9 Lovutkastets kapittel 3 - Spesielle krav og forpliktelser

9.1 Næringsmiddeltrygghet

9.1.1 Gjeldende rett

I henhold til næringsmiddelloven § 1 punkt 3 kan det gis forskrifter for å forebygge tilvirkning og frambud av helseskadelige næringsmidler. Hjemmelen kan sies å være blant grunnsetningene i loven fordi den gjenspeiler en av hovedhensiktene; nemlig å unngå helseskadelig mat. En rekke forskrifter på næringsmiddelområdet gir utfyllende bestemmelser på området. Eksempelvis er det i § 33 i hygieneforskriften slått fast at næringsmidler skal etter sin art være friske, ikke bedervet, og fri for smittestoffer og annen forurensning som kan innebære helsefare for forbrukerne, enten direkte gjennom det ferdige næringsmiddel eller indirekte ved overføring til andre varer, personer eller miljø.

Fiskekvalitetsloven hjemler tilsvarende krav, gjenspeilet i fiskekvalitetsforskriften § 1-10.

I kjøttproduksjonsloven § 11 er det et eksplisitt krav om at alt ferskt kjøtt skal gjennomgå kjøttkontroll og stempelmerkes dersom det finnes egnet som folkemat. Ferskt kjøtt som er funnet uegnet til folkemat eller annen anvendelse, skal kasseres eller uskadeliggjøres. Betingelser for å kunne godkjenne/kassere ferskt kjøtt er utdypet i kjøttkontrollforskriften kapittel II og i kjøttkontrollinstruksen kapittel III. Det er verdt å merke seg at i henhold til kjøttproduksjonsloven er det krav om offentlig kontroll av alt ferskt kjøtt, for å sikre at det ikke kommer produkter ut på markedet som ikke er egnet til konsum, mens det for andre deler av næringsmiddelområdet ikke er en tilsvarende kontrollordning (med unntak av animalske varer fra tredjeland, hvor det er krav om kontroll ved grensekontrollstasjon).

Det er imidlertid ikke noe eksplisitt forbud mot å framby/omsette helseskadelig mat i noen av dagens næringsmiddellover.

Food Law fastsetter i artikkel 14 krav til næringsmiddeltrygghet.

9.1.2 Høringsnotatet

Det fremgikk av høringsnotatet at de tre matdepartementene vurderte det som svært viktig at vi i nasjonal lovgivning får bestemmelser om næringsmiddeltrygghet som tilsvarer Food Law, for å unngå at det kan oppstå divergerende tolkninger på et så viktig område. Det ble foreslått at matlovens bestemmelse på dette punkt ble gitt samme ordlyd som Food Law artikkel 14.

9.1.3 Høringsinstansenes syn

Forbrukerrådet sier i sin uttalelse at paragrafteksten ikke er så klar som de skulle ønske seg, og at det ikke umiddelbart er lett for en ny leser å forstå hvordan trygg mat (dvs. mat som ikke er helseskadelig og dessuten egnet for konsum) skal defineres og bestemmes. Det fremgår videre at Forbrukerrådet tilrår at tekstforslaget omskrives slik at paragrafens intensjon kommer bedre frem.

Den norske veterinærforening påpeker i sin uttalelse til bestemmelsen at begrepet helseskadelig er et vidtfavnende og upresist begrep både i rom og tid, som dermed kan danne grunnlag for tolkningstvil. Den norske veterinærforening går derfor inn for at begrepet defineres nærmere i lovteksten.

Fagsenteret for fjørfe påpeker i sin uttalelse at det ikke virker særlig gjennomtenkt å definere begreper i §§ 18 og 21, når dette burde vært gjort i § 5. Videre går det frem at de mener bestemmelsene passer svært dårlig inn i en fullmaktslov, siden disse paragrafene fastsetter svært detaljerte krav, og at det ville være langt bedre å overlate dette detaljeringsnivået til forskrifter som nødvendigvis må utarbeides i kjølvannet av en vedtatt Matlov.

