15 Merknader til bestemmelsene i lovforslaget

Til § 1 Formål

Formålet med loven er å sikre helsemessig trygge næringsmidler og fremme helse, kvalitet og forbrukerhensyn langs hele produksjonskjeden, samt ivareta miljøvennlig produksjon.

Loven skal videre fremme god plante- og dyrehelse.

Loven skal også ivareta hensynet til aktørene langs hele produksjonskjeden, herunder markedsadgang i utlandet.

Første ledd fastslår at lovens hovedformål er å sikre at næringsmidler er helsemessig trygge. Med dette siktes det til at næringsmidler overholder kravene til næringsmiddeltrygghet, slik at de normalt ikke skal kunne forårsake sykdommer hos mennesker. For å oppnå dette må det sørges for at helsehensynet ivaretas gjennom hele matproduksjonskjeden, i primærproduksjonen på land og i vann, ved bruk av innsatsvarer og gjennom ivaretakelse av dyre-, fiske- og plantehelse, ved foredling av næringsmidler, bruk av produksjonsprosesser og tilsetningsstoffer, ved omsetning, hvordan maten oppbevares, emballeres, transporteres og gjennom merking og annen presentasjon, og ved omsetning.

I primærleddet vil helsehensynet kunne ha betydning på flere ulike områder. Fôrvarer kan være en kilde for smittestoffer til dyr, herunder fisk, og bringe med seg uønskede stoffer som kan føres videre i matvarekjeden. Viktige risikoområder i forhold til helse og miljø er forekomst av smittestoffer, toksiner, tungmetaller, rester av plantevernmidler samt bruken av tilsetningsstoffer. Generelt god plantehelse, enten det er på såvarestadiet, eller ved dyrking av planter, vil kunne ha en viss betydning for folkehelsen i den grad det vil redusere bruken av plantevernmidler. Ved bruk av gjødselvarer er helserisikoen hovedsakelig knyttet til innhold av tungmetaller, organiske miljøgifter og hygieniske parametere. Kadmium knyttet til fosfor kan tas opp i plantene og gi helseproblemer i befolkningen.

Dyresykdommer som for eksempel tuberkulose, brucellose, salmonellose og kugalskap kan overføres til mennesker gjennom maten. I tillegg finnes det smittestoffer som kan overføres fra dyr til mennesker gjennom maten uten at de er sykdomsfremkallende hos dyr, eller som bare i liten grad gir sykdom hos dyr, eksempelvis tarmbakterien som forårsaker EHEC-sykdom hos mennesker («hamburgerbakterien»). I slike tilfeller kan dyret fungere som «vertsdyr» for smittestoffet. Når det gjelder sykdom og smittestoffer hos akvatiske dyr er disse i mindre grad aktuelle som årsak til sykdom hos mennesker. Ved opphoping av fremmedstoffer i fisk, f.eks. tungmetaller, kan derimot disse overføres til mennesker som spiser fisken og kan bety helsefare ved stort inntak.

Helsehensynet gjør seg sterkt gjeldende i foredling og omsetning fram til produktet når den endelige forbruker. Underveis er det flere faktorer som kan føre til helsefare, for eksempel forekomst av smittestoffer. Disse kan overføres med mat og vann og føre til sykdom hos mennesker. Bakterier og deres toksiner er den hyppigst registrerte årsaken til matbårne sykdommer. I tillegg til de «tradisjonelle» bakteriene er trusselen økende fra en del mikroorganismer som enten er nye eller har fått fornyet betydning, for eksempel Campylobacter, Listeria monocytogenes, Yersina enterocolotica og EHEC. Begrepet smittestoffer omfatter også bakterier som kan overføre resistens mot antibiotika til andre bakterier.

Fremmedstoffer er en stor og uensartet gruppe stoffer som kan tilføres matvarene på veien fra jord og fjord til bord. Som fremmedstoffer regnes bl.a. soppgifter, algegifter, plantegifter, miljøgifter, radionukleider, rester av plantevernmidler og legemidler, tilsetningsstoffer, prosessfremkalte stoffer og stoffer fra emballasje. Noen er brukt med hensikt, andre finnes i miljøet, og atter andre dannes av mikroorganismer eller finnes naturlig. Fremmedstoffer er uønsket i maten i store mengder, men fordi stoffenes effekter først ses etter lang tid er helseskader som med noenlunde sikkerhet kan tilskrives ett bestemt stoff, bare funnet i helt spesielle situasjoner. Eksempler på dette er kopper-, PCB- og kadmiumforurensninger.

Maten vi spiser er sammensatt av ulike næringsstoffer. I tillegg kan næringsstoffer brukes til å berike maten, ved for eksempel tilsetning av vitaminer og mineraler til vanlige næringsmidler. Selv om hensikten med beriking primært vil være å avhjelpe mangel på næringsstoffer i befolkningen, kan beriking representere en helsefare hvis det blir for høye konsentrasjoner av næringsstoffer.

Næringsmidler blir av ulike årsaker behandlet ved hjelp av teknikker som f.eks. bestråling eller fremstilling ved hjelp av genmodifiserte organismer. I lovens formål ligger bl.a. muligheten å forhindre bruk av ulike teknikker som gjør maten helsefarlig.

Det kan ut fra ernæringspolitiske målsetninger være ønskelig å ha muligheter for å regulere næringsstoffinnhold i enkelte næringsmidler. Eksempler på dette kan være regulering av fettinnhold i kjøttprodukter eller saltinnholdet i enkelte matvarer for å redusere forekomsten av hjerte/kar sykdommer, eller som eksempelet gjengitt ovenfor med tilførsel av selen i gjødsel. Et slikt krav vil utad kunne fremtre både som et helse- og et kvalitetskrav. Det er behov for å regulere beriking av spesielle matvarer for forbrukere med særskilte behov.

Kvalitetshensynet henger ofte sammen med andre hensyn, som helse-, forbruker- og miljøhensynet eller hensynet til aktørene langs produksjonskjeden, herunder markedsadgang. Kvalitetshensynet vil imidlertid også kunne ha selvstendig betydning, for eksempel bestemmelser om klassifisering etter kvalitet for fisk og regler om spiredyktighet for såvarer.

Forbrukerhensynet er knyttet til at forbrukerne har rett til trygg mat og et fullgodt kosthold som møter deres ernæringsmessige behov og preferanser. At loven har til formål å fremme forbrukerhensynet innebærer derfor at den skal bidra til å fremme forbrukernes mulighet til å velge produkter ut fra egne behov og preferanser. Disse behovene kan være relatert til helse, men forbrukerhensynet skal også ivareta flere andre forhold. Forbrukerhensyn omfatter foruten helse blant annet hensynene til kvalitet, redelighet, mangfold, kultur, etikk, religion eller miljøtilpasset produksjon.

Redelighet inngår som et forbrukerhensyn og innebærer at produktene er det de gir seg ut for å være i forhold til opprinnelse, beskaffenhet, art, mengde og sammensetning eller andre forhold som kan være av betydning for forbrukeren, som for eksempel produksjonsmetoder. Hensynet til redelighet blir vanligvis ivaretatt gjennom merking. Redelighetshensynet resulterer i reguleringer på ulike områder. Dette kan være bestemmelser om sammensetning av kjente produktslag som lett vil kunne oppfattes som rene kvalitetsforskrifter.

Redelighetshensynet i lovgivningen skal videre bidra til å forebygge villedning av forbrukerne. Villedning kan skje gjennom feilaktig eller ufullstendig presentasjon, merking og informasjon om næringsmidler og/eller produksjonen av disse. Merking, presentasjon og markedsføring/reklame av produkter skal ikke villede forbrukerne, men gi opplysninger som bidrar til at forbrukerne kan foreta kvalifiserte valg. Innenfor redelighetsbegrepet ligger det også å informere forbrukeren om produksjonsprosesser, produksjonsforhold samt hva produktene inneholder, informasjon som kan være viktige for den enkelte å ha kjennskap til for å kunne gjøre et informert valg.

Å fremme forbrukerhensynet innebærer også å bidra til et mangfold hvor forbrukerne gis tilgang til mat i henhold til sine preferanser. Loven kan ikke i seg selv påby et mangfold, men kan sikre at bestemte produkter oppnår en beskyttelse av sin identitet. At loven fremmer mangfold, gir forbrukeren mulighet til å velge mat i henhold til egne kulturelle, etiske, miljømessige eller andre preferanser. Spesielle egenskaper ved maten, eksempelvis økologisk eller biodynamisk produsert mat, har stor betydning for noen forbrukere når de skal velge hvilke produkter de ønsker å kjøpe. I næringsmiddelmarkedet er det flere produkter som gjennom tradisjon og festnet bruk har skapt en viss forventning og/eller forestilling blant forbrukerne. I Food Law heter det at loven skal sikre et høyt nivå for beskyttelsen av forbrukernes interesser i relasjon til næringsmidler, slik at det tas hensyn til mangfoldigheden i omsetningen av næringsmidler, herunder tradisjonelle produkter, og at det indre markedet skal fungere. Som nevnt, innebærer mangfold i omsetningen matvarer av ulike kvaliteter, opprinnelse og sammensetning.

Forbrukerhensyn kan også omfatte etikk i produksjonen. Det synes å være en økende trend at forbrukerne stiller krav om at dyrene har hatt det best mulig og vært friske i oppdrettsperioden. Kravet til friske dyr i denne sammenheng går ut over kravet om fravær av helsefarlige smittestoffer (zoonotiske agens) og også lengre enn at dyr skal være fri for alvorlige smittsomme dyresykdommer. Disse helsemessige forholdene har også en dyrevernmessig side. I følge Food Law skal det også tas hensyn til dyrevelferd i matproduksjonen, primært ut fra et forbrukerhensyn. Både i denne og i forslag til forordninger som omfatter generelle prinsipper for kontroll av «matkjeden», forutsettes det at kontrollen skal omfatte tilsyn med dyrevern for de dyrene som skal bli mat.

Miljøhensynet er særlig relevant for reguleringen av primærproduksjonsleddet, men vil også omfatte den øvrige del av produksjonskjeden. Dette innebærer en utvidelse i forhold til dagens lovgivning.

EUs regelverk på fôrvareområdet har et klart miljøhensyn og forplikter derfor Norge til å videreføre dette hensynet i nasjonalt regelverk. I den nye EU-forordningen som skal erstatte gjeldende rådsdirektiv om tilsetningsstoffer i fôr, heter det: In order to protect human health, animal health and the environment and to review all the rules on additives to take into account the need to ensure a greater degree of protection of animal and human health and the environment. Plantevernmidler kan føre til miljøskader på forskjellige måter. Skjebne i jord og fare for utlekking til vann er bl.a. viktige kriterier som vurderes under godkjenningsprosessen i plantevernmiddelloven.

Også i de øvrige leddene i produksjonskjeden kan miljøhensynet være relevant.

Andre ledd. I tillegg til de forhold vedrørende plante- og dyrehelse som er av betydning for formålsparagrafens første ledd, skal loven fremme god plante- og dyrehelse i sin alminnelighet.

Bekjempelse av planteskadegjørere er et sentralt element for å fremme god plantehelse. Planteskadegjørere kan forårsake store skader på planter. Gjennom spredning kan de dessuten innebære høy risiko for skade på andre planter, både dyrkede og viltvoksende planter. Planteskadegjørere forstås som organismer, virus, viroid eller andre patogener som kan forårsake skade på planter og plantedeler eller vekstvilkårene deres. Dette omfatter blant annet indirekte skadegjørere som for eksempel ugress eller andre vekster eller organismer som er skadelige for planters vekstvilkår. Såkalte invaderende arter (arter som kan fortrenge andre arter) er også omfattet av planteskadegjørerbegrepet.

Plantehelse må derfor tolkes vidt slik at det omfatter tiltak som retter seg mot alle typer smittebegrensende tiltak, det være seg mot planten selv, eller mot andre objekter som kan føre med seg planteskadegjørere. Slike smittebærere kan omfatte alt fra organismer (for eksempel bier) til dødt materiale (for eksempel ikke rengjorte traktorer).

God plantehelse vil også ivareta det biologiske mangfold, idet tiltak mot planteskadegjørere ikke bare omfatter fremdyrkede kulturer, men også ville plantebestander. Med et vidt planteskadegjørerbegrep hvor også invaderende arter vil kunne anses som planteskadegjører, vil ivaretakelse av biologisk mangfold bli en viktig del av plantehelseforvaltningen.

God dyrehelse fremmes gjennom tiltak for å forebygge, overvåke og bekjempe smittestoffer og sykdommer hos dyr. Dyrehelse etter andre ledd vil omfatte sykdommer og smittestoffer hos dyr som overføres til mennesker på annen måte enn gjennom maten, og smittsomme dyresykdommer som ikke har kjent potensiale for å kunne gi sykdommer hos mennesker.

Under det å fremme god dyrehelse inngår også tiltak for å begrense sykdommer som ikke er forårsaket av et smittestoff, eksempelvis produksjonsrelaterte sykdommer.

God dyrehelse skal fremmes både hos dyr som har en eier og i frittlevende dyrebestander. For å fremme god dyrehelse i frittlevende bestander, for eksempel frittlevende laksebestander, kan det være aktuelt å treffe tiltak mot sykdommer og parasitter som ikke representerer spesielle problemer i dyreholdet, men kan true frittlevende bestander. Et typisk eksempel er bekjempelse av lakselus i oppdrettsanlegg for å hindre at lus setter seg på utvandrende laksesmolt og således kan føre til reduksjon av frittlevende laksebestander. Også bekjempelse av sykdommer og parasitter i frittlevende bestander slik som lakseparasitten Gyrodactylus salaris og krepsepest, er omfattet.

Tredje ledd angir at loven også skal ta til de ulike aktørenes fra primærproduksjon til siste omsetningsledd, herunder markedsadgang i utlandet. Primært vil dette være virksomheter som er omfattet av loven. Loven skal ikke ivareta næringshensyn eller hensynet til verdiskaping i alminnelighet, da dette lett kunne komme i konflikt med lovens øvrige formål.

Departementet anser det hensiktsmessig at matloven også åpner for nasjonalt regelverk som har elementer av næringspolitiske hensyn i seg, der slike regler ikke naturlig kan innpasses i annet lovverk. Eksempler på dette er ordningen for beskyttede betegnelser og bestemmelser om kompensasjonsordninger ved frivillige tiltak og ordninger som antas å styrke forbrukernes tillit til norsk mat.

Med markedsadgang i utlandet siktes det til at loven vil hjemle regelverk som skal bidra til å ivareta norsk eksport. Spesielt når det gjelder eksport av fisk kan det være viktig med strenge produksjonskrav, herunder krav om miljøtilpasset produksjon, fordi man på produksjonstidspunktet ikke vet hvilke markeder fisken skal eksporteres til.

Ved interesseavveining mellom ulike hensyn, skal hensynet til helse tillegges avgjørende vekt, da dette er hovedformålet med loven.

Til § 2 Saklig virkeområde

Loven omfatter alle forhold i forbindelse med produksjon, bearbeiding og distribusjon av innsatsvarer og næringsmidler, herunder drikkevann. Loven omfatter også alle forhold i forbindelse med produksjon av materialer og gjenstander som er bestemt til å komme i kontakt med, eller kan ha innvirkning på innsatsvarer eller næringsmidler. Videre omfatter loven all bruk av innsatsvarer.

Loven omfatter videre alle forhold vedrørende plante- og dyrehelse, herunder produkter, gjenstander og organismer som kan føre med seg smitte.

Første ledd første punktum: Lovens virkeområde er med hensikt bredt for å fange opp hele kjeden fra fjord/jord til bord og kunne omfatte alle bestemmelser som har direkte eller indirekte innvirkning på næringsmidler og innsatsvarer. Det er viktig å merke seg at virkeområdet omfatter alle ledd i produksjon, bearbeiding og distribusjon av næringsmidler og innsatsvarer.

Med alle forhold i forbindelse med produksjon, bearbeiding og distribusjon forstås produksjonsledd fra og med primærproduksjon til overlevering til sluttforbruker. Med primærproduksjon forstås produksjon, oppdrett eller dyrking av land- og havbruksprodukter, herunder innhøsting, melking og husdyrproduksjon før slakt. Som primærproduksjon regnes også jakt, fiske og innhøsting av ville bestander og viltvoksende vekster. Videre omfattes senere produksjonsledd så som produksjon, import til og med pakking, lagring, transport og omsetning, eller eksport.

Alle forhold omfatter videre bruk av bl.a. gjødselvarer, plantevernmidler, veterinære legemidler, fôr, tilsetningsstoffer.

Som forhold loven omfatter regnes videre, hygiene, foredlingsprosesser, eiendommer, bygninger, gjenstander, transportmidler, m.m. Videre omfattes dyrehelse, plantehelse og dyrevelferd i den utstrekning det påvirker næringsmidlene eller innsatsvarene.

Med næringsmiddel menes ethvert stoff eller produkt, uansett om det er bearbeidet, delvis bearbeidet eller ubearbeidet, som er bestemt til, eller med rimelighet, kan forventes å konsumeres av mennesker. Næringsmidler omfatter drikkevarer, herunder drikkevann, tyggegummi og ethvert stoff som tilsettes næringsmiddelet når det fremstilles, tilberedes eller behandles. Det presiseres at drikkevann er spesielt nevnt. Alle forhold ved drikkevann er omfattet, fra nedbørsfelt til tappepunkt/omsetning.

Næringsmidler omfatter ikke, fôrvarer, levende dyr, med mindre de skal spises som sådan, planter før innhøsting, legemidler, kosmetikk, tobakk og tobakksvarer, narkotika eller psykotrope stoffer, reststoffer og forurensende stoffer.

Med innsatsvarer menes alle produksjonsmidler, råvarer, hjelpestoffer og organismer som tilføres plante- og dyreproduksjon for eksempel såvarer og annet formeringsmateriale av planter, gjødselvarer og andre næringssalter, plantevernmidler, legemidler til dyr, vann til planter og dyr, fôrvarer og organismer som brukes til fôr.

Lovens virkeområde er ikke avgrenset mot den private sfære. Imidlertid avgrenses mange av lovens materielle bestemmelser mot aktiviteter i privat regi til bruk i privat husholdning, jf. lovens definisjon av virksomhet.

Første ledd andre punktum: Med materialer og gjenstander som er bestemt til å komme i kontakt med, eller kan ha innvirkning på innsatsvarer og næringsmidler, siktes det til produkter som er bestemt å komme i kontakt med næringsmidler og innsatsvarer eller som med rimelighet kan antas vil kunne benyttes på en slik måte. Loven omfatter for det første materialer og gjenstander som har innvirkning på det ferdige produkt, for eksempel i form av matemballasje, kopper, kar og annet kjøkkenutstyr. Også vaske- og desinfeksjonsmidler kan tenkes å ha innvirkning på innsatsvarer eller næringsmidler. Videre omfattes materialer og gjenstander som kommer i kontakt med innsatsvarer eller næringsmidler i løpet av produksjonen, for eksempel i form av transportbånd, tanker, rør m.m. At et hvert forhold i produksjonen av slike materialer og gjenstander er omfattet, betyr at matloven også kan anvendes overfor produksjonen av slike materialer og gjenstander, for eksempel at det kan settes krav til hvilke råvarer som anvendes i framstillingen, produksjonsprosesser m.m.

Første ledd tredje punktum: Første ledd første punktum omfatter alle sider av produksjon av næringsmidler. I dette inngår også bruk av innsatsvarer. Tredje punktum presiserer at loven omfatter bruk av innsatsvarer generelt, også utenfor produksjon av næringsmidler, for eksempel gjødsling av parkanlegg, sprøyting av ugress i veikanten, mv. Privat bruk er også omfattet.Videre vil all bruk av fôr til kjæle- og sportsdyr være omfattet. Bakgrunnen for dette er hensynet til en helhetlig forvaltning av innsatsvareområdet.

Andre ledd avspeiler at loven skal omfatte alle forhold innen dyrehelse, inkludert fiskehelse, og plantehelse. De forhold innen disse områdene som har eller kan ha innvirkning på produksjon, bearbeiding og distribusjon av innsatsvarer og næringsmidler, er allerede omfattet av lovforslagets første ledd fordi de er elementer i ledd i produksjon, bearbeiding og distribusjon av innsatsvarer og næringsmidler. Andre ledd er derfor en utvidelse til også å omfatte forhold innen dyrehelse og plantehelse, som ikke kommer inn under formuleringen i lovforslagets første ledd.

Med dyrehelse forstås helsespørsmål knyttet til alle land- og vannlevende virveldyr, herunder fisk, virvelløse dyr, herunder skjell og bier, samt kjønnsprodukter, hvile- og forplantningsstadier av dyr.

Med plantehelse forstås helsespørsmål knyttet til planter, levende plantedeler herunder frø.

Sykdommer hos ikke-matproduserende dyr, eksempelvis kjæle- og sportsdyr, ville dyr og dyr i fangenskap (dyreparker) er omfattet av ethvert forhold og enhver aktivitet vedrørende plante- og dyrehelse. Det samme gjelder overføring av sykdommer og parasitter til viltlevende arter og bestander, som kan utgjøre en trussel mot den naturlige fauna. At dyrehelse inkluderes generelt, er fordi det ikke anses å være hensiktsmessig å lage et lovmessig skille i reguleringen på dyrehelseområdet. Det vil være de samme prinsippene som vil ligge til grunn for forvaltningsmessige tiltak uavhengig av om dyret er matproduserende eller ikke. Dessuten kan det være nære sammenhenger mellom sykdom hos disse dyrene og sykdommer hos dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon samt smitteoverføring til mat. Eksempelvis kan salmonellabakterier smitte fra ville dyr og fugler, eller fra hund og katt, til dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon dersom fôret blir forurenset med avføring som inneholder salmonellabakterier. Det er også beskrevet tilfeller der salmonellabakterier fra ville dyr, eksempelvis pinnsvin, har smittet over på bær og hagevekster, og at smitte fra fugler har forurenset drikkevann og medført sykdom på mennesker. På den annen side vil enkelte sykdommer og parasitter som finnes hos viltlevende dyr utgjøre en alvorlig trussel mot bevaring av bestandene uten at de utgjør noen fare for mattryggheten. Sammenheng- og hensiktsmessighetsbetraktninger er begrunnelsen for at det ikke ble gjort et skille mellom forvaltningen av sykdommer hos matproduserende og ikke-matproduserende dyr.

Ut fra de samme betraktningene omfatter loven alle sykdommer hos fisk og andre akvatiske dyr. Helse hos akvatiske dyr er ikke eksplisitt nevnt i andre ledd fordi det inngår i begrepet «dyrehelse».

Når det gjelder plantehelseområdet, har forvaltningen på dette området primært et landbruksformål, dvs. at hovedhensikten er å hindre introduksjon og begrense utbredelse av planteskadegjørere og sikre omsetning av mest mulig smittefritt plantemateriale beregnet til videre dyrking. Det er i dag ikke kjent at plantesykdommer kan overføres og gi sykdom hos mennesker slik tilfellet er med mange dyresykdommer (zoonosene). På den annen side kan det forekomme en mer indirekte sammenheng mellom enkelte plantesykdommer og helserisiko hos mennesker slik tilfellet for eksempel er med toksinproduserende arter av soppslekten Fusarium. Det kan også tenkes at valg av virkemidler i plantehelseforvaltningen generelt kan ha betydning for folkehelsen. Plantehelseområdet er derfor inkludert i lovens virkeområde ut fra en helkjedetankegang. Av hensynet til en helhetlig forvaltning omfattes også plantehelse i forhold til planter som ikke brukes i matproduksjon, dvs. skog, park- og hageplanter og prydplanter i veksthus.

Andre ledd i.f.: For å kunne forvalte dyrehelse- og plantehelseområdet helhetlig er man avhengig av å kunne regulere produkter, gjenstander og organismer som kan føre med seg smitte. Eksempler på slike produkter er biprodukter og avfallsprodukter fra kjøtt- og fiskeindustri, produkter fra destruksjonsanlegg for animalsk avfall samt huder, skinn, ull og andre ikke spiselige animalske produkter. Med gjenstander som kan føre med seg smitte menes eksempelvis jordbruksredskaper, dyretransportbiler, brønnbåter, fiskeredskaper mv.

