Prop. 1 S (2012–2013)

FOR BUDSJETTÅRET 2013 — Utgiftskapitler: 1000–1070, 2415 og 2540 Inntektskapitler: 4000–4070, 5575 og 5610

Til innholdsfortegnelse

Del 1
Innledning til programområde 16 Fiskeri-, havbruks- og kystforvaltning

1 Havlandet Norge

Norge er en havnasjon. Havområdene våre er om lag sju ganger større enn Fastlands-Norge og kystlinjen med viker og fjorder er lengre enn jordens omkrets rundt ekvator. Fiskeri- og kystdepartementet skal sikre en forsvarlig forvaltning av de levende marine ressursene og havmiljøet og sørge for gode rammevilkår for en internasjonalt konkurranseutsatt norsk sjømatnæring. Departementet har også ansvar for å sikre framkommelighet og sikkerhet på sjøen og for å ivareta den statlige beredskapen mot akutt forurensing.

Sjømatpolitikken er forankret i målet om bærekraftig bruk. Brundtland-kommisjonen definerte bærekraftig utvikling som ”en utvikling som imøtekommer behovene til dagens generasjon uten å redusere mulighetene for kommende generasjoner til å dekke sine behov”. Vi skal benytte de mulighetene havet og kysten gir oss til å produsere mat og andre verdier. Slik skal vi også skape lønnsomme arbeidsplasser for folk langs kysten, samtidig som natur og ressurser forvaltes for framtidige generasjoner.

Verdens fremste sjømatnasjon

Regjeringen har som visjon at Norge skal være verdens fremste sjømatnasjon.

En økende verdensbefolkning fører til økt behov for mat og energi. Samtidig peker alle forbrukertrender mot en større bevissthet rundt helse og sunn mat. Bærekraftig bruk av havet og kystområdene gir store muligheter for videre vekst i en næring som er basert på fornybare ressurser. Her har Norge unike muligheter.

I de siste tiårene har sjømatnæringen vært en av de store vekstnæringene i norsk økonomi. Næringen sysselsetter folk langs hele kysten og skaper anslagsvis 44 000 årsverk, når vi inkluderer ringvirkningene.

Næringen eksporterte i 2011 sjømat for 53 mrd. kroner til om lag 130 land. Eksporten i 2011 tilsvarer 33 millioner sjømatmåltider daglig. Dette gjør oss til verdens nest største sjømateksportør.

En arbeidsgruppe oppnevnt av Det Kongelige Norske Vitenskabers Selskab og Norges Tekniske Vitenskapsakademi la i august fram rapporten ”Verdiskaping basert på produktive hav i 2050”. I rapporten anslås det at den norske sjømatnæringen i 2050 kan få en omsetningsverdi på 550 mrd. kroner, noe som er en seksdobling sammenlignet med 2010.

Regjeringen legger vårsesjonen 2013 fram en melding om Norge som verdens fremste sjømatnasjon. Hovedmålet med meldingen er å utvikle en framtidsrettet politikk som kan bidra til å videreutvikle sjømatnæringens rolle som verdiskaper langs kysten.

Forskning og forvaltning for bærekraftig bruk

Et rent, rikt og produktivt hav, sammen med bærekraftig forvaltning, er ufravikelige forutsetninger for sjømatnæringen. Det stiller store krav til forvaltningens kunnskap. Enten det gjelder kvotefastsetting, helse og velferd hos fisk, bærekraftig havbruk, sjømattrygghet eller miljøet i havet og langs kysten, er vår forvaltning avhengig av forskningsbasert kunnskap.

Fiskeri- og kystdepartementet legger derfor stor vekt på å sikre et forskningsbasert grunnlag for politikkutforming og forvaltning. Forskning og innovasjon utgjør om lag en tredel av departementets samlede utgiftsbudsjett. Forskningsinstituttene under departementet gir råd om blant annet kvotefastsettinger og fiskerireguleringer, bærekraftig havbruk, sjømattrygghet, fiskehelse og marint miljø.

Rådene for bærekraftig høsting av de levende marine ressursene utvikles gjennom samarbeid i Det internasjonale råd for havforskning (ICES). Det er et mål å utvikle en mer internasjonalt forankret rådgiving også innenfor havbruk.

Fiskeri- og kystdepartementet etablerte høsten 2011 strategigruppen Hav21 sammen med sju andre departementer. Hav21 skal utarbeide en forskningsstrategi for å fremme god forvaltning av det marine miljøet og næringsutvikling basert på bærekraftige forvaltningsprinsipper. Hav21 skal peke på hvilke utfordringer og muligheter marin sektor står overfor og hvor det trengs ny kunnskap for å finne gode løsninger.

Havressursforvaltning

Nitti prosent av ressursene vi høster av er fra bestander vi deler med andre land. Fiskeri- og kystdepartementet har en aktiv rolle internasjonalt. Departementet skal ivareta nasjonale interesser og styrke Norges rolle som en ansvarlig og tydelig havnasjon og kyststat. De viktigste utfordringene er å sikre at føre-var-prinsippet, prinsippet om bærekraftig bruk og økosystembasert forvaltning blir fulgt opp. Uavhengige internasjonale studier har flere ganger utpekt den norske fiskeriforvaltningen som den fremste i verden.

Fiskerikriminalitet og uregulert fiske er en alvorlig trussel mot fiskebestander og marine økosystemer. Det dreier seg ofte både om økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. En effektiv innsats mot fiskerikriminalitet og uregulert fiske krever nært samarbeid mellom involverte etater og oppdatert kunnskap. Fiskeridirektoratet utfører betydelige kontrolloppgaver, basert på analysearbeid og risikovurderinger. Fiskeriforvaltningens analysenettverk er etablert som et konkret tiltak mot kriminalitet innenfor fiskerinæringen, og inngår i regjeringens handlingsplan mot økonomisk kriminalitet. Kystvakten har også en sentral rolle som utøvende myndighet på sjøen.

