NOU 2020: 3

Ny lov om universiteter og høyskoler

Til innholdsfortegnelse

32 Mastergradsforskriften

Figur 32.1 

Figur 32.1

32.1 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår følgende:

  • Forskrift om mastergrad (mastergradsforskriften)1 endres, slik at det gjøres tydelig at opprettelse av femårige integrerte mastergrader må begrunnes særlig i det enkelte tilfellet.

  • Behovet for å endre omfanget av krav til faglig fordypning i mastergradsforskriften utredes.

32.2 Gjeldende rett

I universitets- og høyskoleloven § 3-2 første ledd tredje punktum står det at «[d]epartementet kan gi forskrift om krav til høyere grad og om omfang av selvstendig arbeid i høyere grad». Mastergradsforskriften er fastsatt med hjemmel i bestemmelsen. I forskriften er tre ulike mastergrader regulert i §§ 3 til 5.

Mastergradsforskriften § 3 regulerer toårige mastergrader som bygger på en treårig bachelorgrad eller cand.mag. grad eller lignende. Denne mastergraden har erstattet de tidligere hovedfagene, som bygde på en cand.mag. grad.2 I forskriften er det fastsatt hvilke krav som skal stilles til en mastergrad av 120 studiepoengs omfang (2 år). Graden skal bygge på enten bachelorgrad, cand.mag. grad, annen grad eller yrkesutdanning av minimum tre års omfang eller annen type utdanning som er godkjent som faglig jevngod med disse tre gradene eller utdanningsløpene. I tillegg kreves det at kandidaten har en fordypning i fag, emne eller emnegruppe av minimum 80 studiepoengs omfang innenfor fagområdet for mastergraden, eller en integrert yrkesrettet utdanning av minimum 120 studiepoengs omfang innenfor fagområdet for mastergraden. Det stilles også krav om at kandidaten må gjøre et selvstendig arbeid av 60 eller 30 studiepoengs omfang, jf. forskriften § 6.

Mastergradsforskriften § 5 gir hjemmel for en erfaringsbasert mastergrad av 90 eller 120 studiepoengs omfang. Også her stilles det krav om et selvstendig arbeid i henhold til forskriften § 6. I tillegg skal mastergraden bygge på ulike nærmere definerte studieløp, nevnt i § 5. For erfaringsbaserte mastergrader kreves det også minimum to års yrkeserfaring.

Mastergradsforskriften § 4 regulerer integrerte mastergrader, det vil si mastergrader av 300 studiepoengsomfang (fem år). I en integrert master kreves det at kandidaten gjør et selvstendig arbeid av minst 20 studiepoengs omfang, jf. forskriften § 6. En integrert mastergrad innebærer at kandidaten må følge hele det femårige løpet før vedkommende oppnår en grad. Graden skiller seg ved dette fra de to andre mastergradene, som begge bygger på en lavere grad eller et annet avsluttet utdanningsløp. Medisinutdanning og juristutdanning er eksempler på integrerte mastergrader.

Boks 32.1 Bakgrunn for mastergradsforskriften

I 1999 ble Bologna-prosessen for høyere utdanning etablert. I dag omfatter avtalen 48 europeiske land, EU-kommisjonen og alle sentrale europeiske organisasjoner for høyere utdanning. Reformene i høyere utdanningssystemer skal gjøre det lettere å bevege seg over landegrensene, og å samarbeide om de store og viktige spørsmålene for europeisk høyere utdanning. Prosessen har ført til store strukturelle endringer innenfor europeisk høyere utdanning, og i 2010 ble det europeiske området for høyere utdanning (European Higher Education Area EHEA) etablert. Det ligger ingen juridiske dokumenter til grunn for prosessen som førte til vedtakene. Vedtakene er fattet gjennom kommunikéer fra ministermøtene hvert tredje år og anses som forpliktende, slik at det enkelte land og den enkelte minister ansees forpliktet til å følge opp vedtakene i sitt land.