Andre ledd avgrenses ikke mot den private sfære. For å kunne treffe effektive tiltak for å begrense eller utrydde sykdommer, er man avhengig av at alle relevante dyrehold/plantepopulasjoner er omfattet.

Til § 3 Stedlig virkeområde

Loven gjelder for norsk land- og sjøterritorium, norske luft- og sjøfartøyer, og innretninger på norsk kontinentalsokkel. Kongen kan gi nærmere forskrifter om lovens anvendelse, herunder om anvendelse på utenlands registrerte skip i rute på norske havner.

Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard, Jan Mayen, bilandene, i Norges økonomiske sone, fiskerisonen ved Jan Mayen og fiskevernsonen ved Svalbard. Kongen kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forholdene.

Første ledd, første punktum slår fast at loven gjelder for norsk land- og sjøterritorium, norske luft- og sjøfartøyer, og på innretninger på norsk kontinentalsokkel.

Skip registrert i norske registre (NIS og NOR), er omfattet av loven. Fiskekvalitetsloven som nå er integrert i matloven, er blitt ansett for å omfatte norske fartøy uansett hvor de befinner seg. Loven er i praksis håndhevet i forhold til norske fartøy utenfor norsk sjøterritorium og denne praksisen videreføres. Håndhevingen kan anses som grunnlagt i Norges jurisdiksjon over norske fartøy.

Matloven omfatter norske luftfartøy. Dette må tolkes i lys av Chicagokonvensjonen om sivil luftfart av 1944 art. 17 mv. og luftfartsloven av 11. juni 1993 nr. 101.

Etter første ledd andre punktum kan det gis forskrifter som begrenser lovens anvendelse på de nevnte områdene, dersom det er behov for det. Slikt behov kan for eksempel foreligge i forhold til norskregistrerte skip i utenriksfart der det av konkurransemessige hensyn ikke er hensiktsmessig at norske regler gjelder fullt ut. På den annen side er det aktuelt å la deler av loven gjelde for utenlandsk registrerte skip i rute på norsk havn eller mellom norske havner.

Andre ledd: I utgangspunktet gjelder ikke loven for de områder som nevnes her. Det åpnes likevel for at loven kan gjøres gjeldende i den grad det er ønskelig.

Matloven gjelder ikke direkte for Svalbard. For Svalbard vil andre ledd kunne innebære at man i forskrift foretar tilpasninger som har sin årsak i de spesielle administrative forholdene her, de klimatiske og kommunikasjonsmessige forholdene samt at man har utenlands virksomhet på Svalbard.

På grunn av de spesielle forholdene på Svalbard, med bosetninger fra flere land, er det av hensyn til håndheving av reglene ønskelig med en pragmatisk vurdering av hvilke deler av matloven som bør gjøres gjeldende for Svalbard. Matloven vil blant annet være et instrument for å implementere EØS-rettsakter på det veterinære og næringsmiddelområdet. EØS-loven 27. november 1992 nr. 109 gjelder ikke for Svalbard.

Det er også særlige forhold på Jan Mayen og bi-landene somgjører at matloven ikke automatisk er gjort gjeldende. Også for disse områdene kan det i forskrift fastsettes særlige regler under hensyn til de stedelige forholdene.

I norsk økonomisk sone har Norge suverene rettigheter over samtlige naturressurser, både i havet, på og i havbunnen og dens undergrunn. Havrettskonvensjonens art. 56 nr. 1 presiserer at en stat har suverene rettigheter for undersøkelse og utnyttelse, konservering og forvaltning av naturressursene. Det er også spesifisert at kyststaten har jurisdiksjon i forhold til beskyttelse og preservasjon av det marine miljøet, marin forskning, samt etablering og bruk av kunstige øyer, installasjoner og strukturer.

Norge opprettet sin økonomiske sone ved lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone. Yttergrensen for den økonomiske sonen er 200 nautiske mil fra grunnlinjene. Norge har ikke proklamert full økonomisk sone rundt Svalbard eller Jan Mayen, men har opprettet en fiskevernsone ved Svalbard og en fiskerisone ved Jan Mayen, jf. henholdsvis forskrift 3. juni 1977 nr. 6 og jf. forskrift 23. mai 1980 nr. 4.

Norge har en begrenset adgang til å gi og håndheve norske lover i disse sonene. Det er kun de levende ressursene i havet som reguleres i soneloven.Kyststatens suverenitet i en økonomisk sone er presisert i Havrettskonvensjonen art. 56 nr. 1 a), jf. artiklene 61 og 62. Art. 62 nr. 4 er om utnyttelse av de levende ressurser og pålegger utenlandske fartøyer å overholde de bevaringstiltak og andre vilkår og betingelser som er fastsatt i kyststatens lover og forskrifter. Det heter videre at disse skal være forenlige med konvensjonen og deretter følger en opplisting som er forutsatt ikke å være uttømmende. Dette er gjenspeilet i soneloven § 4. Norge har derfor også jurisdiksjon over utenlandske fartøyer i Norges økonomiske sone, fiskerisonen og fiskevernsonen i forhold til fiskerirelaterte spørsmål.

Matloven kan gjøres gjeldende for den økonomiske sonen. Dette innebærer en endring da Fiskekvalitetsloven var vedtatt før opprettelsen av Norges fiskerigrense på 12 nautiske mil, Norsk økonomisk sone, fiskerisonen ved Jan Mayen og fiskevernsonen ved Svalbard og det ble derfor antatt at fiskekvalitetsloven ikke omfattet disse områdene.

Til § 4 Definisjoner

1. virksomhet: Ethvert privat eller offentlig foretak samt privatpersoner som foretar en hvilken som helst aktivitet som nevnt i § 2, bortsett fra aktiviteter i privat og ikke-kommersielt øyemed.

2. omsetning: besittelse med sikte på salg, utbud for salg, distribusjon, samt selve salget og enhver annen form for overdragelse med eller uten vederlag.

Virksomhet:

Virksomhetsbegrepet i loven består av to komponenter, en angivelse av hva slags rettssubjekter som er omfattet og hvilke aktiviteter som er omfattet. I utgangspunktet er alle private og offentlige foretak samt privatpersoner omfattet. Begrensningen består i at det bare er rettssubjekter som driver bestemte aktiviteter som skal medregnes. Dette gjelder aktiviteter som nevnt i § 2. Innenfor denne rammen må aktivitetsbegrepet tolkes vidt.

Definisjonen begrenser virksomhetsbegrepet opp mot ikke-kommersielle aktiviteter. Som virksomhet regnes ikke privatpersoner som bare foretar aktiviteter i forbindelse med jakt, fiske og innhøsting av ville dyr og viltvoksende bær og lignende i ikke-kommersielt øyemed. Heller ikke tilberedning, behandling og lagring av næringsmidler, når disse aktivitetene skjer i privat regi, og er til bruk i privat husholdning. Det samme gjelder privatpersoners bruk av innsatsvarer, privat dyrehold og plantedyrking i hjemmet. Virksomhetsbegrepet vil for eksempel ikke omfatte matservering til gjester i privat husholdning, hold av kjæledyr i hjemmet og dyrking og gjødsling av grønnsaker i egen kjøkkenhage til eget bruk.

Omsetning:

Definisjonen understreker at besittelse med sikte på salg også omfattes, noe som ikke uten videre følger av en naturlig forståelse av begrepet omsetning. Bestemmelsen presiserer videre at omsetning også omfatter overdragelse uavhengig av om det betales vederlag. Dette er delvis en videreføring av gjeldende rett på næringsmiddelområdet der begrepet frambud tidligere var brukt.

Til § 5 Etterlevelsesplikt og systematiske kontrolltiltak

Virksomheten skal sørge for at relevante bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven etterleves. Kongen kan gi forskrifter om hvem som er ansvarlig i virksomheten, og om plikt til å gi melding om dette til tilsynsmyndigheten.

Kongen kan gi forskrifter om plikt til å etablere og gjennomføre systematiske kontrolltiltak.

Første ledd fastslår at virksomheten har ansvar for at regler gitt i eller i medhold av loven etterleves. Plikten til etterlevelse gjelder også forskrifter og enkeltvedtak som er videreført med hjemmel i bestemmelsene om forholdet til eldre lovgivning. Virksomhet er definert i § 4, ansvaret etter bestemmelsen her hviler på den enkelte virksomheten. Hvem som innad i virksomheten skal følge opp virksomhetens plikter følger av vanlige regler i selskapsrett m.m.

Det at virksomheten skal sørge for at bestemmelser etterleves innebærer en plikt til aktivt å påse at reglene faktisk overholdes. Dette innebærer plikt til både å sikre og kontrollere regelverksetterlevelsen.

Med relevante bestemmelser forstås bestemmelser knyttet til de områder og funksjoner den aktuelle virksomheten har innflytelse eller rådighet over. Hva som er relevant vil måtte tolkes i forhold til den enkelte lov- eller forskriftsbestemmelse det er tale om. Her nevnes bare et enkelt eksempel som ikke kan leses uttømmende med hensyn til et eventuelt ansvars utstrekning.

Et meieri har for eksempel ansvar for at melken er lovlig produsert og er trygg, at merkingen på emballasjen er korrekt, at den er oppbevart og transportert til kjøper før overlevering på en måte som er i samsvar med regelverket. Neste ledd i distribusjonskjeden har tilsvarende ansvar for melken innenfor det området han har kontroll over, det vil for eksempel si at melken er merket i tråd med regelverket og at den blir oppbevart på forskriftsmessig måte. Blir det oppdaget en feil vil dette leddet også ha ansvar for å hindre at melken går til neste omsetningsledd.

Det kan derimot være vanskelig for et omsetningsledd å vite om et næringsmiddel dette leddet ikke selv har produsert er utrygt på mottakstidspunktet eller at innholdet i en emballasje ikke stemmer med det som fremgår av merkingen. Dette kan likevel ikke forstås slik at et ledd i kjeden kan fraskrive seg hele ansvaret for at den varen som mottas er i overensstemmelse med regelverket. Et mottakerledd vil etter omstendighetene også ha ansvar for å stille spesifikke krav til dokumentasjon overfor leddet foran i kjeden.

Første ledd andre punktum åpner for at det i forskrift kan foretas en nærmere ansvarsplassering innad i virksomheten. Dette kan være nødvendig for å oppfylle internasjonale forpliktelser der er det eksempelvis kan være krav om å peke ut en særskilt driftsansvarlig med plikter etter lovverket. Det kan også tenkes å oppstå situasjoner der det er nødvendig å plassere ansvar på en annen juridisk person enn virksomhetsbegrepet etter denne loven omfatter.

Andre ledd gir hjemmel til å stille krav om systematiske kontrolltiltak, og systemer for å sikre dette. Dette viderefører de eksisterende lovenes intern- og egenkontroll hjemler, samtidig som begrepet «systematiske kontrolltiltak» vurderes som mer fleksibelt i forhold til ulike metodevalg for å sikre og dokumentere regelverksetterlevelse.

Til § 6 Forebygging av fare, varsling og iverksetting av tiltak

Foreligger det grunn til mistanke om fare for helseskadelige næringsmidler eller helse- eller miljøskadelige innsatsvarer, skal virksomheten umiddelbart varsle tilsynsmyndigheten.

Virksomheten og enhver annen har tilsvarende varslingsplikt ved grunn til mistanke om smittsom dyresykdom. som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser. Ved grunn til mistanke om planteskadegjørere som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser, har virksomheten og eier eller bruker av fast eiendom varslingsplikt.

Oppstår forhold som nevnt i første og andre ledd, skal virksomheten umiddelbart iverksette nødvendige tiltak for å forebygge, redusere eller eliminere eventuelle skadevirkninger, herunder stanse omsetning og iverksette tilbaketrekking fra markedet.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om forebygging av fare, varsling, og iverksetting av tiltak, herunder informasjon til allmennheten.

I første ledd pålegges virksomheten en varslingsplikt til tilsynsmyndigheten. Når det gjelder hva som skal forstås med helseskadelige næringsmidler, vises det til kommentaren til bestemmelsen om næringsmiddeltrygghet. Fare for at skade på miljøet kan oppstå under primærproduksjonen, f.eks fare for at plantevernmidler lekker ut i vann.

Varslingsplikten er et utslag av at hovedansvaret etter loven ligger på virksomheten.

Ved forståelsen av grunn til mistanke om skal det legges til grunn hva man burde ha hatt mistanke om på grunnlag av de forhold som gjør seg gjeldende i den enkelte situasjon. Det er med andre ord ikke nødvendig at man faktisk har mistanke. Det er nok at det foreligger forhold som gir grunn til mistanke. Inn under begrepet grunn til mistanke om kommer selvsagt også det forhold at en fare er påvist.

Andre ledd første punktum utvider varslingsplikten etter første ledd. Ved grunn til mistanke om smittsom dyresykdom som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser, har både virksomheten og enhver annen tilsvarende varslingsplikt som etter første ledd. Når det gjelder forståelsen av smittsom dyresykdom som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser, se kommentarene til bestemmelsene om dyrehelse.

Andre ledd er en videreføring av bestemmelser i husdyrloven og fiskesykdomsloven som har bestemmelser om at varslingsplikt påhviler enhver Pliktsubjektet etter annet punktum er enhver person som fatter mistanke om at et dyr lider av en smittsom sykdom som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser, og er særlig aktuelt der noen holder dyr uten at denne er omfattet av lovens virksomhetsbegrep. Varslingsplikten for de som ikke selv holder dyr, vil være særlig aktuell i forhold til observasjoner av sykdomstegn i frittlevende dyrebestander.

Andre ledd andre punktum utvider varslingsplikten etter første ledd. Ved grunn til mistanke om planteskadegjørere som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser, har både virksomheten og eier og bruker av fast eiendom tilsvarende varslingsplikt som etter første ledd. Når det gjelder forståelsen av planteskadegjører som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser, se kommentarene til bestemmelsene om dyrehelse.

Bestemmelsen viderefører en varslingsplikt ift. planteskadegjørere fra plantehelseloven, der pliktsubjektet er eier eller bruker av fast eiendom. Det er den som har en viss tilknytning til eiendommen som er nærmest til å kunne oppdage dyr som skader planter, dvs. planteskadegjørere. En bruker av fast eiendom kan blant annet være en som leier eller låner en eiendom.

Tredje ledd pålegger virksomheten å foreta det som skal til for å hindre eller minske risikoen der det er grunn til mistanke om fare etter første ledd, eller grunn til mistanke om dyresykdom eller planteskadegjørere etter andre ledd. Dette kan blant annet være å iverksette tiltak for å trekke produkter tilbake fra markedet, gå ut med informasjon til forbrukerne, eller å destruere ferdige varer.

Fjerde ledd er en ikke uttømmende fullmaktsbestemmelse for nærmere utfylling av første og andre ledd. Det er av hensyn til opplysning spesifisert at det kan gis forskrift blant annet om informasjon til allmennheten.

Til § 7 Etablering, plassering, utforming og drift av virksomhet

Virksomheten skal sørge for at plassering, utforming og drift av aktiviteter er hygienisk forsvarlig.

Kongen kan i forskrifter stille ytterligere krav til etablering, plassering, utforming og drift av aktiviteter i virksomheter, herunder om melding, registrering og godkjenning og om bortfall av godkjenning.

Kongen kan i forskrifter stille krav til leverandører av tjenester til virksomheter nevnt i første ledd, herunder om godkjenning.

Kongen kan i forskrifter forby ethvert forhold som kan medføre fare for forurensning i vannforsyningssystem og internt fordelingsnett.

I første ledd slås det fast at plassering, utforming og drift av aktiviteter i virksomhet skal være hygienisk forsvarlig. Med dette stilles det et prinsipielt og generelt krav om at aktiviteter som faller inn under loven skal være plassert, utformet og drevet på en hygienisk forsvarlig måte. Begrepet «hygienisk» er ment å favne om alle forhold av bygningsteknisk og driftsmessig karakter som kan ha betydning for alle aspekter i forhold til næringsmiddel- og innsatsvaretrygghet, dyrehelse og plantehelse. Det legges opp til at det skal benyttes faglig skjønn, jf. formuleringen «hygienisk forsvarlig». Kravet er selvstendig og kan brukes som hjemmel for vedtak mot virksomhet som ikke drives hygienisk forsvarlig selv om det ikke er nedfelt spesifikke krav om forholdet i henhold til lovens 2. ledd.

I andre ledd gis det mulighet for å gi nærmere forskrifter om etablering, plassering, utforming og drift av virksomhetens aktiviteter. Forskriftene som gis, kan omfatte en rekke forhold ved virksomheten. Selv om de fleste forhold vil kunne falle innenfor det å drive hygienisk forsvarlig, så vil også andre forhold kunne omfattes av annet ledd.Eksempelvis stilles det krav til at lager for såvarer skal være utformet slik at såvarene beholder sin spireevne, det vil si krav til bygning for å opprettholde en bestemt produktkvalitet. Plassering av virksomhetens aktiviteter kan være viktig for begrensning av smitterisiko i forhold til frittlevende bestander av akvatiske dyr og andre havbruksanlegg.

Hjemmelen til å gi forskrifter om etablering og drift omfatter også å sette skranker for produksjon, både når det gjelder produksjonssted, produksjonshastighet og produksjonsvolum. Begrensningen i produksjonssted vil kunne gjelde definerte geografiske områder. Bestemmelsen vil være aktuell i forhold til å legge en begrensning for hvor drikkevann kan tas i fra, med andre ord, valg av drikkevannskilder. Begrensninger i produksjonshastighet vil kunne være aktuelt for eksempel i slakterier. Når tillatelse til etablering av akvakulturanlegg er gitt etter fiskesykdomsloven § 7, har det vært aktuelt å begrense tillatt produksjonsvolum på enkelte lokaliteter ut fra hensynet til smitterisiko, særlig til frittlevende bestander av akvatiske dyr. Alle begrensninger må ligge innenfor lovens formål og kan ikke brukes til for eksempel rene næringsformål.

Forskriftene kan regulere forhold vedrørende plassering av virksomhet som kan ha betydning for virksomhetens hygieniske drift, herunder krav til uteområder (eksempelvis krav om fast dekke på gårdsplass) og avskjerming mot tilgrensende virksomheter, veier mv. Videre kan det stilles krav til planløsning, utforming og dimensjonering av lokaler, til innretninger og utstyr, og til transportmidler mv.

Det kan i forskrifter stilles nærmere krav til driftsrutiner for å sikre hygienisk produksjon. Rutinene kan omfatte en rekke forhold herunder krav til renhold, vedlikehold, vannforsyning, prosess-, lagrings- og transport-temperaturer, avfallshåndtering mv. Det kan videre stilles krav til bruken av rengjørings- og desinfeksjonsmidler samt lignende produkter og til bruken av materialer og gjenstander som kommer i kontakt med fôr og næringsmidler. En av hensiktene med slike reguleringer er å unngå at helsefarlige rester av vaske- eller desinfeksjonsmidler eller emballasjematerialer kommer over i næringsmidler eller fôr.

De ordninger som finnes i dagens regelverk vedrørende godkjenning av prosesser, fremgangsmåter og produksjonsmetoder mv., vil kunne videreføres uten at man i loven tar stilling til hvilke ordninger man til en hver tid skal ha.

Det kan stilles krav til personalets helse og hygiene, eksempelvis krav om helseattest ved ansettelse, eventuelt annen form for helsekontroll, for å unngå at smittsomme sykdommer overføres til mat fra personell som er bærere av smittestoffer. Videre vil det kunne stilles krav om personlig hygiene, eksempelvis krav til bruk av arbeidsantrekk, om begrensninger i bruk av personlige eiendeler som ringer, armbåndsur etc., om håndvask, forbud mot bruk av tobakk mv.

Virksomheter kan pålegges å utarbeide planer for hvordan krisesituasjoner skal håndteres. Dette er spesielt aktuelt i forhold til håndteringen av alvorlige smittsomme dyresykdommer, men kan også tenkes anvendt i forhold til forekomst av zoonotiske agens eller andre helsefarer. Det kan stilles krav om hvordan beredskapsplaner skal utarbeides og om øvelse i beredskapsarbeid.Det er videre nødvendig å kunne stille krav til laboratorier og analysemetoder som virksomheten selv benytter, fordi en rekke forskrifter som følger av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, stiller krav til de laboratorier og laboratorieanalyser som virksomhetene benytter som ledd i egne kontrolltiltak for å sikre en forskriftsmessig produksjon og drift.

Hjemmelen er gjort vid for å sikre at alle forhold som allerede er regulert i lovgivningen, og alle forhold som kan forventes å bli regulert i lovgivningen på dette området, kan hjemles i matloven.

Det kan stilles krav om melding, registrering og godkjenning, herunder autorisasjon av virksomhetens aktiviteter. På den måten kan de ordninger som finnes i dagens regelverk videreføres uten at man i loven tar stilling til hvilke ordninger man til en hver tid skal ha. Eksempelvis vil meldeplikt etter økologiregelverket være omfattet selv om dette ikke er å anse som et hygienisk krav.

Godkjenningskravet omfatter godkjenning av planer før virksomhet etableres og ved større endringer, samt ferdiggodkjenning før oppstart og viderefører de godkjenningskrav som stilles i de lover som opphører ved ikrafttredelsen av denne loven.

Med myndighet til å fatte vedtak om godkjenning, følger også myndighet til å trekke denne tilbake. Det kan i forskrift fastsettes vilkår for bortfall og tilbaketrekking av godkjenning, samt konsekvenser av manglende godkjenning.

Tredje ledd retter seg mot leverandører av tjenester til de virksomheter som omfattes av lovens virksomhetsdefinisjon. På denne måten gis det anledning til å til stille krav, herunder godkjenningskrav, til leverandører av vaske- og desinfeksjonsmidler og lignende produkter til virksomheter omfattet av loven. Med leverandører menes både produsenter og rene forhandlere. Dessuten vil det kunne stilles godkjenningskrav til laboratorier som virksomheter benytter, dersom det anses nødvendig. Hjemmelen er ikke ment å kun være begrenset til disse eksempler da det i framtiden kan bli behov for å stille krav også til andre leverandører.

Fjerde ledd er en fullmaktsbestemmelse som åpner for at det kan nedfelles forbud mot ethvert forhold som kan medføre fare for at drikkevann blir forurenset gjennom forurensning i vannforsyningssystem og internt fordelingsnett. Hensikten er å sikre at vannverk kan levere vann som er hygienisk forsvarlig.

Til § 8 Opplæring og kompetanse

Virksomheten skal sørge for at enhver som deltar i aktivitet omfattet av denne loven, har nødvendig kompetanse.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om utdanning, opplæring og kompetanse, herunder om autorisasjon av personell.

I første ledd slås det fast at det er virksomheten som har ansvar for at enhver som deltar i aktivitet omfattet av loven, har nødvendig kompetanse. Med enhver menes hver enkelt person som utfører en hvilken som helst oppgave i en virksomhet omfattet av loven uansett om personen er ansatt i virksomheten eller har et annet arbeidsforhold (vikar, ekstrahjelp konsulent, vennetjeneste osv). Med nødvendig kompetanse menes utdanning eller formell opplæring dersom det stilles nærmere krav om dette, eller intern opplæring slik at personalet settes i stand til å ivareta de oppgaver de blir satt til på en måte som samsvarer med matlovens bestemmelser. Hva som er nødvendig, vil kunne variere ut fra stillingens innhold og risikofaktorer knyttet til oppgavenes innhold.

Andre ledd er en fullmaktsbestemmelse slik at det i forskrifter kan gis utfyllende bestemmelser til paragrafens første ledd. Det er særskilt påpekt at det kan stilles krav om autorisasjon av personell. Eksempler på dette finnes i plantevernmiddellovens krav til sprøytesertifikat for yrkesmessig bruk av plantevernmidler. Hjemmelen er generell og vil kunne benyttes for å stille forskriftsmessige krav til utdanning, opplæring og kompetanse innen hele matlovens virkeområde. Departementet presiseres at det ikke er intensjonen at personell omfattet av autorisasjonsbestemmelser i profesjonslovgivning, eksempelvis dyrehelsepersonell, skal reguleres etter denne bestemmelsen.