Norge har i mange år arbeidet for å redusere utkast av fisk, både nasjonalt og internasjonalt. På bakgrunn av et norsk initiativ vedtok fiskerikomiteen i FNs matvareorganisasjon (FAO) i februar 2011 internasjonale retningslinjer for å redusere utkast og bifangst. De internasjonale retningslinjene er et viktig steg videre i Norges arbeid for å fremme god ressursforvaltning globalt, og det er nå viktig å arbeide for at retningslinjene tas i bruk.

Norge har i tillegg arbeidet for å få etablert et internasjonalt rammeverk for havnestatskontroll. I 2009 vedtok FAO etter norsk initiativ en global avtale om havnestatskontroll. Tiltaket er viktig i kampen mot ulovlig og uregulert fiske og organisert, internasjonal fiskerikriminalitet. Siden 2006 har FAO arbeidet med et regelverk om flaggstatsansvar.

Nasjonale rammer er også svært viktige for å oppnå en god ressursforvaltning. I denne sammenhengen er havressursloven fra 2009 sentral. Loven utvider forvaltningens ansvarsområde betydelig, og omfatter all høsting og annen utnytting av viltlevende marine ressurser og genetisk materiale.

Havbruksforvaltningen

Norges lange kyst er et naturgitt fortrinn for å drive havbruk. Som all matproduksjon påvirker havbruk miljøet, og vi må kunne dokumentere at havbruksnæringen drives bærekraftig og er miljøtilpasset. Dette er en forutsetning for å utnytte potensialet for videre vekst i næringen. Oppfølging av bærekraftstrategien for havbruksnæringen er derfor høyt prioritert.

Havbruksforvaltningen trenger kunnskapsbaserte grenser for akseptable miljøpåvirkninger og gode indikatorer for å måle miljøpåvirkning. Det arbeides med å etablere førstegenerasjons tålegrenser for akseptabel miljøpåvirkning for lakselus og genetisk interaksjon.

I den forvaltningsrettete havbruksforskningen legges det stor vekt på å bedre kunnskapsgrunnlaget om miljøpåvirkningene fra havbruksnæringen, som genetisk påvirkning mellom oppdrettsfisk og villfisk, sykdom og smittespredning. Dette gjelder særlig økt kunnskap om sammenhengene mellom nivå av lakselus i oppdrett og på villfisk, og hva de genetiske endringene som er påvist i noen elver som følge av rømt oppdrettfisk betyr for villaksens overlevelse.

Lakselussituasjonen krever spesiell oppmerksomhet og oppfølging. Bedre samordning av produksjonssyklus, optimalisering av driftsrutiner og biologisk og mekanisk lusekontroll bør prioriteres framfor medisinbruk. Det er likevel behov for å ha et bredt medikamentspekter tilgjengelig når det er nødvendig.

Rømt oppdrettsfisk kan påvirke de ville laksestammene negativt. Derfor arbeides det videre med å forebygge rømming.

Tilgangen på tradisjonelle marine fôringredienser som fiskemel og fiskeolje er begrenset. For å utnytte det naturgitte potensialet for økt produksjon må det utvikles nye fôringredienser og fôrtyper, som tar hensyn til både fiskens helse og menneskelig ernæring.

Laks og ørret er de dominerende oppdrettsartene i Norge. Det legges også til rette for å utvikle andre oppdrettsarter, inkludert torsk og andre marine arter.

Havmiljø og arealforvaltning

Sunne velfungerende økosystem og tilgang på egnede arealer er viktige forutsetninger for sjømatnæringen. Det er derfor behov for mer kunnskap om økosystemene i kyst- og havområdene våre. Med god forståelse av økosystemene er det lettere å forstå og forutse endringer som gjelder klima og havforsuring.

Fiskeri- og kystforvaltningen skal bidra til at kyst- og havområdene våre er rene. Her står oppfølgingen av vannforskriften og ansvaret for sjøsikkerhet og statens beredskap mot akutt forurensning sentralt.

Det er økende interesse for aktivitet i kyst- og havområdene. Fiskeri- og kystdepartementet er opptatt av gode arealprosesser. Arbeidet med helhetlige forvaltningsplaner for havområdene og areal- og verneplanprosesser i kystsonen er viktige. Målet er at forskjellige interesser skal eksistere sammen med lavest mulig konfliktnivå.

Trygg og sunn sjømat

Det er viktig for sjømatnasjonen Norge å dokumentere og kommunisere på en balansert måte de helsemessige virkningene av å spise sjømat. Verdens fremste sjømatnasjon skal være kjent for trygge og sunne produkter av god kvalitet. Aktørene ute i markedene stiller strenge krav til vitenskapelig dokumentasjon av mattrygghet og god merking av produktene.

For å kunne gjøre balanserte risikovurderinger og gi riktige kostholdsråd trengs ytterligere dokumentasjon både om innhold og virkning av fremmedstoffer i sjømaten og de ernæringsmessige positive virkningene av å spise sjømat.

God og kjent kvalitet betyr mye for forbrukeren, og kvaliteten påvirker prisen og muligheten for å omsette produktene hjemme og ute. For myndighetene er det viktig å synliggjøre betydningen av god kvalitet i hele verdikjeden. Myndighetene og næringen må derfor samarbeide om tiltak som bidrar til at kvaliteten har et høyt nivå gjennom verdikjeden.

