Etter kommisjonens oppfatning bør bestemmelsen imidlertid også omfatte bevisfabrikasjon. Fabrikasjon av bevis vil også kunne omfattes av utk § 24–2 om uriktig anklage mv, avhengig av om gjerningspersonen har forsett med hensyn til at en uskyldig person vil bli siktet mv på grunnlag av det fabrikerte beviset. Hensiktskravet i strl § 132 første ledd foreslås endret til et krav om forsett, jf avsnitt 7.5.9 foran.

Etter tredje ledd er såvel gjerningspersonen selv som vedkommendes nærstående fritatt for straff for slike handlinger. Straffrihetsregelen for nærstående som overtrer første ledd, foreslås opphevet. I motsetning til handlingsalternativene i § 132 andre ledd, jf nedenfor, dreier det seg her om handlinger som tar sikte på å ødelegge eller skade grunnlaget for oppklaring eller riktig avgjørelse i saken. Like lite som nærstående bør fritas for straff etter strl § 167 andre ledd for å påvirke vitner til å forklare seg uriktig, bør det være adgang til straffrihet for nærstående som ødelegger fysiske bevis.

Alternativene i strl § 132 andre ledd gjelder det å søke å unndra noen fra forfølgning for en straffbar handling, straff eller strafferettslig særreaksjon, jf lov 17. januar 1997 nr 11. Dette rammes delvis også av strl § 131, jf utk § 19–5 om hjelp til rømning mv. Kommisjonen foreslår at utk § 19–4 bare skal ramme medvirkning til at noen unndrar seg pågripelse, varetekt eller annen forfølgning på etterforskningsstadiet, mens utk § 19–5 innskrenkes til å ramme unndragelse fra idømt straff. Forsøk rammes av utk § 3–3, og det er ikke nødvendig å ramme forsøk som fullbyrdet overtredelse av bestemmelsen, jf avsnitt 4.4.2 foran.

Kommisjonen mener det fortsatt bør være straffritt å unndra seg selv fra forfølgning for et straffbart forhold som vedkommende er mistenkt for, jf strl § 132 tredje ledd. I utk § 19–5 om hjelp til rømning mv foreslås det riktignok en egen straffebestemmelse mot at innsatte unndrar seg gjennomføringen av idømt fengselsstraff mv, jf straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr 21 § 40 sjuende ledd. Det er imidlertid lite rimelig å kreve at den som bare er under mistanke for et straffbart forhold, skal medvirke til sin egen pågripelse eller fellelse. Gjerningspersonen kan straffritt avgi uriktig forklaring, jf strl § 167 første ledd og forbudet mot selvinkriminering i FN-konvensjonen 1966 om sivile og politiske rettigheter art 14 nr 3 bokstav g, jf også Den europeiske menneskerettsdomstolens praksis i tilknytning til EMK art 6 nr 1 om retten til en rettferdig rettergang. De hensynene som ligger bak strl § 167 første ledd og forbudet mot selvinkriminering, tilsier at det heller ikke gjøres straffbart for den mistenkte å unndra seg pågripelse. I dag er det heller ikke straffbart for en varetektsinnsatt å rømme. Straffegjennomføringsloven § 40 sjuende ledd, jf utk § 19–5 om hjelp til rømning mv, omfatter bare unndragelse fra idømt fengselsstraff eller strafferettslige særreaksjoner, og § 52 gir etter kommisjonens oppfatning ikke tilstrekkelig grunnlag for en utvidende tolking av straffebudet. Strl §§ 131 og 132 rammer bare den som medvirker til andres rømning. Kommisjonen mener at heller ikke rømning fra varetekt bør strafflegges.

Etter strl § 132 tredje ledd er det også straffritt for nærstående å unndra noen fra strafforfølgning. Dette kommer etter kommisjonens oppfatning i en annen stilling enn nærståendes ødeleggelse eller fabrikasjon av bevis, jf ovenfor. Kommisjonen har forståelse for det moralske dilemma som nærstående kan komme opp i ved de handlingstypene det her er tale om, og som i mange tilfeller kan sammenliknes med den situasjonen som begrunner straffritak for nærståendes uriktige forklaring, jf strl § 167 andre ledd, som foreslås videreført i utk § 24–1 om uriktig forklaring. I denne relasjonen foreslås derfor straffrihetsregelen i § 132 tredje ledd videreført også for nærstående.

Strl § 132 tredje ledd stiller imidlertid opp et hensiktskrav som er unødvendig i en slik regel om straffrihet, jf avsnitt 7.5.7 foran.

I lov 15. juni 2001 nr 65 om gjennomføring av Roma-vedtektene er strl § 132 gitt tilsvarende anvendelse når handlingen er begått mot Den internasjonale straffedomstolens tjenestemenn, jf lovens § 12 andre ledd. Av hensyn til saklig sammenheng i regelverket, jf avsnitt 6.6 foran, foreslår kommisjonen at denne regelen i stedet innarbeides i bestemmelsen her, slik at det framgår direkte av utk § 19–4 at den også gjelder for tilsvarende handlinger mot tjenestemenn i Den internasjonale straffedomstolen, jf avsnitt 11.2.2.17 nedenfor.

§ 19–5. Hjelp til rømning mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 131 første ledd første straffalternativ og strl § 346 første ledd.

Strl § 131 rammer det å unndra noen fra lovlig frihetsberøvelse i forbindelse med dom eller siktelse for en straffbar handling. Bestemmelsen overlappes av strl § 132, og foreslås innsnevret slik at den bare rammer unndragelse fra idømt straff, jf omtalen av utk § 19–4 om bevisforspillelse og unndragelse fra strafferettslig forfølgning. Bestemmelsen bør utformes slik at den i tillegg til straff omfatter de strafferettslige særreaksjonene overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg for psykisk utviklingshemmede, jf utk kap 12. Kommisjonen ser ikke behov for å videreføre straffskjerpelsen i § 131 første ledd andre straffalternativ. Det forholdet at det dreier seg om unndragelse fra lovens høyeste straff, er det etter kommisjonens oppfatning anledning til å legge tilstrekkelig vekt på innenfor den ordinære strafferammen.

Strl § 131 rammer ikke den som unndrar seg selv fra strafforfølgning. Straffegjennomføringsloven 18. mai 2001 nr 21 § 40 sjuende ledd inneholder imidlertid en slik regel, som etter kommisjonens oppfatning bør overføres til straffeloven og inntas som et eget ledd i bestemmelsen her, jf avsnitt 11.2.2.16 nedenfor. Dette leddet bør være unntatt fra det generelle straffansvaret for medvirkning, jf utk § 3–2, siden slike handlinger rammes av nåværende strl § 131, som foreslås videreført i bestemmelsen for øvrig, jf ovenfor. Det kan være diskutabelt om det bør være straffbart for en domfelt å unndra seg frihetsstraff mv, jf Ot prp nr 5 (2000–2001) s 109. Kommisjonen nøyer seg imidlertid med å peke på at det i hvert fall ikke bør være straffbart å unndra seg selv fra en strafferettslig særreaksjon, slik det i dag er i medhold av straffegjennomføringsloven § 40 sjuende ledd. Den naturlige følgen av slike unndragelser er etter kommisjonens oppfatning at vedkommende tilbakeføres til den anstalten han eller hun rømte fra.

Når det gjelder strl § 346, foreslår kommisjonen å videreføre alternativet om ulovlig å sette seg i forbindelse med noen som er innsatt i fengsel. De andre alternativene i § 346 første ledd ser ikke kommisjonen noe behov for å beholde. Som nevnt i Straffelovkommentaren bind III s 90 har bestemmelsen liten praktisk betydning.

I den grad bestemmelsen her viderefører strl § 346, vil 6-måneders regelen i utk § 3–3 andre ledd i prinsippet innebære en viss nykriminalisering av forsøk på slike handlinger, jf i dag strl § 40 andre ledd. Se avsnitt 8.3.4 foran.

§ 19–6. Brudd på plikt til å oppgi personalia

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 333.

§ 19–7. Brudd på meldeplikt ved dødsfall

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 341 andre ledd.

Bestemmelsen foreslås utvidet med handlingsnormen i strpl § 227, som pålegger den som har plikt til å melde et dødsfall, straks å underrette politiet dersom han eller hun har grunn til å tro at døden er voldt ved en straffbar handling. I dag rammes overtredelse av denne handlingsnormen av strl § 339 nr 1, som kommisjonen ikke går inn for å videreføre, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

Både § 341 andre ledd og § 339 nr 1 rammer såkalte «ekte unnlatelsesforseelser», hvor skyldkravet i dag er uaktsomhet, jf strl § 40 andre ledd. Som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser foreslås opphevet, jf avsnitt 7.4 foran, vil den generelle bestemmelsen om uaktsomhet som skyldform i strl § 40 andre ledd falle bort.

Kommisjonen mener at skyldkravet i denne bestemmelsen bør være forsett, jf utk § 3–8. Brudd på meldeplikt ved dødsfall kan etter kommisjonens oppfatning ikke sies å ha slike skadefølger at det er straffverdig dersom gjerningspersonen var uaktsom, jf avsnitt 4.3.1 foran. Det generelle skyldkravet ved ekte unnlatelsesforseelser, jf strl § 40 andre ledd, er imidlertid ikke begrunnet med noen vurdering av den reelle straffverdigheten, men med at man ønsker å ramme såkalt «skjult forsett», jf blant annet SKM I 1896 s 59, hvor det vises til at et krav om forsett ville gjøre det mulig for gjerningspersonen å unnskylde seg med at overtredelsen skyldtes en forglemmelse. Etter kommisjonens oppfatning er heller ikke dette tilstrekkelig tungtveiende til å begrunne en strafflegging av uaktsomt brudd på meldeplikt ved dødsfall, da behovet for kontroll med at denne plikten overholdes, ikke er særlig påtrengende, jf avsnitt 4.3.3 foran.

Medvirkning til brudd på meldeplikten kan vanskelig tenkes uten at medvirkeren er ansvarlig som hovedperson. I prinsippet gjelder likevel den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 også her.

§ 19–8. Uhjemlet myndighetsutøving mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl §§ 129 første straffalternativ og 328 første ledd nr 2. Bestemmelsen skal ramme den som uhjemlet utgir seg for å ha eller utøve offentlig myndighet.

Sammenliknbare straffebud finner man i de andre nordiske landene, jf finsk strl kap 16 § 9 om usurpation av tjänstemannabefogenhet, BrB kap 17 § 15 om föregivande av allmän ställning og dansk strl §§ 130 og 131.

Strl § 328 første ledd nr 2 kommer til anvendelse når gjerningspersonen ikke utøver offentlig myndighet uhjemlet, jf strl § 129, men bare utgir seg for å ha slik myndighet. Bestemmelsen setter som vilkår for straff at handlingen enten skjer offentlig eller i rettsstridig øyemed. Kravet om rettsstridig øyemed er unødvendig i tillegg til utk § 3–7 om innskrenkende tolking, jf avsnitt 7.5.5 foran. Kommisjonen mener imidlertid at bestemmelsen bør suppleres med vilkår om at handlingen er egnet til å skape uleilighet for noen eller svekke tilliten til vedkommende offentlige myndighet.

Strl § 129 skjerper straffen dersom den som uhjemlet har utøvet offentlig myndighet, har handlet i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget fordel eller å skade noen. Kommisjonen ser ikke noen grunn til å opprettholde en forhøyet strafferamme her, eller å foreslå et eget straffebud for grov overtredelse.

§ 19–9. Uhjemlet bruk av uniform, kjennetegn, offentlig våpen, betegnelse mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 328 første ledd nr 1 og 4, samt andre og tredje ledd. Ved den senere utformingen av bestemmelsen bør det vurderes om det er nødvendig at alle handlingsalternativene opprettholdes.

I Finland har man ved en lovendring i 1998 opphevet kriminaliseringen i strl kap 42 § 5 a av uberettiget bruk av uniform og ærestegn, med følgende begrunnelse:

«Straffbar använding av uniform eller militärdräkt förekommer i allmänhet för att vilseleda någon att ge en ekonomisk fördel eller för att vilseleda en myndighet eller i samband med usurpation av tjänstemannabefogenhet. I dessa fall kan de relevanta paragraferna tillämpas. Stadgandet har en självständig betydelse närmast när någon av fåfänga använder en uniform eller et utmärkelsestecken som i verkligheten inte tillkommer honom. Det er inte nödvändigt att kriminalisera denna typ av gärningar.»

Kommisjonen mener at uhjemlet uniformsbruk fortsatt bør være straffbar. En avkriminalisering vil for eksempel medføre at hvem som helst kan bære politiuniform. Dette kan lede til usikkerhet med hensyn til hvem som i konkrete situasjoner har adgang til å utøve politimyndighet, og tilliten til politiet vil kunne bli svekket. Kommisjonen vil likevel gi uttrykk for en viss tvil om det er nødvendig med en bestemmelse som strl § 328 første ledd nr 1 for å hindre slik uhjemlet uniformsbruk, idet i alle fall de fleste tilfellene nok vil rammes av utk § 19–8 om uhjemlet myndighetsutøving mv. Opplysningshensyn taler imidlertid for en bestemmelse som utk § 19–9.

Strl § 328 andre og tredje ledd inneholder et krav om at handlingen skjer i «rettsstridig øyemed». Dette kravet er unødvendig i tillegg til utk § 3–7 om innskrenkende tolking, jf avsnitt 7.5.5 foran.

Medvirkning er i dag ikke straffbar, bortsett fra at strl § 328 første ledd nr 1 og tredje ledd også rammer den som lar noen i sin tjeneste foreta handlingen. Kommisjonen ser ikke noen grunn til å unnta medvirkning fra straffansvar, jf den generelle medvirkningsregelen i utk § 3–2. Det særegne medvirkningsansvaret i første ledd nr 1 og tredje ledd ansees da overflødig.

§ 19–10. Utøving av virksomhet uten nødvendig offentlig tillatelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 332 første ledd første handlingsalternativ.

I en rekke tilfeller foreligger det hjemmel i særlovgivningen for å straffe utøving av virksomhet uten nødvendig offentlig tillatelse. Ved en senere revisjon av straffebestemmelsene i særlovgivningen bør slike hjemler utgå, jf avsnitt 11.2.2.2 nedenfor, hvor det foreslås at disse bestemmelsene erstattes av utk § 19–10.

Kommisjonen går ikke inn for å videreføre § 332 første ledd andre handlingsalternativ, som rammer overskridelse av grensene for den meddelte tillatelse, bevilling mm. Slike handlinger vil fortsatt kunne være straffbare etter særlovgivningen. I mange tilfeller vil det imidlertid foreligge muligheter for alternativer til straff, jf avsnitt 4.2.4 foran. Alternative sanksjoner kan imidlertid vanskelig anvendes når gjerningspersonen driver uten tillatelse overhodet.

Forslaget vil kunne medføre at man i noen tilfeller vil bli stående uten mulighet for straffereaksjon dersom det ikke gjøres endringer i særlovgivningen, jf drøftelsen i avsnitt 10.2 nedenfor i tilknytning til omtalen av strl § 339 nr 2.

Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 vil medføre en viss utvidelse av bestemmelsens anvendelsesområde. Dette må sees i sammenheng med at kommisjonen ikke foreslår å videreføre strl § 41, jf delutredning V s 71.

§ 19–11. Uriktig påberopelse av offentlig autorisasjon mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 332 andre ledd.

De handlingene som er regulert i denne bestemmelsen, vil etter omstendighetene kunne rammes av straffebestemmelser i særlovgivningen. Som eksempler nevnes markedsføringsloven 16. juni 1972 nr 47 § 17 og lov 20. juni 1986 nr 35 om mesterbrev i håndverk og næring § 1. I andre tilfeller vil man uten dette straffebudet kunne stå uten strafferettslige sanksjoner. Forslaget om å videreføre strl § 332 andre ledd bør medføre at tilsvarende straffehjemler i særlovgivningen fjernes, jf avsnitt 11.2.2.3 nedenfor.

§ 19–12. Brudd på besøks- og oppholdsforbud

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 342 første ledd bokstavene b og c, som rammer overtredelse av dom på oppholdsforbud i bestemte områder etter strl § 33, jf utk § 10–2, og brudd på besøks- og oppholdsforbud etter strpl §§ 222 a og 222 b. Bestemmelsen ble senest revidert ved lov 2. mars 2001 nr 7, jf Ot prp nr 81 (1999–2000).

Det foreslås ikke videreført noen straffskjerpelse tilsvarende strl § 342 første ledd andre punktum. Dette har sammenheng med at kommisjonen generelt ikke går inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran.

§ 19–13. Hindring av tvangsfullbyrding mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som rammer ulike former for hindring av tvangsfullbyrding som angitt i strl §§ 343 og 344 første handlingsalternativ.

Bestemmelsen bør, som i dag, også komme til anvendelse på de ulike andre handlingsalternativene som følger av strl § 343 første ledd, og som ikke gjelder tvangsforretninger. Det synes praktisk å samle de ulike handlingstypene det her er tale om i samme paragraf.

Når det gjelder kriminaliseringen av å handle i strid med et lovformelig nedlagt forbud, jf § 343 første ledd andre handlingsalternativ, bør bestemmelsen begrenses til forbud nedlagt av en domstol. Sanksjoner mot overtredelser av forbud som er nedlagt av forvaltningsorganer, bør vurderes i tilknytning til den enkelte særloven, og dersom straff ansees nødvendig, bør det være hjemlet i den. Svært mange særlover hjemler adgang for forvaltningen til å nedlegge ulike forbud, og har generelle straffetrusler rettet mot overtredelse av loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven, jf for eksempel lov 19. mai 1933 nr 3 om tilsyn med næringsmidler mv § 9, jf § 6, plan- og bygningsloven 14. juni 1985 nr 77 § 112 og fritids- og småbåtloven 26. juni 1998 nr 47 § 28, jf § 25 andre ledd.

Etter kommisjonens oppfatning bør uaktsomhet av effektivitetshensyn beholdes som skyldkrav for forhold som nevnt i strl § 343 andre ledd. Strl § 40 andre ledd, jf tidl utk § 29 andre ledd, faller imidlertid bort som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser foreslås opphevet, jf avsnitt 8.3.9 foran. Skyldkravet må derfor i stedet framgå direkte av bestemmelsen her.

Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 vil i forhold til strl § 343 andre ledd medføre en viss utvidelse av det strafferettslige ansvaret.

Bestemmelsen kan anvendes i konkurrens med strl § 278 andre ledd, jf utk § 32–14 om krenking av sikkerhetsrett. Hvis handlingen foretas «under tvangsfullbyrding eller midlertidig sikring», kommer også strl § 282, jf utk § 33–2 om eksekusjonshindring, til anvendelse. Som nevnt i tilknytning til behandlingen av utk § 33–2, jf avsnitt 9.19.2 nedenfor, bør det ved den nærmere utformingen av lovteksten tas stilling til om disse bestemmelsene bør avgrenses klarere mot hverandre.

§ 19–14. Utøving av virksomhet mv i strid med dom

Her foreslås det tatt inn et straffebud som svarer til strl § 332 første ledd tredje handlingsalternativ og § 344 første ledd andre handlingsalternativ.

§ 19–15. Utbredelse av beslaglagt eller inndratt informasjon

Her foreslås det tatt inn et straffebud som i hovedsak svarer til strl § 433 første ledd.

Bestemmelsen retter seg i dag bare mot utbredelse av «trykt skrift», jf definisjonen i strl § 10. Etter kommisjonens oppfatning bør det imidlertid være likegyldig hvilket medium som brukes til å utbre den beslaglagte eller inndratte informasjonen. Bestemmelsen bør derfor også ramme spredning av informasjon via mer moderne uttrykksformer som for eksempel videokassetter, filmer, lydbånd, kassetter, CDer, harddisker og disketter for lagring av dataprogrammer og annen elektronisk informasjon. I utk § 13–10 foreslår kommisjonen uttrykket «informasjonsbærer» som samlebetegnelse for trykt skrift og andre, mer moderne media. Se nærmere om dette i avsnitt 8.13.11 foran. Etter kommisjonens oppfatning bør bestemmelsen her avgrenses på samme måte. Se for øvrig også avsnitt 7.7.2 foran, hvor kommisjonen drøfter behovet for en egen legaldefinisjon av trykt skrift, men hvor det konkluderes med at avgrensningen av de ulike bestemmelsene i stedet bør framgå direkte av den enkelte paragrafen.

Det er vanskelig å tenke seg at et medvirkningsansvar vil ha noen særlig praktisk betydning i forhold til denne bestemmelsen. I prinsippet gjelder likevel den alminnelige medvirkningsregelen i utk § 3–2 også her.

§ 19–16. Organisert menneskesmugling

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til utlendingsloven 24. juni 1988 nr 64 § 47 fjerde ledd. Se avsnitt 11.2.2.11 nedenfor om bakgrunnen for overføringsforslaget. De groveste overtredelsene foreslås skilt ut i en egen bestemmelse, jf nedenfor om utk § 19–17.

Kravet om vinnings hensikt foreslås endret til et krav om forsett om vinning, jf avsnitt 7.5.4 foran.

§ 19–17. Grov organisert menneskesmugling

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov organisert menneskesmugling. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, bør virksomhetens omfang være et sentralt moment.

§ 19–18. Verving til fremmed krigstjeneste

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 133.

I avsnitt 11.4.2.7 nedenfor foreslår kommisjonen å oppheve lov 19. mars 1937 nr 1 angående forholdsregler for å hindre deltagelse i krig i fremmed land. Dette er en fullmaktslov som hjemler adgang for Kongen til å nedlegge forbud mot at noen her i riket lar seg verve til fremmed krigstjeneste, og mot at noen reiser fra Norge til et annet land for å delta i krig. Kommisjonen mener likevel det fortsatt bør være straffbart å verve noen her i riket til fremmed krigstjeneste.

§ 19–19. Unndragelse fra militærtjeneste

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 134 første og andre ledd.

Bestemmelsen får bare anvendelse når overtrederen faller utenfor de tilsvarende straffebudene i militær straffelov 22. mai 1902 nr 13 §§ 34 og 36. En eventuell revisjon av strl § 134 bør foretas i tilknytning til den militære straffeloven, jf avsnittene 2.4.5 og 9.3 foran. Bestemmelsen bør også sees i sammenheng med vernepliktsloven 17. juli 1953 nr 29 § 48 nr 3, jf § 40, som blant annet rammer det å gi uriktige opplysninger som har betydning for utskrivning og verneplikt. I forbindelse med den generelle gjennomgåelsen av skyldkravene i straffebudene, jf avsnitt 7.5 foran, har kommisjonen imidlertid også vurdert hensiktskravet i strl § 134 første ledd. Dersom straffebudet opprettholdes, bør det etter kommisjonens oppfatning inneholde et slikt krav om hensikt, jf avsnitt 7.5.9 foran.

9.5.3 Strafferammer

De fleste av straffebudene i dette kapitlet har ikke, og trenger ikke, strafferammer utover det lavere sjiktet. For noen straffebud er det tilstrekkelig med bot som eneste reaksjon. Det gjelder utk § 19–6 om brudd på plikt til å oppgi personalia, § 19–7 om brudd på meldeplikt ved dødsfall, § 19–9 om uhjemlet bruk av uniform, kjennetegn, offentlig våpen, betegnelse mv og § 19–15 om utbredelse av beslaglagt eller inndratt informasjon.

For enkelte straffebud er det likevel aktuelt med adgang til til dels atskillig strengere reaksjoner. Dette gjelder blant annet for utk § 19–1 om vold og trusler mot en offentlig tjenestemann, forsettlig overtredelse av utk § 19–3 om motarbeiding av rettsvesenet og § 19–4 om bevisforspillelse og unndragelse fra strafferettslig forfølgning. Her foreslås det en strafferamme på bot eller fengsel i 3 år. Det samme gjelder utk § 19–5 om hjelp til rømning mv, likevel slik at det bør være tilstrekkelig med en strafferamme i det lavere sjiktet for den som selv rømmer.

Strafferammen for overtredelse av utk § 19–16 om organisert menneskesmugling foreslås satt til bot eller fengsel i 2 år, mens strafferammen for grove overtredelser, jf § 19–17, foreslås satt til fengsel i 6 år. Forslagene samsvarer med de foreslåtte strafferammene for annen vinningskriminalitet.

9.6 Utk kap 20. Vern av den offentlige ro og orden

9.6.1 Innhold og avgrensning

I dette kapitlet foreslår kommisjonen å ta inn bestemmelser som i første rekke viderefører straffebud i strl kap 13 og 35 om henholdsvis forbrytelser og forseelser mot den alminnelige orden og fred. Det gjelder §§ 135 a, 136, 137, 143, 349, 349 a, 350 og 352. Forholdsvis mange av de øvrige bestemmelsene i straffelovens nåværende kapitler om den alminnelige orden og fred foreslås ikke videreført, jf om §§ 135, 138, 139 tredje ledd, 140 andre ledd, 141, 142, 347, 351, 352 andre ledd, 353, 354 og 356 i avsnitt 10.2 nedenfor. Av de resterende bestemmelsene foreslås §§ 139 første og andre ledd, 140 første ledd og 352 a videreført i utk kap 21 om generelle bestemmelser til forebygging av andre straffbare handlinger, §§ 144, 145, 145 a og 146 i utk kap 23 om vern av informasjon og informasjonsutveksling og §§ 147 og 355 i utk kap 26 om vern av den personlige frihet og fred. Strl § 348 foreslås overført til særlovgivningen, jf avsnitt 11.3.2 nedenfor.

Også bestemmelser fra andre kapitler i straffeloven foreslås plassert i kapitlet om vern av den offentlige ro og orden. Strl § 95 andre ledd verner fremmede staters representanter og diplomatiske stasjoner i Norge, og anvendes først og fremst i forbindelse med ulovlige demonstrasjoner. Bestemmelsen foreslås videreført i utk § 20–3 om ordenskrenkelse av fremmed stat. Fra strl kap 14 om allmennfarlige forbrytelser, som ikke foreslås videreført som eget kapittel, foreslås §§ 150 første ledd bokstav e, 151 a og 151 b videreført i dette kapitlet, jf utk § 20–8 om kapring, § 20–10 om trafikksabotasje og § 20–11 om sabotasje mot infrastrukturen.

Strl § 151 b rammer handlinger som volder omfattende forstyrrelse i den offentlige forvaltning eller i samfunnslivet for øvrig. Etter omstendighetene kan slike handlinger true grunnleggende sider ved vårt samfunnssystem, i likhet med flere av bestemmelsene i kapitlet om vern av statsforfatningen og det politiske system, særlig § 18–5 om inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner. Ved valget av plassering har kommisjonen imidlertid lagt avgjørende vekt på at bestemmelsen har et videre siktemål enn å verne om statsforfatningen og det politiske systemet.

Fra strl kap 14 foreslås også strl § 159, jf §§ 151 a og 151 b, videreført i kapitlet her, jf nedenfor om utk § 20–9 om avtale om kapring og § 20–12 om avtale om sabotasje mot infrastrukturen.

Det foreslås dessuten at en bestemmelse fra særlovgivningen innarbeides i kapitlet om vern av den offentlige ro og orden, nemlig løsgjengerloven 31. mai 1900 nr 5 § 17, jf nærmere om dette i tilknytning til omtalen av utk § 20–1.

Mange av bestemmelsene i dette kapitlet kan sies å verne flere ulike interesser, derunder liv, helse og eiendom. Ved plasseringen har kommisjonen lagt avgjørende vekt på det ordensmessige aspektet ved overtredelsene.

9.6.2 De enkelte bestemmelsene

§ 20–1. Ordensforstyrrelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 350 første og andre ledd og løsgjengerloven § 17, jf avsnitt 11.2.2.6 nedenfor.

Bestemmelsene er i stor grad overlappende ved at begge rammer forstyrrelser av den alminnelige fred og orden. Begge bestemmelsene kan også benyttes mot forstyrrelse av enkeltpersoner, men løsgjengerloven § 17 har en videre rekkevidde enn strl § 350 ved at den også kan komme til anvendelse på handlinger foretatt i private hjem mv, som ikke er å regne som offentlig sted, jf utk § 2–2. Det er ikke noe vilkår i § 17 at omgivelsene blir forstyrret.

Skyldkravet i løsgjengerloven § 17 er uaktsomhet med hensyn til den omstendighet at man «hensætter sig i en beruset tilstand». Det er imidlertid ikke behov for noe slikt avvik fra forsettskravet i utk § 20–1. Kommisjonen nøyer seg i den forbindelse med å vise til den alminnelige regelen om selvforskyldt beruselse, jf utk § 3–12 tredje ledd.

§ 20–2. Opptøyer

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl §§ 136 og 137.

Etter kommisjonens oppfatning bør det foretas en betydelig omarbeiding av bestemmelsene om opptøyer eller «oppløp». Strl §§ 136 og 137 er vanskelige å praktisere i sin nåværende form, blant annet på grunn av bevisvansker knyttet til kravet om hensikt om å øve vold mot person eller gods, eller å true med det. Ved den nærmere formuleringen av utk § 20–2 bør dette hensiktskravet søkes unngått, jf avsnitt 7.5.9 foran. Opptøyer vil heller ikke alltid være så organiserte at det lar seg gjøre å utpeke noen «leder eller fører», jf § 136.

Gjerningsinnholdet i bestemmelsene dekkes i det vesentlige av strl § 350, som foreslås videreført i utk § 20–1 om ordensforstyrrelse. Strl § 137 dekkes i tillegg av politiloven 4. august 1995 nr 53 § 30 nr 1, jf §§ 5 og 7. Men selv om opptøyer kan rammes av andre bestemmelser, er det grunn til å ha en strengere særbestemmelse for deltakelse i slike mer alvorlige ordensforstyrrelser. Erfaringsmessig vil det i slike sammenhenger forekomme overtredelser av alvorlig art, særlig voldsepisoder, hærverk og plyndring. Uavhengig av om det lar seg gjøre å utpeke de sentrale aktørene, kan den enkelte deltaker klandres for å ha deltatt, selv om han eller hun ikke har gjort seg skyldig i andre overtredelser.

§ 20–3. Ordenskrenkelse av fremmed stat

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 95 andre ledd.

Bestemmelsen har vært ansett nødvendig for å oppfylle kravene i Wienkonvensjonen 18. april 1961 om diplomatisk samkvem. Ved lov 7. april 1995 nr 15 ble bestemmelsen utvidet, slik at også inntrenging på ambassaders uteområder skulle omfattes av straffebudet, jf Ot prp nr 4 (1994–95) s 21.

§ 20–4. Hets

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 135 a første ledd.

Straffebudet sies vanligvis å rette seg mot «diskriminering», jf blant annet Rt 1989 s 1336. Mer dekkende er uttrykket «hatefulle ytringer», som brukes i Ytringsfrihetskommisjonens utredning (NOU 1999: 27) s 151. Straffelovkommisjonen forbeholder uttrykket «diskriminering» for utk § 20–5, som foreslås å videreføre strl § 349 a. Som overskrift for dette straffebudet foreslås uttrykket «hets».

I henhold til den internasjonale konvensjonen 7. mars 1966 om avskaffelse av alle former for rasediskriminering art 4 er Norge forpliktet til å ha straffebestemmelser som rammer rasistiske ytringer. Bestemmelsen er svært vidtgående formulert, og vil, hvis den tas på ordet, reise en rekke problematiske spørsmål i forhold til andre grunnleggende menneskerettigheter som menings-, ytrings- og organisasjonsfriheten. Det framgår imidlertid av lovforarbeidene til strl § 135 a, jf sorenskriver Ole F. Harbeks utredning om forbud mot rasediskriminering s 10 og Ot prp nr 48 (1969–70) s 5, at man valgte å tolke art 4 innskrenkende, dels fordi det i art 4 første ledd blant annet står at kriminaliseringen må skje under tilbørlig hensyn til verdenserklæringen om menneskerettigheter, dels fordi konvensjonen art 2 nr 1 bokstav d synes å kreve lovgivningstiltak bare når omstendighetene i den enkelte stat nødvendiggjør det. Omfanget av Norges folkerettslige forpliktelser når det gjelder straffebestemmelser mot rasisme, synes imidlertid på denne bakgrunn uklart, og Straffelovkommisjonen antar at andre hensyn dermed gjør seg gjeldende med økt styrke.

Kommisjonen mener den nye bestemmelsen bør dekke hovedinnholdet i strl § 135 a, det vil si offentlig å true, forhåne eller utsette for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller gruppe av personer på grunn av deres rase, hudfarge, eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Ytringsfrihetskommisjonen bemerker i NOU 1999: 27 s 154 at uttrykket «ringeakt» er uheldig, da det kan synes å omfatte også kritikk av personens atferd og holdninger. Det er imidlertid sikker rett at bestemmelsen som sådan, også i forbindelse med uttrykket «ringeakt», må tolkes slik at den bare rammer «kvalifisert krenkende» ytringer, jf blant annet Rt 1997 s 1821. Kommisjonen foreslår derfor ingen endringer i ordlyden på dette punktet.

Kommisjonen har vurdert om bestemmelsen fortsatt bør ramme offentlig trussel, forhånelse mv på grunn av «trosbekjennelse». Dette er forhold som faller utenfor konvensjonen om rasediskriminering. Ytringsfrihetskommisjonen anbefaler på s 154 i utredningen at «trosbekjennelse» går ut, først og fremst fordi «vi ikke må få en paragraf som svekker retten til fri og åpen religions- og kulturkritikk». Straffelovkommisjonen vil imidlertid peke på at det historisk er en nær sammenheng mellom rasisme og hatefulle ytringer rettet mot andre folkegruppers religion. Denne sammenhengen kommer også i stor utstrekning til syne i dag, og illustreres av saksforholdet i Rt 1981 s 1305, hvor det var framsatt ytringer dels om islam, dels om muslimske innvandrere mv, som samlet innebar «et så massivt og ensidig fordømmende angrep» at de ble ansett for å være i strid med strl § 135 a. FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter 16. desember 1966 art 20 nr 2 krever lovforbud mot ethvert fremme av nasjonalhat, rasehat eller religiøst hat som innebærer tilskyndelse til diskriminering eller vold. Etter Straffelovkommisjonens oppfatning bør ytringsfriheten ansees tilstrekkelig vernet gjennom at man har tolket strl § 135 a slik at den bare rammer ytringer som er «kvalifisert krenkende». Det foreslås på denne bakgrunn at alternativet om trosbekjennelse beholdes.

Kommisjonen har også vurdert om det er behov for å opprettholde det særskilte vernet mot krenkelser av homofile, jf bestemmelsens første ledd andre punktum, som ble tilføyd ved lov 8. mai 1981 nr 14. Allment aksepterte grupperinger trenger ikke noen særskilt beskyttelse mot hets, og å opprettholde en slik beskyttelse kan virke mot sin hensikt. Slik kommisjonen oppfatter det, er homofili atskillig mer akseptert i samfunnet nå enn det var da man innførte bestemmelsen. Dette kan tale for å oppheve den. Kommisjonen legger imidlertid til grunn at det strafferettslige vernet fortsatt kan ha betydning, og foreslår derfor ingen endringer.

En studiegruppe nedsatt av Justisdepartementet foreslo i en rapport avlagt 9. mars 2001 («Forbud mot rasistiske organisasjoner, ytringer og demonstrasjoner i Sverige og Tyskland») et nytt andre ledd i strl § 135 a for å ramme bruk av rasistiske symboler og kjennetegn. Etter kommisjonens oppfatning vil ikke forslaget medføre noen utvidelse av straffansvaret i forhold til den nåværende bestemmelsen. Blant annet av den grunn gikk kommisjonen imot endringen i sin høringsuttalelse 18. juli 2001.

Kommisjonens forslag om en alminnelig medvirkningsregel i utk § 3–2 innebærer at strl § 135 a andre ledd går ut. Av bestemmelsens forarbeider, jf Harbeks utredning s 24, framgår det at man med uttrykket «tilskynder» i tillegg til medvirkning mente å la bestemmelsen ramme «tilskyndelse til rasediskriminering» og dessuten «enhver form for støtte, også økonomisk støtte, til raseaktivister», jf konvensjonen art 4 bokstav a. Kommisjonen finner det tvilsomt om utk § 3–2 om medvirkning vil ramme slike handlinger, men foreslår likevel ingen særlig medvirkningsregel. Straffebud rettet mot slike handlinger i sin alminnelighet, slik de er beskrevet i konvensjonens art 4 bokstav a, vil etter kommisjonens oppfatning rekke for langt i forhold til så vel menings- og ytringsfriheten som den alminnelige handlefriheten. Det vises til at Norge også i andre sammenhenger har underkastet de kategoriske forpliktelsene i art 4 en innskrenkende fortolking, jf ovenfor.

§ 20–5. Diskriminering

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 349 a første og andre ledd.

Bestemmelsen bør i utgangspunktet beskytte den samme personkretsen som utk § 20–4 om hets. Dersom utk § 20–4 om hets blir innskrenket ved at «trosbekjennelse» går ut, som anbefalt av Ytringsfrihetskommisjonen, kan det likevel være grunn til å la bestemmelsen om diskriminering beholde sitt nåværende omfang. Hensynet til ytringsfriheten har mindre vekt i forhold til diskriminering.

§ 20–6. Falsk alarm

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 349 første ledd og andre ledd første handlingsalternativ.

Bestemmelsens første ledd krever at gjerningspersonen forsettlig har misbrukt nødsignal mv, mens det er tilstrekkelig at han eller hun har utvist uaktsomhet med hensyn til følgen av dette. Begrunnelsen for dette blandede skyldkravet er hensynet til en effektiv håndheving av straffebudet, jf Ot prp nr 56 (1989–90) s 44–45. Straffelovkommisjonen sluttet seg den gangen til forslaget om senking av skyldkravet med hensyn til følgen. Den nåværende kommisjonen mener generelt at et uaktsomhetsansvar krever en særlig begrunnelse, jf avsnitt 4.3.1 foran, og at effektivitetshensyn bare i begrenset grad bør kunne begrunne et straffansvar for simpel uaktsomhet, jf avsnitt 4.3.2 foran. Hensynet til effektiv håndheving av straffebudet tilsier i dette tilfellet ikke mer enn at handlingen bør være straffbar når gjerningspersonen har utvist grov uaktsomhet med hensyn til følgen.

Med det første handlingsalternativet i strl § 349 andre ledd tok man sikte på å ramme falske bombemeldinger mv, jf Ot prp nr 52 (1970–71) s 40. Samtidig beholdt man det tidligere innholdet i straffebudet, dels ved at «alminnelig forbitrelse» ble innlemmet i første handlingsalternativ, dels ved videreføringen av andre handlingsalternativ om spredning av falske rykter. Etter kommisjonens oppfatning er det liten grunn til å videreføre disse delene av § 349 andre ledd.

§ 20–7. Uforsvarlig omgang med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 352 første ledd.

Bestemmelsen skal ramme den som volder fare for andres liv eller helse ved uforsvarlig omgang med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff. Vedrørende disse uttrykkene vises det til omtalen av utk § 21–2 om ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff, jf avsnitt 9.7.2 nedenfor.

De øvrige alternativene i strl § 352 første ledd foreslås sløyfet. Det er liten grunn til å medta dampkjeler, og særlovgivningen med tilhørende forskrifter regulerer i tilstrekkelig grad omgangen med «Maskiner, … elektriske Ledninger eller lignende Gjenstande».

Etter kommisjonens oppfatning er det tilstrekkelig med en felles strafferamme for overtredelser av § 20–7. Det foreslås derfor ikke noe straffskjerpende alternativ tilsvarende det man i dag finner i strl § 352 første ledd andre punktum.

§ 20–8. Kapring

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 151 a første ledd.

Norge er forpliktet til å ha en straffebestemmelse mot kapring i henhold til konvensjon 16. desember 1970 om bekjempelse av ulovlig bemektigelse av luftfartøyer art 2, jf art 1.

Til tross for den høye strafferammen, jf avsnitt 9.6.3 nedenfor, har kommisjonen valgt å ikke skille ut de grove overtredelsene i en egen bestemmelse. Dette skyldes at det her er tale om handlinger som under enhver omstendighet har en høy grad av straffverdighet, og at det derfor kan være vanskelig å identifisere i lovteksten de momentene som gjør overtredelsen grov.

Strl § 151 a tredje ledd er overflødig ved siden av forslaget om at forsøk ikke lenger skal , men kan straffes mildere enn fullbyrdet overtredelse, jf delutredning V s 85.

§ 20–9. Avtale om kapring

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 159, jf § 151 a.

I stedet for et krav om hensikt, foreslår kommisjonen at bestemmelsen skal kreve forsett med hensyn til avtalens objektive innhold, jf avsnitt 7.5.8 foran. Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 vil føre til en viss utvidelse av det strafferettslige ansvaret.

§ 20–10. Trafikksabotasje

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 150 første ledd bokstav e.

Straffebudet er nødvendig for å oppfylle Norges forpliktelser i konvensjon 23. september 1971 om bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten i sivil luftfart art 1 og 3 til å ha straffebestemmelser som rammer handlinger som kan sette luftfartøys sikkerhet under flygning i fare. Konvensjon 10. mars 1988 om bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten ved skipsfart, med en tilleggsprotokoll om faste plattformer på kontinentalsokkelen, innebærer tilsvarende forpliktelser på disse områdene. Norge har ingen folkerettslig plikt til å ha straffebud mot den som forstyrrer den sikre driften av jernbane, men også denne delen av strl § 150 første ledd bokstav e foreslås videreført.

Dersom det inntreffer en ulykke som følge av en handling som rammes av bestemmelsen, vil strengere straffebud etter omstendighetene kunne komme til anvendelse, jf særlig utk §§ 29–4 og 29–5 om vanlig og grov brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse.

Strl § 150 første ledd bokstav e rammer i dag det å framkalle «slik fare som nevnt i § 148» ved å forstyrre den sikre driften av skip, jernbane, luftfartøy eller innretninger eller anlegg på kontinentalsokkelen. Dette tolkes i teorien, jf Straffelovkommentaren bind II s 241 med henvisninger, slik at handlingen må medføre fare for slik ulykke som nevnt i § 148, det vil si ildebrann, sammenstyrtning, sprengning, oversvømmelse, sjøskade, jernbaneulykke eller luftfartsulykke hvorved tap av menneskeliv eller utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom lett kan forårsakes. I stedet for denne henvisningen til strl § 148 er det tilstrekkelig å kreve at handlingen har framkalt fare for tap av menneskeliv eller utstrakt materiell ødeleggelse.

Strl § 150 fjerde ledd rammer uaktsom overtredelse. Kommisjonen mener det ikke er behov for å kriminalisere uaktsom overtredelse av en bestemmelse som rammer fareforvoldelse. Uaktsomme overtredelser faller også utenfor rammen av konvensjonsforpliktelsene på dette området.

Heller ikke straffskjerpelsen i strl § 150 andre ledd foreslås videreført. Det er etter kommisjonens oppfatning ikke behov for en forhøyet strafferamme for uaktsomme skadefølger, siden slike følger stort sett vil rammes av andre bestemmelser, slik at reglene om konkurrens kan medføre en skjerpelse av straffen. Det vises her til utk § 29–7 om uaktsom brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse, jf avsnitt 9.15.2 nedenfor.

Bestemmelsen i strl § 150 tredje ledd er overflødig ved siden av forslaget om at forsøk ikke lenger skal, men kan straffes mildere enn fullbyrdet overtredelse, jf delutredning V s 85.

§ 20–11. Sabotasje mot infrastrukturen

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 151 b første ledd.

Bestemmelsens ordlyd er uklar, men forarbeidene gir støtte for at alternativet «informasjonssamling», i motsetning til «anlegg», ikke behøver å være tilknyttet «energiforsyning, kringkasting, telekommunikasjon eller samferdsel». Dette bør komme klarere fram, slik at bestemmelsen rammer enhver ødeleggelse mv av informasjonssamling som volder omfattende forstyrrelser i forvaltningen eller samfunnslivet for øvrig, for eksempel ødeleggelse av et elektronisk system for betalingsformidling.

Etter kommisjonens mening er det ikke behov for å videreføre straffansvaret for uaktsomme handlinger, jf strl § 151 b andre ledd. Uaktsomme overtredelser har en helt annen karakter enn det som kjennetegner de typiske sabotasjehandlinger. Kriminaliseringen av uaktsomhet var for øvrig heller ikke foreslått i Straffelovrådets utkast til strl § 151 b, jf NOU 1985: 31, men ble tilføyd av departementet, jf Ot prp nr 35 (1986–87) s 23. Kommisjonen har vurdert om strl § 151 b andre ledd i stedet bør videreføres med skyldkravet grov uaktsomhet, men har kommet til at det må være tilstrekkelig at slike forhold som hovedregel rammes av § 29–2 om grovt skadeverk eller § 23–12 om grovt skadeverk på elektronisk lagret informasjon, jf de betraktningene som har kommet til uttrykk i proposisjonen s 23 om at «§ 151 b i utgangspunktet (må) ses som en bestemmelse om kvalifisert grovt skadeverk». Etter omstendighetene vil også § 29–7 om uaktsom brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse kunne komme til anvendelse i slike tilfeller.

§ 20–12. Avtale om sabotasje mot infrastrukturen

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 159, jf § 151 b.

I stedet for et krav om hensikt, foreslår kommisjonen at bestemmelsen skal kreve forsett med hensyn til avtalens objektive innhold, jf avsnitt 7.5.8 foran. Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 vil føre til en viss utvidelse av det strafferettslige ansvaret.

§ 20–13. Likskjending

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 143.

Kravet om vinnings hensikt, jf strl § 143 andre ledd, foreslås erstattet av et krav om forsett om vinning, jf avsnitt 7.5.4 foran.

Etter kommisjonens forslag til strafferamme vil bot alltid være et selvstendig straffalternativ ved overtredelse av utk § 20–13, jf avsnitt 9.6.3 nedenfor. Den særlige hjemmelen for straffnedsettelse i strl § 143 første ledd andre punktum er derfor overflødig.

9.6.3 Strafferammer

Strafferammen på 21 års fengsel i strl § 151 a foreslås opprettholdt i utk § 20–8 om kapring. Som for de fleste andre overtredelser går kommisjonen derimot inn for at minstestraffen oppheves. I § 151 a er det tale om en minstestraff på fengsel i 2 år. Se avsnitt 5.4.6 foran om kommisjonens generelle skepsis til bruk av minstestraffer.

Kommisjonen går videre inn for å beholde den nåværende strafferammen på fengsel i 10 år for sabotasje mot infrastrukturen, jf strl § 151 b, som foreslås videreført i utk § 20–11. Også strafferammen på fengsel i 6 år etter strl § 150 foreslås beholdt i utk § 20–10 om trafikksabotasje.

Strl § 159 har i dag en strafferamme på fengsel i 10 år. Utk § 20–9 om avtale om kapring og § 20–12 om avtale om sabotasje mot infrastrukturen viderefører deler av bestemmelsen. For bestemmelser som rammer inngåelse av avtale om å begå straffbare handlinger, bør strafferammen ligge lavere enn den man foreslår for tilsvarende fullbyrdet overtredelse. Kommisjonen foreslår at strafferammen senkes til fengsel i 6 år for avtaleinngåelser som rammes av utk §§ 20–9 og 20–12. Dette samsvarer med de foreslåtte strafferammene for andre kriminaliserte forberedelseshandlinger av tilsvarende alvorlig karakter, jf avsnitt 5.5.2.5 foran.

Kommisjonen foreslår en strafferamme på bot eller fengsel i 2 år for overtredelse av utk § 20–2 om opptøyer.

Strafferammene i de øvrige straffebudene i kapitlet om vern av den offentlige ro og orden bør ligge i det lavere sjiktet. Dette gjelder utk § 20–1 om ordensforstyrrelse, § 20–3 om ordenskrenkelse av fremmed stat, § 20–4 om hets, § 20–5 om diskriminering, § 20–6 om falsk alarm, § 20–7 om uforsvarlig omgang med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff og § 20–13 om likskjending.

9.7 Utk kap 21. Generelle bestemmelser til forebygging av andre straffbare handlinger

9.7.1 Innhold og avgrensning

Kommisjonen foreslår her et nytt kapittel, som avviker fra straffelovens nåværende inndeling av straffebudene. Kapitlet skal omfatte straffebud som særlig har til formål å forebygge at andre straffbare handlinger blir begått. Straffebudene her har en mer generell rekkevidde enn de straffebudene kommisjonen foreslår mot forberedelse av enkelthandlinger, for eksempel utk § 27–7 om avtale om drap eller om betydelig skade på legeme og helse. Bestemmelsene om slike forberedelseshandlinger har kommisjonen funnet det hensiktsmessig å plassere i de samme kapitlene som de straffebudene som rammer de respektive fullbyrdede handlingene. Av straffebudene som foreslås inntatt i dette kapitlet, er det enkelte som skal forebygge overtredelse av en rekke utvalgte straffebud i ulike kapitler, for eksempel utk § 21–6 om brudd på avvergingsplikt, mens andre i prinsippet kan forebygge enhver straffbar handling, for eksempel utk § 21–5 om oppvigling.

Som omtalt i avsnitt 11.2.2.7 nedenfor går kommisjonen inn for å overføre bestemmelsene i våpenloven 9. juni 1961 nr 1 § 27 b andre og tredje ledd, jf § 33, til straffeloven. Forbudet mot å bære skytevåpen mv på offentlig sted foreslås slått sammen med strl § 352 a i utk § 21–1 om bæring av våpen på offentlig sted.

Bestemmelsene i våpenloven § 33 første ledd andre punktum og andre ledd mot ulovlig innføring, erverv, besittelse eller avhendelse av skytevåpen eller ammunisjon ligger innholdsmessig nært opp til utk § 21–1 om bæring av våpen på offentlig sted. Formålet med disse bestemmelsene er blant annet å motvirke utbredelsen av ulovlige våpen og ammunisjon, og med det begrense muligheten for at slike gjenstander brukes til å begå kriminelle handlinger. Bestemmelsene foreslås derfor inntatt i dette kapitlet, jf nedenfor om utk §§ 21–2 til 21–4.

Kommisjonen går videre inn for at det vedtas tilsvarende regler for ulovlig befatning med sprengstoff, jf lov 14. juni 1974 nr 39 om eksplosive varer § 41, som bare har en strafferamme på bot eller fengsel i 3 måneder. Begrunnelsen for å regne ulovlig befatning med skytevåpen som et særlig alvorlig forhold som bør være regulert i straffeloven, gjelder med samme styrke for sprengstoff. Også disse reglene foreslås derfor tatt inn i utk §§ 21–2 til 21–4 om vanlig, grov og grovt uaktsom ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff.

Videre foreslås det en bestemmelse som viderefører strl § 140 første ledd, jf utk § 21–5 om oppvigling, og en bestemmelse som viderefører strl § 139 første og andre ledd, jf utk § 21–6 om brudd på avvergingsplikt. For overordnede gjelder en mer omfattende plikt til å hindre at underordnede begår straffbare handlinger i sin tjeneste, jf strl §§ 139 tredje ledd og 347. Disse bestemmelsene foreslås ikke videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor. Derimot foreslås det å ta inn i kapitlet en bestemmelse som viderefører strl § 431 om redaktøransvaret, jf utk § 21–7. Bestemmelsen hører naturlig hjemme i kapitlet her, siden den retter seg mot offentliggjøringer «som ville ha pådradd redaktøren straffansvar etter noen annen lovbestemmelse om han hadde kjent innholdet».

Det foreslås også at en bestemmelse som viderefører strl § 382 om utilbørlig bruk av grove voldsskildringer tas inn i kapitlet, jf utk § 21–8. Ved plasseringen har kommisjonen lagt avgjørende vekt på at ett av formålene med bestemmelsen synes å være avverging av framtidige straffbare handlinger. I Ot prp nr 54 (1981–82) s 10–11 uttales det at det er

«rimelig å anta at grove voldsskildringer i videogram mv kan ha skadelige virkninger på barn og ungdom. Allerede muligheten av slike skadevirkninger er etter departementets syn et tungtveiende argument for å innføre en straffebestemmelse.»

Endelig foreslås heleribestemmelsen i strl § 317 inntatt i dette kapitlet, og videreført i fire bestemmelser, utk § 21–9 om heleri og hvitvasking, § 21–10 om grovt heleri og hvitvasking, § 21–11 om lite heleri og hvitvasking og § 21–12 om uaktsomt heleri og hvitvasking. Heleribestemmelsen retter seg mot det å motta eller skaffe seg eller andre del i utbyttet av en straffbar handling eller å yte bistand til å sikre slikt utbytte for en annen. Fullbyrdet overtredelse av bestemmelsen forutsetter dermed som regel at det allerede er begått en vinningsovertredelse. Hovedformålet med bestemmelsen om heleri og hvitvasking er å forebygge slike vinningsovertredelser, ved å gjøre det vanskeligere for gjerningspersonen å få glede av utbyttet. Internasjonalt er straffebud mot hvitvasking også begrunnet i at dette er tale om aktiviteter som kan bidra til å destabilisere samfunnsøkonomien og politiske institusjoner. Slik sett står straffebudet også «på egne ben» uavhengig av hensynet til å forebygge annen vinningskriminalitet. Disse aspektene ved hvitvasking er heldigvis mindre framtredende i Norge. Kommisjonen mener derfor at bestemmelsen hører hjemme i dette kapitlet. Den internasjonale arbeidsgruppen FATF (Financial Action Task Force on money laundering) har i en rapport 17. juli 1998 pekt på at unntaksbestemmelsen i strl § 317 siste ledd passer mindre bra ved hvitvasking av penger, og at det derfor kan være en fordel for Norge å ha et eget straffebud mot hvitvasking, atskilt fra heleri. Kommisjonen nøyer seg imidlertid med å klargjøre i paragrafoverskriftene at bestemmelsene rammer både heleri og hvitvasking.

9.7.2 De enkelte bestemmelsene

§ 21–1. Bæring av våpen på offentlig sted

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som skal ramme det å bære visse typer våpen på offentlig sted, jf utk § 2–2 første ledd. Det gjelder for det første kniv eller liknende skarpt redskap egnet til bruk ved legemskrenkelser, jf strl § 352 a. Dessuten foreslås forbudet mot å ha med skytevåpen på offentlig sted, jf våpenloven 9. juni 1961 nr 1 § 27 b andre ledd og § 33 første ledd andre punktum, overført hit, jf avsnitt 11.2.2.7 nedenfor.

Ved lov 1. juni 2001 nr 27 ble forbudet i våpenloven § 27 b andre ledd utvidet til også å gjelde våpenetterlikninger mv, jf § 27 b tredje ledd og Ot prp nr 21 (2000–2001) s 9–10. Disse tilfellene ble imidlertid knyttet til straffetrusselen i våpenloven § 33 første ledd første punktum, jf s 11 i proposisjonen. Selv om straffverdigheten av slike overtredelser er betraktet som lavere, tilsier hensynet til sammenheng i regelverket at også § 27 b tredje ledd innarbeides i bestemmelsen her.

Etter lovendringen er det ikke lenger et krav i våpenloven § 27 b andre ledd at skytevåpenet «bæres». I motsetning til forbudet i strl § 352 a er det tilstrekkelig at våpenet «has med», jf s 9 i proposisjonen. Kommisjonen antar at denne forskjellen i gjerningsbeskrivelsene bør opprettholdes, selv om bestemmelsene her foreslås samordnet. I paragrafoverskriften har imidlertid kommisjonen valgt å framheve det som fortsatt må sies å utgjøre den mest sentrale delen av bestemmelsen.

Eventuell tolkingstvil om hva som er å regne som skytevåpen i den nye bestemmelsen, bør løses med utgangspunkt i legaldefinisjonen i våpenloven § 1, som er avgjørende for tolkingen av den nåværende bestemmelsen i § 27 b andre ledd.

Både forsettlige og grovt uaktsomme overtredelser rammes av de nåværende bestemmelsene i strl § 352 a og våpenloven § 27 b, jf § 33 første ledd første punktum. I Ot prp nr 79 (1992–93) s 29 er skyldkravet i strl § 352 a begrunnet med at forbudet skal være lett å praktisere. Begrunnelsen for skyldkravet i våpenloven er ønsket om å synliggjøre alvoret forbundet med lovovertredelser knyttet til skytevåpen, jf Ot prp nr 74 (1996–97) s 27. Formålet med å strafflegge det å bære kniv eller ha med skytevåpen på offentlig sted, er imidlertid å forebygge at slike redskaper er tilgjengelige i sammenhenger hvor det erfaringsmessig er fare for at redskapene blir benyttet som våpen. Uforsettlige overtredelser vil stort sett bestå i at gjerningspersonen har med kniv eller skytevåpen på offentlig sted, uten å være klar over dette. Selv om gjerningspersonen burde vært klar over dette, vil det i slike tilfeller sjelden være grunn til å frykte at redskapet blir benyttet som våpen. Forbudet bør derfor bare gjelde for forsettlige overtredelser.

De nåværende bestemmelsenes unntak for tilfeller hvor det er aktverdig grunn til å bære eller ha med våpenet på offentlig sted, foreslås opprettholdt.

§ 21–2. Ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til forsettlig overtredelse av våpenloven § 33 første ledd andre punktum, når det gjelder ulovlig innføring, avhendelse, erverv eller besittelse av skytevåpen og ammunisjon. Eventuell tolkingstvil vedrørende uttrykkene «skytevåpen» og «ammunisjon» bør løses med utgangspunkt i våpenloven §§ 1, 3, 5 og 6. Våpenloven vil også fortsatt regulere hva som er å regne som ulovlig innføring mv.

Kommisjonen foreslår at bestemmelsen også gis anvendelse på sprengstoff, da det, sett hen til ulykkesrisikoen, farlighetsgraden og egnetheten til bruk ved andre overtredelser, er grunn til å behandle dette på samme måte som skytevåpen. Eventuell tolkingstvil vedrørende uttrykket «sprengstoff» bør løses med utgangspunkt i lov 14. juni 1974 nr 39 om eksplosive varer § 2 andre ledd bokstav a. Bestemmelsen foreslås å omfatte overlatelse av sprengstoff i strid med lov om eksplosive varer § 10 første og andre ledd, tilvirkning i strid med § 16 første ledd, erverv i strid med § 25 første og andre ledd og innførsel i strid med § 32 første ledd første punktum. Slike overtredelser rammes i dag av lov om eksplosive varer § 41, som har en strafferamme på bot eller fengsel inntil 3 måneder.

Ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff vil fortsatt rammes av straffetruslene i særlovgivningen, jf henholdsvis våpenloven § 33 første ledd første punktum og lov om eksplosive varer § 41. Forholdet mellom utk § 21–2 og disse bestemmelsene bør være at utk § 21–2 etter sin ordlyd bare kommer til anvendelse når overtredelsen etter en helhetsvurdering ikke regnes som liten. Når det gjelder våpenloven § 33 første ledd første punktum, antas en slik sondring å gi i hovedsak de samme resultater som den nåværende sondringen mellom formalovertredelsene – i Ot prp nr 74 (1996–97) s 28 eksemplifisert ved ulovlig erverv av skytevåpen ved arv – og de grove overtredelsene som har begrunnet de strengere strafferammene i § 33 første ledd andre punktum og andre ledd.

Kommisjonen er for øvrig kjent med at det for tiden pågår et lovarbeid hvor det tas sikte på å samle lov om brannfarlige varer 21. mai 1971 nr 27, lov om eksplosive varer 14. juni 1974 nr 39 og lov om brannvern 5. juni 1987 nr 26 i en felles lov om brann- og eksplosjonsvern, jf NOU 1999: 4.

§ 21–3. Grov ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som er nevnt i våpenloven § 33 andre ledd andre punktum, det vil si hva slags og hvor mange våpen overtredelsen gjelder, og om handlingen av andre grunner er av særlig farlig eller samfunnsskadelig art. Lov om eksplosive varer har ingen tilsvarende bestemmelse.

§ 21–4. Grovt uaktsom ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som rammer grovt uaktsom overtredelse av utk §§ 21–2 og 21–3 om vanlig og grov ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff. Dette samsvarer med skyldkravet i våpenloven § 33.

§ 21–5. Oppvigling

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 140 første ledd, som rammer offentlig oppfordring til iverksettelse av straffbar handling mv. Bestemmelsen har vært omdiskutert, særlig når det gjelder forholdet til ytringsfriheten. I Dok nr 8: 19 (1988–89) ble det framsatt forslag om å oppheve strl § 140, men forslaget ble den gangen henvist til samlet vurdering i det pågående arbeidet med revisjon av straffeloven, jf Innst O nr 38 (1988–89).

Straffelovkommisjonen mener at det fortsatt er grunn til å ha en straffebestemmelse som § 140, og peker på at tilsvarende straffebud er vanlige i andre land. Bestemmelsen er imidlertid bare nødvendig for å ramme ytringer som innebærer en særlig nærliggende fare for at andre kan komme til å begå straffbare handlinger. § 140 første ledd er i dag formulert med fem handlingsalternativer, som alle er knyttet til et vilkår om at ytringen er framsatt offentlig. Handlingsalternativene er (1) oppfordring eller (2) tilskyndelse til iverksettelse av en straffbar handling, (3) forherligelse av en straffbar handling, (4) tilbud om å utføre en straffbar handling og (5) tilbud om å bistå ved utførelsen. Disse handlingsalternativene glir delvis over i hverandre. Etter kommisjonens oppfatning er det her bare grunn til å ramme oppfordring til straffbare handlinger. Dette vil dekke det alt vesentlige av handlingsalternativet om tilskyndelse. Forherligelse av straffbare handlinger er det etter kommisjonens oppfatning bare grunn til å ramme i den grad forherligelsen innebærer at andre oppfordres til å begå slike handlinger. Det samme gjelder de gjenværende handlingsalternativene. Kommisjonen peker for øvrig på at ytringer som i dag omfattes av ordlyden i § 140, etter omstendighetene kan være straffbare som medvirkning, forsøk på medvirkning eller straffbar forberedelse til den overtredelsen ytringen gjelder.

