NOU 2018: 13

Voksne i grunnskole- og videregående opplæring— Finansiering av livsopphold

Til innholdsfortegnelse

4 Målgruppene

Kapittelet beskriver målgruppen i utvalgets mandat: voksne som ikke har fullført grunnskole- eller videregående opplæring. Denne gruppen utgjør i 2016 omtrent 408 000 personer i aldersspennet 25 til 54 år som vist i figur 4.1. Figuren viser at de klart fleste i målgruppen har fullført ungdomskolen og dermed ordinær grunnskoleopplæring. 17 000 personer er registrert uten grunnskoleopplæring. Utdanningsstatistikken inneholder nærmere 150 000 personer uten registrert utdanningsnivå. Nesten samtlige (96 prosent) er innvandrere. Fra denne gruppen anslår vi at ytterligere 25 000 er i målgruppen, hvorav nærmere 21 000 med fullført grunnskoleopplæring.1

Figur 4.1 Størrelsen på målgruppen over tid basert på høyeste oppgitte utdanningsnivå, alder 25–54 år. 2000–2016.

Figur 4.1 Størrelsen på målgruppen over tid basert på høyeste oppgitte utdanningsnivå, alder 25–54 år. 2000–2016.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

Målgruppen blir noe redusert i omfang i årene fra 2000 til 2016. Figur 4.2 viser at det skyldes en nedgang i antallet kvinner, omtrent 50 000. Antallet menn i målgruppen er stabilt.

Figur 4.2 Størrelsen på målgruppen etter kjønn, alder 25–54 år. 2000–2016.

Figur 4.2 Størrelsen på målgruppen etter kjønn, alder 25–54 år. 2000–2016.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

Målgruppen av voksne til grunnskoleopplæring er vesentlig mindre enn målgruppen til videregående opplæring, men i motsetning til sistnevnte er den i vekst. Vi begynner kapittelet med å se nærmere på størrelsen, sammensetningen og sannsynlig utvikling i omfanget til de to målgruppene, avsnitt 4.1 og 4.2.

Mange voksne har relativt lite igjen for å fullføre videregående opplæring, slik det framkommer i avsnitt 4.3. Avsnittene 4.4 og 4.5 viser videre at personer i målgruppen i gjennomsnitt har relativt fattige foreldre med lavere utdanning, og at mange bor i mindre sentrale deler av landet. Avsnitt 4.6 viser dagens nivå på deltakelse i grunnskole- og videregående opplæring blant voksne. Som andel av målgruppen er deltakelsen høyere i grunnskoleopplæring enn i videregående opplæring. På videregående nivå velger de fleste å gå opp til privatisteksamen eller de deltar i organisert opplæring for voksne. Det har vært betydelig større vekst i disse opplæringsformene enn i opplæring som skjer i arbeidslivet.

En økende andel av målgruppen er ikke i arbeid, men de som er i arbeid holder tritt med lønnsutviklingen til andre grupper. I den siste delen ser vi på utviklingen i arbeidslivet for målgruppen, og hvilke andre kilder til livsopphold målgruppen har.

4.1 Målgruppen for grunnskoleopplæring

Vi anslår at det er 38 500 personer uten grunnskoleopplæring i alder 20 til 54 år som vist i figur 4.3. De klart fleste er flyktninger og deres familiegjenforente og gruppen er, i motsetning til målgruppen som helhet, i vekst.

Figur 4.3 Sannsynlig utvikling i antall personer uten grunnskoleopplæring, alder 20–54 år. 2000–2016.

Figur 4.3 Sannsynlig utvikling i antall personer uten grunnskoleopplæring, alder 20–54 år. 2000–2016.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

Utover de 17 700 personene i dette aldersspennet med registrert utdanningsnivå under fullført grunnskoleopplæring, anslår vi at ytterligere 6 400 personer blant de med uoppgitt utdanningsnivå ikke har grunnskoleopplæring.2 I tillegg anslår vi at omtrent 14 000 flyktninger med ungdomsskole (registret og anslått) ikke har fullført grunnskole på et nivå tilsvarende norsk grunnskoleopplæring. Dermed vil de fortsatt være i målgruppen for grunnskoleopplæring for voksne. Hva som kvalifiserer til ungdomsskole vil variere på tvers av land, men det er sannsynlig at nivået er reelt lavere i ressursfattige utdanningssystemer i land preget av langvarig krig eller andre kriser. Til å anslå omfanget benytter vi informasjon om opplæringssporet registrert i norskundervisningen gjennomført i kommunene i perioden 2007–2016, samt registrert utdanningsnivå for 2016.3

Det er verdt å merke seg at tallene i figur 4.3 inkluderer 2016 som var et historisk toppår for bosetting av flyktninger da mer enn 15 000 personer ble bosatt. I 2017 var antallet på et mer gjennomsnittlig nivå for de siste 20 årene, rundt 8 000 personer. I 2018 har nedgangen i antall flyktninger fortsatt.

Oppsummert kan vi si at det er vanskelig å gi et presist mål på omfanget av målgruppen, men den er trolig doblet fra år 2000 til 2016. Utviklingen i omfanget av målgruppen for grunnskoleopplæring er nært knyttet til innvandringen av flyktninger og deres familiegjenforente.

Boks 4.1 Målgruppen delt etter innvandringsbakgrunn

  • Målgruppen er delt i tre grupper etter SSBs innvandringsbakgrunn og oppholdsgrunnlag.

  • «Majoritetsbefolkningen» er definert som alle som ikke har innvandret og de som innvandret før de var 12 år. Dette for å fange opp alle som har fulgt et ordinært løp i norsk skole.

  • «Flyktninger» er personer som innvandret fra året de fylte 12 år og i tillegg har opphold som overføringsflyktninger, etter innvilget asyl, eller på grunnlag av sterke menneskelige hensyn, eller familiemedfølgelse, familiegjenforening eller familieutvidelse til nevnte personer.