At produktene er bærekraftig høstet eller produsert, er også et konkurransefortrinn. For at sjømatnæringen skal kunne benytte mulighetene til økt verdiskaping som ligger i merkeordningene, bistår myndighetene med nødvendig informasjon om den internasjonale utviklingen i bruk av kvalitets-, klima- og miljømerkeordninger.

Hjemmemarkedet er et svært viktig marked for norsk sjømatnæring. I dag spiser nordmenn mer enn tre ganger så mye kjøtt som fisk. Nasjonalt råd for ernæring har kommet med kostråd, hvor de blant annet anbefaler befolkningen å spise fisk til middag to til tre ganger i uka og bruke fisk som pålegg. Ernæringsprosjektet Fiskesprell er et viktig tiltak for å øke konsumet av sjømat blant barn og unge. Å synliggjøre norsk sjømat på hjemmemarkedet er viktig for å skape interesse og begeistring for sjømat, synliggjøre næringens betydning og til å utvikle flere produkter rettet mot det norske markedet.

Markedsadgang

Videre vekst i norsk sjømatnæring forutsetter at norske produkter har adgang til de internasjonale markedene. Regjeringen legger stor vekt på å følge opp arbeidet i Verdens handelsorganisasjon (WTO), som er den viktigste arenaen for fastsetting av rammevilkår for internasjonal handel. Regjeringen arbeider også for å bedre markedsadgangen gjennom frihandelsavtaler, EFTA-samarbeidet og bilaterale avtaler. Prioriterte land er tollunionen mellom Russland, Hviterussland og Kasakhstan (RuBeKa), India, Indonesia og Vietnam.

EU er det viktigste markedet for norsk sjømat. Handelen med fisk reguleres av EØS-avtalen. Markedsadgangen er noe forbedret de siste årene som følge av forhandlinger ved utvidelser av EU, men det er fremdeles utfordringer i eksporten til EU.

Mangfold av muligheter

I våre havområder finnes rike uutnyttede naturressurser som kan inngå som råvarekilder og marine genressurser (bioprospektering) i nye biomarine næringer. Det ligger et stort potensial i å utnytte alger, tang og tare. Det ligger også muligheter i å utnytte restråstoff fra sjømatnæringen bedre enn i dag. Norge har sterke forretnings- og industrimiljøer knyttet til kjemisk raffinering og prosessering, som gir ytterligere fortrinn for en slik videreutvikling.

Marin bioteknologi kan gi grunnlag for økt verdiskaping i sjømatnæringen, og kan bidra til nye muligheter på områder som medisin, helse, næringsmidler, fôr og ingredienser, kosmetikk og ulike typer miljøvennlige industri- og energiprosesser. Et område av særlig interesse er marin bioprospektering. Marin bioprospektering omfatter systematisk leting etter unike bestanddeler, bioaktive forbindelser og gener i marine organismer med sikte på å utvikle produkter for kommersielle eller samfunnsmessige formål. Det er over flere år bygget opp et fagmiljø knyttet til marin bioteknologi og bioprospektering i Tromsø. Vi ser nå de første resultatene i form av nye bedrifter og produkter.

Transport, sjøsikkerhet og beredskap

Det overordnede målet med regjeringens transportpolitikk er å tilby et effektivt, tilgjengelig, sikkert og miljøvennlig transportsystem. Som en del av dette skal Norge ha en konkurransedyktig sjøtransport med effektive havner og transportkorridorer. Havnene skal utvikle seg til effektive knutepunkt i transportkorridorene og binde sammen ulike deler av landet, og koble det innenlandske og internasjonale transportnettverket sammen. Kommunene og private aktører har her en sentral rolle som eiere og operatører av de største havnene. Fiskeri- og kystdepartementet ved Kystverket bygger, utbedrer og vedlikeholder farleder og statlige fiskerihavner og gir tilskudd til kommunale fiskerihavnetiltak.

Mål og prioriteringer i transportpolitikken er forankret i Nasjonal transportplan for 2010–2019. Regjeringen foreslår å øke den statlige nettobevilgningen til Nasjonal transportplan på Fiskeri- og kystdepartementets område med 141 mill. kroner. Med budsjettforslaget for 2013 er oppfølgingsgraden for NTP 2010-2019 på kystområdet for første fireårsperiode på 99,3 prosent. Det foreslås å øke tilskuddet til kommunal utbygging av fiskerhavner og øke bevilgningen til vedlikehold av navigasjonsinstallasjoner. I tillegg foreslås det å øke bevilgningen til kystforvaltning, planlegging og utredning knyttet til sjøtransport, og det foreslås å øke bevilgningen til fartøy for å følge opp Kystverkets fornyelsesplan. Bevilgningen til BarentsWatch foreslås økt med 16 mill. kroner. Regjeringen foreslår å avvikle kystavgiften fra 2013, noe som innebærer en avgiftsnedgang for næringen på 32,9 mill. kroner.

Innenfor rammen av Nasjonal transportplan utarbeides det en egen nærskipsfartsstrategi for å realisere målet om å overføre gods fra vei til sjø. Som en del av arbeidet med strategien er det våren 2012 gjennomført møter med aktører og organisasjoner. Hensikten er at statlige myndigheter, regionale og lokale myndigheter, havner, rederier, transportbedrifter og vareeiere skal finne fram til tiltak som bidrar til at mer gods fraktes med skip. I statsbudsjettet for 2013 foreslås det satt av 25 mill. kroner innenfor NTP-rammen til oppfølging av nærskipsfartsstrategien.

Nasjonal transportplan 2014-2023 legges fram for Stortinget våren 2013.

