NOU 2008: 9

Med barnet i fokus— – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær

Til innholdsfortegnelse

6 Barnets beste

6.1 Innledning

Etter gjeldende rett skal hensynet til barnets beste være det avgjørende kriterium både når foreldrene selv skal avgjøre spørsmål knyttet til barn etter samlivsbrudd, og når spørsmålet skal avgjøres av forvaltningen eller domstolene. Både internasjonale konvensjoner og norske lovregler inneholder bestemmelser om at hensynet til barnets beste skal gå foran konkurrerende interesser. På tilsvarende måte har EMD i sin praksis omkring foreldrenes rett til respekt for familielivet i EMK artikkel 8 i flere avgjørelser uttalt at barnets beste må være et sentralt hensyn. 1

Barnets beste er imidlertid et mangfoldig begrep og har avstedkommet mye diskusjon knyttet til den nærmere fortolkningen. 2 Det er et dynamisk begrep som andre hensyn – også hensynet til likestilling mellom foreldre – må prøves opp mot. Å søke etter omsorgsløsninger som er til barnets beste, er å søke etter det aktuelle barnets erfaringsverden, hva som kan bidra til oppfyllelse av dette barnets særlige behov og dets muligheter.

Både i norsk og nordisk rett ser man en utvikling der fokus i lovgivningen har blitt flyttet fra foreldrene til barnet. Illustrerende er de to seneste offentlige utredningene i Sverige og Danmark om forholdet mellom barn og foreldre, hvor man gjennomgående har lagt til grunn barnets perspektiv som utgangspunkt for drøftelsene. Fra den danske utredningen i Betænkning nr. 1475/2006 hitsettes:

«Udvalget har gjort sig en række overvejelser om, hvordan barnets perspektiv kan styrkes i sager om forældremyndighed og samvær. Udvalget skal ifølge kommissoriet tage stilling til, hvordan kriteriet «barnets bedste» kan tydeliggøres, når myndighederne træffer afgørelse om, hvordan høringsreglerne i lov om forældremyndighed og samvær kan tilpasses høringsreglerne i den sociale lovgivning, hvordan samtaler med børn gennemføres bedst muligt, og hvordan oplysninger fra samtalen behandles og videreformidles. Udvalget skal også tage stilling til, hvordan barnets perspektiv yderligere kan styrkes, og om børn bør tillægges en mere selvstændig rolle end i dag, herunder i relation til partsstatus, klageadgang og mulighed for at rette henvendelse til myndighederne. Udvalget har herudover overvejet, hvordan barnets perspektiv kan komme tydeligere frem i domstolenes behandling af sager om forældremyndighed.» 3

Fra sammenfatningen i den svenske utredningen i SOU 2005:43 hitsettes:

«Redan i dag gäller att barnets bästa skall komma i främsta rummet vid alla beslut som rör vårdnad, boende och umgänge (6 kap. 2 a § första stycket FB). Att det är barnets bästa som skall stå i fokus när det gäller dessa frågor är självklart. Det är barnets tillvaro och framtid som regleras. Men det har riktats kritik mot domstolar och socialnämnder som går ut på att det ibland mera är föräldrarnas intressen som tillgodoses än barnets. Visserligen förhåller det sig ofta på det sättet att vad som är bra för föräldrarna också är bra för barnet. För att tillvaron skall fungera för barnet på ett bra sätt måste den också fungera någorlunda för föräldrarna. Annars kan det uppstå slitningar som kan gå ut över barnet på ett skadligt sätt. Men det är viktigt att göra klart att det är barnets intressen som skall stå i centrum och inget annat.