Bestemmelsen må, som den nåværende § 140, tolkes i samsvar med Grunnloven § 100, som blant annet fastsetter at «Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand, ere enhver tilladte». Her bør det særlig legges vekt på at det «i en debatt om politikk og samfunnsspørsmål må innrømmes en stor grad av frihet for skarpe og tilspissede meningsytringer», jf Rt 1985 s 1421. Kommisjonen har vurdert om bestemmelsen bør avgrenses ved at oppfordring til handlinger med en strafferamme under et visst nivå ikke rammes. Imidlertid er farepotensialet ved en offentlig oppfordring til å begå straffbare handlinger ikke bare avhengig av hvordan slike handlinger vurderes isolert. Kommisjonen foreslår for eksempel bøtestraff som eneste straffereaksjon ved lite skadeverk, jf utk § 29–3 og avsnitt 9.15.3, men en offentlig oppfordring til å begå lite skadeverk kan skape alvorlige, ordensmessige problemer dersom mange følger oppfordringen. I praksis har strl § 140 vært anvendt med stor grad av forsiktighet, og kommisjonen legger til grunn at denne praksisen opprettholdes. Dette er et resultat som også kan forankres i bestemmelsen om innskrenkende tolking i utk § 3–7.

Ytringsfrihetskommisjonen anbefaler at strl § 140 vurderes i lys av grunnlovsforslaget i NOU 1999: 27, jf s 252. Etter forslaget skal det vurderes om de begrensningene bestemmelsen gjør i ytringsfriheten, griper inn i ytringsfrihetens begrunnelser, som er angitt som sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Straffelovkommisjonen mener at det foreslåtte straffebudet mot oppvigling ikke på avgjørende måte strider mot disse begrunnelsene. I denne sammenhengen peker kommisjonen på at handlingsalternativet offentlig «forherligelse» av straffbare handlinger ikke foreslås videreført. Dette handlingsalternativet kom med i strl § 140 under stortingsbehandlingen i 1902 og har siden da vært den mest omstridte delen av bestemmelsen. Forslaget om opphevelse innebærer at det vil stå enhver fritt å forfekte en mening om at visse typer straffbare handlinger er av det gode, eller ikke bør være strafflagt, og å forfekte sin mening offentlig. Grensen for det straffbare er først overtrådt når det offentlig oppfordres til å utføre straffbare handlinger.

I strl § 140 andre ledd gis straffebudet tilsvarende anvendelse på handlinger som det er straffbart å forlede eller tilskynde noen til å foreta. Denne delen av bestemmelsen foreslås ikke videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

§ 21–6. Brudd på avvergingsplikt

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 139 første og andre ledd, som rammer unnlatelse av å forsøke å avverge en rekke nærmere oppregnede straffbare handlinger eller følgene av slike handlinger. Kommisjonen har vurdert å knytte avvergingsplikten til handlinger med en strafferamme over et visst nivå. Dagens utforming gir imidlertid uttrykk for en konkret vurdering av hvilke handlinger utenforstående bør ha plikt til å avverge. En avgrensning knyttet til strafferamme ville nødvendigvis måtte bli mer vilkårlig, samtidig som den ville endret bestemmelsens innhold vesentlig.

En forutsetning for avvergingsplikt er i dag at gjerningspersonen har «pålitelig kunnskap» om at handlingen er eller vil bli begått. Etter kommisjonens syn bør avvergingsplikten utvides til å inntre når det vanlige forsettskravet er oppfylt, jf utk § 3–9, det vil si når gjerningspersonen vet eller holder det for overveiende sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått, jf avsnitt 7.5.3 foran.

I tillegg til de straffbare handlingene som det er knyttet avvergingsplikt til i dag, bør bestemmelsen også fastsette en slik plikt for overtredelse av utk § 20–11 om sabotasje mot infrastrukturen, § 20–12 om avtale om sabotasje mot infrastrukturen, § 25–15 om ulovlig befatning med plutonium eller uran, § 25–16 om ulovlig befatning med bakteriologiske våpen mv, § 25–17 om ulovlig befatning med kjemiske våpen, § 26–5 om avtale om grov frihetsberøvelse og § 27–7 om avtale om drap eller om betydelig skade på legeme og helse. Strl § 243, som det vises til i § 139, foreslås ikke videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor. I stedet foreslår kommisjonen å knytte avvergingsplikten til utk § 27–14 om hensettelse i hjelpeløs tilstand mv, jf strl § 242.

Kommisjonen foreslår ikke å videreføre strl §§ 100, 104 a andre ledd, 150, 152, 154, 217 og 234, som er med i oppregningen av straffbare handlinger i strl § 139 første ledd. Dette medfører en viss innskrenkning av avvergingsplikten. Flere av bestemmelsene (§§ 83, 84, 86, 87 nr 2, 90, 91, 92, 93 og 94) omfattes dessuten av strl kap 8, jf utk kap 17 om vern av statens selvstendighet og sikkerhet, som i avsnitt 9.3 foran er foreslått utredet av et særskilt utvalg.

For øvrig foreslås innholdet i nåværende strl § 139 første ledd videreført. Samlet innebærer dette at bestemmelsen skal ramme manglende avverging av følgende overtredelser som omfattes av utkastet til ny straffelov:

  • utk § 18–1 om høyforræderi

  • utk § 18–2 om grovt høyforræderi

  • utk § 18–3 om angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet

  • utk § 18–4 om grovt angrep mot de høyeste statsorganenes virksomhet

  • utk § 18–5 om inngrep overfor andre viktige samfunnsinstitusjoner

  • utk § 18–7 om ulovlig militær virksomhet

  • utk § 20–8 om kapring

  • utk § 20–10 om trafikksabotasje

  • utk § 20–11 om sabotasje mot infrastrukturen

  • utk § 20–12 om avtale om sabotasje mot infrastrukturen

  • utk § 24–3 om grov uriktig anklage mv

  • utk § 25–13 om forgiftning mv av gjenstander til alminnelig bruk

  • utk § 25–15 om ulovlig befatning med plutonium og uran

  • utk § 25–16 om ulovlig befatning med bakteriologiske våpen mv

  • utk § 25–17 om ulovlig befatning med kjemiske våpen

  • utk § 26–4 om grov frihetsberøvelse

  • utk § 26–5 om avtale om grov frihetsberøvelse

  • utk § 26–6 om slaveri

  • utk § 27–4 andre ledd om grov legemsskade

  • utk § 27–5 om drap

  • utk § 27–6 om grovt drap

  • utk § 27–7 om avtale om drap eller om betydelig skade på legeme og helse

  • utk § 27–14 om hensettelse i hjelpeløs tilstand mv

  • utk § 28–1 om voldtekt

  • utk § 28–2 om grov voldtekt

  • utk § 28–5 om seksuell omgang med barn under 14 år

  • utk § 28–6 om grov seksuell omgang med barn under 14 år

  • utk § 28–9 om incest

  • utk § 28–11 om seksuell omgang med andre nærstående

  • utk § 29–4 om brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse

  • utk § 29–5 om grov brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse

  • utk § 29–6 om avtale om brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse

  • utk § 29–8 om å hindre avverging av brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse

  • utk § 30–7 om ran

  • utk § 30–8 om grovt ran

  • utk § 30–9 om avtale om ran

Kommisjonen vil i denne omgangen i liten grad berøre bestemmelser i militær straffelov 22. mai 1902 nr 13 eller lov 18. august 1914 nr 3 om forsvarshemmeligheter, og foreslår ingen endringer av avvergingsplikten i forhold til overtredelser av disse lovene. Det pekes imidlertid på at henvisningene i strl § 139 første ledd til overtredelser av den militære straffeloven synes lite gjennomarbeidet.

Straffrihetsregelen i § 139 andre ledd foreslås videreført.

Medvirkning til brudd på avvergingsplikten kan vanskelig tenkes uten at medvirkeren er ansvarlig som hovedperson. I prinsippet gjelder likevel den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 også her.

§ 21–7. Redaktøransvaret

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 431 første og tredje ledd. Bestemmelsen bør antakelig revideres med henblikk på massemedia som har utviklet seg i de senere år, jf NOU 1999: 26 Konvergens – Sammensmelting av tele-, data- og mediesektorene s 150–151, hvor det foreslås å gi redaktøransvaret en medienøytral utforming.

Også Ytringsfrihetskommisjonen har synspunkter som kan berøre regelen. På s 182–189 og s 252 i utredningen foreslås det en mer omfattende revisjon av blant annet reglene om ansvarsplassering når det gjelder ulovlige ytringer.

Strl § 436 inneholder en legaldefinisjon av uttrykket «redaktør» i strl kap 43 om forseelser i trykt skrift. Kommisjonen går inn for å oppheve de fleste av bestemmelsene i kapitlet, jf avsnitt 10.2 nedenfor, og anser det som mest naturlig at definisjonen inntas i utk § 21–7, eller at denne bestemmelsen direkte beskriver gjerningspersonen slik dette er gjort i strl § 436.

Etter kommisjonens oppfatning er det for øvrig tilstrekkelig med en felles strafferamme for denne type overtredelse, og kommisjonen går ikke inn for å videreføre noen straffskjerpelse tilsvarende strl § 431 andre ledd første punktum. For så vidt gjelder fjerningen av alternativet om gjentakelsesstraff, har dette også sammenheng med at kommisjonen generelt ikke går inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran. Den særlige begrensningen i andre ledd andre punktum er det etter kommisjonens oppfatning heller ikke behov for å videreføre. Det foreslås allerede i utgangspunktet en lav strafferamme i bestemmelsen her, jf avsnitt 9.7.3 nedenfor, og det momentet som er nevnt, vil det uansett kunne tas hensyn til ved straffutmålingen.

Det bør for ordens skyld tas inn en reservasjon i bestemmelsen hvor det framgår at den alminnelige medvirkingsbestemmelsen i utk § 3–2 ikke kommer til anvendelse.

§ 21–8. Utilbørlig bruk av grove voldsskildringer

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 382.

Etter tredje ledd andre punktum straffes uaktsomhet likt med forsett. Ifølge Straffelovkommentaren bind III s 203 er dette «begrunnet i et effektivitetshensyn samt for å understreke at distributørene har en viss aktsomhetsplikt overfor innholdet i det de frembyr». Kommisjonen mener at det her bør være tilstrekkelig å kreve grov uaktsomhet ut fra de samme hensynene som gjør seg gjeldende i forhold til utk § 28–17 om pornografi, jf også avsnitt 4.3 foran.

Første ledd gjør bruk av ordet «underholdningsøyemed» for å beskrive det objektive gjerningsinnholdet i bestemmelsen. Antakelig er denne formuleringen ikke ment å innebære noe krav om hensikt, og et slikt krav er heller ikke nødvendig. På dette punktet bør bestemmelsen gis en noe annen utforming, jf avsnitt 7.5.9 foran.

I et høringsnotat fra Justisdepartementet januar 2001 foreslås det en endring i strl § 382, som til en viss grad gjør det lovlig å vise filmer som etter sitt innhold rammes av bestemmelsen. Forutsetningen er at framvisningen foregår offentlig på annen måte enn i fjernsynssending, at visningen ikke overværes av personer under 18 år, og at den ikke skjer i næring.

§ 21–9. Heleri og hvitvasking

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 317 første, andre og sjette ledd. Sjette ledd foreslås omformulert til et unntak fra regelen om når det foreligger et heleri.

Medvirkning er i dag ikke særskilt nevnt i bestemmelsen, da det har vært antatt at dette faller inn under alternativet om å yte bistand til å sikre utbytte for en annen, jf Ot prp nr 53 (1992–93) s 27. Det kan likevel tenkes at enkelte former for befatning med utbyttet av en straffbar handling kan sies å være medvirkning til at en annen mottar eller skaffer seg del i det, selv om det ikke dreier seg om bistand til å sikre utbyttet, jf proposisjonen s 26. Politimesteren i Asker og Bærum uttalte følgende om dette i høringsrunden til delutredning V:

«De fleste tenkelige og praktiske former for medvirkning er oppramset i lovteksten som type tilfeller av å yte bistand til å sikre slikt utbytte. Det er vår oppfatning at det synes overflødig å kriminalisere et medvirkningsansvar ved heleri slik bestemmelsen i dag er utformet. På den annen side kan et unntak ikke nedfelles i lovteksten uten at denne blir nærmest selvmotsigende. Den beste løsning, dersom lovteksten i § 317 forblir uforandret, synes å være at bestemmelsen om medvirkning får anvendelse på vanlig måte, med et ‘dobbelsporet’ medvirkningsansvar tilfølge.»

Heller ikke kommisjonen går inn for at utk § 21–9 gjør unntak fra den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2. Kommisjonen legger til grunn at anvendelsesområdet for den framtidige heleribestemmelsen i all hovedsak vil være det samme som i dag.

Kommisjonens leder, Høgetveit, ønsker i forbindelse med dette å tilføye:

Etter gjeldende rett ansees det ikke straffbart for en lovbryter å foreta handlinger for å sikre utbyttet for seg selv. I forbindelse med en ny straffelov bør det vurderes om det bør gjøres straffbart å hvitvaske utbytte av egne straffbare handlinger, i hvert fall i de tilfellene hvor det ikke er mulig å straffe vedkommende for primærovertredelsen. Det pekes her på to grunner til dette:

Strl § 317 rammer i dag også hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger som er begått i utlandet. Forutsetningen er at det stammer fra et straffbart forhold som etter sin art er straffbart også i Norge. Det er for eksempel straffbart å hvitvaske utbytte fra en skatteunndragelse i utlandet, jf Rt 1997 s 1637. Derimot er en skatteunndragelse begått i et annet land ikke straffbar i Norge. En nordmann som har gjort seg skyldig i skatteunndragelse i utlandet, kan da reise hjem til Norge uten å risikere straff verken for selve skatteunndragelsen eller for å skjule eller investere utbyttet her i landet. Dette er lite rimelig. Dersom imidlertid utbyttet for eksempel brukes til å kjøpe gjenstander eller til investeringer i Norge, vil en selger eller investeringsrådgiver kunne straffes for hvitvasking. Det kan kanskje hevdes at primærlovbryteren her vil kunne straffes for medvirkning til hvitvasking etter utk § 3–2. Men en slik løsning er neppe opplagt så lenge man opprettholder hovedsynspunktet om at det ikke er straffbart å hvitvaske utbytte av egne straffbare handlinger. Og uansett vil et medvirkningsansvar ikke fange opp tilfeller hvor hvitvaskingen ikke involverer andre enn primærlovbryteren selv.

I FATF, jf avsnitt 9.7.1 foran, hvor 29 stater (blant annet G7-landene og alle EU-landene) deltar, er det nå bare 5 stater som ikke har kriminalisert hvitvasking av utbytte fra egne straffbare handlinger, såkalt «self-laundering». I juni 2002 skal det etter planen vedtas en revisjon av FATFs 40 anbefalinger. Det er grunn til å regne med at dette ender opp med en anbefaling om å kriminalisere «self-laundering».

§ 21–10. Grovt heleri og hvitvasking

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grovt heleri og hvitvasking. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som er nevnt i strl § 317 tredje og fjerde ledd.

§ 21–11. Lite heleri og hvitvasking

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om lite heleri og hvitvasking. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om liten overtredelse i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot liten overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, bør gjenstandens verdi være et sentralt moment, jf i dag strl § 391 a fjerde jf første ledd, jf § 317 første ledd.

Det foreslås ikke videreført noe straffskjerpende alternativ tilsvarende strl § 391 a tredje ledd. Dette har sammenheng med at kommisjonen generelt ikke går inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran.

§ 21–12. Uaktsomt heleri og hvitvasking

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om uaktsom overtredelse av utk §§ 21–9 og 21–10 om vanlig og grovt heleri og hvitvasking. Bestemmelsen svarer til strl § 317 femte ledd.

9.7.3 Strafferammer

Utk § 21–1 om bæring av våpen på offentlig sted rammer forhold som i dag har ulike strafferammer. Kommisjonen foreslår en strafferamme i det lavere sjiktet for overtredelser av dette straffebudet. Dette innebærer på den ene siden en straffskjerping i forhold til strl § 352 a når det gjelder å bære kniv på offentlig sted, og i forhold til våpenloven § 33 første ledd første punktum, jf § 27 b tredje ledd, om våpenetterlikninger mv, hvor strafferammene i dag er bot eller fengsel i 3 måneder. På den annen side innebærer forslaget en straffnedsettelse i forhold til våpenloven § 33 første ledd andre punktum, hvor strafferammen er bot eller fengsel i 2 år. Strafferammen i våpenloven § 33 andre ledd, som er bot eller fengsel i 4 år ved blant annet grov overtredelse av forbudet mot å bære skytevåpen på offentlig sted, synes unødvendig høy i denne sammenhengen.

Også for utk § 21–2 om ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff foreslår kommisjonen at det fastsettes en strafferamme i det lavere sjiktet. Dette innebærer en straffskjerping i forhold til lov om eksplosive varer § 41 og en straffnedsettelse i forhold til våpenloven § 33 første ledd andre punktum.

Når det gjelder forsettlig overtredelse av utk § 21–3 om grov ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff, foreslår kommisjonen en strafferamme på bot eller fengsel i 3 år, mot 4 år i henhold til den nåværende bestemmelsen i våpenloven § 33 andre ledd. Kommisjonen mener at det blant annet ut fra rettspraksis ikke er behov for noen strengere strafferamme enn dette, og en strafferamme på fengsel i 3 år er i samsvar med kommisjonens generelle synspunkter på gradering av strafferammer, jf avsnitt 5.4.2 foran.

Utk § 21–4 om grovt uaktsom ulovlig befatning med skytevåpen, ammunisjon eller sprengstoff bør ha en vesentlig lavere strafferamme, selv om bestemmelsen også retter seg mot grove overtredelser. Etter kommisjonens oppfatning bør den samsvare med strafferammen for utk § 21–2 om vanlig forsettlig overtredelse, jf avsnitt 5.5.2.4 foran om kommisjonens generelle synspunkter på fastsettelsen av strafferammer.

Strl § 140 fastsetter i dag en øvre strafferamme på bot eller fengsel i 8 år for oppvigling. Innenfor denne rammen avgrenses strafferammen til to tredjedeler av strafferammen for grunndeliktet. Fengsel i 8 år er imidlertid vesentlig for strengt, og kommisjonen anser en strafferamme på bot eller fengsel i 3 år som tilstrekkelig for overtredelse av utk § 21–5 om oppvigling. Med en slik reduksjon av den øvre strafferammen er det ikke nødvendig å beholde dagens avgrensning av strafferammen til to tredjedeler av strafferammen for grunndeliktet. Straffverdigheten av grunndeliktet er heller ikke avgjørende for straffverdigheten av det å oppfordre til en slik overtredelse, jf omtalen foran av utk § 21–5 om oppvigling. Et særspørsmål vedrørende oppfordring til folkemord er omtalt i avsnitt 9.2.1 foran.

Etter kommisjonens oppfatning bør strafferammene for vanlig og grovt heleri og hvitvasking, jf §§ 21–9 og 21–10, ligge på samme nivå som strafferammene for vanlig og grovt tyveri og underslag, jf avsnitt 9.16.3 nedenfor. Dette innebærer at strafferammen på fengsel i 6 år for grovt heleri og hvitvasking foreslås opprettholdt, mens strafferammen for vanlig heleri og hvitvasking foreslås senket til bot eller fengsel i 2 år.

Strafferammen for heleri og hvitvasking av utbytte heves etter gjeldende rett til 21 års fengsel hvis utbyttet stammer fra en narkotikaovertredelse og det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, jf strl § 317 fjerde ledd. Kommisjonen er i tvil om det er grunn til å beholde en slik særregel om forhøyet strafferamme. Noen tilsvarende regel finnes ikke i de øvrige nordiske landene, jf BrB kap 9 § 6, dansk strl § 290 og finsk strl kap 32. Det kan synes umotivert at strafferammen for heleri og hvitvasking av utbytte av narkotikaovertredelser er vesentlig høyere enn for heleri og hvitvasking av utbytte av andre alvorlige overtredelser, for eksempel illegal våpenhandel. Et alternativ til ikke å videreføre særregelen om forhøyet strafferamme i disse narkotikatilfellene, kunne være å utvide den til også å omfatte heleri og hvitvasking av utbytte av andre alvorlige overtredelser. Kommisjonen har ikke tatt endelig stilling til spørsmålet, og foreslår i denne omgang at bestemmelsen som i dag begrenses til utbytte av narkotikaovertredelser. Den foreslås imidlertid endret slik at den bare gjelder for heleri og hvitvasking av utbytte av en grov narkotikaovertredelse, jf utk § 25–2. Strafferammen bør ligge på samme nivå som strafferammen for utk § 25–2, jf avsnitt 9.11.3 nedenfor, det vil si 10 års fengsel.

Utk § 21–12 om uaktsomt heleri og hvitvasking bør ha en vesentlig lavere strafferamme enn utk § 21–10, selv om bestemmelsen også retter seg mot grove overtredelser. Etter kommisjonens oppfatning bør den samsvare med strafferammen for utk § 21–9 om vanlig forsettlig overtredelse, jf avsnitt 5.5.2.4 foran om kommisjonens generelle synspunkter på fastsettelsen av strafferammer. For utk § 21–11 om lite heleri og hvitvasking bør det derimot være tilstrekkelig med en strafferamme i det lavere sjiktet.

For de øvrige overtredelsene i kapitlet – § 21–6 om brudd på avvergingsplikt, § 21–7 om redaktøransvaret og § 21–8 om utilbørlig bruk av grove voldsskildringer – er det bare aktuelt med strafferammer i det lavere sjiktet.

9.8 Utk kap 22. Vern av tillit

9.8.1 Innhold og avgrensning

I dette kapitlet foreslås samlet bestemmelser som verner mot ulike former for tillitsbrudd, både i offentlige og i private forhold, eller som er ment å bidra til å sikre tilliten til opplysninger på områder hvor dette er særlig viktig. Flere av straffebudene i dette kapitlet har likheter med bestemmelsene i utk kap 32 om bedrageri, skattesvik og annen økonomisk uredelighet. Her har kommisjonen imidlertid forsøkt å samle bestemmelser hvor tillitsmomentet står særlig sentralt.

Kapitlet omfatter for det første de fleste av de bestemmelsene som videreføres fra strl kap 11 og 33 om forbrytelser og forseelser i den offentlige tjeneste, eller nye bestemmelser som foreslås å erstatte straffebudene i disse kapitlene. Et unntak er strl § 121 om brudd på taushetsplikt, som er plassert som § 23–1 i et nytt kapittel om vern av informasjon og informasjonsutveksling, jf avsnitt 9.9 nedenfor. Dessuten foreslås trusselalternativet i strl § 128 videreført i utk § 19–1 om vold og trusler mot en offentlig tjenestemann, og strl § 129 videreført i utk § 19–8 om uhjemlet myndighetsutøving mv, jf avsnitt 9.5.2 foran.

Kommisjonen foreslår tre straffebud om misbruk av offentlig myndighet, se §§ 22–1 til 22–3 nedenfor. Bestemmelsene erstatter strl §§ 110, 115 til 120, 123, 124, 324 og 325 første ledd nr 1.

I dette kapitlet foreslås videre plassert bestemmelsene om korrupsjon. For offentlige tjenesteforhold finner man slike bestemmelser i strl §§ 112, 113 og 114, som er rettet mot offentlige tjenestemenns korrupsjonshandlinger. Strl § 128 rammer blant annet bestikkelse av offentlig tjenestemann, herunder utenlandske offentlige tjenestemenn og tjenestemenn i mellomstatlige organisasjoner.

Noen generell straffebestemmelse mot korrupsjon i private forhold finnes ikke i dag i straffeloven. Strl § 287 er en spesialbestemmelse rettet mot medlemmer av bostyrer og gjeldsnemnder som for seg eller andre mottar noen fordel eller løfte om fordel for å handle eller stemme i noen bestemt retning, eller for å unnlate dette. Mer vidtgående, men beslektet med § 287, er forseelsesbestemmelsen i strl § 373 nr 1, som gjelder for ethvert bo eller «Foretagende, hvor Afgjørelse træffes ved Stemmeflerhed». Denne bestemmelsen kan anvendes både på den som bestikker (aktiv bestikkelse), og den som mottar fordelen eller løftet om fordelen (passiv bestikkelse). Strl § 405 b er en forseelsesbestemmelse som gjelder bestikkelser i næringsvirksomhet. Markedsføringsloven 16. juni 1972 nr 47 § 6 om gaver til ansatte rammer også visse former for bestikkelse i næringsvirksomhet. Bestemmelsen foreslås overført til straffeloven og erstattet av de generelle bestemmelsene om aktiv bestikkelse i kapitlet her, jf avsnitt 11.2.2.9 nedenfor.

Europarådet har utarbeidet en strafferettslig konvensjon om korrupsjon av 27. januar 1999. Den er undertegnet av Norge, men ikke ratifisert. Konvensjonen stiller krav til innholdet i vår straffelovgivning på dette området. Foruten krav om kriminalisering av aktiv og passiv bestikkelse av offentlige tjenestemenn, forplikter konvensjonen Norge til å ha straffebestemmelser mot bestikkelser i privat sektor, når handlingen skjer under utøvelse av næringsvirksomhet og er rettet mot eller begått av personer som leder eller arbeider for organer i privat sektor. Artikkel 12 i konvensjonen omhandler såkalt påvirkningshandel («trading in influence»). Den pålegger konvensjonsstatene å innføre en straffebestemmelse mot å love, gi eller tilby en «utilbørlig fordel» til en person som hevder eller bekrefter at han eller hun kan utøve «utilbørlig påvirkning» på beslutningstakingen til offentlige tjenestemenn, medlemmer av innenlandsk og utenlandsk nasjonal offentlig forsamling med lovgivnings- eller forvaltningsmyndighet mv. En slik straffebestemmelse reiser vanskelige avgrensningsspørsmål i forhold til såkalt lobbyvirksomhet.

Straffelovrådet fikk i september 2000 til oppgave å utrede behovet for ny lovgivning på dette området. En utredning er forventet avgitt i løpet av 2002. Kommisjonen har på denne bakgrunn ikke foretatt noen nærmere behandling av de lovgivningsspørsmålene som konvensjonen reiser. Kommisjonen har imidlertid lagt til grunn at bestemmelser om korrupsjon, både for offentlig og privat sektor, og både for aktiv og passiv bestikkelse, bør tas inn i kapitlet om vern av tillit. Det samme gjelder påvirkningshandel. Kommisjonen har videre lagt til grunn at bestemmelsene bør systematiseres på samme måten som andre formuesovertredelser, både når det gjelder strafferammer, og når det gjelder inndelingen i vanlige og grove overtredelser. Se utk §§ 22–4 til 22–9 nedenfor.

Økonomisk utroskap, jf strl §§ 275 og 276, foreslås også plassert i dette kapitlet, jf utk §§ 22–10 og 22–11. En del bestikkelsestilfeller har mye til felles med utroskap. Forslaget om å erstatte kravet til vinnings hensikt med forsett om vinning, jf avsnitt 7.5.4 foran, får betydning for utroskapsbestemmelsene.

Videre går kommisjonen inn for at det straffesanksjonerte forbudet mot innsidehandel i verdipapirhandelloven 19. juni 1997 nr 79 § 2–1, jf § 14–3 første ledd, overføres til straffeloven. Bestemmelsen tjener til å verne tilliten til aksjemarkedet, og foreslås derfor plassert i dette kapitlet, jf utk §§ 22–12 til 22–14.

Regnskapsbestemmelsen i strl § 286 står i dag i strl kap 27 om forbrytelser i gjeldsforhold, som foreslås videreført som utk kap 33 om kreditorvern. Bestemmelsen faller utenfor rammen for et kapittel som særlig verner kreditorenes interesser, eller som begrenser seg til gjeldsforhold. Kommisjonen foreslår derfor at bestemmelsen heller plasseres her, sammen med andre straffebud som, riktignok på avgrensede områder, kan sies å verne mot ulike, men sentrale former for tillitsbrudd. Se utk §§ 22–15 til 22–17 nedenfor.

Regnskapsloven 17. juli 1998 nr 56 § 8–5 er en straffebestemmelse med tilnærmet samme innhold som strl § 286. Etter kommisjonens oppfatning er det tilstrekkelig med straffebestemmelser mot regnskapsovertredelser i én lov. Slike bestemmelser bør stå i straffeloven. Dette innebærer at kommisjonen ikke ser behov for i tillegg å ha en bestemmelse som regnskapsloven § 8–5, jf avsnitt 11.4.2.15 nedenfor.

9.8.2 De enkelte bestemmelsene

§ 22–1. Misbruk av offentlig myndighet

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som rammer den som ved utøving av offentlig myndighet forsettlig handler i strid med sin tjenesteplikt.

Bestemmelsen er i hovedsak ment å erstatte strl § 324. Forslaget innebærer både en utvidelse og en innskrenkning av området for det straffbare i forhold til strl § 324, jf nedenfor.

Strl § 324 rammer forsettlig overtredelse av tjenesteplikter samt, i visse tilfeller, forsømmelighet eller skjødesløshet ved utførelsen av pliktene. Bestemmelsen gjelder for alle offentlige tjenestemenn. Om forståelsen av begrepet «offentlig tjenestemann» vises det til delutredning V s 63–66. Det sentrale i begrepet er at vedkommende utøver offentlig myndighet, men det er ikke noe krav at vedkommende bare utøver slik myndighet. Det er tilstrekkelig at man i kraft av sin stilling har slik kompetanse. Etter strl § 324 andre ledd kan straffansvar for brudd på tjenesteplikten gjøres gjeldende mot enhver som omfattes av tjenestemannsloven 4. mars 1983 nr 3. Etter lovens § 1 vil dette være arbeidstakere tilsatt i statens tjeneste, også arbeidstakere som ikke kan sies å utøve myndighet, for eksempel statsansatt rengjørings- eller kontorpersonale.

Strl § 324 brukes lite i praksis. Overtredelser gjøres i regelen opp ved tjenstlige reaksjoner, jf blant annet tjenestemannsloven §§ 14 og 15 om ordensstraffer og avskjed.

Kommunalt ansatte som ikke er offentlige tjenestemenn, rammes ikke av et alminnelig straffansvar for overtredelse av tjenesteplikter, heller ikke tilsvarende ansatte i statlige virksomheter som er organisert som selvstendige rettssubjekter. I løpet av 1990-årene ble store arbeidstakergrupper trukket ut av virkeområdet for strl § 324, da forvaltningsbedriften Televerket ved lov 24. juni 1994 ble omgjort til aksjeselskap, og da de statlige virksomhetene Postverket og NSBs trafikkdel ved lover 22. november 1996 nr 65 og 66 ble organisert som særlovsselskaper. I dagens samfunn er det også en mer glidende overgang mellom offentlig og privat virksomhet, og den offentlige sektor er, til tross for de senere års privatisering, betydelig mer omfattende enn den var da straffeloven ble vedtatt.

Forholdet er dermed at strl § 324 knapt brukes i de tilfellene som rammes av bestemmelsen, og at det for øvrig synes noe tilfeldig hvilke arbeidstakergrupper bestemmelsen kan anvendes mot. Dette reiser spørsmål om behovet for i det hele tatt å opprettholde straffebestemmelsen.

En generell straffebestemmelse for pliktbrudd i tjenesten for arbeidstakere som omfattes av tjenestemannsloven, men som ikke er offentlige tjenestemenn, ser kommisjonen ikke noen grunn til å videreføre. Her kan man nøye seg med de alternative sanksjonene som i disse tilfellene også i dag vanligvis brukes i stedet for anmeldelse og straff. Kommisjonen ser heller ikke noen grunn til å videreføre en generell straffebestemmelse for pliktbrudd begått av offentlige tjenestemenn. Også her må det være tilstrekkelig å henvise til alternative sanksjoner som gjelder i arbeidsforhold, og som også etter dagens praksis er den alminnelige reaksjonen på forgåelser.

Vurderingen blir en annen når pliktbruddet skjer i tilknytning til utøving av offentlig myndighet. Vedtak og andre utslag av myndighetsutøving spiller en ikke ubetydelig rolle i forholdet mellom de enkelte samfunnsmedlemmene og det offentlige. Ofte vil den enkelte ha en straffesanksjonert plikt til å etterkomme ulike pålegg og forbud truffet av representanter for offentlige myndigheter. Og selv om dette ikke er tilfelle, dreier det seg regelmessig om avgjørelser som er bestemmende for privatpersoners rettigheter eller plikter. Det er av betydning at borgerne kan ha tillit til at makten til å anvende offentlig myndighet ikke misbrukes. Samfunnets behov for tillit til og interesse i korrekt myndighetsutøving må etter kommisjonens mening sikres ved strafferettslige sanksjoner mot misbruk.

Som nevnt i delutredning V s 65 bør begrepet «offentlig myndighet» som utgangspunkt forstås slik det er benyttet i forvaltningsloven 10. februar 1967 § 2 første ledd bokstav a. Utøving av offentlig myndighet er imidlertid langt mer enn det å treffe vedtak etter forvaltningsloven. Det dekker også annen håndheving av lover og forskrifter, og faktiske handlinger under gjennomføring av vedtak. Politiloven 4. august 1995 nr 53 kapittel II om utførelsen av polititjenesten inneholder en rekke eksempler på utøving av offentlig myndighet, jf for eksempel § 7 om håndhevelse av den offentlige ro og orden mv og § 10 om visitasjon.

Innholdet i tjenesteplikten vil normalt følge av lov, forskrift, instruks, direktiv, pålegg fra overordnede eller praksis. Så omfattende som offentlig virksomhet er, kan man neppe tenke seg formelle bestemmelser eller instrukser som dekker alle tenkelige situasjoner som kan oppstå under utførelsen av tjenesten. Handlinger som strider mot mer alminnelige prinsipper for utførelsen, vil også kunne være i strid med tjenesteplikten. Som eksempel nevnes avgjørelsen i Rt 1995 s 20 der en politimann ble dømt etter strl § 325 første ledd nr 1 – grov uforstand i tjenesten – for å ha satt en sprøyte på en utlending for å få gjennomført uttransportering av vedkommende med fly. Slik tvangsmedisinering innebærer en integritetskrenkelse og kan ikke foretas uten lovhjemmel. Objektivt sett representerer tilfellet en overskridelse av tjenesteplikten som er ment dekket av grunndeliktet i utk § 22–1 om misbruk av offentlig myndighet.

Straffebudets anvendelsesområde bør ikke begrenses til handlinger begått alene under utførelsen av offentlig myndighet, så lenge handlingen har nær tilknytning til slik myndighetsutøving. Det kan for eksempel være tvilsomt om en politimanns avhør av et vitne under etterforskning av en straffesak representerer utøving av offentlig myndighet. Formålet med avhøret vil være å tilrettelegge grunnlaget for en senere påtalemessig avgjørelse. Et pliktstridig forhold under et slikt avhør bør da kunne rammes av bestemmelsen. I det hele tatt tilsier hensynet bak bestemmelsen at den bør gjelde også for underordnede som tilrettelegger for andres myndighetsutøving, selv om de ikke selv treffer beslutning eller på annen måte utøver offentlig myndighet. I motsatt fall vil man være henvist til en fortolking av rekkevidden av den generelle medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2, noe som i forhold til denne problemstillingen ansees mindre heldig. Finsk strl kap 40 § 7 har i denne sammenhengen følgende formulering: «… når han deltar i beslutsfatande eller beredning av beslutsfatande eller utöver offentlig makt i sina andra tjänsteåligganden …», som synes å utgjøre en rimelig avgrensning av straffebudet.

Det er ikke til å unngå at vilkåret om at det skal foreligge utøving av offentlig myndighet, vil gi foranledning til tolkingsspørsmål der domstolene må foreta avgrensningen. Spørsmålet vil måtte avgjøres konkret. Kommisjonen kan ikke se at dette vilkåret stiller domstolene overfor vanskeligere oppgaver enn ved en rekke andre straffebestemmelser. I de fleste tilfeller må det antas å være forholdsvis enkelt å avgjøre om det foreligger myndighetsutøving.

Bestemmelsene om misbruk av offentlig myndighet får også anvendelse på de såkalte ombudsmenn. Et ombud er et offentlig tillitsverv som man velges eller utpekes til, og som man har plikt til å ta imot. Eksempler på dette er stortings- og kommunestyrerepresentanter, lagrettemedlemmer og meddommere. Begrensningen i straffebudets anvendelsesområde til myndighetsutøving innebærer at personer valgt eller utpekt til et verv, men som nekter å ta imot vervet, ikke lenger kan straffes etter straffeloven for nektelsen. I den grad det fortsatt er behov for straff som sanksjonsmiddel, bør dette gjøres i de aktuelle særlovene, for eksempel i domstolloven 13. august 1915, valgloven 1. mars 1985 nr 3 og kommuneloven 25. september 1992 nr 107.

Medvirkning til overtredelse av strl § 324 er ikke straffbar. Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 vil derfor medføre en utvidelse av det strafferettslige ansvaret for slike handlinger. Også den som medvirker til misbruk av offentlig myndighet, bør kunne straffes.

Strl §§ 110, 115 til 120, 123 og 124 rammer en rekke former for misbruk av offentlig myndighet, begått av offentlige tjenestemenn. Disse bestemmelsene foreslås ikke videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor. Handlingene forutsettes i stedet rammet av utk §§ 22–1 og 22–2 om vanlig og grovt misbruk av offentlig myndighet, og da slik at en vesentlig del av denne typen overtredelser normalt bør regnes som grove, jf nedenfor.

§ 22–2. Grovt misbruk av offentlig myndighet

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om forsettlig, grovt misbruk av offentlig myndighet. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Dette straffebudet vil i praksis erstatte de fleste bestemmelsene i strl kap 11 om forbrytelser i den offentlige tjeneste. Det gjelder strl §§ 110, 115 til 120, 123 og 124.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, bør tas med det forholdet at gjerningspersonen har hatt forsett om å berike seg selv eller andre. Det bør videre være et sentralt moment i vurderingen om handlingen har medført alvorlig ulempe eller skade for andre. I så fall bør handlingen i alminnelighet regnes som grov. Likeledes vil handlingens art være et moment. Foreligger det en ulovlig frihetsberøvelse, som i dag rammes av strl § 117, bør overtredelsen regelmessig også ansees for grov. De eksisterende bestemmelsene i strl kap 11 gir veiledning for grovhetsvurderingen, likevel slik at ikke enhver handling som ville blitt rammet av disse bestemmelsene, bør omfattes av § 22–2.

Strl § 125 foreslås avløst av den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2, jf avsnitt 10.2 nedenfor. Som ved utk § 22–1 medfører dette en utvidelse av det strafferettslige ansvaret for handlinger som omfattes av utk § 22–2.

§ 22–3. Grovt uaktsomt misbruk av offentlig myndighet

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som retter seg mot grovt uaktsom overtredelse av utk §§ 22–1 og 22–2.

Bestemmelsen vil blant annet erstatte strl § 325 første ledd nr 1 om «grov uforstand i tjenesten», i den utstrekning overtredelsen har den nødvendige tilknytning til utøving av offentlig myndighet, jf foran om utk § 22–1. De andre handlingsalternativene i strl § 325 foreslås ikke videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

Når det gjelder strl § 325 andre ledd, vises det til den generelle hjemmelen for rettighetstap i utk § 10–1 om tap av retten til å ha en stilling eller utøve en virksomhet, jf avsnitt 8.10.2 foran.

Medvirkning til overtredelse av strl § 325 første ledd nr 1 er ikke straffbar. Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 vil derfor medføre en viss utvidelse av det strafferettslige ansvaret for slike handlinger.

Mange av de bestemmelsene i dagens straffelov som retter seg mot former for myndighetsmisbruk som antakelig vil bli subsumert som grove overtredelser, jf utk § 22–2, har forsett som skyldkrav. Kommisjonen foreslår imidlertid at utk § 22–3 også skal rette seg mot grovt uaktsomme grove overtredelser. Dette er i tråd med systematikken ellers i utredningen, jf avsnitt 5.5.2.4 foran. Som følge av forslagene til strafferammer, jf avsnitt 9.8.3 nedenfor, er den praktiske betydningen av dette likevel begrenset. Også i forhold til handlinger som etter gjeldende rett rammes av strl § 324, jf utk § 22–1, skjerpes skyldkravet, bortsett fra for strl § 324 siste handlingsalternativ.

Riksadvokaten påpekte i sin høringsuttalelse til delutredning V at det er

«et åpenbart behov for særregulering av bruken av straff mot offentlige tjenestemenn, se straffeloven kap. 11. Følger myndighet med den offentlige stilling, gir det en særlig anledning til misbruk, som det må kunne reageres strafferettslig mot.

Men ikke alle straffebud rettet mot offentlige tjenestemenn synes like godt begrunnet, i alle fall ikke om den praktiske bruk av dem tas i betraktning. Straffeloven § 325 nr 1 anvendes f eks i praksis nærmest utelukkende overfor polititjenestemenn. Overfor andre yrkesgrupper synes det i praksis å bli reagert tjenestlig. Straffelovkommisjonen bør vurdere om denne særbehandlingen av polititjenestemenn bør fortsette.

For praktisk viktige forgåelser fra polititjenestemenns side er det muligens, i tillegg til muligheten for tjenstlige reaksjoner, tilstrekkelig å anvende de alminnelige straffebestemmelser for forholdet, f eks bestemmelsene i veitrafikkloven, straffelovens bestemmelser om vold, straffeloven § 121 om brudd på taushetsplikt mv.»

Etter kommisjonens oppfatning er det imidlertid ikke tilstrekkelig å ramme forsettlige overtredelser. Tjenesteplikter kan lett tenkes overtrådt ved uaktsomhet, for eksempel ved at gjerningspersonen har opptrådt slurvete eller at vedkommende har utvist klanderverdig glemsomhet. Hensynet til effektiviteten av straffetrusselen mot myndighetsmisbruk tilsier at også dette bør være straffbart. Når straffebudet begrenses til offentlig myndighetsutøving, synes det for øvrig ubetenkelig å kunne straffe også ikke-forsettlige overtredelser. På dette området er det ikke minst av rettssikkerhetshensyn grunn til å stille særskilte krav til utøvingen.

I tilknytning til høringsuttalelsen fra Riksadvokaten vil kommisjonen ellers peke på at det etter gjeldende rett skal mye til for å konstatere grov uforstand i tjenesten i henhold til strl § 325 første ledd nr 1, jf Straffelovkommentaren bind III s 7. Det vil likevel ikke alltid være alternative straffebestemmelser som gjør at man i tilstrekkelig grad kan ta hensyn til det særlig straffskjerpende forholdet ved handlingen at den er foretatt i tilknytning til utøvelse av offentlig myndighet. Kommisjonen vil videre peke på at bestemmelsen er generelt utformet, og at den således ikke retter seg mot noen særskilt yrkesgruppe. Det forholdet at bestemmelsen oftest anvendes overfor polititjenestemenn, kan etter kommisjonens oppfatning ikke tillegges noen betydning ved vurderingen av behovet for en slik bestemmelse.

Grovt uaktsomt misbruk av offentlig myndighet bør derfor være straffbart. Forslaget innebærer at en ren forglemmelse vil kunne rammes, dersom forglemmelsen regnes som grovt uaktsom. Om dette uttalte Riksadvokaten følgende:

«Rene forglemmelser faller utenfor begrepet ‘uforstand’, jf. Rt 1954 side 1151. Forglemmelser, som er praktisk viktig, kan rammes av § 324, men bare etter advarsel. Skal bestemmelser tilsvarende §§ 324 og 325 beholdes i straffeloven, bør forglemmelser kunne rammes selv om det dreier seg om et engangstilfelle.»

§ 22–4. Aktiv bestikkelse

Her foreslås det tatt inn et straffebud som oppfyller kravene i den strafferettslige konvensjonen om korrupsjon 27. januar 1999 om aktiv bestikkelse i offentlig og privat sektor, herunder bestikkelse av utenlandske offentlige tjenestemenn, medlemmer av utenlandske offentlige forsamlinger, tjenestemenn i internasjonale organisasjoner, medlemmer av internasjonale parlamentariske forsamlinger og dommere og tjenestemenn ved internasjonale domstoler. Se avsnitt 9.8.1 foran. Bestemmelsen vil erstatte bestikkelsesalternativet i strl § 128 og den delen av § 373 nr 1 som omhandler aktiv bestikkelse. I tillegg foreslås markedsføringsloven 16. juni 1972 nr 47 § 6, jf § 17 første ledd, overført til straffeloven og erstattet av bestemmelsen her, jf avsnitt 11.2.2.9 nedenfor.

Strl § 373 nr 1 rammer ikke medvirkning. Også her vil den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 derfor medføre en viss utvidelse av det strafferettslige ansvaret.

I lov 15. juni 2001 nr 65 om gjennomføring i norsk rett av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene) er strl § 128 gitt tilsvarende anvendelse når handlingen er begått mot Den internasjonale straffedomstolens tjenestemenn, jf lovens § 12 andre ledd. Etter kommisjonens forslag vil imidlertid utk § 22–4 komme til anvendelse også i slike tilfeller. På dette punktet blir bestemmelsen i gjennomføringsloven derfor overflødig, jf avsnitt 11.2.2.17 nedenfor.

§ 22–5. Grov aktiv bestikkelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov aktiv bestikkelse. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, bør det blant annet nevnes om handlingen innebærer brudd på den særlige tillit som følger med stillingen eller virksomheten, og om det dreier seg om store verdier.

§ 22–6. Passiv bestikkelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som oppfyller kravene i korrupsjonskonvensjonen om passiv bestikkelse i offentlig og privat sektor. Bestemmelsen vil erstatte strl §§ 112, 113, 114, 287, den delen av § 373 nr 1 som omhandler passiv bestikkelse og § 405 b.

Medvirkning til slike handlinger rammes i noen utstrekning av strl § 125, som kommisjonen ikke foreslår å videreføre, jf avsnitt 10.2 nedenfor. Etter forslaget vil den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 i stedet komme til anvendelse, noe som vil innebære en viss utvidelse av det strafferettslige ansvaret.

I lov 15. juni 2001 nr 65 om gjennomføring av Roma-vedtektene er strl §§ 112 til 114 gitt tilsvarende anvendelse for dommere og andre ansatte ved Den internasjonale straffedomstolen, jf lovens § 12 tredje ledd. Etter kommisjonens forslag vil imidlertid utk § 22–6 komme til anvendelse også i slike tilfeller. På dette punktet blir bestemmelsen i gjennomføringsloven derfor overflødig, jf avsnitt 11.2.2.17 nedenfor. Som påpekt i Ot prp nr 95 (2000–2001) s 35 og 45 vil imidlertid en slik strafforfølgning være betinget av at domstolen gir avkall på immuniteten.

§ 22–7. Grov passiv bestikkelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov passiv bestikkelse. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, bør i hvert fall nevnes om handlingen innebærer brudd på den særlige tillit som følger med stillingen eller virksomheten, og om det dreier seg om store verdier.

§ 22–8. Påvirkningshandel

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som oppfyller kravet i korrupsjonskonvensjonens art 12, jf avsnitt 9.8.1 foran.

§ 22–9. Grov påvirkningshandel

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov påvirkningshandel. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, bør det blant annet nevnes om handlingen innebærer brudd på den særlige tillit som følger med stillingen eller virksomheten, og om det dreier seg om store verdier.

§ 22–10. Økonomisk utroskap

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 275.

Økonomisk utroskap kan begås av den som «styrer eller har tilsyn med» «en annens anliggender». Både i teori og i forarbeider har det vært lagt til grunn at gjerningspersonen må ha en selvstendig stilling i forhold til den fornærmede. Rettspraksis har likevel ikke stilt særlig strenge krav til selvstendighet for stillingen, jf Rt 1992 s 1463. Her ble en vekter dømt for utroskap overfor vaktselskapet for å ha stjålet fra kunder. Formålet med utroskapsbestemmelsen er å sikre lojal opptreden fra dem som gjennom overordnede stillinger, selvstendige oppdrag og fullmakter eller på andre måter har et – for vedkommende virksomhet – særlig ansvar eller vises en særlig tillit. Det er den særskilte muligheten slike personer har til å handle til skade for prinsipalen, som begrunner et eget straffebud om utroskap. Etter kommisjonens syn tilsier det at straffebudets rekkevidde begrenses til personer med en mer selvstendig stilling enn i den nevnte høyesterettsdommen. Overfor underordnede vil i mange tilfeller straffebudene mot tyveri og underslag kunne brukes.

Økonomisk utroskap kan begås på en rekke ulike måter. I den någjeldende bestemmelsen rammes dem som er i slike posisjoner som nevnt, når de forsømmer en annens «anliggender» eller handler mot en annens «tarv». Bestemmelsen kan trenge en språklig modernisering. Man bør få fram at det som i dag bare er de alvorligere krenkelsene av prinsipalens interesser som skal rammes. Etter omstendighetene vil bestemmelsen om innskrenkende tolking få betydning, jf utk § 3–7.

For de mindre alvorlige tilsidesettelsene av prinsipalens interesser vil man være henvist til å bruke andre straffebud, eventuelt bare tjenstlige reaksjoner. Etter aksjelovene 13. juni 1997 nr 44 og 45, begge lovers § 19–1 første ledd, straffes blant annet styremedlem og daglig leder som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser som er gitt i eller i medhold av lovene. Etter andre ledd gjelder det samme for «ledende ansatt» som overtrer en slik bestemmelse under utøvelsen av sin myndighet. Disse bestemmelsene kan komme til anvendelse på forhold som ikke er alvorlige nok til å kunne rammes som utroskap.

I § 19–2 er det satt straff for de samme persongruppene som i § 19–1 for å vise grov uforstand under utøvelsen av sine verv. Direkte brudd på aksjelovene eller forskriftene er ikke nødvendig. Bestemmelsene vil innenfor sine områder kunne komme til anvendelse på grovt uaktsomme utroskapshandlinger (men rammer også handlinger av mindre alvorlig karakter enn økonomisk utroskap). I Ot prp nr 23 (1996–97) s 182 heter det blant annet:

«Det kan reises spørsmål om det bør innføres tilsvarende regler om straffansvar ved grov uforstand for andre foretaksformer. I så fall kan det være aktuelt med en generelt utformet bestemmelse i straffeloven. Departementet antar at dette spørsmålet eventuelt bør vurderes i forbindelse med Straffelovkommisjonens arbeid.»

Kommisjonen mener at man bør la § 19–2 virke en stund i praksis før man tar stilling til behovet for å innføre en tilsvarende regel med mer generell rekkevidde.

Utk § 22–10 foreslås gitt benevnelsen «økonomisk utroskap» for å tydeliggjøre at det dreier seg om en overtredelse som først og fremst vil være økonomisk motivert.

Anvendelsesområdet for straffebudet mot økonomisk utroskap faller delvis sammen med anvendelsesområdet for flere andre straffebestemmelser. Spørsmålet om anvendelse av én eller flere bestemmelser må i slike tilfeller løses etter de vanlige prinsippene for konkurrens. Dreier det seg om andre bestemmelser som i likhet med utroskap særlig rammer tillitsbrudet, og som har en like høy strafferamme som utroskap, bør det være tilstrekkelig å bruke én av bestemmelsene. I dag fastslår strl § 275 tredje ledd at utroskap og underslag ikke skal anvendes i konkurrens. Denne bestemmelsen bør videreføres, og den samme regelen bør gjelde for forholdet mellom utroskap og de nye bestemmelsene om bestikkelse, jf utk §§ 22–4 til 22–7.

I tillegg til det alminnelige forsettskravet inneholder strl § 275 krav om enten skadehensikt eller vinnings hensikt. Kravet om vinnings hensikt foreslås erstattet av et krav om forsett om å oppnå vinning, jf avsnitt 7.5.4 foran. Kravet om skadehensikt kunne i prinsippet tenkes endret på tilsvarende måte, ved at man i stedet krevde forsett om at den fornærmede påføres skade. Kommisjonen anser imidlertid alternativet om skadehensikt for lite praktisk, og foreslår at det utgår, jf avsnitt 7.5.6 foran.

Etter kommisjonens forslag til strafferamme vil bot alltid være et selvstendig straffalternativ ved overtredelse av utk § 22–10, jf avsnitt 9.8.3 nedenfor. Den særlige hjemmelen for straffnedsettelse etter strl § 275 andre ledd fjerde punktum er derfor overflødig.

§ 22–11. Grov økonomisk utroskap

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov økonomisk utroskap, jf i dag strl § 276. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som er nevnt i strl § 276 andre ledd. For så vidt gjelder det at gjerningspersonen «vitende» har voldt velferdstap eller fare for noens liv eller helbred, foreslår kommisjonen at det avvikende skyldkravet «vitende» erstattes av et vanlig forsettskrav, jf avsnitt 7.5.3 foran.

§ 22–12. Innsidehandel

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til forsettlig overtredelse av verdipapirhandelloven 19. juni 1997 nr 79 § 2–1, jf § 14–3 første ledd.

§ 22–13. Grov innsidehandel

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov innsidehandel. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, bør i hvert fall nevnes om overtredelsen har skjedd ved misbruk av den særlige tillit som tilligger vedkommendes stilling, eller om den har ført til en betydelig økonomisk gevinst.

§ 22–14. Grovt uaktsom innsidehandel

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som retter seg mot grovt uaktsom overtredelse av utk §§ 22–12 og 22–13 om vanlig og grov innsidehandel.

Skyldkravet i verdipapirhandelloven § 14–3 er i dag simpel uaktsomhet. I Ot prp nr 29 (1996–97) s 43 la departementet til grunn at kunnskap om de relevante innsideopplysningene er en betingelse for uaktsomhetsansvar:

«Kunnskap om presise og fortrolige opplysninger er en del av det objektive gjerningsinnhold i § 2–1 første ledd. Dette innebærer bl.a at dersom man ikke forsto at informasjonen man hadde var innsideinformasjon, men man burde ha forstått dette, kan man rammes av uaktsomhetsansvaret. Departementet antar at hva som ligger i kravet til kunnskap i praksis vil bli et bevisspørsmål som må avgjøres av domstolene.»

I brev 21. januar 2000 til Finansdepartementet med forslag om endringer i innsidebestemmelsene i verdipapirhandelloven omtaler Kredittilsynet skyldkravet uaktsomhet som «av liten praktisk betydning» nettopp på grunn av vilkåret om at gjerningspersonen faktisk må ha hatt kjennskap til den informasjonen som forelå. I forhold til flere bestemmelser i straffeloven som rammer uaktsom overtredelse, foreslår kommisjonen skyldkravet hevet til grov uaktsomhet, jf avsnitt 4.3.2 foran. Det synes ubetenkelig også i forhold til denne bestemmelsen.

§ 22–15. Regnskapsovertredelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til forsettlig overtredelse av strl § 286 første straffalternativ, med den språklige endringen som er foreslått av Straffelovrådet i NOU 1999: 23 Forbrytelser i gjeldsforhold. Dette innebærer at uttrykket «tilsidesetter» erstattes med «overtrer» bestemmelser om registrering og dokumentasjon av regnskapsopplysninger mv.

§ 22–16. Grov regnskapsovertredelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov regnskapsovertredelse. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som i dag tillegges vekt ved spørsmålet om det foreligger særlig skjerpende omstendigheter etter strl § 286 andre straffalternativ.

Regnskapsovertredelser forekommer ikke sjelden for å unngå at påtalemyndigheten skal klare å føre tilstrekkelig bevis for at skyldneren var eller ble insolvent i forbindelse med en handling som ellers ville rammes av strl kap 27, jf utk kap 33 om kreditorvern. Straffelovrådet har i utkastet til strl § 281 andre ledd nytt andre punktum foreslått at handlingen også skal straffes som boforringelse der skyldneren har tilsidesatt regnskapsplikten sin på en slik måte at det ikke foreligger grunnlag for å bedømme om insolvensvilkåret var oppfylt på handlingstidspunktet, jf NOU 1999: 23 s 30–31 og s 79. Kommisjonen går ikke inn for å følge opp forslaget, jf avsnitt 9.19.2 nedenfor i tilknytning til behandlingen av utk § 33–4 om formuesforringelse ved insolvens mv. Etter kommisjonens oppfatning bør formuesforringende disposisjoner som foretas under slike omstendigheter, i stedet kunne bidra til at regnskapsovertredelsen regnes som grov. Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene s 350 går for øvrig inn for en tilsvarende løsning.

§ 22–17. Grovt uaktsom regnskapsovertredelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som rammer grovt uaktsom overtredelse av utk §§ 22–15 og 22–16 om vanlig og grov regnskapsovertredelse.

Både etter strl § 286 og regnskapsloven 17. juli 1998 nr 56 § 8–5 er det i dag tilstrekkelig med simpel uaktsomhet. Etter kommisjonens syn bør skyldkravet heves til grov uaktsomhet. Et sentralt formål med straff på dette området er å motvirke økonomisk kriminalitet. For dette formålet er det lite behov for å ramme de lite straffverdige – på grensen til unnskyldelige – regnskapsovertredelsene.

9.8.3 Strafferammer

For utk § 22–2 om grovt misbruk av offentlig myndighet, § 22–11 om grov økonomisk utroskap og § 22–13 om grov innsidehandel bør strafferammen være 6 års fengsel. Slik utroskap og innsidehandel kan med hensyn til straffverdighet sammenliknes med tradisjonell, grov vinningskriminalitet.

Utk § 22–5 om grov aktiv bestikkelse, § 22–7 om grov passiv bestikkelse og § 22–9 om grov påvirkningshandel bør etter kommisjonens oppfatning kunne straffes like strengt, det vil si med inntil 6 års fengsel.

Når det gjelder utk § 22–10 om (vanlig) økonomisk utroskap og § 22–12 om (vanlig) innsidehandel, foreslås i likhet med annen vinningskriminalitet en strafferamme på bot eller fengsel i 2 år. Samme strafferamme foreslås for utk § 22–4 om (vanlig) aktiv bestikkelse, § 22–6 om (vanlig) passiv bestikkelse og § 22–8 om (vanlig) påvirkningshandel. I tråd med kommisjonens generelle synspunkter om fastsettelsen av strafferammer, jf avsnitt 5.5.2.4 foran, bør utk § 22–14 om grovt uaktsom innsidehandel ha samme strafferamme som utk § 22–12 om vanlig forsettlig overtredelse, siden den også skal komme til anvendelse på grovt uaktsomme grove overtredelser.

For utk § 22–1 om misbruk av offentlig myndighet vil det være tilstrekkelig med en strafferamme i det lavere sjiktet. I tråd med kommisjonens generelle synspunkter om fastsettelsen av strafferammer, jf foran, bør utk § 22–3 om grovt uaktsomt misbruk av offentlig myndighet ha samme strafferamme som utk § 22–1.

Strafferammen for regnskapsovertredelse etter strl § 286 er bot eller fengsel i 1 år, men 3 års fengsel under særdeles skjerpende omstendigheter. Ved den nye regnskapsloven 17. juli 1998 nr 56 ble strafferammen for tilsvarende overtredelse hevet til henholdsvis 3 og 6 års fengsel, det vil si til samme nivå som for andre formuesforbrytelser. Begrunnelsen for dette er tatt inn på s 209 i Ot prp nr 42 (1997–98). Straffelovrådet har i NOU 1999: 23 foreslått strafferammen i strl § 286 hevet tilsvarende.

Kommisjonen er enig med Straffelovrådet i at det er behov for å heve straffenivået for denne type overtredelser i forhold til dagens nivå, men mener at en slik heving kan oppnås i tilstrekkelig grad innenfor dagens rammer i § 286. Selv ved de alvorligste regnskapsovertredelsene utmåles i dag straffer fortrinnsvis i det nedre sjiktet av strafferammen. En øvre strafferamme på 6 års fengsel for regnskapsovertredelser er urimelig høy og kan vanskelig tenkes anvendt fullt ut i praksis. Kommisjonen er ikke enig i at strafferammene for regnskapsovertredelser bør ligge på det alminnelige nivået for de straffbare overtredelsene regnskapssvikten er egnet til å skjule, jf NOU 1999: 23 s 64. Det er en klar forskjell i straffverdighet mellom regnskapssvikt og grove økonomiske forbrytelser. Etter dette foreslår kommisjonen at overtredelse av utk §§ 22–15 og 22–17 bør ha en strafferamme i det lavere sjiktet, og at strafferammen for grov overtredelse etter § 22–16 settes til bot eller fengsel i 3 år.

9.9 Utk kap 23. Vern av informasjon og informasjonsutveksling

9.9.1 Innhold og avgrensning

I vår tid har informasjon fått en økende betydning i alle deler av samfunnslivet. Datateknologien og nye kommunikasjonsmidler har gjort det mulig å lagre, få tilgang til og utveksle store mengder informasjon. Samfunnet er blitt mer avhengig av informasjon og dermed også mer sårbart overfor straffbare handlinger rettet mot informasjon. Såvel antallet overtredelser som overtredelsenes skadepotensial er blitt vesentlig større på dette området.

Denne utviklingen har også tidligere ledet til lovreformer på strafferettens område. Ved lov 16. februar 1979 nr 3 ble strl § 145 første ledd tilføyd et andre punktum, som tok sikte på bedre å fange opp uautorisert avlesing av informasjon lagret ved hjelp av nye tekniske hjelpemidler. Denne og andre bestemmelser ble revidert på nytt ved lov 12. juni 1987 nr 54 om endringer i straffeloven (datakriminalitet), som fulgte opp Straffelovrådets utredning om datakriminalitet, NOU 1985: 31. Under forberedelsen av endringsloven la Straffelovrådet og Justisdepartementet til grunn at det som utgangspunkt ikke bør vedtas særregler for handlinger begått ved hjelp av moderne teknologiske midler når disse rammes av allerede eksisterende straffebud mot tyveri, utroskap, dokumentfalsk mv, jf NOU 1985: 31 s 28 og Ot prp nr 35 (1986–87) s 13. I lovforarbeidene, særlig Innst O nr 65 (1986–87) s 3, gis det dessuten uttrykk for at man dermed heller ikke gikk inn for å samle bestemmelsene om datakriminalitet i et eget kapittel i straffeloven.

