NOU 2008: 9

Med barnet i fokus— – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær

Til innholdsfortegnelse

3 Fremmed rett

3.1 Sverige

3.1.1 Generelt

De svenske reglene om forholdet mellom barn og foreldre finnes i föräldrabalken fra 1949 kapittel 6 og 21. I 2002 ble det nedsatt en komité som skulle evaluere de endringer som ble foretatt ved 1998-reformen for så vidt gjaldt foreldreansvar, bosted og samvær. Komiteens arbeid ble publisert i SOU 2005:43, og i mars 2006 ble det fremmet et lovforslag på grunnlag av utredningen. 1 Lovforslaget ble vedtatt og trådte i kraft 1. juli 2006. De viktigste av disse endringene i föräldrabalken kapittel 6 vil bli omtalt nedenfor.

3.1.2 Barnets beste

I 1998 ble prinsippet om barnets beste for første gang tatt direkte inn i den svenske loven, og ved lovendringen i 2006 ble prinsippet bygget ut. 6 kap. 2a § lyder nå:

«Barnets bästa skall vara avgörande för alla beslut om vårdnad, boende och umgänge.

Vid bedömningen av vad som är bäst för barnet skall det fästas avseende särskilt vid

  • risken för att barnet eller någon annan i familjen utsätts för övergrepp eller att barnet olovligen förs bort eller hålls kvar eller annars far illa, och

  • barnets behov av en nära och god kontakt med båda föräldrarna.

Hänsyn skall tas till barnets vilja med beaktande av barnets ålder och mognad.»

Lovgiver har med dette ønsket å markere at det ikke finnes noen annen interesse som kan gå foran barnets beste, 2 og bestemmelsen tydeliggjør formålet bak de seneste lovendringene om å styrke barneperspektivet i föräldrabalken. 3

3.1.3 Vårdnad

Begrepet «vårdnad» omhandler de juridiske rettigheter og forpliktelser som i Norge omfattes av både foreldreansvar og bostedskompetanse. Svensk lov skiller altså ikke mellom de rettigheter som følger av foreldreansvaret og de rettigheter som følger av å ha barnet boende fast hos seg. Ved reformen i 1998 ble det overveid om begrepet vårdnad skulle erstattes med «föräldraansvar», for på den måte klarere å fremheve foreldrenes ansvar for barnet. 4 Man ble imidlertid stående ved dagens vårdnads-begrep, blant annet med den begrunnelse at en person som ble fratatt sitt «föräldraansvar» kunne føle seg mer adskilt fra sitt barn enn en som blir fratatt «vårdnaden» for barnet.

Etter föräldrabalken 6 kap. 3 § er begge foreldrene til barnet «vårnadshavare» og har «gemensam vårdnad» dersom de er gift, uansett om ekteskapet er inngått før eller etter barnets fødsel. Er foreldrene ikke gift ved barnets fødsel og de heller ikke gifter seg senere, får mor «vårdnaden» alene. 5 Imidlertid kan ugifte foreldre i forbindelse med registreringen av farskapet gi melding om «gemensam vårdnad» til «Socialnämnden», jf. föräldrabalken 6 kap. 6 §.

Etter föräldrabalken 6 kap. 11 § har «vårdnadshavaren» rett og plikt til å treffe beslutninger som gjelder barnets personlige anliggender, men slik at man skal ta hensyn til barnets egne innspill i takt med dets utvikling og modenhet. «Gemensam vårdnad» er i utgangpunktet basert på at foreldrene klarer å bli enige om disse spørsmålene, jf. föräldrabalken 6 kap. 13 §. Det er riktignok forutsatt i praksis og forarbeider at den som har barnet boende hos seg, kan treffe beslutninger om den daglige omsorg uten samtykke fra den andre forelder. 6 Men når det er tale om vesentlige og inngripende beslutninger må samtykke innhentes. I svensk teori er det blant annet antatt at vaksiner krever enighet/samtykke, mens samtykke ikke er nødvendig ved akutt medisinsk behandling. 7 I SOU 2005:43 er spørsmålet behørig drøftet og eksempler fra praksis er oppsummert:

