Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2020: 3

Ny lov om universiteter og høyskoler

Til innholdsfortegnelse

39 Merknader til de enkelte bestemmelsene i forslaget til ny universitets- og høyskolelov

Figur 39.1 

Figur 39.1

Kapittel 1 Formål og virkeområde

§ 1-1. Formålet med universiteter og høyskoler

Universiteter og høyskoler skal

  • a) frembringe og spre ny kunnskap basert på vitenskapelige og kunstneriske metoder i tråd med internasjonale standarder

  • b) bidra til et høyt kompetansenivå i samfunnet, gjennom dialog, dannelse og personlig utvikling for den enkelte

  • c) bygge virksomheten på og utbre forståelse for respekt for menneskeverdet, åndsfrihet, likeverd, demokrati, likestilling og rettsstatens prinsipper og

  • d) bidra til en miljømessig, sosial og økonomisk bærekraftig utvikling.

Merknad:

Bestemmelsen angir formålet med universiteter og høyskoler. Formålsbestemmelsen vektlegger den betydning universiteter og høyskoler har for samfunnet og den enkelte. Den nye formålsparagrafen skaper et klarere skille mellom institusjonenes formål og deres oppgaver enn gjeldende universitets- og høyskolelov av 2005. Institusjonenes oppgaver fremgår av lovforslaget § 2-1. Formålsbestemmelsen skal klargjøre hensikten med universiteter og høyskoler, og danne en overbygning for resten av loven.

Det følger av bestemmelsens bokstav a at universiteter og høyskoler skal frembringe ny og holdbar kunnskap basert på internasjonalt anerkjente vitenskapelige og kunstneriske metoder. De skal spre denne kunnskapen slik at den kommer til nytte for alle som kan tenkes å ha bruk for den.

Bestemmelsens bokstav b understreker institusjonenes betydning for at samfunnet får tilgang på høy kompetanse gjennom dannelse og personlig utvikling for den enkelte student og ansatte.

Bestemmelsens bokstav c understreker at universiteter og høyskoler skal være bærere av de verdiene samfunnet vårt bygger på. Gjennom sin virksomhet skal institusjonene bygge på og å utbre forståelse for respekt for menneskeverdet, åndsfrihet, likeverd, demokrati, likestilling og rettsstatens prinsipper. Formålsbestemmelsene i barnehageloven og opplæringsloven viser til samfunnets felles verdigrunnlag som disse virksomhetene skal bygge på og utbre. Ved å inkludere ordlyden i bokstav c i formålsbestemmelsen for universiteter og høyskoler vil henvisning til verdigrunnlaget være gjennomgående i lovverket for hele utdanningsløpet.

Gjennom bestemmelsens bokstav d uttrykker loven at menneskeheten står overfor store utfordringer når det gjelder å oppnå en utvikling som er bærekraftig både miljømessig, sosialt og økonomisk. Bestemmelsen fremhever at universiteter og høyskoler er sentrale institusjoner, som gjennom kunnskap og dannelse har et ansvar for å bidra til en bærekraftig utvikling.

§ 1-2. Lovens virkeområde

Loven gjelder for universiteter og høyskoler som gir utdanningstilbud akkreditert etter denne loven, eller som har oppnådd akkreditering, jf. § 15-1, som

  • a) universitet

  • b) vitenskapelig høyskole eller

  • c) høyskole.

Hvilken kategori den enkelte institusjon tilhører, avgjøres av Kongen på grunnlag av en faglig vurdering fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT).

Kongen kan på grunnlag av en faglig vurdering fra NOKUT bestemme at enkelte av lovens regler skal gjelde tilsvarende for andre institusjoner.

Loven gjelder for universiteter og høyskoler med virksomhet i riket. Loven gjelder for Svalbard og Jan Mayen hvis ikke annet er fastsatt av Kongen. Kongen kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold.

Kongen kan bestemme at virksomhet som utføres utenfor riket helt eller delvis skal omfattes av lovens bestemmelser.

Etter avtale med fremmed stat eller internasjonal organisasjon kan lovens virkeområde utvides eller innskrenkes på avgrensede saksområder.

Merknad:

Loven gjelder for universiteter og høyskoler som gir utdanningstilbud som er akkreditert etter loven, eller som har oppnådd akkreditering, jf. lovforslaget § 15-1. Loven gjelder for utdanningsinstitusjoner som har virksomhet i riket. Det norske akkrediteringssystemet skal sikre kvaliteten i høyere utdanning. For at denne kvalitetssikringen skal gjennomføres som forutsatt, må utdanningsinstitusjonens virksomhet være i Norge. Hvis utdanningstilbud gis i utlandet, kan lover og regler i disse landene medføre at NOKUT ikke har mandat til å vurdere kvaliteten på studietilbudene.

§ 1-3. Anvendelse av forvaltningsloven

Forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i denne loven.

Merknad:

Bestemmelsen understreker at forvaltningsloven gjelder for universiteter og høyskoler når ikke annet følger av universitets- og høyskoleloven. Statlige universiteter og høyskoler er forvaltningsorganer og for dem gjelder hele forvaltningsloven, med mindre universitets- og høyskoleloven inneholder særregler. For private institusjoner gjelder som utgangspunkt bare reglene om enkeltvedtak og forskrift, jf. forvaltningsloven § 1 tredje punktum. Universitets- og høyskoleloven har enkelte bestemmelser som presiserer at også andre deler av forvaltningsloven gjelder uavhengig av eierform.

Den enkelte institusjon må selv vurdere hvorvidt avgjørelser den treffer er enkeltvedtak. Universitets- og høyskoleloven inneholder flere former for klage. Klagene behandles etter reglene i forvaltningsloven, men i mange tilfeller supplert av særregler i universitets- og høyskoleloven. Enkeltvedtak med klagerett kan for eksempel være vedtak om generell godkjenning, godskriving og faglig godkjenning, opptak, rett til å gå opp til eksamen, bortvisning, utestenging eller bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet, tvungen avslutning av doktorgradsutdanning, klage over formelle feil ved eksamen eller vedtak om sensur.

Kapittel 2 Virksomhet og ansvar

§ 2-1. Institusjonenes oppgaver

Universiteter og høyskoler skal

  • a) tilby høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå, basert på det fremste innenfor forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap

  • b) utføre forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid på høyt internasjonalt nivå

  • c) bidra til livslang læring og etter- og videreutdanning

  • d) bidra til å spre og formidle resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid

  • e) legge til rette for at institusjonens ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten

  • f) bidra til innovasjon og verdiskaping basert på resultater fra forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og

  • g) samarbeide med relevante aktører for å styrke virksomhetens kvalitet og relevans.

Merknad:

Bestemmelsen angir oppgavene universiteter og høyskoler må utføre for å oppfylle sitt formål. Bestemmelsen må med andre ord ses i sammenheng med § 1-1 om formålet med universiteter og høyskoler.

Av bestemmelsens bokstav a fremgår det at institusjonene skal tilby høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå, basert på det fremste innenfor forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. I bruken av begrepet «erfaringskunnskap» ligger det en anerkjennelse av denne kunnskapens betydning særlig for kvaliteten i profesjonsutdanningene.

Bokstav b understreker at også forskning og det faglige og kunstneriske utviklingsarbeidet skal holde høyt internasjonalt nivå. Selv om det kan være vanskelig å fastslå hva som er «høyt internasjonalt nivå» i mange fag, vil bruken av denne formuleringen både i bokstav a og b gi et riktig signal om nivået og kvaliteten institusjonene skal strebe etter i den faglige virksomheten.

Bokstav c poengterer institusjonenes ansvar for etter- og videreutdanning. Raske teknologiske endringer i arbeidslivet og behov for omstilling i norsk økonomi fører til at universiteter og høyskoler må bidra til at arbeidsstokken holder seg oppdatert også etter at grunnutdanningene er gjennomført.

Til universiteter og høyskolers oppgaver ligger også å ivareta formidlingsansvaret, jf. bokstav d. Institusjonene må bidra til å spre resultatene fra forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid til nytte for samfunnet.

Bestemmelsens bokstav e pålegger institusjonene å legge til rette for at ansatte og studenter kan delta i samfunnsdebatten. Det har en viktig demokratisk funksjon at disse gruppene bidrar til et opplyst og velinformert offentlig ordskifte med innsikt, fakta og forskningsbasert kunnskap.

Når det er relevant, skal universiteter og høyskoler bidra til innovasjon og verdiskaping i samfunnet, jf. bokstav f. Oppgaven omfatter ikke bare kommersialisering av produkter og prosesser i et marked, men også bidrag til nyskaping og forbedring i vid forstand. Det kan for eksempel være innovasjon i offentlig sektor og sosial innovasjon, det vil si utvikling av nye løsninger på samfunnsproblemer.

Bokstav g trekker frem betydningen av å samarbeide med eksterne aktører for å styrke både relevans og kvalitet i virksomheten ved universiteter og høyskoler. Universiteter og høyskoler har mange berøringspunkter med det omliggende samfunnet. De skal samarbeide bredt med relevante aktører, i offentlig, privat og frivillig sektor i inn- og utland.

§ 2-2. Ansvar for vedlikehold og videreutvikling av norsk fagspråk

Universiteter og høyskoler har ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle norsk fagspråk.

Institusjonen skal tilby eksamen på den målformen studenten ønsker.

Merknad:

Første ledd pålegger universiteter og høyskoler et ansvar for å vedlikeholde og videreutvikle norsk fagspråk, som også innebærer å fastsette individuelt tilpassede språkstrategier. Institusjonene skal sørge for at norsk som fagspråk blir brukt, og bestemmelsen pålegger et ansvar for å utvikle og oppdatere fagterminologier på norsk. Utviklingen av norsk som fagspråk kan gjøres på både bokmål og på nynorsk.

Andre ledd pålegger alle institusjoner, uavhengig av eieform, å tilrettelegge for eksamen på den målformen som studenten ønsker. Bestemmelsen er ny, og innebærer en endring ved at også private utdanningsinstitusjoner nå må tilby eksamen på den målformen studenten ønsker. Tidligere gjaldt dette bare de statlige institusjonene.

§ 2-3. Særlig ansvar for enkelte institusjoner

Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Universitetet i Stavanger har et nasjonalt ansvar for å bygge opp, drive og vedlikeholde museer med vitenskapelige samlinger og publikumsutstillinger.

Departementet kan i samråd med en institusjon legge driften av en oppgave til denne institusjonen, uten at institusjonens styre har ansvaret for den faglige virksomheten.

Merknad:

Første ledd viderefører gjeldende rett. Bestemmelsen har liten rettslig betydning som forutsetning for at det drives forskningsbasert museumsvirksomhet. Likevel fremhever bestemmelsen at ivaretakelse og oppbygging av og forskning på natur- og kulturhistoriske samlinger er av nasjonal og internasjonal verdi, og formidling til allmenheten av samlingene og forskningsresultater er viktig. Museene har også særskilte oppgaver etter kulturminneloven med tilhørende forskrifter.

Andre ledd viderefører i det vesentlige gjeldende rett. Det har tidligere vært virksomhet som var organisert etter § 1-4 fjerde ledd i gjeldende lov. Selv om det ikke lenger er virksomhet som er organisert på den måten, kan det tenkes situasjoner der det er hensiktsmessig med slik organisering, for eksempel i oppstartsfasen for en ny og liten virksomhet. For å ta høyde for de praktiske behovene som kan oppstå, er bestemmelsen ikke begrenset til nasjonale fellesoppgaver, men omtaler oppgaver generelt. Bestemmelsen innebærer at departementet, i samråd med institusjonen, kan legge driften av en oppgave til en institusjon, uten at styret for institusjonen får ansvaret. Institusjonens ansvar vil være begrenset til de administrative tjenestene. De øvrige organisatoriske rammene, for eksempel om det skal være et eget styre for driften av oppgaven, må vurderes i hvert tilfelle.

§ 2-4. Faglig frihet og ansvar

Universiteter og høyskoler skal fremme og verne om akademisk frihet, og om de ansatte som utøver denne.

Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå og utøves i overensstemmelse med anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper.

Universiteter og høyskoler har ellers rett til å utforme sitt eget faglige og verdimessige grunnlag innenfor de rammer som er fastsatt i eller i medhold av lov.

Universiteter og høyskoler kan ikke gis pålegg eller instrukser om

  • a) læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller i det kunstneriske og faglige utviklingsarbeidet eller

  • b) individuelle ansettelser eller utnevnelser.

Den som gir undervisning ved en institusjon under denne loven har et selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg av undervisningen innenfor de rammer som institusjonen fastsetter, eller som følger av lov eller i medhold av lov.

Den som er ansatt i stilling hvor forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid inngår i arbeidsoppgavene, har rett til å velge emne og metode for sin forskning eller sitt utviklingsarbeid innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale.

Universiteter og høyskoler skal sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Den som er ansatt i stilling som nevnt i sjette ledd, har rett til å offentliggjøre sine resultater og skal sørge for at slik offentliggjøring skjer. Det relevante forskningsgrunnlaget skal stilles til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende fagområde. Styret kan samtykke til utsatt offentliggjøring når legitime hensyn tilsier det. Det kan ikke avtales eller fastsettes varige begrensninger i retten til å offentliggjøre resultater utover det som følger av lov eller i medhold av lov.

Merknad:

Første ledd første avsnitt fastslår at institusjonene «skal fremme og verne om akademisk frihet». Dette kravet må sees i sammenheng med universiteter og høyskolers formål og oppgaver, slik disse er formulert i forslag til § 1-1 og § 2-1. Akademisk frihet på individnivå er en nødvendig forutsetning for at institusjonene skal kunne utføre samfunnsoppdraget på en god måte. Bestemmelsen, sammenholdt med femte ledd, begrenser arbeidsgivers rett til å instruere ansatte i faglige spørsmål og til å iverksette direkte eller indirekte sanksjoner dersom en instruks om faglig virksomhet ikke blir etterkommet. Bestemmelsen setter også grenser for hvor langt institusjonen eller den enkelte kan gå i retning av å fraskrive seg disse grunnleggende akademiske rettighetene. Første setning, andre ledd «og om de ansatte som utøver denne», er nytt i utvalgets lovforslag. Det er en økende tendens til at faglig ansatte som har benyttet seg av sin akademiske ytringsfrihet, utsettes for krav om sanksjoner fra grupper eller personer som misliker ytringen. Tilføyelsen i første setning presiserer institusjonenes ansvar for å støtte ansatte i slike tilfeller, og ikke gi etter for press om å frata den ansatte oppgaver eller stilling utelukkende på bakgrunn av ytringen.

Andre ledd pålegger institusjonen et ansvar for at den faglige virksomheten skal utøves i samsvar med «anerkjente vitenskapelige, kunstfaglige, pedagogiske og etiske prinsipper». «Anerkjent» viser ikke til selve innholdet i forskningen, men innebærer et krav om redelighet og skikkelighet, og at forskningsvirksomheten følger det som oppfattes som god praksis i lys av nasjonale og internasjonale faglige og forskningsetiske prinsipper. Samlet sett innebærer dette leddet en styrking av den akademiske friheten og institusjonenes ansvar som autonome institusjoner.

Tredje ledd tydeliggjør at institusjonenes praktisering av sitt faglige og verdimessige grunnlag må skje innenfor de rammene som følger av plikten til å fremme og verne om den akademiske friheten etter første ledd. Bestemmelsen er i praksis særlig viktig for private institusjoner som er etablert på et religiøst grunnlag. Prinsippet om individuell akademisk frihet omfatter også institusjoner med alternativ faglig eller verdimessig grunnlag, men det er en forutsetning for virksomheten på denne typen institusjoner at det faglige eller verdimessige grunnlaget innebærer noen begrensinger i den enkelte ansattes akademiske frihet. Dette kan for eksempel være forskningsetiske begrensinger eller verdibegrunnede rammer for undervisningen. En forutsetning for denne typen begrensinger er at de er godt begrunnet i institusjonens faglige eller verdimessige grunnlag. For å være legitime må slike begrensninger også tydelig angis før ansettelse og nedfelles skriftlig i ansettelseskontrakter slik at det er klart at den ansatte aksepterer dem som en del av ansettelsesvilkårene. Slike begrensinger må ikke være av en slik art at institusjonens virksomhet ikke kan sies å overholde kravene i første ledd. Bestemmelsen tydeliggjør at retten til å ha en slik alternativ innretning av virksomheten er en del av institusjonens faglige autonomi.

Fjerde ledd innebærer at institusjonens eier eller overordnet myndighet ikke kan gi institusjonen slike pålegg eller instrukser. I saker om individuelle ansettelser og utnevnelser angir bestemmelsen et forbud mot direkte pålegg fra institusjonens eier eller overordnet myndighet, men vil ikke være til hinder for at private institusjoner i sine vedtekter for eksempel har egne bestemmelser om vilkår for ansettelse.

Femte ledd omhandler undervisningsfriheten og gjelder for «den som gir undervisning ved institusjon under denne lov». Begrepet «undervisningsfriheten» henspiller på alle som underviser under universitets- og høyskoleloven uavhengig av oppdrags- eller ansettelsesgrunnlaget. Underviseren har et «selvstendig faglig ansvar for innhold og opplegg» av undervisningen. I dette ligger det både en rett og et ansvar til å formidle det som fagfellesskapet anser som beste tilgjengelige kunnskap, men også en rett til å formidle egne synspunkter og eventuelle avvikende hypoteser, perspektiver og forklaringsmodeller. Undervisningsfriheten er begrenset av rammer «som følger av lov eller i medhold av lov». Slike rammer følger blant annet av nasjonale rammeplaner fastsatt av departementet. Begrensninger i undervisningsfriheten vil også kunne følge av studieplan for det faglige innholdet i studiene som er fastsatt av styret ved hver institusjon.

Sjette ledd: Retten til å velge emne, definere problemstilling og fastsette metode for sin forskning og sitt faglige og kunstneriske utviklingsarbeid er, sammen med retten til å offentliggjøre resultater, kjernen i den individuelle akademiske friheten. Ordene «har rett til å velge» markerer denne individuelle rettigheten. Arbeidsgivers styringsrett kan ikke brukes til å gi instruks som innebærer inngrep i denne friheten, med mindre disse inngrepene er fastsatt i avtale, se nedenfor. Formuleringen «den som er ansatt» omfatter både faste og midlertidige ansatte i undervisnings- og forskerstillinger, utdanningsstillinger og stillingen forsker. I den grad studenter forsker eller underviser i tråd med anerkjente prinsipper og standarder i akademia, vil den akademiske friheten også gjelde studentene. Retten til å velge emne og metode gjelder bare «innenfor de rammer som følger av ansettelsesforholdet eller særskilt avtale». «Ansettelsesforholdet» må forstås som et vidt og dynamisk begrep og er ikke begrenset til den opprinnelige inngåtte ansettelsesavtalen. Også den senere utviklingen i arbeidsforholdet må tas med ved vurderingen av hvilke rammer ansettelsesforholdet setter for friheten til å velge emne og metode. Institusjonen har rett til å tilby ansettelsesvilkår som kan innebære en faktisk begrensing i friheten til å velge emne og metode, for eksempel ved midlertidig eller fast ansettelse i konkrete forskningsprosjekter. Institusjonen må ved utformingen av slike arbeidsavtaler sørge for at de ikke går så langt i innskrenkningen av friheten at de handler i strid med det ansvar de er pålagt etter første ledd. En begrensning i friheten til å velge kan også følge av «særskilt avtale». Dette kan for eksempel være en avtale om oppdragsforskning eller en samarbeidsavtale mellom flere forskere. En slik avtale kan inneholde bestemmelser om emner og problemstillinger som skal utredes, bestemmelser om metode og tidspunkt og form for offentliggjøringen. En ekstern oppdragsgiver eller et avtaleregulert samarbeidsprosjekt kan begrense den enkeltes rett til fritt å velge emne og metode. Den enkeltes akademiske frihet ligger i retten til å avslå å delta på et oppdrag eller i et prosjekt hvis forskeren mener at innholdet i avtalen er i strid med vedkommendes faglige integritet. Denne friheten til å si nei til prosjekter må igjen veies opp mot arbeidsgivers berettigede forventninger om at forskeren oppfyller den forskningsplikt som følger av arbeidsavtalen. Normalregelen må være at en forsker utfører de oppgaver arbeidsgiver pålegger ham eller henne. En forsker som på grunnlag av sin akademiske frihet vil ønske å avslå å delta i et prosjekt, må kunne gi en solid faglig begrunnelse for hvorfor han eller hun ikke mener det er forsvarlig å delta i prosjektet. For den stillingsdel som ansatte i kombinerte stillinger har ved institusjon under universitets- og høyskoleloven, vil lovens bestemmelser om akademisk frihet gjelde. Universitets- og høyskolelovens bestemmelser om akademisk frihet vil ikke gjelde for en stillingsdel ved en institusjon som ikke er omfattet av loven, med mindre arbeidsgiver og arbeidstaker har avtalt at prinsippet om akademisk frihet skal gis tilsvarende anvendelse i arbeidsforholdet.

Syvende ledd: Retten til å offentliggjøre resultatene av forskning og faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid er en viktig del av den individuelle akademiske friheten. Første setning pålegger universiteter og høyskoler «å sørge for åpenhet om resultater fra forskning eller faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid». Bestemmelsen må ses i sammenheng med institusjonens ansvar etter første avsnitt, og forslaget til § 1-1 bokstav a og § 2-1 bokstav d som pålegger universiteter og høyskoler et generelt formidlingsansvar. Universiteter og høyskoler er ikke gjennom bestemmelsen pålagt et direkte ansvar for offentliggjøring. Bestemmelsen gir heller ikke institusjonen en selvstendig rett til å gripe inn i forskerens rådighet over sine resultater og bestemme at disse skal offentliggjøres på et bestemt tidspunkt eller på en bestemt måte. Såfremt det nedfelles i arbeidsavtalene vil likevel institusjonene kunne pålegge de faglig ansatte som hovedregel å publisere i åpent tilgjengelige kanaler.

Andre setning gir forskeren en «rett» til å offentliggjøre sine forskningsresultater. Institusjonen eller oppdragsgiver kan ikke hindre offentliggjøring med mindre noe annet er avtalt i samsvar med denne bestemmelsen. Forskeren skal «sørge for at slik offentliggjøring skjer». I bestemmelsen ligger det ikke en produksjonsplikt for forskeren, og institusjonen kan ikke pålegge forskeren å offentliggjøre resultater på et bestemt tidspunkt eller med en bestemt hyppighet. Hvis institusjonen som arbeidsgiver mener at en forsker ikke oppfyller rimelige forventninger om offentliggjøring av forskningsresultater, må dette vurderes som et spørsmål om forskeren oppfyller sin forskningsplikt etter arbeidsavtalen. Forskeren skal stille det relevante forskningsgrunnlag til rådighet i overensstemmelse med god skikk på vedkommende område. Det stilles ikke krav til at forskningsgrunnlaget blir offentliggjort, men at det gjøres tilgjengelig ved etterspørsel. Begrepet «forskningsgrunnlag» vil omfatte for eksempel statistiske grunnlagsdata eller fysisk materiale. «Forskningsgrunnlag» omfatter i denne sammenheng også relevant grunnlagsmateriale for faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid. Hva som er å anse som det «relevante» forskningsgrunnlag vil variere med hva som er god skikk for vedkommende fagområde. I tvilstilfelle vil formålet med å stille det til rådighet, da særlig etterprøvbarheten, være avgjørende.

Etter tredje setning kan «styret gi sitt samtykke til utsatt offentliggjøring». Institusjonens ledelse kan ikke ensidig pålegge forskeren å utsette offentliggjøring, utsettelsen må være basert på en avtale mellom institusjonen og forskeren. Det kreves samtykke fra «styret» for å utsette offentliggjøringen. «Styret» er enten styret selv eller andre ved institusjonen dersom styret har delegert sin avgjørelsesmyndighet. Styret kan gi sitt samtykke til utsatt offentliggjøring «når legitime hensyn tilsier det». Utsettelsen må således ha et særlig grunnlag og det må i hvert enkelt tilfelle være et reelt behov for utsettelsen. Eksempelvis kan utsatt offentliggjøring skje der dette er nødvendig for å beskytte patentrettslige eller konkurransemessige interesser, eller av hensyn til løpende forskningsarbeid. Det er styret i samråd med forskeren som i hvert enkelt tilfelle må vurdere nødvendigheten av og behovet for utsatt offentliggjøring.

Fjerde setning fastsetter at begrensninger i retten til å offentliggjøre må være tidsavgrenset. Hvor langt frem i tid det kan avtales eller fastsettes en begrensning uten at det er i strid med bestemmelsen, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Utgangspunktet er at offentliggjøring skal finne sted når begrunnelsen eller formålet med utsettelsen ikke lenger er til stede. «Avtale» henspiller på avtaler mellom institusjonen og forskeren, mens å «fastsette» henspiller på blant annet styrets myndighet til å beslutte utsettelse. Styret kan ikke fastsette utsettelse i strid med den ansattes rett til selvbestemmelse over tidspunktet for offentliggjøring. Med begrepet «følger av lov eller i medhold av lov», tenkes det eksempelvis på regler om taushetsplikt og vern av forsvarshemmeligheter.

§ 2-5. Egenbetaling

Statlige universiteter og høyskoler kan ikke kreve betaling fra studenter for ordinære utdanninger som fører frem til en grad eller yrkesutdanning. Departementet kan i særskilte tilfeller, etter søknad, godkjenne unntak fra denne bestemmelsen.

Departementet kan gi forskrift om universiteter og høyskolers adgang til å ta betaling fra studenter og om adgang til å kreve inn andre utgifter knyttet til studiene.

Merknad:

Første ledd: Bestemmelsen viderefører gratisprinsippet for studier som fører frem til en grad eller yrkesutdanning ved statlige universiteter og høyskoler. Dette ble lovfestet i universitets- og høyskoleloven i 2005, jf. Innst. O. nr. 48 (2004–2005), jf. Ot.prp. nr. 79 (2003–2004). Statlige universiteter og høyskoler kan ikke ta egenbetaling fra studentene dersom det ikke er gitt særskilt adgang til det fra departementet. Regelen omfatter ikke visse utgifter, som for eksempel læremidler eller at studentene kan pålegges å ha egen bærbar datamaskin. Bestemmelsen er ikke til hinder for at institusjonene inngår avtaler om utgiftsdekning seg imellom, for eksempel når studenter tar deler av utdanningen ved en annen institusjon.

Andre ledd: Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å fastsette utfyllende regler til første og andre ledd.

§ 2-6. Grader og yrkesutdanninger

Kongen bestemmer hvilke grader og yrkesutdanninger en institusjon kan gi, den tid det enkelte studium skal kunne gjennomføres på, og hvilken tittel graden eller yrkesutdanningen gir rett til.

Departementet kan gi forskrift om et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk og om institusjonenes adgang til å gi grader og yrkesutdanninger i samarbeid med andre institusjoner.

Departementet kan gi forskrift om krav til høyere grad og om omfang av selvstendig arbeid i høyere grad.

Departementet kan gi forskrift om nasjonale rammeplaner for enkelte utdanninger.

Departementet kan gi forskrift om at det skal avholdes obligatoriske nasjonale deleksamener i enkelte fag eller emner, og om resultatet skal føres på vitnemålet.

Departementet kan gi forskrift om at bestemte emner inntil 20 studiepoeng skal inngå i en grad.

Merknad:

Bestemmelsen er en videreføring av universitets- og høyskoleloven § 3-2 første til fjerde ledd.

Første ledd fastslår at Kongen bestemmer hvilke grader og yrkesutdanninger en institusjon kan gi, den tid det enkelte studium skal gjennomføres på, og hvilken tittel graden eller yrkesutdanningen gir rett til. Formuleringen «Kongen bestemmer» innebærer at regjeringen kan delegere myndigheten til departementet. Kunnskapsdepartementet har fastsatt gjeldende forskrift 16. desember 2005 nr. 1574 om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler, (gradsforskriften) med hjemmel i denne bestemmelsen. Å fastsette hvilke grader institusjonen kan gi er et viktig virkemiddel for nasjonal styring av utdanningen. I gradsforskriften har departementet lagt flere sentrale utdanninger, som master i rettsvitenskap, psykologi og medisin, til bestemte universiteter. Utdanningene som er regulert i gradsforskriften kan ikke tilbys av andre institusjoner enn de gradsforskriften nevner.

Bestemmelsen gir blant annet myndighet til Kongen til å fastsette rammer for normert studietid, altså hvor lang tid utdanningen skal ta. Normert studietid vil være et viktig uttrykk for det faglige nivået i studiet. I både gradsforskriften og forskrift 1. desember 2005 nr. 1392 om krav til mastergrader (mastergradforskriften) er kravene til innholdet i graden knyttet sammen med den tiden det tar å oppnå graden. Lovforslaget § 8-1 gir rammen for ett studieår. Det vil normalt ha en varighet på ti måneder, og på fulltid være normert til å ha et omfang på 60 studiepoeng.

Krav om godkjenning av hvilken tittel graden eller yrkesutdanningen skal gi, vil være viktig for å unngå misvisende titler, eller at det finnes sammenfallende titler på ulike utdanninger, noe som igjen kan skape forvirring om hvilken kompetanse kandidaten har.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å fastsette et nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk, jf. forskrift om Nasjonal kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring og henvisningen til Det europeiske kvalifikasjonsrammeverket for livslang læring av 8. november 2017 nr. 1846 (forskrift om Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk). Forskriften regulerer nivåer, læringsutbyttebeskrivelser og innplassering av kvalifikasjoner, og skal sikre at norsk utdanning i nivå og omfang samsvarer med tilsvarende europeisk utdanning.

Tredje ledd gir hjemmel for departementet til å fastsette krav om nivåer i høyere grad, se mastergradforskriften.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nasjonale rammeplaner for enkelte utdanninger. En rammeplan er en betegnelse på sentralt fastsatte krav til oppbygning, nivå og læringsutbytte i en enkelt utdanning. En rammeplan skal sikre at det er felles krav til like utdanninger som gis av ulike institusjoner, og ivareta kvalitet og likt innhold i definerte utdanninger. Institusjonene har selv ansvar for å fastsette studieplan for utdanningen, jf. lovforslaget § 15-2 tredje ledd, undervisningsterminer, innholdet i undervisningen og pensum.

Femte ledd fastsetter at departementet kan bestemme at det skal gis nasjonale deleksamener i enkelte fag eller emner. Dersom departementet bestemmer det, er disse eksamenene obligatoriske for de institusjonene som gir den utdanningen som er omfattet. En nasjonal deleksamen skal gis samtidig uansett studiested.

Slike nasjonale deleksamener er et viktig virkemiddel for å sikre at de felles fastsatte kvalitetsmålene for utdanningene oppnås. De kan videre gi nyttig informasjon om studentenes kunnskapsnivå og gi fagmiljøene mulighet til å sammenligne seg med tilsvarende fagmiljøer ved andre institusjoner. Dette kan igjen gi miljøene grunnlag for utvikling og bidra til økt tillit til utdanningene i samfunnet. En nasjonal deleksamen kan gjelde hele eller deler av et fag, men ikke hele studietilbudet. Det vil være viktig at fagmiljøene har innflytelse på utvikling og gjennomføring av de nasjonale deleksamenene.

Departementet kan bestemme at eksamensresultatet for den nasjonale deleksamenen skal føres på vitnemålet.

Sjette ledd gir departementet hjemmel til å fastsette at enkelte emner skal inngå i en utdanning. Historisk har denne bestemmelsen blitt brukt for å fastsette at examen philosophicum (ex.phil) og examen facultatum (ex.fak) skal inngå i studier på lavere grad.

§ 2-7. Beskyttelse av universiteters og høyskolers egennavn

Departementet skal fastsette egennavn for statlige universiteter og høyskoler. Private universiteter og høyskoler fastsetter egennavnet sitt selv. Universiteters og høyskolers egennavn skal beskrive hvilken institusjonskategori institusjonen tilhører og skal registreres i Enhetsregisteret.

Bruken av betegnelsene høyskole, vitenskapelig høyskole og universitet er beskyttet. Bare en institusjon som er akkreditert som vitenskapelig høyskole eller universitet kan benytte slik betegnelse. Betegnelsen høyskole kan bare benyttes av institusjoner som er akkreditert som høyskole eller som er akkreditert for å tilby enkeltstudier etter denne loven. Departementet bestemmer hvilke betegnelser institusjonene skal benytte på andre språk.

Departementet kan etter søknad gi dispensasjon for etablerte sammensatte betegnelser som ikke er egnet til å forveksles med betegnelsene nevnt i andre ledd.

Betegnelsen universitetssykehus kan bare benyttes av virksomhet som er godkjent som universitetssykehus etter nærmere regler fastsatt med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven.

Den som forsettlig eller uaktsomt bruker en beskyttet institusjonsbetegnelse, kan ilegges overtredelsesgebyr av departementet. Foretak kan ilegges slikt overtredelsesgebyr selv om ingen enkeltperson har utvist skyld som beskrevet i første punktum. Departementet kan gi forskrift om utstedelse av, størrelse på, forfall av, klage på, overprøving og lemping av overtredelsesgebyret. Med mindre klagen gis oppsettende virkning, er vedtak om overtredelsesgebyr tvangsgrunnlag for utlegg.

Merknad:

Første ledd gir Kunnskapsdepartementet myndighet til å fastsette navn for de statlige universitetene og høyskolene. Departementet har hatt denne myndigheten siden 2012 selv om det i gjeldende lovbestemmelse1 er Kongen som fastsetter navnet for statlige universiteter og høyskoler. Private institusjoner fastsetter selv sitt egennavn. Institusjonenes egennavn skal reflektere den kategorien institusjonen tilhører.

Bestemmelsen viderefører kravet om at alle universiteter og høyskoler skal registreres i Enhetsregisteret. Enhetsregisteret samordner grunndata om næringsliv og offentlig sektor. Det ni-sifrede organiseringsnummeret identifiserer enhetene og gjør det lettere for myndighetene å samarbeide om utveksling av opplysninger.

Andre ledd presiserer at betegnelsene universitet, vitenskapelig høyskole og høyskole er rettslig beskyttet og at det er forbudt å bruke slik betegnelse eller å gi et misvisende inntrykk av å ha en slik betegnelse. Departementet kan forby bruk av institusjonsbetegnelse eller navn som gir inntrykk av å ha en slik akkreditering som nevnt i lovbestemmelsen, eller som er egnet til å forveksles med betegnelse som høyskole, vitenskapelig høyskole eller universitet. Som eksempler på betegnelser som omfattes av bestemmelsen, kan nevnes «høyere utdanning», «grader» og «studiepoeng» i markedsføring og i generell informasjon fra institusjonen. Andre betegnelser som gir inntrykk av akademiske ambisjoner, som «institutt» og «akademi», er i utgangspunktet ikke skjermet, men departementet kan ved enkeltvedtak forby bruk av institusjonsbetegnelser eller navn som uriktig gir inntrykk av å ha godkjenning etter loven eller er egnet til å forveksles med beskyttet betegnelse. Videre følger det av dette leddet at departementet bestemmer hvilke betegnelser institusjonene skal benytte på andre språk. Bestemmelsen gjelder oversettelser av de beskyttede kategorinavnene høyskole, vitenskapelig høyskole og universitet, og gjelder ikke oversettelser av institusjonenes navn.

Tredje ledd fastsetter at departementet etter søknad kan gi dispensasjon for etablerte sammensatte betegnelser som ikke er egnet til å forveksles med betegnelsene nevnt i andre ledd. Denne unntakshjemmelen tar sikte på etablerte institusjoner som Folkeuniversitetet og Kvinneuniversitetet. Disse er kjent i kraft av sin egenart, og vil ikke kunne forveksles med institusjoner som er regulert av loven.

Fjerde ledd fastsetter at det bare er virksomhet som er godkjent som universitetssykehus etter nærmere regler med hjemmel i spesialisthelsetjenesteloven § 4-1 som kan bruke betegnelsen universitetssykehus. Det er Helse- og omsorgsdepartementet som kan gi forskrift om krav til godkjenning av virksomheter og helsetjenester når hensyn til tjenestetilbudets kvalitet, pasientsikkerhet, samfunnssikkerhet eller beredskap tilsier det. Helse- og omsorgsdepartementet kan også tilbakekalle godkjenning som universitetssykehus hvis virksomheten ikke fyller kravene som er satt i forskrift.

Femte ledd hjemler departementets myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr til de som forsettlig eller uaktsomt bruker en beskyttet institusjonsbetegnelse i strid med bestemmelsen. Foretak kan ilegges slikt overtredelsesgebyr selv om ingen enkeltperson har utvist skyld som beskrevet i bestemmelsens første punktum. Bestemmelsen hjemler også departementet mulighet til å gi forskrift om nærmere regler om dette, se forskrift 13. oktober 2017 nr. 1616 om overtredelsesgebyr etter universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven, som gir regel om utmåling i § 2: «Overtredelsesgebyret skal utmåles i hvert enkelt tilfelle. Overtredelsesgebyret kan ikke overstige fem ganger folketrygdens grunnbeløp (G)».

§ 2-8. Titler

En institusjon som har rett til å gi doktorgrad eller tilsvarende, kan på de samme fagområder tildele graden æresdoktor (doctor honoris causa) for betydningsfull vitenskapelig eller kunstnerisk innsats, eller fremragende arbeid til gavn for vitenskapen eller kunsten.

Departementet kan, ved forskrift eller enkeltvedtak, forby bruk av titler som uriktig gir inntrykk av å være av samme karakter som titler som er beskyttet etter første ledd, eller § 2-6 første ledd, eller som på en misvisende måte er egnet til å forveksles med disse.

Den som forsettlig eller uaktsomt tildeler eller bruker en tittel, alene eller som en del av en annen tittel, uten å ha rett til dette etter første ledd eller i strid med forbud gitt i medhold av andre ledd, kan ilegges overtredelsesgebyr av departementet. Foretak kan ilegges slikt overtredelsesgebyr selv om ingen enkeltperson har utvist skyld som beskrevet i første punktum. Departementet kan gi forskrift om utstedelse av, størrelse på, forfall av, klage på, overprøving av og lemping av overtredelsesgebyret. Med mindre klagen gis oppsettende virkning, er vedtak om overtredelsesgebyr tvangsgrunnlag for utlegg.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører universitets- og høyskoleloven § 3-2 femte til syvende ledd.

Første ledd gir alle institusjoner som har rett til å tildele doktorgrad en tilsvarende rett til å tildele graden æresdoktor på de samme fagområdene. Det er satt som vilkår for å kunne tildele en æresdoktorgrad at den som mottar den har prestert noe som kan karakteriseres som fremragende eller betydningsfullt.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å forby bruk av bestemte titler, dersom titlene gir inntrykk av å være titler som er beskyttet etter § 2-6 første ledd eller første ledd i denne bestemmelsen. Dette kan gjelde både doktorgradstitler og titler på master- eller bachelornivå. Bestemmelsen gir mulighet for departementet til å gripe inn mot falske titler og titler som nesten er identiske med andre kjente titler, men som ikke viser tilbake til en konkret utdanning. Bruk av falske titler kan være et problem, og titlene kan være mer eller mindre lette å avsløre.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å ilegge et overtredelsesgebyr til den som uriktig bruker en beskyttet tittel, eller bruker en tittel som på misvisende måte er egnet til å forveksles med en beskyttet tittel. Foretak kan også ilegges slikt overtredelsesgebyr. Samfunnet har et behov for å beskytte seg mot at noen gir seg ut for å ha en akademisk tittel som ikke samsvarer med deres utdanning og kunnskaper. Ulike brukergrupper, som for eksempel studenter og arbeidsgivere, skal kunne ha tillit til at den som bruker en akademisk tittel har kunnskapene som den aktuelle tittelen skal gi.

Mulighet til å sanksjonere slik adferd ved å ilegge overtredelsesgebyr kan gjøres både overfor en institusjon som tildeler slike titler og overfor de personene som utgir seg for å ha en tittel som ikke finnes, som de ikke har rett til å bruke, eller som en institusjon mangler akkreditering for å tilby. Departementet må først fastsette at den aktuelle tittelen er uriktig eller at personen det gjelder ikke har en utdanning som samsvarer med den tittelen han gir seg ut for å ha.

Et eventuelt gebyr vil bli ilagt etter at departementet har truffet vedtak i saken. Saken skal følge forvaltningslovens saksbehandlingsregler. Hvis departementet vurderer saken slik at grad eller tittel brukes eller tildeles i strid med loven, vil departementet sende en anmodning til overtreder om at bruken må opphøre. Normalt vil det da gis en frist på en til tre måneder for å rette opp forholdet, og det angis normalt at anmodningen er å anse som et forhåndsvarsel, jf. forvaltningsloven § 16. Forskrift 22. november 2018 nr. 1774 om overtredelsesgebyr § 2 angir at gebyret ikke kan overstige fem ganger folketrygdens grunnbeløp (G).

Det er tilstrekkelig at en person har vært uaktsom for at vedkommende skal kunne ilegges overtredelsesgebyr. For et foretak er det ingen tilsvarende skyldkrav. Et foretak kan ilegges overtredelsesgebyr selv om ingen enkeltpersoner har utvist forsett eller uaktsomhet.

§ 2-9. Forsøk

Departementet kan, etter søknad fra styret, gi tillatelse til at det kan gjøres avvik fra loven og forskriftene til loven i forbindelse med tidsavgrensede pedagogiske eller organisatoriske forsøk.

Merknad:

Bestemmelsen gjelder de tilfeller der en institusjon har behov for å teste ut tiltak som ikke er hjemlet i loven. Dette kan gjelde organisatoriske, pedagogiske eller rettslige tiltak. Styret ved institusjonen må søke departementet om tillatelse til å gjøre avvik fra loven. En slik tillatelse skal være tidsbegrenset. Institusjonen bør gjøre en evaluering av tiltaket etter avsluttet forsøk, men det er ikke satt krav i loven om dette.

Kapittel 3 Organisering og ledelse ved statlige institusjoner

§ 3-1. Styrets ansvar

Styret er det øverste organet ved institusjonen. Alle beslutninger ved institusjonen truffet av andre enn styret, treffes etter delegasjon fra styret og på styrets ansvar. Styret kan delegere sin avgjørelsesmyndighet til andre ved institusjonen i den utstrekning det ikke følger av denne loven at styret selv skal ta avgjørelsen, eller det er andre særlige begrensninger i adgangen til å delegere.

Styret har ansvar for at virksomheten holder høy kvalitet, og for at institusjonen drives effektivt og i overensstemmelse med de rammer og mål som gis av overordnet myndighet.

Styremedlemmene er uavhengige i utførelsen av sine verv.

