8 Lovutkastets kapittel 2 - Generelle krav og forpliktelser

I dette kapittel omtales de prinsipper som ny matlov bygger på med hensyn til utformingen av krav og forpliktelser overfor de loven retter seg mot. De enkelte prinsipper vil bli omtalt i egne underkapitler. De første kapitlene omtaler de grunnleggende prinsippene om ansvarsplassering og krav til trygg produksjon og omsetning. Gjeldende rett på området blir belyst som grunnlag for den vurdering som er gjort.

8.1 Etterlevelsesplikt og systematiske kontrolltiltak

8.1.1 Gjeldende rett

8.1.1.1 Etterlevelsesplikten:

Gjeldende lover på dyre- og plantehelseområdet, og innsatsvare- og næringsmiddelområdet sier i liten grad hvem som skal etterleve kravene i lovene. Pliktsubjektet har likevel fremgått av sammenhengen i lovene. Det er likevel klart at det på næringsmiddelområdet har vært et prinsipp om at primæransvaret for at produkter er helsemessige trygge ligger hos virksomhetene, mens myndighetene har ansvar for håndhevelse av bestemmelsene. I forskriftsverket er det til dels nærmere fastsatt hvem som er ansvarlig, f.eks. i fiskekvalitetsforskriften der daglig leder eller bestyrer/skipper er ansvarlig for oppfyllelse av forskriften, eller forskrift om internkontroll for å oppfylle næringsmiddellovgivningen der den ansvarlige for virksomheten skal påse at internkontrollplikten etterleves. Hvem som er ansvarlig følger ellers av vanlig selskapsrett m.m.

8.1.1.2 Systematiske kontrolltiltak:

Et viktig utslag av overholdelsesplikten er at virksomheter i stadig større grad er blitt pålagt å ha et system som sikrer at lover og regler blir etterlevd. Begrunnelsen for å innføre en slik plikt er både å tydeliggjøre ansvaret til den enkelte, og å utvikle et mer hensiktsmessig tilsyn. Tanken er å komme bort fra tilsynsmyndighetens detaljkontroll og i stedet legge vekt på at virksomhetene selv skal dokumentere at regelverket etterleves.

I 1994 ble det gjort endringer i alle fire lover på næringsmiddelområdet slik at det kunne stilles krav om internkontroll og internkontrollsystem. I forarbeidene til endringene av næringsmiddellovene er internkontroll definert som det å påse at krav fastsatt i og i medhold av lov eller forskrift overholdes. Internkontrollsystem er definert som systematiske tiltak som skal sikre og dokumentere at aktivitetene utøves i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift, og at de systematiske tiltakene skal være beskrevet i administrative prosedyrer. Dagens internkontrollforskrift er således hjemlet i alle fire lovene. Virksomhetene er pålagt å ha dokumenterbare systemer for å sikre etterlevelse av regelverks krav, samt å føre kontroll med kritiske produksjonstrinn for å sikre produksjon og frambud av helsemessig trygg mat, kalt internkontroll på næringsmiddelområdet (IK-mat). I fiskekvalitetsforskriften benyttes begrepet egenkontroll og det stilles krav om HACCP (kritisk kontrollpunkt analyse).

Ved en lovendring i 1997 fikk innsatsvarelovene og plantesjukdomslova (nå plantehelseloven) hjemmel til å kreve at virksomheten innførte internkontrollsystem. Dette er fulgt opp i forskriftsverket til alle lovene, som setter krav om internkontroll basert på modellen etter internkontrollforskriften. I fôrvareforskriften er det i tillegg krav om egenkontroll basert på HACCP.

Både husdyrloven og fiskesykdomsloven har bestemmelser om internkontroll. Internkontrollplikten følger direkte av lovteksten i fiskesykdomsloven, med adgang til å gi utfyllende bestemmelser i forskrift, og husdyrloven har hjemmel for internkontrollforskrift.

8.1.2 Høringsnotats forslag

Forslaget som ble sendt på høring fastslo i § 6 første punktum at virksomheten har ansvar for at bestemmelser gitt i eller i medhold av loven oppfylles.

I høringsnotatet ble det spesifisert at virksomhet er det primære pliktsubjektet etter lovforslaget og at primæransvaret ligger hos virksomhetene. Det ble også vist til at i EUs nyere næringsmiddelhygieneregelverk har en klar ansvarsplassering. Food Law art. 17 nr. 1 pålegger den som er ansvarlig for å sikre at næringsmiddel- eller fôrregelverk er oppfylt, å påse og sjekke at næringsmidlene eller fôret oppfyller vilkårene i relevant næringsmiddel- eller fôrregelverk. Food Law setter for eksempel forbud mot at næringsmidler og fôr som ikke er trygge omsettes. Dette har til følge at det er den som har ansvar for at regelverket er oppfylt som må påse at utrygge næringsmidler og fôr ikke omsettes.

Forslaget til § 6 annet punktum var en fullmaktsbestemmelse som åpnet for at forskrifter om plikt til å etablere og gjennomføre systematiske kontrolltiltak kan gis. Bestemmelsen var utformet for å hjemle blant annet forskrifter som gir plikt til å foreta internkontroll og å ha internkontrollsystemer uten å bli låst til begrepet intern- eller egenkontroll, fordi innholdet i slike systemer og betegnelsen av disse kan endres i fremtiden.

8.1.3 Høringsinstansenes syn

Statskonsul t peker på at begrepet virksomhet brukes dels som betegnelse på pliktsubjektet og dels som synonymt med aktivitet. De mener at pliktsubjektets ansvar etter denne paragrafen bør knyttes nærmere til lovens formål. KNT-forum sier at ordet «virksomhet» må endres til «virksomheten»

Norges ingeniørorganisasjon (NITO) mener at prinsippene i produktansvarsloven må legges til grunn og at dette bør fremkomme tydelig, enten i lovteksten eller i forarbeidene. Virksomhetens ansvar for å oppfylle næringsmiddellovgivningen må være begrenset til de områder og funksjoner som vedkommende har innflytelse eller rådighet over. Matmerk peker også på at rekkevidden av den enkelte virksomhets ansvar må tydeliggjøres.

Landsorganisasjonen (LO) ser det som positivt at man har tydeliggjort virksomhetenes og/eller daglig leders ansvar for å sikre trygg mat. Det påpekes som en alvorlig mangel at man i lovverket ikke tydeliggjør forskjellen når det gjelder ansvar for daglig leder og ansatte både til å følge opp lovverket og i forbindelse med eventuelle brudd og straffeforfølgelse. Det er helt urimelig ikke å legge annen vekt på eiers/daglig leders ansvar sammenlignet med ansatte. De siste har ofte små muligheter til å påvirke sin egen arbeidssituasjon. Det vises til at arbeidsmiljøloven har differensiering mellom arbeidstaker og arbeidsgiver når det gjelder reaksjon og straffeforfølgning i forbindelse med eventuelle brudd på loven. Det ville vært naturlig å ha det også i en ny matlov.

Flere høringsinstanser mener det er viktig å understreke myndighetenes veiledningsplikt dersom internkontrollen skal kunne fungere.

8.1.4 Helsedepartementets vurderinger

Det er en videreføring av gjeldende norske prinsipper på næringsmiddelområdet at primæransvaret for at produksjonen er i henhold til regelverket og at produktene er helsemessig trygge ligger hos virksomhetene, mens myndighetene har ansvar for håndhevelse av bestemmelsene. § 5 er utformet i tråd med dette prinsippet. Hvem som omfattes av begrepet virksomhet er definert i § 3.

Bestemmelsen i § 5 første punktum er mer detaljert enn det som fremgår av gjeldende regelverk på innsatsvareområdet og på plante- og dyrehelseområdet. Det vurderes som riktig å presisere virksomhetens ansvar for å sikre regelverksetterlevelse mer tydelig enn i dagens lovgivning.

Departementet har justert ordlyden ift. forslaget som ble sendt på høring, delt opp i to ledd og tilføyet en fullmaktsbestemmelse for forskrifter der det kan presiseres nærmere hvem som er ansvarlig innad i virksomheten og plikt til å gi melding om dette til tilsynsmyndigheten. Dette tydeliggjør skillet mellom ansvarsbestemmelsen og fullmaktsbestemmelsen, uten at innholdet i annet ledd er endret i forhold til forslaget som ble sendt på høring.

Ordlyden i første punktum er endret fra «sikre og kontrollere» til å «sørge for». Dette for å skille klart mellom første ledd som handler om hvem som har ansvaret og annet ledd som handler om å sikre etterlevelsen ved hjelp av systematiske kontrolltiltak. Dette betyr ikke at plikten til aktivt å påse regelverksetterlevelse er avhengig av at det er gitt forskrifter etter annet ledd. Det er bare bruk av bestemte kontrollsystemer som reguleres etter annet ledd.

Departementet har merket seg at høringsinstansene etterlyser en klargjøring av rekkevidden av den enkelte virksomhets ansvar. For å klargjøre at ansvaret må være begrenset til de områder og funksjoner som den aktuelle virksomheten har innflytelse eller rådighet over, foreslås det tilføyet i bestemmelsen at det kun er relevant regelverk som skal etterleves. Forslaget er også endret fra at bestemmelser gitt i eller i medhold av loven skal være «oppfylt» til at de skal «etterleves». Dette er gjort for å tydeliggjøre at det er viktig at det er løpende kontroll og at det i tillegg er nødvendig at resultatet er at reglene er oppfylt.

8.2 Forebygging av fare, varsling og iverksetting av tiltak

8.2.1 Gjeldende rett

Både næringsmiddelloven og fiskekvalitetsloven har bestemmelser om plikt til å underrette tilsynsmyndigheten ved brudd på visse bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Disse bestemmelsene ble introdusert i 1999 fordi et direktiv i EØS-avtalen pålegger virksomhetene å varsle tilsynsmyndighetene dersom de oppdager at varer de har fått tilsendt ikke er i overensstemmelse med gjeldende krav.

Innsatsvarelovene har ingen lignende bestemmelse, med unntak av fôrvareforskriften som har regler om varsling for eksempel ved funn som kan indikere miljø- eller helserisiko. Både husdyrloven og fiskesykdomsloven har bestemmelser om at varslingsplikter som påhviler enhver. Den som eier eller har ansvar for dyr har plikter vedrørende forebygging av fare og iverksetting av tiltak utover varslingsplikten etter begge lovene. Plantehelseloven gir eier eller bruker av fast eiendom plikt til å melde fra ved mistanke om planteskadegjørere som går inn under loven.

Gjeldende lover som foreslås avløst av Matloven mangler eksplisitt plikt for næringsutøvere til å trekke tilbake produkter fra markedet dersom det skulle vise seg at produktene kan medføre helsefare. I fôr varerforskriften er det plikt for virksomheten til å iverksette nødvendige tiltak for å hindre at fôrvarene utgjør en smittekilde for salmonella, men det er ikke presisert at plikten omfatter tilbaketrekking.

8.2.2 Høringsnotatet

Forslaget som ble sendt på høring fastslo i § 7 første ledd at virksomhet umiddelbart skal varsle tilsynsmyndighetene dersom det foreligger fare eller mistanke om fare for helseskadelige næringsmidler, dyr eller planters helse eller miljøskade i primærproduksjon. Det ble også foreslått at virksomheten skulle iverksette nødvendige tiltak for å forebygge, redusere eller eliminere faren. Varslingsplikt for enhver i forhold til smittsomme dyresykdommer og varslingsplikt for eier eller bruker av fasteiendom i forhold til forekomst av planteskadegjørere, fremgikk også av første ledd. De siste to varslingspliktene var innskrenket ved at plikten ikke gjaldt dersom varsling fremstår som åpenbart unødvendig.

I annet ledd ble det foreslått at virksomheter som har grunn til å tro at fôr eller næringsmidler ikke overholder reglene om fôrvaretrygghet og næringsmiddeltrygghet, straks skal sette i verk tiltak for å trekke produkter de har produsert mv tilbake og informere tilsynsmyndighetene om det

Tredje ledd la ansvar for tilbaketrekking og varsling også på virksomheter innen detaljhandel eller distribusjon, men plikten var her begrenset til forhold innen rammen for virksomheten. Disse skulle samtidig videreformidle informasjon som er nødvendig, for å spore produktene.

I avsluttende ledd ble det foreslått en fullmaktsbestemmelse for å gi nærmere forskrifter om forebygging av fare som nevnt i første ledd, iverksetting av tiltak inkludert informasjon til allmennheten, og varsling til tilsynsmyndigheten. Fullmakten var ikke uttømmende beskrevet.