«Man får utgå från att den vårdnadshavare som initierar vårdkontakten gör detta i samförstånd med den andra vårdnadshavaren. Men hälso- och sjukvården måste som regel samråda med den andra vårdnadshavaren om det finns någon särskild anledning att misstänka att denne inte samtycker till behandlingen eller om det är fråga om åtgärder av ingripande beskaffenhet för barnets framtid. (...)

Frågan om skyldighet att inhämta vårdnadshavares samtycke innan psykiatrisk behandling av ett minderårigt barn inleds har nyligen prövats av JO. I det aktuella fallet hade i remissen till barnpsykiatrin angetts att misstanke förelåg om kvinnomisshandel, barnmisshandel och sexuella övergrepp. Frågan om psykiatrisk behandling torde, enligt JO, i ett sådant fall få anses vara av ingripande betydelse för barnets framtid. Endast om barnets bästa uppenbarligen kräver det, t.ex. på grund av att situationen är akut, kan hälso- och sjukvårdspersonalen underlåta att inhämta samtycke från den andra vårdnadshavaren. En särskild omständighet var dessutom att det var barnets pappa som misstänktes för misshandeln. Oavsett om det fanns grund för dessa misstankar eller ej kan man, enligt JO, med fog ifrågasätta om hälso- och sjukvårdspersonalen av det skälet kunnat underlåta att efterhöra hans inställning. Det fanns sålunda anledning för personalen att misstänka dels att det förelåg en intressekonflikt mellan barnets mamma och barnets pappa, dels att pappan kunde ha synpunkter på vilka insatser som skulle vidtas inom hälso- och sjukvården. Enligt JO:s mening var detta en sådan situation där personalen borde ha kontaktat pappan för att efterhöra hans inställning till planerade insatser (JO:s ämbetsberättelse 2003/04 s. 314).

Om föräldrarna inte kan komma överens i frågor som rör barnets personliga förhållanden och det finns en påtaglig risk för att barnets hälsa eller utveckling skadas, kan det med dagens regler alltså ytterst bli aktuellt för socialnämnden att besluta om åtgärder med stöd av LVU eller att väcka talan om ändring av vårdnaden enligt 6 kap. 7 § FB. En förälder kan naturligtvis också väcka talan om att vårdnaden skall tillkomma honom eller henne ensam. Finns det en risk för att barnet far illa om det inte får vård och behandling och den ena av vårdnadshavarna motsätter sig detta, kan det finnas anledning att ifrågasätta om den föräldern uppfyller de krav som måste ställas på en vårdnadshavare. ...» 8

Spørsmål om bopel og samvær fordrer åpenbart samtykke fra begge foreldre og kan prøves særskilt av domstolene. Ved andre vesentlige spørsmål, for eksempel knyttet til skolegang, helseundersøkelse og religionsutøvelse, er domstolsprøvelse i utgangspunktet avskåret. Klarer ikke foreldrene å bli enige om en avgjørelse som krever begges samtykke, vil ingen beslutning bli truffet og den ønskede endring ikke iverksatt. 9 I SOU 2007:52 har man utredet problematikken omkring beslutningsmyndigheten ved «gemensam vårdnad» nærmere. Her er det blant annet foreslått at den ene «vårdnadshavaren» i unntakstilfelle og innenfor nærmere angitte områder, herunder i helsespørsmål, skal kunne treffe beslutning alene – men uten at man ellers innskrenker eller oppløser den «gemensame vårdnaden». 10