I sjøsikkerhetsarbeidet er forebyggende tiltak prioritert, for å sikre trygg ferdsel i norske kyst- og havområder. Slepebåtberedskapen og lostjenesten er viktige tiltak for å redusere sannsynligheten for hendelser med akutt forurensning. Regjeringen har satt i gang en ny og samlet vurdering av den nasjonale slepebåtberedskapen. Det er også oppnevnt et offentlig utvalg som skal gjennomgå lostjenesten og losregelverket.

Til tross for gode sjøsikkerhetstiltak vil det alltid være en risiko for ulykker. Det er derfor også nødvendig med god beredskap for å kunne håndtere hendelser som truer mennesker, miljø og næringsvirksomhet langs kysten. I tillegg til statlig beredskap, spiller organisasjoner som Redningsselskapet og private aktører en viktig rolle i den totale beredskapen langs kysten.

Kystverket la i juni 2011 fram en miljørisiko- og beredskapsanalyse. Analysen er et viktig grunnlag for regjeringens vurderinger av statens beredskap mot akutt forurensning. Analysen peker på at rask, lokal tilstedeværelse gir redusert responstid og er viktig for resultatet av statlige aksjoner. Et prioritert område i oljevernberedskapen framover er derfor å styrke kommunenes evne til å bistå under statlige aksjoner, ved å sørge for at kommunene har tilgang til utstyrsdepoter med nødvendig utstyr for å aksjonere raskt ved store hendelser. Kystverkets nye multifunksjonsfartøy ”OV Utvær” ble døpt i august 2012, og et nytt multifunksjonsfartøy vil bli ferdigstilt i 2013. Disse fartøyene representerer en kraftig forbedret kapasitet til oljevernaksjoner.

Nordområdene

Fiskeri- og kystdepartementet har forvaltningsansvar for store havområder i nord. Å sikre at de marine ressursene i nord høstes bærekraftig og at norske interesser blir ivaretatt i de nordlige havområdene, står sentralt i regjeringens nordområdepolitikk. Fiskeri- og kystdepartementet vil bygge videre på det gode norsk-russiske fiskerisamarbeidet, som har sikret at våre felles fiskeribestander i nord nå er i en meget god forfatning.

Det ventes høyere aktivitet i de nordlige havområdene i årene som kommer. Klimaendringer og issmelting øker den strategiske betydningen av nordområdene, både når det gjelder transport og olje- og gassvirksomhet. Framtidig økning i sjøtransport og utvinning av energi i området gir nye muligheter for næringsutvikling. Samtidig vil en slik utvikling skape utfordringer både for fiskeriene og for arbeidet med forebyggende sjøsikkerhet og beredskapen mot akutt forurensning. Fiskeri- og kystdepartementet arbeider for å styrke den forebyggende sjøsikkerheten i nord og for å ivareta norske kyststatsinteresser internasjonalt når regelverk skal utvikles.

Som et ledd i regjeringens nordområdearbeid, har Kystverket fått i oppdrag å etablere BarentsWatch, et helhetlig informasjonssystem for de norske hav- og kystområdene. BarentsWatch skal gjøre relevant informasjon tilgjengelig for allmenne brukere, myndigheter og beslutningstakere. Det er et mål at BarentsWatch skal være et verktøy for samlet oversikt over det som skjer i våre store havområder. Første versjon av den åpne delen av BarentsWatch ble lansert 30. mai 2012. Det er startet arbeid med to tjenester i lukket del, "fartøy av interesse" og "forenklet informasjonsutveksling mellom Kystverket og Hovedredningssentralene". I 2013 skal det blant annet utvikles et sikkert nettverk mellom etatene som er tilknyttet BarentsWatch lukket del, og det skal startes opp utvikling av et helhetlig anløpsregime for skipsfarten i norske farvann. Det foreslås å øke bevilgningen til BarentsWatch med 16 mill. kroner sammenlignet med saldert budsjett 2012.

Behovet for et nytt isgående forskningsfartøy er slått fast i regjeringens nordområdestrategi. I statsbudsjettet for 2013 foreslår regjeringen en startbevilgning på 75 mill. kroner i 2013 til bygging av et nytt isgående forskningsfartøy. Fartøyet vil ha hjemmehavn i Tromsø, og vil være svært viktig for polar- og miljøforskningen og ressurskartlegging i nordområdene. Det er ventet at fartøyet er ferdig i 2015. Samlet kostnadsramme for fartøyprosjektet er 1 423 mill. kroner

2 Hovedtrekkene i budsjettforslaget

Fiskeri- og kystdepartementets budsjettforslag for 2013 har en utgiftsramme på 4 929 mill. kroner og en inntektsramme på 1 382,6 mill. kroner under programområde 16 Fiskeri-, havbruks- og kystforvaltning og programområde 33 Arbeidsliv. Dette innebærer en nominell økning i utgiftsrammen på 334,5 mill. kroner eller 7,3 pst. sammenlignet med saldert budsjett 2012. Av totalsummen gjelder 65 mill. kroner Fiskeri- og kystdepartementets ansvarsområde under programkategori 33, kap. 2540, post 70 tilskudd, som omfatter a-trygd for fiskere og fangstmenn.

Inntektsrammen foreslås redusert med 7,5 mill. kroner eller 0,5 pst. sammenlignet med saldert budsjett 2012.

I det følgende omtales de viktigste endringene i budsjettforslaget for 2013 sammenlignet med saldert budsjett 2012.

2.1 Programkategori 16.10 Administrasjon

Budsjettforslaget for 2013 innebærer en nominell økning under programkategori 16.10 på 46,6 mill. kroner eller 33 pst. sammenlignet med saldert budsjett for 2012.