Norges Bygdekvinnelag påpeker at bestemmelsens fjerde ledd er vanskelig å forstå, og at den må formuleres slik at hvem som helst kan få en god forståelse av hva som menes.

Fiskeridirektoratet mener bestemmelsen må forkortes, og at det anses unødvendig å ta inn hele teksten fra Food Law artikkel 14. Dette vil samtidig gjøre teksten mer bestandig, ved at behovet for stadige lovendringer reduseres.

Dyrehelsetilsynet og KNT Kragerø gir uttrykk for at detaljeringsgraden er ulik, samt at det kan være uheldig med en spesifikk lovfesting av bestemmelsene i EU Food Law. EU-lovgivningen endres hyppig, ordrett gjengivelse i norsk lov kan bli problematisk fordi den fort kan bli uaktuell.

Flere høringsinstanser kommer med klare ønsker og forslag til endring av ordlyden i bestemmelsen.

9.1.4 Helsedepartementets vurderinger

Departementet er fortsatt av den oppfatning at det er svært viktig at nasjonal lovgivning får et eksplisitt forbud mot å omsette næringsmidler som ikke er trygge. På bakgrunn av kommentarer på høringsmøtet for loven og mottatte høringsuttalelser er departementet etter en totalvurdering kommet til at matloven kun bør inneholde et klart og eksplisitt uttalt forbud mot å omsette næringsmidler som ikke er trygge, og at Kongen kan fastsette nærmere regler om når et næringsmiddel ikke er å anse som trygt. Food Law vil i sin helhet bli gjennomført i norsk rett i form av en forskrift gitt med hjemmel i loven. Således vil det heller ikke oppstå motstrid mellom norsk rett og EU-retten med hensyn til kravene til næringsmiddeltrygghet. Samtidig blir lovteksten mer bestandig. Skulle det bli behov for å gjøre endringer i kravene til næringsmiddeltrygghet, vil dette lettere kunne gjennomføres ved forskriftsendringer enn ved lovendringer.

Departementet er enig med Den norske veterinærforening i at begrepet helseskadelig er et vidtfavnende og upresist begrep både i rom og tid, som kan danne grunnlag for en viss tolkningstvil. Departementet finner imidlertid ikke at en definisjon av begrepet vil kunne avhjelpe dette, da begrepet er relativt og må tolkes i lys av den konkrete situasjonen.

9.2 Innsatsvaretrygghet

9.2.1 Gjeldende rett

I fôrvareloven § 3 er det hjemmel til å forby fôrvarer som kan virke skadelige på dyr, eller gjør at næringsmidler fra dyr kan ha skadelige virkninger på mennesker. Fôrvareforskriften setter således krav til fôrvarer med sikte på å unngå slike virkninger.

Verken gjødselvare- eller såvareregelverket har regler som er rettet inn mot å unngå helseskadelige næringsmidler. Dette må anses som en mangel, spesielt for gjødselvareregelverket, hvor skadelige stoffer kan komme over på planter.

Food Law fastsetter i artikkel 15 krav til fôrvaretrygghet.

9.2.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det fremholdt som svært viktig at man i nasjonal lovgivning får bestemmelser om fôrvaretrygghet som tilsvarer bestemmelsene i Food Law, for å unngå at det kan oppstå divergerende tolkninger på dette området. På denne bakgrunn ble det forslått en bestemmelse om innsatsvaretrygghet basert på Food Laws bestemmelse om fôrvaretrygghet (artikkel 15).

Siden matloven også omfatter andre innsatsvarer enn fôr, ble det ansett som hensiktsmessig å foreslå at bestemmelsen omfattet hele innsatsvareområdet. Dette ble gjort ved å foreslå en hjemmel for i forskrift å kunne stille krav til trygghet for hele innsatsvareområdet.

9.2.3 Høringsinstansenes syn

Dyrehelsetilsynet og KNT Kragerø gir generelt uttrykk for at detaljeringsgraden er ulik, samt at det kan være uheldig med en spesifikk lovfesting av bestemmelsene i EU Food Law. EU-lovgivningen endres hyppig, ordrett gjengivelse i norsk lov kan bli problematisk fordi den fort kan bli uaktuell.

