Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

NOU 2020: 3

Ny lov om universiteter og høyskoler

Til innholdsfortegnelse

22 Fusk, falskt vitnemål og uredelig opptreden

Figur 22.1 

Figur 22.1

22.1 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår følgende:

  • Bestemmelsene om sanksjonsmuligheter overfor studenter samles i et nytt kapittel i loven med tittelen «Sanksjoner ved uønsket adferd».

  • Materielle endringer i bestemmelsene om fusk, falskt vitnemål og klanderverdig oppførsel:

    • Adgangen til å utestenge studenten ved fusk endres fra ett til to år.

    • Bruk av falskt vitnemål under studiet skal politianmeldes.

    • Et nytt første ledd i bestemmelsen om forstyrrende opptreden, som gir adgang til å umiddelbart bortvise studenter eller personer som forstyrrer undervisningen.

    • Vedtak om utestenging skal treffes ved simpelt flertall, ikke med to tredjedels flertall.

  • Strukturelle endringer som skal gjøre bestemmelsene mer brukervennlige og tilgjengelige:

    • Samle alle reaksjonsformer som retter seg mot fusk og falskt vitnemål i én bestemmelse.

    • Legge bestemmelsene om bruk av falskt vitnemål ved opptak inn i en ny bestemmelse, og plassere den sammen med de andre bestemmelsene som regulerer sanksjoner.

    • Dele bestemmelsen om bortvisning og utestenging i dagens § 4-8 i to bestemmelser, slik at én bestemmelse gjelder forstyrrende opptreden og en annen bestemmelse gjelder grovt klanderverdig opptreden.

    • Skille ut reglene om vedtaksmyndighet, klageinstans og rett til dekning av advokatutgifter i egne bestemmelser. Felles bestemmelser om dette vil etter forslaget gjelde i alle tilfellene hvor loven har gitt institusjonen en sanksjonsmyndighet.

22.2 Innledning

Hvis en student opptrer på en uakseptabel måte, har institusjonene mulighet til å ilegge studenten ulike sanksjoner. Uakseptabel adferd kan dreie seg om bruk av falskt vitnemål, fusk, grovt forstyrrende adferd eller grovt klanderverdig opptreden. Falskt vitnemål og fusk kan sanksjoneres ved at eksamen eller prøven annulleres, mens grovt forstyrrende adferd eller grovt klanderverdig opptreden kan sanksjoneres ved at studenten utestenges og/eller bortvises. Bestemmelsene om bruk av falskt vitnemål ved opptak blir også omtalt i dette kapittelet. Institusjonen kan utestenge en student dersom studenten er vurdert som uskikket for yrket eller dersom studenten har gjort seg skyldig i straffbare forhold. Regler om dette blir behandlet i kapittel 23.

Utvalget behandler i dette kapittelet de sivilrettslige reaksjonene ved fusk, falskt vitnemål og klanderverdig oppførsel etter universitets- og høyskoleloven. De samme forholdene kan også være straffbare etter straffeloven, men utvalget går ikke inn på dette.

22.3 Gjeldende rett

22.3.1 Falskt vitnemål eller falske dokumenter

Universitets- og høyskoleloven § 3-7 sjette ledd sier at «[b]ruk av falske vitnemål eller andre falske dokumenter er forbudt». Bestemmelsen presiserer at dette også gjelder for dokumenter utstedt fra falske institusjoner.

Hva et falskt vitnemål er, er definert i opptaksforskriften § 10-1 første ledd: «Eit vitnemål eller dokument er falskt dersom det inneheld skriftleg eller digital dokumentasjon som ikkje er sannferdig, eller dersom innhaldet i eit opphavleg, skriftleg eller digitalt, vitnemål eller dokument er manipulert eller endra.»1 Et vitnemål vil dermed være falskt både der innholdet har vært usant fra starten av, og der innholdet senere har blitt manipulert eller endret.2 At dokumentforfalskning omfatter manipulering av data, følger også av en høyesterettsdom fra 1991, den såkalte «BBS-dommen».3 Høyesterett uttaler i dommen: «Det er i og for seg klart at uberettigede endringer av data etter omstendighetene kan rammes som benyttelse av falskt dokument, […].»4

«Falske dokumenter» vil være andre typer falske dokumenter enn falske vitnemål som danner grunnlag for opptak. Det kan for eksempel være vedlegg til vitnemålet, slik som karakterutskrifter, TOEFL-tester, opptaksbrev, anbefalingsbrev, oversettelser av dokumenter fra andre land og sertifikater.5

Bruk av et falskt vitnemål eller falskt dokument innebærer at et dokument som er forfalsket eller ettergjort, benyttes som ekte.

Videre er dokumenter fra en «falsk institusjon» definert som «[…] dokument som er utferda av ikkje-eksisterande utdanningsinstitusjonar eller av utdanningsinstitusjonar som gir urett uttrykk for å ha ei akkreditering etter lov om universiteter og høyskoler § 3-1 eller etter tilsvarande utanlandsk regelverk.»6

Dokumenter fra en slik institusjon kan være ekte dokumenter; det avgjørende er om de er utstedt av en falsk institusjon. Falske institusjoner kan være ikke-eksisterende utdanningsinstitusjoner, for eksempel der en privatperson eller et firma som ikke tilbyr noen form for utdanning, selger og distribuerer utdanningsdokumenter. Falske institusjoner kan videre være institusjoner som ikke har den nødvendige akkreditering som skal til for å tilby høyere utdanning, men som gir inntrykk av å ha slik akkreditering.7

Konsekvensen av å bruke falske vitnemål eller falske dokumenter følger av universitets- og høyskoleloven §§ 3-7 og 4-7.

Dersom en institusjon, NOKUT eller Samordna opptak oppdager at en søker har levert falskt vitnemål eller andre falske dokumenter eller dokumenter utstedt fra falske institusjoner, skal institusjonen, NOKUT eller Samordna opptak anmelde forholdet til politiet, jf. universitets- og høyskoleloven § 3-7 syvende ledd. Etter bestemmelsen har institusjonene en rettslig plikt til å anmelde slike forhold. Det følger også av forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 6 at taushetsplikten ikke er til hinder for å anmelde forholdet.

Det følger videre av universitets- og høyskoleloven § 3-7 åttende ledd at «[d]en som har søkt opptak eller godkjenning […] ved bruk av falskt vitnemål eller andre falske dokumenter eller dokumenter utstedt fra falske institusjoner, vil få nevnte papirer inndratt og vil ikke gis opptak eller få godkjent utdanning i inntil ett år». Etter bestemmelsen skal dokumentene inndras dersom vilkårene er oppfylt. Institusjonen har dermed en plikt til å inndra dokumentene, og dette skal ikke baseres på en skjønnsmessig vurdering. I tillegg skal det vedtas en karantenetid, som kan være inntil ett år. I praksis vil dette ofte bety ett semester eller ett år. Karantenetiden skal fastsettes ut fra en vurdering av hvor alvorlig opptredenen og omstendighetene ellers er.