Kommisjonen går nå inn for at straffebud som tar sikte på beskyttelse av informasjon og informasjonsutveksling, fortrinnsvis samles i ett kapittel. Formålet er å gjøre det lettere å se sammenhengen mellom beslektede bestemmelser og dermed også å tydeliggjøre grensen for det straffbare. Samtidig går kommisjonen inn for at man i noe større utstrekning enn tidligere skiller datarelaterte overtredelser ut som egne straffebud. Selv om kapitlet her primært handler om vern av informasjon og informasjonsutveksling, tar flere av bestemmelsene også sikte på å verne tekniske systemer og hjelpemidler for behandling og formidling av informasjon.

I dette kapitlet foreslår kommisjonen derfor samlet bestemmelser som særlig knytter seg til det moderne informasjonssamfunnet og dets problemer. Noe «rent» kapittel om datakriminalitet dreier det seg likevel ikke om. Kommisjonen foreslår at også mer tradisjonelle overtredelser som kan sies å verne informasjon eller informasjonsutveksling, tas inn i kapitlet. Dette gjelder for eksempel strl § 121, som rammer brudd på taushetsplikt, jf utk § 23–1, og strl § 145 første ledd første handlingsalternativ, som rammer brevbrudd, jf utk § 23–10.

Det er heller ikke slik at alle straffebud som på forskjellige måter kan sies å verne informasjon, er foreslått tatt inn her. For eksempel går kommisjonen inn for at såkalt «databedrageri», jf strl § 270 første ledd nr 2, fortsatt strafflegges i tilknytning til vanlig bedrageri, jf utk § 32–1. Videre foreslås det at bestemmelser til vern av informasjon av betydning for rikets sikkerhet tas inn i utk kap 17, og at bestemmelsene om dokumentfalsk plasseres i utk kap 31 om vern av tilliten til dokumenter og penger. Og i særlovgivningen vil man fortsatt finne en rekke straffebestemmelser som rammer krenkelse av immaterielle rettigheter, og som dermed i en viss forstand kan sies å verne informasjon, for eksempel åndsverkloven 12. mai 1961 nr 2 § 54 og patentloven 15. desember 1967 nr 9 § 57.

Kommisjonen foreslår som nevnt at det tas inn en bestemmelse om brudd på taushetsplikt i kapitlet her. Den foreslåtte bestemmelsen viderefører i hovedsak den nåværende strl § 121. Bestemmelsen er i dag plassert i strl kap 11 om forbrytelser i den offentlige tjeneste, et kapittel som ikke foreslås videreført. Den nye bestemmelsen om brudd på taushetsplikt skal ikke bare gjelde taushetsbrudd i offentlige forhold, men også dekke slike overtredelser som i dag rammes av for eksempel strl § 144. Den nåværende plasseringen av § 144 i strl kap 13 om forbrytelser mot den alminnelige orden og fred ansees som kunstig.

De nye teknologiske hjelpemidlene har muliggjort nye typer krenkelser og nye former for overtredelse av eksisterende straffebestemmelser. Tidligere lovrevisjoner antas for en stor del å ha fanget opp dette. Kommisjonen har likevel funnet grunn til å foreslå nye bestemmelser om skadeverk på elektronisk lagret informasjon, jf utk §§ 23–11 til 23–13. Etter forslaget vil slike handlinger ikke lenger være å betrakte som tradisjonelt skadeverk. Bestemmelsene vil naturlig høre hjemme i dette kapitlet og ikke i utk kap 29 om vern mot tingsskade. I tillegg foreslås det en utvidelse av området for straffbar overvåking, jf utk § 23–8 nedenfor.

Kommisjonen har dessuten tatt sikte på å følge opp forpliktelsene i konvensjon 23. november 2001 om datakriminalitet i straffeloven. Det konvensjonen krever, gjenfinnes i utk § 23–3 om brudd på informasjonsbeskyttelse, § 23–7 om videreformidling av passord mv, § 23–8 om overvåking og § 23–11 om skadeverk på elektronisk lagret informasjon. I henhold til art 6 nr 3 kan partene i konvensjonen velge om de vil strafflegge produksjon, salg, tilegnelse, import, distribusjon eller tilgjengeliggjøring av gjenstander eller dataprogrammer som primært er laget for eller tilpasset til bruk i forbindelse med de nevnte overtredelsene. Det er videre valgfritt om man vil strafflegge besittelse av slike gjenstander, dataprogrammer, passord, tilgangskoder mv, jf art 6 nr 1, bokstav a nr 2. En straffebestemmelse som rammer slike handlinger ville til dels rekke lenger enn åndsverkloven § 54 a. Selv om det etter konvensjonen skal være et krav om hensikt («intent») om at gjenstanden eller dataprogrammet mv skal bli brukt til å begå nærmere bestemte andre handlinger som etter konvensjonen skal være straffbare, blant annet brudd på informasjonsbeskyttelse, vil en slik bestemmelse etter kommisjonens syn gå for langt i å gjøre forberedelseshandlinger straffbare, jf den generelle behandlingen av straffansvar for forberedelseshandlinger i avsnitt 4.5 foran. Det skaper dårlig harmoni i straffelovgivningen å strafflegge slike handlinger som de nevnte, når man samtidig tradisjonelt har valgt å være tilbakeholden i forhold til forberedelse av annen og til dels mer alvorlig kriminalitet. På dette området bør terskelen for straffansvar først være nådd ved forsøk på handlinger som har skadefølger, jf avsnitt 4.2.2 foran. Kommisjonen går derfor ikke inn for en slik straffebestemmelse.

Etter en endring ved lov 15. juni 2001 nr 57 rammer strl § 262 en rekke tilsvarende forberedelseshandlinger i forhold til dekodingsinnretninger som gir uautorisert tilgang til radio- og fjernsynssignaler og andre vernede tjenester. På tross av kommisjonens tilbakeholdenhet med å strafflegge forberedelseshandlinger i forhold til annen datakriminalitet, foreslås det ingen endringer i denne bestemmelsen. Anvendelsesområdet er her i det vesentlige bestemt ut fra folkerettslige forpliktelser, jf Ot prp nr 51 (2000–2001) s 5 og s 7–10, med videre henvisninger til direktiv 98/84/EF 20. november 1998 Rettsleg vern av tilgangskontrollerte og tilgangskontrollerande tenester, som er en del av EØS-avtalen, og Europarådskonvensjon 6. oktober 2000 om rettsleg vern av tilgangskontrollerte og tilgangskontrollerande tenester.

Etter art 6 nr 3 er partene i konvensjonen om datakriminalitet likevel forpliktet til å ha straffebud som rammer salg, distribusjon eller annen tilgjengeliggjøring av passord, tilgangskoder eller tilsvarende data som kan gi full eller delvis tilgang til datasystemer, med hensikt («intent») om at disse skal benyttes til å begå slike overtredelser som er nevnt i art 2 til 5. Også dette må betraktes som forberedelse til de nevnte overtredelsene. Såfremt tilegnelsen har skjedd ved en straffbar handling, vil nåværende strl § 317, jf utk § 21–9 om heleri og hvitvasking, kunne ramme gjerningspersonens videreformidling av slike opplysninger, jf Rt 1995 s 1872, hvor ulovlig erverv og bruk av PIN-kode for å koble seg til andres dataanlegg ble bedømt som heleri. Dette er likevel ikke tilstrekkelig til å oppfylle konvensjonen, siden art 6 nr 3 ikke inneholder noe krav om at passordene mv skal være framskaffet ved en straffbar handling. Kommisjonen anbefaler derfor at det innføres et eget straffebud for å ramme slike handlinger, jf utk § 23–7.

I NOU 1985: 31 s 9–11 framgår det at strl § 291 om skadeverk, jf utk § 29–1, neppe kan anvendes dersom data påvirkes under overføring mellom maskiner slik at de ikke kommer fram, eller kommer fram i forvrengt form. Spørsmålet om det bør gis et strafferettslig vern mot uberettiget hindring eller forstyrrelse av elektronisk overføring av informasjon, reiser særlige problemer. Det kan virke rimelig at informasjon som overføres elektronisk, bør ha det samme vernet som informasjon som er lagret, enten elektronisk, jf utk §§ 23–11 til 23–13 nedenfor, eller på papir, jf §§ 29–1 til 29–3 om vanlig, grovt og lite skadeverk. Kommisjonen har vurdert om utk §§ 23–11 til 23–13, som verner lagret informasjon mot endring eller sletting, også bør beskytte informasjon som er under overføring ved elektroniske midler. Dette reiser problemer, dels ved at det er uklart hvilke handlinger som kan tenkes rammet, og dels ved at det kan oppstå vanskelige avgrensninger i forhold til eventuelle kommunikasjonsmåter som ikke ønskes omfattet, for eksempel radio- og TV-sendinger. Kommisjonen kjenner ikke til at det i praksis har vist seg å være behov for nykriminalisering på disse områdene.

Strl § 390 c strafflegger etter ordlyden fotografering og filming av vitner, mistenkte, siktede og domfelte i visse sammenhenger, samt offentliggjøring av slike bilder eller filmer. Etter kommisjonens oppfatning tilsier det nåværende innholdet i bestemmelsen at den plasseres i dette kapitlet. Straffebudet ble vedtatt ved lov 4. juni 1999 nr 37, men har ennå ikke trådt i kraft. Bakgrunnen for dette er at det etter vedtakelsen framkom vektige motargumenter mot en slik bestemmelse, og det ble blant annet framholdt at den synes å være i strid med ytringsfriheten. Forslag til endringer i bestemmelsen ble sendt på høring 14. desember 1999, og det synes klart at bestemmelsen ikke vil tre i kraft med sin nåværende ordlyd. På denne bakgrunn har kommisjonen valgt å avstå fra å kommentere bestemmelsen nærmere i denne utredningen.

Kapitlet innledes med bestemmelsene om brudd på taushetsplikt og offentliggjøring av private forhold. Disse bestemmelsene skiller seg fra de andre ved at gjerningspersonen ikke har skaffet seg tilgang til informasjon på ulovlig måte. Det klanderverdige ved slike handlinger er at informasjonen gjøres kjent for uvedkommende. Deretter følger bestemmelsene i §§ 23–3 til 23–9, som sammen med deler av § 23–10 (brevbrudd) har det til felles at de verner mot uberettiget tilegnelse av informasjon. De siste bestemmelsene, § 23–10 (hindring av brev) og §§ 23–11 til 23–13, handler om ulovlige inngrep i informasjon.

Antakelig vil flere av de spørsmålene som drøftes i dette kapitlet, bli vurdert mer inngående av det såkalte «datakrimutvalget», som ble nedsatt 11. januar 2002.

9.9.2 De enkelte bestemmelsene

§ 23–1. Brudd på taushetsplikt

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 121 første og tredje ledd. Bestemmelsen foreslås imidlertid utformet som en standardstraffetrussel for brudd på taushetsplikt, jf avsnitt 6.7 foran.

Strl § 121 pålegger ikke i seg selv taushetsplikt, men er en generell straffetrussel for brudd på bestemmelser om taushetsplikt som i henhold til lovbestemmelse eller gyldig instruks følger av vedkommendes tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ. I tillegg til strl § 121 finnes det en rekke straffebud som uavhengig av ansettelse eller annen tilknytning til det offentlige både pålegger taushetsplikt og hjemler straff for brudd på taushetsplikten. Fra straffeloven kan nevnes § 144.

Det er kommisjonens oppfatning at brudd på alle former for lovbestemt taushetsplikt i utgangspunktet bør rammes av den samme bestemmelsen i straffeloven. Strl § 144 kan da oppheves, jf avsnitt 10.2 nedenfor. Også strl § 132 b, som setter straff for brudd på taushetsplikt pålagt av retten vedrørende bruk av visse straffeprosessuelle tvangsmidler, foreslås dekket av bestemmelsen. Den foreslås derfor ikke videreført som selvstendig bestemmelse, jf avsnitt 10.2 nedenfor. Forslaget innebærer videre at alle overtredelser av bestemmelser om taushetsplikt i særlovgivningen rammes av utk § 23–1, jf avsnitt 11.2.2.1 nedenfor. Bestemmelsen bør også ramme brudd på taushetsplikt som er fastsatt ved offentlig instruks. Selv om de tidligere mest aktuelle instruksbestemmelsene om taushetsplikt – sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen – nå har fått hjemmel i sikkerhetsloven 20. mars 1998 nr 10 § 12, antas det fortsatt å være behov for å straffe brudd på instruksbestemt taushetsplikt.

For å unngå overlappende straffetrusler foreslår kommisjonen at straffebudene i den aktuelle særlovgivningen innskrenkes slik at de ikke skal gjelde brudd på taushetsplikt etter loven. Eksisterende lovbestemmelser om taushetsplikt i særlovgivningen bør inneholde henvisninger til utk § 23–1. Henvisningene vil gjøre særlovbestemmelsene mer informative, men det bør ikke være noen betingelse for straffansvar etter utk § 23–1 at særlovbestemmelsen inneholder en slik henvisning. I vedkommende særlov vil det også ved spesielle behov være mulig å fastsette en annen regulering av skyldkrav og medvirkning enn i utk § 23–1.

I strl § 121 andre ledd er det fastsatt en strengere strafferamme som blant annet kommer til anvendelse når gjerningspersonen i uberettiget vinnings hensikt på annen måte (enn ved taushetsbrudd) utnytter opplysninger som er belagt med taushetsplikt. Etter ordlyden er slik utnyttelse straffbar selv om opplysningene ikke er røpet til andre, og det dreier seg derfor ikke om en regel om straffskjerpelse, men om en alternativ gjerningsbeskrivelse, jf Kjerschow s 350. I samsvar med dette foreslås handlingsnormen tatt inn som en alternativ gjerningsbeskrivelse i straffebudet, med samme strafferamme som for brudd på taushetsplikt. Her bør det imidlertid være tilstrekkelig å kreve forsett om uberettiget vinning, jf avsnitt 7.5.4 foran.

Kommisjonen ser heller ikke ellers behov for å videreføre straffskjerpelsene i strl § 121 andre ledd. Når det gjelder taushetsbrudd i vinnings hensikt, jf første ledd første handlingsalternativ, kan dette etter omstendighetene tenkes rammet som økonomisk utroskap, jf utk §§ 22–10 og 22–11, eller som passiv bestikkelse, jf utk §§ 22–4 og 22–5. Strl § 121 andre ledd andre punktum ble tilføyd ved lov 28. juli 2000 nr 73. Formålet med lovendringen var særlig å fange opp brudd på taushetsplikt om et anonymt vitnes identitet, jf Ot prp nr 40 (1999–2000) s 105. Kommisjonen foreslår imidlertid at den alminnelige strafferammen for brudd på taushetsplikt heves fra bot eller fengsel i 6 måneder til bot eller fengsel i 1 år, jf avsnitt 9.9.3 nedenfor. Etter kommisjonens oppfatning er det da ikke behov for en ytterlige skjerpelse i strafferammen.

Kommisjonen går inn for å videreføre grov uaktsomhet som skyldform i straffelovens bestemmelse om taushetsbrudd. Dette kravet har antakelig særlig betydning når det gjelder å sikre forsvarlig behandling av taushetsbelagte dokumenter. Medvirkning til brudd på taushetsplikt er som hovedregel straffritt i dag, jf likevel strl § 125 første ledd, som strafflegger slik medvirkning når både hovedpersonen og medvirkeren er offentlige tjenestemenn. Etter kommisjonens oppfatning bør den nye bestemmelsen gjøre unntak fra utk § 3–2.

§ 23–2. Offentliggjøring av private forhold

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl §§ 249 nr 2 og 390 første ledd.

Begge straffebudene ble opprinnelig vedtatt i forbindelse med lovrevisjonen 1889 av kriminalloven 1842, og senere videreført i straffeloven 1902. Forløperen til strl § 249 nr 2 var foreslått i Ot prp nr 12 (1889) og i Straffelovkommisjonens forslag til lovendringer. Derimot inneholdt verken Straffelovkommisjonens lovforslag eller proposisjonen noen regel som svarte til strl § 390. Denne bestemmelsen ble føyd til under stortingsbehandlingen, under henvisning til et foreløpig utkast til ny straffelov, som var utarbeidet av Straffelovkommisjonen tidligere, jf Indst O nr 6 (1889) s 25. Stortingskomiteen foretok ingen drøftelse av forholdet mellom de to bestemmelsene. Det synes derfor noe tilfeldig at man her fikk to straffebud som i stor grad overlapper hverandre.

Strl § 249 nr 2 rekker lenger enn § 390, ved at det ikke er noe krav at utsagnet skal gjelde «personlige eller huslige forhold». På den annen side krever § 390 ikke at utsagnet er ærekrenkende. Etter kommisjonens oppfatning er det likevel så stor grad av sammenfall mellom de to bestemmelsene at de bør slås sammen.

Kravet i strl § 390 om at meddelelsen skal skje offentlig, foreslås videreført i den nye bestemmelsen. Terskelen for straffansvar bør ikke ligge lavere her enn ved usanne beskyldninger, jf utk § 26–12 om ærekrenkelse. Det er heller ikke grunn til å strafflegge meddelelse av sanne, ærekrenkende opplysninger i privat sammenheng, slik strl § 249 nr 2 gjør i dag. Slikt folkesnakk eller sladder kan nok gjelde forhold som burde vært forbigått i stillhet, og representere et brudd på alminnelig moral eller folkeskikk. For at formidling av sanne opplysninger skal være straffbar, bør det likevel kreves noe mer.

Strl § 390 andre ledd gir §§ 250 og 254 tilsvarende anvendelse. Strl § 254 foreslås inntatt som et eget ledd i bestemmelsen her, jf det tilsvarende forslaget til eget ledd i utk § 26–12. Strl § 250 foreslås ikke videreført som selvstendig bestemmelse, men i nødvendig utstrekning innarbeidet i utk § 26–12 om ærekrenkelse, jf avsnitt 9.12.2 nedenfor. Kommisjonen antar at et eventuelt behov for en egen regel om provokasjon og retorsjon vil være det samme ved denne bestemmelsen, selv om den ikke gjelder ordinære ærekrenkelser, men sanne meddelelser om private forhold. Strl § 250 foreslås derfor innarbeidet i denne bestemmelsen i samme utstrekning som i § 26–12.

Strl § 390 tredje ledd bestemmer at inndragning av trykt skrift som er i strid med § 390 første ledd, kan skje selv om overtredelse av strl § 390 ikke er definert som en forbrytelse, jf strl § 38. Skillet mellom forbrytelser og forseelser foreslås opphevet, jf avsnitt 7.4 foran. Kommisjonen foreslår også å sløyfe den særskilte hjemmelen for inndragning av trykt skrift i strl § 38, slik at de generelle inndragningsreglene, særlig utk § 13–4 om forbyggende inndragning, kommer til anvendelse. Forslagene innebærer at man ikke trenger en slik særlig hjemmel for inndragning som strl § 390 tredje ledd.

Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 vil medføre en viss utvidelse av straffansvaret.

Kommisjonen har vært i tvil om valget av plassering. Bestemmelsen verner på den ene side mot at informasjon blir offentlig tilgjengelig, men har på den annen side også likhetstrekk med bestemmelsene i utk kap 26 om vern av den personlige frihet og fred. Det har vært avgjørende for plasseringen at bestemmelsen i innhold ligger nær brudd på taushetsplikt.

§ 23–3. Brudd på informasjonsbeskyttelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 145 andre ledd. Straffebudet vil tilsvare konvensjon 23. november 2001 om datakriminalitet art 2 om ulovlig tilgang («illegal access»).

Kommisjonen foreslår at § 145 første ledd videreføres dels i utk § 23–10 om åpning eller hindring av brev mv, dels i utk § 26–11 om ulovlig inntrenging eller opphold, jf avsnitt 9.12.2 nedenfor. Begrunnelsen for å skille ut strl § 145 andre ledd i denne bestemmelsen er at første ledd primært beskytter privatliv og konfidensialitet, mens det ofte vil være mer naturlig å framheve hensynet til påliteligheten av den beskyttede informasjonen eller informasjonssystemet som et bærende prinsipp bak andre ledd. Disse overtredelsene vil ofte også kunne ha økonomiske skadevirkninger av et helt annet format enn de tradisjonelle brevbruddene, dels som følge av svekket tillit hos brukerne, dels som følge av at datasystemer må gjennomgås og eventuelt settes opp på nytt.

Strl § 145 andre ledd fikk sin nåværende utforming ved lov 12. juni 1987 nr 54. Av lovforarbeidene framgår det at bestemmelsen også er ment å ramme uberettiget tilegnelse av informasjon som overføres ved teleks, telefaks og liknende. Kommisjonen finner det mer naturlig at tilegnelse av informasjon som overføres, rammes av utk § 23–8 om overvåking på samme måte som avlytting av telefon.

Strl § 145 andre ledd krever i dag at gjerningspersonen «skaffer seg adgang til data eller programutrustning». I lovforarbeidene synes det forutsatt at det i «adgang» ligger en form for innsyn i dataene. Datainnbrudd kan imidlertid skje også uten at gjerningspersonen har lest, eller på annen måte tilegnet seg, datalagret informasjon. Det hender at adgangen til informasjonen ikke benyttes eller at den benyttes til å slette eller skade informasjonen, jf § 23–11 om skadeverk på elektronisk lagret informasjon, eller til misbruk av datakraft, jf § 30–14 om ulovlig bruk av løsøregjenstand. En uautorisert inntrenging i dataanlegg, ved brudd på beskyttelse eller på liknende måte, bør etter kommisjonens oppfatning være straffbar selv om gjerningspersonen ikke har benyttet de mulighetene til å slette informasjon mv som dette gir. Det avgjørende for straffbarheten bør derfor være om det foreligger et brudd på beskyttelse, eller en liknende form for inntrenging.

Kravet om brudd på beskyttelse skiller bestemmelsene om vanlig og grovt brudd på informasjonsbeskyttelse fra §§ 23–8 og 23–9 om overvåking. Med beskyttelse menes et arrangement som er ment å verne informasjon eller informasjonssystemer mot innsyn og uautorisert aktivitet fra utenforstående. Det vil her normalt dreie seg om ulike former for passordbeskyttelse eller koding (såkalt «kryptering») av informasjonen eller informasjonssystemet. Tilsvarende vil «bruddet» på beskyttelsen normalt dreie seg om omgåelse av passordbeskyttelse, uberettiget bruk av et passord eller «knekking» av koder (såkalt «dekryptering»).

I praksis forekommer det også en spesiell type beskyttelsesbrudd hvor gjerningspersonen ikke selv trenger inn i et datasystem eller en enkeltstående datamaskin, men i stedet benytter seg av at det der er installert programvare som sender informasjon ut av maskinen eller systemet via internett. Dels kan det dreie seg om informasjon som lå i datamaskinen eller systemet på forhånd, og dels kan gjerningspersonen i slike tilfeller holde seg kontinuerlig oppdatert om hva datamaskinen eller systemet til enhver tid brukes til. I de sistnevnte tilfellene bør også utk §§ 23–8 og 23–9 om vanlig og grov overvåking kunne anvendes.

Vilkåret i § 145 andre ledd om at gjerningspersonen ikke er berettiget til å skaffe seg adgang til data eller programutrustning, foreslås endret til et vilkår om at det forutgående bruddet på informasjonsbeskyttelse er uberettiget. Endringen vil bringe bestemmelsen på linje med § 145 første ledd, og innebærer at den som har et berettiget krav på informasjon, ikke dermed har lovlig adgang til å skaffe seg denne informasjonen ved brudd på informasjonsbeskyttelse.

§ 23–4. Grovt brudd på informasjonsbeskyttelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grovt brudd på informasjonsbeskyttelse. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som er nevnt i strl § 145 tredje ledd. Det nåværende kravet om vinnings hensikt foreslås endret til et krav om forsett om vinning, jf avsnitt 7.5.4 foran. Andre momenter som bør nevnes i lovteksten, er informasjonens karakter og om overtredelsen er planmessig utført eller av andre grunner særlig krenkende for den fornærmede. Aktuelle momenter vil videre kunne være at hemmelig informasjon er blitt avslørt for tredjepersoner, at det dreier seg om betalingsbelagte tjenester, eller at handlingen på annen måte har vært til vesentlig ulempe for den fornærmede. Det momentet at overtredelsen har påført den fornærmede økonomisk (eller annen) skade, er nevnt i strl § 145 tredje ledd i dag, men med en forutsetning om at skaden er voldt ved erverv eller bruk av «slik uberettiget kunnskap». Som følge av at culpa levissima ikke foreslås videreført som skyldform i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 7.6 foran, forutsetter dette at gjerningspersonen har vist uaktsomhet med hensyn til en slik følge, jf utk § 3–11 og avsnitt 8.3.12 foran. Ved utformingen av lovteksten i en ny bestemmelse bør det imidlertid vurderes å erstatte eller supplere dette momentet med at det voldes skade ved selve bruddet på informasjonsbeskyttelse. I praksis vil ofte uautorisert datainntrenging kunne medføre store økonomiske tap for den fornærmede, uten hensyn til om gjerningspersonen har tilegnet seg eller brukt noen uberettiget kunnskap. Kommisjonen peker ellers på at ordet «kunnskap» ikke alltid vil være dekkende for de typene informasjon det kan dreie seg om. Det vil for eksempel passe dårlig på informasjon som gjerningspersonen ikke leser, eller kodet informasjon som gjerningspersonen ikke forstår.

§ 23–5. Brudd på beskyttelse av fjernsynssignaler mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 262.

Overtredelse av § 262 første ledd bokstav c er fullbyrdet allerede ved forsøk på utbredelse av dekodingsinnretning. Kommisjonen foreslår at denne særregelen oppheves. Forsøk vil fortsatt være straffbart i henhold til utk § 3–3, men straffri tilbaketreden vil da være mulig. Forslaget er i overensstemmelse med hva kommisjonen ellers foreslår en rekke steder, jf avsnitt 4.4.2 foran.

Kravene om vinnings hensikt i første ledd bokstavene a og b foreslås endret til et krav om forsett om vinning, jf avsnitt 7.5.4 foran. Videre foreslås det at kravet i første ledd om hensikt om å skaffe noen uautorisert tilgang til en vernet tjeneste endres til et krav om forsett, jf avsnitt 7.5.9 foran.

§ 23–6. Brudd på bedriftshemmelighet

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 294 nr 2 og 3 og § 405 a. Den skal dels beskytte næringsdrivende mot at konkurrenter eller andre får kjennskap til deres bedriftshemmeligheter, dels mot at bedriftshemmelighetene blir utnyttet av andre. Dersom det dreier seg om opplysninger som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet i forholdet til andre stater, vil også bestemmelser i utk kap 17 om vern av statens selvstendighet og sikkerhet kunne komme til anvendelse.

I forhold til strl § 294 nr 2 og 3 bør det fortsatt kreves at gjerningspersonen setter en annen i stand til å gjøre bruk av hemmeligheten. Skyldkravet i dette henseende foreslås senket fra hensikt til forsett, da taushetsbruddet ikke bare bør være straffbart når gjerningspersonen ønsker å sette en annen i stand til å gjøre bruk av hemmeligheten, men også når han eller hun holder det for overveiende sannsynlig at taushetsbruddet muliggjør dette, jf avsnitt 7.5.9 foran. Bestemmelsen bør inneholde en henvisning til utk § 23–1, som inneholder straffetrusselen for brudd på taushetsplikt.

Strl § 405 a rammer den som uberettiget tilegner seg en bedriftshemmelighet, det vil si «industrispionasje» i egentlig forstand. Denne delen av bestemmelsen bør inneholde en viss begrensning med hensyn til forøvelsesmåten, jf kriteriet «på urimelig måte» i strl § 405 a, som etter kommisjonens oppfatning innebærer en for lav terskel for hva som er straffbart. En alternativ formulering kan være «grovt klanderverdig» eller liknende.

Strl § 405 a rammer en forsøkshandling som fullbyrdet overtredelse. Kommisjonen ser lite behov for en slik særregel om forsøkshandlinger i denne sammenhengen. Hvorvidt forsøk skal kunne straffes, bør følge av de generelle reglene om dette, jf avsnitt 8.3.4 foran om utk § 3–3. Forslaget er i overensstemmelse med hva kommisjonen ellers foreslår en rekke steder, jf avsnitt 4.4.2 foran.

Dessuten videreføres her forbudet mot bruk av bedriftshemmeligheter i næringsvirksomhet, som i dag finnes i markedsføringsloven 16. juni 1972 nr 47 § 7, jf 17 første og femte ledd, og strl § 294 nr 2 og 3. Disse bestemmelsene er i det vesentlige sammenfallende. Strl § 294 nr 2 og 3 inneholder etter ordlyden et forbud mot bruk av bedriftshemmeligheter også utenfor næringsvirksomhet, men forarbeidene til markedsføringsloven gir uttrykk for at en rent privat utnyttelse bør være berettiget, jf Innstilling fra Konkurranselovkomiteen juni 1966 s 52. Det er bare bruk i næringsvirksomhet som konkurrerer med bedriftens egen bruk av bedriftshemmeligheten, og kommisjonen antar at straffebudet bør innskrenkes til å gjelde slik bruk. Se for øvrig avsnitt 11.2.2.9 nedenfor om bakgrunnen for å foreslå markedsføringsloven § 7 overført til straffeloven og innarbeidet i bestemmelsen her.

Etter gjeldende rett er det bare medvirkning i form av forledelse eller tilskyndelse, det vil si såkalt psykisk medvirkning, som er straffbar etter strl § 294 nr 2 og 3. Strl § 405 a rammer ikke medvirkningshandlinger. Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 medfører derfor en utvidelse av det strafferettslige ansvaret.

§ 23–7. Videreformidling av passord mv

Her foreslås det tatt inn et straffebud som oppfyller kravene i konvensjon 23. november 2001 om datakriminalitet art 6 nr 1, jf nr 3, som rammer salg, distribusjon eller annen tilgjengeliggjøring av passord, tilgangskoder eller tilsvarende data som kan gi full eller delvis tilgang til datasystemer, med hensikt («intent») om at disse skal benyttes til å begå overtredelser som i kapitlet her er rubrisert som brudd på informasjonsbeskyttelse, jf utk § 23–3, overvåking, jf utk § 23–8, eller skadeverk på elektronisk lagret informasjon, jf § 23–11. Begrunnelsen for et slikt straffebud er nærmere omtalt i avsnitt 9.9.1 foran. I stedet for konvensjonens krav om hensikt («intent») mener kommisjonen det bør være tilstrekkelig at gjerningspersonen har utvist forsett med hensyn til at de opplysningene han eller hun har formidlet eller gjort tilgjengelige for andre, ville bli brukt til å begå en av de nevnte overtredelsene.

Det er bare passord mv som kan gi tilgang til datasystemer som omfattes av konvensjonen art 6 nr 3. Kommisjonen har ikke selv vurdert om også formidling av koder mv som gjør det mulig å dekryptere annen informasjon, som for eksempel en datalagret film, bør rammes av bestemmelsen. Ved den nærmere utformingen av lovteksten bør det vurderes om også slike handlinger bør omfattes.

§ 23–8. Overvåking

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 145 a første ledd og § 145 andre ledd, for så vidt denne bestemmelsen er ment å ramme tilegnelse av informasjon som overføres, jf foran under omtalen av utk § 23–3 om brudd på informasjonsbeskyttelse. Straffebudet vil blant annet tilsvare konvensjon 23. november 2001 om datakriminalitet art 3 om ulovlig oppfanging av data («illegal interception»).

Bestemmelsen bør dessuten komme til anvendelse i tilfeller hvor gjerningspersonen overvåker produksjonen av data på en fremmed datamaskin eller et datasystem. Slik overvåking kan teknisk sett blant annet foretas ved bruk av spesiell programvare, jf utk § 23–3 om brudd på informasjonsbeskyttelse, eller ved et lytteapparat som monteres på forbindelsesledningen mellom tastatur og datamaskin og sender gjerningspersonen kontinuerlige meldinger om hvert eneste tastetrykk.

Fjernsynsovervåking er regulert i personopplysningsloven 14. april 2000 nr 31 kapittel VII, jf straffetrusselen i § 48. Slik overvåking foreslås derfor holdt utenfor denne bestemmelsen. Dersom det i forbindelse med straffbar fjernsynsovervåking også foretas ulovlig avlytting, kan bestemmelsene anvendes i konkurrens.

Kommisjonen peker ellers på at uttrykket «hemmelig lytteapparat» i strl § 145 a første ledd nr 1 trekker for snevre rammer rundt straffebudet. I en del tilfeller av utvilsomt straffverdig overvåking vil det kunne være vanskelig å betegne lytteapparatet som «hemmelig». Dette kan for eksempel være tilfelle der hvor telefoner eller liknende synlige apparater brukes til romavlytting. Det vil heller ikke alltid dreie seg om noe hemmelig lytteapparat dersom overvåking av e-post, digital telefoni og andre overføringer av data skjer ved at datastrømmene kopieres på en mellomliggende datamaskin, en såkalt «server», i overføringssystemet, og kopien sendes videre til gjerningspersonen. Ordene «lytteapparat» og «avlytter», som primært forbindes med lydsignaler, vil heller ikke være treffende i forhold til moderne kommunikasjonsmidler som telefaks, e-post eller annen dataoverføring. For straffbarheten bør det på denne bakgrunn være avgjørende at avlyttingen, tappingen, avlesingen eller kopieringen av informasjon er hemmelig. Antakelig bør det likevel fortsatt kreves at disse handlingene foretas ved bruk av tekniske hjelpemidler.

Det kan reises spørsmål om de forholdene som omtales i strl § 145 a første ledd nr 3, vil være straffbare etter den alminnelige bestemmelsen om forsøk, jf utk § 3–3. Kommisjonen nøyer seg i denne omgangen med å peke på at strl § 145 a første ledd nr 3 inneholder et krav om hensikt, jf ordet «øyemed», som kan erstattes med et krav om forsett om at de innretningene gjerningspersonen anbringer, vil bli brukt til overvåkning, jf avsnitt 7.5.9.

§ 23–9. Grov overvåking

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov overvåking. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Strl § 145 tredje ledd har en bestemmelse om straffskjerpelse, som delvis videreføres i utk § 23–4 om grovt brudd på informasjonsbeskyttelse. Derimot har nåværende strl § 145 a ingen bestemmelse om straffskjerpelse. Etter kommisjonens oppfatning er det liten grunn til å velge forskjellige løsninger for overvåking på den ene siden og brudd på informasjonsbeskyttelse på den annen. I begge tilfeller kan personverninteresser være krenket grovt.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, vil det antakelig kunne bygges på det som er nevnt i forbindelse med utk § 23–4.

§ 23–10. Åpning eller hindring av brev mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 145 første ledd første handlingsalternativ og § 146 første ledd.

Forslaget om å slå disse bestemmelsene sammen må sees i lys av at strl § 145 foreslås delt opp, jf foran under utk § 23–3 om brudd på informasjonsbeskyttelse. Objektet for de overtredelsene som i dag rammes av strl § 145 første ledd første handlingsalternativ og § 146, er henholdsvis «brev eller annet lukket skrift» og «en til nogen anden rettet skriftlig meddelelse». Etter kommisjonens forslag vil elektroniske «brev» eller skriftlige meddelelser være vernet dels av utk §§ 23–3 og 23–4 om henholdsvis vanlig og grovt brudd på informasjonsbeskyttelse, dels av utk §§ 23–11 til 23–13 om henholdsvis vanlig, grovt og lite skadeverk på elektronisk lagret informasjon. De handlingene som rammes av strl § 145 første ledd første handlingsalternativ og § 146, er forskjellige, henholdsvis å bryte brev mv og å ødelegge dem eller hindre at de kommer fram til mottakeren. Dette kan tale for at man likevel beholder to separate paragrafer som verner papirbaserte eller andre «fysiske» brev eller meddelelser. Kommisjonen har imidlertid lagt avgjørende vekt på at de aktuelle overtredelsene forekommer relativt sjelden, samtidig med at slike former for kommunikasjon antakelig gradvis vil bli mindre aktuelle. Det er derfor etter kommisjonens oppfatning liten grunn til å beholde to paragrafer om dette i en moderne straffelov.

Det nåværende andre handlingsalternativet i § 145 første ledd om å bane seg adgang til en annens låste gjemmer foreslår kommisjonen videreført i utk § 26–11 om ulovlig inntrenging eller opphold, jf avsnitt 9.12.2 nedenfor. Straffskjerpelsen i strl § 146 andre ledd ser kommisjonen ikke noe behov for å videreføre.

§ 23–11. Skadeverk på elektronisk lagret informasjon

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som skal verne mot uberettiget endring eller sletting av informasjon som er lagret ved elektroniske midler. Bestemmelsen bør også ramme uautorisert tilføyelse av informasjon, for eksempel et fremmed dataprogram. Slike tilføyelser vil normalt forutsette at gjerningspersonen har begått et brudd på informasjonsbeskyttelse, jf utk § 23–3, som har åpnet adgangen til et fremmed datasystem eller en enkeltstående datamaskin. Uavhengig av om den informasjonen som tilføyes, i seg selv skader informasjonssystemet, vil slike uautoriserte tilføyelser ofte svekke systemets pålitelighet i den forstand at de rettmessige eierne eller brukerne ikke kan vite om systemet fortsatt fungerer som det skal. De vil derfor ofte få skadevirkninger i form av svekket tillit hos brukerne og ved at hele systemet må gjennomgås og eventuelt settes opp på nytt. Med det her foreslåtte anvendelsesområdet vil bestemmelsen tilsvare konvensjon 23. november 2001 om datakriminalitet art 4 om inngrep i dataenes integritet («data interference») og art 5 om inngrep i driften av et datasystem («system interference»).

I NOU 1985: 31 s 9–11 er det drøftet om slike handlinger kan straffes som skadeverk etter strl § 291. Straffelovrådet la til grunn at det var utelukket å anse data som en «gjenstand» etter skadeverksbestemmelsen, men at uberettiget endring eller sletting av data kan rammes som skadeverk på selve lagringsmediet – datamaskinen – ved at den mister sin nytteverdi for eieren. Kommisjonen mener det er et klart behov for strafferettslig beskyttelse mot blant annet uberettiget endring eller sletting av data. Det er mindre tilfredsstillende at man ved spørsmålet om straffbarheten av slike handlinger må basere seg på en tolking av den alminnelige skadeverksbestemmelsen som etter ordlyden slett ikke er åpenbar. Dertil kommer at det er selve informasjonen som er målet for disse handlingene, og da bør straffebudet innrettes deretter. Det foreslås derfor en egen bestemmelse som tydeliggjør at endring og sletting av elektronisk lagret informasjon rammes av straffeloven.

Som strl § 291 bør også denne bestemmelsen ramme det å gjøre elektronisk lagret informasjon ubrukelig, selv om det ikke dreier seg om noen varig tilstand av ubrukelighet. Et eksempel kan være at man forsyner en datamaskin med større informasjonsmengder enn programmet kan håndtere, slik at programmet midlertidig slutter å fungere. I praksis skjer dette oftest ved såkalte «DOS»-angrep (denial of service), hvor informasjonsmengdene overføres via internett. Slike angrep kan begrense seg til å lamme datamaskinens evne til å kommunisere med omverdenen, eller sette også andre funksjoner i datamaskinen ut av spill.

Informasjon kan også gå tapt ved fysisk ødelegging av lagringsmediet, for eksempel hvis en datamaskin blir knust med en slegge. I så fall vil bestemmelsene om skadeverk på informasjon kunne anvendes i konkurrens med bestemmelsene om skadeverk på fysiske ting, jf utk §§ 29–1 til 29–3.

§ 23–12. Grovt skadeverk på elektronisk lagret informasjon

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som rammer grovt skadeverk på elektronisk lagret informasjon. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Kriteriene for om skadeverket ansees som grovt, bør være de samme som for den alminnelige regelen om grovt skadeverk etter utk § 29–2. Skyldkravet bør også være det samme, det vil si grov uaktsomhet.

§ 23–13. Lite skadeverk på elektronisk lagret informasjon

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om lite skadeverk på elektronisk informasjon, jf utk § 29–3 om lite skadeverk. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om liten overtredelse i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot liten overtredelse kommer til anvendelse.

9.9.3 Strafferammer

For utk § 23–1 om brudd på taushetsplikt antar kommisjonen at en strafferamme på bot eller fengsel i 1 år vil være passende. Strafferammen forhøyes med dette sammenliknet med blant annet normalovertredelsen i strl § 121 første ledd og med strl § 144. Forslaget må sees i sammenheng med at kommisjonen ikke går inn for å videreføre straffskjerpelsesalternativet i § 121 andre ledd.

For utk § 23–2 om offentliggjøring av private forhold bør det være tilstrekkelig at straffebudet bare gir hjemmel for bot.

Kommisjonen foreslår strafferammer i det lavere sjiktet for utk § 23–3 om brudd på informasjonsbeskyttelse, § 23–5 om brudd på beskyttelse av fjernsynssignaler mv, § 23–6 om brudd på bedriftshemmelighet, § 23–7 om videreformidling av passord mv, § 23–8 om overvåking og § 23–10 om åpning eller hindring av brev mv. Med en så lav strafferamme for normalovertredelsen er det etter kommisjonens oppfatning ikke behov for å videreføre et eget straffebud mot lite brudd på beskyttelse av fjernsynssignaler, jf henvisningen til strl § 262 i § 391 a fjerde ledd. Grove overtredelser av §§ 23–3 og 23–8, jf §§ 23–4 og 23–9, bør etter kommisjonens oppfatning ha en like høy strafferamme, som passende kan settes til bot eller fengsel i 2 år.

Skadeverk på elektronisk lagret informasjon kan gjelde betydelige beløp. Straffverdigheten av slike handlinger bør bedømmes på samme måte som alminnelig skadeverk etter utk §§ 29–1 til 29–3, jf avsnitt 9.15.3 nedenfor. Utk § 23–11 om vanlig skadeverk på elektronisk lagret informasjon foreslås derfor gitt en strafferamme på bot eller fengsel i 1 år, mens det for utk § 23–13 om lite skadeverk bør være tilstrekkelig at straffebudet bare gir hjemmel for bot. Ved forsettlig overtredelse av utk § 23–12 om grovt skadeverk på elektronisk lagret informasjon bør strafferammen være bot eller fengsel i 6 år, mens grovt uaktsomme overtredelser bør ha samme strafferamme som utk § 23–11 om vanlige, forsettlige overtredelser.

9.10 Utk kap 24. Uriktig forklaring og anklage

9.10.1 Innhold og avgrensning

Strl kap 15 om falsk forklaring og strl kap 16 om falsk anklage verner i hovedsak de samme interessene, og kommisjonen foreslår at disse kapitlene slås sammen. Kapittelinndelingen i straffeloven kommer dermed mer på linje med inndelingen i de øvrige nordiske landene. De eksisterende bestemmelsene i strl kap 15 og 16 foreslås videreført i dette kapitlet, med enkelte endringer.

I straffebudene om falsk forklaring er subjektive og objektive vilkår vevet sammen på en måte som ikke er vanlig i andre straffebud. En forklaring er falsk når den som avgir den, forklarer noe annet enn det han eller hun tror er riktig. Selv om forklaringen objektivt sett er uriktig, kan vedkommende ikke straffes dersom han eller hun trodde forklaringen var sann. Selve begrepet «falsk forklaring» forutsetter ond tro hos gjerningspersonen. Denne måten å utforme reglene på avviker fra det som ellers er vanlig i strafferetten, hvor gjerningsbeskrivelsen normalt bare omhandler rent objektive vilkår for straff.

Det vanlige skillet mellom objektive og subjektive vilkår finner vi for eksempel i en rekke straffebud i særlovgivningen som innholdsmessig ligger tett opp til straffelovens bestemmelser om falsk forklaring, nemlig der hvor det er satt straff for den som gir uriktige opplysninger til offentlige myndigheter. Den som gir uriktige opplysninger til det aktuelle forvaltningsorganet, vil objektivt sett ha overtrådt et slikt straffebud. Men dersom vedkommende trodde opplysningene var korrekte, vil han eller hun ikke kunne straffes for forsettlig overtredelse. Resultatet blir altså det samme som etter reglene om falsk forklaring, men i det siste tilfellet vil frifinnelsen forankres i at vilkåret om «falsk forklaring» i gjerningsbeskrivelsen ikke er oppfylt, ikke i manglende forsett.

Formålet med straffelovens bestemmelser om falsk forklaring og særlovgivningens straffebud mot å gi uriktige opplysninger er det samme, nemlig å sikre at vedkommende organs beslutninger kan treffes på et mest mulig korrekt faktisk grunnlag. Det er liten grunn til at disse reglene skal utformes forskjellig rent lovteknisk. Kommisjonen foreslår at de framtidige bestemmelsene i straffeloven på dette området utformes på samme måte som de tilsvarende reglene i særlovgivningen. Dette framkommer ved at uttrykket «falsk forklaring» erstattes med «uriktig forklaring». Forslaget er i samsvar med ordningen i svensk og finsk rett, jf BrB kap 15 § 1 om mened og finsk strl kap 15 § 1 om osann utsaga inför domstol flg.

Dersom noen forklarer seg i strid med sin subjektive oppfatning av de faktiske forhold, er dette etter dagens regler straffbart som falsk forklaring, selv om forklaringen rent faktisk stemmer, jf Rt 1934 s 55: «En vidneforklaring er derfor falsk, naar den gaar ut paa at vidnet har iakttatt en begivenhet som det ikke har iakttatt, eller at det erindrer en begivenhet som det ikke erindrer, selv om begivenheten i virkeligheten er foregaatt nøiaktig paa den maate som forklaringen angir … .» Slike tilfeller vil fortsatt rammes som fullbyrdet uriktig forklaring, fordi det elementet i forklaringen som går ut på at vitnet faktisk har iakttatt begivenheten, eller at det husker den, er uriktig.

De nevnte synspunktene har også gyldighet for bestemmelsene om falsk anklage, som i den nye straffeloven bør benevnes «uriktig anklage».

Reglene om medvirkning i strl §§ 165 og 166 andre ledd har sammenheng med den måten bestemmelsene om falsk forklaring er utformet på i dag. Kommisjonens forslag medfører at man slipper disse særegne medvirkningsreglene. Og man unngår den anomali at man i dag ikke har noen tilsvarende egen medvirkningsregel for falsk anklage, til tross for at uttrykket «falsk» skal forstås på samme måte begge steder. I stedet er slik medvirkning dekket av straffalternativet «paa anden Maade» i strl § 168, jf Straffelovkommentaren bind II s 373. Den generelle medvirkningsregelen som foreslås i utk § 3–2, vil være tilstrekkelig både ved uriktig forklaring og uriktig anklage, jf omtalen av strl §§ 165 og 166 andre ledd i avsnitt 10.2 nedenfor.

Som nærmere omtalt i avsnitt 10.2 nedenfor foreslår kommisjonen heller ikke å videreføre strl §§ 163, 167 tredje ledd, 171 nr 1 og 173.

9.10.2 De enkelte bestemmelsene

§ 24–1. Uriktig forklaring

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 166 første ledd. Strl § 167 første og andre ledd foreslås videreført som et eget ledd i bestemmelsen, med enkelte endringer.

Som omhandlet i avsnitt 10.2 nedenfor foreslås det ikke å opprettholde noen egen bestemmelse for tilfeller hvor gjerningspersonen har avlagt forsikring, jf strl § 163. Det foreslås at den generelle bestemmelsen også skal omfatte dette. At forklaringen er avgitt under forsikring, vil imidlertid kunne tillegges vekt ved den konkrete straffutmålingen etter § 24–1.

Bestemmelsen bør etter kommisjonens oppfatning utvides til også å ramme forklaringer som avgis til Stortinget, jf i dag lov 3. august 1897 nr 2 om særlige Straffebestemmelser m.v. for Personer, som i Henhold til Grundlovens § 75 h indkaldes til at møde for Storthinget § 2. Kommisjonen går inn for at denne loven oppheves, jf avsnitt 11.4.2.1 nedenfor, men at den særskilte bestemmelsen om falsk forklaring overføres til straffeloven og innarbeides i utk § 24–1, jf avsnitt 11.2.2.5 nedenfor. Avgitt forsikring, jf domstolloven 13. august 1915 nr 5 § 141, foreslås imidlertid å utgå som straffbarhetsvilkår.

I Straffelovkommentaren bind II s 342–343 og Kjerschow s 440 og 445 er strl §§ 163 og 166 tolket slik at de også gjelder forklaringer avgitt for andre lands domstoler, såfremt vedkommende land har straffebud mot falsk forklaring, jf strl § 12 nr 3 bokstav c. Derimot antas det i teorien at «offentlig Myndighed» i strl § 166 bare omfatter norsk offentlig myndighet, jf Kjerschow s 447 jf s 358 og Skeie, Strafferettens spesielle del s 696. Kommisjonen foreslår ingen endringer i denne rettstilstanden.

Det følger av strl § 12 nr 3 bokstav d at også falsk forklaring for EFTA-domstolen faller innenfor straffelovens virkeområde. Etter kommisjonens forslag vil dette følge av utk § 1–8 om folkerettslig plikt til å strafforfølge, jf avsnitt 8.1.10 foran. Kommisjonen mener imidlertid at det også bør framgå direkte av straffebudet her at det retter seg mot slike forklaringer.

I lov 15. juni 2001 nr 65 om gjennomføring i norsk rett av Den internasjonale straffedomstols vedtekter 17. juli 1998 (Roma-vedtektene) er strl §§ 163 til 167 gitt tilsvarende anvendelse for «falsk forklaring for Domstolen», jf lovens § 12 første ledd. Kommisjonen foreslår at bestemmelsen i stedet overføres til straffeloven og innarbeides i og tilpasses bestemmelsen her, jf avsnitt 11.2.2.17 nedenfor. Det foreslås på denne bakgrunn at utk § 24–1 gis et eget ledd som rammer uriktig forklaring for EFTA-domstolen og Den internasjonale straffedomstolen.

Uriktig forklaring for internasjonale domstoler eller domstolsliknende organer bør etter kommisjonens oppfatning fortsatt bare strafflegges i den grad Norge har en klar konvensjonsforpliktelse til dette. Det er mest hensiktsmessig å samle reglene om uriktig forklaring for ulike internasjonale domstoler eller andre organer i bestemmelsen her. Etter kommisjonens oppfatning stiller dette seg annerledes for domstoler eller domstolsliknende organer som bare fungerer midlertidig, for eksempel de internasjonale domstolene for krigsforbrytelser i det tidligere Jugoslavia og Rwanda, jf lov 24. juni 1994 nr 38 § 7.

Strl § 167 første og andre ledd fritar for straff for falsk forklaring, men gjelder ikke der hvor den straffbare handlingen består i medvirkning til at en annen avgir falsk forklaring. Denne rettstilstanden bør opprettholdes. Som omhandlet i avsnittene 9.10.1 foran og 10.2 nedenfor foreslår kommisjonen å erstatte de særlige medvirkningsreglene ved falsk forklaring, strl §§ 165 og 166 andre ledd, med den alminnelige medvirkningsregelen i utk § 3–2. Det bør derfor komme fram i lovteksten at straffritaket bare gjelder for den som selv avgir uriktig forklaring under de omstendighetene som angis i bestemmelsen.

Strl § 167 første ledd fastsetter at den som har avgitt falsk forklaring i egenskap av å være «sigtet» for en straffbar handling, fritas for straff. Rettspraksis har tolket uttrykket «sigtet» utvidende, og bestemmelsen foreslås utformet slik at også den som er mistenkt, fritas for straff for uriktig forklaring, jf blant annet Rt 1982 s 173 («Maridalssaken») og Straffelovkommentaren bind II s 158–161.

Med bakgrunn i at kommisjonen ikke foreslår å opprettholde den forhøyede strafferammen for falsk forklaring under forsikring, jf strl § 163, foreslås det heller ikke videreført noe straffskjerpende alternativ tilsvarende strl § 167 andre ledd andre punktum.

Se for øvrig avsnitt 9.10.1 foran om betegnelsen «uriktig forklaring».

§ 24–2. Uriktig anklage mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 168.

De handlingene som rammes av bestemmelsen, vil ofte også omfattes av gjerningsbeskrivelsen i utk § 24–1 om uriktig forklaring. Som i dag bør bestemmelsen innenfor sitt område komme til anvendelse i stedet for straffebudet mot uriktig forklaring.

Strl § 168 har en unødvendig vanskelig oppbygning. Som ledd i en revisjon av bestemmelsen bør blant annet det spesielle forsettskravet «mod bedre Vidende» utgå, jf avsnitt 7.5.3 foran.

Kommisjonen har en rekke steder foreslått å sløyfe regler om at forsøk skal likestilles med fullbyrdet overtredelse, jf nærmere om dette i avsnitt 4.4.2 foran. Etter kommisjonens oppfatning bør det imidlertid ikke være et krav i bestemmelsen her at følgen blir oppfylt, for eksempel i form av at noen siktes. En annen sak er at gjerningsbeskrivelsen bør omformuleres for bedre å få fram at det ikke er tale om noe hensiktskrav, jf Straffelovkommentaren bind II s 374.

Se for øvrig avsnitt 9.10.1 foran om betegnelsen «uriktig anklage».

§ 24–3. Grov uriktig anklage mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov uriktig anklage mv. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i hvilke følger anklagen har hatt eller kunne få, jf strl § 169.

§ 24–4. Vilkårlig anmeldelse mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl §§ 170 og 171 nr 2.

Kommisjonen har vært i tvil om behovet for en bestemmelse som strl § 170, som rammer den som anklager eller anmelder noen for en straffbar handling uten å ha rimelig grunn til mistanke. Dette er dels et spørsmål om hensiktsmessigheten ved å forfølge slike anklager eller anmeldelser strafferettslig, dels om ikke det straffverdige ved slike handlinger i det vesentlige fanges opp av utk § 26–10 om hensynsløs atferd, som viderefører strl § 390 a, og utk § 26–12 om ærekrenkelse, som viderefører strl § 247. Kommisjonen har likevel valgt å foreslå at det beholdes en egen bestemmelse mot denne type anklager.

Både strl §§ 170 og 171 nr 2 tjener begge først og fremst til å hindre at offentlige myndigheter bruker tid og ressurser på å etterforske anmeldelser eller anklager som det ikke er grunnlag for. De foreslås derfor slått sammen til én bestemmelse.

Dersom gjerningspersonen handler med forsett om at noen uskyldig vil bli pådratt strafforfølgning, rammes handlingen av utk § 24–2 om uriktig anklage mv.

Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen som foreslås i utk § 3–2, vil gjelde også for medvirkning til overtredelser av denne bestemmelsen. Dette innebærer en viss utvidelse av straffansvaret for medvirkning til slik overtredelse som omhandles i strl § 170, som i dag bare rammer medvirkning i form av «forledelse».

§ 24–5. Plikt til å opplyse om uriktig tiltale eller domfellelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 172.

9.10.3 Strafferammer

Etter kommisjonens oppfatning er det ikke behov for å heve den nåværende strafferammen på bot eller fengsel i 2 år for falsk forklaring, jf strl § 166, for overtredelse av utk § 24–1 om uriktig forklaring, selv om denne bestemmelsen også skal omfatte uriktig forklaring under forsikring, jf strl § 163. I Ot prp nr 35 (1978–79) og Ot prp nr 53 (1983–84) ble dette ansett nødvendig, men da på bakgrunn av en straffutmålingspraksis som senere er blitt forlatt, jf omtalen av § 163 i avsnitt 10.2 nedenfor. Den nåværende strafferammen gir godt rom for en eventuell heving av straffenivået.

De øvre strafferammene i strl § 168 er betydelig strengere enn det straffenivået som normalt anvendes i rettspraksis, og bør settes ned i utk § 24–2 om uriktig anklage mv. Samtidig bør maksimumsstraffen markere at uriktig anklage er mer straffverdig enn uriktig forklaring etter utk § 24–1. Kommisjonen foreslår en strafferamme på bot eller fengsel i 3 år.

Strafferammen for overtredelse av utk § 24–3 om grov uriktig anklage mv bør tilsvare utk § 26–4 om grov frihetsberøvelse, jf avsnitt 9.12.3 hvor det foreslås en strafferamme på fengsel i 10 år. Slik frihetsberøvelse kan etter omstendighetene bli resultatet av en grov uriktig anklage, likevel slik at dette ikke nødvendigvis omfattes av forsettet. En 10 års strafferamme innebærer en betydelig nedsettelse sammenliknet med strl § 169, hvor straffen etter andre ledd kan nå opp i 21 år. Selv om en uriktig anklage i prinsippet kan få slike alvorlige konsekvenser som omhandlet i § 169 andre ledd, kan det imidlertid i praksis vanskelig tenkes tilfeller hvor den foreslåtte strafferammen ikke er tilstrekkelig.

Minstestraffene i strl §§ 168 og 169 foreslås ikke videreført, jf avsnitt 5.4.6 foran om kommisjonens generelle skepsis til bruk av minstestraffer.

For utk § 24–4 om vilkårlig anmeldelse mv og § 24–5 om plikt til å opplyse om uriktig tiltale eller domfellelse er det tilstrekkelig med strafferammer i det lavere sjiktet.

9.11 Utk kap 25. Vern av helse og miljø

9.11.1 Innhold og avgrensning

I dette kapitlet foreslår kommisjonen samlet bestemmelser som i særlig grad synes begrunnet i hensynet til vern av helse og miljø. Det gjelder blant annet flere straffebud som man i dag finner i strl kap 14 om allmennfarlige forbrytelser, som ikke foreslås videreført som et eget kapittel.

Kommisjonen mener at straffebestemmelsene om narkotika hører hjemme i dette kapitlet, og foreslår dem plassert innledningsvis, jf utk §§ 25–1 til 25–3. Begrunnelsen for å kriminalisere befatning med narkotika er først og fremst den helsefaren disse stoffene representerer, selv om det også er slik at avhengighet av narkotika kan føre til annen kriminalitet for å finansiere forbruket.

Kommisjonen foreslår videre at alkoholloven 2. juni 1989 nr 27 § 10–1 tredje ledd overføres til straffeloven, jf avsnitt 11.2.2.12 nedenfor. Bestemmelsen foreslås plassert som utk § 25–4.

Dopingbestemmelsen i strl § 162 b bør etter kommisjonens oppfatning stå i samme kapittel som narkotikaovertredelsene, og foreslås videreført i utk §§ 25–5 til 25–7.

Kommisjonen har dessuten valgt å plassere bestemmelsen om alkoholpåvirkning av motorvognfører, jf vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr 4 § 22, jf § 31, i dette kapitlet. Se avsnitt 11.2.2.8 nedenfor om bakgrunnen for overflyttingen. Vtrl § 22 foreslås delt opp i utk § 25–8 om kjøring i påvirket tilstand og § 25–9 om etterfølgende inntak av rusmidler. Kommisjonen går inn for at promillegrensen heves fra 0,2 til 0,5. Samtidig foreslår kommisjonen at medvirkning skal være straffbar.

Også smittevernbestemmelsene, jf i dag strl §§ 154 og 155, hører etter kommisjonens oppfatning med i dette kapitlet. Når det gjelder disse bestemmelsene foreslås det en del endringer, jf omtalen av utk §§ 25–10 til 25–12 nedenfor.

En bestemmelse om vern mot forgiftning mv, jf strl § 153, hører ut fra en saklig sammenheng også hjemme her, sammen med generalklausulen om alvorlig miljøkriminalitet i strl § 152 b. Se nedenfor om utk §§ 25–13 og 25–14. Vi har en rikholdig strafferettslig særlovgivning for miljøovertredelser. Det er et spørsmål om enkelte av disse straffebudene bør overføres til straffeloven. Her nevnes særskilt forurensningsloven 13. mars 1981 nr 6, som har en strafferamme på 5 års fengsel for kvalifisert overtredelse, jf lovens § 78. I forarbeidene til strl § 152 b foreslo ikke departementet noen endringer i strafferammene i straffebud som rammer miljøkriminalitet av ulik art i særlovgivningen. I Ot prp nr 92 (1992–93) s 10 begrunnes det dels med at strl § 152 b sikrer straffskjerpelse der behovet er størst, nemlig i forhold til alvorlig miljøkriminalitet, dels med at strengere straffereaksjoner kan gjennomføres innenfor de allerede eksisterende strafferammene i særlovgivningen. Deretter sies det:

«I tillegg kommer at spørsmålet om endringer i strafferammene i spesiallovgivningen hører inn under en rekke fagdepartementer. Det har i forbindelse med denne proposisjonen ikke vært lagt opp til noe omfattende revisjonsarbeid som en slik generell reform av straffebestemmelsene i spesiallovgivningen ville medføre.»

Departementets uttalelse er av interesse ikke bare for strafferammene, men også for spørsmålet om plassering i eller utenfor straffeloven. Eventuelle forslag om overføring av straffebestemmelser på dette området forutsetter en mer generell gjennomgåelse av dem. En slik gjennomgåelse må i tilfelle utføres i samarbeid med flere fagdepartementer. Kommisjonen foreslår derfor at man i denne omgangen viderefører dagens ordning der de antatt mindre alvorlige lovbruddene beholdes i særlovgivningen.

Strl § 152 a om ulovlig befatning med plutonium og uran og § 153 a om ulovlig befatning med bakteriologiske våpen mv foreslås videreført i dette kapitlet, jf utk §§ 25–15 og 25–16. Videre foreslås det i utk § 25–17 en bestemmelse om ulovlig befatning med kjemiske våpen, som tilsvarer § 1 første ledd i lov 6. mai 1994 nr 10 om gjennomføring av Konvensjonen om forbod mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt øydelegging av dei, jf straffebestemmelsen i lovens § 5. Disse tre bestemmelsene har sin bakgrunn i konvensjonsforpliktelser. Straffverdigheten og likheten med strl § 153 a tilsier overføring til straffeloven av bestemmelsen mot ulovlig befatning med kjemiske våpen, jf avsnitt 11.2.2.13 nedenfor. Derimot har kommisjonen valgt å ikke foreslå overført til straffeloven noen deler av straffebestemmelsene i lov 17. juli 1998 nr 54 om gjennomføring av Konvensjonen om forbod mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer mv og lov 18. juni 1999 nr 40 om gjennomføring av Traktat om totalforbod mot kjernefysiske prøvesprengingar.