Til § 9 Produktgodkjenning, innhold, sammensetning og kvalitet

Kongen kan i forskrifter stille krav til innsatsvarer, planter, dyr, næringsmidler, materiale, animalske biprodukter samt gjenstander som er bestemt til å komme i kontakt med eller kan ha innvirkning på innsatsvarer eller næringsmidler, herunder om godkjenning, innhold og kvalitet mv.

Kongen kan gi forskrifter om begrensning av eller totalforbud mot innhold av genmodifiserte organismer, mot innhold av gener fra genmodifiserte organismer og produkter fra visse genmodifiserte organismer.

Mens foregående paragraf retter seg mot virksomhetens aktiviteter, retter denne paragrafen seg mot produktene aktivitetene frembringer. Med hjemmel i bestemmelsen her kan det stilles krav til et vidt spekter av produkter, som næringsmidler, rengjørings- og desinfeksjonsmidler, og materialer og gjenstander som er bestemt til å komme i kontakt med, eller som kan ha innvirkning på næringsmidler og innsatsvarer. Det er også verdt å merke seg at avfall og biprodukter er nevnt blant de «produkter» som det kan stilles krav til. Bakgrunnen for dette er at det både er hensiktsmessig å kunne stille den typen krav for å sikre lovens formål, og fordi vi er forpliktet til det etter EØS-avtalen.

Forskriftene som kan gis, vil blant annet handle om følgende:

a) melding, registrering og godkjenning og om bortfall av godkjenning,

Dette gir blant annet grunnlag for å videreføre kjøttkontrollens krav om godkjenning av kjøtt.

Forbudet mot å framby og markedsføre næringsmidler/fôr og næringsmiddel/fôringredienser som består av, inneholder eller er fremstilt på grunnlag av genmodifiserte organismer med mindre det er gitt særskilt samtykke til dette vil videreføres. Tilsvarende gjelder godkjenning av og vilkår for godkjenning av andre nye matvarer.

I enkelte særskilte forskrifter, eksempelvis forskrift 21. desember 1993 nr. 1382 om næringsmidler til bruk ved spesielle ernæringsmessige behov, er det nedfelt en meldeplikt for næringsmidler omfattet av forskriften. Denne type EØS-relaterte bestemmelser vil videreføres med hjemmel i denne paragrafen.

Godkjenningsordningen for fôrvarer, plantevernmidler, gjødsel, jordforbedringsmidler, dyrkingsmedier, komposteringspreparater og vekststoffer hjemles her.

I den utstrekning ny EU lovgivning medfører meldeplikt for produkter, eller i den utstrekning norske myndigheter trenger meldeplikt for enkelte produkttyper for å ha oversikt over markedet vil denne hjemmelen bli tatt i bruk.

b) kvalitet, kvalitetsgradering, sammensetning og varebetegnelse og ernæringsmessig sammensetning,

Disse forholdene er ment å hjemle de kvalitetskrav som i dag stilles med hjemmel i de eksisterende lover på området (eksempelvis fiskekvalitetsloven, landbrukskvalitetsloven, næringsmiddelloven og lovene på innsatsvareområdet). Med dette menes også fastsettelse av grenseverdier for innblandinger som ikke relateres til helseaspektet, eksempelvis maksimuminnhold av annet kulturfrø i et parti såvarer. Hjemmelen er ikke ment å være begrenset til forhold som er regulert tidligere da eksempelvis økt internasjonal handel kan medføre at det vil være behov for å kvalitetsregulere nye varegrupper. Hjemmelen vil videreføre næringsmiddellovens hjemmel til å fastsette forskrifter om næringsmidler til spesielle ernæringsmessige behov, samt morsmelkerstatning, barnemat, mat til medisinske formål, slankeprodukter, syltetøy, juice, vin, mv.

c) innhold, herunder forbud mot, bruksbetingelser og grenseverdier for rester av innsatsvarer, forurensninger, smittestoffer, nærings- og tilsetningsstoffer, aromaer mv.

Dette åpner for at det kan gis forskrifter om tilsetningsstoffer, aromaer og ekstraksjonsmidler til bruk i næringsmidler. Her kan det for eksempel bestemmes at det bare skal være tillatt å benytte tilsetningsstoffer, aromaer og ekstraksjonsmidler som er angitt i lister som følger som vedlegg til forskriftene. Tilsvarende kan det gis bestemmelser om tilsetning av vitaminer, mineraler, aminosyrer mv. (i mange sammenhenger omtalt som berikning).

Det kan også settes egne spesifikasjonskrav og renhetskrav til stoffer (tilsetningsstoffer, næringsstoffer og aromaer) som kan brukes i fôr og næringsmiddelproduksjon. Slike bestemmelser vil fremover gis i denne paragraf.

Eksisterende forskrifter som regulerer innhold av miljøgifter, rester av plantevernmidler, legemiddelrester og hormoner, biotoksiner, tilsetningsstoffer, aromaer og stoffer i materialer og gjenstander, i ulike ledd i produksjon, bearbeiding og distribusjon av innsatsvarer og næringsmidler vil ha hjemmel her. I henhold til fôrvareforskriften er det bare tillatt å bruke og omsette godkjente tilsetningsstoffer. Denne begrensing kan videreføres med hjemmel i denne paragraf. Det er bare lov å omsette tilsetningsstoffer godkjent til bruk i mat, og enkelte kan ikke frambys direkte til forbruker. Dette er også forhold som kan hjemles her.

Krav til maksimumsinnhold av smittestoffer, fremmedstoffer og enkelte andre parametere i drikkevann er fastsatt i drikkevannsforskriften. Hjemmel for slike krav videreføres i denne bestemmelsen. Med smittestoff menes organisme, virus, viroid eller annet patogent agens som kan volde skade på dyr og/eller mennesker.

Andre ledd setter begrensning av eller totalforbud mot innhold av genmodifiserte organismer, mot innhold av gener fra genmodifiserte organismer, og/eller ethvert produkt fra visse genmodifiserte organismer.

På bakgrunn av denne hjemmelen vil eksisterende bestemmelser om norsk totalforbud mot genmodifisert næringsmidler som innholder markørgener som koder for antibiotikaresistens kunne videreføres. I tillegg er det tatt hensyn til de kommende GMO-forordninger om mat og fo¸r i EU. I tråd med disse forordningene, kan det bli forbud mot genmodifiserte organismer, mot innhold av gener fra genmodifiserte organismer, og/eller ethvert produkt fra visse genmodifiserte organismer (for eksempel ikke-godkjente). Hjemmelen må allikevel brukes med varsomhet, fordi man lett kan komme i konflikt med WTO/EØS- forpliktelsers ved å innføre totalforbud.

Til § 10 Merking, presentasjon og reklame

Virksomheten skal sørge for at merking, presentasjon, reklame og markedsføring er korrekt, gir mottaker tilstrekkelig informasjon og ikke er egnet til å villede.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om merking, presentasjon og reklame, herunder om forbud mot helsemessig uønsket markedsføring og om vilkår for bruk av frivillige merkeordninger.

Første ledd gjennomfører art. 16 i EU's Food Law:

«Uten at det berører mer spesifikke bestemmelser i næringsmiddelregelverket, skal forbrukerne ikke villedes av merking, reklame for og presentasjon av næringsmidler og fôr, herunder deres form, utseende eller emballasje, emballasjematerialene som brukes, måten de ordnes på og de omgivelser de stilles ut i samt opplysninger som gis om dem, uansett medium.»

Hovedhensikten med dette leddet er at forbrukerne ikke skal villedes mht til de produkter de kjøper men også at de skal ha mulighet til å foreta valg, noe som også er nedfelt i artikkel 8 i EU-Food Law som sier:

«1. Næringsmiddelregelverket skal ha som mål å verne forbrukerinteressene og gi forbrukerne et grunnlag for å foreta velbegrunnede valg med hensyn til de næringsmidler de konsumerer. Det skal ha som mål å forebygge;

1. bedragersk eller villedende praksis,

2. forfalskning av næringsmidler og

3. enhver annen praksis som kan villede forbrukeren.»

Det er leder for virksomhet som på alle stadier av produksjon, bearbeiding og distribusjon i det foretak de har ansvar for, som skal sikre at produkter oppfyller kravene som er relevante for deres virksomhet og kontrollere at disse kravene overholdes.

Merking er enhver opplysning på eller i tilknytting til varen.

Dersom virksomheten ikke selv pakker og merker varen, må de i sine avtaler sikre seg at de får produkter som er merket i samsvar med forskriftenes krav.

Presentasjon er måten varen omsettes på, dets form, utseende eller emballasje, måten den ordnes på og de omgivelser de frambys i.

Reklame og markedsføring av produkter er opplysninger om disse kan være gitt atskilt fra varen, men som kan gis i ethvert medium. Også opplysninger over Internett, markedsføring i aviser og postordre omfattes, men tilsynet er begrenset i henhold til de regler som gjelder for grenseoverskridende reklame.

Villedende markedsføring omfattes også av markedsføringsloven.

Andre ledd er en fullmaktsbestemmelse til å gi forskrifter som skal sikre at hensynene nedfelt i første ledd blir ivaretatt.

Eksisterende forskrifter som skal ivareta hensynet i første ledd skal videreføres i loven.

Dette gjelder også regler om bruksanvisning som for eksempel reglene i plantevernforskriften med detaljerte krav om etikettering som skal sikre tilstrekkelig informasjon for riktig bruk av plantevernmiddelet, fareklassifisering og merking og reglene i tilsetningsstofforskriften om angivelse av bruksområde for tilsetningsstoffer.

Andre ledd siste del viderefører hjemmel for å forby helsemessig uønsket reklame. Totalforbud mot reklame er ikke vanlig i norsk rett i dag, og i de tilfeller det forekommer er forbudet også lovregulert. Hjemmelen skal ivareta de begrensinger til markedsføring av morsmelktillegg som nå er gitt i EUs direktiv for disse produkter. Forbud mot enkelte markedsføringstiltak er innført i forbindelse med flere av EUs direktiver og forordninger og kan bli aktuelt i flere forbindelser, men hjemmelen må brukes med varsomhet..

Andre ledd i.f. gir en hjemmel for å sette vilkår for å ta i bruk ulike frivillige merkeordninger, for eksempel merkeordningen for økologiske produkter. Enkelte merkeordninger i EU regelverket er frivillige, men dersom man velger å bruke dem, utløses en rekke obligatoriske krav og forpliktelser.

Til § 11 Sporbarhet

Kongen kan gi forskrifter om sporbarhet for innsatsvarer, planter, dyr eller næringsmidler, samt om sporbarhet for materialer og gjenstander som er bestemt til å komme i kontakt med, eller kan ha innvirkning på innsatsvarer eller næringsmidler.

Bestemmelsen er en fullmaktsbestemmelse som blant annet åpner for å gi forskrifter som gjennomfører sporbarhetsbestemmelser i eller i medhold av Food Law.

Food Law artikkel 18 oppstiller krav til sporbarhet:

«Næringsmidler, fôr, dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon og alle andre stoffer som er bestemt til eller kan forventes å bli iblandet et næringsmiddel eller et fôr, skal kunne spores i alle ledd i produksjon, bearbeiding og distribusjon.

Driftsansvarlige for næringsmiddel- og fôrforetak skal kunne identifisere enhver person som har levert til dem et næringsmiddel, fôr, dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon eller ethvert stoff som er bestemt til eller kan forventes å bli iblandet et næringsmiddel eller et fôr. For dette formål skal de driftsansvarlige ha ordninger og framgangsmåter for å kunne gjøre disse opplysningene tilgjengelige for vedkommende myndigheter på anmodning.

Driftsansvarlige for næringsmiddel- og fôrforetak skal ha ordninger og framgangsmåter for å kunne identifisere de andre foretakene som har mottatt deres produkter. Disse opplysningene skal gjøres tilgjengelige for vedkommende myndigheter på anmodning.

Næringsmidler eller fôr som omsettes eller sannsynligvis vil bli omsatt i Fellesskapet, skal være hensiktsmessig merket eller identifisert for å gjøre dem lettere å spore, ved hjelp av relevant dokumentasjon eller informasjon i samsvar med de relevante kravene i mer spesifikke bestemmelser.

Bestemmelser om anvendelsen av kravene i denne artikkel på særlige områder kan vedtas etter framgangsmåten fastsatt i artikkel 58 nr. 2.»

Kravene til sporbarhet må ivareta internasjonale forpliktelser, jf. de gjennomføringsbestemmelser som vil bli gitt i medhold av Food Law artikkel 58 nr. 2. Departementet tar sikte på å gjennomføre sporbarhetskravet slik det følger av Food Law, fra det tidspunktet bestemmelsen trer i kraft i EU.

I tillegg gir bestemmelsen hjemmel til videreføring av eksisterende sporbarhetsbestemmelser, for eksempel de krav til identitetsmerking av dyr som er nødvendig for å sikre opprinnelsesmerking av kjøtt. Hjemmelen kan også benyttes til å fastsette bestemmelser om sporbarhet for innsatsvarer, planter eller dyr uavhengig om de er bestemt til eller kan forventes å inngå i næringsmidler eller fôr.

Når departementet har valgt å åpne for at forskriftshjemmelen også omfatter innsatsvarer, planter eller dyr som ikke er bestemt til eller kan forventes å inngå i næringsmidler eller fôr, er det fordi man ikke kan utelukke at denne typen krav i fremtiden vil kunne oppstå i EØS- området eller at man nasjonalt ville ønske å iverksette sporbarhetskrav også på disse områdene.

Sporbarhetskravet bør så langt det er mulig være avpasset det formålet de er satt til å ivareta og ikke legge større byrder på virksomheten/importøren enn det som er nødvendig for å ivareta et funksjonelt system for sporbarhet.

Til § 12 Forbud mot fangst, høsting, omsetning mv.

Kongen kan i forskrifter fastsette

1. forbud mot fangst og høsting,

2. forbud eller begrensning av omsetning og bruk av varer som er omfattet av denne loven, og

3. krav til eller forbud mot import og eksport mv.

for å gjennomføre lovens formål eller for å ivareta Norges internasjonale forpliktelser

Bestemmelsen er en fullmaktsbestemmelse som gir fullmakt til å fastsette krav som ikke naturlig retter seg mot virksomhetens drift eller produkt, slik tilfellet er for §§ 7-11.

Bokstav a gir hjemmel til å fastsette fangstforbud og høstingsforbud. Dette er en delvis videreføring av fiskekvalitetsloven § 2 nr. 10 som ga hjemmel for å gi forbud mot fangst innenfor nærmere angitte områder av hensyn til folkehelsen. Bestemmelsen vil videreføre muligheten for å begrense fangststed.

Da utenlandske fartøy ikke vil omfattes av et fangstforbud fastsatt i farvann utenfor norsk jurisdiksjon vil det være mulig at fangsten både ilandføres og omsettes i Norge, selv om hensikten med forbudet har vært å sikre mot at helsefarlig fisk kommer på markedet. Den foreslåtte bestemmelsen åpner for at Kongen kan gi forskrifter som forbyr at fangst fra områder der det er fastsatt fangstforbud etter første ledd kan omsettes. Der forskrifter som forbyr dumping av fisk på havet er vedtatt med hjemmel i lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske mv. § 11, vil norske fartøy ha plikt til å ilandføre fangst. Forskrift gitt med hjemmel i første ledd i forhold til ilandføring vil måtte vike for forskrifter gitt med hjemmel i saltvannsfiskelovens § 11.

Bokstav b er en fullmaktsbestemmelse til å forskriftsregulere bruksbetingelser, for eksempel til å kunne forby at lovlig produsert fôr beregnet til en dyreart, ikke benyttes som fôr til en annen dyreart. Bestemmelsen er spesielt aktuell for å hindre at fôr som kan inneholde BSE-smitte gis til dyr til matproduksjon. Forskriftshjemmelen omfatter også animalske biprodukter og alle typer innsatsvarer herunder gjødsel, for blant annet å sikre at det er mulig å fastsette eventuelle nødvendige skranker av hensyn til EUs biproduktforordning. Hjemmelen er også aktuell for bruksbegrensninger og vilkår for bruk av plantevernmidler til matproduserende planter.

Bestemmelsen åpner også for at Kongen kan gi bestemmelser for begrensning av omsetning, herunder omsetningssted. Dette er en videreføring og utvidelse av hjemmelen for å begrense omsetningen blant annet av spesielle typer næringsmidler, f. eks. morsmelkerstatning, tilskuddsblandinger og næringsmidler til spesielle medisinske formål.

Bokstav c gir fullmakt til å fastsette krav knyttet til eksport og import mv. I eksisterende regelverk brukes dels begrepene innførsel og utførsel, dels import og eksport. Regulering av import og eksport etter denne bestemmelsen kan omfatte enhver grensepassering. Dette gjelder uavhengig av om det dreier seg om en forsendelse eller noe som medbringes ved grensepassering, og uavhengig av økonomisk vederlag.

I utgangspunktet omfattes alle fysiske gjenstander og organismer som kan eksporteres eller importeres. Bestemmelsen gir for eksempel hjemmel for regulering av import og eksport av innsatsvarer og næringsmidler samt av varer som inngår i produksjon, bearbeiding og distribusjon av slike.

Hvilke import/eksportregler som kan gis, begrenses av at de må fremme lovens formål. For eksempel vil hjemmelen omfatte alle varer eller organismer som kan ha betydning for plante- og dyrehelse, herunder produkter, gjenstander og organismer som kan føre med seg smitte. Import/eksportbestemmelser kan også være relevant for å ivareta internasjonal markedsadgang for norske produkter, for eksempel eksport av fisk.

Bestemmelsen nevner spesielt ivaretakelse av internasjonale forpliktelser. Etter EØS-avtalen er Norge forpliktet til å påse at bestemmelsene som gjelder varer/dyr som skal eksporteres, oppfyller de nødvendige krav til dyrehelse, innsatsvare- eller næringsmiddeltrygghet, og ved forekomst av alvorlig smittsom dyresykdom å stanse utførsel av dyr mv. Det er derfor behov for hjemmel til å pålegge også eksportører å overholde de krav som skal være oppfylt ved eksport.

Til § 13 Adgang til sted, bistandsplikt, prøveuttak mv.

Virksomheten skal gi tilsynsmyndigheten uhindret adgang til sted eller lokale der det foregår aktivitet omfattet av loven, slik at tilsynsmyndigheten kan foreta nødvendige undersøkelser. Utenlandske inspektører kan delta i inspeksjoner mv. når det er nødvendig for å ivareta Norges internasjonale forpliktelser.

Virksomheten skal vederlagsfritt stille nødvendige lokaler, inventar, arbeidshjelp og redskaper til disposisjon for utøvelse av tilsynet og ellers være behjelpelig og legge til rette for tilsynet.

Virksomheten skal på anmodning fra tilsynsmyndigheten vederlagsfritt avgi nødvendig prøvemateriale eller resultater av gjennomførte analyser.

Enhver har tilsvarende plikt som virksomheter etter første til tredje ledd, når det er skjellig grunn til mistanke om smittsom dyresykdom eller planteskadegjører som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser, eller når det er nødvendig for å ivareta Norges internasjonale forpliktelser.

I særskilte tilfeller kan tilsynsmyndigheten pålegge slakterier og anlegg som behandler animalske biprodukter, å stille anlegg, utstyr og arbeidskraft til disposisjon for å utføre bestemte oppgaver.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om adgang til sted, bistandsplikt, prøveuttak mv.

I første ledd første punktum slås tilsynsmyndighetens adgangsrett fast. Paragrafen retter seg mot virksomheter omfattet av loven. Adgangsretten gjelder til ethvert sted eller ethvert lokale der det foregår aktivitet omfattet av loven jf. § 2.

Med uhindret adgang menes at tilsynsmyndigheten til enhver tid skal kunne gis adgang uavhengig av alle andre forhold. Vilkåret for tilsynsmyndighetens adgangsrett, er at det skal foretas nødvendige undersøkelser. Bakgrunnen for denne svært omfattende adgangsretten er hensynet til å kunne foreta en effektiv bekjempelse av plante- og dyresykdommer. Med «nødvendige undersøkelser « siktes det til undersøkelser knyttet til tilsynsoppgaver etter denne loven.

I første ledd andre punktum slås det fast at utenlandske inspektører kan delta i inspeksjoner mv. når det er nødvendig for å ivareta internasjonale forpliktelser, eksempelvis forpliktelser i henhold til EØS-avtalen.

I andre ledd pålegges virksomhet å være behjelpelig og legge til rette for utøvelse av tilsynet. Med behjelpelig menes bistand under tilsynsmyndighetens ledelse og anvisning, og ikke utøvelse av eller forsøk på å utøve tilsynsmyndighetens oppgaver og plikter på egenhånd eller på eget initiativ. En viktig del i tilretteleggingen for tilsynet i et slakteri vil være å følge en rasjonell ukeplan for slaktingen, slik at kjøttkontrollen blir mest mulig kostnadseffektiv. Bestemmelsen angir nærmere at lokaler, inventar, arbeidshjelp og redskaper skal kunne stilles til disposisjon dersom det er nødvendig for utøvelsen av tilsynet. Særlig i forbindelse med utøvelse av kjøttkontroll, vil det påligge slakteriet en plikt til å stille lokaler og inventar tilgjengelig. Også andre tilsynsobjekter kan bli pålagt å stille inventar, eksempelvis låsbart skap, eller lokaler tilgjengelig. Med arbeidshjelp og redskaper menes eksempelvis at en importvirksomhet må kunne stille en truck og en truckfører tilgjengelig for å flytte paller med varer slik at tilsynsmyndigheten kommer til for å gjøre sine undersøkelser. Et annet eksempel på tilfeller der arbeidshjelp må kunne stilles, er når tilsynsmyndigheten skal ta prøver på levende dyr. Plikten til å stille lokaler, inventar, arbeidshjelp og redskaper til disposisjon er avgrenset til det som er nødvendig for at tilsynsmyndigheten skal få utført sine oppgaver etter loven. Det nedfelles med dette et forholdsmessighetsprinsipp mellom den oppgave som foreligger og den plikt som utløses. Det vil følgelig neppe være behov for at lokaler, inventar og redskaper stilles til fri disposisjon i et privat hjem, men derimot kan det være behov for at eier av et dyr er behjelpelig med å holde dyret fast slik at tilsynsmyndigheten får tatt ut nødvendige prøver eller gjort andre undersøkelser.

I tredje ledd fastlås tilsynsmyndighetens rett til å ta ut prøver når det anses nødvendig. Slike prøver skal avstås vederlagsfritt. Med nødvendig prøvemateriale menes tilstrekkelig mengde prøvemateriale for å få gjort laboratoriemessige undersøkelser som ledd i kartlegging eller overvåking av en skadegjører, et smittestoff eller et fremmedstoff, eller for å foreta kontroll eller oppklaring av mistanke om forekomst av et slikt stoff.

Fjerde ledd utvider adgangsplikten til å omfatte private når det er skjellig grunn til mistanke om smittsom dyresykdom eller planteskadegjørere som kan gi vesentlige samfunnmessige konsekvenser, eller når det er nødvendig for å ivareta internasjonale forhold. Med «enhver» menes ethvert foretak og enhver person, også privatperson i eget hjem som ikke er virksomheter i lovens forstand. Private hjem omfattes for å forhindre at det oppstår større eller mindre enklaver eller «øyer» med planteskadegjørere eller på andre måter smittebærende planter eller dyr utilgjengelig for offentlig kontroll og bekjempelse. Disse ville kunne medføre en spredningsfare for skadegjørere og smittestoffer og dermed hindre en effektiv bekjempelse. Skjellig grunn må forstås på samme måte som i straffeprosessloven § 192.

Femte ledd er en bearbeidet videreføring av bestemmelser i husdyrloven § 3. Tilsynsmyndigheten gis hjemmel til å pålegge slakterier og anlegg som behandler animalske biprodukter (destruksjonsanlegg) å stille anlegg, utstyr og arbeidskraft til disposisjon for å utføre bestemte oppgaver.

Med i særskilte tilfeller forstås tilfeller der det av hensyn til gjennomføring av tiltak for å bekjempe alvorlige smittsomme dyresykdommer eller gjennomføre internasjonale forpliktelser vurderes som nødvendig å pålegge eller gjennomføre avliving enten på stedet eller på slakteri eller destruksjon av dyrekadaver og andre animalske biprodukter i anlegg som kan destruere animalsk risikomateriale.