Vedtak etter universitets- og høyskoleloven § 3-7 kan treffes av «styret selv eller institusjonens klagenemnd». Det innebærer at styret ikke kan delegere oppgaven til andre enn institusjonens klagenemnd. Departementet eller «særskilt klageorgan oppnevnt av departementet» er klageinstans.

Det følger av universitets- og høyskoleloven § 4-7 første ledd bokstav a at eksamen, prøve eller kurs kan annulleres hvis en student «ved hjelp av falskt vitnemål eller annen form for uredelig opptreden har skaffet seg adgang til å gå opp til vedkommende eksamen eller prøve, eller til å delta i vedkommende kurs».

«Uredelig opptreden» vil være andre tilfeller enn bruk av falskt vitnemål hvor en student opptrer på en klanderverdig måte for å oppnå en urettmessig fordel. Et eksempel på uredelig opptreden er bruk av falsk legitimasjon for å skaffe seg adgang til en eksamen. Et annet eksempel kan være å få en annen student til å føre ens eget navn i fremmøteprotokollen for et kurs med obligatorisk fremmøte.

For at et vitnemål skal være falskt eller forfalsket, må det enten ha vært uriktig fra starten av eller ha blitt endret senere. Et vitnemål som viser feil karakter fordi opprinnelig karakter er endret uten at det vises på vitnemålet, er ikke et falskt dokument. Dette kan være tilfellet hvis en karakter har blitt endret til skade for studenten i forbindelse med at studenten har klaget over den opprinnelige karakteren. Det opprinnelige vitnemålet er imidlertid ikke lenger et gyldig vitnemål. Dersom innehaveren bruker det opprinnelige vitnemålet i søknader til universiteter og høyskoler, og er klar over at vitnemålet viser feil karakter, vil det være «uredelig opptreden».8

Etter universitets- og høyskoleloven § 4-7 første ledd må studenten ha «skaffet seg adgang til å gå opp til vedkommende eksamen eller prøve, eller til å delta i vedkommende kurs». Dette innebærer at dersom en student har skaffet seg adgang til et studieprogram ved å bruke falske dokumenter, kan alle eksamenene studenten har tatt, bli annullert. Hvis studenten har brukt falske dokumenter for å skaffe seg adgang til en konkret eksamen, vil denne eksamenen bli annullert. Dersom denne eksamenen er et adgangsvilkår for å kunne gå opp til andre eksamener, vil også disse kunne annulleres.

Det følger av universitets- og høyskoleloven § 4-7 andre ledd at «godskriving eller godkjenning av utdanning eller fritak for eksamen eller prøve» også kan annulleres hvis en student har oppnådd dette ved bruk av falskt vitnemål eller annen form for uredelig opptreden. Dette innebærer at institusjonene kan annullere hele utdanninger og grader hvis studenter har brukt falskt vitnemål eller på annen måte opptrådt uredelig.

22.3.2 Fusk

Det følger av universitets- og høyskoleloven § 4-7 første ledd bokstav b at eksamen, prøve eller godkjenning av kurs kan annulleres «hvis kandidaten forsettlig har forsøkt å fuske eller forsettlig eller grovt uaktsomt har fusket i forbindelse med gjennomføring av, eller forut for endelig sensur av, vedkommende eksamen eller prøve, eller under gjennomføring av vedkommende kurs.»

«Fusk» omfatter de tilfellene hvor en student har overtrådt handlingsplikter som følger av regelverket ved en institusjon, slik som brudd på eksamensreglementet.9 Etter ordlyden er det ikke noe krav om uredelig eller uhederlig adferd.10 Det skal derfor ikke tolkes inn et subjektivt element i fuskebegrepet, men handlinger som åpenbart ikke er egnet til å gi kandidaten noen fordel ved eksamen faller utenfor.11 Et privat brev uten faglig innhold som er gjenglemt i eksamenslokalet vil for eksempel falle utenfor bestemmelsen.

Eksempler på fusketilfeller kan være å ha med en jukselapp til eksamenslokalet, gjemme papirer på toalettet, bruke andres oppgaver, bruke ulovlige hjelpemidler eller oppgi fiktive kilder. Ulovlige hjelpemidler kan være kalkulator og andre digitale hjelpemidler som ikke er tillatt, eller andre bøker enn det som er angitt som lovlige hjelpemidler.

Med ny teknologi er det kommet mange nye måter å fuske på. I dag er det for eksempel vanlig at studentene må levere fra seg smartklokker og telefoner før eksamen starter, fordi disse kan brukes til å lagre informasjon på og til å kommunisere med.

Et annet eksempel på fusk er at studenten ikke oppgir kilden til sitat. Uavhengig av om dette er gjort bevisst eller ubevisst, anses det som plagiat. Manglende kildehenvisning må likevel ha et visst omfang for å være «fusk» i lovens forstand.

Det følger av universitets- og høyskoleloven § 4-7 første ledd bokstav b at fuskingen må gjøres «i forbindelse med gjennomføring av» eksamen for at den skal få konsekvenser. Dette innebærer at fuskingen også kan finne sted før eksamensoppgaven er delt ut. Det følger av rettspraksis at eksamen er i gang idét kontroll av medbrakte hjelpemidler begynner.12 Departementet har lagt til grunn at de hjelpemidlene en student legger på pulten for kontroll, er de hjelpemidlene studenten akter å ha tilgjengelige under eksamen.13 I tillegg kan fuskingen skje «forut for endelig sensur». Dette innebærer at fuskingen også kan finne sted etter at eksamen er avlagt, men før endelig sensur, for eksempel ved at eksamensbesvarelsen blir manipulert etter at den er levert.

Det legges til grunn en meget streng aktsomhetsplikt for studentene ved eksamen.14 De fleste institusjonene har et eget eksamensreglement som pålegger studentene å sette seg inn i reglene som gjelder for den enkelte eksamen, inkludert hvilke hjelpemidler det er tillatt å bruke under eksamen.15 Studentene har blant annet ansvar for å forsikre seg om at de bare har lovlige hjelpemidler liggende på pulten når hjelpemiddelkontrollen skal begynne. Til gjengjeld har institusjonene en plikt til å gi studentene informasjon om hvilke hjelpemidler det er tillatt å bruke på eksamen.16

Både forsettlig og grovt uaktsomt fusk kan sanksjoneres, jf. universitets- og høyskoleloven § 4-7 første ledd bokstav b. Den nedre grensen for fusk er dermed grov uaktsomhet. Forsett foreligger for det første når studenten fusker med hensikt.17 Videre foreligger forsett når studenten fusker med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig er fusk, eller når studenten holder det for mulig at handlingen er fusk, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.18 Kravet om grov uaktsomhet innebærer at det må foreligge en kvalifisert klanderverdig opptreden som gir grunn til sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet.19

