NOU 2008: 9

Med barnet i fokus— – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær

Til innholdsfortegnelse

2 Gjeldende rett

2.1 Innledning

Barneloven skiller mellom foreldreansvaret (§§ 30-35 og 38-41), barnets faste bosted (§§ 36-37) og samværsretten (§§ 42-47). Foreldreansvaret er den rett og plikt som foreldre har til å bestemme for barnet i viktige personlige forhold. Den tilsvarende rett vedrørende økonomiske og rettslige spørsmål faller inn under vergemålet. 1 Samværsretten gjelder retten til samvær mellom barnet og den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos.

2.2 Foreldreansvaret

Reglene om foreldreansvar regulerer forholdet mellom barn og foreldre, og er gitt i barneloven kapittel 5. Norsk rett – i motsetning til øvrig nordisk rett – skiller mellom foreldreansvar og bostedskompetanse.

Det er normalt barnets far og mor som har foreldreansvaret. Er foreldrene gift eller bor sammen, har de «foreldreansvaret saman for sams barn», jf. barneloven § 34 første ledd og § 35 andre ledd. 2 Så lenge samlivet består, kan de ikke avtale at bare den ene skal ha foreldreansvaret. Avgjørelser som faller inn under foreldreansvaret må treffes i fellesskap. Ved uenighet har man ingen rettslig konfliktløsningsmekanisme. 3

Er ikke foreldrene gift eller bor sammen ved barnets fødsel, har mor i utgangspunktet foreldreansvaret alene, jf. barneloven § 35 første ledd. 4 Etter barneloven § 35 tredje ledd kan imidlertid foreldrene avtale å ha foreldreansvaret sammen eller at far skal ha ansvaret alene. Avtalen må meldes til folkeregisteret for å være gyldig, jf. barneloven § 39. 5

Foreldreansvarets innhold er tosidig. Det innebærer en plikt til å ha omsorg for barnet og en rett til å bestemme i det personlige forhold.

Omsorgsplikten er regulert i barneloven § 30, men nokså skjønnsmessig angitt. Det sentrale innhold i plikten er foreldrenes ansvar for å sørge for å tilfredsstille barnets materielle og åndelige behov. Enkelte sider av omsorgsplikten er regulert i spesiallovgivningen, for eksempel retten til grunnskoleutdannelse etter opplæringsloven § 2-1. Manglende overholdelse av omsorgsplikten kan medføre rett og plikt for myndighetene til å gripe inn etter barnevernloven. 6

Bestemmelsesretten gjelder etter barneloven § 30 «i personlege tilhøve», dvs. avgjørelser av ikke-økonomisk karakter. De sentrale områdene ble i forarbeidene angitt slik:

«Myndighet til å bestemme over barnets personlige forhold, bl.a vergemål, medisinsk behandling, utstedelse av pass, valg av type skole, samtykke til adopsjon, navnevalg, samtykke til ekteskapsinngåelse, innmelding i trossamfunn, samtykke til medisinske inngrep, flytting utenlands.» 7

Bestemmelsesretten begrenses dels av kravet om at utøvelsen skal skje med barnets interesser og behov for øye, dels av spesiallovgivningen (for eksempel reglene om skoleplikt) og dels av barnets medbestemmelses- og selvbestemmelsesrett.

Medbestemmelsesretten er regulert i barneloven § 31. 8 Etter andre ledd gjøres det til en plikt å høre barnets mening fra fylte 7 år, og fra fylte 12 år skal det legges stor vekt på barnets mening. 9 Bestemmelsen gjelder for øvrig ikke bare i forhold til foreldre, men i forhold til alle som har med barnets personlige forhold å gjøre – også domstoler, helsepersonell mv. Medbestemmelsesretten i barneloven suppleres av særbestemmelser i spesiallovgivningen – etter navneloven § 12 må for eksempel et barn som har fylt 12 år samtykke til navneskifte. 10