Landbrukstilsynet foreslår at paragrafen deles i to, én for fôrvarer og én for øvrige innsatsvarer.

Fiskeridirektoratet mener at paragrafen bør vurderes forkortet.

Fagsenteret for fjørfe påpeker i sin uttalelse at det ikke virker særlig gjennomtenkt å definere begreper i §§ 18 og 21, når dette burde vært gjort i § 5. Videre går det frem at de mener bestemmelsene passer svært dårlig inn i en fullmaktslov, siden disse paragrafene fastsetter svært detaljerte krav, og at det ville være langt bedre å overlate dette detaljeringsnivået til forskrifter som nødvendigvis må utarbeides i kjølvannet av en vedtatt matlov.

Næringsmiddelbedriftenes landsforening og Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening har i sin fellesuttalelse påpekt at selv om Food Law begrenser seg til å gjelde fôr til dyr bestemt til næringsmiddelproduksjon bør bestemmelsen her omfatte fôr til alle dyr. Tilsvarende uttalelse gir Statens næringsmiddeltilsyn.

Norsk vann- og avløpsverkforening (NORVAR) håper, med utgangspunkt i forslaget om at alle innsatsvarer skal omfattes av krav til trygghet, at staten, i dialog med vitenskapskomitéen, tar det fulle ansvar for å definere hva som er trygt eller ikke med hensyn til uønskede stoffer i innsatsvarer. Dette må videre innebære at det stilles spesifikke krav til innhold av ulike stoffer i forskriftsverket under matloven.

Fagsenteret for kjøtt understreker at alle innsatsvarer skal inn under lovens virkeområde, og at gråsonene må avklares, for eksempel tilsynet med bruk av slam, avfall og gjødsel. Det foreslås videre at det tas inn en henvisning til Forurensningsloven.

Flere høringsinstanser kommer med klare ønsker og forslag til endring av ordlyden i bestemmelsen.

9.2.4 Helsedepartementets vurderinger

Departementet er fortsatt av den oppfatning at det er svært viktig at nasjonal lovgivning får et eksplisitt forbud mot å omsette fôr og øvrige innsatsvarer som ikke er trygge. På bakgrunn av kommentarer på høringsmøtet for loven og mottatte høringsuttalelser er departementet etter en totalvurdering kommet til at matloven kun bør inneholde et klart og eksplisitt uttalt forbud mot å omsette fôr og øvrige innsatsvarer som ikke er trygge, og at Kongen kan fastsette nærmere regler om når fôr og øvrige innsatsvarer ikke er å anse som trygt. I og med at Food Law ikke omhandler innsatsvarer utover fôr, vil det være hensiktsmessig å behandle fôr separat i paragrafen. Food Law vil i sin helhet bli gjennomført i norsk rett i form av en forskrift gitt med hjemmel i loven. Således vil det heller ikke oppstå motstrid mellom norsk rett og EU-retten med hensyn til kravene til fôrtrygghet. Samtidig blir lovteksten mer bestandig. Skulle det bli behov for å gjøre endringer i kravene til fôrtrygghet, vil dette lettere kunne gjennomføres ved forskriftsendringer enn ved lovendringer.

For øvrige innsatsvarer vil egne selvstendige, risikovurderinger ligge til grunn for det mer detaljerte regelverket som kan fastsettes etter loven. Disse risikovurderingene vil være uavhengig av de føringer for risikovurderinger for fôr som er gitt i Food Law.

Noen høringsinstanser ønsker at bestemmelsen om fôrvaretrygghet skal gjelde for alle dyr. Departementet mener at dette ikke er aktuelt da fôr til enkelte dyreslag, som for eksempel pelsdyr, kan inneholde ingredienser og stoffer som ikke på noen måte kan oppfylle de krav til fôrtrygghet som følger av loven.