Departementet kan gi skriftlig instruks til styret når instruksjonsmyndigheten ikke er avskåret, jf. § 2-4 fjerde ledd.

Merknad:

Bestemmelsen bygger på dagens lov § 9-1, men med enkelte justeringer. Selv om statlige institusjoner er statlige forvaltningsorganer, har de særskilte fullmakter. Lovforslaget § 3-1 regulerer styrets ansvar, mens forslaget til § 3-2 regulerer styrets oppgaver.

Første ledd har nærmere regler om delegasjon. Hver statlige utdanningsinstitusjon er ett organ, selv om de har flere enheter. Dermed står en overfor det som kalles intern delegasjon. Dersom utkastet til ny forvaltningslov, jf. NOU 2019: 5, blir vedtatt, vil en del regler om delegasjon inntas i forvaltningsloven, jf. utkastet til ny forvaltningslov §§ 23–25. Det er ikke nødvendig å ta inn bestemmelser om delegasjon i ny universitets- og høyskolelov. Også uten særlig hjemmel ville styret kunne delegere oppgaver. På samme måte som i dagens lov, mener utvalget at det er mest ryddig at delegasjonsadgangen fremgår av loven. Utvalget har foreslått å fjerne de fleste av sperrene mot delegasjon som fremgår av gjeldende lov, jf. uttrykket «styret selv». Styret vil derfor ha stor frihet til å avgjøre hvilke saker det selv skal ta stilling til, og hvilke oppgaver som skal legges til andre organer eller personer ved institusjonen. På samme måte som etter dagens lov stiller ikke bestemmelsen opp formkrav for delegasjon, og ofte vil tildeling av myndighet skje underforstått ved opprettelse av organ eller gjennom stillingsinstruks. Styret kan når som helst trekke tilbake en avgjørelse om delegasjon. Styret kan også gi instruks om hvordan den delegerte myndigheten skal utøves.

Andre ledd er en videreføring av dagens lov § 9-1 første ledd andre setning, men den er forenklet og noe justert. Styret skal sikre at institusjonen holder høy kvalitet, både i forskning, undervisning og administrativt. Videre skal institusjonen holde seg innenfor de rammene som er satt av overordnet myndighet, og den skal drives effektivt. Bestemmelsen beskriver mål, og ikke rettslige krav, til institusjonens virksomhet. De rettslige kravene er først og fremst knesatt gjennom andre bestemmelser i loven, eller gjennom andre lover eller forskrifter som setter rettslige normer for institusjonens virksomhet.

Tredje ledd er ny i forhold til dagens lov, som ikke inneholder en uttrykkelig bestemmelse om at styremedlemmene er uavhengige. Også etter gjeldende lov må eventuell statlig styring skje overfor institusjonens styre, og ikke enkeltmedlemmer. Målet med bestemmelsen er å fremheve at styremedlemmene har et selvstendig ansvar for å fatte avgjørelser ut fra hva som er institusjonens beste.

Fjerde ledd er ny i forhold til dagens lov og slår fast at instrukser må gis skriftlig. Departementet må derfor forholde seg til styret som representant for institusjonen, dersom det skal gi instrukser, jf. utkastet § 2-4. Dagens lov setter ikke opp et formkrav, men utkastet foreslår at eventuelle instrukser skal være skriftlige. Instruksjoner kan gis i brevs form i enkeltsaker, eller de kan inngå som en del av større dokument, for eksempel tildelingsbrev.

§ 3-2. Styrets oppgaver

Styret skal fastsette strategi og budsjett for institusjonens virksomhet.

Styret skal sørge for at institusjonens regnskap er i samsvar med lover, forskrifter og eventuelle retningslinjer.

Styret selv skal fastsette instruks for rektor og føre tilsyn med rektors daglige ledelse av virksomheten.

Styret selv skal fastsette virksomhetens interne organisering. Ansatte og studenter må høres i beslutninger om endringer av organisering.

Merknad:

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av dagens lov § 9-2, men er forenklet.

Første ledd fastsetter styrets ansvar for strategier og budsjett. Dette er to hovedoppgaver for et styre og er derfor fremhevet i loven.

Annet ledd fremhever styrets ansvar for regnskapet. Her vil en rekke føringer følge av reguleringer utenfor universitets- og høyskoleloven, blant annet regelverket for økonomistyring i staten, statlige regnskapsstandarder og retningslinjer fra departementet.

Tredje ledd viderefører dagens lov § 9-2 tredje ledd, men er forenklet. Bestemmelsen slår fast at styret skal fastsette instruks for rektor, mens gjeldende lov bruker uttrykket «daglige ledelse». Uansett kan styret også etter bestemmelsen her fastsette instruks for andre, men dette er ikke lovpålagt. En viktig del av styrets arbeid er å føre tilsyn med rektor.

Fjerde ledd er en direkte videreføring av dagens § 9-2 fjerde ledd. Tidligere inneholdt lovgivningen nærmere krav til organiseringer med avdelinger (fakultet) og grunnenhet (institutt). Gjeldende lov inneholder ingen føringer, og utvalget foreslår å videreføre denne friheten til intern organisering. Mange institusjoner vil ha fakulteter og institutter, men dette er ikke påkrevet etter loven, og institusjonene kan for eksempel opprette sentre direkte underlagt styret. Ansvaret for å organisere institusjonen er lagt til «styret selv». Dette innebærer et delegasjonsforbud, og styret kan ikke legge organiseringen til andre organer eller personer. Delegasjonsforbudet betyr imidlertid ikke at alle mulige spørsmål om organisering besluttes av styret. Som etter dagens lov er det bare hovedtrekkene som må besluttes av styret, slik som oppretting og nedleggelse av avdelinger og grunnenheter. På samme måte som etter dagens lov har styret et ansvar for å sikre at studenter og de ansatte blir hørt, men loven setter ikke nærmere krav til hvordan dette skal skje.

§ 3-3. Styrets sammensetning

Styret skal ha elleve medlemmer og bestå av

  • a) fire medlemmer valgt blant ansatte i undervisnings- og forskerstilling

  • b) ett medlem valgt blant de teknisk og administrativt ansatte

  • c) to medlemmer valgt blant studentene og

  • d) fire eksterne medlemmer.

Departementet og styret oppnevner to av de eksterne styremedlemmene hver.

Departementet utpeker ett av de eksterne styremedlemmene til å være styrets leder.

Departementet og styret oppnevner ett varamedlem hver. Styret selv skal fastsette regler om varamedlemmer for de valgte styremedlemmene.

Styret selv kan fastsette en annen styresammensetning enn fastsatt i første ledd. Ansatte i undervisnings- og forskerstilling, teknisk og administrativt ansatte, studenter og eksterne skal være tilfredsstillende representert i styret. Ingen av disse gruppene skal ha flertall alene.

Styreleder og styremedlemmer har krav på en rimelig godtgjørelse for vervet. Godtgjørelsen fastsettes av departementet.

Departementet kan i særlige tilfeller fastsette en annen styresammensetning eller styreordning enn beskrevet i denne loven.

Merknad:

Første ledd innebærer at styret har elleve medlemmer og beskriver styrets sammensetning. Fordelingen mellom de ulike gruppene er den samme som i gjeldende § 9-3 første ledd.

Andre ledd gir både departementet og styret myndighet til å oppnevne to eksterne styremedlemmer hver.

Tredje ledd innebærer at departementet utpeker styrets leder blant de eksterne medlemmene. Departementet bestemmer selv om det vil utpeke styreleder blant de medlemmene departementet selv oppnevner eller blant styremedlemmene styret oppnevner. Bestemmelsen innebærer at institusjonene ikke kan ha valgt rektor som styres leder, og er en endring av dagens rettstilstand, jf. dagens lov §§ 10-1 og 10-2.

Fjerde ledd regulerer oppnevning av varamedlemmer, og må ses i sammenheng med første ledd. Departementet oppnevner ett varamedlem for de to eksterne styremedlemmene det oppnevner. Styret oppnevner også ett varamedlem for de to eksterne styremedlemmene det oppnevner. Det innebærer at styret vil ha to eksterne varamedlemmer, som er vara for hver sin gruppe av styremedlemmer. Styret fastsetter regler for varamedlemmer for de valgte styremedlemmene, og loven har ingen begrensninger på hvor mange varamedlemmer det skal være for de valgte medlemmene.

Femte ledd gir styret selv myndighet til å fastsette en annen styresammensetning enn lovens normalordning, som er en videreføring av dagens lov § 9-3 tredje ledd. Dermed får institusjonene et handlingsrom, som typisk vil være aktuelt ved sammenslåinger, men som også kan brukes i andre situasjoner. Bestemmelsen slår fast at styret uansett skal ha en tilfredsstillende representasjon av alle grupper ved institusjonen, og at ingen grupper skal ha flertall alene. Dette er en videreføring av dagens lov § 9-3 tredje ledd. Det foreslås en generell bestemmelse om at alle styrets avgjørelser treffes med simpelt flertall, jf. § 3-10.

Sjette ledd gir styret krav på en rimelig godtgjørelse fastsatt av departementet. Det er ikke nærmere spesifisert hvilke momenter departementet skal eller bør ta i betraktning ved fastsettelse av godtgjørelsen. Dette blir følgelig opp til departementets skjønn, og viderefører dagens lov § 9-3 femte ledd.

Syvende ledd innebærer at departementet kan skreddersy styreordning og sammensetning i de tilfellene det er behov for det. Bestemmelsen viderefører dagens lov § 9-3 sjette ledd. Departementets myndighet til skreddersøm er videre enn styrets ved at det også kan fastsette en annen styreordning, noe som typisk kan være aktuelt i forbindelse ved sammenslåinger. Bestemmelsen setter opp en terskel for når departementet bør bruke myndigheten, ved at ordlyden viser til «særlige tilfeller». Først og fremst er dette et signal om at endret styresammensetning krever en særskilt begrunnelse, og at ordningen bare benyttes unntaksvis.

§ 3-4. Valg og oppnevning av styret

Eksterne styremedlemmer, styremedlemmer som er ansatt ved institusjonen, og varamedlemmer for disse, oppnevnes og velges for fire år. Valg av styremedlemmer blant ansatte i undervisnings- og forskerstilling og valg av styremedlemmer blant ansatte i teknisk- og administrativ stilling gjøres hver for seg.

Hvis de midlertidig ansatte i undervisnings- og forskerstilling utgjør mer enn 25 prosent av de ansatte i undervisnings- og forskerstilling ved institusjonen, skal denne gruppen velge ett av styremedlemmene fra de ansatte i undervisnings- og forskerstilling. Det skal foretas særskilt valg for denne gruppen. Slikt styremedlem velges for ett år.

Styremedlemmer fra studentgruppen, og varamedlemmer for disse, velges for ett år.

Departementet kan i særlige tilfeller forlenge styrets funksjonsperiode og styremedlemmenes tjenestetid.

Ingen kan gjenvelges som styremedlem hvis vedkommende har fungert sammenhengende i vervet i åtte år ved begynnelsen av den nye valgperioden.

Kravene i likestillings- og diskrimineringsloven om representasjon av begge kjønn skal være oppfylt innen den enkelte valg- og oppnevningskrets.

Styret selv skal fastsette nærmere regler om valgene.

Merknad:

Bestemmelsen bygger på dagens lov § 9-4, men er forenklet og presisert. Dessuten reflekterer den at både departementet og styret oppnevner de eksterne styremedlemmene. Det er ulike valg- og oppnevningsperioder for styremedlemmer og -varamedlemmer valgt av studentene og øvrige styremedlemmer.

Første ledd første setning fastsetter at styreperioden for eksterne styremedlemmer og ansatte ved institusjonen, og deres varamedlemmer, er fire år. Første ledd andre setning bestemmer, slik som etter gjeldende lov, at det skal være særskilt valg for de to hovedgruppene av ansatte ved institusjonene. Hvor mange som skal velges fra disse to gruppene av ansatte følger av § 3-3 første ledd.

Andre ledd viderefører dagens lov § 9-4 andre ledd. Midlertidig ansatte i forsknings- og undervisningsstilling skal velge ett styremedlem hvis de utgjør mer enn 25 prosent av de ansatte i slike stillinger. Hvis de midlertidig ansatte utgjør mindre enn 25 prosent, kan styret ved institusjonen likevel bestemme at de skal være representert i styret, jf. § 3-3 femte ledd. Valgperioden for denne typen midlertidig ansatte er ett år siden tilsettingsforholdet er tidsbegrenset. Dette utelukker ikke gjenvalg med mindre en når opp til den absolutte begrensninger i § 3-4 femte ledd. Som etter gjeldende lov skal det foretas særskilt valg for denne gruppen.

Tredje ledd viderefører dagens lov § 9-4 tredje ledd. Valgperioden for styremedlemmer valgt av studentene er på ett år, og det skal foretas særskilt valg. På samme måte som for midlertidig ansatte kan studentrepresentanter gjenvelges. På samme måte som etter gjeldende lov stiller ikke loven opp nærmere krav om valgordning, og dette må derfor hver enkelt institusjon vedta, jf. § 3-4 syvende ledd.

Fjerde ledd viderefører dagens lov § 9-4 femte ledd. Departementet kan forlenge styrets funksjonsperiode og tjenestetid. Dette vil typisk være aktuelt ved sammenslåinger. På samme måte som at det må være «særlige tilfeller» for at departementet skal fastsette annen styresammensetning eller –ordning, jf. § 3-3 syvende ledd, må det være «særlige tilfeller» for at departementet kan endre styrets funksjonsperiode og tjenestetid. Det er imidlertid lagt til grunn at departementet som overordnet myndighet og med grunnlag i departementets alminnelige instruksjonsmyndighet, kan forlenge styreperioden og styremedlemmenes tjenestetid, jf. Ot.prp. nr. 71 (2008–2009) s. 27 og Innst. O. nr. 78 (2008–2009). Bestemmelsen her klargjør dette og gir forutberegnelighet.

Femte ledd viderefører dagens lov § 9-4 åttende ledd. Loven setter dermed en maksimal tjenestetid på åtte år for å sikre en fornyelse blant styremedlemmene. I praksis er dette særlig aktuelt for eksterne styremedlemmer og de som er valgt blant de ansatte. Den tidligere styreperioden må være «sammenhengende» slik at et medlem kan sitte mer enn åtte år gjennom ulike perioder. Tid som varamedlem teller ikke med. Begrensningen er knyttet til institusjonen, slik at eksterne styremedlemmer kan sitte mer enn åtte år sammenhengende, men ved forskjellige institusjoner.

Sjette ledd viderefører dagens lov § 9-4 niende ledd. Henvisningen til den konkrete bestemmelsen i likestilling- og diskrimineringsloven er tatt ut slik at universitets- og høyskoleloven ikke må endres hvis likestilling- og diskrimineringsloven endres. Likestilling- og diskrimineringsloven § 28 har regler om kjønnsbalanse i offentlige utvalg mv. Denne fastsetter minstekrav for representasjon av kjønn ut fra utvalget som helhet. Siden styremedlemmene ved institusjonene velges eller utpekes gruppevis, er det nødvendig med en særregel i universitets- og høyskoleloven. Direkte gjelder lovbestemmelsen bare styret for institusjonen, men den vil få tilsvarende anvendelse på andre kollektive organ ved institusjonen, for eksempel styrer ved fakulteter eller institutter.

Syvende ledd gir styret selv myndighet til å fastsette nærmere regler om valgene. Lovens regler om valg er såpass åpne at alle institusjoner vil måtte ha et mer detaljert valgreglement. Ut over mer tekniske regler vil institusjonen også kunne ha regler om valgbarhet, for eksempel hvor høy stillingsprosent deltidsansatte må ha for å kunne stemme og være valgbare. Gjeldende lov § 9-5 om plikt til å ta imot og utføre tillitsverv er ikke videreført, og det er heller ikke gjeldende § 9-4 syvende ledd om at styret kan bestemme at visse stillinger ikke er valgbare til institusjonens styre. Siden disse to bestemmelsene er tatt ut av loven, er det opp til styret å vurdere eventuell regulering av slike forhold.

§ 3-5. Rektor

Rektor står for den daglige ledelse av virksomheten. Rektor skal holde styret orientert om institusjonens virksomhet og resultatutvikling.

Styret ansetter rektor, med mindre rektor velges etter bestemmelsene i tredje til sjette ledd og § 3-6.

Styret selv kan bestemme at rektor skal velges. Både institusjonens ansatte og eksterne kandidater er valgbare som rektor. Styret selv kan fastsette nærmere regler om nominasjon av eksterne kandidater, og om kandidatenes kvalifikasjoner.

Valgperioden er normalt fire år. Ingen kan gjenvelges som rektor hvis vedkommende vil ha fungert i dette vervet i et sammenhengende tidsrom på åtte år ved den nye valgperiodens begynnelse.

Den som blir valgt som rektor, ansettes i en åremålsstilling og får permisjon fra sin ordinære stilling hvis vedkommende allerede er fast ansatt ved institusjonen.

Styret fastsetter nærmere regler om valget.

Merknad:

På samme måte som etter dagens lov kan rektor rekrutteres på to måter, enten etter valg eller ved ansettelse. Bestemmelsen første ledd regulerer ansatt rektor, mens andre til sjette ledd gjelder valgt rektor. De to alternativene – valgt og ansatt rektor – er likestilte.

Første ledd slår fast at rektor er daglig leder for virksomheten. Nytt i forhold til gjeldende lov er at rektors rolle er den samme uavhengig av om vedkommende er valgt eller ansatt.

Andre ledd legger ansvaret for å ansette rektor til styret og bygger på gjeldende § 10-1 første ledd. Bestemmelsen er forenklet ved at flere av detaljene i gjeldende lov ikke er videreført. Dermed får styret større frihet i hvordan de vil legge opp rekrutteringsprosessen. Ansatt rektor har samme åremålsperiode som valgt rektor på fire år, med mulighet for fornyelse én gang, jf. utkastet til § 11-6 første ledd bokstav a.

Tredje ledd første setning gir styret myndighet til å bestemme at rektor skal velges. Den bygger på dagens § 10-2 første ledd, men bestemmelsen er forenklet ved at flere av detaljene i gjeldende lov ikke er videreført. Beslutning om at rektor skal velges treffes med simpelt flertall, jf. utkastet til § 3-10. Et vedtak om valgt rektor gjelder, inntil styret fastsetter en annen ordning.

Tredje ledd annen setning fastsetter at både institusjonens ansatte og eksterne kandidater er valgbare som rektor, slik som etter gjeldende lov. Tredje ledd tredje setning gir styret kompetanse til å gi regler om nominasjon av eksterne kandidater, slik som etter gjeldende lov. Det er nytt, men ikke en endring av gjeldende rett, at bestemmelsen uttrykkelig slår fast at styret kan gi regler om kvalifikasjoner til eksterne kandidater. Styret kan for eksempel kreve førstestillingskompetanse.

Fjerde ledd viderefører dagens lov § 10-2 andre ledd. Valgperioden er normalt på fire år, hvilket samsvarer med valgperioden for styremedlemmer valgt av de fast ansatte ved institusjonen og eksterne styremedlemmer. En annen valgperiode enn fire år vil særlig være aktuelt om tidligere rektor går av før utløpet av perioden. Da kan den nye rektorperioden både settes kortere og lenger enn fire år. På samme måte som for styremedlemmer setter loven en grense for nyvalg om vedkommende har fungert for en sammenhengende periode på åtte år som rektor ved begynnelsen av den nye valgperiode. Hvis en rektor har sittet tre pluss fire år på grunn av justert valgperiode, vil vedkommende kunne sitte en ny periode på fire år.

Femte ledd bygger delvis på dagens lov § 10-2 tredje ledd. Hvis den som institusjonen velger som rektor ikke allerede har et tilsettingsforhold, går vedkommende inn i en åremålsstilling, på samme måte som etter gjeldende § 10-2 tredje ledd. Nytt i forhold til tidligere er at valgt rektor – som allerede er ansatt ved institusjonen – får permisjon fra stilling og ansettes i en midlertidig stilling som rektor. Dette følger av at rektorrollen er annerledes når en valgt rektor ikke er styreleder.

Sjette ledd viderefører dagens lov § 10-2 femte ledd og gir styret myndighet til å gi nærmere regler om valget. Samtidig er handlingsrommet til styret videre enn etter dagens lov, siden bestemmelsen her har færre krav enn gjeldende lov.

§ 3-6. Valg av rektor

Hvis styret har bestemt at rektor skal velges, skal stemmene når de telles opp vektes slik at stemmene til de ansatte vektes 75 prosent og stemmene til studentene vektes 25 prosent.

Merknad:

Bestemmelsen er ny. Den slår fast at hvis styret har bestemt at rektor skal velges, skal stemmene når de telles opp vektes slik at stemmene til de ansatte vektes 75 prosent og stemmene til studentene vektes 25 prosent. Etter gjeldende lov vektes stemmene etter en fordelingsnøkkel som innebærer at når stemmene telles opp, teller ansatte i undervisnings- og forskerstilling vesentlig mer enn stemmene til teknisk- og administrativt ansatte og studenter.

§ 3-7. Styrets saksbehandling

Styrelederen skal i samråd med rektor sørge for behandling av aktuelle saker som hører inn under styret.

Styreleder, det enkelte styremedlem og rektor kan kreve at styret behandler bestemte saker.

Styrebehandling varsles på hensiktsmessig måte og med nødvendig frist.

Rektor forbereder saker som skal behandles av styret i samråd med styrets leder. Rektor legger sakene frem for styret. En sak skal forberedes og fremlegges slik at styret har et tilfredsstillende behandlingsgrunnlag.

Styret skal behandle saker i møte, med mindre styrets leder finner at saken kan forelegges skriftlig eller behandles på annen betryggende måte. Styremedlemmene og rektor kan kreve møtebehandling.

Styret skal sørge for størst mulig grad av åpenhet om arbeidet sitt. Styrets møter skal holdes for åpne dører. Styret kan bestemme at møtene skal holdes for lukkede dører, eller at bestemte saker skal behandles for lukkede dører. Behandling av spørsmål om lukking av dørene skjer for lukkede dører.

Styrebehandlingen ledes av styrelederen. Hvis styrelederen ikke kan delta, velger styret ett av de andre styremedlemmene til å lede styrebehandlingen.

Rektor har rett til å delta i behandlingen av saker og til å uttale seg. Styret kan, hvis det er nødvendig for forsvarlig saksbehandling i styret, bestemme at rektor ikke skal delta i behandlingen av den enkelte sak.

Styret kan kreve at rektor gir styret en nærmere redegjørelse om bestemte saker. Slik redegjørelse kan også kreves av det enkelte styremedlem.

Merknad:

Reglene om styrets saksbehandling bygger delvis på § 9-6 i dagens lov, men inneholder en del justeringer og forenklinger. Bestemmelsen her har ikke regler om møteplikt, jf. gjeldende § 9-6 tredje ledd eller stemmeplikt, jf. gjeldende § 9-6 fjerde ledd. Institusjonene kan imidlertid selv velge å ha denne typen regler, jf. § 3-8.

Første ledd slår fast at rektor i samråd med styreleder har ansvaret for å legge frem saker for styret. Rektor forbereder sakene, og vil ha kjennskap til enkelthetene ved institusjon, mens styreleder har et overordnet blikk gjennom sin rolle som leder av institusjonens øverste organ.

Andre ledd bygger på dagens lov § 9-6 annet ledd annen setning, men med litt andre ordvalg. Bestemmelsen presiserer at alle i styret kan be om at styret behandler en sak. Dersom de øvrige styremedlemmene ikke ønsker å behandle saken, kan de avgjøre det når de fastsetter dagsorden.

Tredje ledd bygger på tilsvarende bestemmelser i selskapslovgivningen. Bestemmelsen balanserer behov for å få styrebehandlet saker mot styrets behov for tilstrekkelig med tid til å kunne sette seg inn i dem for å foreta en forsvarlig behandling.

Fjerde ledd er en delvis videreføring av § 10-1 tredje ledd i dagens lov. Rektor og styreleder må i samråd finne frem til hvilke saker som skal legges frem for styret, jf. første ledd. Ansvaret for å legge frem sakene er lagt til rektor. Dagens lov sier ikke uttrykkelig at styret skal ha et tilfredsstillende behandlingsgrunnlag, selv om et slikt krav følger av ulovfestete forvaltningsrettslige prinsipper. I loven her er kravet foreslått lovfestet.

Femte ledd viderefører § 9-6 første ledd i gjeldende lov. Et «møte» i lovens forstand er en samling av styret i samme rom, hvor enkelte styremedlemmer eventuelt deltar ved informasjonsteknologiske løsninger. Bestemmelsen her gir også mulighet for skriftlig saksbehandling eller at saken behandles på annen betryggende måte. Dette kan eksempel være et virtuelt møte hvor alle medlemmene sitter hver for seg. Myndigheten til å avgjøre behandlingsform er lagt til styrets leder, men medlemmene kan kreve møtebehandling.

Sjette ledd samler og viderefører bestemmelsene i gjeldende lov om at det skal være størst mulig grad av åpenhet om arbeidet til styret. Utgangspunktet er at styrets møter holdes for åpne dører. Styret kan bestemme at dørene skal lukkes, og styret må selv ta stilling til hvilke grunner som tilsier behandling for lukkede dører. I enkelte saker vil lukkede dører være påkrevd av hensyn til lovpålagt taushetsplikt.

Syvende ledd viderefører dagens lov § 9-6 syvende ledd. Selv om styrelederen er ekstern, har loven ikke et krav om at et av de eksterne styremedlemmene skal lede styrebehandlingen hvis styrelederen har forfall. Det er opp til styret å ta stilling til hvem som skal lede styrebehandlingen hvis styrelederen har forfall.

Åttende ledd viderefører § 9-6 femte ledd i gjeldende lov. Rektor har rett til å delta i styremøtene og uttale seg. Rektor kan unntaksvis utelukkes fra å delta i enkeltsaker, og vurderingstemaet er foreslått knesatt i loven gjennom hensynet til «forsvarlig saksbehandling». Det kan tenkes tilfeller hvor det er uheldig at rektor deltar, selv om det er sjelden. For eksempel kan dette være aktuelt ved varslingssaker mot rektor eller spørsmål om oppsigelse eller avskjed av rektor.

Niende ledd er nytt. Både styret som kollegium, og det enkelte styremedlem, kan kreve at rektor gir en redegjørelse om bestemte saker. Styret er institusjonens øverste organ, men har ikke selv mulighet til å utrede enkeltsaker. Derfor fremgår det tydelig av bestemmelsen at styret kan be om en redegjørelse, uten at det nødvendigvis innebærer at styret vil fatte et vedtak.

§ 3-8. Styreinstruks

Styret selv skal fastsette en styreinstruks som gir nærmere regler om styrets arbeid og saksbehandling.

Instruksen skal blant annet inneholde regler om hvilke saker som skal styrebehandles, og rektors arbeidsoppgaver og plikter overfor styret. Instruksen skal også inneholde regler for innkalling og møtebehandling.

Merknad:

Bestemmelsen er ny. En styreinstruks kan gi mer eller mindre detaljerte regler om styrets arbeid, innenfor de rammene som følger av loven. Siden loven her er mindre detaljert enn gjeldende lov, er det større behov for at styret vurderer og regulerer forhold som er regulert i gjeldende lov, for eksempel regler om stemmeplikt.

Første ledd slår fast at styret selv skal fastsette en styreinstruks. Det obligatoriske elementet er en konsekvens av at loven her er mindre detaljrik enn gjeldende lov, slik at styret er nødt til aktivt å vurdere og fastsette hvordan det vil arbeide.

Annet ledd inneholder enkelte obligatoriske elementer i styreinstruksen, men den enkelte institusjon kan selvsagt også regulere andre forhold enn de som er trukket frem i loven.

§ 3-9. Vedtaksførhet

Styret er vedtaksført når mer enn halvparten av medlemmene deltar i styrebehandlingen.

Har noen forfall, skal varamedlemmet innkalles.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 9-7 første ledd, men presiserer at varamedlem skal innkalles når et styremedlem har forfall til et styremøte.

Første ledd fastsetter som dagens lov at styret er vedtaksført når minst halvparten av medlemmene deltar i styrebehandling. Formuleringen tar høyde for at et styremedlem ikke er til stede sammen med de andre styremedlemmene, men deltar via teknologiske løsninger eller på annen måte enn ved møte. Loven her pålegger ikke medlemmene stemmeplikt, selv om institusjonene kan innføre dette ved styreinstruks, og derfor er tilstedeværelse av halvparten tilstrekkelig.

Annet ledd fastsetter at varamedlem skal innkalles ved forfall.

§ 3-10. Alminnelig flertallskrav

Avgjørelser treffes med alminnelig flertall av de avgitte stemmene. Ved stemmelikhet er møtelederens stemme avgjørende.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 9-7 annet ledd, men med noen justeringer. Styret treffer avgjørelser med alminnelig flertall. Gjeldende lov har enkelte regler om kvalifisert flertall, jf. gjeldende § 4-8 fjerde ledd om vedtak om utestenging eller bortvisning, eller tilslutning fra minst halvparten av styrets medlemmer, uavhengig av hvor mange som faktisk deltar, jf. for eksempel gjeldende § 10-2 om valgt rektor. Disse reglene er ikke videreført i loven her, og det er reflektert i bestemmelsen. Ved stemmelikhet er møteleders stemme avgjørende. Dette vil normalt være styreleder, eventuelt den som er utpekt i hans eller hennes sted, jf. § 3-7 syvende ledd.

§ 3-11. Lovlighetskontroll

Tre eller flere medlemmer av styret kan sammen bringe avgjørelser truffet av styret inn for departementet til kontroll av om avgjørelsen er lovlig. Et slikt krav må fremmes innen tre uker fra vedtaket ble truffet. Spørsmål om det foreligger brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av lov om offentlige anskaffelser eller statsansatteloven kan ikke lovlighetskontrolleres.

Krav om lovlighetskontroll fremsettes for styret. Hvis styret opprettholder avgjørelsen, oversendes saken til departementet.

Krav om lovlighetskontroll hindrer ikke at den påklagde avgjørelsen iverksettes, med mindre styret eller departementet bestemmer at iverksettelse av avgjørelsen utsettes.

Ved lovlighetskontroll skal styret eller departementet ta stilling til om avgjørelsen

  • a) er innholdsmessig lovlig

  • b) er truffet av noen som har myndighet til å treffe slik avgjørelse og

  • c) er blitt til på lovlig måte.

Departementet eller styret skal oppheve avgjørelsen hvis det er gjort slike feil at den er ugyldig.

Merknad:

Bestemmelsen er ny. Etter dagens lov skal departementet, for institusjoner med valgt rektor som styrets leder, avgjøre spørsmål hvis styret, rektor eller administrerende direktør er i tvil om et styrevedtak vil ligge innenfor bestemmelser eller forutsetninger for bevilgningene m.m., jf. § 10-3 sjette ledd. Bestemmelsen er ikke videreført i loven her. Reglene om lovlighetskontroll favner mye videre enn dagens lov § 10-3 sjette ledd, og er inspirert av kommunelovens ordning. Imidlertid kan bare styremedlemmer kreve lovlighetskontroll etter forslaget, mens etter kommuneloven kan departementet også foretas lovlighetskontroll på eget initiativ. For saker avgjort av styret som regnes som enkeltvedtak, har departementet uansett omgjøringsmyndighet i tråd med reglene i forvaltningsloven § 35.

Første ledd gir minimum tre styremedlemmer mulighet til å kreve lovlighetskontroll. Terskelen på minimum tre styremedlemmer er satt for å sikre at adgangen ikke brukes unødig. Departementets kompetanse er begrenset til å prøve om vedtaket er «lovlig». Det innebærer at overprøvingen av institusjonens vurdering av om et tiltak er hensiktsmessig, eller andre former for forvaltningsskjønn, er begrenset slik det følger av rammene for legalitetskontroll. To rettsområder er unntatt fra lovlighetskontroll. For det første gjelder det reglene om offentlige anskaffelser, sammenlign også kommuneloven § 27-2 annet ledd bokstav c. For det andre gjelder det vedtak knyttet til statsansatteloven. Bakgrunnen for begge unntakene er at det her finnes andre kontrollmekanismer. Ellers inneholder ikke loven her begrensninger i hvilke typer saker som kan gjøres til gjenstand for lovlighetskontroll, men avgjørelsen fra styret må være såpass konkret at de er egnet for lovlighetskontroll. Et krav om lovlighetskontroll må fremmes innen tre uker fra vedtaket ble truffet.

Andre ledd har en parallell i kommuneloven § 27-1 første ledd tredje og fjerde setning. Begjæring om lovlighetskontroll fremsettes overfor styret, som dermed får anledning til å revurdere sitt standpunkt før saken sendes til departementet. Krav om lovlighetskontroll må fremmes innen tre uker fra vedtaket ble truffet.

Tredje ledd inneholder en regel som tilsvarer utgangspunktet i forvaltningsretten om at vedtak kan iverksettes, selv om de er angrepet, for eksempel i form av klage eller lovlighetskontroll. Både styret og departementet har myndighet til å fastsette at vedtaket ikke skal iverksettes i påvente av utfallet av lovlighetskontrollen.

Fjerde ledd bygger direkte på kommuneloven § 27-3 første ledd og klargjør hvilke sider av avgjørelsen som kan overprøves.

§ 3-12. Adgang til å avsette styret

Hvis styret ved sine disposisjoner bringer institusjonens virksomhet i fare, kan Kongen i statsråd avsette styret og oppnevne et midlertidig styre inntil nytt styre er valgt og oppnevnt.

Kongen i statsråd kan avsette et styremedlem dersom særlig tungtveiende grunner taler for det eller særlige omstendigheter svekker tilliten til styremedlemmet.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører § 9-8 i dagens lov.

Første ledd gir Kongen i statsråd, det vil si at oppgaven ikke kan delegeres til departementet, myndighet til å avsette styret. Vilkåret er at styret ved sine disposisjoner bringer virksomhetens virksomhet i «fare». Selv om «fare» kan ses som en lav terskel, må vilkåret leses i sammenheng med resten av lovteksten. Samlet sett vil det bare helt unntaksvis være adgang til å avsette styret, og i praksis har bestemmelsen ikke vært brukt. Å velge og oppnevne et nytt styret kan ta tid, og derfor kan Kongen oppnevne et midlertidig styre i påvente av at et nytt styre er på plass.

Andre ledd inneholder regler om avsettelse av enkeltmedlemmer i styret. Å avsette et styremedlem er så ekstraordinært at myndigheten er lagt til Kongen i statsråd. Dette kan derfor ikke delegeres til departementet. Både styremedlemmer som er valgt og ansatt kan avsettes. Terskelen for dette er høy. Uenighet mellom et styremedlem og departementet om institusjonens retningsvalg vil klart nok ikke være tilstrekkelig. Mulige eksempler på grunnlag for avsettelse kan være økonomisk utroskap overfor institusjonen eller seksuelle overgrep mot ansatte eller studenter. I praksis har ikke bestemmelsen vært brukt.

§ 3-13. Søksmål

Staten ved departementet representerer staten i søksmål om institusjonen, hvis ikke annet følger av annet ledd.

Staten ved institusjonen representerer staten i søksmål om institusjonens enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og enkeltvedtaket ikke kan påklages til departementet eller klageorgan utenfor institusjonen.

Departementet kan bestemme at staten ved institusjonen skal representere staten også i andre saksforhold om institusjonen

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett. Den er justert for å reflektere at det er staten som juridisk person som uansett er part i søk mål om statlig universitet eller høyskole, men at det kan være spørsmål om hvilken del av staten som er rett saksøkt.

Første ledd presiserer at staten ved departementet representerer staten og er rett saksøkt i søksmål om institusjonen, hvis ikke det følger av § 3-13 andre ledd at staten ved institusjonen representerer staten og er rett saksøkt. Også hvis departementet i utgangspunktet representerer staten og er rett saksøkt, kan departementet delegere til institusjonen å representere staten, jf. § 3-13 tredje ledd.

Andre ledd presiserer at staten ved den aktuelle institusjonen representerer staten og er rett saksøkt hvis søksmålet gjelder et enkeltvedtak, og det ikke er adgang til å klage på dette til en klageinstans utenfor institusjonen, for eksempel en sentral klagenemnd eller departementet.

Tredje ledd viser til departementets alminnelige myndighet og at departementet kan delegere til en underliggende institusjon å representere staten i søksmål som angår den, selv om departementet er rett saksøkt, jf. § 3-13 andre ledd.

§ 3-14. Eiendomsforvaltning

Styret ved en institusjon som har forvaltningsansvar for egne eiendommer, kan selv avhende fast eiendom med departementets samtykke eller etter generelle regler gitt av departementet.

Departementet kan gi forskrift om leie og bortleie av fast eiendom.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett.

Første ledd reflekterer fullmaktene til institusjoner som har ansvaret for å forvalte statens eiendom. Det innebærer at disse universitetene og høyskolene kan selge statens eiendom, i tråd med de fullmaktene de til enhver tid har fått fra departementet.

Andre ledd reflekterer at universiteter og høyskoler kan leie lokaler eller leie bort lokaler, i tråd med de fullmaktene de til enhver tid har fått fra departementet.

§ 3-15. Eierskap i selskaper

En institusjon kan, innenfor generelle retningslinjer fastsatt av departementet, være eier i et selskap når det er av interesse for institusjonens faglige virksomhet og til nytte for samfunnet. Institusjonen må ikke begrense sin selvstendighet i faglige spørsmål og kan ikke skille ut sine ordinære undervisnings- og forskningsoppgaver.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører i det vesentlige gjeldende rett. Den er justert i tråd med at institusjonene trenger særskilte fullmakter gitt i statsbudsjettet for å opprette stiftelser, og for å tydeliggjøre at den gjelder eierskap i aksjeselskaper og ikke samarbeid generelt. I statsbudsjettet kan Stortinget gi institusjonene fullmakter til å stifte aksjeselskaper eller kjøpe aksjer i eksisterende selskaper, og departementet kan gi ytterligere retningslinjer om institusjonenes forvaltning av slike fullmakter. Departementet har gitt slike retningslinjer, jf. rundskriv F/07-2013.

Kapittel 4 Organisering og ledelse ved private institusjoner

§ 4-1. Institusjonens organisering og ledelse

Private universiteter og høyskoler skal være aksjeselskap etter aksjeloven eller stiftelser etter stiftelsesloven.

Styret skal ha representanter fra studenter og ansatte. Styret skal bestå av minst fem medlemmer. Hvis styret har mer enn ti medlemmer, skal hver av gruppene studenter og ansatte ha minst to medlemmer hver. Kravene i likestillings- og diskrimineringsloven om representasjon av begge kjønn skal være oppfylt innen den enkelte valg- og oppnevningskrets.

Det skal være størst mulig åpenhet om styrets arbeid. Styret skal etablere og gjennomføre systematiske kontrolltiltak (internkontroll) for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av lov overholdes. Departementet kan gi forskrift om internkontroll.

Styret skal sørge for at studentene får den utdanningen som er forutsatt som grunnlag for akkrediteringen, at alle vilkår for eventuelle offentlige tilskudd overholdes, og at virksomheten drives i samsvar med lover og forskrifter.

Styret selv skal treffe vedtak om at det etter styrets skjønn er forsvarlig å starte opp et nytt studieår. Vedtaket skal treffes før studiestart.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett.

Første ledd innebærer at alle private universiteter og høyskoler skal være organisert som aksjeselskap eller stiftelse, jf. lov om aksjeselskaper eller lov om stiftelser. Dette betyr at private aktører ikke kan få akkreditering som høyere utdanning uten at de er organisert som aksjeselskap eller stiftelse. Da bestemmelsen ble innført, ble det også vedtatt en overgangsbestemmelse for private høyskoler som hadde en annen organisasjonsform, jf. gjeldende § 13-2, jf. Innst. 225 L (2016–2017), jf. Prop. 44 L (2016–2017). Det forutsettes at eventuelle overgangsordninger som allerede er i kraft, videreføres.

Andre ledd stiller krav til styrets størrelse og sammensetning, ut over det som følger av aksjeloven og stiftelsesloven. De som fastsetter vedtekter for private universiteter og høyskoler, må sørge for at de samlede kravene til styrets størrelse og sammensetning reflekteres i vedtektene for det private universitetet eller den private høyskolen.

Tredje ledd første punktum medfører at loven her stiller samme krav til åpenhet om styrets arbeid ved statlige og private universiteter og høyskoler. Imidlertid vil de samlede kravene til åpenhet kunne være forskjellige, jf. virkeområdet til offentlighetsloven.

Andre punktum presiserer styrets plikt til å sørge for å etablere og gjennomføre systematiske kontrolltiltak, såkalt internkontroll, som skal bidra til å sikre at virksomheten etterlever gjeldende lover og regler.

Hvordan internkontrollen innrettes kan variere ut i fra virksomhetens størrelse, egenart mv. Det kan blant annet innebære at en privat institusjon må etablere rutiner for attestering, nedtegnelse av muntlige avtaler eller utarbeidelse av diverse dokumentasjon. Bestemmelsen innebærer ikke innskrenkninger av styrets alminnelige adgang til å delegere oppgaver. Styret kan delegere den konkrete utarbeidelsen av rutiner, og kontroll med etterlevelsen av rutinene og regelverket til for eksempel daglig ledelse, i tråd med den alminnelige adgangen til delegasjon fra styret. Dersom institusjonen ikke har etablert internkontroll kan dette møtes med reaksjoner som beskrevet ellers i loven. Departementet kan presisere kravene til internkontroll i forskrift.

Dette kravet til internkontroll kommer i tillegg til krav om internt system for kvalitetssikring. Kvalitetssikringssystemet skal sikre og videreutvikle kvaliteten i utdanningen, og skal blant annet sikre at studietilbudene oppfyller de kravene departementet og NOKUT har fastsatt.

Fjerde ledd presiserer noen av styrets plikter. Styret skal sørge for at utdanningstilbudet studentene mottar er i tråd med akkrediteringen til institusjonen, og for øvrig sørge for at virksomhetens drives i tråd med de til enhver tid gjeldende lover og regler og øvrige føringer. Bestemmelsen legger ikke plikter på styret som ikke allerede følger av andre regler.

Femte ledd fastsetter at styret skal fatte et vedtak om at det er forsvarlig å starte opp et nytt studieår. Vedtaket skal være begrunnet, og styret må selv vurdere hvilke momenter som vektlegges i vurderingen. Blant annet studenttilfang, tilgang på lærerkrefter og lokaler, budsjett og økonomi mv. kan være relevante momenter. Myndighet til å fatte et slikt vedtak kan ikke delegeres. Vedtaket skal bidra til forutberegnelighet for studentene og bevisstgjøring av styret. Vedtaket må være tilgjengelig for studentene, og det bør derfor publiseres på institusjonens nettside. Vedtaket skal fattes før studiestart, som i utgangspunktet er første oppmøtedag i høstsemesteret hvert år.