Vi föreslår att detta tydliggörs genom att 6 kap. 2 a § första stycket FB får följande lydelse: «Avgörande enligt detta kapitel av alla frågor som rör vårdnad, boende, umgänge och annan kontakt än umgänge skall ske enbart utifrån vad som är bäst för barnet.» För att barnets bästa verkligen skall beaktas är det av grundläggande betydelse att bedömningen inte görs ur ett vuxenperspektiv utan ur ett barnperspektiv och att barnet får komma till tals och får möjlighet att påverka sin situation.» 4

Også internasjonalt er det en klar trend at perspektivet ved større lovendringer og reformer er flyttet fra foreldrene eller andre omsorgspersoner og til barnet. Som eksempel kan nevnes Australia. Reglene om saksbehandlingen og delt bosted i barnefordelingssaker i Australia ble behørig omtalt av Barnelovprosessutvalget i 1998. 5 Landet har nylig gjennomgått en større reform på barne- og familierettens område. En rekke lovendringer er gjort med henblikk på å styrke barnets kontakt med begge sine foreldre etter et samlivsbrudd. Det er imidlertid ikke likhets- eller rettferdighetshensyn som har begrunnet disse reglene, men en presumsjon om at mest mulig kontakt med begge foreldre er i barnets interesse og til barnets beste:

«The Family Law Amendment (Shared Parental Responsibility) Act 2006 marks a major cultural shift in the family law system and places an increased focus on the rights of children to have a meaningful relationship with both their parents and to be protected from harm. The law also encourages parents to equally share responsibility for their children, after separation. (...)

Whilst the right of children to know both parents is not new, the government has clearly emphasised it as a foundation of the Family Law reforms. The changes emphasise the concept that children benefit from a meaningful relationship with both of their parents, provided this does not put children at risk of harm.» 6

Det legges til grunn at også norsk rett har utviklet seg i en slik retning de siste årene. Både prosessuelt og materielt har barn fått styrket sine rettigheter, og hensynet til barnet ligger i dag bak utformingen av en rekke regler som er styrende for rettsprosessen i en barnefordelingssak. Et samlet utvalg vil understreke viktigheten av at denne utviklingen fortsetter, og at barnet beste alltid må være det grunnleggende og overordnede prinsipp når lovendringer skal vurderes og når domstolene skal treffe konkrete avgjørelser. Utvalget vil i det følgende se nærmere på om dagens regelverk i barnefordelingssaker i tilstrekkelig grad ivaretar dette prinsippet.

6.2 Barnets beste som rettesnor for saksbehandlingen

Et barn kan fort oppleve utrygghet når foreldrene har en konflikt som er ute av kontroll og som de ikke klarer å løse selv. Barn ønsker fravær av konflikt mellom foreldrene og opplever gjerne dårlig samvittighet og lojalitetsvansker så lenge konflikten pågår. Konflikter om omsorgsorganisering og praktisering av omsorg rammer barnet direkte. Dersom en av foreldrene blander seg altfor mye inn i og kontrollerer den andres liv, eller en av foreldrene uberettiget avskjærer den andre fra kontakt, er det den samlede kvalitet på barnets oppvekstbetingelser som reduseres. I verste fall kan sterke og vedvarende konflikter gi svært negative effekter på barns utvikling, både sosialt, atferdsmessig og følelsesmessig. 7

Barneloven § 48 inneholder en uttrykkelig lovfesting av at hensynet til barnets beste også er det sentrale i avgjørelsesprosessen og at saksbehandlingen skal praktiseres i tråd med dette. Regelen innebærer at alle som har befatning med en barnefordelingssak – både advokater, dommere, sakkyndige og meklere – må ha barnets beste for øye, og ble tatt inn i barneloven i 2003 etter et opprinnelig forslag fra Barnelovprosessutvalget i NOU 1998: 17:

«Utvalget finner det naturlig at dette grunnleggende prinsippet blir slått fast i innledningsbestemmelsen til barnelovens kapittel om saksbehandlingsreglene. På den måten fokuseres på barnets beste som overordnet norm, samtidig som loven blir mer oversiktlig.» 8

Som eksempel på at prinsippet om barnets beste kan få selvstendig betydning for saksbehandlingen vises det i NOU 1998: 17 til at det kan være i strid med barneloven § 48 dersom sakens aktører bruker unødig lang tid i forbindelse med behandlingen av saken. 9

Prinsippet kommer for så vidt også til uttrykk gjennom barneloven § 49, som pålegger advokater å vurdere om det er mulig å komme til utenrettslig enighet samt opplyse foreldrene om de foreliggende meklingstilbud. I teorien er det antatt at det i dette ligger en plikt for advokatene til å søke og dempe det konfliktnivået som gjerne følger barnefordelingssakene. 10 Kravet i § 49 kan ikke sanksjoneres, men bestemmelsen er antatt å kunne gi en «oppdragende» signaleffekt til advokater. 11