Den generelle selvbestemmelsesrett inntrer når barnet blir myndig, dvs. 18 år, jf. vergemålsloven § 1. På enkelte områder har barnet selvbestemmelsesrett ved lavere alder, jf. barneloven § 32 om utdannelse og retten til å være medlem i foreninger (15 år). 11

Ved separasjon og skilsmisse fortsetter foreldreansvaret å tilligge foreldrene i fellesskap inntil noe annet avtales eller bestemmes ved rettslig avgjørelse, jf. barneloven § 34 første ledd. Søksmålsbyrden er med andre ord lagt på den part som ikke ønsker felles foreldreansvar. Avgjørelsen om foreldreansvar skal rette seg etter hva som er til barnets beste, jf. barneloven § 56 jf. § 48 første ledd. Normalt skal det imidlertid mye til for å nekte et felles foreldreansvar der begge foreldrene ønsker å ta del i barnets liv:

«Departementet mener ... at det ikke er rimelig at den ene av foreldrene får foreldreansvaret alene bare fordi vedkommende ønsker at den andre ikke skal ha det. Imidlertid kan motviljen være så stor at det vil være hensiktsløst å fastsette felles foreldreansvar. Domstolen eller fylkesmannen skal ta utgangspunkt i hva som vil være til barnets beste. Hvis det ikke hefter forhold ved den som ønsker del i foreldreansvaret som gjør at vedkommende er uegnet til å utøve foreldreansvaret, mener departementet at han eller hun normalt bør få medhold i krav om felles foreldreansvar.» 12

I de tilfelle hvor barnet etter et samlivsbrudd blir boende fast hos en av foreldrene, vil reglene om foreldreansvaret måtte ses i sammenheng med barnelovens regler om barnets faste bosted – se nærmere nedenfor. Ved avgjørelser av større betydning for barnet kreves det fortsatt enighet mellom foreldrene, men bostedsforelderen kan treffe de daglige avgjørelser. Hvis den av foreldrene som har barnet boende fast hos seg ikke makter å gi barnet tilfredsstillende omsorg, har den andre plikt til å tre støttende til. Vedkommende har da også plikt til å være med på å treffe beslutninger for barnet. 13

Felles foreldreansvar gir ikke i seg selv rettslig grunnlag for kontakt med barnet utover de alminnelige samværsrettigheter. Reglene om foreldreansvar løper uavhengig av reglene om samvær i barneloven.

Den av foreldrene som ikke har del i foreldreansvaret, har få rettigheter i forhold til barnet. Ved samværsrett har man rett til å bli hørt i spørsmål som har betydning for samværsretten, jf. barneloven § 46. Barneloven § 47 gir rett til å få opplysninger om barnet både fra den som har foreldreansvaret og fra offentlige institusjoner som skole, barnehage, politi mv. Unntak gjelder for opplysninger som er underlagt taushetsplikt. 14

2.3 Barnets faste bosted

Begrepet «hvor barnet skal bo fast», jf. barneloven § 34, sier for det første noe om hvem av foreldrene som barnet bor mest hos. I de fleste tilfelle er det slik at «barnets faste bosted» er der barnet bor mesteparten av tiden, selv om barnet i prinsippet kan ha samvær med den andre forelderen i opptil 50 % av tiden. For det andre sier begrepet noe om bestemmelsesretten som den forelder barnet bor fast hos kan utøve alene. Dette er nærmere regulert i barneloven § 37.

Barneloven § 37 gir den som barnet bor fast hos rett til å treffe avgjørelser som gjelder «vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.» Hva som er å anse som en «større» beslutning om «dagleglivet» vil bero på en konkret vurdering. I alvorligere medisinske spørsmål og i spørsmål som vedrører barnets skolegang og utdannelse er det antatt at begge foreldre må medvirke. Den forelderen som ikke har barnet bosatt hos seg antas å ha krav på informasjon om slike anliggender fra den andre.