§ 4-2. Delegasjon

Styret kan delegere sin avgjørelsesmyndighet til andre ved institusjonen i den utstrekning det ikke følger av denne loven at styret selv skal treffe vedtak, eller det er andre begrensninger i adgangen til å delegere.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett. Hvis ikke universitets- og høyskoleloven presiserer at styret selv skal treffe en avgjørelse, kan styret delegere avgjørelsesmyndigheten. Bestemmelsen presiserer at hvis styret delegerer til andre å treffe beslutninger, er beslutningen likevel styrets ansvar.

§ 4-3. Taushetsplikt

Bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 til 13e gjelder for private universiteter og høyskoler.

Merknad:

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 7-6 første ledd. Bestemmelsen fastslår at forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelder for private universiteter og høyskoler. Bestemmelsen bidrar til at samme regler om taushetsplikt gjelder for utdanningsinstitusjoner, uavhengig av eieform. Det følger direkte av forvaltningsloven at reglene om taushetsplikt gjelder for statlige institusjoner.

§ 4-4. Krav til kjønnsbalanse

Private universiteter og høyskoler skal regnes som offentlige organer etter likestillings- og diskrimineringsloven bestemmelser om kjønnsbalanse i offentlige utvalg.

Merknad:

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 7-6 første ledd, og fastslår at likestillings- og diskrimineringsloven § 28 gjelder for private institusjoner. Private institusjoner skal sikre at begge kjønn er representert på en måte som samsvarer med kravene i Likestillings- og diskrimineringsloven når de oppnevner eller velger utvalg, styrer, råd, nemnder, delegasjoner mv. Bestemmelsen sikrer like regler for private og statlige institusjoner.

Kapittel 5 Private universiteter og høyskoler – økonomisk tilsyn med mer

§ 5-1. Statstilskudd og egenbetaling

Private institusjoner som er akkreditert som høyskole, vitenskapelig høyskole eller universitet, og som tilfredsstiller kravene i denne loven, kan etter søknad til departementet kjennes berettiget til statstilskudd til dekning av driftskostnader for den akkrediterte virksomheten.

Private høyskoler som tilfredsstiller kravene i denne lov, og som ikke har akkreditering som nevnt i første ledd, kan, etter søknad til departementet, kjennes berettiget til statstilskudd til dekning av driftskostnader for utdanninger som er akkreditert av NOKUT dersom det foreligger særlige samfunnsmessige behov.

Alle private universiteter og høyskoler skal benytte statstilskudd og egenbetaling fra studentene til den akkrediterte utdanningen og innenfor lovens formål.

Private universiteter og høyskoler som mottar statstilskudd, skal la tilskudd og egenbetaling komme studentene til gode. Private universiteter og høyskoler som mottar statstilskudd, kan ikke foreta utdelinger.

Private universiteter og høyskoler som ikke mottar statlig tilskudd, kan ikke foreta utdelinger som medfører at egenkapitalen blir lavere enn 20 prosent av eiendelene.

Departementet kan gi forskrift om vilkår for statstilskudd.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett.

Første ledd slår fast at det som hovedregel kun er akkrediterte universiteter og høyskoler som kan søke og motta statstilskudd. Tilskuddet skal gå til dekning av driftskostnader for den akkrediterte virksomheten.

Søknad om statstilskudd behandles av departementet. Departementet kan avslå søknaden selv om den private institusjonen har fått institusjonsakkreditering av NOKUT. Institusjonsakkreditering er en forutsetning for å kunne motta statstilskudd, men gir ikke det private universitetet eller den private høyskolen et rettskrav på tilskudd. En innvilget søknad om statstilskudd innebærer at departementet fremmer forslag overfor Stortinget om tilskudd til den private høyskolen. Det er Stortinget som, gjennom behandlingen av de årlige statsbudsjettene, treffer endelig beslutning om tilskudd til den enkelte private høyskole, og om tilskuddets størrelse.

Andre ledd fastsetter at private høyskoler som ikke er akkreditert som institusjon, men som kun har akkrediterte studietilbud, unntaksvis kan få statstilskudd dersom det foreligger særlige samfunnsmessige behov for virksomheten. Det er kun private universiteter og høyskoler som ikke oppfyller kravene til akkreditering etter studiekvalitetsforskriften § 3-5, som kan få tilskudd etter denne bestemmelsen. Den private institusjonen som søker om tilskudd må ha studietilbud («utdanninger») som er akkreditert av NOKUT, og det er driftskostnadene til disse det kan gis tilskudd til. Kravet om særlige samfunnsmessige behov innebærer at adgangen til å gjøre unntak er snever, og at bestemmelsen bare kommer til anvendelse der det foreligger særlige hensyn som begrunner unntak fra hovedregelen om institusjonsakkreditering som vilkår for å motta statstilskudd.

Søknad om statstilskudd etter denne bestemmelsen behandles av departementet. Den nærmere vurderingen av de samfunnsmessige behovene for den private høyskolen vil måtte bero på en helhetlig vurdering av virksomheten.

Unntaksbestemmelsen er en kan-regel. Dersom departementet mener at det er grunnlag for å innvilge en søknad om statstilskudd etter denne bestemmelsen, må departementet fremme forslag for Stortinget om tildeling. Den endelige vurderingen av de samfunnsmessige behovene for den aktuelle virksomheten ligger til Stortinget i behandlingen av statsbudsjettet.

Tredje ledd gjelder alle private universiteter og høyskoler. Bestemmelsen regulerer hvordan tilskudd og egenbetaling fra studentene lovlig kan brukes i drift. Bestemmelsen gjelder på generelt grunnlag, og innebærer at alle former for disposisjoner er omfattet. At tilskudd og egenbetaling skal benyttes til den akkrediterte utdanningen, innebærer at bruken må vurderes opp mot den aktuelle akkrediteringen. I hvilken grad bruken bygger opp om det faglige innholdet i utdanningen og hvilke fordeler det vil gi for studenten, vil være relevante vurderingskriterier. Midlene kan benyttes innenfor lovens formål, altså formålet med universitets- og høyskolevirksomhet generelt. Bestemmelsen bygger på et generelt krav om at alle disposisjoner skal skje til markedsmessige vilkår.

Fjerde ledd gjelder private høyskoler som mottar statstilskudd. For disse gjelder det generelle vilkåret om at tilskudd og egenbetaling skal komme studentene til gode. At midlene skal komme studentene til gode innebærer for det første krav til bruk til drift av akkreditert utdanning, og et utdelingsforbud. Kravet vil være et selvstendig vilkår og tolkningsmoment for vurdering av ulike disponeringer, som også må vurderes i lys av kravet om at midlene skal komme studentene til gode. Som utdeling regnes for aksjeselskaper enhver overføring av verdier som direkte eller indirekte kommer aksjeeieren til gode. Verdien skal beregnes etter virkelig verdi på dagen for overføringen. Fjerde ledd gjelder også stiftelser. Det innebærer at en stiftelse som mottar tilskudd ikke kan dele ut stiftelsens midler, selv om dette er fastsatt i vedtektene. Utdelingsforbudet gjelder for hele rettssubjektet, og også for annen virksomhet enn akkreditert utdanning som drives i samme rettssubjekt. Utdelingsforbudet gjelder alle former for overføring av verdier til eier eller eiers nærstående, også konsernbidrag. Utdelingsforbudet gjelder generelt, noe som blant annet innebærer at utdelingsforbudet vil gjelde tilsvarende ved fusjon, fisjon, salg, og andre endringer av virksomheten. Utdelingsforbudet gjelder også ved avvikling av virksomheten. Ved avvikling av private universiteter og høyskoler organisert som aksjeselskap, kan en andel av likvidasjonsutbyttet tilsvarende innskutt egenkapital tilfalle eierne. Verdien skal beregnes etter virkelig verdi på dagen for avviklingen.

Femte ledd gjelder private høyskoler som ikke mottar statlig tilskudd. Disse høyskolene har ikke anledning til å foreta utdelinger som medfører at egenkapitalen i aksjeselskapet eller stiftelsen blir lavere enn 20 prosent av de totale eiendelene. Begrensningen er en nedre grense for når det kan foretas utdelinger fra virksomheten. Siden alle private høyskoler skal være organisert som aksjeselskap eller stiftelse, gjelder også aksjelovens eller stiftelseslovens bestemmelser om utdelinger. Vurderingen av om det skal fortas utdeling for øvrig må gjøres i tråd med alminnelige selskapsrettslige regler og det alminnelige ansvaret til styret, og dermed være forsvarlig etter en helhetsvurdering. Utdelingsbegrensningen gjelder i tillegg til de begrensninger som følger av aksje- og stiftelseslovgivningen.

Sjette ledd gir departementet hjemmel til å i forskrift fastsette nærmere vilkår for statstilskudd. Departementet kan fastsette vilkår ved tildelingen av tilskuddet, også krav til dokumentasjon, rapportering og kontroll. Videre kan departementet fastsette bestemmelser om gjennomføring av søknadsbehandling, slik som krav til søknaden, søknadsfrister mv. I forskrift kan det også fastsettes nærmere vilkår om egenbetaling og tilbakeføring av tilskudd ved avvikling av private institusjoner som har mottatt slikt tilskudd.

§ 5-2. Avtaler med nærstående

Private universiteter og høyskoler kan ikke overfor nærstående gjennomføre avtaler eller på annen måte overføre midler på vilkår som avviker fra det som ville vært fastsatt mellom uavhengige parter.

Institusjonen skal kunne dokumentere at det ikke er gjennomført avtaler i strid med første ledd.

Hvis departementet ber om det, skal nærstående til private universiteter og høyskoler gi departementet innsyn i dokumentasjon om avtaler som nevnt i første ledd.

Departementet kan gi forskrift om avtaler med nærstående, herunder hvem som regnes som nærstående og krav om dokumentasjon.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett.

Første ledd presiserer at det alminnelige kravet om at handel med nærstående ikke skal avvike fra det som ville vært fastsatt mellom uavhengige parter, gjelder for private universiteter og høyskoler. Det er et alminnelig krav om at handel skal skje på markedsmessige vilkår, uavhengig av om institusjonen får statstilskudd eller ikke, og uavhengig av organisasjonsform. Hvem som er nærstående inkluderer, men er ikke begrenset til, de som er oppregnet i aksjeloven eller stiftelsesloven. Departementet kan fastsette forskrift med nærmere regulering av hvem som er nærstående etter denne bestemmelsen. Kravet om at avtaler ikke skal avvike fra det som ville vært fastsatt mellom uavhengige parter gjelder generelt, for alle disposisjoner som innebærer overføring av verdier. Dette kan være, men er ikke begrenset til, handel med varer og tjenester, sikkerhetsstillelse, pantsettelse eller lån. Prinsippet er generelt, det innebærer at det gjelder i drift og ved avvikling av virksomheten. Det vil også gjelde ved fusjon, fisjon, omdanning og lignende omstruktureringer av virksomheten.

Andre ledd regulerer private universiteter og høyskolers plikt til å dokumentere handel med nærstående, og institusjonenes plikt til å dokumentere at slike avtaler er gjennomført på markedsmessige vilkår, gjennom for eksempel grunnlaget for prisfastsettelse. Dette kan være kontrakter, vurderinger av takstmann eller annen uavhengig ekspert eller lignende. Videre kan det omfatte eventuelle nedtegninger fra forhandlinger, dokumentasjon på at motytelse faktisk er ytt i den grad eller størrelse som foreskrevet i kontrakt, eller annet. Det er institusjonen som er nærmest til å skaffe underlagsdokumenter som viser at en avtale er gjennomført på markedsmessige vilkår, i form av for eksempel erklæringer, uavhengige vurderinger, sammenlignbare priser, tidligere kontrakter om samme ytelse eller lignende. Mangelfull dokumentasjon fra en institusjon vil kunne gi grunnlag for vedtak om reaksjoner etter § 5-6 til § 5-10.

Tredje ledd pålegger nærstående til private universiteter eller høyskoler en plikt til å gi innsyn i regnskapsmateriale eller annen dokumentasjon om avtaler med den akkrediterte institusjonen.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om handel med nærstående. Dette kan inkludere presisering av krav til dokumentasjon av handel med nærstående, nærmere avgrensning av hvem som er å regne som nærstående part med mer.

§ 5-3. Tilsyn

Departementet fører tilsyn med private universiteter og høyskoler.

Private universiteter og høyskoler plikter å bistå under tilsynet. De skal gi opplysninger som kan ha betydning for oppfyllelse av krav gitt i eller i medhold av denne loven. Departementet kan kreve at institusjonen dokumenterer og redegjør for slike opplysninger, for eksempel ved å utlevere eller sammenstille regnskapsmateriale med bilag, korrespondanse og styreprotokoller. Tilsynsmyndigheten skal få adgang til de lokalene institusjonen disponerer.

Tilsynsmyndigheten kan kreve at revisor og regnskapsfører utleverer opplysninger etter andre ledd uten hinder av lovbestemt eller avtalt taushetsplikt.

Departementet kan gi forskrift om institusjonens plikt til å bistå under tilsynet, blant annet om hvordan opplysninger skal gis, og om adgang til institusjonens lokaler.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett.

Første ledd fastsetter at det er departementet som er tilsynsmyndighet for private universiteter og høyskoler. Dette omfatter både private institusjoner som mottar statlig tilskudd, og private institusjoner som ikke mottar statlig tilskudd. Departementet kan delegere oppgaven som tilsynsmyndighet til et underliggende organ.

Andre ledd regulerer de private universitetene og høyskolenes plikt til å bistå under tilsynet, inkludert skaffe nødvendig dokumentasjon og gi adgang til lokaler. Plikten er generell og omfatter alle mulige måter å gi tilgang på dokumentasjon og lokaler på.

Tredje ledd fastsetter at den lovbestemte eller avtalte taushetsplikten for revisor og regnskapsfører ikke gjelder ovenfor tilsynsmyndigheten for opplysninger etter andre ledd. Bestemmelsen opphever den lovbestemte taushetsplikten i tilfeller hvor tilsynsmyndighet ønsker tilgang til dokumentasjon etter andre ledd.

Fjerde ledd fastsetter at departementet kan gi forskrift om tilsyn, inkludert om hvordan opplysninger skal gis, tilgang til institusjonens ledere og ansatte, samt om adgang til institusjonenes lokaler under tilsynet.

§ 5-4. Rapportering

Private universiteter og høyskoler skal rapportere regnskapsinformasjon og sammenstilte data om studietilbud, studenter og personale til departementet.

Private universiteter og høyskoler må gi særskilt melding til departementet ved fusjon, fisjon, salg, omdanning og avvikling av virksomheten. De skal melde fra før slike endringer gjennomføres.

Departementet kan gi forskrift om private institusjoners rapporteringsplikt og meldeplikt, hva rapporteringer skal inneholde, og formkrav.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett.

Første ledd fastsetter at departementet kan pålegge alle private universiteter og høyskoler å rapportere om virksomheten. Hjemmelen omfatter både private institusjoner som mottar og ikke mottar tilskudd. Rapporteringspliktene gjelder årsregnskap og tilhørende dokumentasjon, student tall, studiepoengproduksjon eller andre relevante forhold om virksomheten. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å innhente rapportering om ansatte eller studenter på individnivå.

Andre ledd fastsetter at private universiteter og høyskoler skal melde ifra til tilsynsmyndigheten dersom virksomheten skal gjennomføre en omstrukturering eller avvikle driften. Bestemmelsen fastsetter at institusjonene skal gi slik melding ved fusjon, fisjon, omdanning, salg og avvikling. Meldeplikten gjelder for de partene som er direkte involvert. Melding skal gis før en slik omstrukturering eller avvikling finner sted. Meldingen fratar ikke tilsynsmyndighet anledning til å føre kontroll med at tilskudd og egenbetaling er disponert i tråd med regelverket i forbindelse med omstruktureringen eller avviklingen.

Tredje ledd fastsetter at departementet kan gi forskrift om rapporteringsplikten i første ledd og meldeplikten i andre ledd. Forskriften kan blant annet fastsette nærmere krav til opplysninger som skal rapporteres, innenfor rammene av første ledd. Departementet kan også fastsette formkrav og frister, og regulere andre praktiske forhold rundt rapporterings- og meldeplikten.

§ 5-5. Regnskap og revisjon

Private universiteter og høyskoler er regnskapspliktige etter regnskapsloven § 1-2 og etter denne loven. Regnskapslovens unntak for små foretak i § 3-1 andre ledd, jf. § 1-6, gjelder ikke for private universiteter og høyskoler.

Private universiteter og høyskoler skal ha et økonomisk skille mellom de akkrediterte delene av virksomheten og de ikke-akkrediterte delene av virksomheten. Regnskapene skal kunne dokumentere at institusjonen opprettholder et slikt skille mellom delene av virksomheten.

Regnskapene for private universiteter og høyskoler skal revideres av en statsautorisert eller registrert revisor, jf. revisorloven § 3-1.

Departementet kan gi forskrift om krav til regnskapet, dokumentasjon og revisjon.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett.

Første ledd fastsetter at alle private universiteter og høyskoler skal føre regnskap i tråd med kravene i regnskapsloven og i tråd med kravene som fastsettes i eller i medhold av universitets- og høyskoleloven. Alle private universiteter og høyskoler skal drive virksomheten som aksjeselskap eller stiftelse. Krav til regnskap etter regnskapsloven er også fastsatt i aksjeloven og stiftelsesloven. Første ledd fastsetter videre at unntakene som er fastsatt i regnskapsloven for visse regnskapskrav for virksomheter som regnes som små foretak, ikke gjelder for private universiteter og høyskoler. Pliktene som unntas etter regnskapsloven § 3-1 er krav som bidrar til at departementet som tilsynsmyndighet kan ettergå kravene i universitets- og høyskoleloven og har tilstrekkelig sikkerhet for at regnskapene gir et rettvisende bilde når dette skal vurderes opp mot de andre reguleringene.

Andre ledd fastsetter et krav om økonomisk skille mellom den NOKUT-akkrediterte virksomheten og annen virksomhet. Kravet gjelder både private høyskoler som mottar og ikke mottar statlig tilskudd. At den akkrediterte virksomheten drives alene i eget rettssubjekt tilfredsstiller kravet til økonomisk skille. Dersom den private institusjonen driver annen virksomhet enn akkreditert utdanning i samme rettssubjekt, må det være regnskapsmessige skiller som er egnet til å dokumentere at annen virksomhet holdes økonomisk adskilt. Et krav til regnskapsmessig skille innebærer at det løpende skal føres separate regnskap for de ulike delene av virksomheten etter ordinære regnskapsprinsipper, herunder fullt resultat- og balanseregnskap.

Tredje ledd fastsetter at regnskapene til alle private universiteter og høyskoler skal revideres av statsautorisert eller godkjent revisor. Dette gjelder både private institusjoner som mottar og ikke mottar statlig tilskudd. Revisjonen skal omfatte kravene etter regnskapsloven og de særlige kravene etter universitets- og høyskoleloven. Departementet legger til grunn at revisor fastsetter en særskilt vesentlighetsgrense i sin revisjon av noten til årsregnskapet som dokumenterer regnskapsmessig skille, i samsvar med ISA 320. Vurderingen revisor gjør, skal gjenspeile formålet med revisjonen. Virksomheten må informere revisor om dette i forkant av revisjonen.

Fjerde ledd fastsetter at departementet kan gi forskrift med nærmere bestemmelser om regnskapet og dokumentasjonsplikter i forbindelse med regnskapet. Dette kan blant annet innebære presiseringer av krav til dokumentasjon om økonomisk skille etter andre ledd, krav til hvordan dokumentasjonen skal utarbeides og presenteres, krav til oppbevaringstid, frister og andre praktiske forhold.

§ 5-6. Pålegg om retting

Hvis departementet avdekker brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven eller i grunnlaget for tilskuddet, kan departementet pålegge institusjonen å rette dette innen en gitt frist.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å pålegge private universiteter og høyskoler retting dersom det foreligger brudd på krav fastsatt i lov eller i medhold av lov. Et pålegg om retting bør i utgangspunktet være tilsynsmyndighetens første reaksjon dersom det avdekker lovbrudd, og tilsynsmyndigheten bør legge til grunn et proporsjonalitetsprinsipp ved valg av reaksjoner. I særlige tilfeller kan tilsynsmyndigheten bruke visse reaksjoner uten at det har gitt pålegg om retting. Dette kan være aktuelt for eksempel der forhold i strid med regelverket tilsier at retting ikke vil være et hensiktsmessig virkemiddel, av hensyn til studentene eller for å beskytte statens midler. Pålegg om retting er enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Et pålegg om retting skal inneholde en frist for oppfyllelse. Utgangspunktet er at denne fristen skal gi institusjonen tilstrekkelig tid til å kunne oppfylle pålegget innen fristen. Hva som er nok tid må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet.

§ 5-7. Krav om tilbakebetaling av statstilskudd

Hvis statstilskudd disponeres i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven eller grunnlaget for tilskuddet, kan departementet kreve tilskuddet tilbakebetalt. Vedtak om tilbakebetaling av statstilskudd er tvangsgrunnlag for utlegg.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett.

Bestemmelsen fastsetter at tilskudd som er brukt i strid med regelverket kan kreves tilbake av departementet. Formålet med bestemmelsen er at reaksjoner på ulovlig disponering av statstilskudd til høyskoler fremkommer i et mest mulig helhetlig regelverk. Et krav om tilbakebetaling er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e.

§ 5-8. Tvangsmulkt

For å sikre at pålegg som er gitt etter § 8-8 blir fulgt, kan departementet bestemme at den pålegget retter seg mot, skal betale en tvangsmulkt til staten. Tvangsmulkten fastsettes som løpende dagsmulkt fra utløpet av fristen som er satt i pålegget, og inntil forholdet er rettet.

Departementet kan gi forskrift om utstedelse av, størrelse på, forfall av, klage på og lemping av tvangsmulkt.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett.

Første ledd fastslår at tilsynsmyndigheten kan ilegge tvangsmulkt for å sikre at et pålegg gitt med hjemmel i loven blir etterlevd. En forutsetning for bruk av tvangsmulkt er at det er gitt et pålegg, og at fristen for oppfyllelse er oversittet. Et vedtak om tvangsmulkt vil være et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd om «bruk av særlige tvangsmidler for å få gjennomført et vedtak». Vedtak om ileggelse av tvangsmulkt innebærer at et bestemt beløp skal betales for hver dag. Vedtaket skal rette seg mot den som er gitt pålegget om retting. Det er ikke fastsatt et maksimumsbeløp i bestemmelsen om tvangsmulkt. Beslutning om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om tvangsmulkt. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere retningslinjer om blant annet tvangsmulktens størrelse og angi momenter som kan vektlegges ved utmålingen. Departementet kan også fastsette regler om at tvangsmulkt kan lempes.

§ 5-9. Overtredelsesgebyr

Hvis en institusjon overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, kan departementet ilegge institusjonen et overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyr kan ilegges foretak selv om ingen enkeltperson har utvist skyld.

Institusjonen fastsetter størrelsen på overtredelsesgebyret i hvert enkelt tilfelle. Med mindre klagen gis oppsettende virkning, er vedtak om overtredelsesgebyr tvangsgrunnlag for utlegg.

Departementet kan gi forskrift om utstedelse av, størrelse på, forfall av, klage på og lemping av overtredelsesgebyret.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett.

Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon som er å regne som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) art. 6. Det vil si at de prosessuelle garantier som følger av EMK ved straff, «criminal charge», gjelder ved ileggelse av overtredelsesgebyr. Det er i rettspraksis lagt til grunn at overtredelsesgebyr ikke utgjør straff etter Grunnloven § 96. Dette innebærer at departementet kan ilegge overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyr er et pengebeløp som skal betales til det offentlige på grunn av brudd på reguleringer i eller i medhold av loven. Ileggelse av overtredelsesgebyr er enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b.

Første ledd slår fast at en institusjon som bryter regler i eller i medhold av universitets- og høyskoleloven kan ilegges overtredelsesgebyr. Overtredelsesgebyret skal ilegges den som lovens krav retter seg mot i det konkrete tilfellet. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å ilegge enkeltpersoner overtredelsesgebyr, og det er derfor ikke krav til skyld i bestemmelsen. Gebyret kan ilegges institusjonen uten hensyn til eventuell skyld hos enkeltpersoner. Dette innebærer at en institusjon kan ilegges overtredelsesgebyr ved brudd på regler i eller i medhold av loven, selv om det ikke er påvist uaktsomhet eller forsett hos eier eller ansatte.

Andre ledd fastsetter at overtredelsesgebyret skal utmåles i det enkelte tilfellet. Størrelsen på gebyret kan ta hensyn til blant annet overtredelsens art, omfang, virkning for studentene, om overtredelsen skyldes et ønske om å vanskeliggjøre departementets tilsynsvirksomhet, oppnådde fordeler, om overtredelsen utelukkende skyldes forhold utenfor institusjonens kontroll, institusjonens økonomiske evne med videre. Utmåling av gebyret bør være proporsjonal med overtredelsen. Endelig vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om overtredelsesgebyr og ileggelse av dette, se forskrift 13. oktober 2017 om overtredelsesgebyr etter universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven. Maksimumsbeløp for det enkelte gebyret skal fremgå av forskrift. Departementet kan også i forskrift fastsette momenter som kan eller skal legges vekt på ved eventuell ileggelse av overtredelsesgebyret, og andre omstendigheter i forbindelse med overtredelsesgebyret.

§ 5-10. Tilbaketrekking av akkreditering

Hvis en institusjon ikke retter alvorlige forhold som er i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, innen fristen etter § 5-6, kan departementet trekke akkrediteringen av institusjonen eller studietilbudet tilbake.

Departementet kan gi forskrift om saksbehandling ved tilbaketrekking av akkreditering etter denne bestemmelsen.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett.

Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten anledning til å trekke tilbake akkreditering som universitet eller høyskole. Dette påvirker ikke NOKUTs adgang til å trekke tilbake akkreditering på annet grunnlag.

Første ledd slår fast at tilsynsmyndigheten kan fatte vedtak om at akkrediteringen kan trekkes tilbake. Det vil bety at institusjonen vedtaket retter seg mot, ikke kan tilby høyere utdanning, inkludert tildele vitnemål, bruke titler eller betegnelser som er beskyttet i universitets- og høyskoleloven med videre. En institusjon som mister akkreditering på denne bakgrunn, vil eventuelt måtte søke NOKUT om ny akkreditering. Vilkåret for at akkrediteringen skal kunne trekkes tilbake av departementet som tilsynsmyndighet, er at det avdekkes alvorlige forhold i strid med universitets- og høyskoleloven eller bestemmelser gitt i medhold av loven. Dette kan være tilfelle der overtredelsene er så grove at hensynet til studentene, statens midler eller tilliten til institusjonen gjør det uforsvarlig å la tilbyderen fortsette som akkreditert institusjon. Det er et vilkår for tilbaketrekking av akkreditering etter denne bestemmelsen at det er gitt pålegg om retting og at fristen for etterlevelse er oversittet, jf. § 8-8.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om saksbehandling ved tilbaketrekking av akkreditering etter første ledd.

Kapittel 6 Opptak til høyere utdanning

§ 6-1. Krav om generell studiekompetanse

Opptakskravet til lavere grads studier ved universiteter og høyskoler er generell studiekompetanse. Generell studiekompetanse oppnås etter å ha fullført og bestått norsk videregående opplæring med de krav til fagsammensetning og timefordeling som departementet fastsetter.

Den som er tatt opp som student ved en institusjon etter denne loven, har adgang til åpne studier ved de øvrige institusjonene, såfremt opptakskravet er generell studiekompetanse og søkeren ikke er tatt opp etter § 6-4 første og andre ledd.

Merknad:

Første ledd fastsetter at det formelle grunnlaget for opptak til lavere grads studier ved universiteter og høyskoler er generell studiekompetanse. Dette vil si at en søker må ha fullført og bestått norsk videregående opplæring med de kravene til fagsammensetning og timefordeling som departementet fastsetter. Fagsammensetning og timefordeling følger av opptaksforskriften § 2-1 første ledd. Opptaksforskriften inneholder opptakskrav og regler for rangering av søkere og oppdateres årlig av Kunnskapsdepartementet. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Første ledd inneholder en språklig endring ved at det ikke lenger bruker ordet «grunnutdanning» slik gjeldende lovbestemmelse gjør. Det foreligger ingen materiell endring ved at det nå står «opptak til lavere grads studier». Med lavere grad menes en akademisk grad på nivå med bachelor eller tilsvarende, det vil si av omfang på minst tre år. Dette utgjør første syklus innen høyere utdanning. Etter bestått lavere grad kan man søke opptak til høyere grads studier.

Andre ledd fastsetter at den som er tatt opp som student ved et universitet eller høyskole har adgang til delta i åpne studier ved de øvrige utdanningsinstitusjonene. Dette forutsetter at opptakskravet til studiet er generell studiekompetanse, og at søkeren ikke er tatt opp med hjemmel i § 6-4 første og andre ledd. En søker oppnår «nasjonal» generell studiekompetanse hvis hun eller han får godkjent generell studiekompetanse ved et universitet eller høyskole. Unntak fra kravet om generell studiekompetanse for enkelte fag eller studier etter universitets- og høyskoleloven, kan ikke gjøres gjeldende ved andre studier eller institusjoner enn der unntaket i sin tid ble innvilget. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

§ 6-2. Kvalifikasjoner som likestilles med generell studiekompetanse

For søkere som ikke har generell studiekompetanse, kan departementet gi forskrift om at også annen utdanning eller kombinasjon av utdanning og yrkespraksis skal være generelt opptaksgrunnlag for søkere som har fylt 23 år i opptaksåret, og som kan dokumentere minst fem års fulltids arbeidserfaring og/eller utdanning. Krav til fagsammensetning og timefordeling gjelder også for disse.

Søkere som har fullført høyere utdanning med et omfang på 60 studiepoeng eller fullført fagskoleutdanning med et omfang på 120 studiepoeng og som kan dokumentere norskkunnskaper i henhold til § 6-1 første ledd, får generell studiekompetanse hvis de ikke har oppnådd dette tidligere.

Merknad:

Første ledd fastsetter at også annen utdanning enn videregående opplæring, eller en kombinasjon av utdanning og yrkespraksis, kan være et generelt opptaksgrunnlag. Dette fremgikk tidligere kun av opptaksforskriften § 2-1 første ledd bokstav b, men forslås nå lovfestet. Etter denne bestemmelsen kan personer som ikke har bestått norsk videregående opplæring søke om opptak til høyere utdanning, gitt at de fastsatte kravene til fagsammensetning og timefordeling er oppfylt.

Søkere som fyller 23 år i løpet av opptaksåret, og som kan dokumentere minimum fem års fulltids arbeidserfaring og/eller utdanning, får på bakgrunn av dette generelt opptaksgrunnlag, det vil si generell studiekompetanse. Omsorg for barn og militær førstegangstjeneste likestilles med arbeidserfaring. Likestilt med førstegangstjeneste er siviltjeneste. Siviltjeneste ble avskaffet i 2012, men søkere som har avtjent siviltjeneste før dette tidspunktet vil også på lik linje med førstegangstjeneste få uttelling ved opptak til høyere utdanning. Som utdanning gjelder bestått årstrinn i videregående opplæring, godkjent årskurs fra folkehøyskole og/eller eksamen fra utdanning søkeren har og som har vart i minst ett år. Også disse søkerne må oppfylle fagkravene og timefordelingsantallet som følger av opptaksforskriften § 2-1 første ledd. Denne bestemmelsen omtales ofte som 23/5-regelen og er en videreføring av gjeldende rett.

Andre ledd fastsetter at søkere som er tatt opp til høyere utdanning på grunnlag av regler om unntak fra kravet om generell studiekompetanse, jf. kapittel 3 i opptaksforskriften, og som har bestått en slik utdanning av minst ett års omfang, (60 studiepoeng) eller har fullført fagskoleutdanning med et omfang på 120 studiepoeng (tilsvarende to studieår), får generell studiekompetanse hvis de ikke har oppnådd dette tidligere og de kan dokumentere norskkunnskaper i henhold til kravet som følger av § 6-1 første ledd. Andre ledd er en videreføring av bestemmelser som i dag fremgår av opptaksforskriften, men som nå foreslås lovfestet. For søkere som får generell studiekompetanse på bakgrunn av 120 studiepoeng fra en fagskole, representerer kravet om dokumenterte norskkunnskaper en skjerping av kravet i forhold til gjeldende rett.

§ 6-3. Søkere med utdanning fra utlandet

Søkere med treårig videregående utdanning fra de andre nordiske landene er kvalifiserte for opptak uten tilleggskrav i norsk når den videregående utdanningen gir generelt opptaksgrunnlag til universiteter og høyskoler i de respektive landene.

Søkere som har utdanning fra land utenfor Norden må dokumentere bestått utdanning på nivå med norsk treårig videregående opplæring som gir generell studiekompetanse i henhold til GSU-listen. Disse søkere må dokumentere kunnskaper i norsk på minimum nivå med B2-prøven.

Departementet kan fastsette forskrift om nærmere krav til norskkunnskaper.

Merknad:

Første ledd fastsetter at søkere som har bestått videregående utdanning fra et av de andre nordiske landene, er kvalifisert for opptak til høyere utdanning i Norge. Denne retten følger av Reykjavik-erklæringen som er en avtale som gjelder gjensidig godkjenning av utdanning. Norge, Danmark, Sverige, Finland, Island, Færøyene og Åland har undertegnet avtalen, og disse nordiske landene forplikter seg gjensidig til å gi utdanningssøkende som er bosatt i et av de andre landene adgang til sin offentlige høyere utdanning på samme eller likeverdige vilkår som søkere fra sitt eget land. Det vil si at en utdanningssøkende som er berettiget til å søke høyere utdanning i det land vedkommende er bosatt i, også er berettiget til å søke høyere utdanning i de andre landene. Partene forplikter seg videre til på beste måte å arbeide for at tilsvarende prinsipp anvendes på private, offentlig godkjente og finansierte høyere utdanningsinstitusjoner. Avtalen omfatter godkjenning av studieperioder og eksamener, og muligheten til å kombinere utdanning fra flere nordiske land.

Det er ikke tilleggskrav om norsk når den videregående utdanningen gir generelt opptaksgrunnlag til universiteter og høyskoler i de respektive landene. I dag fremkommer dette av opptaksforskriften § 2-2 første ledd, men foreslås nå lovfestet.

Andre ledd fastsetter at søkere som har utdanning fra land utenfor Norden, i tillegg til å dokumentere bestått utdanning på nivå med norsk treårig videregående opplæring som gir generell studiekompetanse i henhold til GSU-listen2, også må dokumentere kunnskaper i norsk på et nærmere definert nivå. Dette fremgår i dag av opptaksforskriften § 2-2 andre ledd.

Tredje ledd hjemler departementets mulighet til å fastsette i forskrift de nærmere krav til norskkunnskaper. Dette er i dag gjort i opptaksforskriften § 2-2 andre ledd.

§ 6-4. Unntak fra kravet om generell studiekompetanse

Institusjonene kan gjøre unntak fra bestemmelsen om generell studiekompetanse i særskilte tilfeller hvor søkeren kan dokumentere at det på grunn av varig sykdom, funksjonsnedsettelse eller lignende har vært umulig å oppfylle kravet om generell studiekompetanse. Institusjonen kan gi slike søkere opptak til enkeltstudier dersom de har de nødvendige faglige forutsetninger for å kunne gjennomføre det aktuelle studiet.

Institusjonene kan gi søkere som er 25 år eller eldre i opptaksåret, og som ikke har generell studiekompetanse, opptak til enkeltstudier dersom de på grunnlag av realkompetanse har de nødvendige kvalifikasjonene for det aktuelle studiet. Departementet kan gi forskrift om dokumentasjon, saksbehandling og eventuell samordning.

Departementet kan i forskrift unnta enkelte studier eller fag fra kravet om generell studiekompetanse.

Merknad:

Første ledd omhandler institusjonenes hjemmel til å gjøre unntak fra bestemmelsen om generell studiekompetanse i særskilte tilfeller hvor søker kan dokumentere at det på grunn av varig sykdom, funksjonsnedsettelse eller lignende har vært umulig å oppfylle kravet om generell studiekompetanse. Det er ikke krav til alder og gjelder i motsetning til gjeldende rett også for søkere som er over 25 år. Hjemmelen til å gi dispensasjon følger i dag av universitets- og høyskoleloven § 3-6 tredje ledd, som viser til departementets mulighet til å gi nærmere forskrift om dette. De nærmere regler om dette følger av opptaksforskriften § 3-2, men er nå foreslått lovfestet.

Det er to vilkår som må være oppfylt for at institusjonen skal kunne gi dispensasjon fra kravet om generell studiekompetanse. For det første må institusjonen vurdere om det foreligger varig sykdom, funksjonsnedsettelse eller lignende tilstand. Dette er et absolutt krav. For det andre må institusjonen vurdere om søkerens tilstand er av en slik karakter at det ikke har vært mulig for søkeren å oppfylle krav om generell studiekompetanse.

Formålet med dispensasjonsadgangen er å hindre åpenbar urimelig behandling av enkeltsøkere. Institusjonene kan bare bruke bestemmelsen i tilfeller der helt spesielle hensyn gjør seg gjeldende. Akkurat som for opptak på grunnlag av realkompetanse i henhold til lovbestemmelsens andre ledd, må institusjonen gjøre en konkret vurdering av om studenten er kvalifisert for det studiet vedkommende søker om opptak til. Søkeren må godtgjøre at han eller hun har de nødvendige faglige forutsetningene for å gjennomføre det aktuelle studiet. Dokumentasjon kan for eksempel være attest fra lege, annet helsepersonell, pedagogisk-psykologisk tjeneste eller tilsvarende. Studenter som har fått opptak på dette grunnlaget har ikke adgang til åpne studier ved andre institusjoner i henhold til § 6-1 andre ledd.

Andre ledd fastsetter at søkere som har fylt 25 år, kan tas opp til enkeltstudier dersom de har de nødvendige forkunnskaper til det aktuelle studiet, selv om de ikke tilfredsstiller kravene til generell studiekompetanse. Aldersgrensen skal forhindre at ungdom unnlater å fullføre videregående skole, samtidig som man sikrer at søkere som kan tas opp på grunnlag av realkompetanse, har relevant erfaring gjennom yrkespraksis, omsorgsarbeid og lignende. Universitetene og høyskolene må vurdere kvalifikasjonene opp mot det faget søkeren ønsker å studere. Søkeren må med andre ord ha de faglige forutsetningene for å kunne gjennomføre det aktuelle studiet. Det forutsettes at institusjonen vurderer søkerens totale realkompetanse. Med realkompetanse menes dokumentert kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse tilegnet uavhengig av læringsarena, gjennom formell, ikke-formell og uformell læring. Formell læring er den som skjer i utdanningssystemet, eventuelt for annet autorisasjons- og/eller sertifiseringsformål, ikke-formell læring er strukturert opplæring gjennom kurs og andre tilbud som ikke inngår i utdanningssystemet, mens uformell læring skjer gjennom livet på arenaer som ikke først og fremst er beregnet på strukturert læring. Studenter som har fått opptak på dette grunnlaget har ikke adgang til åpne studier ved andre institusjoner i henhold til § 6-1 andre ledd.

Tredje ledd hjemler departementets mulighet til i forskrift å unnta enkelte studier eller fag fra kravet om generell studiekompetanse. Dette er gjort i opptaksforskriften §§ 3-3 til 3-10.

§ 6-5. Forskrift om opptak

Departementet kan gi forskrift om nasjonal samordning av opptak, om rangering av søkere og om klagebehandling.

Departementet kan gi forskrift om spesielle opptakskrav når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør dette nødvendig.

Merknad:

Første ledd i lovbestemmelsen gir hjemmel for at departementet kan gi forskrift om nasjonal samordning av opptak og rangering av opptaket til høyere utdanning. Dette er gjort i opptaksforskriften hvor reglene om rangering fremgår av kapittel 7. Bestemmelsene om rangering av søkere gjelder for opptak til lavere grads studier ved universiteter og høyskoler, inkludert det lokale opptaket. Søkere rangeres på bakgrunn av karaktersnittet fra videregående skole. I tillegg kan søkerne få tilleggspoeng for alder, annen utdanning, realfag og språk.

Vedtak om opptak til høyere utdanning er et enkeltvedtak, og søkerne kan klage i henhold til forvaltningsloven § 28. Regler om klagebehandlingen ved opptak følger av opptaksforskriften kapittel 8. Hvis en søker mener at det er gjort en feil i forbindelse med behandlingen av søknaden, må søkeren klage så raskt som mulig og senest tre uker etter at vedkommende har fått vedtaket. Nasjonal klagenemnd behandler klager på enkeltvedtak som Samordna opptak gjør om opptak til grunnutdanninger ved universiteter og høyskoler. Den nasjonale klagenemnda behandler ikke klager på vedtak truffet i lokale opptak. Det gjør klagenemnda ved den enkelte utdanningsinstitusjonen. Den nasjonale klagenemnda behandler heller ikke klager på vedtak om opptak på grunnlag av realkompetanse, klager på opptak etter at det er innvilget dispensasjon fra enkelte av kravene om generell studiekompetanse, eller klager på vurderinger av spesielle opptakskrav som omfatter ferdigheter eller opptaksprøver fastsatt av institusjonen. Også slike klager er det klagenemnda ved den aktuelle utdanningsinstitusjonen som behandler. Vedtakene til Nasjonal klagenemnd er endelige, og kan ikke påklages.

Andre ledd hjemler departementets mulighet til å fastsette spesielle opptakskrav i forskrift når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør det nødvendig. Spesielle opptakskrav følger av kapittel 4 i opptaksforskriften og gjelder for opptak til alle lavere grads studier ved universiteter og høyskoler. Spesielle opptakskrav er fastsatt i tilfeller der studiet forutsetter særlige kunnskaper eller ferdigheter. Spesielle opptakskrav er også ment å være et virkemiddel for å sikre høyere inntakskvalitet på nye studenter.

Lovforslaget § 2-9 viderefører bestemmelsen som gir institusjonene adgang til å søke departementet om å gjøre avvik fra loven og forskriftene til loven i forbindelse med tidsavgrensede pedagogiske eller organisatoriske forsøk. Utdanningsinstitusjoner som ønsker å innføre spesielle krav for opptak til lavere grad må søke Kunnskapsdepartementet. Gjeldende forsøksordninger som innebærer spesielle opptakskrav, går frem av opptaksforskriften kapittel 4, som fastsetter hvilke studier de gjelder for, og i hvilken tidsperiode.