Økningen skyldes i hovedsak økt bevilgning til Fiskeri- og kystdepartementets arbeid med Nasjonal transportplan, forskning, utredning og utvikling knyttet til sjøtransport og oppfølging av regjeringens nærskipsfartsstrategi. I tillegg kommer tekniske endringer som innebærer at til sammen 4,2 mill. kroner flyttes fra programkategori 16.20 og 16.30 til kap. 1000, post 21.

2.2 Programkategori 16.20 Forskning og innovasjon

Budsjettforslaget for 2013 innebærer en nominell økning under programkategori 16.20 på 115,8 mill. kroner eller 7,4 pst. sammenlignet med saldert budsjett for 2012.

Det foreslås en startbevilgning i 2013 på 75 mill. kroner til bygging av et nytt isgående forskningsfartøy. Fartøyet vil ha hjemmehavn i Tromsø, og vil være viktig for polar- og miljøforskningen og ressurskartlegging i nordområdene. Det er ventet at fartøyet er ferdig i 2015. Samlet kostnadsramme for fartøyprosjektet er 1 423 mill. kroner.

Bevilgningen til klimaforskning over Fiskeri- og kystdepartementets tilskudd til Norges forskningsråd er foreslått økt med 3,5 mill. kroner.

Fiskeri- og kystdepartementets bevilgning til Veterinærinstituttet foreslås økt med 1 mill. kroner for å styrke arbeidet med fiskehelse.

2.3 Programkategori 16.30 Fiskeri- og havbruksforvaltning

Budsjettforslaget for 2013 innebærer en nominell økning under programkategori 16.30 på 22 mill. kroner eller 5,2 pst. sammenlignet med saldert budsjett for 2012.

Det foreslås å øke bevilgningen til Fiskeridirektoratet med 10 mill. kroner for å styrke havbrukstilsynet. Det utøvende tilsynet skal styrkes, særlig på områdene biomassekontroll og rømming, og det skal utvikles verktøy for bedre biomassekontroll. Kontroll- og tilsynsavgiften for akvakultur foreslås økt med 10 mill. kroner.

Regjeringen foreslår å avvikle kontrollavgiften for fiskeflåten. Dette gir en avgiftsreduksjon for næringen på 32,7 mill. kroner. Avviklingen må også ses i sammenheng med at fiske og fangst ikke lenger får full refusjon av CO2-avgiften, jf. omtale i Prop. 1 L (2012–2013) Skatter, avgifter og toll 2013.

2.4 Programkategori 16.60 Kystforvaltning

Budsjettforslaget for 2013 innebærer en nominell økning under programkategori 16.60 på 129 mill. kroner eller 5,3 pst. sammenlignet med saldert budsjett for 2012.

Det forelås å øke bevilgningen til vedlikehold av navigasjonsinstallasjoner med 19,2 mill. kroner. Det statlige tilskuddet til kommunal utbygging av fiskerihavner foreslås økt med 21,5 mill. kroner. Det foreslås å øke bevilgningen til Kystverket med 5 mill. kroner, for å styrke etatens plan- og analysekapasitet. For å ta høyde for sluttfinansiering av et nytt multifunksjonsfartøy foreslås det å øke bevilgningen til fartøy med 9,4 mill. kroner. Det foreslås å øke bevilgningen til BarentsWatch med 16 mill. kroner.

Det foreslås å avvikle kystavgiften, noe som innebærer en avgiftsreduksjon for næringen på 32,9 mill. kroner.

3 Oversiktstabeller

Utgifter fordelt på kapitler

 

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2011

Saldert budsjett 2012

Forslag 2013

Pst. endr. 12/13

Administrasjon

1000

Fiskeri- og kystdepartementet

93 732

131 015

177 240

35,3

1001

Deltakelse i internasjonale organisasjoner

8 325

10 250

10 580

3,2

Sum kategori 16.10 102 057 141 265 187 820 33,0

Forskning og innovasjon

1020

Havforskningsinstituttet

452 279

692 671

715 410

3,3

1021

Drift av forskningsfartøyene

142 949

198 227

279 500

41,0

1022

NIFES

91 763

145 952

150 630

3,2

1023

Fiskeri-, havbruks- og transportrettet FoU

346 768

496 386

503 500

1,4

2415

Innovasjon Norge, fiskeri- og andre regionalpolitiske tiltak

39 086

40 000

40 000

0,0

Sum kategori 16.20 1 072 845 1 573 236 1 689 040 7,4

Fiskeri- og havbruksforvaltning

1030

Fiskeridirektoratet

267 416

353 696

375 800

6,2

1050

Diverse fiskeriformål

45 555

69 280

69 190

-0,1

Sum kategori 16.30 312 971 422 976 444 990 5,2

Kystforvaltning

1062

Kystverket

1 636 037

2 369 573

2 497 990

5,4

1070

Samfunnet Jan Mayen og Loran-C

32 794

43 646

44 187

1,2

Sum kategori 16.60

1 668 831

2 413 219

2 542 177

5,3

Sum programområde 16 3 156 704 4 550 696 4 864 027 6,9

Arbeidsliv - Folketrygden

2540

Stønad under arbeidsledighet til fiskere og fangstmenn

30 000

43 800

65 000

48,4

Sum kategori 33.40

30 000

43 800

65 000

48,4

Sum programområde 33

30 000

43 800

65 000

48,4

Sum utgifter

3 186 704

4 594 496

4 929 027

7,3

Utgifter fordelt på postgrupper

         

(i 1 000 kr)

Post-gr.