De nye saksbehandlingsreglene i barneloven trådte i kraft 1. april 2004. 12 Ordningen med saksforberedende møter er innført for å støtte en forhandlingsprosess fram mot rettsbaserte forlik. Denne fremgangsmåten er laget for å øke sjansen for at hensynet til barnets beste strukturerer prosessen fram mot enighet og får gjennomslag i den løsning som foreldrene velger. Dette innebærer at de faktiske forhold blir klarlagt gjennom en tilrettelagt prosess som kan bidra til at foreldrene sammen og hver for seg får bedre anledning til å søke etter og legge vekt på hva som kan være til det beste for deres barn. Det foreligger ikke noen formell evaluering av ordningen. 13 Utvalget antar at barnelovens regler etter sin ordlyd på en tilfredsstillende måte ivaretar hensynet til barnet under hele prosessen fra saksanlegg, gjennom mekling og fram til forlik, eller en eventuell domsavsigelse. Utvalget vil imidlertid ikke utelukke at det kan bli nødvendig med tydeligere krav til domstolen og aktørene i retten dersom undersøkelser skulle avdekke at bestemmelsene ikke praktiseres på den tiltenkte måte, og derfor ikke ivaretar hensynet til barnets beste på en god nok måte.

6.3 Barnets beste som kriterium for avgjørelsen av en barnefordelingssak

Alle avgjørelser om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og om samvær skal først og fremst rette seg etter det som er «best for barnet», jf. barneloven § 48. Dette er en regel som er lagt til grunn i barnelovgivningen i de fleste vestlige land, og som kan ha ulike rettslige funksjoner for rettsanvenderen i den enkelte sak. I tillegg til å være et generelt lovmotiv, er regelen både et bakenforliggende tolkingsprinsipp og moment i en skjønnsmessig helhetsvurdering.

I likhet med mange andre land, har ikke den norske barneloven angitt veiledende momenter i vurderingen av hva som er barnets beste. Tanken har vært at en slik angivelse kan ta fokus bort fra hovedregelen om en konkret vurdering av forholdene i det enkelte tilfellet.

Man kan imidlertid reise spørsmål om ikke et så generelt prinsipp bidrar til manglende forutberegnelighet og uvisshet om hvilket resultat domstolene lander på i barnefordelingssaker. I sin tur kan dette virke prosessdrivende og øke sakstilfanget for domstolene. Det er også hevdet at kriteriet er så åpent at det er vanskelig å unngå at dommerens personlige holdninger får betydning. 14

Også herværende utvalg har vurdert om begrepet «barnets beste» bør defineres nærmere i barneloven. Man kommer ikke utenom at den generelle regelen man finner i barneloven § 48 etter sin ordlyd gir liten allmenn veiledning.

Slik utvalget vurderer det, er denne åpenhet like mye en fordel som en ulempe.

For at hensynet til barnets beste skal bli et virksomt kriterium, må både foreldrene selv og domstolen være åpne for hva slags ordninger det er mulig å få til i det enkelte tilfelle. Omsorg til barnets beste er et prinsipp som skal lede til praktiske løsninger sammensatt av mange komponenter. Det kan spesifiseres noe hvilke komponenter som bør vektlegges. Det er til barnets beste at foreldrene sikrer barnets forsørgelse; men også at det etableres kontakt og tilhørighet mellom foreldre og barn og at denne vedlikeholdes; og videre at barnet mottar praktisk omsorg og utviklingsstøtte fra sine foreldre. Alt dette bør skje på måter som er forutsigbare og samtidig følsomme og respektfulle overfor barnets behov, personlige kapasiteter og preferanser. Når utvalget senere viser til hva som kan være til barnets beste i de enkelte kapitler om foreldreansvar, bosted og samvær, er det hele tiden med forbehold om at best mulig omsorg for barn avgjøres etter en sammensatt vurdering, der ikke ett aspekt kan overskygge alle andre. Siden prinsippet om barnets beste ikke gir holdepunkter for å velge en spesifikk form for omsorgsløsning fremfor en annen, er det snarere et kriterium som stiller krav til begrunnelsene for hvordan omsorgen for det enkelte barn organiseres og utføres. Derfor kan prinsippet brukes til å følge opp konsekvensene for det enkelte barn av ulike omsorgsordninger som prøves ut.