§ 6-6. Adgangsregulering

Departementet kan gi forskrift om adgangsregulering når det er nødvendig etter en samlet vurdering av utdanningen i Norge. Når kapasitetshensyn krever det, kan styret regulere adgangen til det enkelte studiet eller deler av det, innenfor de rammene og målene som departementet angir.

Merknad:

Bestemmelsen hjemler departementets adgang til å fastsette adgangsregulering når det er nødvendig etter en samlet vurdering av utdanningen i landet. Slik adgangsregulering vil i praksis skje gjennom behandlingen av de årlige budsjettene, i form av bindende forutsetninger for budsjettildelingene til de enkelte institusjonene. Bestemmelsen gir departementet myndighet til å fastsette slike begrensninger også ved enkeltvedtak eller forskrift, utenfor eller uavhengig av budsjettbehandlingen. Den gir altså adgang for departementet til å regulere opptaket selv om institusjonen finner at den har kapasitet til å ta opp flere studenter ved vedkommende studium. Bestemmelsen gir departementet et sterkt styringsinstrument når det gjelder å påvirke sammensetningen av det samlede utdanningstilbudet som gis i landet, ved å gripe inn og sette begrensninger i opptaket på studier eller fag hvor man mener det er overkapasitet, eller som et virkemiddel til å få overført ressurser fra et studium eller fag til et annet.

§ 6-7. Opptak til høyere grads studier

Det skal være eget opptak til høyere grads studier. Styret ved institusjonen kan fastsette faglige minstekrav ved opptak til høyere grads studier.

Merknad:

Det skal være et eget opptak til høyere grads studier. Med «høyere grad» menes en akademisk grad på nivå tilsvarende mastergrad, som er andre syklus innen høyere utdanning og bygger på en lavere grad. Søknad om opptak til femårige integrerte mastergrader og profesjonsstudier gjøres på bakgrunn av generell studiekompetanse. To eksempler på slike studier er medisinstudiet og studiet i rettsvitenskap. Bestått høyere grad er som regel et krav for å bli tatt opp på doktorgradsprogrammer (tredje syklus i høyere utdanning).

Utdanningsinstitusjonen kan fastsette både faglige minstekrav og spesielle krav ved opptak til høyere grads studier, med mindre departementet har fastsatt opptakskrav i forskrift, for eksempel i mastergradsforskriften eller i rammeplan. Faglige minstekrav for opptak kan være nødvendige ut fra hensynet til studiekvalitet og fornuftig ressursdisponering, også i situasjoner hvor det er fysisk mulig å ta imot flere studenter.

Kapittel 7 Læringsmiljø og studentrepresentasjon

§ 7-1. Læringsmiljø

Alle studenter har rett til et godt og inkluderende læringsmiljø som fremmer helse, trivsel og læring. Et læringsmiljø er forholdene som virker inn på studentenes muligheter til å tilegne seg kunnskap, og som er av betydning for studentenes fysiske og psykososiale helse. I et helhetlig læringsmiljø inngår fysiske, tilrettelagte, digitale, organisatoriske, pedagogiske og psykososiale forhold.

Styret har ansvaret for at læringsmiljøet på institusjonen er av høy kvalitet og gir studentene gode rammer for læring. Læringsmiljøet skal være fullt forsvarlig ut fra en samlet vurdering av hensynet til studentenes helse, trivsel og læring.

En student har rett til å varsle om kritikkverdige forhold ved institusjonen. Gjengjeldelse mot studenten som varsler er forbudt.

Institusjonens arbeid med læringsmiljøet skal dokumenteres og inngå som en del av institusjonens interne system for kvalitetssikring etter § 15-3.

Merknad:

Første ledd fastsetter studentenes rett til et godt og inkluderende læringsmiljø. Læringsmiljøet skal fremme helse, trivsel og læring. For studentene er et godt læringsmiljø en forutsetning for god studiekvalitet. Betydningen av miljøets påvirkning på læring er avgjørende, og for eksempel kan selv lave nivåer av støy, uheldige psykososiale miljøer og dårlig organisering medføre studieavbrudd. Det er viktig med studentinvolvering og gode strukturer for studentdemokrati og studentenes eierskap til egen læring.

Andre ledd fastslår at det er styret ved institusjonen som er ansvarlig for studentenes læringsmiljø. Læringsmiljøet skal være fullt ut forsvarlig ut fra en samlet vurdering av hensynet til studentenes helse, trivsel og læring. Hvorvidt læringsmiljøet er forsvarlig, må avgjøres konkret ut fra forholdene ved den enkelte institusjon. Generelt har utdanningsinstitusjonen ansvaret for å legge til rette for at den enkelte student skal ha de rette forutsetningene, både fysisk og psykososialt, for å tilegne seg den kunnskapen som forventes på studiet.

Tredje ledd presiserer at en student har rett til å varsle om kritikkverdige forhold ved institusjonen. Bestemmelsen er basert på tilsvarende bestemmelse i arbeidsmiljøloven om arbeidstakernes vern. «Kritikkverdige forhold» er et vidt begrep. I kommentarutgaven til arbeidsmiljøloven er dette omtalt og det vises blant annet til at åpenbare kritikkverdige forhold er forhold som er straffbare, eller forhold som på annen måte er brudd på lovbestemmelser. Det kan også være forhold knyttet til miljøet, som ulike former for diskriminering eller trakassering. Forhold som studenten mener er kritikkverdige ut fra sin egen politiske eller etiske overbevisning, omfattes ikke av bestemmelsen.

En student har rett til å varsle uten fare for gjengjeldelse. Studenter som varsler kan likevel bli utsatt for gjengjeldelse og lovforslaget sikrer nå at de er omfattet av regler for varsling og vern mot gjengjeldelse. Studentene som varsler skal ha samme vern som arbeidstakere har etter arbeidsmiljøloven § 2 A-2, og dette er også reflektert i lovbestemmelsen. Forbudet mot gjengjeldelse gjelder enhver ugunstig behandling som er en følge av, og reaksjon på, varsling. Formaliserte negative reaksjoner som følge av en ytring fra studenten vil også innebære et inngrep i den ytringsfriheten som er nedfelt i Grunnloven § 100 tredje ledd, jf. Ot.prp. nr. 84 (2005–2006) s. 21. Imidlertid utelukker ikke bestemmelsen i universitets- og høyskoleloven at institusjonen kommer med motytringer. Det må likevel trekkes en grense mot motargumenter og reaksjoner som har karakter av gjengjeldelse.

Fjerde ledd fastsetter at institusjonens arbeid med læringsmiljøet skal dokumenteres og inngå som en del av institusjonens interne system for kvalitetssikring, jf. lovforslaget § 15-3. Det er NOKUT som har ansvaret for å føre tilsyn med at dette blir gjort, jf. lovforslaget § 14-2.

§ 7-2. Forholdet til studentsamskipnadene

Alle institusjoner som omfattes av denne loven skal være tilknyttet en studentsamskipnad, jf. studentsamskipnadsloven. Departementet avgjør hvilken studentsamskipnad den enkelte institusjon skal være tilknyttet.

Styret ved utdanningsinstitusjonen skal samarbeide med studentsamskipnaden om å legge forholdene til rette for et godt læringsmiljø, og å bedre studentvelferden ved utdanningsinstitusjonen. Utdanningsinstitusjonen har hovedansvaret for læringsmiljøet og studentsamskipnaden har hovedansvaret for studentvelferden.

Merknad:

Første ledd fastsetter at alle institusjoner som omfattes av universitets- og høyskoleloven skal som hovedregel være tilknyttet en studentsamskipnad, jf. studentsamskipnadsloven § 4. Det er departementet som avgjør hvilken studentsamskipnad den enkelte institusjon skal være tilknyttet. Bestemmelsen innebærer en dobbeltregulering, ettersom plikt til å være tilknyttet en studentsamskipnad også fremgår av studentsamskipnadsloven. I utgangspunktet er det ønskelig å unngå slik dobbeltregulering, men i dette tilfellet anses det som hensiktsmessig for å understreke ansvaret for studentenes læringsmiljø og velferd generelt.

Andre ledd er innført for å tydeliggjøre utdanningsinstitusjonenes samarbeid med studentsamskipnadene for studentenes læringsmiljø og studentvelferden. Omtalen av institusjonenes forhold til studentsamskipnadene er derfor blitt en egen bestemmelse, selv om det er en videreføring av gjeldende rett. Det skal samarbeides om et godt læringsmiljø og å bedre studentvelferden. For de fleste studenter er også forholdene i fritiden en viktig del av læringsmiljøet. Boligforhold, fritidstilbud og et sosialt nettverk er ikke bare viktige faktorer av rent trivselsmessig karakter, men også viktige rammebetingelser som kan ha stor betydning for studentens mulighet til å gjennomføre studiet på normert tid og med gode resultater. Bestemmelsen inneholder derfor en presisering om at studentsamskipnadene har til oppgave å ta seg av studentenes velferdsbehov, mens institusjonenes hovedoppgaver er å ivareta læringsmiljøet.

§ 7-3. Universell utforming

Universiteter og høyskoler skal sørge for at institusjonens alminnelige funksjoner er universelt utformet. Plikten til universell utforming omfatter institusjonens fysiske omgivelser, informasjon- og kommunikasjonsteknologien (IKT) og det digitale læringsmiljøet. Universell utforming innebærer at omgivelsene må utformes på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker i så stor utstrekning som mulig uten særskilt tilpasning.

Plikten til universell utforming gjelder ikke utforming som innebærer en uforholdsmessig byrde for institusjonen. Når institusjonen skal vurdere om utformingen innebærer en uforholdsmessig byrde, skal det særlig legges vekt på dens effekt for å bygge ned barrierene for studenter med funksjonsnedsettelse, de nødvendige kostnadene ved utformingen, institusjonens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn. Plikten anses oppfylt dersom institusjonen oppfyller krav til universell utforming i lover eller forskrifter.

Universiteter og høyskoler skal ha handlingsplaner for universell utforming.

Merknad:

Første ledd fastsetter at universell utforming er det bærende prinsippet for utforming av læringsmiljø, og dette betyr å inkludere alle studenter i de ordinære løsningene så langt det lar seg gjøre. Det følger av likestillings- og diskrimineringsloven § 17 at både statlige og private virksomheter rettet mot allmennheten har plikt til universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjoner. Plikten gjelder også for universiteter og høyskoler og det stilles det samme kravet om universell utforming til både statlige som private utdanningsinstitusjoner. Med universell utforming menes «utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, inkludert informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse», jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 17 andre ledd.

Andre ledd fastsetter at plikten til universell utforming ikke gjelder hvis den innebærer en uforholdsmessig byrde for institusjonen. Institusjonene må foreta en skjønnsmessig vurdering av om utformingen medfører en uforholdsmessig byrde, og her skal de særlig legge vekt på tilretteleggingens effekt for å bygge ned barrierene for studenter med funksjonsnedsettelse, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, institusjonenes ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn. Det presiseres i lovbestemmelsen at plikten til universell utforming anses oppfylt dersom institusjonen oppfyller krav til universell utforming i lov eller forskrift.

Tredje ledd fastsetter at institusjonene skal ha handlingsplaner for universell utforming som en del av institusjonenes kvalitetssystemer.

§ 7-4. Individuell tilrettelegging ved funksjonsnedsettelse og særskilte behov

Studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med andre særskilte behov har rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen, for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter.

Retten gjelder ikke tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde for institusjonen. Når institusjonen skal vurdere om tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig byrde, skal det særlig legges vekt på dens effekt for å bygge ned barrierene for studenter med funksjonsnedsettelse og andre særskilte behov, de nødvendige kostnadene ved utformingen, institusjonens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.

Tilretteleggingen må ikke føre til en reduksjon av de faglige kravene som stilles i den enkelte utdanningen.

Universiteter og høyskoler skal ha handlingsplaner for tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelse og andre særskilte behov.

Merknad:

Første ledd gjelder individuell tilrettelegging ved funksjonsnedsettelse og andre særskilte behov. Det presiseres at individuell tilrettelegging ikke skal erstatte universell utforming, men være et supplement i tilfeller hvor den universelle utformingen ikke er mulig eller ikke dekker individuelle behov. Tilrettelegging følger også av FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

FN-konvensjonen bruker følgende definisjon på funksjonsnedsettelse i artikkel 1:

Mennesker med funksjonsnedsettelse er blant annet mennesker med langvarig fysisk, mental, intellektuell eller sensorisk funksjonsnedsettelse som i møte med ulike barrierer kan hindre dem i å delta fullt ut og på en effektiv måte i samfunnet, på lik linje med andre.

Med funksjonsnedsettelse menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner, slik som mental, intellektuell eller sensorisk funksjonsnedsettelse. Funksjonsnedsettelse deles gjerne inn etter diagnosegrupper, som for eksempel utviklingshemming, cerebral parese eller ADHD. Psykiske lidelser, for eksempel depresjon eller bipolare lidelser, omfattes også av dette begrepet.

Med særskilte behov menes fysiske, psykososiale eller læringsmessige utfordringer av midlertidig karakter, slik som for eksempel et benbrudd, behov for å amme eller omsorg for mindreårige barn.

Lovbestemmelsen skal bidra til å sikre studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med andre særskilte behov mulighet til å ta høyere utdanning på lik linje med andre studenter, og den skal bidra til å bygge ned samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes. Forslaget viderefører institusjonenes plikt til å tilrettelegge for studenters utfordringer som er av midlertidig karakter, og til å tilrettelegge ved varig funksjonsnedsettelse.

Andre ledd fastsetter at institusjonen ikke har plikt til å iverksette tiltak som medfører en uforholdsmessig byrde for institusjonen, jf. den likelydende begrensningen i likestillings- og diskrimineringsloven § 21 andre ledd. Det må vurderes skjønnsmessig om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde for institusjonen. Når institusjonene skal vurdere om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde, skal de særlig legge vekt på tilretteleggingens effekt for å bygge ned barrierene for studenter med funksjonsnedsettelse, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, institusjonenes ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn. Det må foretas en vurdering/avveining av om tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig byrde for utdanningsinstitusjoner som veier tyngre enn behovet for tilretteleggingen for den enkelte student.

Når institusjonen skal vurdere om det skal foretas en individuell tilrettelegging må de vurdere hvert enkelt tilfelle konkret, og i vurderingen må de blant annet ta hensyn til institusjonens muligheter for tilrettelegging, likebehandling og hvilken byrde studenten står overfor.

Bestemmelsene om universell utforming og individuell tilrettelegging ved utdanningsinstitusjonene skal også gjelde fullt ut på Svalbard. Krav om tilrettelegging følger av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som gjelder for hele det norske territoriet, og det inkluderer også Svalbard. Norge signerte konvensjonen i 2007 og ratifiserte den i 2013. Det betyr at Norge er forpliktet til å følge det som står i konvensjonen. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett hvor studenter på fastlandet og studenter på Svalbard forskjellsbehandles.

Tredje ledd fastsetter at tilretteleggingen ikke må føre til en reduksjon av de faglige kravene som stilles til utdanningen. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Det handler først og fremst om at det ikke skal være fritak fra obligatoriske aktiviteter, og at tilretteleggingen ikke skal gå på bekostning av læringsutbytte. For eksempel kan ikke studenter med dyskalkuli fritas fra prøve i medikamentregning på sykepleierstudiet. En slik tilrettelegging vil således føre til at deler av studiet ikke blir bestått eller avlagt, noe som igjen fører til at man for eksempel ikke får autorisasjon på grunn av at vitnemålet ikke er komplett. Det er viktig at alle som fullfører og består en utdanning har oppnådd det fastsatte læringsutbyttet.

Fjerde ledd fastsetter at institusjonene skal ha handlingsplaner for tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelse og andre særskilte behov. Dette skal være en del av utdanningsinstitusjonenes kvalitetssystemer.

§ 7-5. Tilrettelegging for gravide studenter og studenter med omsorg for barn

En student som er gravid, har rett til utsatt eksamen hvis eksamensdatoen er i perioden mellom tre uker før termin og seks uker etter fødsel. Barnets eventuelle andre forelder har rett til utsatt eksamen hvis eksamensdatoen er i perioden mellom fødsel og to uker etter fødsel. Institusjonen kan gi nærmere regler om utsatt eksamen. Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §§ 12-1 til 12-5 og § 12-7 gjelder så langt de passer.

En student som får barn under studiene, har rett til permisjon fra studiene under svangerskap og til omsorg for barn. I permisjonsperioden har studenten fortsatt status som student ved institusjonen og har rett til å gjenoppta sine studier på tilsvarende nivå som før permisjonen. Universiteter og høyskoler skal legge til rette for at studenter som er i permisjon etter første ledd, kan gjenoppta sine studier så raskt som mulig etter endt permisjon.

Merknad:

Første ledd er en videreføring av gjeldende rett. En student har rett til utsatt eksamen ved fødsel. Rettighetene er forskjellige for mor og far, noe som skyldes deres ulike biologiske funksjon med graviditet, fødsel og barsel. Bestemmelsen tar utgangspunkt i arbeidsmiljøloven, slik at mor har rett til utsatt eksamen hvis eksamensdato er i perioden fra tre uker før termin til seks uker etter fødsel, se arbeidsmiljøloven § 12-4 og folketrygdloven § 14-9 sjette ledd. Når det gjelder rettigheter for den andre forelderen til å få utsatt eksamen, tar universitets- og høyskoleloven også her utgangspunkt i arbeidsmiljøloven, som gir denne personen rett til to uker fri etter fødsel, jf. arbeidsmiljøloven § 12-3 første ledd. Institusjonene står fritt til å gi den andre forelderen rett til lengre utsettelse, ettersom lovbestemmelsen kun angir en minimumsrettighet. Det følger av barneloven § 4a tredje ledd at regler i lov eller forskrift som gjelder for en far, også gjelder for medmor, men her er det valgt den kjønnsnøytrale betegnelse forelder.

Arbeidsmiljøloven § 12-3 andre ledd gir rett til to uker permisjon i forbindelse med adopsjon og overtagelse av omsorg for barnet, men det er ofte tilfellet at adoptivforeldrene må være i adoptivbarnets land en lengre periode. Dette er ikke regulert særskilt i universitets- og høyskoleloven fordi det finnes mange ulike adopsjonsprosesser som det er vanskelig å ta høyde for i en lovtekst. Men rett til permisjon skal så langt det er mulig også gjelde i forbindelse med adopsjon.

Studentens rett til utsatt eksamen gjelder uansett eksamensform. En student som ønsker utsatt eksamen, må varsle utdanningsinstitusjonen i god tid. Institusjonen kan i eget regelverk fastsette frist for når søknad om utsettelse må fremmes. Dersom det er flere studenter som har rett til utsatt eksamen av ulike årsaker, kan institusjonen samordne disse i én eksamen.

Lovbestemmelsen angir som nevnt en minimumsrettighet for studentene, men institusjonen skal så langt det er mulig og rimelig også bidra til å legge studiesituasjonen til rette for studenter som har særskilte behov, jf. universitets- og høyskoleloven § 7-4. Dette innebærer at utdanningsinstitusjonene ved søknad om utsettelse av eksamen, ut over det § 7-5 gir hjemmel for, må vurdere om studenten kan gis utvidet utsettelse fordi det er mulig og rimelig sett hen til studentens særskilte behov.

Andre ledd viderefører også gjeldende rett når det gjelder studenter som får barn under studiene og deres rett til permisjon fra studiene under svangerskap og til omsorg for barn. Det betyr at studenten under permisjonen opprettholder sin studentstatus med de rettigheter som følger etter universitets- og høyskoleloven og tilhørende forskrifter. Det følger også av forskrift om studentsamskipnader § 17 tredje ledd at studenter i fødselspermisjon kan velge om de vil betale semesteravgift og dermed benytte seg av studentsamskipnadens velferdstjenester under permisjonstiden. Studenter som ikke har behov for å benytte studentvelferdstjenestene under permisjonen kan velge ikke å betale semesteravgift. Bestemmelsen innebærer også at institusjonene skal legge forholdene til rette for studenter som er i permisjon, og må sikre at disse studentene får god informasjon og veiledning om gjenopptak av studier etter endt permisjon.

§ 7-6. Studentombud

Styret skal sørge for at alle studenter har tilgang til et studentombud.

Studentombudet skal være en uavhengig bistandsperson og kan ikke instrueres i sitt virke.

Studentombudet skal gi studenter råd og hjelp i saker knyttet til studiesituasjonen og bidra til at studentenes rettigheter og plikter ivaretas på best mulig måte.

Studentombudet skal bidra til at saker kan løses nærmest der de oppstår, men har ikke selv myndighet til å avgjøre saker. Studentombudet kan selv avgjøre om vedkommende vil bistå en student i en sak eller ikke.

Merknad:

Første ledd fastsetter at det er styret som har ansvaret for at alle studenter har tilgang til et studentombud. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Det er ikke noe krav om at studentombudet skal være fysisk tilgjengelig ved den enkelte institusjon, og det er også mulig for institusjonene å samarbeide om å ha et ombud. Men når det er store studentmasser kan det være en fordel at det ikke bare er ett studentombud ved institusjonen. Tilgang til et studentombud er ikke minst viktig for at studentene lett skal kunne søke råd i saker av sensitiv art, slik som saker om seksuell trakassering.

Andre ledd fastsetter at studentombudet skal være en uavhengig bistandsperson og ikke kan instrueres i sitt virke. I henhold til gjeldende rett er det opp til institusjonene å fastsette mandat for studentombudet. Siden ombudet ikke kan instrueres av utdanningsinstitusjonen, er det ikke naturlig at styret ved institusjonen fastsetter mandatet. Studentombudets mandat er tatt inn i bestemmelsen, se tredje ledd.

Tredje ledd inneholder mandatet til studentombudet. Et studentombud skal bidra til at studentenes rettigheter og plikter ivaretas av utdanningsinstitusjonene på en best mulig måte og gi studentene råd og hjelp.

Fjerde ledd fastsetter at studentombudet skal bidra til at saker kan løses der de oppstår, men studentombudet har ikke selv myndighet til å avgjøre saker som involverer studenter. Det er også opp til studentombudet om han eller hun ønsker å bistå en student i en sak.

§ 7-7. Tilsyn med læringsmiljøet

Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med at kravene i § 7-3 overholdes. Arbeidsmiljøloven kapittel 18 gjelder så langt det passer.

Direktoratet for forvalting og IKT skal føre tilsyn med det digitale læringsmiljøet.

NOKUT skal føre tilsyn med institusjonens arbeid med læringsmiljøet og at dette inngår som en del av institusjonens interne system for kvalitetssikring.

Departementet kan gi forskrift om krav til læringsmiljøet, om tilsyn med læringsmiljøet og om institusjonens plikter vedrørende tilrettelegging for et godt og inkluderende læringsmiljø og ivaretakelse av studentene i deres studiesituasjon.

Merknad:

Første ledd viderefører gjeldende rett om at Arbeidstilsynet fører tilsyn ved universiteter og høyskoler. De fleste av disse tilsynene har til nå vært rettet mot de ansatte og deres arbeidsmiljø, men omfatter også studenter og deres arbeidsmiljø når de er i praktisk opplæring. Et typisk eksempel på dette er når Arbeidstilsynet gjennomfører tilsyn knyttet til arbeid på laboratorier og håndtering av kjemikalier og biologiske stoffer (kjemisk og biologisk helsefare). Her er også inneklima og luftkvalitet et aktuelt tema. Det har særlig vært tilsyn med virksomhetens systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid og rutiner for kartlegging, risikovurdering, opplæring, rutiner med mer også ivaretar studentene når de er i praktisk opplæring.

Andre ledd er en ny bestemmelse siden utdanning og opplæring tidligere har vært unntatt fra de eksplisitte kravene til universell utforming av IKT. Likestillings- og diskrimineringsloven endret dette ved at § 18 fastslår at alle nye nettløsninger rettet mot studentene må være universelt utformet. Eksisterende nettløsninger rettet mot studentene skal være universelt utformet fra og med 2021. Dette vil berøre blant annet nettsider, e-læringsplattformer, dokumenter, digital eksamen og apper. Universell utforming av IKT i utdanningen er svært viktig for at alle skal kunne gjennomføre studier. Det er Direktoratet for forvaltning og ikt (Difi) som skal føre tilsyn med at universiteter, høgskoler og fagskoler følger kravene i lov og forskrift, og den standarden som er valgt for universell utforming av IKT. Denne standarden heter WCAG 2.0.

Tredje ledd er en ny bestemmelse hvor det foreslås at NOKUT også skal føre tilsyn med institusjonens arbeid med læringsmiljø. NOKUT fører allerede i dag tilsyn med institusjonene, og forslaget er en naturlig forlengelse av NOKUTs ordinære tilsyn med institusjonens interne system for kvalitetssikring.

Fjerde ledd, som gir departementet hjemmel til å gi forskrift, er en videreføring av gjeldende rett. Hjemmelen er foreløpig ikke benyttet av departementet.

§ 7-8. Læringsmiljøutvalg

Universiteter og høyskoler skal ha et læringsmiljøutvalg. Læringsmiljøutvalget skal bidra til at bestemmelsene i dette kapittelet blir gjennomført, og sikre studentenes medvirkning i alle prosesser som berører læringsmiljøet.

Studentene og institusjonen skal ha like mange representanter hver i utvalget. Utvalget velger leder vekselvis blant institusjonens og studentenes representanter annethvert år.

Studentsamskipnaden skal ha observatørstatus i læringsmiljøutvalget.

Merknad:

Første ledd viderefører kravet om å opprette et læringsmiljøutvalg, men med enkelte endringer i forhold til gjeldende rett. Læringsmiljøutvalget skal bidra til at bestemmelsene i kapitlet om læringsmiljø blir gjennomført.

Andre ledd gir institusjonene større mulighet til å bestemme organiseringen av læringsmiljøutvalgene, blant annet fordi institusjonene har forskjellige størrelser, utfordringer og behov, som vanskelig kan reflekteres i loven. Det er derfor opp til institusjonene selv, i dialog med studentene, å bestemme organiseringen av utvalget, da dette i størst mulig grad bevarer institusjonens autonomi. Lovforslaget er ikke til hinder for at det kan opprettes lokale (under)læringsmiljøutvalg hvor institusjonen har flere geografisk adskilte undervisningssentre. Lovforslaget viderefører 50–50-fordelingen mellom studentene og institusjonene i sammensetningen av utvalget, og leder velges vekselsvis blant institusjonens ansatte og studentenes representanter annethvert år.

Tredje ledd er en ny bestemmelse og fastsetter at studentsamskipnadene skal ha observatørstatus i læringsmiljøutvalget. Dette vil sikre nasjonal likhet blant studentsamskipnadene når det gjelder innsyn i læringsmiljøutvalgenes virksomhet.

§ 7-9. Studentorgan

Studentene kan opprette et studentorgan for å ivareta studentenes interesser og fremme studentenes synspunkter overfor institusjonens styre. Tilsvarende kan studenter ved den enkelte avdeling eller grunnenhet opprette et studentorgan for denne.

Det skal avholdes valg blant studentene til organet som er nevnt i første ledd.

Institusjonen skal legge forholdene til rette slik at studentorganene kan drive sitt arbeid på en tilfredsstillende måte. Det skal være dialog om omfanget av tilretteleggingen mellom institusjonen og det øverste studentorganet, og tiltakene skal fremgå av et skriftlig dokument utformet av institusjonen. Institusjonen skal vederlagsfritt stille egnede lokaler og nødvendig utstyr til rådighet for studentorganene.

Studentorganene skal høres i alle saker som angår studentene på det aktuelle nivå. Institusjonen skal sende saker som berører studentinteresser på høring til studentorganene så god tid i forveien at studentorganene har mulighet til å behandle og uttale seg om dem.

Merknad:

Bestemmelsen regulerer studentenes rett til å opprette et studentorgan og institusjonens plikt til å tilrettelegge for studentmedvirkning. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, med enkelte justeringer. Ph.d.-kandidater er ikke omfattet.

Første ledd fastslår at studenter ved universiteter og høyskoler kan opprette et studentorgan for å ivareta sine interesser overfor utdanningsinstitusjonen. Slike studentorgan kan også opprettes ved den enkelte avdeling eller grunnenhet. Dette innebærer at studentorganene skal anerkjennes som en del av institusjonens organisatoriske nettverk.

Andre ledd stiller krav om at det avholdes valg til studentorgan. Det er studentene som stemmer ved valg. Tidligere stilte loven krav om at det skulle avholdes urnevalg. Etter § 7-9 andre ledd er det opp til studentene selv å bestemme hvordan valget skal avholdes, og om det skal tas i bruk digitale løsninger.

Tredje ledd pålegger institusjonen å legge til rette for at studentene kan drive studentarbeid på en tilfredsstillende måte. Det nærmere omfanget av tilretteleggingen for studentorganene avhenger av institusjonens størrelse, organisering og finansieringsnivå. Bestemmelsen tar høyde for variasjoner mellom institusjonene med hensyn til størrelse, fagområder og studentmasse. Bestemmelsen stiller krav om at institusjonen og det øverste studentorganet skal ha dialog om tilretteleggingen. Institusjonen skal sørge for at tilretteleggingstiltakene skal fremgå av et skriftlig dokument. Det er styret ved institusjonen som skal ha dialog med studentorganet. Dette erstatter det tidligere kravet om at tiltakene skulle spesifiseres i en avtale mellom institusjonens styre og det øverste studentorganet. Som et minimum krever bestemmelsen at institusjonen vederlagsfritt stiller egnede lokaler og nødvendig utstyr til rådighet for studentorganene. Dette minimumskravet var tidligere ikke lovfestet.

Fjerde ledd bestemmer at studentorganene skal høres i alle saker som angår studentene på det aktuelle nivå. Bestemmelsen skal sikre studentmedvirkning. For å styrke studentenes mulighet til reell medvirkning, pålegger bestemmelsen institusjonen å sende saker som berører studentinteresser på høring til studentorganene så god tid i forveien at studentorganene har mulighet til å behandle og uttale seg om dem. Det følger av regler om forsvarlig saksbehandling at studentorganene har rett til tilstrekkelig tid til å uttale seg om saker som berører studentinteresser.

§ 7-10. Studentenes representasjon i institusjonens organer

Studentene skal ha minst 20 prosent av medlemmene i alle kollegiale organ som har beslutningsmyndighet. Hvis dette ikke utgjør mer enn ett medlem, skal studentene ha rett til å møte med ytterligere én student med tale- og forslagsrett.

Bestemmelsen i første ledd kan fravikes dersom det delegerende organ enstemmig bestemmer noe annet.

Merknad:

Første ledd: Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen fastslår at studentene skal ha minst 20 prosent representasjon i alle kollegiale organer ved institusjonen som har beslutningsmyndighet. Hvis 20 prosent ikke utgjør mer enn ett medlem i det kollegiale organet, har studentene rett til å møte med en ekstra representant, som skal ha tale- og forslagsrett. Bestemmelsen er uttrykk for et viktig demokratisk prinsipp, og skal bidra til å sikre kontinuitet i arbeidet ved at studentene har rett til å delta med flere enn ett medlem i de kollegiale organene. Dette gjør at studentene kan arbeide i team.

Andre ledd: Bestemmelsen åpner for å gjøre unntak fra første ledd om at studentene skal ha minst 20 prosent representasjon i alle kollegiale organer med beslutningsmyndighet ved institusjonen. Unntak kan være aktuelt i kollegiale organer der studentene vurderer at det er mindre viktig for dem å være representert. Et vilkår for å beslutte unntak fra første ledd er at beslutningen i det delegerende organ er enstemmig. Ettersom studentene vil være representert i det delegerende organ, vil de ha mulighet for bestemme om det skal gjøres unntak fra første ledd eller ikke. Bestemmelsen i andre ledd gir studentene en fleksibilitet med hensyn til hvilke saker de ønsker å engasjere seg i.

Kapittel 8 Undervisning, vurdering, sensur, klage og utstedelse av vitnemål

§ 8-1. Studieåret

Studieåret er normalt ti måneder. Styret​ skal fastsette undervisningsterminene. Et studieår på fulltid er normert til et omfang på 60 studiepoeng.

Merknad:

Bestemmelsen setter rammene for omfanget av det studieåret institusjonene skal tilby. Bestemmelsens første punktum sier at et studieår normalt skal være på 10 måneder. Uttrykket «normalt» innebærer at det må begrunnes særskilt hvis hovedregelen fravikes. Hvor lenge studieterminene skal vare, altså lengden på høst- og vårsemesteret, er det opp til styret ved institusjonen å bestemme, jf. andre punktum. Et fullt studieår er normert til 60 studiepoeng, se tredje punktum. Dette er i overensstemmelse med systemet i ECTS (European Credit Transfer System). Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett.

§ 8-2. Offentlige forelesninger

Forelesninger er offentlige. Når forelesningenes art tilsier det, eller det er fastsatt egenbetaling for det aktuelle fag eller studium, kan styret likevel bestemme at visse forelesninger bare skal være for institusjonens studenter eller visse grupper av studenter.

Merknad:

Lovforslaget er en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen fastslår at forelesninger som hovedregel skal være offentlige. Begrunnelsen for bestemmelsen er dels at utdanning er et kollektivt gode som alle skal kunne ta del i, dels at det er av offentlig interesse hva som undervises ved høyere utdanningsinstitusjoner.

Bestemmelsens andre punktum gir hjemmel for å kunne lukke forelesninger når forelesningens art tilsier det. Eksempler på at forelesningens art tilsier å lukke forelesningen, er kliniske demonstrasjoner eller formidling av taushetspliktbelagt materiale. I slike tilfeller kan styret ha en plikt til å lukke forelesningen. Å lukke forelesninger kan også være nødvendig når tilstrømningen til forelesningene er så stor at det er problematisk å skaffe store nok auditorier, eller der brannforskrifter eller andre fysiske utfordringer tilsier at det er nødvendig å begrense adgangen. Men institusjonen kan ikke stenge forelesningen med den begrunnelse at det er ønskelig for å holde nede eller redusere antall privatister ved vedkommende studium fordi disse medfører en ekstra belastning på institusjonens eksamens- og kontrollapparat.

Bestemmelsen gir også hjemmel for å kunne lukke forelesninger når det er fastsatt egenbetaling for faget eller studiet. Dette unntaket er tatt inn i loven av hensyn til de private institusjonene.

§ 8-3. Utdanningsplan

Institusjonen skal utarbeide en utdanningsplan for studenter som tas opp til studier av 60 studiepoengs omfang eller mer.

Utdanningsplanen skal være et virkemiddel for at studenten gjennomfører studiet.

Utdanningsplanen skal inneholde bestemmelser om institusjonens ansvar og forpliktelser overfor studenten, og studentens forpliktelser overfor institusjonen og medstudenter.

Departementet kan gi forskrift om innholdet i utdanningsplaner.

Merknad:

Første ledd omhandler institusjonens plikt til å utarbeide en utdanningsplan når en student er tatt opp til studier som har et omfang på 60 studiepoeng eller mer. Kravet om utdanningsplan skal sikre et tettere og mer forpliktende forhold mellom institusjonen og den enkelte student. Det er institusjonen som har ansvaret for at utdanningsplanen utarbeides.

Andre ledd er en ny bestemmelse som presiserer at utdanningsplanens formål er å vise hvordan institusjonen legger til rette for at studenten kan komme gjennom et definert læringsmål på normert tid og være et virkemiddel for gjennomføring av studiet. Utdanningsplaner brukes også i forbindelse med forsinkelser i studiet.

Tredje ledd bestemmer at utdanningsplanen skal beskrive utdanningsinstitusjonens forpliktelser overfor studenten og studentens forpliktelser overfor institusjonene og medstudentene. Planen skal synliggjøre studentens ansvar for å oppfylle de studiekravene institusjonen stiller, blant annet i form av krav til deltakelse, obligatoriske arbeider og studieprogresjon. Utdanningsplanen skal utarbeides i samarbeid med studenten, og studenten skal kunne påvirke innholdet i egen utdanningsplan. Retten til utdanningsplan innebærer at en student når som helst kan be om samtaler om personlig tilpasning eller revisjon av denne.

Fjerde ledd viderefører departementets hjemmel til å gi forskrift om innholdet i utdanningsplaner.

§ 8-4. Studentenes taushetsplikt

En student som i studiesammenheng får kjennskap til noens personlige forhold, har taushetsplikt etter reglene som gjelder for yrkesutøvere på vedkommende livsområde. Institusjonen skal utarbeide taushetsplikterklæring som de studentene dette er aktuelt for må underskrive.

Merknad:

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett. Den presiserer at studenter har taushetsplikt om noens personlige forhold som de får kjennskap til på studiet. Bestemmelsen viser til regler om taushetsplikt som gjelder for yrkesutøvere på vedkommende livsområde. Det er bare studenter som tar en utdanning som leder til et yrke der det gjelder regler om taushetsplikt, som bestemmelsen gjelder for. Dette er typisk for mange helseutdanninger.

Taushetsplikt innebærer at studentene ikke kan fortelle noe de får vite i studiesammenheng, for eksempel om en annen person eller om forretningshemmeligheter, videre til andre som ikke skal ha tilgang på informasjonen. Slik informasjon kan heller ikke gjøres tilgjengelig, for eksempel ved å dele den på sosiale medier eller bruke den til andre formål enn det som følger av utdanningen. Taushetsplikten gjelder ikke bare det studentene sier eller skriver videre, men også deling av bilder, videoer og liknende.

Det kan også være brudd på taushetsplikten at studenten ikke er påpasselig nok med hvordan vedkommende oppbevarer taushetsbelagt informasjon, slik at andre kan få tilgang til den. Eksempler er at studenten glemmer igjen pasientjournaler på bussen eller videresender en taushetsbelagt e-post til feil adresse.

Institusjonen skal utarbeide taushetserklæring til de studentene som er omfattet av taushetsplikt, og sørge for at studentene underskriver denne.

§ 8-5. Rett til å gå opp til eksamen​

Den som oppfyller kravene til opptak etter §§ 6-1 til 6-4, og andre krav for å gå opp til eksamen i vedkommende fag eller studium, har rett til å gå opp til eksamen. Dette gjelder også studenter som ikke er opptatt ved faget eller studiet. ​

Oppmelding etter denne bestemmelsen kan nektes dersom studenten ikke har fulgt obligatorisk undervisning, fått godkjent obligatorisk arbeid eller gjennomført obligatorisk praksis.

Styret kan gi forskrift om adgangen til å gå opp til eksamen, og kan fastsette regler om særskilt oppmeldingsfrist og eksamensavgift for personer som går opp til eksamen uten å være tatt opp som student. Slik eksamensavgift skal dekke institusjonens merutgifter ved å holde eksamen for denne gruppen. Slik eksamensavgift kan også fastsettes der institusjonen har fastsatt egenbetaling for studiet eller faget. Departementet kan gi forskrift om egenbetaling for eksamen.

Merknad:

Første ledd fastsetter at den som oppfyller kravene til opptak i henhold til lovens bestemmelser om dette, og eventuelle andre krav for å gå opp til eksamen i vedkommende fag eller studium (for eksempel visse obligatoriske arbeidskrav), har rett til å gå opp til eksamen. Dette gjelder også studenter som ikke er opptatt ved faget eller studiet, altså privatister. Prinsippet om rett til å gå opp til eksamen har blitt ansett som så viktig at det er blitt opprettholdt, til tross for det har skapt til dels store kapasitetsproblemer ved enkelte studier fordi ordningen har blitt benyttet av et betydelig antall privatister.

Andre ledd omhandler krav til å gå opp til eksamen. I mange studieprogrammer stilles det krav om at studentene må ha levert og bestått bestemte oppgaver, laboratorieøvelser, fremføringer og liknende for å kunne gå opp til eksamen. Kravene fremkommer av emnebeskrivelsen i studieplanen. Utdanningsinstitusjonene benytter ulike former for arbeidskrav, og skiller hovedsakelig mellom obligatorisk aktivitet og tilstedeværelse i undervisningen. Obligatoriske arbeidskrav benyttes i en rekke emner som hjelp på veien mot å oppnå læringsutbyttet. Arbeidskravene er også med på å fremme progresjon og sikre deltakelse der det er nødvendig. Institusjonen kan nekte en student å melde seg opp til eksamen dersom studenten ikke har fulgt obligatorisk undervisning eller gjennomført obligatorisk praksis. Dette begrenser spesielt privatisters tilgang til å gå opp til eksamen.

Tredje ledd bestemmer at styret i forskrift kan regulere adgangen til å gå opp til eksamen. I slik forskrift kan styret fastsette særskilt oppmeldingsfrist for personer som går opp til eksamen uten å være tatt opp som student, og at denne gruppen skal betale en eksamensavgift. Avgiften skal dekke institusjonens merutgifter ved å holde eksamen for denne gruppen, og bare det. Slike regler kan inntas i institusjonens eksamensforskrift, og vil typisk gjelde for privatister. Det er adgang for styret til å fastsette egen eksamensavgift for privatister også der institusjonen uansett har fastsatt egenbetaling for studiet eller faget. Departementet er gitt myndighet til å gi forskrift om egenbetaling for eksamen.

§ 8-6. Gjennomføring av eksamen

Universiteter og høyskoler skal sørge for at studentenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvd og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte. Vurderingen skal også sikre det faglige nivået ved vedkommende studium. Institusjonen skal sørge for en ekstern evaluering av vurderingen eller vurderingsordningene.

Den muntlige delen av en eksamen eller prøve skal være offentlig med mindre hensynet til gjennomføringen av eksamenen eller prøven tilsier noe annet. Styret kan gjøre unntak fra regelen om offentlig eksamen etter ønske fra vedkommende eksamenskandidat når tungtveiende hensyn taler for det.

Styret kan gi forskrift om avleggelse og gjennomføring av eksamener og prøver, vilkår for å gå opp til eksamener og prøver på nytt og for adgang til ny praksisperiode.

Merknad:

Første ledd fastsetter at universiteter og høyskoler skal sørge for at studentenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvd og vurdert på en upartisk og faglig betryggende måte. Vurderingen skal også sikre det faglige nivået ved vedkommende studium, jf. bestemmelsens første ledd andre punktum. Det skal være en ekstern evaluering av vurderingen eller vurderingsformene. Det er opp til den enkelte institusjon å bestemme hvordan den eksterne deltakelsen i vurderingen skal gjennomføres. Dette kan skje ved en ekstern deltakelse i den enkelte vurdering eller ved ekstern evaluering av vurderingsordningene. Systemet med ekstern evaluering av vurderingene eller vurderingsordningene skal også ivareta studentenes rettssikkerhet ved å sikre lik og upartisk bedømmelse av studentene.