Etter samlivsbrudd fortsetter «vårdnaden» å være «gemensam», om ikke en av foreldrene ønsker denne opphevet. Foreldrene kan avtale at en av dem skal ha «vårdnaden», men en slik avtale må godkjennes av «Socialnämnden». Bringes spørsmålet inn for domstolene, kan retten bestemme at den ene forelderen skal ha «vårdnaden» eller at det skal være «gemensam vårdnad» for barnet, jf. föräldrabalken 6 kap. 5 §. Retten kan imidlertid ikke idømme «gemensam vårdnad» dersom begge foreldrene motsetter seg dette. Ved vurderingen av om «gemensam vårdnad» skal idømmes skal det legges særlig vekt på om foreldrene er i stand til å samarbeide i spørsmål som berører barnet. 11

3.1.4 Bosted og samvær

Föräldrabalken 6 kap. 14a §, 15 § og 15a § gir regler om «barnets boende» og «umgänge», dvs. samvær. Foreldrene står fritt til å avtale hva som skal være barnets bosted og samværets omfang, men også en slik avtale må godkjennes av «Socialnämnden». I forbindelse med reformen i 1998 ble det innført regler som gjorde det mulig å bringe samværs- og bostedstvister inn for retten, uavhengig av spørsmålet om «vårdnad».

I Sverige har man ingen legaldefinisjon av vanlig samvær som i Norge, men foreldre kan be om «normalumgänge» som i praksis har utviklet seg til å tilsvare annenhver helg, annenhver «storhelg», annenhver vinterferie og en viss periode i sommerferien. Sommerferiesamværet er normalt fire uker. Det blir stadig mer vanlig å supplere helgesamværet med en ettermiddag annenhver uke.

Domstolene i Sverige ble, som de eneste i Norden, ved reformen i 1998 gitt muligheten til å kunne idømme «växelvis boende», dvs. delt bosted, dersom dette var til barnets beste. Regelen fremgikk ikke av lovens ordlyd, men var forutsatt i forarbeidene. 12 I SOU 2005:43 ble det foreslått at muligheten for å kunne idømme «växelvis boende» skulle fremgå direkte av ordlyden i 6 kap. 14a §. 13 I Prop. 2005/06:99 ble det besluttet å beholde dagens ordning med adgang for domstolene til å kunne idømme delt bosted selv om foreldrene ikke ønsker dette, men det ble ikke foreslått å gjøre noen endringer i lovens ordlyd. 14

Sabotasje av samvær har de senere år vært gjenstand for en omfattende diskusjon i Sverige. I 1991 ble det besluttet å ta inn regler i föräldrabalken om at samværssabotasje skal ha en særlig betydning i forhold til «vårdnads-» og bostedsspørsmål, og dette er i dag videreført i föräldrabalken 6 kap. 8a §. Fra flere hold har det blitt tatt til ordet for at sanksjoner som for eksempel over­føring av «vårdnad» bør være hovedregelen ved slike handlinger, men dette har foreløpig ikke fått gjennomslag på lovgivernivå.

3.2 Danmark

3.2.1 Generelt

Danmark har regler om foreldreansvar mv. i forældreansvarsloven av 6. juni 2007, som trådte i kraft 1. oktober 2007. Bakgrunnen for loven er en innstilling fra et utvalg som ble nedsatt i 2002 for å vurdere om de gjeldende reglene om foreldremyndighet og samvær i tilstrekkelig grad ivaretok barnets behov. Utvalget avga i mai 2006 en omfattende rapport (Betænkning nr. 1475/2006 «Barnets perspektiv»), og den nye loven er i stor grad basert på de forslag som fremkom der.

3.2.2 Foreldremyndighet og bosted

Heller ikke i Danmark skilles det mellom foreldreansvar og bostedskompetanse – begge deler innehas av den av foreldrene som har «forældremyndigheden» over barnet. Det har flere ganger blitt drøftet om begrepet «forældremyndighed» bør erstattes med «forældreansvar» for klarere å få fram ansvarsaspektet, men senest i Betænkning nr. 1475/2006 er det – riktignok under dissens – konkludert med at blant annet hensynet til en innarbeidet bruk tilsier at man ikke bør foreta noen endring. 15 Imidlertid fremkommer nå ansvarsbegrepet av tittelen på den nye loven.