I høringsnotatet ble det presisert at forslaget representerer en generalisering av og tydeliggjøring av dagens rettstilstand når det gjelder varsling til tilsynsmyndighetene. Plikten til tilbaketrekking er derimot ny og har til hensikt å bøte på det som har vært ansett for å være en åpenbar mangel ved eksisterende regelverk.

I høringsnotatet ble det påpekt at både varslingsplikt og plikt til tilbaketrekking følger av Food Law.

8.2.3 Høringsinstansenes syn

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) foreslår at paragrafens navn endres til «Konsekvensreduserende tiltak og varslingsplikt» og en konkret omformulering av første ledd.

Næringsmiddelbedriftenes landsforening (NBL) og Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) stiller i en felles høringsuttalelse spørsmål om adressaten for primærprodusentenes varslingsplikt ved miljøskade. Ut fra et konkret eksempel stilles spørsmål ved om Mattilsynet, SFT eller begge myndigheter skal varsles. Videre peker de på at virksomhetens tilbaketrekkingsplikt må utløses med grunnlag i en fareanalyse fra virksomhetens side og ikke på grunnlag av «tro» alene. Forbrukerrådet peker også på behov for avklaring av varslingsplikten ved miljøskade.

Fagsenteret for kjøtt mener at en bør bruke begrepet risiko heller enn fare i denne paragrafen og mener at plikten etter første ledd bør være begrenset til tilfeller hvor det foreligger risiko. Norges fiskarlag og Reindriftsforvaltningen anbefaler også å stramme inn varslingsplikten, slik at den kun utløses ved fare, ikke ved mistanke om fare.

Fagsenteret for fjørfe peker på at etter dagens husdyrlovgivning er det veterinær som skal varsles ved mistanke om dyresykdom og mener at den generelle varslingsplikten til veterinær, og ikke til myndighetene, bør videreføres.

NORVAR fremholder at kravet om å iverksette tiltak for å få produktet trukket tilbake fra markedet vil være umulig å overholde i forhold til vannforsyningen. Ved mistenkt eller påvist helserisiko ved vannforsyningen, vil det være andre tiltak som kan settes inn, eksempelvis informasjon til abonnenter om koking eller tilsetting av fargestoff slik at vannet ikke blir benyttet til næringsmiddelformål.

8.2.4 Helsedepartementets vurderinger

Departementet mener det er vesentlig at den nye matloven inneholder plikt for virksomhetene til å drive forebyggende og skadebegrensende tiltak. Plikt til å varsle myndighetene dersom det oppstår forhold som truer plante- dyre- eller folkehelsen mv. er et viktig virkemiddel for å sikre at myndighetene trekkes inn på riktig tidspunkt bl.a. for å kunne forebygge eller begrense faren ved hjelp av virkemidler som ligger utenfor den enkelte virksomhets ansvar og kontroll. Departementet fremmer derfor et omarbeidet forslag til bestemmelser i forhold til høringsnotatets forslag.

Departementet vil likevel påpeke at tilbaketrekking som påpekt under høringen, ikke er et aktuelt virkemiddel i forhold til vannforsyningen. Når det gjelder spørsmålet om pliktene skal inntre allerede ved mistanke om fare, finner departementet at dersom plikten først skulle inntre når en konkret fare etter den enkelte virksomhets vurdering foreligger, kan en etter omstendighetene risikere at relevante tiltak iverksettes for sent. Eksempelvis vil en måtte reagere dersom en mistenker at det foreligger en smittefare, men enda ikke har full oversikt over det enkelte agens karakteristika.

Flere høringsinstanser stiller spørsmål ved hvem som er rett adressat for varsel om miljøfare. Departementet legger til grunn at varslingsplikt etter denne loven er begrenset til forhold loven regulerer og at det er Mattilsynet som er adressat for slike varsel. Dette utelukker ikke at samme forhold kan være underlagt varslingsplikt etter forurensingslovgivningen. Når det gjelder kommentaren om veterinær som adressat for varsel om mulig smittsom dyresykdom hos landdyr, mener departementet at varsel bør gå til tilsynsmyndigheten slik det nå er etter fiskesykdomsloven og i samsvar med det som for øvrig vil gjelde etter denne loven. Det legges imidlertid inn som kvalifiserende vilkår for varslingsplikten at den aktuelle sykdommen skal kunne gi vesentlige samfunnsmessige konsekvenser.

8.3 Etablering, utforming og drift

8.3.1 Gjeldende rett

Ved etablering, plassering, utforming og drift av virksomhet kan det stilles krav om melding, registrering og godkjenning av virksomheten og videre en rekke bygningstekniske og driftshygieniske krav mv.

8.3.1.1 Melding, registrering og godkjenning av virksomhet

I næringsmiddelloven slås det fast at næringsmiddelvirksomheter skal godkjennes etter nærmere forskrifter. Tilsvarende bestemmelse finnes i kjøttproduksjonsloven. Godkjenningskravet er utdypet i generell forskrift og i en rekke særforskrifter på det animalske området, og omfatter godkjenning av planer før virksomhet etableres og ved større endringer, samt ferdiggodkjenning før oppstart. I nevnte særforskrifter er begrepet autorisasjon benyttet i de tilfeller der godkjenning er gitt ut fra EØS-baserte forskrifter og virksomheten med dette får tilgang til å framby sine varer på EØS-markedet.

I generell forskrift pålegges den som vil etablere næringsmiddelvirksomhet å sende melding på forhånd til godkjenningsmyndigheten. Videre skal godkjenningsvirksomheten til en hver tid holdes orientert om hvem som er ansvarlig for virksomheten.

I gjeldende drikkevannsforskrift er det stilt krav om godkjenning av vannforsyningssystem etter nærmere fastsatte kriterier. Det stilles krav om godkjenning av planer og om oppstartstillatelse. Forskriften er i all hovedsak basert på EU-direktiver som inngår som en del av EØS-avtalen. Kravet om godkjenning er derimot ikke basert på nevnte direktiver, men fremstår som et særnorsk krav.

Fiskekvalitetsloven har hjemmel for å kreve meldeplikt for den som vil drive virksomhet etter loven. Meldeplikten kan også gjøres gjeldende for en virksomhet som produserer og omsetter emballasje til bruk på fisk og fiskevarer, men denne hjemmelen er nå ikke i bruk. Videre hjemler loven at det kan stilles krav i forskrift om godkjenning av virksomhet. Dette er fulgt opp i fiskekvalitetsforskriften der det stilles krav om godkjenning av virksomhet. Til forskjell fra kravet etter næringsmiddelloven og kjøttproduksjonsloven, stilles det i følge fiskekvalitetsforskriften ikke krav om godkjenning av planer før virksomhet etableres eller ved større endringer. Fiskekvalitetsforskriften hjemler et godkjenningskrav for både fiskeindustrivirksomheter og fabrikkfartøy samt et registreringskrav for frysefartøy og fartøy som koker skalldyr om bord.

Kjøttproduksjonsloven og fiskekvalitetsloven har nærmere bestemmelser om vilkår for tilbaketrekking av godkjenning/autorisasjon. I næringsmiddelloven er det slått fast at næringsmiddelvirksomhet som drives uten godkjenning, kan påbys stengt. I følge fiskekvalitetsforskriften bortfaller godkjenningen dersom tilvirkningen opphører eller går over til ny eier eller leier.

I tillegg til de nevnte godkjenningsordninger finnes det en registreringsordning for importører av næringsmidler, andre animalske produkter og dyr fra tredjeland. Dette er nedfelt i egne forskrifter om importkontroll.

Etter plantevernmiddelloven må den som vil tilvirke, produsere eller handle med plantevernmiddel eller beisa såvarer ha tillatelse av departementet. Den som vil importere plantevernmidler til Norge må ha godkjenning i henhold til forskrift om krav til godkjenning av importører.

Såvareloven gir hjemmel til å godkjenne virksomheter som driver engrosvirksomhet av såvarer. Det kan kreves at korn- og frørenserier som driver ervervsmessig rensing skal være godkjent av departementet. Krav om godkjenning er for begge tilfeller nedfelt i forskrift om såvarer.

Plantehelseloven hjemler regler om registreringsplikt for virksomheter. Forskrift om planter og tiltak mot plantskadeskadegjørere gir bestemmelser om at nærmere bestemte virksomheter skal være registrert hos Landbrukstilsynet.

Plantevernmiddel-, fôrvare-, såvare- og plantehelseloven gir hjemmel til å trekke tilbake godkjenning/løyve/registrering for å importere og/eller omsette produkter dersom reglene brytes.

Fiskesykdomslovens fastsetter at ingen må etablere, utvide eller flytte akvakulturanlegg uten at dette på forhånd er godkjent og fastsetter vilkår for endring eller tilbaketrekking av godkjenning. Loven gir også hjemmel for å regulere plassering av slakterier, tilvirkningsanlegg og anlegg for behandling og oppbevaring av animalsk avfall.

Husdyrloven har ingen eksplisitt hjemmel for å etablere meldings-, registrerings- og godkjenningsplikt. Lovens § 3 gir imidlertid departementet en vid hjemmel til bl.a. å gi de forskrifter som er nødvendige for å forebygge, begrense og utrydde sykdom hos husdyr og vilt, for å forebygge overføring av smitte fra dyr til mennesker og for å regulere fremmedstoffer hos dyr. Hjemmelsgrunnlaget i § 3 er tolket og praktisert slik at det gir hjemmel til å etablere meldings-, registrerings- og godkjenningsplikter, noe som er gjort i forskrifter som regulerer ulike virksomheter, herunder avfallsbehandlingsanlegg og avlsstasjoner.

8.3.1.2 Bygningstekniske og driftshygieniske krav

Med bygningstekniske krav menes her krav til bygninger, innretninger, utstyr og transportmidler mv.

I henhold til næringsmiddelloven kan det gis forskrifter med sikte på å forebygge tilvirkning og frambud av helseskadelige næringsmidler og med sikte på å sikre renslighet og forhold som er tilfredsstillende i hygienisk henseende.

På samme måte angir fiskekvalitetslovens at det kan gis forskrifter om «handsaming, tilverking, oppbevaring, lagring og transport av fisk og fiskevarer, under dette innreiing og utstyr av a) fiskefartøy og andre transportmiddel som vert nytta til fangst og transport av fisk og fiskevarer, og b) husrom og anlegg som vert nytta til tilverking, oppbevaring, lagring og omsetning av fisk og fiskevarer.»

I kjøttproduksjonsloven er det gitt en egen paragraf om hygiene. I denne paragraf er det slått fast at virksomhet skal foregå på en hygienisk forsvarlig måte, og at det i forskrifter kan fastsettes krav til virksomhetens innretninger og utstyr, driftsrutiner, rengjørings- og desinfeksjonsmidler og produksjonsutstyr for øvrig, samt krav til og kontroll med personalets helse og hygiene.

Plantevernmiddelloven setter krav til at plantevernmidler må lagres forsvarlig og handteres og brukes med varsomhet og omtanke. Videre stilles det krav til ventilasjon, temperatur og renhold. Plantevernmiddelloven hjemler i tillegg krav til godkjenning av spredeutstyr.

I såvareloven heter det at Kongen kan påby at forretninger som driver engrosomsetning, skal ha nødvendig lager og sorteringsutstyr som er godkjent av departementet. Videre settes det etter såvareregelverket krav til hvordan produksjon av såvarer (avl) skal finne sted. Blant annet settes det krav til avlssted for å unngå innblanding og innkryssing av andre arter. Av samme grunn stilles det også krav til hvilke arter som tidligere har vært dyrket på den aktuelle jorda.

Fôrvareloven stiller krav om at den som tilvirker fôrblandinger, må bruke blandingsutstyr som departementet har godkjent. I fôrvareforskriften stilles det videre krav til at virksomheten må oppfylle nærmere bestemte godkjenningskrav til anlegg, utstyr, personale og lagring.

Med hjemmel i plantehelseloven er det gitt forskrift om tiltak mot planteskadegjørere som stiller krav om at planter og formeringsmateriale skal leveres i ny og rengjort emballasje, og at transport av slikt materiale må foregå på en slik måte at smitte av planteskadegjørere forhindres.

Innen dyrehelselovgivningen finnes ulike hjemler til å regulere bygningstekniske og driftshygieniske krav. Fiskesykdomsloven fastsetter et generelt forbud mot å etablere akvakulturanlegg uten godkjenning. Fysisk plassering av virksomheten, størrelse og innbyrdes avstand mellom virksomhetene, samt innretninger og utstyr er sentrale vurderingskriterier i forbindelse med godkjenning. Fiskesykdomsloven har også eksplisitt hjemmel til å forskriftsregulere drift av akvakulturanlegg, samt plassering, utforming og drift av slakteri, tilvirkningsanlegg, avfallsbehandlingsanlegg mv.