Institusjonene bruker forskjellige typer vurderinger. Det skilles gjerne mellom underveisvurderinger og eksamen/prøver. Studentene skal gjennom underveisvurderingen få en tilbakemelding og god veiledning for videre arbeid. En god vurderingspraksis motiverer og har læring som mål. Underveisvurdering blir ofte omtalt som formativ vurdering eller vurdering for læring, fordi formålet er å fremme læring. Eksamen er som oftest skriftlig, men kan også foregå på andre måter, for eksempel muntlig prøve, levering av et større selvstendig arbeid som et kunstverk, fremføring av et musikkrepertoar, en monolog, og så videre. Sluttvurdering omfatter eksamensresultater, og har til formål å uttrykke kompetansen til studentene etter endt læring i faget. Det er imidlertid ikke noe strengt skille mellom formativ og summativ vurdering, eller vurdering for og av læring. Vurdering i fag skal fremme læring og være et uttrykk for studentenes kompetanse. Både i underveisvurdering og eksamen er læringsutbyttebeskrivelsen for det aktuelle faget grunnlaget for vurdering.

Det er viktig at studentene er klart informert om hvorvidt innleveringer, prosjekter og andre arbeider i løpet av studiet er rene underveisvurderinger med læring som formål, eller om de skal inngå i sluttvurderingen og dermed omfattes av kravet til sensorveiledning og mulighetene for klage.

Andre ledd fastslår at den muntlige delen av eksamener og prøver skal være offentlig med mindre hensynet til gjennomføringen tilsier noe annet. Kravet om offentlighet henger sammen med at muntlig eksamen som regel ikke er etterprøvbar, og bestemmelsen er videreført fra gjeldende rett av prinsipielle rettssikkerhetsmessige og kvalitetssikringsgrunner. Styret kan gjøre unntak fra regelen om offentlig eksamen i det enkelte tilfellet etter ønske fra vedkommende eksamenskandidat, eller når tungtveiende hensyn taler for det. Eksempel på tilfeller hvor det må kunne gjøres unntak som en fast ordning, er kliniske eksamener i helsefag, der forholdet til pasienter/klienter må gå foran prinsippet om åpenhet. Men hensynet til den enkelte student må også kunne være avgjørende når forholdene tilsier det. Det kan for eksempel være tungtveiende personlige grunner som gjør at det vil oppleves som urimelig belastende å ha andre til stede i eksamenslokalet under eksaminasjonen.

Etter offentlighetsloven § 26 kan besvarelse til eksamen eller lignende prøve unntas fra offentlighet. Også karakterene og vitnemål kan unntas fra innsyn. De skriftlige besvarelsene (inklusive kunstverk og lignende) er som utgangspunkt studentens eiendom og kan ikke offentliggjøres uten studentens samtykke.

Tredje ledd hjemler muligheten for institusjonene selv til å gi nærmere forskrift om avleggelse og gjennomføring av eksamener og prøver. Der en student kan miste sin studierett på et fag, for eksempel på grunnlag av manglende progresjon, er det viktig at studenten er gitt opplysninger om de vilkårene som oppstilles for studieretten i eksamensforskriftene.

§ 8-7. Gjennomføring av førstegangssensur

Styret oppnevner sensor ved eksamen når resultatet inngår på vitnemålet eller innregnes i karakter for vedkommende studium. Vurderingsuttrykket ved eksamen, prøve, bedømmelse av oppgave eller annen vurderingssituasjon skal være utmerket/bestått/ikke-bestått, en gradert skala med fem trinn fra A til E for bestått og F for ikke bestått, eller bestått/ikke-bestått.

Det skal være minst to sensorer, hvorav minst én ekstern, ved

  • a) skriftlig eksamen hvor karakterfastsettelsen er gradert fra A til F eller utmerket/bestått/ikke-bestått

  • b) selvstendig arbeid i forbindelse med både lavere og høyere grad uavhengig av vurderingsuttrykket

  • c) bedømmelse av muntlig eller utøvende prestasjon og

  • d) vurdering av praksisstudier eller lignende.

Institusjonen skal utarbeide skriftlig sensorveiledning til alle eksamener. Sensorveiledningen skal være tilgjengelig for studentene etter at karakteren er fastsatt.

Sensuren skal foreligge innen 15 virkedager fra eksamen er avlagt, hvis ikke særlige grunner gjør det nødvendig å bruke mer tid. Styret kan gjøre unntak for enkelteksamener og kan i midlertidig forskrift etter § 8-6 tredje ledd fastsette en lengre frist når det ikke er mulig å skaffe det antall kvalifiserte sensorer som er nødvendig for å avvikle sensuren innen 15 virkedager. Styret kan i forskrift etter § 8-6 tredje ledd fastsette lengre frist for avhandlinger og tilsvarende større skriftlige arbeider.

Merknad:

Første ledd fastsetter at det er styret som oppnevner sensor ved eksamen når resultatet inngår på vitnemålet eller innregnes i karakter for vedkommende studium. Gode ordninger for sensur er nødvendig for en uhildet og rettferdig karaktersetting og dermed for studentenes rettssikkerhet. Det er viktig at sensuren organiseres på en måte som bidrar til å sikre utdanningskvaliteten og som inngir tillit både hos studentene og overfor potensielle arbeidsgivere eller utdanningsinstitusjoner. Det er også viktig med åpenhet og innsyn rundt sensurordningen.

Vurderingsuttrykket ved eksamen, prøve, bedømmelse av oppgave eller annen vurdering skal være utmerket/bestått/ikke-bestått, en gradert skala med fem trinn fra A til E for bestått og F for ikke bestått eller bestått/ikke bestått. Vurderingsuttrykket utmerket/bestått/ikke-bestått er nytt i forhold til gjeldende rett. Eksamen må være egnet til å vise læringsutbyttet studentene skal oppnå. Utfordringen rundt karakterpress og karaktersetting kan avhjelpes ved å innføre en mulighet til å benytte seg av en mindre detaljert karakterskala. Muligheten for å nå det øverste karakternivået kan gi studentene motivasjon til å stå på. En underveisvurdering kan gi studentene en pekepinn på hva de bør forbedre for å enten komme helt til topps, eller for å bestå faget.

Andre ledd gjeninnfører et krav om to sensorer, hvorav minst én skal være ekstern, som sammen fastsetter eksamenskarakteren basert på studentens prestasjon, ved alle skriftlige eksamener hvor karakterskalaen er gradert fra A til F eller utmerket/bestått/ikke-bestått. For muntlig eller utøvende eksamen eller vurdering av praksisstudier eller liknende, er det krav om to sensorer, hvorav minst én er ekstern, uavhengig av vurderingsuttrykket. Kravet om to sensorer gjelder også ved selvstendig arbeid i forbindelse med både lavere og høyere grad, uavhengig av vurderingsuttrykket. Én av sensorene skal være ekstern.

Ved å bli vurdert av to sensorer, kan studentene føle seg tryggere på at karakteren er veloverveid og riktig. Denne nye bestemmelsen vil særlig ivareta studentenes rettssikkerhet bedre der det ikke er klagemulighet på eksamensresultatet fordi prestasjonen ikke er etterprøvbar, som kan være tilfellet for eksempel for en muntlig eksamen. Lovforslaget om to sensorer er en endring av gjeldende rett, men rettstilstanden var slik før innføringen av Kvalitetsreformen i 2003.

Tredje ledd viderefører kravet om at det skal utarbeides skriftlig sensorveiledning til alle eksamener. Dette kravet er absolutt og gjelder uavhengig av om det er en skriftlig eller muntlig skoleeksamen, hjemmeeksamen, prosjekt, individuell eksamen eller gruppeeksamen. Bestemmelsen fastsetter ikke de nærmere kravene til innholdet i sensorveiledningen, men veiledningen må være egnet til å ivareta hovedhensynet bak kravet, som er å sikre en så ensartet vurdering av eksamensoppgavene som mulig. Sensorveiledninger må kunne ha ulik innretning og ulikt omfang avhengig av de enkelte fagenes tradisjoner og egenart. Sensorveiledningen skal være tilpasset det arbeidet studenten skal prøves i.

Det er institusjonen som har ansvaret for at det utarbeides sensorveiledning. Det må derfor være opp til den enkelte institusjon å vurdere hva som er mest hensiktsmessig å inkludere i sensorveiledningen til hver enkelt eksamen eller eksamensform. Sensorveiledningene kan gjøre kvaliteten på eksamen bedre, fordi de bidrar til bedre kvalitetssikring av det fastsatte læringsutbyttet og trolig bedre samsensur.

En sensorveiledning kan både være et dokument som angir generelle retningslinjer for hvordan besvarelser skal vurderes, eller den kan helt eller delvis inneholde såkalte rettenøkler, fasiter eller mønsterbesvarelser.

Selv om sensorveiledninger er utarbeidet for å hjelpe sensorene, skal også sensorveiledninger gjøres tilgjengelig for studentene etter at sensuren foreligger. Veiledningen er et pedagogisk verktøy for studentene. Dette gjelder spesielt eldre sensorveiledninger, som inneholder eksempler på beste praksis. Enkelte sensorveiledninger er det mest hensiktsmessig å gjøre skriftlig tilgjengelig for studentene, men en offentlig gjennomgang av eksamensoppgaven og sensorveiledningen må også kunne sies å tilfredsstille kravene til tilgjengeliggjøring av sensorveiledningen. Det er uansett opp til utdanningsinstitusjonene å vurdere hvordan sensorveiledningen skal gjøres tilgjengelig i hvert enkelte tilfelle. Bestemmelsen om sensorveiledning er en videreføring av gjeldende rett.

Fjerde ledd fastsetter at sensuren skal foreligge innen 15 virkedager, dette er en endring fra gjeldende rett hvor sensuren skulle foreligge innen tre uker. For å sikre bedre arbeidsforhold for sensorer endres sensurfristen til 15 virkedager. Dette medfører at inneklemte helligdager ikke lenger skal regnes med i sensurfristens lengde.

Det er viktig at fristen overholdes da en fristovertredelse kan medføre ulemper for studentene. Bestemmelsen om at styret kan gjøre unntak fra sensurfristen for enkelteksamener, og imidlertidig forskrift fastsette en lengre frist når det ikke er mulig å skaffe nok kvalifiserte sensorer, foreslås videreført. Det presiseres imidlertid at dette er en unntaksbestemmelse. Hvis slik forskrift vedtas, skal den være midlertidig. Unntak fra sensurfristen skal kun gjelde for den aktuelle eksamen og kan ikke brukes flere ganger. Styret kan fastsette lengre frist for avhandlinger og tilsvarende større skriftlige arbeider.

§ 8-8. Klage over formelle feil ved eksamen​

Den som har vært oppe til eksamen eller prøve, kan klage over formelle feil innen tre uker etter at vedkommende ble eller burde vært kjent med det forhold som begrunner klagen. Studenten må fremsette klagen for institusjonen.

Hvis det er begått feil som kan ha hatt betydning for studentens prestasjon eller bedømmelsen av denne, skal institusjonen oppheve sensurvedtaket. Hvis feilen kan rettes opp ved ny sensur av innleverte arbeider, foretar institusjonen ny sensurering. I motsatt fall avholder institusjonen ny eksamen eller prøve med nye sensorer. Studenten kan påklage karakterfastsetting ved ny sensurering etter § 8-10.

Finner institusjonen eller klageinstansen at det er begått formelle feil, og det er rimelig å anta at dette kan ha hatt betydning for én eller flere studenters prestasjon eller for bedømmelsen av prestasjonen, kan institusjonen bestemme at det skal foretas ny sensurering eller avholdes ny eksamen eller prøve.

Styret eller lokal klagenemnd ved institusjonen er klageinstans for institusjonens vedtak etter denne bestemmelsen.

Merknad:

Første ledd viderefører gjeldende rett om at den som har vært oppe til eksamen eller prøve, kan klage over formelle feil innen tre uker etter at han eller hun er, eller burde vært, kjent med det forhold som begrunner klagen. Klagen fremsettes for institusjonen.

Formelle feil kan for eksempel være feil ved eksamensavvikling, at oppgaven ligger utenfor pensum eller feil ved gjennomføring av sensuren. Det kan også tenkes formelle feil ved praksisgodkjenning, som at godkjenning nektes på grunnlag av krav om ferdigheter som går ut over det som er hjemlet i studieplanen.

Andre ledd fastsetter at hvis det er begått formelle feil som kan ha hatt betydning for studentens prestasjon eller bedømmelsen av denne, skal sensurvedtaket oppheves. Det skal enten foretas ny sensurering hvis feilen kan rettes opp ved ny sensurering av innleverte arbeider, eller så skal det avholdes ny eksamen eller prøve med nye sensorer. Dette gjelder uavhengig av om studenten ønsker det eller ei. Formålet med å gjennomføre en ny sensur eller eksamen, er å sikre at den karakteren studenten til slutt får gir et mest mulig riktig bilde av studentens kunnskaper og ferdigheter. Ny sensurering og ny avleggelse av eksamen vil være aktuelt hvor den formelle feilen innebærer at studentene har hatt en urimelig fordel, for eksempel hvis eksamensoppgavene har vært kjent for noen på forhånd. I slike tilfeller vil det ikke være i samsvar med formålet at bare de som ønsker det får ny sensur eller ny eksamen. I andre tilfeller kan den formelle feilen være av en slik art at den ikke har bidratt til at studentene har skrevet en bedre eksamensoppgave enn det de reelt sett hadde kunnskaper til. Da vil ny sensur eller ny eksamen ikke være nødvendig. Noen studenter kan også ha prestert dårligere enn det de faktisk har grunnlag for, for eksempel hvis den formelle feilen består i støy eller lignende i eksamenslokalet, eller en uklarhet eller feil i eksamensoppgaven. I slike tilfeller vil det være tilstrekkelig at de studentene som ønsker det, får tilbud om ny eksamen eller sensur. Karakterfastsetting ved ny sensurering kan påklages etter reglene i lovforslaget § 8-10.

Tredje ledd viderefører bestemmelsen om at hvis det er begått formelle feil som det er rimelig å anta at kan ha hatt betydning for en eller flere studenters prestasjon eller bedømmelse av denne, kan det foretas ny sensurering eller avholdes ny eksamen eller prøve. Se ellers omtale av andre ledd over.

Fjerde ledd fastsetter at klage på formelle feil behandles av institusjonen, med lokal klagenemnd ved institusjonen som klageorgan. Det er av stor betydning for studentene at klage på formelle feil behandles raskt slik at en eventuell ny eksamen eller ny sensurering kan gjennomføres relativt kort tid etter eksamen. Utdanningsinstitusjonen vurderer klagen, om den skal tas til følge og eventuelt hvilke tiltak som er nødvendige for å rette opp en eventuell formell feil. Dette tilsvarer ordningen etter forvaltningsloven § 33 andre ledd, som gir underinstansen myndighet til å oppheve eller endre et vedtak hvis den finner at en klage er begrunnet. Dersom utdanningsinstitusjonen ikke tar klagen til følge skal den tilrettelegge saken og oversende den til klageorganet for behandling, tilsvarende ordningen i forvaltningsloven § 33 fjerde ledd.

§ 8-9. Rett til begrunnelse

Studenten har rett til å få en begrunnelse for karakterfastsettingen av sin prestasjon. Krav om begrunnelse må fremsettes innen én uke dersom karakteren ble kunngjort elektronisk for studenten, og studenten kan fremsette krav om begrunnelse på tilsvarende måte. Ved annen type kunngjøring må krav om begrunnelse fremsettes innen én uke fra studenten fikk kjennskap til karakteren, likevel ikke mer enn tre uker fra karakteren ble kunngjort.

Ved bedømmelse av muntlige, utøvende eller praktiske ferdigheter må krav om begrunnelse fremsettes umiddelbart etter at karakteren er meddelt studenten.

Begrunnelse for karakterfastsettelsen skal være gitt innen to uker etter at studenten har bedt om det. I begrunnelsen skal det gjøres rede for de generelle prinsippene som er lagt til grunn for bedømmelsen, og den konkrete bedømmelsen av studentens prestasjon. Institusjonen bestemmer om sensorene skal gi begrunnelsen muntlig eller skriftlig.

Merknad:

Første ledd omhandler retten til å få en begrunnelse. Fastsettelse av karakter er et enkeltvedtak. Hovedregelen er at enkeltvedtak skal grunngis og begrunnelsen skal gis samtidig med at vedtaket treffes, jf. forvaltningsloven § 24. Dette gjelder bare så langt ikke annet fremgår av særlov. Gjeldende regler i universitets- og høyskoleloven avviker fra forvaltningslovens hovedregel ved at begrunnelsesplikten først inntrer når studenten ber om det. Dette foreslås også videreført.

En student kan kreve å få begrunnelse for karakterfastsettingen for sin egen prestasjon ved eksamen. I begrunnelsen for karaktervurderingen skal det redegjøres både for de generelle retningslinjene som er lagt til grunn for vurderingen og for den konkrete vurderingen av studentens besvarelse, blant annet om innhold og form.

Retten til å kreve begrunnelse for sine eksamensprestasjoner må sees i sammenheng med klageadgangen. Begrunnelsesplikten må også sees i sammenheng med institusjonens ansvar for studentenes læring, fordi begrunnelsen vil kunne være en viktig del av veiledningen for studenter som ikke oppnår de forventede resultater til eksamen. En begrunnelse med tilstrekkelig veiledning som gjør studenten i stand til å se sine prestasjoner i lys av målene institusjonen har satt for besvarelsen vil kunne være oppklarende. I noen tilfeller vil slik veiledning bidra til at studenten ikke klager på en karakterfastsettelse vedkommende i utgangspunktet vurderte å klage på.

Andre ledd fastsetter at ved muntlig og utøvende vurdering eller bedømmelse av praktiske ferdigheter må krav om begrunnelse fremsettes umiddelbart etter at karakteren er meddelt. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Tredje ledd fastsetter at begrunnelsen for karakteren skal være gitt innen to uker etter at studenten har bedt om det. Dette er en skjerping av kravene til sensor i forhold til gjeldende lovbestemmelse som kun sier at karakterbegrunnelsen «normalt» skal foreligge innen to uker. Det er utdanningsinstitusjonen som avgjør om sensorene skal gi begrunnelsen skriftlig eller muntlig. For en eventuelt etterfølgende klage er det en fordel om begrunnelsen avgis skriftlig. Lovbestemmelsen er ikke til hinder for at utdanningsinstitusjonene delegerer til sensorene å avgjøre om det skal være skriftlig eller muntlig begrunnelse.

§ 8-10. Klage over karakterfastsetting

En student kan klage skriftlig over karakteren for sine egne prestasjoner innen tre uker etter at eksamensresultatet er kunngjort. Har studenten krevd begrunnelse for karakterfastsetting etter § 8-9 eller klaget over formelle feil ved oppgavegivning, eksamensavvikling eller gjennomføring av vurderingen etter § 8-8, løper klagefristen fra studenten har fått begrunnelsen for karakterfastsettingen eller resultatet av klagen over formelle feil foreligger. Studenten skal ha mulighet til å begrunne klagen.

Det er individuell klagerett ved gruppeeksamen. En eventuell endring av karakter etter klage vil bare gjelde for den som har klaget.

Ved bruk av løpende vurdering kan institusjonen bestemme om studenten kan fremsette klage etter separat prøve, oppgave eller annen fremvisning av kompetanse, eller når resultatet fra fag, emne eller emnegruppe er kunngjort.

Bedømmelse av muntlig prestasjon og vurdering av praksisstudier eller lignende som etter sin art ikke lar seg etterprøve, kan ikke påklages.

Merknad:

Første ledd hjemler alminnelig klageadgang ved klage over karakterfastsettingen. Studenten kan klage skriftlig over karakteren for sine egne prestasjoner innen tre uker etter at eksamensresultatet er kunngjort. Klagen kan begrunnes og gjøres tilgjengelig for klagekommisjonen sammen med sensorveiledning og eventuell skriftlig karakterbegrunnelse fra opprinnelig sensor.

Er krav om begrunnelse for karakterfastsetting etter § 8-9 eller klage over formelle feil ved oppgavegivning, eksamensavvikling eller gjennomføring av vurderingen fremsatt etter § 8-8, løper klagefristen på tre uker fra studenten har fått begrunnelsen for karakterfastsettelsen eller resultatet av den formelle klagen foreligger.

Andre ledd gjelder klage på gruppeeksamen. Utgangspunktet i forvaltningsloven er at man kan klage på vedtak som er bestemmende for ens rettigheter eller plikter, jf. forvaltningsloven § 28. Gruppeeksamen er et samarbeid og det avgis en felles besvarelse hvor det ofte ikke er mulig å identifisere bidraget fra den enkelte. Studentenes rettsikkerhet ivaretas best gjennom en individuell klagerett ved gruppeeksamen. Hvis karakteren omgjøres etter klage, skal den nye karakteren bare gjelde for den, eller de, studenten(e) som har klaget på karakteren. Dette innebærer at for den eller de studenten(e) som ikke klager, vil karakteren gitt ved første sensur bli stående. Hvis en students valg om å klage på en gruppeeksamen får konsekvenser for hele gruppen vil dette gå ut over rettsikkerheten til de studentene som ikke ønsker å klage.

Tredje ledd er en videreføring av gjeldende rett hvor det er opp til institusjonen å bestemme om det ved bruk av løpende vurdering skal fremsettes klage etter vurdering av separat prøve, oppgave eller annen vurdering, eller om klage skal fremsettes når resultatet fra fag, emne eller emnegruppe er kunngjort. Det er viktig at studentene på forhånd er informert om når de kan fremsette klagen.

Fjerde ledd omhandler klage over muntlig eller utøvende eksamen, eller bedømmelse av praksis. Det er ikke adgang til å klage hvis disse ikke er etterprøvbare. Hvis de kan etterprøves gjelder de samme reglene som for skriftlig vurdering. Dette er også en videreføring av gjeldende rett.

§ 8-11. Gjennomføring av klagesensur

Ved klage etter § 8-10 skal institusjonen foreta ny sensurering. Studentens begrunnelse og sensorveiledningen skal gjøres tilgjengelig for klagekommisjonen. Hvis studenten har fått en skriftlig begrunnelse for karakterfastsettingen, skal denne også gjøres tilgjengelig for klagekommisjonen. Institusjonen skal gjennomføre klagesensuren uten ugrunnet opphold.

Det skal være to sensorer, hvorav minst én ekstern, ved klagesensuren.

Ved ny sensurering kan endring gjøres både til gunst og ugunst for klager. Hvis den endelige karakteren er fastsatt på grunnlag av både skriftlig og muntlig prøve og karakteren endres etter ny sensur av den skriftlige delen av eksamenen, skal ny muntlig prøve avholdes for å fastsette endelig karakter.

Karakterfastsetting ved ny sensurering etter denne bestemmelsen kan ikke påklages.

Merknad:

Første ledd fastsetter at klage over karakter skal følge reglene for alminnelig klageadgang i tråd med forvaltningslovens hovedregel. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett. Studentenes prestasjon, studentens klage, sensorveiledning og eventuell begrunnelse for karakterfastsettingen skal gjøres tilgjengelig for ny sensor. Klagesensuren skal gjennomføres uten ugrunnet opphold, og dette følger også av forvaltningsloven § 11 a, at forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold. Dersom det må ventes at det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse kan besvares, skal det snarest mulig gis et foreløpig svar.

Hva som ligger i «uten ugrunnet opphold» vil variere fra sak til sak, og vil måtte bero på en konkret individuell vurdering av hensynet til en forsvarlig saksbehandling, sakens omfang, kompleksitet og tilgjengelige ressurser.

Omfanget av arbeidet med klage på karakterfastsettelse vil variere avhengig av antall oppgaver som skal sensureres og type eksamen. Klagesensur gjennomføres dessuten ofte når det er ferieavvikling ved institusjonene og det kan være vanskelig å fremskaffe sensorer. Hvor lang frist som er nødvendig for en klagesensur vil derfor variere.

Det er viktig at studentene mottar resultatet fra klagebehandlingen så raskt som mulig. Resultatet kan ofte være tidssensitivt fordi det kan ha innvirkning på videre studier studenten har søkt opptak til. Klagebehandlingen foretas samlet av sensorene når klagefristen utløper.

Andre ledd bestemmer at det skal være to sensorer, hvorav én ekstern, ved klagesensuren. Klagesensor skal ikke ha vurdert den aktuelle besvarelsen i forbindelse med førstesensuren, men kan ha vurdert andre besvarelser innenfor samme eksamen tidligere.

Tredje ledd viser til at ny sensurering kan gjøres både til gunst og ugunst for klager. Dersom det har vært holdt muntlig prøve i tilknytning til skriftlig eksamen, og deretter satt en felles karakter ut fra en samlet vurdering av begge prøvene, er det, hvis den muntlige presentasjonen er av en slik art at den ikke kan påklages, kun den skriftlige delen av prøven som kan påklages. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Fjerde ledd fastsetter at det ikke er mulig å påklage den nye karakterfastsettingen. Dette følger også av forvaltningsloven § 28 første ledd siste punktum, men presiseres også i lovforslaget for å gjøre dette tydelig overfor studentene.

§ 8-12. Ph.d.-kandidatenes rettigheter og plikter

Når eksamen, studieemner og prøver tas som en del av doktorgradsprogrammet, gjelder rettigheter og plikter som følger av denne loven tilsvarende for ph.d.-kandidater.

Merknad:

Lovforslaget gjelder all høyere utdanning som faller under lovens virkeområde, og gjelder i utgangspunktet også doktorgradsstudiene. Doktorgradsutdanningene er i tillegg regulert i institusjonenes egne forskrifter, forvaltningsloven og forskningsetikkloven.

Det har blitt mer og mer vanlig at ph.d.-kandidatene tar studieemner, eksamener og prøver som obligatoriske deler av doktorgradsprogrammene. Når ph.d.-kandidatene tar eksamen, kurs og prøver underveis i doktorgraden gjelder lovforslaget tilsvarende for ph.d.-kandidatene som for andre studenter. Dette gjelder for eksempel regler om eksamen, vurdering og sensur. Det er kun der det foreligger særlig grunn til en annen behandling at det gjøres unntak fra reglene som ellers gjelder studenter. Dette gjelder reglene om bortvisning og utestengning av ph.d.-kandidater som har et ansettelsesforhold ved institusjonen.

Regler knyttet til vurdering av selve doktoravhandlingen er regulert i forskningsetikkloven, for å sikre at den forskning som skjer under en doktoravhandling er underlagt de samme forskningsetiske krav som ellers gjelder i samfunnet.

§ 8-13. Vitnemål

Institusjonen skal utstede vitnemål om fullført utdanning, så fremt minst 60 av studiepoengene som skal inngå i grunnlaget for graden, er avlagt ved denne institusjonen. Det samme gjelder tildeling av grad. Institusjonen skal på forespørsel gi en student som ikke har avsluttet en utdanning karakterutskrift for de eksamener eller prøver vedkommende har bestått.

Institusjonen skal samtidig utstede et vitnemålstillegg som nærmere beskriver studentens kvalifikasjoner, til bruk ved godkjenning av vedkommendes kvalifikasjoner i utlandet (Diploma Supplement). NOKUT kan gi retningslinjer for innholdet i Diploma Supplement.

For en student som går opp til eksamen etter § 8-5 første ledd andre punktum, skal institusjonen angi på vitnemålet eller karakterutskriften dersom studentens kunnskaper og ferdigheter er prøvd på en annen måte enn for studenter som er tatt opp ved studiet.

Det skal fremgå av vitnemålet hvor mange ganger en eksamen er avlagt.

Det skal fremgå av vitnemålet dersom utdanningen er gitt i samarbeid med andre institusjoner, jf. § 2-6 andre ledd.

Institusjonen skal tildele autorisasjon for helsepersonell i forbindelse med utstedelse av vitnemål, i den utstrekning det er fastsatt i forskrift gitt i medhold av helsepersonelloven.

Merknad:

Første ledd bestemmer at universiteter og høyskoler skal utstede vitnemål ved fullført utdanning.

Det følger i dag av forskrift om godskriving og fritak av høyere utdanning § 3 at for at utdanningsinstitusjonene skal kunne utstede vitnemål for fullført utdanning, «må minst 60 av studiepoengene som skal inngå i grunnlaget for graden, være avlagt ved institusjonen». Dette kravet ble presisert i forskriften i og med at utdanningsinstitusjoner kan godskrive og gi fritak for utdanning tatt ved en annen institusjon enn den vitnemålsutstedende. Utdanningsinstitusjonen må kunne gå faglig god for den utdanning som er lagt til grunn for graden og utstedelsen av vitnemålet, det er derfor man har dette tilleggskravet. Tilknytningskravet fremgår nå av lovforslaget slik at dette er tydeliggjort for de som bruker loven.

Den som ikke har avsluttet utdanning skal etter anmodning gis karakterutskrift for eksamenene eller prøvene vedkommende har bestått, jf. bestemmelsens tredje setning. Vitnemål og karakterutskrift utstedes i dag på papir.

Andre ledd fastsetter at i tillegg til vitnemålet skal det utferdiges et Diploma Supplement. Dette er et vitnemålstillegg som «skal sikre rettferdig, internasjonal akademisk og yrkesmessig godkjenning av kvalifikasjonen». Tillegget følger vitnemålet og er kun gyldig sammen med dette. Bruken av Diploma Supplement er viktig for å tydeliggjøre innholdet i det norske utdanningssystemet overfor andre lands institusjoner, arbeidsgivere med videre. Det er NOKUT som gir retningslinjer for innholdet i Diploma Supplement.

Tredje ledd bestemmer at det skal angis på vitnemålet eller karakterutskriften dersom studentens kunnskaper og ferdigheter er prøvd på en annen måte enn for studenter som er tatt opp ved studiet. Dette gjelder privatister. Det faktum at en student er privatist, skal ikke i seg selv føre til en merknad på vitnemålet hvis vedkommende er prøvd på samme måte som institusjonens egne studenter.

Fjerde ledd fastsetter at gjentak av eksamen/prøver skal fremgå av vitnemålet, og dette er en ny bestemmelse. Det er den siste karakteren som gjelder, og studenten kan ikke velge å beholde den beste. Det er siste vedtak i en sak som er gjeldende. Dette følger av alminnelig forvaltningsrett. Siste karaktervedtak i et fag er den mest relevante og oppdaterte karakteren.

Femte ledd bestemmer at det skal fremgå av vitnemålet dersom utdanningen er gitt i samarbeid med andre institusjoner, jf. 2-6 andre ledd. Dette gjelder såkalte fellesgrader og er en videreføring av gjeldende rett.

Sjette ledd hjemler Helse- og omsorgsdepartementets mulighet til å pålegge den enkelte institusjon å gi autorisasjon for helsepersonell i forbindelse med utstedelse av vitnemål, i den utstrekning det er fastsatt i forskrift gitt i medhold av helsepersonelloven.

Kapittel 9 Godkjenning av høyere utdanning

§ 9-1. Generell godkjenning av utenlandsk høyere utdanning

NOKUT avgjør, etter søknad fra enkeltpersoner, om høyere utdanning som er gjennomført i utlandet skal få generell godkjenning. Dette innebærer at utdanningen i nivå og omfang godkjennes som likestilt med akkreditert norsk høyere utdanning, jf. §§ 15-1 og 15-2.

NOKUTs vedtak om generell godkjenning av utenlandsk utdanning skal være i tråd med Lisboakonvensjonen.

Vedtak om godkjenning av utenlandsk utdanning kan bare påklages av den vedtaket gjelder. Klageinstansen kan ikke overprøve NOKUTs vurdering av den avlagte utdanningens nivå og omfang.

Merknad:

Første ledd viderefører bestemmelsen om at personer som har høyere utdanning fra utlandet, kan søke NOKUT om generell godkjenning av utdanningen. Vedtaket om generell godkjenning inneholder en vurdering av hvilket nivå den aktuelle utdanningen ligger på, og hvilket omfang den har. I Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring er det fastsatt læringsutbyttebeskrivelser for de ulike nivåene innenfor høyere utdanning og dermed hva alle som har fullført en utdanning, skal ha lært. Dette betyr at NOKUT med utgangspunkt i kvalifikasjonsrammeverket må vurdere om utdanningens nivå og omfang i sin helhet kan anses som likestilt med tilsvarende norsk utdanning. Vedtak om generell godkjenning er med andre ord ikke en spesifikk faglig godkjenning, men en generell vurdering av den utenlandske høyere utdanningen. Ordningen med generell godkjenning er beregnet for søkere som vil bruke godkjenningen mot det ikke-regulerte arbeidsmarkedet, det vil si yrker som ikke krever noen spesiell godkjenning eller autorisasjon.

Det er bare enkeltpersoner som kan søke om generell godkjenning. Dette medfører at en ikke-akkreditert institusjon ikke kan benytte seg av denne ordningen for å få et generelt «godkjenningsstempel» på utdanningstilbudet sitt.

I enkelte tilfeller kan ikke søkeren dokumentere utdanningen sin, eller dokumentasjonen kan være ufullstendig. I andre tilfeller anses ikke dokumentasjonen som tilstrekkelig pålitelig. Dette vil for eksempel gjelde utdanningsdokumenter fra land hvor infrastrukturen på utdanningsområdet er dårlig eller har brutt sammen. I henhold til Lisboakonvensjonen har Norge forpliktet seg til å ha godkjenningsordninger som også tar høyde for at flyktninger som ikke har verifiserbar dokumentasjon på utdanning og kvalifikasjoner, skal få vurdert og eventuelt godkjent sin medbrakte kompetanse. I 2013 opprettet NOKUT på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet den såkalte UVD-ordningen (uten verifiserbar dokumentasjon). Denne ordningen gjelder for dem som har utenlandsk høyere utdanning, men som ikke kan få generell godkjenning etter vanlig prosedyre på grunn av manglende, mangelfull eller ikke-verifiserbar dokumentasjon. Ordningen er spesielt rettet mot flyktninger og personer i en flyktningeliknende situasjon, og er bare aktuell for dem som oppfyller visse krav. UVD-ordningen krever blant annet at søkeren har permanent oppholdstillatelse og oppgir å ha en fullført kvalifikasjon fra høyere utdanning. I tillegg må søkeren beherske norsk, svensk, dansk eller engelsk. UVD-ordningen er en skreddersydd, sakkyndig vurdering hvor søkerens kompetanse kartlegges gjennom tester, hjemmeoppgaver og faglige diskusjoner. På grunnlag av den sakkyndige rapporten fatter NOKUT et enkeltvedtak om generell godkjenning.

Andre ledd fastsetter at NOKUTs vedtak om godkjenning av utenlandsk høyere utdanning skal være i tråd med Lisboakonvensjonen. Dette er en kodifisering av gjeldende praksis. NOKUT legger allerede Lisboakonvensjonen til grunn ved vedtak om generell godkjenning. Formålet til Lisboakonvensjon er blant annet å legge til rette for større akademisk mobilitet mellom landene. Derfor er den også et viktig redskap i Bolognaprosessen/det europeiske området for høyere utdanning, der 48 land deltar. Det grunnleggende prinsippet i Lisboakonvensjonen er at godkjenningsmyndighetene i et land skal godkjenne kvalifikasjoner fra høyere utdanning fra en annen konvensjonspart som likeverdig med egen utdanning, med mindre de kan vise til betydelige forskjeller mellom utdanningene, jf. konvensjonens artikkel V.I. Dette gjelder hele spennet og alle nivåer innenfor høyere utdanning, fra godkjenning av utdanning som gir grunnlag for opptak til høyere utdanning, til godkjenning av studieperioder og godkjenning av hele utdanninger, altså både faglig og generell godkjenning.

Tredje ledd omhandler klagebestemmelsen. I henhold til forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b er NOKUTs vedtak om generell godkjenning av utdanning et enkeltvedtak, siden det er bestemmende for personens rettigheter. Det betyr at vedkommende kan klage på vedtaket. I henhold til gjeldende rett følger det av studiekvalitetsforskriften § 1-9 bokstav b at det bare er personen vedtaket berører, som kan påklage dette vedtaket. Dette er en begrensning i klageadgangen, da forvaltningsloven åpner for at også andre med rettslig klageinteresse kan ha mulighet til å påklage et vedtak, jf. forvaltningsloven § 28. Det foreslås å videreføre denne begrensningen, men at den nå lovfestes.

Kunnskapsdepartementet har oppnevnt en egen klagenemnd for enkeltvedtak fattet av NOKUT i slike saker. Det er begrenset adgang til å klage på vedtak om generell godkjenning etter universitets- og høyskoleloven. Klageinstansen kan ikke overprøve NOKUTs vurdering av den avlagte utdanningens nivå og omfang, det vil si den skjønnsmessige vurderingen. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Fellesmerknad til § 9-2, § 9-3 og § 9-4 om faglig godkjenning

De nåværende begrepene «godskriving», «fritak» og «godkjenning» blandes ofte sammen. I forslagene til nye bestemmelser brukes det ett felles begrep; «godkjenning». Dette er også i overensstemmelse med den ensartede begrepsbruken i Lisboakonvensjonen, hvor «recognition» brukes som en overordnet betegnelse på det som gjelder både generell godkjenning og faglig godkjenning. Endringen av begrepene innebærer i seg selv ingen endring.

Det er foreslått en strukturendring i forhold til gjeldende rett, slik at det blir to godkjenningsbestemmelser som omhandler utenlandsk høyere utdanning, én generell og én faglig, samt to bestemmelser som omhandler godkjenning av norsk utdanning; henholdsvis innenfor og utenfor universitets- og høyskolesektoren. Dette er et forsøk på å gjøre regelverket mer oversiktlig og enklere å anvende.

Utdanningsinstitusjonen har plikt til å vurdere søknader om godkjenning. Vedtak i slike søknader vil være enkeltvedtak med krav til begrunnelse og rett til klage.

§ 9-2. Faglig godkjenning av utenlandsk høyere utdanning

Universiteter og høyskoler som tilbyr akkrediterte studier etter denne loven, kan godkjenne utenlandsk høyere utdanning som del av egne studier. Godkjenningen er en faglig vurdering av om studenten har oppnådd et bestemt faglig nivå, det vil si et læringsutbytte tilsvarende det som er fastsatt for de aktuelle emnene ved den aktuelle institusjonen. En slik godkjenning innebærer at studenten skal få uttelling i studiepoeng tilsvarende dette faglige nivået. Departementet kan pålegge institusjonene å samordne praksisen sin.

Ved godkjenning av utenlandsk høyere utdanning tatt i en stat som har ratifisert Lisboakonvensjonen, skal utdanningsinstitusjonen godkjenne den utenlandske høyere utdanningen med mindre den kan påvise betydelige forskjeller mellom utdanningen det søkes godkjenning av, og utdanningen den sammenlignes med.

Universiteter og høyskoler som er institusjonsakkrediterte avgjør selv søknader fra enkeltpersoner om en høyere utdanning fra utlandet er faglig jevngod med studier ved institusjonen. Godkjenning etter denne bestemmelsen gir rett til å bruke den tittelen som er fastsatt for studiet utdanningen er jevnført med.

For vurdering av utenlandsk doktorgrad i andre tilfeller enn hvis en person søker på en utlyst stilling ved institusjonen, kan styret ved institusjonen bestemme at søkeren skal betale et vederlag som dekker institusjonens utgifter til vurderingen.

Merknad:

Første ledd er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Ordningen med faglig godkjenning er først og fremst beregnet på dem som trenger en godkjenning av sin utenlandske høyere utdanning for å ta videre studier i Norge. I tillegg er det i praksis en del som trenger en faglig godkjenning for å kunne få relevant arbeid i Norge. Utdanningsinstitusjonen kan godkjenne den utenlandske høyere utdanningen som del av egne studier hvis den avlagte utdanningen tilsvarer det som er fastsatt for de aktuelle emnene ved den aktuelle institusjonen. En slik godkjenning gir uttelling i studiepoeng tilsvarende dette faglige nivået. Departementet kan pålegge institusjonene å samordne praksisen. Det er ingen sammenheng mellom tildeling av studiestøtte fra Lånekassen og godkjenning av utdanning i etterkant.

Andre ledd bestemmer at når det gjelder vurdering av utenlandsk høyere utdanning tatt i en stat som har ratifisert Lisboakonvensjonen, skal utdanningsinstitusjonene også forholde seg til denne konvensjonen. Den gir studenter som har tatt høyere utdanning i et annet konvensjonsland, en sterkere rett til å få faglig godkjenning, fordi utdanningsinstitusjonen må vise til at det foreligger «betydelige forskjeller», hvis den ikke godkjenner utdanningen. Det at Norge har ratifisert Lisboakonvensjonen, med de forpliktelser som følger av den, medfører en inngripen i utdanningsinstitusjonenes autonomi. Lisboakonvensjonen må ses i sammenheng med bestemmelsene om godkjenning i universitets- og høyskoleloven, og derfor foreslås det nå en presisering av dette i lovforslaget.

Tredje ledd viderefører bestemmelsen om faglig jevngodhetsvurdering. Det er kun akkrediterte institusjoner som kan foreta denne vurderingen. Selv om det i dag er stadig flere med internasjonale utdanningsgrader har vi i Norge fremdeles enkelte nasjonale og særegne akademiske titler, for eksempel siviløkonom og sivilingeniør, som personer med tilsvarende utenlandsk utdanning kan ønske å benytte seg av. Mange studenter som tar utdanning i utlandet, kan oppleve det som en trygghet å få en faglig jevngodhetsvurdering. For eksempel oppleves kravene til godkjenning for ansvarsrett for bedrifter etter plan- og bygningsloven for jobbsøkere, i praksis ofte som en regulering av ingeniør- og arkitektyrkene. Fordi det ikke finnes noen ordning for yrkesgodkjenning for disse, siden de formelt sett ikke er regulerte yrker, er det mange som har behov for en godkjenning av faglig jevngodhet etter universitets- og høyskoleloven. En slik godkjenning gir rett til å bruke den tittelen som er fastsatt for studiet det er jevnført med.

Fjerde ledd viderefører gjeldende rett, og lar utdanningsinstitusjonene ta betalt for å vurdere utenlandske doktorgrader, så sant dette ikke er som del av en utlyst stilling ved institusjonen. Godkjenning av doktorgrader fordrer svært kostbare vurderinger, fordi det må nedsettes en sakkyndig komité som skal vurdere doktorgradsarbeidet.