Innholdet av «forældremyndigheden» fremgår av loven § 2. Den som har «forældremyndighed» kan treffe avgjørelser om barnets personlige forhold, herunder eksempelvis bopel, skolegang, legebehandling, religion og yrkesvalg. Den av foreldrene som ikke har del i «forældremyndigheden» har kun begrensede rettigheter i forhold til barnet, herunder rett til samvær etter loven § 19 og rett til informasjon etter loven § 23.

Har begge foreldrene «forældremyndighed», er det etter forældreansvarsloven § 3 første ledd første punktum en forutsetning at de oppnår enighet om alle «væsentlige» beslutninger vedrørende barnet. Hva som er å anse som slike vesentlige forhold er verken angitt i lov eller forarbeider. Dette er begrunnet slik i forarbeidene:

«Udvalget finder ikke anledning til i lovteksten at eksemplificere, hvilke beslutninger, der er «væsentlige», idet dette efter udvalgets opfattelse ville lægge op til eventuelle modsætningsslutninger. Udvalget er dog af den opfattelse, at spørgsmål om flytning til udlandet og væsentlige lægelige indgreb må antages at være nogle af de mest indgribende beslutninger i forhold til den af forældrene, der ikke har barnet boende.» 16

Etter § 3 første ledd andre punktum kan den forelderen som barnet bor hos treffe avgjørelser om «overordnede forhold i barnets daglige liv, herunder hvor i landet bopælen skal være.» Noen nærmere avgrensning av hva som er å anse som dagligdagse forhold, fremgår ikke av loven. 17 I Betænkning nr. 1475/2006 var man spesielt opptatt av adgangen til å kunne flytte med barnet:

«Udvalget er opmærksomt på, at en af de vigtigste forældremyndighedsbeføjelser er adgangen til at bestemme, hvor barnet skal bo. Således vil navnlig spørgsmålet vedrørende barnets flytning indenlands udgøre et potentielt konfliktfelt mellem forældrene og have ganske indgribende betydning for spørgsmålet om den fortsatte kontakt med barnet. Alligevel er udvalget af den opfattelse, at en bopælsforælder bør have mulighed for at træffe bestemmelse om barnets flytning indenlands. Hensynet til denne forælders mulighed for fleksibilitet i forhold til sin livssituation i øvrigt – f.eks. jobskifte, nyt samlivsforhold og den øvrige families opholdssted – bør medføre, at der ikke kan kræves samtykke fra den anden forælder til en påtænkt flytning. (...)

Da en bopælsforælders flytning indenlands kan have store konsekvenser for samværet, har udvalget imidlertid overvejet, om der bør stilles særlige krav til bopælsforælderen i sådanne tilfælde. Udvalget har således overvejet en varslingsregel, hvorefter bopælsforælderen er for­pligtet til i god tid inden flytningen at underrette den anden forælder herom. Samværsforælderen kunne på denne måde få mulighed for at forholde sig til den nye situation og træffe eventuelle foranstaltninger – f.eks. selv vælge at flytte eller anlægge sag om en ændret bopælsafgørelse – i god tid forinden flytningen. (...)

Et flertal i udvalget ... finder ikke, at der bør indføres en sådan regulering og skal navnlig pege på, at en sådan bestemmelse er forbundet med betydelige vanskeligheder i forhold til eventuelle formkrav, sanktionsmuligheder mv. Det kan endvidere diskuteres, om det i alle tilfælde er hensigtsmæssigt at pålægge bopælsforælderen en sådan varslingsfrist. I yderste tilfælde kan det således medføre, at en bopælsforælder ikke vil kunne takke ja til ønskejobbet med kort varsel, ikke vil kunne flytte i nærheden af syge familiemedlemmer for at varetage pasningen af disse mv.» 18

Det ble likevel vedtatt en regel som forplikter en forelder å varsle om flytting inn- eller utenlands seks uker før selve flyttingen, jf. forældreansvarsloven § 18.