Forsøk på fusk kan derimot bare sanksjoneres når det er gjort forsettlig, jf. universitets- og høyskoleloven § 4-7 første ledd bokstav b. Det følger av forarbeidene at kravet er fullbyrdelsesforsett.20 Dette innebærer at det stilles krav om at studenten må ha hatt forsett om å fullbyrde handlingen. Et forsøk på fusk kan for eksempel være at en student plasserer ulovlige hjelpemidler med sikte på at disse skal være tilgjengelige under eksamen, men dette blir oppdaget før eksamen begynner.21

22.3.3 Annullering

Det er «styret selv eller institusjonens klagenemnd» som kan treffe vedtak om annullering, jf. universitets- og høyskoleloven § 4-7 første ledd. Departementet eller særskilt klageorgan er klageinstans, jf. universitets- og høyskoleloven § 4-7 tredje ledd. Annullering innebærer at resultatet nulles ut, og studenten stilles som om vedkommende ikke hadde gått opp til eksamen eller tatt kurset.22

I tillegg til å annullere eksamen og kurs har institusjonen anledning til å annullere «prøve». En «prøve» er et innlevert arbeid eller utført praksis som inngår som et tellende element i det aktuelle utdanningsprogrammet, eller som er et obligatorisk vilkår for å delta i dette.

Bestemmelsen gjelder handlinger gjort av «kandidaten». Dette innebærer at bestemmelsen gjelder for både studenter og ph.d.-kandidater. Bestemmelsen gjelder dermed også for opptak til doktorgradsprogrammet og godkjenning av ulike typer prøving eller praksis i den forbindelse. For nærmere redegjørelse om ph.d.-kandidater, se kapittel 25.

Å annullere en godkjenning av kurs er aktuelt hvis kurset er obligatorisk eller gir en annen form for eksamens- eller prøverelatert uttelling. Annullering innebærer at studenten ikke får godskrevet kurset.

Annullering som reaksjonsform kan bare benyttes overfor en student som prøver å oppnå en fordel ved å fuske. Både studenten selv og andre studenter som forsettlig medvirker til fusk, kan straffes med utestenging etter universitets- og høyskoleloven § 4-8 tredje ledd.

Det følger av § 4-7 første og andre ledd at en eksamen «kan» annulleres. Styret selv eller institusjonens klagenemnd er tillagt et forvaltningsskjønn, og må foreta en konkret helhetsvurdering av om en eksamen skal annulleres hvis vilkårene for annullering er oppfylt. Den aktuelle eksamenen blir derfor ikke automatisk annullert. Eksamener og prøver hvor det er konstatert at studenter har fusket vil normalt bli annullert. I enkelte tilfeller vil likevel forholdets art og omfang kunne tilsi at eksamensresultatet blir stående selv om det er påvist forhold som medfører at en eksamen i utgangspunktet kunne annulleres.23

Et vedtak om annullering er tvangsgrunnlag, jf. universitets- og høyskoleloven § 4-7 femte ledd.24 Institusjonen kan ved behov få bistand av namsmannen til inndrivelse. Tvangsinndrivelsen kan også omfatte eventuelle kopier eller attesterte utskrifter.

Det følger av bestemmelsens sjette ledd at hvis vitnemålet kan danne grunnlag for autorisasjon for yrkesutøving, typisk innenfor helsefag, har institusjonen plikt til å gi melding om annullering til vedkommende myndighet.

Institusjonens klagenemnd kan også vedta å utestenge studenten fra institusjonen og frata vedkommende retten til å gå opp til eksamen ved institusjoner som er omfattet av universitets- og høyskoleloven i inntil ett år, jf. universitets og høyskoleloven § 4-8 tredje ledd.

Et vedtak om å annullere eksamen er begrenset til den eksamenen eller prøven som det irregulære forholdet knytter seg til. Det er ikke adgang til å annullere andre eksamener på grunn av mistanke, eller av preventive grunner.

Adgangen til annullering foreldes ikke, jf. universitets- og høyskoleloven § 4-7 fjerde ledd. Dette innebærer at en utdanning potensielt kan annulleres flere år etter at studenten er ferdig med utdanningen, for eksempel dersom vedkommende brukte falskt vitnemål for å komme inn på utdanningen.

22.3.4 Medvirkning til fusk

Medvirkning til fusk reguleres av universitets- og høyskoleloven § 4-8 tredje ledd. Det følger av bestemmelsen at en kandidat som forsettlig har medvirket til handlingene beskrevet i universitets- og høyskoleloven § 4-7 første og andre ledd, kan utestenges fra institusjonen. I tillegg kan den som har medvirket, fratas retten til å gå opp til eksamen ved institusjoner som er omfattet av universitets- og høyskoleloven i inntil ett år. Det er altså ikke anledning til å annullere eksamener for den som har medvirket.25 Med «kandidat» menes både studenter og ph.d.-kandidater. Se nærmere omtale i kapittel 25.

Denne bestemmelsen skiller seg fra bestemmelsene i universitets- og høyskoleloven § 4-8 første og andre ledd, som hovedsakelig er begrunnet i beskyttelseshensyn. Medvirkning til fusk regnes som et grovt tillitsbrudd, og sanksjoneres ut fra allmennpreventive hensyn.

For at en kandidat skal få en slik straff, må vedkommende ha medvirket «forsettlig». Medvirkeren må dermed med hensikt ha medvirket til fusk.26 Det foreligger også forsett dersom medvirkeren har medvirket til fusk med bevissthet om at handlingen sikkert eller mest sannsynlig er medvirkning til fusk, eller dersom medvirkeren holder det for mulig at handlingen er medvirkning til fusk, og velger å handle selv om det skulle være tilfellet.27 Den nedre grensen for medvirkning til fusk er forsett, og grensen er dermed høyere enn ved fusk, hvor den nedre grensen er grov uaktsomhet.

Bakgrunnen for at det stilles krav om forsettlig medvirkning er at det ved forsøk på fusk kan være vanskelig å vurdere om det foreligger skyld. Bestemmelsen er ment å ramme for eksempel tilfeller der en student har lånt bort en oppgave i den hensikt å hjelpe en annen student til å levere en plagiert oppgave. Medvirkning kan også være at en student har lånt bort besvarelsen sin til en medstudent som kopierer besvarelsen, uten at studenten som lånte bort oppgaven, ønsket å medvirke til fusk. Det siste tilfellet vil ikke være medvirkning til fusk som rammes av bestemmelsen, fordi medvirkeren ikke handlet med forsett.

En sak fra Sverige handlet om at en student stilte til eksamen, og fikk svarene lest opp av en medvirker via en mikrofon i et smykke og en øreplugg i øret.28 Medvirkning kan også være at en student ved avleggelsen av en eksamen gir seg ut for å være en annen eksamenskandidat, for eksempel ved å vise falsk identifikasjon eller logge seg på med studentens brukeridentitet, hvis det dreier seg om en elektronisk eksamen. Denne problemstillingen kan bli mer aktuell når flere eksamener er nettbaserte. I dette tilfellet kan medvirkeren bli utestengt og fratatt retten til å gå opp til eksamen. Studenten selv kan bli utestengt, få sin eksamen annullert og bli fratatt retten til å gå opp til eksamen.

