NOU 2008: 9

Med barnet i fokus— – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær

Til innholdsfortegnelse

12 Sakskostnader i barnefordelingssaker

12.1 Innledning

Utgangspunktet i tvisteloven er at den parten som får medhold, skal få erstattet sine sakskostnader av motparten, jf. § 20-2 første ledd. Unntaksvis kan retten frita tapende part fra å dekke motpartens kostnader, men det krever at nærmere angitte vilkår er oppfylt, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Resultatet blir da at hver av partene dekker egne kostnader.

I saker etter barneloven viser domstolene tilbakeholdenhet med å dømme den tapende part til å betale motpartens kostnader. Disse sakene er gjenstand for en skjønnsmessig vurdering, og det kan foreligge forhold som gjør at lovens unntaksbestemmelser kommer til anvendelse. Det finnes likevel eksempler på avgjørelser hvor det ikke fremgår av domspremissene at unntaksbestemmelsenes vilkår er oppfylt, men hvor kostnadene likevel deles. Det kan være mange årsaker til dette, og det er derfor etter utvalgets oppfatning behov for å se nærmere på kostnadsreglene for saker etter barneloven.

12.2 Gjeldende norsk og nordisk rett

Den nye tvisteloven har beholdt hovedregelen om at den tapende part skal erstatte motpartens kostnader når motparten har fått medhold fullt ut eller i det vesentligste, jf. § 20-2 første og andre ledd. Dette innebærer en utvidelse av adgangen til å tilkjenne sakskostnader, siden det ikke lenger er et vilkår at man får medhold fullt ut, jf. tvistemålsloven § 172 første ledd.

Unntakene fremgår av tvisteloven § 20-2 tredje ledd. Den tapende part kan fritas for ansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig, jf. tredje ledd første punktum. Det skal etter tredje ledd andre punktum bokstav a til c særlig legges vekt på om det var god grunn til å få saken prøvd fordi den var tvilsom eller den først ble bevismessig avklart etter saksanlegget, om den vinnende part kan bebreides at det kom til sak eller har avslått et rimelig forlikstilbud, eller om saken er av velferdsmessig betydning og styrkeforholdet mellom partene tilsier fritak fra å erstatte motpartens kostnader. Det er ved det siste alternativet særlig tenkt på saker mellom private parter og stat/kommune. Oppregningen er ikke uttømmende, noe som skiller tvisteloven § 20-2 tredje ledd fra tvistemålsloven § 172 andre ledd.

Det kreves tungtveiende grunner for å gjøre unntak fra hovedregelen i § 20-2 første ledd. Det innebærer at det må foreligge kvalifiserte og konkrete grunner. Det heter om dette i forarbeidene:

«Det er grunn til å understreke at (3) er en unntaksregel. Det er ikke slik at retten kan «synse» seg frem til at det kan være like greit ikke å tilkjenne saksomkostninger til den som har vunnet. Unntak skal ha en tungtveiende begrunnelse.» 1

Det at saken har stor betydning for partene og at de hadde behov for rettens avgjørelse, vil gjennomgående være tilfelle i saker etter barneloven. Dette er i seg selv neppe tilstrekkelig til at unntaket i tredje ledd kommer til anvendelse.

Saker etter barneloven har stor personlig betydning og reiser mange vanskelige spørsmål for partene. Vurderingstemaet er skjønnsmessig. Muligheten for flere saksforberedende møter med prøveordninger tilsier at færre saker ender med dom. Når det likevel skjer, kan begge parter ha gode grunner for å be om en dom. I slike tilfeller vil retten ofte være tilbakeholden med å idømme sakskostnader, selv om det ikke foreligger tvil om resultatet.

Regelen om at den tapende part skal dekke motpartens kostnader gjelder også i mange andre land, blant annet i Danmark og Sverige. I disse to landene er det likevel gjort unntak for saker som gjelder hvor barnet skal ha sitt bosted, hvor lovens utgangspunkt er at hver av partene bærer sine kostnader. I Danmark er kostnadsregelen plassert i retsplejeloven § 451, hvor det heter:

«Retten bør kun, når der er særlig anledning dertil, pålægge en part at betale sagsomkostninger.»