Ett av punktene i Bologna-prosessen omhandler gradsstruktur. Ministrene har gjennom en rekke kommunikéer vedtatt å etablere en gradsstruktur bestående av tre hovednivåer, «first, second and third cycle», normalt referert til som bachelor-, master- og ph.d.-programmer. De strukturelle elementene i Bologna-prosessen, slik som innføring av ny gradsstruktur, ble i all hovedsak gjort gjennom Kvalitetsreformen. I St.meld. nr. 27 (2000–2001) Gjør din plikt – krev din rett fremgår det at den nye gradsstrukturen, som skulle bestå av en treårig lavere bachelorgrad og en toårig høyere grad kalt master, skulle innføres for de fleste utdanninger. Enkelte profesjonsutdanninger skulle beholde sine enhetlige studieløp på fem år. Stortinget sluttet seg i Innst. S. nr. 337 (2000–2001) til departementets forslag til ny gradsstruktur, og vedtok en gradsstruktur «der det vert innført ein lågare grad på tre år og ein høgare grad på to år, og der den organiserte forskerutdanninga skal vere som i dag med ein tidslengd på tre år». Samtidig sluttet Stortinget seg til vurderingen av at enkelte profesjonsutdanninger skulle vurderes særskilt, og ba departementet komme tilbake til Stortinget på dette punktet.

Alle Bologna-landene har jobbet for å innføre denne gradsstrukturen. Med noen få unntak som gjelder profesjonsutdanninger innen medisin, odontologi og veterinærmedisin, er gradsstrukturen innført fullt ut i de aller fleste land.

Regjeringen la frem en egen stortingsmelding om unntak fra den nye gradsstrukturen, der den foreslo at noen utdanninger fortsatt skulle være integrerte løp.1 Stortinget sluttet seg med noen få unntak til departementets vurdering.2 Stortinget vedtok så hvilke utdanninger som skulle kunne fortsette som helhetlige integrerte utdanninger som enten førte frem til graden master eller én av gradsbetegnelsene fra det tidligere gradssystemet, slik som cand.med., cand.psychol., cand.jur med flere. Norge er i dag et av landene i Europa med flest lange, integrerte mastergrader. I dag følger cirka 17 prosent av norske studenter et slikt utdanningsløp.

1 St.meld. nr. 11 (2001–2002) Kvalitetsreformen – Om vurdering av enkelte unntak fra ny gradsstruktur i høyere utdanning.

2 Jf. Innst. S. nr. 188 (2001–2002). Innstilling fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen om Kvalitetsreformen. Om vurdering av enkelte unntak fra ny gradsstruktur i høyere utdanning.

32.3 Utvalgets vurderinger

De siste årene har flere utdanninger blitt endret fra å være tre- eller fireårige til å bli femårige integrerte mastergrader. Dette kan skyldes ønsker og prioriteringer hos institusjonene, men også krav fra politisk hold. I 2017 ble for eksempel en ny, femårig integrert grunnskolelærerutdanning opprettet. Begrunnelsen for å opprette utdanningen som en integrert master var dels å øke kompetansen hos fremtidige lærere, dels å bygge en ny struktur i lærerutdanningen der pedagogikk og didaktikk er integrert i hele det faglige løpet. Et annet mål var å heve statusen til lærerutdanningen.

Strukturreformen og de siste årenes utvikling i universitets- og høyskolesektoren har ført til færre og større institusjoner. Flere universiteter enn før har faglige fullmakter til å selv å opprette studieprogrammer på alle nivåer. Utviklingen viser at institusjonene i økende grad tilbyr integrerte mastergrader, og at Bologna-prosessens avtaler om grader, der hovedregelen er en bachelor (tre år) som bygger opp under en toårig mastergrad, taper terreng. Et resultat av Strukturreformen kan bli at flere studieprogrammer ikke følger hovedmodellen med treårig bachelor og toårig master.

To eksempler på integrerte mastergrader opprettet ved utdanningsinstitusjonene er Universitetet i Agders integrerte femårige masterprogram i barnevern, som startet opp høsten 2019, og Universitetet i Oslos integrerte femårige utdanning i informatikk. Oversikten over integrerte mastergrader i Database for statistikk om høgre utdanning (DBH) viser at det er mange integrerte utdanninger i teknologi ved NTNU, i by- og regionplanlegging ved NMBU, med videre.3