Med animalske biprodukter forstås hele skrotter eller deler av dyr eller animalske produkter som ikke er beregnet for humant konsum, inkludert egg, embryo og sæd.

For at et tilfelle skal kunne vurderes som særskilt etter denne bestemmelsen, må normalt muligheten til å oppnå frivillige avtaler med de aktuelle anlegg/personell være utprøvd uten at en har oppnådd tilfredsstillende løsninger i forhold til den tidsfaktoren som foreligger og normale økonomiske rammer for de oppgavene som skal løses.

Med bestemte oppgaver forstås de oppgavene som av hensyn til sykdomsbekjempelse og smittesanering anses nødvendige. Normalt vil dette være en eller flere av følgende oppgaver: avliving av dyr på stedet eller transport av dyr til slakteri for avliving der, eventuelle uttak av prøvemateriale i forbindelse med avliving, transport av dyrekadaver til anlegg for viderebehandling/destruksjon og selve behandlingen i slike anlegg.

Femte ledd er en fullmaktsbestemmelse som åpner for nærmere forskriftsregulering.

Til § 14 Opplysnings- og rapporteringsplikt

Virksomheten skal når tilsynsmyndigheten krever det, gi eller sende inn nødvendige opplysninger og prøvemateriale. Tilsvarende gjelder enhver som er i besittelse av dyr, planter eller andre gjenstander eller organismer som kan føre med seg smitte. Tilsynsmyndigheten kan bestemme hvordan opplysningene skal gis, herunder form, detaljeringsgrad mv.

Enhver kan bli pålagt å fremlegge opplysninger og prøvemateriale når dette er nødvendig av hensyn til kontroll med import eller av hensyn til smitteovervåkning.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om opplysnings- og rapporteringsplikt samt om plikt til å offentliggjøre resultater av utført tilsyn.

Første ledd lovfester virksomhetens plikt til å gi eller sende inn opplysninger som tilsynsmyndigheten krever. Plikt til å gi opplysninger må ikke oppfattes for snevert, også det å fremskaffe eller utarbeide opplysninger vil omfattes av bestemmelsen. Dette er en videreføring av plikten til å fremlegge opplysninger og avgi rapporter som allerede er nedfelt, i varierende grad, i de lovene som inngår i den nye matloven. Det gis også hjemmel for å kreve at virksomhet offentliggjør opplysninger for eksempel resultater fra undersøkelser eller analyser virksomheten selv har utført eller fått utført. Det kan også kreves at prøvemateriale sendes inn for nærmere laboratorieundersøkelse, eventuelt på et laboratorium utpekt av tilsynsmyndigheten. Med nødvendige opplysninger forstås opplysninger som er nødvendige for å oppnå lovens formål eller internasjonale forpliktelser.

Første ledd andre punktum utvider plikten til også å omfatte enhver annen som er i besittelse av dyr, planter eller andre gjenstander eller organismer som kan føre med seg smitte.

I første ledd tredje punktum bestemmes det at tilsynet kan avgjøre hvordan de ønsker at informasjonen skal gis. Det er gitt ikke uttømmende eksempler som form og detaljeringsgrad. Det kan f.eks være hensiktsmessig å kreve at informasjon gis ved bruk av et skjema, ved oversendelse av elektroniske skjema/dokumenter, i regelmessige rapporter mv.

Andre ledd innfører hjemmel til å kunne pålegge enhver å gi opplysninger dersom disse er viktige for tilsynets kontroll med import eller av hensyn til smitteovervåkingen. Bestemmelsen er delvis innrettet for å sikre mulighet for kontroll med fraktdokumenter. Tilsynsmyndighetene har en kontrollplikt som er forankret i direktiv 97/78/EØF. Kontroll av oppgaver over varer som bringes med som last (varefortegnelse) gir mulighet for kontroll med den totale vareflyten og mulig til å avdekke varepartier som importør har unnlatt å melde for kontroll i henhold til importregelverket. Bestemmelsen er også innrettet på å kunne kreve at andre foretak som ikke er omfattet av lovens virksomhetsdefinisjon, eksempelvis laboratorier, legger fram opplysninger om gjennomførte undersøkelser, selve prøvematerialet eller de smittestoffer som er funnet i prøvematerialet. Bestemmelsen vil kunne benyttes blant annet for å sikre at referanselaboratorier og Folkehelseinstituttet får tilgang til nødvendige opplysninger og stammer av mikrober for å kunne fylle sine oppgaver.

Tredje ledd første alternativ er en fullmaktsbestemmelse for at det kan gis forskrifter om opplysnings- og rapporteringsplikten. Opplysningene og prøvematerialet kan kreves av hensyn til tilsynets behov for oversikt (områdeovervåking) eller kontroll.

Tredje ledd andre alternativ åpner for at det kan gis forskrifter om plikt for virksomheter og foretak til å selv gi til kjenne resultater fra tilsyn som er gjennomført. Bestemmelsen vil kunne benyttes for å gi forskrifter som gir virksomheter plikt til f.eks henge opp på synlig sted «smiley-rapporter», som tilsynet har utarbeidet. Se ellers merknadene om informasjon til allmennheten som gir forvaltningen hjemmel for selv å gi ut tilsvarende informasjon.

Til § 15 Dokumentasjon mv.

Kongen kan gi forskrifter om dokumentasjon, herunder stille krav om utstedelse av og plikt til å fremskaffe og oppbevare dokumentasjon, samt plikt til å vedlegge attester, sertifikater eller annen dokumentasjon ved transport og omsetning.

Bestemmelsen gir fullmakt til å gi forskrifter om dokumentasjon. Dette omfatter både plikt til å fremskaffe dokumentasjon og å oppbevare dokumentasjon.

Begrepet «dokumentasjon» kan omfatte ulike former for bekreftelser på forhold loven omfatter for eksempel i form av nedtegnelser, registreringer, fotografier m.m. Dokumentasjonen kan gjelde hendelser, eksempelvis dyresykdommer, veterinærbehandlinger, forflyttninger av dyr, planter og andre varer. Videre omfatter dokumentasjon oversikt over, registrering og bruk av merker på dyr eller produkter. Dokumentasjon kan også omfatte opplysninger om ulike parametre i produksjonsprosesser, eksempelvis dokumentasjon for at temperaturkrav i varmebehandlingsprosesser er overholdt.

Noen dokumenter utstedes i det øyemed å gi en garanti for at visse forhold er til stede. Slike dokumenter omtales gjerne som attester, sertifikater, beviser, deklarasjoner osv. Hva som skal dokumenteres vil variere etter hvilket område det dreier seg om. Dokumentasjonen kan være en konformitetsgaranti (for eksempel at et bestemt regelverk eller at en bestemt metode er fulgt), eller den kan være en produktgaranti (for eksempel at produktet ikke inneholde bestemte smittestoffer, ikke har helse- eller miljøskadelig virkning). Det kan også kreves dokumentasjon på andre forhold, for eksempel at et produkt eller en virksomhet er godkjent etter et bestemt regelverk.

Dokumentasjonsplikt knyttet til planter og dyr vil ofte være begrunnet i plante- og dyrehelsemessige forhold. Et eksempel på dette er krav om at det ved import og eksport av visse planter skal utstedes sunnhetssertifikater som bekrefter at plantene er kontrollert av eksportlandets offisielle planteinspeksjon og at plantene fyller importlandets vilkår for innførsel, herunder at de er fri for bakterier, sopp eller øvrige relevante planteskadegjørere.

På næringsmiddelområdet vil kravet først og fremst være relatert til mattrygghet. I dag stilles det krav om handelsdokumenter som blant annet skal angi type varmebehandling og ansvarlig tilsynsmyndighet ved opprinnelsesvirksomheten, hygienesertifikater inneholder opplysninger som sikrer at visse regler for hygiene er fulgt, også dyrehelsemessige forhold. Øvrige krav om dokumentasjon kan være opplysninger om at næringsmidlene ikke inneholder giftstoffer (for eksempel at nøtter og fiken ikke inneholder aflatoksin utover fastsatte maksimumsgrenser). Det kan også være aktuelt å kreve dokumentasjon av rene forbrukerhensyn, for å dokumentere en viss kvalitet eller egenskap, som for eksempel at produktene er produsert økologisk.

På innsatsvareregelverket har det vært mest aktuelt å dokumentere både helse- og miljømessige forhold. Eksempler på dette er krav om innholdsdeklarasjon for innsatsvarer, eller krav om opplysninger om risikoforhold knyttet til miljø- eller helsefare.

Bestemmelsen gir også fullmakter til å gi forskrift om utstedelse av dokumentasjon. Med dette menes hvem dokumentasjonen skal komme fra. Sentralt her er at dokumentasjonen gir den nødvendige garanti. Enkelte ganger er det nok at dokumentasjonen er utstedt på bakgrunn av faglig kompetanse. I andre tilfeller kreves at dokumentasjonen utstedes av offisielle myndigheter, eventuelt privat virksomhet som er godkjent av offisielle myndigheter. Et eksempel på dette er utstedelse av sunnhetssertifikater ved eksport av planter. Disse dokumentene skal utstedes av eksportlandets offisielle planteinspeksjonstjeneste. Bakgrunnen for dette er at sertifikatene skal godtgjøre at plantene er underlagt nødvendig offisiell kontroll i eksportlandet, og tjene som kontrolldokument i importlandet.

Høyesterett har i RT 2002 s. 618 gitt Landbruksdepartementet medhold i å nekte aksept av et sunnhetssertifikat ved import av poteter på bakgrunn av at ikke var utstedt av eksportlandets offisielle planteinspeksjonstjeneste.

Til § 16 Næringsmiddeltrygghet

Det er forbudt å omsette næringsmiddel som ikke er trygt. Et næringsmiddel skal anses for ikke å være trygt dersom det betraktes som helseskadelig eller uegnet for konsum.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om når et næringsmiddel anses for ikke å være trygt.

Første ledd fastsetter et uttrykkelig forbud mot å omsette næringsmidler som ikke er trygge. I annet punktum klargjøres det at begrepet trygt både peker tilbake på helseskade og egnethet for konsum. Bestemmelsen skal tolkes i lys av Food Law artikkel 14, som omhandler krav til næringsmiddeltrygghet. Bestemmelsen har følgende ordlyd:

1. «Et næringsmiddel skal ikke omsettes dersom det ikke er trygt.

2. Et næringsmiddel skal anses for ikke å være trygt dersom det betraktes som:

   1. helseskadelig,

   2. uegnet for konsum

3. Når det fastsettes om et næringsmiddel ikke er trygt, skal det tas hensyn til:

   1. forbrukernes normale bruk av næringsmiddelet i et hvert ledd av produksjon, bearbeiding og distribusjon, og

   2. opplysningene som gis til forbrukeren, herunder opplysninger på etiketten eller andre opplysninger som er allment tilgjengelige for forbrukeren, om hvordan særlige helseskadelige virkninger av visse næringsmidler eller næringsmiddelkategorier kan unngås.

4. Når det fastsettes om et næringsmiddel er helseskadelig, skal det tas hensyn til:

   1. næringsmiddelets sannsynlige umiddelbare og/eller kortsiktige og/eller langsiktige virkninger ikke bare på helsen til personen som inntar det, men også på helsen til kommende generasjoner,

   2. sannsynlige kumulative giftvirkninger,

   3. bestemte forbrukerkategoriers særlige helsemessige ømfintlighet overfor et næringsmiddel som er beregnet på denne forbrukerkategorien.

5. Når det fastsettes om et næringsmiddel er uegnet for konsum, skal det tas hensyn til om næringsmiddelet er uakseptabelt for konsum i henhold til tiltenkt bruk fordi det er forurenset, enten på grunn av fremmedstoffer eller på annen måte, eller på grunn av forråtnelse, forringelse eller nedbryting.

6. Når et næringsmiddel som ikke er trygt, er en del av et parti eller en forsendelse av samme kategori eller med samme betegnelse, skal det antas at alle næringsmidlene i det berørte partiet eller den berørte forsendelsen ikke er trygge, med mindre det etter en grundig vurdering ikke finnes bevis for at resten av partiet eller forsendelsen ikke er trygt.

7. Næringsmidler som er i samsvar med særlige fellesskapsbestemmelser om næringsmiddeltrygghet, skal anses for å være trygge med hensyn til de forhold som er omfattet av disse fellesskapsbestemmelsene.

8. At et næringsmiddel er i samsvar med de særlige bestemmelsene som gjelder for dette næringsmiddelet, skal ikke hindre vedkommende myndigheter i å treffe hensiktsmessige tiltak for å begrense omsetningen av det eller kreve at det trekkes tilbake fra markedet når det er grunn til mistanke om at næringsmiddelet, til tross for dette samsvaret, ikke er trygt.

9. Når det ikke finnes særlige fellesskapsbestemmelser, skal et næringsmiddel anses som trygt når det er i samsvar med de særlige bestemmelsene i den nasjonale næringsmiddel-lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium næringsmiddelet omsettes, idet disse bestemmelsene skal utformes og anvendes uten at det berører traktaten, særlig artikkel 28 og 30.»

En av manglene ved EUs næringsmiddellovgivning har vært at det ikke uttrykkelig har blitt stilt krav om at kun helsemessig trygge produkter kan omsettes. I henhold til bestemmelsen skal et næringsmiddel ikke anses som trygt, dersom det betraktes som helseskadelig eller uegnet for konsum. Det er tilstrekkelig at ett av disse forholdene gjør seg gjeldende for at varen ikke skal kunne omsettes. Begrepene betraktes som helseskadelig eller betraktes som uegnet for konsum er skjønnsmessige, men er nærmere utdypet i forordningen. Når det skal tas stilling til om et næringsmiddel betraktes som helseskadelig, er det viktig å se nærmere på hva det med rimelighet kan forventes at næringsmiddelet blir brukt til, hvordan det vil bli behandlet og hvordan det vil bli håndtert. For eksempel kan rå næringsmidler, selv om de er produsert i overensstemmelse med kravene til god hygienepraksis, inneholde små mengder skadelige mikroorganismer. Dersom næringsmiddelet ikke er ment å skulle spises rått, og mikroorganismene vil bli tilintetgjort ved normal behandling; det være seg nye behandlingsmåter, bestråling eller varmebehandling, vil det ikke bli betraktet som helseskadelig. En tilsvarende mengde bakterier i et næringsmiddel, som skal spises rått, vil ikke være akseptabelt. I slike tilfeller er det avgjørende at forbrukeren får den nødvendige informasjon om varens forventede tilberednings- eller bruksform.

Det faktum at bearbeiding eller håndtering av produktet kan eliminere bestemte typer farer, fratar imidlertid ikke virksomheten ansvaret for og plikten til å sørge for at næringsmiddeltrygghet tilgodeses gjennom hele produksjonskjeden, gjennom å sørge for at virksomhetens produksjonsmetoder og fremgangsmåter er i overensstemmelse med god praksis, og i overensstemmelse med kravene i spesifikke bestemmelser.

Begrepet «betraktes som helseskadelig» omfatter ikke bare akutte virkninger, men også virkninger som inntrer på lengre sikt, for eksempel sykdom forårsaket av prioner eller mikroorganismer med lang inkubasjonstid (tid fra inntak av smittestoffet til eventuell sykdom bryter ut). Den kumulative effekten på forbrukernes helse skal også tas i betraktning.

Når det gjelder kjemiske stoffer er det dosen som tilføres via hele kostholdet som er utslagsgivende for om et stoff representerer helseskade. Vurderinger av om et kjemisk stoff er helseskadelig må derfor ta hensyn både til hvor mye av det aktuelle stoffet som finnes i den enkelte matvaren og bruken av denne. Dette må samtidig ses i sammenheng med hvor mye av det aktuelle stoffet som inntas via kosten forøvrig. Forbrukernes normale bruk av næringsmiddel (3a) må være kjent for å kunne ivareta dette hensyn.

Inntaket av et kjemisk stoff skal være trygt såvel for personer med et gjennomsnittskosthold, som for storspisere av matvarer som kan inneholde høye konsentrasjoner av stoffet og spesielt følsomme grupper. Særlig de sistnevnte kan ha behov for opplysninger på etiketten eller andre opplysninger som er allment tilgjengelige for forbrukeren ( f eks kostholdsråd) om hvordan særlige helseskadelige virkninger av visse næringsmiddelkategorier kan unngås. Dette kan f eks være aktuelt for allergikere, barn og gravide i forhold til visse matvarer.

Kjemiske stoffer som miljøgifter, rester av innsatsmidler, tilsetningsstoffer og naturlige gifter kan ha akutte effekter som f.eks. allergiske reaksjoner, men vil oftest ha virkninger som kreft, effekter på immunsystem, forplantningsevne eller organskader som inntrer først etter lang tids påvirkning, eventuelt kan skaden først ramme neste generasjon i form av fosterskader. Det må videre tas hensyn til at effektene av ulike stoffer i kosten kan virke forsterkende på hverandre ( kummulativt).

Fordi det er den totale eksponeringen som er avgjørende reguleres kjemiske stoffer horisontalt, det vil si at grenseverdier og bruksbetingelser fastsettes slik at inntaket i sum skal være trygt. Det er gitt EU/EØS-regelverk for tilsetningsstoffer, aromaer og en lang rekke mulige kjemiske forurensninger i næringsmidler. Grenseverdier for innsatsvarer er f eks satt ut fra hvilke rester som vil forekomme etter riktig og tilstrekkelig bruk i primærproduksjonen. Overskridelse av slike grenseverdier betyr ikke nødvendigvis umiddelbart helsefare, men må medføre at næringsmiddelet blir å betrakte som uegnet for konsum.

Enkelte næringsmidler frambys med henblikk på særlig følsomme forbrukere. Begrepet «betraktes som helseskadelig» skal også ses i forhold til denne befolkningsgruppen, slik at det i disse tilfellene skal mindre til for å anse et produkt som helsefarlig.

Forbrukerne har rett til å velge hvilke typer næringsmidler de ønsker å spise, og i hvilke mengder, og slik sett bestemme over sitt eget kosthold. Helseskade kan oppstå som følge av at forbrukeren etter eget kostholdsvalg har oversett eller ignorert opplysninger på etikett eller lignende, opplysninger som for øvrig er allment tilgjengelige, eller for eksempel spiser unormalt store mengder av mat, med dertil påfølgende risiko for helseskade. I slike tilfeller vil et næringsmiddel ikke «betraktes som helseskadelig « dersom det oppfyller næringsmiddellovgivningens øvrige krav.

Næringsmidler som betraktes som uegnet for konsum, anses heller ikke som trygge og vil dermed være forbudt å omsette. For eksempel vil bedervede næringsmidler ikke nødvendigvis betraktes som potensielt helseskadelige. Likevel vil bedervede næringsmidler under enhver omstendighet være å betrakte som uegnet til konsum. Det vil være vanskelig å bevise at slike næringsmidler faktisk er eller kan være helseskadelige i et konkret tilfelle. I henhold til bestemmelsen vil det heller ikke være nødvendig fordi «uegnet til konsum» er likestilt med et potensielt helseskadelig næringsmiddel. På tilsvarende måte vil næringsmidler som er forurenset med for eksempel insektdeler eller dyrehår ikke nødvendigvis være helseskadelige. Det er likevel ikke rimelig å anse at de skal kunne omsetts til folkemat. Slike næringsmidler må som hovedregel betraktes som uegnet for konsum, og således være forbudt å omsette.

På den annen side vil næringsmidler som er i overensstemmelse med de spesifikke kravene som er stilt til det aktuelle produktet, i utgangspunktet ikke være å betrakte som helseskadelige eller uegnet til konsum. Skulle næringsmidlet ut fra en faglig vurdering likevel vise seg å representere en potensiell helserisiko, vil myndighetene kunne ta i bruk nødvendige virkemidler, som å forby varen omsatt eller trukket tilbake fra markedet.

Departementet presiserer at det må foretas en forsvarlig næringsmiddelfaglig begrunnet vurdering. Hvor høy grad av sannsynlighet for helseskade som skal foreligge, må bero på en totalvurdering av risikoen i det enkelte tilfelle. Risiko forstås i denne sammenhengen som en funksjon av sannsynligheten for en helseskadelig virkning og alvorlighetsgraden av denne virkningen som følge av en fare. Fare forstås i denne sammenheng som et biologisk, kjemisk eller fysisk agens i, eller en tilstand av næringsmidler, som kan ha helseskadelig virkning. Jo større potensiell helseskade næringsmidlet antas å kunne medføre, desto mindre skal det til for ikke å anse næringsmiddelet som trygt. Som allerede nevnt, skal det også tas i betraktning om matvaren er beregnet på bestemte grupper av befolkningen hvor helseskade lettere kan oppstå. For matvarer som særlig spises av eller er beregnet til barn, eldre eller personer med nedsatt immunforsvar, vil sannsynlighetskravet være lavere enn for matvarer som hovedsakelig blir spist av andre. Videre skal alvorlighetsgraden av den helseskadelige virkningen tillegges vekt. Føre- var betraktninger vil også kunne inngå i de faglige vurderingene som må foretas. Eksempelvis ved «nye» smittestoffer der det ikke finnes tilstrekkelig kunnskap om hvilke konsekvenser de kan gi.

Andre ledd åpner for at Kongen kan gi nærmere bestemmelser til utfylling av første ledd. Food Law vil bli gjennomført i norsk rett som en forskrift gitt med hjemmel i denne loven.

Til § 17 Innsatsvaretrygghet

Det er forbudt å omsette fôr eller å gi dette til dyr som kan bli til næringsmidler, dersom fôret ikke er trygt. Fôr skal anses for ikke å være trygt dersom det betraktes å være helseskadelig for mennesker eller dyr, eller gjør næringsmidler fra dyr uegnet for konsum.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om når fôr anses for ikke å være trygt, og stille krav til trygghet for øvrige innsatsvarer.

Første ledd er begrenset til innsatsvaren fôr, og fastsetter et uttrykkelig forbud mot å omsette fôrvarer som ikke er trygge. I annet punktum klargjøres det at begrepet trygt både peker tilbake på helseskade og egnethet for konsum. Bestemmelsen skal tolkes i lys av Food Law artikkel 15 som omhandler krav til fôr. Denne artikkelen har følgende ordlyd:

1. «Fôr skal ikke omsettes eller gis til dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon dersom det ikke er trygt.

2. Fôr skal anses for ikke å være trygt dersom det anses for å:

   • ha en skadevirkning på menneskers eller dyrs helse,

   • gjøre næringsmidler fra et dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon utrygge å konsumere.

3. Når et fôr som ikke oppfyller kravene til fôrtrygghet, er en del av et parti eller en forsendelse av fôr av samme kategori eller med samme betegnelse, skal det antas at det samme gjelder alt fôr i det berørte partiet eller den berørte forsendelsen, med mindre det etter en grundig vurdering ikke finnes bevis for at resten av partiet eller forsendelsen ikke oppfyller kravene til fôrtrygghet.

4. Fôr som er i samsvar med særlige fellesskapsbestemmelser om fôrtrygghet, skal anses for å være trygge med hensyn til de forhold som er omfattet av disse fellesskapsbestemmelsene.

5. At et fôr er i samsvar med de særlige bestemmelsene som gjelder for dette fôret, skal ikke hindre vedkommende myndigheter i å treffe hensiktsmessige tiltak for å begrense omsetningen av det eller kreve at det trekkes tilbake fra markedet når det er grunn til mistanke om at fôret, til tross for dette samsvaret, ikke er trygt.

6. Når det ikke finnes særlige fellesskapsbestemmelser, skal et fôr anses som trygt når det er i samsvar med de særlige bestemmelsene i den nasjonale lovgivning om fôrtrygghet i den medlemsstat på hvis territorium fôret omsettes, idet disse bestemmelsene skal utformes og anvendes uten at det berører traktaten, særlig artikkel 28 og 30.»

Ut fra senere tids erfaringer vet man at fôr kan være en grunnleggende årsak til at næringsmidler ikke er helsemessig trygge. Denne lovbestemmelsen legger opp til at også innenfor dette området, skal hensynet til næringsmiddeltrygghet ivaretas på alle nivåer der det kan oppstå en risiko for næringsmiddeltryggheten. Alle virksomheter som produserer eller omsetter fôr har etter dette plikt til å sikre at det fôr de produserer/omsetter ikke medfører en risiko for næringsmidler. Paragrafen setter krav om at kun trygt fôr kan omsettes, og knytter en forbindelse til behovet for å sikre at næringsmidler av dyr, produsert på slikt fôr er sikkert.