Betegnelse

Regnskap 2011

Saldert budsjett 2012

Forslag 2013

Pst. endr. 12/13

01-20

Driftsutgifter

1 865 078

2 527 189

2 710 277

7,2

21-23

Andre driftsutgifter

449 270

644 204

633 620

-1,6

30-49

Nybygg, anlegg

338 038

661 917

765 160

15,6

50-59

Overføringer til andre statsregnskap

271 043

365 560

373 400

2,1

60-69

Overføringer til kommuner

18 222

37 320

60 000

60,8

70-89

Overføringer til private

245 053

358 306

386 570

7,9

Sum under departementet

3 186 704

4 594 496

4 929 027

7,3

Inntekter fordelt på kapitler

         

(i 1 000 kr)

Kap.

Betegnelse

Regnskap 2011

Saldert budsjett 2012

Forslag 2013

Pst. endr. 12/13

Administrasjon

4000

Fiskeri- og kystdepartementet

1 336

10

10

0,0

Sum kategori 16.10 1 336 10 10 0,0

Forskning og innovasjon

4020

Havforskningsinstituttet

239 729

353 971

365 650

3,3

4021

Drift av forskningsfartøyene

10 166

71 781

74 150

3,3

4022

NIFES

56 904

85 882

88 720

3,3

4023

Fiskeri-, havbruks- og transportrettet FoU

4 284

4 284

4 284

0,0

5610

Renter av lån til Nofima AS

1 292

1 163

1 034

-11,1

Sum kategori 16.20 312 375 517 081 533 838 3,2

Fiskeri- og havbruksforvaltning

4030

Fiskeridirektoratet

83 248

23 923

24 530

2,5

Sum kategori 16.30 83 248 23 923 24 530 2,5

Kystforvaltning

4062

Kystverket

18 621

10 052

10 384

3,3

4070

Samfunnet Jan Mayen og Loran-C

666

4 876

5 037

3,3

5575

Sektoravgifter under Fiskeri- og kystdepartementet

664 606

834 174

808 809

-3,0

Sum kategori 16.60

683 893

849 102

824 230

-2,9

Sum programområde 16

1 080 852

1 390 116

1 382 608

-0,5

Sum inntekter

1 080 852

1 390 116

1 382 608

-0,5

Kan overføres

Under Fiskeri- og kystdepartementet blir stikkordet foreslått knyttet til disse postene utenom postgruppe 30-49

       

(i 1 000 kr)

Kap.

Post

Betegnelse

Overført til 2012

Forslag 2013

1000

21

Spesielle driftsutgifter

10 638

39 200

1000

70

Tilskudd diverse formål

896

1000

71

Tilskudd til kystkultur

75

9 500

1001

70

Tilskudd

2 729

10 580

1020

21

Spesielle driftsutgifter

365 650

1021

21

Spesielle driftsutgifter

74 150

1022

21

Spesielle driftsutgifter

88 720

1023

70

Tilskudd til sjømat- og rekrutteringstiltak

16 068

10 000

1023

71

Tilskudd til utviklingstiltak

15 504

5 700

1023

72

Tilskudd Nofima

77 870

1023

74

Tilskudd marin bioteknologi mv.

6 303

32 800

1050

71

Sosiale tiltak

2 000

1050

74

Erstatninger

4 280

2 140

1050

75

Tilskudd til næringstiltak i fiskeriene

32 512

50 000

1050

79

Informasjon ressursforvaltning

980

900

1062

21

Spesielle driftsutgifter

196 875

60 800

1062

60

Tilskudd til fiskerihavneanlegg

50 950

60 000

2415

75

Marint verdiskapingsprogram

84 222

40 000

3.1 Aksjekapital og fond

Tabell 3.1 Oversikt over Fiskeri- og kystdepartementets eierinteresser

Virksomhet

Selskapets samlede aksjekapital

Fiskeri- og kystdepartementes aksjepost (pari kurs)

Norges Sjømatråd AS

50 000 000

50 000 000

Nofima AS

21 092 000

11 980 000

Framsenteret AS

122 000

7 000

Bergen teknologioverføring AS

100 000

20 000

Nord-Salten Kraft AS

3 892 231

759

Norges sjømatråd AS er sjømatnæringens felles markedsorganisasjon, og har som mål å øke verdiskapingen i næringen ved å bidra til økt etterspørsel og kunnskap om norsk sjømat i Norge og resten av verden. Aksjekapitalen er 50 mill. kroner, og selskapet eies 100 pst. av staten ved Fiskeri- og kystdepartementet. Driften av selskapet finansieres fullt ut av sjømatnæringen gjennom en markedsavgift, hjemlet i lov om eksportavgift på fiskevarer.

Fiskeri- og kystdepartementet forvalter statens eierandeler i forskningskonsernet Nofima AS (tidligere Fiskeriforskning AS, Norconserv AS, Matforsk AS og Akvaforsk AS) i samråd med Landbruks- og matdepartementet og Kunnskapsdepartementet. De øvrige eierne er Stiftelsen for landbrukets næringsmiddelforskning med 33,2 pst. og Akvainvest Møre og Romsdal med 10 pst. For nærmere omtale av Nofima AS vises det til egen omtale under programkategori 16.20, kap. 1023 post 72.

Framsenteret AS er et driftsselskap for Polarmiljøsenteret i Tromsø som skal ivareta fellesfunksjoner og -aktiviteter. Selskapet ble etablert i 1994. Fiskeri- og kystdepartementets eierinteresser er knyttet til Kystverkets beredskapsavdeling.

Bergen teknologioverføring AS eies 40 pst. av Universitetet i Bergen, 40 pst. av Helse Bergen og 20 pst. av Havforskningsinstituttet på vegne av Fiskeri- og kystdepartementet. Selskapet ble etablert i desember 2004 og formålet er å fremme kommersiell utnyttelse av forskningsresultater og teknologioverføring fra forskningsinstitusjonene i Bergen. Selskapet har samarbeidsavtaler med Høyskolen i Bergen, Christian Michelsen Research AS (CMR), Nofima AS, NIFES, Innovest AS og Unifob AS.