Bostedsforelderen treffer alene avgjørelse om flytting innenlands, jf. ovenfor. Er det derimot tale om flytting til utlandet, må foreldre med felles foreldreansvar begge være med på avgjørelsen, jf. barneloven § 40 første ledd andre punktum. Flytting til utlandet kan heller ikke skje når det er tvist om foreldreansvaret og/eller hva som skal være barnets faste bosted, jf. § 40 andre ledd. Ved kortere utenlandsopphold gjelder barneloven § 41. Som utgangspunkt kan begge foreldre ta med barnet på kortere reiser til utlandet når de har felles foreldreansvar. Unntak er blant annet gjort der det er usikkert om barnet kommer tilbake.

2.4 Særlig om delt bosted

Etter barneloven § 36 første ledd første punktum kan foreldrene fritt avtale hos hvem av dem barnet skal bo fast. Etter samme bestemmelse andre punktum kan foreldrene også avtale at barnet skal bo fast hos begge – ofte omtalt som «delt bosted». Delt bosted kan praktiseres på flere måter, og trenger ikke nødvendigvis innebære like mye botid hos hver av foreldrene. En avtale om delt bosted kan godt gå ut på at barnet tilbringer for eksempel 60 % av tiden hos en av foreldrene og 40 % hos den andre. På samme måte kan intervallene variere: Barnet kan for eksempel bo første del av uken hos en forelder og resten hos den andre, eller annen hver uke hos hver av foreldrene. Det er heller ikke uvanlig å avtale at barnet bor i lengre perioder hos hver av foreldrene. En avtale om delt bosted innebærer at begge foreldrene får bostedskompetanse over barnet, og at den ene av foreldrene for eksempel ikke kan flytte med barnet uten den andres samtykke. 15 Det avgjørende skillet mellom delt bosted og samvær refererer seg altså ikke til tid, men til denne avgjørelsesmyndigheten.

Barneloven stiller ikke opp noen formkrav til en avtale om delt bosted. Ved samlivsbrudd vil ofte fysisk flytting være aktuelt. Etter folkeregister­loven § 9 må en flytting meldes senest 8 dager etter flyttingen. Selv om det inngås avtale om delt bosted, er det imidlertid ikke mulig å folkeregistrere to adresser for barnet. Folkeregisterforskriften tolkes og praktiseres slik at begge foreldrene i slike tilfeller må undertegne flyttemeldingen, men barnet kan kun registreres på en av foreldrenes adresser. 16

Det følger av barneloven § 36 andre ledd at domstolene ikke kan idømme delt bosted for barnet der foreldrene er uenige om dette. Det er riktignok antatt at domstolene kan unnlate å endre en ordning som går ut på delt bosted selv om en av foreldrene begjærer midlertidig avgjørelse for å få endret den, jf. Rt. 1991 side 1050. Retten er imidlertid avskåret fra å foreta selv små justeringer i den etablerte ordningen, jf. Rt. 2006 side 1681 hvor det ble ansett å være i strid med barneloven § 36 andre ledd at lagmannsretten ikke avslo begjæringen om midlertidig avgjørelse, men i stedet etablerte en ordning med delt bosted som på noen – om enn mindre – punkter avvek fra den partene hadde avtalt.

Spørsmålet om domstolene skal kunne idømme delt bosted der foreldrene ikke har klart å bli enige om dette ble drøftet i forbindelse med endringene i barneloven i 1997. Et stort flertall av høringsinstansene gikk den gang imot å gi domstolene en slik kompetanse, 17 og både departementet og flertallet i Stortinget sluttet seg til dette.

Spørsmålet ble på ny utredet av Barnefordelingsprosessutvalget i NOU 1998: 17. Utvalgets flertall kom til at det ikke burde innføres en bestemmelse som ga domstolene myndighet til å idømme delt bosted når foreldrene ikke er enige om en slik løsning, mens et mindretall – utvalgets leder, sorenskriver Nils Dalseide, og professor Peter Lødrup – mente at domstolene i særlige tilfelle burde gis adgang til å kunne idømme delt bosted.