Utvalget vil peke på at dersom alle spesifikke komponenter som kan bidra til barnets beste, også skal kunne være virksomme hensyn i det enkelte tilfelle, må vurderingene foregå innen visse rammebetingelser. Det vil for eksempel ofte være slik at domstolen ikke kan finne noen entydige eller absolutte svar på hvem av de to foreldrene som har rett i en konflikt om hva som er barnets beste. Spørsmålet om hvem av foreldrene som er best egnet, gir sjelden noen god rammebetingelse for å anvende kriteriet om barnets beste. De er to foreldre, og kriteriet for hva som er barnets beste kommer først til anvendelse dersom konstellasjonen mellom dem blir vurdert på en måte som trekker fram kjennetegnene ved den omsorgsordning som de samlet kan bidra til for sitt barn. Det som kulturelt sett er den nye situasjonen er at relativt mange barn vil ha foreldre som ikke bor sammen med hverandre (slik det fremgår av statistikken i kapittel 2.7). I kjølvannet av dette har det utviklet seg en rekke nye ordninger som styrker barns forhold til hver av foreldrene, også når disse ikke lever sammen. Det gjelder alle de aspektene ved foreldre-barn forholdet som særlig har betydning for barnets ve og vel: Altså, at både forsørgelse, tilhørighet og ansvar, samt omsorg og utviklingsstøtte sikres gjennom ordninger som er preget av følsomhet, forutsigbarhet og personlig respekt. Etter utvalgets oppfatning kan likestilling mellom mødre og fedre være et viktig bidrag til å optimalisere tilhørighet mellom foreldre og barn og sikre omsorg og støtte fra foreldrene overfor barnet. Men et ønske om økt likestilling mellom kvinnelige og mannlige foreldre kan også i det enkelte tilfellet komme til å dreie oppmerksomheten bort fra hva som er barnets beste og over til spørsmål om hva som er rettferdige fordelinger mellom mødre og fedre. Barnet er ideelt sett ikke en tredjepart, men en hovedperson som blir utsatt for en kombinasjon av hva hver av foreldrene tilbyr og yter. Det er normalt til barns beste å ha solidarisk involverte foreldre, selv når disse ikke bor sammen – og selv om de ikke gjør akkurat det samme eller like mye for barnet.

Den viktigste rammebetingelse som utvalget vil trekke fram for å sikre at hensynet til barnets beste kan få gjennomslag i konkrete avgjørelser for barn med foreldre som ikke lever sammen, er at disse barna har den samme tilgang som alle andre barn til foreldre som står fritt til å avtale og gjennomføre omsorgsordninger som de sammen er enige om og går god for. Avgjørelser ved dom er bare aktuelt når enighet ikke oppnås, og også ved rettslige avgjørelser må det legges betydelig vekt på hva foreldrene samlet er i stand til å enes om. De rettslige løsninger bør ta høyde for at de ikke skal fastholde foreldre i konflikt, men primært bidra til at foreldre kan få et solidarisk ansvar for sine barn. Sekundært består det rettsbaserte bidraget i å avskjære eller regulere konflikter om utøvelse av barneomsorgen mellom foreldre.

Den spesifikke løsningen i tråd med barns beste vil måtte være forankret i foreldrenes ambisjoner for foreldreskapet og disse foreldrenes muligheter til å bidra til gjennomføringen av det som de oppfatter som en god og gyldig livsform for sine barn. Dette innebærer også at andre – rådgivere, myndigheter og domsstoler – ikke bør påføre eller påtvinge en mor eller en far en form for ansvar og omsorg som denne moren eller faren ikke selv viser vilje og interesse for å påta seg. Det finnes et unntak som er ivaretatt gjennom lovgivningen: Det er til barns beste at foreldreskap fastslås og forsørgelsen sikres, også om en av foreldrene motsetter seg dette. Men ansvar og personlig tilhørighet, så vel som regelmessig kontakt og samvær, er så forpliktende overfor barnet at det må være basert på frivillighet. Det er ikke til barns beste at foreldre som ikke «stiller opp» frivillig, skal bli tvunget til å delta i barnets liv.