Kystverket har tidligere vært andelseier i andelslaget Nord-Salten Kraft. Nå er andelslaget omgjort til aksjeselskapet Nord-Salten Kraft AS og Kystverkets andeler er omgjort til aksjer. Det pågår for tiden en prosess med salg av disse aksjene.

4 Status

I dette kapittelet presenteres status og tidsserier for norsk sjømatnæring og kystforvaltningen, delt inn etter følgende tema:

Verdiskaping

  • Eksport og import av sjømat

  • Fiske og fangst

  • Havbruk

  • Fiskeindustri

Miljø

  • Havmiljø

  • Ressurssituasjonen

  • Miljømessig bærekraft i havbruksnæringen

  • Trygg sjømat

Kyst

  • Sjøtransport og havner

  • Forebyggende sjøsikkerhet

  • Beredskap mot akutt forurensning

4.1 Verdiskaping

4.1.1 Eksport og import av sjømat

Figur 4.1 Norsk eksport av sjømat, 1988–2011

Figur 4.1 Norsk eksport av sjømat, 1988–2011

Kilde: Sjømatrådet

I 2011 ble det eksportert sjømat til om lag 130 land, til en samlet verdi på om lag 53 mrd. kroner, jf. figur 4.1. Det er en nedgang i omsetningen på drøyt 1 pst. sammenlignet med rekordåret 2010. Eksporten av sjømat utgjorde 5,8 pst. av den totale vareeksporten fra Norge i 2011.

Atlantisk laks utgjorde 56 pst. av eksporten (målt i verdi) og er det klart største sjømatproduktet. Andre viktige eksportprodukter er torsk (klippfisk, saltfisk, tørrfisk, fersk torsk m.m.), sild og makrell.

Figur 4.2 Norges viktigste eksportmarkeder i 2011

Figur 4.2 Norges viktigste eksportmarkeder i 2011

Kilde:  Sjømatrådet

EU er Norges klart viktigste sjømatmarked, jf. figur 4.2. Målt i verdi utgjorde eksporten til EU 57,5 pst. av den totale sjømateksporten i 2011. Russland og Frankrike var Norges største enkeltmarkeder, med en import på hhv. 5,2 og 5,1 mrd. kroner. Deretter fulgte Danmark og Polen, som i stor grad videreforedler produkter til EU-markedet. Japan fulgte på femteplass.

Eksporten av sjømat fra havbruk hadde i 2011 en eksportverdi på 31 mrd. kroner, en nedgang på 2,4 mrd. kroner sammenlignet med rekordåret 2010. Nedgangen skyldes i all hovedsak at lakseprisen ble kraftig redusert i løpet av andre halvår av 2011 etter flere år med prisoppgang. Eksportverdien fra de tradisjonelle fiskeriene beløp seg til 22 mrd. kroner, noe som er det beste resultatet noensinne.

Importen av marine produkter til Norge var i 2011 på om lag 634 000 tonn, 2,1 pst. høyere enn i 2010. Verdien av importen var 7,5 mrd. kroner. I verdi importerer Norge mest fra Danmark, Peru, Island og Storbritannia. Fiskemel og fiskeolje som er innsatsfaktorer i fiskefôr utgjør en stor del av importen. Andre store produkter er makrell, torsk og reker som dels selges innenlands og dels reeksporteres.

4.1.2 Fiske og fangst

Figur 4.3 Utvikling i driftsmargin1 og totale driftsinntekter for fartøy i størrelsen 8 meter og over, 1980–20102

Figur 4.3 Utvikling i driftsmargin1 og totale driftsinntekter for fartøy i størrelsen 8 meter og over, 1980–20102

1 Driftsmargin = (Driftsresultat/Driftsinntekter) * 100

2 Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse ble fra og med 2008 endret fra samfunnsøkonomisk til bedriftsøkonomisk perspektiv. Alle tidsseriene presentert her er regnet på nytt basert på bedriftsøkonomisk perspektiv.

Kilde: Fiskeridirektoratet.

For fiskeflåten har utviklingen i lønnsomhet, målt ved driftsmarginen, vært positiv siden 1990, jf. figur 4.3. I løpet av perioden er det årene 1998, 2001 og 2005–2007 som har pekt seg ut som topper. Vi er inne i en ny periode med økt lønnsomhet og 2010 viser en ny topp. Gjennomsnittlig driftsmargin i 2010 for fartøy i Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse var på 16,4 prosent, en økning fra 13,3 prosent i 2009.

Det er flere underliggende årsaker til den positive utviklingen. To viktige årsaker er forbedret bestandssituasjon for viktige fiskeslag og økte priser. Dessuten har tallet på fiskefartøy blitt redusert, noe som har bidratt til lavere kostnader og økt produktivitet.

Tall for de siste årene for utvalgte fartøygrupper, viser imidlertid at lønnsomheten varierer over tid og mellom ulike fartøygrupper, jf. tabell 4.1. Det framgår også at utviklingen det siste året gikk i ulik retning for ulike grupper.

Tabell 4.1 Driftsmargin for utvalgte fartøygrupper 2004–2010

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

Konv. kyst < 11 m, hj. l

4,9

4,9

-0,1

-0,7

Konv. kyst 11-14,9 m hj.l.

