NOU 2008: 9

Med barnet i fokus— – en gjennomgang av barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær

Til innholdsfortegnelse

5 Begrepsbruken i barneloven

5.1 Er barneloven kjønnsnøytral?

Bortsett fra regelen i barneloven § 35 første ledd, som i visse tilfelle gir mor foreldreansvaret alene, er innholdet i barnelovens regler om foreldreansvar, bosted og samvær kjønnsnøytralt. Dette hindrer imidlertid ikke at det kan forekomme kjønnsskjevhet i praktiseringen av barneloven. Både kulturelle forhold, kjønnsstereotype forestillinger og språkbruken i barneloven kan føre til dette. 1 Siden utvalget skal ta utgangspunkt i at begge foreldre er like viktige for barnet og man skal vurdere lovens utforming for om mulig å finne grunnlag for endringer for å tydeliggjøre et slikt likeverd, må man også se på disse aspekter ved lovens funksjon.

Barneloven har på mange måter sitt opprinnelige utspring i et samfunn hvor menn var forsørgere og kvinner ble forsørget. I dag er de aller fleste familier «toforsørgerfamilier». Det vil si at man ikke i samme grad bør basere seg på et lovverk som tar utgangspunkt i en ulik situasjon mellom kvinner og menn. Likevel er det et faktum at flere kvinner enn menn er lavtlønnede og kan trenge stønad i en periode etter en skilsmisse. Dette kan man ikke se bort fra, selv om antallet er synkende.

Mange av de forhold som virker inn på forskjeller i lønnsinntekten til henholdsvis kvinner og menn, ligger utenfor dette utvalgs muligheter for å påvirke. Innenfor det utvalget er bedt om å vurdere, kan det imidlertid allerede her pekes på at økonomiske ordninger i etterkant av en skilsmisse kan gjøres behovsprøvd, eller de kan fordeles i en periode mellom foreldrene så lenge begge foreldrene har foreldreansvar. Det vil si at både ordningen med skatteklasse 2 og utvidet barnetrygd kan følge slike betraktninger. Utvalget kommer tilbake til enkelte vurderinger knyttet til økonomiske spørsmål i kapittel 13 nedenfor. I denne forbindelsen vil utvalget fremheve at en endring av begrepene i barneloven, ikke uten videre behøver å medføre omfattende endringer i stønadsordninger som i dag er knyttet opp mot de eksisterende begreper.

5.2 Begrepene «fast bosted» og «samvær»

Det har blitt hevdet at selv om barneloven i seg selv er kjønnsnøytral, praktiseres den kjønnet gjennom begrepsparet «fast bosted/samvær» i omtalen av barnefordeling etter samlivsbrudd, og at loven på denne måten legger opp til at foreldrene kan bli delt i to grupper: De som barnet bor hos og de som har samværsrett. 2 En undersøkelse foretatt i 2004 viser at barn etter samlivsbruddet bor fast hos mor i over 80 % av tilfellene og at far har samværsrett. 3 Det kan derfor anføres at barnelovens begreper fungerer dårlig i forhold til et prinsipp om at begge foreldre er like viktige for barnet. At begrepet «bosted» brukes fremfor «daglig omsorg», kan bidra til å nøytralisere kjønnsspesifikke forskjeller. Spørsmålet er derfor om begrepsparet «fast bosted» og «samvær» bør fjernes fra barneloven. 4

I de tilfeller man har avtalt eller etablert en ordning med et fast bosted, men slik at den andre har samværsrett, vil dette oppfattes som om barnet bor fast hos den ene av foreldrene selv om den andre forelderen har opp mot 50 % samvær. Grunnen er at barneloven § 37 gir den forelderen barnet bor fast hos rett til alene å treffe viktige beslutninger om barnet, for eksempel om hvor i landet barnet skal bo. Dette kan føre til en maktforskyving mellom foreldrene som i praksis ikke har noe med mengden av samvær å gjøre. Denne konsekvensen av begrepsbruken kan avdempes ved å legge flere ansvarsbeføyelser (hvor i landet barnet skal bo og større avgjørelser om dagliglivet) inn under foreldreansvaret. Foreldreansvaret er i dag ukontroversielt og deles i de fleste tilfeller av begge foreldrene. En slik løsning kunne tatt bort noe av striden rundt fast bosted. På den andre siden kunne man tenke seg at en endring av innholdet i foreldreansvaret flyttet striden over til spørsmålet om felles foreldreansvar.

En annen mulighet er å endre loven slik at barnet har fast bosted hos begge foreldrene så lenge begge foreldrene praktiserer et visst samvær med barnet, for eksempel minimum det som i dag omtales som «vanlig» samvær. Da vil man også kunne løse konfliktpotensialet som ligger i barneloven § 37. Samtidig får man fram at begge foreldrene er like viktige, selv om barnet bor mer hos den ene forelderen. Konsekvensene av dette kunne vært at hvis en av foreldrene velger å flytte utenfor en viss avstand, slik at et definert minimum av samvær vanskelig lar seg praktisere, vil barnet få fast bosted hos den av foreldrene som blir boende.