Departementet presiserer at det må foretas en forsvarlig fôrfaglig begrunnet vurdering. Hvor høy grad av sannsynlighet for helseskade som skal foreligge, må bero på en totalvurdering av risikoen i det enkelte tilfelle. Risiko forstås i denne sammenhengen som en funksjon av sannsynligheten for en helseskadelig virkning og alvorlighetsgraden av denne virkningen som følge av en fare. Fare forstås i denne sammenheng som et biologisk, kjemisk eller fysisk agens i, eller en tilstand av næringsmidler, som kan ha helseskadelig virkning. Jo større potensiell helseskade fôret antas å kunne medføre, desto mindre skal det til for ikke å anse fôret som trygt. Som allerede nevnt, skal det også tas i betraktning om matvaren er beregnet på bestemte grupper av befolkningen hvor helseskade lettere kan oppstå. For matvarer som særlig spises av eller er beregnet til barn, eldre eller personer med nedsatt immunforsvar, vil sannsynlighetskravet være lavere enn for matvarer som hovedsakelig blir spist av andre. Videre skal alvorlighetsgraden av den helseskadelige virkningen tillegges vekt. Føre- var betraktninger vil også kunne inngå i de faglige vurderingene som må foretas. Eksempelvis ved «nye» smittestoffer der det ikke finnes tilstrekkelig kunnskap om hvilke konsekvenser de kan gi.

Andre ledd åpner for at Kongen kan gi nærmere forskrifter om når fôr anses for utrygt til utfylling av første ledd. Food Law art. 15, om krav til fôrtrygghet, vil bli gjennomført i norsk rett som en forskrift gitt med hjemmel i denne loven.

Samme ledd gir hjemmel for at Kongen kan gi forskrifter som stiller krav til trygghet for øvrige innsatsvarer. I dagens regelverk er det gitt bestemmelser som setter krav til innsatsvarer, som for eksempel forbud mot bruk av gjødsel på beitemark, dersom gjødselvarer inneholder beinmel med risiko for BSE-smitte.

Innsatsvarer, legemidler, plantevernmidler, gjødsel og slam og ikke minst måten disse brukes på kan ha enorme konsekvenser for om planter og dyr blir trygge å spise. Derfor reguleres bl.a. plantevernmiddelbruken nøye for at mengdene i maten ikke overskrider grenseverdiene som settes for næringsmidler. Plantevernmidler er i utgangspunktet gifter som skal drepe insekter, muggsopp og ugress. Slam og gjødsel kan f.eks. inneholde for høye mengder tungmetaller og andre kjemiske stoffer. På alle disse områdene finnes det eller arbeides det med bestemmelser i EU for å sikre trygge næringsmidler.

Slike innsatsvarer, som plantevernmidler, gjødselvarer mv., kan inneholde smittestoffer og andre stoffer som i større eller mindre grad kan utgjøre en helserisiko. Eksempelvis vil slam brukt som gjødsel kunne innholde organismer som kan føres videre med planter tenkt brukt som næringsmiddel, eller som fôr til dyr som er beregnet til næringsmiddel. Disse øvrige innsatsvarene skal ikke nødvendigvis underlegges en risikovurdering tilsvarende slik det skal gjøres for fôr etter Food Laws bestemmelser. De generelle prinsipper for risiko, føre- var mv., som er nevnt under omtalen av første ledd, skal likevel legges til grunn også ved vurderinger av risiko og fastsettelse av bestemmelser for øvrige innsatsvarer. Regelverket under loven skal også gi bestemmelser for å forbygge produksjon og omsetning av fôr og innsatsvarer som ikke er trygge.

Til § 18 Plantehelse

Enhver skal utvise nødvendig aktsomhet, slik at det ikke oppstår fare for utvikling eller spredning av planteskadegjørere.

Planter skal ikke omsettes eller flyttes når det er grunn til mistanke om planteskadegjørere som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser.

Kongen kan gi nærmere forskrifter for å forebygge, overvåke og bekjempe planteskadegjørere, herunder om

1. klassifisering og gruppering av planteskadegjørere,

2. oppretting av soner,

3. krav til planter, gjenstander, produkter og organismer som kan medføre risiko for spredning av planteskadegjørere, og

4. plikt til å informere om restriksjoner pga. planteskadegjørere, herunder plikt til å tinglyse restriksjoner på eiendommen.

Paragrafen tar opp i seg de særlige reguleringsbehovene i forhold til plantehelse som ikke er dekket av lovens generelle bestemmelser.

Første ledd nedfeller en plikt til å vise nødvendig aktsomhet for å hindre at det oppstår fare for utvikling eller spredning av planteskadegjørere. Aktsomhetskravet må relateres til det til enhver tid gjeldende ambisjons- og aktsomhetsnivå slik det gjenspeiler seg i regelverk og forvaltningspraksis innenfor lovens formål. Særskilt aktsomhet må utvises ved kjente risikofaktorer, som flytting av organisk materiale og smitteførende gjenstander, samt disposisjoner som medfører økt risiko for utvikling eller spredning av planteskadegjørere på allerede smittede planter.

Andre ledd er en bearbeidet videreføring av deler av plantehelselovens § 2. Det fastsettes et forbud mot å omsette eller flytte planter dersom mistanke om at de er angrepet av planteskadegjørere som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser. Med vesentlige samfunnsmessige konsekvenser tenker en spesielt på miljømessige eller økonomiske konsekvenser. Det siktes her til såkalte karanteneskadegjørere. Den Internasjonale Plantevernkonvensjonen (IPPC) definerer begrepet karanteneskadegjører som en skadegjører av potensiell økonomisk betydning for et truet område, og som enten ikke er tilstede der, eller, dersom den er tilstede, ikke er vidt spredt og under offisiell kontroll. Dette er skadegjørere som er særlig vanskelig å bekjempe, og som har et stort og alvorlig skadepotensiale.

Med flytting menes enhver fysisk forflytning av planter og plantemateriale som kan spre skadegjøreren med unntak av driftsmessige disposisjoner innenfor samme virksomhet eller lokalitet. Med grunn til mistanke om, vises det til et krav om aktsom god tro. Se for øvrig lovkommentaren til § 6 første ledd.

Med planteskadegjører menes organisme, virus, viroid eller annet patogent agens som kan volde skade på planter eller vekstvilkårene deres.

Andre ledd er en fullmaktsbestemmelse som gir anledning til gjennom forskrifter å fastsette bestemmelser om forebygging, overvåking og bekjemping av skadegjørere. Dette gir grunnlag for videreføring av nåværende bestemmelser under plantehelseloven som ikke allerede er ivaretatt gjennom første ledd, og bestemmelser under floghavreloven. Ved forebygging legger en vekt på tiltak som bidrar til at smitte- eller sykdomsfare ikke oppstår. Ved overvåking forstås ulike tiltak for å bringe klarhet i helse-/sykdomsstatus hos den enkelte plantedyrker, innen definerte geografiske områder eller i hele landet. Som ledd i overvåking av planteskadegjørere kan plantedyrkeren i forskrift bli pålagt selv å besørge uttak av nødvendige prøver og innsendelse av prøvemateriale. Overvåking kan gjennomføres for å oppfylle internasjonale forpliktelser eller nasjonale interesser. Ved bekjempelse forsøker en å redusere omfang eller utbredelse av planteskadegjørere. Dette kan skje ved destruksjon av planter, brakklegging av lokaliteter eller driftsbygninger, desinfeksjon av anlegg og utstyr mv.

Bokstavene a)-d) opplister en del eksempler på områder som vil være aktuelle å regulere, og som en ikke umiddelbart kan utlede fra den generelle adgang til å gi forskrifter for å forebygge, overvåke og bekjempe planteskadegjørere.

Bokstav a) gir grunnlag for fortsatt å kunne inndele i planteskadegjørere i ulike grupper og kategorier der det måtte være hensiktsmessig ut fra bekjempelsesbehov, overvåkningshensyn mv. Regulering av planteskadegjørere i internasjonal handel kan i følge IPPC gjøres for kategoriene «karanteneskadegjørere» og «regulerte ikke-karanteneskadegjørere». Den siste kategorien er definert som skadegjørere som er etablert i et område, men som likevel reguleres fordi omsetning av smittede planter kan medføre stor økonomisk skade. Regulering av begge kategorier skal i et land baseres på risikoanalyser. I Norge har vi i stor grad basert oss på de risikoanalyser og anbefalinger som er gjort i Den europeiske plantevernorganisasjonen (EPPO), men nasjonale forhold gjør at det også er nødvendig å gjøre egne vurderinger som grunnlag for listing av regulerte planteskadegjørere.

Med oppretting av soner etter bokstav b) forstås at det defineres bestemte geografiske områder der skadegjørerstatus antas å være ulik mellom de forskjellige sonene. For å forebygge spredning av skadegjørere mellom soner eller til områder utenfor definerte soner, kan det nedfelles begrensninger på forflytning av planter og andre potensielt smittebærende gjenstander.

Etter bokstav c) kan det fastsettes krav til ethvert objekt som kan bidra til spredning av en skadegjører. I visse tilfeller vil det være nødvendig å fastsette konkrete krav selv om det ikke er påvist, eller er grunn til mistanke om angrep. Eksempelvis er det i gjeldende forskrift om planter og tiltak mot planteskadegjørere satt krav om jevnlig testing for visse planteskadegjørere på konkrete vertplanter. Testing av «rød marg» på jordbærplanter kan nevnes i den sammenheng.

Med d) menes at eier eller bruker av en eiendom er pliktig til å informere potensielle kjøpere eller leietakere om eventuelle restriksjoner som er pålagt eiendommen som følge av angrep av planteskadegjørere. Dette kan være pålegg av så vidt alvorlig grad at muligheten for bruk av eiendommen kan bli sterkt begrenset for en lengre periode, eller det kan medføre store kostnader å gjøre eiendommen i normal drivverdig stand igjen. Det gis her også mulighet for å kreve tinglysning av restriksjoner som blir pålagt. Det er ikke satt noen tidsgrense for restriksjonene.

Til § 19 Dyrehelse

Enhver skal utvise nødvendig aktsomhet, slik at det ikke oppstår fare for utvikling eller spredning av smittsom dyresykdom.

Levende dyr skal ikke omsettes, tas inn i dyrehold, flyttes eller settes ut når det er grunn til mistanke om smittsom dyresykdom som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser.

Kongen kan gi nærmere forskrifter for å forebygge, overvåke og bekjempe dyresykdommer og smittestoffer, herunder om:

1. klassifisering og gruppering av sykdommer og smittestoffer,

2. oppretting av soner med ulik helse- og sykdomsstatus samt epidemiologisk atskilte regioner,

3. godkjenning og bruk av vaksiner og annen medikamentell behandling til dyr,

4. flytting, transport, omsetning og bruk av levende og døde dyr, animalske biprodukter, gjenstander mv.,

5. kontroll av avlsdyr, uttak av kjønnsprodukter og reproduksjon av dyr, og

6. adgangsbegrensninger for personer som kan føre med seg smitte til bygninger som brukes til dyr, fôr eller utstyr til dyr, og om plikt til å la sin person og medbrakte gjenstander desinfiseres.

Paragrafen tar opp i seg de særlige reguleringsbehovene i forhold til dyrehelse som ikke er dekket av lovens generelle bestemmelser. Paragrafen retter seg mot enhver.

Første ledd nedfeller en plikt til å vise nødvendig aktsomhet for å hindre at det oppstår fare for at smittsom dyresykdom eller smittestoffer som kan overføres fra dyr til mennesker utvikles innen eller spres til andre dyrehold eller til frittlevende bestander. Lignende bestemmelse er gitt i eksisterende fiskesykdomslov § 4. Aktsomhetskravet må relateres til det til enhver tid gjeldende ambisjons- og aktsomhetsnivå slik det gjenspeiler seg i regelverk og forvaltningspraksis innenfor lovens formål. Særskilt aktsomhet må utvises ved kjente risikofaktorer, som slakting og flytting av organisk materiale og smitteførende gjenstander, samt disposisjoner som medfører økt risiko for sykdomsutvikling eller smittespredning også i allerede smittede anlegg/dyrehold og bestander.

Andre ledd er en bearbeidet videreføring av fiskesykdomslovens § 22 og husdyrlovens § 2. Det fastsettes et forbud mot å omsette levende dyr, ta dyr inn i dyrehold, flytte eller sette dem ut, når det er mistanke om, grunn til mistanke om eller påvisning av at de er angrepet av smittsom dyresykdom som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser, herunder konsekvenser for frittlevende bestander. Med mistanke om forstås også mistanke som oppstår på grunnlag av opplysninger om mulig smittemessig kontakt som kommer fram ved epidemiologisk kartlegging av sykdomstilfeller. Med grunn til mistanke om, vises det til et krav om aktsom god tro. Se for øvrig lovkommentaren til § 6 andre ledd.

Med flytting menes enhver fysisk forflytning av levende dyr med unntak av driftsmessige disposisjoner innenfor samme smittehygieniske enhet eller lokalitet.

Med smittsom dyresykdom som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser forstås vanligvis de sykdommer som er klassifisert som A- eller B-sykdommer i henhold til forskrift gitt med hjemmel i tredje ledd bokstav a). I nærmere forskrifter gitt i medhold av lovens tredje ledd kan det gis ytterligere presisering av hvilke sykdommer som kan gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser.

Tredje ledd viderefører hjemmelsgrunnlag i fiskesykdomslovens §§ 22-26 og husdyrlovens § 3 og oppstiller en vid hjemmel til å gi nærmere forskrifter for å forebygge, overvåke og bekjempe dyresykdommer og smittestoffer som kan overføres fra dyr til mennesker. Forskriftsreguleringen kan omfatte både smittsomme dyresykdommer slik disse er definert i loven, smittestoffer hos dyr og andre sykdommer som skyldes andre forhold enn smitte, eksempelvis forgiftninger og avls- eller produksjonsrelaterte sykdommer. Ved forebygging legger en vekt på tiltak som bidrar til at smitte- eller sykdomsfare ikke oppstår. Ved overvåking forstås ulike tiltak for å bringe klarhet i helse-/sykdomsstatus i det enkelte dyrehold, innen definerte geografiske områder eller i hele landet. Overvåking kan gjennomføres for å oppfylle internasjonale forpliktelser eller nasjonale interesser. Ved bekjempelse forsøker en å redusere omfang eller utbredelse av sykdom eller smittestoffer. Dette kan skje ved avliving og destruksjon av dyr, herunder fisk, brakklegging av lokaliteter eller driftsbygninger, desinfeksjon av anlegg og utstyr mv.

Tredje ledd bokstavene a)-f) opplister en del eksempler på områder som vil være aktuelle å regulere - og som en ikke umiddelbart kan utlede fra den generelle adgang til å gi forskrifter for å forebygge, overvåke og bekjempe dyresykdommer og smittestoffer i tredje ledd.

Tredje ledd bokstav a) Klassifisering og gruppering av sykdommer og smittestoffer har lang tradisjon i Norge og også i internasjonal dyrehelselovgivning. Så langt har klassifiseringen gjerne blitt gjort i A-, B-, C- og evt. D-sykdommer ut fra alvorlighetsgrad. Klassifiseringen etter norsk lovgivning vil i vesentlig grad følge den klassifiseringen Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE) foretar, men kan avvike på visse områder enten ut fra forholdet til andre internasjonale forpliktelser eller ut fra nasjonale forhold.

Gjennom klassifiseringen skapes forutsigbarhet om hvilke sykdommer som er omfattet av varslingsplikten og hvilke generelle tiltak den enkelte er forpliktet til å iverksette uavhengig av hvilke tiltak myndighetene eventuelt har pålagt i enkeltvedtak i det konkrete tilfellet.

Tredje ledd bokstav b) Med oppretting av soner forstås at det defineres bestemte geografiske områder der helse- eller sykdomsstatus antas å være ulik. For å forebygge spredning av sykdom mellom soner eller til områder utenfor definerte soner, kan det nedfelles begrensninger på forflytning av dyr, animalske produkter, transportmidler og andre potensielt smittebærende gjenstander, og i visse tilfeller også personer. Soneopprettelse er nødvendig ved de fleste sykdommer klassifisert som A-sykdommer samt ved enkelte B-sykdommer som infeksiøs lakseanemi for å ivareta internasjonale forpliktelser. I henhold til gjeldende regelverk etter EØS-avtalen vil det ved utbrudd av alvorlig smittsom dyresykdom bli etablert flere soner omkring et sykdomsutbrudd med ulik grad av begrensninger innenfor og mellom sonene.

For å forebygge smittsom sykdom kan det opprettes epidemiologisk adskilte regioner. Bestemmelsen viderefører eksisterende fiskesykdomslov § 9. Regionalisering er et effektiv tiltak for å opprettholde god dyrehelse og å hindre at sykdom spres fra en region til en annen. Bestemmelsen åpner for mulighet for innføring av regionalisering ut fra sykdomsforebyggende hensyn. Med regionalisering forstås å dele landet i epidemiologiske regioner og å legge restriksjoner på flytting av potensielt smitteførende materiale mellom regionene. Regioner er derfor avgrensede geografiske områder av landet og for akvatiske dyr også sjøområder utenfor som ut fra topografiske og oceanografiske forhold er atskilt fra naboområdene slik at det er liten sannsynlighet for passiv overføring av smittestoffer mellom dyr fra et område til et annet.

Ved en regionalisering vil det være mest aktuelt å gi forskrift som regulerer og forbyr føring av levende og døde dyr, avfall, biprodukter og gjenstander som kan overføre smitte, inn i eller ut av regionene. Bruk av transportmidler mellom regionene kan også reguleres ved oppretting av epidemiologisk adskilte regioner.

Tredje ledd bokstav c) viderefører bestemmelser i fiskesykdomsloven og husdyrloven i bearbeidet form. Bestemmelsen gir adgang til å forskriftsregulere bruk av vaksiner og annen medikamentell behandling. Bestemmelsen gir hjemmel til forskrifter om bruk av vaksiner, herunder nedlegge forbud eller gi påbud og stille krav til den som utøver vaksineringen. Enkelte andre spesielle former for medikamentell behandling kan også være aktuelt å regulere, eksempelvis antibiotikabehandling i visse situasjoner og regionalisert avlusing for å beskytte viltlevende bestander og fisk i oppdrettsanlegg. Det gis også hjemmel til å fastsette forbud eller begrensninger på bruk av legemidler som kan gjøre produkter fra dyrene uegnet til humant konsum. Når det gjelder innførsel, tilvirkning og salg mv. av vaksiner og legemidler reguleres dette av annen lovgivning.

Tredje ledd bokstav d) viderefører hjemmelsgrunnlag i fiskesykdomlovens §§ 18 og 19 og husdyrlovens § 3. Det gis hjemmel til gjennom forskrift å regulere, herunder nedlegge forbud mot flytting, transport, omsetning og bruk av levende og døde dyr, animalske biprodukter og andre gjenstander mv. som kan føre med seg smitte. Slik regulering er i første rekke aktuelt med sikte på mer generelle hygieniske krav for å bryte mulige smitteveier. Bestemmelsen vil også omfatte adgang til å forskriftsregulere plikt til å desinfisere fiskeutstyr mv. til bruk i vassdrag for å unngå spredning av alvorlige fiskesykdommer, blant annet infeksjon av Gyrodactylus Salaris.

Animalske biprodukter har vært en viktig kilde for omfattende spredning av smittestoffer til dyrepopulasjoner. Området antas å være dekket i andre bestemmelser, men regulering av transport, behandling og bruk av animalske biprodukter er helsemessig svært viktig og omfattet av stadig mer detaljerte internasjonale bestemmelser. Departementet foreslår derfor området presisert i lovteksten.

Tredje ledd bokstav e) er en presisering av hjemmelsgrunnlaget for å klargjøre at det som ledd i regulering for å forebygge, overvåke og bekjempe dyresykdommer og smittestoffer også kan fastsettes forskrifter som regulerer avlsvirksomhet på dyr, herunder dyrehelsemessige regler for hvilke dyr som kan brukes i avlsvirksomhet, krav om kontroll av avlsdyr/stamdyr, stryking og reproduksjon, herunder produksjon, distribusjon og bruk av sæd, embryo og annet avlsmateriale ut fra smitteforebyggende hensyn. Området antas å være dekket i andre bestemmelser, men området er så viktig ut fra helsemessige aspekter at departementet foreslår det presisert i lovteksten på samme måte som i eksisterende fiskesykdomslov 14 og husdyrloven § 7.

Tredje ledd bokstav f) er en videreføring av hjemmelsgrunnlaget i husdyrlovens § 10, annet ledd. Hjemmelen er aktuell å benytte for å oppstille en del generelle smitteforebyggende tiltak for personer som har kontakt med husdyrmiljø på tvers av landegrenser og i så måte kan representere en risiko for smittespredning, eksempelvis saueklippere. Hjemmelen er også aktuell å benytte i forbindelse med utbrudd av alvorlig smittsomme dyresykdommer i utlandet der det foreligger en reell risiko for smitteintroduksjon via personer, eksempelvis munn- og klauvsjuke.

Til § 20 Næringsmidler og dyrevelferd

Kongen kan gi forskrifter for å hindre produksjon, bearbeiding, import eller omsetning av innsatsvarer eller næringsmidler fra dyr eller deler av dyr som har vært behandlet på en dyrevernmessig uakseptabel måte.

Paragrafen er en fullmaktsbestemmelse. Dyrevern er primært regulert etter dyrevernloven. Dagens dyrevernlovgivning gjelder kun i forhold til levende dyr, og ikke etter at dyret er dødt. Det betyr at bruken av produkter fra dyr som er behandlet på en dyrevernmessig uakseptabel måte, må omfattes av loven her. Forskrifter etter denne bestemmelsen er kun tenkt gitt for å kunne ivareta nødvendige forbrukerhensyn og/eller internasjonale forpliktelser i forhold til dyrevelferd på områder som faller utenfor dyrevernlovgivningen. Forskriftshjemmelen vil kunne benyttes til å gi forskrifter som skal hindre at dyr som har blitt behandlet på en dyrevernmessig uakseptabel måte, blir benyttet i produksjon eller omsetning av innsatsvarer og næringsmidler. Begrepet «dyrevernmessig uakseptabel» må ses i relasjon til den til enhver tid gjeldende dyrevernlovgivning. Ikke ethvert brudd på dyrevernlovgivningen faller inn under begrepet. Behandling i strid med EØS-avtalens krav til dyrevern kan omfattes av begrepet «dyrevernmessig uakseptabel».

Til § 21 Avgift og gebyr

Kongen kan i forskrifter pålegge virksomheter å betale gebyr for å dekke kostnader ved tilsyn, kontroll og særskilte ytelser, som utferdigelse av attester og godkjenninger, etter denne loven.

Kongen kan i forskrifter pålegge virksomheter å betale en avgift på næringsmidler for å dekke kostnader ved tilsyn og kontroll etter denne loven, som ikke dekkes ved gebyr i medhold av første ledd.

Kongen kan i forskrifter pålegge produsenter og importører en miljøavgift på plantevernmiddel.

Kongen kan i forskrifter pålegge dem som omsetter såvarer, planter og plantedeler, å betale en avgift til fremme av planteforedling og den administrasjon og kontroll som denne virksomheten krever.

Kongen kan gi nærmere bestemmelser om avgiftenes og gebyrenes beregning, oppkreving og innbetaling.

Ved forsinket betaling av avgifter og gebyrer skal det betales rente i samsvar med lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling.

Avgifter og gebyrer er tvangsgrunnlag for utlegg.

Forslaget til avgifts og gebyrhjemmel er formulert som en rammehjemmel, hvor bestemmelser for den enkelte ordning må gis i forskrifter. Med tilsyns- og kontrolloppgaver i første og andre ledd menes for det første kontroll av at de som er underlagt krav fastsatt i denne lov, forskrifter eller enkeltvedtak i medhold av loven, dvs. tilsynsobjektene, etterlever disse. En sentral del av tilsyns- og kontrollrollen er således å oppsøke, uanmeldt eller forhåndsvarslet, eller på annen måte innhente kunnskap om tilsynsobjektene for å finne ut om det foreligger avvik fra de oppstilte kravene. Reaksjoner på brudd på bestemmelsene, det være seg veiledning, pålegg om oppretting, stansing av virksomheten, bøter eller andre tiltak for å sikre at kravene overholdes ligger også innenfor tilsyns- og kontrollbegrepet. Tilsyn vil også omfatte de tilfeller hvor tilsynsmyndigheten fører tilsyn med at andre aktører utfører beredskapsoppgaver som de i henhold til regelverket er pliktig å utføre.

