Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2020: 3

Ny lov om universiteter og høyskoler

Til innholdsfortegnelse

15 Akademisk frihet

Figur 15.1 

Figur 15.1

15.1 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår følgende:

  • Å presisere i paragrafens første ledd at institusjonene også har ansvar for å verne om de ansattes utøvelse av den akademiske friheten.

  • Å videreføre øvrig innhold i dagens bestemmelse § 1-5 om faglig frihet og ansvar.

15.2 Gjeldende rett

Den akademiske friheten knyttet til universitetene og høyskolenes rett til selvbestemmelse i faglige spørsmål ble lovfestet i lov om universiteter og vitenskapelige høgskoler1 i 1989. Prinsippet om individuell akademisk frihet var tidligere å anse som ulovfestet rett. Underdalutvalget foreslo at individuell akademisk frihet for ansatte i undervisnings- og forskerstillinger skulle lovfestes.2 Dette ble fulgt opp av departementet. En lovfesting skulle klargjøre hva retten til akademisk frihet innebar, og tydeliggjøre roller og plikter for aktører på alle nivåer og slik styrke virksomheten ved universitetene og høyskolene.3

Som en følge av dette ble individuell akademisk frihet lovfestet i universitets- og høyskoleloven § 1-5, som har denne ordlyden:

(1) Universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet. Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå, og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.
(2) Universiteter og høyskoler har ellers rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammer som er fastsatt i eller i medhold av lov.
(3) Universiteter og høyskoler kan ikke gis pålegg eller instrukser om
  1. læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet

  2. individuelle ansettelser eller utnevnelser.

(4) Den som gir undervisning ved institusjon under denne lov har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av denne innenfor de rammer som institusjonen fastsetter eller som følger av lov eller i medhold av lov.
(5) Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.
(6) Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Den som er ansatt i stilling som nevnt i femte ledd har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. Det relevante forskningsgrunnlaget skal stilles til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende fagområde. Styret kan samtykke til utsatt offentliggjøring når legitime hensyn tilsier det. Det kan ikke avtales eller fastsettes varige begrensninger i retten til å offentliggjøre resultater utover det som følger av lov eller i medhold av lov.

En lovfesting av institusjonenes plikt til å fremme og verne om den akademiske friheten skal styrke lovens formål om å legge til rette for at utdanningsinstitusjonene kan tilby utdanning og utføre forskning, og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå.4 Når første ledd leses i sammenheng med femte ledd innebærer bestemmelsen en begrensning i arbeidsgivers rett til å instruere ansatte i faglige spørsmål.5 Underdalutvalget la til grunn at akademisk frihet på individnivå var nødvendig for at institusjonene skulle kunne utføre dette samfunnsoppdraget.6

Den akademiske friheten innebærer at utdanningsinstitusjonene kan utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag, innenfor rammer som følger av lov, og rammene som settes av plikten til å verne den akademiske friheten. Prinsippet om individuell akademisk frihet gjelder også for institusjonene som har et alternativt verdimessig eller faglig grunnlag. For den enkelte ansatte ved disse institusjonene kan det imidlertid være noen begrensninger i den akademiske friheten, for eksempel verdibegrunnede rammer for undervisningen. Begrensningene må være legitime og tydelig formidlet før ansettelse hvis den skal begrense den ansattes akademiske frihet.7

Universiteter og høyskoler har en faglig autonomi, noe som innebærer at det ikke kan gis pålegg eller instrukser om læreinnholdet i undervisning og forskning. Dette er avgjørende for utdanningsinstitusjonenes faglige uavhengighet og for å sikre den akademiske friheten for den enkelte ansatte. Det kan heller ikke gis pålegg eller instrukser om individuelle ansettelser eller utnevnelser fra institusjonens eier eller overordnet myndighet. Bestemmelsen må ses opp mot lovbestemmelser og regelverk som regulerer særskilte prosedyrer for ansettelser, for eksempel i forsker- og undervisningsstillinger.8

Den som underviser ved en institusjon under loven, har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg i undervisningen innenfor rammene som institusjonen fastsetter. Dette utgjør kjernen i den individuelle akademiske friheten. Undervisningen må imidlertid være egnet til å lede frem til den aktuelle eksamenen eller graden. Studieplanen kan også sette begrensninger for valgfriheten rundt undervisningen. Underviserne har uansett frihet når det gjelder fremstilling av materiale og synspunkter. Fagets kjerneinnhold vil være satt av den faglige ledelsen, men undervisere har et spillerom når det gjelder både fremstilling, perspektiver som fremheves, og det rent kildemessige, så lenge temaene i studieplanen blir ivaretatt.9 Videre kan undervisningsfriheten begrenses av lov eller i medhold av lov, for eksempel av nasjonale rammeplaner gitt av departementet, jf. universitets- og høyskoleloven § 3-3 nr. 2.