Samværsbegrepet står i relasjon til begrepet «fast bosted». Hvis man endrer definisjonen og rammen rundt begrepet bosted, vil også mange av de innvendinger som knytter seg til begrepet samvær kunne bli løst. Samvær er et av de begrepene som særlig er antatt å kunne fungere kjønnet, i den forstand at det er langt flere samværsfedre enn samværsmødre, og som dermed gir rom for kjønnede praktiseringer av loven i meklingssituasjon og ellers i samfunnet. 5 En ytterligere ulempe med begrepet er at det også brukes i andre sammenhenger, for eksempel samvær etter barnevernloven. Samvær brukes dessuten også i relasjonen mellom barn og andre nære omsorgspersoner enn foreldrene, jf. barneloven § 45. Det kan hevdes at man bør ha et annet ord for regelmessig omgang mellom barn og biologiske foreldre.

Dersom man går inn for å fjerne begrepet samvær, må store deler av kapittel 6 i barneloven innarbeides i andre kapitler – fortrinnsvis i kapittel 5 om foreldreansvar. Men siden kapittel 6 også omhandler samvær med andre enn foreldrene kan det tenkes at begrepet samvær kan opprettholdes i andre relasjoner enn mellom foreldrene. Det vil medføre at man lager et skille mellom foreldrene som barnet bor hos og som har felles foreldreansvar, og avtalte omsorgsordninger for barnet og andre enn foreldrene som kan ha samvær på forskjellig vis, se for eksempel barneloven § 45. Dermed har man skapt en samhørighet og likeverd i omtalen av foreldrene på den ene siden og andre mulige omsorgsgivere på den andre siden.

Til tross for innvendingene som er rettet mot begrepsparet «fast bosted/samvær», har ikke utvalget funnet grunn til å foreta noen endringer. Lovens oppdeling av foreldres omsorg for barn til å omfatte ansvar, bosted og samvær, med tilhørende bestemmelser av hva som er lovens utgangspunkt og hva foreldre har anledning til å avtale, er egnet til å drive en utvikling i retning av større likestilling mellom foreldre. Det er derfor en fordel at begrepene er vel kjente for de som berøres, slik at de kan være egnede redskaper for å finne løsninger der de to foreldrene samtidig vurderer hva som kan være til barnets beste og hva som er praktisk gjennomførbart for dem. Dermed fyller begrepene i mange tilfeller en reell funksjon. Noen par som skiller lag finner det ønskelig at barnet skal bo fast hos den ene av foreldrene, samtidig som den andre av foreldrene er aktivt involvert i den totale omsorgen for barnet. Tar man bort begrepet samvær, vil man i realiteten fjerne et begrep som dekker en løsning som noen foreldre ønsker. Samvær kan utvides, og samværsbegrepet er også positivt ladet ved at det henspiller på hva som faktisk skjer mellom barn og foreldre. Den generelle tendensen for det store flertall av foreldre som selv avtaler sine løsninger, er at andelen fedre som har samvær øker, og det gjør også omfanget av samværet. 6 Når det gjelder begrepet «vanleg samværsrett», kommer utvalget tilbake til dette nedenfor i kapittel 9.

5.3 Begrepet «foreldreansvar»

Begrepet «foreldreansvar» reflekterer etter utvalgets syn på en god måte innholdet i relasjonen mellom et barn og dets opphav. Foreldre har en grunnleggende plikt til å sørge for barnet, gjennom underhold, omsorg og på andre måter. Tilknyttet denne plikten ligger også en juridisk kompetanse til å bestemme over barnet, og det er denne funksjonen som står sentralt i barnelovens bruk av begrepet. Utvalget kan ikke se at det er kommet fram momenter som tilsier at dette begrepet bør skiftes ut og erstattes med noe nytt. Et annet spørsmål er hvilke avgjørelser på barnets vegne som skal treffes av den eller de som har foreldreansvaret, og utvalget kommer tilbake til dette i drøftelsene nedenfor i kapittel 7.

5.4 Begrepet «delt bosted»

Etter barneloven § 36 kan foreldre avtale såkalt «delt bosted». Utvalget mener at «bosted» i denne sammenheng alt i alt er et funksjonelt begrep. Ordet gir assosiasjoner til hvor barnet tilbringer en stor del av sin tid. Problemet blir hvilket ord man skal bruke som tillegg til «bosted» når barnet tilbringer omtrent like mye tid hos hver av foreldrene. I barneloven § 36 heter det at foreldrene kan avtale at barnet skal «bu fast hos begge», mens man i dagligtale gjerne taler om «delt» bosted. I dag er det en underforstått betydning av «bo fast hos begge» eller «delt bosted» at barnet tilbringer om lag like mye tid hos begge foreldrene. Foreldrene står imidlertid fritt til å avtale en annen tidsmessig fordeling enn dette, for eksempel 60/40. Utvalget har vurdert om «fordelt» bosted kunne vært et bedre uttrykk, ettersom delt bosted innebærer at foreldrene deler på de rettighetene/forpliktelsene som følger med at barna har bolig hos begge, men uten at barnet nødvendigvis er like mye hos begge foreldrene. Utvalget har imidlertid blitt stående ved at dette uttrykket ikke i tilstrekkelig grad bringer noe nytt og dermed gir grunn til å endre det – tross alt – innarbeidede begrep «delt bosted».

Fotnoter

1.

Haga m.fl. 2006 s. 29 flg.

2.

Haga m.fl. 2006 s. 33 flg.

3.

En spørreundersøkelse blant foreldre etter samlivsbrudd viser at barna bor fast hos mor i 82 % av tilfellene og hos far i 8 % av tilfelle. I de resterende 10 % av tilfellene har barna delt bosted, jf. Kitterød 2005 s. 37.

4.

Haga m.fl. 2006 s. 59-61.

5.

Haga m.fl. 2006 s. 36 flg.

6.

Se ovenfor i kapittel 2.7.

Til dokumentets forside