  • «Øvrige innvandrere» er personer som innvandret fra året de fylte 12 år og ikke er definert som flyktninger.

Kilde: Statistisk sentralbyrås internettsider om koder A, C, E, F og G og SSBs Standard for gruppering av personer etter innvandringsbakgrunn.

Boks 4.2 Befolkningens utdanningsnivå

Statistisk sentralbyrå definerer utdanning på grunnskole- og videregåendenivå som følger:

Grunnskoleopplæring

  • alle som har fullført enten utdanning på barneskole- eller ungdomsskolenivå.

  • alle som har fullført en videregående utdanning av en varighet på mindre enn to år fra og med skoleåret 1975–1976 og til og med skoleåret 1994–1995, dvs. hovedsakelig utdanninger på grunnkursnivå.

  • alle som har fullført en videregående utdanning av en varighet på mindre enn tre år fra og med skoleåret 1995–1996, dvs. hovedsakelig utdanninger på grunnkursnivå og utdanninger på videregående kurs I-nivå.

Videregående opplæring

  • alle som har fullført videregående utdanning uansett utdanningens lengde til og med skoleåret 1974–1975.

  • alle som har fullført videregående utdanning av en varighet på to år eller mer fra og med skoleåret 1975–1976 og til og med skoleåret 1994–1995 dvs. hovedsakelig videregående kurs I- og videregående kurs II-utdanninger.

  • alle som har fullført en videregående utdanning av en varighet på tre år eller mer fra og med skoleåret 1995–1996, dvs. hovedsakelig videregående kurs II-utdanninger.

  • alle som har fullført færre enn 120 studiepoeng i universitets- og høgskolesystemet fra og med 1998–1999.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

4.2 Målgruppen for videregående opplæring

Målgruppen for videregående opplæring utgjør i underkant av 387 000 (som vist i figur 4.1). 366 000 personer er registrert med ungdomsskole, men uten fullført videregående opplæring og 21 000 er anslått blant de uten registrering av utdanningsopplysninger.

Målgruppens størrelse er redusert over tid, i hovedsak som følge av økningen i fullføring av utdanning utover grunnskolenivå for kullene født fra 1950-årene til midten av 1970-årene. Figur 4.4 viser hvilken andel av majoritetsbefolkningen som har grunnskoleopplæring som høyeste utdanning og utviklingen i fullføring for fem-årige grupper av fødselskull (kalt fem-årskull) over livsløpet. Vi har tall for fullføringsandelene ved fire tidspunkter, målt i årene 2001, 2006, 2011 og 2016. For kvinner født i årene 1957–1961 var f.eks. andelen med grunnskoleutdanning 30 prosent da de var mellom 40 og 44 år i 2001. Når den samme gruppen har blitt 55–59 år i 2016 er andelen redusert med fem prosentpoeng til 25 prosent.

Figur 4.4 Grunnskoleopplæring som høyeste utdanning, i majoritetsbefolkningen.

Figur 4.4 Grunnskoleopplæring som høyeste utdanning, i majoritetsbefolkningen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

Fullføringen er økende fram til 40–44 år, for kullene født 1972–1976. Endringene mellom 1972–1976-kullene og de yngre femårskullene er vanskelig å tolke da SSBs definisjon av utdanningsnivå, referert i boks 4.2, blir endret for de som fullfører i skoleåret 1995–1996 og senere. 1972–1976-kullene er de siste som er klassifisert med utdanning på videregående nivå ved fullført to år. Det siste kullet, født i 1976, begynte i videregående opplæring skoleåret 1992–1993 og om de hadde fullført to år i 1994–1995 blir de altså klassifisert med utdanning på videregående nivå. De i 1977-kullet som fullførte to år i 1995–1996 og ikke mer senere, vil derimot være registrert med grunnskole som høyeste utdanning. SSBs klassifisering tar hensyn til at det fram til 1994–1995 var utdanningsprogrammer som kun krevde to år for å fullføre.4

Utviklingen i målgruppen er avhengig av fullføringen i de yngre årskullene som kommer til målgruppen relativt til de som går ut (ved at de blir eldre enn 54 år), og innvandring av personer uten fullført videregående. Figur 4.5 viser at antallet i majoritetsbefolkningen i målgruppen er fallende over tid, fra omtrent 400 000 i år 2000 til omtrent 365 000 i 2016. I de senere årene har imidlertid innvandringen økt, og blant flyktningene er utdanningsnivået lavere enn i majoritetsbefolkningen. Om målgruppen for videregående er større eller mindre i 2016 enn i år 2000 er avhengig av utdanningsnivået til gruppen med manglende registrering, men basert på anslagene vist i figur 4.1 er det sannsynlig at den er redusert over perioden vi ser på.

Figur 4.5 Utdanningsnivå innenfor befolkningsgrupper, alder 25–54 år. 2000–2016.

Figur 4.5 Utdanningsnivå innenfor befolkningsgrupper, alder 25–54 år. 2000–2016.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

Ser vi kun på aldersgruppen 25 til 39 år blir det imidlertid tydelig at målgruppen ikke vil bli borte i nær framtid. Figur 4.6 viser at målgruppen, gitt ved de tre nederste gruppene, i aldersspennet 25–39 år falt fram til 2008, men har så vært i vekst for alle grupper.

Figur 4.6 Utdanningsnivå innenfor ulike befolkningsgrupper, alder 25–39 år. 2000–2016.

Figur 4.6 Utdanningsnivå innenfor ulike befolkningsgrupper, alder 25–39 år. 2000–2016.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

Oppsummert, basert på fullføringsratene, vil antallet i majoritetsbefolkningen i målgruppen for videregående i alderen 25–54 år falle svakt fram til omtrent midten av 2020-årene når årskullet født i 1972 er 54 år. Deretter vil omfanget av målgruppen i denne gruppen stabilisere seg, med mindre flere begynner å fullføre i voksen alder. Den samlede utviklingen vil også avhenge av omfanget av innvandring av personer med lavt utdanningsnivå og fullføringen av grunnskolen i voksen alder.