Ansatte med arbeidsoppgaver hvor det inngår forskning, eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor rammene som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale, jf. femte ledd i § 1-5. Retten til selv å velge metode for forskning er kjernen i den akademiske friheten på individnivå. Når den ansatte opptrer innenfor rammene av ansettelsesforholdet og særskilte avtaler, har vedkommende rett til å utføre sine forskningsoppgaver og sitt utviklingsarbeid uten inngrep fra avtaleparter eller oppdragsgivere. Bestemmelsen gjelder også for ansatte i kombinerte stillinger.10

Ansatte i stillinger hvor forskning, faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har en lovfestet rett til å offentliggjøre resultatene sine, jf. § 1-5 sjette ledd. Offentliggjøringen skal oppfylle kravet om at forskningsresultater og metode skal kunne kritiseres. Offentliggjøring anses som en del av arbeidsforpliktelsen til ansatte i stilling med forskning eller utviklingsarbeid. Det relevante forskningsgrunnlaget må stilles til rådighet i tråd med god skikk på vedkommende fagområde.11 Lovfesting av retten til offentliggjøring skal være et vern mot sensur.

Styret kan samtykke til utsatt offentliggjøring når legitime hensyn tilsier det, jf. sjette ledd fjerde setning. For eksempel kan styret gi slikt samtykke for å beskytte legitime patentrettslige eller konkurransemessige interesser eller for å ta hensyn til løpende forskningsarbeid. Styret i denne sammenhengen er enten styret selv, eller noen styret har delegert sin avgjørelsesmyndighet til. En slik avgjørelse kan ikke fattes uten forskerens samtykke.12 Det kan ikke avtales eller fastsettes varige begrensninger i retten til å offentliggjøre resultater utover det som følger av lov eller i medhold av lov. Unntak kan eksempelvis gjøres der det foreligger regler om taushetsplikt, eller der det er behov for å verne forsvarshemmeligheter.

15.3 Utvalgets vurderinger

15.3.1 Underdalutvalget

Bestemmelsen i universitets- og høyskoleloven § 1-5 om institusjonenes akademiske frihet kom inn første gang i lov om universiteter og vitenskapelige høgskoler fra 1989. Dagens bestemmelse er et resultat av Underdalutvalgets utredning fra 2006 med tilhørende forslag om å lovfeste den til da ulovfestede beskyttelsen av akademisk frihet for den enkelte faglig ansatte.13 I sin NOU drøfter Underdalutvalget begrepet akademisk frihet, dets begrunnelse og dets legitime begrensninger, og utvalget drøfter utfordringer som kan sette den individuelle akademiske friheten under press. Utredningen tar også opp skjæringsflaten mellom styringsbehov, både statlige og institusjonelle, og den akademiske friheten til enkelte ansatte. Underdalutvalget får frem nyanser i betydningen av akademisk frihet for den ansattes forskjellige roller som forsker, underviser og formidler. Underdalutvalget legger til grunn at kjernen i akademisk frihet er som følger:

[…] the freedom to conduct research, teach, speak, and publish, subject to the norms and standards of scholarly inquiry, without interference or penalty, wherever the search for truth and understanding may lead.14

Utvalget deler Underdalutvalgets forståelse av begrepet akademisk frihet, og utvalgets resonnementer og vurderinger. Lovutvalget vil imidlertid drøfte enkelte mulige utfordringer for den akademiske friheten som enten har blitt tydeligere eller har kommet til etter at Underdalutvalget leverte sin NOU. Det gjelder polarisert debattklima i samfunnet, undergraving av demokratiet i noen land, og åpen forskning. I tillegg har vi noen refleksjoner om forholdet mellom den vedvarende høye midlertidigheten i faglige stillinger og akademisk frihet og noen refleksjoner om studentenes akademiske frihet.

15.3.2 Forholdet mellom den enkelte ansatte og institusjonen

Etter lovfestingen av den individuelle akademiske friheten med virkning fra og med 2008 er både institusjonens og den enkelte faglige ansattes formelle rett til faglig selvstyre ivaretatt i universitets- og høyskoleloven. Det reelle handlingsrommet vil være avhengig av rammebetingelser som ressurstilgang og styringspraksis, se tabell 15.1.15

Tabell 15.1 Frihet som formell rett til selvstyre og frihet som reelt handlingsrom

Formell rett til selvstyre

Reelt handlingsrom

For institusjonen

Ivaretatt gjennom universitets- og høyskolelovens § 1-5 første til tredje ledd

Avhenger av ressurstilgang, styringspraksis og andre forhold som ikke er regulert i loven

For individet

Ivaretatt gjennom universitets- og høyskolelovens § 1-5 fjerde til sjette ledd

Avhenger av blant annet ressurstilgang og styringspraksis

Underdalutvalget fant at det først og fremst var mangel på midler som kunne innskrenke den enkelte forskers mulighet til å forfølge egne forskningsspørsmål:

Så langt utvalgets informasjon rekker, synes overstyring som innebærer krav om at en forsker eller lærer skal gå på akkord med egne faglige vurderinger, eller ikke kunne offentliggjøre resultater av eget faglig arbeid, ikke å være noe stort problem ved norske universiteter og høyskoler. Uformelt press kan ta mange former og er langt vanskeligere å kartlegge. Det vi trygt kan si er at for de fleste forskere utgjør rammebetingelser som innsnevrer mulighetene til å forfølge egne ideer eller drive aktiv forskning innenfor eget fagområde – i første rekke knapphet på forskningsmidler og tid – et betydelig større problem. I noen tilfeller kan slike begrensninger stille en forskers faglige integritet på prøve, eksempelvis ved å friste til uforsvarlige forenklinger av opplegget for en bestemt undersøkelse. Knapphet på forskningsmidler og tid virker likevel primært ved å kanalisere forskningsinnsats i retning av prioriterte områder og ved å innskrenke aktivitetsmulighetene for en forsker innenfor ikke-prioriterte områder.16