Treffer den ene forelder en beslutning alene som den andre ikke er enig i, kan sistnevnte gjøre innsigelse mot disposisjonen, men det er ikke mulig å bringe tvisten inn for forvaltningen eller domstolene. Den eneste mulighet vil da være saksanlegg for å bringe den felles «forældremyndighed» til opphør. Noen tilsvarende drøftelse som i Sverige 19 om denne problematikken finnes ikke i Betænkning nr. 1475/2006, men det legges vekt på at et utstrakt rådgivnings- og veiledningstilbud til foreldrene må antas å kunne løse mange konflikter knyttet til den felles «forældremyndighed».

Spørsmålet om hvor barnet skal bo kunne etter tidligere dansk rett ikke bringes inn særskilt for domstolene – man var da henvist til å anlegge søksmål om foreldremyndigheten. I Betænkning nr. 1475/2006 ble det foreslått at bostedsspørsmålet skulle kunne prøves særskilt av domstolene, 20 og dette er nå fulgt opp i forældreanvarsloven § 17.

Gjennom de senere års rettsutvikling i Danmark er foreldres – både gifte og ugiftes – muligheter for å ha felles «forældremyndighed» blitt styrket, og i dag er utgangspunktet at den felles «forældremyndighed» fortsetter selv om foreldrene opphever samlivet. Gifte foreldre har automatisk felles «forældremyndighed». Ugifte må fylle ut og få godkjent en omsorgs- og ansvarserklæring for å få felles «forældremyndighed», jf. forældreansvarsloven § 7 sml. § 9. Forældreansvarsloven §§ 6 og 7 åpner nå for at det i visse situasjoner, hvor foreldrene har bodd sammen eller vært gift før barnets fødsel, kan etableres felles «forældremyndighed» allerede ved fastslåing av farskapet. Det dreier seg om tilfeller hvor foreldrene har eller har hatt felles folkeregisteradresse de siste 10 måneder før barnets fødsel, de har vært gift de siste 10 måneder før barnets fødsel, eller de var separert på tidspunktet for barnets fødsel.

Danske domstoler kunne tidligere ikke fastsette at foreldrene skulle ha felles «forældremyndighed» dersom en av foreldrene motsatte seg dette. I Betænkning nr. 1475/2006 gikk imidlertid flertallet inn for at domstolene skulle gis adgang til å kunne idømme felles «forældremyndighed» mot foreldrenes ønske, 21 og forældreansvarloven § 11 bestemmer nå at retten både kan fastsette «forældremyndighed» mot foreldrenes vilje og at det må foreligge «tungtvejende grunde» før en felles «forældremyndighed» kan oppheves.

Heller ikke i Danmark har man noen legaldefinisjon på hva som er «vanlig» samvær, men det alminnelige utgangspunkt i dansk rettspraksis er samvær annenhver helg fra fredag kveld til søndag kveld, etter anmodning en ettermiddag annenhver uke eventuelt med overnatting, noen dager i julen og påsken, samt en til to uker i sommerferien. I de senere år har det foregått en utvidelse av samværets omfang i avgjørelsene, og det gjøres en mer individuell vurdering enn tidligere.

3.2.3 Særlig om delt bosted

I Danmark er det ikke adgang for foreldrene til å avtale delt bosted, foreldrene må bli enige om ett fast bosted for barnet. I Betænkning nr. 1475/2006 kom man til at heller ikke domstolene skulle gis adgang til å kunne idømme delt bosted:

«Flertallet har overvejet, om der også bør gives domstolene mulighed for at træffe afgørelse om delt bopæl – dvs. bestemme, at barnet skal bo halvdelen af tiden hos hver af forældrene med de rettigheder og pligter, det vil medføre at være bopælsforælder, jf. også afsnit 6.4.3. Flertallet mener dog ikke, at dette bør være en mulighed for domstolene, idet udvalget finder, at en delt bopæl kræver en høj grad af samar­bejde mellem forældrene. Det indebærer i øvrigt en række problemstillinger i forhold til anden lovgivning (f.eks. folkeregisteradresse og sociale ydelser), hvis regulering falder uden for udvalgets kommissorium. I tilfælde af uenighed mellem forældrene finder flertallet således, at det er bedst for barnet, at det er tydeligt, hvor barnet har sin faste base.