Utvalget vurderer utviklingen, der hovedprinsippet om at mastergrad (to år) skal bygge på bachelorgrad eller lignende (tre år) stadig fravikes, som utfordrende. Det er flere grunner til dette. For det første vil utvalget peke på at en femårig integrert utdanning ikke har noen avstigningsmulighet underveis. Studenter som ikke fullfører en integrert mastergrad får ingen formell kompetanse. De har heller ingen mulighet til å gjøre omvalg etter for eksempel tre år hvis de har valgt feil og ønsker å bytte studium. Studentene kan riktignok søke om at fag de allerede har tatt, blir innpasset i en annen utdanning slik at de får fritak for fagene der, men det er ingen automatikk at de får et slikt fritak. Dette kan føre til at flere dropper helt ut av studiene. I tillegg vil en student som avbryter et integrert mastergradløp etter tre år, heller ikke ha noen fordel ved opptak til andre studier, fordi vedkommende må søke om opptak på grunnlag av karakterene fra videregående skole.

For det andre mener utvalget at utviklingen i retning av flere integrerte femårige utdanninger er uheldig fordi det skaper mindre fleksibilitet i studieløpene. Studentene må studere i fem år før de oppnår en formell kompetanse. Dette binder opp flere studenter i lange studier. Særlig er dette uheldig for utdanninger samfunnet har stort behov for. Når flere studenter bruker to år ekstra på studier medfører det at det blir færre ferdige kandidater i jobb. Dette gjelder særlig for velferdsstatens yrker.4 I mange av disse yrkene er en treårig utdanning tilstrekkelig til at man kan gjøre en god jobb, for eksempel som ingeniør eller som sykepleier. En situasjon der studentene må ta utdanningen som en integrert master, medfører at mange kommer i jobb senere enn det som er nødvendig eller hensiktsmessig.

For det tredje avviker de integrerte mastergradsstudiene fra den europeiske normen for oppbygging av studier. Utvalget ser at utviklingen ikke er i tråd med intensjonene bak innføringen av den nye gradsstrukturen i 2003 eller med internasjonale forpliktelser. Integrerte mastere bryter med kravene i Bologna-prosessen, og flertallet av de integrerte masterne som er opprettet er heller ikke en del av de utdanningene som Stortinget vedtok skulle kunne tilbys som integrerte mastergrader i 2003.5 Begrunnelsen for den nye gradsstrukturen på både europeisk og nasjonalt nivå var å oppnå effektivitet i studieløpene og å gjøre systemet mer fleksibelt for studentene ved at de kan ta en lavere grad innenfor ett fagområde for så å ha mulighet til å ta en mastergrad innenfor et annet fagområde.

Samtidig ser utvalget at det er viktig for institusjonenes autonomi at de selv i stor grad skal kunne bestemme over sitt eget utdanningstilbud og utvikle studier og studieløp som møter samfunnets behov. Autonomien omfatter også at institusjonene selv skal kunne avgjøre hvilke grader de skal tilby, og hvilken varighet studiene skal ha. Det er en viss konkurranse mellom institusjonene om å tiltrekke seg studenter, og det kan være viktig for dem å legge til rette for attraktive utdanninger som studentene etterspør.

Kravet til fordypning innenfor fagfelt kan være en grunn til å opprette integrerte mastere fordi disse gir mer kvalifiserte kandidater. Det var for eksempel et av argumentene bak opprettelsen av femårige integrerte masterutdanninger for lærere.

Viktige hensyn når institusjonene utvikler nye utdanninger må være at studentene får jobb etter studiene, og at det er en viss fleksibilitet i fagsammensetningen. Enkelte integrerte mastere, som jus og psykologi, har i dag mange søkere. Det er vanskelig å komme inn på disse studiene, og utdanningen gir høy status. Dette er imidlertid utdanninger der femårige løp har vært normalen hele tiden, og det er ikke gitt at det er den integrerte innretningen som medfører at de er så attraktive.

Utvalget har vurdert de ulike hensynene opp mot hverandre og mener hensynet til at studentene skal kunne oppnå en grad etter tre år, som de så kan bygge videre på, er viktig. Det er uheldig å tvinge stadig flere gjennom femårige integrerte mastergrader. 3+2-modellen åpner for at kandidater som har gjennomført en bachelorgrad, kan komme ut i arbeid tidligere enn ved integrerte femårige løp, og på den måten får arbeidslivet raskere tilgang til kompetanse. Etter utvalgets syn er det en bedre og mer fleksibel løsning at institusjonene tilbyr treårige bachelorgrader, som kandidatene kan bygge videre på.