Innenfor begrepet kontrolloppgaver ligger også kartlegging og overvåking, som for eksempel overvåkning av den epidemiologiske utviklingen på matområdet og andre såkalte kontroll- og overvåkningsprogrammer.

Tilsynets faglige støttefunksjoner som for eksempel Vitenskapskomiteen og laboratorietjenester, kompetanseutviklingstiltak og administrasjon, samt kommunikasjons- og informasjonsvirksomheten dekkes også av tilsyns- og kontrollbegrepet i den grad de er knyttet til gjennomføring av oppgaver som nevnt ovenfor.

Beredskapsoppgaver og - tiltak for å opprettholde nødvendig kapasitet og kompetanse slik at tilsynet til enhver tid kan håndtere krisesituasjoner på en adekvat måte, anses dekket av tilsyns- og kontrollbegrepet.

Det vil være tilknytning til bruker eller brukergrupper som vil avgjøre om det er første eller annet ledd som vil komme til anvendelse i forhold til tilsyns- eller kontrolloppgaver. Gebyrer, jf. første ledd, vil kunne innkreves for å dekke kostnader ved oppgaver hvor det er en entydig og klar sammenheng mellom tjenesten/oppgaven som utføres og vedkommende bruker som mottar tjenesten og/eller har nytte av oppgaven som tilsynet utfører. Dette vil typisk gjelde særskilte ekspedisjoner som utferdigelse av attester og godkjenninger eller for eksempel hvor bruker betaler for et tilsynsbesøk samt oppfølgingen av dette. Dette er oppgaver som oppstår i forvaltningen som følge av behov hos enkeltbrukere og derfor har karakter av å være tjenester.

Virksomheten kan pålegges å dekke kostnader tilsynet har ved ekstraordinære tiltak knyttet til at virksomheten gjentatte ganger har unnlatt å etterkomme pålegg.

Der hvor det ikke nødvendigvis foreligger en slik klar sammenheng, men oppgaven like fullt er relatert til brukere/brukergrupper, er det avgiftshjemmelen i andre ledd som kan komme til anvendelse. Avgiften kan legges på næringsmidler, både norskproduserte og importerte.

Tredje ledd er en videreføring av dagens ordning med miljøavgift på plantevernmidler.

Fjerde ledd er en videreføring av dagens ordning med avgift til fremme av planteforedling.

Femte ledd er en hjemmel til å fastsette forskrifter om avgiftenes og gebyrenes beregning, oppkreving og betaling. Gebyr og avgifter skal gjenspeile de faktiske kostnadene det offentlige har i forbindelse med gjennomføring av virksomheten.

Til § 22 Erstatning for pålagte tiltak mot sykdommer, smittestoffer og skadegjørere hos dyr og planter

Eier skal ha erstatning for husdyr som avlives etter pålegg jf. § 23, dør før slikt pålegg er gitt, eller dør som følge av pålagt behandling. Vilkår for rett til erstatning er at eieren eller annen som har ansvar for dyrene mv., ikke selv forsettlig eller grovt uaktsomt har forvoldt sykdommen, utlegget eller tapet, og at han har oppfylt varslingsplikt jf. §6 og fulgt vedtak gitt i eller i medhold av denne loven. For hund, katt og selskapsdyr betales ikke erstatning.

Når eier har rett til erstatning etter første ledd, skal vedkommende også ha erstatning for nødvendige utlegg til avliving, nedgraving eller destruksjon av dyr, pålagt behandling, rengjøring og desinfeksjon samt tap som følge av pålagt destruksjon av hus, innredninger, fôr, redskaper og gjødsel.

Kongen kan gi forskrifter om erstatning for andre tap eller utgifter som følge av pålagte tiltak mot sykdommer og smittestoffer hos dyr, for tiltak som blir pålagt for å forebygge eller bekjempe planteskadegjørere, samt om fastsettelse, omfang og utmåling av erstatning etter denne paragraf.

Første ledd: Bestemmelsen viderefører tilsvarende bestemmelse etter husdyrloven § 11. Med «pålagt» menes offentlige vedtak som dyreeier er forpliktet til å rette seg etter. Utenfor falles således avtaler det offentlige inngår med dyreeier. Det er som utgangspunkt bare de dyr som avlives som følge av pålegg som gir rett til erstatning etter denne paragrafen. Departementet mener likevel at dyr som dør eller må avlives før pålegg blir gitt, på grunn av de forhold som begrunner pålegget, likestilles med dyr som avlives etter pålegg. Skulle dyr dø av andre grunner før pålegg gis, vil dyreeier ikke ha rett til erstatning, selv om dyrene ville vært omfattet av pålegget om de hadde vært i live. Dyr som dør som følge av pålagt behandling, vil ha rett til erstatning etter paragrafen. I denne sammenheng vil også vaksinasjon og andre former for pålagt kontroll regnes som behandling.

Som vilkår for rett til erstatning gjelder at eieren eller annen som har ansvar for dyrene mv. ikke selv forsettelig eller grovt uaktsomt har forvoldt sykdommen, utlegget eller tapet, og at han har oppfylt varslingsplikt og fulgt vedtak gitt i medhold av denne loven. Hva som bør anses som grovt uaktsomt etter denne paragraf, må ses i sammenheng med den aktsomhetsplikt som følger av lovens bestemmelser om krav til dyrehelse.

Andre ledd: Rett til erstatning etter første ledd er en nødvendig forutsetning for å ha rett til erstatning etter annet ledd. Det er i utgangspunktet eier som har rett til erstatning for pålagte tiltak. Med eier forstås den som har eiendomsretten over gjenstander, hus, innredninger, eiendom og lignende som pålegget omfatter. I enkelte mindre inngripende tilfeller vil det likevel være naturlig å rette pålegget mot den som forpakter eiendommen mv., og da vil også retten til erstatning tilfalle vedkommende.

Nødvendige utlegg vil bare omfatte de utlegg som er nødvendig for å fjerne smitte. Tiltakene som er nevnt i annet ledd er ment å være uttømmende med tanke på hvilke tiltak som gir rett til erstatning. Det er dermed kun de direkte tap som følge av pålegg som erstattes. Eksempler på tap som ikke skal dekkes etter paragrafen vil blant annet være utgifter til stell og isolering av dyrene, og alle typer avledete kostnader og tap som: produksjonstap, driftstap, redusert tilvekst hos avkom når dyret blir pålagt avlivet, utgifter til amming av avkom, bedekningstap, tilvenningskostnader, tap som følge av lavere tilvekst i ny besetning, fôringsutgifter, utgifter til vedlikehold i båndleggingsperiode for restriksjonsbelagte områder mv.

Tredje ledd: Bestemmelsen er en fullmaktsbestemmelse. Departementet tar sikte på at det skal kunne gis forskrifter om erstatning også for andre tap og utgifter enn de som følger av første og annet ledd. Bestemmelsen er bl. a. gitt med tanke på tap som følge av pålagte tiltak for å bekjempe planteskadegjørere og erstatning for avledete tap som følge av pålagte tiltak. Forskriftshjemmelen vil også kunne benyttes dersom det skulle bli aktuelt å innføre erstatningsordninger for andre dyrearter enn de som er omfattet av første ledd, eksempelvis akvatiske dyr. Det presiseres at det ikke innføres en erstatningsordning for akvatiske dyr nå, men kun gis hjemmel for å kunne innføre en slik ordning uten lovendring dersom dette senere skulle bli aktuelt. Bestemmelsen gir også hjemmel til å gi nærmere forskrifter om fastsettelse, omfang og utmåling av erstatning og gir med det hjemmel for gjeldende forskrifter som blant annet baseres på standardiserte erstatningssatser for dyr.

Til § 23 Tilsyn og vedtak

Det sentrale, regionale eller lokale mattilsynet fører tilsyn og kan fatte nødvendige vedtak for gjennomføring av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne loven, herunder forby import, eksport og omsetning eller pålegge tilbaketrekning fra markedet, isolasjon, avlivning, destruksjon, kassasjon, båndlegging, merking eller særskilt behandling. Kongen kan delegere myndighet til andre offentlige eller private organer og gi bestemmelser om hvem som er klageinstans i slike tilfeller.

Dersom påleggene ikke etterkommes, det er ukjent hvem som er ansvarlig, eller det er nødvendig å få gjennomført tiltak raskt, kan tilsynsmyndigheten selv gjennomføre tiltak som nevnt i første ledd. Tiltak kan gjennomføres for den ansvarliges regning. Skyldige beløp er tvangsgrunnlag for utlegg.

Mattilsynet kan fastsette, endre og oppheve tidsbegrensede forskrifter som er fastsatt av hensyn til Norges internasjonale forpliktelser, straks uten forutgående høring, og kunngjøre forskrifter på særskilt måte.

Offentlige myndigheter plikter på anmodning fra tilsynsmyndigheten å gi nødvendige opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Politi, tollvesen, kystvakt og kommuner skal på anmodning bistå tilsynsmyndigheten.

Første ledd første punktum slår fast Mattilsynets personelle kompetanse til å føre tilsyn og fatte vedtak for gjennomføring av loven eller forskrifter gitt i medhold av loven. I tråd med alminnelig forvaltningspraksis og juridisk teori, kan departementet som overordnet organ, selv fatte vedtak etter denne loven.

Enkeltvedtakskompetansen i forbindelse med løpende tilsyn skal plasseres på slike nivåer i tilsynet at klagebehandling normalt ikke går høyere enn til sentralleddet i Mattilsynet, slik at departementene ikke involveres i enkeltsaksbehandling. Nærmere om forholdet mellom tilsynsmyndighet og departement, se kapittel 3.4.4.

Begrepet «nødvendige vedtak» skal både forstås som en henvisning til proporsjonalitetsprinippet/forholdsmessighetsprinsippet og som mulighet for Mattilsynet til å foreta nødvendige prioriteringer. Proporsjonalitets-/forholdsmessighetsprinsippet har flere sider. For tilsynsmyndighetene betyr det bl.a. at det ikke skal gripes inn i den enkeltes rettigheter og interesser i større utstrekning enn det som anses nødvendig. Det skal foreligge forholdsmessighet mellom mål og middel. Bestemmelsen er således å se på som en form for generalfullmakt for tilsynet til å kunne fatte proporsjonale/forholdsmessige vedtak.

Det hører til forvaltningsskjønnet å ta stilling til om vedtaket er proporsjonalt/forholdsmessig, men domstolen kan overprøve om forvaltningen har foretatt en forsvarlig forholdsmessighetsvurdering. I forholdsmessighetsprinsippet ligger det et krav om forbudet eller påbudet må være egnet til å realisere formålet med bestemmelsen. Inngrepet må ikke gå lenger eller være strengere enn hva som anses nødvendig. Kan formålet nås på mindre inngripende måte, vil vedtaket ikke bli ansett som proporsjonalt/forholdsmessig. Den bakenforliggende vurderingen vil være av faktisk, faglig og situasjonsbestemt karakter.

Føre- var betraktninger har blitt ansett som et bærende prinsipp i norsk forvaltning, dog uten å være kommet eksplisitt til uttrykk i regelverket. Prinsippet har blant annet vært innfortolket i tilsynsmyndighetens enkeltvedtakskompetanse. Det foreligger forvaltningspraksis som synliggjør at myndighetene blant annet har iverksatt tiltak for å hindre at mulige helseskadelige næringsmidler kommer på markedet, selv om vitenskapelig usikkerhet eller mangel på vitenskapelige data ikke har gjort det mulig å foreta en fullstendig risikovurdering i forkant av beslutningen. Tilsvarende gjelder i forvaltningen av innsatsvarelovgivningen og i forvaltningen av dyre- og plantehelsen. For å videreføre gjeldende forvaltningspraksis vil begrepet «nødvendige vedtak» omfatte vedtak basert på føre- var betraktninger. På grunn av usikkerheten i den konkrete saken, er det ikke gitt at slike vedtak framstår som forholdsmessige. Beslutninger innen offentlig forvaltning forutsettes å være basert på best mulig tilgjengelig kunnskap, og tiltak som iverksettes etter føre- var betraktninger er således ikke prinsipielt forskjellige fra andre forvaltningsvedtak.

Føre- var betraktninger etter denne bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett. Føre- var prinsippet som beskrevet i kapittel 5.3.3, retter seg mot offentlig myndighet i funksjon av lovgiver, og er derfor ikke relevant for tolkning av denne bestemmelsen.

Begrepet «nødvendige vedtak» er også valgt ut fra en vurdering av at det skal ligge en viss frihet til å velge om det skal fattes vedtak eller ei. Selv om virksomheten er forpliktet til å følge regelverket, vil det nødvendigvis ikke alltid være hensiktsmessig eller bli ansett som effektivt tilsyn å fatte vedtak overalt hvor det er konstatert et forskriftsstridig forhold. Som nevnt vil et målrettet og effektivt tilsyn kunne tilsi at enkeltstående observasjoner av mindre alvorlig karakter i første omgang kun påpekes overfor parten, til fordel for økt innsats og oppmerksomhet mot oppfølging av generelle systemfeil eller mer alvorlige brudd på regelverket. En påpeking av plikten til å følge regelverket anses rettslig kun som en veiledning og ikke som et enkeltvedtak.

Som hovedregel skal det fattes vedtak når det foreligger brudd på regelverket. Ofte vil vedtaket ha form av et pålegg om retting av forholdet. Formålet med pålegg om retting, er å presse frem regelverksetterlevelse innen en bestemt frist.

Oppdages det situasjoner som kan medføre fare for menneskers, dyrs eller planters helse eller fare for miljøskade, vil tilsynets frihet til å velge om det skal fattes vedtak eller ei være underlagt begrensninger. Under henvisning til alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper vil tilsynet ha plikt til å reagere i situasjoner hvor formålet med reglene de er satt til å forvalte, ellers ville kunne undergraves. Jo større fare det er snakk om, desto større grunn vil det være for å gripe inn.

Bestemmelsen gir eksempler på hvilke enkeltvedtak det kan være aktuelt å treffe. Båndlegging betyr at det kan treffes pålegg om begrensninger i partens råderett over den aktuelle varen. Listen er imidlertid ikke uttømmende, for eksempel er verken pålegg om retting, arrest eller beslag nevnt. For øvrig er en rekke særskilte vedtak gitt egne bestemmelser som for eksempel stenging og tvangsmulkt.

Valg av handlingsalternativ må bero på en helhetsvurdering av situasjonen. Valget skal fremstå som forsvarlig og faglig begrunnet. Blir det gitt pålegg om destruksjon, må det tydelig fremgå hva som skal destrueres, og det må stilles krav til selve gjennomføringen av destruksjonen samt om fremleggelse av dokumentasjon for at destruksjonen er gjennomført. Destruksjon av animalske produkter skal skje ved godkjente destruksjonsanlegg.

Ved tredjelandsimport, dvs. import fra land utenfor EØS-området, skal grensekontrollstasjonene avvise varepartier som ikke oppfyller importkravene. Dersom varepartiene ikke er sendt ut av EØS-området innen enn gitt frist, skal forsendelsen destrueres i henhold til nærmere fastsatte instrukser og rutiner. I henhold til restkontrolldirektivet 96/23/EF skal det pålegges destruksjon der det er blitt foretatt en ulovlig behandling av dyr. Det gis ikke rom for en konkret vurdering av hvorvidt næringsmidlet betrakte som helseskadelig eller uegnet til konsum.

Bestemmelsene i kjøttproduksjonsloven § 11 om kassasjon videreføres. Ferskt kjøtt som er funnet uegnet til folkemat eller til annen anvendelse, skal kasseres og uskadeliggjøres.

Bestemmelsen viderefører også dagens praksis med hensyn til tilsynets adgang til å pålegge merking eller særskilt behandling av varene.

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett med hensyn til tilsynets kompetanse til å nedlegge omsetningsforbud for varer som ikke er trygge eller som ikke oppfyller gjeldende lovgivning, mens pålegg om å kalle tilbake varer fra markedet er en nyskapning. Bestemmelsene i fiskekvalitetsloven § 8 om å pålegge kassasjon videreføres. Produkter som ikke oppfyller eller åpenbart ikke vil komme til å oppfylle bestemmelser gitt i eller i medhold av loven, kan påbys kassert. Eksempelvis vil næringsmidler som er villedende eller feilaktig merket, som inneholder ulovlige tilsetningsstoffer eller for høye mengder tilsetningsstoffer, plantevernmidler eller andre forurensninger ut over fastsatte grenseverdier, kunne forbys omsatt uten at det vil være nødvendig å ta stilling til om matvaren betraktes som trygg. I enkelte tilfeller kan feilen rettes, for eksempel ved at produktet merkes om. Når feilen er rettet, kan produktet omsettes. Når feilen ikke kan rettes eller feilen beror på forfalskning eller svindel og det er grunn til å anta at produktet ikke trekkes fra markedet, men for eksempel omemballeres, kan det være grunn til å pålegge destruksjon. Bestemmelsen kommer også til anvendelse når det oppdages situasjoner som kan medføre fare for menneskers, dyrs eller planters helse, eller fare for miljøskade.

Første ledd andre punktum sier at Kongen kan delegere myndighet til å føre tilsyn og fatte vedtak. Bestemmelsen åpner for at delegeringen ikke bare kan skje til matdepartementenes underliggende organer, men også til andre offentlige eller private organer. Offentlige organer skal forstås i vid betydning, og omfatter bl.a kommunale myndigheter og etater samt interkommunale organer uavhengig av hvilken organisasjonsform som er valgt. Private organer skal forstås som ethvert privat organ, uavhengig av organisasjonsform.

Andre ledd viderefører gjeldende rett med hensyn til tilsynets adgang til selv å gjennomføre nødvendige vedtak etter første ledd. Dette vil være særlig viktig i forhold til tilsynets oppgaver som ikke er knyttet til klart definerte virksomheter, for eksempel sykdomsforvaltning hos frittlevende planter og dyr.

Dersom den ansvarlige ikke retter seg etter pålegg, kan det enten av hensyn til viktige samfunnshensyn eller for å oppfylle myndighetsforpliktelser etter EØS-avtalen være påkrevet å sørge for at nødvendige tiltak blir gjennomført.

I særskilte tilfeller kan det være nødvendig å gjennomføre tiltak straks, hvorpå Mattilsynet kan sørge for umiddelbar gjennomføring av tiltak, uten at pålegg er gitt. En slik umiddelbar gjennomføring kan være nødvendig i situasjoner der det er spesielt akutte sykdomstilstander som gjør at man ikke vil oppnå den ønskede effekt av tiltaket dersom man må gå veien om pålegg først, eksempelvis dersom den ansvarlige på gjennomføringstidspunktet er ukjent eller man kan risikere at den ansvarlige unnlater å etterkomme pålegget.

Destruksjon vil, etter omstendighetene, kunne være det eneste forsvarlige og relevante virkemidlet. Dette gjør seg særlig gjeldende når det er avdekket forekomst av zoonoser, sykdommer eller andre forhold som vil kunne utgjøre en alvorlig fare for mennesker, dyr eller planter. Ved destruksjon skal det føres liste over hvilke produkter som er fjernet, og mengden av det som destrueres. En kvittering for dette skal gis til virksomheten.

Beslaglagte varer som fjernes fra virksomheten, må tilsynet ta hånd om.

I forhold til sykdomsutbrudd i frittlevende bestander vil det som hovedregel ikke finnes noen adressat for pålegg, men det kan likevel ut fra samfunnshensyn være nødvendig å gjennomføre tiltak.

Mattilsynet kan selv forestå de aktiviteter gjennomføring av tiltakene innebærer, eller de kan overlate utførelsen av arbeidet til andre, herunder engasjere private. Andre opptrer da på vegne av Mattilsynet og har samme rett til adgang som Mattilsynet. Tiltakene vil kunne gjennomføres med bistand fra politiet, jf. politiets bistandsplikt som er omtalt i fjerde ledd.

Når det har vært nødvendig for det offentlige selv å iverksette og gjennomføre tiltak i forhold til virksomheter, representerer kravet på å få dekket utgiftene ofte ikke annet enn et krav på å få refundert utlegg til noe eieren ellers hadde plikt på seg til selv å utføre. Andre punktum lyder derfor: «Tiltak kan gjennomføres for den ansvarliges regning.»

Skyldig beløp etter denne bestemmelsen er tvangsgrunnlag for utlegg. Det foreligger i disse tilfeller også tvangsgrunnlag for renter og utenomrettslige inndrivingskostnader, jf. tvangsfullbyrdelsesloven paragraf 7-2 (e).

Tredje ledd gir Mattilsynet kompetanse til å fastsette, endre og oppheve forskrifter straks uten forutgående høring. Bestemmelsen representerer et tillegg til forvaltningslovens bestemmelser om unntak fra høring. Tredje ledd kommer til anvendelse når det er nødvendig for å kunne ivareta Norges EØS-rettslige forpliktelser knyttet til det faktum at Norge er yttergrense for EØS-området for eksempel når det gjelder innførsel av levende dyr og matvarer.

Som følge av EØS-avtalen, jf. EØS-avtalen vedlegg I kapittel I, er Norge yttergrense for EØS-området når det gjelder innførsel av levende dyr og produkter og næringsmidler av animalsk opprinnelse. Våre nasjonale bestemmelser om helsemessige vilkår for handel med levende dyr og produkter og næringsmidler av animalsk opprinnelse samsvarer med EUs regelverk. For å kunne eksportere slike varer til EU, må land utenfor EU/EØS være godkjent av EU for hver enkelt produktgruppe. Dersom forholdene i et land endrer seg, kan slik godkjenning trekkes tilbake. For en rekke produkter og næringsmidler av animalsk opprinnelse må i tillegg produksjonsvirksomheten i det aktuelle tredjeland også være godkjent eller listeført av EU. Dersom forholdene i virksomheten endrer seg, kan EU trekke tilbake godkjenningen eller stryke virksomheten fra listen eller iverksette beskyttelsestiltak som innebærer en innskrenkning av retten til å eksportere til EU. I henhold til EØS-avtalen er Norge forpliktet til å gjennomføre tilsvarende tiltak fra samme tidspunkt. I den grad tiltakene er vedtak som gjelder godkjenning av opprinnelsesland og dyrearter, gjennomføres disse vedtakene i forskrifts form. Det samme gjelder beskyttelsestiltak. Slike tiltak skal gjennomføres umiddelbart, og det forekommer hyppige endringer på grunn av dyrehelsemessige forhold. Poenget er at det haster å få slike forskrifter vedtatt, slik at import av helsefarlige produkter unngås. Når forholdene er rettet og landet eller virksomhetene igjen godkjennes eller listeføres, vil det lett kunne representere en handelshindring samt medføre at Norge ikke lenger vil være harmonisert med EU, dersom endringen ikke iverksettes samtidig i Norge.

Fjerde ledd første punktum gir Mattilsynet rett til å kreve taushetsbelagte opplysninger fra andre offentlig myndigheter. Retten er imidlertid underlagt klare begrensninger. For det første må opplysningen være av en slik art at den er å anse som nødvendig ut fra hensynet til en effektiv håndheving av matlovens bestemmelser eller bestemmelser gitt med hjemmel i matloven. Tilsynets rett til å kreve taushetsbelagte opplysninger omfatter kun opplysninger offentlige myndigheter faktisk sitter inne med. Tilsynet vil være forpliktet til å ivareta taushetsplikt som hviler på opplysninger som mottas, på lik linje med avgiverorganets taushetsplikt.