Husdyrloven har en vid hjemmel som er benyttet til regulering av bygningstekniske og driftshygieniske forhold i husdyrproduksjonen.

Med hjemmel i disse lover er det gitt en rekke forskrifter som stiller detaljerte krav til plassering av virksomhet, lokaler, innretninger, utstyr og transportmidler mv. samt til hygienisk drift, herunder krav til renhold, vedlikehold, personalets helse og hygiene, vannforsyning, prosess-, lagrings- og transport-temperaturer, avfallshåndtering mv.

8.3.1.3 Prosesser, fremgangsmåter, produksjonsmetoder mv

Nærmere krav til nye prinsipper, prosesser, utstyr mv. er utdypet i generell forskrift § 16. Bestemmelsen gir Statens næringsmiddeltilsyn hjemmel til på hygienisk grunnlag å nekte at nye prinsipper, prosesser, utstyr mv. tas i bruk, eventuelt sette betingelser for bruken. Selv om ordet godkjenning ikke er nevnt, vil dette i praksis fremstå som en godkjenningsordning. Også fiskekvalitetsforskriften hjemler et godkjenningskrav for behandlingsmetoder for fisk og fiskevarer.

8.3.1.4 Beredskapsplaner

Med hjemmel i husdyrloven er det fastsatt forskriftsbestemmelser om at fylkesveterinæren kan pålegge bl.a. meieri, slakteri, dyretransportører og de som omsetter levende dyr eller avlsmateriale av dyr å utarbeide beredskapsplaner mot alvorlige smittsomme dyresykdommer.

8.3.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått å stille et generelt krav om at etablering, utforming og drift av virksomhet skulle være hygienisk forsvarlig og gi en omfattende forskriftshjemmel til å stille nærmere krav. For å utdype dette ble det framsatt en liste fra a) til k) som følger:

Kongen kan i forskrifter stille krav til virksomheter, herunder om

1. melding, registrering og godkjenning, herunder nærmere regler om bortfall av godkjenning,

2. plassering,

3. bygninger, transportmidler, innretninger og utstyr,

4. driftsrutiner,

5. bruk av rengjørings- og desinfeksjonsmidler

6. prosesser, fremgangsmåter og produksjonsmetoder mv.,

7. bruk av materialer og gjenstander som kommer i kontakt med fôr og næringsmidler,

8. personalets helse og hygiene,

9. planer for krisehåndtering,

10. laboratorier og analysemetoder som virksomheten benytter, og

11. øvrige forhold vedrørende produksjon, bearbeiding og distribusjon mv.

Videre ble det foreslått at det i forskrifter kunne stilles krav til leverandører av tjenester til virksomheter nevnt i første ledd, herunder om godkjenning.

I høringsnotatet ble det framholdt at detpågår fra tid til annen vurderinger av om godkjenningsordninger eksempelvis overfor næringsmiddelvirksomheter, skal videreføres. Et argument for å beholde godkjenningsordninger er at det gir tilsynsmyndigheten en anledning til å gjennomgå hele virksomheten for å ta stilling til regelverksetterlevelsen og stille krav med den hensikt å få virksomheten godkjent. Motargumentet er i dette tilfellet at ansvaret kan oppfattes å bli lagt på godkjenningsmyndigheten og ikke på virksomheten selv. Dessuten kan en virksomhet endre karakter, ofte gradvis, etter at den er blitt godkjent, og det kan da stilles spørsmål ved om den er berettiget sin godkjenning. Mange av de godkjenningsordninger som foreligger i dagens regelverk er en direkte følge av de forpliktelser Norge har i henhold til EØS-avtalen. Dersom de rettsakter disse bygger på, blir endret, vil det være behov for å endre godkjenningsordningene. På bakgrunn av dette ble det foreslått å lage en generell hjemmel i den nye matloven slik at det i forskrifter kan stilles krav om melding, registrering og godkjenning, herunder autorisasjon, av virksomheter. På den måten kan de ordninger som finnes i dagens regelverk videreføres uten at man i loven tar stilling til hvilke ordninger man til enhver tid skal ha.

Det ble framholdt at det var viktig å ha hjemmel for å kunne stille kravtil plassering av virksomhet, lokaler, innretninger, utstyr og transportmidler mv. og til driftsrutiner, vannforsyning, rengjørings- og desinfeksjonsmidler og personalets helse og hygiene som var vid nok til å ta opp i seg både nåværende og fremtidige krav på hele lovområdet.

Departementene framholdt viktigheten av å videreføre hjemmelen til i forskrift å kunne pålegge virksomheter å utarbeide planer for hvordan krisesituasjoner skal håndteres. Hjemmelen er spesielt aktuell i forhold til alvorlige smittsomme dyresykdommer, men kan også tenkes anvendt i forhold til forekomst av zoonotiske agens eller andre helsefarer.

8.3.3 Høringsinstansenes syn

Norges Fiskarlag ber om at ordet autorisasjon tas med i punkt a etter ordet registrering.

Fiskeridirektoratet hevder at høringsnotatet § 14 har fått en noe uheldig oppbygning ved at første ledds krav om hygienisk forsvarlig kan virke begrensende i forhold til de krav som kan tenkes stilt etter annet ledd. Videre påpekes viktigheten av at godkjenningskrav som i dag følger eksplisitt av fiskesykdomsloven, umiddelbart blir tatt inn i forskrifter slik at rettstilstanden opprettholdes ved overgangen til ny matlov. Videre foreslås det å ta med og lignende produkter etter rengjørings- og desinfeksjonsmidler.

Norsk Gardsmat hevder at det bygningsmessige krav må utformes slik at det blir rimelig balanse mellom hygienehensynet og hensynet til bedriftens kostnader. Videre framholder de at trematerialer ofte kan være like godt egnet som plastmaterialer.

Næringsmiddelbedriftenes landsforening (NBL) og Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) foreslår i sin felles høringsuttalelse følgende paragrafordlyd: Etablering, utforming og drift skal skje på en måte som sikrer en hygienisk forsvarlig virksomhet eller ivaretar andre spesifikke kvaliteter.

Reindriftsforvaltningen savner omtale av småskalaproduksjon og framholder at småskala-produksjon kan kreve andre regler enn industriproduksjon av matvarer.

Direktoratet for sivilt beredskap påpeker at det bør tas inn i loven en generell beredskapsbestemmelse som pålegger pliktsubjektene et formelt ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap innen området og en hjemmel til å pålegge virksomhetene å gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser, utarbeide beredskapsplaner, gjennomføre øvelser mv.

8.3.4 Helsedepartementets vurderinger

Helsedepartementet viser til de vurderinger som framkommer i høringsnotatet og slutter seg prinsipielt til dette. På bakgrunn av høringsuttalelsene og videre bearbeiding av lovteksten har departementet kommet til at den kasuistiske oppregningen som ble foreslått i høringsutkastet kan tas bort og erstattes av en generell hjemmel til å gi nærmere forskrifter. Departementet støtter seg her på synspunkter framkommet fra NBL og FHL samt fra Fiskeridirektoratet.

Da loven ikke stiller spesifikke bygningstekniske krav, vil de forhold som Norsk Gardsmat og Reindriftsforvaltningen framholder, først være aktuelle i forbindelse med nærmere forskrifter etter loven.

Selv om man i lovteksten benytter ordet godkjenning, så er dette ment også å omfatte andre betegnelser om tilsvarende forhold, eksempelvis autorisasjon.

Selv om paragrafen nå foreslås generelt utformet, og beredskap derfor ikke er eksplisitt nevnt, så mener Helsedepartementet at det å stille krav om beredskap, herunder å utarbeide planer etter fastlagte prinsipper og drive øvelser inngår blant de forhold som det kan stilles krav om.

Lovutkastets hjemmel til å kreve melding, registrering og godkjenning av virksomheter viderefører dagens rettstilstand etter fiskesykdomsloven og husdyrloven i en noe mer presis form enn det som fremgår av dagens lovtekster. Rettstilstanden i forhold til fiskesykdomslovens § 7 er ikke tenkt endret ved ikrafttreden av den nye loven. Det tas derfor sikte på å få på plass en forskrift hjemlet i den nye loven som viderefører dette særskilte godkjenningskravet fra den dato den nye loven er i kraft.

Det følger av myndigheten til å fatte vedtak om godkjenning at denne også kan trekkes tilbake. Tilbaketrekking av en virksomhets godkjenning er et inngripende vedtak som i henhold til forholdsmessighetsprinsippet i hovedsak kun skal benyttes i tilfeller hvor andre forsøk på å få virksomheten til å oppfylle regelverket, ikke har ført frem. Det må foretas en konkret vurdering i den enkelte sak. Det kan være tilfeller der det er få, men alvorlige mangler og tilfeller hvor det er mange mindre mangler som til sammen vurderes å være av en slik art at det er nødvendig å trekke tilbake godkjenningen. Tilbaketrekkingen kan gjøres midlertidig, og kalles da ofte suspensjon. Tilbaketrekking av autorisasjon kan gjøres for hele eller deler av en virksomhet. At slakteridelen av en virksomhet ikke lenger innehar autorisasjon, behøver ikke nødvendigvis å bety at de samme forhold gjør seg gjeldende for virksomhetens nedskjæringsavdeling. I mange tilfeller vil det likevel ikke la seg gjøre å trekke autorisasjonen tilbake for kun utvalgte aktiviteter i en virksomhet, fordi manglene kan være gjennomgående for hele virksomhetens produksjon.

Departementet vil spesielt nevne at de generelle og spesielle forskriftene som stiller krav til bygninger, innretninger, utstyr, transportmidler, driftshygiene mv. er basert på EU-rettsakter som Norge gjennom EØS-avtalen har forpliktet seg til å følge.

Departementet legger videre opp til at Mattilsynet skal være godkjennings- og tilsynsmyndighet på drikkevannsområdet. Som en følge av dette, er det etter departementets vurdering riktig å gi hjemmel i matloven for å kunne begrense bruk av områder og forby virksomhet som kan medføre fare for forurensning av drikkevann.

8.4 Produktgodkjenning, innhold, sammensetning, kvalitet

8.4.1 Gjeldende rett

8.4.1.1 Melding og godkjenning av bestemte typer næringsmidler mv.

I henhold til næringsmiddelloven kan det i forskrifts form stilles krav om godkjenning av bestemte typer næringsmidler. Hovedprinsippet er at næringsmidler ikke godkjennes, det er kun i særskilte tilfeller at godkjenningskravet kommer til anvendelse.

Med hjemmel i næringsmiddelloven er det gitt egne forskrifter om tilsetningsstoffer, aromaer og ekstraksjonsmidler til bruk i næringsmidler. I henhold til disse forskriftene er det bare tillatt å benytte tilsetningsstoffer, aromaer og ekstraksjonsmidler som er angitt i lister som følger som vedlegg til forskriftene. Med hjemmel i samme lov er det også gitt bestemmelser om tilsetning av vitaminer, mineraler, aminosyrer mv. (i mange sammenhenger omtalt som berikning).

I enkelte særskilte forskrifter, eksempelvis forskrift 21. desember 1993 nr. 1382 om næringsmidler til bruk ved spesielle ernæringsmessige behov, er det nedfelt en meldeplikt for næringsmidler omfattet av forskriften.

I følge generell forskrift § 16a er det forbudt å framby og markedsføre næringsmidler og næringsmiddelingredienser som består av, inneholder eller er fremstilt på grunnlag av genmodifiserte organismer med mindre SNT har gitt særskilt samtykke til dette. Unntak gjelder for produkter som omfattes av lov 2. april 1993 nr. 38 (genteknologiloven). Følgelig fremstår dette som en godkjenningsordning for bestemte typer næringsmidler.

I følge økologiforskriften skal enhver næringsdrivende som produserer, tilbereder eller importerer produkter for å markedsføre disse som økologiske, melde fra om denne virksomheten til myndighetene, og driftsenheten underlegges kontrollordningen.

8.4.1.2 Godkjenning av kjøtt

I henhold til kjøttproduksjonsloven skal alt kjøtt som frambys til folkemat være undersøkt og godkjent av tilsynsmyndigheten. For å synliggjøre godkjenningen skal godkjent kjøtt være påført stempelmerke. Det er gitt nærmere forskrifter og instrukser til tilsynet om kjøttkontroll, herunder at alt kjøtt skal være undersøkt og godkjent av tilsynsveterinær.