§ 9-3. Faglig godkjenning av utdanning tatt ved en institusjon som er regulert av denne loven

Universiteter og høyskoler som tilbyr akkrediterte studier etter denne loven, skal godkjenne beståtte studier, emner, fag, eksamener eller prøver fra andre utdanningsinstitusjoner som er regulert av denne loven, i den grad de oppfyller de faglige kravene til en bestemt eksamen, et bestemt emne, en bestemt grad eller en bestemt utdanning ved institusjonen. Den godkjennende institusjonen bestemmer selv hvilken uttelling utdanningen skal gi i studiepoeng, og skal sikre at det ikke gis dobbel uttelling for samme faginnhold innenfor samme grad.

Departementet kan gi forskrift om godkjenning, saksbehandling og klageadgang etter denne bestemmelsen.

Merknad:

Første ledd er en videreføring av gjeldende rett. Hensikten med bestemmelsen er å sikre at studenter som flytter mellom institusjoner som tilbyr akkrediterte studier etter universitets- og høyskoleloven, får rett til godkjenning av fag, emner, eksamener eller prøver i den nye graden. Denne bestemmelsen innebærer at den nye institusjonen plikter å godkjenne faginnhold fra andre institusjoner som tilbyr akkrediterte studier etter universitets- og høyskoleloven, så sant denne utdanningen oppfyller de faglige kravene som er fastsatt for en bestemt eksamen, grad eller utdanning ved den nye institusjonen. Hvis det er praktisk mulig, kan institusjoner også godkjenne deler av emner eller eksamener.

Andre ledd viderefører forskriftsbestemmelsen.

§ 9-4. Faglig godkjenning av dokumentert realkompetanse og norsk utdanning tatt ved en institusjon som ikke er regulert av denne loven

Universiteter og høyskoler som tilbyr akkrediterte studier etter denne loven, kan godkjenne dokumentert realkompetanse eller utdanning fra norske utdanningsinstitusjoner som ikke er regulert av denne loven, som deler av egne studier. Godkjenningen er en faglig vurdering av om studenten har oppnådd et bestemt faglig nivå, det vil si et læringsutbytte tilsvarende det som er fastsatt for de aktuelle emnene. En slik godkjenning innebærer at det skal gis uttelling i studiepoeng tilsvarende dette faglige nivået. Departementet kan pålegge institusjonene å samordne praksisen sin.

Universiteter og høyskoler som er institusjonsakkreditert etter denne loven, kan i særlige tilfeller selv avgjøre søknader fra enkeltpersoner om å godkjenne dokumentert realkompetanse som faglig jevngod med studier ved egen institusjon. Institusjonen kan i slike tilfeller kreve at søkeren avlegger en prøve eller tilleggsprøve, for å kontrollere de dokumenterte kunnskapene. Godkjenning etter denne bestemmelsen gir rett til å bruke den tittelen som er fastsatt for studiet det er jevnført med.

Departementet kan gi forskrift om godkjenning, saksbehandling og klageadgang etter denne bestemmelsen.

Merknad:

Første ledd er en videreføring av gjeldende rett. Personer som har tatt utdanning ved en institusjon som ikke er regulert av denne loven, slik som fagskoleutdanning eller utdanning tatt ved en folkehøyskole, kan få denne utdanningen godkjent som en del av et studium ved et universitet eller høyskole. Godkjenningen innebærer en faglig vurdering av om studenten har oppnådd et bestemt faglig nivå, det vil si om læringsutbyttet tilsvarer det som er fastsatt for det aktuelle emnet. Godkjenningen innebærer at det gis uttelling i studiepoeng tilsvarende dette faglige nivået. Deler av en utdanning kan også godkjennes på grunnlag av realkompetanse. Det er opp til institusjonens egen faglige vurdering å gi en slik godkjenning. Institusjonen har ikke plikt til å godkjenne slike søknader.

Andre ledd fastsetter at det kun er universiteter og høyskoler som har institusjonsakkreditering som i særlige tilfeller kan avgjøre søknader om å godkjenne dokumentert realkompetanse som faglig jevngod med studier ved egen institusjon. Institusjonen kan i slike tilfeller kreve at søker avlegger en prøve for å kontrollere de dokumenterte kunnskapene. En slik godkjenning gir rett til å bruke den tittelen som er fastsatt for studiet det er jevnført med. Dette er en videreføring av § 3-5 fjerde ledd i dagens universitets- og høyskolelov.

Tredje ledd viderefører departementets forskriftshjemmel.

Kapittel 10 Sanksjoner ved uønsket adferd

§ 10-1. Skikkethetsvurdering

Skikkethetsvurdering skal avdekke om studenten har de nødvendige forutsetninger for å kunne utøve yrket. En student som oppfyller minst ett av kriteriene i forskrift skikkethetsvurdering i høyere utdanning ny § x «Vurderingskriterier» på en måte som utgjør en mulig fare for liv, fysisk eller psykisk helse, rettigheter eller sikkerhet til de pasienter, brukere, barnehagebarn, elever eller andre studenten kommer i kontakt med under praksisstudiene eller under fremtidig yrkesutøvelse, er ikke skikket for yrket.

Institusjonen skal gjøre en løpende skikkethetsvurdering av alle studenter som er omfattet av kravet om skikkethetsvurdering, gjennom hele studiet.

Hvis det er begrunnet tvil om en student er skikket, skal institusjonen åpne sak om skikkethetsvurdering.

En student som ikke er skikket for yrket, kan utestenges fra studiet i inntil fem år. Studenten skal ikke utestenges for en lengre periode enn det som er nødvendig ut fra årsaken til at studenten er vurdert som uskikket.

Vitnemål for fullført utdanning forutsetter at studenten er vurdert som skikket for yrket.

Departementet kan gi forskrift om hvilke utdanninger som er omfattet av skikkethetsvurdering, og om saksbehandlingen i skikkethetssaker.

Merknad:

Første ledd fastslår formålet med skikkethetsvurdering: Den skal avdekke om en student har de nødvendige forutsetninger for å kunne utøve yrket vedkommende utdanner seg til. Hensikten er å sikre at pasienter, klienter, brukere, barnehagebarn, elever og andre blir tatt hånd om av en skikket person. I dagens skikkethetsforskrift §§ 3-5 fremgår lister med kriterier som kan gjøre at en student anses uskikket for ulike utdanninger. Hvis ett av kriteriene er oppfylt, på en måte som utgjør en mulig fare for liv eller psykisk helse, rettigheter eller sikkerhet til de pasienter, brukere, barnehagebarn, elever, eller andre studenten kommer i kontakt med under praksisstudiene eller under fremtidig yrkesutøvelse, er vedkommende uskikket. Utvalget har foreslått å samle kriteriene i §§ 3-5 i én bestemmelse i skikkethetsforskriften, se punkt 37.3.4. Dette forutsettes gjort innen ny lov trer i kraft. I lovforslaget §10-1 første ledd er det derfor vist til skikkethetsforskriften ny § x «Vurderingskriterier».

Andre ledd viser til at alle studenter som er tatt opp til en utdanning som er listet opp i § 1 i skikkethetsforskriften er underlagt en løpende vurdering av om de er skikket. Underveis i studiet er ulike krav satt for å sikre at bare de studentene som oppfyller de faglige og personlige forutsetningene for å kunne fungere i yrket, får vitnemål.

Tredje ledd slår fast at en sak om særskilt skikkethetsvurdering skal reises hvis det er «begrunnet tvil om en student er skikket». En skikkethetsvurdering som nevnt i andre ledd skal gjøres av alle studentene, mens den særskilte skikkethetshetsvurderingen etter tredje ledd bare gjøres av studenter hvor det er tvil om skikketheten. Er det tvil om skikketheten skal det opprettes en sak som skal gjennomføres etter en fastsatt prosess som er beskrevet i skikkethetsforskriften §§ 9 til 12. Saken starter med at noen melder inn en tvilsmelding til institusjonen. Tvilsmeldingen blir behandlet av institusjonsansvarlig, som eventuelt sender saken til behandling i skikkethetsnemnda. Går saken videre, behandles den til slutt i styret eller ved institusjonens lokale klagenemnd. Muligheten til å vurdere en student som uskikket etter en særskilt skikkethetsvurdering benyttes som hovedregel bare når andre formelle og uformelle virkemidler underveis i studiet som skal sikre at bare studenter som oppfyller kravene får vitnemål, ikke har avhjulpet situasjonen. Hvilke kriterier som er relevante for vurderingen av skikkethet i de ulike utdanningene fremgår av skikkethetsforskriften.

Fjerde ledd slår fast at en student som anses uskikket kan utestenges fra studiet. Bestemmelsen regulerer også utestengingsperiodens lengde. Dersom en student vurderes som uskikket, kan institusjonen utestenge vedkommende i inntil fem år. Institusjonen må foreta en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle av hvor lang periode studenten skal utestenges, med utgangspunkt i årsaken til uskikketheten. Utestengelse er en streng sanksjon, og perioden må derfor ikke settes lenger enn det som anses nødvendig.

Femte ledd viser at skikkethet er en forutsetning for at studenten skal motta vitnemål for fullført utdanning.

Sjette ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om hvilke utdanninger som er omfattet av skikkethetsvurdering og om saksbehandlingen i skikkethetssaker. Slik forskrift er gitt ved forskrift 30. juni 2006 nr. 859 om skikkethetsvurdering i høyere utdanning (skikkethetsforskriften).

§ 10-2. Falskt vitnemål ved opptak

Bruk av falske vitnemål eller andre falske dokumenter ved opptak til høyere utdanning er forbudt. Tilsvarende gjelder for dokumenter utstedt av falske institusjoner.

Den som har søkt opptak etter kapittel 6 eller søkt godkjenning etter kapittel 9 i denne loven ved bruk av falskt vitnemål eller andre falske dokumenter eller dokumenter utstedt av falske institusjoner, vil få dokumentene inndratt og vil ikke gis opptak eller få godkjent utdanning i inntil ett år.

Dersom en institusjon under denne loven, NOKUT eller Samordna opptak oppdager at en søker har levert falskt vitnemål eller andre falske dokumenter eller dokumenter utstedt av falske institusjoner, skal de anmelde forholdet til politiet.

Departementet kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser om hva som anses som falske vitnemål, falske dokumenter og dokumenter utstedt av falske institusjoner.

Merknad:

Første ledd fastslår at bruk av falske vitnemål eller andre falske dokumenter ved opptak er forbudt. Definisjonen av falskt vitnemål står i opptaksforskriften § 10-1. Vitnemålet er falskt både hvis innholdet har vært usant fra starten av, og dersom innholdet senere har blitt manipulert eller endret. «Falske dokumenter» viser til andre dokumenter enn vitnemålet, som danner grunnlag for opptak. Dette kan for eksempel være ulike vedlegg til vitnemålet. En falsk institusjon kan være en ikke-eksisterende institusjon, eller en institusjon som uriktig gir uttrykk for å være akkreditert etter loven.

Andre ledd pålegger institusjonene en plikt til å inndra dokumentene hvis vilkårene er oppfylt. I tillegg skal det fastsettes en karantenetid. Lengden av karantenetiden fastsettes ut fra en vurdering av alvorlighetsgraden av opptredenen til vedkommende som har anvendt falske vitnemål eller falske dokumenter ved opptak, og omstendighetene ellers.

Tredje ledd omhandler plikten til politianmeldelse. Oppdager institusjonen, NOKUT eller Samordna opptak at det er levert falskt vitnemål eller falske dokumenter, eller dokumenter utstedt fra en falsk institusjon, har de en plikt til å anmelde forholdet til politiet. Det følger av forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 6 at taushetsplikten ikke er til hinder for å anmelde et slikt forhold.

§ 10-3. Falskt vitnemål og fusk ved eksamen, prøve eller godkjenning av kurs

Eksamen, prøve eller godkjenning av kurs kan annulleres hvis studenten

  • a) ved hjelp av falskt vitnemål eller annen form for uredelig opptreden har skaffet seg adgang til å gå opp til vedkommende eksamen eller prøve, eller til å delta i vedkommende kurs, eller

  • b) forsettlig har forsøkt å fuske eller forsettlig eller grovt uaktsomt har fusket i forbindelse med gjennomføring av, eller forut for endelig sensur av, vedkommende eksamen eller prøve, eller under gjennomføring av vedkommende kurs.

Godskriving eller godkjenning av utdanning, eller fritak for eksamen eller prøve, kan annulleres hvis studenten har oppnådd dette ved hjelp av falskt vitnemål eller annen form for uredelig opptreden.

En student som har opptrådt som beskrevet i denne bestemmelsen, kan, med mindre det er grunn til kun å annullere eksamen, prøven eller godkjenningen av kurs, utestenges fra institusjonen og fratas retten til å gå opp til eksamen ved institusjoner etter denne loven i inntil to år. En student som forsettlig har medvirket til opptreden som beskrevet i denne bestemmelsen, kan utestenges fra institusjonen og fratas retten til å gå opp til eksamen ved institusjoner etter denne loven i inntil to år.

Adgangen til å annullere foreldes ikke.

Etter avgjørelse om annullering skal studenten tilbakelevere eventuelt vitnemål eller karakterutskrift til institusjonen. Blir ikke vitnemålet eller karakterutskriften levert tilbake til institusjonen i rett tid, kan institusjonen kreve namsmannens hjelp til tilbakelevering i samsvar med reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.

Hvis vitnemålet kan danne grunnlag for autorisasjon for yrkesutøving, skal institusjonen gi melding om annulleringen til vedkommende myndighet.

Dersom en institusjon etter denne loven, NOKUT eller Samordna opptak oppdager at en søker har levert falskt vitnemål eller andre falske dokumenter eller dokumenter utstedt av falske institusjoner, skal de anmelde forholdet til politiet.

Merknad:

Første ledd omhandler institusjonens adgang til å annullere en eksamen, prøve eller godkjente kurs. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av om en eksamen eller prøve skal annulleres, hvis vilkårene er til stede. Forholdets art og omfang er momenter i vurderingen. Annullering av godkjente kurs er aktuelt hvis kurset er obligatorisk, eller gir eksamens- eller prøverelatert uttelling. Annullering innebærer at studenten ikke får godskrevet kurset.

Etter bokstav a kan annullering vedtas hvis studenten ved hjelp av falskt vitnemål eller ved annen form for uredelig opptreden har skaffet seg adgang til å gå opp til eksamen eller prøve, eller til å delta på kurs. Et falskt vitnemål er et vitnemål som er uriktig fra starten av, eller som har blitt endret senere. Uredelig opptreden vil være andre tilfeller enn bruk av falskt vitnemål, hvor studenten har opptrådt på en klanderverdig måte for å oppnå en urettmessig fordel. Eksempler kan være at en student bruker falsk legitimasjon for å skaffe seg tilgang til eksamen, eller at en student får en annen student til å skrive sitt eget navn i en fremmøteprotokoll i et kurs hvor oppmøte er obligatorisk. Hvis studenten ved falskt vitnemål eller uredelig opptreden har skaffet seg adgang til en enkelt eksamen, prøve eller kurs er det disse som kan annulleres. Hvis en enkelt eksamen er adgangsvilkår for å gå opp til andre eksamener, vil også disse kunne annulleres. Dersom falskt vitnemål er brukt til å skaffe tilgang til et studieprogram, kan alle eksamener studenten har tatt under dette programmet annulleres.

Etter bokstav b kan eksamen, prøve eller godkjenning av kurs annulleres hvis studenten forsettlig har forsøkt å fuske, eller forsettlig eller grovt uaktsomt har fusket i forbindelse med gjennomføring av, eller forut for, endelig sensur av eksamen eller prøve, eller under gjennomføring av kurs. Det er ikke krav til uredelig eller uhederlig adferd. Handlinger som åpenbart ikke er egnet til å gi studenten noen fordeler faller likevel utenfor. Fusk må gjøres i forbindelse med gjennomføring av eksamen. Fusk kan dermed finne sted før eksamen er delt ut, som når kontroll av hjelpemidler begynner. I tillegg kan fusk skje forut for endelig sensur. Dette gjelder for eksempel tilfeller der eksamen i etterkant av innlevering blir manipulert før endelig sensur foreligger.

Den nedre grensen for fusk er grov uaktsomhet. Det må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som gir grunn til sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet. Forsettlig fusk rammes også. Forsett foreligger for det første når studenten fusker med hensikt. Videre foreligger forsett når studenten fusker med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig er fusk, eller når studenten holder det for mulig at handlingen er fusk, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet. Forsøk på fusk kan derimot bare sanksjoneres når det er gjort forsettlig; uaktsomhet rammes ikke. Det følger av forarbeidene til dagens universitets- og høyskolelov av 2005 at kravet er fullbyrdelsesforsett. Dette innebærer at det stilles krav om at studenten må ha hatt forsett om å fullbyrde handlingen. Et forsøk på fusk kan for eksempel være at en student plasserer ulovlige hjelpemidler med sikte på at disse skal være tilgjengelige under eksamen, men dette blir oppdaget før eksamen begynner.

Andre ledd omhandler annullering av eksamen eller prøve som er godskrevet eller godkjent. Godskriving eller godkjenning av eksamen, eller fritak for eksamen eller prøve kan annulleres hvis en student har oppnådd dette ved bruk av falskt vitnemål eller annen form for uredelig opptreden. Dette innebærer at institusjonen har adgang til å annullere hele utdanninger og grader.

Tredje ledd åpner for at det kan vedtas ytterligere sanksjoner enn annullering. Det må vurderes konkret om bare annullering skal vedtas, eller om forholdet er av en slik art at institusjonen også skal vedta å utestenge studenten og frata vedkommende retten til å gå opp til eksamen.

En student som forsettlig har medvirket til opptreden som beskrevet i denne bestemmelsen, kan utestenges eller fratas retten til å gå opp til eksamen. En student som har medvirket kan ikke sanksjoneres med annullering av sin eksamen. Den nedre grensen for medvirkning er forsett, og er dermed høyere enn ved fusk hvor også grov uaktsomhet rammes. Begrunnelsen for dette er at det er vanskelig å bevise at noen ved grov uaktsomhet har medvirket til en handling.

Fjerde ledd slår fast at institusjonenes adgang til å annullere etter denne bestemmelsen ikke foreldes. Dette innebærer at annulleringen potensielt kan vedtas etter at en student er ferdig med utdanningen.

Femte ledd fastslår at avgjørelse om annullering medfører at studentens vitnemål eller karakterutskrift inndras.

Sjette ledd fastslår at institusjonene har en plikt til å gi melding om annulleringen til vedkommende myndighet dersom vitnemålet gir grunnlag for autorisasjon for yrkesutøving, for eksempel til Helsedirektoratet, som gir autorisasjon til helsepersonell.

Syvende ledd pålegger en utdanningsinstitusjonen, NOKUT og Samordna opptak en plikt til å politianmelde hvis det oppdages bruk av falskt vitnemål, falske dokumenter eller dokumentasjon fra falsk institusjon. Plikten til politianmeldelse gjelder dermed ikke bare ved opptaket til studiet.

§ 10-4. Forstyrrende opptreden

En student kan bortvises med umiddelbar virkning hvis studenten forstyrrer undervisningen eller medstudenters arbeid.

Hvis en student opptrer på en måte som virker grovt forstyrrende for medstudenters arbeid eller for virksomheten ved institusjonen ellers, og opptredenen fortsetter tross skriftlig advarsel fra styret, kan studenten bortvises fra nærmere bestemte områder ved institusjonen for inntil ett år.

Hvis studenten etter skriftlig advarsel fra styret fortsatt ikke respekterer et vedtak om bortvisning, kan studenten utestenges fra studiet og fratas retten til å gå opp til eksamen ved institusjoner etter denne loven i inntil ett år.

Merknad:

Første ledd fastslår at en student som forstyrrer undervisningen eller medstudenters arbeid kan bortvises fra situasjonen med umiddelbar virkning. Det vil være den som underviser eller den som har ansvaret for områder der studentene driver med selvstudium som har myndighet til å bortvise etter bestemmelsen. Dersom den forstyrrende adferden opphører, kan studenten komme tilbake igjen. Bestemmelsen gir uttrykk for institusjonenes handlingsrom i kraft av eiendomsretten og eventuelle ordensregler ved institusjonen. En beslutning om å bortvise etter denne bestemmelsen er ikke et enkeltvedtak, og kan derfor ikke påklages.

Hva som skal til for at adferden er forstyrrende nok til å medføre en umiddelbar bortvisning vil bero på en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle. Den som beslutter bortvisning må vurdere studentens rett til å delta i undervisningen, mot medstudentenes behov for ro. Adferden må være av en slik art at det ikke er andre mildere tiltak enn bortvisning, for eksempel en muntlig advarsel, som kan brukes for at undervisningen skal kunne fortsette uten forstyrrelser. Selv om umiddelbar bortvisning av studenten kan virke inngripende for den det gjelder, kreves det heller ikke mer av studenten enn at den forstyrrende adferden opphører, for at vedkommende skal få adgang til området igjen.

Bestemmelsen må ikke forveksles med andre ledd, som regulerer grovere tilfeller av forstyrrende adferd, der institusjonen kan benytte sterkere reaksjonsmidler som bortvisning over lengre tid eller utestenging. Slike vedtak er enkeltvedtak og krever at bestemte saksbehandlingsregler følges.

Andre ledd regulerer sanksjonsmulighetene når en student opptrer grovt forstyrrende. Grovt forstyrrende opptredenen krever en kvalifisert form for avvikende adferd som påvirker læringsmiljøet og det psykososiale miljøet. Det kan for eksempel dreie seg om aggressiv eller plagsom opptreden som ødelegger arbeidsmiljøet for medstudenter og ansatte. Hvis opptredenen fortsetter tross skriftlig advarsel fra styret kan studenten bortvises. Bortvisningen kan gjelde for en periode opp til ett år. Bortvisningen avgrenses til de områder hvor den grovt forstyrrende opptredenen har funnet sted. Hvis dette medfører at studenten for eksempel ikke kan delta på obligatorisk undervisning, må dette inntas i vurderingen av om bortvisning kan ilegges. Advarselen må opplyse om at bortvisning eller utestengelse kan bli aktuelt hvis studenten fortsetter med opptredenen.

Tredje ledd regulerer fremgangsmåten, der et bortvisningsvedtak etter andre ledd ikke respekteres av studenten. Hvis vedtaket om bortvisning ikke respekteres, kan studenten utestenges og miste retten til å gå opp til eksamen i inntil ett år. Utestenging bør være siste utvei, og skal ikke iverksettes før studenten har fått en ny advarsel om at utestengelse kan bli konsekvensen hvis opptredenen fortsetter.

§ 10-5. Grovt klanderverdig opptreden

Hvis en student opptrer grovt klanderverdig, kan vedkommende utestenges fra studier med klinisk undervisning og praksisstudier, og fratas retten til å gå opp til eksamen i disse studiene, ved institusjoner etter denne loven i inntil tre år. Bestemmelsen omfatter situasjoner der studenten overfor pasienter, brukere, barnehagebarn, elever eller andre som studenten har å gjøre med som del i klinisk undervisning eller praksisstudier, har

  • a) grovt klanderverdig opptrådt på en slik måte at det er skapt fare for liv eller helse

  • b) gjort seg skyldig i grove brudd på taushetsplikt eller

  • c) gjort seg skyldig i grovt usømmelig opptreden.

Institusjonen skal informere Helsedirektoratet om utestenging etter denne bestemmelsen for studenter som følger utdanninger som kan utløse rett til autorisasjon etter helsepersonelloven § 48 første ledd.

Merknad:

Første ledd redegjør for tre tilfeller hvor institusjonen kan utestenge studenten. Dette er tilfeller som er så grove at det skal kunne reageres umiddelbart med en fullstendig utestengelse. Hvor lenge studenten skal utestenges må tilpasses handlingens grovhet. I vurderingen må institusjonen ta hensyn til om det er en snakk om en enkeltstående hendelse som kan tilskrives helt bestemte omstendigheter, eller om det er tale om graverende opptreden som gjenspeiler en alvorlig svikt i dømmekraft og ansvarsfølelse.

Andre ledd pålegger institusjonene en plikt, for tilfellene oppgitt i andre ledd, til å informere om at det er vedtatt utestenging av en student.

§ 10-6. Krav om politiattest

I studier der studenter kan komme i kontakt med mindreårige som del av klinisk undervisning eller praksisstudier, kan institusjonen kreve at studentene legger frem politiattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd, ved opptak til og underveis i studiet. I tillegg gjelder særlige regler om politiattest for bestemte typer yrkesutøving tilsvarende for studenter som deltar i praksisstudier eller klinisk undervisning.

Institusjonen kan utelukke en student som er dømt, eller har vedtatt forelegg, for forhold som innebærer at vedkommende må anses som uskikket til å delta i arbeid med pasienter, brukere, barnehagebarn, elever eller andre, fra praksisstudier eller klinisk undervisning. Et vilkår for å utelukke studenten er at slik deltakelse må anses som uforsvarlig på grunn av kontakten studenten får med de nevnte gruppene i denne forbindelse.

Institusjonen kan midlertidig utelukke en student som er siktet eller tiltalt for straffbart forhold som omtalt i politiregisterloven § 39 første ledd eller i politiattester i medhold av andre ledd, fra praksisstudier eller klinisk undervisning. Studenten kan utelukkes til rettskraftig dom foreligger eller saken er henlagt, hvis dette er nødvendig av hensyn til sikkerhet eller behandlingsmiljø for pasienter, brukere, barnehagebarn, elever eller andre som studenten vil komme i kontakt med i denne forbindelse.

Departementet kan gi forskrift om saksbehandling ved utestenging grunnet straffbare forhold.

Merknad:

Første ledd redegjør for når politiattest kan kreves av en student. Det er hjemmel for å innhente politiattest etter første ledd både i situasjoner hvor studenten kan komme i kontakt med mindreårige, og når studenten kan komme i kontakt med andre sårbare grupper som er beskyttet gjennom profesjonslovgivningen. Det er tilstrekkelig at det er en mulighet for at studenten i forbindelse med praksisstudier eller klinisk undervisning kan komme i situasjoner hvor overgrep kan finne sted. Politiattest kan innhentes ved opptak og underveis i studiet. Noen ganger er det ikke tilstrekkelig at politiattest kun innhentes ved opptak, da det kan gå lang tid før studenten skal ut i praksis eller klinisk undervisning. Plikten til forsvarlig saksbehandling kan tale for at det er nødvendig med en mest mulig oppdatert politiattest. Supplerende regler om politiattest finnes i kapittel 6 i forskrift om opptak til høgre utdanning.

Andre ledd innebærer at studenter som har merknad på en politiattest kan bli utelukket fra praksis eller klinisk undervisning. Bestemmelsen er en «kan»- regel og det må foretas en konkret vurdering av om studenten skal utelukkes. Vurderingen er skjønnsmessig og foretas av institusjonenes lokale klagenemd.

Tredje ledd er også en «kan»-regel. Studenter som er siktet eller tiltalt kan utelukkes midlertidig inntil rettskraftig dom foreligger eller saken er henlagt. Hovedkonsekvensen av at studenten blir utestengt fra praksis eller klinisk undervisning, er at studenten ikke får vitnemål om fullført grad eller utdanning, jf. forskrift om opptak til høgre utdanning § 6-7.

§ 10-7. Graden philosophiae doctor

Institusjonen kan vedta tvungen avslutning av doktorgradsutdanning ved vitenskapelig uredelighet etter forskningsetikkloven § 8 andre ledd. Departementet eller særskilt klageorgan oppnevnt av departementet, jf. § 12-1 åttende ledd, er klageinstans for vedtak om tvungen avslutning etter dette leddet.

Institusjonen kan også vedta tvungen avslutning av doktorgradsutdanningen når en kandidat i vesentlig grad ikke oppfyller sine forpliktelser etter doktorgradsavtalen. Lokal klagenemnd ved institusjonen er klageinstans for vedtak om tvungen avslutning etter dette leddet.

Ved fusk på eksamen eller prøver underveis i doktorgradsutdanningen kan institusjonen vurdere om disse skal annulleres etter § 10-3 første og andre ledd, eller om forholdet er så alvorlig at det gir grunnlag for tvungen avslutning etter første og andre ledd i denne bestemmelsen.

Klage over ikke godkjent doktorgradsavhandling skal behandles av lokal klagenemnd ved institusjonen.

Styret kan fastsette forskrift for doktorgradsutdanningen, herunder regler om tvungen avslutning.

Merknad:

Første ledd omhandler tvungen avslutning av doktorgraden. Vedtak om tvungen avslutning av doktorgraden er en alvorlig sanksjon, som krever en svært grundig saksbehandling før vedtaket fattes. Hva tvungen avslutning innebærer kan variere fra institusjon til institusjon, etter hvordan doktorgradsutdanningen er organisert. Institusjonene må foreta en konkret vurdering av hva tvungen avslutning eventuelt skal innebære, utover at vedkommende mister sin plass i det organiserte studieopplegget.

Andre ledd sier at institusjonen kan vedta tvungen avslutning av doktorgradsutdanningen når en ph.d.-kandidat i vesentlig grad ikke oppfyller sine forpliktelser etter doktorgradsavtalen. Dette er et separat grunnlag for vedtakelse av tvungen avslutning av doktorgraden. Doktorgradsavtalen er den avtalen som regulerer partenes rettigheter og plikter under doktorgradsutdanningen, med tilhørende dokumenter. Tilhørende dokumenter kan være for eksempel plan for opplæringsdelen og prosjektbeskrivelse med redegjørelse av finansiering og fremdrift. Tvungen avslutning på grunnlag av manglende oppfyllelse av doktorgradsavtalen forutsetter at kandidaten har fått veiledning om hvordan vedkommende ligger an i henhold til forpliktelsene som følger av doktorgradsavtalen.

Tredje ledd gir institusjonene adgang til å vurdere om fusk som har forekommet ved eksamen eller prøver, men ikke på selve avhandlingen, skal annulleres etter bestemmelsen om annullering i § 10-3, eller om forholdet er så alvorlig at det gir grunnlag for tvungen avslutning etter første og andre ledd. Institusjonen må selv vurdere om fusket er så alvorlig at det kan gi grunn til å gjennomføre en tvungen avslutning.

Fjerde ledd omhandler klage. Klage over ikke godkjent doktoravhandling behandles av institusjonenes klagenemd. Det er vedtaket om ikke å godkjenne avhandlingen for fremlegging av disputas som kan påklages. Klagenemden vurderer ikke selve avhandlingen, men de sakkyndiges innstilling om ikke å godkjenne avhandlingen, og kandidatens innsigelser. Oppheves vedtaket om ikke godkjent avhandling, sendes avhandlingen tilbake til første instans for ny vurdering.

Femte ledd sier at det er institusjonenes styre som kan fastsette forskrift for doktorgradsutdanningen og regler for tvungen avslutning.

Bestemmelsen gjelder uavhengig av om kandidaten har et ansettelsesforhold ved utdanningsinstitusjonen eller ikke. Er kandidaten ansatt ved utdanningsinstitusjonen, deles prosessen i to deler. Utdanningsinstitusjonen avklarer først hva konsekvensene av vitenskapelig uredelighet eller manglende oppfyllelse av doktorgradsavtalen under forskerutdanningen er. Deretter vurderer institusjonen hvilke konsekvenser handlingen skal få for kandidatens ansettelsesforhold.

§ 10-8. Ph.d-kandidater med ansettelsesforhold

Ph.d.-kandidater som har et ansettelsesforhold ved institusjonen, er unntatt fra reglene om bortvisning og utestenging etter dette kapittelet.

Merknad:

Bestemmelsen redegjør for adgangen til å gjøre unntak for sanksjonene utestenging og bortvisning for de ph.d.-kandidatene som har et ansettelsesforhold ved institusjonen. Bestemmelsen gjelder ikke ph.d.-kandidater med ansettelsesforhold utenfor institusjonen, eller de som ikke har et ansettelsesforhold. Det er bare der det foreligger særlig grunn til en annen behandling som følge av ansettelsesforholdet at det gjøres unntak fra reglene som ellers gjelder studenter. Utestenging av en ph.d.-kandidat som er ansatt ved institusjon innebærer i teorien at vedkommende suspenderes, og slike reaksjoner må gis i tråd med arbeidsrettslige vurderinger. Foreligger det forhold som kunne medført bortvising og utestenging hvis kandidaten ikke hadde vært ansatt ved institusjonen, har utdanningsinstitusjonen som arbeidsgiver ansvar for at ph.d.-kandidatens adferd får konsekvenser etter arbeidsrettslige regler.

§ 10-9. Forbud mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet

Studenter og ansatte skal ikke bruke klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet i forbindelse med undervisning eller tilsvarende, inkludert på turer, ekspedisjoner og lignende i tilknytning til utdanningsinstitusjonens undervisning. Forbudet gjelder ikke når bruken av slike plagg er begrunnet i klimatiske, pedagogiske, lærings-, helse- eller sikkerhetsmessige forhold.

En student som tross skriftlig advarsel har brukt klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet i strid med første ledd, kan bortvises i inntil ett år. Hvis studenten til tross for skriftlig advarsel ikke etterkommer et vedtak om bortvisning, kan studenten utestenges fra utdanningen i inntil ett år. Vedtak om bortvisning kan treffes av rektor eller den rektor bemyndiger. Vedtak om utestenging treffes av styret selv eller lokal klagenemnd ved institusjonen. Vedtak om bortvisning eller utestenging kan påklages, jf. § 12-1.

Dersom en ansatt opptrer i strid med forbudet i første ledd, skal den ansatte bes om å fjerne klesplagget. Gjentatte brudd på forbudet kan være grunnlag for oppsigelse.

Merknad:

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett.

Første ledd slår fast at det er forbudt å bruke klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet i forbindelse med undervisning ved universiteter og høyskoler. «Undervisning» inkluderer muntlig og skriftlig eksamen, turer, ekspedisjoner og liknende i tilknytning til undervisningen ved utdanningsinstitusjonen. Forbudet gjelder både for studenter og ansatte ved institusjonen. Forbudet gjelder ikke når bruken av plagg som dekker ansiktet er begrunnet i klimatiske, pedagogiske, læringsmessige, helsemessige eller sikkerhetsmessige forhold. Forbudet rammer for eksempel ikke klesplagg studenter eller ansatte bruker på grunn av kulde eller sterk sol, eller munnbind eller annet verneutstyr som brukes i undervisningen.

Forbudet gjelder ikke i de tilfellene der studentene oppholder seg på institusjonsområdet uten å være i en undervisningssituasjon. Det er for eksempel lov å bruke plagg som helt eller delvis dekker ansiktet ved selvstudium, i kantinen og liknende, jf. Prop. 51 L (2017–2018).

Andre ledd regulerer reaksjonene for brudd på første ledd. En student som på tross av skriftlig advarsel bruker klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet i strid med bestemmelsen, kan bortvises i inntil ett år. Hvis studenten på tross av skriftlig advarsel ikke retter seg etter vedtak om bortvising, kan studenten utestenges fra utdanningen i inntil ett år. Institusjonen bør gå i dialog med den det gjelder før den treffer vedtak om bortvisning eller utestenging. Det er rektor eller den rektor gir fullmakt til, som treffer vedtak om bortvisning. Styret eller den lokale klagenemnden ved institusjonen kan treffe vedtak om utestenging. Både vedtak om bortvisning og vedtak om utestenging er enkeltvedtak, som kan påklages til den lokale klagenemden ved institusjonen eller til felles klagenemnd. Felles klagenemnd er en nasjonal klagenemnd som er opprettet av departementet.

Tredje ledd slår fast at ansatte ved institusjonen som bryter forbudet mot å bruke plagg som dekker ansiktet, skal bes om å fjerne plagget. Den som ber den ansatte om å fjerne plaget kan for eksempel være den ansattes overordnede. Hvis en ansatt bryter forbudet flere ganger, kan dette være grunnlag for oppsigelse. Oppsigelse skjer i tråd med reglene for dette.

§ 10-10. Vedtaksmyndighet og klageinstans

Vedtak etter §§ 10-2 til 10-5 treffes av styret selv eller lokal klagenemd ved institusjonen, jf. § 12-1.

Vedtak om at en student ikke er skikket for yrket, jf. 10-1, treffes av styret selv eller lokal klagenemd ved institusjonen, jf. § 12-1, etter innstilling fra institusjonenes skikkethetsnemnd.

Vedtak om å utelukke en student fra klinisk undervisning eller praksisstudier, jf. 10-6, treffes av lokal klagenemd ved institusjonen, etter uttalelse fra institusjonen.

Departementet eller særskilt klageorgan oppnevnt av departementet, jf. § 12-1 åttende ledd, er klageinstans.

Merknad:

Bestemmelsen redegjør for vedtaksmyndighet og klageinstans for de ulike vedtakene om sanksjoner som kan treffes etter kapittel 10. Tidligere fremgikk vedtaksmyndighet og klageinstans av flere enkeltbestemmelser, men reglene er nå samlet. Det er tilstrekkelig med simpelt flertall for å treffe vedtak. Dette følger av den ulovfestede hovedregelen i forvaltningsretten.

§ 10-11. Rett til å få dekket utgiftene til advokat

Studenten har rett til å få dekket utgifter til bistand fra advokat eller annen talsperson når

  • a) sak om bortvisning eller utestenging etter §§ 10-4 andre og tredje ledd eller § 10-5 er reist, eventuelt fra skriftlig advarsel etter § 10-4 andre ledd første ledd er gitt

  • b) sak om utestenging etter § 10-3 tredje ledd er reist

  • c) sak om utelukkelse fra klinisk undervisning eller praksisstudier etter § 10-6 er reist ved lokal klagenemnd ved institusjonen eller

  • d) sak etter § 10-1 er reist i skikkethetsnemnda.

Utgiftene dekkes av institusjonen, etter sats fastsatt etter salærforskriften. Vedtak om salærnedsettelse etter salærforskriften § 7 kan påklages til departementet eller særskilt klageorgan oppnevnt av departementet, jf. § 12-1 åttende ledd.

Merknad:

Bestemmelsen regulerer studentenes rett til å få utgift til advokat dekket i saker om bortvisning, utestenging, skikkethet med videre. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, men samler tidligere bestemmelser om dette, som var spredt i enkeltbestemmelser, i én bestemmelse. Det er institusjonen som skal ta stilling til salærets størrelse, etter satser fastsatt etter salærforskriften. Hvis institusjonen mener advokaten har brukt lengre tid enn hva som er rimelig og nødvendig, kan institusjonen sette salæret ned. Vedtaket om salærets størrelse er et enkeltvedtak som kan påklages.

Studentenes rett til bistand fra advokat følger av den generelle bestemmelsen i forvaltningsloven § 12, og er ikke videreført i lovforslaget.

§ 10-12. Domstolsprøving av vedtak om bortvisning eller utestenging

Studentene kan bringe vedtak om bortvisning, utestenging og skikkethetsvurdering inn for prøving ved tingretten i den rettskrets institusjonens administrasjon har sitt hovedsete. Slikt søksmål må reises innen tre måneder etter at endelig vedtak foreligger. Retten kan prøve alle sider av vedtaket.

Forliksmegling foretas ikke.

Institusjonen dekker alle omkostninger ved søksmålet for tingretten, herunder salær til saksøkers advokat. Krav om dekning av saksomkostninger skal fremmes for institusjonen og behandles etter reglene i § 10-11.

Merknad:

Det er vedtak om bortvisning, utestenging og skikkethetsvurdering som kan bringes inn for prøving i retten. Når det gjelder vedtakene om skikkethetsvurdering er det i praksis konsekvensen utestengelse som prøves for retten.

Etter fusjoneringen av flere institusjoner kan det forekomme at institusjonenes administrasjon har sete på flere steder. Bestemmelsen presiserer derfor at prøving skal skje i den rettskrets institusjonenes administrasjon har sitt hovedsete. Institusjonenes hovedsete fremgår av Brønnøysundregisteret.

Ved behandling av saken i tingretten gjelder tilsvarende regler for fastsetting av salær til dekning av advokatutgifter som etter § 10-11. Også her skal institusjonen fastsette og dekke salæret, og vedtak om salærfastsettelse kan påklages.

Kapittel 11 Ansettelser

Felles merknad til kapittel 11

Utvalget foreslår å videreføre bestemmelsene i dagens kapittel 6 og 11 om ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger, men med enkelte justeringer i nytt kapittel 11. Det er laget en ny struktur tilnærmet statsansattelovens systematikk, der de ulike trinnene i en ansettelsesprosess er skilt ut i egne bestemmelser. Alle bestemmelser om arbeidsrettslige forhold er samlet i ett kapittel. Der enkeltbestemmelser kun gjelder for statlige institusjoner, er dette angitt i bestemmelsen.

§ 11-1. Forholdet til arbeidsmiljøloven og statsansatteloven

For ansettelsesforhold ved institusjoner etter denne loven gjelder de alminnelige reglene i arbeidsmiljøloven og statsansatteloven, med de særregler som følger av denne loven.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 6-1. Søkere til stillinger og ansatte ved private universiteter og høyskoler er bare omfattet av reglene i arbeidsmiljøloven. For statlige universiteter og høyskoler gjelder i tillegg statsansattelovens bestemmelser. Særreglene i lovforslaget supplerer derfor de alminnelige reglene i arbeidsmiljøloven og statsansatteloven, og sikrer søkere til og ansatte ved alle utdanningsinstitusjoner like vilkår, uavhengig av eierform.

Uten særreglene i lovforslaget ville det ha vært snevrere adgang til åremålsansettelser og midlertidig ansettelse ved de private institusjonene, sammenlignet med de offentlige. Det ville også vært ulike regler for ansettelse og oppsigelse. Felles regulering bidrar til mulighet for mobilitet mellom de private og de offentlige institusjonene i sektoren.

§ 11-2. Utlysning av undervisnings- og forskerstillinger

Ansettelsesorganet fastsetter selv kvalifikasjonskravene og sørger for utlysning av undervisnings- og forskerstillinger. Hvis det ene kjønnet er klart underrepresentert innen den aktuelle stillingskategorien på vedkommende fagområde, skal de som er av dette kjønnet spesielt inviteres til å søke.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 6-3 andre ledd, med noen endringer, uten at ansettelsesorganets reelle ansvar er søkt endret. Ansettelsesorganet kan ikke delegere ansvaret for å fastsette kvalifikasjonskravene til andre, jf. begrepet «selv» i bestemmelsen. Bestemmelsen gir hjemmel for, i stillingsutlysningen, å oppfordre medlemmer av det underrepresenterte kjønn til å søke.

§ 11-3. Sakkyndig bedømming og innstilling i undervisnings- og forskerstillinger

Ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger skjer på grunnlag av innstilling. Innstilling skjer ut fra sakkyndig bedømming etter de kvalifikasjonskrav som er gitt i utlysningen. Det skal gjennomføres intervju, prøveforelesninger eller andre prøver, med mindre det er åpenbart unødvendig. Ansettelsesorganet kan i særskilte tilfeller bestemme at kravet om sakkyndig bedømming kan fravikes for undervisnings- og forskerstillinger som ikke er førstestillinger eller professorstillinger. I stillinger hvor det stilles krav om pedagogiske kvalifikasjoner, skal det foretas en særskilt vurdering av om søkerne oppfyller disse. Styret gir nærmere regler om bedømming.