4.3 Avstand til fullført videregående opplæring

Blant de som har begynt på videregående, viser det seg at mange har gjennomført store deler av opplæringen og har tildels kort vei til videregående kompetanse. Figur 4.7 viser fullføringsstatus ved 25 år for majoritetsbefolkningen for fødselskullene etter Reform 94 (1978–1991). Blant kvinner født i 1991, som ble 25 år i 2016, var det 18 prosent som ikke hadde fullført. Over halvparten av denne gruppen, og ti prosent av kullet, har imidlertid kommet nær og enten bestått det andre året av videregående (Vg2) eller vært registrert i Vg3. Som vist tidligere, er det en lavere andel menn som fullfører videregående opplæring i de yngre årskullene og det er 24 prosent blant guttene født i 1991 som ikke har fullført. Blant dem er det imidlertid nesten tre av fem som har lite igjen fra å fullføre videregående nivå. Mindre enn én prosent av alle i majoritetsbefolkningen har aldri vært registrert i videregående opplæring.

Figur 4.7 Fullføringsstatus ved 25 år, majoritetsbefolkningen. Fødselskull 1978–1991.

Figur 4.7 Fullføringsstatus ved 25 år, majoritetsbefolkningen. Fødselskull 1978–1991.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

Figur 4.8 viser at det er omtrent 7 500 av de som fylte 25 år i 2016 som har lite igjen. Blant menn har det i de senere årene vært omtrent 4 500 årlig, blant kvinner omtrent 3 000. Disse personene har trolig ett år eller mindre igjen for å oppnå kompetanse fra videregående nivå.

Figur 4.8 Avstand til fullføring ved 25 år, majoritetsbefolkningen.

Figur 4.8 Avstand til fullføring ved 25 år, majoritetsbefolkningen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

Vi kan imidlertid ikke vite sikkert fra denne statistikken hvor mye de mangler.5 Det er for eksempel mulig å fortsette til både det andre og tredje året uten å ha bestått alle fag. Gruppen er sammensatt av følgende undergrupper som i snitt trolig vil ha ganske ulik avstand til fullføring:

  • Personer registrert i det tredje året (Vg3/læretid), gått opp til eksamen/fagprøve, men ikke bestått.

  • Personer registrert Vg3/læretid, men sluttet i løpet av året.

  • Personer som har bestått Vg2, men ikke vært registrert i Vg3/læretid.

  • Personer i den første undergruppen vil stort sett ha minst igjen, men det er ikke helt sikkert: personer i denne gruppen kan ha fag de ikke har bestått de første to årene av videregående, og de trenger strengt tatt ikke å ha fullført noe det siste året.

  • Den andre gruppen, merket røde i figuren, har enten ikke bestått Vg2 eller vært registrert i Vg3. Dette er også en sammensatt gruppe, fra de som nesten har fullført to fulle år til de som sluttet tidlig i første klasse.

4.4 Sosial bakgrunn

Det er vel kjent at utdanningsnivå henger tett sammen med familie og nærmiljø under oppveksten. Foreldrenes utdanning og inntekt er de viktigste faktorene, og predikerer utdanningsnivå langt sterkere enn nærmiljøet og den enkelte skole i barne- og ungdomsårene. Som bakgrunn for vurderingen av alternative endringer i livsoppholdsytelser, gjengis disse mønstrene i data for målgruppen.

Figur 4.9 er hentet fra datagrunnlaget til Markussen og Røed og viser «barnas» utdanningsnivå ved alder 40 år, delt inn etter sosial bakgrunn.6 Her er sosial bakgrunn definert utfra hvor foreldrene plasserte seg i inntektsfordelingen blant sine jevnaldrende da de var i begynnelsen av femtiårene. Denne plasseringen gir en god beskrivelse av variasjonen i økonomiske ressursene vår målgruppe opplevde under oppveksten, og deres sosiale bakgrunn mer generelt. Mønsteret er tydelig: jo lavere inntekt foreldrene dine hadde, jo større er sjansen for at du som 40-åring ikke har fullført videregående opplæring. Blant 40-åringene med foreldrene i den laveste inntektsklassen er det fire av ti som ikke har fullført videregående opplæring, mens det er mindre enn én av ti blant de som er født inn i de fem prosent rikeste familiene.

Figur 4.9 Utdanningsnivå ved 40 års alder etter foreldrenes inntektsklasse. Fødselskullene 1970–1975.

Figur 4.9 Utdanningsnivå ved 40 års alder etter foreldrenes inntektsklasse. Fødselskullene 1970–1975.

Kilde: Markussen og Røed 2016.

Studier av sosial ulikhet og utdanning baserer seg ofte på forskjeller etter foreldrenes utdanningsnivå. Figur 4.10 viser prosentandeler av voksne som ikke har fullført videregående, de som har fullført videregående og de med høyere utdanning, inndelt etter alder og foreldrenes utdanning. For begge aldersgruppene finner vi en klar og tydelig sammenheng der sjansen for ikke å fullføre videregående er fire til fem ganger høyere når foreldrene heller ikke fullførte, sammenliknet med barn av foreldre med høyere utdanning.

Figur 4.10 Voksnes utdanningsnivå etter foreldrenes utdanningsnivå. 2016.

Figur 4.10 Voksnes utdanningsnivå etter foreldrenes utdanningsnivå. 2016.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

Mønstrene på tvers av aldersgrupper er krevende å tolke ettersom utdanningsfordelingene i begge generasjoner endres over tid.7 Det synes imidlertid å være en økende ulempe over tid å vokse opp med foreldre uten fullført videregående opplæring. Det skyldes i noen grad at det er færre som gjør det.