Ettårsfristen for tap av retten til å gå opp til eksamen regnes fra vedtak er truffet. Det er med andre ord tale om tap av mulighet til å avlegge eksamen i inntil to semestre.29

22.3.5 Klanderverdig oppførsel

22.3.5.1 Innledning

Institusjonene kan på visse vilkår bortvise eller utestenge en student, jf. universitets- og høyskoleloven § 4-8. Da universitetsloven av 1995 ble vedtatt, kom bortvisning inn som en ny reaksjonsform.30 Bortvisning er ment å være et mildere og mer nyansert virkemiddel enn utestenging.31 Utestenging fører til full utestenging fra hele institusjonen, mens en bortvisning kan gjelde for nærmere bestemte områder ved institusjonen.

I kraft av den private eiendomsretten har institusjonene rett til å bortvise studenter ved enkelthendelser på universitetsområdet. Det kan for eksempel være snakk om hærverk eller plagsom, truende eller skadelig adferd mot medstudenter eller andre. I tillegg følger det av straffeprosessloven32 § 176 at enhver kan foreta en pågripelse dersom de tar en mistenkt på fersk gjerning, men at den pågrepne straks skal overgis til politiet.33En institusjon kan derfor holde igjen en student som mistenkes for å ha gjort noe straffbart og tas på fersk gjerning, frem til politiet kommer. Institusjonene kan også etablere vakthold som skal beskytte personer eller eiendom.34 Handlinger som er gjort i nødverge og nødrett, vil alltid være lovlige.35 Privat eiendomsrett, straffeprosessloven § 176, nødrett og nødverge er rettslige grunnlag institusjonene kan benytte for å bortvise en person i en enkeltsituasjon. Disse grunnlagene kan imidlertid ikke hjemle mer inngripende midler, for eksempel det å bortvise en student i en lengre periode. Myndighetene må ha hjemmel i lov for å beslutte mer inngripende tiltak overfor studentene. Det følger av legalitetsprinsippet.36 Dersom en institusjon mener det er nødvendig å bortvise en student i en kortere eller lengre periode, må institusjonen anvende universitets- og høyskoleloven § 4-8.

22.3.5.2 Grovt forstyrrende opptreden

Det følger av universitets- og høyskoleloven § 4-8 første ledd at en student som tross skriftlig advarsel gjentatte ganger opptrer på en måte som virker grovt forstyrrende for medstudenters arbeid eller for virksomheten ved institusjonen, kan bortvises fra institusjonen i inntil ett år.

Oppførselen må være «grovt forstyrrende for medstudenters arbeid eller for virksomheten ved institusjonen». I dette ligger at det må foreligge en kvalifisert form for avvikende adferd som påvirker læringsmiljøet og det psykososiale miljøet. Det kan dreie seg om aggressiv eller plagsom opptreden som ødelegger arbeidsmiljøet for medstudenter og ansatte.37

Oppførselen må videre ha skjedd «gjentatte ganger». Studenten må altså ha utvist grovt klanderverdig opptreden mer enn én gang for at bestemmelsen skal få anvendelse. På den annen side holder det at slik opptreden har funnet sted to ganger for at vilkåret anses oppfylt.

Det er et vilkår at studenten må ha mottatt en skriftlig advarsel før studenten kan bortvises. Styret kan delegere myndighet til å gi advarselen til andre ved institusjonen. Advarselen må opplyse om at bortvisning eller utestenging vil kunne bli aktuelt hvis studenten fortsetter med den forstyrrende adferden.

Studenten kan bortvises fra «nærmere bestemte områder ved institusjonen». Bortvisningen er begrenset til de områdene hvor den klanderverdige oppførselen har forekommet. Eksempler på områder kan være bestemte forelesninger, laboratorieundervisning, lesesalene, undervisningen i sin alminnelighet eller fellesområder.

En student som er bortvist, har fortsatt rett til å gå opp til eksamen. Bortvisningen kan imidlertid gjelde obligatorisk undervisning som er et vilkår for å gå opp til eksamen. Slik bortvisning vil ha den praktiske betydning at studenten mister retten til å ta eksamen. En student som oppfører seg på en slik måte at det forstyrrer eksamensavviklingen kan alltid vises bort fra eksamenslokalet, men dette er ikke bortvisning etter universitets- og høyskoleloven § 4-8.38

Bortvisning kan få den samme praktiske konsekvensen som utestenging fordi bortvisningen kan føre til at det er praktisk umulig for studenten å fortsette studier uten adgang til de aktuelle områdene, for eksempel sykehus eller laboratorier.39 I vurderingen av om bortvisning skal iverksettes må slike forhold tas hensyn til. Institusjonen har mulighet til først å iverksette et begrenset bortvisningsvedtak, for deretter å ilegge en mer omfattende bortvisning dersom det første vedtaket ikke har hatt ønsket effekt.

Etter § 4-8 første ledd siste setning har institusjonen anledning til å utestenge en student hvis studenten ikke respekterer bortvisningsvedtaket, og har fått ny skriftlig advarsel. Utestenging bør imidlertid være siste utvei og skal ikke benyttes før studenten har fått en ny skriftlig advarsel som opplyser om at utestenging kan bli følgen dersom han eller hun ikke retter seg etter bortvisningsvedtaket.

I tillegg kan institusjonen frata studenten retten til å gå opp til eksamen dersom studenten ikke respekterer bortvisningsvedtaket og har fått en ny advarsel, jf. universitets- og høyskoleloven § 4-8 første ledd. At studenten blir fratatt retten til å gå opp til eksamen, innebærer at studenten heller ikke kan gå opp til eksamen ved en annen institusjon i utestengingstiden.40

Det er styret eller institusjonens klagenemd som treffer vedtak om bortvisning eller utestenging. Det følger av bestemmelsen at institusjonen «kan» bortvise eller utestenge. Institusjonen må vurdere alvoret i den aktuelle handlingen og avpasse graden og varigheten av vedtaket etter forholdet. Hensikten med bestemmelsen er å beskytte medstudenter og ansatte, ikke å ilegge studenten en straff. Vedtaket bør ikke være mer omfattende enn nødvendig for å ivareta dette hensynet. Hensynet til medstudenter og ansatte må veies opp mot den belastning et vedtak utgjør for studenten.