Endvidere finder flertallet, at der for så vidt angår kontakten med forældre bør være tale om smidige løsninger – løsninger, der hurtigt og nemt kan justeres i forhold til barnets alder og livssituation. Flertallet skal pege på, at der allerede i dag i forbindelse med fastsættelse af samvær i særlige tilfælde er mulighed for at fastsætte et samvær på 6 ud af 14 dage, og at dette samvær – i modsætning til en afgørelse om bopæl – løbende kan ændres administrativt i forbindelse med barnets ændrede behov. Hertil kommer, at udvalget heller ikke generelt kan anbefale en mulighed for at fastsætte deciderede deleordninger (dvs. ordninger hvor barnet har samvær med en forælder halvdelen af tiden. ...» 22

Flertallets synspunkt ble fulgt av Folketinget, og forældreansvarsloven § 17 stenger for idømmelse av delt bosted.

Både forut for og under vedtakelsen av forældreansvarsloven var det imidlertid bred politisk enighet om at loven likevel burde åpne for samværsordninger der barnet bor like mye hos hver av foreldrene. 23 Etter § 19 er foreldrene nå pålagt et felles ansvar for at barnet får samvær med begge foreldre, og etter § 21 kan samværet fastsettes helt opp til halvparten av tiden.

3.3 Finland

Finland har regler om foreldreansvar mv. i lov om vårdnad om barn og umgängesrett av 8. april 1983. 24 Også i Finland anvendes begrepet «vårdnad» med noenlunde samme innhold som i Sverige mht. foreldrenes rettigheter og plikter. «Vårdnadens» innhold er angitt i lovens 1 § og 4 §, men er verken uttømmende eller detaljert angitt. 25

Gifte foreldre har «gemensam vårdnad» fra barnets fødsel, og dette gjelder uansett om ekteskapet er inngått før eller etter barnets fødsel. 26 For ugifte foreldre gjelder som utgangspunkt at mor har «vårdnaden» alene. 27 Det er imidlertid mulig å endre dette ved avtale mellom foreldrene. Avtalen må godkjennes av «Socialnämnden» og har virkning som en dom. Ved godkjennelsen skal det tas hensyn til barnets beste og eventuelt dets egne ønsker. 28 Klarer ikke foreldrene å inngå avtale om «gemensam vårdnad», må det anlegges søksmål for domstolene. 29

Den «gemensame vårdnaden» fortsetter etter et samlivsbrudd eller en skilsmisse, med mindre foreldrene avtaler noe annet eller spørsmålet bringes inn for domstolene. En avtale om «vårdnad», bopel eller samvær må godkjennes av «Socialnämnden».

I Finland har domstolene adgang til å beslutte «gemensam vårdnad» mot den ene forelders ønske, dersom hensyn til barnets beste tilsier dette. Forarbeidene til 1983-loven 30 legger imidlertid til grunn at dette vil være en unntaksregel som forutsetter at foreldrene kan samarbeide tilfredsstillende.