Fjerde ledd andre punktum viderefører dagens rettstilstand mht. bistandsplikt fra politi, kommune, tollvesen og innfører slik plikt for kystvakten. Politi, tollvesenet, kommuner og kystvakt skal på anmodning fra tilsynet bistå tilsynet med gjennomføring av vedtak, tilsyn og kontroll. I spesielle tilfelle er tilsynet gjennom matloven gitt kompetanse til å selv å gjennomføre vedtak. Som eksempel nevnes destruksjon og fysisk stenging av virksomhet. Ved stenging av virksomhet har det tidligere fremgått eksplisitt av næringsmiddelloven at politiet skal være behjelpelig ved gjennomføringen. Det tas ikke sikte på gjøre endringer i rettstilstanden, selv om dette ikke eksplisitt nevnes i tilknytning til bestemmelsene om fysisk stenging av virksomhet. Politiets bistandsplikt videreføres gjennom bestemmelsens generelle omfang og ordlyd.

Til § 24 Særskilt smittesanering

Eiendom, bygning eller løsøre hvor det er mistanke om smittestoffer eller planteskadegjørere, kan pålegges rengjort, desinfisert eller destruert mv. Det kan videre pålegges restriksjoner på bruk av slik eiendom, bygning eller løsøre.

Døde dyr eller smitteførende gjenstander kan, når det er nødvendig for å unngå smitte, pålegges nedgravd på eiers grunn, og i særlige tilfeller på annen persons grunn, dersom dette kan foregå uten vesentlig ulempe for eier eller bruker av grunnen. Ved nedgraving på annen persons grunn ytes erstatning etter § 22.

§ 23 andre ledd gjelder tilsvarende.

Første ledd er en bearbeidet videreføring av hjemmelsgrunnlaget for sykdomsbekjempende tiltak som har blitt iverksatt ved mistanke om, eller påvisning av, smittsom sykdom i akvakulturanlegg mv. og i husdyrbesetninger mv. Bestemmelsen gjelder generelt for alle smittestoffer og skadegjørere i primærproduksjonen, privat dyrehold, frittlevende bestander, planteproduksjon og i innsatsvare- og næringsmiddelvirksomheter.

Etter gjennomført smittesanering - eller dersom effektiv smittesanering ikke lar seg gjennomføre med tilstrekkelig sikkerhet - kan det være aktuelt å pålegge bruksbegrensninger på eiendom, bygninger eller løsøre for å motvirke at eventuelt gjenværende smittestoff kan forårsake nye sykdomstilfeller. Slike perioder uten drift på eiendommen er blant annet nødvendig for å oppfylle internasjonale forpliktelser for visse sykdommer, mens de har vist seg nyttige i bekjempelsen på empirisk grunnlag for andre sykdommer, smittestoffer og planteskadegjørere.

Andre ledd er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i husdyrloven. Nedgraving av døde dyr eller destruert materiale omfattes av begrepet behandlet på særskilt måte i § 24. I særskilte situasjoner, særlig i forbindelse med utbrudd av alvorlige smittsomme dyresykdommer, kan det være nødvendig å raskt å uskadeliggjøre smittebærende materiale, herunder døde dyr, ved nedgraving. For å sikre at nødvendig nedgraving skal kunne skje raskt, åpner denne bestemmelsen for at tilsynsmyndigheten på nærmere vilkår kan pålegge nedgraving også på annen eiers grunn.

Til § 25 Stenging og virksomhetskarantene

Når det har oppstått eller kan oppstå forhold som medfører fare for helseskadelige næringsmidler, dyrs eller planters helse eller fare for miljøskade, kan virksomheten pålegges å stenge en eller flere aktiviteter. Tilsvarende gjelder dersom virksomheten driver aktiviteter uten nødvendig godkjenning.

Virksomhet som unnlater å etterkomme vesentlige pålegg eller grovt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, kan pålegges å stenge en eller flere aktiviteter for en nærmere avgrenset periode på inntil 6 måneder.

Dersom pålegg om stenging ikke etterkommes, det er ukjent hvem som er ansvarlig, eller det er nødvendig å få gjennomført tiltak raskt, kan tilsynsmyndigheten selv gjennomføre stenging. Stenging kan gjennomføres for den ansvarliges regning. Skyldige beløp er tvangsgrunnlag for utlegg.

Første ledd viderefører næringsmiddellovens, kjøttproduksjonslovens og fiskekvalitetslovens bestemmelser om at tilsynsmyndigheten kan pålegge virksomheten å stenge hele eller deler av sine aktiviteter. Betingelsen er at aktivitetene drives på en måte som medfører eller kan medføre fare for helseskadelige næringsmidler, dyrs eller planters helse eller som kan medføre fare for miljøskade. Bestemmelsen må blant annet ses i sammenheng med bestemmelsene som stiller krav om at utforming og drift av virksomhet skal være hygienisk forsvarlig, samt kravet til næringsmiddeltrygghet, fôrvaretrygghet, plantehelse og dyrehelse. Med hygiene forstås alle tiltak som er nødvendige for å garantere og sikre at kravene til næringsmiddeltrygghet oppfylles. Ordet aktivitet er ment å være vidtfavnende og peke tilbake på et hvert forhold som omfattes av loven. Det er ikke nødvendig at aktiviteten foretas som ledd i næringsutøvelse.

Virksomhetsbegrepet må i overensstemmelse med definisjonen av begrepet forstås som en angivelse av hvem et stengingsvedtak kan rettes mot. Stenging retter seg ikke mot den juridiske enheten, men mot den aktiviteten som drives, jf. de aktiviteter som er omfattet av virksomhetsbegrepet. Avhengig av sakens faktum vil stengingsvedtaket være totalt eller partielt. Kun de delene av virksomhetens aktiviteter som medfører eller kan medføre fare for helseskade eller miljøskade, kan pålegges stengt. Eksempelvis vil tilsynet kunne nøye seg med å pålegge stenging av en softismaskin, en frysedisk, et kjølerom, en ferskvareavdeling eller en enkelt avdeling eller husdyrrom på en gård. Når forholdene er utbedret eller når driften er endret, kan tilsynet tillate at aktiviteten, eller de aktuelle aktivitetene, gjenopptas. På den annen side, må stengingsvedtaket av kontrollhensyn kunne omfatte stenging av de lokaler/områder der den aktuelle aktiviteten foregår.

Første ledd annet punktum viderefører næringsmiddellovens eksplisitte bestemmelse om at virksomheter som drives uten nødvendig godkjenning, kan påbys stengt. I følge bestemmelsen om etablering, utforming og drift, kan Kongen i forskrift stille krav om at virksomhetens aktiviteter skal være godkjent.

Andre ledd gir hjemmel for å ilegge virksomheter karantene for en avgrenset periode. Departementet understreker nærheten mellom denne bestemmelsen og straff og minner om at siden virksomhetskarantene muligens kan anses som straff, må den ikke brukes sammen med de straffebestemmelsene for å overholde forbudet mot dobbelstraff. For å avgjøre om det foreligger dobbeltstraff, må de aktuelle sanksjonene som tenkes brukt, sammenlignes. Spørsmålet er om de gjelder samme handling.

Det er et vilkår for karantene at virksomheten har unnlatt å etterkomme et vesentlig pålegg eller grovt overtrådt bestemmelser. Departementet vil understreke at hva som skal anses som vesentlige pålegg vil kunne variere fra bransje til bransje. Det er vanskelig å oppstille kriterier for hva som er et vesentlig pålegg som vil kunne utløse virksomhetskarantene. Grov overtredelse vil eksempelvis være at en bedrift til stadighet ikke produserer i samsvar med regelverket, slik at de samlede regelverksbruddene samlet kan ses på som en vesentlig mangel.

Tilsynsmyndigheten avgjør hvor lenge virksomhetskarantene skal vare. 6 måneder er et absolutt maksimum, men departementet forutsetter at tilsynsmyndigheten bruker hele skalaen, slik at 6 måneder bare anvendes i spesielt grove tilfeller. Hensikten med bestemmelsen er å få virksomheter til å drive i samsvar med regelverket og være et ris bak speilet. I de fleste tilfellene vil derfor en kortere tidsperiode enn 6 måneder være tilstrekkelig.

Karantenen kan som etter første ledd, gjelde hele eller deler av virksomhetens aktiviteter. Tilsynsmyndigheten har kompetanse til å avgjøre om hele eller bare deler av virksomheten skal ilegges virksomhetskarantene. Hvis forholdet som utløser karantenen bare omfatter en del av virksomheten, er det bare den delen av virksomheten som bør omfattes av virksomhetskarantenen. I denne vurderingen må tilsynet vurdere alvorlighetsgraden av regelverksbruddet, hvor sterkt inngrepet påvirker hele eller deler av virksomheten i forhold til å ivareta hensynet til forbrukeren, beskytte samfunnets interesser og tilliten til tilsynet. Hvis en småskalabedrift gjentatte ganger ikke følger regelverket i forhold til behandling av melk og fremstilling av ost, kan denne delen av virksomheten pålegges virksomhetskarantene mens f.eks. levering til slakteri og gårdsalg av frukt og grønnsaker kan opprettholdes dersom denne delen av virksomheten drives i samsvar med regelverket.

Tredje ledd viderefører bestemmelsene om fysisk stenging av virksomhet som i dag finnes i næringsmiddelloven, kjøttproduksjonsloven og fiskekvalitetsloven. Bestemmelsen gir tilsynsmyndigheten kompetanse til selv å foreta fysisk stenging av en virksomhet, når det er overhengende fare for helseskade som vist til i første ledd. Vilkåret om at det skal være en overhengende fare, medfører at faren skal være umiddelbar eller nært forestående. I vurderingen av om en fare er overhengende, vil det være et mindre krav til nærhet i tid der konsekvensene ved faren er stor. Fysisk stenging vil være et «strakstiltak» for å hindre helseskade. Fysisk stenging må imidlertid brukes med varsomhet i lys av kravet til forholdsmessighet mellom virkemidlets konsekvenser for den aktuelle virksomheten og den potensielle evnen til helseskade. Stengingen vil kunne gjennomføres med hjelp av for eksempel politiet, under henvisning til § 24.

Til § 26 Tvangsmulkt

Virksomhet som unnlater å etterkomme enkeltvedtak innen fastsatt frist, kan ilegges tvangsmulkt i form av en engangsmulkt eller løpende dagmulkt. Tvangsmulktens størrelse fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at pålegget gjennomføres, og hvilke kostnader det antas å medføre.

Tvangsmulkt kan fastsettes allerede i forbindelse med at pålegget gis når det er nødvendig at fristen overholdes.

Pålegg om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Tilsynsmyndigheten kan frafalle påløpt tvangsmulkt.

Kongen kan gi nærmere forskrifter om fastsettelse og beregning av tvangsmulkt.

Første ledd viderefører gjeldende rett. Tilsynsmyndigheten har selv kompetanse til å ta stilling til om tvangsmulkt skal benyttes eller ikke. Tvangsmulkt er ikke straff i juridisk forstand, men en administrativ beføyning, og skiller seg fra straff på flere måter. Formålet med tvangsmulkten er å tvinge virksomheten til å etterleve gitte pålegg eller vilkår som eksempelvis gis i forbindelse med godkjenning, som en del av vedtaket. Tvangsmulkten virker etter sin hensikt dersom pålegg oppfylles innen fastsatt frist, og tvangsmulkt således ikke effektueres. Tvangsmulkt medfører at virksomheten får plikt til å betale et nærmere angitt beløp. Tvangsmulkt kan gis som løpende dagmulkt eller som engangsmulkt.

Etter første ledd kan tilsynet ilegge tvangsmulkt dersom gitt pålegg ikke er etterkommet innen fastsatt frist. I forbindelse med at det gis en forlenget frist for å etterkomme pålegget, kan tilsynet ilegge tvangsmulkt. Unnlater virksomheten å etterkomme pålegget innen den nye fristen vil tvangsmulkten begynne å løpe eller forfalle til betaling ved fristens utløp.

Løpende dagmulkt starter å «løpe» med et fastsatt daglig beløp fra første virkedag etter at fristen er oversittet og løper helt frem til pålegget er etterkommet. Løpende dagmulkt forfaller daglig til betaling. Engangsmulkt er et fast beløp og forfaller til betaling i sin helhet første virkedag etter at fristen i pålegget er ute.

Bestemmelsen gir ingen anvisning på tvangsmulktens størrelse. Tvangsmulktens størrelse fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført og hvilke kostnader det antas å medføre. Tvangsmulkt skal fungere som et pressmiddel, og utgangspunktet er at mulkten skal være så stor at den er effektiv uten å være urimelig. Det skal ikke bare være ulønnsomt å neglisjere pålegget - virksomheten må også finne det uholdbart å forholde seg passiv. Normalt bør beløpene være så store at de vil overskride den gevinst den ansvarlige kan påregne, dersom han ikke retter seg etter pålegget.

For å inndrive tvangsmulkten må det sendes et påkrav om betaling til den kravet er rettet mot. Det skal ikke gå mer enn åtte uker før påkrav sendes. Påkravene sendes med regelmessige mellomrom. Ved engangsmulkt sendes påkravet så snart tvangsmulkten har forfalt til betaling. Tvangsmulkten tilfaller statskassen.

Andre ledd første punktum bestemmer at tvangsmulkt også kan fastsettes i forbindelse med at pålegg gis. Dette vil kunne være særlig aktuelt i situasjoner hvor det er påkrevd at pålegget etterkommes innen fristen. Eksempelvis hvor en oversittelse av fristen for å etterkomme pålegget kan medføre at næringsmidlene ikke vil overholde kravene til næringsmiddeltrygghet eller i forbindelse med pålagte tiltak mot smittsomme dyresykdommer hvor oversittelse av fristen øker risikoen for smittespredning. Det kan være naturlig å benytte engangsmulkt i de tilfellene tvangsmulkt ilegges allerede i forbindelse med at det gis et pålegg (første gangs pålegg).

Andre ledd annet punktum gir tilsynet kompetanse til å ilegge virksomheten tvangsmulkt for eventuelle fremtidige overtredelse av nærmere angitte forhold. Eksempelvis kan tilsynet i forbindelse med nedleggelse av et omsetningsforbud varsle virksomheten om at en eventuelle overtredelse av forbudet vil utløse et krav om innbetaling av tvangsmulkt. Dette kan videre være aktuelt i forhold til ulike omsetnings- og forflytningsbegrensninger som pålegges ved mistanke om eller tilfelle av planteskadegjørere og dyresykdommer.

Tredje ledd fastslår at pålegg om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Tvangsmulkt som ikke innbetales i henhold til påkrav fra tilsynet kan tvangsinndrives. Første skritt i tvangsinndrivelsen består i å gjøre tvangsmulkten tvangskraftig. Debitor (virksomheten) må varsles om at fullbyrdelse gjennom namsmannen vil bli begjært dersom kravet ikke blir oppfylt, jf. tvangsfullbyrdelseslovens § 4-18. Det må fremgå klart av brevet at tvangsfullbyrdelse vil være konsekvensen av manglende oppfyllelse av kravet. Varselet må være skriftlig, og kan tidligst sendes på forfallsdagen for kravet. Neste skritt vil være å fremme en begjæring om utlegg til namsmannen. Begjæringen kan tidligst fremsettes to uker etter at «§ 4-18-varselet» er sendt, og kan fremsettes skriftlig eller muntlig. Namsmannen vil deretter foreta inndrivelse.

Tredje ledd andre punktum gir tilsynet kompetanse til å frafalle påløpt tvangsmulkt.

Adgangen forutsettes kun brukt i spesielle tilfeller. Eksempel på hensyn som kan tilsi hel eller delvis nedskriving av beløpet av påløpt tvangsmulkt vil være dersom innkreving vil ødelegge det økonomiske grunnlaget for driften eller at overtredelsene er unnskyldelig av grunner som ligger nær opp til force majeure.

Fjerde ledd gir Kongen adgang til å gi nærmere bestemmelser om fastsettelse og beregning av tvangsmulkt.

Til § 27 Informasjon til allmennheten

Ved mistanke om at det kan oppstå fare for menneskers ellers dyrs helse knyttet til inntak av næringsmidler eller fôr, skal tilsynsmyndigheten på eget initiativ gi allmennheten relevant informasjon som den er i besittelse av.

Tilsynsmyndigheten kan videre gi relevant informasjon til allmennheten når forbruker- eller andre samfunnshensyn taler for det.

Kongen kan gi forskrifter om informasjon til allmennheten.

Første ledd gir tilsynsmyndigheten en plikt til å informere allmennheten dersom det foreligger rimelig grunn til mistanke om at det kan oppstå fare for menneskers eller dyrs helse knyttet til inntak av næringsmidler eller fôr. Tilsynsmyndigheten må foreta en vurdering i det enkelte tilfelle av om det foreligger «rimelig grunn til mistanke om at det kan oppstå fare», ut fra en vurdering av farlighetsgraden av det som kan skje, eventuelt omfang og videre utvikling. Det stilles ikke krav om en alvorlig helsefare. Helsefaren må være aktuell, jf bestemmelsene om fôr- og næringsmiddeltrygghet. Det er heller ikke noe krav om at den eventuelle helsefaren skal utgjøre en fare for mange. Det er nok at det foreligger rimelig grunn til fare for noen, f. eks. at det er funnet nøtter i et næringsmiddel uten at dette fremgår av merkingen, eller at et næringsmiddel inneholder stoffer som kan være skadelig for gravide.

Faren skal være knyttet til inntak av næringsmidler eller fôr. Det omfatter bare forhold som har direkte sammenheng med næringsmiddelet eller fôret og ikke andre forhold.

Kravet om informasjon omfatter all relevant informasjon tilsynsmyndigheten er i besittelse av. Tilsynsmyndigheten skal ikke gi informasjon om opplysninger tilsynsmyndigheten har som vil avdekke forretningsmessige forhold eller taushetsbelagte opplysninger om virksomheten med mindre disse opplysningene er nødvendig for å unngå fare for menneskers eller dyrs helse. Departementet finner grunn til å presisere at den opplysningsplikten det her er snakk om, går ut over offentlighetslovens bestemmelser. Offentlighetslovens plikt til informasjon dekker bare tilfeller der noen ber om opplysninger og identifiserer de konkrete dokumentene det ønskes innsyn i, mens i denne situasjonen har tilsynet et selvstendig ansvar for å gå ut til offentligheten med informasjon.

Andre ledd gir tilsynsmyndigheten en diskresjonær kompetanse til å gi relevant informasjon til allmennheten når det ikke foreligger helsefare knyttet til inntak av næringsmidler og fôr, men hvor forbruker- eller samfunnshensyn taler for det. Dette vil blant annet gjelde ved påvisning av eller begrunnet mistanke om utbrudd av alvorlig sykdom hos viltlevende dyre- eller fiskebestander. Annet ledd omfatter også situasjoner som kan innebære helsefare uten at helsefaren direkte er knyttet til inntak av næringsmidler eller fôr eksempelvis dersom kontakt med dyr kan medføre smittefare. Annet ledd er ikke begrenset til forhold som gjelder næringsmidler og fôr, men gjelder all relevant informasjon tilsynet er i besittelse av, eksempelvis relatert til planteskadegjørere og dyrehelse.

Før tilsynsmyndigheten informerer offentligheten, skal om mulig den berørte part informeres om hva tilsynsmyndigheten vil informere om og på hvilken måte. Virksomheten bør få en kort tidsfrist til å kunne oppklare eventuelle faktiske feil eller misforståelser. Tilsynets rett til å offentliggjøre opplysninger reduseres ikke av uenighet fra virksomhetens side, men det er viktig at tilsynet er klar over hvilken makt det ligger i denne typen offentliggjøring slik at den diskresjonære adgangen benyttes skjønnsomt. Tilsynet bør foreta en vurdering av hva den oppnår med å informere sett hen til eventuelle skadevirkninger for virksomheten. Gjennom media kan denne typen informasjon gi til dels store skadevirkninger for den som omtales.

Informasjon kan gis når forbruker- eller andre samfunnshensyn taler for det. Forhold det skal informeres om ut fra forbrukerhensyn må være av en slik karakter at det er aktuelt for forbrukeren å forholde seg til informasjonen, for eksempel ved at informasjonen får betydning for forbrukerens valg. Eksempler på hvor det vil kunne være ønskelig med offentliggjøring ut fra samfunnshensyn, vil kunne være der dette kan begrense utbredelsen av planteskadegjørere eller sykdommer og smittestoffer hos dyr.

Til § 28 Straff

Forsettlig eller uaktsom overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven eller vedtak gitt i medhold av loven, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år eller begge deler, såfremt forholdet ikke rammes av strengere straffebestemmelse. På samme måte straffes forsøk og medvirkning. Under særlig skjerpende omstendigheter kan fengsel i inntil 2 år anvendes.

Kongen kan i forskrift bestemme at bøtelegging, på stedet eller i ettertid, for overtredelser av nærmere angitt art kan skje ved forenklet forelegg etter faste bøtesatser. I slikt forelegg kan straffebudet og det straffbare forhold betegnes ved stikkord eller på lignende måte.

Forelegg som er skrevet ut på stedet, faller bort dersom det ikke straks vedtas. Er siktede under 18 år, kan det gis en kort frist for vedtagelsen av forelegget. For forelegg som er skrevet ut i ettertid, gjelder straffeprosessloven § 256 nr. 5 tilsvarende. Slikt forelegg faller bort dersom det ikke vedtas innen fristen. Kongen kan gi nærmere forskrifter om fremgangsmåten når forelegget skrives ut i ettertid.

Påtalemyndigheten kan til gunst for siktede oppheve et vedtatt forelegg.

Politimann som ellers ikke har foreleggsmyndighet, kan gis myndighet til å utferdige forenklet forelegg.

Kongen gir nærmere regler om bruk av forenklet forelegg etter denne paragrafen og fastsetter bøtesatser og subsidiær fengselsstraff for de overtredelser som ordningen skal omfatte.

Første ledd fastsetter at det er straffbart å overtre bestemmelser gitt i loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven. Strafferammen er 1 år. For overtredelser hvor det foreligger særlig skjerpende omstendigheter er strafferammen økt til 2 år.

Det er et utbredt ønske om straffeskjerpelse av miljøkriminalitet. For eksempel har spredning av fiskesykdommer i de senere år ført til store økonomiske tap i oppdrettsnæringen og betydelig skade på viltlevende bestander av laks og ferskvannskreps. Konsekvensene av smittespredning kan i fremtiden, ikke minst for viltlevende bestander, blant annet som følge av oppdrett av nye arter, bli såpass alvorlige at en overtredelse i enkelte tilfeller kan vurderes som alvorlig miljøkriminalitet. Det vil i så fall etter omstendighetene kunne bli aktuelt med anvendelse av den strengere bestemmelse i straffeloven § 152 b (generalklausulen om miljøkriminalitet). Likeledes kan produksjon og omsetning av næringsmidler ha store konsekvenser for forbrukernes helse, dette gjelder ikke minst med tanke på at stadig flere bakterier utvikler resistens mot antibiotika. Andre aktuelle eksempler er skandalene som har blitt avdekket de siste årene av at stadig nye stoffer dannes eller tilføres via forurensede råvarer ved produksjon av fôr og næringsmidler så som dioksiner, PAH og hormoner. Næringsmidler som produseres og omsettes i stort omfang, kan derfor få dramatiske konsekvenser for folkehelsa dersom regler for f. eks. næringsmiddeltrygghet ikke er overholdt. Det samme gjelder hvor at innsatsvarer brukes i strid med regelverket slik at gift- eller smittestoffer videreføres i næringsmidlene. Også i slike tilfeller kan det være aktuelt at forholdet rammes av bestemmelser i straffeloven, jf. §§ 153, 153a, 154, 154a. Dersom forholdet rammes av en strengere bestemmelse, skal denne anvendes.

Straffebestemmelsen er delt i to alvorlighetsgrader. Begrunnelsen for et slikt skille er blant annet at for enkelte overtredelser av mindre alvorlig karakter, bør politiet kunne påtale overtredelsen med forelegg.

Med særlig skjerpende omstendigheter menes blant annet overtredelser som har ført til omfattende smittespredning av en alvorlig sykdom, eller der det forelå stor sannsynlighet for omfattende skadevirkninger.

Bøtestraff kan anvendes alene eller i kombinasjon med fengselsstraff. Fengselsstraff vil bare være aktuelt i unntakstilfeller. Bot vil være den mest aktuelle straffen. Botens størrelse bør fastsettes i forhold til mulig gevinst ved overtredelsen, eventuell fare for skadevirkning, eller omfanget av skadevirkningen.