Kommisjonen har for øvrig merket seg Justisdepartementets høringsuttalelse, gjengitt i Ot prp nr 57 (1998–99) s 5, der departementet anbefaler at det utarbeides en samlet lov for de ulike konvensjonene det her er tale om. Denne uttalelsen slutter kommisjonen seg til, likevel slik at forbudene mot masseødeleggelsesvåpen bør stå i straffeloven.

Kommisjonen foreslår relativt høye strafferammer for overtredelse av utk §§ 25–15 til 25–17, jf avsnitt 9.11.3 nedenfor. Kommisjonen har vurdert om man av den grunn burde ha skilt mellom vanlige og grove overtredelser, jf nærmere om denne sondringen i avsnitt 5.4.5 foran. Det dreier seg imidlertid om sjeldent forekommende tilfeller, som vanligvis vil være av svært alvorlig karakter når de først inntreffer. Kommisjonen finner det på denne bakgrunn ikke hensiktsmessig med en slik oppdeling.

Kommisjonen går ikke inn for å kriminalisere forberedelseshandlinger i dette kapitlet. Her avviker forslaget fra gjeldende rett, jf strl § 159, som blant annet rammer det å inngå avtale i hensikt å begå handlinger som omhandlet i strl § 153 første, andre eller tredje ledd. Det samme gjelder for øvrig for strl §§ 152 og 154, som kommisjonen foreslår opphevet, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

For de fleste straffebudene i dette kapitlet foreslår kommisjonen at grovt uaktsom overtredelse skal være straffbar, jf definisjonen av grov uaktsomhet i utk § 3–10 andre ledd og omtalen av bestemmelsen i avsnitt 8.3.11 foran. Kapitlet atskiller seg således vesentlig fra de fleste andre kapitlene i forslaget til ny straffelov, der skyldformen forsett – med enkelte unntak – regelmessig foreslås. En årsak til det er at også følgene av uforsettlige handlinger kan bli særdeles alvorlige. Kommisjonen velger å foreslå kriminaliseringen begrenset til grovt uaktsomme overtredelser. Dette innebærer dels en utvidelse, dels en innskrenkning av straffansvaret i forhold til gjeldende rett.

I forhold til narkotikabestemmelsene i strl § 162 og legemiddelloven 4. desember 1992 nr 132 § 24, jf § 31, har det i den offentlige debatt blitt stilt spørsmål ved om det er grunn til å videreføre kriminaliseringen i samme omfang som nå, og om strafferammene bør opprettholdes. Norge er folkerettslig forpliktet til å ha straffebestemmelser mot visse former for befatning med narkotika, jf særlig FNs konvensjon 20. desember 1988 om ulovlig håndtering av og handel med narkotika og psykotrope stoffer. Dette innebærer at vi er konvensjonsforpliktet til å ha straffebestemmelser mot tilvirkning, innførsel og omsetning av narkotika – bortsett fra til medisinsk bruk mv. Derimot står det enkelte landet fritt med hensyn til å kriminalisere bruk og besittelse – derunder også kjøp eller annen ervervsmåte – av narkotika til eget bruk.

Et flertall i kommisjonen, medlemmene Coward, Hauge og Sulland, går inn for å avkriminalisere bruk av narkotika. Hovedformålet med en kriminalisering er å forhindre handlinger som medfører skade for andre enn gjerningspersonen selv, jf avsnitt 4.2.2 foran. De direkte skadevirkningene ved bruk av narkotiske stoffer rammer imidlertid utelukkende brukerne. På samme måte som ved bruk av alkohol, tobakk, sniffestoffer og dopingmidler, bør også bruk av narkotiske stoffer etter flertallets oppfatning være straffritt. Slik bruk må bekjempes med andre midler enn ved strafferettslige sanksjoner.

Overfor langtkomne misbrukere av narkotiske stoffer taler dessuten rent menneskelige hensyn for en avkriminalisering. Dette er mennesker som ofte har store personlige og sosiale problemer, hvor en strafforfølgning både vil være lite formålstjenlig og virke urimelig.

I dag anvendes straffesanksjoner noe mindre enn før i saker som utelukkende gjelder bruk av narkotika eller besittelse av små kvanta til eget bruk. I de tilfellene hvor vedkommende straffes, er straffen ofte bare betinget fengsel eller bot. Man kan derfor hevde at de straffene som kommer til anvendelse, ikke er så inngripende at det er noen grunn til avkriminalisering. Den stigmatiserende effekt som en strafforfølgning har, vil imidlertid kunne føre til at de sosiale båndene til ikke-brukende miljøer svekkes, og at vedkommende lettere vil kunne fortsette i et brukermiljø.

Det kan også innvendes at kriminaliseringen av bruk ikke først og fremst er begrunnet i ønsket om å straffe brukerne, men at den gir hjemmel for politiet til å overvåke brukermiljøene, beslaglegge stoffene og å gripe til tvangsmidler i form av ransaking og pågripelse av brukerne. Men fordi omsetning av stoffer – bortsett fra kjøp til eget bruk – og oppbevaring av noe større mengder fortsatt vil være straffbart, vil politiet fremdeles ha vide fullmakter på dette området. Det kan også hevdes at straffebestemmelser som primært er begrunnet i politiets kontrollbehov, lett vil kunne lede til vilkårlighet og forskjellsbehandling.

Etter flertallets oppfatning er det sterkt ønskelig å hindre utbredelsen av narkotiske stoffer. Men dette er en oppgave av helsepolitisk og sosialpolitisk art, hvor andre midler enn strafferettslige tiltak må benyttes. En avkriminalisering er heller ikke til hinder for at det i visse tilfeller kan gripes inn med tvang overfor brukere av narkotiske stoffer. Overfor rusmiddelbrukere som utsetter sin fysiske eller psykiske helse for fare ved omfattende og vedvarende misbruk, kan det iverksettes tiltak med hjemmel i sosialtjenesteloven 13. desember 1991 nr 81 kapittel 6. Dessuten gir barnevernloven 17. juli 1992 nr 100 § 4–24 adgang til å iverksette tiltak overfor ungdom under 18 år som har vist alvorlige atferdsvansker ved vedvarende bruk av rusmidler. Flertallets standpunkt innebærer at legemiddelloven § 24 første ledd første handlingsalternativ, jf § 31 andre ledd, om besittelse og bruk av narkotika mv oppheves, jf avsnitt 11.4.2.14 nedenfor. Når det gjelder videreføringen av strl § 162 første ledd, jf avsnitt 9.11.2 nedenfor, vil den foreslåtte nye narkotikabestemmelsen ikke omfatte erverv og besittelse av narkotika til eget bruk.

Kommisjonens mindretall , lederen Høgetveit og medlemmet Fossgard, går ikke inn for noen avkriminalisering. Det dreier seg om rusmidler som det er sterkt ønskelig å hindre utbredelse av. En avkriminalisering vil være et uheldig signal overfor unge mennesker i en valgsituasjon. Dette gjelder hva enten det er tale om såkalte lette eller tunge stoffer. Mindretallet vil også framheve at det forholdet at besittelse og bruk av visse avhengighetsskapende rusmidler, særlig alkohol, er tillatt i vårt samfunn, taler snarere mot enn for å tillate flere skadelige stoffer.

Når det gjelder de formene for omgang med narkotika som fremdeles vil være straffbare, går en samlet kommisjon inn for en viss reduksjon i strafferammene. Straffutmålingsnivået i Norge på narkotikaområdet er av flere blitt karakterisert som et av de strengeste i verden, jf blant annet Andenæs, Straffen som problem s 77. Og sett i forhold til de andre nordiske landene, hvor maksimumsstraffen for narkotikaovertredelser er 10 års fengsel, er strafferammene i norsk lov særdeles høye, jf avsnitt 9.11.3 nedenfor.

Kommisjonen foreslår straffebudene mot narkotikaovertredelser samlet i tre bestemmelser i straffeloven, henholdsvis § 25–1 om narkotikaovertredelse, § 25–2 om grov narkotikaovertredelse og § 25–3 om grovt uaktsom narkotikaovertredelse. Det foreslås at grov overtredelse bare skal ramme ulovlig befatning med et meget betydelig kvantum av et særlig farlig stoff. Hele kommisjonen deler den oppfatningen Straffelovrådet ga uttrykk for alt i 1982 om at det er en vesensforskjell i farlighet mellom cannabisstoffene og de harde stoffene, som for eksempel heroin, kokain og amfetamin. I NOU 1982: 25 foreslo Straffelovrådet blant annet at strl § 162 tredje ledd bare skulle gjelde for overtredelser med hensyn til særlig farlige stoffer. I høringsrunden var det enkelte høringsinstanser som gikk imot forslaget, og departementet sluttet seg til innvendingene. I Ot prp nr 23 (1983–84) s 19 uttalte departementet: «Det er uheldig om en ulik maksimumsstraff for såkalte særlig farlige og andre narkotiske stoffer skulle bidra til en større sosial akseptering av for eksempel cannabis eller tolkes slik at myndighetene ser på betydelig omsetning av slike stoffer som mindre alvorlig.» Selv om ulovlig omgang med cannabis ikke skal straffes som grov overtredelse, kan slik omgang likevel straffes med flere års fengsel. Kommisjonens forslag på dette punktet kan derfor ikke utlegges som noen form for aksept av disse rusmidlene.

9.11.2 De enkelte bestemmelsene

§ 25–1. Narkotikaovertredelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 162 første ledd. Erverv og besittelse av narkotika til eget bruk skal ikke rammes, jf avsnitt 9.11.1 foran.

Som følge av de foreslåtte grunnvilkårene i utk § 25–2 om grov narkotikaovertredelse, jf nedenfor, vil bestemmelsen også omfatte de tilfellene som i dag subsumeres under strl § 162 andre ledd. I tillegg vil den omfatte noen av de tilfellene som etter gjeldende rett subsumeres under strl § 162 tredje ledd, nemlig der hvor det ikke er tale om et særlig farlig stoff.

Utk § 25–1 vil etter forslaget rette seg mot enhver forsettlig narkotikaovertredelse som ikke gjelder et meget betydelig kvantum av et særlig farlig stoff. For ordens skyld nevnes at dette ikke er en uttømmende angivelse av bestemmelsens rekkevidde. Bestemmelsen om vanlig narkotikaovertredelse vil således også være anvendelig når man ved den skjønnsmessige helhetsvurderingen etter utk § 25–2 ikke kommer til at overtredelsen er å betrakte som grov.

§ 25–2. Grov narkotikaovertredelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov narkotikaovertredelse, som bare kan anvendes der hvor det dreier seg om et meget betydelig kvantum av et særlig farlig stoff, jf avsnitt 9.11.1 foran.

Kriteriet «meget betydelig kvantum» skal forstås på samme måte som etter strl § 162 tredje ledd. Vilkåret om «særlig farlig stoff» vil for eksempel være oppfylt for stoff som heroin, amfetamin og kokain. I likhet med Straffelovrådets lovutkast, jf NOU 1982: 25 s 58, foreslås det at det i bestemmelsen tas inn en oppregning av de praktisk viktigste stoffene som i lovens forstand er særlig farlige, men at bestemmelsen gjøres noe generell ved en tilføyelse om «andre stoffer som i farlighetsgrad kan sidestilles med disse». Kommisjonen er oppmerksom på at det på narkotikalisten finnes en rekke stoffer som kan regnes som særlig farlige, men bare et fåtall av disse antas praktisk forekommende. Straffelovrådet anførte i 1982 at en oppregning i loven ikke kan gjøres uttømmende siden det stadig framstilles nye syntetiske stoffer. Kommisjonen legger til grunn at også dette synspunktet fortsatt er gyldig.

Ved de øvrige bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov foreslår kommisjonen at en skjønnsmessig helhetsvurdering alene skal være avgjørende for om overtredelsen er grov. De to kumulative grunnvilkårene som er behandlet foran, innebærer at denne bestemmelsen foreslås utformet noe annerledes. Vilkårene foreslås imidlertid supplert med en skjønnsmessig helhetsvurdering av samme type som den kommisjonen går inn for ved de andre bestemmelsene om grove overtredelser, jf avsnitt 5.4.5 foran.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen når disse grunnvilkårene er oppfylt, er det naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som er nevnt i strl § 162 andre ledd.

§ 25–3. Grovt uaktsom narkotikaovertredelse

Kommisjonen mener at grovt uaktsom overtredelse av §§ 25–1 og 25–2 bør være straffbar, og går inn for en egen bestemmelse om dette. I forhold til strl § 162 fjerde ledd, der simpel uaktsomhet er tilstrekkelig, innebærer dette en innskrenkning av området for det straffbare.

§ 25–4. Alvorlig alkoholovertredelse

Her foreslår kommisjonen en bestemmelse som rammer forsettlig eller grovt uaktsom ulovlig tilvirkning, innførsel, salg, overdragelse, besittelse, forvaring eller lagring av et meget betydelig kvantum alkoholholdig drikk, eller gjærende eller gjæret udestillert væske som er bestemt til framstilling av et slikt kvantum alkoholholdig drikk. Bestemmelsen svarer i hovedsak til alkoholloven 2. juni 1989 nr 27 § 10–1 tredje ledd. Se avsnitt 11.2.2.12 nedenfor om bakgrunnen for overføringsforslaget.

Skyldkravet foreslås imidlertid endret fra simpel til grov uaktsomhet, på lik linje med utk § 25–3 om grovt uaktsom narkotikaovertredelse. Grovt uaktsom overtredelse bør omhandles i et eget ledd i bestemmelsen, da strafferammen bør være markert lavere enn ved forsettlig overtredelse.

§ 25–5. Dopingovertredelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 162 b første ledd.

Kommisjonen er kjent med at det er foreslått en endring i legemiddelloven 4. desember 1992 nr 132 som gjør det straffbart å erverve, bruke og besitte dopingmidler, jf høringsbrev fra Justisdepartementet 10. oktober 2001. Kommisjonen går imidlertid ikke inn for å følge opp dette i utkastet til ny straffelov, og viser til de generelle synspunktene i avsnitt 4.2.2 foran. Kommisjonen mener at bruk av dopingmidler ikke bør være straffbart. Hovedformålet med et forbud mot bruk av dopingmidler synes å være å unngå skade på brukeren. Etter kommisjonens syn bør straff først og fremst brukes for å motvirke handlinger som skader andre enn gjerningspersonen selv, jf avsnitt 4.2.2 foran.

§ 25–6. Grov dopingovertredelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov dopingovertredelse. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Bestemmelsen svarer til strl § 162 b andre ledd.

§ 25–7. Grovt uaktsom dopingovertredelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som rammer grovt uaktsom overtredelse av §§ 25–5 og 25–6, jf strl § 162 b tredje ledd. Forslaget innebærer en endring av skyldformen fra simpel til grov uaktsomhet, og tilsvarer den løsningen som er valgt for narkotikabestemmelsene.

§ 25–8. Kjøring i påvirket tilstand

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr 4 § 22 første ledd, jf § 31 første ledd.

Bestemmelsen skal bare gjelde kjøring med motorvogn, jf definisjonen i vtrl § 2 andre ledd. For andre kjøretøy enn motorvogn vil vtrl § 21 fortsatt komme til anvendelse. Også båtkjøring mv vil falle utenfor bestemmelsens anvendelsesområde, jf behandlingen av vtrl § 22 og reglene om sjøfartsforhold i avsnittene 11.2.2.8 og 11.3.2 nedenfor.

I vtrl § 22 første ledd andre punktum fastsettes grensen for når en person i alle tilfeller regnes for påvirket av alkohol, og dermed rammes av forbudet i første punktum. Grensen for alkoholkonsentrasjon i henholdsvis blod og utåndingsluft ble ved lov 22. september 2000 nr 79 senket fra 0,5 til 0,2 promille og fra 0,25 til 0,1 milligram pr liter luft. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2001. Formålet med lovendringen var økt sikkerhet for trafikantene og færre drepte og skadde i trafikken, jf Ot prp nr 26 (1999–2000) s 5.

Riksadvokaten gikk imot å senke promillegrensen, og ga i høringsuttalelsen uttrykk for at det vanskelig kan hevdes at det er vitenskapelig eller empirisk belegg for at en alkoholpåvirkning i området 0,2–0,4 promille influerer på evnen til å føre motorvogn i en slik grad at det representerer noen økt trafikksikkerhetsrisiko, jf proposisjonen s 20. Kommisjonen er enig i dette, og viser i den forbindelse også til Straffelovrådets drøftelse i NOU 1987: 11 Promillekjøring s 9 og s 71–72, og til Hauge, LoR 1991 s 305 flg med videre henvisninger. I Hauges artikkel er det for øvrig vist til en amerikansk undersøkelse fra 1964 (Borkenstein), som tvert om tyder på at ulykkesrisikoen er mindre ved promille opp til ca 0,4 enn uten promille. Et tilsvarende resultat er påvist i en tysk undersøkelse fra 1995 (Krüger).

På s 7 i proposisjonen er det riktignok vist til en evalueringsrapport i etterkant av en tilsvarende lovendring i Sverige i 1990. Brottsförebyggande Rådet anslår der ifølge proposisjonen at «det totale antall ulykker i perioden 1990–1993 ble redusert med ca. 4 pst. som følge av senket promillegrense». I proposisjonen framholdes det imidlertid også at

«Det har … vært tilsvarende og dels bedre utvikling med hensyn til promillekjøring i andre nordiske land som ikke har hatt tilsvarende endring i nedre grense. Det har også i perioden 1991–1993 vært til dels bedre utvikling i andre nordiske land med hensyn til antall drepte og skadde i trafikken.»

Av Samferdselsdepartementets høringsnotat 22. juni 1999 s 4 framgår i tillegg at antallet drepte i Sverige gikk ned med 14 %, mens nedgangen på samme tid var på 23 % i Norge og 16 % i Finland.

I proposisjonen pekes det videre på at reformen i Sverige også inneholdt andre endringer i lovverket med hensyn til «alvorlighetsgrad og sanksjonsmuligheter ved ruspåvirket kjøring». Reformen ble dessuten fulgt opp med en sterk økning i politiets promillekontroller. I rapporten fra Brottsförebyggande Rådet uttales det derfor at resultatene skal tolkes med stor forsiktighet i forhold til å konkludere med at den positive utviklingen utelukkende skyldes senkingen til 0,2 promillegrense. Det framgår for øvrig av proposisjonen s 7 at «eksempelvis Norge på et tidligere tidspunkt enn i Sverige innførte en rekke av de tiltak som i Sverige ble gjennomført ved henholdsvis 1990- og 1994-reformene, og derved kan ha fått utslag av disse tiltakene ved sammenligning mot tall fra Sverige i måleperioden 1991–1993».

Kommisjonen slutter seg også til Riksadvokatens vurdering av at lovendringen tvert om kan virke mot sin hensikt, og i stedet redusere den avskrekkende virkningen av gjeldende promillelovgivning:

«Dersom lovendringen innebærer at vi får et betydelig antall promillekjørere som befolkningen ikke skjønner hvorfor straffes, kan dette bidra til å ufarliggjøre sosiale reaksjoner knyttet til strafforfølgning for det befolkningen oppfatter som lavpromille – herunder den som befinner seg like over den gjeldende 0,5 grense.»

Kommisjonen foreslår på denne bakgrunn at grensen for alkoholkonsentrasjon i henholdsvis blod og utåndingsluft heves fra 0,2 til 0,5 promille og fra 0,1 til 0,25 milligram pr liter luft.

Bestemmelsen skal som i dag også ramme kjøring under påvirkning av andre stoffer enn alkohol. I rettspraksis har det vært en stadig tilbakevendende problemstilling hvor sterk påvirkningsgrad som er nødvendig for å påvirke kjøringen, noe som er et vilkår for straffbarhet. Dette vil avhenge av en rekke ulike omstendigheter, herunder hvilket stoff det dreier seg om, når det ble inntatt, og individuelle forhold ved gjerningspersonen. I brev 3. desember 2001 til Justisdepartementet, som er oversendt til Straffelovkommisjonen, presenterte Den rettsmedisinske kommisjon flere problemstillinger i forbindelse med de sakkyndiges vurderinger av om de tiltalte i disse sakene er påvirket i vegtrafikklovens forstand. Det ble blant annet framhevet at man ofte mangler et holdbart faglig grunnlag for å bedømme trafikkrelevant påvirkningsgrad ut fra stoffkonsentrasjoner i blod, og at det til grunn for de sakkyndiges vurderinger ligger en betydelig grad av skjønnsmessig bevisbedømmelse som hører inn under domstolenes kompetanse. På denne bakgrunn ble det påpekt at det er behov for endringer i lovverket, og antydet at straffbarheten – i alle fall når det gjelder illegale rusmidler – for eksempel kunne knyttes til påvisning av stoff. Et annet alternativ som har vært lansert, er å lovfeste særskilte verdier av de ulike stoffene, slik det er gjort for alkohol i vegtrafikkloven § 22 første ledd andre punktum. Straffelovkommisjonen finner det lite naturlig å ta stilling til disse spørsmålene i den nåværende fasen av sitt arbeid, og henviser dem til den senere utformingen av lovtekst i utk § 25–8.

Kommisjonen har videre vurdert om skyldkravet i bestemmelsen bør heves til grov uaktsomhet, jf avsnitt 4.3 foran. Vtrl § 22 første ledd favner i dag svært vidt. I Rt 1985 s 380 hadde tiltalte – som var sterkt beruset – lagt seg over begge forsetene i en parkert bil for å sove, med den følge at gearet ble skjøvet ut av stilling slik at det ble satt i fri, og bilen trillet et stykke bakover. Herredsretten frifant tiltalte på grunn av manglende uaktsomhet, men Høyesterett opphevet frifinnelsen med den begrunnelsen at det var «lagt en for mild aktsomhetsnorm til grunn» når tilfellet var betraktet som «et hendelig uhell». I Rt 1980 s 44 skulle tiltalte vri om tenningsnøkkelen for å skaffe strøm til kassettspilleren, men vred litt for mye, hvoretter startmotoren ble satt i gang, slik at bilen beveget seg ca 2 meter bakover. Også i dette tilfellet kom Høyesterett til at det forelå «kjøring», og at det var utvist ansvarsbetingende uaktsomhet. Selv om disse avgjørelsene viser at ansvaret i noen tilfeller har vært strukket vel langt, har kommisjonen likevel kommet til at uaktsomhet bør beholdes som skyldform i utk § 25–8. Dermed vil skyldkravet fortsatt være det samme som i de øvrige bestemmelsene i vegtrafikkloven. Bilkjøring har generelt sett et svært høyt skadepotensiale, og dette bør gjenspeiles ved at de aktuelle straffebestemmelsene inneholder lovens strengeste skyldform. Selv om forsett og grov uaktsomhet antakelig vil fange opp alle straffverdige tilfeller av kjøring i påvirket tilstand, vil et forslag om dette lett kunne bli feiltolket i retning av at kommisjonen ser mindre alvorlig på slik kjøring. Skyldkravet ved kjøring i påvirket tilstand bør derfor fortsatt være simpel uaktsomhet.

I vtrl § 22 første ledd er forsøk likestilt med fullbyrdet overtredelse. Kommisjonen foreslår at denne særregelen oppheves. Forsøk vil fortsatt være straffbart i henhold til utk § 3–3, men straffri tilbaketreden vil da være mulig. Forslaget er i overensstemmelse med hva kommisjonen ellers foreslår en rekke steder, jf avsnitt 4.4.2 foran.

Medvirkning til promillekjøring er ikke straffbar i henhold til vtrl § 22. Spørsmålet om å ta inn et eget medvirkningstillegg i bestemmelsen ble drøftet i Ot prp nr 77 (1958) s 26, jf også Ot prp nr 23 (1964–65), men departementet valgte å legge avgjørende vekt på hensynet til å få flest mulig promillesaker oppklart, og viste blant annet til behovet for vitneforklaringer. I høringsrunden i forbindelse med delutredning V gikk Politimesteren i Asker og Bærum med tilsvarende begrunnelse inn for at medvirkning til overtredelse av vegtrafikkloven skulle unntas fra hovedregelen i tidl utk § 23, jf nå utk § 3–2:

«Det understrekes sterkt behovet for å kunne bruke en eventuell medvirker som vitne med forklaringsplikt i retten. En motsatt regel vil etter vår oppfatning kunne vanskeliggjøre etterforskning og strafferettslig forfølgning i vegtrafikksaker, spesielt med tanke på promillesaker. Det forutsettes videre at det mest praktiske medvirkningsansvaret, overlatelsesmedvirkning i vegtrafikklovens § 17, 2. ledd består som idag.»

Etter kommisjonens oppfatning stiller imidlertid ikke behovet for vitneforklaringer seg prinsipielt sett annerledes her enn for andre overtredelser. Det er heller ikke funnet grunn til å gjøre unntak for slikt medvirkningsansvar i noen av de øvrige nordiske landene, jf dansk strl § 23, jf § 2, BrB kap 23 § 4 og finsk strl kap 5 § 3. Kommisjonen har på denne bakgrunn ikke sett tilstrekkelig behov for å foreslå unntak fra den alminnelige medvirkningsregelen i utk § 3–2. For medvirkningshandlinger som ikke allerede i dag rammes av vtrl § 17 andre ledd om overlatelsesmedvirkning eller § 26 femte ledd om læringsmedvirkning, vil dette derfor innebære en viss nykriminalisering.

Ellers innebærer forslaget en videreføring av gjeldende rett. Dette gjelder også vtrl § 22 første ledd tredje punktum, som gjør alkoholkonsentrasjonens størrelse til et objektivt straffbarhetsvilkår. På dette punktet foreslås det følgelig et avvik fra utk § 3–12 om faktisk villfarelse.

§ 25–9. Etterfølgende inntak av rusmidler

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr 4 § 22 andre ledd, jf § 31 første ledd.

Skyldkravet er i dag antakelig noe mer enn simpel uaktsomhet med hensyn til det elementet i gjerningsbeskrivelsen at det kan bli politietterforskning som følge av kjøringen – det kreves at gjerningspersonen forstår eller «må forstå» dette, jf Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett s 345 med videre henvisninger. For de andre elementene i gjerningsbeskrivelsen, det vil si at føreren «nyter alkohol» mv, gjelder det et krav om simpel uaktsomhet, jf vegtrafikkloven § 31 første ledd. Kommisjonens grunnleggende syn er at uaktsomhetsansvar krever en særlig begrunnelse, og at man i så fall fortrinnsvis bør nøye seg med å kriminalisere grov uaktsomhet, jf avsnittene 4.3.1 og 4.3.2 foran. I dette tilfellet dreier det seg om en type handling som utelukkende er strafflagt for å unngå bevisproblemer i forhold til om den forutgående kjøringen skjedde under påvirkning av alkohol. Kommisjonen mener da at det bør være tilstrekkelig å stille et krav om grov uaktsomhet, som bør gjelde for samtlige momenter i gjerningsbeskrivelsen. Det vises for øvrig til drøftelsen foran av skyldkravet i utk § 25–8, hvor kommisjonen på den annen side konkluderer med at skyldkravet fortsatt bør være simpel uaktsomhet.

Det er heller ikke her behov for unntak fra den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2. Derimot foreslår kommisjonen at § 25–9 gjør uttrykkelig unntak fra utk § 3–3 om forsøk, jf avsnitt 8.3.4 foran, siden det åpenbart ikke er behov for å ramme forsøk på etterfølgende inntak av rusmidler.

§ 25–10. Påføring av smitte eller fare for smitte

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til forsettlig overtredelse av strl § 155, og som rammer den som påfører en annen smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet av en allmennfarlig smittsom sykdom.

Kommisjonen ser ikke noen grunn til å opprettholde kravet om at gjerningspersonen selv må være smittet, selv om dette vil være den mest praktiske måten overtredelsen skjer på. Dette innebærer at det avvikende skyldkravet «skjellig grunn til å tro» faller bort, jf avsnitt 7.5.2 foran.

En regel om ubetinget påtale vil kunne lede til støtende rettsforfølgninger i forholdet mellom nærstående. Kommisjonen foreslår derfor å videreføre et vilkår om allmenne hensyn for å reise påtale etter § 25–10 når gjerningspersonen er en av den fornærmedes nærmeste, jf legaldefinisjonen i utk § 2–1. Dette er et unntak fra hovedregelen om ubetinget påtale for overtredelser med en høyere strafferamme enn 2 års fengsel, jf utkastet til strpl § 62 a og drøftelsen av påtalereglene i avsnitt 7.8 foran.

§ 25–11. Grov påføring av smitte eller fare for smitte

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov påføring av smitte eller fare for smitte. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i om sykdommen har medført allmenn fare for utbredelse av sykdommen, eller om allmenn utbredelse har blitt følgen. Likeledes bør det være et sentralt moment hvorvidt noen omkommer som følge av handlingen eller påføres betydelig skade på legeme eller helse. I alle tilfellene dreier det seg om ansvar for uaktsomme følger. Det følger av forslaget til utk § 3–11, jf avsnitt 8.3.12 foran, at gjerningspersonen må ha utvist uaktsomhet i forhold til følgene for at de skal kunne tas i betraktning.

Forslaget bør sees i sammenheng med at kommisjonen ikke foreslår videreført strl § 154, som blant annet rammer forsettlig å bevirke at en farlig smittsom sykdom finner inngang eller alminnelig utbredelse. Strl § 154 har på grunn av skyldkravet ikke vært ansett særlig praktisk, jf omtalen av bestemmelsen i avsnitt 10.2 nedenfor. I NOU 1990: 2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer, som inngår i forarbeidene både til smittevernloven 5. august 1994 nr 55 og de samtidige lovendringene i smittevernbestemmelsene i straffeloven, foreslo Helsedirektoratet at strl § 154 ble nærmere gjennomgått «bl.a. med sikte på en justering av den høye strafferammen, slik at bestemmelsen blir mer praktisk». Virkeområdet for strl § 154 tilsvarer et av de momentene som kan gjøre overtredelse av utk § 25–10 grov, jf § 25–11, og bestemmelsen er etter kommisjonens oppfatning gjort mer anvendelig enn strl § 154 ved at skyldkravet er endret, jf nedenfor om utk § 25–12 om grovt uaktsom overtredelse. Dette vil også reflektere seg i strafferammen. Den foreslåtte bestemmelsen rekker videre enn § 154 også ved at allerede allmenn fare for utbredelse inngår som kriterium for grov overtredelse.

§ 25–12. Grovt uaktsom påføring av smitte eller fare for smitte

Her foreslås det tatt inn en egen bestemmelse om grovt uaktsom overtredelse av §§ 25–10 og 25–11 om vanlig og grov påføring av smitte eller fare for smitte.

Kommisjonen foreslår med dette ikke å videreføre simpel uaktsomhet som skyldkrav, jf strl § 155 og avsnitt 4.3.2 foran.

§ 25–13. Forgiftning mv av gjenstander til alminnelig bruk

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 153 første, andre og femte ledd.

Sammenliknbare straffebud finnes i samtlige nordiske land. Det bør vurderes om innholdet i bestemmelsen kan legges nærmere de tilsvarende bestemmelsene i svensk og finsk rett, jf BrB kap 13 § 7 og finsk strl kap 3 §§ 4 og 5, som synes å ha en enklere utforming enn strl § 153.

Overtredelse av strl § 153 andre ledd er fullbyrdet allerede ved forsøk på utbredelse av den forgiftede gjenstanden. Kommisjonen foreslår at denne særregelen oppheves. Forsøk vil fortsatt være straffbart i henhold til utk § 3–3, men straffri tilbaketreden vil da være mulig. Forslaget er i overensstemmelse med hva kommisjonen ellers foreslår en rekke steder, jf avsnitt 4.4.2 foran.

Grovt uaktsom overtredelse av samtlige handlingsnormer i bestemmelsen bør etter kommisjonens syn være straffbar, og omhandlet i et eget ledd. Dette innebærer dels en utvidelse sammenliknet med i dag, siden uaktsom overtredelse av strl § 153 andre ledd ikke er straffbar, dels en innskrenkning ved at skyldkravet i strl § 153 første ledd, jf femte ledd, høynes fra simpel til grov uaktsomhet.

Strl § 153 fjerde ledd forelås ikke videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

§ 25–14. Alvorlig miljøkriminalitet

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 152 b første og tredje ledd.

§ 25–15. Ulovlig befatning med plutonium og uran

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 152 a første ledd.

§ 25–16. Ulovlig befatning med bakteriologiske våpen mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 153 a.

§ 25–17. Ulovlig befatning med kjemiske våpen

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til lov 6. mai 1994 nr 10 om gjennomføring av kjemivåpenkonvensjonen § 1 første ledd, jf § 5. Bestemmelsen vil ramme utvikling, produksjon, anskaffelse, lagring, overføring mv av kjemiske våpen i strid med konvensjon 13. januar 1993 om forbud mot utvikling mv av slike våpen. Oppramsingen av straffbare handlinger i § 1 synes imidlertid noe mer kortfattet enn ønskelig, idet man for en fullstendig beskrivelse av straffebudets rekkevidde er henvist til de nærmere bestemmelsene i selve konvensjonen.

Skyldkravet bør være forsett på samme måte som for utk § 25–16 om ulovlig befatning med bakteriologiske våpen mv.

Overføringen av handlingsnormen i gjennomføringslovens § 1 første ledd tilsier en ny vurdering av strafferammen i lovens § 5, som nå utelukkende vil være rettet mot overtredelse av forskrifter som tjener til gjennomføring av det inspeksjonssystemet traktaten setter opp.

9.11.3 Strafferammer

Straffutmålingsnivået i Norge på narkotikaområdet er av flere blitt karakterisert som et av de strengeste i verden, jf avsnitt 9.11.1 foran. Det er ingen tvil om at strafferammene våre står i en særstilling i forhold til de andre nordiske landene, hvor maksimumsstraffen for narkotikaovertredelser er 10 års fengsel. Etter strl § 162 tredje ledd er strafferammen fra 3 til 15 års fengsel dersom overtredelsen gjelder et meget betydelig kvantum, og 21 års fengsel ved særdeles skjerpende omstendigheter. Straffutmåling på mellom 10 og 15 års fengsel er ikke noen sjeldenhet, og det finnes flere eksempler på dommer i sjiktet mellom 15 og 20 års fengsel.

Slik kommisjonen ser det, er det et misforhold mellom narkotikastraffene og for eksempel straffene for alvorlige legemskrenkelser, drap, voldtekter og sedelighetsforbrytelser mot barn. Dette kan illustreres med noen spredte eksempler fra rettspraksis. I Rt 1997 s 1994 ble straffen 4 års fengsel i en særdeles alvorlig sedelighetssak, der en mann hadde hatt ulike former for seksuell omgang, herunder vaginalt og oralt samleie, med sin 7-årige stedatter. Overgrepene ble videofilmet, og hensikten med dette var å tjene penger på salg av barnepornografi. Høyesterett ga uttrykk for at dommen, som inkluderte en resttid på over 1 år etter prøveløslatelse fra soning av en narkotikadom, kunne synes streng. I Rt 1997 s 31 ble straffen 5 års fengsel for en særlig grov voldtekt og legemsbeskadigelse ved samme anledning. Mishandlingen hadde slik karakter at den lå tett opp til forsøk på drap. Dette er samme straff som ble fastsatt for en 59-årig, tidligere ustraffet kvinne som i egenskap av kurer smuglet ca 48 kilo hasjisj til Norge, jf Rt 1998 s 267. Etter kommisjonens syn kan det vanskelig hevdes at straffverdigheten av disse overtredelsene tilsier en lik straffutmåling.

Det er også vanskelig å se at for eksempel innførsel og omsetning av et stort parti narkotika skal være mer straffverdig enn drap. Gjennomsnittlig straffutmåling for forsettlig drap har de senere årene vært ca 8 år, mens vi har flere eksempler fra rettspraksis om narkotikaforbrytelser på at det er idømt mellom 10 og 15 års fengselsstraff, også for kurerer, jf for eksempel Rt 1995 s 471 og Rt 1998 s 2001. Selv om spredning av et slikt narkotikaparti kan medføre helseskade for mange mennesker, forutsetter dette et etterfølgende hendelsesforløp som ved en straffverdighetsvurdering ikke alene kan belastes narkotikaforbryteren. Også i alvorlige narkotikasaker bør straffutmålingen bringes i overensstemmelse med de straffutmålingstradisjonene som preger vårt rettssystem på de fleste andre områder, og samtidig mer på linje med rettstilstanden i våre naboland. For å kunne endre straffutmålingspraksis vesentlig er det nødvendig å senke strafferammene.

Hensynet til allmennprevensjonen kan tenkes brukt som en anførsel mot forslaget. Men de allmennpreventive virkningene av ulike strafferammer eller straffutmåling på de nivåene som her er aktuelle, unndrar seg trolig enhver prøving. Erfaringene så langt kan imidlertid tyde på at straffskjerpelsene i narkotikalovgivningen først fra 2 til 6 års fengsel i 1968 og deretter i flere omganger fram til 21 års strafferamme i 1984 ikke har hatt nevneverdig betydning for omfanget av den ulovlige narkotikaomsetningen her i landet. Hensynet til allmennprevensjonen har da heller ikke vært det momentet som først og fremst har kommet til uttrykk i lovforarbeidene til straffskjerpelsene i 1981 og 1984, da øvre strafferamme ble hevet til henholdsvis 15 og 21 år. Dette kan ha sammenheng med at det etter forarbeidene synes uklart hvilken tro man har hatt på de allmennpreventive virkningene. Etter kommisjonens oppfatning er det overhodet ikke noe grunnlag for å hevde at senkingen av strafferammene som her foreslås, vil føre til økt narkotikakriminalitet.

Nyere høyesterettspraksis viser at det sjelden idømmes lengre fengselsstraffer enn 5 til 6 år for overtredelse av strl § 162 andre ledd. Selv om utk § 25–1 etter forslaget inkluderer befatning i enhver størrelsesorden med narkotika som ikke ansees som et særlig farlig stoff, typisk hasjisj, antar kommisjonen at en strafferamme på inntil 6 års fengsel er tilstrekkelig. Etter forslaget vil også små mengder narkotika kunne rammes som vanlig overtredelse. Det bør derfor være adgang til å idømme bot som alternativ reaksjon til fengselsstraff, jf nærmere om denne ordningen i avsnittene 5.4.7 og 8.9.2 foran.

Kommisjonen går inn for en strafferamme på 10 års fengsel for utk § 25–2 om grov narkotikaovertredelse. Minstestraffen i strl § 162 tredje ledd foreslås ikke videreført, jf også avsnitt 5.4.6 foran om kommisjonens generelle skepsis til bruk av minstestraff.

Utk § 25–3 om grovt uaktsom narkotikaovertredelse foreslås gitt en strafferamme på bot eller fengsel i 2 år.

Når det gjelder utk § 25–4 om alvorlig alkoholovertredelse, foreslår kommisjonen å opprettholde dagens strafferamme på 6 års fengsel for forsettlig overtredelse, jf alkoholloven § 10–1 tredje ledd, likevel slik at bot sløyfes som selvstendig straffalternativ, jf avsnittene 5.4.7 og 8.9.2 foran. Grovt uaktsom overtredelse av utk § 25–4 bør ha en strafferamme som svarer til utk § 25–3, det vil si bot eller fengsel i 2 år.

Overføringen av alkoholloven § 10–1 tredje ledd til straffeloven reiser spørsmålet om behov for endringer i lovens § 10–1 første og andre ledd. Skyldkravet i alkoholloven er uaktsomhet, og strafferammen for uaktsom overtredelse av lovens § 10–1 andre ledd er i dag den samme som kommisjonen foreslår for grovt uaktsom overtredelse som gjelder et meget betydelig kvantum alkoholholdig drikk. Strafferammene i alkoholloven for uaktsomme overtredelser synes ikke veloverveide. Uaktsom overtredelse av § 10–1 tredje ledd har en strafferamme på 6 års fengsel. Til sammenlikning er strafferammen for enhver uaktsom narkotikaforbrytelse 2 års fengsel uansett stoffmengde eller stofftype. Her kan også nevnes uaktsomt drap, som har en normalstrafferamme på 3 års fengsel, som heves til 6 år under særdeles skjerpende omstendigheter.

Strafferammene for dopingovertredelser foreslås noe nedjustert sammenliknet med gjeldende rett. For utk § 25–5 om vanlig dopingovertredelse foreslås således en strafferamme i det lavere sjiktet, mens utk § 25–6 om grov dopingovertredelse etter kommisjonens oppfatning bør ha en strafferamme på bot eller fengsel i 2 år. For bestemmelser som rammer uaktsomme handlinger, mener kommisjonen generelt sett at strafferammen bør ligge under den man foreslår for tilsvarende forsettlige overtredelse, jf avsnitt 5.5.2.4 foran. Dette gjelder også grovt uaktsomme handlinger. Når det gjelder utk § 25–7 om grovt uaktsom dopingovertredelse, rammes handlingen uavhengig av om det dreier seg om vanlig eller grov overtredelse. Siden bestemmelsen også skal fange opp grovt uaktsomme grove overtredelser, bør strafferammen i utk § 25–7 ligge like høyt som for utk § 25–5 om vanlig overtredelse, det vil si på samme strafferamme innenfor det lavere sjiktet.

Når det gjelder utk § 25–8 om kjøring i påvirket tilstand og utk § 25–9 om etterfølgende inntak av rusmidler, foreslår kommisjonen å videreføre en strafferamme på bot eller fengsel i 1 år. De detaljerte straffutmålingsreglene i vegtrafikkloven § 31 andre til fjerde ledd foreslås derimot opphevet, jf avsnitt 11.4.2.12 nedenfor. Kommisjonen legger imidlertid til grunn at størrelsen på alkoholkonsentrasjonen fortsatt vil være et sentralt moment ved straffutmålingen, og ser heller ikke på annen måte behov for noen vesentlig endring i gjeldende straffutmålingspraksis.

I utk § 25–10 om påføring av smitte eller fare for smitte foreslås strafferammen på 3 års fengel i strl § 155 videreført, likevel slik at bot skal være et selvstendig straffalternativ, jf avsnittene 5.4.7 og 8.9.2 foran. For bestemmelser som rammer uaktsomme handlinger, mener kommisjonen generelt sett at strafferammen bør ligge under den man foreslår for tilsvarende forsettlige overtredelse, jf avsnitt 5.5.2.4 foran. Dette gjelder også grovt uaktsomme handlinger. Når det gjelder utk § 25–12 om grovt uaktsom påføring av smitte eller fare for smitte, rammes handlingen uavhengig om det dreier seg om vanlig eller grov overtredelse. Siden bestemmelsen også skal fange opp grovt uaktsomme grove overtredelser, bør strafferammen i utk § 25–12 ligge like høyt som for utk § 25–10 om vanlig (forsettlig) overtredelse. Forslaget bør for øvrig også sees i sammenheng med at det er foreslått en tilsvarende strafferamme for utk § 27–11 om grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse, jf avsnitt 9.13.3 nedenfor.

For utk § 25–11 om grov påføring av smitte eller fare for smitte, for forsettlig overtredelse av utk § 25–13 om forgiftning mv av gjenstander til alminnelig bruk, og for den delen av utk § 25–14 om alvorlig miljøkriminalitet som svarer til forsettlig overtredelse av strl § 152 b første ledd, går kommisjonen inn for en strafferamme på 10 års fengsel. Dersom død eller betydelig skade på legeme eller helse blir følgen, vil utk § 27–12 om grovt uaktsomt drap eller § 27–11 om grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse kunne anvendes i konkurrens. For § 25–11 gjelder dette riktignok bare dersom handlingen må ansees som grov uten hensyn til slike følger. Noen egne straffskjerpende alternativer tilsvarende strl §§ 152 b andre ledd, 153 tredje ledd og 154 andre ledd foreslås imidlertid ikke videreført. Når det gjelder minstestraffen i § 154 andre ledd, vises det for øvrig også til avsnitt 5.4.6 foran om kommisjonens generelle skepsis til bruk av minstestraffer.

For den delen av utk § 25–14 som svarer til forsettlig overtredelse av strl § 152 b tredje ledd, foreslår kommisjonen å videreføre en strafferamme på 6 års fengsel.

Grovt uaktsom overtredelse av strl § 152 b første og tredje ledd, jf utk § 25–14 om alvorlig miljøkriminalitet, har i dag samme strafferamme som forsettlig overtredelse, henholdsvis 10 og 6 års fengsel. Kommisjonen mener at det her bør gjelde en klart mildere strafferamme for ikke-forsettlig overtredelse, og går inn for en strafferamme på bot eller 2 års fengsel. Tilsvarende gjelder for grovt uaktsom overtredelse av utk § 25–13 om forgiftning mv av gjenstander til alminnelig bruk.

Utk § 25–16 om ulovlig befatning med bakteriologiske våpen mv og § 25–17 om ulovlig befatning med kjemiske våpen bør ha samme strafferamme. Her går kommisjonen inn for 10 års fengsel, som tilsvarer strafferammen i strl § 153 a. Etter kommisjonens oppfatning bør utk § 25–15 om ulovlig befatning med plutonium og uran ha en tilsvarende strafferamme. Dette innebærer dels en skjerpelse, jf strl § 152 a første ledd, og dels en lemping, jf strl § 152 a andre ledd. Minstestraffen på 2 eller 5 års fengsel, jf henvisningen til strl § 148, foreslås ikke videreført. Dette er i overensstemmelse med den løsningen som er valgt for de bestemmelsene som viderefører strl § 148, jf avsnitt 9.15.3 nedenfor om utk §§ 29–4 og 29–5 om vanlig og grov brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse. Se også avsnitt 5.4.6 foran om kommisjonens generelle skepsis til bruk av minstestraffer.

9.12 Utk kap 26. Vern av den personlige frihet og fred

9.12.1 Innhold og avgrensning

I dette kapitlet foreslår kommisjonen for det første å ta inn bestemmelser som kan sies å verne mot angrep på den personlige frihet, først og fremst den fysiske handle- og bevegelsesfriheten. I dag finnes bestemmelsene om dette særlig i strl kap 21 om forbrytelser mot den personlige frihet, som inneholder straffebud mot tvang, jf strl § 222, frihetsberøvelse, jf strl §§ 223 til 226, og trusler, jf strl § 227. Med unntak for strl §§ 224 og 226 som er omtalt i avsnitt 10.2 nedenfor, foreslår kommisjonen at disse bestemmelsene i hovedsak videreføres i utk kap 26 om vern av den personlige frihet og fred, jf §§ 26–1 til 26–6, 26–8 og 26–9.

I strl § 216 finnes en bestemmelse som har et visst slektskapsforhold med frihetsberøvelse. Bestemmelsen rammer den som ulovlig unndrar en umyndig «fra sine foreldres eller andre vedkommendes omsorg». Kommisjonen er usikker på i hvilken grad det er hensiktsmessig å bruke straff i slike tilfeller, jf avsnitt 9.12.2 nedenfor, men foreslår under en viss tvil bestemmelsen videreført i utk § 26–7.

Trusler som omhandlet i strl § 227 kan betraktes vel så mye som et angrep på enkeltpersoners fred som på deres frihet. Denne bestemmelsen utgjør dermed et bindeledd til den andre hovedkategorien av bestemmelser i utk kap 26, nemlig slike som verner mot angrep på den personlige fred, eller privatlivets fred, om man vil. Noen bestemmelser om dette finnes i dag i strl kap 39 om forseelser mot person. I kapitlet her foreslår kommisjonen videreført strl § 390 a om krenkelse av noens fred ved hensynsløs atferd, jf utk § 26–10.

Også strl § 390 om krenkelse av privatlivets fred ved offentliggjøring av personlige eller huslige forhold kan sies å utgjøre en fredskrenkelse. Det samme gjelder en del andre bestemmelser om både det å skaffe seg opplysninger om enkeltpersoner, for eksempel strl § 145 første ledd om brevbrudd og § 145 a om hemmelig avlytting mv, og det å spre personopplysninger, for eksempel ved brudd på taushetsplikt. Slike overtredelser har kommisjonen imidlertid valgt å plassere i utk kap 23 om vern av informasjon og informasjonsutveksling, jf avsnitt 9.9 foran.

Videre foreslår kommisjonen at strl § 147 om innbrudd med visse endringer tas inn i kapitlet her om vern av den personlige frihet og fred. Bestemmelsen har sider også mot skadeverk og mot vern av formuesgoder. Dessuten rammer den for eksempel også det å bryte seg inn i offentlige bygninger og bedrifter og ikke bare innbrudd i private hjem og annen inntrenging til skade for enkeltpersoner. Bestemmelsens karakter av vern mot krenkelse av enkeltpersoners fred er imidlertid etter kommisjonens syn et særlig viktig aspekt ved den. Dette har vært utslagsgivende for kommisjonens forslag til plassering av bestemmelsen i dette kapitlet, jf nedenfor om utk § 26–11.

Ved opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser er det naturlig å se strl § 355 om uberettiget inntrenging eller opphold i hus mv i sammenheng med innbruddsbestemmelsen. Det er saklig sett også en nær forbindelse mellom disse bestemmelsene og strl § 145 første ledd andre handlingsalternativ om å bane seg adgang til en annens låste gjemmer, som også foreslås inkorporert i utk § 26–11.

Strl kap 23 om ærekrenkelser er nærmere omtalt i avsnitt 11.3.2 nedenfor. Disse bestemmelsene befinner seg i et grenseland mellom bestemmelser som verner informasjon, og bestemmelser rettet mot krenkelser av enkeltpersoners fred. Etter gjeldende rett kreves det som utgangspunkt at de ærekrenkende utsagnene er usanne, jf strl § 249 nr 1. Men også sanne utsagn kan etter omstendighetene rammes, jf strl § 249 nr 2. Kommisjonen foreslår at strl § 247 tas inn i dette kapitlet, jf utk § 26–12, som en bestemmelse rettet mot usanne , ærekrenkende beskyldninger. Vilkåret om usannhet gjør karakteristikken «vern av informasjon» mindre treffende. Sanne beskyldninger vil etter kommisjonens forslag rammes av utk § 23–2 om offentliggjøring av private forhold. Straff har liten betydning som sanksjon mot ærekrenkelse, og strl § 247 benyttes i praksis først og fremst som grunnlag for erstatning, oppreisning og mortifikasjon. Som nærmere omtalt i avsnitt 11.3.2 nedenfor og i tilknytning til utk § 26–12 i kapitlet her foreslår kommisjonen at straffansvaret for ærekrenkelser snevres inn, slik at straffebudet mot ærekrenkelse bare rammer de mest alvorlige tilfellene.

9.12.2 De enkelte bestemmelsene

§ 26–1. Tvang

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 222 første ledd første punktum og andre ledd.

Etter strl § 222 første ledd er det tilstrekkelig at tvangen utøves ved «rettsstridig adferd eller ved å true med sådan». I motsetning til svensk rett er det ikke nødvendig at trusselen består i en straffbar handling. Også sammenliknet med dansk og finsk rett er virkeområdet for § 222 videre. Kommisjonen reiser spørsmålet om det i tråd med rettsstillingen i de øvrige nordiske landene bør klargjøres nærmere hvilke handlinger som skal rammes som straffbar tvang. Dette får i tilfelle også betydning for utformingen av utk § 30–10 om utpressing, jf avsnitt 9.16.2 nedenfor.

§ 26–2. Grov tvang

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov tvang, jf i dag strl § 222 første ledd andre punktum. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som nevnes som særlig skjerpende omstendigheter i strl § 232 tredje punktum.

§ 26–3. Frihetsberøvelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 223 første ledd. Etter mønster av finsk og svensk rett kan det overveies om det i bestemmelsen bør sies noe om måten frihetsberøvelsen kan skje på, for eksempel at denne kan skje ved innesperring, binding, bortføring eller på annen måte.

§ 26–4. Grov frihetsberøvelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov frihetsberøvelse. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som er nevnt i strl § 223 andre ledd. Varigheten av frihetsberøvelsen bør således fortsatt være et moment i grovhetsvurderingen, men foreslås i motsetning til gjeldende rett ikke konkret angitt. Det følger av forslaget til utk § 3–11, jf avsnitt 8.3.12 foran, at gjerningspersonen må ha utvist uaktsomhet i forhold til en uforsettlig følge av frihetsberøvelsen for at den skal kunne tas i betraktning.

Strl § 224 rammer frihetsberøvelse i hensikt blant annet å bortføre den fornærmede til fremmed krigstjeneste, fangenskap i fremmed land, bordellvirksomhet mv. Bestemmelsen foreslås ikke videreført som en egen bestemmelse, jf avsnitt 10.2 nedenfor. Kommisjonen foreslår at momentene i § 224 i stedet nevnes i lovteksten som forhold man kan ta i betraktning ved vurderingen av om frihetsberøvelsen er grov. Det foreslås imidlertid at det ikke er gjerningspersonens hensikt om å begå slike handlinger, men det at gjerningspersonen forsettlig har begått dem eller forsøkt dette, som det særlig bør legges vekt på, jf avsnitt 7.5.9 foran. I forbindelse med alternativet «bordellvirksomhet» bør man ellers ta bort begrensningen til fremmed land. Også bortføring til bordellvirksomhet innenfor landets grenser bør kunne gjøre forholdet grovt.

§ 26–5. Avtale om grov frihetsberøvelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 223 tredje ledd, som ble tilføyd ved lov 3. desember 1999 nr 82. Bestemmelsen vil favne noe videre siden grovhetsvurderingen etter utk § 26–4 ikke er begrenset til kriteriene i strl § 223 andre ledd, jf foran.

Kommisjonen foreslår i likhet med gjeldende rett ikke å kriminalisere avtale om vanlig frihetsberøvelse. Det kan hevdes at avtale om enhver form for frihetsberøvelse kan representere en fare for alvorlige følger for offeret. Offeret kan for eksempel sette seg til motverge og bli påført skader selv om dette i utgangspunktet ikke var tilsiktet fra gjerningspersonens side. Spennet i alvorsgrad mellom handlinger som omfattes av bestemmelsen om frihetsberøvelse, vil imidlertid kunne være stort. I den strafferettslige teori nevnes som eksempler på vanlig frihetsberøvelse at en person på en skogshytte fratas sine klær, eller at en stige fjernes fra et tak eller en båt fra en øy. I den andre enden av skalaen finner man bortføringer med sikte på pengeutpressing og terroraksjoner som inkluderer gisseltaking. Kommisjonen mener at man ved å knytte straffansvaret for avtaleinngåelse til de grove overtredelsene i tilstrekkelig grad ivaretar behovet for strafferettslig vern mot forberedelseshandlinger som gjelder frihetsberøvelse.

§ 26–6. Slaveri

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 225, inkludert bestemmelsens siste ledd om kriminalisering av forberedelseshandlinger. Etter Genevekonvensjonen 25. september 1926 (den internasjonale slaverikonvensjonen) og tilleggskonvensjon 7. september 1956 om avskaffelse av slaveri, slavehandel og institusjoner og tilstander beslektet med slaveri er Norge forpliktet til å ha en slik bestemmelse i sin straffelov.

I stedet for det nåværende kravet om hensikt i strl § 225 tredje ledd foreslår kommisjonen at bestemmelsen skal kreve forsett med hensyn til avtalens objektive innhold, jf avsnitt 7.5.8 foran.

§ 26–7. Unndragelse fra omsorg

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 216, som rammer den som bevirker eller medvirker til at en umyndig ulovlig unndras eller holdes unndratt fra sine foreldres eller andre vedkommendes omsorg.

Det kan reises spørsmål ved hensiktsmessigheten av å bruke straff i slike tilfeller, og kommisjonen har på denne bakgrunn vært noe i tvil om man bør opprettholde en bestemmelse som strl § 216.

Strl § 216 finner vi i dag i strl kap 20 om forbrytelser med hensyn til familieforhold. Den praktiske anvendelsen av § 216 favner imidlertid videre enn til vern av familien i tradisjonell forstand, ved at den anvendes mot biologiske foreldre som unndrar barn fra vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven 17. juli 1992 nr 100, eller bistår egne barn opptil 18 år i å holde seg skjult for barnevernsmyndighetene. Ingen av de andre bestemmelsene i strl kap 20 foreslås videreført, jf omtalen av strl §§ 215 til 220 i avsnitt 10.2 nedenfor. Strl § 216 hører da best hjemme i kapitlet her. De handlingene som omfattes av bestemmelsen har etter kommisjonens oppfatning visse likhetstrekk med frihetsberøvelse.

Ikke sjelden overtres strl § 216 ved at den av barnets foreldre som etter separasjon eller skilsmisse ikke bor sammen med barnet fast, forlenger samværet over en viss tid i strid med samværsretten, reiser utenlands med barnet og forblir der over tid eller holder barnets oppholdssted skjult for den andre. Men bestemmelsen rammer ikke den av foreldrene som er alene om omsorgen, og som saboterer den andres samværsrett. I Rt 1995 s 687 gir Høyesterett uttrykk for – som et obiter dictum – at det har mest for seg å tolke bestemmelsen slik at den heller ikke kommer til anvendelse i forholdet mellom foreldre som har inngått avtale om delt omsorg, jf også Høyesteretts kjennelse i Rt 1999 s 1342, der dette spørsmålet berøres, men ikke avgjøres.

Slik bestemmelsen forstås, vil det med andre ord kunne forekomme handlinger som er straffrie selv om de i det ytre synes lite forskjellige fra straffbar unndragelse fra omsorg, og selv om de rammer den andre av foreldrene i et oppløst forhold like hardt. Rettferdighetshensyn kan derfor tale for en utvidelse av virkeområdet slik at samværsberettigede og foreldre med delt omsorg gis samme strafferettslige vern som foreldre med eneomsorg. Dette hensynet er etter kommisjonens mening likevel ikke sterkt nok til å forsvare en antakelig omfattende utvidelse av det strafferettslige ansvaret. Hensynet til barnet taler heller ikke for at foreldrekonflikter som hittil har vært straffrie, bringes inn for domstolene med påstand om straff for mor eller far. Vektlegger man disse siste synspunktene, kan rettferdighetshensyn også brukes som begrunnelse for å oppheve strl § 216.

En mellomløsning kunne være å innsnevre bestemmelsen slik at den bare gjelder for de groveste tilfellene, for eksempel der barnet bringes ut av landet. For øvrig kunne man nøye seg med de mulighetene barneloven 8. april 1981 nr 7 §§ 42 og 48 gir for alternative sanksjoner. Ved å beholde straffebudet markeres på den annen side samfunnets sterke misbilligelse av det å ta seg selv til rette i disse sakene. Kommisjonen går derfor ikke inn for noen slik innsnevring av straffebudet.

Etter ordlyden er det et krav at den som unndras fra noens omsorg, er «umyndig», det vil si under 18 år. Alt i forarbeidene til straffeloven er det bemerket at de fleste fremmede lover den gangen som regel var blitt stående ved et lavere alderstrinn enn vårt. I svensk rett (BrB kap 7 § 4) straffes den som uberettiget skiller et barn under 15 år fra den som har «vårdnaden» om barnet, for egenmektighet med barn. Den finske straffeloven har etter en lovendring i 1995 en tilsvarende bestemmelse rettet mot foreldre, fosterforeldre, «vårdnadshavare» eller noen som står barnet nær, og som egenmektig tar hånd om barnet. Aldersgrensen er 16 år. Hensynet til barnets selvbestemmelsesrett tilsier at aldersgrensen vurderes senket også i Norge.

Noen særlig hjemmel for straffnedsettelse, jf strl § 216 andre ledd, foreslås ikke videreført. Etter kommisjonens forslag til strafferamme vil det uansett være anledning til å idømme bare bot, jf avsnitt 9.12.3 nedenfor.

§ 26–8. Trusler

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 227 første ledd første punktum.

Kommisjonen foreslår imidlertid å sløyfe vilkåret om at den straffbare handlingen det trues med, må kunne medføre høyere straff enn «1 Aars Hefte eller 6 Maaneders Fængsel». Etter kommisjonens oppfatning er det ikke behov for en slik uttrykkelig begrensning, så lenge det uansett er et vilkår at trusselen må være egnet til å framkalle alvorlig frykt.

§ 26–9. Grove trusler

Her foreslås det tatt inn en ny bestemmelse om grove trusler. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, vil det som ved grov tvang, jf foran, være naturlig å ta utgangspunkt i de momentene som nevnes som særlig skjerpende omstendigheter i strl § 232 tredje punktum. Dette samsvarer også med gjeldende rett, jf strl § 227 første ledd andre punktum.

§ 26–10. Hensynsløs atferd

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 390 a første ledd.

§ 26–11. Ulovlig inntrenging eller opphold

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse utformet etter mønster av dansk strl § 264 stk 1 om å skaffe seg adgang til fremmed hus eller annet ikke fritt tilgjengelig sted eller om å unnlate å forlate fremmed grunn etter å ha blitt oppfordret til det. Bestemmelsen tenkes å dekke opp for strl § 147 om innbrudd, § 355 om ulovlig inntrenging eller opphold og § 145 første ledd andre alternativ om å bane seg adgang til en annens låste gjemmer. Det skal ikke være noe vilkår for straffbarheten at inntrengingen har skjedd ved å beskadige en beskyttelse eller ved bruk av stjålet nøkkel mv. Dette er momenter det kan legges vekt på i skjerpende retning innenfor strafferammen. Bestemmelsen bør også søkes utformet slik at den kan anvendes mot blindpassasjerer, særlig på skip, jf kommisjonens omtale av strl § 301 i avsnitt 11.3.2 nedenfor.

§ 26–12. Ærekrenkelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 247 første punktum.

Som hovedregel er det et vilkår for domfellelse etter strl § 247 at utsagnet er usant, jf strl § 249 nr 1. Regelen foreslås innarbeidet i bestemmelsen her. Strl § 249 nr 2, som rammer sanne ærekrenkelser, foreslås innarbeidet i utk § 23–2 om offentliggjøring av private forhold, sammen med strl § 390. Også strl § 390 a, som foreslås videreført i utk § 26–10 om hensynsløs atferd, kan etter omstendighetene ramme sanne utsagn.