I sakkyndig komité skal begge kjønn være representert.

Styret selv bestemmer hvem som skal innstille, og skal fastsette nærmere regler om innstilling med mer.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens lov § 6-3 tredje ledd, med noen endringer. Begrepet «stillingsbeskrivelse» er endret til «kvalifikasjonskrav» for å tydeliggjøre den faglige rollen sakkyndig komité her har i ansettelsesprosessen. Videre er ordet «betenkning» utelatt fra lovteksten uten at dette er ment å endre praksis.

Første ledd, første og andre setning beskriver beslutningsgrunnlaget som ansettelsesutvalget skal bygge vedtaket på. Det sentrale utgangspunktet for beslutningsgrunnlaget er en innstilling der ansettelsesutvalget vurderer den sakkyndige komitéens vurderinger i tillegg til andre relevante opplysninger. Et sentralt moment ved siden av vitenskapelige eller pedagogiske kvalifikasjoner vil være personlig egnethet, se statsansatteloven § 3. Slike opplysninger kan komme frem av prøveforelesning eller andre prøver, intervju, sjekk av referanser med videre.

I praksis brukes uttrykket «innstilling» ofte om nokså forskjellige nivåer i beslutningshierarkiet i en ansettelsesprosess. For eksempel brukes ordet «innstilling» om den sakkyndige komitéens bedømming, men også om innstilling fra instituttnivå til fakultetsnivå. I tillegg brukes uttrykket «innstilling» om ansettelsesutvalgets vedtak, og er det denne bestemmelsen handler om. Ansettelsesutvalgets vedtak er i praksis ofte basert på de vurderingene som er fremlagt i de foregående nivåene av innstillinger.

Første ledd, tredje setning slår fast at hovedregelen er at det skal gjennomføres intervju, prøveforelesninger eller andre prøver. Det er kun adgang til å fravike dette kravet dersom det er åpenbart unødvendig fordi søkeren allerede har fremvist sine pedagogiske eller personlige egenskaper ved tidligere undervisning, prøveforelesning eller intervju. Kravet i tredje setning er en skjerpelse fra tredje setning i dagens lov § 6-3, som hadde ordlyden «ansettelsesorganet kan avgjøre at det i tillegg skal gjennomføres intervju, prøveforelesninger eller andre prøver». Presiseringen av hovedregelen anses nødvendig for å fremheve kvalifikasjonsprinsippet og alle de sider som skal testes før det lages en innstilling.

Første ledd, fjerde setning: Hjemmelen for å unnta kravet om sakkyndig vurdering av undervisnings- og forskerstillinger som ikke er førstestillinger eller professorstillinger kom inn i universitetsloven av 1995 ved lov 28. juni 2002 nr. 62. Dette er eksempelvis stillinger som høgskolelærer, postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og spesialistkandidat.

I forarbeidene er regelen begrunnet med at det ikke er behov for sakkyndig bedømming for timebetalt personale som bare har undervisningsplikter, se Ot.prp. nr. 40 (2001–2002) kap. 12, punkt 12.1.8, merknad til § 30 nr. 4 s. 49. Regelen er en kan-regel, det vil si at det ikke er forbudt å foreta en sakkyndig bedømmelse dersom det er ønskelig.

Første ledd, femte setning: Regelen presiserer betydningen av pedagogiske kvalifikasjoner for en ansettelse i en undervisnings- og forskerstilling. Det vil være relevant å kreve gjennomført pedagogisk basisopplæring, men også annen dokumentert pedagogisk erfaring kan være relevant.

Første ledd, sjette setning: Styret kan gi nærmere regler om bedømmelsen. Slike regler kan ikke gå utenfor de rammene som departementet har gitt for fremgangsmåten og kriterier for tilsetting eller opprykk i undervisnings- og forskerstilling, jf. sjette ledd.

Andre ledd: Regelen sikrer at sakkyndige komitéer består av representanter av begge kjønn. Dette kan for det første bidra til at høyt kompetente fagpersoner av underrepresentert kjønn blir forespurt om å delta i komitéarbeid. For det andre kan kjønnsbalanse i en komité bidra til mer helhetlige faglige vurderinger. I tilfelle det ikke er praktisk mulig å finne kandidater av begge kjønn vil ikke kravet kunne oppfylles. I eventuell klagesak må det eksempelvis kunne kreves dokumentasjon for hvilke undersøkelser som er gjort og om aktuelle kandidater av begge kjønn har vært forespurt.

Tredje ledd: Bestemmelsen viderefører dagens lov § 6-3 femte ledd. Styret selv bestemmer hvem som skal innstille og fastsetter nærmere regler om innstilling med mer. I den grad styret ikke har fastsatt nærmere regler om innstilling, gjelder reglene om innstillingsprosesser i tråd med statsansattelovens regler. Forvaltningslovens regler om habilitet med videre kommer også til anvendelse. Styrene ved universiteter og høyskoler har her fått stor grad av frihet til å lage regler om egen ansettelsesprosess begrunnet i de kvalitetssikringshensyn som må tas ved ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger, se Ot.prp. nr. 85 (1993–94) s. 61.

§ 11-4. Ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger

Ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger foretas av styret, eller etter styrets beslutning av underordnet organ eller ett eller flere ansettelsesutvalg.

Styret selv skal fastsette sammensetningen av ansettelsesutvalg for undervisnings- og forskerstillinger. Studentene skal være representert i ansettelsesorganet, hvis ikke styret enstemmig bestemmer noe annet.

Det skal legges vekt på likestillingshensyn ved ansettelse.

Departementet kan gi forskrift om fremgangsmåte og kriterier for ansettelse eller opprykk i undervisnings- og forskerstilling.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 6-3 første ledd og tredje ledd sjette setning.

Første ledd: Bestemmelsen sier at styret skal foreta ansettelser i undervisnings- og forskerstillinger, men styret har også mulighet til å bestemme ved delegasjon at et ansettelsesutvalg, eller flere dersom institusjonen har valgt det, kan foreta slik ansettelse. At styret skal foreta ansettelser, må leses som «vedtak i ansettelsessak». Vedtak i ansettelsessak gjelder både vedtak om å ansette en søker, men også vedtak om ikke å ansette en person. Begge typer vedtak skal styret, eventuelt et ansettelsesutvalg, ta stilling til.

Det er presisert i Statens Personalhåndbok at det er viktig å være oppmerksom på at en søker som mener seg forbigått på et usaklig grunnlag vil kunne reise sak for domstolene. Søksmål bør reises innen rimelig tid etter at ansettelsesvedtaket ble gjort kjent for vedkommende, men det løper ingen formell søksmålsfrist, jf. tvisteloven § 1-3 andre ledd. Dersom det går svært lang tid, vil retten kunne komme til at saksøker ikke (lenger) har rettslig interesse i å få prøvd saken. Selv om saksøker skulle få dom for at ansettelsesvedtaket var ugyldig, vil det ikke få noen betydning for den søkeren som ble ansatt i stillingen. Er vilkårene oppfylt, vil saksøker imidlertid kunne bli tilkjent erstatning for det tap vedkommende må ha lidt.

Andre ledd: Ansettelsesutvalget for ansettelser i undervisning- og forskerstillinger vil som regel bestå av representanter fra arbeidsgiver, de ansatte og studentene. Men bestemmelsen åpner for at et enstemmig styre kan bestemme at studentene ikke skal være representert.

Tredje ledd: Regelen viderefører dagens lov § 6-3 tredje ledd sjette setning og pålegger ansettelsesorganet å alltid foreta en likestillingsvurdering ved en ansettelse.

Fjerde ledd: Bestemmelsen viderefører dagens lov § 6-3 sjette ledd. Departementet kan gi forskrift om fremgangsmåte og kriterier for ansettelse eller opprykk i undervisnings- og forskerstilling. Bestemmelsen sikrer at det er nasjonale regler om bedømmelsen av søknader om opprykk til professorstillinger for å sikre at det ikke er ulikheter i praksis i forhold til kravene til vitenskapelig og pedagogisk kompetanse, se Ot.prp. nr. 85 (1993–94) s. 61.

§ 11-5. Midlertidig ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger

Dersom det til fast undervisnings- og forskerstilling ved en høyere utdanningsinstitusjon ikke har meldt seg søker som etter fastsatte vilkår eller ansettelsesmyndighetens vurdering er klart kvalifisert for fast ansettelse, og det ikke er sannsynlig at kvalifisert søker vil melde seg ved ny kunngjøring, kan likevel en søker ansettes for begrenset tid når:

  • a) muligheten for tidsbegrenset ansettelse er nevnt i kunngjøringen, og

  • b) vedkommende, etter ansettelsesmyndighetens vurdering, har forutsetninger for å skaffe seg de nødvendige kvalifikasjoner i løpet av ansettelsesperioden.

Ansettelsesmyndigheten skal fastsette ansettelsesperioden, som ikke må vare over tre år. Ansettelsesperioden kan likevel forlenges med den tid det tar å få gjennomført en forsvarlig vurdering av vedkommendes kvalifikasjoner, men ikke ut over seks måneder. Tidsrommet kan deretter ikke forlenges, og ny tidsbegrenset ansettelse av vedkommende kan heller ikke skje. Ved utløpet av ansettelsesperioden har vedkommende krav på å bli vurdert for fast ansettelse før stillingen kunngjøres på ny. Blir arbeidstakeren ikke funnet kvalifisert til fast ansettelse, må vedkommende fratre uten oppsigelse, selv om ansettelsestiden har vart i mer enn tre år.

Dersom det ikke har vært mulig å få søkere som tilfredsstiller kompetansekravene for ansettelse etter første ledd, og det på grunn av undervisningssituasjonen er helt nødvendig å foreta ansettelse, kan det foretas midlertidig ansettelse for inntil tre år i og seks måneder i lavere stilling som vedkommende tilfredsstiller kompetansekravene til.

Permisjoner som vedkommende har krav på etter lov eller tariffavtale, skal ikke medregnes ved beregning av ansettelsesperioden etter første og annet ledd.

Ved statlige universiteter og høyskoler skal vikar for arbeidstaker som har permisjon for å være valgt eller åremålsansatt leder fratre stillingen uten oppsigelse når stillingens faste innehaver gjeninntrer, selv om vikariatet har vart i mer enn tre år. Har vikariatet vart i mer enn tre år, skal vedkommende om mulig tilbys annen passende stilling i virksomheten. Vikaren har også fortrinnsrett til ansettelse i staten på samme vilkår som etter statsansatteloven §§ 19 og 24. Fortrinnsrett til ansettelse i staten inntrer ved fratreden og varer inntil to år etter fratreden.

Merknad:

Første ledd: Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 6-5. Det foreslås ingen materielle endringer, men redaksjonelt er gjeldende lov første ledd delt i to, slik at bestemmelsen nå består av fem ledd. Den som pendler mellom ulike hjemler for grunnlag for midlertidig ansettelse kan dermed få flere påfølgende midlertidige ansettelsesforhold.

Bestemmelsen åpner for å foreta midlertidige ansettelser i undervisnings- og forskerstilling ved tilfeller der det til tross for utlysning ikke har lyktes med å få klart kvalifisert søker til stillingen. Det er i tillegg et vilkår at det ikke er sannsynlig at nye søkere vil melde seg dersom det foretas en ny kunngjøring. Det er to betingelser som i så fall må være oppfylt: Muligheten for midlertidig ansettelse må være nevnt i utlysningsteksten og i tillegg må vedkommende ha forutsetninger for å skaffe seg de nødvendige kvalifikasjoner i løpet av ansettelsestiden. Dette vil typisk være tilfeller der en stipendiat ennå ikke har levert en doktorgrad til bedømming, eller det er ikke er publisert tilstrekkelig antall vitenskapelige artikler for å få en førsteamanuensiskompetanse, men der innlevering er sannsynlig i løpet av ansettelsesperioden.

Andre ledd: En ansettelse etter denne bestemmelsen gjelder for en periode på tre år.

Ved utløp av denne perioden har arbeidsgiver plikt til å vurdere om de opprinnelige kvalifikasjonskravene til stillingen ved utlysing nå er oppfylt. Dersom arbeidsgiver har behov for ytterligere tid for å gjennomføre en slik vurdering kan det inngås en ny, midlertidig avtale for inntil seks måneder. Dersom kvalifikasjonskravene ikke er oppfylt må arbeidstaker fratre uten oppsigelse.

Tredje ledd: Regelen gir universiteter og høyskoler hjemmel til å ansette midlertidig i en lavere stilling som en person er kvalifisert til i inntil tre år, der det ikke har kommet søkere som tilfredsstiller kompetansekravene etter bestemmelsens første ledd. Dette gir institusjonen mulighet til å sikre seg lærerkrefter inntil kvalifiserte søkere er rekruttert.

Fjerde ledd: Lovbestemte permisjoner som for eksempel foreldrepermisjon, sykepermisjon eller permisjon for militærtjeneste skal gå i fradrag ved beregning av ansettelsesperioden.

Femte ledd: Bestemmelsen er en tilrettelegging for det særskilte systemet i universitets- og høyskolesektoren der fast ansatte i undervisnings- og forskerstillinger går over i lederstillinger på åremål. Bestemmelsen sier at vikarer som er ansatt for personer i slikt åremål, ikke får fast ansettelse, selv om ansettelsen varer over tre år. Virksomheten har imidlertid en særskilt plikt til om mulig, å tilby annen passende stilling i virksomheten i tillegg til regelen om fortrinnsrett i staten, i tilfeller der ansettelsen har vart i mer enn tre år.

Ved statlige universiteter og høyskoler skal vikar for arbeidstaker som har permisjon for å være valgt eller åremålsansatt leder, fratre stillingen uten oppsigelse når stillingens faste innehaver gjeninntrer, selv om vikariatet har vart i mer enn tre år. Har vikariatet vart i mer enn tre år, skal vedkommende om mulig tilbys annen passende stilling i virksomheten. Vikaren har også fortrinnsrett til ansettelse i staten på samme vilkår som etter statsansatteloven §§ 19 og 24. Fortrinnsrett til ansettelse i staten inntrer ved fratreden og varer inntil to år etter fratreden.

§ 11-6. Kallelse

Når særlige grunner taler for det, kan styret selv foreta ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger uten forutgående utlysning. Slik ansettelse kan ikke foretas hvis mer enn ett medlem av styret motsetter seg dette.

I statlige universiteter- og høyskoler kan styret selv i tillegg, når særlige grunner taler for det, foreta ansettelse i stilling som prorektor eller leder for avdeling og grunnenhet uten forutgående utlysning.

Merknad:

Bestemmelsen erstatter dagens lov § 6-3 fjerde ledd og for de statlige § 11-1 fjerde ledd. Forslaget til ny bestemmelse innebærer ingen realitetsendring i gjeldende rett.

Regelen åpner for ansettelse uten forutgående utlysning, såkalt kallelse. Det er presisert i tidligere forarbeider at dette skal være en unntaksregel og ikke en hovedregel, se Ot.prp. nr. 40 (2001–2002) kap. 5, pkt. 5.3.4 s. 26. Det er fordi en offentlig kunngjøring og åpen rekrutteringsprosess normalt vil bidra til å finne den best kvalifiserte kandidaten. Regelen åpner for at det kan være anledninger der ansettelse av en meget ettertraktet og kvalifisert kandidat kun er mulig dersom stillingen kan tilbys direkte.

Styret kan foreta ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger uten forutgående kunngjøring når særlige grunner taler for det. Kravet om særlige grunner betyr at styret må kunne gi en velbegrunnet redegjørelse for de særlige grunnene som taler for en kallelse.

Slik ansettelse kan ikke foretas hvis mer enn ett medlem av styret motsetter seg dette. Likestillingshensyn kan benyttes for å rekruttere kvalifiserte kvinner fra sektoren, forskningsinstitusjonene, næringsliv og forvaltning, se Ot.prp. nr. 79 (2003–2004) merknad til § 11-1 tredje ledd og fjerde ledd.

§ 11-7. Ansettelse på åremål

Ansettelse på åremål kan benyttes for

  • a) rektor

  • b) prorektor

  • c) leder for avdeling og grunnenhet

  • d) studentombud

  • e) postdoktorstilling

  • f) stipendiat

  • g) vitenskapelig assistent

  • h) spesialistkandidat

  • i) undervisnings- og forskerstilling når skapende eller utøvende kunstnerisk kompetanse inngår som et vesentlig element i kompetansekravet

  • j) stilling på innstegsvilkår

Åremålsperioden etter første ledd bokstavene a, b og c skal være fire år. Ingen kan være ansatt på åremål etter bokstavene a og b i en sammenhengende periode på mer enn åtte år, og ikke mer enn tolv år etter bokstav c. Når særlige grunner taler for det, kan departementet, etter forslag fra styret, fastsette en annen åremålsperiode enn fire år.

Åremålsperioden for ansatte nevnt i første ledd bokstavene d og i kan være fire til seks år. Ingen kan være ansatt på åremål etter denne bestemmelsen i en sammenhengende periode på mer enn tolv år.

For stillinger etter første ledd bokstavene e til h gir departementet forskrift om varighet, om arbeidets omfang og innhold og om adgangen til å fornye ansettelsesforholdet. Departementet kan gi forskrift om beregning av ansettelsestid for stipendiater etter statsansatteloven § 9. Det ikke er adgang til å gi ansettelse til mer enn én periode som postdoktor.

For stillinger etter første ledd bokstav j kan departementet gi forskrift om vilkår for å ansette i stillingen og om varighet. Oppnås de fastsatte kompetansekravene, skal vedkommende ansettes i fast stilling ved utløpet av åremålsperioden.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 6-4. Det er foretatt en innskjerping av bestemmelsen ved at det presiseres i fjerde ledd at postdoktorstillingen kun kan innehas i én periode.

Første ledd: Bestemmelsen angir i punkt a-j en uttømmende liste over de typer stillinger der åremål kan benyttes.

Andre ledd: Bestemmelsen angir åremålsperioden for lederstillinger angitt i bokstav a rektor, b prorektor og c leder for avdeling og grunnenhet, som er på fire år. Rektor og prorektor kan maksimalt ha to sammenhengende perioder, mens leder for avdeling og grunnenhet kan ha inntil tre påfølgende perioder. Regelen sikrer kontinuitet i lederskapet samtidig som tidsbegrensningen sikrer fornyelse når en ny leder overtar etter endt periode. En prorektor overtar hvis rektor har forfall eller fratrer vervet i løpet av det siste året av funksjonstiden.

Tredje ledd: Studentombud kan maksimalt ha åremålsperioder på mellom fire og seks år, men likevel slik at maksimalperioden er tolv år til sammen. Regelen sikrer kontinuitet, samtidig som tidsbegrensningen sikrer fornyelse når et nytt ombud overtar.

Fjerde ledd: Bestemmelsen gir hjemmel for at departementet kan fastsette forskrift om utdanningsstillingene angitt i første ledd bokstav e postdoktor, f stipendiater, g vitenskapelige assistenter, og h spesialistkandidater. Utvalget foreslår å lage en tilføyelse i siste setning som presiserer at det ikke er adgang til å gi ansettelse til mer enn én periode som postdoktor. Formålet med denne stillingskategorien er å gi postdoktoren arbeidsoppgaver som gir vedkommende mulighet til å kvalifisere seg til stillingsopprykk. En innskjerping av regelen vil bidra til å fokusere på stillingens formål og oppfyllelsen av dette. Flere påfølgende åremålsperioder for en ansatt i postdoktorstilling støtter ikke opp under formålet med denne stillingskategorien.

Femte ledd: Bestemmelsen gir hjemmel for at departemntet kan gi forskrift om vilkår for innstegsstillinger.

§ 11-8. Særregler for visse typer bistillinger

Det kan benyttes midlertidig ansettelse i inntil 20 prosent av undervisnings- og forskerstilling. Det kan ansettes på åremål i bistilling. Åremålsperiodene kan være fra to til seks år. Departementet kan gi forskrift om varighet og om vilkår for fratredelse.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 6-6.

§ 11-9. Enerett til bruk av visse stillingstitler

Stillingsbetegnelsen professor kan bare benyttes om stillinger på høyeste vitenskapelige eller kunstneriske nivå ved universiteter og høyskoler som har akkreditering som institusjon eller for enkeltstudier etter denne loven. Departementet kan gi forskrift om at andre titler på undervisnings- og forskerstillinger skal gis tilsvarende beskyttelse.

Såfremt NOKUT bekrefter at en annen institusjon, som ikke kommer inn under denne loven, tilbyr høyere utdanning og utfører forskning eller kunstnerisk utviklingsarbeid av tilsvarende nivå på ett eller flere fagfelt, kan departementet bestemme at professortittelen og annen beskyttet tittel kan benyttes ved institusjonen. Bedømmelsen av kvalifikasjonene skal i det vesentlige være den samme som ved en institusjon som går inn under denne loven.

Den som har hatt stilling med vernet tittel etter første ledd i minst ti år, eller som etter kortere tjenestetid blir pensjonert fra slik stilling, har rett til å bruke tittelen.

Den som er avskjediget eller fradømt sin stilling, har ikke rett til å bruke vernet tittel.

Den som forsettlig eller uaktsomt bruker en vernet tittel, alene eller som del av en tittel, kan straffes med bøter.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 6-7. Det foreslås ingen materielle endringer.

Første ledd, første setning: Tittelen «professor» kan brukes om innehavere av stillinger hvor det er krav om høyeste vitenskapelig kompetanse eller kunstnerisk nivå, og om personer ansatt i fast vitenskapelig stilling og som etter kompetansebedømming er gitt avlønning som professor, jf. opprykksreglene.

Andre setning: Bestemmelsen gir departementet anledning til å gi andre stillingskategorier vern i tilfelle institusjoner utenfor lovens område skulle ta i bruk tilsvarende stillingstitler som benyttes under lovens område, og der den nye tittelbruken ikke samsvarer med kompetanse og funksjoner hos innehavere av slike stillinger. Dette vil eksempelvis kunne gjelde titler som førsteamanuensis og høyskolelektor.

Andre ledd: Annen institusjon som ikke hører under loven vil typisk gjelde instituttsektoren som er arbeidsgiver for en rekke personer med faglig kompetanse på høyeste nivå. Institusjonene må søke NOKUT om tillatelse til å benytte professortittel og andre beskyttede titler. Se Ot.prp. nr. 85 (1993–94) s. 81.

Tredje ledd: Tittelen benyttes for å beskrive faglig kompetanse på høyeste nivå. I praksis oppfattes tittelen også som et uttrykk for varig tilknytning til det faglige og vitenskapelige miljøet ved institusjonen også etter at vedkommende er gått av med pensjon og over i stilling som professor emeritus. Bestemmelsen skiller ikke mellom heltids- og deltidsansatte (II-stilling). Begrunnelsen for 10-års-regelen er at ansettelsesforhold av kortere varighet ikke representerer et så sterkt og varig tilknytningsforhold til stillingen at det berettiger en livsvarig stillingstittel. Motsatt er det vurdert slik at den som pensjoneres fra en slik stilling uten at vedkommende har hatt stillingen i mer enn ti år, ofte vil ha hatt en langvarig relasjon til institusjonen samtidig som det ofte er mulighet for videre samarbeid etter pensjonsalder.

Fjerde ledd: Regelen handler om tilfeller der en ansatt får avskjed fra sin stilling som følge av grovt klanderverdig forhold. Fradømmelse av stilling og avskjed ved dom følger Grunnlovens regler og er bare aktuelt for professorer utnevnt før 1. januar 1990 som er embetsmenn etter universitetsloven 1995 § 60 og tjenestemannsloven 1983 § 17 nr. 1 første setning. Begrunnelsen for regelen er at tittelen professor representerer faglig kompetanse på høyeste nivå, inkludert etiske krav. Tittelen er beskyttet nettopp for å ivareta hensynet til at offentligheten skal ha særlig grunn til å ha tillit til at uttalelser fra professorer skal ha høyt faglig nivå og som representerer universiteter og høyskoler. Når noen får avskjed, er det utført handlinger av så grov karakter at lovgiver har vurdert at vedkommende ikke kan fortsette å bruke tilliten. Vedkommende professor som har fått avskjed eller er fradømt sin stilling, vil ikke kunne titulere seg som professor. En person som imidlertid er oppsagt fra sin stilling som professor, enten på grunn av arbeidstakers forhold eller arbeidsgivers forhold, vil kunne titulere seg som professor emerita/emeritus. Vilkåret da er at vedkommende har hatt stillingen i mer enn ti år, jf. tredje ledd.

Femte ledd: Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å ilegge bøter ved rettstridig bruk av vernet tittel.

§ 11-10. Særskilte ansettelsesbestemmelser for statlige universiteter og høyskoler

Styret ansetter avdelingsledere og administrativ leder dersom styret vedtar å opprette slike stillinger.

Styret kan fastsette at avdelingsleder skal ansette leder for grunnenhet, hvis denne skal ansettes.

Ansettelser av prorektor og leder for avdeling og grunnenhet skal skje på grunnlag av innstilling fra et innstillingsutvalg. Styret selv skal fastsette innstillingsutvalgets sammensetning med mer. Studentene skal være representert i innstillingsutvalget, hvis ikke styret enstemmig bestemmer noe annet.

Ansettelse i teknisk eller administrativ stilling skjer i ansettelsesråd oppnevnt etter reglene i statsansatteloven. Styret bestemmer om det skal være ett eller flere ansettelsesråd ved institusjonen.

Hvis styret ansetter i en annen administrativ stilling enn nevnt i tredje ledd, skal dette skje etter innstilling fra rektor.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 11-1. Det er styret som beslutter hvordan den administrative ledelsen skal være, herunder om det skal være en administrerende direktør eller flere direktører. Utvalget har derfor ikke tatt med disse lederstillingene i lovens tekst. Det foreslås imidlertid å slette dagens lov 11-1 fjerde ledd fordi denne gjentar reglen i § 11-5.

Første ledd: Bestemmelsen benytter her begrepet administrativ leder også om eventuelle direktører. Styret vedtar om virksomheten skal ha avdelingsledere.

Andre ledd: Bestemmelsen gir styret mulighet til å delegere til avdelingsleder å ansette leder for grunnenhet.

Tredje ledd: Kvalifikasjonskravene til stillingene vil avhenge av institusjonens behov. Se Ot.prp. nr. 40 (2001–2002) kap. 12, merknader til universitetsloven 1995 § 30a nr. 1 s. 49. I tråd med utvalgets flertalls forslag om å utelate stillingen administrerende direktør fra lovteksten i ny § 11-6, er begrepet «administrerende direktør» utelatt også her.

Fjerde ledd: Regelen presiserer hovedregelen om at ansettelse av personer som ikke ansettes i vitenskapelige undervisnings-, forsker- og utdanningsstillinger, jf. Hovedtariffavtalen i staten Lønnsplan 17.510 og 17.515, følger reglene i statsansatteloven.

Femte ledd: Bestemmelsen sier hvem som innstiller til en administrativ stilling som nevnt i tredje ledd. Det er rektor som innstiller til stillingene prorektor, leder for avdeling og grunnenhet og administrerende direktør.

§ 11-11. Avskjed, oppsigelse, suspensjon eller ordensstraff ved statlige universiteter og høyskoler

Det er ansettelsesorganet som selv avgjør sak om avskjed, oppsigelse, suspensjon eller ordensstraff i tråd med reglene i statsansatteloven § 30 første ledd.

Klage over vedtak som nevnt i første ledd avgjøres av departementet når vedtaket er fattet av styret, og ellers av styret selv.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 11-3. Overskriften har fått tillegget ved statlige universiteter og høyskoler for å presisere at dette bare gjelder statlige institusjoner.

Første ledd: Ansettelsesorganet avgjør om det skal gis avskjed, oppsigelse, suspensjon eller ordensstraff, jf. statsansatteloven § 30.

Andre ledd: Bestemmelsen sier hvem som er klageinstans for vedtak som er truffet av ansettelsesorganet, jf. § 11-9 første ledd, der vedtak er truffet etter reglene i universitets- og høyskoleloven. Forvaltningslovens regler om enkeltvedtak gjelder ved avgjørelse om oppsigelse, suspensjon, avskjed og ordensstraff, se forvaltningsloven § 2 andre ledd, jf. § 3 andre ledd andre setning.

§ 11-12. Likestilling

Universiteter og høyskoler skal arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling mellom kjønnene for samtlige kategorier av stillinger ved institusjonen.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 6-2. Bestemmelsen har selvstendig betydning for administrative stillinger, siden lovforslaget § 11-4 tredje ledd bare gjelder direkte for undervisnings- og forskerstillinger. Det er naturlig å lese bestemmelsen i sammenheng med lovforslaget § 1-1 bokstav c, som sier at universiteter og høyskoler skal bygge virksomheten på og utbre forståelse og respekt for menneskeverdet, åndsfrihet, likeverd, likestilling, demokrati og rettsstatens prinsipper.

Kravene om aktivt og systematisk arbeid for å sikre likestilling følger også av likestillings- og diskrimineringsloven og er ytterligere presisert der. Utvalget velger å videreføre dagens lovgivningsteknikk der likestillingshensynet fortløpende er inntatt i ansettelsesreglene i universitets- og høyskoleloven. Det er fordi sektoren fortsatt har behov for en påminnelse om å arbeide systematisk for å nå målsettingen om likestilling, og sektorens særlige ansvar for å arbeide for likestilling i sin virksomhet.

Kapittel 12 Institusjonens klagenemnd og nasjonale klageorgan

§ 12-1. Lokal klagenemnd ved institusjonen og særskilte nasjonale klageorganer

Universiteter og høyskoler skal opprette en lokal klagenemnd ved institusjonen som skal behandle klager over enkeltvedtak og, etter styrets bestemmelse, andre klagesaker for studentene. Flere institusjoner kan opprette klagenemnd sammen. Samarbeidende institusjoner skal sammen fastsette regler for sammensetning av nemnda, innenfor de rammene som følger av denne bestemmelsens andre og tredje ledd.

Den lokale klagenemnda skal ha fem medlemmer med personlige varamedlemmer. Leder og varamedlem for leder skal fylle de lovbestemte kravene for lagdommere. Leder og varamedlem for leder skal ikke være ansatt ved institusjonen. To av medlemmene skal være studenter.

Representanter for institusjonens eier eller medlemmer av institusjonens styre kan ikke være medlem av den lokale klagenemnda.

Den lokale klagenemnda er vedtaksfør når lederen eller varamedlem for leder og to andre medlemmer er til stede.

Bestemmelsene om inhabilitet i forvaltningsloven kapittel II gjelder ved behandlingen av saker i institusjonens administrasjon. Når en klage skal behandles i lokal klagenemnd, er den som har vært med på å forberede eller treffe vedtaket, inhabil til å delta i klagenemndas behandling av vedtaket, eller i forberedelsen av saken for klagenemnda.

Styret ved institusjonen kan ikke instruere den lokale klagenemnda i enkeltsaker, eller overprøve klagenemndas vedtak.

Departementet kan opprette særskilte nasjonale klageorganer som skal behandle klager over enkeltvedtak for bestemte områder og over avgjørelser etter offentleglova.

Departementet kan gi forskrift om saksbehandlingen i klagesaker.

Merknad:

Første ledd første punktum er en videreføring av gjeldende § 5-1 første ledd.

Alle institusjoner skal ha eller være tilknyttet en lokal klagenemnd som skal behandle klager over enkeltvedtak, og andre klagesaker dersom styret bestemmer det. At klager over enkeltvedtak skal behandles i en egen klagenemnd, og ikke av styret, bidrar til å synliggjøre styrets rolle som overordnet og strategisk organ, og styrker en reell to-instansbehandling av klagesaken.

Det følger av lovforslaget § 10-10 at styret kan bestemme at lokal klagenemnd også skal behandle saker om bortvisning, annullering og utestenging i førsteinstans. Klager over vedtak i disse sakene behandles av en nasjonal klagenemnd, jf. åttende ledd.

Første ledd andre og tredje punktum er nye. Klagenemnda er benevnt som «lokal klagenemnd ved institusjonen» for å understreke at om flere institusjoner ønsker det, kan de etablere en felles klagenemnd som behandler klager over enkeltvedtak, slik som nevnt i første punktum. Institusjonene må selv initiere slike felles lokale klagenemnder. Sammensetning og regler for oppnevning av medlemmene i en felles lokal klagenemnd må avgjøres av de samarbeidende institusjonene. Styrene må i fellesskap komme frem regler om hvordan nemnda skal settes sammen og bestemme hvem som skal oppnevnes. De lovbestemte reglene i andre og tredje ledd i bestemmelsen gjelder også for slike felles, lokale klagenemnder. I tilfeller der institusjoner går sammen om å etablere klagenemnd i fellesskap er det naturlig at det lages regler om sekretariat og saksforberedelse.

Andre ledd: Denne bestemmelsen tilsvarer dagens § 5-1 andre ledd, men «lagdommere» er endret til «dommere», ettersom de samme kravene stilles til både lagdommere og tingrettsdommere, se domstolloven §§ 53 og 54 andre ledd. Leder og nestleder må ha fylt 25 år, være norske statsborgere og ha en mastergrad i rettsvitenskap. Leder og nestleder kan ikke være ansatt ved institusjonen. Dette gjelder tilsvarende dersom flere institusjoner har felles lokal klagenemnd. To medlemmer skal være studenter.

Tredje ledd: Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 5-1 tredje ledd. Bestemmelsen skal sikre at medlemmene av klagenemnda ikke har bindinger til eier eller institusjonens styre. Bestemmelsen gjelder ikke for de som er varamedlemmer til styret, med mindre varamedlemmet rykker opp til å bli fast møtende styremedlem. Det bør derfor tilstrebes at heller ikke varamedlemmene til styret blir oppnevnt som medlem i klagenemnda.

Fjerde ledd: Det er tilstrekkelig at enten leder eller varamedlem for leder, og to andre medlemmer, er til stede for at nemnda skal treffe gyldige vedtak.

Femte ledd: Bestemmelsen er ny. For å styrke en reell to-instansbehandling av klager ved institusjonene, blir reglene om inhabilitet skjerpet. De som har vært med på å forberede eller treffe vedtaket i første instans skal ikke delta i forberedelse av saken for klagenemnda eller i behandlingen av saken i klagenemnda. På denne måten mener utvalget at man sikrer større avstand mellom førsteinstansbehandlingen av avgjørelsen og klageinstansavgjørelsen.

Sjette ledd: Bestemmelsen er ny. Den lokale klagenemnda kan ikke instrueres av styret i enkeltsaker, og styret kan ikke overprøve klagenemndas vedtak. Bestemmelsen innebærer en innskrenkning i styrets ansvar slik det er hjemlet i § 3-1 første ledd andre punktum. Dette skal sikre at det skjer en reell to-instansbehandling på institusjonen, og den skal sikre rettssikkerheten til den berørte parten. Styret vil fortsatt ha innflytelse på klagenemndas sammensetning og hvilke ressurser den lokale klagenemnda får, og styret kan fastsette generelle regler for saksbehandlingen, skjønnsutøvelsen og lovtolkningen.

Syvende ledd: Departementet kan opprette klageorganer som behandler saker der lokal klagenemnd treffer vedtak som første instans, og for avgjørelser etter offentleglova. Det er i dag opprettet to slike nasjonale klagenemnder: en for opptakssaker og en for saker som er hjemlet i dette lovforslaget kapittel 10. Departementet kan også bestemme at andre klagesaker skal behandles av et nasjonalt klageorgan.

Åttende ledd er en videreføring av dagens § 5-1 sjette ledd. Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om saksbehandlingen i klagesaker, og kan dermed sikre at behandlingen av saker skjer på samme måte for alle institusjoner. Departementet vil også kunne instruere statlige institusjoner om saksbehandling. Bestemmelsen retter seg i første omgang mot private institusjoner.

§ 12-2. Organ for internasjonalt utdanningssamarbeid

Departementet har opprettet et forvaltningsorgan som skal arbeide for å samordne og fremme internasjonalt utdanningssamarbeid gjennom hele utdanningsløpet. Forvaltningsorganet er administrativt underlagt departementet.

Enkeltvedtak om tildeling av midler som forvaltningsorganet treffer, kan påklages til det organet som har delegert vedtaksmyndigheten. Klageorganet kan ikke overprøve forvaltningsorganets skjønnsmessige vurderinger.

Departementet kan gi forskrift om forvaltningsorganets saksbehandling, mandat, organisering og øvrige administrative forhold.

Merknad:

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 5-4.

Organ for internasjonalt utdanningssamarbeid er et forvaltningsorgan som er underlagt Kunnskapsdepartementet, og departementet har alminnelig instruksjonsadgang i kraft av dette.

Organ for internasjonalt utdanningssamarbeid forvalter en rekke ulike programmer som alle har egne formål og innretninger. For de fleste programmene vil det værenødvendig med særskilt kunnskap om blant annet utdanningssystem, den politiske og økonomiske situasjonen i landet og institusjonssamarbeid. Faglig skjønn i saksbehandling vil ofte dreie seg om vurdering av gjennomførbarhet og realisme i et planlagt samarbeid, om relevans i programmets innretning og formål, og søknadens kvalitet isolert sett og vurdert opp mot andre søknader. Bestemmelsen gjelder alle vedtak organet treffer, og klageordningen vil derfor gjelde for både nasjonale og tverrnasjonale ordninger. På grunn av den høye graden av spesialkompetanse som kreves for å kunne treffe riktige avgjørelser, er klageorganets kompetanse til å overprøve de faglige skjønnsmessige vurderingene, forvaltningsskjønnet, avskåret. Hvis klageinstansen finner at avvisningen eller avslaget er ugyldig, skal klageinstansen oppheve vedtaket og sende saken tilbake til organet.

Kapittel 13 Behandling av personopplysninger

Fellesmerknad til lovbestemmelsene i kapittelet

Personopplysningsloven gjelder for behandling av personopplysninger som helt eller delvis skjer ved bruk av elektroniske/digitale hjelpemidler. Personopplysninger skal bare benyttes til uttrykkelig angitte formål som er saklig begrunnet i den behandlingsansvarliges virksomhet, og disse personopplysningene kan ikke senere brukes til formål som er uforenlige med det opprinnelige formålet med innsamlingen, med mindre den registrerte samtykker.

Personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 angir når personopplysninger kan behandles. De mest aktuelle behandlingsgrunnlagene som er lagt til grunn i universitets- og høyskoleloven er å oppfylle en avtale med den registrerte, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav b, å utføre en oppgave av allmenn interesse, og å utøve offentlig myndighet, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav e.

Bestemmelsene i kapittel 13 er en videreføring av gjeldende rett med enkelte språklige endringer som ikke medfører noen endring av materiell karakter.

§ 13-1. Innhenting og behandling av personopplysninger i studieadministrative systemer

Institusjonen kan behandle personopplysninger om en søker, student eller doktorgradskandidat når formålet med behandlingen er å ivareta den registrertes rettigheter eller å oppfylle institusjonens oppgaver og plikter etter denne loven.

Institusjonen kan behandle opplysninger om navn, fødselsnummer, midlertidig fødselsnummer, D-nummer og karakterer fra videregående opplæring og universiteter og høyskoler hentet fra offentlige myndigheter, offentlige systemer for vitnemål og statlige, fylkeskommunale og private utdanningsinstitusjoner, når dette er nødvendig for å oppfylle formålet som er nevnt i første ledd. Innhenting av opplysningene kan skje elektronisk.

Institusjonen kan også behandle opplysninger om helse, sosiale forhold og andre sensitive personopplysninger som studenten selv har gitt institusjonen, eller har samtykket til at institusjonen skal få, når disse opplysningene er nødvendige for formål som er nevnt i første ledd. Disse begrensningene i institusjonens adgang til å behandle slike opplysninger gjelder ikke for nødvendig behandling etter § 10-1 til § 10-5.

Institusjonen kan treffe vedtak ved helt eller delvis automatisert saksbehandling i sine studieadministrative systemer. Den personen som vedtaket retter seg mot, kan kreve at vedtaket overprøves manuelt av utdanningsinstitusjonen.

Institusjonen kan motta og behandle studentens politiattest elektronisk i sine studieadministrative systemer ved studier der det kreves at studenten skal legge frem politiattest, jf. § 10-6. Politiattest som er utstedt og signert digitalt, kan bare leveres til institusjonen i digital form. Studenten selv innhenter og formidler politiattesten til institusjonen.

Departementet kan gi forskrift om behandling og registrering av personopplysninger i studieadministrative systemer.

Merknad:

Første ledd bestemmer at institusjonen kan behandle personopplysninger om en søker, student eller doktorgradskandidat når formålet med behandlingen er å ivareta den registrertes rettigheter, eller å oppfylle institusjonens oppgaver og plikter etter universitets- og høyskoleloven.

Personopplysningsloven og personvernforordningen regulerer behandlingen av personopplysninger. Formålet med regelverket er å beskytte den registrerte mot at personvernet blir krenket gjennom behandlingen av personopplysninger om vedkommende. Med «personopplysninger» menes opplysninger og vurderinger som kan knyttes til en enkeltperson.

For å dekke behovet til private utdanningsinstitusjoner og andre som ikke bruker det studieadministrative systemet Felles studentsystem, brukes «studieadministrative systemer» som fellesbetegnelse i loven.

Andre ledd omhandler det som kan registreres i de studieadministrative systemene. Fødselsnummeret er et unikt identifiseringsnummer og er med det en personopplysning. Fødselsnummeret regnes ikke som en sensitiv opplysning og er ikke taushetsbelagt. Nummeret kan likevel bare brukes når det er saklig behov for det og sikker identifisering ikke kan oppnås på annen måte. I den nasjonale opptaksmodellen og i de studentadministrative systemene behandler utdanningsinstitusjonene opplysninger om svært mange personer. Derfor foreligger det et saklig behov for at fødselsnummer skal anvendes for å identifisere søkere og studenter. Bruk av fødselsnummer for sikker identifikasjon vil hindre at det skjer en sammenblanding av personer.

Alle offentlige organer, herunder fylkeskommunale og statlige fagskoler, omfattes av ordlyden «offentlige myndigheter». Eksempler på «private utdanningsinstitusjoner» er private høyskoler, private folkehøyskoler og private fagskoler.