Ytterligere en rammebetingelse som utvalget vil trekke fram, er at fordelingen av initiativ og ansvar for samlivsbruddet (eller for at to foreldre ikke har inngått samliv) normalt vil være uten betydning for løsning av konflikter om fordeling av ansvar, tilhørighet, omsorg og støtte etterpå. Fattes avgjørelser innen rammen av en slik spesifisering, blir det enklere å avskjære hensyn som ikke bør tillegges vekt, og dermed blir det tydeligere hvilke løsninger som er til beste for barnet.

Vanskeligere er det å avgjøre hva som er til barnets beste når en av foreldrene motsetter seg en form for involvering og deltakelse fra den andre av foreldrene. Det kjønnete preget på disse konfliktene er at noen mødre saksøker for å avskjære eller redusere fedres involvering. Mens noen fedre på sin side opplever at de holdes utenfor og saksøker for å utvide sin involvering. Det er selvsagt bare en spesifikk gjennomgang og vurdering av det enkelte tilfelle som vil være til hjelp for avgjørelsen her. Et prinsipp om mer likestilling mellom fedre og mødre gir ingen holdepunkter. Det er heller ikke slik at likestilling kan oppnås ved at like mange mødre som fedre få medhold gjennom rettslige avgjørelser. Det kan ikke være noe allment kriterium for hva som er best for barn at flere fedre – eller flere mødre – skal få sine krav igjennom.

Det er en nødvendig komponent i omsorg til barns beste at de blir beskyttet av sine foreldre. I enkelte tilfelle kan dette også innebære at en mor eller en far må beskytte sitt barn mot sviktende og utilstrekkelig omsorg fra den andre av foreldrene. Det betyr at enhver forelder som er involvert i omsorg for sine barn, må ha vist eller være i stand til å utvikle tilstrekkelig ansvarlighet og vurderingsevne og vise evne til kontinuitet og forpliktelse i sin utøvelse av omsorg og støtte overfor barnet. Ikke bare bør de overbevise seg selv om at så er tilfelle, men det er til barnets beste at de også klarer å overbevise den andre av foreldrene om dette. I en rettslig konflikt vil det ofte være til barnets beste at en av foreldrene – eller begge – er i stand til å moderere seg i sine krav og oppfatninger. For den foreldrepart som ikke klarer å moderere seg, kan det av hensyn til barnet beste, være nødvendig å fastsette omsorgsløsninger som regulerer eller begrenser hvordan dennes urimelige og uheldige utspill kan virke på barnet.

Innenfor disse rammebetingelsene har foreldre i prinsippet like rettigheter til å inngå i sine barns liv – forsørge dem, ta ansvar for dem og beskytte dem, skape tilhørighet, samt tilby og utvikle omsorg og støtte. Som nevnt betyr ikke dette at begge foreldre alltid vil kunne få gjennom like mye av sine krav og ønsker. Noen krav er uforenlige, enkelte løsninger stanses av praktiske begrensninger. I det spenningsforholdet som kan finnes mellom det som er prinsipielt ønskelig for en foreldrepart og det som er praktisk gjennomførbart overfor barnet, må det siste tillegges avgjørende vekt. Det viser seg at samarbeid mellom foreldre som ikke lever sammen kan utformes på to litt ulike måter. Noen løsninger bygger på en økt gjensidig forståelse mellom foreldrene av hvordan omsorgsordningene fungerer for barnet og hvordan de begge bidrar til dette, mens andre løsninger først og fremst er egnet til å regulere fordeling av bosted og praktisering av samværsordninger mellom foreldre på en måte som avgrenser konflikten mellom dem. I det siste tilfellet består samarbeidet i at foreldrene forplikter seg til å innfri de praktiske forventningene og respektere avtaler om tid og sted. Begge formene for samarbeid eller konfliktregulering kan være det beste som det er mulig å få til for det aktuelle barnet i det enkelte tilfellet.