Selv om foreldrene har «gemensam vårdnad», er det etter finsk rett en vid adgang for domstolene til å treffe avgjørelser om innholdet i «vårdnaden». I tillegg til å treffe avgjørelse om bopel og samvær, kan retten etter 1983-loven § 9 fastsette hvem av foreldrene som skal ha beslutningsmyndighet i enkeltspørsmål de ikke klarer å oppnå enighet om. Typisk vil det her være tale om beslutninger knyttet til skole, barnehage, helse, flytting, religion og navn. 31

I Finland er samværsomfanget i all hovedsak standardisert, selv om domstolene i prinsippet avgjør dette etter skjønn. Standardmodellen kan bare brukes dersom den passer til familiens forhold. Det typiske samværet er annenhver helg fra fredag kveld til søndag kveld, annenhver jul og påske eller et par dager i disse høytidene, samt en eller to uker i sommerferiene. Avgjørelsene kan også omfatte fødselsdager eller andre merkedager. Det legges også vekt på at det skal være hverdagssamvær.

Foreldrene kan etter finsk rett avtale at barna skal bo like mye hos hver av foreldrene, men domstolene kan ikke treffe avgjørelse om delt bosted. I motsetning til de øvrige nordiske land, har det i Finland ikke vært noen større rettspolitiske drøftelser om domstolene bør gis en slik kompetanse. 32 I det hele innehar den finske loven en særstilling i nordisk sammenheng ved at den har gjennomgått vesentlig færre endringer og reformer de senere årene enn de øvrige nordiske land. 33

3.4 Island

I Island finnes reglene om forholdet mellom barn og foreldre i barneloven nr. 76 av 27. mars 2003. Loven erstatter tidligere lover av hhv. 1981 og 1992. 34

Reglene om «foreldremyndighet» er angitt i lovens § 28, og inneholder – som i Norge – elementer av både rettigheter og plikter for foreldrene i forhold til barnet. Bestemmelsen er ikke uttømmende, men har likevel en relativt høy detaljgrad. «Foreldremyndigheten» omfatter både foreldreansvaret og bostedskompetansen. 35

Er foreldrene gift med hverandre, har de felles «foreldremyndighet» over barnet fra fødselen. 36 Det samme gjelder ved såkalt registrerte samlivsforhold, en ordning Island er alene om å praktisere i Norden. 37 For barn av foreldre som ikke er gift med hverandre og heller ikke har bodd sammen i registrert samliv har mor «foreldremyndigheten» alene. I likhet med de andre nordiske land, kan foreldrene imidlertid avtale felles «foreldremyndighet» eller reise sak om spørsmålet ved domstolene. En avtale om foreldremyndighet må godkjennes av «Sysselmannen». Godkjennelse skal nektes dersom avtalen er i strid med barnets beste. 38

I følge den islandske barneloven § 31 skal det ved separasjon og skilsmisse alltid tas stilling til «foreldremyndigheten», og dette krav gjelder også ved opphør av et registrert samliv. Island skiller seg i så måte fra de øvrige nordiske land, hvor «foreldremyndigheten» i utgangspunktet ikke påvirkes av et samlivsbrudd. 39

Foreldrene kan avtale at de fortsatt skal ha felles «foreldremyndighet», eller at en av dem skal ha denne alene. Ved uenighet må tvisten bringes inn for domstolene, men retten kan ikke avsi dom for felles «foreldremyndighet» dersom en av foreldrene motsetter seg dette. Dette innebærer at et saksanlegg om «foreldremyndigheten» automatisk vil oppløse en eventuell felles «foreldremyndighet».

Det er heller ikke mulig for foreldrene å få domstolene til å løse andre spørsmål under «foreldremyndigheten», for eksempel spørsmål om bosted. 40 Unntak gjelder for spørsmålet om samvær. Ved lovendringen i 2003 ble det gitt adgang til å trekke inn samværsspørsmålet under en tvist om «foreldremyndigheten» – i stedet for å måtte rette henvendelse til «Sysselmannen» om dette i ettertid, slik den opprinnelige ordningen var. Heller ikke i Island har man noen legaldefinisjon av vanlig samvær, men etter praksis er det vanligst med samvær fra fredag kl. 18 til søndag kveld eller mandag morgen. Samvær på hverdagene er ikke vanlig. Tre til fire ukers sommerferiesamvær samt noen dager i høytidene er alminnelig.