Det er under høringen blitt påpekt det viktige i at slam, avfall mv. kommer inn under lovens bestemmelser om innsatsvarer, men at det er nødvendig at dette følges opp med et klarere forskriftverk enn i dag. Det er også behov for en avklaring av noen gråsoner som tilsynsansvar på enkelte områder. Departementet tar sikte på å få dette ivaretatt og avklart på en hensiktsmessig måte.

9.3 Krav til plantehelse

9.3.1 Gjeldende rett

Plantehelseloven er en utpreget fullmaktslov med vide hjemler for tiltak for å bekjempe og hindre spredning av planteskadegjørere. Mange av fullmaktene hjemler bestemmelser som er felles med dyrehelse-, innsatsvare- og næringsmiddelregelverket. Eksempler på dette er fullmakter til å gi regler om opplysningsplikt, merking, krav til internkontroll, ulike typer dokumentasjon mv. Enkelte regler i plantehelseloven er imidlertid særskilte for plantehelseområdet. Floghavreloven regulerer tiltak mot floghavre. Floghavre er et ugress som i dag er definert som planteskadegjører, jf. plantehelseloven § 1 c. Formålet med floghavreloven er å hindre etablering og spredning av floghavre. I stor grad er tiltak etter denne loven parallelle med tiltak etter plantehelseloven.

Med hjemmel i loven er det satt forbud mot å spre visse planteskadegjørere. Hvilke planteskadegjørere dette er, fastsettes i forskrift. På samme måte som i dyrehelseregelverket klassifiseres planteskadegjørere på grunnlag av alvorlighetsgrad og spredningspotensiale.

Det er også hjemmel for å opprette områder som erklæres fri for bestemte planteskadegjørere. Dette kan gi grunnlag for å vedta strengere restriksjoner for omsetning over sonegrenser av planter og øvrige smitteførende gjenstander eller organismer.

9.3.2 Høringsnotatet

For å kunne opprettholde plantehelsestandarden i Norge, og sikre produksjon og omsetning av planter og formeringsmateriale med best mulig helse og kvalitet, er det nødvendig å videreføre dagens plantehelseregelverk. Også internasjonale hensyn nødvendiggjør en videreføring av regelverket. Plantehelseloven ivaretar Norges forpliktelser i henhold til den Internasjonale Plantevernkonvensjonen (IPPC) og SPS-avtalen. Plantehelseregelverket er i dag ikke inkludert i EØS-avtalen, men loven gir nødvendige hjemler for å kunne implementere EUs regelverk dersom situasjonen skulle endres.

9.3.3 Høringsinstansenes syn

Landbrukstilsynet uttrykker at paragrafens andre ledd, om hva Kongen kan gi nærmere forskrifter om, bør utvides til også å omfatte å hindre spredning og utrydde planteskadegjørere. Dette vil gi en bedre beskrivelse av hvilket formål slike forskrifter vil ha.

9.3.4 Helsedepartementets vurderinger

Formålet med plantehelselovgivningen er smittevern, dvs. å forebygge, overvåke, bekjempe og utrydde planteskadegjørere. Det er ikke bare selve planten eller dyrking av planter som omfattes, men også smittebærende gjenstander, produkter eller organismer som kan medføre risiko for spredning av planteskadegjørere.

Departementet er enig i at det er nødvendig å videreføre dagens plantehelseregelverk slik det foreslås i høringsnotatet, og at dette er en forutsetning for å kunne sikre fortsatt god plantehelsestandard i Norge. Tiltak må iverksettes for aktivt å bekjempe og hindre spredning av de alvorligste typer planteskadegjørere. Det må også bevares grunnlag for fortsatt å kunne ha omsetning av planter og formeringsmateriale med best mulig helse og kvalitet gjennom regulering av mindre alvorlige, men likevel viktige planteskadegjørere. Departementet er og enig i høringsnotatets syn om at også internasjonale hensyn nødvendiggjør en videreføring av lovverket som for eksempel ved Norges forpliktelser i henhold til den Internasjonale Plantevernkonvensjonen (IPPC) og SPS-avtalen.