I Ot.prp. nr. 29 (2002-2003) om nye saksbehandlingsregler i barnefordelingssaker ble imidlertid spørsmålet om delt bosted ikke nærmere drøftet, idet departementet fant det hensiktsmessig å behandle problematikken senere, i forbindelse med en stortingsmelding om regjeringens familiepolitikk. I St.meld. nr. 29 (2002-2003) s. 23 ble det lagt til grunn at «Regjeringen er enig i at domstolene ikke bør kunne pålegge foreldrene delt bosted og vil derfor opprettholde dagens ordning som innebærer at det ikke er adgang for domstolene ... til å pålegge delt bosted.» Flertallet i familie-, kultur og administrasjonskomiteen (alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet) sluttet seg i Innst. S. nr. 53 (2003-2004) til regjeringens standpunkt.

2.5 Samværsretten

Barneloven kapittel seks inneholder regler om samværsrett for den av foreldrene som ikke har barnet boende fast hos seg. I barneloven § 42 slås det fast som et prinsipp at barnet har rett til samvær med begge sine foreldre, og at foreldrene er ansvarlige for at denne rettigheten blir oppfylt. Prinsippet gjelder uavhengig av om foreldre har vært gift eller har bodd sammen etter barnets fødsel, og uansett hvilken kontakt det tidligere har vært mellom barnet og foreldrene. Prinsippet ble lovfestet allerede i 1969, men gjaldt den gang bare for barn født av gifte foreldre. 18

En forelders rett til samvær er regulert i barneloven § 43. Det er opp til foreldrene å avtale omfanget av samværet, på bakgrunn av hva de mener er det beste for barnet. Klarer ikke foreldrene å bli enige må den forelder som krever samvær eller mer samvær enn den andre vil godta, få fastsatt samværet av retten. Etter barneloven § 60 første ledd kan retten fastsette en foreløpig samværsrett fram til tvisten er rettskraftig avgjort.

Retten er etter § 43 første ledd tredje punktum gitt adgang til å avskjære samvær dersom dette «ikkje er til beste for barnet». Etter forarbeidene har man her særlig tenkt på situasjoner hvor barnet har vært utsatt for overgrep eller hvor det er fare for at barnet vil kunne bli det. 19

Samvær under tilsyn etter § 43 tredje ledd kan være et alternativ til nektelse av samvær. Ved forskrift er det gitt nærmere regler om oppnevning av tilsynsperson, gjennomføring av tilsynet mv. 20 Tilsynspersonen kan være en representant fra det offentlige, typisk barnevernet, men også den andre forelderen, slektning mv.

Barneloven § 43 andre ledd tredje punktum inneholder en legaldefinisjon av «vanleg samværsrett» som etter sin ordlyd gjelder når uttrykket enten blir brukt i en rettslig avgjørelse eller i avtale mellom foreldrene. «Vanleg samværsrett» innebærer «rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske». Legaldefinisjonen er subsidiær i forhold til prinsippet om avtalefrihet og hovedregelen om at det må foretas en individuell vurdering av hvilket samvær som er til barnets beste. Definisjonen er imidlertid antatt å kunne ha signaleffekt og gi en viss veiledning om hva som bør være utgangspunktet i normaltilfeller. 21 Ved høyt konfliktnivå mellom foreldrene vil det ofte være behov for en mer detaljert fastsatt samværsrett enn det loven beskriver som vanlig samvær.

Samværsretten kan gjøres mer omfattende enn dette – man snakker da ofte om «utvidet samvær». 22 Forskjellen fra delt bosted vil da være at det kun er den av foreldrene som har barnet boende fast hos seg som har de rettigheter og plikter som er tillagt bostedsforelderen.

Ofte vil det være aktuelt å endre samværsretten, for eksempel når barnet blir eldre. Hvis ikke foreldrene klarer å inngå en ny avtale, må det treffes rettslig avgjørelse i saken etter barneloven § 64.