8.4.1.3 Godkjenning av innsatsvarer og produksjon av innsatsvarer

Plantevernmiddelloven § 3 sier at plantevernmiddel ikke kan omsettes eller brukes før det er godkjent. Nærmere regler om godkjenning er gitt i forskrift om plantevernmidler. Etter plantevernmiddelloven § 9 annet ledd er det hjemmel til å kreve godkjenning av emballasje, etikett og annen produktinformasjon. I lovens § 9 tredje ledd er det krav om at plantevernmiddel bare må omsettes i godkjent pakning og med godkjent utstyr.

Såvareloven § 2 gir hjemmel til å godkjenne såvarer og såvareproduksjon, og er nærmere regulert i forskrift om såvarer.

Forskrift om handel med gjødsel og jordforbedringsmidler § 7 setter krav om at gjødsel, jordforbedringsmidler, dyrkingsmedier, komposteringspreparater og vekststoffer skal være godkjent før produktene markedsføres og omsettes. Godkjenningsplikten gjelder kun gjødselvarer som er produsert etter nasjonalt regelverk, og ikke gjødsel som produseres i henhold til harmonisert regelverk i henhold til EØS-avtalen.

Med hjemmel i fôrvareloven er det gitt bestemmelser om godkjenning av tilsetningsstoffer til fôr.

8.4.1.4 Innhold, sammensetning og kvalitet

Næringsmiddelloven slår fast at Kongen kan gi forskrifter med sikte på å forebygge tilvirkning og omsetning av næringsmidler og bruks- og forbruksgjenstander som er helseskadelige. Videre kan det gis forskrifter som angir hvorledes varene skal være tilvirket, hva de må inneholde og hvilke krav de skal tilfredsstille for at de kan utbys til salg. Forskrifter kan også gis for å forebygge uriktige forestillinger om varenes opprinnelse, beskaffenhet, art, mengde, sammensetning eller andre forhold som har betydning for forbrukerne, herunder forby markedsføring av bestemte typer næringsmidler som er helsemessig uønskede.

Fiskekvalitetsloven inneholder bestemmelser om at det kan gis forskrifter som stiller krav til kvalitet, kvalitetsgradering, sortiment, varebetegnelse, pakking og merking. For å sikre at emballasjen fyller krav om tilstrekkelig beskyttelse av varen og har en hensiktsmessig og konkurransedyktig utforming, kan det gis forskrifter om tilvirkning, merking og bruk av emballasje til fisk og fiskevarer.

Landbrukskvalitetsloven gir hjemmel til å gi forskrifter om varenes merking, sammensetning, kvalitet og emballering. Videre kan det gis forskrifter om inndeling av produkter i klasser, herunder fastsette de krav som skal stilles og de betegnelser og merker som skal brukes for hver klasse.

Plantevernmiddelloven sier at vurdering av kvalitet skal være et av grunnlagene for vurdering av godkjenning.

8.4.1.5 Begrensning av og totalforbud mot innhold av genmodifiserte organismer

Næringsmiddelloven hjemler forskrift om forbud mot genmodifiserte næringsmidler som inneholder gener som koder for antibiotikaresistens. Denne hjemmel ble gitt i loven for å kunne følge opp Stortingsvedtaket om totalforbud for antibiotikaresistente markørgener.

8.4.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått hjemmel til å gi forskrifter som stiller krav til innsatsvarer, planter, dyr, næringsmidler, materialer, gjenstander, rengjørings- og desinfeksjonsmidler, avfall og biprodukter. Det kunne stilles krav om melding, registrering og godkjenning og om bortfall av godkjenning. Tilsvarende kunne det stilles krav til kvalitet, kvalitetsgradering, sammensetning og varebetegnelse. Videre kunne det stilles krav til ernæringsmessig sammensetning, innhold, herunder forbud mot og grenseverdier for restmengder, forurensninger, smittestoffer, biotoksiner, nærings- og tilsetningsstoffer og aromaer. I tillegg kunne det gis regler om begrensning av eller totalforbud mot innhold av gener fra genmodifiserte organismer.

Høringsnotatet pekte på at det med hjemmel i lovene på næringsmiddelområdet er gitt et stort antall forskrifter, alt vesentlig EØS-harmoniserte, men også noen særnorske, som stiller krav til næringsmidlenes innhold, sammensetning og kvalitet. Kvalitet, kvalitetsgradering, varebetegnelser og sammensetning, herunder ernæringsmessig sammensetning er regulert for fisk og fiskevarer og for en rekke landbruksprodukter som juice, syltetøy, poteter, ost og melk, og under næringsmiddelloven for næringsmidler til spesielle ernæringsmessige behov, som morsmelkerstatning, barnemat, mat til medisinske formål og slankeprodukter.

Videre ble det pekt på at innhold av fremmedstoffer, naturlige gifter, smittestoffer og næringsstoffer i næringsmidler, inkludert drikkevann, samt i materialer og gjenstander, er regulert ved forbud eller omfattende tabeller over grenseverdier og bruksbetingelser for å sikre befolkningens helse. Forskriftene regulerer innhold av miljøgifter, rester av plantevernmidler, legemiddelrester og hormoner, biotoksiner, tilsetningsstoffer, aromaer og stoffer i materialer og gjenstander. Krav til maksimumsinnhold av smittestoffer, fremmedstoffer og enkelte andre parametere i drikkevann er fastsatt i drikkevannsforskriften.

Etter plantevernmiddelforskriftene vurderes dette etter hvilken virkning preparatet har; at preparatet har tilfredsstillende virkning, og at preparatet ikke har uakseptable skadevirkninger overfor mennesker, husdyr, dyre- og planteliv, biologisk mangfold, samt miljøet for øvrig. I tillegg kreves det at preparatets formulering, kvalitet og holdbarhet er tilfredsstillende.Både gjødselvareloven og fôrvareloven hjemler forskrifter til å forby varer som ikke tilfredsstiller de kvalitetskrav som er nødvendige eller finnes ønskelig. Forskriftene inneholder krav til innhold, i og med at for eksempel tilsetningsstoff må godkjennes, og det er grenser for hvor mye som kan tilsettes. Likeledes finnes det grenseverdier for innhold av skadelige stoffer mv.

I såvareloven gis det også hjemmel til å forby varer som ikke tilfredsstiller de kvalitetskrav som er nødvendige eller finnes ønskelig.

8.4.3 Høringsinstansenes syn

Planteforsk ber om at plantevernmidler tas med i oppregningen i innledningen til paragrafen.

Næringsmiddelbedriftenes landsforening (NBL) og Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) påpeker i sitt felles høringssvar at pkt. (d) må endres, bl.a. fordi den er altfor snever i forhold til de kommende GMO-forordningene om mat og fôr i EU. I tråd med disse forordningene, kan det være forbud mot genmodifiserte organismer, mot innhold av gener fra genmodifiserte organismer, og/eller ethvert produkt fra visse genmodifiserte organismer (for eksempel ikke-godkjente).

Statens strålevern foreslår at begrepet ernæringsmessig sammensetning i § 15 bokstav b kan erstattes med næringsinnhold. Begrunnelsen for dette er knyttet til at ernæringsbegrepet til vanlig brukes om sammenhengen mellom mat, næringsstoffer og helse; mens næring er knyttet til grunnstoff og kjemiske forbindelser som opptas i organismen.

Miljøverndepartementet påpeker at høringsdokumentet er noe upresist ved at omtalen av generell forskrift § 16 a vedrørende genmodifiserte organismer ikke omfatter godkjenningsordningen etter genteknologiloven.

8.4.4 Helsedepartementets vurderinger

Departementet viser til de vurderinger som framkommer i høringsnotatet og slutter seg til disse.

Departementet viser til at Food Law fastlegger prinsipper for regulering av næringsmidler og materialer og gjenstander når det gjelder innhold av fremmedstoffer, smittestoffer og næringsstoffer for å ivareta befolkningens helse. At det kan stilles krav til sammensetning og kvalitet, følger av forordningens generelle mål om ivaretakelse av forbrukerinteresser, konkurransevilkår og markedshensyn. Departementet mener derfor det er nødvendig å videreføre hjemmel for å stille krav om godkjenning og til innhold, sammensetning og kvalitet av produkter.

Departementet vil særlig påpeke at selv om kjøttkontrollen har en lang og suksessrik historie helt tilbake til den første lov om kommunale slaktehus, kjøttkontroll mv. av 27. juni 1892, så er det viktig å ha en dynamisk tilnærming som kan åpne opp for at selv kontrollordningen kan bli endret og tilpasset nye kontrollmetoder. Den tradisjonelle kontrollen har hatt stor betydning ved bekjempelse av tuberkulose, brucellose, cystiserkose og trikinose, som før var viktige zoonoser (sykdommer som kan overføres fra dyr til mennesker). I dag er det imidlertid andre sykdommer og risikofaktorer som er mer aktuelle, og som kontrollen har sin oppmerksomhet rettet mot.

Departementet mener videre at det å sikre befolkningen trygg mat i betydningen fri for fremmedstoffer, naturlige gifter, smittestoffer og næringsstoffer i helseskadelige mengder er et hovedmål i det norske lovverket og har alltid vært et av lovgivningens kjerneområder. Det har vært noe varierende hva som har vært mest vektlagt, opprinnelig var bestemmelser om sammensetning på produktnivå for å sikre mot forfalskninger en hovedbegrunnelse for lovgivningen. Etter hvert har regulering av tilsetningsstoffer, pesticider, grenseverdier for forurensinger osv. blitt mer og mer vektlagt. Helsemessig trygg mat, og regler for å begrense forekomsten av mulig helseskadelige stoffer og organismer, er sterkt inne i den EØS-baserte lovgivningen.

Hjemmelen for å forby produkter med markørgener som koder for antibiotikaresistens, ble gitt fordi Stortinget ønsket et totalforbud ut fra et så høyt beskyttelsesnivå at det ble vanskelig å innføre totalforbud ut fra vanlig risikotankegang. Det vil fremdeles være behov for å ha en slik hjemmel for etisk og politisk motiverte forbud, og det kan være mulig at denne hjemmelen burde vært gjort videre. Fordi totalforbud er et meget sterkt virkemiddel er det viktig at det er presist og ikke kan misbrukes.

Kvalitetskravene etter innsatsvarelovene er til dels krav vi er forpliktet til å videreføre i henhold til EØS-avtalen, og dels nasjonale krav som tar hensyn til primærproduksjonen med tanke på dyrkningsbetingelsene i det norske klimaet. Departementet mener med bakgrunn i dette at det er nødvendig å videreføre kvalitetskravene i næringsmiddellovene og innsatsvarelovene.

Med hensyn til høringsmerknaden fra Planteforsk vil departementet påpeke at plantevernmidler inngår i definisjonen av innsatsvarer og følgelig allerede er dekket.

Departementet er enig i NBL/FHLs kommentar om at pkt. (d) slik dette punktet er formulert i høringsnotatet «begrensning av eller totalforbud mot innhold av gener fra genmodifiserte organismer» er for snevert i forhold til de kommende GMO- forordninger om mat og fôr i EU.

Departementet foreslår med henvisning til dette at paragrafen får følgende ordlyd:

Kongen kan gi forskrifter om begrensning av eller totalforbud mot innhold av genmodifiserte organismer, mot innhold av gener fra genmodifiserte organismer, og produkter fra visse genmodifiserte organismer.

Strålevernet foreslår å erstatte ernæringsmessig sammensetning i paragrafens bokstav b med næringsinnhold. Departementet vurderer at ernæringsmessig sammensetning er mer dekkende i denne sammenheng enn næringsinnhold fordi ernæringsmessig sammensetning også omfatter innbyrdes forhold mellom de ulike næringsstoffene i næringsmidlene, noe som er viktig for eksempel for barnematprodukter.

8.5 Merking, presentasjon og reklame

8.5.1 Gjeldende rett

Alle næringsmiddellovene har enten krav til merking eksplisitt i loven eller hjemmel til å gi krav om merking.

Næringsmiddellovens § 1 hjemler forskrifter for å forebygge uriktige forestillinger om varenes opprinnelse, beskaffenhet, art, mengde, sammensetning eller andre forhold som har betydning for forbrukerne, herunder forby helsemessig uønsket markedsføring av bestemte typer næringsmidler.

Landbrukskvalitetslovens § 2 har følgende hjemmel: herunder utferdige forskrifter som sikter til å forebygge uriktige forestillinger om varenes opprinnelse, art, sammensetning, mengde eller kvalitet.

Fiskekvalitetslovens hjemmel for å gi regler om merking er gitt i § 2: Krav til kvalitet og kvalitetsgradering, til sortiment, varenemning, pakking, merking og vektinnhald.