I Sverige gjelder kostnadsbestemmelsen for «vårdnadsmål» og er plassert i föräldrabalken 6 kap. 22 § hvor det heter:

«Vardera parten skall bära sin rättegångskostnad. En part kan dock förpliktas att helt eller delvs ersätta motparten dennes rättegångskostnad, om han eller hon har forfarit på et sådant sätt som avses i 18 kap. 3 eller 6 § rättegångsbalken eller om det annars fins särskilda skäl.»

Slike grunner kan være at vedkommende gjør seg skyldig i illojale eller ubegrunnede prosesshandlinger, eller dersom man har foranlediget unødig rettergang og kostnader.

I Sverige er det ikke vanlig med særskilte kostnadsregler i særlovgivningen. Bestemmelsen i föräldrabalken representerer således et unntak fra det som ellers gjelder for kostnader i sivile tvister. Bestemmelsen ble vedtatt i 1976, etter at høringsinstansene allment sluttet seg til forslaget. I forarbeidene er det understreket at domstolene må ha mulighet til å gjøre unntak fra kostnadsdekning, blant annet som et korrektiv mot parter som uten grunn anlegger søksmål eller opptrer illojalt. Det samme gjelder i tilfeller hvor en part gjentatte ganger reiser sak om fast bosted.

I Sverige ble sakskostnadsreglene i barnefordelingssaker vurdert på nytt i SOU 2005:43:

«Hovudregelen i vårdnadsmål är att vardera parten skall bära sin rättegångskostnad. Domstolen har emellertid möjlighet att ålägga en part att helt eller delvis ersätta motparten dennes rättegångskostnader bl.a. om parten har inlett rättegång utan anledning eller om det annars fins särskilda skäl (6 kap. 22§ FB). Särskilda skäl har ansetts kunne foreligga om t.ex. en förälder som inte har vårdnaden gång på gång utan framgång ansöker om att få vårdnaden överflyttat på sig.

Så vidt vi har erfarit åberopas och tillämpas bestämmelsen om skyldighet för part att ersätta motpartens rättegångskostnader förhållandevis sällan i vårdnadsmål men det förekommer ändå att domstolen förordnar om sådan ersättningskyldighet.

Gällande rätt ger altså domstolerna en möjlighet att tilgripa rättegångskostnaderna som en möjlighet att komma til rätta med obefogade upprepade processer. Det är viktig redan ur ett barnperspektiv att domstolen, när det i det enskilda fallet framstår som befogat, överväger om bästemmelsen skall komme til använding. Hur detta närmeare skall gå till är emellertid en tillämpningsfråga som inte kan løsas genom lagstiftning. Vi vil derfor inte föreslå nogon ändring i lagtexten på denna punkt, men vil betona vikten av att domstolerna använder sig av denna möjlighet.» 2

12.3 Utvalgets vurdering og konklusjon

Tvistelovens hovedregel bygger på at det er mest rettferdig og rimelig at den vinnende part tilkjennes kostnader. I de fleste saker vil det være tilfellet, men ikke nødvendigvis i saker etter barneloven. Det kan være mange grunner til at partene ikke klarer å bli enige. Begge parter kan ha gode og rasjonelle grunner for å be om en dom, uten at saken dermed har voldt tvil for retten eller noen av de øvrige unntaksreglene i tvistelovens kostnadsregler kommer til anvendelse. I slike tilfeller kan det virke urimelig at den tapende part må erstatte motpartens kostnader. Med mindre urimeligheten er av en slik grad at den utgjør en tungtveiende grunn, vil retten ikke kunne bestemme delte kostnader etter tvistelovens regler.

Kostnadsansvar for den tapende part kan også forsterke følelsen av å ha tapt saken på en måte som kan forverre samarbeidsklimaet mellom partene. Det kan også medføre en økonomisk byrde som ut fra en konkret bedømmelse kan virke urimelig. Dagens kostnadsregler kan etter utvalgets syn således føre til løsninger som ikke er til barnets beste.

Utvalget har derfor kommet til at det bør være en egen bestemmelse om sakskostnader i barnefordelingssaker, med delte kostnader som hovedregel. Utvalget mener bestemmelsen bør inntas i barneloven. En lovteknisk innvending mot dette kan være at kostnadsreglene ikke lenger blir samlet i samme lov, slik de er i dag. På den andre siden har barneloven allerede egne prosessregler i kapittel 7. Fordelen ved å innta sakskostnadsregelen her vil være at man kan legge till rette for en regulering i loven som er i samsvar med den praksis som har utviklet seg i barnefordelingssaker, samt at hensynet til barnets beste også blir en del av vurderingstemaet ved kostnadsavgjørelsen, jf. barneloven § 48. For partene vil det også være enklere å overskue konsekvensene av et søksmål dersom også kostnadsbestemmelsene inntas i barneloven.