Etter loven er vilkåret om usannhet en objektiv straffbarhetsbetingelse. Selv en beskyldning framsatt i god tro er med andre ord straffbar dersom den ikke kan bevises. Regelen avviker fra de alminnelige forutsetningene for straff. Som den store hovedregel kreves det at gjerningspersonen har utvist skyld, og i henhold til dekningsprinsippet må skyldkravet være oppfylt i forhold til hele det objektive gjerningsinnholdet i straffebudet. Kommisjonen slutter seg til Ytringsfrihetskommisjonens forslag om å innføre et skyldkrav i bestemmelsen, jf NOU 1999: 27 s 114–121.

I Høyesteretts dom 20. november 2001 (HR-2001–00019) legger flertallet – i en drøftelse av den såkalte rettsstridsreservasjonen – til grunn at det gjelder et skyldkrav allerede i dag. Dette bygger på en tolking av strl § 247 i samsvar med EMK art 10 om ytringsfrihet, slik denne er anvendt i EMDs praksis. Høyesteretts avgjørelse gjaldt en ærekrenkelsessak anlagt av en påstått voldtektsmann mot kvinnen som mente seg voldtatt. Hun hadde fortalt om hendelsen til nærstående og visse andre personer som ledd i en bearbeidelsesprosess, men kunne ikke føre sannhetsbevis for at det var begått en voldtekt. Siden hun var i aktsom god tro med hensyn til at beskyldningen var sann, mente flertallet at uttalelsene under disse omstendighetene ikke var rettsstridige i forhold til § 247. Kommisjonens forslag om å innføre et skyldkrav innebærer langt på vei en lovfesting av denne rettstilstanden. Skyldkravet vil imidlertid gjelde for ærekrenkelser generelt, ikke bare beskyldninger om voldtekt framsatt under slike omstendigheter som i det omtalte saksforholdet.

Med hensyn til spørsmålet om hvilken skyldgrad som bør kreves, går Ytringsfrihetskommisjonen inn for å kreve uaktsomhet, men antyder at man kan stille et strengere krav for straff enn for andre reaksjoner, jf s 121. Hensynet til at bestemmelsen skal kunne praktiseres, tilsier etter kommisjonens mening at man ikke går så langt som til å kreve forsett, jf omtalen av strl § 248 i avsnitt 11.3.2 nedenfor. Det er på den annen side ikke spesielle forhold som tilsier at man her bør nøye seg med simpel uaktsomhet, jf kommisjonens generelle synspunkter i avsnitt 4.3 foran. Kommisjonen mener derfor det bør kreves grov uaktsomhet med hensyn til den omstendighet at beskyldningen er usann. Skyldkravet blir dermed et annet enn det kravet om «aktsom god tro» som Høyesterett bygget på i den foran omtalte dommen 20. november 2001.

Også regelen om at ærekrenkeren har bevisbyrden for at utsagnet var sant, jf strl § 249 nr 1, er i strid med de alminnelige forutsetningene for straff. Normalt er det påtalemyndigheten som har bevisbyrden for at den tiltalte er skyldig. Regelen om omvendt bevisbyrde må likevel beholdes av hensyn til praktiseringen av straffebudet. Dersom beskyldningen er helt grunnløs, vil det stort sett være vanskelig eller umulig for påtalemyndigheten å bevise at den er usann.

I tillegg foreslår kommisjonen at ærekrenkelsen må ha skjedd offentlig, jf utk § 2–2 andre ledd, for å være straffbar. En parallell bestemmelse finner man i dag i strl § 247 andre punktum.

I NOU 1995: 10 Reformer innen injurielovgivningen s 55–56 foreslår Straffelovrådet at det tas inn en rettsstridsreservasjon i strl § 247. Forslaget er nærmere drøftet i tilknytning til utk § 3–7 om innskrenkende tolking, jf avsnitt 8.3.8 foran. Kommisjonen går ikke inn for noen slik rettsstridsreservasjon.

Kommisjonen er generelt sett enig i Riksadvokatens synspunkter på straffebestemmelsene mot ærekrenkelser i høringsuttalelsen til NOU 1995: 10, jf avsnitt 11.3.2 nedenfor. Det gis imidlertid der en antydning om innskrenkning av straffebudet til å ramme «uttalelser fremsatt i skadehensikt uten aktverdig grunn». Kommisjonen går ikke inn for å innskrenke straffebudet på denne måten. Når det gjelder kravet om «skadehensikt», er det etter kommisjonens oppfatning lite heldig å innføre slike særlige skyldformer i straffebudene, jf avsnitt 7.5 foran. Man kunne her klare seg uten et hensiktskrav, og nøye seg med å kreve at gjerningspersonen forsettlig skader den injurierte. Kravet om «aktverdig grunn» synes imidlertid å falle sammen med en vurdering man antakelig må foreta uansett av hensyn til EMK art 10. Det vil derfor ikke innebære noen ytterligere innskrenkning av straffebudet i forhold til dagens rettstilstand.

I de senere årene har Norge tre ganger blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD) på grunn av dommer i ærekrenkelsessaker, som ble ansett for å være i strid med EMK art 10 om ytringsfrihet. Kommisjonen har vurdert om det er sider ved EMDs praksis som bør nedfelle seg i straffebudet mot ærekrenkelser.

I så henseende er det avgjørelsen i saken Nilsen and Johnsen v Norway 25. november 1999 som har størst interesse. Her ble dommen i Rt 1993 s 537 ansett å være i strid med EMK art 10. Bakgrunnen for avgjørelsen var at grensen mellom de utsagnene som det kan kreves bevis for, og de utsagnene som bare er uttrykk for en subjektiv oppfatning, som verken kan bevises eller motbevises, ifølge EMD skal trekkes annerledes. Norsk rett skiller i forhold til strl § 247 mellom beskyldninger , som ærekrenkeren må bevise sannheten av, jf § 249 nr 1, og forhånelser , som ikke kan være gjenstand for bevis eller motbevis. Forhånelser er bare straffbare etter strl § 246, som rammer krenkelse av en annens æresfølelse, ikke etter strl § 247 om krenkelse av omdømmet. Dette skillet er ikke sammenfallende med EMDs etablerte skille mellom facts (fakta) og value judgments (vurderinger).

Ytringsfrihetskommisjonen omtaler dette temaet på s 121–125, og anbefaler på s 251 at skillet mellom fakta og vurderinger bør framgå av strl kap 23 om ærekrenkelser. Det antas likevel at en slik lovendring ikke er strengt nødvendig, da skillet mellom faktapåstander og verdivurderinger også ligger implisitt i forslaget til ny § 100 i Grunnloven.

Etter Straffelovkommisjonens oppfatning er det, uavhengig av om det nevnte grunnlovsforslaget blir vedtatt, all grunn til å tro at norske domstoler i stigende utstrekning vil se hen til hvor EMD trekker grensen mellom fakta og vurderinger. Det kan på den bakgrunn vurderes å gi straffebudet en noe annen utforming enn dagens strl § 247.

Et annet forhold som særpreger EMDs praksis i forhold til norsk rettspraksis om ærekrenkelser, er en noe sterkere vektlegging av pressens funksjon som «vaktbikkje», som tilsier at rammene for pressens ytringsfrihet bør være videre enn andres. Dette framgår blant annet av avgjørelsen i saken Tromsø and Stensaas v Norway 20. mai 1999, hvor det, under henvisning til tidligere EMD-avgjørelser, blant annet gis uttrykk for at en viss grad av overdrivelse må være tillatt, og at det ikke er opp til domstolene å fastsette hvilke rapporteringsteknikker journalister skal bruke. Pressens kontrollfunksjon er også understreket i saken Bergens Tidende and others v Norway 2. mai 2000. Dette er lagt til grunn av Høyesterett i Rt 2000 s 279.

Etter kommisjonens oppfatning gir ikke den noe videre ytringsfrihet for pressen som kan utledes av EMDs praksis, noen grunn til å endre straffebudet mot ærekrenkelse. Dersom prinsippet om ytringsfrihet gjør seg gjeldende i en konkret sak på en slik måte at straff for ærekrenkelser ville være i strid med EMK, er det klart at domstolen bør tolke straffebudet innskrenkende. Dette kan forankres i utk § 3–7 om innskrenkende tolking.

Strl § 250 gir hjemmel for å frita for straff ved provokasjon og retorsjon. Rettspraksis har i stigende utstrekning trukket provokasjon og provokasjonsliknende forhold inn ved selve spørsmålet om det foreligger straffbar ærekrenkelse. Kommisjonen antar, i samsvar med Rt 1993 s 537, at strl § 250 nå har liten betydning som en selvstendig bestemmelse, i alle fall når det gjelder provokasjon. Dette synes mer tvilsomt når det gjelder retorsjon, og bestemmelsen anbefales derfor i nødvendig utstrekning innarbeidet i straffebudet mot ærekrenkelse.

Strl § 254 bestemmer at ansvaret for ærekrenkelse forøvd i blad eller tidsskrift som er trykt i riket, ikke omfatter den som bare har deltatt ved teknisk framstilling eller distribusjon av skriftet. Det samme gjelder for kringkastingssendinger. Regelen innebærer blant annet at de som forestår den tekniske framstillingen, ikke behøver å sette seg inn i innholdet av bladet eller kringkastingssendingen, eller å utøve noen form for sensur, med tanke på å unngå et mulig ansvar for ærekrenkelser. Regelen bør etter kommisjonens oppfatning innarbeides i straffebudet som et eget ledd, som gjør unntak fra utk § 3–2 om medvirkning.

9.12.3 Strafferammer

Bestemmelsene i utk kap 26 verner verdier som er sentrale for borgernes trivsel og trygghet. Spennet i alvorlighet er stort, fra relativt bagatellmessige former for plagsom opptreden til svært alvorlige frihetskrenkelser.

Utk § 26–6 om slaveri er den alvorligste bestemmelsen i dette kapitlet, og kommisjonen foreslår en strafferamme på 15 års fengsel. Avtale om slaveri, jf strl § 225 tredje ledd, bør imidlertid ha en betydelig lavere strafferamme. Kommisjonen foreslår en strafferamme på 6 års fengsel. Dette samsvarer med de foreslåtte strafferammene for andre kriminaliserte forberedelseshandlinger av tilsvarende alvorlig karakter, jf avsnitt 5.5.2.5 foran.

Grov frihetsberøvelse, jf utk § 26–4, bør også kunne straffes strengt. Kommisjonen antar at en strafferamme på 10 års fengsel vil være passende. Der hvor en frihetsberøvelse har ført til død eller betydelig legemsskade, vil strafferammen etter omstendighetene bli forhøyet på grunn av konkurrens, jf utk kap 27 om vern av liv og legeme. Forutsetningen er at frihetsberøvelsen ansees som grov også når man ser bort fra følgen.

Minstestraffene i strl §§ 223 og 225 foreslås ikke videreført i utk §§ 26–4 og 26–6, jf avsnitt 5.4.6 foran om kommisjonens generelle skepsis til bruk av minstestraffer.

Avtale om å begå grov frihetsberøvelse, jf utk § 26–5, bør ha en strafferamme som er lavere enn for tilsvarende fullbyrdet overtredelse. Kommisjonen foreslår bot eller 3 års fengsel. Tilsvarende strafferamme foreslås også for utk § 26–3 om vanlig frihetsberøvelse.

For utk § 26–2 om grov tvang og utk § 26–9 om grove trusler bør det likeledes fastsettes strafferammer på bot eller fengsel i 3 år. De mer alvorlige tvangs- og trusselovertredelsene skjer ofte i tilknytning til andre lovbrudd, særlig legemskrenkelser. I slike tilfeller vil straffen kunne overstige 3 års fengsel.

For de øvrige overtredelsene som kapitlet omhandler, vil det være tale om strafferammer i det lavere sjiktet. Dette gjelder utk § 26–1 om vanlig tvang, § 26–7 om unndragelse fra omsorg, § 26–8 om vanlige trusler, § 26–10 om hensynsløs atferd, § 26–11 om ulovlig inntrenging eller opphold og § 26–12 om ærekrenkelse. De forhøyede strafferammene man i dag finner i strl § 147 andre ledd, ser kommisjonen ikke noe behov for å videreføre.

9.13 Utk kap 27. Vern av liv og legeme

9.13.1 Innhold og avgrensning

Dette kapitlet er en videreføring av strl kap 22 om forbrytelser mot liv, legeme og helbred. Samtlige bestemmelser i utk kap 27 er videreføringer av eksisterende straffebud. Strl §§ 230, 234, 237, 240, 241, 243 og 244 foreslås imidlertid ikke videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor. Strl § 245 foreslås overført til særlovgivningen, jf avsnitt 11.3.2 nedenfor. Kommisjonen foreslår videre at kjønnslemlestelsesloven 15. desember 1995 nr 74 § 1 tredje ledd tas inn i utk § 27–8 om samtykke fra den fornærmede, jf nedenfor, og at resten av loven ansees fanget opp av utk §§ 27–3 og 27–4 om vanlig og grov legemsskade.

Som kapitteloverskrift er foreslått «Vern av liv og legeme» uten at «helbred» eller «helse» nevnes uttrykkelig. Som utk kap 25 foreslår kommisjonen samlet en del bestemmelser om vern av helse og miljø. Kommisjonen ønsker så vidt mulig å unngå samme uttrykk i ulike kapitteloverskrifter. Det at «helse» er tatt ut, innebærer ingen innskrenkning av bestemmelsenes anvendelsesområde i forhold til psykiske skadevirkninger.

Språket i kapitlet foreslås modernisert ved at uttrykkene «legemsfornærmelse» og «legemsbeskadigelse» erstattes av «legemskrenkelse» og «legemsskade». Kommisjonen er klar over at uttrykket «legemsskade» strengt tatt bare betegner skadefølgen og ikke den skadegjørende handlingen. Kommisjonen har imidlertid ikke funnet noe annet treffende, moderne uttrykk for selve handlingen. Som fellesbetegnelse for legemskrenkelser og legemsskader benyttes her uttrykket «legemsovertredelse».

De sentrale bestemmelsene i kapitlet er straffebudene mot forsettlige og uaktsomme legemsovertredelser og drap, jf §§ 27–1 til 27–12. For de forsettlige legemsovertredelsene, jf strl §§ 228 til 232, foreslås det forenklinger i lovteksten og lovens oppbygging. Tradisjonelt deler man legemsovertredelsene inn i grader etter hvor alvorlig overtredelsen er. Strl §§ 228, 229 og 231 har til sammen åtte straffalternativer. Siden strafferammen i hvert enkelt tilfelle kan heves i medhold av strl § 232, øker antallet straffalternativer til 16. Flere av disse straffalternativene har samme, eller nesten lik, strafferamme. I tillegg kan straffen for legemsfornærmelser og legemsbeskadigelser heves etter strl § 230 når gjerningspersonen tidligere er straffet for voldsforbrytelser. Det er etter kommisjonens oppfatning unødvendig å operere med en så detaljert gradering av likeartede overtredelser.

Kommisjonen har vurdert å benytte tredelingen i vanlig, grov og liten overtredelse også ved graderingen av legemsovertredelsene. Et slikt system ville imidlertid by på problemer, først og fremst i forhold til hvilken bestemmelse som skal anvendes på de uforsettlige følgene av legemskrenkelser. I stedet har kommisjonen valgt å dele legemsovertredelsene inn i henholdsvis vanlig og grov legemskrenkelse og vanlig og grov legemsskade. Bestemmelsene om grove overtredelser foreslås i utgangspunktet utformet etter samme mønster som andre bestemmelser om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Strl § 230 foreslås ikke videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor. Det foreslås videre at de straffskjerpende momentene i strl § 232 innarbeides i straffebudene mot grove overtredelser, jf § 27–2 om grov legemskrenkelse og § 27–4 om grov legemsskade. Uforsettlige følger av grunndeliktene, som i dag har egne straffalternativer, jf strl § 228 andre ledd og § 229 andre og tredje straffalternativ, foreslås å inngå blant de momentene som kan gjøre handlingen grov. Endelig foreslås det at de to straffalternativene i strl § 231 slås sammen i andre ledd i § 27–4 om grov legemsskade. Etter kommisjonens oppfatning er det tilstrekkelig med én strafferamme for overtredelser av denne bestemmelsen. Etter forslaget her vil det bli fem straffalternativer for forsettlige legemsovertredelser.

Strl §§ 238 og 239 rammer i dag uaktsom betydelig legemsbeskadigelse og uaktsomt drap. Kommisjonen foreslår å endre skyldkravet til grov uaktsomhet, jf drøftelsen under utk § 27–12 om grovt uaktsomt drap. Kommisjonen foreslår videre å oppheve strl § 237, jf avsnitt 10.2 nedenfor, da slike legemsskader ikke er så alvorlige at de etter kommisjonens oppfatning bør være straffbare når de ikke er begått med forsett. Straffansvaret for (grovt) uaktsom legemsskade foreslås først å inntre ved betydelig skade på legeme og helse, jf utk § 27–11.

Strl § 233 andre ledd foreslås endret, jf omtalen nedenfor av utk § 27–6 om grovt drap. For øvrig foreslås det ikke endringer i forhold til strl § 233 om drap.

Kommisjonen foreslår ikke å videreføre strl §§ 100 og 101, som rammer drap og legemsovertredelser begått mot Kongen eller Regenten, da de generelle reglene om drap og legemsovertredelser i utk §§ 27–1 til 27–6 ansees tilstrekkelige til å ramme også slike forhold, jf avsnitt 10.2 nedenfor. Det at overtredelsen er rettet mot Norges statsoverhode, vil veie tungt i totalvurderingen av om overtredelsen er grov etter §§ 27–2, 27–4 og 27–6.

I tillegg til en regel om betydningen av at den fornærmede har samtykket i å bli tilføyd betydelig skade på legeme og helbred, omfatter strl § 235 andre ledd både en regel om drap med den fornærmedes samtykke, og en regel om såkalt «medlidenhetsdrap», hvor samtykke ikke foreligger. Strl § 236 bestemmer hvordan medvirkning til selvmord eller selvpåført betydelig skade på legeme og helse skal behandles strafferettslig. Disse typetilfellene har nær sammenheng med hverandre og har i det vesentlige samme rettsfølge, nemlig at straffen kan settes lavere enn minstestraffen eller til en mildere straffart. Den nåværende inndelingen i to paragrafer er noe villedende ved at den gir inntrykk av at det er en sterkere innbyrdes sammenheng mellom drap med samtykke og medlidenhetsdrap enn mellom disse overtredelsene og medvirkning til selvmord. Kommisjonen har vurdert det som lite hensiktsmessig å slå reglene sammen i én paragraf. En slik paragraf ville i tilfelle blitt omfangsrik, og det ville budt på problemer å formulere en overskrift som både var dekkende og noenlunde kortfattet. I stedet foreslås det en oppdeling av strl §§ 235 og 236 i tre paragrafer, henholdsvis § 27–8 om samtykke fra den fornærmede, § 27–9 om medvirkning til selvmord og til selvpåført betydelig skade på legeme og helse og § 27–10 om medlidenhetsdrap. I tillegg til regelen om drap med samtykke, skal § 27–8 om samtykke fra den fornærmede regulere betydningen av at den fornærmede har samtykket i å bli tilføyd en vanlig eller grov legemskrenkelse eller legemsskade, jf strl § 235 første og andre ledd.

I § 27–8 foreslås de gjeldende reglene om samtykke til legemsfornærmelse og simpel eller grov legemsbeskadigelse videreført med noen mindre justeringer. Spørsmålet om samtykke til uaktsomme krenkelser er ikke uttrykkelig berørt i straffeloven i dag. Selv om den fornærmede har samtykket i handlingen, kan det i slike tilfeller være vanskelig å avklare hvilke mulige følger av handlingen samtykket omfatter. Samtykket bør derfor kanskje heller ansees som en form for «aksept av risiko», som kan få betydning for uaktsomhetens nedre grense i det enkelte tilfellet, jf Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett s 94–95. Etter kommisjonens oppfatning kan det, som i dag, overlates til rettspraksis og juridisk teori å løse disse spørsmålene.

Kommisjonen går inn for å videreføre dagens regler om at straffen for drap kan settes lavere enn minstestraffen eller til en mildere straffart når den fornærmede har samtykket, jf § 27–8, når gjerningspersonen har medvirket til selvmord, jf § 27–9, og når drapet må ansees som medlidenhetsdrap, jf § 27–10. Et mindretall i kommisjonen, medlemmene Hauge og Sulland, går inn for at reglene om straffnedsettelse for drap med samtykke og medvirkning til selvmord suppleres med en diskresjonær adgang til straffritak. Medlemmet Hauge mener at også regelen om straffnedsettelse for medlidenhetsdrap bør suppleres med en diskresjonær adgang til straffritak.

Reglene i strl §§ 387 og 242 foreslås videreført i utk § 27–13 om forsømmelse av hjelpeplikt og § 27–14 om hensettelse i hjelpeløs tilstand mv.

De skisserte forandringene nødvendiggjør visse endringer i rekkefølgen av bestemmelsene om legemsovertredelser og drap. I hovedtrekk er rekkefølgen likevel den samme som i strl kap 22.

I St meld nr 21 (1999–2000) s 21 gikk Regjeringen inn for å innarbeide FNs torturkonvensjon 10. desember 1984 i norsk lovgivning ved en særskilt straffebestemmelse mot tortur på bakgrunn av en anbefaling fra FNs komité mot tortur. En slik bestemmelse måtte i tilfelle utformes i overensstemmelse med torturkonvensjonen art 1, og dermed omfatte overtredelser som i dag rammes av de straffebudene som generelt retter seg mot legemsovertredelser, tvang, trusler og misbruk av offentlig myndighet, jf utk §§ 27–1 til 27–4, 26–1 og 26–2, 26–8 og 26–9 og 22–1 og 22–2. Etter kommisjonens oppfatning er disse bestemmelsene tilstrekkelige i forhold til å ramme torturhandlinger. En særskilt straffebestemmelse ville blant annet by på avgrensningsproblemer i forhold til de nevnte straffebudene. Heller ikke Sverige, Danmark eller Finland har særskilte straffebud rettet mot tortur.

9.13.2 De enkelte bestemmelsene

§ 27–1. Legemskrenkelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 228 første og tredje ledd om legemsfornærmelse. Bestemmelsen bør, som i dag, omfatte både vold og andre krenkelser som fysisk rammer legemet.

Strl § 228 tredje ledd har vært kritisert for å være noe vanskelig å finne ut av, siden den i ett punktum behandler spørsmålet om straffritak både for angriperen (retorsjon) og for den som har svart på angrepet (provokasjon), jf Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett s 55. Kommisjonen foreslår at den nye bestemmelsen blir redigert slik at den skiller klarere mellom disse to tilfellene. Det bør framgå av lovteksten at straffrihet ved retorsjon også kan innrømmes når gjengjeldelseshandlingen var en legemsskade etter § 27–3 eller § 27–4. Likeledes bør det framgå av lovteksten at straffrihet kan innrømmes ved provokasjon når provokasjonshandlingen var en legemsskade. Dette er i samsvar med den alminnelig antatte tolkingen av strl § 228 tredje ledd og innebærer derfor ingen realitetsendringer.

§ 27–2. Grov legemskrenkelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov legemskrenkelse. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som er nevnt i strl §§ 228 andre ledd og 232. Oppregningen i § 232 bør imidlertid kunne forenkles noe i forhold til i dag. Dette innebærer at uforsettlige følger i form av legemsskade, betydelig skade på legeme og helse, jf utk § 2–3, eller død blir viktige momenter ved vurderingen. Andre momenter som bør nevnes i lovteksten, er at overtredelsen var uprovosert, ble begått mot en forsvarsløs person eller av flere i fellesskap, jf strl § 232 tredje punktum. Det foreslås også nevnt at overtredelsen er begått på en særlig rå eller farlig måte. Dette skal dekke alternativene «Kniv eller andet særlig farlig Redskap», «udført paa en særlig smertevoldende Maade» og «om den har karakter av mishandling». Men også andre forhold, for eksempel planmessig utføring, kan gjøre overtredelsen særlig rå. Overtredelse ved bruk av gift eller andre sunnhetsskadelige stoffer, jf § 232 første punktum, trenger ikke å nevnes særskilt. Dette er forhold som etter omstendighetene kan medføre at overtredelsen ansees begått på en særlig farlig måte. Det momentet at overtredelsen var «rasistisk motivert», foreslås videreført fra strl § 232 tredje punktum. Det foreslås likevel ikke gitt noen oppregning av alle sterkt diskriminerende holdninger som bør kunne gjøre at en overtredelse regnes som grov. Siden det skal foretas en helhetlig vurdering av overtredelsen, hvor også andre momenter kan ha betydning enn de som er uttrykkelig nevnt, vil en overtredelse etter omstendighetene kunne regnes som grov også når den er motivert av diskriminerende holdninger til for eksempel homofile eller til politiske meningsmotstandere. Med den ordningen kommisjonen går inn for, blir det for øvrig unødvendig å nevne samlealternativet «andre særdeles skjerpende omstendigheter», jf strl § 232 første punktum, i bestemmelsen.

Det følger av forslaget til utk § 3–11, jf avsnitt 8.3.12 foran, at gjerningspersonen må ha utvist uaktsomhet i forhold til en uforsettlig følge av legemskrenkelsen for at den skal kunne tas i betraktning. De andre straffskjerpende momentene som er nevnt ovenfor, må være omfattet av forsettet.

Også ved grov legemskrenkelse bør det, som i dag, være mulig med straffritak for provokasjon og retorsjon.

§ 27–3. Legemsskade

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 229 første straffalternativ. Dagens skille mellom legemsfornærmelser og legemsbeskadigelser blir dermed videreført i den nye loven.

§ 27–4. Grov legemsskade

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov legemsskade. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Straffen for legemsbeskadigelse etter strl § 229 første straffalternativ, jf § 27–3 foran, kan i dag forhøyes dels når handlingen har hatt uforsettlige følger som nevnt i strl § 229 andre og tredje straffalternativ, dels – og eventuelt i tillegg til forhøyelsen i tredje straffalternativ – når det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter som nevnt i strl § 232. I tillegg har man i dag en egen bestemmelse om grov legemsbeskadigelse i strl § 231, også her med mulighet for straffskjerpelse etter § 232. Kommisjonens forslag til ny bestemmelse om grov legemsskade er ment å omfatte alle de nevnte bestemmelsene.

I bestemmelsens første ledd foreslår kommisjonen tatt inn de momentene som det blant annet skal legges vekt på ved vurderingen av om overtredelsen skal ansees som grov. Her vil det være naturlig å bygge på både strl § 229 andre og tredje straffalternativ og § 232. Som nevnt i omtalen av § 27–2 om grov legemskrenkelse foran, vil det være tale om momenter som dels krever uaktsomhet, dels må være omfattet av forsettet. Siden det langt på vei er tale om de samme momentene som i § 27–2, bør det overveies å utforme første ledd som en henvisning til denne bestemmelsen.

Selv om kommisjonen foreslår at maksimumsstraffen for overtredelse av § 27–4 skal være lavere enn for grov legemsbeskadigelse i dag, hvor straffen kan bli fengsel inntil 21 år, blir det tale om et stort spenn i straffverdighet innenfor samme bestemmelse. Det foreslås derfor at overtredelser som subsumeres som grove legemsbeskadigelser etter strl § 231 i dag, blir skilt ut i et eget andre ledd med en høyere strafferamme. Også anvendelsen av dette leddet bør bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering, men det bør være et nødvendig vilkår at det foreligger forsett om tilføyelse av betydelig skade på legeme og helse, jf utk § 2–3. Kommisjonens forslag til bestemmelse om grov legemsskade får etter dette et videre anvendelsesområde enn dagens bestemmelse om grov legemsbeskadigelse i strl § 231.

Strl § 231 andre punktum inneholder i dag en forhøyet strafferamme for tilfeller hvor gjerningspersonen har handlet med overlegg, og hvor den fornærmede døde som følge av handlingen. Etter kommisjonens syn er det ikke behov for noen slik sidestrafferamme her. Se for øvrig avsnitt 7.5.10 foran.

§ 27–5. Drap

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 233 første ledd om drap.

§ 27–6. Grovt drap

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grovt drap. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som er nevnt i strl § 233 andre ledd, med noen modifikasjoner.

Etter strl § 233 andre ledd kommer den strengere strafferammen for drap alltid til anvendelse når gjerningspersonen har handlet med overlegg. Etter kommisjonens oppfatning er det ikke behov for å beholde overlegg som en særlig skyldform, jf avsnitt 7.5.10 foran. Siden det her skal foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering av om drapet er grovt, vil et eventuelt overlegg dessuten verken være nødvendig eller tilstrekkelig til at bestemmelsen om grovt drap kommer til anvendelse. Som et viktig moment ved vurderingen av om drapet er grovt, bør lovteksten i stedet nevne den omstendighet at overtredelsen var planmessig utført. Dette momentet har også vært sentralt ved vurderingen av om det foreligger overlegg.

Kommisjonen går generelt ikke inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran. Gjentakelse foreslås på denne bakgrunn ikke tatt inn i lovteksten som moment ved vurderingen av om drapet er grovt. Derimot kan det tas hensyn til gjentakelse ved utmålingen av straff innenfor grunnstrafferammen.

Gjerningspersonens motiv kan generelt være et moment ved vurderingen av om overtredelsen er grov, jf avsnitt 5.4.5.3 foran. I bestemmelsen om grovt drap har kommisjonen likevel funnet grunn til å nevne uttrykkelig den omstendighet at handlingen er begått «for at lette eller skjule en anden Forbrydelse eller unddrage sig Straffen for en saadan», jf strl § 233 andre ledd. Som følge av forslaget om å oppheve skillet mellom forbrytelser og forseelser, må imidlertid det nåværende vilkåret om «forbrydelse» endres slik at momentet omfatter enhver overtredelse. I de fleste sammenhenger hvor straffeloven i dag krever hensikt, går kommisjonen inn for at det i stedet skal kreves forsett, jf avsnitt 7.5 foran. I dette tilfellet mener kommisjonen imidlertid at hensiktskravet bør opprettholdes, jf avsnitt 7.5.9 foran.

§ 27–7. Avtale om drap eller om betydelig skade på legeme og helse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 233 a. Bestemmelsen ble vedtatt ved lov 3. desember 1999 nr 82 etter forslag i NOU 1993: 3 Strafferettslige regler i terroristbekjempelsen, jf Ot prp nr 64 (1998–99) s 131–133 og s 143–144.

I sin utredning for Straffelovkommisjonen om kriminalisering av forberedelseshandlinger, jf avsnitt 4.5 foran, har også professor dr juris Erling Johannes Husabø anbefalt en kriminalisering av forberedelse til drap. Husabø uttaler at de fleste drap riktignok utføres spontant, og gjerne bare av én person, men at det også forekommer nøye planlagte attentater mot enkeltpersoner, jf NOU 1997: 15 Etterforskningsmetoder for bekjempelse av kriminalitet s 40–46. Derimot har han uttrykt skepsis til å kriminalisere forberedelse til overtredelse av strl § 231, blant annet fordi en avtale om å begå legemsovertredelser antakelig ofte vil være uklar med hensyn til om det skal tilføyes en betydelig skade på legeme og helse, jf strl § 9 og utk § 2–3. I en rettssak kan det da være vanskelig å bevise at avtalen rammes av straffebudet. På mistankestadiet antar Husabø dessuten at en slik bestemmelse kan få videre konsekvenser enn ønskelig fordi det altfor lett vil kunne foreligge en mistanke om at det er gjort en avtale som er av et slikt innhold at den gir grunnlag for bruk av tvangsmidler.

Kommisjonen mener likevel at det er behov for et slikt straffebud. Avtaler om særlig alvorlige legemsovertredelser kan blant annet forekomme innenfor organiserte, kriminelle miljøer, for eksempel i forbindelse med pengeinnkreving. Forbudet mot forberedelse av slike handlinger gir adgang til å gripe inn mot planlagte overtredelser før disse blir begått. Også den nåværende bestemmelsen i strl § 233 a rammer avtale om grov legemsbeskadigelse, jf strl § 231. Denne avgrensningen nedad foreslås beholdt. I tillegg til avtale om drap bør bestemmelsen derfor bare ramme avtale om overtredelse av utk § 27–4 andre ledd om betydelig skade på legeme og helse.

Det er bare forberedelseshandlinger i form av avtaler som foreslås kriminalisert. I nyere rettspraksis er grensen for straffbart forsøk på drap trukket så pass vidt at avtale etter kommisjonens oppfatning står igjen som den formen for forberedelse som det er mest praktisk å strafflegge, jf Rt 1995 s 1738. Andre forberedelseshandlinger er heller ikke foreslått kriminalisert i Husabøs utredning, jf avsnitt 4.5.3 foran.

Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 vil føre til en viss utvidelse av det strafferettslige ansvaret.

§ 27–8. Samtykke fra den fornærmede

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 235, med unntak av handlingsalternativet medlidenhetsdrap i andre ledd, som foreslås regulert i § 27–10.

Bestemmelsen bør for det første inneholde en regel om at samtykke til legemskrenkelse fritar for straff, jf strl § 235 første ledd. Regelen skal gjelde både vanlig og grov legemskrenkelse.

For det andre skal bestemmelsen omhandle betydningen av samtykke til legemsskade, jf strl § 235 første ledd. I delutredning I s 140 ga den tidligere kommisjonen uttrykk for at bestemmelsen går for langt i å la samtykke til legemsbeskadigelse frita for straff. Det ble vist til at samtykke i dansk og svensk rett ikke har straffriende virkning ved like alvorlige krenkelser som hos oss, og at også straffelovens forarbeider gir uttrykk for tvil om samtykke bør virke straffriende ved legemsbeskadigelser. Det ble også vist til Skeies eksempel om at en medisinsk student som får lov til å sage av en annens finger for å øve seg i amputasjon, vil oppnå straffrihet etter dagens regel. Den tidligere kommisjonen mente likevel at det fortsatt bør være straffritt å begå en legemsbeskadigelse med samtykke såfremt handlingen har et berettiget formål, og nevnte som eksempel handlinger som er vanlig akseptert innenfor tillatte former for sport og idrett, for eksempel amatørboksing.

Den nåværende kommisjonen går inn for å videreføre regelen om at samtykke til legemsskade fritar for straff. Regelen bør gjelde også for handlinger som subsumeres som grov legemsskade etter utk § 27–4 første ledd. Dette er i samsvar med dagens rettstilstand.

For betydelig skade på legeme og helse, jf utk § 27–4 andre ledd, bør regelen fortsatt være at samtykke ikke fritar for straff. Som følge av forslaget om å oppheve minstestraffen for slike overtredelser, jf avsnitt 9.13.3 nedenfor, er det lite behov for en hjemmel for å sette straffen lavere enn minstestraffen eller til en mildere straffart, jf strl § 235 andre ledd. Kommisjonen peker på at det i utk § 14–1 andre ledd foreslås en generell hjemmel for straffnedsettelse under svært formildende omstendigheter, som kan brukes dersom man i spesielle tilfeller ønsker å idømme en mildere straffart enn (betinget) fengsel.

De foreslåtte reglene om samtykkets betydning ved vanlig og grov legemsskade er ikke ment å endre rettstilstanden med hensyn til adgangen til å foreta operative inngrep i behandlingsøyemed. Det har vært framholdt at straffriheten for slike inngrep enten kan begrunnes med at helbredende inngrep ikke kan betraktes som legemsskade, eller med at det helbredende formålet sammen med pasientens samtykke må gjøre inngrepet rettmessig, jf Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett s 80. Uansett begrunnelse er alle enige om resultatet.

Som omhandlet i avsnitt 11.2.2.13 nedenfor foreslår kommisjonen at kjønnslemlestelsesloven 15. desember 1995 nr 74 overføres til straffeloven. Lovens § 1 tredje ledd bestemmer at kvinnens samtykke til kjønnslemlestelse eller rekonstruksjon av kjønnslemlestelse ikke fritar for straff. Kjønnslemlestelse vil ofte være en betydelig skade på legeme og helse etter utk § 2–3, jf § 27–4 andre ledd, ved at kvinnen taper eller får vesentlig svekket «… en sans, et viktig organ eller en viktig legemsdel …». Det kan imidlertid stille seg tvilsomt i hvilken grad rekonstruksjon av kjønnslemlestelse er en betydelig skade på legeme og helse. Siden det derfor i noen grad er gjort unntak fra de samtykkereglene som ellers gjelder, foreslås kjønnslemlestelsesloven § 1 tredje ledd videreført som eget ledd i bestemmelsen her.

Spørsmålet vedrørende hvilke rettslige virkninger det bør ha at den fornærmede har samtykket, er særlig omstridt når det gjelder samtykke til drap. Dette har blant annet sammenheng med at drap er en av de alvorligste overtredelsene i straffeloven. Uttrykket «samtykke» er her noe villedende, da det omstridte først og fremst er hvilken betydning man skal tillegge den dreptes egen anmodning om bistand. Selv om det i en anmodning ligger noe mer enn bare et samtykke, opprettholdes den vanlige terminologien i det følgende. Drøftelsen nedenfor har også betydning for de beslektede spørsmålene om medvirkning til selvmord, jf strl § 236, og såkalt «medlidenhetsdrap», jf strl § 235 andre ledd, som imidlertid foreslås regulert i egne bestemmelser, jf utk § 27–9 om medvirkning til selvmord og til selvpåført betydelig skade på legeme og helse og § 27–10 om medlidenhetsdrap.

Ved behandlingen av disse spørsmålene er det vanlig å skille mellom såkalt «passiv» og «aktiv» dødshjelp.

Det er alminnelig enighet om at legen kan unnlate å behandle en pasient som ber om å få slippe behandling (passiv dødshjelp). Men strl § 387 første ledd nr 1 setter grenser for hvor langt man kan respektere den enkeltes ønske om å få dø. Bestemmelsen vil blant annet kunne ramme den som unnlater å hindre noen i å begå selvmord. Unnlatelse av å foreta behandling kan også rammes av strl § 387, når pasienten ikke positivt har frabedt seg å bli behandlet. Det er imidlertid enighet om at en utsiktsløs behandling kan unnlates eller avbrytes dersom legen bygger på et forsvarlig lege-etisk skjønn, jf Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett s 29–30. I enkelte tilfeller kan det være tvilsomt om det er strl § 387 eller strl § 233 om forsettlig drap som kommer til anvendelse, jf Rt 1978 s 147.

Med aktiv dødshjelp menes gjerne en aktiv handling som leder til avslutningen av noens liv. Av og til ansees likevel en aktiv handling som passiv dødshjelp, for eksempel når legen slår av respiratoren slik at pasienten dør. Men det er aktiv dødshjelp om legen gir pasienten en dødelig sprøyte. Grensen mellom aktiv og passiv dødshjelp er ikke avgjørende for handlingens straffbarhet. Men det er ved aktiv dødshjelp at forholdet til strafferetten blir særlig påtrengende.

Saken i Rt 2000 s 646 gjaldt en lege som sto tiltalt for å ha gitt en terminalt syk pasient dødelige injeksjoner av morfin og ketogan etter uttrykkelig anmodning fra pasienten. Forsvareren nedla påstand om frifinnelse prinsipalt på grunnlag av at handlingen ikke var rettsstridig, subsidiært på grunnlag av strl § 47 om nødrett. Dette ble ikke tatt til følge av Høyesterett. Etter Høyesteretts syn var det riktignok slik at ethvert straffebud i prinsippet kan tolkes innskrenkende i medhold av den alminnelige rettsstridsreservasjonen, og at nødrettsbestemmelsen gjelder generelt i forhold til de enkelte straffebestemmelsene, slik at en handling kan bli straffri selv om den omfattes av vedkommende straffebud. Høyesterett mente imidlertid at strl § 235 andre ledd må forstås slik at lovgiveren har tatt uttrykkelig stilling til hvordan drap med samtykke og drap forøvet av medlidenhet overfor den håpløst syke skal behandles strafferettslig. Det ble framholdt at «noen bestemmelse om straffrihet for medlidenhetsdrap av den håpløst syke synes ikke å ha vært i lovgiverens tanker, heller ikke på nødrettsgrunnlag». Etter Høyesteretts oppfatning hadde lovgiveren «truffet det bevisste valg at det for en drapshandling som foretas for å befri en håpløst syk fra hans eller hennes lidelser, og som eventuelt også skjer med den dreptes samtykke, kan idømmes en lavere straff enn den som ellers gjelder for drap, men ikke at handlingen skal være straffri».

Forsvareren hadde videre anført at dersom Høyesterett fant handlingen urettmessig, ville det oppstå en vanskelig grensedragning i forhold til tilfeller av såkalt terminal sedering eller «dobbelteffekttilfellene», hvor uhelbredelig syke eller døende behandles for sterke smerter med medikamenter som i mange tilfeller vil forkorte deres liv. Slik behandling ansees som rettmessig både i juridisk litteratur og i det medisinske fagmiljøet. Til dette bemerket Høyesterett at den tiltaltes handling skilte seg fra legebehandling av smerter som i livets sluttfase ikke kan lindres på annen måte enn gjennom tilførsel av smertestillende medikamenter, selv om slike medikamenter etter omstendighetene kan medvirke til at pasientens liv forkortes. Det som skiller rettmessig smertebehandling fra drap, var etter Høyesteretts syn at slik behandling har til formål å lindre smerter, ikke å avslutte livet. Den tiltalte hadde ikke tilpasset dosene med morfin og ketogan med det for øye bare å lindre smerter. Tvert om sørget han for at morfindosen og ketoganoppløsningen var slik at pasientens liv der og da ble avsluttet. Det legges her vekt på om formålet med behandlingen bare er å lindre smerte, eller også å avslutte livet. Som påpekt av Andorsen, LoR 2000 s 321–322 er det legeprofesjonen selv som opprinnelig har trukket formålet inn som en relevant faktor. Et eventuelt formål i den ene eller andre retningen kan være veiledende for den enkelte lege som skal treffe en vanskelig avgjørelse. For en senere juridisk vurdering av utenforstående kan imidlertid formålet være vanskelig å bringe på det rene, og samme handling kan tenkes å ha flere motiver. Dette kan tale for at man så langt som mulig bør avgrense det rettmessige etter objektive kriterier.

Kommer man utenfor forholdet mellom helsepersonell og pasienter, skal det mer til for å regne handlinger som forkorter eller avbryter noens liv som rettmessige, jf for eksempel Rt 1999 s 1898, som bare gjelder spørsmålet om straffutmåling for et medlidenhetsdrap som den drepte muligens kan ha samtykket i, uten at det ble tatt uttrykkelig stilling til dette bevisspørsmålet.

Samtykke alene kan etter dagens straffelov ikke gi grunnlag for straffrihet. Straffleggingen av drap med samtykke bygger etter lovforarbeidene på et prinsipp om at livet er et uavhendelig gode, det vil si et rettsgode som man ikke kan slutte bindende avtale om å gi avkall på. Mot dette har det vært hevdet at den enkeltes livssyn og valg om å dø ikke bør overprøves av lovgivningen. Men det later til å være enighet om at ingen bør kunne pålegges å yte aktiv dødshjelp. Uenigheten gjelder hvorvidt det bør være straffbart å etterkomme noens ønske om hjelp til å dø.

Drap av en samtykkende er også straffbart etter lovgivningen i de andre vest-europeiske land. I Nederland har imidlertid påtalemyndighet og domstoler gått langt i å akseptere aktiv dødshjelp ut fra et nødrettsprinsipp. Etter denne praksisen veier hensynet til å spare pasienten for lidelse på visse vilkår så tungt at det regnes som akseptabelt å ta liv. Denne praksisen er i Nederland blitt fulgt opp med positiv regulering av når aktiv dødshjelp kan ytes, senest ved en lov om avbryting av liv etter anmodning og om assistert selvmord, som ble vedtatt 10. april 2001. Aktiv dødshjelp foretatt i samsvar med kriteriene i denne loven ble samtidig avkriminalisert.

Flere land, deriblant Danmark, har særregler om lavere straff i de tilfellene hvor drapet er skjedd med samtykke, jf dansk strl § 239. I Finland inneholdt strl kap 21 § 3 tidligere en slik regel, som i 1995 ble endret til en regel om drap under formildende omstendigheter. Etter svensk rett gjelder som utgangspunkt BrB kap 3 § 1 om «mord», men når overtredelsen er skjedd med den dreptes samtykke, er det aktuelt å benytte den mildere § 2 om «dråp», jf NJA 1979 s 802.

I Norge har det vært hevdet at straffelovens regler om nødrett, jf strl § 47, kan anvendes i tilfeller av aktiv dødshjelp, jf Andorsen, Strafferettslig nødrett s 128 flg. I Rt 2000 s 646, som er omtalt ovenfor, ga imidlertid Høyesterett uttrykk for at nødrettsbestemmelsen ikke kunne anvendes i tilfeller av drap med samtykke. Etter kommisjonens oppfatning bør man likevel ikke utelukke nødrett som straffrihetsgrunn i ethvert drapstilfelle, heller ikke når den drepte har samtykket. Det kan forekomme ekstreme nødssituasjoner hvor nødrettsbestemmelsen bør kunne benyttes, jf avsnitt 8.3.5 foran om nødrett.

Det har i de senere årene vært reist krav om at aktiv dødshjelp i en viss utstrekning bør bli tillatt. I 1992 utarbeidet de juridiske professorene Johs. Andenæs, Anders Bratholm og Finn Seyersted et utkast til lovendringer, hvor strl § 235 andre ledd foreslås gitt følgende tilføyelse: «Er handlingen foretatt for å imøtekomme en bestemt og veloverveiet anmodning kan straffen falle helt bort.» Strl § 236 ble prinsipalt foreslått opphevet, subsidiært innskrenket til å ramme psykisk medvirkning til selvmord ved «oppfordring eller tilskyndelse». Lovutkastet med begrunnelse er publisert i LoR 1993 s 144–146. I Dok nr 8: 66 (1997–98) ble det på denne bakgrunn foreslått at regjeringen skulle foreta en nærmere utredning av spørsmålet om straffelovens bestemmelser om aktiv dødshjelp burde endres, men forslaget fikk ikke tilslutning, jf Innst S nr 173 (1997–98). Lovutkastet har etter sin ordlyd en generell rekkevidde. Det åpner for bortfall av straff uavhengig av om den som anmodet om dødshjelp, var i terminalfasen. Det må imidlertid antas at lovforslaget ikke i utgangspunktet var beregnet på unge og friske personer. En slik generell rekkevidde kunne man muligens tolke bort ved å hevde at anmodningen i slike tilfeller aldri ville oppfylle kravet om å være «veloverveiet». Det ville uansett dreie seg om en diskresjonær hjemmel for strafffritak. Likevel ville en slik bestemmelse etter kommisjonens syn rekke for langt.

Et sentralt, etisk spørsmål er om det i spesielle situasjoner vil være i samsvar med et grunnleggende krav om barmhjertighet å yte aktiv dødshjelp. Det kan være etisk vanskelig ikke å etterkomme et slikt ønske, særlig når det fremmes av en person som har sterke lidelser, uten at det er håp om bedring. Den norske lægeforening har imidlertid hittil vært avvisende til aktiv dødshjelp, som antakelig av mange leger oppfattes som sterkt i strid med selve legegjerningen. Lægeforeningens etiske regler for leger § 5 lyder:

«Legen må ved livets avslutning vise respekt for pasientens selvbestemmelsesrett. Aktiv dødshjelp, dvs tiltak som har til hensikt å framskynde en pasients død, må ikke anvendes. En lege må ikke hjelpe pasienten til selvmord. Å avslutte eller ikke sette i gang hensiktsløs behandling, er ikke å regne som aktiv dødshjelp.»

Det har også vært vist til den hippokratiske legeeden, hvor det blant annet heter: «Jeg vil ikke, om jeg blir bedt om det, gi noen et dødelig medikament, og heller ikke vil jeg meddele noen råd i den saks anledning.»

Både tilhengerne og motstanderne av en utvidet adgang til dødshjelp er enige om at dødshjelp ikke skal være løsningen i tilfeller hvor helsevesenet mangler ressurser til å yte den nødvendige behandlingen, og at det er viktig å styrke tilbudet til pasienter i livets sluttfase, jf NOU 1999: 2 Livshjelp. Derimot er det delte meninger om en utvidet, men likevel begrenset adgang til dødshjelp kan føre til «utglidninger» på dette området. Dels kan manglende ressurser til pleie og behandling påvirke den enkelte pasientens følelse av at livet har mistet sin mening. Dels kan en følelse av å ligge samfunnet til byrde, kanskje i kombinasjon med et virkelig eller innbilt press fra omgivelsene, tenkes å påvirke vedkommendes valg. På den annen side har det vært hevdet at slike farer ikke bør hindre den enkelte terminalpasient som har gjort sine selvstendige overveininger, i å få den eneste tilgjengelige hjelp mot et langt og smertefullt sykeleie.

Debatten om straffbarheten av dødshjelp berører også mer grunnleggende livssynsspørsmål. For mange vil holdningen til slike spørsmål være avgjørende for hvilket syn man har på aktiv dødshjelp. Mange livssyn, både religiøse og filosofiske, går ut på at livet er hellig og ukrenkelig. I kristen teologi er det sterke tradisjoner for å mene at den som tar sitt eget liv, fratar seg muligheten for anger og nåde. Denne læren har tidligere flere steder blitt trukket så langt at man har hatt straff for selvmord, for eksempel ved vanæring av den avdødes minne, inndragning av formuen mv. Også forsøk på selvmord har til tider blitt straffet. I moderne kristen teologi er disse holdningene ikke like framtredende. En konsekvens av dette menneskesynet er at man heller ikke aksepterer drap med samtykke, medlidenhetsdrap eller medvirkning til selvmord – og dette er det også i dag bred enighet om i de fleste kristne miljøer. Men ikke alle er enige i at livet er det høyeste gode. Enkelte filosofer har således hevdet at livet bare har verdi så lenge det er menneskeverdig. De teologiske og filosofiske spørsmålene som det her bare er gitt en kort oppsummering av, er særdeles omfattende og vanskelige, og det er ikke rom for noen mer utførlig behandling av dem i denne utredningen.

Kommisjonen går samlet inn for å videreføre bestemmelsen i strl § 235 andre ledd om at straffen for drap kan settes lavere enn minstestraffen eller til en mildere straffart når den drepte samtykket i handlingen. Den foreslåtte bestemmelsen i utk § 14–1 andre ledd gir adgang til slik nedsettelse av straffen når det foreligger svært formildende omstendigheter, og kunne etter omstendighetene vært anvendt i slike tilfeller. Kommisjonen mener likevel at det her er grunn til å beholde en spesialregel.

Et flertall , lederen Høgetveit og medlemmene Coward og Fossgard, mener bestemmelsen her ikke bør suppleres med noen adgang til straffritak. Flertallet viser til den argumentasjonen som er gitt ovenfor, og særlig til at man med en slik rettstilstand ikke kan utelukke at enkelte vil kunne ta sitt valg om å anmode om å bli drept på bakgrunn av et virkelig eller innbilt press fra omgivelsene.

Et mindretall , medlemmene Sulland og Hauge, foreslår å supplere regelen i strl § 235 andre ledd om straffnedsettelse for drap med samtykke med en bestemmelse om at det også kan fritas for straff dersom drapet ble foretatt etter en «bestemt og veloverveid anmodning» fra den drepte, jf formuleringene i forslaget fra de juridiske professorene Johs. Andenæs, Anders Bratholm og Finn Seyersted, som er gjengitt foran. Mindretallet mener at det i tillegg bør kreves at man står overfor en person som er terminalt syk, eller at døden av andre grunner er nært forestående. Mindretallet mener at en slik bestemmelse om straffritak vil være et nødvendig supplement til utk § 3–4 om nødrett, jf avsnitt 8.3.5 foran. Den generelle bestemmelsen om straffritak i utk § 3–16 andre ledd, som det samme mindretallet går inn for, jf avsnitt 8.3.17 foran, vil heller ikke i tilstrekkelig grad ivareta de spesielle behov som gjør seg gjeldende i disse tilfellene. Det er grunn til å ha en egen bestemmelse fordi en slik særbestemmelse kan oppstille mer spesifikke vilkår. Anmodningen må være «bestemt», og altså ikke inneholde noen uklarhet med hensyn til at dette er pasientens ønske. Den må videre være «veloverveid», noe som innebærer krav både med hensyn til pasientens mentale tilstand og med hensyn til at vedkommende ut fra sine forutsetninger har foretatt et solid fundert valg og fastholdt dette over noen tid. Etter hvert som utviklingen innen medisinen gir stadig større muligheter for livsforlengende behandling, kan en slik regel etter mindretallets oppfatning demme opp for en utvikling hvor aktiv dødshjelp gis i det stille, uten at helsepersonellet foretar de grundige vurderingene av anmodningen og pasientens tilstand som de foreslåtte vilkårene legger opp til. Mindretallet understreker videre at det på samme måte som etter forslaget fra professorene Andenæs, Bratholm og Seyersted vil dreie seg om en diskresjonær adgang til straffritak, og at flere andre momenter vil kunne komme inn i den skjønnsmessige vurderingen domstolene vil måtte foreta i hvert enkelt tilfelle. Mindretallet foreslår ingen tilsvarende straffritaksregel for tilfeller hvor den fornærmede har samtykket i å bli tilføyd betydelig skade på legeme og helse. Det er her ikke avgjørende at drap normalt må vurderes som mer straffverdig enn betydelig skade på legeme og helse. I begge tilfeller dreier det seg om overtredelser som i seg selv er meget alvorlige, men med den vesensforskjell at drap etter mindretallets syn i ekstraordinære tilfeller kan være nødvendig for å befri personer fra lidelse i livets sluttfase.

§ 27–9. Medvirkning til selvmord og til selvpåført betydelig skade på legeme og helse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 236.

Også i Danmark har man et straffebud som uttrykkelig rammer medvirkning til selvmord, jf dansk strl § 240. Sverige og Finland har derimot ingen særregler om dette, og medvirkning til selvmord ansees da i utgangspunktet ikke som straffbar. Ingen av de øvrige nordiske land har noe straffebud som uttrykkelig rammer medvirkning til selvpåført betydelig skade på legeme og helse.

Kommisjonen går samlet inn for å videreføre regelen om at det er straffbart å medvirke til at noen påfører seg selv en betydelig skade på legeme og helse, jf utk § 2–3 og § 27–4 andre ledd. Den nåværende hjemmelen for å idømme lavere straff enn minstestraffen eller en mildere straffart, foreslås sløyfet, jf § 27–8 ovenfor. Behovet for en slik hjemmel er lite, ettersom kommisjonen foreslår å oppheve regelen om minstestraff i nåværende strl § 231. Utk § 14–1 andre ledd gir ellers en generell adgang til å idømme en mildere straffart dersom det foreligger svært formildende omstendigheter.

Spørsmålet om strafflegging av medvirkning til selvmord har nær tilknytning til spørsmålet om drap med samtykke, og temaet er drøftet i større bredde under § 27–8 ovenfor. I tillegg til det som er anført der, er det imidlertid særlige momenter som må tas med i en vurdering av regelen om medvirkning til selvmord. Medvirkningen kan være rent fysisk , for eksempel hvor den avdøde trengte bistand til å skaffe en dødelig dose gift eller medisiner, men selv var i stand til å innta dette. Medvirkningen kan også være psykisk , ved at gjerningspersonen har støttet den avdøde i de overveiningene som ledet fram til handlingen. Endelig kan medvirkningen være både fysisk og psykisk, jf Salten herredsretts dom 1. desember 2000 i sak nr 00–00438, som gjaldt et tilfelle hvor en 21-årig jente tok sitt eget liv med bistand fra en jevngammel venn.

Grensen mot et drap med samtykke kan i enkelte tilfeller være hårfin. I Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett s 42 nevnes det som eksempel at «gjerningsmannen heller en dødbringende gift i den sykes munn fordi han ikke er i stand til å føre glasset til munnen selv». Her har man antakelig tenkt på tilfeller hvor bakgrunnen for selvmordet er uhelbredelig sykdom med sterke lidelser, og hvor døden uansett ville inntrådt etter kort tid som følge av sykdommen. For en vurdering av den nåværende bestemmelsen må man imidlertid ta i betraktning at det er stor forskjell på slike tilfeller og for eksempel tilfeller hvor unge, deprimerte mennesker tar sitt eget liv med bistand fra en annen.

En samlet kommisjon går inn for å beholde bestemmelsen i strl § 236 første ledd, som i utgangspunktet gir medvirkning til selvmord de samme strafferammene som drap, men med en mulighet for å sette straffen lavere enn minstestraffen eller til en mildere straffart. Den foreslåtte bestemmelsen i utk § 14–1 andre ledd gir en generell adgang til slik nedsettelse av straffen når det foreligger svært formildende omstendigheter, og kunne i prinsippet tenkes anvendt ved medvirkning til selvmord. Kommisjonen mener likevel at det her, som for drap med samtykke, er grunn til å beholde en spesialregel. Heller ikke for medvirkning til selvmord bør straffrihet etter utk § 3–4 om nødrett være prinsipielt utelukket, jf § 27–8 ovenfor.

Et flertall , lederen Høgetveit og medlemmene Coward og Fossgard, mener at regelen om straffnedsettelse for medvirkning til selvmord ikke bør suppleres med noen diskresjonær adgang til straffritak, og viser til bemerkningene ovenfor i tillegg til drøftelsen under utk § 27–8 om samtykke fra den fornærmede.

Mindretallet , medlemmene Hauge og Sulland, foreslår at regelen i strl § 236 første ledd suppleres med en adgang til straffritak, på vilkår som er tilnærmet identiske med vilkårene for den regelen det samme mindretallet foreslår om straffritak for drap med samtykke. Også når det gjelder medvirkning til selvmord, må det kreves at den som begikk selvmordet, var terminalt syk, eller at døden av andre grunner var nært forestående. I tillegg må det kreves at vedkommende har framsatt en anmodning om fysisk bistand til selvmord, og at anmodningen var bestemt og veloverveid. Hvis man innfører en slik bestemmelse om straffritak for drap med samtykke som mindretallet går inn for i tilknytning til utk § 27–8 om samtykke fra den fornærmede, vil det være liten grunn til å straffe den som i en tilsvarende situasjon har nøyd seg med å gi den nødvendige, fysiske bistand, og overlatt til den avdøde selv å besørge den livsavbrytende handlingen. På samme måte som mindretallets forslag til straffritaksregel for drap med samtykke, jf § 27–8 foran, omfatter heller ikke dette medvirkning til at noen påfører seg selv en betydelig skade på legeme og helse.

Medvirkning til et mislykket forsøk på selvmord eller selvpåført skade er straffritt, jf strl § 236 andre ledd. Regelen foreslås videreført.

§ 27–10. Medlidenhetsdrap

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 235 andre ledd for så vidt gjelder handlingsalternativet at «nogen af Medlidenhet (har) berøvet en haabløs syg Livet».

Det vanlige begrepet «medlidenhetsdrap» er noe misvisende, siden også drap med samtykke og medvirkning til selvmord normalt begås ut fra medlidenhet med den drepte. Begrepet har også et uklart innhold. Stort sett brukes det i tilfeller av drap uten forutgående anmodning fra den drepte, men av og til også om tilfeller hvor den drepte har gitt et mer eller mindre klart samtykke. Den bestemmelsen kommisjonen her foreslår, skal imidlertid bare gjelde i tilfeller hvor samtykke ikke foreligger. En annen sak er at regelen først og fremst tar sikte på tilfeller hvor gjerningspersonen antar at den drepte ville ha samtykket dersom vedkommende hadde vært i stand til å gi uttrykk for dette.

En samlet kommisjon går inn for å beholde regelen om at straffen for medlidenhetsdrap kan settes lavere enn minstestraffen eller til en mildere straffart. Som for §§ 27–8 og 27–9 ovenfor er det også her grunn til å ha en særlig hjemmel for slik straffnedsettelse, selv om det i utk § 14–1 andre ledd foreslås en generell hjemmel for det samme. Heller ikke for medlidenhetsdrap bør straffrihet etter utk § 3–4 om nødrett være prinsipielt utelukket, jf § 27–8 ovenfor.

Den beslektede bestemmelsen i utk § 27–8 krever at den drepte har samtykket i handlingen. Heller ikke medvirkning til selvmord, jf § 27–9, er tenkbart uten at den avdøde selv ønsket å dø. Bestemmelsen om medlidenhetsdrap stiller derimot ikke noe krav med hensyn til hva som var den avdødes ønske. I stedet inneholder § 235 andre ledd vilkår om at den drepte var håpløst syk, og at drapet ble begått av medlidenhet. Etter kommisjonens oppfatning er det grunn til å videreføre vilkåret om at gjerningspersonens motiv må ha vært medlidenhet med den drepte, selv om det i dette ligger et krav til de subjektive forholdene hos gjerningspersonen som skiller seg fra de vanlige kravene forsett eller uaktsomhet/grov uaktsomhet, jf avsnitt 7.5 foran. Med hensyn til det nåværende vilkåret om at den drepte var «haabløs syg», mener kommisjonen at det ved utformingen av bestemmelsen vil være naturlig å ta utgangspunkt i vilkårene i mindretallets forslag til regel om straffritak for drap med samtykke, jf § 27–8.

Kommer man utenfor de tilfellene som omfattes av denne spesielle hjemmelen for straffnedsettelse, vil den generelle hjemmelen i utk § 14–1 andre ledd i prinsippet være anvendelig. Denne regelen gjelder for enhver overtredelse, også drap. Den spesielle hjemmelen for straffnedsettelse ved medlidenhetsdrap gir imidlertid uttrykk for lovgiverens avveininger av hva som i alminnelighet skal til for å sette straffen ned i slike tilfeller. Forutsatt at det er naturlig å vurdere tilfellet etter utk § 27–10 om medlidenhetsdrap, vil det derfor som hovedregel være mindre plass for straffnedsettelse etter § 14–1 andre ledd når vilkårene i § 27–10 ikke er oppfylt. Men slik straffnedsettelse vil likevel kunne være aktuell der det i tillegg til medlidenhet hos gjerningspersonen også foreligger særlige omstendigheter av en helt annen karakter enn de som er regulert i § 27–10.