22.3.5.3 Utestenging fra studier med klinisk undervisning og praksisstudier

En student som grovt klanderverdig har opptrådt på en slik måte at det er skapt fare for liv eller helse for en nærmere definert persongruppe, gjør seg skyldig i grove brudd på taushetsplikten eller opptrer grovt usømmelig overfor bestemte persongrupper, kan utestenges fra studier med klinisk undervisning og praksisstudier, jf. universitets- og høyskoleloven § 4-8 andre ledd. Bestemmelsen har blitt kritisert.41

Etter denne bestemmelsen kan institusjonen utestenge en student i tre ulike situasjoner. For det første kan en student utestenges dersom vedkommende har opptrådt «på en slik måte at det er skapt fare for liv eller helse for pasienter, brukere, barnehagebarn, elever eller andre som studenten har å gjøre med som del i klinisk undervisning eller praksisstudier.» For det andre kan en student utestenges dersom vedkommende «gjør seg skyldig i grove brudd på taushetsplikt.» Den siste situasjonen er der en student gjør seg skyldig i «grovt usømmelig opptreden» overfor pasienter, brukere, barnehagebarn, elever eller andre som studenten har å gjøre med som del i klinisk undervisning eller praksisstudier.

Bestemmelsen omfatter tilfeller som er så grove at institusjonen skal kunne reagere med en fullstendig utestenging fra studiet for et tidsrom som er tilpasset handlingens grovhet. Det forutsettes at det i vurderingen tas tilbørlig hensyn til om det gjelder et enkeltstående forhold som kan tilskrives helt spesielle omstendigheter, eller om det gjelder graverende opptreden som avspeiler alvorlig svikt i dømmekraft eller ansvarsfølelse.42 Hensikten bak bestemmelsen er å sikre at pasienter, klienter, barnehagebarn og elever som kommer i kontakt med studenter i praktisk opplæring, har samme vern mot overtredelser som de har i kontakt med profesjonelle yrkesutøvere.

Institusjonen har også anledning til å frata studenten retten til å gå opp til eksamen ved alle institusjoner som er omfattet av universitets- og høyskoleloven i studier med klinisk undervisning og praksisstudier, jf. § 4-8 andre ledd.

Etter § 4-8 andre ledd siste setning skal institusjonen informere Helsedirektoratet om utestengingen. Plikten gjelder bare utestenging av studenter som følger utdanninger som kan utløse rett til autorisasjon etter helsepersonelloven43 § 48 første ledd.

22.3.6 Vedtak, RUST og advokatkostnader

Et vedtak om bortvisning eller utestenging kan treffes enten av styret selv eller av institusjonens klagenemnd. Vedtak om bortvisning eller utestenging treffes med minst to tredjedels flertall. Det er departementet eller et særskilt klageorgan oppnevnt av departementet, jf. universitets- og høyskoleloven § 5-1, som er klageinstans.

Vedtak om bortvisning og utestenging skal registreres i RUST (Register for utestengte studenter), jf. universitets- og høyskoleloven § 4-12 andre ledd. Formålet med RUST er å hindre at en student eller søker som har mistet rettigheter som følge av et vedtak, for eksempel om utestenging, får slike rettigheter ved en annen institusjon, jf. RUST-forskriften44 § 2.

Studentens rett til å få utgifter til advokat dekket av institusjonen er omtalt i kapittel 24.

I tillegg til disse bestemmelsene har universitets- og høyskoleloven to bestemmelser om utestenging i §§ 4-9 og 4-10. Disse gjelder utestenging på grunn av straffbare forhold og utestenging fordi studenten er vurdert som uskikket til yrket, og er nærmere omtalt i kapittel 23.

22.4 Utvalgets vurderinger

22.4.1 Annullering av eksamen eller prøve

Utvalget understreker at reglene om sanksjoner ved fusk og bruk av falske papirer er viktige for å sikre at samfunnet har tillit til systemet for høyere utdanning. Reglene er med på å underbygge og verifisere at prøver og eksamener er riktige, og at de faktisk gjenspeiler en students kompetanse. Samfunnet skal kunne stole på at eksamener og prøver er avlagt uten at studenten har fusket.

Reglene om sanksjonsmuligheter ved fusk skal virke preventivt og reparerende. Studentene har en plikt til å sette seg inn i reglene, og institusjonene skal sørge for at studentene får informasjon om reglene. Bestemmelsene bør derfor være utformet på en måte som setter studentene i stand til å vite hva som blir ansett som fusk eller utilbørlig adferd.

Reaksjonsformen etter dagens § 4-7 er å annullere eksamener eller prøver der en student har fusket. Utvalget mener dette er en forholdsmessig reaksjon ettersom det er fare for at prøver og eksamener som studenten har fusket under gjennomføringen av, ikke gjenspeiler studentens reelle ferdigheter. Samfunnet skal kunne stole på at beståtte eksamener er gjennomført uten at studenten har fusket. Utvalget foreslår derfor å videreføre bestemmelsen om fusk, men med enkelte justeringer.

Slik bestemmelsen er utformet i dag fremstår den som vanskelig tilgjengelig fordi alle reaksjonsformene ved fusk ikke finnes i samme bestemmelse. Utvalget foreslår derfor enkelte strukturelle endringer i lovteksten, som ikke innebærer realitetsendringer. Utvalget foreslår for det første å samle reglene om fusk og bruk av falske dokumenter under studiet i én bestemmelse. Reglene om reaksjonsmulighetene ved å medvirke til fusk, og at fusk også kan føre til utestenging og muligheten til å frata retten til eksamen, foreslås flyttet fra gjeldende § 4-8 til en ny bestemmelse om falskt vitnemål og fusk ved eksamen, prøve eller godkjenning av kurs. I tillegg foreslår utvalget enkelte endringer i bestemmelsens ordlyd. Disse er bare ment som språklige forenklinger.

Utvalget foreslår også å endre ordlyden i bestemmelsen fra «kandidat» til «student.» At «kandidat» og «student» brukes om hverandre bidrar til at det er uklart hvem bestemmelsen gjelder for. Da ordlyden i sin tid ble endret fra «student» til «kandidat», var det for å få frem at bestemmelsene også gjaldt ph.d.-kandidater.45 Utvalget mener derimot at dette ikke kommer klart frem, særlig fordi enkelte bestemmelser har ordet «student» i seg, selv om ph.d.-kandidater også skal være omfattet. Utvalget foreslår en egen bestemmelse for ph.d.-kandidater som presiserer hvilke bestemmelser som gjelder for dem, se kapittel 25.

Erfaringer viser at ulike tilfeller av fusk er av svært ulik karakter, og utvalget mener det bør være rom for mer varierte og tilpassede sanksjoner. Slik bestemmelsen er utformet i dag har institusjonene anledning til å utestenge studenter i inntil ett år. I praksis innebærer dette at studentene vil bli utestengt i enten ett semester eller ett år. Det er etter utvalgets mening vanskelig å gjenspeile de ulike tilfellene av fusk og grovheten i disse i sanksjonene. Realiteten er også at det å bli utestengt i ett semester i praksis ofte innebærer å bli utestengt i ett år fordi studenten ikke kan starte på igjen etter ett semester på grunn av obligatoriske emner og forkunnskapskrav. Utvalget foreslår å innføre en regel om at utestenging kan gjøres i inntil to år, slik at de ulike gradene av fusk bedre kan gjenspeiles i sanksjonen. Dersom en student for eksempel fusker flere ganger, vil institusjonen ha anledning til å utestenge vedkommende i to år.