Det er tidligere slått fast at floghavreloven prinsipielt hører hjemme i plantehelseregelverket.

Når nå plantehelseloven og floghavreloven skal innarbeides i matloven, er det naturlig og hensiktsmessig, at relevante hjemler for tiltak fra hver av disse lovene videreføres innen samme paragraf. Med den definisjonen av en planteskadegjører som er gitt i loven, vil også floghavre nå bli regulert med hjemmel i denne paragrafen.

Som beskrevet under gjeldende rett blir regulerte planteskadegjørere gjerne inndelt og gruppert etter varierende skadepotensiale. Kategorien karanteneskadegjørere omfatterde mest alvorlige skadegjørerne. Planter som er angrepet av slike skadegjørere er det naturlig å forby omsatt med direkte hjemmel i loven. Andre skadegjørere kan ha mindre skadepotensiale og smitterisiko. Planter angrepet av disse skadegjørerne vil det også være aktuelt å regulere omsetning av, men da like gjerne av kvalitetshensyn. For slike skadegjørere kan det være aktuelt å tillate omsetning av angrepne planter dersom angrepet av skadegjørere er under en viss toleransegrense. Denne delingen av planteskadegjørere etter alvorlighetsgrad nødvendiggjør en presisering i lovteksten slik at det absolutte omsetningsforbudet for angrepne planter ikke uten videre også blir gjeldende for planter angrepet av slike noe mindre alvorlige skadegjørere.

Departementet har merket seg Landbrukstilsynets uttalelse om behovet for en noe klarere presisering av formålet med å gi nærmere forskrifter. Departementet legger til grunn at de foreslåtte begrepene forebygge, overvåke og bekjempe rommer de tiltak Landbrukstilsynet etterlyser og vil klargjøre dette i merknaden til paragrafen.

9.4 Krav til dyrehelse

9.4.1 Gjeldende rett

Dyrehelselovgivningen omfatter husdyrloven og fiskesykdomsloven. Lovene skal sikre god dyrehelse gjennom tiltak for å forebygge, overvåke og bekjempe dyresykdommer og inneholder i stor grad de samme prinsipielle virkemidlene. Enhver er tillagt plikt til varsling etter denne lovgivningen, mens de materielle bestemmelsene for øvrig vil få betydning for alle som eier eller har ansvar for dyr eller behandler/forflytter potensielt smittefarlig materiale. Med enhver menes i denne sammenheng også personer som i skog og mark treffer på dyr som det er grunn til å tro er angrepet eller død av en smittsom dyresykdom.

Begge lovene har vide hjemler for enkeltvedtak eller forskrifter for å forebygge, overvåke og bekjempe dyresykdommer. I husdyrloven er det en utstrakt fullmaktsbestemmelse i § 3 til å treffe de tiltak og gi de forskrifter som anses nødvendige for å forebygge eller bekjempe dyresykdommer, smittestoffer (uavhengig av om de kan gi sykdom hos dyret) og fremmedstoffer hos husdyr og vilt. Det er gitt konkrete forskriftshjemler til å regulere ulike særskilte forhold relatert til forebygging og bekjempelse i en rekke andre paragrafer. Fiskesykdomsloven gir hjemmel til å gi pålegg om nødvendige tiltak ved mistanke om eller utbrudd av sykdom og inneholder en rekke hjemler til forskriftsregulering.

9.4.2 Høringsnotatet

Det ble foreslått å videreføre aktsomhetsplikten slik den er nedfelt i gjeldende fiskesykdomslov. Videre ble det foreslått en bearbeidet videreføring av fiskesykdomslovens forbud mot å ta dyr ut fra dyrehold når de mistenkes for å være angrepet av sykdom med stort spredningspotensiale eller som kan få store samfunnsmessige konsekvenser. Dette som en konkretisering av aktsomhetsplikten for å sikre at forflytning av dyr stanses ved mistanke om alvorligere sykdomstilfeller. Det ble foreslått å videreføre det vide hjemmelsgrunnlaget til å gi forskrifter for å forebygge, overvåke og bekjempe dyresykdommer, slik dette er nedfelt i eksisterende dyresykdomslovgivning. Videre ble det i lovutkastet eksemplifisert en del områder som er og blir forskriftsregulert for å forebygge, overvåke og bekjempe dyresykdommer, men som en ikke nødvendigvis kan utlede av den vide adgangen til å gi forskrifter.