Innflytelsen fra foreldrene, enten den skyldes arv og/eller miljø, er potensielt viktig for politiske vurderinger av omfanget av støtte til livsoppholdsytelser. Barn av personer med høy inntekt og høy utdanning benytter i større grad støtte til livsopphold under utdanning (via Lånekassen) enn de som har vært mindre heldig fra fødselen av.

Det er viktig å understreke at mønstrene vi viser her gjelder majoritetsbefolkningen. Tilsvarende data er ikke tilgjengelig for innvandrerbefolkningen.

4.5 Regional fordeling

Den økonomiske avkastningen av utdanning er avhengig av det lokale arbeidsmarkedet, og tilgangen på utdanning kan være avhengig av bosted. Figur 4.11 og figur 4.12 viser utdanningsnivået i befolkningen ved to geografiske grupperinger: grad av sentralitet og kommunenes økonomiske rammebetingelser. Målgruppen i majoritetsbefolkningen er overrepresentert i mindre sentrale områder og i kommuner med høyere kostnader i tjenesteproduksjonen.

Figur 4.11 Utdanningsnivå etter bostedskjennetegn, majoritetsbefolkning 25–54 år.

Figur 4.11 Utdanningsnivå etter bostedskjennetegn, majoritetsbefolkning 25–54 år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

Figur 4.12 Utdanningsnivå etter bostedskjennetegn, flyktninger 25–54 år.

Figur 4.12 Utdanningsnivå etter bostedskjennetegn, flyktninger 25–54 år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

For flyktninger er det det samme bildet som tegner seg, forutsatt at mange i gruppen med uoppgitt utdanningsnivå trolig er i målgruppen.

Til venstre i figurene er personer gruppert etter SSBs sentralitetsindeks. Indeksen definerer sentralitet etter antall arbeidsplasser innenfor 90 minutters reisetid med bil og antall tilbudte varer og tjenester innenfor samme reisetid.8 I de minst sentrale strøkene er andelen av personer med grunnskoleopplæring som høyeste utdanning nesten ti prosentpoeng høyere enn i de mest sentrale for majoritetsbefolkningen.

Til høyre i figurene er kommuner ordnet etter økonomiske rammebetingelser, dvs. størrelsen på kostnader i kommunenes tjenesteproduksjon som skyldes demografiske, næringsmessige og geografiske forhold, såkalte bundne kostnader.9 Kostnadsforskjellene er deretter gruppert i lave, middels og høye bundne kostnader. Sammen med gruppen av kommuner med lave bundne kostnader har vi også gruppert kommunene med høyest frie disponible inntekter, typiske kraftkommuner. Den siste kategorien består av de ti største byene.

Det er verdt å merke at kommunene med høye bundne kostnader ikke trenger å ha strammere økonomi enn kommuner med lave bundne kostnader. Dette fordi kommunene blir kompensert av staten for å innfri minstestandarder og lovpålagte oppgaver gjennom inntektssystemet for kommunene, og fordi kommuner vil ha varierende skatteinntekter.

Spesielt tydelig er forskjellen i andelen med uoppgitt utdanning blant flyktninger i mindre sentrale kommuner, og kommuner med relativt høye kostnader. Dette er trolig den type kommuner som i størst grad bosetter flyktninger, mens registrering av utdanningsnivå kan drøye mer i tid. Dessuten er det de ressurssterke flyktningene, med relativt høyere utdanning, som har størst mulighet til å bosette seg der de selv ønsker. I den grad høye enhetskostnader i tjenesteproduksjonen samvarierer med stram kommuneøkonomi kan det være krevende å tilby fullverdig grunnskoletilbud i rimelig nærhet til alle i målgruppen. Det er grunn til å minne om at geografisk variasjon i utdanningsnivå, enten det er blant unge eller voksne, har et sammensatt årsaksbilde. F.eks er det aldrende befolkning i mange små og usentrale kommuner. Lokal næringsstruktur har også betydning for befolkningens utdanningsnivå. Å kartlegge kommunale forskjeller i utdanningstilbudet er en krevende oppgave som utvalget ikke har gått inn i.

4.6 Voksnes deltakelse i grunnopplæring

Oversikter av antall voksne deltakere i grunnskole- og videregående opplæring kommer fra ulike kilder. Mens deltakelse i videregående (i prinsippet) registreres i Vigo og bearbeides for statistikk i SSBs Nasjonale Utdanningsbase, finnes det ingen sentral individbasert statistikk for deltakelse i grunnskolen.10 Grunnskolens informasjonssystem (GSI) gir opplysninger på skolenivå for hovedgrupper av voksne fra 25 år og eldre.

4.6.1 Deltakelse i grunnskoleopplæring

Det er 38 500 personer i målgruppen for grunnskoleopplæring ifølge anslaget i avsnitt 4.1. Figur 4.13 viser at en betydelig andel av denne gruppen deltar i opplæring for voksne på grunnskolenivå. Totalt er 13 146 personer registrert i 2017–2018. De fleste i majoritetsbefolkningen er i spesialundervisning: 2 785 av totalt 3 038 personer. Blant innvandrere er det kun en liten andel med spesialundervisning, 554 av totalt 10 108 innvandrere. Blant innvandrere over 19 år er det i all hovedsak flyktninger som deltar.11 Denne gruppen utgjorde i 2017–2018 omtrent 8 000 personer. Dersom vårt anslag for antall flyktninger uten grunnskole vist i figur 4.3 er riktig, vil det si at omtrent tre av ti flyktninger deltar.

Figur 4.13 Grunnskoleopplæring for personer 16 år og eldre, skoleåret 2017–2018.

Figur 4.13 Grunnskoleopplæring for personer 16 år og eldre, skoleåret 2017–2018.

Kilde: Grunnskolens informasjonssystem (GSI).

Tabell 4.1 viser hvor mange som har fullført grunnskoleopplæring med karakterer, og hvor gamle de var. Dataene går kun tilbake til 2002 og det er derfor bare mulig å følge aldersgruppen 25–29 år tilbake til 2014.