Underdalutvalget konkluderer videre med at det ikke er entydig hvordan endringer i styring og finansiering virker inn på den individuelle akademiske friheten:

Det skyldes at noen tiltak – spesielt de som kommer til uttrykk i spesifikke prioriteringer eller generelle insentivsystemer – innskrenker mulighetsrommet for noen, men utvider det for andre. Flertydigheten bunner også i at effektene av viktige reformer – blant annet i organisering, styring og ledelse av universiteter og høyskoler – i høy grad avhenger av hvilken utforming de gis lokalt og av den praksis de genererer.17

Dette utvalget har ikke grunnlag for å si at rammebetingelsene er vesentlig annerledes i dag sammenlignet med situasjonen da Underdalutvalget la frem sin NOU. På makronivå fremstår finansieringsbildet stabilt, jf. boks 15.1. Om lag tre fjerdedeler av de samlede inntektene i universitets- og høyskolesektoren kommer stadig fra den direkte bevilgningen over statsbudsjettet. Andelene fra Norges forskningsråd og EU er de samme som i 2007. Tallene viser samtidig at systemet for forskning og utviklingsarbeid (FoU) er i vekst. Det har blitt både flere forskere og mer forskningsmidler. Midlene til den frie forskningen gjennom Norges forskningsråd har økt mer enn rådets samlede bevilgninger. Samtidig har tematiske prioriteringer blitt enda tydeligere, blant annet gjennom innføringen av langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

I perioden siden Underdalutvalget har sektoren snarere blitt mindre avhengig av ekstern finansiering for å utføre forskning. Andelen FoU finansiert over grunnbevilgningen er høyere enn i 2007, og andelen næringslivsfinansiering er halvert i denne perioden. Dette bildet vil imidlertid kunne variere mye både mellom fagområder og mellom institusjoner. På fagområder der den eksterne finansieringen ved enkelte institusjoner utgjør halvparten eller mer av FoU-ressursene, for eksempel innenfor realfag og teknologi, kan ressursknapphet bli en alvorlig begrensning for de forskerne som ikke når opp i konkurransen om eksterne midler. Økt oppmerksomhet på vitenskapelig publisering i kombinasjon med bortfall av særavtalen om lønns- og arbeidsvilkår, har ført til mer skjevfordeling av FoU-tid. Mange institusjonsstyrer prioriterer i større grad enn tidligere å sette av ressurser sentralt til ulike satsinger og satsingsområder. Slike satsinger vil kunne utvide mulighetene for noen faglig ansatte og innskrenke dem for andre. Selv om noen tendenser har blitt tydeligere, mener lovutvalget derfor at Underdalutvalgets konklusjon fra 2006 om at lokal praksis har stor betydning for hvordan endringer i finansiering og styring ved universiteter og høyskoler virker inn på den individuelle akademiske friheten, fortsatt er dekkende.

Boks 15.1 Utviklingen i rammebetingelser ved universiteter og høyskoler

Noen makrotall som kan belyse utviklingen i rammebetingelser ved universiteter og høyskoler siden Underdalutvalgets NOU ble lagt frem:

  • Andelen grunnbevilgning, det vil si den direkte tildelingen fra Kunnskapsdepartementet, av totale inntekter var 74 prosent i 2007 og 76 prosent i 2018. Andelen inntekter fra Norges forskningsråd og EU var henholdsvis syv prosent og en prosent av de totale inntektene begge år. Andelen resultatbaserte midler innenfor grunnbevilgningen lå begge årene på i overkant 30 prosent. Med andre ord har finansieringsmønsteret for sektoren vært stabilt i perioden, selv om det kan være større endringer på enkelte institusjoner eller innenfor enkelte fagområder.

  • Andel FoU finansiert over grunnbevilgningen har økt fra 63 prosent i 2007 til 70 prosent i 2017. Andelen FoU finansiert av næringslivet har falt fra drøye fire prosent til drøye to prosent i samme periode.

  • Antall ansatte i undervisnings- og forskerstillinger har økt med 30 prosent siden 2007. Andelen førsteamanuenser og professorer i disse stillingene har økt fra 49 prosent i 2007 til 56 prosent i 2018. Det har med andre ord blitt flere som konkurrerer om forskningsmidlene.

  • Veksten i grunnbevilgningen har i stor grad kommet i form av bundne midler, i hovedsak øremerket til studieplasser og rekrutteringsstillinger. Avsetningene i sektoren har i gjennomsnitt ligget rundt ti prosent som andel av statstilskuddet de siste årene, men variasjonen er stor mellom institusjonene.

  • Små driftsmidler øremerket til forskning (Småforsk-midler) ble innført etter forskningsmeldingen i 20051. Øremerkingen ble fjernet for cirka ti år siden. Utvalget er ikke kjent med at det har vært noen store systematiske spørreundersøkelser i sektoren om forskningsvilkårene de siste ti årene.