Kjøttproduksjonsloven er den eneste av de fem næringsmiddellovene som har formålsparagraf som sier at loven skal sikre at produksjon av slaktedyr, slakt og ferskt kjøtt foregår på en slik måte at kravet til helse, kvalitet og redelighet, blir ivaretatt langs hele produksjonskjeden.

Hjemmelen for å gi forskrifter er lovens § 20: Departementet kan gi forskrifter som er nødvendig for å sikre gjennomføringen av denne lov.

Det er gitt en rekke forskrifter med hjemmel i disse lovene for å sikre brukernes og forbrukernes behov for opplysning om de varer de kjøper. Hovedparten av forskriftene er EØS-forskrifter, men det er også gitt en del nasjonale bestemmelser om merking.

Plantevernmiddelloven § 13 forbyr misvisende opplysninger om plantevernmiddel i forbindelse med reklame.

Fôrvareloven, gjødselvareloven og såvareloven pålegger enhver som omsetter varer under loven å angi oppgave over innhold og beskaffenhet ved merking på emballasjen, sluttseddel eller lignende. Plantehelseloven har ingen uttrykkelige regler om merking, men fordi merking har stor betydning for å sikre kontroll med planteskadegjørere hjemles forskrifter om merking i loven.

8.5.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet sto det følgende: Merkebestemmelser har vært og er kontinuerlig gjenstand for gjennomgang og harmonisering nasjonalt og internasjonalt. Det er et grunnleggende krav at merkingen gjøres slik at den kan fungere i forhold til den hensikt den har, nemlig å gjøre forbrukerne i stand til å treffe informerte valg. Dette krever god kommunikasjon mellom offentlige aktører, næringslivet og forbrukersiden.

Redelighet i alle omsetningsledd langs hele produksjonskjeden for innsatsvarer og næringsmidler er blant de forbruker- og markedshensyn som loven har som formål å fremme. Også omsetning av dyr og potensielt smitteførende gjenstander, avfall og biprodukter skal foregå på en redelig måte. Departementet ønsker å videreføre merkekravene i eksisterende lovgivning, og foreslår et generelt prinsipp om at merking, presentasjon, reklame og markedsføring skal være korrekt, tilstrekkelig og ikke egnet til å villede, samt en hjemmel til å gi nærmere bestemmelser.»

8.5.3 Høringsinstansenes syn

Forbrukerrådet peker på at denne paragrafen er særdeles viktig sett med forbrukerøyne. De tror også at Mattilsynet må bruke mer tid på tilsyn med villedning i årene fremover. Man er tilfreds med at det kan gis forskrifter som også omfatter frivillige merkeordninger. Sett med forbrukerøyne har forbrukerne lik rett til korrekt informasjon uavhengig om kravene er hjemlet i offentlig forskrift eller fastsatt gjennom en bransjestandard. Denne uttalelse støttes av Norges bygdekvinnelag

Fiskeridirektoratet mener at det at det forhold at departementet ønsker å videreføre merkekravene i eksisterende lovgivning medfører at havbruksprodusenter ikke vil bli pålagt mer omfattende regulering enn i dag.

Forbrukerombudet peker i sin uttalelse på at Markedsrådet i en sak har slått fast at Forbrukerombudet ikke kan overføre myndighet til et annet forvaltningsorgan, slik at man i realiteten har en dobbelthjemmel for reklame. Fordi dette er videreføring av et eksisterende forhold går man ut fra at dette heller ikke vil skape problemer fremover.

8.5.4 Helsedepartementets vurderinger

Prinsippet om redelighet kommer til uttrykk i flere av artiklene i Food Law, og særlig i artikkel 8 om vern av forbrukerinteresser. EU Food Law art. 16 gir bestemmelser om presentasjon.

I høringsnotatet § 11. første ledd ble det føreslått følgende ordlyd:

Merking, presentasjon, reklame og markedsføring skal være korrekt, gi mottaker tilstrekkelig informasjon og ikke være egnet til å villede.

Dette atskiller seg noe fra ordlyden i EU Food Law.

«Forbrukerne skal ikke villedes av merking, reklame for og presentasjon av næringsmidler og fôr, herunder deres form, utseende eller emballasje, emballasjematerialene som brukes, måten de ordnes på og de omgivelser de stilles ut i samt opplysninger som gis om dem, uansett medium.»

Grunnen til at man har valgt en noe annerledes ordlyd er at denne lov har et bredere virkeområde enn EU- Food Law. De forhold som EU Food Law omfatter vil alltid omfattes av denne lov, men i tillegg til å kunne hjemle merking av næringsmidler, vil man kunne hjemle merkebestemmelser for innsatsvarer og dyr i denne paragrafen.

For å klargjøre at det er omsetter som har ansvar for at påbudte opplysninger gis har departementet valgt å følge samme system som i andre bestemmelser i loven, ved å presisere at det er virksomhetens ansvar at merkingen er korrekt.

8.6 Sporbarhet

8.6.1 Gjeldende rett

Sporbarhetskravet innebærer at fôr- eller næringsmiddelvirksomheter skal etablere systemer som gjør dem i stand til å identifisere hvem de har mottatt fôr, næringsmidler eller dyr som brukes i matproduksjon fra, og hvem de har levert slike til. Importører er også omfattet av kravet, de skal i det minste kunne opplyse om hvem som eksporterte produktet. Tilsynsmyndigheten kan kreve seg forelagt disse opplysningene.

Ingen av de fem sentrale lovene på matområdet bruker begrepet sporbarhet som sådan. Det finnes imidlertid forskrifter som er gitt for å sikre sporbarhet. Lotmerkingsforskriften har som formål å gjøre det mulig å identifisere hvilket parti et næringsmiddel kommer fra i tilfeller hvor næringsmidlet kan utgjøre en helsefare eller der hvor næringsmidlet er gjenstand for en tvist. I tillegg har økologiforskriften krav for å sikre at økologiske landbruksprodukter kan spores gjennom de ulike handelsledd. Fiskekvalitetsforskriften gir noen merkebestemmelser som er et virkemiddel til å kunne sikre sporbarhet

Heller ikke innsatsvareregelverket har bestemmelser som bruker begrepet sporbarhet, men mye av regelverket om merking fører til at innsatsvarer til en viss grad kan spores. Fôrvareloven hjemler krav om at dokumenter skal følge innførte fôrvarepartier, også når de deles opp. Plantevernmiddelforskriften, såvareforskriften og forskrift om handel med gjødsel og jordforbedringsmidler setter krav om at tilvirkerens, importørens og eventuelt distributørens navn og adresse skal påføres for at varen skal kunne identifiseres.

Når det gjelder plantehelseregelverket, er det heller ikke her regler som bruker begrepet sporbarhet. Husdyrloven § 7 a gir hjemmel til å pålegge dyreholder plikt til å merke dyr og føre nedtegning om dyrene i besetningen. Videre hjemles opprettelsen av sentrale husdyrregistre og plikt til å gi opplysninger til slike. Detaljerte sporbarhetsbestemmelser er nedfelt i forskrift om merking, registrering og rapportering av dyr hvor det fremgår at hvert individ av storfe skal være øremerket slik at både fødselsdyrehold og dagens dyrehold kan identifiseres. Videre skal enhver fødsel eller forflytning av storfe rapporteres på individnivå til et sentralt individregister for storfe, slik at man elektronisk har tilgang til opplysninger om alle storfe i landet, inkludert deres bevegelser mellom dyrehold i løpet av levetiden, samt om slakte-/dødstidspunkt. Denne sporbarhetsordningen er en viktig basis både for opprinnelsesmerking av ferskt storfekjøtt og oppklaring av smitteveier mellom besetninger. Fiskesykdomsloven har ingen særskilt hjemmel relatert til sporbarhet.

For øvrig kan regler om merking, attestasjon, dokumentasjon og sertifikater gjøre at det faktisk er mulig å spore selv om dette ikke har vært hovedbegrunnelsen for merkereglene.

8.6.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det fremmet et forslag om at virksomhet skal ha systemer som identifiserer og dokumenterer hvem virksomheten har mottatt fôr, dyr i matproduksjon og næringsmidler fra, og hvilke virksomheter det er levert til, det vil si et krav om sporbarbarhet et skritt opp og ett skritt ned. Det ble i tilknytning til dette gitt en forskriftshjemmel om at Kongen kan gi nærmere forskrifter om sporbarhet, herunder fastsette krav til sporbarhet for innsatsvarer, planter eller dyr som ikke er bestemt til eller kan forventes å inngå i næringsmidler eller fôr, samt til materialer og gjenstander som kommer i kontakt med næringsmidler.

Prinsippet om sporbarhet kommer til uttrykk i Food Law artikkel 18, og omhandler virksomhetens plikt til å etablere sporbarhetssystemer. I tillegg slår fortalens pkt. 29 fast at det er nødvendig å sikre at næringsmiddel- eller fôrforetak, herunder en importør, i det minste kan fastslå fra hvilket foretak de har fått levert næringsmidler, fôr, dyr eller stoffer som kan inngå i et næringsmiddel eller et fôr, slik at sporbarhet ved en undersøkelse kan sikres på alle stadier. Høringsnotatet understreker nærheten mellom merkebestemmelsene og sporbarhetskravet. Nylige matvarekriser har synliggjort behovet for å kunne spore fôr og næringsmidler tilbake til deres opprinnelse. Sporbarhet gjør det enklere å trekke næringsmidler tilbake fra markedet, samtidig med at forbrukerne kan gis mer målrettede og presise opplysninger om produktene. Food Laws spesifikke krav om sporbarhet kan anses som en utdypning og presisering av sporbarhetskravet.

Sporbarhetskravet ivaretar også forhold hvor det ikke er helsefare forbundet med videre omsetning, men hvor forbrukere erfarer at et produkt ikke svarer til de forventninger de har hatt. I slike tilfeller er det rimelig at det er den aktuelle produsent eller leverandør som blir markedsmessig ansvarlig - og ikke alle leverandører som produserer den aktuelle vare - slik mønsteret vil være ved generisk markedsføring.

Kravene til sporbarhet langs hele matkjeden blir stadig mer omfattende i internasjonal lovgivning og er særlig blitt aktualisert i kjølvannet av kugalskapsepidemien og diskusjonen omkring bruk av genetisk modifiserte organismer i næringsmidler og fôr. Sporbarhetskravene er også viktige i dyrehelsesammenheng for raskt å kunne få et grunnlag for å vurdere et sykdomsutbrudd; hvor smitten kan ha kommet fra og hvor den kan være spredd.

Høringsnotatet foreslår at det etableres en egen bestemmelse om sporbarhet som antas å implementere kjernen i Food Laws artikkel 18 om sporbarhet.

8.6.3 Høringsinstansenes syn

Næringsmiddelbedriftenes landsforening og Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening gir uttrykk for at sporbarhet anvendes på forskjellig måte i ulike sammenhenger, og påpeker at ulike former og nivåer av sporbarhet kan være store og påvirke prisene på produktene. De påpeker videre at det i forarbeidene bør fremgå klart hvilke hensyn myndighetene mener de bør ha hjemmel til å ivareta med denne bestemmelsen. Landbrukstilsynet påpeker at det er behov for en hjemmel til å kunne fastsette forskrifter om sporbarhet for planter som dyrkes for å produsere mat og mener at annet ledd kan tolkes som om det bare er planter som ikke er bestemt til mat det kan gis forskrifter om. Norsk kjøttsamvirke BA mener at lovteksten ikke er klar og ikke angir hvor langt man mener sporingen skal gå. De forutsetter at hjemmel i forhold til krav om sporbarhet hjemles i norsk lov. Flere høringsinstanser er tilfredse over at loven stiller krav til virksomheten om å ha sporbarhetssystemer. Den norske veterinærforening ønsker at sporbarhet bør defineres nærmere under definisjonene i § 5. Videre har flere høringsinstanser gir uttrykk for at sporbarhetsbestemmelsen bør tre i kraft samtidig med EU, dvs 01.01.05 og ikke samtidig med ikrafttredelsespunktet for denne loven som er foreslått til 01.01.04.

8.6.4 Helsedepartementets vurderinger

NBL og FHL påpeker at det i forarbeidene bør fremgå klart hvilke hensyn myndighetene mener de bør ha hjemmel til å ivareta med denne bestemmelsen. Departementet mener det ikke på nåværende tidspunkt kan avgrenses hvor langt sporbarhetskravet rekker. Hensikten med å kunne stille krav om sporing er at tilsynsmyndigheten til enhver tid skal kunne være trygg på at en virksomhet kan trekke et produkt tilbake fra markedet ved at virksomheten vet hvem den har fått en et produkt fra. Hvilke krav som må etableres for å kunne gjennomføre dette, vil fremgå gjennom forskriftskrav. Fordi dette er en EØS- relatert bestemmelse, vil de norske kravene måtte samordnes med de kravene andre EØS- land stiller, slik at Norge ikke etablerer tekniske handelshindringer.