Utvalget foreslår også å legge til i bestemmelsen om fusk og falskt vitnemål at bruk av falske vitnemål under studiet skal politianmeldes av institusjonen. Institusjonene har allerede en tilsvarende plikt til å anmelde dersom en søker bruker falskt vitnemål ved opptak.

Videre foreslår utvalget å skille ut reglene om vedtaksmyndighet, klageinstans og dekning av utgifter til advokatbistand i egne bestemmelser. Felles bestemmelser om dette vil etter forslaget gjelde i alle tilfellene hvor loven har gitt institusjonene en sanksjonsmulighet.

22.4.2 Falskt vitnemål ved opptak

I dagens lov står bestemmelsene om bruk av falskt vitnemål ved opptak i § 3-7 sjette til åttende ledd. Utvalget mener at reguleringen av sanksjoner ved bruk av falskt vitnemål flere ulike steder i loven bidrar til en uoversiktlig lov. Bestemmelser som gir institusjonene anledning til å pålegge studentene en sanksjon bør være lett tilgjengelig for studentene, særlig fordi studentene har en plikt til å kjenne til bestemmelsene og sette seg inn i dem.

Utvalget foreslår derfor å flytte bestemmelsene om bruk av falskt vitnemål ved opptak inn i en ny egen bestemmelse, og plassere den sammen med de andre bestemmelsene som regulerer sanksjoner. Lovforslaget inneholder også noen språklige justeringer som ikke innebærer materielle endringer. Utvalget foreslår et nytt kapittel i universitets- og høyskoleloven som vil hete «Sanksjoner ved uønsket adferd». Alle bestemmelsene som gir institusjonene en sanksjonsmulighet overfor studentene, vil bli plassert i dette kapittelet. Hensikten er å gjøre loven mer brukervennlig.

22.4.3 Utestenging og bortvisning

Utvalget har mottatt en rekke innspill fra institusjonene om at dagens bestemmelser er tungvinte å praktisere, og at det oppstår mange situasjoner hvor dagens § 4-8 i universitets- og høyskoleloven er vanskelig å anvende. I mange av tilfellene hvor det er behov for å vise bort en person umiddelbart, er det ikke alltid nødvendig å tilkalle politiet. Det kan for eksempel gjelde mer akutte situasjoner med rus eller utagerende adferd, eller der personen bare forstyrrer medstudenter. Institusjonen har med hjemmel i den private eiendomsretten anledning til å gripe inn i slike akutte situasjoner og be den det gjelder om å forlate området. I tillegg har institusjonen anledning til å holde igjen en student med makt, men uten å skade vedkommende, frem til politiet kommer, se punkt 22.3.5.1.

Vilkårene for bortvisning og utestenging av en student er strenge ved at det kreves gjentatte handlinger og skriftlige advarsler før styret eller klagenemnda kan treffe vedtak om bortvisning eller utestenging. Et vedtak om bortvisning eller utestenging i en lengre periode er svært inngripende overfor studenten, og saksbehandlingsreglene er derfor strenge. Formålet med bestemmelsen etter første ledd er å beskytte medstudenter og ansatte fra grovt forstyrrende og aggressiv opptreden, mens formålet med andre ledd er å beskytte en særskilt gruppe mennesker som studenten har kontakt med i klinisk undervisning eller praksisopplæring. Utvalget foreslår derfor å videreføre bestemmelsen, med enkelte justeringer.

For det første foreslår utvalget å dele bestemmelsen opp i to bestemmelser, slik at én bestemmelse gjelder forstyrrende og grovt forstyrrende opptreden og en annen bestemmelse gjelder grovt klanderverdig opptreden. Bakgrunnen for forslaget er at utvalget mener dagens bestemmelse er uoversiktlig. Videre foreslår utvalget å formulere bestemmelsene noe annerledes, uten at dette innebærer en realitetsendring. Formålet er å gjøre bestemmelsene lettere å forstå og mer brukervennlige.

I den nye bestemmelsen om grovt forstyrrende opptreden foreslår utvalget å presisere i ordlyden at institusjonen kan bortvise en student dersom opptredenen fortsetter etter at studenten har fått en advarsel. Det er dermed tilstrekkelig med én ny handling som kan karakteriseres som grovt forstyrrende, for at studenten skal kunne bortvises. Slik bestemmelsen er utformet i § 4-8 første ledd er det usikkert om dette kan tolkes direkte ut fra bestemmelsen, ettersom ordlyden tilsier at det også etter advarselen må være flere hendelser. Utvalget mener det ikke skal kreves at det har skjedd flere hendelser etter at advarsel er gitt, før vedtak om bortvisning kan treffes. Utvalget foreslår derfor å presisere i bestemmelsen at «bortvisning kan vedtas for inntil ett år hvis studenten opptrer på en måte som virker grovt forstyrrende for medstudenters arbeid eller for virksomheten ved institusjonen ellers, og opptredenen fortsetter tross skriftlig advarsel fra styret».

Erfaring viser at det ofte er psykiske problemer som ligger bak oppførsel som rammes av dagens § 4-8. Utvalget understreker at institusjonen i slike situasjoner bør henvise studenten til aktuelle helsetilbud ved studentsamskipnaden.

Utvalget har også fått innspill om at bestemmelsen passer dårlig for tilfeller av uønsket adferd som er mindre alvorlig, men som likevel krever at institusjonen griper inn av hensyn til undervisningen, andre studenter og ansatte. Det kan være studenter som snakker sammen eller som avbryter undervisningen på annen måte, eventuelt gjentatte ganger, eller som ønsker å trakassere en foreleser. Utvalget mener at slik oppførsel faller utenfor det som bestemmelsen er ment å ramme. Utvalget foreslår derfor å innføre et nytt første ledd i bestemmelsen som omhandler denne typen adferd. Utvalget mener, basert på tilbakemeldingene utvalget har mottatt, at det er gode grunner til å presisere i loven at institusjonene har anledning til å bortvise en student eller annen person dersom personen opptrer på en måte som er forstyrrende for andre studenter og for undervisningssituasjonen. Utvalget vil imidlertid understreke at i mange slike tilfeller vil privat eiendomsrett være en tilstrekkelig hjemmel for bortvisning. Ettersom studentene har en rett til utdanningen de er tatt opp på og universiteter er offentlige steder, bør den forstyrrende adferden passere en viss terskel før den fører til bortvisning. Lovbestemmelsen er tatt inn for å presisere at institusjonen har et handlingsrom for umiddelbare tiltak mot adferd som i alvorlighetsgrad er mildere enn tilfellene dagens bestemmelse i § 4-8 er ment å ramme. Utvalget understreker også at ved bortvisning over en lengre periode er gjeldende § 4-8 første ledd rett hjemmel. Det vil være de som underviser eller de som har ansvaret for områder der studentene driver med selvstudium som har myndighet til å bortvise etter bestemmelsen. En beslutning om å bortvise på grunn av forstyrrende adferd vil ikke være å anse som et enkeltvedtak, og vil derfor ikke utløse klagerett. Utvalget viser til at slik bortvisning er så lite inngripende overfor studenten at det ikke er naturlig å si at den er bestemmende for studentens rettigheter og plikter, jf. forvaltningsloven § 2. Dessuten passer forvaltningslovens saksbehandlingsregler dårlig i slike saker. Bestemmelsene i forvaltningsloven om forhåndsvarsel eller retten til å klage vil være vanskelige å praktisere. Utvalget legger til grunn at det må trekkes en nedre grense for hvilke inngrep som er å regne for enkeltvedtak etter forvaltningsloven. I forbindelse med bortvisning fra undervisningen i skolen er det i juridisk teori lagt til grunn at bortvisning for mindre enn én dag ikke er enkeltvedtak.46