  • Bevilgninger til frittstående prosjekter i Forskningsrådet har vokst med 123 prosent siden 2007. Dette er betydelig mer enn veksten både i Forskningsrådets samlede bevilgninger og i bevilgningene til programmer. Andelen innvilgede søknader til frittstående prosjekter har gått litt opp, men er stadig forholdsvis lav. Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning har vært førende for prioriteringer innenfor programmene etter at den ble lansert i 2014. Prosjektene i Forskningsrådet har i gjennomsnitt blitt større i omfang, og det har blitt litt flere prosjekter.

  • Den tidligere særavtalen om lønns- og arbeidsvilkår ved universiteter og høyskoler bortfalt fra 1. august 2007. Det har ført til økende skjevfordeling av forskningstid ut fra oppnådde resultater.

  • Insentiver i finansieringssystemet videreføres i stor grad i intern ressursfordeling ved institusjonene, i noen tilfeller ned på individnivå.

1 St.meld. nr. 20 (2004–2005) Vilje til forskning.

Kilde: Forskningsrådet, Prosjektbanken; NIFU, FoU-statistikkbanken; Tilstandsrapporter for høyere utdanning.

15.3.3 Undergraving av demokratiet

Universiteter og høyskoler er, i likhet med et uavhengig rettsvesen og frie medier, viktige bærebjelker i vårt demokratiske samfunn. Akademia fungerer best som kritisk korrektiv til myndighetene og andre maktbaser i samfunnet når friheten i faglige spørsmål er ivaretatt og blir respektert. Fra land som ligger relativt nær Norge, og som også er blant våre allierte, er det flere ferske eksempler på at både enkeltakademikere, fagområder og akademiske institusjoner utsettes for sanksjoner fra styresmaktene. I flere øst-europeiske land, blant annet Polen, Tsjekkia og Russland, er kjønnsstudier under press, blant annet finansielt, fordi fagområdet oppfattes å utfordre verdiene makthaverne står for. Lengst har det gått i Ungarn, som høsten 2018 la ned alle studieprogrammene i kjønnsstudier med den begrunnelsen at kjønnsstudier er en ideologi og ikke en vitenskap.18 Ungarske myndigheter har også tvunget det private Central European University (CEU) til å flytte store deler av virksomheten ut av landet.19 CEU er tungt finansiert av den ungarsk-amerikanske finansmannen og filantropen George Soros, som er kritisk til den sittende regjeringen i Ungarn. I Tyrkia fikk tusenvis av ansatte ved universiteter og høyskoler sparken etter kuppforsøket sommeren 2016 fordi det ble påstått at de var illojale mot makthaverne.20

Retten til frihet i faglige spørsmål både for institusjonene og for den enkelte faglig ansatte er beskyttet i gjeldende universitets- og høyskolelov. Utvalget vil videreføre lovfestingen av akademisk frihet i forslaget til ny lov. Dette er en formell garanti for den akademiske friheten, men i gitte situasjoner er det likevel ingen reell beskyttelse. Folkevalgte regjeringer kan, som vi har sett, bevege seg i autoritær retning og legge føringer på så vel rettsvesen som medier ved hjelp av legale midler. Lover kan endres, eller myndighetene kan stille seg over lovene.21 Utvalget ser ikke tegn til at norske myndigheter har grepet inn i den lovfestede akademiske friheten på en slik måte. Selv om innskrenking av den akademiske friheten ikke er noen reell trussel i Norge i dag, vil utvalget likevel poengtere den demokratiske betydningen av akademisk frihet, i lys av den negative utviklingen vi har sett i noen land i våre nærområder.

15.3.4 Polarisert debattklima

De siste 15–20 årene har mulighetene for å ytre seg i det offentlige rom blitt betydelig utvidet gjennom sosiale medier og gjennom kommentarfelt i nettaviser og andre medier. På den ene siden kan det betraktes som en positiv utvikling at samfunnsdebatten har blitt demokratisert. Det har åpnet seg rom for nye stemmer, stemmer som ofte ikke slapp så lett til i tradisjonelle medier. Det har blitt enklere å finne sammen med meningsfeller. På den andre siden har denne utviklingen medført at deler av samfunnsdebatten preges av lavt saklighetsnivå, personangrep og ekkokammereffekt, særlig i uredigerte debattarenaer på nett. Ekkokammereffekt vil si at deltakerne på debattarenaen søker og får bekreftelse på allerede forutinntatte meninger.

I tillegg er det en økende tendens til at personer opplever ytringer og handlinger som kontroversielle og som en krenkelse av egen identitet eller integritet. Dette utviklingstrekket inngår ofte i det som kan beskrives som en kulturkamp der forsvarere av tradisjonelle verdier og hierarkier står mot ulike minoritetsgrupper som kjemper for eller forsvarer egne rettigheter eller synspunkter. Både fremveksten av nye debattarenaer og senket terskel for å oppleve krenkelser har ført til et mer polarisert debattklima. Et slikt debattklima kan bidra til å innskrenke den akademiske friheten til den enkelte faglige ansatte på flere måter, ved at ytringer og handlinger fører til større påkjenninger enn tidligere. Det kan ha en høy pris å delta som formidler i debatten om kontroversielle samfunnsspørsmål. Hets, sjikane, mobbing og regelrette trusler kan skremme ansatte fra å delta i slike debatter med forskningsbasert kunnskap. Utfordringen har i tillegg en kjønnsdimensjon. Flere studier viser at kvinner er mer utsatt for netthets enn menn, og ofte hets av grov seksualisert karakter.22 Kvinnelige ansatte ved universiteter og høyskoler vil følgelig kunne rammes hardere enn mannlige av et usivilisert debattklima. Hvis det skjer i større skala at ansatte trakasseres til taushet i det offentlige ordskiftet, utgjør det også en utfordring for universiteter og høyskolers plikt til å formidle.