Barneloven hadde tidligere en spesifisering av barnets beste i retning av at det for små barn ofte var best med omsorg og bosted hos moren. Begrunnelsen for at denne morspresumsjonen ble fjernet, var nettopp at den kunne lede til en form for automatikk i avgjørelsen. En ting er at mange foreldre lar mødrene ha hovedansvaret for omsorgen med små barn, en annen sak er at rettslige avgjørelser heller bør baseres på undersøkelser og prøvende vurderinger i det enkelte tilfelle. Av og til er det blitt foreslått at det kunne innføres en kjønnsnøytral presumsjonsregel som viste til det som er kjennetegnende for omsorgen for små barn: Rutinemessig fysisk omsorg sammen med tett og regelmessig oppfølging i hjemmet så vel som i barnehage. 15 En slik modell er innført i enkelte delstater i USA. 16 Prinsippet om «The primary caretaker parent rule» innebærer at det skal legges vekt på hvem som har hatt hovedomsorgen for barnet før samlivsbruddet. Denne modellen trekker fram helt konkrete oppgaver som påkledning, vask og stell, mat og måltider, stell av klær, men også det å sørge for helsehjelp, kjøpe inn nødvendig utstyr, følge opp kontakt med skole og barnehage og fritidsaktiviteter, samt være med og lære barnet ferdigheter som lesning og skriving. Prinsippet er basert på forskning om betydningen av båndene mellom særlig mindre barn og den av foreldrene som forestår de fleste og viktigste omsorgsoppgavene. Presumsjonsprinsippet innebærer et fortrinn for «The primary caretaker parent», men vekten av dette og forholdet til hovedprinsippet om barnets beste vil likevel kunne variere i sin utforming.

Foreløpig har modeller av denne type vært lite diskutert i Norge. Hovedargumentet har vært at presumsjonsregler og momentangivelser i lovtekst vil kunne overskygge den konkrete og individuelle vurderingen. Det er dessuten anført at en rekke momenter og utdyping av regelen om barnets beste allerede er utviklet i tilstrekkelig grad gjennom uttalelser i lovmotiver og langvarig rettspraksis. I dag finner en tilløp til en utpensling av begrepet i barneloven § 43 andre ledd, som fastsetter momenter som det skal legges vekt på ved avgjørelser om samværsomfanget.

Rettens avgjørelse i saker om bosted og samvær skal som nevnt styres av et overordnet prinsipp om barnets beste, som ikke er nærmere definert i lovverket. En konkret rettsavgjørelse vil normalt ha liten generell rekkevidde da avgjørelsene er knyttet til forholdene i den enkelte sak. Dette medfører at man heller kan tale om momenter som tillegges vekt, enn at man har klare regler på området. For at man skal ha en begrunnet oppfatning av hva utfallet av en sak kan bli, må man foreta en undersøkelse av rettspraksis for å se hvilke hensyn og momenter domstolene har lagt vekt ved avgjørelsen, og sammenholde dette med den konkrete saken man står overfor. Samlet sett kan dette gi et mer utfyllende bilde av hva som domstolene legger i begrepet «barnets beste» og hva som bør bli utfallet i den konkrete sak.

Blant de viktigste og mest sentrale momenter som domstolene legger vekt på, og som går igjen i flere avgjørelser, er blant annet risikoen ved miljøskifte (jf. for eksempel Rt. 1993 side 998), ønsket om å gi barnet størst mulig samlet foreldrekontakt (jf. for eksempel Rt. 2005 side 682), barnets egne uttalte ønsker (jf. barneloven § 31 og for eksempel Rt. 2007 side 376) og ønsket om å unngå deling av en søskenflokk (jf. for eksempel Rt. 1990 side 198). 17

Man kunne tenkt seg en modell der disse momentene, som altså har blitt benyttet av norske domstoler i en årrekke, ble tatt direkte inn i barneloven, samtidig som det ble presisert at momentlisten ikke var uttømmende. På den måte ville loven bli noe mer opplysende og gi foreldre en indikasjon på hva man kan forvente seg ved å bringe en sak inn for rettsapparatet. Det kan neppe utelukkes at en slik momentangivelse kunne få enkelte til å avstå fra å reise sak.