9.4.3 Høringsinstansenes syn

Statens næringsmiddeltilsyn savner videreføring av bestemmelsene i husdyrlovens § 3 som gir hjemmel til vedtak og forskrifter som vurderes nødvendige for å forebygge overføring av smitte fra dyr til mennesker.

Direktoratet for naturforvaltning peker på betydningen av virkemidler etter matloven for å bevare intakte økosystemer og biologisk mangfold. Dette er truet ved interaksjon mellom sykdommer og parasitter hos oppdrettsorganismer eller husdyr og viltlevende organismer, herunder i forholdet til bevaring av våre ville laksestammer.

Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening og Næringsmiddelbedriftenes landsforening mener at lovutkast og forarbeider må gjøres tydeligere på at loven hjemler offentlige tiltak med tanke på å forebygge, kontrollere og bekjempe alle typer dyresykdommer, også de der hovedårsaken knyttes til avlsarbeidet eller produksjonsforholdene dyrene lever under. De peker også på at den foreslåtte hjemmelen til å regulerre desinfeksjonsmidler og desinfeksjon § 20, 3. ledd pkt c) er dekket av lovutkastets § 14 punkt e).

Fiskeridirektoratet peker på at det foreslåtte andre ledd innebærer en innskrenkning av nåværende fiskesykdomlov § 22 hvoretter det er omsetningsforbud uavhengig av årsak til sykdom hos akvatiske dyr.

Statens dyrehelsetilsyn foreslår en teknisk omredigering av det foreslåtte 3. ledd pkt. d). Flere høringsinstanser peker på at det foreslåtte 3. ledd pkt. f) er tungt tilgjengelig.

9.4.4 Helsedepartementets vurderinger

Dyrehelselovgivningen skal sikre god dyrehelse gjennom tiltak for å forebygge, overvåke og bekjempe dyresykdommer, samt smittestoffer som kan overføres fra dyr til menneske selv om de ikke gir sykdom hos dyret. En rekke generelle virkemidler for å fremme god dyrehelse omfattes av lovutkastets generelle krav og omfattes også av lovutkastets hovedformål om å sikre helsemessig trygge næringsmidler.

Offentlig regulering av dyrehelse har imidlertid også til hensikt å forebygge introduksjon og spredning av sykdommer som smitter mellom dyr og mennesker på annen måte enn via mat (eksempelvis rabies og ringorm) og rene dyresykdommer som kan forårsake store tap for næringene og/eller true økosystemer og biologisk mangfold. Smittsomme dyresykdommer oppstår både hos dyr underlagt et eierforhold og hos ville dyr.

Det er av sentral betydning for husdyrnæringen, akvakulturnæringen, folkehelsen, matproduksjonen og våre ville dyrebestander at vi har et sunt dyrehold. Utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer hos dyr kan raskt få alvorlige konsekvenser for husdyr- og havbruksnæringen, i tillegg til at det kan true ville bestander av landlevende eller akvatiske dyr. Enkelte sykdommer kan også være av en slik art at ett enkelt utbrudd, eksempelvis av kugalskap/BSE, kan svekke forbrukernes tillit til norsk mat generelt.

God dyrehelse er også av betydning for dyrene selv og bidrar til dyrevelferden. En god dyrehelse har også stor betydning i arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet.

Dyrehelseområdet er i betydelig grad harmonisert etter EØS-avtalen, og dyrehelseområdet er trolig det forvaltningsområdet i Norge som gjennomfører flest EØS-rettsakter.

Food Law artikkel 5 om generelle målsetninger, nevner beskyttelsen av den rene dyrehelsen som et hensyn det kan være nødvendig å ivareta.