I ytterste konsekvens kan trakassering påvirke den enkelte ansattes rolle som forsker. Kanskje vil de som utsettes for hets unnlate å gå inn i visse forskningsspørsmål, eller kanskje de vil forandre fremgangsmåte for å undersøke spørsmålene. Det vil i så fall begrense den faglige friheten både i valg av problemstilling og i valg av metode. Som undervisere vil ansatte kunne utsettes for kampanjer fra studenter som oppfatter ytringer som krenkende.

Utvalget understreker at ledelsen på alle nivåer ved institusjonen har ansvar for å støtte og beskytte ansatte som etter å ha benyttet seg av sin akademiske ytringsfrihet utsettes for kampanjer, hets, mobbing eller lignende. Etter utvalgets vurdering er det en rimelig tolkning av § 1-5 første ledd at det ligger innenfor institusjonenes lovpålagte ansvar å stå bak sine ansatte i slike situasjoner. Følgelig kan det argumenteres for at det ikke er nødvendig å skjerpe inn denne paragrafen. Med tanke på tilspissingen av debattformen i samfunnet de siste 10–15 årene, slik vi har beskrevet over, mener utvalget likevel at det er hensiktsmessig å presisere i lovteksten at institusjonenes ansvar for å fremme og verne om akademisk frihet, også omfatter ansvar for den enkelte ansatte som benytter denne friheten. En slik presisering tydeliggjør ledelsens ansvar for å beskytte de ansatte mot trakassering og hets. Den kan også bidra til å beskytte den ansatte mot å bli utsatt for sanksjoner fra arbeidsgivers side i en situasjon der den ansatte har benyttet seg av sin akademiske ytringsfrihet og møtt motbør ledelsen opplever som ubehagelig. Slike sanksjoner kan være å frata den ansatte oppgaver eller å fjerne vedkommende fra en stilling utelukkende på bakgrunn av ytringen. Utvalget foreslår derfor følgende omformulering av § 1-5 første ledd: Universiteter og høyskoler skal fremme og verne om akademisk frihet, og om de ansattes utøvelse av denne.

15.3.5 Åpen forskning

Etter utvalgets vurdering inngår det i universiteter og høyskolers samfunnsoppdrag å gjøre resultatene fra den faglige virksomheten tilgjengelige for dem som måtte ha nytte av det. Åpen forskning, det vil si forskning der forskningsresultater og –data blir tilgjengelige for offentligheten, er måten å få dette til på. Se punkt 11.3.5 om kunnskapsdeling.

Siden Underdalutvalgets NOU kom i 2006, har forventninger om og krav til åpen publisering fra både myndigheter og forskningsfinansiører blitt flere og tydeligere. I Norge har regjeringen vedtatt nasjonale retningslinjer for åpen tilgang til vitenskapelige artikler og lagt frem en nasjonal strategi for tilgjengeliggjøring og deling av forskningsdata. Plan S er et initiativ som ble lansert i september 2018 for å gjøre all offentlig finansiert forskning åpent tilgjengelig.23

Mulighetene til å publisere åpent har blitt betydelig bedre i løpet av perioden etter 2006. Det er etablert et stort antall åpne tidsskrifter, riktignok av varierende kvalitet.24 I løpet av 2019 har Norge i forhandlinger med de fire største tidsskriftsforlagene oppnådd å åpne opp sentrale tidsskrifter for norske forskere gjennom såkalte publiser og les-avtaler.25 Plan S-veilederen anerkjenner at det er flere veier frem til åpen tilgang, blant annet vil såkalt hybrid publisering bli godtatt. Hybrid publisering er frikjøp av artikler i lukkede tidsskrifter.26 Koalisjonen bak Plan S vil riktignok ikke støtte frikjøp økonomisk, fordi de vil unngå å stimulere til økt omfang av dobbeltbetaling, det vil si først betaling gjennom abonnement og så gjennom frikjøp.