På den annen side er begrepet barnets beste så fasettert at alle nyansene ikke vil fanges opp av en lovtekst. Hvis man begynner å angi et eller flere av de momentene man i rettspraksis tradisjonelt har lagt vekt på, løper man risikoen for at barnets beste som overordnet prinsipp i den konkrete sak blir skjøvet i bakgrunnen til fordel for andre momenter eller prinsipper. Dette er ikke ønskelig, uansett hvilke verdier eller rettigheter som må vike.

Det har i denne sammenheng blitt anført at noen momenter, rettigheter eller verdier er viktigere enn andre, i den forstand at tilstedeværelsen av disse normalt vil være til barnets beste. Typisk vil det i de aller fleste tilfelle være til barnets beste med størst mulig kontakt med begge sine foreldre. I flere stater i USA er det lovfestet at domstolen i vurderingen av hva som vil være best for barnet skal legge vekt på evnen og viljen til å lette og oppmuntre til kontakt med den andre av foreldrene. 18 Høyesterett har da også i flere saker om hvem barnet skal bo fast hos lagt vesentlig vekt på hvem av foreldrene som må antas å kunne sørge for vedvarende og regelmessig kontakt med begge foreldrene, jf. nevnte avgjørelse i Rt. 2005 side 682. Saken gjaldt spørsmål om fast bosted og samværsrett for en ti år gammel jente. Selv om jenta ønsket å bo hos moren, besluttet Høyesterett at hun skulle bo fast hos faren. Det ble blant annet lagt vekt på at denne løsningen ga best mulighet for stabilitet og kontakt med foreldrene. Høyesterett uttalte i avsnitt 41:

«Jeg har vært i tvil, men ut fra opplysningene i saken og redegjørelsene fra den sakkyndige er jeg kommet til å ville følge hennes råd om å la far overta omsorgen for C. Jeg er således enig i at dette må antas å ville gi henne best stabilitet i tilværelsen. Vurderingen bygger blant annet på de opplysninger saken gir om mors og fars personlighet og deres karakteregenskaper, uten at jeg finner grunn til å gå nærmere inn på dette. Men i stabilitetsvurderingen ligger også at daglig omsorg hos far utvilsomt vil gi C best kontakt med begge foreldre og med søsteren, uten de problemer som en kan forutse vil følge dersom C blir boende hos mor. C har behov for begge sine foreldre. Med sine ulike karakteregenskaper vil de også kunne utfylle hverandre og dermed bidra positivt til hennes utvikling.»

I noen få tilfelle er det imidlertid ikke til barnets beste å ha kontakt med begge foreldrene. Ved å lovfeste hensynet til størst mulig kontakt med begge foreldrene, kan man i et gitt tilfelle risikere at dette vil påvirke den konkrete vurderingen av hva som er barnets beste. Selv om risikoen for dette kan anføres å være liten, kan konsekvensene bli alvorlige i den eller de sakene dette vil gjelde.

Det er en styrke, men også en svakhet ved prinsippet om barnets beste at det er lite håndfast og dermed lett kan bli skjøvet til side når andre mer konkrete momenter blir aktuelle. Det er også viktig å understreke at de momentene som er trukket opp i rettspraksis ikke på noen måte er bindende – de er kun faktorer som har vært viktige i den enkelte sak. I motsetning til på andre områder, har som nevnt avgjørelser i barnefordelingssaker liten eller ingen prejudikatvirkning. Uansett hva domstolene har lagt vekt på tidligere, skal det foretas helt nye og konkrete vurderinger i fremtidige saker.

Utvalget vil videre peke på at begrepet «barnets beste» er under kontinuerlig utvikling og diskusjon. Det vil derfor være påkrevd med lovrevisjoner med jevne mellomrom dersom loven skulle gi en dekkende oppfatning av hva som ligger i begrepet. Begrepet benyttes også i andre lovtekster, og en eventuell nærmere definering av barnets beste i barneloven ville da fordret lovendringer som ligger utenfor utvalgets mandat.