Kommisjonens flertall , lederen Høgetveit og medlemmene Coward, Fossgard og Sulland, mener regelen om adgang til nedsettelse av straffen for medlidenhetsdrap ikke bør suppleres med noen adgang til straffritak. Flertallet peker på at det dreier seg om tilfeller hvor håpløst syke personer ikke er i stand til å gi uttrykk for noe ønske om å få, eller ikke få, aktiv dødshjelp. Vedkommende kan ha kommet med synspunkter om dette på et tidligere tidspunkt i livet, men det vil kunne være usikkert om vedkommende fortsatt mener det samme. Det kan også tenkes at vedkommende ikke er mentalt i stand til å mene noe om dette. Konsekvensen av dette er at gjerningspersonens subjektive oppfatning av hva slags liv som er verd å leve, og hva som ikke er det, kan bli avgjørende.

Et mindretall, medlemmet Hauge, mener at det også ved medlidenhetsdrap bør være en adgang til straffritak. Forutsetningen må være at det var klare holdepunkter for å kunne anta som sikkert at den drepte selv ønsket at en slik handling skulle foretas. Dessuten må det kreves at vedkommende var terminalt syk eller at døden av andre grunner var nært forestående, på samme måte som for drap med samtykke og medvirkning til selvmord, jf mindretallets forslag til straffritaksregler i §§ 27–8 og 27–9. Etter medlemmet Hauges oppfatning vil en annen regel her, sett i sammenheng med mindretallets forslag til straffritaksregel for drap med samtykke, innebære en umotivert forskjellsbehandling av tilnærmet identiske tilfeller. Drap med samtykke kan bare være aktuelt overfor personer som er tilstrekkelig velfungerende til å kunne anmode om dette. Behovet for hjelp til å slippe et meningsløst og smertefylt liv må imidlertid antas å være enda større blant personer som er så syke at de ikke er i stand til selv å komme med noen anmodning. Dette tilsier at man åpner en adgang til også her å frita gjerningspersonen for straff. En slik frifinnelsesregel vil dessuten gi positiv lovhjemmel for å avslutte en terminal pasients liv ved å slå av respiratoren som holder pasienten i live. Og man unngår å måtte falle tilbake på uklare nødrettsbetraktninger for å frifinne den som ved ulykker eller katastrofer forkorter en annens lidelser, der hvor livet likevel ikke kan reddes.

Kommisjonen har vurdert om et mislykket forsøk på medlidenhetsdrap bør være straffritt, på samme måte som medvirkning til et mislykket forsøk på selvmord, jf § 27–9, men er kommet til at en slik regel vil rekke for langt.

§ 27–11. Grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 238, og som rammer den som grovt uaktsomt påfører en annen betydelig skade på legeme og helse, jf utk § 2–3.

Etter kommisjonens syn bør et uaktsomhetsansvar bare inntre ved skader av et større omfang, jf omtalen av strl § 237 i avsnitt 10.2 nedenfor. Ved drøftelsen av hvor terskelen for det straffbare bør ligge, har kommisjonen lagt til grunn at det er få av de momentene som inngår i vurderingen av om en forsettlig legemsskade er grov etter utk § 27–4 første ledd, som egner seg ved et uaktsomhetsansvar. Uaktsomhetsansvaret i bestemmelsen her foreslås derfor bare å omfatte § 27–4 andre ledd.

Kommisjonen går inn for at skyldkravet i bestemmelsen heves til et krav om grov uaktsomhet, og at bruk av våpen og motorvogn ikke lenger omtales i bestemmelsen. Dette er nærmere drøftet nedenfor i forbindelse med utk § 27–12 om grovt uaktsomt drap.

Det nåværende ansvaret for medvirkning til uaktsom betydelig skade på legeme og helse beror på en tolking av ordlyden i strl § 238. Etter kommisjonens forslag vil medvirkning bli bedømt etter den generelle bestemmelsen i utk § 3–2.

§ 27–12. Grovt uaktsomt drap

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 239. Bestemmelsen er i dag utformet med tre straffalternativer. Kommisjonen ser liten grunn til å opprettholde denne differensieringen.

Kommisjonen har vurdert om skyldkravet i denne bestemmelsen, og i bestemmelsen foran, jf strl § 238, bør endres til grov uaktsomhet. I det følgende skal det først gis en framstilling av bakgrunnen for at dette spørsmålet reises.

Før 1988 hadde man i lang tid hatt forholdsvis få domfellelser for uaktsomt drap, jf Ot prp nr 46 (2000–2001) s 55–56. I 1960 førte bare 1 av 46 dødsfall voldt ved bilkjøring til domfellelse for uaktsomt drap i Norge, mens 1 av 7 slike ulykker førte til domfellelse i Danmark, og rundt 1 av 4 i Sverige og Finland. I Rt 1963 s 744 ga Høyesterett uttrykk for at aktsomhetsnormen i strl § 239 var den samme som i vegtrafikkloven 18. juni 1965 nr 4 § 3. Dette innebar at det skulle praktiseres en ganske streng aktsomhetsnorm i forhold til strl §§ 238 og 239. Det eneste som da skiller disse bestemmelsene fra vegtrafikkloven § 3, er at de krever at døden eller betydelig skade på legeme og helse må ha vært en påregnelig følge av uaktsomheten. Senere rettspraksis viser at dette ofte vil være tilfelle. Avgjørelsen førte likevel ikke til noen særlig endring i påtalemyndighetens og de underordnede domstolenes praksis, hvor man ved dødsulykker i flere tilfeller opplevde at påtalemyndigheten nøyde seg med å ta ut tiltale for overtredelse av vegtrafikkloven § 3, eller at lagretten frifant for uaktsomt drap, men dømte for overtredelse av vegtrafikkloven § 3, jf Andenæs og Bratholm, Spesiell strafferett s 89.

Ved lov 8. juli 1988 nr 70 ble bestemmelsens ordlyd endret, slik at bruk av motorvogn uttrykkelig ble omtalt som én mulig overtredelsesmåte. Bakgrunnen var at man oppfattet praksis om straffansvaret for dødsulykker i trafikken som lite tilfredsstillende og ønsket å skjerpe bilførerens aktsomhet. Bestemmelsens anvendelsesområde ble likevel ikke utvidet ved denne lovendringen, da det også på forhånd var klart at den omfattet uaktsomt drap ved bruk av motorvogn. Endringer av straffeprosessloven ved samme lov og ved lov 16. juni 1989 nr 64 gjorde imidlertid at alle saker om uaktsomt drap heretter skulle gå for herreds- og byrett som førsteinstans, og at lagmannsretten ved behandlingen av anker i slike saker ikke skulle settes med lagrette, men som stor meddomsrett. Disse endringene ledet til at man i dommer om uaktsomt drap fikk beskrevet det faktiske forholdet, slik at Høyesterett fikk anledning til å prøve rettsanvendelsen.

Lovendringene i 1988 og 1989 førte til en markant økning i antallet domfellelser for uaktsomt drap i trafikken, og man fikk enkelte særlig strenge avgjørelser. Et eksempel er Rt 1990 s 1021, hvor bilføreren hadde kjørt i kø i ca 70–80 km/t, og rettet oppmerksomheten mot en motorsyklist som i stor fart kom inn fra en tilførselsvei på høyre side. Han ble derfor for sent oppmerksom på at køen foran bremset, og kolliderte med bilen foran slik at en passasjer i baksetet døde. Han ble domfelt for uaktsomt drap. I dommen uttales det blant annet at ulykken skyldtes en kortvarig feilfordeling av oppmerksomheten mellom trafikkenhetene. Professor dr juris Johs. Andenæs stiller seg kritisk til avgjørelsen og omtaler den på følgende måte i Alminnelig strafferett s 229: «Grunnen til den feilaktige kjøring er i slike tilfeller rett og slett at sjåføren ikke var en god nok sjåfør. Det mangler derfor grunnlag for den bebreidelse som bør være en forutsetning for straff.»

Allerede i St meld nr 23 (1991–92) s 121 ble det uttalt at lovendringene muligens hadde ført til at «pendelen (er) svingt noe langt i disse sakene, slik at selv den minste uoppmerksomhet fra en bilfører kan føre til påtale og dom for uaktsomt drap». Det ble her gitt uttrykk for at det i første rekke ville være opp til Riksadvokaten å treffe avgjørelse om en justering av påtalemyndighetens praksis. Disse synspunktene fikk tilslutning i Justiskomiteen, jf Innst S nr 192 (1991–92) s 44.

I brev 29. mars 2000 til Justisdepartementet uttalte Riksadvokaten at det hadde vist seg problematisk å gjennomføre en større endring av påtalepraksis. En viss begrensning i påtalemyndighetens anvendelse av strl § 239 har man likevel oppnådd. I brevet oppsummeres denne begrensningen med at «påtalemyndigheten i dag finner det vanskelig å belaste en hverdagsbilist med tiltale for uaktsomt drap, dersom uaktsomheten er av en karakter som alle førere må erkjenne at en gjør seg skyldig i fra tid til annen». Riksadvokaten peker imidlertid på at tradisjonelle rettskilder ikke gir holdepunkter for å kreve grovere uaktsomhet etter straffeloven §§ 238 og 239, enn etter vegtrafikkloven § 3, og at påtalemyndighetens praksis med ikke å ta ut tiltale etter bestemmelsene i straffeloven befinner seg på – og kanskje over – grensen mot å justere innholdet i straffeloven § 239. Dette er en oppgave for de lovgivende myndighetene, ikke for rettsanvenderne. Det pekes videre på at alternativet er en påtalepraksis i samsvar med «korrekt» juss, som lett vil komme i utakt med den alminnelige rettsfølelse og med de oppfatningene Stortinget ga uttrykk for ved behandlingen av St meld nr 23 (1991–92). Endelig pekes det på at den nåværende påtalepraksisen kan disponere for rettsulikhet, ved at rimelighetsvurderingene som er innbakt i spørsmålet om å ta ut tiltale, kan slå forskjellig ut i forskjellige statsadvokatdistrikter, og at regionale domstoler kan komme til å avgjøre like saker ulikt. I brevet pekte Riksadvokaten på tre mulige, alternative løsninger:

  • man kan innføre egne påtaleregler for anvendelse av strl §§ 238 og 239 ved bruk av motorvogn,

  • strl §§ 238 og 239 kan endres slik at man ved bruk av motorvogn stiller krav til aktsomheten som er i samsvar med påtalepraksis, og

  • strl §§ 238 og 239 kan endres slik at det enten generelt eller bare ved bruk av motorvogn kreves grov uaktsomhet.

Riksadvokaten gikk selv inn for den siste løsningen, slik at strl §§ 238 og 239 generelt, ikke bare ved bruk av motorvogn, skulle kreve grov uaktsomhet. Dette ville etter Riksadvokatens oppfatning innebære en felles terskel for tiltale og domfellelse, som ville ligge høyere enn den nåværende terskelen for å ta ut tiltale.

I Ot prp nr 46 (2000–2001) s 64–67 ble forslaget om å kreve grov uaktsomhet ikke tatt til følge av Justisdepartementet, som fryktet at en slik endring kunne føre til at bestemmelsene ble for mildt praktisert. Departementet uttalte blant annet at hensynet til trafikksikkerheten tilsier at man bare bør lempe på aktsomhetskravet hvis praksis, sett under ett, er urimelig streng. Etter departementets syn var dette ikke tilfelle, selv om det finnes strenge enkeltavgjørelser. Det ble videre pekt på faren for at en endring av aktsomhetsnormen ville kunne sende signaler som påvirker kjøreatferden i negativ retning og resulterer i flere ulykker. Justisdepartementet valgte heller ikke noen av de alternative løsningene som var nevnt i brevet fra Riksadvokaten, og som det der var påvist ulike svakheter ved. I stedet ble det foretatt en mindre lovendring, ved at «bruk av våpen» ble nevnt uttrykkelig i strl §§ 238 og 239 i tillegg til bruk av motorvogn, jf lov 15. juli 2001 nr 64. Formålet med lovendringen var imidlertid ikke å gjøre rettsapparatet oppmerksom på at våpenbruk rammes av bestemmelsene, men å gi departementet en foranledning til å legge noen føringer på hvor streng aktsomhetsnorm man skal praktisere i forhold til vegtrafikken, jf proposisjonen s 65–66. Her uttales det blant annet at påtalemyndighetens praktisering av aktsomhetsnormen, som det gjøres rede for tidligere i proposisjonen, er hensiktsmessig, og at domstolene «med støtte i motivene til lovendringen vil … ha den nødvendige frihet til å nytte en noe forskjellig aktsomhetsnorm etter vegtrafikkloven § 3 og straffeloven §§ 238 og 239 …». Det gis videre en rekke konkrete føringer i forhold til ulike typetilfeller av trafikkulykker, og departementet uttaler blant annet at det «antar at saken i Rt 1990 s 1021 neppe ville ha ført til domfellelse i dag». Ifølge proposisjonen s 79 skal dette «bidra til at domstolene kan legge en noe annen aktsomhetsnorm i §§ 238 og 239 enn i for eksempel vegtrafikkloven § 3, og skal gi grunnlag for en praksis i tråd med det som det legges opp til under punkt 9.8 foran på grunnlag av påtalepraksis i dag». Justiskomiteen sluttet seg i Innst O nr 113 (2000–2001) s 16–17 til synspunktene i proposisjonen.

Justisdepartementet mente at lovendringen langt på vei ville avhjelpe de svakhetene ved dagens rettstilstand som Riksadvokaten hadde påpekt, men sa seg likevel også enig med Riksadvokaten i at det var «grunn til å se nærmere på aktsomhetskravet» i strl §§ 237 til 239 for å vurdere i hvilken grad det bør kreves kvalifisert uaktsomhet for å anvende straff, jf proposisjonen s 67. Det ble der vist til at uaktsom atferd i stor utstrekning er strafflagt i særlovgivningen for livsområder hvor slik atferd kan resultere i dødsulykker, og uttalt at hensynet til allmennprevensjon må sees i forhold til blant annet behovet for rettsharmoni. Disse spørsmålene ble i brev 16. mars 2001 forelagt Straffelovkommisjonen til nærmere vurdering.

Straffelovkommisjonen mener at det bør innføres et krav om grov uaktsomhet i utk §§ 27–11 og 27–12. Det sentrale argumentet er, riktignok i form av en antydning, gitt i brevet 29. mars 2000 fra Riksadvokaten til departementet, hvor det uttales:

«Tar en i betraktning at straff er samfunnets sterkeste reaksjon på den mest uønskede atferd, og at anvendelse av straffeloven § 239 fester ‘drapsmanns-stempelet’ på gjerningsmannen, kan man reise spørsmål om det ikke generelt bør kreves at resultatet er forårsaket av ‘en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet’, jf Rt 1970 s 1235 og flere senere avgjørelser.»

Det er foreløpig usikkert hvilken innvirkning lovendringen 15. juli 2001 nr 64, som trådte i kraft 1. januar 2002, vil få på rettspraksis. Som nevnt er endringen rent kosmetisk, og uten saklig sammenheng med de forholdene man har villet påvirke. Dette reiser rettskildemessig omdiskuterte og uklare spørsmål. Så lenge både vtrl § 3 og strl §§ 238 og 239 krever simpel uaktsomhet, virker det etter kommisjonens syn lite naturlig å praktisere aktsomhetsnormen ved motorvognkjøring med ulik grad av strenghet avhengig av hvilken bestemmelse forholdet vurderes etter, slik det legges opp til i proposisjonen. Begrunnelsen for å praktisere aktsomhetsnormen ulikt, må imidlertid være at man i visse tilfeller ønsker å strafforfølge bilførere for deres trafikkatferd uten at det er grunn til å belaste dem med straff også for følgene av den uaktsomme kjøringen. Dette er et syn kommisjonen deler. Men etter kommisjonens oppfatning bør dette gi seg utslag i at lovteksten i de to regelsettene stiller forskjellige krav til aktsomhet.

Det er kommisjonens grunnleggende holdning at skyldkravet i strafferetten i utgangspunktet bør være forsett, og at det bør kreves en særlig grunn for å belegge uaktsomme handlinger med straff. Når man fraviker forsettskravet ved å kreve uaktsomhet, bør man etter kommisjonens oppfatning fortrinnsvis nøye seg med å kreve grov uaktsomhet. På denne bakgrunn har kommisjonen gått inn for å heve skyldkravet i en rekke bestemmelser, dels fra simpel til grov uaktsomhet, dels også til forsett. Kommisjonens grunnleggende synspunkter er behandlet mer inngående i avsnitt 4.3 foran.

Begrunnelsen for hevingen av skyldkravet i utk §§ 27–11 og 27–12 ligger på en noe annen kant. Disse bestemmelsene krever at en uaktsom atferd har fått de mest alvorlige følger, det vil si døden eller betydelig skade på legeme og helse. Behovet for å verne den enkelte mot slike følger gir i utgangspunktet tilstrekkelig grunn til å belegge uaktsomme handlinger med straff. Det er både nødvendig og rimelig å kreve at det utvises en særlig aktsomhet på livsområder hvor feil eller uforsiktighet kan medføre at noen omkommer eller får betydelig skade på legeme og helse.

Samtidig er det på det rene at en domfellelse for uaktsomt drap setter et svært alvorlig stempel på gjerningspersonens handlemåte. Antakelig kjører alle bilførere fra tid til annen på en måte som kan karakteriseres som uaktsom, og som under uheldige omstendigheter kan føre til trafikkulykker hvor noen omkommer. De fleste av disse overtredelsene, for eksempel der hvor en bilfører utviser et øyeblikks konsentrasjonssvikt eller uoppmerksomhet uten at dette fører til noen ulykke, blir verken oppdaget eller forfulgt strafferettslig. De omstendighetene som avgjør om en uaktsom bilist går fri eller forårsaker en ulykke med påfølgende domfellelse for uaktsomt drap, vil i alle fall ved lavere grader av uaktsomhet ofte kunne sies å ligge utenfor vedkommendes kontroll.

I tilfeller hvor uaktsom bilkjøring har forårsaket dødsfall eller betydelig skade på legeme og helse, er det på denne bakgrunn rimelig å nøye seg med straff for simpelt uaktsom trafikkatferd, jf vtrl § 3, jf § 31. Som nevnt følger det av rettspraksis at aktsomhetsnormen her er den samme som i strl §§ 238 og 239 før lovendringen 15. juli 2001 nr 64. En heving av skyldkravet i utk §§ 27–11 og 27–12 til grov uaktsomhet vil derfor ikke bety noe for straffbarheten av selve kjøringen i saker hvor uaktsom bilkjøring har forårsaket ulykker med dødsfall eller alvorlig personskade. Derimot vil gjerningspersonen slippe å bli belastet med et stempel som «drapsmann».

En heving av skyldkravet i utk §§ 27–11 og 27–12 til grov uaktsomhet vil ikke bare få betydning i forhold til vegtrafikken, men også på alle andre livsområder. På de erfaringsmessig mest relevante livsområdene er simpelt uaktsom atferd imidlertid strafflagt i særlovgivningen. Uaktsom atferd på disse livsområdene vil derfor uansett stort sett trekke et straffansvar etter seg, når den har fått følger som gir rettsapparatet grunn til å reagere. I avsnitt 4.3 foran gis det riktignok uttrykk for at bruken av skyldkravet simpel uaktsomhet i særlovgivningen etter kommisjonens mening ofte ikke har vært tilstrekkelig gjennomtenkt. Synspunktet gjelder likevel ikke når det foreligger en særlig grunn for å strafflegge simpel uaktsomme handlinger. Som nevnt foran vil det jevnt over foreligge en slik særlig grunn på livsområder hvor feil eller uforsiktighet erfaringsmessig kan føre til at noen omkommer eller påføres betydelig skade på legeme og helse.

Kommisjonen har gjennomgått de sakene om strl §§ 237 til 239 som har vært oppe for Høyesterett i etterkrigstiden. Den massivt største andelen av sakene gjaldt uaktsomt drap eller legemsbeskadigelse i forbindelse med bilkjøring. I rettspraksis finner man også tilfeller, senest Rt 2000 s 1978, av uaktsomme drap og legemsbeskadigelser ved bruk av skytevåpen. Her vil strl § 352 første ledd, jf utk § 20–7 om uforsvarlig omgang med skytevåpen, sprengstoff eller ammunisjon, være anvendelig. Videre har man i rettspraksis en del tilfeller hvor uaktsomme legemsbeskadigelser og drap er begått i forbindelse med andre voldelige aktiviteter. Her vil andre deler av det samme forholdet ofte kunne rammes av andre bestemmelser i straffeloven, særlig utk §§ 27–1 og 27–2 om vanlig og grov legemskrenkelse og §§ 27–3 og 27–4 om vanlig og grov legemsskade. I slike tilfeller vil det etter kommisjonens forslag gjelde et krav om simpel uaktsomhet for å ta uforsettlige følger av slike handlinger i betraktning når det tas stilling til om overtredelsen var grov. I forhold til uaktsom ildspåsettelse og enkelte andre alvorlige ulykker vil man kunne anvende strl § 151, jf utk § 29–7 om uaktsom brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse. Et fåtall saker i rettspraksis gjelder ulike former for feilbehandling mv i helsevesenet. Riksadvokaten viser i sitt brev til helsepersonelloven 2. juli 1999 nr 64 § 67, jf § 4, som krever grov uaktsomhet, og uttaler at det «med hensyn til sammenhengen i regelverket, og påtalepraksis gjennom mange år, er … utenkelig at påtalemyndigheten i dag vil reise tiltale mot helsepersonell etter gjeldende straffeloven § 239 selv om det kan konstateres at dødsfallet skyldes simpel uaktsomhet fra lege eller sykepleier». For ulykker i arbeidslivet vil arbeidsmiljøloven 4. februar 1977 nr 4 §§ 85 og 86 kunne anvendes. I begge bestemmelser er det gjort til en særlig skjerpende omstendighet at overtredelsen kunne ha medført alvorlig fare for liv eller helse, jf §§ 85 andre ledd og 86 tredje ledd. Endelig vil fritids- og småbåtloven 26. juni 1998 nr 47 § 37, jf §§ 31 til 35, ramme kjøring med småbåter når føreren er alkoholpåvirket eller på annen måte uskikket. Uaktsom småbåtkjøring i sin alminnelighet er ikke straffbar, men kommisjonen er ikke kjent med saker om uaktsomt drap eller legemsbeskadigelser ved småbåtkjøring hvor båtføreren ikke var påvirket av alkohol.

I rettspraksis har kommisjonen bare funnet to saker om uaktsomme legemsbeskadigelser i forbindelse med aktiviteter som ikke omfattes av særlovgivning som stiller krav om simpel uaktsomhet. Dette gjaldt slalåmkjøring, jf Rt 1989 s 1372, og uforsvarlig sikring av byggeplass i et tilfelle som antakelig ikke var omfattet av arbeidsmiljøloven, jf Rt 1989 s 505 og aml § 2 nr 1. Kommisjonen tar ikke stilling til hvor sterk grad av uaktsomhet som forelå i disse sakene. Etter forslaget vil imidlertid straffansvar i slike tilfeller bare være aktuelt når det er utvist grov uaktsomhet. Rimeligvis vil det også kunne dukke opp saker på andre livsområder hvor det ikke finnes særlovgivning som strafflegger simpelt uaktsom atferd. I forhold til slike livsområder kan det nåværende kravet om simpel uaktsomhet i strl §§ 238 og 239 sies å ivareta hensynet til rettsharmoni, som ble påpekt av departementet i Ot prp nr 46 (2000–2001) s 67, ved at overtredelsesmåten ikke har betydning for om simpelt uaktsom atferd skal straffes, når atferden resulterer i dødsfall eller betydelig skade på legeme og helse. Dette dreier seg imidlertid bare om en meget liten del av den totale mengden saker om uaktsomme drap og legemsbeskadigelser, og hensynet til rettsharmoni får derfor liten vekt.

I Ot prp nr 46 (2000–2001) s 67 ble det som nevnt også pekt på hensynet til allmennprevensjonen. Kommisjonen er ikke enig i proposisjonens til dels sterke synspunkter på allmennprevensjonens betydning i saker om uaktsomt drap i trafikken. Det at bilister ikke kjører mer uforsvarlig enn de gjør, skyldes antakelig først og fremst et ønske om å unngå å forårsake ulykker, bli tatt i fartskontroll mv. Det er ikke grunn til å tro at ønsket om å unngå domfellelse for uaktsomt drap har noen særlig betydning for kjøreatferden. En heving av skyldkravet til grov uaktsomhet vil, som påvist, heller ikke føre til at man står uten strafferettslige reaksjoner mot simpelt uaktsom kjøring. Det virker derfor lite sannsynlig at en heving av skyldkravet til grov uaktsomhet skulle kunne påvirke kjøreatferden i negativ retning og resultere i flere ulykker. Hensynet til trafikksikkerheten ivaretas antakelig bedre ved hyppige kontroller, enn ved at man leilighetsvis domfeller for uaktsomt drap.

Alternativet for kommisjonen har først og fremst vært å gi utk § 27–12 en annen og mindre belastende betegnelse enn «uaktsomt drap». I Ot prp nr 46 (2000–2001) s 66 uttales det at kritikken mot enkelte rettsavgjørelser synes å gjelde denne betegnelsen mer enn selve domfellelsen. Det er imidlertid vanskelig å se for seg alternative uttrykksmåter som samtidig ville være treffende for innholdet i bestemmelsen. Uttrykket «dødsfall voldt ved uaktsom kjøring», som lanseres i proposisjonen, og som Justiskomiteen sluttet seg til i Innst O nr 113 (2000–2001), ville gi inntrykk av at bestemmelsen bare gjaldt overtredelser i vegtrafikken. Kommisjonen peker dessuten på at betegnelsen «uaktsomt drap» ikke brukes i strl § 239 i dag, og at det kan være usikkert hvilken betydning en annen betegnelse i overskriften til utk § 27–12 eventuelt ville få for alminnelig språkbruk.

Straffelovkommisjonen mener for øvrig at passusen «herunder ved bruk av våpen, ved motorvogn eller på annen måte» bør fjernes ved den nærmere utformingen av ordlyden i bestemmelsene om uaktsomme legemsovertredelser og drap. Dette er tillegg som i tidens løp er blitt innført for å gi signaler til rettsapparatet om håndteringen av bestemmelsene på det tidspunktet lovendringene skjedde. Strengt juridisk er tilleggene uten betydning, og en endring på dette punktet vil i seg selv ikke gi bestemmelsene, eller den aktsomhetsnormen som skal legges til grunn, noe nytt innhold.

Det nåværende ansvaret for medvirkning til uaktsomt drap beror på en tolking av ordlyden i strl § 239. Etter kommisjonens forslag vil medvirkning bli bedømt etter den generelle bestemmelsen i utk § 3–2.

§ 27–13. Forsømmelse av hjelpeplikt

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 387 første ledd. Bestemmelsen skal som i dag ramme den som unnlater å hjelpe noen som er i livsfare. I tillegg foreslås straffebudet utvidet til også å ramme den som unnlater å hjelpe noen som står i fare for å bli påført en betydelig skade på legeme og helse. Dette må sees i sammenheng med kommisjonens forslag om ikke å videreføre strl § 327, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

Etter pasientrettighetsloven 2. juli 1999 nr 63 § 4–9, jf helsepersonelloven 2. juli 1999 nr 64 § 7, har pasienten «på grunn av alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte en pågående sultestreik». Denne bestemmelsen medfører en innskrenkning i forhold til tidligere, både av plikten til å hjelpe og av retten til å gripe inn overfor den som nekter å motta hjelp.

For det tilfellet at overtredelsen har hatt døden til følge, jf strl § 387 andre ledd, eller følgen er betydelig skade på legeme og helse, kan bestemmelsen her etter omstendighetene kumuleres med utk § 27–11 om grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse eller § 27–12 om grovt uaktsomt drap. Noen egen bestemmelse som strl § 387 andre ledd foreslås derimot ikke videreført.

Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 vil medføre en viss utvidelse av straffansvaret.

§ 27–14. Hensettelse i hjelpeløs tilstand mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 242. Bestemmelsens første handlingsalternativ skal svare til strl § 242 første ledd. Ifølge Straffelovkommentaren bind II s 617 må uttrykket «hjelpeløs» i strl § 242 første ledd forstås slik at den fornærmede er i en situasjon som representerer en fare for liv, legeme eller helbred. I tillegg ligger det i uttrykket at gjerningspersonen unnlater å yte den hjelpen som er nødvendig for å avverge faren. Disse sentrale vilkårene for straffansvar bør framgå uttrykkelig i den nye bestemmelsen.

Bestemmelsen foreslås å omfatte et særskilt handlingsalternativ som svarer til strl § 242 andre ledd, og som rammer den som unnlater å hjelpe noen hvis liv eller helse er i fare, når gjerningspersonen har en særlig plikt til å dra omsorg for vedkommende.

Strl § 242 andre ledd rammer bare medvirkning som består i forledelse eller tilskyndelse, det vil si såkalt psykisk medvirkning. Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 medfører derfor en viss utvidelse av det strafferettslige ansvaret.

Strl § 242 tredje ledd fastsetter en høyere straff for overtredelse av første eller andre ledd, det vil si hensettelse i hjelpeløs tilstand mv, når overtredelsen har ført til døden eller betydelig skade på legeme eller helbred. Dersom overtredelsen har hatt slike uforsettlige følger, vil bestemmelsen etter omstendighetene kunne kumuleres med utk § 27–11 om grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse eller § 27–12 om grovt uaktsomt drap. Noen egen bestemmelse som strl § 242 tredje ledd foreslås derimot ikke videreført.

9.13.3 Strafferammer

For utk § 27–1 om legemskrenkelse foreslår kommisjonen at det fastsettes en strafferamme i det lavere sjiktet. Dette vil være i tråd med gjeldende rett. Den nåværende strafferammen for legemsfornærmelse er bot eller fengsel i 6 måneder, jf strl § 228 første ledd. Utk § 27–2 om grov legemskrenkelse skal blant annet omfatte de tilfellene hvor en legemskrenkelse har hatt legemsskade eller døden til følge, og bør derfor ha en vesentlig høyere strafferamme. Straffutmålingspraksis i nyere tid ligger imidlertid godt under en strafferamme på fengsel i 5 år, som i strl § 228 andre ledd. Kommisjonen kjenner ingen avgjørelse hvor straffutmålingen ligger så høyt som 2 år, og anser bot eller fengsel i 3 år for å være tilstrekkelig. Kommisjonen foreslår ikke å videreføre regelen i strl § 232 første punktum om at det alltid skal benyttes fengselsstraff når handlingen er begått under særdeles skjerpende omstendigheter.

For utk § 27–3 om legemsskade foreslår kommisjonen å opprettholde strafferammen på 3 års fengsel, jf strl § 229 første straffalternativ, likevel slik at bot skal være et selvstendig alternativ, jf avsnittene 5.4.7 og 8.9.2 foran.

Det første leddet i utk § 27–4 om grov legemsskade skal dekke straffalternativer som i dag har strafferammer på mellom 6 og 11 års fengsel, dels etter strl § 229 andre og tredje straffalternativ og dels etter § 229, jf § 232. Kommisjonen foreslår her en strafferamme på 6 års fengsel. Når gjerningspersonen forsettlig har påført den fornærmede en betydelig skade på legeme og helse, jf utk § 27–4 andre ledd, bør det kunne idømmes inntil 15 års fengsel. Strafferammene på 21 års fengsel i strl § 231 andre punktum og § 231, jf § 232, har ikke vært i bruk i nyere tid, og foreslås heller ikke videreført. Minstestraffen på 2 års fengsel foreslås heller ikke videreført.

Som omhandlet i avsnitt 5.4.6 foran er kommisjonens medlemmer enige om at det generelt bør utvises tilbakeholdenhet med bruk av minstestraffer, jf også delutredning I s 239. Et flertall i kommisjonen, lederen Høgetveit og medlemmene Coward og Fossgard, foreslår likevel å beholde minstestraffen for drap, jf utk § 27–5. Drap er en av lovens alvorligste overtredelser, og flertallet anser det som ønskelig å beholde minstestraffen for å understreke overtredelsens grovhet. Flertallet anser dagens minstestraff på 6 års fengsel, jf strl § 233 første ledd, for å være passende. Mindretallet , medlemmene Sulland og Hauge, viser til sin særuttalelse om minstestraffer i avsnitt 5.4.6 foran. En samlet kommisjon foreslår ellers å beholde dagens strafferammer på 15 års fengsel for drap etter § 27–5, jf strl § 233 første ledd, og 21 års fengsel for grovt drap etter § 27–6, jf § 233 andre ledd.

Strafferammen for avtale om drap eller om betydelig skade på legeme og helse, jf utk § 27–7, bør være lavere enn for fullbyrdet overtredelse av utk § 27–4 andre ledd om grov legemsskade og § 27–5 om drap. I dag er strafferammen fengsel i 10 år, jf strl § 233 a. Kommisjonen foreslår at strafferammen senkes til fengsel i 6 år. Dette samsvarer med de foreslåtte strafferammene for andre kriminaliserte forberedelseshandlinger av tilnærmet samme alvorlighetsgrad, jf avsnitt 5.5.2.5 foran.

For utk § 27–11 om grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse og § 27–12 om grovt uaktsomt drap foreslås de samme strafferammene som etter strl §§ 238 og 239. For utk § 27–11 foreslås følgelig en strafferamme på bot eller fengsel i 3 år, jf strl § 238. Når det gjelder utk § 27–12 om grovt uaktsomt drap, innebærer forslaget at strafferammen settes til 6 års fengsel, jf strl § 239 andre straffalternativ, da differensieringen av bestemmelsen i særlige straffalternativer for henholdsvis særdeles skjerpende og særdeles formildende omstendigheter ikke foreslås opprettholdt. Dette er ikke ment å skulle føre til endringer i straffutmålingen.

Strafferammen på fengsel i 3 år etter strl § 242 første ledd foreslås videreført i utk § 27–14 om hensettelse i hjelpeløs tilstand mv, likevel slik at bot skal være et selvstendig alternativ, jf avsnittene 5.4.7 og 8.9.2 foran.

Strafferammen for overtredelse av utk § 27–13 om forsømmelse av hjelpeplikt bør ligge i det lavere sjiktet.

9.14 Utk kap 28. Seksuallovbrudd

9.14.1 Innhold og avgrensning

Dette kapitlet er en videreføring av strl kap 19 om seksualforbrytelser. Hele kapitlet er nylig revidert, jf lov 11. august 2000 nr 76. De rettslige og faktiske problemstillingene som reiser seg i tilknytning til dette området, er i den forbindelse behandlet i NOU 1997: 23, Ot prp nr 28 (1999–2000) og Innst O nr 92 (1999–2000). Sedelighetsbestemmelsene i straffeloven har også tidligere vært gjenstand for revisjon. En oversikt over endringene er gitt i NOU 1997: 23 s 8.

NOU 1997: 23 om seksuallovbrudd er presentert som delutredning VI fra Straffelovkommisjonen, selv om det ved oppnevningen ble gitt uttrykk for at utvalget skulle være uavhengig av kommisjonen, jf avsnitt 2.2 foran. Ingen av Straffelovkommisjonens medlemmer var med i Seksuallovbruddsutvalget, og kommisjonen har heller ikke på annen måte hatt noen innflytelse på arbeidet i utvalget.

Da utredningen om seksuallovbrudd ble sendt på høring, valgte kommisjonen å avstå fra å kommentere forslagene, ettersom en nærmere behandling ville ha forutsatt at kommisjonen tok stilling til en rekke prinsipielle spørsmål som ennå ikke var ferdig drøftet. Kommisjonen varslet imidlertid i høringsuttalelsen at standpunktene til de ulike spørsmålene i stedet ville framkomme i det samlede utkastet til straffelovens spesielle del som kommisjonen senere ville legge fram.

Kommisjonen har på enkelte punkter et annet syn på bestemmelsene i strl kap 19 om seksualforbrytelser enn det som ble resultatet av lovrevisjonen 11. august 2000 nr 76. Etter kommisjonens oppfatning er det for det første uheldig at skyldkravet for voldtekt er redusert til grov uaktsomhet. Strl § 192 fjerde ledd foreslås derfor ikke videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor. Skyldkravet i utk § 28–17 om pornografi foreslås endret til grov uaktsomhet. I samme bestemmelse foreslår kommisjonen også å sløyfe det særlige ansvaret for innehavere mv, jf strl § 204 tredje ledd. Kommisjonen foreslår videre å oppheve strl §§ 205 til 208, jf avsnitt 10.2 nedenfor. Ved behandlingen av utk §§ 28–4 og 28–11 har kommisjonen dessuten foreslått å sløyfe de særskilte reglene i strl §§ 194 og 199, begges andre ledd. Enkelte endringer er i tillegg nødvendige for å tilpasse bestemmelsene i dette kapitlet til resten av utkastet til ny straffelov, herunder den grunnleggende sondringen mellom vanlige og grove overtredelser som kommisjonen foreslår gjennomført. For å oppnå balanse i forhold til de øvrige forslagene i utredningen har det også vært nødvendig å foreta visse justeringer av strafferammene.

9.14.2 De enkelte bestemmelsene

§ 28–1. Voldtekt

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 192 første ledd første punktum.

Strl § 192 første ledd andre punktum ble tilføyd ved lov 22. mai 1998 nr 31, jf Innst O nr 38 (1997–98). Kommisjonen er enig i at vurderingen av om det er utøvd vold eller truende atferd, og om offeret var ute av stand til å motsette seg handlingen, skal være relativ. Det skal derfor mindre til for at det skal regnes som overgrep hvis offeret er et barn. Etter kommisjonens oppfatning er det imidlertid unødvendig at dette framgår uttrykkelig av lovteksten. I forbindelse med lovendringen ga for øvrig også departementet uttrykk for at en slik bestemmelse var overflødig, ettersom dette uansett måtte betraktes som gjeldende rett. Slik bestemmelsen i dag er formulert, er den dessuten egnet til misforståelse, ved at det kan se ut som om den må tolkes antitetisk. Dette har åpenbart ikke vært meningen.

§ 28–2. Grov voldtekt

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov voldtekt. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som nevnes i strl § 192 tredje ledd. I tillegg bør det vurderes å ta inn som et eget moment i lovteksten at voldtekten er begått under omstendigheter som er egnet til å skape en særlig frykt hos offeret. Dette vil for eksempel kunne være tilfelle ved en overfallsvoldtekt på et øde sted.

Seksuell omgang i form av samleie, jf strl § 192 andre ledd bokstav a, jf definisjonen i § 206, er en vanlig form for overtredelse av straffebudet mot voldtekt, og er ikke naturlig å ta med i oppregningen av grovhetsmomenter. Forhold som nevnt i strl § 192 andre ledd bokstav b vil etter omstendighetene kunne medføre at voldtekten må regnes som grov, men etter kommisjonens oppfatning er dette for spesifikt til å nevnes i lovteksten, jf avsnitt 5.4.5.3 foran.

Alternativet om gjentakelsesstraff i strl § 192 tredje ledd bokstav c foreslås heller ikke videreført. Dette har sammenheng med at kommisjonen generelt ikke går inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran. Gjentakelse vil imidlertid fortsatt være et sentralt moment i forbindelse med straffutmålingen i voldtektssaker.

Strl § 192 tredje ledd bokstav d første punktum nevner det at den fornærmede dør eller får betydelig skade på legeme eller helse som følge av voldtekten. Etter andre punktum skal seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom, jf smittevernloven 5. august 1994 nr 55 § 1–3 nr 3, jf nr 1, regnes som betydelig skade på legeme eller helse i denne forbindelsen. Likelydende bestemmelser finnes i strl § 195 andre ledd bokstav e, jf utk § 28–6 om grov seksuell omgang med barn under 14 år, og § 196 andre ledd bokstav d, jf utk § 28–8 om grov seksuell omgang med barn under 16 år. Kommisjonen peker på at legaldefinisjonen av betydelig skade på legeme eller helse omfatter «livsfarlig eller langvarig sykdom», jf utk § 2–3 og strl § 9, mens «allmennfarlig smittsom sykdom» er nærmere definert i smittevernloven § 1–3 nr 3, jf nr 1. Ut fra lovens ordlyd kan det på denne bakgrunn være nærliggende å hevde at uttrykket allmennfarlig smittsom sykdom omfatter mer enn livsfarlig eller langvarig sykdom. Man finner imidlertid ikke spor av slike oppfatninger i forarbeidene til de nåværende bestemmelsene. Uttrykket allmennfarlig smittsom sykdom ble føyd til i bestemmelsene etter forslag i NOU 1990: 2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer (Smittevernloven), med følgende kommentar på s 274: «Helsedirektoratet mener dessuten at bestemmelsene bør utvides til også å omfatte allmennfarlige smittsomme sykdommer … .» I Ot prp nr 91 (1992–93) s 181 gjentar Sosial- og helsedepartementet denne formuleringen. Forholdet til strl § 9 er ikke nevnt i forarbeidene, og det må antas at man ved lovforberedelsen ikke har vært oppmerksom på denne bestemmelsen. Kommisjonen foreslår at uttrykket «allmennfarlig smittsom sykdom» sløyfes.

Det følger for øvrig av forslaget til utk § 3–11 at gjerningspersonen må ha utvist uaktsomhet i forhold til eventuell uforsettlig følge av voldtekten som nevnt i strl § 192 tredje ledd bokstav d for at den skal kunne tas i betraktning.

§ 28–3. Seksuell omgang ved misbruk av overmaktsforhold

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 193.

§ 28–4. Seksuell omgang mellom overordnede og innsatte i nærmere angitte institusjoner

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 194 første ledd.

Strl § 194 andre ledd favner etter sin ordlyd svært vidt. Bestemmelsen kan for eksempel tenkes anvendt overfor en overordnet som legger forholdene til rette for at en innsatt får ha seksuell omgang med sin ektefelle. Etter kommisjonens oppfatning er det tilstrekkelig å ramme misbrukstilfellene. I så fall kommer imidlertid utk § 28–3 om seksuell omgang ved misbruk av overmaktsforhold til anvendelse. Det er følgelig ikke behov for strl § 194 andre ledd.

§ 28–5. Seksuell omgang med barn under 14 år

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 195 første ledd første punktum, samt tredje og fjerde ledd.

Barnets alder foreslås dermed videreført som et objektivt straffbarhetsvilkår, jf strl § 195 tredje ledd. Alternativt kunne man kreve uaktsomhet, på lik linje med strl § 196 tredje ledd, jf nedenfor under utk § 28–7. Det vil normalt foreligge slik uaktsomhet når barnet er under 14 år. Av rettstekniske grunner bør man etter kommisjonens oppfatning likevel avskjære enhver form for bevisførsel om dette.

§ 28–6. Grov seksuell omgang med barn under 14 år

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov seksuell omgang med barn under 14 år. Bestemmelsen foreslås utformet etter mønster av de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som nevnes i strl § 195 andre ledd. Siden det ikke er tale om absolutte vilkår, bør imidlertid barnets alder trekkes fram som et generelt moment og ikke som i dag angis konkret til en bestemt aldersgrense, jf strl § 195 andre ledd bokstav c. At det har skjedd gjentatte overgrep, bør også være et eget moment i oppregningen, uavhengig av barnets alder.

Ved opplistingen av grovhetsmomenter bør man etter kommisjonens oppfatning også ta med det forholdet at den seksuelle omgangen var å betrakte som samleie, jf i dag strl § 195 første ledd andre punktum. Definisjonen av samleie og seksuell omgang likestilt med samleie, jf strl § 206 første til tredje punktum, bør tas direkte inn i bestemmelsen her, jf avsnitt 10.2 nedenfor, hvor strl § 206 foreslås opphevet som selvstendig bestemmelse.

Alternativet om gjentakelsesstraff i strl § 195 andre ledd bokstav d foreslås ikke videreført. Dette har sammenheng med at kommisjonen generelt ikke går inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran. Gjentakelse vil imidlertid fortsatt være et sentralt moment i forbindelse med straffutmålingen i slike saker.

Strl § 195 andre ledd bokstav e første punktum nevner det at den fornærmede dør eller får betydelig skade på legeme eller helse som følge av voldtekten. Etter andre punktum skal seksuelt overførbar sykdom og allmennfarlig smittsom sykdom, jf smittevernloven 5. august 1994 nr 55 § 1–3 nr 3, jf nr 1, regnes som betydelig skade på legeme eller helse i denne forbindelsen. Kommisjonen mener at allmenfarlig smittsom sykdom bør utgå, og viser til drøftelsen under utk § 28–2 foran av den likelydende bestemmelsen i strl § 192 tredje ledd bokstav d.

Det følger for øvrig av forslaget til utk § 3–11 at gjerningspersonen må ha utvist uaktsomhet i forhold til eventuell uforsettlig følge av overgrepet som nevnt i strl § 195 andre ledd bokstav e for at den skal kunne tas i betraktning.

§ 28–7. Seksuell omgang med barn under 16 år

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 196 første, tredje og fjerde ledd.

Villfarelse om alderen utelukker straffskyld hvis tiltalte ikke er noe å bebreide, jf strl § 196 tredje ledd. I avsnitt 7.5 foran om standardisering av skyldkravet i straffebudene, jf avsnitt 7.5.2 om avvikende krav til uaktsomhet, foreslås det å kreve simpel uaktsomhet med hensyn til at barnet er under 16 år. Regelen blir dermed den samme som for utk § 28–15 om kjøp av seksuelle tjenester fra umyndig, jf strl § 203 andre ledd og Ot prp nr 28 (1999–2000) s 118.

§ 28–8. Grov seksuell omgang med barn under 16 år

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov seksuell omgang med barn under 16 år, jf i dag strl § 196 andre ledd. Bestemmelsen foreslås utformet etter mønster av utk § 28–6 om grov seksuell omgang med barn under 14 år. Som etter gjeldende rett foreslås imidlertid ikke samleie nevnt som et eget moment i oppregningen av grovhetsmomenter. I denne aldersgruppen vil det sjeldnere være slik at samleie innebærer en så alvorlig krenkelse at forholdet må subsumeres som grovt.

§ 28–9. Incest

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 197.

§ 28–10. Søskenincest

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 198.

Det er etter kommisjonens oppfatning tilstrekkelig at straffebudet rammer samleie i snever forstand, jf strl § 206 første punktum. Definisjonen bør tas direkte inn i bestemmelsen her, jf avsnitt 10.2 nedenfor, hvor strl § 206 foreslås opphevet som selvstendig bestemmelse. Andre former for seksuell omgang fanges opp av utk §§ 28–5 til 28–8 hvis den den ene parten er under 16 år. Hvis det er tale om misbruk, vil også en rekke andre bestemmelser i kapitlet her kunne komme til anvendelse, uavhengig av den fornærmedes alder.

§ 28–11. Seksuell omgang med andre nærstående

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 199 første ledd.

Ved lovrevisjonen 11. august 2000 nr 76 ble det foretatt enkelte redaksjonelle endringer i strl § 199, jf daværende strl § 209. Ifølge ordlyden synes det nå å være et vilkår at den fornærmede må ha vært under 18 år da overgrepet skjedde, jf formuleringen «noen annen person». Det har imidlertid ikke vært meningen å foreta innholdsmessige endringer i bestemmelsen, jf Ot prp nr 28 (1999–2000) s 80 og 115. For alternativene fosterbarn, pleiebarn og stebarn gjelder det derfor ikke noen aldersgrense for når forholdet er straffbart, jf om daværende strl § 209 i Straffelovkommentaren bind II s 474.

Etter kommisjonens oppfatning er det imidlertid hensiktsmessig å begrense anvendelsen av utk § 28–11 til tilfeller hvor den fornærmede er umyndig. Seksuell omgang mellom en mors ektefelle og hennes 20-årige hjemmeboende datter kan riktignok framstå som støtende, men bør likevel ikke være straffbart så lenge forholdet er frivillig og heller ikke innebærer misbruk som nevnt i utk § 28–3 foran. Oppregningen av fosterbarn, pleiebarn og stebarn blir som følge av endringen unødvendig, men bør likevel tas med i bestemmelsen som en eksemplifisering.

Med formuleringen «andre nærstående» i overskriften er ment å angi at bestemmelsen ikke skal anvendes i konkurrens med utk § 28–9 om incest.

Strl § 199 andre ledd har en særskilt bestemmelse som retter seg mot den som skaffer en annen seksuell omgang med noen som han eller hun selv står i et slikt forhold til som nevnt i første ledd. I Straffelovkommentaren bind II s 474 skrives det følgende om bestemmelsen, jf daværende strl § 209:

«Denne straffetrusselen er underlig og synes ikke helt gjennomtenkt: Mens moren ikke kan straffes etter § 207 for å ha fremmet utuktig omgang mellom hennes datter på 17 år og en utenforstående, kan derimot hennes mann – stefaren – straffes etter § 209 dersom han begår den samme handlingen. Moren kan bare straffes dersom hun har misbrukt sin stilling som foresatt, jf. § 198. Det er ikke tilfellet om hun gir etter og kjører datteren til elskeren.»

Kommisjonen har ikke funnet behov for å foreslå bestemmelsen videreført. Hvis den fornærmede er under 16 år, vil forholdet i hvert fall rammes som medvirkning til seksuell omgang med mindreårige, jf utk §§ 28–5 til 28–8. De straffverdige tilfellene av det å «skaffe en annen seksuell omgang med» noen over den seksuelle lavalder, vil for alle praktiske formål rammes som voldtekt eller medvirkning til voldtekt, jf utk §§ 28–1 og 28–2, eller som misbruk av overmaktsforhold, jf utk § 28–3.

§ 28–12. Seksuell handling uten samtykke

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 200 første ledd.

Begrepet seksuell handling omfatter for eksempel beføling av kjønnsorganer eller bryster, jf NOU 1997: 23 s 13. I juridisk teori er det lagt til grunn at også strl § 228 første ledd, jf utk § 27–1 om legemskrenkelse, kommer til anvendelse på slike handlinger. Kommisjonen har drøftet om det i tillegg er nødvendig med en bestemmelse som strl § 200 første ledd. Det særlig krenkende ved slike handlinger er imidlertid nettopp det seksuelle aspektet, og dette ivaretas etter kommisjonens oppfatning best ved å videreføre et eget straffebud mot slike overgrep.

§ 28–13. Seksuell handling mv med mindreårig

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 200 andre og fjerde ledd.

Kommisjonen ser imidlertid ikke behov for å videreføre strl § 200 tredje ledd. For så vidt gjelder fjerningen av alternativet om gjentakelsesstraff, har dette sammenheng med at kommisjonen generelt ikke går inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran. Når det gjelder alternativet om særdeles skjerpende omstendigheter, jf de momentene som nevnes i tredje ledd andre punktum, er det etter kommisjonens oppfatning anledning til å legge tilstrekkelig vekt på disse momentene innenfor den ordinære strafferammen.

§ 28–14. Uanstendig atferd

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 201.

§ 28–15. Kjøp av seksuelle tjenester fra umyndig

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 203.

Bestemmelsen ble tilføyd straffeloven ved lovrevisjonen 11. august 2000 nr 76 etter forslag fra departementet, jf Ot prp nr 28 (1999–2000) s 85.

Bestemmelsens andre ledd gir anvisning på en alminnelig aktsomhetsvurdering når det gjelder bedømmelsen av gjerningspersonens villfarelse om den prostituertes alder, jf proposisjonen s 118. Skyldkravet foreslås opprettholdt, jf også utk § 28–7 ovenfor.

På s 84 i proposisjonen uttaler departementet at det etter en 2-årsperiode vil vurdere spørsmålet om en generell kriminalisering av kjøp av seksuelle tjenester på bakgrunn av erfaringer fra Sverige. Kommisjonen er skeptisk til en slik kriminalisering, men vil eventuelt komme tilbake til spørsmålet i forbindelse med sitt endelige utkast til ny straffelov.

§ 28–16. Hallikvirksomhet mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 202.

Strl § 202 første ledd bokstav c retter seg mot den som «leier ut lokaler og forstår at lokalene skal brukes til prostitusjon eller utviser grov uaktsomhet i så måte». Ordet «forstår» er ment å gi uttrykk for et forsettskrav, og bestemmelsen bør omformuleres slik at dette framgår klart, jf avsnitt 7.5.3 foran.

Det kan reises spørsmål ved om annonseringsforbudet i strl § 202 andre ledd har noen særlig praktisk betydning, men kommisjonen har i denne omgang ikke funnet grunn til å foreslå bestemmelsen endret. Det er da lagt særlig vekt på hensynet til å verne publikum mot ufrivillig å bli eksponert for slike annonser.

§ 28–17. Pornografi

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 204.

I NOU 1985: 19 Pornografi og straff foreslo Straffelovrådet en endring av definisjonen av pornografi i strl § 211, som gikk ut på at bare grove kjønnslige skildringer skulle regnes som straffbar pornografi. Utredningen ble ikke sendt på høring, og departementet valgte heller ikke å foreslå noen slik lovendring. Seksuallovbruddsutvalget foreslo en tilsvarende endring i NOU 1997: 23, i kombinasjon med et utstillingsforbud, som skulle verne allmennheten mot ufrivillig eksponering for tillatt pornografi. Ytringsfrihetskommisjonen drøfter pornografi i NOU 1999: 27 s 157–160, og konkluderer med at forslaget til ny Grunnlov § 100 vil nødvendiggjøre en slik innskrenkning som foreslått av Seksuallovbruddsutvalget. I Ot prp nr 28 (1999–2000) s 98 fravek imidlertid departementet Seksuallovbruddsutvalgets forslag på dette punktet.

Den alminnelige oppfatningen i samfunnet har endret seg betraktelig i løpet av det siste århundret med hensyn til hvilke skildringer som er så støtende, menneskelig nedverdigende eller forrående at de kvalifiserer for straff. Dette er en utvikling som trolig vil fortsette. Det er både nødvendig og hensiktsmessig at det over tid opereres med flytende grenser i et straffebud som dette. Straffebudet mot pornografi må derfor uansett ha en ordlyd som i praksis kan avgrenses skjønnsmessig i takt med utviklingen i det alminnelige samfunnssyn. Straffelovkommisjonen er imidlertid enig med de foregående utredningene i at ordlyden i det nåværende straffebudet rekker for langt, både i forhold til hva det er rimelig å strafflegge, og i forhold til hva det er realistisk mulighet for å håndheve. Ser man bort fra den innsatsen som ytes for å bekjempe barnepornografi, er dette et straffebud som stort sett heller ikke håndheves, selv om overtredelsene er mange og åpenlyse. Dette kan virke nedbrytende på respekten for loven, og en rent sporadisk praktisering kan virke urimelig. Den konkrete utformingen av straffebudet vil kommisjonen imidlertid komme tilbake til i sitt endelige forslag til ny straffelov. Etter kommisjonens syn vil Seksuallovbruddsutvalgets forslag da utgjøre et naturlig utgangspunkt.

Strl § 204 tredje ledd første punktum rammer uaktsomme overtredelser. Kommisjonens generelle syn er at det som utgangspunkt bare er forsettlige overtredelser som bør rammes med straff, og at det krever en særlig begrunnelse å kriminalisere uaktsomme overtredelser, jf den generelle omtalen av uaktsomhetsansvar i avsnitt 4.3 foran. Begrunnelsen i dette tilfellet er å ramme de tilfellene hvor forhandlere ikke har satt seg inn i – eller hevder ikke å ha satt seg inn i – innholdet i de trykksakene eller videofilmene som selges eller leies ut i vedkommendes virksomhet. Ut fra en slik begrunnelse er det imidlertid etter kommisjonens oppfatning tilstrekkelig å kreve grov uaktsomhet. Noen egen strafferamme for disse tilfellene er det etter kommisjonens oppfatning ikke behov for. I den utstrekning alder videreføres som straffbarhetsvilkår for deler av gjerningsinnholdet, jf strl § 204 første ledd bokstavene c og f, bør det likevel være tilstrekkelig at det er utvist uaktsomhet med hensyn den omstendighet at den fornærmede er under en viss alder, jf de tilsvarende reglene i utk § 28–7 om seksuell omgang med barn under 16 år og § 28–15 om kjøp av seksuelle tjenester fra umyndig.

Kommisjonen foreslår heller ikke å videreføre bestemmelsen i § 204 tredje ledd andre punktum, som retter seg mot den innehaver eller overordnede som forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handlinger som strider mot bestemmelsen. Uaktsom overtredelse vil foreligge dersom den overordnede ikke har kjent til overtredelsen, for eksempel på grunn av mangelfull oppfølging og kontroll med de ansatte. Straffverdigheten av dette er etter kommisjonens oppfatning ikke tilstrekkelig høy til å begrunne et strafferettslig ansvar, jf avsnitt 4.3 foran. For så vidt gjelder forsettlig overtredelse, vil i stedet utk § 3–2 om medvirkning kunne komme til anvendelse. I juridisk teori er det således antatt at den overordnede som forholder seg passiv til den underordnedes overtredelse, etter omstendighetene kan ansees for å ha medvirket til denne, selv om medvirkningsansvaret ellers i alminnelighet ikke inntrer som følge av ren passivitet, jf blant annet Husabø, Straffansvarets periferi s 191–193. For øvrig mener kommisjonen at utk § 4–1, jf strl § 48 a om foretaksstraff, gjør det mindre nødvendig med en særregel rettet mot overordnede som ikke kan sies å ha medvirket til overtredelsen. Forslaget må sees i sammenheng med den foreslåtte opphevelsen av strl § 139 tredje ledd, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

9.14.3 Strafferammer

Flere av bestemmelsene i strl kap 19 om seksualforbrytelser har strafferammer som ligger langt over straffutmålingsnivået i rettspraksis. Dette gjelder særlig voldtekt, jf strl § 192, og seksuell omgang med barn under 14 og 16 år, jf strl §§ 195 og 196. Kommisjonen foreslår derfor å senke de øvre strafferammene for slike overtredelser. Kommisjonen har imidlertid lagt vekt på at det fortsatt skal være et betydelig spillerom for domstolene til en eventuell heving av straffenivået i denne type saker.

Når det gjelder de minstestraffene man finner i kapitlet, jf strl §§ 192 andre ledd og 195 første ledd andre punktum, vises det til at man ved lov 4. juli 1927 nr 9 blant annet innførte minstestraffer for voldtekt (1 eller 3 år, avhengig av om den seksuelle omgangen var samleie), for seksuell omgang med barn under 14 år (3 år, men 2 eller 1 avhengig av om det forelå formildende omstendigheter) og for seksuell omgang med barn under 16 år (6 måneder). Systemet ledet til en rekke tilfeller av ubegrunnede frifinnelser og påtaleunnlatelser og ble i stor utstrekning forlatt i 1963, jf lov 15. februar 1963 nr 2. Blant annet ble minstestraffen for voldtekt til samleie senket til 1 år, mens minstestraffen for annen voldtekt ble opphevet. Videre ble minstestraffene for seksuelle overgrep mot mindreårige dels opphevet, dels senket. Ved lov 11. august 2000 nr 76 ble imidlertid minstestraffene for voldtekt til samleie og for samleie med barn under 14 år igjen hevet, begge til fengsel i minst 2 år. Samtidig utvidet man området for minstestraffen i voldtektsbestemmelsen, jf § 192 andre ledd bokstav b.

Kommisjonen stiller seg i utgangspunktet skeptisk til bruk av minstestraffer, blant annet under henvisning til erfaringene med lov 4. juli 1927 nr 9, og foreslår enstemmig å oppheve minstestraffen for voldtekt.

Et flertall i kommisjonen, lederen Høgetveit og medlemmene Coward og Fossgard, vil imidlertid beholde en minstestraff på 2 år for grov seksuell omgang med barn under 14 år, jf utk § 28–6. Dette er etter flertallets syn en så krenkende og støtende handling at minstestraffen bør opprettholdes, jf avsnitt 5.4.6 foran. Hensynet til subjektivt formildende momenter vil etter omstendighetene være ivaretatt ved utk § 14–1 om fastsetting av straff under minstestraffen eller til en mildere straffart, jf avsnitt 8.14 foran. Forslaget innebærer en delvis skjerpelse ved at det ikke lenger skal være noe vilkår at den seksuelle omgangen besto i samleie.

Mindretallet , medlemmene Sulland og Hauge, finner heller ikke i dette tilfellet at det er behov for minstestraff, da handlingens straffverdighet i tilstrekkelig grad blir angitt ved en høy øvre strafferamme. For øvrig viser mindretallet til sin dissens i avsnitt 5.4.6 foran.

Kommisjonen foreslår en strafferamme på 6 års fengsel for utk § 28–1 om voldtekt. For utk § 28–2 om grov voldtekt foreslår kommisjonen en strafferamme på 15 års fengsel, hvilket samsvarer med strafferammen for utk § 27–4 andre ledd om grov, forsettlig legemsskade.

Strafferammene for seksuell omgang med mindreårige bør fortsatt være høye. Kommisjonen foreslår strafferammer på 10 og 15 års fengsel for overtredelse av henholdsvis utk §§ 28–5 og 28–6 om vanlig og grov seksuell omgang med barn under 14 år. Når det gjelder utk §§ 28–7 og 28–8 om henholdsvis vanlig og grov seksuell omgang med barn under 16 år, foreslår kommisjonen strafferammer på 6 og 10 års fengsel.

Etter gjeldende rett er strafferammen 5 år for de overtredelsene som foreslås regulert i utk § 28–3 om seksuell omgang ved misbruk av overmaktsforhold, § 28–4 om seksuell omgang mellom overordnede og innsatte i nærmere angitte institusjoner, § 28–9 om incest, § 28–11 om seksuell omgang med andre nærstående og § 28–16 første ledd om hallikvirksomhet. For å tilpasse strafferammene til de øvrige forslagene i utredningen, jf avsnitt 5.4.2 foran, foreslår kommisjonen at disse heves til 6 års fengsel. For den delen av utk § 28–16 som viderefører strl § 202 første ledd bokstav c, bør det imidlertid være tilstrekkelig med en strafferamme på bot eller fengsel i 2 år. Som i dag bør bot også være et selvstendig straffalternativ for overtredelser av § 28–16 første ledd, selv om dette avviker fra den foreslåtte hovedregelen om bot, jf avsnittene 5.4.7 og 8.9.2 foran.