Etter utvalgets vurdering vil dagens hovedmodell i gradsstrukturen ikke være til hinder for at universiteter og høyskoler bygger opp studieprogrammene på en måte som sikrer fleksible overganger fra fullført bachelor til master. Det bør være fullt mulig å legge opp til at studenter tas opp til hele det femårige løpet med én gang, det vil si at man er sikret plass for hele mastergraden ved opptak, men at studieløpet er lagt opp slik at man etter tre år har oppfylt læringsutbyttebeskrivelsen for bachelornivået og kan få en bachelorgrad man kan bruke videre, hvis man ønsker å hoppe av studieprogrammet etter tre år.

I gradsforskriften er det definert hvilke grader en institusjon kan gi, inkludert blant annet «master normert studietid 5 år» uten ytterligere begrensninger.6 I gjeldende mastergradforskrift er det heller ingen anvisning på at 3+2-modellen er å foretrekke. Utvalget antar at det er vanskelig å helt stoppe utviklingen med opprettelse av integrerte mastergrader innenfor nye fagområder. Utvalget mener at å legge inn et vilkår om at det ved opprettelse av en integrert mastergrad skal foretas en faglig vurdering av behovet for å opprette graden som et femårig integrert løp, vil kunne tvinge institusjonene til å vurdere hva som er den beste løsningen totalt sett. Utvalget foreslår derfor å endre mastergradforskriften slik at det blir tydelig at opprettelse av femårige integrerte mastergrader må begrunnes særskilt. Institusjonene skal selv foreta denne vurderingen.

Utvalget har mottatt innspill fra Næringslivets hovedorganisasjon og Universitets- og høgskolerådet, som begge mener at mastergradsforskriftens krav til faglig fordypning på bachelornivå innenfor mastergradens fagområde (minst 80 studiepoeng) er for rigid. De mener at selv om det kan være gode grunner for et slikt krav, kan det også stå i veien for at kandidater med variert og flerfaglig bakgrunn tas opp til en mastergrad, eller det kan hindre utvikling av slike mastergrader. Næringslivets hovedorganisasjon og Universitets- og høgskolerådet mener at dette strenge kravet kan føre til at det i stedet utvikles integrerte femårige løp som åpner for slike kombinasjoner, som vil mangle den fleksibiliteten en bachelor- og mastergrad kan gi for både studenter og institusjoner. Kravet kan også hindre rekruttering av studenter med internasjonal bakgrunn som kan mangle denne faglige fordypningen.

Utvalget mener at forslaget fra Næringslivets hovedorganisasjon og Universitets- og høgskolerådet er godt begrunnet, og at det kan være behov for å endre omfanget av kravet til faglig fordypning i mastergradsforskriften. Samtidig mener utvalget at en endring uten en forutgående utredning av både behov og konsekvenser kan være prematur. Utvalget vil derfor foreslå at forslaget utredes videre enten av departementet eller av Universitets- og høgskolerådet, slik at ulemper og fordeler belyses grundig.

Utvalget viser til forslag til endring i mastergradsforskriften i punkt 37.3.3.

Fotnoter

1.

Forskrift 1. desember 2005 nr. 1392 om krav til mastergrad (mastergradsforskriften).

2.

Hovedfagene betegnet tidligere de høyere gradene ved universiteter og høyskoler. Et hovedfag bygget på en cand.mag.grad. Som hovedregel måtte man ha et mellomfag, tilsvarende 90 studiepoeng i dagens ordning, i et fag for å kunne ta et hovedfag i samme faget.

3.

Jf. Innst. S nr. 188 (2001–2002).

4.

Se Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd eller Smeby, Jens-Christian og Sølvi Mausethagen. Kvalifisering til «velferdsstatens yrker». I Utdanning 2011 – veien til arbeidslivet. Oslo-Kongsvinger: Statistisk sentralbyrå, 2011, s. 149–169. Hentet fra https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa124/7_kvalifisering.pdf.

5.

Jf. Innst. S nr. 188 (2001–2002).

6.

Forskrift 16. desember 2005 nr. 1574 om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler (forskrift om grader og beskyttede titler), se for eksempel § 2 første ledd nr. 6.

Til dokumentets forside