Forslaget til bestemmelse omfatter foruten å gi hjemmel til kravene som følger av Food Law, en generell hjemmel til å kunne gi forskrifter om sporbarhet.

Departementet har på bakgrunn av høringen valgt å endre forslag til lovtekst, slik at det gis en forskriftshjemmel som dekker innsatsvarer, planter eller dyr uavhengig om de er bestemt til eller kan forventes å inngå i næringsmidler eller fôr. Dermed vil det konkrete krav til sporbarhet slik det er fastsatt i Food Law få samme ikrafttredelsesdato som i EU.

8.7 Opplæring og kompetanse

8.7.1 Gjeldende rett

I fiskekvalitetsloven stilles det krav til faglege kvalifikasjonar hos den tekniske leiaren av fisketilverkingsanlegg. Næringsmiddelloven, landbrukskvalitetsloven og kjøttproduksjonsloven har ingen tilsvarende eksplisitte kvalifikasjonskrav. Det er imidlertid gitt generelle krav til kompetanse og opplæring i ulike forskrifter gitt i medhold av lovene på næringsmiddelområdet. Det generelle kravet innebærer bl.a. at ansvarlig for virksomheten skal sikre at ansatte gis opplæring som står i forhold til arbeidsoppgavene - jf. hygieneforskriften, fiskekvalitetsforskriften og melkeforskriften.

I plantevernmiddelloven § 11 er det hjemmel til å gi regler om autorisasjon av personer som i yrket sitt bruker plantevernmiddel mv. (godkjenning av yrkesmessig bruk). Hjemmelen er fulgt opp i forskrift om plantevernmidler, hvor det settes krav om autorisasjon for bruk av plantevernmidler, med unntak for bruk av makrobiologiske preparater og preparater som er godkjent for bruk i hobbyhager mv. Autorisasjonen er gyldig i 10 år, og kan trekkes tilbake før dette dersom regelverket ikke overholdes.

Såvareloven § 2 gir hjemmel til å bestemme at forretninger som driver engrosomsetning med varer etter loven, kan pålegges å ha fagkyndig personale. Såvareforskriften følger opp dette ved å fastsette mer detaljerte kompetansekrav for faglige ledere av de to aktuelle kategorier såvareforretninger. Kompetanskravene varierer, avhengig av om forretningen kun driver import og omsetning av ferdig renset såvare, eller om den også driver egen avl av sertifisert såvare.

I fôrvareloven er det ikke fastsatt noen særskilte kvalifikasjonskrav. Slike krav er derimot tatt inn i forskrift om fôrvarer. Der er det stilt krav til godkjente og registrerte virksomheter at personell med ansvar for produksjon og for kvalitetskontrollen skal ha nødvendig kompetanse og kvalifikasjoner. Det skal også foreligge en oversikt i virksomheten over de ansvarliges kvalifikasjoner.

8.7.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det i paragraf 13 foreslått at virksomheten skal sørge for at enhver som deltar i aktivitet omfattet av loven, har nødvendig kompetanse og at det kan gis nærmere forskrifter om utdanning, opplæring og kompetanse, herunder om autorisasjon av personell.

8.7.3 Høringsinstansenes syn

En rekke høringsinstanser påpeker viktigheten av å kunne stille krav til opplæring og kompetanse. Enkelte hevder at det bør stilles konkrete kompetansekrav direkte i loven, mens andre påpeker at detaljerte krav bør utarbeides og forskriftsfestes.

Fiskeridirektoratet stiller spørsmål ved om kompetansekravet går for langt ved at det rettes mot enhver og ikke bare mot den ansvarlige ved virksomheten. Samtidig peker de på at dette vil avhenge av hva som defineres som nødvendig kompetanse.

Norsk Gardsmat er positive til at det stilles kompetansekrav, men samtidig bekymret for den kostnadsdrivende effekten obligatoriske krav kan få. De framholder viktigheten av at kravene også tilpasses små virksomheter.

Folkehelseinstituttet understreker viktigheten av at det fortsatt kan stilles krav om autorisasjon for yrkesmessig bruk av plantevernmidler.

8.7.4 Helsedepartementets vurderinger

De generelle kravene til kompetanse og opplæring, som i dag allerede finnes i ulike forskrifter gitt i medhold av lovene på næringsmiddelområdet, må fortsatt være et viktig fundament i virksomhetenes spesifikke opplæringsrutiner. Departementet er kjent med at noen virksomheter og bransjer lenge har hatt opplæring og etterutdanning på sin dagsorden. Likevel er det en gjennomgående oppfatning at kunnskapene om grunnleggende næringsmiddelhygiene, kjennskap til regler og hvordan man skal anvende reglene i praksis, ikke er på høyde med oppgaver og utfordringer på matområdet. Dette er et tankekors med hensyn til den viktige rollen virksomhetene har for å sikre trygg mat, men også fordi moderne regelverk med overordnede og målstyrte bestemmelser, gjør det nødvendig at den enkelte arbeidstaker og virksomhetsutøver har god kunnskap og kompetanse innenfor dette området. Behovet for kompetanse vil bli ytterligere forsterket ved en forventet innføring av krav om kritiske kontrollpunkter basert på en fullstendig HACCP-analyse i hele eller deler av EUs regelverk. Skal virksomheten kunne gjennomføre en selvstendig vurdering av sikkerhetsnivået mht. farer ved egen produksjon, er det påkrevd at den har ansatte med nødvendig kunnskap i næringsmiddelhygiene, som kan gjøre en vurdering av relevante farer innenfor arbeidsområdet.

Fra politisk hold har det flere ganger den siste tiden, blant annet gjennom spørretimen i Stortinget, vært satt fokus på kravene som stilles for å kunne produsere eller framby matvarer. Regjeringen har i denne sammenhengen pekt på at det ikke bare er viktig å ha et godt og hensiktsmessig regelverk som er forståelig for den enkelte utøver, men at det også er nødvendig med et minimum av næringsmiddelkompetanse for å kunne anvende reglene på riktig måte. Regjeringen har i den sammenhengen vist til at det er under utredning og vurdering hvorvidt det skal innføres et obligatorisk kompetansekrav ved arbeid med næringsmidler i Norge. Helsedepartementet følger derfor opp dette med å stille krav til kompetanse i den nye matloven.

Gjeldende bestemmelser i EU har ikke omfattende krav til arbeidstakernes kompetanse. Forventede endringer fremgår først og fremst av utkast til ny generell hygieneforordning av 14.7.2000. Både utkastet og de forslag som er uttrykt under behandling i Europaparlamentet, går i retning av en moderat innskjerping av kravet til kompetanse. Virksomhetsleder utpekes som ansvarlig for å etablere systemer som sikrer at arbeidstakerne har kunnskaper som står i forhold til deres oppgaver. Utkastet til ny generell hygieneforordning har i vedlegg II kapittel II et krav til virksomhetsleder om å sørge for at personer som håndterer matvarer og fôr, skal overvåkes og opplæres slik at kompetansen står i rimelig forhold til det arbeid de utfører. Under behandling i Europaparlamentet er det kommet flere kommentarer om en innskjerping av denne formuleringen i utkastet. Alternativet er en foreslått formulering som fastsetter et krav til virksomhetsleder om å sørge for at personer som håndterer matvarer og fôr, skal overvåkes regelmessig og årlig gjennomgå passende opplæring av eksperter i aspekter ved næringsmiddel- og fôr-hygiene, kvalitetskontroll, helsebeskyttelse og infeksjonsforebygging.

Også på det øvrige innsatsvareområdene er det viktig at kompetansekravene innen de respektive områdene videreføres i kraft av matloven, selv om de gjeldende kravene på de ulike områdene har noe varierende bakgrunn og formål. For såvareområdet utgjør kvalitetshensynet på sluttproduktet hovedhensikten bak et kompetansekrav. For å oppnå den nødvendige kvalitet vil kunnskap om visse biologiske prosesser knyttet til plantevekst, frøsetting og frølagring være av betydelig verdi. Det blir også lagt vekt på at en produsent og leverandør av såvarer i visse tilfeller har en viktig informasjons- og veiledningsoppgave ovenfor forbrukerne. De kvalifikasjonskrav som gjelder for plantevernmidler, gjennom krav til autorisasjonsbevis, er i vesentlig grad satt ut fra helse- og miljøhensyn. Ved bruk av plantevernmidler er det viktig å ha kunnskaper om mulige skadevirkninger både på egen helse og på omkringliggende arealer, vannorganismer osv. Ikke minst er det viktig å ha kunnskaper om sikkerhet og andre mulige tiltak som reduserer risikoen for ulike skadelige virkninger.

På bakgrunn av at matloven har et vidt virkeområde og retter seg mot en rekke ulike virksomhetstyper, finner Helsedepartementet det ikke riktig å angi spesifikke kompetansekrav direkte i loven, men heller framsette et generelt krav til kompetanse og hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om opplæring, utdanning og kompetanse i forskrifter.

8.8 Forbud mot fangst og høsting, bruks- og omsetningsbegrensninger

8.8.1 Gjeldende rett

Med hjemmel i næringsmiddelloven er det fastsatt bestemmelser som begrenser frambudet av visse produkter til helseinstitusjoner med spesiell personell kompetanse eller via apotek.

I gjeldende drikkevannsforskrift er det nedfelt et forbud mot å forurense vannforsyningssystem og internt fordelingsnett dersom dette kan medføre fare for forurensning av drikkevann. Kommunen kan ved forskrift eller enkeltvedtak forby virksomhet som kan medføre fare for forurensning av drikkevann i vannforsyningssystem og intern fordelingsnett. Fylkesmannen har tilsvarende forskriftshjemmel når hele eller deler av et vannforsyningssystem berører flere kommuner. Helsedepartementet kan gi forskrift når hele eller deler av et vannforsyningssystem berører flere kommuner eller innretninger til sjøs. Vannverkseier skal ved oppslag eller på annen hensiktsmessig måte informere allmennheten om forbudet mot forurensning av drikkevann.

I plantevernmiddellovgivningen er det nedfelt en rekke vilkår for bruk og begrensninger i bruk av plantevernmidler.

Med hjemmel i dyrehelselovene er det i tråd med EØS-avtalens bestemmelser fastsatt et forbud mot bruk av foredlede animalske proteiner i fôr til dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon. Det er også fastsatt forbud mot bruk av usteriliserte skyller og matavfall til svin. Fiskesykdomslovens § 7 stiller krav om tillatelse til etablering av akvakulturanlegg. Av smitteforebyggende hensyn er det med hjemmel i denne bestemmelsen stilt krav til tillatt produksjonsvolum på en lokalitet ut fra en vurdering av risiko for sykdomsspredning til viltlevende fiskestammer, eksempelvis viktige laksebestander.

8.8.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre hjemmelsgrunnlaget i eksisterende lover på området for å kunne begrense bruk av i utgangspunktet lovlig produserte varer samt å regulere omsetningssted.

Videre ble det foreslått nye hjemler for et fangstforbud innenfor nærmere angitte områder når helsemessige hensyn tilsier dette, samt for å kunne begrense aktiviteter som kan medføre forurensning av drikkevann. Beskyttelsen av drikkevannskilder er i dag bare hjemlet i den ene av drikkevannsforskriftens hjemmelslover, kommunehelsetjenesteloven, og rekkevidden av denne hjemmelen er usikker. Det ble derfor foreslått hjemmel for å ivareta slike forhold i matloven.

8.8.3 Høringsinstansenes syn

Fiskeridirektoratet mener at lovutkastets formuleringer er svært generelle og muligens ikke tilstrekkelig klare i forhold til den hjemmelsadgang som har vært ønsket for å gi fangstforbud eller høstingsforbud i hav- eller fjordområder hvor dette anses nødvendig for å unngå fangst som kan medføre helsefare for forbrukeren. Fiskeridirektoratet foreslår derfor følgende alternative formulering: «Kongen kan i forskrifter fastsette fangstforbud og høstingsforbud, bruksbetingelser og....». Fiskeridirektoratet mener også at det bør vurderes om et slikt fangstforbud bør kunne gis ut fra kvalitets- og markedsaspekt, i tillegg til folkehelseaspektet.

NORVAR etterlyser en opprydning i bruk av hjemler i ulikt lovverk for forbud mot forurensning av vannforsyningssystem.