Utvalget har etter dette kommet til at begrepet «barnets beste» ikke bør utdypes nærmere i lovteksten. Ingen av de land som er undersøkt i forbindelse med CEFLs anbefalinger har noen slik utdyping i lovverket. 19 CEFL har heller ikke anbefalt at det foretas noen nærmere presisering. Bakgrunnen er at det er vanskelig å gi en presis beskrivelse, samtidig som dette kan virke hemmende for utvikling av innholdet i begrepet. 20

Fotnoter

1.

Se fra senere års praksis, Sommerfeld mot Tyskland, klagenr. 31871/96 og Sahin mot Tyskland, klagenr. 30946/96, begge dommer av 8. juli 2003 (Storkammer), RJD 2003-VIII, avsnitt 64 og 66. EMD bruker noe ulike formuleringer når det gjelder gjennomslagskraften til barnets beste, jf. nærmere Søvig 2005 s. 208-209. En nærmere gjennomgang av betydningen av Barnekonvensjonen og EMK for norsk rett er å finne i vedlegg 2. Se også Holgersen 2008 s. 46-55 for en oversikt over den internasjonale utviklingen av barns rettslige posisjon.

2.

Se vedlegg 1.

3.

Betænkning nr. 1475/2006 s. 19.

4.

SOU 2005:43 s. 25-26.

5.

Se blant annet NOU 1998: 17 s. 37 og 86.

6.

Watts McCray 2006 s. 2-3.

7.

Se NOU 1998: 17 s. 124 med henvisninger til ulik forskning.

8.

NOU 1998: 17 s. 93 og lov av 20. juni 2003 nr. 40, senere endret ved av lov av 7. april 2006 nr. 6.

9.

NOU 1998: 17 s. 93. I visse tilfelle vil det imidlertid være til barnets beste at man bruker noe tid på sakkyndighetsarbeidet, utprøving av midlertidige løsninger etc., dersom dette medfører at man kan finne fram til samarbeidsløsninger man ellers ikke hadde oppnådd eller funnet.

10.

Smith og Lødrup 2006 s. 133.

11.

Dalseide 2002 s. 197.

12.

Se nærmere Haugli 2007 s. 378-380.

13.

Larsen og Lassen 2005 har reist enkelte kritiske innvendinger mot de nye saksbehandlingsreglene. Psykolog Katrin Koch arbeider i 2008 på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet med en evaluering av blant annet hvordan de nye saksbehandlingsreglene fungerer i rettsapparatet. Denne rapporten har ikke vært tilgjengelig for utvalget før utvalgsarbeidet ble avsluttet. Forsøksvirksomheten som lå til grunn for at de nye saksbehandlingsreglene ble innført, er også blitt evaluert (Rønbeck 2004; 2006; Rønbeck og Lilleberg 2006, Rønbeck og Hagen 2007.) Foreløpige data tyder på at det er mulig å oppnå omforente forlik i ca. 80 % av sakene som fremmes for retten (Rønbeck 2004 og blant annet årsmelding for 2007 fra Trondheim tingrett, publisert på rettens hjemmeside: http://www.domstol.no/DAtemplates/Article____13878.aspx)

14.

Se blant annet Sandberg 1990 s. 106.

15.

Sandberg 1990 s. 129 flg.

16.

Prinsippet er blant annet beskrevet på det amerikanske nettstedet www.family.findlaw.com.

17.

For en detaljert gjennomgang av hvilke momenter rettspraksis har vektlagt ved vurdering av barnets beste, se blant annet Smith og Lødrup 2006 s. 138-157, Haugli 2007 s. 352-377 og Holgersen 2008 s. 209-221.

18.

Smith og Lødrup 2006 s. 149.

19.

I Sverige har man i 2006 – dvs. etter at CEFLs undersøkelse ble avsluttet – imidlertid foretatt en mindre presisering av begrepet «barnets beste» i loven, se nærmere kapittel 3.1.2 ovenfor.

20.

Se Boele-Woelki m.fl. 2007 s. 36.

Til dokumentets forside