Tabell 4.1 Antall personer med fullført grunnskoleopplæring med karakterer (grunnskolepoeng), 16 år og eldre 2014–2016.

2014

2015

2016

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

Majoritetsbefolkning

17–19 år

429

266

468

263

480

272

20–24 år

5

3

5

6

0

6

25–29 år

0

0

0

0

0

0

17–29 år

434

269

473

269

480

278

Flyktninger

17–19 år

159

80

187

87

168

92

20–24 år

246

108

252

155

278

160

25–29 år

79

76

106

106

155

121

17–29 år

484

264

545

348

601

373

Øvrige innvandrere

17–19 år

68

75

77

70

70

67

20–24 år

0

9

0

10

14

17

25–29 år

0

11

0

0

0

0

17–29 år

68

95

77

80

84

84

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

Ettersom det kun er et par hundre personer over 25 år som er registrert med grunnskolepoeng i 2016 er det grunn til å tvile på registreringen. Selv om det ikke er krav til å fullføre grunnskoleopplæringen med karakterer for å kunne fortsette til videregående opplæring, er antall med oppnådde grunnskolepoeng svært lavt når det sammenliknes med antall som deltar i grunnskoleopplæring.

4.6.2 Deltakelse i videregående opplæring

Våre anslag viser at deltakelsen i videregående opplæring blant dem som ikke har fullført tidligere, er vesentlig lavere og omtrent fem prosent av målgruppen. Samlet er det omtrent 19 000 i alderen 25–54 år som deltar i ulike former for videregående opplæring, ut av en målgruppe på anslagsvis 387 000 personer.

Vi teller kun deltakere fra vår målgruppe, dvs. kun personer som ikke har fullført og bestått videregående opplæring. Vi har altså ikke med personer som tar opp fag for å forbedre karaktersnittet, eller reorienterer seg i retning av studiekompetanse eller et nytt fagbrev. Registrering av deltakelse varierer mellom typer av videregående opplæring. Lærlinger og personer i opplæring for voksne regnes som deltaker når de er registrert med kontrakt eller i skole per 1. oktober i skoleåret. Gruppen av privatister er personer som har møtt opp til en eller flere eksamener (uavhengig om bestått eller ei) i løpet av året og også enkelte i opplæring for voksne som ikke var registrert per 1. oktober (i underkant av 15 prosent). Praksiskandidatene er regnet som deltakere i året de består fagprøven (for første gang).

Figur 4.14 og figur 4.15 viser deltakelse i videregående opplæring fordelt etter opplæringsform, for henholdsvis majoritetsbefolkningen og innvandrergruppene. Menn og kvinner deltar i omtrent like stor grad, med unntak av i voksenopplæring hvor kvinner deltar i vesentlig større grad. Dette gjelder for både majoritetsbefolkningen og innvandrergruppene. Gruppen privatister ser ut til å ha kraftig vekst, men dette er trolig på grunn av forbedring av rapportering fra fylkene.

Figur 4.14 Deltakelse i videregående opplæring blant de som ikke har fullført, majoritetsbefolkningen 25–54 år. 2000–2016.

Figur 4.14 Deltakelse i videregående opplæring blant de som ikke har fullført, majoritetsbefolkningen 25–54 år. 2000–2016.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

Figur 4.15 Deltakelse i videregående opplæring blant de som ikke har fullført, flyktninger og øvrige innvandrere 25–54 år. 2000–2016.

Figur 4.15 Deltakelse i videregående opplæring blant de som ikke har fullført, flyktninger og øvrige innvandrere 25–54 år. 2000–2016.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

4.7 Kilder til livsopphold

4.7.1 Arbeid

For personer med grunnskoleopplæring som høyeste fullførte utdanning har sysselsettingen falt betydelig for majoritetsbefolkningen i alderen 25–54 år, som vist i figur 4.16. For menn fra omtrent 80 prosent til 68 prosent og for kvinner fra 68 prosent til 57 prosent i perioden fra 2000 til 2016.

Figur 4.16 Andel med yrkesinntekt over 1G blant personer med grunnskoleopplæring som høyeste fullførte utdanning, alderen 25–54 år. 2000–2016.

Figur 4.16 Andel med yrkesinntekt over 1G blant personer med grunnskoleopplæring som høyeste fullførte utdanning, alderen 25–54 år. 2000–2016.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

For innvandrergruppene er det krevende å tolke utviklingen over tid da sammensetningen av gruppene er i endring som følge av stadig innvandring. Samlet har sysselsettingen vært relativt stabil med unntak av for kvinnelige flyktninger hvor prosentandelen er redusert fra 44 prosent til 39 prosent i perioden vi ser på.

Ser vi utviklingen i sysselsettingen i forhold til de med fullført videregående opplæring, er det tydelig at det går relativt dårligere med vår målgruppe. Figur 4.17 viser at denne utviklingen har vært kraftig negativ for så vel kvinner som menn, i majoritetsbefolkningen blant flyktninger og blant øvrige innvandrere. For majoritetsbefolkningen har differansen i andelen sysselsatte økt fra 12,5 prosentpoeng til 22,5 prosentpoeng mellom år 2000 og 2016, for de som har henholdsvis grunnskole og videregående opplæring som høyeste fullførte utdanning. Merk at også her er det vanskelig å tolke endringene over tid for innvandrergruppene da også sammenlikningsgruppen er i endring.

Figur 4.17 Sysselsettingsforskjell til de som har fullført videregående opplæring 25–54 år. 2000–2016.