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) påpeker at den foreslåtte forskriftshjemmelen til å forby virksomhet som kan medføre fare for forurensning av drikkevann og internt fordelingsnett benytter ordet «virksomhet» i en annen betydning enn den som er definert i lovutkastet. SNT foreslår derfor at man heller benytter ordlyden «ethvert forhold».

8.8.4 Helsedepartementets vurderinger

Lovutkastet viderefører i stor grad hjemmelsgrunnlag i tidligere lover på området. De fleste av disse bestemmelsene er også nødvendige for å ivareta internasjonale forpliktelser. Den foreslåtte bestemmelsen om å kunne forby fangst ut fra helsemessige hensyn er ny.

På bakgrunn av de høringskommentarer som er kommet, har departementet funnet det riktig å gi en fullmakt som hjemler forbud mot fangst, høsting og bruk, og en som gir hjemmel for begrensning i produksjon og omsetningssted. Departementet finner det videre riktig å plassere hjemmel til å forby ethvert forhold som kan medføre fare for forurensning i vannforsyningssystem og internt fordelingsnett i bestemmelsen som retter seg mot etablering, utforming og drift av virksomhetens aktiviteter.

8.9 Import og eksport mv

8.9.1 Gjeldende rett

Næringsmiddelloven gir anledning til å stille krav ved import av næringsmidler. Krav ved eksport er derimot ikke nærmere omtalt i næringsmiddelloven. Det er gitt eksplisitte bestemmelser om eksport av næringsmidler med hjemmel i landbrukskvalitetsloven og fiskekvalitetsloven.

I innsatsvarelovene gir gjødselvareloven, såvareloven og fôrvareloven i noe ulike grad hjemmel til å regulere import og eksport. Både såvareforskriften og fôrvareforskriften fastsetter detaljerte krav til import.

Med hjemmel i plantehelseloven gir plantehelseforskriften en mengde regler om import og eksport av planter og andre smittebærende gjenstander.

Både fiskesykdomsloven og husdyrloven har eksplisitt hjemmel til å regulere innførsel og utførsel.

8.9.2 Høringsnotatet

Det ble i høringsnotatet foreslått å videreføre dagens rettstilstand i en generell adgang til å regulere import og eksport i forskrifter, herunder nedlegge forbud mot import og eksport.

8.9.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene hadde ingen merknader til det materielle innholdet i høringsnotatets forslag.

8.9.4 Helsedepartementets vurderinger

De fleste forvaltningsområder omfattet av lovutkastet er nå harmonisert for praktisk talt all handel innen EØS-området og for innførsel fra tredjeland som følge av EØS-avtalen.

Hjemmel til å regulere import og eksport på områdene næringsmidler og innsatsvarer samt av hensyn til plante- og dyrehelsen er avgjørende både for å ivareta lovens formål og av hensyn til internasjonale forpliktelser. Departementet foreslår derfor å videreføre en generell adgang til å regulere import og eksport i forskrifter.

Det er i dag to prinsipielt ulike typer EØS-basert regelverk som har betydning for grensepassering innen EØS med dyr og produkter omfattet av lovutkastet; regelverk som regulerer omsetning uavhengig av om omsetningen innebærer grensepassering eller ikke, og regelverk som spesifikt fastsetter regelverk for handel over landegrenser.

EØS-regelverket nedfeller vilkår for kommersiell import fra tredjeland på en rekke områder. Etter EØS-avtalen er det også fastsatt bestemmelser om animalske produkter som medbringes av reisende i egen håndbaggasje.

Både ut fra nasjonale hensyn og hensynet til internasjonale forpliktelser slutter departementet seg til høringsnotatets forslag om en vid hjemmel til å regulere import og eksport.

8.10 Adgang til sted, bistandsplikt og prøveuttak mv.

8.10.1 Gjeldende rett

8.10.1.1 Adgang til sted

I næringsmiddelloven er det slått fast at tilsynsmyndigheten har adgang overalt der næringsmidler og bruks- og forbruksgjenstander som kommer inn under loven, produseres, frambys, oppbevares eller sendes, og kan kreve seg forelagt dokumentasjon (bøker mv.) som anses som nødvendige for tilsynet. Fiskekvalitetsloven har tilsvarende bestemmelser om tilsynsmyndighetens rett til adgang til fiskefartøy, transportmiddel og anlegg mv. som blir benyttet til tilvirkning, oppbevaring, lagring eller omsetning av fisk og fiskevarer eller emballasje for slike varer. Tilsvarende rett til adgang og rett til å kreve seg forelagt alle opplysninger, herunder forretningsbøker og lignende papirer, som finnes nødvendig, er også nedfelt i kjøttproduksjonsloven.

Også innsatsvareregelverket stiller krav om at tilsynet skal ha adgang til virksomheter som er underlagt tilsyn og å få innsyn i alle relevante dokumenter.

Plantehelseloven sier i § 4 at tilsynsmyndigheten skal ha uhindra tilgjenge til fast eigedom, gartneri, lagerrom, utsal, maskinar, reiskapar, transportmiddel og emballasje og til andre stader eller innretningar i virksomheten. Videre gir bestemmelsen tilsynsmyndigheten rett til å kreve framlagt alle naudsynlege opplysningar.

Fiskesykdomslovens § 6 gir offentlig tjenestemann adgang til sted eller virksomhet som loven gjelder for slik at nødvendig undersøkelser kan foretas.

Husdyrlovens § 5 fastsetter at veterinær, politi eller annen med fullmakt etter loven skal gis adgang til sted loven gjelder for, hvis det er mistanke om sykdom, er nødvendig for å oppfylle internasjonale forpliktelser eller som et ledd i overvåking av helsetilstanden eller forebyggende helsearbeid.

8.10.1.2 Tilretteleggelse for gjennomføring av tilsyn og kontroll - bistandsplikt

Ved endring av næringsmiddelloven i 1998 ble virksomhetenes plikt til å legge til rette for tilsynet tatt inn i loven som et resultat av utvidelse av EØS-avtalens vedlegg I. Virksomhetene skal yte et aktivt samarbeid under inspeksjoner, prøvetakinger osv. Tilsvarende bestemmelse finnes i fiskekvalitetsloven og kjøttproduksjonsloven. I sistnevnte lov omfatter plikten til å yte bistand både produsenter av slaktedyr og virksomheter etter loven. Videre skal det i følge kjøttproduksjonsloven stilles nødvendige lokaler og innretninger mv. til vederlagsfri disposisjon for tilsynsmyndigheten. Det fremgår videre av Ot.prp. nr. 72 (1995 - 96) om lov om kjøttproduksjon at en viktig del av tilretteleggingen for tilsynet er å følge en rasjonell ukeplan for slaktingen, slik at denne blir mest mulig kostnadseffektiv. Slakting krever tilsyn og kontroll, og skal utgiftene til kontroll og tilsyn kunne holdes innenfor rimelige grenser, er det nødvendig at slaktingen i størst mulig grad følger oppsatt plan og konsentreres i tid så langt dette er mulig.

Videre har alle de tre nevnte lover hjemmel for at utenlandske inspektører skal kunne delta i inspeksjoner mv. som ledd i internasjonalt samarbeid som Norge er tilsluttet. Utenlandske inspektører blir da underlagt samme taushetspliktregler som de norske tilsynsmyndighetene.

Innsatsvareregelverket er ikke like ensartet når det gjelder plikter for tilretteleggelse for gjennomføring av tilsyn. Bare gjødselvareloven gir regler ut over ordinær innsynsrett ved at den også slår fast at tilsynsmyndighetene kan kreve alle nødvendige opplysninger.

I fiskesykdomsloven er det nedfelt en plikt til å yte nødvendig bistand ved utførelsen av kontroll med bestemmelser eller vedtak i eller i medhold av loven. Plikten til å yte bistand gjelder også når det er nødvendig som et ledd i et særskilt program for dokumentasjon av helsetilstanden eller som ledd i oppfyllelsen av internasjonal avtale.

8.10.1.3 Prøveuttak

I alle de tre nevnte lovene på næringsmiddelområdet, de fire lovene på innsatsvareområdet, plantehelseloven og fiskesykdomsloven slås det fast at tilsynsmyndigheten har rett til å ta ut nødvendige prøver vederlagsfritt.

8.10.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det i § 8 foreslått at virksomhet og enhver dyreholder skal til enhver tid gi tilsynsmyndigheten uhindret adgang til sted eller lokale der virksomhet drives, slik at tilsynsmyndigheten kan foreta nødvendige undersøkelser. Videre ble det foreslått at utenl andske inspektører kan delta i inspeksjoner mv. som ledd i internasjonalt samarbeid. Det ble videre foreslått at virksomhet og enhver dyreholder skal vederlagsfritt stille nødvendige lokaler, inventar, arbeidshjelp og redskaper til disposisjon for utøvelse av tilsynet og ellers være behjelpelig og legge til rette for tilsynet, samt på anmodning fra tilsynsmyndigheten vederlagsfritt avgi eller sende inn nødvendig prøvemateriale eller resultatet av gjennomførte analyser.I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre en bearbeidet versjon av husdyrlovens hjemmel, slik at tilsynsmyndigheten i særskilte tilfeller kan pålegge slakterier og anlegg som behandler animalske biprodukter å stille anlegg, utstyr og arbeidskraft til disposisjon for å utføre bestemte oppgaver. Det ble dessuten foreslått en fullmaktsbestemmelse for å kunne gi nærmere forskrifter.

I hovedsak var forslagene basert på en videreføring av gjeldende rettstilstand med unntak av forslaget om at det også kunne stilles krav om å sende inn prøvemateriale eller resultatet av gjennomførte analyser, samt at dyreholders plikt til å yte bistand ble mer eksplisitt uttrykt enn i dagens husdyrlov, noe som vil lette tilsynsmyndighetens arbeid. Lovutkastets bestemmelse om at utenlandske inspektører kan delta i forbindelse med inspeksjon, er også ny i forhold til dagens dyresykdomslovgivning, men vurderes som helt nødvendig. Dette fordi det alt vesentlige av dyresykdomslovgivningen er harmonisert innen EØS-området. Norske dyrehold blir også i dag gjort til gjenstand for inspeksjoner med utenlandske inspektører som del av den kontroll EFTA Surveillance Authority (ESA) utfører overfor norske myndigheter.

8.10.3 Høringsinstansenes syn

Landbrukstilsynet og Planteforsk har i sine høringsuttalelse påpekt at på samme måte som enhver dyreholder pålegges å gi tilsynsmyndigheten adgangsrett, så er det også behov for at enhver plantedyrker pålegges å gi tilsynsmyndigheten adgangsrett med tanke på bekjempelse av planteskadegjørere.

Reiselivsbedriftenes Landsforening (RBL) foreslår i sin høringsuttalelse at det tas inn en tilføyelse om at tilsynsmyndigheten under inspeksjon skal utvise aktsomhet og ta tilbørlig hensyn til den aktivitet som foregår i lokalene. Det samme framkommer også i felles høringsuttalelse fra Næringsmiddelbedriftenes landsforening (NBL) og Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening (FHL) hvor det videre foreslås å lovfeste at dette skal nedfelles i aktuelle forskrifter hjemlet i denne paragrafen.

Norsk Gardsmat påpeker i sin høringsuttalelse at tilsynsmyndigheten bør ha plikt til å sende prøvebesvarelser tilbake etter prøveuttak i virksomheten.

NORVAR understreker i sin høringsuttalelse viktigheten av at det stilles krav om innsendelse av resultater av gjennomførte analyser i tillegg til at det kan stilles krav om å avgi prøvemateriale. Dette er i følge NORVAR med på å sikre at markedet for analysetjenester får mange kompetente kunder.

Statens næringsmiddeltilsyn (SNT) påpeker at det kan virke urimelig at en privatperson som har kjæledyr i eget hjem, pålegges samme plikter som en dyreholder som har dyr som del av næringsaktiviteten.

Folkehelseinstituttet påpeker viktigheten av å kunne få tilgang til bakteriestammer for å kunne gjennomføre sine oppgaver som nasjonalt smitteverninstitutt. Dette er nærmere omtalt under omtalen av neste paragraf.

Statens dyrehelsetilsyn påpeker at grensepersonell bør sikres adgang til virksomheter og fartøy som ikke er omfattet av loven for å kunne sikres tilgang til cargomanifester, jf høringsutkastets § 9 annet ledd.

Norske renholdsverks-forening mener det er nødvendig at de utgifter avfallsbehandlingsanlegg blir påført ved vedtak etter den foreslåtte bestemmelsen, dekkes på en måte som sikrer at avfallsselskapene eller deres kommunale eiere ikke blir belastet.