Fotnoter

1.

Prop. 2005/06:99.

2.

Prop. 2005/06:99 s. 85-86.

3.

Prop. 2005/06:99 s. 1-2.

4.

Se SOU 1995:79 s. 69-73 og Prop. 1997/98:7 s. 37-38.

5.

Det svenske justisdepartementet utredet i Ds 1999:57 spørsmålet om det bør innføres automatisk «gemensam vårdnad» for ugifte foreldre når det har gått tre måneder siden farskapet ble bekreftet, men det er ikke varslet noen lovendringer i nær fremtid på dette punkt.

6.

Prop. 2005/06:99 s. 52: «Båda vårdnadshavarna kan inte heller förutsättas delt i alla de vardagliga avgöranden som måste träffas när det gäller vårdnaden om barnet, t.ex. om mat, kläder og sovtider.»

7.

T:FA 2003.151 C, Schiratzki 2002 s. 97-97 og Rejmer 2003 s. 143-144.

8.

SOU 2005:43 s. 132-134.

9.

Prop. 2005/06:99 s. 52. Siste utvei vil være å anlegge sak med krav om opphevelse av den «gemensame vårdnaden».

10.

Se nærmere SOU 2007:52 s. 102 flg.

11.

Se nærmere Prop. 2005/06:99 s. 49-51.

12.

Prop. 1997/98:7 s. 56.

13.

SOU 2005:43 s. 157 flg.

14.

Prop. 2005/06:99 s. 53.

15.

Betænkning nr. 1475/2006 s. 141.

16.

Betænkning nr. 1475/2006 s. 161.

17.

Det er i forarbeidene antatt at rammen for beslutninger av dagligdags karakter er snever når man nærmer seg avgørelser av konfliktpreget karakter. Den såkalte «Familiestyrelsen» har i en konkret sak uttalt at den ene forelder uten den andres samtykke kan la barnet få alminnelig helseundersøkelse og behandling. Derimot krever for eksempel større kirurgiske inngrep eller behandling med kraftig medisin samtykke fra den andre. Se nærmere om kompetanseproblematikken i Betænkning nr. 1475/2006 s. 111-112 og s. 158-162.

18.

Betænkning nr. 1475/2006 s. 158-160.

19.

Se SOU 2007:52.

20.

Betænkning nr. 1475/2006 s. 155-156.

21.

Betænkning nr. 1475/2006 s. 144-154.

22.

Betænkning nr. 1475/2006 s. 156-157.

23.

Jf. blant annet «Politisk aftale om forslag til lov om forældreansvar» av 10. desember 2006 s. 1.

24.

For en mer detaljert oversikt over finsk rett, se Betænkning nr. 1475/2006 s. 133-136.

25.

Se nærmere Danielsen 2003 s. 60-61.

26.

Se nærmere Danielsen 2003 s. 83.

27.

Se nærmere Danielsen 2003 s. 89.

28.

Se nærmere Danielsen 2003 s. 92.

29.

Se nærmere Danielsen 2003 s. 95.

30.

Proposition nr. 224 år 1982.

31.

Se nærmere Danielsen 2003 s. 104 med videre henvisninger.

32.

Se nærmere Danielsen 2003 s. 194.

33.

Se nærmere Danielsen 2003 s. 45.

34.

For en mer detaljert oversikt over islandsk rett, se Betænkning nr. 1475/2006 s. 137-139.

35.

Se nærmere Danielsen 2003 s. 61-62.

36.

Se nærmere Danielsen 2003 s. 83.

37.

Mer om registreringsordningen, se Danielsen 2003 s. 88-89.

38.

Se nærmere Danielsen 2003 s. 92.

39.

Se nærmere Danielsen 2003 s. 84-85.

40.

Se nærmere Danielsen 2003 s. 105.

Til dokumentets forside