For seksuell handling mv med mindreårig, jf utk § 28–13, foreslår kommisjonen en strafferamme på bot eller fengsel i 3 år.

For utk § 28–10 om søskenincest, § 28–12 om seksuell handling uten samtykke, § 28–14 om uanstendig atferd, § 28–15 om kjøp av seksuelle tjenester fra umyndig, § 28–16 andre ledd om offentlig kunngjøring av prostitusjon og § 28–17 om pornografi antar kommisjonen at det vil være tilstrekkelig med strafferammer i det lavere sjiktet.

9.15 Utk kap 29. Vern mot tingsskade

9.15.1 Innhold og avgrensning

I dette kapitlet foreslås det samlet bestemmelser som på ulike måter verner mot skadegjørende handlinger rettet mot gjenstander, både fast eiendom og løsøre.

Kapitlet omfatter for det første de tradisjonelle skadeverkbestemmelsene i strl §§ 291, 292 og 391, jf nedenfor om utk §§ 29–1 til 29–3. I tillegg foreslås den såkalte mordbrannparagrafen i strl § 148 tatt inn i kapitlet, jf utk §§ 29–4 og 29–5. Det samme gjelder de tilhørende bestemmelsene i strl §§ 149, 151 og 159, jf nedenfor om henholdsvis utk §§ 29–8, 29–7 og 29–6. Når det gjelder strl § 150, foreslås første ledd bokstav e videreført i utk § 20–10 om trafikksabotasje, jf avsnitt 9.6.2 foran. Resten av bestemmelsen foreslås ikke videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

Den foreslåtte plasseringen av strl § 148 henger sammen med at kommisjonen går inn for at strl kap 14 om allmennfarlige forbrytelser ikke videreføres som et eget kapittel. Bestemmelsene der foreslås i stedet overført til forskjellige andre kapitler ut fra hvilken hovedinteresse bestemmelsene kan sies å verne. Overtredelse av strl § 148 innebærer at gjerningspersonen forårsaker en eller flere uttrykkelig oppregnede former for ulykker eller hendelser som i seg selv representerer skadetilføyelse mot gjenstander. Svært ofte vil overtredelse av § 148 derfor også være straffbart skadeverk. Kommisjonen har lagt vekt på dette når skadeverk og mordbrann mv foreslås plassert i samme kapittel. Kommisjonen er samtidig klar over at § 148 også har en side mot vern av liv, legeme og helse ved at ulykken etter ett av alternativene i bestemmelsen skal ha ført til fare for tap av menneskeliv, jf også andre straffalternativ. Det er imidlertid ikke uvanlig at én straffebestemmelse kan sies å verne to eller flere ulike interesser, blant annet ved at grunndeliktet går i en retning og følgene i en annen. I forhold til strl § 148 har kommisjonen valgt å legge vekt på at en overtredelse av bestemmelsen forutsetter at det først voldes en tingsskade. I motsetning til ved vanlig skadeverk rammer strl § 148 også brannstiftelse og enkelte andre typer påføring av skade på gjerningspersonens egen eiendom.

Forberedelseshandling som består i inngåelse av avtale om å bevirke eller medvirke til overtredelse av strl § 148, straffes i dag etter strl § 159. Kommisjonen foreslår at slik forberedelse fortsatt skal være straffbar, jf nedenfor om utk § 29–6.

Det finnes flere andre bestemmelser i straffeloven som retter seg mot det å påføre skade på gjenstander, uten at de foreslås tatt med i utk kap 29 om vern mot tingsskade. Det dreier seg da om bestemmelser med sider også mot andre interesser eller livsområder, som kommisjonen har funnet mer naturlig å legge vekt på ved valget av plassering. For eksempel foreslås straffebudet mot ødeleggelse av informasjonssamling, energiforsyningsanlegg mv som volder omfattende forstyrrelse i den offentlige forvaltning eller samfunnslivet for øvrig, jf strl § 151 b, plassert i utk kap 20, jf § 20–11 om sabotasje mot infrastrukturen. Straffebudet mot ødeleggelse av anlegg eller gjenstander av betydning for rikets krigsinnsats, jf strl § 86 første ledd nr 3, hører antakelig hjemme i utk kap 17 om statens selvstendighet og sikkerhet, men dette kapitlet skal i tråd med kommisjonens forslag utredes av et særskilt utvalg, jf avsnitt 9.3 foran. Endelig nevnes at strl § 152 b tredje ledd nr 3 om påføring av betydelig skade på et kulturminne av særlig nasjonal eller internasjonal betydning foreslås videreført i utk kap 25, jf § 25–14 om alvorlig miljøkriminalitet.

9.15.2 De enkelte bestemmelsene

§ 29–1. Skadeverk

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 291 første ledd.

Det antas at uberettiget endring eller sletting av elektronisk lagrede data i alminnelighet rammes av § 291 selv om data ikke regnes som en gjenstand i lovens forstand. I avsnitt 9.9 foran foreslår kommisjonen at det i den nye straffeloven tas inn et eget kapittel om vern av informasjon og informasjonsutveksling. Det er da mer naturlig å la endring og sletting av data rammes av en egen bestemmelse i dette nye kapitlet, jf utk § 23–11 om skadeverk på elektronisk lagret informasjon.

§ 29–2. Grovt skadeverk

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grovt skadeverk. Bestemmelsen foreslås uformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som nevnes i strl § 292. Avgjørende for om skadeverket skal bedømmes som grovt, vil først og fremst være handlingens objektive grovhet. Kommisjonen antar at den oppregningen vi i dag finner i strl § 292, med fordel kan generaliseres noe. Skadens omfang eller art bør som nå være vesentlige momenter i vurderingen, likeledes om det er voldt fare for noens liv eller helse. Mens loven i dag krever at gjerningspersonen «vitende» har voldt velferdstap eller fare for noens liv eller helbred, foreslår kommisjonen at det avvikende skyldkravet «vitende» erstattes av et vanlig forsettskrav, jf avsnitt 7.5.3 foran.

I dag kan grovt skadeverk straffes også når gjerningspersonen bare har utvist uaktsomhet, jf strl § 391 tredje ledd første straffalternativ. Kommisjonen foreslår at simpel uaktsomhet fjernes som skyldform ved grovt skadeverk, men at kriminaliseringen av grovt uaktsomme overtredelser beholdes, jf strl § 391 tredje ledd andre straffalternativ. For skadeforvoldelse – og da den grove – bør det være tilstrekkelig å straffe den som har handlet særdeles klanderverdig, og handlingen gir grunnlag for sterk bebreidelse for mangel på aktsomhet, jf utk § 3–10 andre ledd. At grovt skadeverk også rammes ved grov uaktsomhet, bør framkomme i et eget ledd i bestemmelsen, da strafferammen som i dag bør være vesentlig lavere enn ved forsettlig overtredelse.

Det er for øvrig kommisjonens inntrykk at strl § 391 tredje ledd ikke er mye brukt, og det kan derfor diskuteres om man burde nøye seg med forsett som skyldform også ved grovt skadeverk. Dette vil bringe rettsstillingen hos oss mer på linje med forholdene i Finland og Sverige, hvor det for domfellelse kreves «uppsåt». Ved sammenlikningen bør man imidlertid være oppmerksom på at «uppsåt» i svensk rett rekker lenger enn forsett hos oss på grunn av at skyldformen dolus eventualis i Sverige også omfatter den hypotetiske innvilgelsesteori. Et flertall i kommisjonen mener at det ikke er grunn til å opprettholde dolus eventualis overhodet, jf utk § 3–9 og framstillingen i avsnitt 8.3.10 foran. I Danmark rammes også det grovt uaktsomme skadeverk.

§ 29–3. Lite skadeverk

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om lite skadeverk. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om liten overtredelse i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot liten overtredelse kommer til anvendelse.

Bestemmelsen svarer til strl § 391 første og andre ledd, likevel slik at det ikke foreslås noe straffskjerpende alternativ for gjentakelsestilfellene. Dette har sammenheng med at kommisjonen generelt ikke går inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran.

Andre ledd rammer ved ordene «tilsmusser eller besudler» handlinger «som ingen egentlig økonomisk Skade volder, men dog bør være strafbare paa Grund af sin Ækkelhed», jf SKM I 1896 s 290. Ifølge Straffelovkommentaren bind III s 240 må «alt som består i å søle til noe, gjøre noe urent eller besmitte noe, som hovedregel omfattes av bestemmelsen». Dette antas også å omfatte «tagging» som lar seg fjerne på en enkel og rimelig måte. I forslaget om ikke å videreføre strl § 142, jf avsnitt 10.2 nedenfor, har kommisjonen lagt til grunn at bestemmelsen om lite skadeverk etter omstendighetene vil kunne ramme blasfemiske handlinger rettet mot kirkebygg eller gjenstander av religiøs betydning, selv om handlingen ikke innebærer noen nevneverdig økonomisk skade.

§ 29–4. Brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 148 første ledd første straffalternativ.

Kommisjonen har overveid å erstatte «sjøskade, jernbaneulykke eller luftfartsulykke» med betegnelsen «trafikkulykke», men er kommet til at anvendelsesområdet for bestemmelsen da blir for vidt. Det ville i tilfelle inkludere ulykker med motorvogn. I motsetning til de øvrige ulykkesformene oppregnet i § 148 vil slike ulykker sjelden innebære risiko for så omfattende følger som skipbrudd, togavsporinger eller luftfartsulykker lett medfører. De skadevoldende handlingsalternativene som straffebudet i dag dekker, er normalt også egnet til å føre til fare både for liv og omfattende materielle ødeleggelser. Ulykker med motorvogn har ikke samme skadepotensiale, selv om følgene kan bli tragiske. Forsettlig forvoldelse av motorvognulykker vil for øvrig kunne rammes av ulike bestemmelser i utk kap 27 om vern av liv og legeme og av utk §§ 29–1 og 29–2 i dette kapitlet.

Kommisjonen har også vurdert om fare for andres helse bør beskyttes her i tillegg til fare for liv eller utstrakt ødeleggelse av fremmed eiendom. Dette er ordningen i svensk og finsk rett. Kommisjonen ønsker imidlertid å opprettholde bestemmelsen på linje med strl § 148 som et av de alvorligste straffebudene i loven. Kommisjonen mener man derfor bør være tilbakeholden med å utvide anvendelsesområdet som antydet.

Strl § 148 andre ledd er overflødig ved siden av forslaget om at forsøk ikke lenger skal , men kan straffes mildere enn fullbyrdet overtredelse, jf delutredning V s 85.

§ 29–5. Grov brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse. Bestemmelsen foreslås uformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som er nevnt i strl § 148 andre straffalternativ om at hendelsen har hatt til følge at noen «omkommer eller får betydelig skade på legeme eller helbred». Som følge av at culpa levissima ikke foreslås videreført som skyldform i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 7.6 foran, forutsetter dette at gjerningspersonen har vist uaktsomhet med hensyn til en slik følge, jf utk § 3–11 og avsnitt 8.3.12 foran. Videre bør det være av betydning for grovhetsvurderingen om det har gått tapt store materielle verdier, og om forøvelsesmåten var forbundet med særlig farlighet.

§ 29–6. Avtale om brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 159, jf § 148.

I stedet for et krav om hensikt foreslår kommisjonen at bestemmelsen skal kreve forsett med hensyn til avtalens objektive innhold, jf avsnitt 7.5.8 foran. Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 vil føre til en viss utvidelse av det strafferettslige ansvaret.

§ 29–7. Uaktsom brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 151. Overfor handlinger som representerer fare for så alvorlige konsekvenser som det her er tale om, og som ikke alltid vil kunne rammes av andre uaktsomhetsbestemmelser, mener kommisjonen det er berettiget å beholde uaktsomhet som skyldform.

Det nåværende ansvaret for medvirkning til uaktsom brannstiftelse mv beror på en tolking av ordlyden i strl § 151. Etter kommisjonens forslag vil medvirkning bli bedømt etter den generelle bestemmelsen i utk § 3–2.

§ 29–8. Å hindre avverging av brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 149.

Med hensyn til ulykker som forsøkes avverget før de inntreffer, krever strl § 149 at gjerningspersonen skal ha vært «vidende om» at ulykken truer. Dette foreslås endret til et vanlig krav om forsett, jf avsnitt 7.5.3 foran.

I strl § 149 er forsøk likestilt med fullbyrdet overtredelse. Kommisjonen foreslår at denne særregelen oppheves. Forsøk vil fortsatt være straffbart i henhold til utk § 3–3, men straffri tilbaketreden vil da være mulig. Forslaget er i overensstemmelse med hva kommisjonen ellers foreslår en rekke steder, jf avsnitt 4.4.2 foran.

9.15.3 Strafferammer

De alvorligste bestemmelsene i dette kapitlet er bestemmelsene om brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse, jf utk §§ 29–4 til 29–7. Det kan tenkes overtredelser som medfører tap av en rekke menneskeliv, for eksempel ved katastrofebranner eller sprenging av bomber, uten at det foreligger drapsforsett etter utk § 3–9. Det vil for eksempel kunne være tilfelle når gjerningspersonen forhåndsvarsler om en bombe plassert i et kjøpesenter og derfor regner med at det lykkes å få evakuert dem som oppholder seg der, før bomben springer. På den annen side er dagens strafferamme for gjerninger som bare medfører ødeleggelse av eiendom, betydelig høyere enn den strengeste straffen kommisjonen ser som tenkelig og rimelig. Her bør nivået legges nærmere grovt skadeverk. Kommisjonen antar at en strafferamme på fengsel i 10 år kan være hensiktsmessig ved overtredelse av utk § 29–4, mens det bør være adgang til å idømme lovens strengeste straff på 21 års fengsel ved grov overtredelse, jf § 29–5.

Etter gjeldende rett er det en minstestraff på 2 eller 5 års fengsel i strl § 148. Den strengeste straffen kommer til anvendelse hvis noen omkommer eller får en betydelig legemsskade som følge av ødeleggelsen. Kommisjonen ser imidlertid ikke behov for å videreføre minstestraffene, verken i utk §§ 29–4 eller 29–5, jf nærmere om kommisjonens generelle skepsis til bruk av minstestraffer i avsnitt 5.4.6 foran. Kommisjonen ser således ikke bort fra at det også i disse alvorlige tilfellene kan tenkes situasjoner hvor en minstestraff vil framstå som urimelig, og vil i den forbindelse særlig peke på at det her dreier seg om forhold som ligger utenfor gjerningspersonens forsett. Et mindretall i kommisjonen, medlemmet Fossgard, mener det bør være en minstestraff på 2 år i utk § 29–5. Dette er begrunnet i avsnitt 5.4.6 foran.

Når det gjelder utk § 29–7 om uaktsom brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse, antas den nåværende strafferammen på bot eller 3 års fengsel å være passende.

For bestemmelser som rammer inngåelse av avtale om å begå straffbare handlinger, mener kommisjonen generelt sett at strafferammen bør ligge under den man foreslår for tilsvarende fullbyrdet overtredelse. Når det gjelder utk § 29–6, rammes avtalen uavhengig av om det dreier seg om vanlig eller grov brannstiftelse mv. I slike tilfeller har kommisjonen vanligvis foreslått en strafferamme tilsvarende den man foreslår for fullbyrdet vanlig overtredelse. 10 år vil imidlertid være en urealistisk høy strafferamme for overtredelser av utk § 29–6. Kommisjonen foreslår i stedet en strafferamme på 6 års fengsel. Dette samsvarer med de foreslåtte strafferammene for andre kriminaliserte forberedelseshandlinger av tilsvarende alvorlig karakter, jf avsnitt 5.5.2.5 foran.

I dag kan strl § 148 brukes i konkurrens med skadeverkbestemmelsene. Etter at bestemmelsene foreslås plassert i samme kapittel, er det ulike oppfatninger i kommisjonen om de fortsatt bør kunne anvendes i konkurrens.

Utk § 29–1 om skadeverk foreslås gitt en strafferamme på bot eller fengsel i 1 år. Når det gjelder grovt skadeverk, ble strafferammen i strl § 292 forhøyet fra 4 til 6 års fengsel ved lovendring 23. januar 1998, jf Ot prp nr 72 (1996–97). Bakgrunnen for lovendringen var en rekke ildspåsettelser av kirker. Kommisjonen foreslår denne strafferammen videreført i utk § 29–2. Som i dag bør også bot være et selvstendig straffalternativ, jf avsnittene 8.9.2 og 5.4.7 foran. Grovt uaktsom overtredelse av utk § 29–2 bør ha en vesentlig lavere strafferamme. Etter kommisjonens oppfatning bør den samsvare med strafferammen for utk § 29–1 om vanlig forsettlig overtredelse, jf avsnitt 5.5.2.4 foran om kommisjonens generelle synspunkter på fastsettelsen av strafferammer. Når det gjelder utk § 29–3 om lite skadeverk mener kommisjonen det vil være tilstrekkelig at bestemmelsen bare gir hjemmel for bot.

Å hindre avverging av særlig farlig ødeleggelse, jf strl § 149, straffes i dag med fengsel fra 1 til 15 år. I forarbeidene til straffeloven uttales det om bakgrunnen for valget av straffenivå, jf SKM I 1896 s 159: «Udkastet kan imidlertid ingen væsentlig Forskjel erkjende mellem den, som sætter Ild paa, og den som medvirker til Ulykken ved at hindre Slukningen.» Dette er etter kommisjonens oppfatning en altfor streng vurdering. Straffen bør ikke kunne settes høyere enn for grovt skadeverk, og kommisjonen foreslår derfor en strafferamme på 6 års fengsel for overtredelse av utk § 29–8. Minstestraffen foreslås ikke videreført, jf avsnitt 5.4.6 foran om kommisjonens generelle skepsis til bruk av minstestraffer.

9.16 Utk kap 30. Tyveri, underslag, ran, utpressing mv

9.16.1 Innhold og avgrensning

I dette kapitlet foreslår kommisjonen tatt inn en del straffebud til vern av formuesgoder og -rettigheter. Kapitlet omfatter imidlertid ikke alle slike straffebestemmelser. Både i den nåværende straffeloven og i kommisjonens forslag til ny lov er det langt flere straffebud til vern av formuesgoder enn det som er hensiktsmessig å samle innenfor ett kapittel. Også i andre kapitler finner man derfor bestemmelser som verner de samme interessene, jf særlig utk kap 29 om vern mot tingsskade, utk kap 32 om bedrageri, skattesvik og annen økonomisk uredelighet og utk kap 33 om kreditorvern.

Ved avgrensningen av dette kapitlet har kommisjonen tatt utgangspunkt i strl kap 24 om underslag, tyveri og ulovlig bruk. Alle straffebudene i kapittel 24 vil gjenfinnes her, med unntak for strl § 262 om uberettiget tilgang til fjernsyns- eller radiosignaler. Denne bestemmelsen er tatt inn i utk § 23–5 om brudd på beskyttelse av fjernsynssignaler mv, jf avsnitt 9.9.2 foran.

I tillegg til bestemmelser fra strl kap 24 foreslår kommisjonen at bestemmelsene om utpressing, ran og forberedelse til ran, jf strl §§ 266 til 269, tas inn i dette kapitlet. Strl § 269 nr 2 foreslås imidlertid ikke videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor. I dag er disse straffebudene plassert i et eget kapittel, jf strl kap 25. Ordningen med et eget kapittel for utpressing og ran foreslås dermed ikke videreført.

Opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser medfører at flere av bestemmelsene i strl kap 40 om forseelser mot formuesrettigheter foreslås overført til dette kapitlet. Det er tale om bestemmelser som innholdsmessig er nært beslektet med de alvorligere paragrafene om underslag, tyveri og ulovlig bruk.

En annen følge av opphevelsen av skillet er at naskeribestemmelsen i strl § 391 a bør deles opp og plasseres i flere kapitler. Kommisjonen foreslår at betegnelsen «naskeri» opprettholdes, men at man begrenser bruken til lite tyveri. For de andre overtredelsene som i dag kan straffes etter strl § 391 a, foreslår kommisjonen uttrykkene «lite underslag», «lite bedrageri» osv.

Ellers foreslås også strl §§ 392 til 396 og § 407 innarbeidet i kapitlet her.

Mange av straffebudene mot formuesovertredelser krever at handlingen må ha skjedd i vinnings hensikt. Kommisjonen foreslår at hensiktskravet erstattes av et krav om forsett. Forslaget er nærmere omhandlet i avsnitt 7.5.4 foran. I dette kapitlet får forslaget betydning for bestemmelsene om tyveri, underslag, ran og utpressing.

Kapitlet bør innledes med bestemmelsene om tyveri og naskeri, da dette er de klart hyppigst forekommende overtredelsene i kriminalstatistikken.

9.16.2 De enkelte bestemmelsene

§ 30–1. Tyveri

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 257.

Det nåværende kravet om vinnings hensikt foreslås endret ved at hensiktskravet utgår, og erstattes av et krav om forsett. I stedet for forsett om vinning kan det være aktuelt å kreve forsett om tilegnelse av gjenstanden, jf avsnitt 7.5.4 foran.

Straffskjerpelsen i strl § 263 foreslås ikke videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

§ 30–2. Grovt tyveri

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grovt tyveri. Bestemmelsen foreslås uformet etter mønster av de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som nevnes i strl § 258 andre ledd, likevel med enkelte modifikasjoner, jf nedenfor.

Etter rettspraksis har nær sagt ethvert innbruddstyveri blitt regnet som grovt etter strl § 258, også om det har dreid seg om ubetydelige verdier. Som eksempler kan nevnes innbrudd i kiosker og boder med beskjedent utbytte. Regelen har den fordelen at den er enkel å praktisere. Den er imidlertid mindre egnet til å skille de mer straffverdige tyveriene fra de mindre straffverdige. Et formål med en bestemmelse om grovt tyveri må nettopp være å verne mot særlig skadelige, omfattende eller klanderverdige tyvshandlinger.

Den nåværende innbruddsbestemmelsen i strl § 147 er foreslått erstattet med utk § 26–11 om ulovlig inntrenging eller opphold. I tråd med synspunktene foran mener kommisjonen at ikke enhver ulovlig inntrenging bør medføre at et tyveri kan ansees som grovt. Trolig kan man nøye seg med de tilfellene der inntrengingen har skjedd i bolig. I den forbindelse nevnes at man i finsk rett krever at tyveriet har skjedd ved innbrudd i bebodd bolig, i svensk rett at det har skjedd ved inntrenging i bolig. I dansk rett er verken innbrudd eller inntrenging uttrykkelig nevnt blant momentene ved grovhetsvurderingen. En annen sak er at innbrudd i forretningslokaler mv i mange tilfeller vil måtte regnes som grovt på bakgrunn av andre kriterier, for eksempel fordi det dreier seg om betydelige verdier.

Kommisjonen foreslår å sløyfe alternativet «fra person på offentlig sted» som et kjennetegn på grovt tyveri. Dette vil ofte gjelde lommetyverier og veskenappinger uten voldsutøvelse. Kommisjonen kan vanskelig tenke seg et straffenivå som ikke ivaretas innenfor strafferammen for vanlig tyveri i slike tilfeller.

§ 30–3. Naskeri

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om lite tyveri. Siden «naskeri» er en innarbeidet betegnelse på slike overtredelser, har kommisjonen valgt å benytte den i paragrafoverskriften. Bestemmelsen foreslås likevel utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om liten overtredelse i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot liten overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, bør gjenstandens verdi være et sentralt moment, jf strl § 391 a første ledd.

Det foreslås ikke videreført noe straffskjerpende alternativ tilsvarende strl § 391 a tredje ledd. Dette har sammenheng med at kommisjonen generelt ikke går inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran.

§ 30–4. Underslag

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 255.

En svært praktisk måte å begå underslag på i dag er ved uberettigede overføringer fra en konto som gjerningspersonen har disposisjonsretten til. I dag straffes dette ved å anvende strl § 255 andre alternativ om uberettiget forføyning over betrodde penger analogisk. Kommisjonen mener at man i en ny bestemmelse om underslag bør få uttrykkelig fram at pengefordringer er likestilt med penger.

Det nåværende kravet om vinnings hensikt foreslås endret ved at hensiktskravet utgår, og erstattes av et krav om forsett, jf avsnitt 7.5.4 foran.

Straffskjerpelsen i strl § 263 foreslås ikke videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

§ 30–5. Grovt underslag

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grovt underslag. Bestemmelsen foreslås uformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som nevnes i strl § 256 andre ledd. For så vidt gjelder det at gjerningspersonen «vitende» har voldt velferdstap eller fare for noens liv eller helbred, foreslår kommisjonen at det avvikende skyldkravet «vitende» erstattes av et vanlig forsettskrav, jf avsnitt 7.5.3 foran.

§ 30–6. Lite underslag

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om lite underslag. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om liten overtredelse i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot liten overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, bør gjenstandens verdi være et sentralt moment, jf strl § 391 a tredje ledd, jf første ledd.

Det foreslås ikke videreført noe straffskjerpende alternativ tilsvarende strl § 391 a tredje ledd. Dette har sammenheng med at kommisjonen generelt ikke går inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran.

§ 30–7. Ran

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 267.

Det nåværende kravet om vinnings hensikt foreslås endret ved at hensiktskravet utgår, og erstattes av et krav om forsett, jf avsnitt 7.5.4 foran.

§ 30–8. Grovt ran

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grovt ran. Bestemmelsen foreslås uformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som nevnes i strl § 268 andre ledd.

Strl § 268 tredje ledd gir anvisning på en høyere strafferamme i de tilfellene hvor et grovt ran har hatt døden eller betydelig legemsskade til følge. Kommisjonen mener en slik bestemmelse bør beholdes, selv om den representerer et avvik fra den type grovhetsvurdering kommisjonen ellers anbefaler. Skyldkravet i forhold til følgen vil være uaktsomhet, jf utk § 3–11 og avsnitt 8.3.12 foran.

§ 30–9. Avtale om ran

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 269 nr 1. Kommisjonen mener det fortsatt er grunn til å opprettholde kriminaliseringen av det å inngå avtale med noen om å begå ran.

§ 30–10. Utpressing

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 266 første og andre ledd.

I tilknytning til utk § 26–1 om tvang har kommisjonen reist spørsmålet om det i tråd med rettsstillingen i de øvrige nordiske landene bør klargjøres nærmere hvilke handlinger som skal rammes. Avgjørelsen av dette spørsmålet får betydning også for utformingen av bestemmelsen om utpressing.

Det nåværende kravet om vinnings hensikt foreslås endret ved at hensiktskravet utgår, og erstattes av et krav om forsett, jf avsnitt 7.5.4 foran.

§ 30–11. Grov utpressing

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov utpressing. Bestemmelsen foreslås uformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i momentene for grovt ran, jf utk § 30–8. Gjentakelse foreslås ikke tatt med som et eget moment, jf i dag strl § 266 tredje ledd fjerde punktum. Dette har sammenheng med at kommisjonen generelt ikke går inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran.

§ 30–12. Ulovlig tilegnelse av hittegods

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 394 første og andre ledd.

Uaktsomhetskravet i strl § 394 andre ledd, jf strl § 40 andre ledd, bør etter kommisjonens oppfatning videreføres. I motsatt fall vil det være for lett å unnskylde seg med at man glemte å melde fra om gjenstanden. Strl § 40 andre ledd, jf tidl utk § 29 andre ledd, faller imidlertid bort som følge av at skillet mellom forbrytelser og forseelser foreslås opphevet, jf avsnitt 8.3.9 foran. Skyldkravet må derfor i stedet framgå direkte av bestemmelsen.

Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 vil medføre en viss utvidelse av straffansvaret.

Noen særskilt hjemmel for straffbortfall, jf strl § 394 tredje ledd, ser kommisjonen ikke behov for. Et flertall i kommisjonen går imot en tilsvarende generell regel, jf avsnitt 8.3.17 foran og utk § 3–16. Det er flertallets syn at bortsett fra de konkrete unntakene som følger av § 3–16, bør følgen av en overtredelse være at lovbryteren finnes skyldig. En annen sak er at straffereaksjonen i slike tilfeller kan gå helt ned til minimum.

§ 30–13. Brukstyveri av motorvogn mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 260.

Strl § 260 fjerde ledd fastsetter en forhøyet strafferamme for tilfeller hvor et bilbrukstyveri har hatt en uaktsom skadefølge, eller hvor gjerningspersonen tidligere er straffet for bilbrukstyveri. Kommisjonen går generelt ikke inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran. Heller ikke for uaktsomme skadefølger er det behov for noen forhøyet strafferamme, da slike følger stort sett vil rammes av andre bestemmelser, slik at reglene om konkurrens kan medføre en skjerpelse av straffen.

§ 30–14. Ulovlig bruk av løsøregjenstand

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 393.

Bestemmelsen får blant annet anvendelse på ulovlig bruk av datamaskiner og programvare, også når slike handlinger foretas via et datanettverk. I Rt 1998 s 1971 kom Høyesteretts flertall til at det ikke var å regne som ulovlig bruk at gjerningspersonen kartla forskjellige «porter» i den fornærmedes datasystem, da den fornærmede ved tilkoblingen til internett måtte ansees å ha akseptert at datasystemet ble satt i virksomhet ved slike aktiviteter. Det er imidlertid ikke åpenbart at grensen for det ulovlige bør gå der hvor Høyesterett har trukket den. En kartlegging av portene i et fremmed datasystem står sentralt ved forberedelse av datainnbrudd, og vil som regel gjøre det nødvendig for offeret å foreta nærmere undersøkelser. Det bør vurderes om en lovendring er nødvendig for å fange opp slik kartlegging.

§ 30–15. Grov ulovlig bruk av løsøregjenstand

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov ulovlig bruk av løsøregjenstand. Bestemmelsen foreslås uformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som nevnes i strl § 261 første ledd.

§ 30–16. Ulovlig bruk av fast eiendom i annens besittelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 396 første ledd.

Strl § 396 andre ledd høyner strafferammen hvis handlingen har hatt til følge utsletting av grensemerke ved uberettiget bruk av eller rådighet over fast eiendom. Skyldkravet er uaktsomhet, jf strl § 43. Kommisjonen foreslår at forsettlig borttaking av grensemerke, jf utk § 31–5, bare straffes med bot, jf avsnitt 9.17.1 nedenfor. Det er da ikke behov for et særlig straffskjerpelsesalternativ som strl § 396 andre ledd.

§ 30–17. Besittelseskrenkelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som rammer besittelseskrenkelse både med hensyn til løsøre, jf strl § 392 første ledd, og fast eiendom, jf § 395 første ledd.

Bestemmelsenes andre ledd inneholder hensiktskrav som er nærmere behandlet i avsnitt 7.5.7 foran. Disse reglene fanges imidlertid opp av de generelle bestemmelsene i utk § 3–6 om selvtekt og § 3–16 nr 6 og § 14–1 nr 6, som handler om overskridelse av selvtekt, jf avsnittene 8.3.7, 8.3.17 og 8.14.2 foran. Særbestemmelsene om selvtektshandlinger ved besittelseskrenkelse er derfor unødvendige.

§ 30–18. Krenkelse av jakt- og fiskerettigheter

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 407.

Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2 vil medføre en viss utvidelse av det strafferettslige ansvaret.

9.16.3 Strafferammer

Straffverdigheten av overtredelser av bestemmelser i dette kapitlet varierer fra handlinger som kvalifiserer til strafferammer på flere års fengsel til handlinger hvor bøtestraff åpenbart er tilstrekkelig.

Ran bør straffes strengt. Dette vil fortsatt være mulig selv om kommisjonen foreslår en viss nedjustering av strafferammene for vanlige og grove ran i forhold til i dag. Kommisjonen går inn for en strafferamme på bot eller fengsel i 3 år for utk § 30–7 om vanlig ran. For utk § 30–8 om grovt ran foreslår kommisjonen en strafferamme på 10 års fengsel. Har et grovt ran hatt død eller betydelig skade på legeme eller helse til følge, bør fengsel inntil 21 år kunne anvendes.

For bestemmelser som rammer inngåelse av avtale om å begå straffbare handlinger, mener kommisjonen generelt sett at strafferammen bør ligge under den man foreslår for tilsvarende fullbyrdet overtredelse, jf avsnitt 5.5.2.5 foran. Når det gjelder utk § 30–9, rammes avtalen uavhengig av om det dreier seg om vanlig eller grovt ran. For å kunne straffe avtaler om de groveste ranene tilstrekkelig strengt, bør straffen for forberedelse til ran derfor ligge like høyt som for fullbyrdet vanlig overtredelse, det vil si bot eller fengsel i 3 år.

For vanlig tyveri og underslag er straffen i dag bot eller fengsel inntil 3 år. Det er vanskelig å forestille seg vanlige overtredelser med en straffverdighet som tilsier en så høy straff. Det skal i praksis relativt lite til før overtredelsen blir å betrakte som grov. Kommisjonen mener derfor en strafferamme på bot eller fengsel i 2 år vil være tilstrekkelig for overtredelse av utk §§ 30–1 og 30–4. Den samme strafferammen foreslås for utk § 30–10 om utpressing.

Utk § 30–13 om brukstyveri av motorvogn mv og utk § 30–15 om grov ulovlig bruk av løsøregjenstand kan etter kommisjonens mening sidestilles med vanlig tyveri og underslag i straffverdighet, og foreslås derfor gitt en tilsvarende strafferamme.

Utk § 30–2 om grovt tyveri og § 30–5 om grovt underslag kan på den annen side komme til anvendelse på overtredelser med svært omfattende økonomiske skadevirkninger, jf for eksempel Rt 1983 s 316, der straffen ble fastsatt til fengsel i 7 år og 6 måneder for underslag på over 20 millioner kroner. Et mindretall i Høyesterett stemte for en straff på fengsel i 8 år og 6 måneder. Her gjaldt det pådømmelse i konkurrens slik at strafferammen var 9 års fengsel. Kommisjonen foreslår at strafferammen på 6 års fengsel for grov vinningskriminalitet opprettholdes. Utk § 30–11 om grov utpressing bør ha samme strafferamme. Når det gjelder utk § 30–2 om grovt tyveri, foreslår kommisjonen i tillegg å videreføre bot som selvstendig straffalternativ, jf avsnittene 8.9.2 og 5.4.7 foran.

For utk § 30–12 om ulovlig tilegnelse av hittegods bør det fastsettes en strafferamme i det lavere sjiktet. Etter kommisjonens oppfatning er det tilstrekkelig at de andre straffebudene i dette kapitlet bare gir hjemmel for bot. Dette gjelder utk § 30–3 om naskeri, § 30–6 om lite underslag, § 30–14 om ulovlig bruk av løsøregjenstand, § 30–16 om ulovlig bruk av fast eiendom i annens besittelse, § 30–17 om besittelseskrenkelse og § 30–18 om krenkelse av jakt- og fiskerettigheter.

9.17 Utk kap 31. Vern av tilliten til dokumenter og penger

9.17.1 Innhold og avgrensning

I dette kapitlet foreslår kommisjonen å samle bestemmelsene rettet mot pengefalsk, dokumentfalsk og overtredelser som tradisjonelt har vært sett i sammenheng med dokumentfalsk.

De fleste straffebudene i strl kap 18 om dokumentfalsk foreslås enten videreført direkte, eller man gjenfinner dem i forslag til nye bestemmelser som er ment å avløse de eksisterende bestemmelsene. I forhold til strl §§ 182 til 185 foreslås det en betydelig forenkling, jf utk §§ 31–2 og 31–3 nedenfor.

Etter gjeldende rett framtrer straffebudene mot bruk – strl §§ 182 og 183 – som kjernen i dokumentfalskkapitlet. Forfalskning og anskaffelse kan være fullbyrdet overtredelse av strl § 185 andre ledd, men dersom gjerningspersonen siden bruker det falske dokumentet, rammes han eller hun i stedet av de strengere bestemmelsene i §§ 182 eller 183. Det synes unødvendig komplisert med to fullbyrdelsestidspunkter for dokumentfalsk. Kommisjonen går inn for at straffebudet mot dokumentfalsk først og fremst skal rette seg mot forfalskningen. Bare i de tilfellene der den som bruker det falske dokumentet ikke kan straffes for forfalskning eller anskaffelse av det, foreslås bruken gjort straffbar som selvstendig overtredelse. Forslaget er på dette punktet i overensstemmelse med de løsningene som er valgt i svensk og finsk rett.

Strl § 183, som er en strengere bestemmelse for visse kvalifiserte former for bruk av falskt dokument, foreslås ikke videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor. Er bruken av dokumentet et middel til forøvelsen av en annen straffbar handling, vil det aktuelle straffebudet, som oftest vil gjelde bedrageri, komme til anvendelse ved siden av utk § 31–2 om dokumentfalsk. At dokumentet siden brukes, vil for øvrig være et straffskjerpende moment. Heller ikke strl §§ 186 og 187 første handlingsalternativ foreslås videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

Foruten de egentlige dokumentfalskbestemmelsene har kommisjonen valgt å beholde strl § 187 andre handlingsalternativ og §§ 188 til 190 i dette kapitlet. Bestemmelsene hører naturlig sammen med dokumentfalsk. En beslektet bestemmelse i ligningsloven 13. juni 1980 nr 24 § 12–1 nr 1 bokstav b foreslås også tatt inn i dette kapitlet av straffeloven, jf avsnitt 11.2.2.4 nedenfor. Bestemmelsene foreslås videreført i utk §§ 31–4 til 31–6. Fra strl kap 37 om forseelser mot den alminnelige tillit foreslår kommisjonen å ta inn strl § 372 andre og tredje ledd i kapitlet her, jf nedenfor om utk § 31–7.

Pengefalsk kan sees på som en type dokumentfalsk. Når det gjelder forfalskning av andre betalingsmidler enn penger, er det da også bestemmelsene om dokumentfalsk som benyttes, jf nedenfor.

Straffebudene i strl §§ 174 til 177 videreføres i det alt vesentlige i dette kapitlet. Som for dokumentfalsk foreslås det også her forenklinger og endringer, jf nedenfor om utk §§ 31–8 til 31–10. Strl § 178 foreslås ikke videreført som en egen bestemmelse, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

Norge er folkerettslig forpliktet til å straffe pengefalsk etter «den alminnelige straffelov», jf internasjonal overenskomst 20. april 1929 om falskmynteri. Konvensjonen stiller også krav til innholdet i våre straffebestemmelser på området.

Da straffeloven ble vedtatt i 1902, var pengeøkonomien i Norge i en tidlig utviklingsfase. Det fantes få alternativer til sedler og mynter. I verdi dominerer i dag giro- og kortbaserte betalingstransaksjoner i forhold til kontanter. Med den rollen andre betalingsmidler enn penger har, er det grunn til å tenke gjennom om de moderne betalingsmiddelsystemene er godt nok vernet i straffeloven gjennom de tradisjonelle straffebudene mot forfalskninger og bedragerier. Kommisjonen er kommet til at det ikke er noe reformbehov her. Forfalskning av bank-, betalings- og kredittkort, giroblanketter og liknende vil kunne straffes som dokumentfalsk. Benyttes et slikt forfalsket betalingsmiddel til et bedrageri, noe som vil være den typiske overtredelsen, vil bedrageribestemmelsene kunne anvendes i konkurrens. Når det gjelder de elektroniske betalingssystemene, vil angrep på disse kunne rammes som dokumentfalsk, jf omtalen av utk § 31–2 nedenfor, eventuelt i konkurrens med straffebudet mot databedrageri, som er foreslått videreført i utk § 32–1 om bedrageri. Det foreslås derfor ikke egne straffebud i dette kapitlet rettet mot forfalskning av betalingsmidler.

Til arbeidet med denne kapittelskissen har kommisjonen innhentet uttalelse fra Norges Bank i brev 29. oktober 1998.

9.17.2 De enkelte bestemmelsene

§ 31–1. Definisjon av falskt dokument

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som definerer både dokument og falskt dokument. Den første delen av bestemmelsen svarer innholdsmessig til strl § 179.

Legaldefinisjonen av dokument bør stå i dette kapitlet og ikke i straffelovens alminnelige del, som etter forslaget gjelder all straffelovgivning, jf utk § 1–1 om virkeområdet for de alminnelige bestemmelsene. Det er ikke gitt at begrepet dokument bør ha samme innhold i straffesanksjonert særlovgivning som i straffeloven.

Kommisjonen er ikke kjent med noe behov verken for å utvide eller innskrenke arten av bevismidler som beskyttes gjennom dagens bestemmelser om dokumentfalsk. Samfunnsutviklingen gir imidlertid grunnlag for å revurdere definisjonen i strl § 179. Det er et spørsmål om man bør beholde kravet om at et dokument må være en «gjenstand». Ikke minst i forhold til moderne informasjonsteknologi synes ikke dette helt treffende. I NOU 1985: 31 s 12 konkluderte riktignok Straffelovrådet med at data lagret eller bearbeidet ved hjelp av EDB kan være dokument i relasjon til straffeloven. Kravet til gjenstand mente rådet var oppfylt ved at dataene befinner seg på et lagringsmedium. Etter kommisjonens oppfatning bør det tydeliggjøres i definisjonen av dokument at elektronisk lagret informasjon omfattes dersom de øvrige vilkårene er til stede, jf definisjonen av dokument i offentlighetsloven 19. juni 1970 nr 69 § 3 første ledd andre punktum, forvaltningsloven 10. februar 1967 § 2 bokstav f og arkivloven 4. desember 1992 nr 126 § 2 a, slik bestemmelsene lyder etter endringene ved lov 15. desember 2000 nr 98. Dokument defineres der som en logisk avgrenset informasjonsmengde som er lagret på et medium for senere lesing, lytting, framføring eller overføring.

Ved konvensjon 23. november 2001 om datakriminalitet art 7 har Norge forpliktet seg til å ha et straffebud rettet mot forfalskning av data («computer-related forgery»), som omfatter det å uberettiget tilføye, endre, slette eller skjule datalagret informasjon, med hensikt om at den dermed oppståtte, uautentiske informasjonen vil bli vurdert eller bygget på i rettslig sammenheng. Dette skal gjelde uten hensyn til om informasjonen er direkte lesbar og forståelig. Ved den nærmere utformingen av lovteksten til en ny dokumentdefinisjon bør det påses at den tilfredsstiller konvensjonens krav.

Etter omstendighetene vil bestemmelsene om skadeverk på elektronisk lagret informasjon, jf utk §§ 23–11 til 23–13, kunne anvendes i konkurrens med reglene om dokumentfalsk.

Det er ikke innlysende at begrepet «dokument» bør videreføres, selv om det er brukt som overskrift her i kapitlet. Begrepet anvendes også på bevismidler som er fjernt fra ordets betydning i alminnelig språkbruk. Her nevnes merker av ulike slag, skilt og som nevnt elektronisk lagret informasjon. For eksempel forbinder nok ikke de fleste et videoopptak av vitneforklaringer med et dokument. På den annen side brukes begrepet dokument i moderne dataterminologi om annet enn det som er lagret på papir.

Dansk rett benytter begrepet dokument, men bestemmelsen om dokumentfalsk er plassert i et kapittel om bevismidler. Gjenstanden for overtredelsen angis i finsk rett som et bevismiddel, og finsk strl kap 33 § 6 definerer både bevismiddel og falskt bevismiddel. Ved utformingen av de norske bestemmelsene kan det være grunn til å vurdere om de bevismidlene som vernes, bør gis en annen betegnelse enn dokumenter.

Straffeloven inneholder ingen definisjon av begrepet falskt dokument. Bestemmelsene i strl §§ 180 og 181 klargjør en del tilfeller som ellers kunne by på tvil, og medfører også en viss utvidelse av begrepet dokumentfalsk.

Både dansk og finsk straffelov har en slik definisjon, jf dansk strl § 171 stk 3 og henvisningen ovenfor til finsk straffelov. Kommisjonen mener at det av pedagogiske grunner bør utformes en definisjon som tas inn her i begynnelsen av kapitlet.

Dette innebærer at man forlater den kasuistiske oppregningsmåten i strl §§ 180 og 181. Enkelte av eksemplene man finner der, er unødvendige fordi tilfellene ville ansees som falske dokumenter også uten eksemplifiseringen. De andre tilfellene bør søkes innarbeidet i definisjonen.

§ 31–2. Dokumentfalsk

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som erstatter strl § 182 om benyttelse av falskt dokument, § 185 første ledd om forfalskning av offentlig protokoll, samt strl § 185 andre ledd om forfalskning eller anskaffelse av falskt dokument. Strl § 185 tredje ledd blir som følge av forslaget overflødig.

Bestemmelsen er ment å ramme det å forfalske et dokument eller å anskaffe et falskt dokument med forsett om enten å bruke det som ekte eller uforfalsket eller å la det framstå som ekte eller uforfalsket.

I enkelte tilfeller vil et straffebud mot selve forfalskningen ikke være tilstrekkelig. Det gjelder når en annen enn forfalskeren bruker dokumentet eller lar det framstå som ekte, eller når det ikke er mulig å bevise at brukeren også står bak forfalskningen eller anskaffelsen. Det foreslås derfor at også bruk mv av falskt dokument skal kunne rammes, men bare i de tilfellene der gjerningspersonen ikke kan straffes for forfalskningen eller anskaffelsen. Det vises for øvrig til framstillingen under avsnitt 9.17.1 foran.

Etter strl § 185 første ledd om forfalskning av offentlig protokoll kreves verken hensikt eller forsett om bruk. I forhold til denne bestemmelsen medfører forslaget en viss innskrenkning på grunn av kravet til forsett om bruk eller om å la det framstå som ekte.

I alternativet om å la dokumentet framstå som ekte er imidlertid tilgjengeligheten av dokumentet det sentrale, det vil si at det gjøres tilgjengelig etter at det er forfalsket, slik at andre kan komme til å handle feil hvis innholdet legges til grunn for handlingen. Dette kan skje ved at dokumentet for eksempel etterlates i en database som brukes av offentlige etater, eller ved at en forfalsket protokoll settes tilbake på plass i hyllene. Foreligger det forsett hos forfalskeren om en slik følge av forfalskningen, rammes forholdet av det nevnte alternativet. Med dette vil de mest praktisk tilfellene av forfalskning av offentlig protokoll være dekket av forslaget.

Ved at alternativet om «å la det framstå» ikke er begrenset til offentlige protokoller, innebærer forslaget samtidig en viss utvidelse i forhold til strl § 185 andre ledd. Kommisjonen mener dette er berettiget. Den som forfalsker et dokument med forsett om å gjøre det tilgjengelig, og derved skaper risiko for at andre legger dokumentets innhold til grunn for sine handlinger, opptrer straffverdig.

Trykte verdipapirer lydende på ihendehaveren og tilhørende utbyttebeviser er gitt et særskilt strafferettslig vern i strl § 178. Denne særregelen er ikke foreslått videreført i utkastet til ny straffelov, jf omtalen av bestemmelsen i avsnitt 10.2 nedenfor. Forfalskning av slike dokumenter vil etter forslaget ansees som overtredelse av utk § 31–2.

Kommisjonen ser ikke behov for å opprettholde den kvalifiserte skyldformen hensikt som vi i dag har i strl § 185 andre ledd for forfalskning. Forsett om bruk bør være tilstrekkelig, jf avsnitt 7.5.9 foran. Strl § 182 første ledd (og § 184, jf nedenfor om utk § 31–3) inneholder krav om rettsstridig hensikt, som er unødvendige i tillegg til utk § 3–7 om innskrenkende tolking, jf avsnitt 7.5.5 foran. Strl § 182 andre ledd inneholder et hensiktskrav som er nærmere behandlet i avsnitt 7.5.7 foran. Andre ledd fanges imidlertid opp av de generelle bestemmelsene i utk § 3–6 om selvtekt og § 3–16 nr 6 om straffritak ved overskridelse av selvtekt, jf avsnittene 8.3.7 og 8.3.17 foran. Dessuten foreslås bot alltid å være et selvstendig straffalternativ ved overtredelse av utk § 31–2, jf avsnitt 9.17.3 nedenfor. Særbestemmelsen om selvtektshandlinger ved dokumentfalsk er derfor unødvendig.

Noe straffskjerpende alternativ tilsvarende strl § 182 første ledd andre straffalternativ ser kommisjonen ikke behov for å videreføre. Det samme gjelder strl § 185 første ledd andre straffalternativ. Dette må sees i sammenheng med at kommisjonen ikke foreslår å videreføre strl § 183, jf avsnitt 9.17.1 foran og avsnitt 10.2 nedenfor.

Den alminnelige medvirkningsbestemmelsen som foreslås i utk § 3–2, vil gjelde også for medvirkning til overtredelser av bestemmelsen her. Dette innebærer muligens en viss utvidelse av straffansvaret for medvirkning til slik overtredelse som idag omhandles i strl § 184.

§ 31–3. Lite dokumentfalsk

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om lite dokumentfalsk. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om liten overtredelse i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot liten overtredelse kommer til anvendelse.

I dag er strl § 184 en bestemmelse med mildere strafferamme for enkelte tilfeller av bruk av visse forfalskede dokumenter. Begrunnelsen for denne særregelen var dels at overtredelsene «er lidet farlige og angaar mindre Beløb, om de overhovedet er af økonomisk Betydning, dels begaaes de ofte under en Forlegenhed, hvori en formildende Omstændighed af Vægt maa anerkjendes at ligge», jf SKM I 1896 s 175. Kommisjonen ser ikke noen grunn til å begrense anvendelsen av en mildere strafferamme til bruk av enkelte falske dokumenter.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, bør beløpets størrelse og om handlingen medfører annen skade eller uleilighet for noen, være sentrale momenter. De ikke upraktiske tilfellene der ungdom endrer på fødselsdato eller på annen måte forfalsker skolebevis og liknende for å slippe inn på utesteder med aldersgrense, antas normalt å burde regnes som liten overtredelse. For ordens skyld nevnes at det i noen slike tilfeller vil være utk § 31–7 om misbruk av legitimasjonspapir som rammer forholdet.

§ 31–4. Dokumentunndragelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 187 andre handlingsalternativ om ødeleggelse mv av dokumenter. Det nåværende handlingsalternativet om å fragå sin underskrift på noe dokument foreslås ikke videreført, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

Det er heller ikke behov for strl § 187 andre straff alternativ, som fastsetter en høyere strafferamme for tilfeller hvor overtredelsen er begått som middel til en annen overtredelse med høyere strafferamme enn fengsel i 2 år. I slike tilfeller kan straffebudet mot dokumentunndragelse benyttes i konkurrens med det straffebudet som rammer den andre overtredelsen. Dette må for øvrig sees i sammenheng med at strl § 183 ikke foreslås videreført, jf avsnitt 9.17.1 foran og avsnitt 10.2 nedenfor.

Kommisjonen har overveid om bestemmelsen bør søkes slått sammen med strl § 146, som er foreslått videreført i utk § 23–10 om åpning eller hindring av brev mv, jf avsnitt 9.9.2 foran. Ordlyden gir inntrykk av en innholdsmessig sammenheng mellom bestemmelsene. Etter kommisjonens syn rammer bestemmelsene likevel handlinger av ulik karakter og straffverdighet. Dokumentunndragelse vil etter omstendighetene også kunne straffes som skadeverk.

Kravet om rettsstridig hensikt er unødvendig i tillegg til utk § 3–7 om innskrenkende tolking, jf avsnitt 7.5.5 foran.

§ 31–5. Borttaking av grensemerke mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 188 første ledd.

Bestemmelsen antas fortsatt å ha en viss betydning. Kravet om rettsstridig hensikt er imidlertid unødvendig i tillegg til utk § 3–7 om innskrenkende tolking, jf avsnitt 7.5.5 foran.

Strl § 188 andre ledd inneholder et hensiktskrav som er nærmere behandlet i avsnitt 7.5.7 foran. Andre ledd fanges imidlertid opp av de generelle bestemmelsene i utk § 3–6 om selvtekt og § 3–16 nr 6 om straffritak ved overskridelse av selvtekt, jf avsnittene 8.3.7 og 8.3.17 foran. Dessuten foreslår kommisjonen at bot skal være eneste straffalternativ i utk § 31–5, jf avsnitt 9.17.3 nedenfor. Særbestemmelsen om selvtektshandlinger ved dokumentfalsk er derfor unødvendig.

§ 31–6. Uriktig erklæring bestemt til bruk som bevis

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 189 første straffalternativ og § 190. Bestemmelsen foreslås også å dekke ligningsloven 13. juni 1980 nr 24 § 12–1 nr 1 bokstav b, jf nedenfor.

Dagens bestemmelser innebærer at den som overtrer strl § 189 ved å utstede en uriktig erklæring, også kan straffes etter strl § 190 i konkurrens med § 189 dersom vedkommende benytter erklæringen. Kommisjonen anser dette som unødvendig. Har gjerningspersonen overtrådt forbudet mot å utstede eller avgi en uriktig erklæring, bør vedkommende ikke også straffes for bruken etter utk § 31–6. Dersom den som har utstedt erklæringen, siden bruker den på en ellers straffbar måte, eller medvirker til slik bruk, for eksempel til å begå et bedrageri, vil man ved reglene om konkurrens i tilstrekkelig grad kunne ta hensyn til den økte straffverdigheten, jf det tilsvarende spørsmålet for dokumentfalsk etter utk § 31–2 ovenfor.

Kommisjonen foreslår flere bestemmelser om skattesvik og avgiftsunndragelse overført fra særlovgivningen til straffeloven, jf avsnitt 11.2.2.4 nedenfor. Ligningsloven § 12–1 nr 1 bokstav b er en spesialbestemmelse som rammer utferdigelse av uriktig dokument når gjerningspersonen forstår eller bør forstå at dokumentet er egnet som legitimasjon for å oppnå en skatte- eller avgiftsmessig fordel. Dette er en handling som må antas ofte å kunne rammes som medvirkning til skatte- og avgiftssvik etter utk § 32–4. I et slikt tilfelle er det ikke bruk for bestemmelsen. Bestemmelsen er imidlertid anvendelig når medvirkningsansvar ikke foreligger, for eksempel når skyldkravet ikke er oppfylt, eller når den skatte- eller avgiftspliktige ikke benytter dokumentet.

Kommisjonen legger til grunn at det er behov for å videreføre bestemmelsen. Den gjelder i dag bare ved overtredelse av ligningsloven. Det foreslås at den gjøres generell i den forstand at den bør gjelde for enhver form for skatte- og avgiftsmessig fordel, ikke bare for de skatter og avgifter som er regulert i ligningslovens nåværende straffebestemmelser. Overtredelsen gjelder utferdigelse av uriktig dokument. Dokumentet er uriktig når innholdet er usant, for eksempel med hensyn til vareslag, kvantum eller leveringssted. Dokumentet er ikke falskt så lenge innholdet skriver seg fra den angitte utsteder. Det kan tenkes at et dokument er falskt og uriktig på samme tid, for eksempel når en skattyter fabrikkerer fakturaer i et annet firmas navn med oppdiktede vareleveranser til eget firma, jf Gjølstad, LoR 1984 s 390. Et slikt tilfelle kan rammes av § 31–2 om dokumentfalsk. Tematisk hører derfor ligningsloven § 12–1 nr 1 bokstav b hjemme i dette kapitlet, når de viktigste straffebestemmelsene om skatte- og avgiftsunndragelser i særlovgivningen overføres til straffeloven.

I dag er det tilstrekkelig at gjerningspersonen har utvist simpel uaktsomhet i forhold til at dokumentet er egnet til å oppnå en skatte- eller avgiftsmessig fordel. I overensstemmelse med kommisjonens standpunkt til skyldkravet for skatte- og avgiftssvik, jf avsnitt 9.18.2 nedenfor, foreslås det at uaktsomhet fortsatt skal rammes, men bare når uaktsomheten er grov. Skyldkravet vil således avvike fra de øvrige bestemmelsene i dette kapitlet, som krever forsett.

Overføringen fra ligningsloven til denne bestemmelsen i straffeloven innebærer en reduksjon av strafferammen, jf avsnitt 9.17.3 nedenfor. I betraktning av at de alvorligste overtredelsene må antas å kunne straffes som medvirkning etter utk § 32–4 om skatte- og avgiftssvik, ser kommisjonen få betenkeligheter med dette.

Kommisjonen foreslår å ikke videreføre strl § 189 andre straffalternativ, som hever strafferammen dersom gjerningspersonen har hatt til hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning eller å skade noen, jf avsnittene 7.5.4 og 7.5.6 foran.

Medvirkning til overtredelse av strl § 190 er ikke straffbar. Den mest typiske formen for medvirkning vil imidlertid være fanget opp av gjerningsbeskrivelsen i strl § 189. I prinsippet vil likevel den alminnelige medvirkningsregelen i utk § 3–2 føre til en viss utvidelse av det strafferettslige ansvaret.

§ 31–7. Misbruk av legitimasjonspapir

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 372 andre og tredje ledd.

Kommisjonens forslag i avsnitt 7.5 foran vil på flere punkter medføre endringer i de avvikende skyldformene man finner i strl § 372 i dag. I andre ledd foreslås det at kravet om hensikt om å «tilvende seg eller andre en fordel» erstattes med et krav om forsett om vinning, jf avsnitt 7.5.4. Det alternative kravet om skadehensikt foreslås sløyfet, jf avsnitt 7.5.6. I tredje ledd foreslås det at skyldkravet «vet» erstattes av et alminnelig forsettskrav, jf avsnitt 7.5.3. Noe krav om uaktsomhet, jf «… eller bør forstå …», er det etter kommisjonens oppfatning ikke grunn til å videreføre her, jf avsnitt 7.5.2 foran.

§ 31–8. Pengefalsk

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som rammer den som med forsett om utgivelse forfalsker penger eller innfører, anskaffer eller mottar forfalskede penger, eller som utgir forfalskede penger.

Bestemmelsen vil ramme de overtredelsene som er regulert i strl §§ 174 til 176, men forslaget går på to punkter lenger enn dagens straffelov.

For det første foreslås innførsel og mottakelse av forfalskede penger kriminalisert. Det er ikke straffbart i dag. Etter konvensjonen om falskmynteri av 20. april 1929 er Norge forpliktet til å ha straffebestemmelser også mot innførsel og mottakelse av falske penger «i den hensikt å utgi dem, med kunnskap om at de er falske», jf konvensjonens art 3 nr 3. Disse handlingsalternativene er ikke mindre aktuelle enn forfalskning, anskaffelse og utgivelse, og bør tas inn i loven.

For det andre foreslås skyldkravet endret fra hensikt til forsett, jf avsnitt 7.5.9 foran. Som for dokumentfalsk, jf § 31–2 ovenfor, legger kommisjonen til grunn at straffverdigheten neppe kan sies å være lavere ved forsett enn ved hensikt.

Bestemmelsene i strl § 175 første handlingsalternativ og § 176 tredje ledd om forminsking av mynters verdi ved filing, beklipping eller på annen måte, og utgivelse av slike mynter, har mistet sin aktualitet idet myntene ikke lenger inneholder metaller som sølv eller gull.

Den foreslåtte strafferammen, jf avsnitt 9.17.3 nedenfor, gjør det unødvendig med et særskilt straffalternativ for de tilfellene som i dag er regulert i strl § 176 andre ledd. Det er heller ikke behov for en regel tilsvarende strl § 174 andre ledd.

Etter dagens bestemmelser kan man ikke straffes både for utgivelse og for forfalskning eller anskaffelse, jf strl § 176 første ledd. Kommisjonen ønsker ikke noen endring her, og dermed heller ikke at de nye alternativene om innførsel eller mottakelse skal kunne pådømmes i tillegg til forfalskning, anskaffelse eller utgivelse.

§ 31–9. Grov pengefalsk

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov pengefalsk. Bestemmelsen foreslås uformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, bør blant annet nevnes om overtredelsen gjelder et betydelig beløp, og om den er spesielt planmessig utført.

§ 31–10. Forberedelse til pengefalsk

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 177.

Konvensjonen om falskmynteri art 2 nr 5 forplikter Norge til å straffe svikaktig tilvirking, mottakelse eller anskaffelse av redskaper eller andre gjenstander som etter sin art er bestemt til ettergjøring eller forandring av penger. Dette er bakgrunnen for at kommisjonen foreslår bestemmelsen videreført.

Kommisjonen vil likevel gi uttrykk for tvil om det er behov for et slikt straffebud. Tvilen knytter seg ikke bare til om pengefalsk fortsatt bør ansees som en så alvorlig handling at forberedelseshandlinger akkurat på dette området fortjener kriminalisering. Den gjelder også spørsmålet om den tekniske utviklingen har løpt fra bestemmelsen ved at de gjenstandene som nå benyttes til forfalskning av penger, som regel ikke tilkjennegir seg som bestemt til slikt formål. Verktøy for forfalskning av penger kan grovt sett inndeles i tre grupper: profesjonelt reproduksjonsutstyr som finnes i de fleste trykkeribedrifter, fargekopieringsutstyr, samt pc-basert verktøy, det vil si en avbildningsenhet (scanner) som er knyttet til en pc. Dette er redskaper som primært tjener andre formål enn forfalskning av penger. Derimot kan det være aktuelt å ramme produksjon eller anskaffelse av papir med etterliknet vannmerke eller sikkerhetstråd, fargeseparasjonsfilmer med direkte gjengivelse av sedler og liknende. Imidlertid vil slike handlinger etter omstendighetene kunne ansees som straffbart forsøk på overtredelse av utk § 31–8 om pengefalsk, slik at behovet for en egen bestemmelse om forberedelseshandlinger neppe er stort. Skal man ha en slik bestemmelse, bør den antakelig fortsatt inneholde et krav om at gjerningspersonen har til hensikt å benytte de anskaffede eller forferdigede gjenstandene til forfalskning av penger, jf avsnitt 7.5.8 foran.

9.17.3 Strafferammer

Utk § 31–9 om grov pengefalsk er den mest alvorlige overtredelsen i dette kapitlet. I forhold til gjeldende rett foreslås imidlertid en betydelig senking av strafferammen.