Personopplysninger er taushetsbelagte om de handler om «noens personlige forhold», jf. forvaltningsloven § 13. Begrepet «personlige» indikerer at det må dreie seg om informasjon som knytter seg til en bestemt person, gjerne på en måte som karakteriserer vedkommende eller berører vedkommendes identitet, og som man vanligvis ønsker å holde for seg selv. I forarbeidene til forvaltningsloven (Ot.prp. nr. 3 (1976–77) (vedlegg 2 s. 136) heter det at «en rekke opplysninger om den enkeltes utdanning» naturlig må regnes som personlige. Noen nærmere presisering av hva slags opplysninger uttalelsen sikter til, er imidlertid ikke gitt. Det må vurderes konkret for de ulike opplysningene om de kan regnes som tilstrekkelig følsomme.

Praksisen med offentliggjøring av eksamensresultater fra den videregående skolen er for lengst opphørt. Det legges generelt større vekt på personvern og anonymitet når det gjelder eksamenskarakterer. Det legges til grunn at karakterer fra grunnskolen og videregående skole omfattes av uttrykket «noens personlige forhold» i forvaltningsloven § 13, og utdanningsinstitusjonene kan med denne lovhjemmelen innhente slike taushetsbelagte opplysninger.

Tredje ledd hjemler muligheten til å registrere sensitive personopplysninger. Med «sosiale forhold» menes forhold knyttet til arbeid, familie, og annet som påvirker den enkeltes livssituasjon. Disse opplysningene vil (i de fleste tilfeller) falle inn under artikkel 9 i personvernforordningen (særlige kategorier av personopplysninger), og kan også være taushetsbelagt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Det vil si at de er opplysninger om noens personlige forhold. I utgangspunktet er dette opplysninger søkeren/studenten selv skal legge frem. I dag er det søkeren som er ansvarlig for å legge frem dokumentasjon på slike forhold, og som forvaltningsorgan må institusjonene og Unit overholde taushetsplikten. Opplysningene er sensitive, og selv om det er søkeren som sender dem inn, er denne bestemmelsen en hjemmel for «elektronisk behandling» av opplysningene.

Når det gjelder de særskilte skikkethetsvurderingene som utdanningsinstitusjoner er pålagt etter forskrift om skikkethet i høyere utdanning § 1 tredje ledd, jf. lovforslaget § 10-1, er ikke bestemmelsen ment å innsnevre institusjonenes adgang til å utveksle informasjon om studenter i forbindelse med skikkethetsvurdering. Slik informasjonsutveksling er noe utdanningsinstitusjonene har mulighet til å gjøre med hjemmel i forvaltningsloven § 13 b nr. 5. Forslaget er ikke ment å innskrenke institusjonenes mulighet til å utveksle sensitive opplysninger om skikkethetsvurderinger eller politianmeldelser med hjemmel i forvaltningsloven § 13 b. Det presiseres i bestemmelsen at begrensningene i institusjonenes adgang til å behandle opplysninger om helse, sosiale forhold og andre sensitive opplysninger ikke gjelder for nødvendig behandling etter lovforslagene § 10-1 til § 10-5.

Fjerde ledd fastsetter muligheten til automatisert saksbehandling. I henhold til personvernforordningen er automatisert saksbehandling tillatt hvis den er hjemlet i lov, men dette forutsetter at behandlingen «er hjemlet i lov som samtidig gir tilfredsstillende garantier for personvernet til de registrerte».

Den vedtaket gjelder har rett til å kreve manuell overprøving av vedtaket. En slik rett til manuell overprøving, som supplerer den alminnelige klageretten etter forvaltningsloven, ivaretar rettighetene og interessene til den registrerte. Manuell overprøving innebærer at det foretas en manuell kontroll av om datasystemet har fattet et korrekt vedtak i henhold til gjeldende lover og forskrifter.

Femte ledd omhandler reglene om digital behandling av politiattest. Hjemmelen for å kunne innhente politiattest er foreslått i § 10-6. En politiattest med merknader vil inneholde sensitive personopplysninger. Det fremgår av personvernforordringens artikkel 10 at behandlingen av opplysninger om straff krever hjemmel i nasjonal lov. Forslagets femte ledd viderefører muligheten for at digitale politiattester kan lastes opp digitalt i de studieadministrative systemene. Utdanningsinstitusjonene kan kreve at politiattester som er utstedt og signert digitalt, leveres til institusjonen i digital form. Dette forutsetter at politiattestene er signerte pdf-filer. Dette er viktig for verifisering av politiattestene. Det er studenten selv som skal legge frem attesten for utdanningsinstitusjonen ved opplasting i den aktuelle institusjonens studieadministrative system.

Sjette ledd hjemler departementets adgang til å gi forskrift om behandling og registrering av personopplysninger i studieadministrative systemer når dette er hensiktsmessig.

§ 13-2. Innhenting og behandling av personopplysninger i Samordna opptak

Samordna opptak er en nasjonal samordningstjeneste for behandling av søknader om opptak til lavere grads studier ved universiteter og høyskoler. Samordna opptak, utdanningsinstitusjonene og andre organer som deltar i det samordnede opptaket kan behandle personopplysninger​ om en søker når formålet er å behandle en søknad om opptak til høyere utdanning.

Bestemmelsene i § 13-1 andre, tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende for Samordna opptak.

Forvaltningsorganet som er ansvarlig for Samordna opptak er behandlingsansvarlig for personopplysningene i det samordnede opptaket. Departementet kan gi forskrift om behandling og registrering for det samordnede opptaket.

Merknad:

Første ledd sier at Samordna opptak er en nasjonal samordningstjeneste for behandling av søknader om opptak til lavere grads studier ved universiteter og høyskoler. Samordna opptak kan behandle personopplysninger om en søker i forbindelse med det samordnede opptaket. Hovedprinsippet er én søknad per person. Begrepet «tjeneste» er dekkende for den oppgaven som utføres i Samordna opptak. Samordna opptak er i realiteten et informasjonssystem som består av både manuelle prosesser og rutiner, og automatiserte prosesser og rutiner hvor det inngår datasystem(er)/IKT-systemer. Det brukes ikke begrepet «system» om Samordna opptak i loven, da det kan bli uklart om det er informasjonssystem eller datasystem det er snakk om. Begrepet «tjeneste» anses derfor som mest hensiktsmessig i denne sammenheng. Med «andre organer» menes for eksempel Unit og NOKUT.

Andre ledd fastsetter at bestemmelsene i § 13-1 andre, tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende for det samordnede opptaket. Henvisningen innebærer også at disse bestemmelsene gjelder tilvarende for både utdanningsinstitusjoner og andre organer som deltar i det samordnede opptaket. Se særmerknadene til disse bestemmelsene ovenfor.

Tredje ledd bestemmer at det er forvaltningsorganet som er ansvarlig for Samordna opptak, Unit, som er behandlingsansvarlig for personopplysningene i det samordnede opptaket. Det er Unit som har den formelle øverste instruksjonsmyndigheten når det gjelder å fastsette formålet med behandlingen av personopplysningene i Samordna opptak.

§ 13-3. Nasjonal vitnemåls- og karakterportal

Nasjonal vitnemåls- og karakterportal skal sikre sannferdig informasjon om vitnemål og karakterer med det formål å forhindre bruk av forfalsket dokumentasjon ved synliggjøring av egen kompetanse. Staten ved departementet eier portalen.

En persons fødselsnummer,​ D-nummer​ og informasjon som kan identifisere utdanningsinstitusjonene som i databasene sine har opplysninger om personens utdanningsresultater, innhentes automatisk til portalen, uavhengig av om portalen er tatt i bruk av den personen informasjonen gjelder.​ Vitnemål og karakterer skal bare innhentes fra utdanningsinstitusjonene når personen selv legger til rette for dette i portalen. Den registrerte bestemmer hvem som skal få tilgang til informasjonen i portalen, hvilken informasjon det skal gis tilgang til, og for hvilket tidsrom.

Forvaltningsorganet som er ansvarlig for Vitnemålsportalen er også behandlingsansvarlig for personopplysningene i portalen. Departementet kan gi forskrift om portalen, blant annet om hvilke opplysninger som skal registreres, og hvordan opplysningene skal behandles.

Merknad:

Første ledd beskriver formålet med Nasjonal vitnemåls- og karakterportal (Vitnemålsportalen). Formålet er å sikre sannferdig informasjon om vitnemål og karakterer i forbindelse med jobbsøking, søking til andre utdanninger og annet. Det er staten som eier Vitnemålsportalen. I portalen behandles informasjon om personopplysninger som navn og fødselsnummer. I Prop. 81 L (2015–2016), der hjemmelen til nasjonal vitnemåls- og karakterportal i gjeldende universitets- og høyskolelov § 4-14 i sin tid ble foreslått, er det redegjort nærmere for personvernkonsekvensene av denne behandlingen.

Andre ledd hjemler hva slags opplysninger som kan behandles. I Vitnemålsportalen blir det behandlet personopplysninger som navn og fødselsnummer.

Selve portalen inneholder bare et minimum av informasjon som er nødvendig for at tjenesten skal kunne fungere på en tilfredsstillende måte. Informasjonen som formidles gjennom tjenesten hentes fra datakilden der informasjonen opprinnelig er lagret, det vil si fra den enkelte utdanningsinstitusjons studieadministrative system. Dette betyr at portalen ikke inneholder resultater i form av vitnemål og karakterer, men er et system for å hente denne informasjonen fra utdanningsinstitusjonenes databaser. Før en person logger inn og tar i bruk portalen vil den bare inneholde informasjon om hvilke institusjoners databaser som inneholder resultater fra hvilke personer, altså kun fødselsnummer (eller D-nummer) koblet til en identifiseringsinformasjon som viser til en utdanningsinstitusjons database. Informasjon om karakterer og vitnemål vil bare overføres fra utdanningsinstitusjonen og til portalen når den informasjonen gjelder, selv tar initiativ til det. Når en person velger å dele resultatene sine, med for eksempel en potensiell arbeidsgiver eller utdanningsinstitusjon, vil portalen formidle resultatene som vedkommende har bestemt at skal deles i den perioden vedkommende har bestemt at resultatene skal være tilgjengelige.

Tredje ledd fastsetter at det er Unit som er behandlingsansvarlig for personopplysningene i portalen. Bestemmelsen gir hjemmel for departementet til å gi forskrift om Vitnemålsportalen. Dette er gjort i forskrift 17. desember 2016 nr. 1819 (Forskrift om Nasjonal vitnemåls- og karakterportal).

§ 13-4. Register for sanksjonerte søkere og studenter

Register for sanksjonerte søkere og studenter er et offentlig eid register som skal sikre effektiv informasjonsutveksling. Formålet med registeret er å hindre at en student eller søker som har mistet rettigheter som følge av vedtak nevnt i andre ledd, får slike rettigheter ved en annen institusjon. Informasjonen i registeret skal gjøres tilgjengelig for universiteter, høyskoler, Samordna opptak og NOKUT​ når informasjonen er nødvendig for deres virksomhet.

Universiteter og høyskoler skal registrere vedtak etter § 10-1 til § 10-5 i sitt studieadministrative system, slik at vedtak som får konsekvenser for opptak til studier og rett til å gå opp til eksamen ved andre institusjoner, overføres til registeret for sanksjonerte søkere og studenter. Når vedtakets periode er utløpt, skal informasjonen om vedtaket slettes både fra det studieadministrative systemet og fra registeret.

Forvaltningsorganet som er ansvarlig for Register for sanksjonerte søkere og studenter, er også behandlingsansvarlig for personopplysningene i registeret.

Merknad:

Første ledd omhandler formålet med registeret, som er å hindre at studenter eller søkere som har mistet rettigheter som følge av vedtak etter lovforslaget §§ 10-1 til 10-5 skal få slike rettigheter ved en annen institusjon. Dette gjelder vedtak om inndragning av falske vitnemål, andre falske dokumenter eller dokumenter utstedt fra falske institusjoner, bortvisning fra institusjonen på grunn av grovt forstyrrende adferd og grovt klanderverdig adferd. Det gjelder også vedtak om utestenging etter skikkethetsvurdering, fusk og medvirkning til fusk.

Registeret er en database som skal kommunisere med utdanningsinstitusjonenes datasystem, i all hovedsak Felles studentsystem. Det er bare informasjon om vedtak som får konsekvenser ved andre utdanningsinstitusjoner, som skal overføres til registeret. Tilgangen til informasjonen i registeret begrenses ved at informasjonen videreformidles via Felles studentsystem kun til institusjoner, Samordna opptak og NOKUT, og bare i de tilfeller der denne informasjonen er relevant og nødvendig for deres virksomhet. Dette vil være institusjoner personen søker om opptak til, eller i tilfeller der vedkommende er student ved en utdanning som omfattes av et utestengingsvedtak. Informasjon til Samordna opptak og NOKUT om eventuelle utestengingsvedtak bidrar til at søknad om opptak til høyere utdanning eller godkjenning av utenlandsk utdanning fra en person med et utestengingsvedtak, kan avvises.

Andre ledd fastsetter at vedtak om utestenging som de aktuelle institusjoner, Samordna opptak og NOKUT skal informeres om, skal registreres lokalt ved institusjonen der vedtaket fattes. Informasjonen videreformidles via Felles studentsystem til de aktuelle institusjonene, Samordna opptak og NOKUT når det er relevant. Studenten eller søkeren informeres også om registreringen. Når vedtakets periode er utløpt, skal informasjonen om vedtaket slettes både fra det studieadministrative systemet og fra registeret.

Hensikten med informasjonsutvekslingen gjennom registeret er å opplyse institusjonene om vedtak vedrørende opptakskarantene, eksamenskarantene og utestenging, som har virkning ut over institusjonen vedtaket er truffet ved. Dette vil hindre at studenter får opptak til, eller tar eksamen ved, andre institusjoner når det foreligger et sanksjonsvedtak. Informasjonsutvekslingen er også begrunnet i at studenten ikke skal kunne benytte seg av falske dokumenter ved andre institusjoner.

Tredje ledd fastsetter at det er Unit som er behandlingsansvarlig for personopplysningene i registeret.

§ 13-5. Rapportering til database for vitenskapelig publisering

Databasen for vitenskapelig publisering har som formål å samle og tilgjengeliggjøre oversikt og statistikk over norsk forskning, for eksempel informasjon om forskningsprosjekter, publikasjoner og datasett.

Så langt lovbestemt taushetsplikt ikke er til hinder for det, kan departementet ved forskrift eller enkeltvedtak gi pålegg til institusjoner om å rapportere til databasen for vitenskapelig publisering navn og fødselsnummer for forfattere av vitenskapelige publikasjoner ved institusjonen. Fødselsnumrene skal bare være tilgjengelige for behandlingsansvarlig, databehandler​ og den som er registrert.

Forvaltningsorganet som er ansvarlig for database for vitenskapelig rapportering, er også behandlingsansvarlig for personopplysningene i databasen. Departementet kan gi forskrift med regler om hvordan rapporteringen skal skje.

Merknad:

Første ledd omhandler databasens formål. Databasen for vitenskapelig publisering, ofte omtalt som Cristin, har som formål å samle og tilgjengeliggjøre oversikt og statistikk over norsk forskning, og sikre kvaliteten på data. Databasen skal også bidra til å forenkle forskningsadministrative oppgaver ved å legge til rette for gjenbruk av forskningsinformasjon. Informasjonen i systemet skal også kunne brukes til analyseformål.

Bestemmelsen gjelder universiteter og høyskoler, regionale helseforetak og institutter som mottar offentlig resultatbasert finansiering. Det som er avgjørende for rapporteringsplikten er ikke institusjonstype, men at institusjonen mottar offentlig resultatbasert finansiering av forskning basert på bruk av indikatorer for vitenskapelig publisering. Bestemmelsen gjelder også for helseforetak og andre institusjoner som inngår i det nasjonale systemet for måling av forskningsaktivitet i de regionale helseforetakene. Det vil si at også underliggende foretak og institusjoner som inngår i de regionale helseforetakenes resultatfinansierte forskningsvirksomhet er omfattet.

Andre ledd gir departementet hjemmel til å gi pålegg til institusjoner om rapportering av navn og fødselsnummer for forfattere av vitenskapelige publikasjoner ved institusjonen til en nasjonal database. Fødselsnummer er påbudt som identifikasjonsgrunnlag for forfattere av vitenskapelige publikasjoner som skal registreres i registeret. Dette skal gjøre det mulig å foreta maskinell sammenstilling av opplysninger i databasen. Fødselsnumrene skal bare være tilgjengelig for behandlingsansvarlig, databehandler og den som er registrert.

Tredje ledd fastsetter at det er Unit som er behandlingsansvarlig for personopplysningene i databasen. Bestemmelsen gir også departementet hjemmel til å gi forskrift om hvordan rapporteringen skal skje. Per i dag er dette ikke gitt i forskrift, men regulering av rapporteringen fremgår av rapporteringsinstruksen for vitenskapelig publisering.3

§ 13-6. Rapportering til database for statistikk om høyere utdanning

Personopplysninger som nevnt i andre og tredje ledd kan behandles i en database for statistikk om høyere utdanning. Formålet med databasen er å legge til rette for å utarbeide statistikk og å gjennomføre utredninger og forskning, og for departementets forvaltning og styring av høyere utdanning.

For studenter ved universiteter og høyskoler kan følgende personopplysninger behandles:

  • a) fødselsnummer

  • b) midlertidig fødselsnummer

  • c) navn

  • d) statsborgerskap

  • e) opplysninger knyttet til utdanning fra universiteter og høyskoler som studieprogresjon og karakterer.

For doktorgradskandidater og ansatte ved universiteter og høyskoler kan følgende personopplysninger behandles:

  • a) fødselsnummer

  • b) midlertidig fødselsnummer

  • c) ID-type og ID-nummer

  • d) navn

  • e) statsborgerskap

  • f) opplysninger knyttet til stillingsforhold og finansiering av stillingen.

Departementet kan pålegge universiteter og høyskoler å rapportere personopplysninger som nevnt i andre og tredje ledd til databasen for statistikk om høyere utdanning. Innhenting av opplysningene kan skje elektronisk.

Personopplysningene i databasen kan utleveres og sammenstilles til forskning og utredning i samsvar med formålet i første ledd. Opplysningene kan også utleveres til andre departementer og statlige organer som etter personopplysningsloven​ har adgang til å behandle slike opplysninger.

Departementet er behandlingsansvarlig for databasen. Departementet kan gi forskrift om behandlingen av opplysninger i databasen.

Merknad:

Første ledd fastsetter at personopplysninger som nevnt i andre og tredje ledd kan behandles i en database for statistikk om høyere utdanning. Formålet er å legge til rette for å utarbeide statistikk, gjennomføre utredninger og forskning, og bidra til departementets forvaltning og styring av høyere utdanning. Selv om det står «kan» i lovbestemmelsen, er realiteten at institusjonene vil kunne bli pålagt å foreta slik innrapportering, jf. fjerde ledd.

Personopplysningene i DBH er ikke taushetsbelagte eller sensitive. Formålet med DBH er å legge til rette for statistikk, utredning og forskning, og for departementets forvaltning og styring av høyere utdanning. Personopplysningene skal brukes i den utstrekning det er nødvendig for å oppnå dette formålet, og behandlingen er ellers underlagt øvrige begrensninger etter til enhver tid gjeldende personopplysningsregelverk. Personopplysningene i DBH kan brukes til forskning, jf. personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b, hvor det presiseres at bruk av data til «vitenskapelig eller historisk forskning eller for statistiske formål […] ikke anses som uforenelig med de opprinnelige formålene».

Andre ledd fastsetter at for studenter ved universiteter og høyskoler kan personopplysninger som fødselsnummer, navn og statsborgerskap behandles for sikkert å identifisere individer. Disse opplysningene er ikke å anse som sensitive og faller ikke inn under kategorien «særskilte personopplysninger» nevnt i artikkel 9 i forordningen.

Det skal også rapporteres opplysninger om bestått utdanning, herunder avlagte eksamener og prøver, gjennomførte kurs, oppnådde grader og lignende tatt ved høyere utdanningsinstitusjoner. Dette er heller ikke taushetsbelagte opplysninger.

Tredje ledd fastsetter at for doktorgradskandidater og ansatte ved universiteter og høyskoler kan personopplysninger som fødselsnummer, navn og statsborgerskap behandles. Dette gjelder også opplysninger knyttet til stillingsforhold og finansiering av stillingen.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å pålegge universiteter og høyskoler, både statlige og private, å rapportere personopplysninger som nevnt i andre og tredje ledd til DBH. Innhenting av opplysningene kan skje elektronisk.

Femte ledd fastsetter at personopplysningene i databasen kan utleveres og at det for visse forsknings- og utredningsformål innen utdanningssektoren kan være nødvendig å sammenstille opplysninger fra DBH. NSD kan sammenstille ulike opplysninger i DBH, for eksempel en sammenstilling av data innenfor fagskoleutdanningen og høyere utdanning. NSD kobler imidlertid ikke selv opplysninger fra DBH med eksterne datasett. Dersom det blir aktuelt å koble personopplysninger fra DBH med et eksternt dataregister, forutsettes det at sammenstillingen foretas av eier av dette dataregisteret.

Sjette ledd bestemmer at det er Kunnskapsdepartementet som er behandlingsansvarlig for databasen og bestemmelsen gir hjemmel for departementet til å gi forskrift om behandlingen av opplysninger i databasen. Det er foreløpig ikke gitt en forskrift om dette.

Kapittel 14 NOKUT

§ 14-1. NOKUTs myndighet og formål

Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) er et statlig forvaltningsorgan som er faglig uavhengig i oppgavene nevnt i § 14-2.

Formålet med NOKUTs virksomhet overfor universiteter og høyskoler er å bidra til at samfunnet kan ha tillit til kvaliteten i norsk høyere utdanning og godkjent høyere utenlandsk utdanning. I tillegg skal virksomheten stimulere til kvalitetsutvikling som sikrer et høyt internasjonalt nivå i utdanningstilbudene ved institusjonene.

Merknad:

Første ledd er en videreføring av gjeldende § 2-1 første ledd. At NOKUT er et statlig forvaltningsorgan innebærer at det er underlagt Kunnskapsdepartementets alminnelige styringsmyndighet i administrative, organisatoriske og økonomiske forhold. Kunnskapsdepartementet kan både delegere oppgaver til NOKUT og instruere NOKUT om forvaltningsoppgaver. NOKUT er et forvaltningsorgan med en særlig uavhengig stilling i saker som gjelder akkreditering, tilsyn, godkjenning av utdanning og evalueringer. At NOKUT er faglig uavhengig i disse sakene, innebærer blant annet at organet ikke kan instrueres i disse sakene.

Andre ledd første punktum regulerer formålet for NOKUTs virksomhet, og er en videreføring av gjeldende § 2-1 andre ledd andre punktum. NOKUTs formål er å sikre at utdanningen som blir tilbudt av norske universiteter og høyskoler holder en gitt kvalitet, og at samfunnet kan stole på at utdanningen som gis er av god kvalitet, og at studenter som begynner på en utdanning kan ha tillit til at de får den undervisningen som er nødvendig for å nå kravene som er satt til utdanningen. Andre punktum er en videreføring av gjeldende § 2-1 andre ledd første punktum. Bestemmelsen innebærer at NOKUT også skal formidle relevant informasjon og kunnskap til alle utdanningsinstitusjoner, noe som igjen skal bidra til at institusjonene kan bruke dette for å øke kvaliteten i sine studietilbud.

§ 14-2. NOKUTs faglige uavhengighet

NOKUT er faglig uavhengig i følgende oppgaver:

  • a) akkreditere institusjoner og studieprogram

  • b) revidere akkrediteringer

  • c) føre periodiske tilsyn med institusjonenes systematiske kvalitetsarbeid

  • d) føre tilsyn med at institusjonene etterlever krav som stilles i lov og forskrift som faller innenfor NOKUTs forvaltningsområde

  • e) gi generell godkjenning av høyere utdanning og

  • f) gjennomføre evalueringer for å kunne bedømme kvaliteten i høyere utdanning.

NOKUT skal bistå institusjonene i deres utviklingsarbeid.

NOKUTs utøvelse av faglig skjønn i saker etter denne bestemmelsen kan ikke overprøves.

Merknad:

Første ledd regulerer de oppgavene der NOKUT er faglig uavhengig. I disse oppgavene kan ikke NOKUT instrueres av departementet eller gis pålegg om det faglige innholdet i vurderingene som er knyttet til vedtaket. Bestemmelsen er delvis en videreføring av gjeldende § 2-1 tredje og fjerde ledd. Begrepsbruken i listen over de oppgavene der NOKUT er faglig uavhengig samsvarer med begrepsbruken i forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning (studiekvalitetsforskriften) § 1-5.

De oppgavene som nevnes i bestemmelsen er NOKUTs sentrale faglige oppgaver, som er akkreditering, revidering av akkreditering, tilsyn, godkjenning og evaluering. Innholdet i akkrediteringsoppgaven er nærmere regulert i lovforslaget § 15-1. Akkreditering er et generelt vilkår for at institusjonene skal kunne tilby utdanninger.

Med periodisk tilsyn menes at NOKUT med jevne mellomrom skal undersøke institusjonenes systematiske kvalitetssikringssystem. Det vil si at NOKUT må undersøke om institusjonenes systemer er gode nok. Hvor ofte dette skal skje reguleres i studiekvalitetsforskriften § 2-2.

Å gjennomføre evalueringer hører til NOKUTs kjerneoppgaver, og dette var tidligere hjemlet i gjeldende lov § 2-1 fjerde ledd første punktum. NOKUT kan av eget tiltak igangsette evalueringer. Disse kan angå en bestemt institusjon eller et bestemt fagområde, bestemte utdanningstilbud og så videre.

NOKUT utfører en rekke ordinære forvaltningsoppgaver som ikke er nevnt i bestemmelsen. I disse oppgavene har departementet instruksjonsmyndighet.

Andre ledd: Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 2-1 andre ledd siste punktum. NOKUTs oppgave er å bistå institusjonene med å heve kvaliteten. NOKUT skal i størst mulig grad gi institusjonene råd og dele kunnskap med institusjonene, jf. lovforslaget § 14-1 andre ledd siste punktum.

Tredje ledd: Bestemmelsen begrenser klageorganets adgang til å overprøve NOKUTs utøvelse av faglig skjønn.

NOKUT er et forvaltningsorgan med en særlig uavhengig stilling i saker som gjelder akkreditering, tilsyn, godkjenning av utdanning og evalueringer, jf. lovforslaget § 14-2 første ledd). NOKUT kan ikke instrueres i disse sakene, og den faglige uavhengigheten innebærer også et forbud mot at NOKUTs faglige vurderinger skal overprøves av en klagenemnd.

NOKUTs vedtak i saker om akkreditering baserer seg på sakkyndige vurderinger. Det er behov for særlig kompetanse for å treffe vedtak i slike saker. NOKUT skal ta selvstendig stilling til innholdet i de sakkyndige vurderingene, og NOKUT må derfor ha en viss faglig kompetanse på samme nivå og på samme område. Det er NOKUTs styre som treffer vedtak om akkreditering. Sammensetningen av styret er tilpasset behovet for kompetanse i denne sakstypen. At NOKUT er uavhengig i slike faglige spørsmål, tilsier at det bare er de rettslige sidene av styrets beslutninger som kan overprøves, ikke det faglige skjønnet styret er sammensatt for å utøve. Statlige og private institusjoner har den samme interessen i de vedtakene som NOKUT treffer, og både offentlige og private institusjoner har klagerett, jf forvaltningsloven § 28.

§ 14-3. NOKUTs evalueringer

Departementet kan pålegge NOKUT å foreta evalueringer etter § 14-2 første ledd bokstav f. Alle evalueringer som foretas av NOKUT er offentlige, og NOKUT skal bidra til at disse gjøres kjent.

Merknad:

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 2-1 fjerde ledd andre og tredje punktum. Departementet kan gi pålegg om å gjennomføre evalueringer når det ønsker det som grunnlag for departementets utdanningspolitikk. Departementet har ikke kompetanse til å gi spesifiserte pålegg om det faglige innholdet eller de faglige elementene i de evalueringene NOKUT blir pålagt å gjøre, fordi innholdet i evalueringene er innenfor NOKUTs faglige uavhengighet, jf. § 14-2.

Alle evalueringer er offentlige. NOKUT skal legge til rette for at evalueringene gjøres kjent.

§ 14-4. NOKUTs styre

NOKUT ledes av et styre som har det overordnede ansvaret for virksomheten og de beslutninger som NOKUT treffer.

Styret oppnevnes av departementet og består av ni medlemmer. Ett medlem skal være student ved universitet eller høyskole, og ett medlem skal være student ved fagskole. Ett medlem skal oppnevnes blant NOKUTs ansatte og skal ha stemmerett i saker som angår de ansattes forhold. Det skal oppnevnes varamedlemmer, herunder personlige varamedlemmer for de ansattes og studentenes medlemmer. Departementet oppnevner styrets leder.

Styrets funksjonstid er fire år. Studentmedlemmer oppnevnes for to år.

Medlemmer av styret kan ikke inneha ledende stilling eller verv ved institusjoner etter denne loven.

Styret ansetter daglig leder for NOKUT på åremål. Åremålsperioden skal være seks år.

Merknad:

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 2-2.

Første ledd regulerer hvilket ansvaret styret har.

Andre ledd regulerer sammensetningen av styret. Styret skal bestå av medlemmer med bred og relevant kompetanse, og det skal legges vekt på at styret skal ha legitimitet både i sektoren og i samfunnet ellers. Det skal legges vekt på at styret har innsikt i og forståelse for kvalitetssikringssystemer på et overordnet nivå. Styret skal ha god kjennskap til sektoren, til forvaltningsvirksomhet og til akkrediteringsordninger.

Styret kan instrueres av departementet i administrative spørsmål. Det er departementet som oppnevner styret. Ett av studentmedlemmene skal være student ved en fagskole.

Fjerde ledd begrenser hvem som kan oppnevnes til styret, ved at styremedlemmer ikke kan ha ledende stilling ved en institusjon. Dette vil gjelde både rektor og prorektor, og også administrativ leder. Ved behandling av saker må habilitet alltid vurderes, og dette kan medføre at også flere enn disse er utelukket fra å sitte i NOKUTs styre.

Femte ledd: Bestemmelsen fastslår at daglig leder i NOKUT tilsettes på åremål, med en åremålsperiode på seks år. Tilsettingen følger vanlige regler om utlysning og tilsetting på nytt, jf. arbeidsmiljøloven § 14-10.

Kapittel 15 Akkreditering av institusjoner og studietilbud

§ 15-1. Akkreditering av studietilbud og institusjoner

Akkreditering er et vilkår for å kunne tilby høyere utdanning. Akkreditering forstås i loven som en faglig bedømming av om en høyere utdanningsinstitusjon eller et studietilbud fyller standarder og kriterier gitt av departementet og NOKUT. Akkrediterte studietilbud skal være i samsvar med Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Studietilbud fra nye tilbydere kan bare akkrediteres dersom studietilbudet minst fører til en bachelorgrad.

NOKUTs akkreditering av institusjoner og studietilbud skal baseres på evaluering foretatt av eksterne sakkyndige oppnevnt av NOKUT.

Hvis NOKUT finner at en institusjon eller et studietilbud ikke oppfyller fastsatte standarder og kriterier, skal det gis en frist for å rette forholdene. Hvis standardene og kriteriene fortsatt ikke er oppfylt, skal NOKUT trekke akkrediteringen av institusjonen eller studietilbudet tilbake.

Departementet kan gi forskrift om standarder og kriterier for akkreditering av institusjoner og studietilbud.

Merknad:

Bestemmelsen er en videreføring av dagens universitets- og høyskolelov § 3-1. Ordlyden er endret noe, men dette har ingen materielle konsekvenser.

Første ledd første punktum definerer hva akkreditering innebærer. Definisjonen av hva akkreditering er, følger av første ledd andre punktum. At et utdanningstilbud er akkreditert betyr at utdanningstilbudet, etter en faglig vurdering gjort av NOKUT, er vurdert slik at det fyller de lovmessige kravene til kvalitet og innhold (standarder og kriterier) som er satt av Kunnskapsdepartementet og NOKUT, og eventuelle andre myndigheter for noen utdanninger.

Andre ledd viderefører dagens system om at akkrediteringen skal baseres på en evaluering gjort av eksterne sakkyndige som er oppnevnt av NOKUT. Basert på evalueringen avgjør NOKUT om institusjonen eller utdanningen skal akkrediteres. Institusjonene er inndelt i kategorier, se lovforslaget § 1-2 første ledd. De kan akkrediteres som enten universitet, vitenskapelig høyskole eller høyskole. Det er Kongen, jf. lovforslaget § 1-2 andre ledd, som avgjør hvilken kategori institusjonen skal plasseres i. Dette skjer på grunnlag av den faglige vurderingen til NOKUT. Kongen er bundet av denne. Akkreditering fra NOKUT er nødvendig, men ikke tilstrekkelig, for plassering av en institusjon i en bestemt institusjonskategori.

Tredje ledd omhandler hva som skjer hvis NOKUT finner at en institusjon eller et studietilbud ikke lenger oppfyller fastsatte standarder og kriterier for ha akkreditering. NOKUT er ansvarlig for å vurdere hva som er tilstrekkelig grunnlag for å trekke akkrediteringen tilbake. Tilbaketrekking kan skje enten på grunnlag av administrative kartlegginger eller sakkyndige vurderinger, alt etter hva manglene dreier seg om. Institusjonen skal få en frist til å rette forholdene. Dette gjelder både for institusjonsakkreditering, og for studietilbud akkreditert både av NOKUT og av institusjonen selv, jf. lovforslaget § 15-2. I dag er det gitt en frist på to år for å iverksette tiltak dersom NOKUT finner at et studietilbud ikke er i tråd med de kravene som stilles, jf. forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning (studiekvalitetsforskriften) § 3-8 andre ledd. Ved revidering av akkrediterte institusjoner kan NOKUT finne at en institusjon ikke lenger oppfyller kravene til akkreditering. Institusjonen vil da få en frist på inntil to år til å rette opp mangelfulle forhold, se samme forskrift § 3-9 andre ledd. Å trekke en akkreditering tilbake medfører at institusjonen mister retten til å tilby studier med eksamensrett, siden akkreditering er et vilkår for at en institusjon kan tilby utdanning som er etablert. Institusjonen kan heller ikke ta opp studenter til de fagområdene der akkrediteringen er trukket tilbake.

Fjerde ledd gir departementet myndighet til å fastsette forskrift om standarder og kriterier for akkreditering.

§ 15-2. Adgang til å opprette egne studietilbud

Institusjoner som er akkreditert som universitet, har fullmakt til selv å akkreditere studietilbud institusjonene skal tilby, innenfor de grenser som følger av Kongens bestemmelser om hvilke grader og yrkesutdanninger en institusjon kan gi, jf. § 2-6.

Institusjoner som er akkreditert som vitenskapelig høyskole eller høyskole, har fullmakt til selv å akkreditere studietilbud de skal tilby på lavere grads nivå. Innenfor fagområder der de kan tildele doktorgrad eller tilsvarende, kan institusjonene selv akkreditere studietilbud de skal tilby på lavere og høyere grads nivå. For fagområder der institusjonene ikke kan tildele doktorgrad, må de søke NOKUT om akkreditering av studietilbud på høyere grads nivå.

Institusjonenes akkrediteringer skal bygge på standarder og kriterier som nevnt i § 15-1 første ledd, og vurderingen av studietilbud skal være dokumentert.

Styret skal fastsette studieplan for det faglige innholdet i studietilbudene. Planen skal inneholde bestemmelser om vurderingsformer, obligatorisk kurs, praksis og lignende.

Fullmakter etter første og andre ledd kan trekkes tilbake av departementet dersom institusjonene ikke har et tilfredsstillende kvalitetsarbeid som sikrer og videreutvikler kvaliteten i utdanningen, jf. § 15-3.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett.

Første ledd fastsetter at institusjoner som er akkreditert som universitet har fullmakt til å akkreditere studietilbud som institusjonen kan tilby på alle nivåer. NOKUT fører tilsyn med den faglige standarden.

Etter bestemmelsens andre ledd har institusjoner som er akkreditert som vitenskapelig høyskole eller høyskole fullmakt til å akkreditere studietilbud på lavere grads nivå, altså studier opp til bachelornivå. På fagområder der disse institusjonene kan tildele doktorgrad eller tilsvarende, kan de akkreditere studietilbud de ønsker å tilby også på høyere grads nivå. På andre fagområder kan disse institusjonene søke NOKUT om akkreditering av studietilbud på høyere grads nivå.

NOKUTs akkreditering av et universitet, en vitenskapelig høyskole eller en høyskole innebærer med andre ord en fullmakt til institusjonen til selv å bestemme hvilke fag eller emner den skal tilby innenfor rammen av akkrediteringen.

Tredje ledd er en videreføring av gjeldende universitets- og høyskolelov § 3-1 tredje ledd andre punktum. Institusjonens akkrediteringer skal bygge på relevante krav fastsatt av departementet og NOKUT. Videre skal institusjonenes vurdering av hvordan studietilbud fyller forskriftskravene, være dokumentert. Dette dokumentasjonskravet gjelder de vurderingene institusjonen gjør på tidspunktet for etablering, i forbindelse med større endringer av studietilbudet, og i forbindelse med evaluering og revidering av studietilbud. Institusjonen er ansvarlig for å sette i verk tiltak for å forbedre, eventuelt legge ned, studietilbud som ikke fyller kravene til akkreditering.

Fjerde ledd bestemmer at institusjonene skal fastsette studieplan for de enkelte studiene. Styret kan delegere denne kompetansen, for eksempel til et sentralt utdanningsprogramutvalg, et studieplanutvalg for en bestemt utdanning eller en grunnenhet. Hvis et organ eller en person lavere ned i organisasjonen fastsetter studieplanen, gjør organet eller vedkommende dette på vegne av styret, og er underlagt styrets kontroll- og instruksjonsmyndighet. En studieplan er en angivelse av det faglige innholdet i fag eller emner, og kan være felles for flere fag og emner. Studieplan er ikke det samme som «utdanningsplan». Studieplanen skal angi hvilke krav som stilles til studenten, og hvordan læringsutbyttet skal vurderes, altså hvilke vurderingsformer institusjonen skal bruke. Utdanningsplan er regulert i lovforslaget § 8-3.

Fjerde ledd bestemmer at departementet kan trekke tilbake institusjonenes fullmakter til selv å akkreditere studietilbud hvis institusjonene ikke har et tilfredsstillende kvalitetsarbeid som sikrer og videreutvikler kvaliteten i utdanningen. Det kan eksempelvis være NOKUT som avdekker dette i forbindelse med tilsynet med institusjonenes kvalitetsarbeid. Bestemmelsen må sees i sammenheng med kravet til internt kvalitetssikringssystem, se lovforslaget § 15-3, og NOKUTs tilsynsrolle.

§ 15-3. Internt system for kvalitetssikring

Universiteter og høyskoler skal ha et tilfredsstillende internt system for kvalitetssikring, som skal sikre og videreutvikle kvaliteten i utdanningen. Studentevalueringer skal inngå i systemet for kvalitetssikring.

Departementet kan gi forskrift om krav til kvalitetssikringssystemer og kvalitetsarbeid.

Merknad:

Bestemmelsen viderefører dagens lov § 1-6. Alle institusjoner som er akkreditert eller som har akkrediterte studier skal ha et system for kvalitetssikring. Systemene skal sikre og videreutvikle kvaliteten i utdanning. Nærmere krav til innholdet i de interne systemene for kvalitetssikring for universiteter og høyskoler er fastsatt i studiekvalitetsforskriften kapittel 2.

Kapittel 16 Avsluttende bestemmelser

§ 16-1. Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.

Merknad:

Bestemmelsen gir regler om ikraftsetting av loven. Loven trer i kraft på det tidspunktet Kongen bestemmer.

§ 16-2. Overgangsbestemmelser

Kongen kan gi nærmere overgangsbestemmelser.

Merknad:

Bestemmelsen slår fast at Kongen kan gi nærmere overgangsbestemmelser.

§ 16-3. Endringer i andre lover

Fra lovens ikrafttredelse gjøres følgende endringer i andre lover:

Studentsamskipnadsloven

Ny § 5A i lov om studentsamskipnader skal lyde:

§ 5A. Plikt til å samarbeide

Studentsamskipnad og tilknyttede utdanningsinstitusjoner skal samarbeide om velferdstilbud og læringsmiljø, på en slik måte at partene har hovedansvar for sine områder slik de følger av studentsamskipnadsloven med forskrift og lov om universiteter og høyskoler.

Studentsamskipnaden og de tilknyttede utdanningsinstitusjonene skal fastsette nærmere regler om ansvarsfordelingen mellom de tilknyttede utdanningsinstitusjoner og studentsamskipnaden.

For å ivareta samarbeidet på best mulig måte skal det avtales regelmessige møter mellom ledelsene for utdanningsinstitusjonene og studentsamskipnaden.

Forslag til ny tolkelov

§ x-x i forslag til ny tolkelov skal lyde:

§ x-x. Bevilling som statsautorisert translatør

Departementet gir bevilling som statsautorisert translatør etter søknad. Bevilling gis til person som er myndig etter norsk lov og som har bestått statsautorisasjonsprøven.

Bevillingen gir rett til å bruke tittelen statsautorisert translatør. Tittelen skal ikke brukes om oversetting på andre språk enn de språk bevillingen gjelder for. Departementet kan gi forskrift om statsautorisasjonsordningen og om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, jf. yrkeskvalifikasjonsloven.

Tittelen statsautorisert translatør kan bare benyttes av den som er gitt bevilling i henhold til denne bestemmelsen.

Den som i strid med bestemmelsen forsettlig eller uaktsomt bruker slik tittel, alene eller som del av tittel, kan straffes med bøter.

Merknad:

Bestemmelsen gjelder endringer i andre lover. Når ny lov om universiteter og høyskoler trer i kraft, foreslår utvalget endringer i studentsamskipnadsloven og i ny tolkelov. Forslag til ny tolkelov har vært på høring.

§ 16-4. Opphevelse av eldre lover

Fra lovens ikrafttredelse oppheves følgende lover:

Lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler.

Merknad:

Bestemmelsen sier at lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler opphører når ny lov om universiteter og høyskoler trer i kraft.

Fotnoter

1.

Universitets- og høyskoleloven § 7-2 første ledd.

2.

GSU-listen gir en oversikt over generell studiekompetanse for utenlandske søkere.

3.

Cristin (Current Research Information System in Norway). Rapportering av vitenskapelig publisering i helsesektoren, instituttsektoren og UH-sektoren. Hentet fra https://www.cristin.no/nvi-rapportering/rapporteringsinstruksen/rapporteringsinstruks.pdf.

Til dokumentets forside