Departementet legger til grunn at det ikke er hensiktsmessig å videreføre det generelle omsetningsforbudet ved enhver sykdom hos akvatiske dyr, bl. a.fordi det vurderes å være i strid med EØS-regelverket. I forhold til høringsnotatet foreslås mindre justeringer i lovteksten for å ta høyde for høringsinnspillene fra Statens næringsmiddeltilsyn, FHL/NBL og Statens dyrehelsetilsyn.

9.5 Næringsmidler og dyrevelferd

9.5.1 Gjeldende rett

Dyrevern er regulert i dyrevernloven. Lovens formål er å hindre at dyr kommer i fare for å lide unødig, og loven nedfeller en plikt for alle til å behandle dyr på en god måte og ta hensyn til dyrenes instinkt og naturlige behov. Dyrevernloven regulerer ikke forhold etter at dyret er dødt.

9.5.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet var anført at Stortingets næringskomité har fastslått at dyrevernloven skal bestå som selvstendig lov også etter at den nye loven for matproduksjonskjeden er på plass. EU's Food Law skal bidra til «fair practices» i mathandelen og i den sammenheng ta hensyn til dyrevelferd, der det er aktuelt. Forbrukerne synes i økende grad å være opptatt av hvordan dyr har hatt det før de ble mat.

Det ble foreslått å gjøre en henvisning til dyrevernloven i matloven og etablere en forskriftshjemmel blant annet for å muliggjøre bruk av lovens virkemidler for å hindre omsetning av produkter fra dyr som er holdt lovstridig.

9.5.3 Høringsinstansenes syn

Dyrevernalliansen og Den Norske Veterinærforening støtter at dyrevern tas inn som et selvstendig hensyn i matloven - i tillegg til at dyrevernloven opprettholdes.

Veterinærinstituttet og Naturviterforbundet peker på at det er en svakhet ved den foreslåtte formulering av lovteksten at bestemmelsen bare tar for seg dyr som inngår i næringsmiddelproduksjon i forhold til norsk dyrevernlovgivning uten at man stiller tilsvarende relevante krav til importerte produkter. Fiskeridirektoratet mener at bestemmelsen bør utvides til også å gjelde dyr som inngår i innsatsvareproduksjonen.

Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening og Næringsmiddelbedriftenes landsforening sier i en felles uttalelse at tiltak som regulerer bruk av produkter fra mishandlede dyr bør hjemles i dyrevernloven og ikke i matloven.

Reindriftsforvaltningen mener at bestemmelsen ikke hører hjemme i matloven.

9.5.4 Helsedepartementets vurdering

Departementet legger til grunn at dyrevernloven skal bestå som egen lov, og ikke inngå i denne loven. Dyrevernloven regulerer imidlertid i dag ikke alle de dyrevelferdshensyn Norge etter EØS-avtalen er forpliktet til å gjennomføre. Blant annet nedfeller EØS-regelverket for beskyttelse av slaktedyr et krav om at kjøtt som importeres fra land utenfor EØS-området, skal stamme fra slakterier som har likeverdig dyrevernstandard med det som gjelder innen EØS-området.

Høringsinstansene har pekt på en del svakheter ved høringsnotatets forslag. Det vurderes ikke hensiktsmessig å gjøre en henvisning til norsk dyrevernlov fordi denne uansett ikke vil kunne brukes for tiltak for å hindre videre bearbeiding eller frambud av produkter fra dyr holdt utenlands. Det er derfor behov for en klarere hjemmel for å kunne regulere import ut fra dyreetiske forhold, samtidig som det ut fra internasjonale avtaler, spesielt WTO-avtalen vil være klare beskrankninger på hvilke dyreetiske krav en kan stille til produkter.

Departementet foreslår derfor at denne lovbestemmelsen kun blir en forskriftshjemmel til å regulere produksjon, bearbeiding, import eller distribusjon av innsatsvarer eller næringsmidler ut fra dyrevernmessige forhold.