2.6 Tvangsfullbyrdelse

Reglene om tvangsfullbyrdelse av avgjørelser om foreldreansvaret eller hvem som barnet skal bo fast hos, er gitt i barneloven § 65 første ledd, med henvisninger til tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 kan tre tvangsmidler bli aktuelle: Gjennomføring ved at namsmannen henter barnet, gjennomføring ved at den berettigede selv henter barnet og tvangsbot. 23

Det er tingretten som treffer avgjørelse om hvilket tvangsmiddel som skal benyttes, herunder eventuelt størrelsen på tvangsboten. Gjennomføring ved fysisk avhenting er forutsatt brukt med forsiktighet, primært i tilfeller der tvangsboten har vist seg uegnet som pressmiddel.

Avgjørelser om samvær kan etter barneloven § 65 andre ledd bare gjennomføres ved tvangsbot. Det er imidlertid adgang til å fastsette en stående bot som gjelder hver gang samværsretten ikke blir respektert, slik at man slipper å fastsette bot særskilt for hvert eneste samvær som nektes gjennomført. Boten må likevel fastsettes for et bestemt tidsrom, jf. Rt. 1990 side 470.

Tvangsboten kreves inn av namsmannen og tilfaller statskassen. Etter barneloven § 65 første ledd tredje punktum og andre ledd fjerde punktum skjer innkreving bare etter påkrav fra den som har vært utsatt for krenkelsen.

Tvangsfullbyrdelsesloven § 13-8 fjerde ledd slår fast at det ikke skal avsies kjennelser for tvangsbot hvis det er «umulig» for saksøkte å oppfylle forpliktelsen (umulighetsprinsippet). I barnefordelingssaker kan dette være tilfelle hvis tvangsfullbyrdelsen vil føre til alvorlige psykiske belastninger for barnet (se for eksempel Rt. 1970 side 703) eller barnet motsetter seg samvær med en forelder (se for eksempel Rt. 1963 side 1389). I praksis er terskelen imidlertid høy. Det er et grunnvilkår for å konstatere at samvær er umulig at den av foreldrene barnet bor hos lojalt og aktivt medvirker og oppmuntrer til at samvær skal finne sted, jf. blant annet Rt. 1988 side 708. 24

Et rettsforlik har etter tvangsfullbyrdelsesloven § 19-12 jf. § 19-15 samme virkning som en dom, og er gjenstand for tvangsfullbyrdelse etter de ovennevnte regler. Det er imidlertid et vilkår at rettsforliket er tilstrekkelig entydig og klart, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-2 første ledd og Rt. 1997 side 1387.

Som utgangspunkt er verken muntlige eller skriftlige utenrettslige avtaler tvangsgrunnlag. Barneloven § 55 åpner imidlertid for at en avtale kan forelegges for fylkesmannen for stadfestelse, med den konsekvens at avtalen får tvangskraft. Lovbestemte vilkår er at avtalen først og fremst retter seg etter det som er best for barnet og at det fremlegges meklingsattest.

2.7 Statistikk mv.

2.7.1 Generelt

I 2006 ble det født 58 500 barn her i landet. Nærmere halvparten, 46 %, av barna som ble født, hadde gifte foreldre, 42 % hadde samboende foreldre og 11 % hadde enslige mødre. Andelen født med enslige mødre har vært gradvis økende fra 2001, da andelen var vel 8 %. 25

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at vel 11 000 barn under 18 år opplevde at foreldrene ble skilt i 2006. 26 Dette er en nedgang fra 2005 på omtrent 900 barn, noe som har sammenheng med en generell nedgang i antall skilsmisser. Av de vel 11 000 barna som opplevde skilsmisse, var ca. halvparten av barna i aldersgruppen 6-12 år. Statistisk sentralbyrå har ikke oversikt over hvor mange barn som opplevde at samboende foreldre flyttet fra hverandre i denne perioden, og det eksisterer ingen statistikk over inngåtte og oppløste samboerskap.