Figur 4.17 Sysselsettingsforskjell til de som har fullført videregående opplæring 25–54 år. 2000–2016.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

For å se nærmere på om den observerte utviklingen i sysselsettingen domineres av personer i enkelte aldersgrupper, deler vi målgruppen i fem årskull (kohorter) og følger de samme personene over tid. Da blir det tydelig at sysselsettingen faller kraftig med alder, men også at sysselsettingen har falt jevnt og trutt fra de eldre til de yngre fødselskohortene. Ser vi for eksempel på kvinner var tre av fire blant de født i årene 1957–1961 sysselsatt da de var 40–44 år. Blant kvinner født 15 år senere (i 1972–1976), er andelen som er sysselsatt i alderen 40–44 år redusert til litt over halvparten.

Figur 4.18 Sysselsetting (yrkesinntekt over 1G), majoritetsbefolkning 25–54 år, grunnskoleopplæring som høyeste fullførte utdanning.

Figur 4.18 Sysselsetting (yrkesinntekt over 1G), majoritetsbefolkning 25–54 år, grunnskoleopplæring som høyeste fullførte utdanning.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

De sysselsatte i målgruppen har imidlertid hatt en god inntektsutvikling i samme periode. Figur 4.19 viser at denne gruppen har opplevd betydelig reallønnsvekst, og at de yngre jevnt over har høyere reallønn ved samme alder sammenlikned med de eldre årskullene.

Figur 4.19 Gjennomsnittlig yrkesinntekt blant de sysselsatte for majoritetsbefolkningen, etter kjønn.

Figur 4.19 Gjennomsnittlig yrkesinntekt blant de sysselsatte for majoritetsbefolkningen, etter kjønn.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

I avsnitt 3.3, figur 3.7, viste vi at forskjellen i sysselsetting mellom personer med grunnskole og videregående opplæring har økt over tid. Figur 4.20 viser gjennomsnittlig yrkesinntekt for personer som har tjent mer enn tilsvarende ett grunnbeløp (G) i året. For kvinner med grunnskole er inntekten relativt stabilt 10 til 15 prosentpoeng lavere enn inntekten til de med fullført videregående opplæring. Blant yngre menn kan det imidlertid se ut til at lønnsutviklingen har vært noe svakere for de med grunnskoleopplæring enn de med fullført videregående opplæring. For begge kjønn vil inntektsutviklingen over tid preges av at det ikke er tilfeldig hvem som opprettholder stabil sysselsetting og hvem som ikke gjør det.

Figur 4.20 Yrkesinntekt for personer med grunnskoleopplæring som andel av yrkesinntekt for personer med videregående opplæring, majoritetsbefolkningen, etter kjønn.

Figur 4.20 Yrkesinntekt for personer med grunnskoleopplæring som andel av yrkesinntekt for personer med videregående opplæring, majoritetsbefolkningen, etter kjønn.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

4.7.2 Inntektskilder utenfor arbeidslivet

Utover arbeidsinntekter, oppsparte midler og bidrag fra andre familie-/husholdsmedlemmer sikres livsoppholdet i målgruppen gjennom inntekter fra Lånekassen og Nav. Tabell 4.2 gir en oversikt over antallet som mottok penger fra ulike kilder i løpet av 2016. Det er viktig å understreke at en person vil kunne motta inntekt fra flere ulike kilder. Dette gjelder både på samme tidspunkt og for ulike perioder av året. Særlig gjelder dette økonomisk stønad, som ofte kommer i tillegg til de andre inntektskildene.

Tabell 4.2 Inntektskilder utenfor arbeidslivet. Personer 25–54 år. Grunnskoleopplæring som høyeste fullførte utdanning. 2016.

Inntektskilder utenfor arbeidslivet

Majoritetsbefolkning

Flyktninger

Øvrige innvandrere

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

Antall

Andel

Antall

Andel

Antall

Andel

Antall

Andel

Antall

Andel

Antall

Andel

Lånekassen1

1 730

1,0

3 286

2,6

1 364

6,2

1 904

10,3

83

0,4

485

2,2

AAP

14 148

8,4

16 602

13,0

1 375

6,3

1 520

8,3

942

4,9

1 393

6,4

Uføretrygd

28 989

17,2

32 255

25,3

1 093

5,0

1 202

6,5

982

5,1

1 209

5,5

Overgangsstønad

269

0,2

3 159

2,4

23

0,1

845

4,7

21

0,1

377

1,7

Kvalifiserings-program

534

0,3

429

0,3

430

2,0

589

3,2

58

0,3

184

0,8

Introduksjonsstønad

-

-

-

-

3 290

15,0

1 421

7,7

-

-

-

-

Dagpenger

5 617

3,3

3 658

2,9

976

4,4

559

3,0

1 018

5,3

962

4,4

Tiltakspenger

699

0,4

454

0,3

450

2,2

564

3,2

92

0,5

307

1,4

Økonomisk stønad

17 808

10,6

12 355

9,7

7 894

35,9

5 831

31,7

1 162

6,0

1 404

6,4

Kontantstøtte

579

0,3

3 888

3,1

385

1,8

1 294

7,0

319

1,7

985

4,5

Samlet2

52 656

31,1

63 731

50,0

9 386

42,8

9 898

53,9

3 515

18,2

5 902

27,0

1 Basisstøtte og flyktningstipend.

2 Samlet eksklusiv økonomisk stønad.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

Holder vi økonomisk stønad utenfor, ser vi at halvparten av kvinnene i majoritetsbefolkningen har inntekt fra en av disse inntektskildene. For menn er forholdet mellom mottakere og personer omkring én til tre. En betydelig andel av både kvinner og menn mottar arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd.

Flyktninger mottar langt sjeldnere uføretrygd eller AAP, hvilket delvis kan forklares med alder, men også at flyktinger i liten grad har opparbeidet rettigheter til disse ytelsene. Omkring en av tre flyktninger mottar økonomisk stønad i løpet av året. Øvrige innvandrere er underrepresentert som mottakere av alle overføringene, med unntak av dagpenger, tiltakspenger og kontantstøtte.