Etter utvalgets vurdering vil kravene i Plan S være fullt forenlige med akademisk frihet og den enkelte forskers rett til å velge publiseringskanal. I tilfeller der hybrid publisering er eneste mulighet, vil imidlertid det reelle handlingsrommet kunne innskrenkes ved at knappe ressurser som ellers kunne gått til forskning, benyttes til frikjøp av enkeltartikler. Arbeidet med åpen tilgang til publikasjoner har skutt fart etter lanseringen av Plan S. Utvalget anser det som sannsynlig at de aller fleste tidsskrifter om noen få år vil være åpne, og at dette vil være den nye normen for vitenskapelig kommunikasjon. I lys av de stadig bedre mulighetene for å publisere åpent og dermed imøtekomme krav fra finansiører og myndigheter ønsker utvalget å peke på institusjonenes ansvar for å legge til rette for åpen publisering og de enkelte ansattes ansvar for å benytte seg av muligheten. Utvalget vil argumentere for at det er i tråd med vitenskapens normer og etikk å publisere på en måte som gjør resultatene tilgjengelige for alle som kan tenkes å ha nytte av dem, heller enn i lukkede tidsskrifter. Etter forskningsetikkloven har forskningsinstitusjonene og den enkelte forsker ansvar for å sikre at all forskning skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer.27 Å gjøre forskning tilgjengelig er en viktig forskningsetisk norm. Universiteter og høyskolers formål, om å være kilder til forskningsbasert kunnskap som tas i bruk ute i samfunnet, oppfylles bedre om denne kunnskapen er åpent tilgjengelig. Forskningens betydning for samfunnet vil øke med åpen publisering.

Underdalutvalget vektlegger at den individuelle akademiske friheten innebærer både rettigheter og plikter. Rettighetene gjelder blant annet friheten til å velge forskningsobjekt, metode og publiseringsmåte. Pliktene er å respektere vitenskapens normer og etikk.28 Underdalutvalget foreslo en bestemmelse som ga den ansatte både rett og plikt til å offentliggjøre resultatene av forskningen. Både Kunnskapsdepartementet i den påfølgende lovproposisjonen og Stortinget ved behandling av proposisjonen var primært opptatt av rettighetssiden ved publisering.29 Det skyldtes for det første at det var viktig å avskjære institusjonene eller andre fra å hindre den enkelte forsker i å publisere resultater. Dette er særlig relevant i forbindelse med oppdragsforskning, der forskere fritt må kunne publisere funn som går på tvers av oppdragsgivers interesser. For det andre skyldtes det at institusjonen i lys av det den gang ferske insentivsystemet med resultatbasert uttelling for publikasjoner, ikke skulle kunne pålegge den enkelte ansatte å publisere for å maksimere institusjonens uttelling. I proposisjonen sier departementet dette om Underdalutvalgets forslag om å lovfeste plikt til offentliggjøring:

Departementet ønsker likevel ikke å fremme et forslag om lovfesting av en individuell plikt til offentliggjøring da pliktbegrepet i lovteksten kan gi inntrykk av at institusjonen har adgang til å pålegge den enkelte forsker en produksjonsplikt i form av krav om å offentliggjøre et bestemt antall ganger innenfor et gitt tidsrom. […] I stedet for å lovfeste en plikt til å offentliggjøre forskningsresultater foreslår departementet å lovfeste en mer generell bestemmelse hvor det fremgår at forskere skal sørge for offentliggjøring av sine forskningsresultater.30

Ved behandlingen i Stortinget sluttet Kirke- utdannings- og forskningskomiteen seg til departementets vurdering på dette punktet. Komiteen understreket imidlertid formidler- og publikasjonsansvaret som hviler på den enkelte institusjon og forsker.

Åpen tilgang til vitenskapelige publikasjoner («open access») var ikke et eksplisitt tema for Underdalutvalget og heller ikke i den videre drøftingen av akademisk frihet i departementets lovproposisjon og i Stortinget. Dette gjenspeiler at åpen tilgang den gang fortsatt var lite utbredt. Det kan synes som om publiseringssystemet som eksisterte da, med lukkede abonnementsbaserte tidsskrifter, ble tatt for gitt. I følgende utsagn i lovproposisjonen fra departementet om bestemmelsen om offentliggjøring av forskningsresultater kan det imidlertid leses inn relevans for spørsmålet om åpen tilgang:

Bestemmelsen gir heller ikke institusjonen en selvstendig rett til å gripe inn i forskerens rådighet over sine resultater og bestemme at disse skal offentliggjøres på et bestemt tidspunkt eller på en bestemt måte.

Bakgrunnen for formuleringen «på en bestemt måte» var imidlertid publiseringsindikatoren og inndelingen av publiseringskanaler i nivå 1 og 2, der nivå 2 gir høyere uttelling. Departementet ønsket å poengtere at institusjonene ikke kunne presse de ansatte til å ha publisering i nivå 2-kanaler som førstevalg, hvis deres egne foretrukne kanaler lå på nivå 1. Utvalget mener formuleringen likevel ikke er til hinder for at institusjonene kan pålegge sine ansatte å publisere åpent. Utvalget mener det er en god løsning å regulere dette spørsmålet i retningslinjer for åpen publisering ved institusjonene og eventuelt også i arbeidsavtalene til de faglig ansatte, slik at det klart fremgår at de ansatte som hovedregel skal publisere åpent.

Det er ikke uproblematisk at ansatte ved universiteter og høyskoler gir fra seg bruksrettigheter til publikasjoner når de inngår avtaler om publisering med privateide tidsskrifter. Plan S stiller derfor også krav om at forfatterne må sikre seg rettigheter til publikasjonene uten restriksjoner på gjenbruk, fortrinnsvis gjennom en «Creative Commons Attribution License CC BY». Kunnskapsdepartementet har gitt Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning (Unit) i oppdrag å utrede rettighets- og lisensspørsmål i forbindelse med åpne vitenskapelige publikasjoner og datasett i Norge. Spørsmål om forskningsinstitusjonenes ansvar og rettigheter som arbeidsgivere og problemstillinger knyttet til bruk av Creative Commons-lisenser blir også vurdert. Resultatet av dette oppdraget forelå først i sluttfasen av utvalgets arbeid. Utvalget går derfor ikke nærmere inn på rettighetsspørsmålet.