2.7.2 Bosted og samvær

Det er antatt at ca. 25 % av alle barn i alderen 0-18 år lever i andre familieformer enn sammen med sine to foreldre. 27 Tall fra 2004 viste at av disse bodde 82 % fast hos mor, 8 % bodde fast hos far og 10 % hadde delt bosted. Fra 1996 til 2004 har andelen barn med delt bosted økt fra 4 til 10 %. 28

En undersøkelse fra 2004 viste at 97 % av samværsforeldrene hadde hatt samvær eller i det minste kontakt med sitt barn etter samlivsbruddet eller fødselen. 29 Samværsforeldrene ble definert som mødre og fedre som oppga ikke å ha barnet boende hos seg. 30 90 % oppga at de hadde hatt kontakt med barnet det siste året og 79 % den siste måneden. 31

Det månedlige samværet ble gjennomsnittlig beregnet til å være 6,9 dager. Tallet kan synes noe lavt, men inkluderer da også de 21 % av foreldrene som overhodet ikke hadde noe samvær med sitt barn den siste måneden. For øvrig oppga 10 % 1-3 dager med samvær, 25 % oppga 4-7 dager med samvær, 26 % oppga 8-12 dagers samvær, og 17 % oppga minst 13 dagers samvær. 32 Tilsvarende gjennomsnitt var for 2002 6,5 dager, og det ble konkludert med en statistisk signifikant økning i antall rapporterte samværsdager siste måned fra 2002 til 2004.

Som det fremgår ovenfor bor de fleste barn fast hos mor etter et samlivsbrudd. I en undersøkelse om samværsfedres situasjon fra 2002 svarte imidlertid 60 % av fedrene at de ønsket en annen fordeling av hvor barnet skal bo enn det foreldrene faktisk praktiserte. 33 Av disse ønsket 12 % å ha barnet boende fast hos seg, 47 % ønsket delt bosted. Samme undersøkelse viste at 62 % av fedrene gjerne skulle hatt mer samvær med barnet, samt at 70 % trodde at barnet ønsket mer samvær. En spørreundersøkelse utført av Synovate/MMI i 2005 viste også at 70 % av de spurte fedrene ønsket seg delt bosted som omsorgsordning ved et eventuelt samlivsbrudd. 34

2.7.3 Barnefordelingssaker i domstolene

Det finnes ikke statistikk over antall barnefordelingssaker som behandles av retten per år fordi alle sivile saker registreres under ett. 35 I NOU 1998: 17 ble det foretatt en undersøkelse som viste at det årlig kom inn ca. 1200 barnefordelingssaker (inkludert begjæringer om midlertidige avgjørelser) til domstolene i perioden 1994-1996, men disse tallene begynner nå å bli nokså gamle. Man har også fått nye saksbehandlingsregler som kan ha påvirket denne statistikken.

Skilsmisseforskning tyder på at omtrent 10 % av alle foreldre som går fra hverandre får saken avgjort av domstolene. 36

Det foreligger heller ikke mange undersøkelser med henblikk på avdekke grunnlaget for domstolenes beslutninger i saker etter barneloven. Dr. philos Kristin Skjørten ved Institutt for samfunnsforskning undersøkte i 2005 tre årganger med lagmannsrettdommer fra 1998 til 2000, totalt 129 avgjørelser. Sakene gjaldt foreldrenes tvist om hvor barnet skulle bo fast etter samlivsbruddet, hvorav 25 % kun omfattet spørsmålet om fast bosted, 15 % av sakene behandlet både foreldreansvar, fast bosted og samvær, og majoriteten, 60 %, omfattet spørsmålet om fast bosted og samvær. 37