Det framkommer tydelig fra tabell 4.2 at det ikke er så mange i målgruppen som mottar støtte fra Lånekassen. Unntaket er flyktninger, særlig kvinnene. Flyktninger kan motta flyktningstipend i Lånekassen. Finansieringskildene blant de voksne deltakerne i opplæring kommer vi tilbake til i neste kapittel.

Personer med inntekt fra arbeidsavklaringspenger AAP og uføretrygd mottar i hovedsak denne støtten gjennom hele året og de har sjelden betydelige inntekter fra andre kilder. Dette innebærer at over 35 prosent av kvinnene i målgruppen har det økonomiske grunnlaget for livsopphold sikret gjennom uføretrygd og arbeidsavklaringspenger. Tilsvarende andel for menn samlet ligger under 25 prosent.

De resterende inntektskildene vist i tabell 4.2 er ikke nødvendigvis personenes viktigste kilde til livsopphold, men de helserelaterte ytelsene er altså to viktige unntak.

4.7.3 Formue og partners inntekt

Målgruppen er også sammensatt hva gjelder muligheten for å bruke av egne eller partners midler under en periode med opplæring. Midlene vi ser på her er egen formue og eventuell partners inntekt, i tillegg til egen yrkesinntekt allerede vist i avsnitt 4.7.1.

Mulighetene til å finansiere opplæring gjennom egen formue er gitt fra nettoformuen: verdiforskjellen mellom hva en person eier og det hun skylder. Konkret bruker vi SSBs individinformasjon om markedsverdier på primær- og sekundærbolig, bruttofinanskapital og gjeld til å lage målet på nettoformue.

Det er svært få personer i målgruppen for videregående opplæring som har en formue å tære på. Figur 4.21 viser formuesfordelingen etter aldersgrupper siden nettoformuen øker over livsløpet. Ser vi på personer i alderen 35–39 år i majoritetsbefolkningen er det 47 prosent som ikke har positiv nettoformue. Ytterligere 21 prosent i samme gruppe har nettoformue under 463 000 kroner. For flyktninger og øvrige innvandrere i samme alder er det henholdsvis 81 og 75 prosent som har nettoformue under 463 000 kroner. Mellom 15 og 20 prosent av målgruppen har nettoformue større enn 926 000 kroner, og det må antas at de fleste blant disse har mulighet til å egenfinansiere en periode med utdanning. Selv blant de eldste (50–54 år) i majoritetsbefolkningen er det en betydelig andel som i liten grad vil kunne leve av formuen: mer enn halvparten i denne gruppen har nettoformue lavere enn 463 000 kroner. For majoritetsbefolkningen samlet, er det omkring en av tre som har en nettoformue over 926 000 kroner.

Vi har ikke informasjon om nettoformuen til personer uten grunnskoleopplæring, men det er rimelig å anta at denne gruppen har lavere gjennomsnittlig nettoformue enn personer med grunnskole.

Figur 4.21 Nettoformue, voksne uten fullført videregående opplæring. Etter alder. 2016.

Figur 4.21 Nettoformue, voksne uten fullført videregående opplæring. Etter alder. 2016.

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

For personer i arbeid som ønsker å ta mer opplæring, kan det være mulig å dekke deler av livsoppholdet gitt at arbeid og utdanning lar seg kombinere. Den øverste delen i tabell 4.3 oppsummerer informasjonen om egen inntekt fra avsnitt 4.7.1. De to første radene viser blant annet at halvparten av mannlige flyktninger er i arbeid og har en gjennomsnittlig inntekt på omtrent 368 000 kroner.

Personer med en partner med stabil inntekt kan ha større muligheter til å velge en periode med redusert inntekt. Med partner mener vi her ektefelle eller samboer med felles barn. Det midterste panelet av tabell 4.3 viser at mindre enn halvparten har en sysselsatt partner. Flere kvinner enn menn har sysselsatt partner og kvinnenes partner har, i gjennomsnitt, også relativt høy arbeidsinntekt. Det er likevel verdt å merke seg at kun en av tre majoritetskvinner har en sysselsatt partner og gjennomsnittsinntekten for partneren er over 600 000 kroner. For menn i majoritetsbefolkningen er det 31 prosent som har en partner.

Tabell 4.3 Yrkesinntekt og partners yrkesinntekt, gjennomsnitt og andel over 1G. Andel med partner. Nettoformue (i G). 2016.

Majoritetsbefolkning

Flyktninger

Øvrige innvandrere

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

Menn

Kvinner

Egen yrkesinntekt

Andel med yrkesinntekt over 1G

67

57

51

39

76

59

Gjennomsnittlig yrkesinntekt, hvis over 1G

491 024

351 388

368 272

294 336

413 612

313 187

Målgruppens partnere og deres yrkesinntekt

Andel med partner

31

38

39

51

41

54

Andel av partnere med yrkesinntekt over 1G

81

89

41

65

67

82

Andel med sysselsatt partner

25

34

16

33

27

44

Gjennomsnittlig yrkesinntekt, hvis over 1G

404 005

608 449

318 242

435 419

374 177

556 980

Nettoformue, andeler av gruppen

Negativ og 0 kr

43

28

45

29

37

24

Mellom 0 kr og 463 000 kr

19

27

41

48

35

43

Mellom 463 000 kr og 926 000 kr

9

9

4

4

6

6

Over 926 000 kr

29

36

10

20

23

28

Kilde: Statistisk sentralbyrå; utvalgets egne beregninger.

4.8 Utvalgets oppsummering

Det er omtrent 387 000 personer som ikke har fullført videregående opplæring i alderen 25–54 år. Godt over halvparten av de yngre årskullene har fullført det andre året, og/eller påbegynt det tredje året i videregående opplæring. Etter utvalgets vurdering tilsier dette at mange i målgruppen har relativt kort vei til å fullføre videregående opplæring, enten via yrkes- eller studiekompetanse.