22.4.4 Vedtaksmyndighet og klageinstans

Etter gjeldende universitets- og høyskolelov §§ 4-8 og 4-10 skal vedtak treffes med minst to tredjedels flertall. Den ulovfestede hovedregelen i forvaltningsretten er at simpelt flertall er tilstrekkelig for å treffe et vedtak.

Utvalget mener at et krav om kvalifisert flertall bør ha en særskilt begrunnelse. Et vedtak om å utestenge en student er en streng reaksjon overfor studenten. Dette kan tale for at det bør kreves to tredjedels flertall. På den annen side stilles det ikke krav om to tredjedels flertall når det treffes vedtak om annullering eller om å utestenge en student fra praksis som følge av anmerkninger på politiattesten, jf. universitets- og høyskoleloven §§ 4-7 og 4-9. Disse sanksjonene er mildere enn full utestenging, men kan ofte føre til samme eller lignende konsekvenser som full utestenging. Utestenging fra praksis fører for eksempel til at studenten ikke kan få vitnemål, ettersom praksisdelen av studiet ikke vil være bestått, jf. opptaksforskriften § 6-7.

Utvalget understreker at det er de materielle vilkårene i bestemmelsene som skal sikre forutsigbarhet for studentene og bidra til mindre vilkårlige vedtak, ikke saksbehandlingsbestemmelser om kvalifisert flertall. Utvalget mener derfor at det ikke er gode grunner for å beholde kravet om to tredjedels flertall for vedtak etter universitets- og høyskoleloven §§ 4-8 og 4-10. Utvalget foreslår at kravet om to tredjedels flertall ikke blir videreført i den nye bestemmelsen om vedtaksmyndighet og klageinstans.

Etter universitets- og høyskoleloven § 4-8 tredje ledd er det bare «institusjonens klagenemnd» som kan vedta å utestenge studenter og frata dem retten til å gå opp til eksamen når de har fusket eller medvirket til dette. Selv om det ved mange institusjoner vil være mest praktisk at klagenemnda treffer slike vedtak, ser ikke utvalget gode grunner til at ikke «styret selv» også kan vedta dette, når styret har vedtaksmyndighet etter alle de andre bestemmelsene hvor en sanksjon kan ilegges. At det bare er institusjonens klagenemd som kan treffe akkurat disse vedtakene blir derfor ikke foreslått videreført.

22.4.5 Tap av rett til å gå opp til eksamen

Utvalget mener reguleringen av muligheten til å frata en student retten til å gå opp til eksamen er uklar, fordi den står under bestemmelsen om utestenging i § 4-8 tredje ledd. Det er særlig uklart om dette er en separat sanksjon, eller om det å bli utestengt alltid fører til at studenten taper retten til å gå opp til eksamen ved institusjonen studenten er utestengt fra.

Tidligere forarbeider har presisert at utestenging ikke innebærer tap av retten til å gå opp til eksamen etter universitets- og høyskoleloven § 4-8.47 Ut fra dette er tap av retten til å gå opp til eksamen en separat sanksjon, adskilt fra utestenging. Å bli utestengt etter denne bestemmelsen fører dermed ikke til at studenten også taper retten til å ta eksamen ved institusjonen vedkommende er tatt opp til.

I tidligere forarbeider er det også presisert at det å frata en student retten til å gå opp til eksamen «skal hindre at en student som er utvist fra en institusjon under loven, kan gå opp til eksamen ved en annen institusjon i utestengingstiden».48 Dette ble presisert i forbindelse med innføringen av muligheten for å frata studenter retten til å gå opp til eksamen ved fusk og medvirkning til fusk. Det ble derimot ikke sagt i den forbindelse at det å bli utestengt fører til at studenten taper retten til å ta eksamen ved sin egen institusjon, og presiseringen i forarbeidene gjelder bare retten til å ta eksamen ved en annen institusjon.

Uttalelsene i forarbeidene om at utestenging ikke innebærer tap av retten til å gå opp til eksamen, og at denne sanksjonen fører til at studenten ikke kan gå opp til eksamen ved en annen institusjon, fremstår for utvalget som uklare. Dersom dette tolkes direkte, innebærer det at sanksjonen fører til utestenging og tap av retten til å gå opp til eksamen ved andre institusjoner, men ikke ved ens egen. Utvalget mener det må være klart at bestemmelsen ikke kan tolkes slik, og at studenten også fratas retten til å ta eksamen ved sin egen institusjon.

Ordlyden i dagens bestemmelse, som er «fratas retten til å gå opp til eksamen ved institusjoner under denne lov», innebærer klart at studenten også fratas retten til å ta eksamen ved sin egen institusjon. Det er også sagt i tidligere forarbeider at det å bli utestengt og fratatt retten til å gå opp til eksamen innebærer at «vedkommende student kan utestenges fra samtlige institusjoner og kan miste retten til å gå opp til samtlige eksamener under universitets- og høyskoleloven i utestengingsperioden».49

I forarbeidene er det presisert at «utestenging» etter universitets- og høyskoleloven § 4-8 ikke innebærer at studenten mister retten til å ta eksamen. Utvalget mener at dette må bety at det bare er på dette grunnlaget at utestenging ikke fører til tap av retten til å ta eksamen.

På bakgrunn av dette fremstår det å utestenge en student og det å frata en student retten til å ta eksamen som to separate sanksjoner, i hvert fall etter universitets- og høyskoleloven § 4-8. Tolkningen av bestemmelsen er at begge sanksjonene må ilegges for at studenten skal fratas retten til å ta eksamen.

Formålet med bestemmelsen etter første ledd er å beskytte medstudenter og ansatte fra grovt forstyrrende og aggressiv opptreden, mens formålet med bestemmelsen etter andre ledd er å beskytte en særskilt gruppe mennesker som studenten har kontakt med i klinisk undervisning eller praksisopplæring.50 Vedtak om å frata en student retten til å gå opp til eksamen kan bare treffes i tilfeller hvor institusjonen anser det som nødvendig for å oppnå formålet.