8.10.4 Helsedepartementets vurderinger

Departementet vil understreke at tilsynets rett til adgang til virksomheter mv. samt virksomhetenes plikt til å legge til rette for tilsynets aktivitet og stille nødvendige lokaler, inventar, arbeidshjelp og redskaper til disposisjon for tilsynet, er helt avgjørende bestemmelser som foreslås videreført i den nye matloven. Det er avgjørende for tilsynets tillit at man har uhindret adgang til alle relevante lokaler og innretninger. For å få gjennomført et effektivt tilsyn er det nødvendig å stille krav om at virksomhetene skal legge til rette for tilsynet og være tilsynet behjelpelig. Ut fra samme prinsipper er det nødvendig å videreføre ordningene med at å kunne ta ut prøver vederlagsfritt og at utenlandske inspektører skal kunne delta i inspeksjoner mv. som ledd i internasjonalt samarbeid som Norge er tilsluttet.

Departementet mener at det er behov for en hjemmel til at utenlandske inspektører kan delta i inspeksjoner mv. når det er nødvendig for å ivareta internasjonale forpliktelser, eksempelvis forpliktelser i henhold til EØS-avtalen. En slik deltagelse innebærer en overføring av forvaltningsmyndighet. Etter fast grunnlovstolkning må myndighetsoverføringen kunne karakteriseres som «lite inngripende» hvis den skal kunne foretas uten vedtak etter Grunnloven § 93. Problemstillingen ble vurdert i forbindelse med EØS-konkurranseloven 27. november 1992 nr. 110 «3 andre ledd, som fastsetter at EFTAs overvåkingsorgan og EF-kommisjonen kan være til stede ved og delta i kontroll foretatt av konkurransemyndighetene «innen de rammer EØS-avtalen gir». Myndighetsoverføringen etter matloven vil være tilstrekkelig begrenset gjennom formuleringen «når det er nødvendig for å ivareta internasjonale forpliktelser».

Departementet er av den oppfatning at siden det kun stilles krav om å stille nødvendige lokaler, inventar, arbeidshjelp og redskaper til disposisjon, så nedfelles det et forholdsmessighetsprinsipp, jf. nærmere omtale av selve paragrafen i senere kapittel. På bakgrunn av dette anser departementet at SNTs merknad er ivaretatt.

Ved utbrudd av alvorlige smittsomme dyresykdommer er det av hensyn til effektiv sykdomsbekjempelse, og for å ivareta internasjonale forpliktelser, nødvendig å kunne avlive og senere destruere dyr raskt og på en måte som begrenser risikoen for smittespredning så langt som mulig. Normalt vil avliving og destruksjon skje ved at det inngås avtaler med personell og anlegg som har mulighet til å gjennomføre oppgavene på en hensiktsmessig måte. Det kan imidlertid oppstå situasjoner der aktuelt personell og anlegg ut fra hensynet til normale kundegrupper, marked eller andre forhold ikke ønsker å inngå slike avtaler.

Departementet legger til grunn at et pålegg om å stille anlegg, utstyr og personell til disposisjon i særskilte situasjoner prinsipielt er et pålegg som skal muliggjøre gjennomføring av pålegg rettet mot dyreeier eller andre i situasjoner det er nødvendig med avliving og/eller destruksjon for å hindre smittespredning. Avlivings- og bortskaffingskostnader som følge av pålagte tiltak ved sykdommer hos landlevende dyr, er normalt en del av de utgiftene for tiltak mot dyresykdom som eier skal ha erstatning for etter lovutkastets erstatningsbestemmelse. I de tilfeller tiltakene ikke er direkte omfattet av lovens erstatningsbestemmelser, legger departementet til grunn at anlegg og personer må kompenseres for kostnadene ved pålagte tiltak fra den overslagsbevilgningen på statsbudsjettet som tradisjonelt har vært benyttet til tiltak etter blant annet husdyrloven og fiskesykdomsloven (hittil kapittel 1107 post 73). Med dette mener departementet at merknadene fra norske renholdsverks forening er ivaretatt.

Departementet er enig i Landbrukstilsynets og Planteforsks synspunkt om at det bør stilles samme krav overfor en plantedyrker som overfor en dyreholder med tanke på å gi tilsynsmyndigheten adgangsrett ut fra hensynet til plante- og dyrehelse. Følgelig foreslås det å endre angjeldende paragraf på dette punkt i forhold til høringsutkastet.

Videre er departementet er enig med RBL, NBL og FHL om at inspektører skal utvise aktsomhet og ta tilbørlig hensyn til den aktivitet som foregår i lokaler som inspiseres. Likevel finner departementet ikke grunn for å lovfeste dette ut fra det forvaltningsmessige prinsipp at et slikt forhold heller reguleres ved instrukser til forvaltningen enn i lovs form. Ut fra samme synspunkt anses det ikke nødvendig å lovfeste at tilsynsmyndigheten skal sende prøvebesvarelse til virksomheten etter uttak av prøver.

Departementet vurderer det slik at tilsynsmyndighetens tilgang til fraktdokumenter (cargomanifester) vil bli tilstrekkelig sikret gjennom det krav som stilles i påfølgende paragraf, og finner følgelig ikke grunn til å utvide tilsynsmyndighetens adgang til sted eller virksomhet etter nærværende paragraf. Dersom fraktdokumenter viser at det er varer som kommer inn under loven, om bord i fartøy eller i lokaler i forbindelse med grensepassering, vil tilsynsmyndigheten være sikret adgang etter nærværende paragraf.

8.11 Opplysnings- og rapporteringsplikt

8.11.1 Gjeldende rett

Etter næringsmiddelloven, fiskekvalitetsloven og kjøttproduksjonsloven plikter virksomheten på anmodning fra tilsynsmyndigheten å gi alle opplysninger som har betydning for tilsynet. Tilsvarende er en omfattende opplysnings- og rapporteringsplikt nedfelt i innsatsvarelovgivningen med litt ulik ordlyd.

Husdyrloven gir hjemmel til å gi forskrifter om plikt til å føre nedtegninger om dyr i besetningene og til å kreve avgivelse av opplysninger til sentrale husdyrregistre. Husdyrlovens og fiskesykdomslovens hjemler til å regulere ulike aktiviteter og virksomheter er i en rekke tilfeller benyttet til å nedfelle plikt til å oppbevare, fremlegge og i visse tilfeller aktivt sende inn opplysninger og dokumentasjon.

8.11.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre den plikten som fremgår av en rekke av de lovene som inngår i matloven, til å fremskaffe, utarbeide, fremlegge eller sende inn opplysninger når tilsynsmyndigheten krever det. Plikten ble også foreslått å kunne omfatte innsendelse av prøvemateriale samt å offentliggjøre opplysninger. Videre ble det foreslått hjemler til å kunne pålegge foretak som ikke er omfattet av loven å fremlegge dokumentasjon når dette er nødvendig for tilsynsmyndighetens kontroll med import, samt til å kunne tilplikte laboratorier å sende inn dokumentasjon, herunder prøvemateriale til tilsynsmyndigheten i smitteovervåkingsøyemed. Det ble foreslått adgang til nærmere forskriftsregulering av opplysnings- og rapporteringsplikten, herunder om plikt til å offentliggjøre resultater av utført tilsyn.

8.11.3 Høringsinstansenes syn

Flere av høringsinstansene mener det bør lovfestes en plikt for tilsynsmyndigheten til å informere tilbake til virksomheten, og til parter som er berørt i andre ledd av kjeden.

Fiskeridirektoratet mener at opplysnings- og rapporteringsplikten bør begrenses til de opplysningene som er nødvendige for at tilsynsmyndigheten skal kunne utføre sine gjøremål etter loven.

Reiselivsbedriftenes landsforening mener at opplysnings- og rapporteringsplikten bør begrenses til tilfeller der tilsynsmyndigheten finner rimelig grunn til mistanke om fare for menneskers eller dyrs helse. Flere høringsinstanser uttrykker skepsis til etablering av hjemmelsgrunnlag for «smiley-ordninger» for offentliggjøring av resultater av utført tilsyn. Dette er nærmere belyst i omtalen av bestemmelsen om informasjon til allmennheten.

Folkehelseinstituttet støtter forslaget om en hjemmel for å kunne tilplikte laboratorier å sende inn dokumentasjon og prøvemateriale/bakteriestammer til tilsynsmyndigheten. Dette vurderes som nødvendig for at Folkehelseinstituttet skal kunne utføre oppgaver som følger av smittevernloven på en tilfredsstillende måte. Erfaring har vist at den kan være vanskelig å få opplysninger fra primærlaboratorier om hvilken kilde bakteriene som sendes Folkehelseinstituttet kommer fra. Problemet aktualiseres ytterligere ved kommersialisering av laboratorier og konkurranseutsetting av laboratorietjenester som kan forventes å føre til ende lavere vilje til å gi informasjon på grunn av økonomisk binding til oppdragsgiver.

Statens dyrehelsetilsyn mener at en i 2. ledd bør bruke ordet «opplysninger» på samme måte som i paragrafens øvrige ledd fordi dette vurderes å favne videre enn det foreslåtte «dokumentasjon».

8.11.4 Helsedepartementets vurderinger

Hjemmel for å få fremlagt nødvendige opplysninger for tilsynet i en hensiktsmessig form sikrer tilsynets effektivitet. For å kunne benytte opplysningene på en formålstjenlig måte, vil det være hensiktsmessig å kunne stille krav til på hvilken måte opplysningene skal gis, eksempelvis ved bruk av skjema.

Departementet forutsetter at tilsynsmyndighetene ikke krever fremlagt andre opplysninger og rapporter enn de som er nødvendig for å ivareta lovens formål og at tilsynet på en hensiktsmessig måte vil gi tilbakemelding til berørte virksomheter om utfall av inspeksjoner og undersøkelser av prøvemateriale. Det anses ikke hensiktsmessig å lovfeste dette.

Departementet foreslår at en benytter ordet «opplysninger» gjennomgående i den foreslåtte paragrafen og slutter seg for øvrig til høringsnotatets forslag.

8.12 Dokumentasjon, attester, sertifikater

8.12.1 Gjeldende rett

Næringsmiddelloven har eksplisitt lovhjemmel til i forskrift å stille krav om hygienesertifikater eller lignende ved transport av næringsmidler. I tillegg er det innfortolket i den generelle hjemmelen i næringsmiddelloven, kjøttproduksjonsloven og landbrukskvalitetsloven fullmakt til å kreve dokumentasjon, for eksempel handelsdokumenter, analysebevis og sertifikater, selv om hjemmelen her ikke er eksplisitt.

Innsatsvareregelverket hjemler eksplisitt krav om dokumentasjon knyttet til varens innhold og opprinnelse. Plantehelselovgivningens fullmakter gir hjemmel til forskriftskrav om sunnhetssertifikater i henhold til eksportlandets regelverk før sendingen føres ut av landet. I tillegg er det generelle fullmakter som er vide nok til å hjemle krav om annen type dokumentasjon.

På dyrehelseområdet gir husdyrloven hjemmel til å stille krav om sunnhetsattester utferdiget av veterinær, evt. offentlig veterinær. Fiskesykdomsloven gir hjemmel til å forskriftsregulere helse- og opprinnelsesattester.

8.12.2 Høringsnotatet

Høringsnotatet foreslo å gi en bestemmelse som gir generell hjemmel til å gi forskrifter om dokumentasjon. Bestemmelsen skulle også gi fullmakt til å stille krav om utstedelse av og plikt til å fremskaffe og oppbevare dokumentasjon, og at produkter omfattet av loven skulle kunne følges av attester, sertifikater eller annen dokumentasjon.

8.12.3 Høringsinstansenes syn

Det er ikke kommet inn noen høringsuttalelser til dette punkt.

8.12.4 Helsedepartementets vurderinger

Departementet legger til grunn synspunktene som framkom i høringsnotatet. Foruten å videreføre eksisterende hjemler, er dokumentasjonsplikt viktig sett i lys av de økte krav til sporbarhet. På næringsmiddelområdet har det også lenge vært tradisjon for å kreve dokumentasjon for å sikre at helsefarlige produkter ikke kommer ut på markedet.

For å muliggjøre oppfyllelse av internasjonale forpliktelser i forbindelse med eksport foreslås lovfestet rett til å gi forskrifter om at varer omfattet av loven skal følges av attester, sertifikater eller annen dokumentasjon. Et slikt krav vil også kunne gjøres gjeldende for nasjonal omsetning, i tråd med gjeldende rettstilstand på flere av de tidligere lovområdene den nye loven skal regulere.