Det er forbrytelse enten overtredelsen rubriseres under første eller andre ledd, jf straffeloven § 2, hvilket innebærer at også forsøk er straffbart, jf straffeloven § 49. Også medvirkning er straffbart.

Ved alvorligere overtredelser hvor det kan bli aktuelt med inndragning av utstyr og produkter, vil straffelovens alminnelige regler om inndragning få anvendelse, jf straffeloven § 34 flg.

Mange av overtredelsene vil utøves av noen som handler på vegne av et foretak. Når det gjelder straff av foretak, vil straffelovens alminnelige regler om foretaksansvar få anvendelse, jf straffeloven § 48 a og 48 b.

Påtalen er offentlig, jf straffeloven § 77, og er derfor ikke avhengig av en begjæring fra noen fornærmet. Som fornærmet må man regne den som innehar eller representerer en interesse som er vesentlig krenket ved overtredelsen.

Andre ledd er en hjemmel til å gi forskrift som gir myndighet til å utstede forenklet forelegg. Forenklet forelegg innebærer administrativ bøtelegging, og kan utstedes på stedet eller i ettertid. Utstedelse kan skje for overtredelser av nærmere angitt art. På bakgrunn av drøftelsen i kap. 11.6.4, kan utstedelse av forenklede forelegg bare skje i kurante saker hvor saksbehandlingen er ukomplisert og oversiktlig, og vilkårene for straffbarhet åpenbart foreligger. Overtredelsen må kunne dokumenteres. Det er imidlertid ikke noe vilkår at lovovertrederen har tilstått forholdet. Det skal være en bøtepraksis for overtredelsen eller for saker av liggende karakter - det vil si at det skal foreligge en rettsavgjørelse eller følge av politiets administrative praksis. Hvis praksis mangler, skal saken politianmeldes. Saker av prinsipiell karakter skal politianmeldes, bl.a. førstegangssaker på et bestemt område. Det samme gjelder i saker hvor fengselsstraff er aktuelt, eller saker hvor straffeloven er overtrådt, eksempelvis bedrageri. Det straffbare forholdet må dessuten være lett å identifisere som en bestemt type overtredelse. En nærmere beskrivelse av hvilke lovovertredelser som skal kunne omfattes av annet ledd, vil bli regulert i forskrift.

Tredje ledd regulerer når forelegget må vedtas, og hva som skjer dersom forelegget ikke vedtas. Hovedregelen er at forelegget skal vedtas straks. Er siktede under 18 år, kan det gis en kort frist for vedtagelsen av forelegget. Dersom forelegget er skrevet ut i ettertid, gjelder straffeprosessloven § 256 nr. 5 tilsvarende. Denne bestemmer at siktede skal oppfordres til å vedta forelegget innen en fastsatt frist. Fristen bør i alminnelighet være 3-10 dager. Dersom forelegget ikke vedtas, faller det bort. I slike tilfeller går saken til politiet og eventuell domfellelse.

Fjerde ledd bestemmer at påtalemyndigheten kan til gunst for siktede oppheve et vedtatt forelegg. Dette er i tråd med straffeprosessloven § 258.

Til § 29 Etablering av dataregistre

Tilsynsmyndigheten kan opprette nye eller knytte seg til de eksisterende dataregistre når det er nødvendig av hensyn til lovens formål, eller når det er nødvendig for å ivareta internasjonale avtaler som Norge har inngått. Slike registre kan ikke uten samtykke inneholde personopplysninger som er sensitive i henhold til lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger § 2 nr. 8.

Kongen kan gi forskrifter om plikt til å avgi opplysninger til slike registre.

Første ledd gir tilsynsmyndigheten kompetanse til selv å opprette egne dataregistre eller å knytte seg til eksisterende dataregistre. Dataregistre skal kun opprettes i tilfelle hvor det anses nødvendig for å sikre at bestemmelser gitt i eller i medhold av loven overholdes, eller hvor hensynet til ivaretakelse av internasjonale avtaler som Norge har inngått, tilsier at det er nødvendig. Med internasjonale avtaler som Norge har inngått, tenkes det særlig på EØS-avtalen. I bestemmelsen gjøres det videre unntak fra kravet i lov 14. april 2000 nr. 31 (personopplysningsloven) § 8 om at er nødvendig å innhente samtykke fra den opplysningene retter seg mot, ved at det fastslås i lov at slik behandling skal være tillatt.

Unntaket omfatter imidlertid ikke sensitive personopplysninger i henhold til personopplysningsloven. Sensitive opplysninger er bl.a. opplysninger som kan knyttes til rasemessig eller etnisk bakgrunn, religiøs oppfatning, straffbare forhold og helseforhold mv. For en fullstendig definisjon av begrepet vises til lovens § 2 nr. 8.

Når tilsynsmyndigheten skal opprette eller endre et større administrativt datasystem, skal det sendes melding om dette på forhånd til Statistisk sentralbyrå, i henhold til statistikklovens bestemmelser om administrative datasystemer i statsforvaltningen.

Andre ledd gir Kongen hjemmel til å gi forskrifter om plikt til å avgi opplysninger til tilsynets registre.

Til § 30 Beskyttelse av betegnelser

Kongen kan i forskrifter gi regler om beskyttelse og bruk av produktbetegnelser og varebetegnelser, regler for erstatning ved urettmessig bruk av slike betegnelser, samt særskilte saksbehandlingsregler i forhold til slike forskrifter.

Kongen kan i denne forbindelse i forskrifter også innskrenke registreringsadgangen i medhold av lov 3. mars 1961 nr. 4 om varemerker, lov 3. mars 1961 nr. 5 om fellesmerker, lov 21. juni 1985 nr. 79 om enerett til firma og andre forretningskjennetegn, lov 12. mars 1993 nr. 32 om planteforedlerrett, lov 7. juni 2002 nr. 19 om personnavn og lov 14. mars 2003 nr. 15 om beskyttelse av design, og avgrense rettigheter gitt i eller i medhold av de samme lovene, dersom det ikke har kommet inn innvendinger mot at en betegnelse blir vernet i samsvar med forskrifter gitt i medhold av denne loven. Kongen kan også gi forskrifter om begrensninger i registrering og bruk av domenenavn.

Første ledd er en videreføring av hjemler til å gi forskrifter om beskyttelse av opprinnelsesbetegnelser, geografiske betegnelser og betegnelser for tradisjonelt særpreg på næringsmidler. Sammenslutninger av primærprodusenter eller foredlere kan søke om å oppnå en beskyttet betegnelse. Unntaksvis kan også enkeltpersoner eller enkeltvirksomheter søke. Det kan gis særlige erstatningsregler for å sikre mulighet for erstatning uten at det er krav om å påvise tap, ved urettmessig bruk av en beskyttet betegnelse. I tillegg kan det gis regler slik at enhver som har rettslig interesse i saken har anledning til å fremsette krav om at en produktforskrift skal oppheves helt eller delvis av forvaltende myndighet (dvs. krav om administrativ omprøving). Denne gruppen er videre enn gruppen som forskriften kan anses som et enkeltvedtak for. Eksempelvis vil konkurrenter ha rettslig interesse, mens produktforskriften kun vil anses å være en forskrift i forhold til dem. Forskriftene skal ta sikte på å verne beskyttede betegnelser mot enhver direkte eller indirekte kommersiell bruk av betegnelsen. Dette gjelder blant annet etterligninger, eller annen form for falsk eller villedende angivelse av produktets opphav, opprinnelse eller art. Forskriften kan inneholde registreringshindre i forhold til ensbetydende betegnelser, allerede eksisterende varemerke eller fellesmerke, et vernet firma eller annet forretningskjennetegn, en planteforedlerrett eller et vernet personnavn.

Det følger av forvaltningsloven § 38 første ledd bokstav c at forskrifter skal kunngjøres i Norsk Lovtidend. Det kan gjøres unntak fra reglene om kunngjøring av forskrifter i Norsk Lovtidend når det gjelder produktforskrift gitt med hjemmel i denne bestemmelse da produktforskriftene er forskrifter av en spesiell karakter og kunngjøres i Varemerketidende.

Andre ledd gir Kongen adgang til å i forskrift innskrenke registreringsadgang i forhold til varemerkeloven og fellesmerkeloven. Dette er også en videreføring av landbrukskvalitetsloven § 2 a. I tillegg gis det adgang til å innskrenke registreringsadgang i forhold til firma og andre forretningskjennetegn, planteforedlerett, personnavn. Det kan også gis regler om begrensninger i forhold til domenenavn.

Til § 31 Kompensasjonsordninger

Kongen kan gi forskrifter om kompensasjon for å lette etterlevelse av matlovens krav og forpliktelser i primærproduksjonen.

Bestemmelsen er en fullmaktsbestemmelse. Det åpnes for at det kan gis forskrifter om kompensasjon for å lette etterlevelse av matlovens krav og forpliktelser i primærproduksjonen. Bestemmelsen er primært innrettet på å sikre hjemmelsgrunnlag for eksisterende ordninger under Jordbruksavtalen for å redusere den økonomiske og driftsmessige belastning for småfeeiere ved å være underlagt forflytningsbegrensninger som omfatter forbud mot deltakelse på fellesbeite, samt for å redusere den økonomiske belastning ved å måtte foreta nedfôring av radioaktivitetsnivå i dyr før slakting. Det kan imidlertid tenkes at det oppstår andre situasjoner der myndighetene mener det er riktig å gi økonomisk kompensasjon for å lette etterlevelse av lovens krav og forpliktelser. Bestemmelsen er derfor gitt en generell utforming.

Til § 32 Dispensasjon

Tilsynsmyndigheten kan i særlige tilfelle dispensere fra bestemmelsene gitt i eller i medhold av kapittel 2 og 3 i denne loven forutsatt at det ikke vil stride mot Norges internasjonale forpliktelser, herunder EØS-avtalen.

Dispensasjonsadgangen er begrenset til bestemmelser i kapittel 2 og 3. Begrepet særlig tilfelle skal i henhold til dagens forvaltningspraksis på næringsmiddelområdet tolkes til å innebære et krav om at det må foreligge et kvalifisert, objektivt grunnlag for å kunne frita for oppfyllelse av den bestemte rettsregelen. Departementet foreslår at denne praksisen skal videreføres. Et særlig tilfelle skal anses for å være noe mer enn de situasjoner som dukker opp i kjølvannet av hverdagens rot og unøyaktigheter. Dårlig økonomi i virksomheten kan ikke alene bli ansett som et særlig tilfelle. Et eksempel på at det kan være behov for bestemmelsen er dispensasjoner av hensyn til forsvarets aktiviteter i felt. Et annet eksempel kan være dispensasjon fra nasjonale kvalitetskrav overfor produkter som skal eksporteres.

Begrepet internasjonale forpliktelser skal tolkes til å bety de rettslige forpliktelsene som Norge har påtatt seg gjennom blant annet EØS- og WTO- avtalene.

Til § 33 Gjennomføring og utfylling

Kongen kan gi forskrifter som er nødvendige for å sikre gjennomføring og utfylling av denne loven.

Kongen kan fastsette de forskrifter som er nødvendige for å oppfylle Norges forpliktelser som følge av EØS-avtalen, herunder at slike forskrifter i tilfelle motstrid skal gå foran denne loven.

I første ledd foreslås det inntatt en generell forskriftshjemmel. Selv om det på de fleste områder er foreslått hjemmel til å utferdige forskrifter ved at dette er tatt inn i de fleste aktuelle paragrafer, vil det kunne oppstå behov for utfyllende bestemmelser på områder der dette ikke er uttrykkelig nevnt i loven. Det kan tenkes å oppstå forhold som ikke er regulert i de øvrige forskriftshjemler, men som likevel faller innenfor lovens virkeområde i § 2. Det er vanskelig å forutsi hvilke behov som kan oppstå og ved å ta inn en generell forskriftshjemmel, vil loven være et egnet middel også dersom det skulle oppstå endringer i dagens reguleringsbehov.

Andre ledd gir hjemmel til å gi forskrifter som er nødvendige for å oppfylle Norges forpliktelser som følge av avtalen om det europeiske samarbeidsområdet.

Til § 34 Oppheving av andre lover

Følgende lover oppheves :

1. Lov 28. mai 1959 nr. 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a. (fiskekvalitetsloven)

2. Lov 6. april 1962 nr. 3 om floghavre (floghavreloven)

3. Lov 8. juni 1962 nr. 4 om dyrehelse (husdyrloven)

4. Lov 5. april 1963 nr. 9 om plantevernmiddel mv. (plantevernmiddelloven)

5. Lov 6. mai 1970 nr. 25 om forbud mot plukking av moltekart (moltekartloven)

6. Lov 4. desember 1970 nr. 82 om såvarer (såvareloven)

7. Lov 4. desember 1970 nr. 83 om handel med gjødsel og jordforbedringsmidler mv. (gjødselvareloven)

8. Lov 23. mars 1973 nr. 18 om tilsyn med fôrvarer (fôrvareloven)

9. Lov 17. mars 1978 nr. 6 om samordnet næringsmiddelkontroll (samordningsloven)

10. Lov 10. januar 1997 nr. 9 om kjøttproduksjon (kjøttproduksjonsloven)

11. Lov 13. juni 1997 nr. 54 om tiltak mot sykdom hos fisk og andre akvatiske dyr (fiskesykdomsloven)

12. Lov 23. juni 2000 nr. 53 om plantehelse (plantehelseloven)

Alle ovennevnte lover oppheves i det aktuelle deler av deres innhold videreføres i forslaget til nye lov enten direkte eller ved forskriftshjemler. Når det gjelder omtale av lover som oppheves, vises det til kapittel 4.

Til § 35 Andre lovendringer

1. I lov 17. juni 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer mv. gjøres følgende endringer:

§ 1 skal lyde:

Denne lov omfatter varer som er fremstilt ved husdyr- eller planteproduksjon, erstatningsmidler for disse, samt produkter som er videreforedlet av slike varer. Loven omfatter også produkter fra viltvoksende vekster. Loven omfatter ikke forhold som reguleres av lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven). Kongen kan gi forskrifter om hvilke varer og produkter loven skal gjelde for.

§ 3 første ledd skal lyde:

Kongen kan pålegge kommunen eller offentlige tilsynsorganer å utføre kontroll etter denne loven.

2. I lov 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler gjøres følgende endringer:

Lovens tittel skal lyde:

Lov om tilsyn med kosmetikk og kroppspleieprodukter mv.

§ 1 skal lyde:

Med kosmetikk og kroppspleieprodukter menes et hvert produkt som er bestemt til bruk på kroppens overflate, eller på tennene og munnhulens slimhinner for å rense, parfymere, endre deres utseende og/eller påvirke kroppslukter og/eller beskytte dem eller holde dem i god stand, unntatt legemidler.

Produksjon, lagring, transport, frambud og import av kosmetikk og kroppspleieprodukter skal være underkastet forskrifter og tilsyn etter Kongens nærmere bestemmelse.

Forskriftene kan ta sikte på:

• å forebygge tilvirkning og frambud av helseskadelig kosmetikk og kroppspleieprodukter

• å sikre renslighet og forhold som er tilfredsstillende i hygienisk henseende

• å sikre hvorledes varene skal være tilvirket, hva de må inneholde, og hvilke krav de skal tilfredsstille, for at de skal kunne utbys til salg,

• å forebygge uriktige forestillinger om varenes opprinnelse, beskaffenhet, art, mengde, sammensetning eller andre forhold som har betydning for forbrukerne, herunder forby helsemessig uønsket markedsføring.

I den utstrekning det anses påkrevet, kan Kongen i forskrift kreve godkjenning av bestemte typer kosmetikk og kroppspleieprodukter.

Kongen kan i forskrift regulere nærmere, og herunder forby, produksjon, import og frambud av kosmetikk og kroppspleieprodukter som inneholder gener fra genmodifiserte organismer der genene koder for antibiotikaresistens.

I den utstrekning det anses påkrevet, kan Kongen i forskrift pålegge produsent og annen ansvarlig for markedsføring å føre de bøker med videre som anses nødvendige for tilsynet, stille krav til kontroll med personalets helse og hygiene samt stille krav om hygienesertifikater eller lignende ved transport av kosmetikk og kroppspleieprodukter.

For å sikre at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov overholdes, kan Kongen utferdige forskrifter om internkontroll og internkontrollsystem, og om plikt til å underrette tilsynsmyndighetene ved brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov.

§ 3 oppheves.

§ 4 skal lyde:

Det sentrale, regionale eller lokale Mattilsynet fører tilsyn, og kan fatte nødvendige vedtak for gjennomføring av bestemmelsene gitt i eller i medhold av denne loven. Kongen kan delegere myndighet til andre offentlige eller private organer og gir bestemmelse om klagebehandling i slike tilfeller.

Mattilsynet kan fastsette, endre og oppheve tidsbegrensede forskrifter som er fastsatt av hensyn til Norges internasjonale forpliktelser straks uten forutgående høring, og kunngjøre forskrifter på særskilt måte.

Offentlige myndigheter plikter på anmodning fra tilsynsmyndigheten å gi nødvendige opplysninger uten hinder av taushetsplikt. Politi og tollvesen skal på anmodning bistå tilsynsmyndigheten.

§ 5 fjerde ledd oppheves. § 5 nåværende femte ledd blir fjerde ledd.

§ 6 andre og tredje ledd oppheves. § 6 nåværende fjerde ledd blir andre ledd.

§ 7 første ledd oppheves. § 7 nåværende andre til sjette ledd blir første til femte ledd.

3. I lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene § 4a-4 andre ledd, skal nytt sjette punktum lyde:

I forskriftene kan det bestemmes at Mattilsynet gir godkjenning av drikkevann og vannforsyningsanlegg, og regler om klage over slike vedtak.

4. Lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr mv. § 5 nr.3 skal lyde:

har en klart uheldig plassering i forhold til det omkringliggende miljø, hensynet til folkehelsen, lovlig ferdsel eller annen utnytting av området.

5. Lov 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten § 9 første ledd bokstav b skal lyde:

b. lov om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven).

6. Lov 21. desember 2000 nr. 118 om havbeite § 3 andre ledd skal lyde:

Løyve kan ikkje bli gitt dersom det er fare for skadelege verknader på folkehelsa eller miljøet, medrekna fare for skade på det biologiske mangfold, økologisk ubalanse eller spreiing av sjukdommar.

Merknader til endring i lov om kvalitetskontroll med landbruksvarer mv:

Kvalitetsbestemmelser for landbruksprodukter som ikke skal omfattes av den nye matloven, må fremdels hjemles i landbrukskvalitetsloven. Samtidig er det foretatt en klar avgrensing mot alle forhold som omfattes av den nye matloven for å sikre seg mot dobbelhjemling som kan medføre uklare ansvarsforhold vedrørende forvaltningen av områdene.

Det kommunale næringsmiddelsynet vil opphøre pr. 31.12.2003 og er følgelig tatt ut av loven.

Merknader til endring i lov om næringsmidler:

Lovens tittel endres fra lov om næringsmidler mv. til lov om kosmetikk og kroppspleieprodukter mv. for å gi et riktig signal om hva loven regulerer.

§ 1 (1) Definerer næringsmidler. Definisjonen endres til den definisjon av kosmetikk og kroppspleieprodukter som er gitt i EØS-forskriften.

I § 1 endres næringsmidler til kosmetikk og kroppspleieprodukter gjennomgående.

§ 1 (4) Omhandler næringsmiddelvirksomheter. Kosmetikkreguleringen er en produktregulering, og hjemmelen er overflødig.

§ 1 (6) Det har ikke inntil nå vært aktuelt å vurdere genmodifisering i forbindelse med kosmetikk, men problemstillingen kan fort bli aktuell, og behovet for å kunne forby antibiotikaresistente markørgener også i kosmetikk kan bli aktuelt.

§ 2 er nåværende hjemmelsparagraf for kosmetikklovgivningen. Med endring i tittel og endringer i § 1 vil § 1 bli hjemmelsparagraf for kosmetikkforskriften. Departementet velger allikevel å beholde § 2 for å kunne hjemle eventuell regulering av produkter og gjenstander som kommer i berøring med kosmetikk, for eksempel kosmetikkemballasje.

§ 3 omhandler krav til vann i næringsmiddelvirksomheter. Krav til hygieniske produksjonsforhold for kosmetikk kan hjemles i forskrifter gitt med hjemmel i § 1, slik at paragrafen her kan oppheves.

§ 4 Tilsyn med kosmetikk skal være en del av oppgavene til det nye Mattilsynet og bestemmelser om tilsyn er tilsvarende med aktuelle bestemmelser om tilsyn i den nye matloven.

§ 5 (4) er en bestemmelse fra før forvaltningsloven og kan oppheves.

§ 6 (2 og 3) retter seg mot virksomheter. Dagens kosmetikklovgivning retter seg mot produkter og bestemmelsene kan oppheves.

§ 7 (1) Kosmetikktilsynet finansieres ved en tilsynsavgift. § 7 (1) oppheves, resten av § 7 gir hjemmel for avgiftene og opprettholdes.

§ 9 Straffebestemmelsene er noe annerledes enn de som er gitt i den nye Matloven. Ettersom høringen av matloven ikke omfattet kosmetikk vil man opprettholde bestemmelsene om straff i eksisterende næringsmiddellov.

Merknader til endring av kommunehelsetjenesteloven

Forslag til endring av kommunehelsetjenesteloven innebærer en tilpasning til at Mattilsynet skal overta som godkjenningsmyndighet av drikkevann og vannforsyningsanlegg for så vel godkjenning etter matloven som kommunehelsetjenesteloven.

Merknader til endring av kystvaktloven

Forslag til endring av kystvaktloven er en følge av at fiskekvalitetsloven i Ot. prp nr. 39 (2002-2003) er foreslått tilføyet til kystvaktloven § 9, som spesifiserer at Kystvakten kan føre tilsyn med visse lover og bestemmelser gitt i medhold av de samme lovene. Henvisningen i kystvaktloven må følgelig endres fra fiskekvalitetsloven til matloven siden fiskekvalitetsloven oppheves.

Endringen fører til at Kystvakten vil kunne føre kontroll med bestemmelser gitt i eller i medhold av matloven som omfatter mange flere forhold enn fiskekvalitetsloven. Utvidelsen vil særlig være aktuelt ift. tiltak som må gjennomføres av hensyn til folkehelse og dyrehelse.

Innføringen av matloven i kystvaktloven § 9 anses ikke å innskrenke den myndighet Mattilsynet er tildelt i forhold til håndheving av regler gitt i medhold av matloven, jf. kystvaktloven § 19 første ledd. Det anses ikke nødvendig å innskrenke myndighet gitt til Kystvakten i kystvaktloven § 9 jf. § 13.

Merknader til endring av oppdrettsloven

Forslag til endring av oppdrettsloven innebærer at det vil være et vilkår for tildeling av konsesjon at anlegget ikke har en klart uheldig plassering i forhold til hensynet til folkehelsen. Bestemmelsen supplerer matlovens regulering av folkehelsehensynet i driften av virksomheten. Endringene i bestemmelsen innebærer at det kommende Mattilsynet i praksis vil få anledning til komme med en tilråding ved konsesjonstildeling i forhold til ivaretakelse av hensynet til folkehelsen.

Merknader til endring i havbeiteloven

Forslag til endring av havbeiteloven innebærer at folkehelsehensynet inntas i havbeitloven § 3 for å vise at dette er et relevant hensyn ved konsesjonstildeling. Tillatelsen for havbeite kan ikke gis dersom vilkårene i § 3 ikke er oppfylt. Bestemmelsen supplerer matlovens regulering av folkehelsehensynet i driften av virksomheten. Endringene i bestemmelsen innebærer at det kommende Mattilsynet i praksis vil få anledning til komme med en tilråding ved konsesjonstildeling i forhold til ivaretakelse av hensynet til folkehelsen.

Til § 36 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser

Denne lov trer i kraft 1. januar 2004.

Forskrift eller enkeltvedtak gitt i eller i medhold av lovbestemmelser som blir opphevet eller endret etter §§ 34 og 35, gjelder fortsatt inntil de blir opphevet.

Forskrifter og enkeltvedtak som er gitt med hjemmel i de lovene som foreslås å inngå i matloven, skal fortsette å gjelde inntil de blir opphevet. Nødvendige tilpasninger i forskriftsverket vil bli gjort før loven trer i kraft.