Skjørten fant at far fikk omsorgen i 44,2 % av sakene og mor fikk omsorgen i 48,8 % av sakene. I 7 % av sakene ble søskenflokken delt. Følger vi disse sakene tilbake til lavere rettsinstans, ble det besluttet at barna skulle bo hos mor i 39,5 % av disse sakene, og hos far i 54,3 % av sakene. I resten av sakene ble søskenflokken delt, og i én av sakene kom spørsmålet om fast bosted først opp ved lagmannsrettsbehandlingen. 38

Hele 26,4 % av lagmannsrettssakene ble avgjort under uttrykt tvil, og 11,6 % ble avgjort under dissens. 39 En tredjedel av avgjørelsene om fast bosted ble endret etter behandlingen i lagmannsretten. 52 av sakene ble anket videre til Høyesterett, og av disse ble 49 nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. 40

Skjørten fant at den mest markante endringen i domsavgjørelsene om barnefordeling de siste 30 årene var at de ikke lenger begrunnes med mødres fortrinnsrett som omsorgspersoner. Barns ønske om bosted er kommet tydeligere fram. Retten la mindre vekt på hvem som har utøvd hovedomsorgen for barnet i samlivet. Lagmannsretten la imidlertid fortsatt vekt på risikoen ved å utsette barn for miljøskifte, dessuten ble barns emosjonelle tilknytning og personlige egenskaper hos foreldrene tillagt betydning. 41

Siden gjennomgangen til Skjørten omfattet saker for lagmannsretten, er det vanskelig å vite om avgjørelser i tingretten viser samme tendens til å være basert på konkrete vurderinger i det enkelte tilfelle. Det er også mulig at vurderingsmåtene i praksis varierer mellom tingrettene. Siden ordningen med rettsbasert mekling ble innført, er det et mindre antall saker som kommer til hovedforhandling og avgjøres ved en dom. Når partene selv kommer fram til løsninger gjennom mekling, er det fullt mulig for dem å legge vekt på andre forhold enn de som ville vært lagt til grunn ved en dom.

Psykolog Katrin Koch foretok i perioden 1. januar 1998 til 1. mars 1999 en undersøkelse av 74 barnefordelingssaker ved Oslo byrett hvor det ble avholdt hovedforhandling. Hennes tall viste at det var like mange mødre som fedre som hadde tatt ut stevningen, men mødrene som tok ut stevning hadde i langt større grad barnet boende hos seg enn fedrene og ønsket hovedsakelig foreldreansvaret alene eller begrensninger i samværet. Fedrene hadde som regel ikke barnet boende hos seg, men ønsket å få barnet til seg eller få mer samvær. 42 Koch trakk følgende slutning:

«Mennene reiste sak for å få mer kontakt med barna, kvinnene for å begrense mennenes kontakt med dem. Noen hadde tilsynelatende god grunn til dette, andre ikke.» 43

I de sakene som fedrene hadde reist, ble fedrene gitt medhold i sine påstander i ca. en tredjedel av sakene. Mødrene fikk medhold i en tredjedel av disse sakene og en tredjedel av sakene fikk løsninger som ingen av partene hadde lagt ned påstand om. I sakene som mødrene hadde reist, ble mødrene gitt medhold i sine påstander i ca. halvparten av sakene. Den som reiste saken – uansett om det var mødre eller fedre – fikk oftere medhold i sine påstander i dom eller forlik enn den som var saksøkt. 44

Til slutt skal nevnes at Barne- og familiedepartementet i forbindelse med St.meld. nr. 29 (2002-2003) foretok en gjennomgang av behandlingen av barnefordelingssaker der en av foreldrene hadde påklagd fylkesmannens avgjørelse. Av totalt 59 saker fikk far barnet boende hos seg i 29 av sakene, mens mor fikk barnet boende hos seg i 30 saker. 45

Fotnoter

1.

Se nærmere blant annet Haugli 2007 s. 344.

2.

Se nærmere Smith og Lødrup 2006 s. 99.

3.

Se nærmere Smith og Lødrup 2006 s. 99.

4.

Se nærmere Smith og Lødrup 2006 s. 100.