Medlemmet Søvig er enig i at åpen publisering vil være et fremtidig krav. Imidlertid er det store forskjeller mellom ulike fag. Et krav om åpen publisering kan legge unødige begrensninger på forskerne slik situasjonen er i dag. Særlig ved sampublisering med forfattere i andre land kan det være aktuelt med publisering i tidsskrift som ikke fyller kravene i Plan S.

15.3.6 Midlertidighet

Om bruken av midlertidige stillinger ved universiteter og høyskoler og hvordan det kan påvirke den akademiske friheten, uttaler Underdalutvalget:

Endelig hører det med at en høy andel ekstern prosjektfinansiering tenderer til å øke andelen midlertidig ansatt vitenskapelig personale, også ut over rekrutteringsnivået. Mange midlertidig ansatte vil oppleve sin egen arbeidssituasjon som usikker. Høy avhengighet av ekstern finansiering kan i slike tilfelle antas å gi seg utslag i større interesse for og mer fleksibel tilpasning til de tematiske og andre prioriteringer som gjøres av aktuelle finansieringskilder. Fra finansieringskildenes og brukernes perspektiv vil dette i utgangspunktet være positivt, men for institusjonene og forskningssystemet i stort byr situasjonen også på faremomenter. Mest alvorlig er muligheten for at stor sårbarhet kan svekke noe av det materielle fundament som profesjonell integritet henter styrke fra.31

Utvalget slutter seg til denne vurderingen fra Underdalutvalget. Se mer om midlertidighet i punkt 28.5.6.

15.3.7 Studentenes akademiske frihet

Om studenters (og stipendiaters) akademiske frihet uttaler Underdalutvalget:

[…] i den grad en student eller stipendiat driver egen, kvalifisert forskning, vil det som er sagt om forskerrollen komme til anvendelse. Tilsvarende vil gjelde for rollene som lærer og formidler. Det ligger imidlertid én meget viktig begrensning i det forhold at den frihet som er tilordnet disse rollene er knyttet til kompetanse, bekreftet gjennom Akademias etablerte normer og prosedyrer for vurdering og godkjenning. En student har ikke (stadfestet) forskerkompetanse, og derved heller ikke de rettigheter og plikter som følger med forskerrollen.32

Utvalget vil understreke at oppmerksomheten omkring og omfanget av studentaktiv forskning har økt siden NOU 2006: 19 ble lagt frem. Ikke sjelden blir masterstudenter inkludert i forskergrupper og/eller -prosjekter. Noen ganger blir de forfattere av publikasjoner i fagfellevurderte kanaler. Utvalget presiserer at i de tilfellene der forskning utført av studenter lever opp til anerkjente praksiser og standarder i akademia, gjelder den akademiske friheten også studentene, ikke bare faglig ansatte med formalisert forskerkompetanse. Det samme gjelder innenfor undervisning, når for eksempel masterstudenter underviser studenter på lavere nivå. For øvrig har studenter, i likhet med alle andre, ytringsfrihet, jf. Grunnlovens § 100.

15.3.8 Samarbeid og akademisk frihet

Spørsmål om akademisk frihet kan også opptre i forbindelse med at institusjonene samarbeider med andre i undervisning og forskning. Tematikken har særlig vært diskutert i forbindelse med oppdragsforskning, hvor et aktuelt spørsmål har vært eventuelle restriksjoner ved publisering. Man kan også tenke seg problemstillinger i forbindelse med samarbeid over landegrensene, hvor hjemlige institusjoner inngår avtaler med institusjoner eller forskere i andre land med andre tradisjoner. For å klargjøre institusjonens plikt til å sikre den akademiske friheten i forbindelse med ulike former for samarbeid, har utvalget vurdert å innføre en egen bestemmelse som presiserer at plikten til å sikre den akademiske friheten også gjelder ved samarbeid med andre. Utvalget har imidlertid blitt stående ved at dagens bestemmelse, med de suppleringene som er foreslått, er tilstrekkelig. Kravet om å fremme og verne akademisk frihet gjelder også ved samarbeid med andre, både myndigheter og private aktører i inn- og utland.

Fotnoter

1.

Lov 16. juni 1989 nr. 77 om universiteter og vitenskapelige høgskoler (universitetsloven).

2.

NOU 2006: 19 Akademisk frihet – Individuelle rettigheter og institusjonelle styringsbehov.

3.

Ot.prp. nr. 67 (2006–2007) Om lov om endring i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler punkt 5.3.1.

4.

Ot.prp. nr. 67 (2006–2007) punkt 5.3.2.

5.

Ot.prp. nr. 67 (2006–2007) merknad til § 1-5.

6.

NOU 2006: 19 Akademisk frihet – Individuelle rettigheter og institusjonelle styringsbehov punkt. 6.2.2.

7.

Ot.prp. nr. 67 (2006–2007) merknad til § 1-5.

8.

Ot.prp. nr. 67 (2006–2007) punkt 7.3.

9.