Vi anslår at det er i underkant av 40 000 personer som ikke har fullført grunnskolenivået. I denne gruppen er det i hovedsak flyktninger og deres familiegjenforente. Rundt én av tre i denne gruppen er i grunnskoleopplæring.

Mange med grunnskole som høyeste utdanning er i arbeid og har hatt reallønnsvekst i de årene vi ser på. Sysselsettingen er imidlertid fallende både gjennom livsløpet og mellom kohorter. Reallønnsveksten i Norge de siste 15 årene har også vært kraftig blant sysselsatte uten fullført videregående opplæring, og yrkesinntekten er relativt stabil målt i forhold til personer med fullført videregående opplæring. Hovedutfordringen er således at stadig flere ikke deltar i arbeidslivet.

Den fallende sysselsettingen speiles i en økende andel med helserelaterte ytelser. Mer enn 35 prosent av kvinnene i alderen 25–54 år, med grunnskole som høyeste fullførte utdanning har det økonomiske grunnlaget for livsopphold sikret gjennom uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger. Tilsvarende andel for menn samlet ligger noe under 25 prosent.

Forutsetningene for å finansiere livsoppholdet ved egen formue eller partners inntekt er ulikt fordelt. Mens flertallet har lav eller negativ nettoformue, har én av tre i majoritetsbefolkningen i aldersspennet 25–54 år en nettoformue på en 1 million kroner. Blant kvinnene er det omkring én av tre som har en sysselsatt partner, og deres partnerne tjener i gjennomsnitt mer enn 600 000 kroner.

Blant norskfødte i målgruppen er sjansen for å fullføre videregående opplæring svært ulikt fordelt, med den konsekvens at målgruppen har en klar overrepresentasjon av personer som vokste opp med foreldre med lav inntekt og/eller lav utdanning. Likhet i muligheter er et viktig mål for norsk utdannings- og fordelingspolitikk. Utfra et fordelingsperspektiv er det derfor gode grunner til å bruke større ressurser til å støtte opplæring i målgruppen, enn hva som faller ut fra analyser av samfunnsøkonomisk effektivitet alene. Det er imidlertid et politisk spørsmål hvilken vekt som skal tillegges de fordelingsmessige konsekvensene av å styrke mulighetene for personer med foreldre som i gjennomsnitt gir dårlige forutsetninger for å lykkes i utdanning som voksen.

Fordelingshensyn spiller også en klar rolle for utforming av tiltak for voksne uten fullført grunnskole ettersom målgruppen i all hovedsak er flyktninger, der mange stiller med et langt dårligere utgangspunkt enn personer født og oppvokst i Norge.

Fotnoter

1.

Her antar vi, som i SSBs estimeringer av utdanningsnivå for denne gruppen, at utdanningsfordelingen er tilsvarende som blant gruppen med registreringer. Dette undervurderer trolig målgruppen da det er sannsynlig at personer på de høyere utdanningsnivåene er overrepresentert i gruppen med registrert utdanningsnivå.

2.

Vi gjør tilsvarende antagelse som i figur 4.1, at utdanningsfordelingen er tilsvarende som blant gruppen med registreringer. Det er 21 000 flyktninger uten registrert utdanningsnivå i aldersgruppen. Siden 4,2 prosent av flyktningene er uten utdanning og 9,1 prosent har barneskole som høyeste utdanning blant de registrerte antar vi tilsvarende andel blant denne gruppen. Blant øvrige innvandrere mangler 121 000 personer utdanningsopplysninger i SSB, mens kun 2,5 prosent av de med oppgitt utdanning ikke har fullført grunnskoleopplæring. Anslagene er trolig lavere enn det reelle da utdanningsopplysningene for innvandrere i stor grad kommer fra SSBs spørreundersøkelser, og det er sannsynlig at responsen er relativt bedre fra personer på høyere utdanningsnivåer.

3.

Ifølge forskrift om læreplan i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere er opplæringssporet «spor 1» tilrettelagt for deltakere som har liten eller ingen skolegang, «spor 2» for deltakere som har en del skolegang og «spor 3» for deltakere som har god allmennutdanning hvor noen også har påbegynt eller fullført utdanning på høyskole- eller universitetsnivå.

4.

For menn, reflekterer nok den reduserte fullføringsgraden fra 1972–1976 til 1977–1981 endringen i definisjonen i kombinasjon med stabilisering i fullføring (målt ved to år). For kvinner er fullføringsgraden kun marginalt høyere for 1972–1976 enn de yngre kohortene. Det reflekterer trolig at fullføringen var økende for kvinner til og med for 1977–1981-kullene (også målt ved to år), og ved tre-årsdefinisjonen blir fullføringen kun noe svakere.

5.

Måten innrapportering av videregående resultater er strukturert av Vigo IKS gjør det krevende å finne nøyaktig avstand til fullføring. Systemet mottar data på fagresultat og beståtte trinn uavhengig av hverandre, altså uten kryssjekk på om personen har bestått de obligatoriske fagene på utdanningsprogrammet.

6.

Markussen og Røed 2016.

7.

Ser vi på utviklingen delt etter femårige aldersgrupper er det også svært stabilt.

8.

De to målene er gitt henholdsvis to tredels og en tredels vekt. I tillegg er avstanden til arbeidsplassen og servicefunksjonene vektet slik at avstand har en kostnad. Indeksen beregner sentraliteten til 13 500 grunnkretser og tar med det hensyn til at det er forskjell i sentralitet innad i kommuner.

9.

Kommunene er gruppert basert på kostnadsforskjellene, estimert med SSBs kommunemodell «Kommode», beskrevet i Langørgen mfl. 2015.

10.

Vigo er det studieadministrative IT-systemet for videregående opplæring, eid av fylkeskommunene og Oslo kommune.

11.

Basert på informasjon på gruppen vi har individdata på, de som fullfører med grunnskolepoeng (se tabell 4.1).

Til forsiden