5.

Se nærmere Smith og Lødrup 2006 s. 100.

6.

Se blant annet Lindboe 2003 s. 59 flg.

7.

Ot.prp. nr. 56 (1996-1997) s. 39.

8.

Se nærmere Smith og Lødrup 2006 s. 116-119 og Sinding Aasen 2008 s. 11-16.

9.

Aldersgrensen for uttalerett ble senket fra 12 til 7 år ved en lovendring i 2003. Haugli 2007 s. 350-351 har pekt på at 7 års-grensen virker noe tilfeldig valgt.

10.

For andre eksempler fra spesiallovgivningen, se Smith og Lødrup 2006 s. 118-119.

11.

Se nærmere Smith og Lødrup 2006 s.120-128 og Sinding Aasen 2008 s. 16-28.

12.

Ot.prp. nr. 56 (1996-1997) s. 43. Se også Haugli 2007 s. 345-346.

13.

Se nærmere Smith og Lødrup 2006 s. 160-162.

14.

Se nærmere Smith og Lødrup 2006 s. 165-166.

15.

Se nærmere Smith og Lødrup 2006 s. 162-165.

16.

FOR-1994-03-04-161 § 9 første jf. andre ledd siste punktum.

17.

Se nærmere Ot.prp. nr. 56 (1996-1997) s. 57 flg.

18.

Se Smith og Lødrup 2006 s. 169-170 for en nærmere oversikt over den historiske utviklingen av samværsretten.

19.

Ot.prp. nr. 103 (2004-2005) s. 54. For en nærmere gjennomgang av problematikken omkring samværsnektelse, beviskrav ved anklager om overgrep mv., se Smith og Lødrup 2006 s. 180-184 og Strandbakken 2008 s. 1-3.

20.

FOR 2006-12-07 nr 1360: Forskrift om nærare føresegner om oppnemning av tilsynsperson, utøving av tilsynet og godtgjering for dette.

21.

Se for eksempel Rt. 2004 side 47 (på s. 50).

22.

Se Smith og Lødrup 2006 s. 174. I teorien er begrepet blitt kritisert fordi det kan gi inntrykk av at lovens definisjon er det «normale» og at mer omfattende samvær krever en særskilt begrunnelse, se blant annet Holgersen 2008 s. 230-231.

23.

Se nærmere Smith og Lødrup 2006 s. 186-188.

24.

En nærmere gjennomgang av umulighetsprinsippet og relevant rettspraksis finnes i Smith og Lødrup 2006 s. 190-192.

25.

http://www.ssb.no/emner/02/02/10/fodte/

26.

http://www.ssb.no/vis/emner/02/02/30/ekteskap/art-2007-10-25-01.html

27.

Skjørten m.fl. 2006 s. 12-13.

28.

Skjørten m.fl. 2006 s. 12-13 med videre henvisninger.

29.

Kitterød 2005 s. 49.

30.

Kitterød 2005 s. 14.

31.

Kitterød 2005 s. 50-51.

32.

Kitterød 2005 s. 54. 1 % besvarte ikke spørsmålet.

33.

Skevik og Hyggen s. 70-71 og s. 77.

34.

Synovate/MMI: Spørreundersøkelse utført for magasinet KK, omtalt i nr. 23 2005.

35.

Domstolsadministasjonens årsstatistikk for 2006 viser at det kom inn 12 709 sivile tvistemål for tingrettene i Norge.

36.

Skjørten 2005 s. 14 med videre henvisninger.

37.

Skjørten 2005 s. 23-24.

38.

Skjørten 2005 s. 41-43.

39.

Skjørten 2005 s. 45.

40.

Skjørten 2005 s. 38-39.

41.

Skjørten 2005 s. 149.

42.

Koch 2000 s. 35.

43.

Koch 2000 s. 47.

44.

Koch 2000 s. 66-68.

45.

St.meld. nr. 29 (2002-2003) s. 18.

Til dokumentets forside