Ved å innta en særbestemmelse i barneloven, mener utvalget videre at man kan unngå en ordlyd der utfallet i barnefordelingssaker kategoriseres som «vunnet» eller «tapt». Disse begrepene er verken dekkende eller egnet i denne type sivile saker. I stedet bør kostnadsavgjørelsen være knyttet opp mot hvem av foreldrene som burde latt være å reise sak.

Utvalget har vurdert om en endring av loven vil føre til flere saksanlegg fordi risikoen for å måtte dekke motpartens kostnader ved et tap blir mindre. Det må imidlertid forutsettes at retten foretar en konkret vurdering av kostnadsspørsmålet. Dette spørsmålet ble eksplisitt drøftet i den svenske utredningen SOU 2005:43:

«Vid de diskussioner vi har haft med familjerättssekreterare, advokater och domare foreslog vissa, som ett led i att förhindra långvariga och upprepade processer, att domstolen borde få större möjligheter att ålägga en part betalningsskyldighet för motpartens rättegångskostnader.» 3

En endring av loven slik at kostnadsdeling blir utgangspunktet, vil langt på vei være i overensstemmelse med den praksis som synes å ha utviklet seg i norske domstoler. Det virker derfor lite sannsynlig at endringen vil føre til flere prosesser.

Domstolene må selvsagt ha adgang til å kunne gjøre unntak fra hovedregelen om at sakskostnadene skal deles. Unntak kan være aktuelt hvis saken har vært prøvet for domstolene tidligere, og den nye prøvingen ikke gir et endret resultat eller bare i liten utstrekning fører til et endret resultat. Unntak kan dessuten være aktuelt der hvor bare en av partene er tilkjent fri sakførsel, men hvor begge parter har en inntekt i nærheten av inntekstgrensen for fri sakførsel. I slike tilfeller kan en prosess­ivrig part med fri sakførsel sette den selvbetalende motparten i en økonomisk situasjon som i verste fall kan påvirke omsorgsevnen i negativ retning. Det bør også kunne gjøres unntak hvis retten kommer til at søksmålet er grunnløst eller hvor kostnadene ikke står i samsvar med det som kan oppnås. Dette kan være tilfellet dersom saken ender med mindre endringer i den bestående situasjon. Et siste unntak bør være gjentatte søksmål med krav om fast bosted.

Det må etter utvalgets oppfatning være en forutsetning at retten etter en konkret vurdering aktivt vurdere å fravike hovedregelen. Utvalget har imidlertid ikke funnet det hensiktsmessig med en uttømmende oppregning av unntakstilfellene. I stedet foreslås utvalget et krav om særlige grunner for å fravike hovedregelen, illustrert med et enkelt eksempel.

I dag ender mange barnefordelingssaker med rettsforlik. Ved forlik bør partene fortsatt ha adgang til å la retten avgjøre kostnadsspørsmålet. I de fleste tilfeller avtales det at hver av partene bærer sine kostnader. Det gjelder ofte uavhengig av resultatet i saken, også i de få situasjonene hvor den ene parten med stor sannsynlighet ville blitt tilkjent kostnadene dersom det hadde blitt avsagt dom i saken. Det vil særlig gjelde saker som flere ganger tidligere har vært prøvd for domstolene, saker hvor barna er i tenårene og klart gir uttrykk for sine ønsker, eller saker hvor det på grunn av ytre omstendigheter, som for eksempel partenes bosted eller arbeidsforhold, raskt blir klart at det ikke er mulig med de endringer som er anført i stevningen. Selv om man inngår rettsforlik om det materielle spørsmål, bør det gis adgang for at partene bli enige om å overlate sakskostnadsspørsmålet til retten.

Fotnoter

1.

NOU 2001: 32 B s. 929.

2.

Se SOU 2005:43 s. 270 flg.

3.

SOU 2005:43 s. 270.

Til dokumentets forside