Bernt, Jan Fridthjof. Universitets- og høyskoleloven av 2005 – med kommentarer. 2. utg. Bergen: Fagbokforlaget, 2016.

10.

Ot.prp. nr. 67 (2006–2007) punkt 8.3.

11.

Ot.prp. nr. 67 (2006–2007) punkt 9.1.

12.

Ot.prp. nr. 67 (2006–2007) punkt 9.1.

13.

NOU 2006: 19.

14.

Fra Global Colloquium of University Presidents (2005), sitert i NOU 2006: 19 s. 12.

15.

Tabellen er en oppdatering av tabell 2.1 i NOU 2006: 19 s. 13.

16.

NOU 2006: 19 s. 25.

17.

NOU 2006: 19 s. 33.

18.

Independent. Hungarian Prime Minister Viktor Orban bans gender studies programmes https://www.independent.co.uk/news/world/europe/hungary-bans-gender-studies-programmes-viktor-orban-central-european-university-budapest-a8599796.html hentet 16.1.2020.

19.

The Guardian. The Central European University is the latest victim of the Trump era https://www.theguardian.com/commentisfree/2018/dec/04/central-european-university-latest-victim-trump-era hentet 16.1.2020.

20.

Forskerforum. Frykter at Tyrkias akademia raseres https://www.forskerforum.no/de-onsker-en-islamsk-stat-da-ma-de-destruere-den-vi-har/ hentet 16.1.2020.

21.

I NOU 2006: 19 s. 39 trekkes Ungarn frem som et land der den akademiske friheten er konstitusjonelt beskyttet. Utviklingen i Ungarn har dermed kunnet skje selv om den akademiske friheten formelt sett er beskyttet i landets grunnlov.

22.

Nyere undersøkelser fra Norge viser at både kvinnelige journalister og kvinnelige politikere hetses på grunn av sitt kjønn, se Kilden kjønnsforskning.no. Unge kvinner er dobbelt så utsett for netthets som menn http://kjonnsforskning.no/nb/2015/04/unge-kvinner-er-dobbelt-sa-utsett-netthets-som-menn hentet 16.1.2020 og Amnesty International. Kvinnelige politikeres erfaringer med netthets juni 2018. Hentet fra https://amnesty.no/sites/default/files/3688/Kvinnelige%20politikere_RAPPORT.pdf.

23.

Bak initiativet Plan S står cOAlition S, en sammenslutning av europeiske forskningsråd, inkludert vårt eget Norges forskningsråd, og andre finansiører av forskning. Plan S har fra starten av blitt støttet av EU, og stadig flere finansiører også i land utenfor Europa slutter seg til initiativet. Kjernen i Plan S er at de deltakende forskningsfinansiørene fra og med 2021 vil kreve at alle artikler som bygger på forskning de finansierer skal være umiddelbart tilgjengelige fra publiseringstidspunktet. Plan S gjelder foreløpig ikke vitenskapelige monografier og antologier.

24.

Såkalte røvertidsskrifter, som har utilstrekkelig eller manglende fagfellevurdering og er etablert utelukkende for å tjene penger på akademikeres publiseringsbehov, er et kjent fenomen.

25.

Publiser og les-avtaler innebærer at landets forskning publiseres åpent i tidsskrifter som ennå ikke er åpne, men som inngår i en overgangsavtale om å bli åpne i løpet av de neste 3–5 årene.

26.

cOAlition S godtar følgende typer publisering som åpne:

• Åpne kanaler: Forskeren publiserer i et åpent tidsskrift eller på en åpen publiseringsplattform.

• Lukkede kanaler (abonnementstidsskrifter) med deponering i åpent vitenarkiv: Forskeren publiserer i et lukket tidsskrift og deponerer enten den publiserte versjonen (Version of Record) eller forfatterens fagfellevurderte og aksepterte manuskript (Author’s Accepted Manuscript) i et åpent vitenarkiv umiddelbart.

• Lukkede kanaler (abonnementstidsskrifter) som er del av transformative avtaler: Forskeren publiserer i et lukket tidsskrift som er på vei til å bli åpent. cOAlition S har tydeliggjort at flere typer overgangsavtaler støttes: «transformative agreements» (for eksempel publiser og les-avtaler), «model agreements» (for Learned Society-utgivere og mindre forlag) og «transformative journals» (nye modeller er kontinuerlig under utvikling).

Jf. cOAlition S. Plan S. Principles and Implementation https://www.coalition-s.org/addendum-to-the-coalition-s-guidance-on-the-implementation-of-plan-s/principles-and-implementation/ hentet 21.1.2020.

27.

Lov 28. april 2017 nr. 23 om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven) § 4 Forskeres aktsomhetsplikt og § 5 Krav til forskningsinstitusjoner.

28.

Se utvalgsmedlem Johan Giertsens vedlegg 3 til NOU 2006: 19 s. 61.

29.

Ot.prp. nr. 67 (2006–2007), Innst. O. nr. 4 (2007–2008) Innstilling fra kirke, utdannings- og forskningskomiteen om lov om endringer i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler.

30.

Ot.prp. nr. 67 (2006–2007) s. 14–15.

31.

NOU 2006: 19 s. 31.

32.

NOU 2006: 19 s. 15.

Til dokumentets forside