Sanksjonen etter universitets- og høyskoleloven §§ 4-9 og 4-10 er derimot bare utestenging. Derfor kan det fremstå som uklart om utestenging etter disse bestemmelsene også innebærer at studenten taper retten til å ta eksamen ved sin egen institusjon. Utvalget mener at dette må presiseres, se kapittel 23. Utvalget mener at dersom en student blir utestengt som følge av en skikkethetsvurdering, så tilsier det at studenten også bør bli fratatt retten til å gå opp til eksamen ved tilsvarende studier, også ved andre institusjoner. Det er formålstjenlig at en student som er vurdert som uskikket, ikke kan ta eksamen ved tilsvarende studier ved andre institusjoner. Formålet med RUST er å hindre at en student eller søker som har mistet rettigheter som følge av et vedtak, for eksempel om utestenging, får slike rettigheter ved en annen institusjon. Forslaget om å presisere i lovteksten at studenten også taper retten til å gå opp til eksamen ved tilsvarende studier bidrar også til dette formålet. På bakgrunn av dette foreslår utvalget å føye til at en student som er utestengt, i tillegg kan fratas retten til å ta eksamen ved tilsvarende studier i skikkethetssakene.

Politiattestsakene skiller seg fra de andre sakene ved at studenten bare blir utestengt fra praksis og klinisk undervisning, og ikke fra hele studiet. Utvalget foreslår derfor å endre begrepsbruken i bestemmelsen fra «utestenge» til «utelukke» siden studenten kun blir utestengt fra deler av et studium. Utvalget foreslår ikke å innføre «tap av retten til å gå opp til eksamen» som en sanksjon i politiattestsakene.

Det legges også til i bestemmelsene at studenten kan utestenges, og i tillegg fratas retten til å gå opp til eksamen. Bakgrunnen for dette forslaget er å tydeliggjøre at det er to separate sanksjoner, og at utestenging ikke nødvendigvis fører til at studenten blir fratatt retten til å ta eksamen. Derimot kan ikke studenten fratas retten til å ta eksamen uten at studenten også blir utestengt eller bortvist.

Utvalget vil påpeke at en student som er utestengt og fratatt retten til å gå opp til eksamen fortsatt kan dra til et annet land og ta utdanningen vedkommende er utestengt fra, der. Studenten vil også kunne få støtte fra Lånekassen til å ta denne utdanningen i et annet land.

Fotnoter

1.

Forskrift 6. januar 2017 nr. 13 om opptak til høgre utdanning (opptaksforskriften).

2.

Kunnskapsdepartementet. Rundskriv F-14-09: Endringer i forskrift om opptak til høyere utdanning og kommentarer til forskriften.

3.

Rt. 1991 s. 532 (BBS-dommen).

4.

Rt. 1991 s. 535.

5.

Rundskriv F-14/09, kommentar til § 10-1 første ledd.

6.

Opptaksforskriften § 10-1 andre ledd.

7.

Rundskriv F-14/09, kommentar til § 10-1 andre ledd.

8.

Rundskriv F-14/09, kommentar til § 10-1 første ledd.

9.

Rt. 2015 s. 995.

10.

Rt. 2015 s. 995.

11.

Rt. 2015 s. 995.

12.

Rt. 2015 s. 995.

13.

Prop. 59 L (2013–2014) Endringer i universitets- og høyskoleloven punkt. 4.2.4.

14.

Prop. 59 L (2013–2014) punkt. 4.2.4.

15.

Som eksempel: OsloMet. Retningslinjer ved behandling av fusk/forsøk på fusk til eksamen ved OsloMet punkt 2 https://student.oslomet.no/retningslinjer-fusk-eksamen hentet 17.1.2020.

16.

OsloMet. Retningslinjer ved behandling av fusk/forsøk på fusk til eksamen ved OsloMet punkt 2.

17.

Lov 20. mai 2005 om straff (straffeloven) § 22 første ledd bokstav a.

18.

Straffeloven § 22 første ledd bokstav b og c.

19.

Jf. straffeloven § 23; Rt. 2015 s. 995.

20.

Ot.prp. nr. 40 (2001–2002) Om lov om endringer i lov 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler og lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell s. 76.

21.

Ot.prp. nr. 40 (2001–2002) s. 54.

22.

NOU 1993: 24 Lov om universiteter og høgskoler. Lov og rett i Norgesnett s. 190.

23.

Ot.prp. nr. 85 (1993–94) Om lov om høgre utdanning s. 80.

24.

Ot.prp. nr. 85 (1993–94) s. 80.

25.

Ot.prp. nr. 85 (1993–94) s. 80.

26.

Straffeloven § 22 første ledd bokstav a.

27.

Straffeloven § 22 første ledd bokstav b og c.

28.

Norrköpings tingsrätt. Dom meddelad den 17. januari 2019.

29.

Ot.prp. nr. 85 (1993–94) s. 70.

30.

Lov 12. mai 1995 nr. 22 om universiteter og høgskoler (universitetsloven).

31.

Ot.prp. nr. 85 (1993–94) s. 69.

32.

Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven).

33.

Straffeprosessloven § 176:

Når det er fare ved opphold, kan politimann foreta pågripelse uten beslutning av retten eller av påtalemyndigheten. Det samme gjelder enhver annen dersom den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor.

Den som uten å høre til politiet har foretatt en pågripelse, skal straks overgi den pågrepne til politiet.

34.

Lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) § 26.

35.

Straffeloven §§ 17 og 18.

36.

Kongeriket Norges Grunnlov 17. mai 1814 § 113.

37.

Ot.prp. nr. 85 (1993–94) merknad til § 42.

38.

Ot.prp. nr. 85 (1993–94) s. 69.

39.

Ot.prp. nr. 85 (1993–94) s. 69.

40.

Ot.prp. nr. 85 (1993–94) s. 70.

41.

Taraldrud, Karen Eg. Skikkethetsvurdering i høyere utdanning. Lov og rett 10/2016 (volum 55) s. 624–639.

42.

Ot.prp. nr. 85 (1993–94) s. 69.

43.

Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven).

44.

Forskrift 27. juni 2016 nr. 820 om register for utestengte studenter – RUST.

45.

Ot.prp. nr. 71 (2008–2009) Om lov om endringer i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler s. 23.

46.

Helgeland, Geir. Opplæringslova.Lovkommentar. 3. utgave. Oslo: Universitetsforlaget, 2018 s. 236–237.

47.

NOU 1993: 24 s. 174–175; Ot.prp. nr. 85 (1993–94) s. 69.

48.

Ot.prp. nr. 85 (1993–94) s. 70.

49.

Ot.prp. nr. 83 (2007–2008) Om lov om endring i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høyskoler s. 30.

50.

Ot.prp. nr. 83 (2007–2008) s. 21.

Til dokumentets forside