I dag straffes forfalskning av penger etter strl § 174 med fengsel fra 3 til 15 år, jf også de særskilte strafferammene på 6, 8 og 10 års fengsel i §§ 175 og 176. Rettspraksis ligger i det nedre sjiktet av strafferammen. I den forbindelse gjengis fra avgjørelsen i Rt 1995 s 475, der straffen ble 5 år og 6 måneders fengsel, hvorav 2 år og 6 måneder betinget, for en av de domfelte:

«… Det er grunn til å opprettholde et høyt straffenivå ved slike forbrytelser. Ut fra en sammenligning med andre forbrytelseskategorier kan det imidlertid vanskelig bli tale om å basere straffutmålingen etter § 174 på ubetingede fengselsstraffer fra 3 år og oppover. For å oppnå fleksibilitet i forhold til en minstestraff som ut fra forholdene i dag synes uforholdsmessig streng, er det nødvendig å gripe til delvis betinget straff i atskillig utstrekning.»

Gjeldende strafferamme kan forklares med de samfunnsforholdene som rådet for hundre år siden. I dagens situasjon, der andre betalingsmidler enn penger er utbredt, jf avsnitt 9.17.1 foran, synes det naturlig å bedømme grov pengefalsk på lik linje med annen grov vinningskriminalitet. Vel er det slik at pengefalsk, i motsetning til for eksempel bedragerier, kan undergrave selve tilliten til betalingsmidlet. Utk § 32–1 om bedrageri og § 32–2 om grovt bedrageri vil imidlertid fortsatt kunne brukes i konkurrens med grov pengefalsk. Kommisjonen mener derfor det er tilstrekkelig med en strafferamme på 6 års fengsel for overtredelse av utk § 31–9. Kommisjonen ser ikke lenger noen berettigelse av en særskilt minstestraff for pengefalsk. Se for øvrig under avsnitt 5.4.6 foran om kommisjonens generelle skepsis til bruk av minstestraff. For vanlig overtredelse av utk § 31–8 om pengefalsk foreslås en strafferamme på bot eller fengsel i 2 år.

For bestemmelser som rammer forberedelseshandlinger, mener kommisjonen generelt sett at strafferammen bør ligge under den man foreslår for tilsvarende fullbyrdet overtredelse, jf avsnitt 5.5.2.5 foran. Når det gjelder utk § 31–10, rammes handlingen uavhengig av om det dreier seg om vanlig eller grov pengefalsk. Siden bestemmelsen også skal fange opp avtaler om grov pengefalsk, bør straffen for utk § 31–10 om forberedelseshandlinger derfor ligge like høyt som for fullbyrdet vanlig overtredelse, det vil si bot eller fengsel i 2 år. Er overtredelsen et middel til å begå en annen straffbar handling, vil reglene om konkurrens forhøye strafferammen.

Også for utk § 31–2 om dokumentfalsk og § 31–4 om dokumentunndragelse foreslås det en strafferamme på bot eller fengsel i 2 år.

Etter kommisjonens oppfatning er det tilstrekkelig at de andre straffebudene i dette kapitlet bare gir hjemmel for bot. Dette gjelder utk § 31–3 om lite dokumentfalsk, § 31–5 om borttaking av grensemerke mv, § 31–6 om uriktig erklæring bestemt til bruk som bevis og § 31–7 om misbruk av legitimasjonspapir.

9.18 Utk kap 32. Bedrageri, skattesvik og annen økonomisk uredelighet

9.18.1 Innhold og avgrensning

I likhet med utk kap 30 om tyveri, underslag, ran, utpressing mv, verner også bestemmelsene i dette kapitlet formuesgoder og -rettigheter.

Kommisjonen har ved utarbeidelsen av dette kapitlet valgt å ta utgangspunkt i strl kap 26 om bedrageri og utroskap. De fleste straffebudene i kapittel 26 vil man finne igjen her. Det viktigste unntaket er utroskapsbestemmelsene i strl §§ 275 og 276, som foreslås plassert i utk kap 22 om vern av tillit, jf avsnitt 9.8.2 foran om §§ 22–10 og 22–11. Kommisjonen foreslår ikke å videreføre strl §§ 273 og 279, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

De alvorligste formene for skatte- og avgiftssvik foreslås overført fra særlovgivningen og plassert i dette kapitlet, jf utk §§ 32–4 til 32–6. Det gjelder handlinger som har sterke likhetstrekk med bedrageri. Det vises til framstillingen i avsnitt 11.2.2.4 nedenfor.

Forbudet mot kursmanipulering i verdipapirhandelloven 19. juni 1997 nr 79 § 2–6, jf § 14–3 første ledd, foreslås også overført til straffeloven og plassert i dette kapitlet, jf utk §§ 32–10 til 32–12. Se avsnitt 11.2.2.14 nedenfor om bakgrunnen for overføringsforslaget.

Fra strl kap 40 om forseelser mot formuesrettigheter foreslår kommisjonen at strl §§ 402 og 403 tas inn i kapitlet her, jf nedenfor om utk § 32–15. Dette er bestemmelser som innholdsmessig er nært beslektet med bedrageri. Opphevelsen av skillet mellom forbrytelser og forseelser medfører at også bestemmelsen om lite bedrageri, jf strl § 391 a, foreslås innarbeidet i kapitlet her, jf utk § 32–3.

Mange av straffebudene mot formuesovertredelser krever at handlingen må ha skjedd i vinnings hensikt. Kommisjonen foreslår at hensiktskravet erstattes av et krav om forsett om vinning. Forslaget er nærmere omhandlet i avsnitt 7.5.4 foran. I dette kapitlet får forslaget betydning for bestemmelsene om bedrageri og forsikringsbedrageri, likevel slik at hensiktskravet i strl § 272 første ledd foreslås opprettholdt.

9.18.2 De enkelte bestemmelsene

§ 32–1. Bedrageri

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 270. Kommisjonen foreslår dermed videreført her både den tradisjonelle bestemmelsen om bedrageri og straffebudet mot databedrageri.

Etter § 270 første ledd kreves det at tapet må ramme den som er ført bak lyset, eller den han eller hun handler for. Etter dansk rett er det tilstrekkelig at tapet er voldt for «noen, for hvem handlingen eller unnlatelsen blir avgjørende». I Andenæs, Formuesforbrytelsene s 104 gis det uttrykk for at en slik formulering avskjærer mange tvilsspørsmål som den norske loven gir anledning til. Synspunktet bør følges opp ved den lovtekniske utformingen av bestemmelsen, jf formuleringen «for noen» i strl § 270 første ledd nr 2.

Det nåværende kravet om vinnings hensikt foreslås endret ved at hensiktskravet utgår, og erstattes av et krav om forsett om vinning, jf avsnitt 7.5.4 foran.

§ 32–2. Grovt bedrageri

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grovt bedrageri. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, er det naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som er nevnt i strl § 271 andre ledd. For så vidt gjelder det at gjerningspersonen «vitende» har voldt velferdstap eller fare for noens liv eller helbred, foreslår kommisjonen at det avvikende skyldkravet «vitende» erstattes av et vanlig forsettskrav, jf avsnitt 7.5.3 foran.

I dag rammes grovt uaktsomt bedrageri av strl § 271 a. Kommisjonen mener det fortsatt er tilstrekkelig å kriminalisere grov uaktsomhet, i motsetning til simpel. Til forskjell fra dagens ordning mener imidlertid kommisjonen at bestemmelsen bør begrenses til å gjelde de tilfellene som ellers ville falle inn under betegnelsen grovt bedrageri. I praksis vil det i regelen trolig gjelde tilfeller der handlingen har voldt betydelig økonomisk skade. Kommisjonen mener at det bør framkomme i et eget ledd i bestemmelsen om grovt bedrageri at den også rammer grovt uaktsom overtredelse.

Medvirkning til grovt bedrageri vil etter kommisjonens forslag være straffbar uavhengig av om overtredelsen er forsettlig eller grovt uaktsom, jf den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i utk § 3–2.

§ 32–3. Lite bedrageri

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om lite bedrageri. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om liten overtredelse i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot liten overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, bør gjenstandens verdi være et sentralt moment, jf i dag strl § 391 a fjerde jf første ledd, jf § 270.

Det følger av kommisjonens holdning til uaktsom overtredelse av bedrageribestemmelsen, jf § 32–2 foran, at bare forsettlig overtredelse bør være straffbar.

Det foreslås ikke videreført noe straffskjerpende alternativ tilsvarende strl § 391 a tredje ledd. Dette har sammenheng med at kommisjonen generelt ikke går inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran.

§ 32–4. Skatte- og avgiftssvik

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som rammer den som forsettlig gir uriktige eller ufullstendige opplysninger til noen offentlig myndighet, eller unnlater å gi pliktige opplysninger, når handlingen kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler.

Bestemmelsen er ment å erstatte de alvorligste formene for skatte- og avgiftssvik som i dag er regulert i ligningsloven 13. juni 1980 nr 24, merverdiavgiftsloven 19. juni 1969 nr 66 og de andre særlovene som er drøftet i overføringsteksten i avsnitt 11.2.2.4 nedenfor. I dag kan det i forhold til flere av disse særlovene være usikkert om straffelovens alminnelige bedrageribestemmelser kan benyttes på kvalifiserte avgiftsunndragelser. Kommisjonens forslag skal gjøre det klart at bedrageribestemmelsene ikke skal brukes overfor overtredelser på dette området.

Ren unnlatelse av å betale skyldig skatt eller avgift omfattes ikke av de nye bestemmelsene, jf avsnitt 11.2.2.4 nedenfor.

At handlingen «kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler», er i dag et vilkår etter ligningsloven. Kommisjonen anser det formålstjenlig at denne formuleringen beholdes. En grunn til det er at den ansees nødvendig for å gi et tilfredsstillende vern mot grovt uaktsomme overtredelser, jf utk § 32–6 nedenfor. For skattesvik etter ligningsloven er formuleringen dessuten særlig hensiktsmessig. Man kan tenke seg situasjoner der den uriktige opplysningen ikke påvirker skattebeløpet for vedkommende år, fordi skattyteren det året ikke har positiv inntekt for eksempel på grunn av underskudd til framføring fra tidligere år. Skattesviket får først virkninger senere, når skattyteren får positiv inntekt. Skulle straffebudet bare gjelde det å unndra skatt eller avgift, vil overtredelsen ikke være fullbyrdet før på dette senere, uvisse tidspunktet. At handlingen i et slikt tilfelle i det hele tatt vil medføre skatte- eller avgiftsmessig fordel, lar seg ikke fastslå før dette tidspunktet. Et annet eksempel er uberettiget skattekreditt som oppnås ved uriktige eller ufullstendige opplysninger som påvirker periodiseringsspørsmålet, det vil si det tidspunktet en skatt eller avgift skal henføres til, selv om opplysningene om inntekten eller utgiften for øvrig er korrekt. Kommisjonen ser ikke noen tungtveiende grunn mot å benytte formuleringen «kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler» også overfor merverdiavgift og særavgifter, selv om denne typen periodiseringsspørsmål er mindre relevant ved disse avgiftsformene.

Som nevnt innledningsvis foreslår kommisjonen at dette skal være en forsettsbestemmelse. Det betyr at forsettet skal omfatte alle elementene i bestemmelsen, også det at handlingen kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Etter ligningsloven § 12–1 nr 1 bokstav a er det tilstrekkelig at det foreligger uaktsomhet med hensyn til muligheten for slike følger. Forslaget må sees i sammenheng med utk § 32–6, som dekker de tilfellene der det foreligger grov uaktsomhet i forhold til det at handlingen kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler.

I forarbeidene til lovendringen 10. april 1992 der man innførte uaktsomhetsansvar for det elementet at handlingen kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler, heter det, jf Ot prp nr 21 (1991–92) s 42:

«Som regel vil det være på det rene at skattyter har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger forsettlig, men det kan være mer tvilsomt om han forstod eller måtte forstå at handlingen var egnet til å oppnå skatte- eller avgiftsmessig fordel. …

Det er nærmest utenkelig at skattyter forsettlig eller grovt uaktsomt gir ligningsmyndighetene uriktige opplysninger hvis det ikke er for å oppnå skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Skulle handlingen mot formodning ha et annet formål, vil det likevel være svært påregnelig for skattyter at handlingen var egnet til å oppnå en slik fordel. Når man gir uriktige eller ufullstendige opplysninger direkte til ligningsmyndighetene, vil sannsynligheten for at det får konsekvenser for ligningen være stor … .»

Det er altså et vilkår for straff både etter ligningsloven § 12–1 nr 1 bokstav a og utk § 32–4 at handlingen kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Dette innebærer blant annet at straffansvar kan gjøres gjeldende i tilfelle en skattyter har vært usikker når det gjelder skattepliktens omfang, men valgt å gi de ufullstendige eller uriktige opplysningene uten reservasjoner, jf førstvoterende i Rt 1999 s 223 og Tvedt, Uriktige eller ufullstendige opplysninger avgitt til ligningsmyndighetene s 134. En forutsetning bør være at det gjelder forhold som er relevante ut fra en riktig forståelse av skatteloven, jf annenvoterende i samme høyesterettsavgjørelse. Når det bare kreves en mulighet for at handlingen fører til skatte- eller avgiftsmessige fordeler, kan det tale for alltid å kreve forsett for denne delen av gjerningsbeskrivelsen. Ikke minst gjelder dette dersom man legger til grunn Finansdepartementets forutsetninger i Ot prp nr 21 (1991–92), jf andre avsnitt i sitatet foran. Kommisjonen har likevel valgt å opprettholde kriminaliseringen av grov, men ikke simpel uaktsomhet på dette punktet, jf utk § 32–6.

Kommisjonen går inn for en foreldelsesfrist på 10 år for forsettlig skatte- og avgiftssvik. For utk § 32–4 foreslås en strafferamme på 2 års fengsel, jf avsnitt 9.18.3 nedenfor. Etter forslaget i utk § 15–2 er den alminnelige foreldelsesfrist 5 år når strafferammen ikke overstiger 3 års fengsel. Det er derfor nødvendig å gjøre et særskilt unntak i § 32–4 fra regelen i § 15–2. I forhold til ligningsloven § 12–1 nr 1 bokstavene a og d innebærer forslaget en videreføring av foreldelsesfristen for forsettlig overtredelse. I forarbeidene til revisjonen av ligningslovens straffekapittel uttalte Finansdepartementet, jf Ot prp nr 21 (1991–92) s 44:

«Departementet legger vekt på at ligningskontrollen kan avdekke overtredelser mange år bakover, og at ligningen kan endres inntil 10 år bakover. Straffansvar for overtredelse av ligningsloven bør ikke bortfalle fordi om overtrederen har greid å holde overtredelsen skjult i 5 år før den oppdages. Ofte vil en avdekking også gjelde likeartede overtredelser som er dels under, dels over 5 år gamle, og det er da ønskelig å kunne strafforfølge hele serien av overtredelser.»

Etter kommisjonens syn har denne begrunnelsen gyldighet også for avgiftsunndragelsene. For disse medfører forslaget en utvidelse av foreldelsesfristen i forhold til gjeldende rett, hva enten overtredelsene rammes av straffebestemmelsene i merverdiavgiftsloven, andre særlover eller som vanlig bedrageri.

§ 32–5. Grovt skatte- og avgiftssvik

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grovt skatte- og avgiftssvik. Bestemmelsen foreslås uformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen av om overtredelsen er grov, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som nevnes i ligningsloven § 12–2 nr 2. Om overtredelsen kan lede til unndragelse av et meget betydelig beløp, vil være et sentralt moment.

Etter ligningsloven § 12–2, jf § 12–1 nr 1 bokstav a, kan en overtredelse regnes som grov ikke bare når de uriktige opplysningene gis forsettlig, men også når dette skjer ved grov uaktsomhet, og likeledes når det foreligger uaktsomhet i forhold til det at handlingen kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler. Utk § 32–5 krever forsett for disse omstendighetene.

For § 32–5 om grovt skatte- og avgiftssvik vil foreldelsesfristen være 10 år som følge av regelen i utk § 15–2 og kommisjonens forslag til 6-års strafferamme, jf avsnitt 9.18.3 nedenfor.

§ 32–6. Grovt uaktsomt skatte- og avgiftssvik

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som rammer grovt uaktsom overtredelse av §§ 32–4 og 32–5. Den grove uaktsomheten skal ikke bare omfatte handlingen, men også den omstendighet at den kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler. I forhold til ligningsloven innebærer dette en endring av skyldkravet. I utgangspunktet krever ligningsloven også i dag forsett eller grov uaktsomhet, men i forhold til at handlingen kan føre til skatte- eller avgiftsmessige fordeler, er det tilstrekkelig med simpel uaktsomhet. Når det, som anført av Finansdepartementet i Ot prp nr 21 (1991–92), jf kommentarene til § 32–4 foran, er slik at sannsynligheten er stor for at uriktige eller ufullstendige opplysninger til ligningsmyndighetene får konsekvenser for ligningen, skal det neppe særlig mye til før grov uaktsomhet konstateres, i alle fall for handlingsalternativene uriktige eller ufullstendige opplysninger.

Også i forhold til merverdiavgiftsloven § 72 innebærer innføringen av grov uaktsomhet en endring av skyldkravet. Kommisjonen mener det er naturlig å oppstille det samme skyldkravet på dette området som det som gjelder for bedrageri etter straffeloven. Uaktsom overtredelse er riktignok straffbar etter merverdiavgiftsloven § 72 nr 4, men da med bot som eneste straffalternativ. Hvorvidt uaktsom overtredelse skal beholdes i de straffebestemmelsene som blir stående i merverdiavgiftsloven, trenger ikke kommisjonen nå å ta stilling til.

Noen særskilt foreldelsesregel foreslås ikke tatt inn i § 32–6 om grovt uaktsomt skatte- og avgiftssvik. Løsningen fører til en nedsettelse av den foreldelsesfristen som i dag gjelder ved grovt uaktsom overtredelse av ligningsloven § 12–1, fra 10 til 5 år.

§ 32–7. Forsikringsbedrageri

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 272, likevel slik at de grove overtredelsene foreslås skilt ut i en egen bestemmelse, jf § 32–8.

Vi har i Norge gått lenger enn i våre naboland ved å gjøre bedragerier mot forsikringsselskaper til en selvstendig overtredelse. Strl § 272 dekker for en stor del handlinger som oppfyller gjerningsinnholdet i den alminnelige bedrageribestemmelsen. Men bestemmelsen rammer også handlinger som i forhold til bedrageribestemmelsen bare ville være straffri forberedelse, for eksempel det å framkalle et forsikringstilfelle, jf § 272 første ledd første punktum. Kommisjonen foreslår ingen endringer i gjeldende rettstilstand.

Kommisjonen foreslår i avsnitt 7.5.4 foran at kravet i strl § 272 andre ledd nr 2 om at handlingen er utført for å få utbetalt en forsikringssum, erstattes av et krav om forsett om at forsikringssummen vil bli utbetalt. Derimot foreslås det å beholde det tilsvarende kravet i § 272 første ledd.

§ 32–8. Grovt forsikringsbedrageri

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grovt forsikringsbedrageri. Bestemmelsen foreslås uformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen av om overtredelsen er grov, bør beløpets størrelse være en sentral faktor.

Etter kommisjonens forslag kan forsikringsbedrageriet være grovt uavhengig av om det etter gjeldende rett faller inn under første eller andre ledd i strl § 272. Forslaget om å sondre mellom vanlig og grov overtredelse vil derfor innebære en heving av strafferammen for kvalifiserte overtredelser av strl § 272 andre ledd. Kommisjonen mener dette er vel begrunnet. Strl § 272 andre ledd nr 2 gjelder det å gi en skadeoppgave som står i påtakelig misforhold til skaden. Dreier det seg her om betydelige beløp, bør overtredelsen ansees som grov, med de følger dette får for strafferammen. Når man velger å sette fullbyrdingstidspunktet til inngivelsen av skadeoppgaven, bør det heller ikke være avgjørende for grovheten om forsikringsbedrageriet avsløres før eller etter utbetalingen av forsikringssummen. Også det å fortie eller gi uriktige opplysninger av betydning for forsikringselskapet ved avslutningen av en forsikringsavtale, jf strl § 272 andre ledd nr 1, bør etter omstendighetene kunne bedømmes som grovt. Dette vil i alle fall gjelde der selskapet, om det var blitt riktig informert, ikke ville ha inngått forsikringsavtale, og det dreier seg om et betydelig beløp.

For de forsikringsbedrageriene som regnes som vanlige, jf utk § 32–7, vil inndelingen i vanlig og grov overtredelse først og fremst innebære en reduksjon i strafferammen for tilfeller som i dag faller inn under strl § 272 første ledd. Kommisjonen ser imidlertid ikke noen tungtveiende grunn til å vurdere disse tilfellene annerledes enn andre formuesovertredelser, jf avsnitt 9.18.3 nedenfor.

§ 32–9. Villedende og uriktig selskapsinformasjon

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 274 første og andre ledd.

Dagens bestemmelse rammer også grovt uaktsom overtredelse, jf fjerde ledd. Kommisjonen kan ikke se behov for noe uaktsomhetsansvar her. Noen uttrykkelig bestemmelse om avgrensningen av anvendelsesområdet for bestemmelsen, jf strl § 274 femte ledd, ser kommisjonen heller ikke behov for å videreføre.

§ 32–10. Kursmanipulering

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til forsettlig overtredelse av verdipapirhandelloven 19. juni 1997 nr 79 § 2–6, jf § 14–3 første ledd.

I verdipapirhandelloven § 2–6 er forsøk likestilt med fullbyrdet overtredelse.Kommisjonen har en rekke steder foreslått å sløyfe slike regler om framskutt fullbyrdelsestidspunkt, jf avsnitt 4.4.2 foran. Kommisjonen antar imidlertid at det vil være nærmest umulig å bevise fullbyrdet overtredelse hvis kravet skal være at kursen faktisk er blitt påvirket. Det er på den annen side lite hensiktsmessig med en gjerningsbeskrivelse som stiller krav om fullbyrdelsesforsett når også grovt uaktsom overtredelse skal være straffbar, jf nedenfor om utk § 32–12. Kommisjonen foreslår derfor at gjerningsbeskrivelsen omformuleres i tråd med Straffelovrådets forslag når det gjelder strl § 281, jf NOU 1999: 23 s 39, som følges opp i utk kap 33 om kreditorvern, jf avsnitt 9.19 nedenfor.

§ 32–11. Grov kursmanipulering

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov kursmanipulering. Bestemmelsen foreslås uformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

§ 32–12. Grovt uaktsom kursmanipulering

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grovt uaktsom overtredelse av utk §§ 32–10 og 32–11 om vanlig og grov kursmanipulering.

Skyldkravet i verdipapirhandelloven § 14–3 er simpel uaktsomhet. Bestemmelsene om kursmanipulering tar imidlertid sikte på å ramme uredelighet, jf vphl § 2–6, og slik uredelighet kan etter kommisjonens oppfatning ikke ansees å foreligge medmindre uaktsomheten må betraktes som grov. Kriminalisering av simpel uaktsomhet krever etter kommisjonens oppfatning en særskilt begrunnelse, jf avsnitt 4.3 foran. Det er i samsvar med dette prinsippet når skyldkravet i bestemmelsen her foreslås endret fra simpel til grov uaktsomhet.

§ 32–13. Svikaktig dobbeltsalg

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 277.

Kommisjonen vil likevel gi uttrykk for usikkerhet med hensyn til om bestemmelsen bør videreføres. Den strafflegger en form for kontraktsbrudd, som normalt ikke er straffbart. For øvrig vil en del slike tilfeller også kunne rammes som underslag.

§ 32–14. Krenking av sikkerhetsrett

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til strl § 278 andre ledd.

Strl § 278 første ledd om sikkerhet i form av salgspant, jf panteloven 8. februar 1980 nr 2 §§ 3–15 og 3–22, har en historisk begrunnelse. Særregelen ble innført for å ramme uberettigede disposisjoner over ting som ble solgt med eiendomsforbehold. Tidligere hadde slike handlinger blitt bedømt som underslag. Ved den nye panteloven ble imidlertid ordningen med eiendomsforbehold opphevet og erstattet med regler om salgspant. Strl § 278 første ledd framstår etter lovendringen som overflødig ved siden av den generelle bestemmelsen i andre ledd, jf Andenæs, Formuesforbrytelsene s 142 og Brækhus, Omsetning og kreditt 2 s 333.

Sikkerhet i immaterialrettigheter, for eksempel opphavsrett eller patentrett, fanges ikke opp av strl § 278. Dette kan virke noe umotivert, jf Andenæs, Formuesforbrytelsene s 143. Heller ikke pant i selskapsandeler beskyttes av bestemmelsen, jf Brækhus, Omsetning og kreditt 2 s 332. Ved den nærmere utformingen av bestemmelsen bør dette vurderes endret.

Bestemmelsen kan anvendes i konkurrens med strl § 343, jf utk § 19–13 om hindring av tvangsfullbyrding mv. Hvis handlingen foretas «under tvangsfullbyrding eller midlertidig sikring», kommer også strl § 282, jf utk § 33–2 om eksekusjonshindring, til anvendelse. Som nevnt i tilknytning til behandlingen av utk § 33–2, jf avsnitt 9.19.2 nedenfor, bør det ved den nærmere utformingen av lovteksten tas stilling til om disse bestemmelsene bør avgrenses klarere mot hverandre.

Kommisjonen har diskutert muligheten for å straffe rettsstridig forføyning over gjenstander beheftet med pant eller annen sikkerhetsrett som underslag. Underslag gjelder imidlertid som regel gjenstander som ikke tilhører gjerningspersonen. Det virker rimelig å anvende et annet straffebud, med lavere strafferamme, når gjerningspersonen forføyer over gjenstander han eller hun selv eier, men som en annen har pant eller annen sikkerhet i.

§ 32–15. Bedrageriliknende overtredelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som omfatter dagens regler om hotellbedragerier mv, jf strl § 402, i tillegg til en regel om straff for å tilsnike seg adgang til forestillinger, transportmidler eller liknende, som i dag er å finne i strl § 403. Strl § 301, som rammer blindpassasjerer på skip, foreslås ikke videreført i straffeloven, jf avsnitt 11.3.2 nedenfor om overtredelser i sjøfartsforhold. I avsnitt 9.12.2 foran foreslås utk § 26–11 om ulovlig inntrenging eller opphold utformet slik at den også skal være anvendelig mot blindpassasjerer. Utk § 32–15 bør på tilsvarende måte utformes slik at den blir anvendelig på bedrageriliknende tilfeller som i dag dekkes av gjerningsbeskrivelsen i strl § 301.

Kommisjonen går generelt ikke inn for å beholde de særlige reglene om forhøyet strafferamme ved gjentakelse, jf avsnitt 5.4.4 foran. Dette gjelder også strl § 402 tredje ledd.

I strl § 403 er forsøk likestilt med fullbyrdet overtredelse. Kommisjonen foreslår at denne særregelen oppheves. Hvorvidt forsøk skal kunne straffes, bør følge av de generelle reglene om dette, jf avsnitt 8.3.4 foran om utk § 3–3. Dette er i overensstemmelse med hva kommisjonen ellers foreslår en rekke steder, jf avsnitt 4.4.2 foran.

9.18.3 Strafferammer

Kommisjonen foreslår at strafferammen både for utk § 32–1 om vanlig bedrageri og utk § 32–7 om forsikringsbedrageri bør svare til den som foreslås for tyveri og underslag, med andre ord bot eller fengsel i 2 år. Grove overtredelser, jf utk §§ 32–2 og 32–8, bør da som ved tyveri og underslag ha en strafferamme på 6 års fengsel. Bot som selvstendig straffalternativ, jf utk § 30–2 om grovt tyveri, foreslås likevel ikke innført.

For grovt uaktsom overtredelse av utk § 32–2 om grovt bedrageri mener kommisjonen at man kan beholde dagens strafferamme på bot eller fengsel i 2 år. Her innebærer kommisjonens forslag som nevnt en innsnevring av straffansvaret i forhold til ordningen i dag ved at det bare er de kvalifiserte overtredelsene som foreslås gjort straffbare. De grovt uaktsomme bedrageriene vil kunne ligge nær opp til forsettlig overtredelse.

Når det gjelder utk § 32–3 om lite bedrageri, vil det etter kommisjonens oppfatning være tilstrekkelig at straffebudet bare gir hjemmel for bot.

For grovt skatte- og avgiftssvik etter utk § 32–5 foreslås en strafferamme på 6 års fengsel. Skatte- og avgiftssvik etter utk § 32–4 bør kunne straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. For bestemmelser som rammer uaktsomme handlinger, mener kommisjonen generelt sett at strafferammen bør ligge under den man foreslår for tilsvarende forsettlige overtredelser, jf avsnitt 5.5.2.4 foran. Dette gjelder også når uaktsomheten må regnes som grov. Når det gjelder utk § 32–6 om grovt uaktsomt skatte- og avgiftssvik, rammes imidlertid handlingen uavhengig om det dreier seg om vanlig eller grov overtredelse. Siden bestemmelsen også skal fange opp grovt uaktsomme grove overtredelser, bør strafferammen i utk § 32–6 ligge like høyt som for utk § 32–4 om vanlig overtredelse. Med dette bringes strafferammene i overensstemmelse med dem som foreslås for bedrageri. Forslaget er på linje med den tidligere kommisjonens standpunkt i delutredning I. På s 66 framholdt kommisjonen at dersom man skulle beholde det høye maksimum ved grove, tradisjonelle vinningsforbrytelser, burde man ha et tilsvarende maksimum for grov skatteunndragelse. Etter at delutredning I var avgitt, har strafferammene i ligningsloven blitt skjerpet. I dag er det et maksimum på 6 års fengsel ikke bare for forsettlig, men også for grovt uaktsom overtredelse av ligningsloven. Kommisjonen ser ikke grunn til å opprettholde en så høy strafferamme ved uaktsom overtredelse, selv om uaktsomheten er grov.

Også utk § 32–11 om grov kursmanipulering foreslås gitt en strafferamme på 6 års fengsel, mens utk § 32–10 om vanlig kursmanipulering bør ha en strafferamme på bot eller fengsel i 2 år. I tråd med kommisjonens generelle synspunkter om fastsettelsen av strafferammer, jf avsnitt 5.5.2.4 foran, bør utk § 32–12 om grovt uaktsom kursmanipulering ha samme strafferamme som utk § 32–10 om vanlig forsettlig overtredelse, siden den også skal komme til anvendelse på grovt uaktsomme grove overtredelser.

For utk § 32–9 om villedende og uriktig selskapsinformasjon mener kommisjonen at en strafferamme på bot eller fengsel i 2 år er tilstrekkelig. Man har da sett hen til at det ikke er noe krav om at handlingen påfører noen noe tap. Dersom hendelsesforløpet utvikler seg videre, vil bedrageribestemmelsen, med høyere strafferamme for grov overtredelse, ofte kunne komme til anvendelse. For øvrig vil reglene om konkurrens, typisk ved at hendelsesforløpet også omfatter regnskapsovertredelser, kunne forhøye strafferammen.

Når det gjelder utk § 32–13 om svikaktig dobbeltsalg og § 32–14 om krenking av sikkerhetsrett, bør det fastsettes en strafferamme i det lavere sjiktet. I utk § 32–15 om bedrageriliknende overtredelse vil det etter kommisjonens oppfatning være tilstrekkelig at straffebudet bare gir hjemmel for bot.

9.19 Utk kap 33. Kreditorvern

9.19.1 Innhold og avgrensning

Dette kapitlet svarer i hovedsak til strl kap 27 om forbrytelser i gjeldsforhold. Bestemmelsene er nylig gjennomgått av Straffelovrådet i NOU 1999: 23. Kommisjonen er enig med rådet i at bestemmelsene i gjeldskapitlet er kompliserte og reiser tolkings- og bevisproblemer, og at det derfor er behov for en opprydding i kapitlet, jf utredningen s 7. Forslagene i utredningen fra Straffelovrådet er i det vesentlige fulgt opp i kapitlet her.

Det som kjennetegner bestemmelsene i dette kapitlet, er at de skal verne kreditorene mot illojale disposisjoner fra skyldnerens side. Kapitteloverskriften tar sikte på å framheve dette. Det er et klart behov for et slikt strafferettslig vern. Det vil ikke være tilstrekkelig å møte slike overtredelser med administrative sanksjoner, og et erstatningsansvar vil ha liten verdi så lenge skyldneren er i en situasjon med manglende betalingsevne.

Strl § 286 er en bestemmelse som ikke bare har til formål å beskytte kreditorenes interesser. Den foreslås derfor flyttet til utk kap 22 om vern av tillit, jf utk §§ 22–15 til 22–17 om vanlig, grov og grovt uaktsom regnskapsovertredelse. Strl § 287 om misbruk av styreverv i konkursbo mv vil etter kommisjonens forslag fanges opp av utk §§ 22–6 og 22–7 om passiv bestikkelse, jf avsnitt 9.8.2 foran, og foreslås derfor ikke videreført som en egen bestemmelse. Regelen om suspensjon av foreldelse som Straffelovrådet har gått inn for i utkastet til ny § 288 a i straffeloven, foreslår kommisjonen i stedet tatt inn i utk kap 15 om foreldelse. Se avsnitt 8.15.8 foran om utk § 15–7 om suspensjon av foreldelse under konkurs og gjeldsforhandling.

Et hovedproblem med den gjeldende reguleringen av overtredelser i gjeldsforhold er at flere av straffebudene i større eller mindre grad overlapper hverandre, jf Straffelovrådets utredning s 24. Kommisjonen er enig med rådet i at den foreslåtte utformingen av strl § 281 andre ledd, jf utk § 33–4 om formuesforringelse ved insolvens mv, gjør det unødvendig å videreføre strl §§ 283 a første ledd nr 2 og 285 andre ledd. Derimot er kommisjonen ikke enig i at strl § 282 bør oppheves. Bestemmelsen foreslås videreført i utk § 33–2 om eksekusjonshindring.

For øvrig er kommisjonen enig i at bestemmelsene om boforringelse bør inndeles etter hvilket stadium den kreditorskadelige handlingen er foretatt på, herunder at det sondres klart mellom boforringelse før og etter at lovbestemt fellesforfølgning fra kreditorene er igangsatt, jf nedenfor om utk §§ 33–4 til 33–6 og §§ 33–8 til 33–10.

En av hovedinnvendingene mot utformingen av bestemmelsene i strl kap 27 har vært at skyldkravene er kompliserte, jf Straffelovrådets utredning s 58. Rådet går der inn for en forenkling av skyldkravene ved «at flere av de kombinerte skyldkravene oppheves, og at det i stedet innføres straff for forsettlige og grovt uaktsomme overtredelser», jf forslagene til strl §§ 283 a, 284 og 285. Kommisjonen støtter forslaget om å sløyfe de kombinerte skyldkravene i bestemmelsene. Kommisjonen er også enig med Straffelovrådet i at det ikke er ønskelig å kriminalisere rent uaktsomme overtredelser av bestemmelsene om boforringelse og kreditorbegunstigelse. Etter kommisjonens oppfatning krever kriminalisering av simpel uaktsomhet en særskilt begrunnelse, jf avsnitt 4.3 foran. Kreditorskadelige handlinger som utøves med en så lav skyldgrad, kjennetegnes ikke av den illojalitet overfor kreditorene som begrunner behovet for straffesanksjonering i medhold av kapitlet her.

Kommisjonen er videre enig med Straffelovrådet i at det ikke bør innføres noe vilkår om tap for kreditorene i bestemmelsene om boforringelse og kreditorbegunstigelse, jf s 34–35 i utredningen. Straffbarhetsvurderingen bør her foretas på bakgrunn av forholdene på handlingstidspunktet. Som etter gjeldende rett stiller dette seg annerledes for utk § 33–1 om uforsvarlige økonomiske disposisjoner, hvor det er et vilkår at handlingen fører til (betydelig) tap, jf nedenfor.

Etter gjeldende rett er det et vilkår for straff etter strl §§ 281 andre ledd, 283 a, 284 og 285 andre ledd at skyldneren ikke vil kunne tilfredsstille alle fordringshaverne. Dette innebærer et krav om insolvens. Kravet skal i utgangspunktet forstås på samme måte som konkursrettens insolvensbegrep. Straffelovrådet drøfter begrepet på s 26 flg i utredningen, og konkluderer med at strl §§ 281 andre ledd og 284 bør bygges ut til også å omfatte handlinger foretatt når skyldnerens økonomiske situasjon er nær insolvens. Rådet legger til grunn at det i slike tilfeller ikke gjør seg gjeldende noen vesentlig ulikhet i handlingens straffverdighet. Forslaget har betydning for utk §§ 33–4 til 33–6 om vanlig, grov og grovt uaktsom formuesforringelse ved insolvens mv og § 33–3 om kreditorbegunstigelse. Ansvaret foreslås i disse bestemmelsene utvidet til også å omfatte situasjoner hvor skyldneren står i «påtakelig fare for å bli insolvent» på handlingstidspunktet, jf s 30 i utredningen.

Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene s 343 påpeker at det ofte er forholdsvis enkelt å avdekke de handlingene som etter sin art synes å være illojale, men at insolvenskravet gjør at påtalemyndigheten nøyer seg med å forfølge regnskapsovertredelsene. Samtidig understreker han hvor vanskelig det er å finne alternative vilkår som kan avhjelpe de bevismessige problemene insolvenskravet medfører:

«Problemet er at så lenge vilkåret innebærer en generell karakteristikk av skyldnerens økonomiske stilling, møter vi den samme typen bevisproblemer som for insolvens, om enn ikke av samme grad. Erstatter man insolvens med nye begreper, vil det også kunne oppstå tvil om det rettslige innholdet i det strafferettslige vilkåret.»

Som erfaringsgrunnlag viser Andreassen til at innføringen av et likelydende alternativ i BrB kap 11 § 1 ikke har medført noen bedring av tilsvarende bevisproblemer i svensk rett. Videre skriver han blant annet følgende:

«Skal man holde fast på denne grunnleggende avgrensningen av straffeansvaret til de skyldnere som i objektiv forstand mangler evne til å dekke kreditorene, er den beste løsningen å beholde insolvenskravet. Ansvaret bør imidlertid også omfatte de tilfeller der skyldneren ble insolvent som følge av handlingen. …

De bevismessige problemer som knytter seg til vilkåret (om insolvens), kan ikke begrunne at en så sentral forutsetning for kriminaliseringen endres. Dette må i alle fall gjelde så langt begrunnelsen er av prosessøkonomisk karakter.»

Kommisjonen er imidlertid enig med Straffelovrådet i at de nevnte bestemmelsene også bør ramme boforringende handlinger som foretas til tross for at det er en «påtakelig fare for» at vedkommende blir insolvent ved handlingen. Allerede på dette stadiet inntrer det etter kommisjonens oppfatning en skjerpet lojalitetsplikt overfor kreditorene, som bør reflektere seg i de aktuelle straffebestemmelsene. Det er illojalt og straffverdig av debitor å unndra eiendeler eller forfordele kreditorer når den økonomiske tilstanden er så nær insolvens. Den foreslåtte utvidelsen av insolvensvilkåret må sees i sammenheng med at kommisjonen heller ikke her anser det tilstrekkelig med simpel uaktsomhet som skyldform.

Derimot er kommisjonen ikke enig i den nye bevisregelen om at man ved manglende eller mangelfulle regnskaper skal kunne presumere insolvens, som Straffelovrådet foreslår tatt inn i utkastet til strl § 281 andre ledd nytt andre punktum, jf nedenfor under utk § 33–4 om formuesforringelse ved insolvens mv.

Sammenliknet med forslaget til lovbestemmelser i NOU 1999: 23 har kommisjonen ellers foretatt betydelige redaksjonelle endringer. Dette har vært nødvendig for å tilpasse bestemmelsene i dette kapitlet til resten av utkastet til ny straffelov, herunder den grunnleggende sondringen mellom vanlige og grove overtredelser som kommisjonen foreslår gjennomført.

Rekkefølgen på bestemmelsene avviker vesentlig fra disposisjonen i strl kap 27. Kapitlet er så langt det er mulig disponert kronologisk etter gangen i en konkurssak. Det starter med utk § 33–1 om uforsvarlige økonomiske disposisjoner, som også retter seg mot betalingsdyktige debitorer, og kommer i utk §§ 33–8 flg fram til bestemmelsene om boforringelse under lovbestemt fellesforfølgning, derunder konkurs. Kapitlet avslutter med en særskilt medvirkningsbestemmelse i utk § 33–11.

9.19.2 De enkelte bestemmelsene

§ 33–1. Uforsvarlige økonomiske disposisjoner

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til Straffelovrådets utkast til strl § 285. Kommisjonen følger med dette opp forslaget fra rådet om ikke å videreføre strl § 285 andre ledd, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

Skyldkravet vil være forsett eller grov uaktsomhet, jf s 58–59 og s 84 i utredningen. Som det framgår av teksten nedenfor, innebærer dette et mindre avvik fra Straffelovrådets utkast.

Bestemmelsen her skiller seg vesentlig fra utk §§ 33–4 til 33–6 om formuesforringelse ved insolvens mv, ettersom det ikke skal være et vilkår at skyldneren er insolvent eller står i påtakelig fare for å bli det på handlingstidspunktet. Skyldneren råder da i utgangspunktet fritt over sine økonomiske forhold. Som Straffelovrådet presiserer, vil boforringelse normalt ikke være formålet med handlinger som nevnt i strl § 285 første ledd. Tvert imot: «Skyldneren håper at det går bra, men krenker kreditorene ved å påføre dem tap ved uansvarlig og uakseptabel atferd. Straffverdigheten må anses å være lavere i disse tilfellene enn i § 281 …», jf utredningen s 42. Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene s 342 legger til grunn at tapsvilkåret i strl § 285 første ledd innebærer at skyldneren i hvert fall ble insolvent som følge av disposisjonen, og foreslår på s 356–357 et uttrykkelig insolvensvilkår i bestemmelsen. Kommisjonen er imidlertid enig med Straffelovrådet i at det er behov for en bestemmelse som fanger opp handlinger som utsetter kreditorene for en uakseptabel tapsrisiko, uavhengig av om vedkommende er insolvent, jf utredningen s 24.

Kommisjonen går imidlertid inn for en mer generell formulering av gjerningsbeskrivelsen. Bestemmelsen retter seg i dag mot den som forårsaker at formuesstillingen forverres og at fordringshaverne påføres tap ved å «innlate(r) seg på spill eller annet vågelig foretagende», «ødsel levemåte … annen lettsindig atferd eller … grovt uordentlig forretningsførsel». Som Straffelovrådet skriver på s 83–84 i utredningen, konsumerer uttrykket «lettsindig atferd» langt på vei alternativet «vågelig foretagende …», og går antakelig «noe lenger i retning av mer generelt å sanksjonere skyldnerens uforsvarlige og kreditorskadelige atferd». Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene s 357 foreslår samlebetegnelsen «uforsvarlige forhold», riktignok i forhold til en bestemmelse med et noe annet innhold. Beskrivelsen vil imidlertid være dekkende også for den paragrafen som foreslås her. Kommisjonen har benyttet uforsvarlighetsbegrepet i paragrafoverskriften, og antar at det også kan være anvendelig i gjerningsbeskrivelsen. Forslaget må sees i sammenheng med at det etter utkastet vil være et vilkår at fordringshaverne påføres betydelig tap, noe som innebærer en kvalifisering i forhold til gjeldende rett, jf Straffelovrådets utredning s 35 og 83.

Etter gjeldende rett er det tilstrekkelig at tapsfølgen er forutseelig, jf en analogisk anvendelse av strl § 43, se Ot prp nr 75 (1948) s 46 og Andenæs, Formuesforbrytelsene s 166. Straffelovrådet foreslår ingen endring i denne rettstilstanden, jf s 84 i utredningen. Etter kommisjonens oppfatning bør man imidlertid også i forhold til følgen kreve grov uaktsomhet, slik det er foreslått for bestemmelsen ellers. Straffelovrådet går for øvrig inn for en liknende forenkling når det gjelder skyldkravet i strl § 283 a, jf utk § 33–7 om unnlatelse av å begjære oppbud mv.

§ 33–2. Eksekusjonshindring

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til strl § 282, jf § 283.

Skyldkravet bør fortsatt være forsett eller grov uaktsomhet.

Kommisjonen følger med dette ikke opp forslaget fra Straffelovrådet om å oppheve strl § 282, jf s 33, 38 og 80 i utredningen. Bestemmelsen blir av rådet ansett som overflødig ved siden av forslaget om at også krenkelser av enkeltkreditorer skal fanges opp av strl § 281 andre ledd, jf nærmere om dette i forbindelse med behandlingen av utk § 33–4 om formuesforringelse ved insolvens mv. Etter kommisjonens oppfatning er imidlertid strl § 282 nødvendig for å beskytte en enkeltstående kreditor som ønsker å tvangsinndrive sitt krav i en situasjon hvor insolvens overhodet ikke foreligger, det vil si hvor det bare er tale om betalingsvegring fra skyldnerens side.

Bestemmelsen synes i noen grad å falle sammen med strl §§ 278 og 343, jf utk § 32–14 om krenking av sikkerhetsrett og § 19–13 om hindring av tvangsfullbyrding mv. Kommisjonen nøyer seg i denne omgangen med å peke på at det ved den nærmere utformingen av lovteksten bør tas stilling til om disse bestemmelsene bør avgrenses klarere mot hverandre.

I forhold til utk §§ 33–4 og 33–8 nedenfor går kommisjonen inn for å følge opp Straffelovrådets forslag om at forsøkshandlinger ikke lenger skal være straffbare som fullbyrdede overtredelser. En tilsvarende endring bør etter kommisjonens oppfatning foretas i forhold til strl § 282. Forsøk vil fortsatt være straffbart i henhold til utk § 3–3, men straffri tilbaketreden vil da være mulig. Forslaget er i overensstemmelse med hva kommisjonen ellers foreslår en rekke steder, jf avsnitt 4.4.2 foran.

§ 33–3. Kreditorbegunstigelse

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til Straffelovrådets utkast til strl § 284. Skyldkravet vil da være forsett eller grov uaktsomhet, jf s 58 og 82 i utredningen.

Kommisjonen ser imidlertid ikke behov for å innføre et uttrykkelig vilkår om at kreditorbegunstigelsen er «uforsvarlig», slik Straffelovrådet foreslår på s 47–48 i utredningen. Rådet uttaler blant annet at vilkåret

«trolig (vil) ha begrenset selvstendig betydning for rekkevidden av straffebudet. Forslaget bidrar imidlertid til å sette fokus på at ikke alle kreditorbegunstigelser er straffverdige, og kan på den måte bidra til at straffebudet ikke får større rekkevidde enn ønskelig. Til forskjell fra ved boforringende handlinger som nevnt i § 281 andre ledd … vil temmelig mange tilfelle av fyldestgjørelse eller sikkerhetsstillelse måtte anses å være forsvarlige, selv om de øvrige vilkår i ordlyden i § 284 i og for seg er oppfylt.»

Etter kommisjonens oppfatning vil vilkåret om at dekningsutsikten for kreditorene skal være «betydelig forringet», i tilstrekkelig grad forhindre at straffebudet også fanger opp disposisjoner som bør være innenfor skyldnerens handlefrihet. Sammenholdt med utk § 3–7 om innskrenkende tolking vil dette gi domstolene et tilstrekkelig spillerom.

§ 33–4. Formuesforringelse ved insolvens mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til Straffelovrådets utkast til strl § 281 andre ledd første punktum, likevel slik at bestemmelsen her bare skal rette seg mot forsettlige overtredelser.

Straffelovrådet anvender begrepet «boforringelse» om hele strl § 281, jf for eksempel s 38 i utredningen. Kommisjonen foretrekker imidlertid at denne betegnelsen forbeholdes handlinger som foretas etter at en lovbestemt fellesforfølgning fra kreditorenes side er igangsatt, jf utk § 33–8. Her foreslås i stedet betegnelsen «formuesforringelse».

I strl § 281 andre ledd er forsøk likestilt med fullbyrdet overtredelse. Kommisjonen er enig med Straffelovrådet i at denne særregelen bør oppheves. Forsøk vil fortsatt være straffbart i henhold til utk § 3–3, men straffri tilbaketreden vil da være mulig. Som Straffelovrådet påpeker på s 39 i utredningen, er det dessuten lite hensiktsmessig å operere med et vilkår om boforringelsesforsett i forhold til grovt uaktsomme overtredelser. Forslaget er i overensstemmelse med hva kommisjonen ellers foreslår en rekke steder, jf avsnitt 4.4.2 foran.

Straffbar formuesforringelse kan – også etter gjeldende rett – forekomme selv om skyldneren bare har én kreditor. Hvis skyldneren har flere kreditorer, er det imidlertid et vilkår for anvendelsen av strl § 281 at handlingen svekker dekningsutsikten for kreditorfellesskapet. Straffelovrådet foreslår at dette endres slik at det skal være tilstrekkelig at dekningsutsikten svekkes for «en eller flere» av kreditorene, jf utredningen s 33, noe som må sees i sammenheng med at strl § 282 foreslås opphevet. Kommisjonen foreslår imidlertid å videreføre strl § 282, jf foran om utk § 33–2 om eksekusjonshindring. Enkeltkreditorene er i tillegg beskyttet av utk § 32–13 om svikaktig dobbeltsalg, § 32–14 om krenking av sikkerhetsrett, og etter omstendighetene også av utk §§ 30–4 til 30–6 om underslag. Kommisjonen kan på denne bakgrunn ikke se noe praktisk behov for å følge opp forslaget om at også enkeltstående kreditorer skal være vernet av bestemmelsen her. Straffelovrådet understreker på s 36 i utredningen at strl § 281 andre ledd bør «tolkes innskrenkende så langt tilfellet dekkes av de særskilte bestemmelsene i §§ 277–278». Etter kommisjonens oppfatning bør man så langt det er mulig tilstrebe å unngå overlappende straffebud.

Som omtalt i avsnitt 10.2 nedenfor, er kommisjonen derimot enig med Straffelovrådet i at det ikke er behov for å videreføre strl §§ 283 a første ledd nr 2 og 285 andre ledd ved siden av strl § 281 andre ledd, jf nærmere om rådets argumentasjon på s 39–41 i utredningen. Dette vil i noen grad utvide det praktiske anvendelsesområdet for bestemmelsen her.

Kommisjonen er imidlertid ikke enig i den bevisregelen Straffelovrådet går inn for i utkastet til strl § 281 andre ledd nytt andre punktum, jf s 31–32 og s 79 i utredningen. Rådet foreslår der at en formuesforringende disposisjon skal straffes som boforringelse, selv om det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å bedømme om insolvensvilkåret var oppfylt på gjerningstidspunktet, dersom dette skyldes en tilsidesettelse av den lovhjemlede regnskapsplikten. Som nevnt innledningsvis er kommisjonen enig med Straffelovrådet i at bestemmelsen bør utvides til også å omfatte situasjoner hvor gjerningspersonen står i påtakelig fare for å bli insolvent ved handlingen. Noen ytterligere lemping av beviskravene knyttet til vilkåret om insolvens er imidlertid ikke ønskelig. Man får i stedet nøye seg med å anvende de straffebudene som etter alminnelige bevisregler er overtrådt, nemlig utk §§ 22–15 til 22–17 om henholdsvis vanlig, grov eller grovt uaktsom regnskapsovertredelse. Etter omstendighetene bør formuesforringende disposisjoner som foretas under slike omstendigheter, i stedet kunne tas i betraktning ved vurderingen av om regnskapsovertredelsen skal regnes som grov, jf avsnitt 9.8.2 foran om utk § 22–16.

§ 33–5. Grov formuesforringelse ved insolvens mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov formuesforringelse. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som er nevnt i Straffelovrådets utkast til strl § 281 tredje ledd andre punktum, herunder forøvelsesmåten og utvist skyld.

Også etter gjeldende rett nevnes uttrykkelig det forholdet at det dreier seg om betydelige verdier, jf strl § 281 tredje ledd. Straffelovrådet har imidlertid foreslått en omformulering, slik at det avgjørende vil være «om handlingen innebærer en betydelig svekkelse av fordringshavernes utsikt til å få dekning». Kommisjonen slutter seg til dette.

§ 33–6. Grovt uaktsom formuesforringelse ved insolvens mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grovt uaktsom overtredelse av utk §§ 33–4 og 33–5, jf i dag strl § 283, jf § 281 andre ledd.

§ 33–7. Unnlatelse av å begjære oppbud mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som svarer til Straffelovrådets utkast til strl § 283 a. Kommisjonen følger med dette opp forslaget fra rådet om ikke å videreføre strl § 283 a første ledd nr 2, jf avsnitt 10.2 nedenfor.

Sammenliknet med gjeldende rett innebærer dette også at det blandede skyldkravet i bestemmelsen endres til et generelt krav om grov uaktsomhet, jf s 58 og 81 i utredningen.

§ 33–8. Boforringelse under lovbestemt fellesforfølgning

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til Straffelovrådets utkast til strl § 281 første ledd første punktum, likevel slik at bestemmelsen her bare skal rette seg mot forsettlige overtredelser.

Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene s 351–352 foreslår at strl § 281 første ledd avgrenses til konkurstilfellene:

«Ved gjeldsforhandlinger har skyldneren interesse i å samarbeide med kreditorene om en gjeldssanering, og dette gjør at det ikke foreligger det samme behovet for å beskytte kreditorfellesskapet mens bobehandlingen pågår.»

Etter kommisjonens oppfatning er det imidlertid hensiktsmessig å videreføre dagens avgrensning. Dette er også i tråd med Straffelovrådets forslag, jf NOU 1999: 23 s 74. Som rådet redegjør for på s 24–25 i utredningen, vil også åpning av gjeldsforhandling medføre særskilte begrensninger i skyldnerens rådighet over formuesgodene. Skyldneren har en skjerpet lojalitetsplikt overfor kreditorene allerede ved iverksettelsen av gjeldsforhandlingen. Det er naturlig at dette reflekteres i en særskilt bestemmelse som også retter seg mot boforringende handlinger foretatt under lovbestemt gjeldsforhandling.

I strl § 281 første ledd første handlingsalternativ er forsøk likestilt med fullbyrdet overtredelse. Kommisjonen er enig med Straffelovrådet i at denne særregelen bør oppheves. Forsøk vil fortsatt være straffbart i henhold til utk § 3–3, men straffri tilbaketreden vil da være mulig. Som Straffelovrådet påpeker på s 39 i utredningen, er det dessuten lite egnet å operere med et vilkår om boforringelsesforsett i forhold til grovt uaktsomme overtredelser. Forslaget er i overensstemmelse med hva kommisjonen ellers foreslår en rekke steder, jf avsnitt 4.4.2 foran.

I utkastet til strl § 281 første ledd nytt andre punktum har Straffelovrådet foreslått å presisere at bestemmelsen også skal ramme en skyldner som under konkurs unnlater å bidra til at formuesgoder som befinner seg utenfor riket, gjøres tilgjengelig for kreditorene, jf nærmere om forslaget på s 45 og 76 flg i utredningen. Som rådet selv påpeker på s 38, er det

«mulig at slike tilfeller i større eller mindre grad omfattes både av gjeldende og foreslått § 281 første ledd første punktum. Rådet ønsker imidlertid å sette søkelyset på dette typetilfellet og klargjøre at slike handlinger blir å straffe som boforringelse.»

Kommisjonen er enig i at skyldnerens manglende bistand i slike tilfeller bør fanges opp av bestemmelsen. Kommisjonen legger imidlertid til grunn at dette er tilfelle også etter gjeldende rett, og viser i den forbindelse til at også Straffelovrådet forutsetter at unnlatelser rammes av utkastet til strl § 281 første ledd første punktum, jf s 39 i utredningen. Dette gjelder også etter kommisjonens forslag, selv om strl § 4 er foreslått sløyfet, jf delutredning V s 57. Det vises dessuten til Brækhus, Omsetning og kreditt 1 s 92, som skriver følgende om inndrivelse av en konkursdebitors aktiva i utlandet:

«Bobestyreren … må også kunne kreve bistand av debitor, hvor dette gjør det enklere å få hånd om midlene. En særlig bistandsplikt må debitor ha hvor bare et krav fremsatt i debitors navn vil føre frem. Bestyreren må f.eks. kunne kreve at debitor gir ham fullmakt til å heve hans innskudd i banker i utlandet. Hjemmel for debitors bistandsplikt gir kkl. § 101. Nekter han å medvirke, kan han pålegges frihetsinnskrenkninger efter kkl. § 105, jf. NOU 1972: 20 s 242–243. Debitor risikerer også straffansvar, jf. strfl § 281.1.»

Etter kommisjonens oppfatning er det tilstrekkelig at straffbarheten av dette presiseres i forarbeidene. I den grad det skulle være nødvendig med en nærmere lovregulering av skyldnerens bistandsplikt i forbindelse med inndrivelser i utlandet, bør dette heller gjøres i konkurslovgivningen. Av informasjonshensyn kan det eventuelt vurderes å formulere gjerningsbeskrivelsen i utk § 33–8 på en måte som gjør at den på generelt grunnlag også retter seg mot unnlatelser.

§ 33–9. Grov boforringelse under lovbestemt fellesforfølgning

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grov boforringelse. Bestemmelsen foreslås utformet etter samme mønster som de andre bestemmelsene om grove overtredelser i utkastet til ny straffelov, jf avsnitt 5.4.5 foran. Det vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering av handlingen om straffebudet mot grov overtredelse kommer til anvendelse.

Ved opplistingen i lovteksten av momenter som særlig skal tillegges vekt ved vurderingen, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i de forholdene som er nevnt i utk § 33–5 om grov formuesforringelse ved insolvens mv, jf foran.

§ 33–10. Grovt uaktsom boforringelse under lovbestemt fellesforfølgning

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse om grovt uaktsom overtredelse av utk §§ 33–8 og 33–9, jf i dag strl § 283, jf § 281 første ledd.

§ 33–11. Medvirkning mv

Her foreslås det tatt inn en bestemmelse som i hovedsak svarer til Straffelovrådets utkast til strl § 288, jf utredningen s 54 flg og s 84–85.

Utkastets første ledd gir regler om i hvilken utstrekning en annen enn skyldneren kan bli ansvarlig etter strl §§ 281 til 286 som selvstendig gjerningsperson . Når det gjelder henvisningen til strl § 286, vil kommisjonen peke på at lovgiver ikke har sett behov for en tilsvarende regel i regnskapsloven 17. juli 1998 nr 56 § 8–5. Det alminnelige medvirkningsansvaret, jf nedenfor, bør være tilstrekkelig også for straffelovens regulering av regnskapsovertredelsene, jf strl § 286, som foreslås videreført i utk §§ 22–15 til 22–17, jf avsnitt 9.8.2 foran.

Første ledd i utkastet til strl § 288 kan etter kommisjonens oppfatning forenkles ved at samtykkealternativet fjernes. Andenæs, Formuesforbrytelsene s 185 skriver om dette:

«Hadde vi ikke hatt en uttrykkelig bestemmelse om det, ville en vel ha sagt at debitor i det nevnte tilfelle ved sitt samtykke søker å unndra tingene fra kreditorene og derved gjør seg skyldig i overtredelsene av § 281, slik at tredjemann kan straffes for medvirkning til hans rettsbrudd.»

Også kommisjonen synes dette er en naturlig betraktningsmåte, selv om Andenæs trekker en annen konklusjon:

«Men det er unektelig mer naturlig her å bedømme tredjemann som gjerningsmann og debitor som hans medvirker.»

Andreassen, Forbrytelser mot kreditorene s 352 går for øvrig også inn for å videreføre den bestemmelsen i strl § 288 som utvider kretsen av hovedgjerningspersoner. Derimot foreslår han en omformulering av vilkårene. Kommisjonen har imidlertid ikke sett behov for å foreslå ytterligere endringer av utkastets første ledd.

Hjemmelen for medvirkningsansvar i Straffelovrådets utkast til strl § 288 andre ledd første punktum er overflødig ved siden av utk § 3–2 om medvirkning. Andre ledd andre punktum om begrensningen i kreditorenes medvirkningsansvar bør imidlertid videreføres, og foreslås derfor i stedet formulert som en reservasjon fra det generelle ansvaret i utk § 3–2.

9.19.3 Strafferammer

Straffverdigheten av handlingene som rammer kreditorfellesskapet, er etter kommisjonens oppfatning den samme som for andre formuesovertredelser. Dette synspunktet er også lagt til grunn for Straffelovrådets forslag til strafferammer, jf s 59 i utredningen.

For utk § 33–4 om formuesforringelse ved insolvens mv og § 33–8 om boforringelse under lovbestemt fellesforfølgning foreslås det på denne bakgrunn en strafferamme på bot eller fengsel i 2 år, mens de grove overtredelsene i henholdsvis utk §§ 33–5 og 33–9 foreslås gitt en strafferamme på fengsel i 6 år.

Når det gjelder grovt uaktsomme overtredelser av disse bestemmelsene, jf utk §§ 33–6 og 33–10, er det kommisjonens generelle oppfatning at strafferammen bør være lavere enn den man foreslår for tilsvarende forsettlige overtredelser, jf avsnitt 5.5.2.4 foran. Kommisjonen er således ikke enig med Straffelovrådet i at også grovt uaktsomme grove overtredelser skal kunne medføre inntil 6 års fengsel, jf nærmere om rådets synspunkter på s 59–60 i utredningen. Utk §§ 33–6 og 33–10 om grovt uaktsom boforringelse kommer imidlertid til anvendelse uavhengig av om det dreier seg om vanlig eller grov overtredelse. Siden bestemmelsene også skal fange opp grovt uaktsomme grove overtredelser, bør strafferammen i utk §§ 33–6 og 33–10 ligge like høyt som for utk §§ 33–4 og 33–8, det vil si bot eller fengsel i 2 år.

For § 33–1 om uforsvarlige økonomiske disposisjoner, § 33–3 om kreditorbegunstigelse og § 33–7 om unnlatelse av å begjære oppbud mv, foreslår kommisjonen en strafferamme på bot eller fengsel i 2 år. Dette samsvarer både med gjeldende rett og med Straffelovrådets forslag. Etter kommisjonens oppfatning bør utk § 33–2 om eksekusjonshindring ha en tilsvarende strafferamme.

Til toppen
Til dokumentets forside