10,9

7,7

6,0

7,8

Konv. kyst 15-20,9 m hj.l

-0,0

6,3

11,5

13,2

7,2

5,5

6,5

Konv. kyst 21-27,9 m hj.l

3,2

5,4

9,2

9,7

8,5

15,4

3,5

Konv. havfiskefartøy

2,5

5,6

14,0

13,2

8,7

4,5

7,0

Torsketrålere/reketrålere

2,4

7,6

15,8

10,6

5,3

10,8

15,5

Ringnot

20,7

25,9

22,5

21,4

22,7

20,9

27,8

Pelagiske trålere

-0,6

13,2

21,8

12,9

13,3

15,5

22,7

Kilde: Fiskeridirektoratets lønnsomhetsundersøkelse.

Figur 4.4 Samlet landet kvantum og førstehåndsverdi norske fartøy 1990–2011 (ekskl. tang og tare).

Figur 4.4 Samlet landet kvantum og førstehåndsverdi norske fartøy 1990–2011 (ekskl. tang og tare).

Kilde: Fiskeridirektoratet.

Fangstuttaket i norske fiskerier (ekskl. tang og tare) har siden 1992 variert mellom 2,3 og 2,9 mill. tonn, jf. figur 4.4. Kvantum er redusert fra 2010 til 2011. Det er kvantum av pelagisk fisk som er redusert, mens kvantum av torsk og torskeartet fisk har økt.

På 1990-tallet var det en jevn og solid vekst i realverdien av førstehåndsomsetningen. Siden 1998 har førstehåndsomsetningen vært rundt 13 mrd. i 2011-kroner, avbrutt av fall i årene 2000, 2003 og 2009. I 2011 økte den nominelle førstehåndverdien til 16,0 mrd. kroner, opp fra 13,5 mrd. i 2010.

Prisene på de fleste fiskeslag økte fra 2010 til 2011. Gjennomsnittsprisene for sild og makrell har økt mye fra 2010 til 2011 og mer enn oppveid nedgangen i kvantum. Prisene for torsk og sei har også økt i perioden, mens prisen for hyse har vært uforandret.

Figur 4.5 Utvikling i fangst, antall fiskere og fangst per fisker, 1945–2010

Figur 4.5 Utvikling i fangst, antall fiskere og fangst per fisker, 1945–2010

Kilde: Fiskeridirektoratet

De siste tjue årene er antallet personer som hadde fiske som hovedyrke halvert, fra ca. 20 000 i 1990 til ca. 10 000 i 2011. I samme periode gikk tallet på merkeregistrerte fiskefartøy ned med 65 pst. til 6 300 fartøy i 2011. Det har vært en noe sterkere reduksjon blant fartøy under 28 meter enn de over. Denne reduksjonen inngår i en langtidstrend. Utviklingen gjenspeiler en samfunnsutvikling hvor det har kommet til nye yrkesalternativer også i kyst-Norge, og hvor fiskeriene har blitt stadig mer mekanisert og effektivisert.

Fiskerinæringen skaper ringvirkninger i annet næringsliv. Sintef fiskeri og havbruk har beregnet at den totale sysselsettingen i fiskerinæringen i 2009 (inkludert ringvirkninger) var på 25 700 årsverk.

I figur 4.5 sammenstilles opplysninger om utvikling i kvantum med utvikling i antall fiskere og fangst per fisker. Variasjoner i ressurstilgang vil påvirke fangst per fisker, men figuren sier likevel noe om effektivitetsutviklingen i norsk fiskerinæring. I 1990 var gjennomsnittlig fangst per fisker i underkant av 60 tonn. Tilsvarende for 2011 er i overkant av 190 tonn fangst per fisker.

Fornyingstakten i fiskeflåten, definert som forholdet mellom antall fartøy i flåten og antall nybygde fartøy levert i året, har variert de siste ti årene. Før 2005 var en periode hvor det var relativt stor fornying innenfor ringnotflåten og større fartøy som kombinerer tråling etter bunnfisk og reketråling. Etter 2005 har nybyggingen skjedd innenfor den minste kystflåten (under 15 meter). De siste årene har det også kommet en del fornying innenfor den største kystflåten, og nå, i det aller siste, også innenfor havfiskeflåten. Likevel har den gjennomsnittlige alderen på fartøy fortsatt å øke fra 2010 til 2011.

Strukturkvoteordningene, som tillater å samle flere tillatelser på ett fartøy, er i dag tilgjengelig for fartøy med kvotelengder over 11 meter. Tabell 4.2 viser utvikling i tallet på tillatelser på fem tidspunkter: 2006 (under strukturpausen), 2007 (rett etter strukturpausen), og årene 2008–2011, målt ved slutten av året. Tabellen viser at antall tillatelser har gått ned i alle gruppene.

Type tillatelser

2006

2007

2008

2009

2010

2011

Ringnotgruppen

85

83

80

80

80

80

Pelagisk trålgruppen

40

40

36

34

33

33

Torsketrålgruppen

61

55

44

42

41

40

Seitrålgruppen

10

10

9

9

7

6

Konvensjonelle havfiskefartøy

47

45

38

36

36

35

Konvensjonelle kystfartøy

2 354

2 325

2 032

1 983

1 964

1 924

1 Antall tillatelser ved årets slutt

Kilde:  Fiskeridirektoratet

4.1.3 Havbruk

I 2011 passerte produksjonen av atlantisk laks for første gang milepælen én million tonn. I tillegg produserte den norske havbruksnæringen om lag 58 000 tonn regnbueørret, 15 000 tonn torsk, 1 800 tonn kveite, 500 tonn røye, samt noe piggvar, blåskjell og andre arter. Førstehåndsverdien av produksjonen er beregnet til 29,3 mrd. kroner, en nedgang på 4,7 pst. sammenlignet med rekordåret 2010. Nedgangen skyldes i all hovedsak en laksepris som ble halvert i løpet av andre halvår 2011.

Figur 4.6 Totalt solgt mengde og førstehåndsverdi av fisk i havbruksnæringen 1992–20111)

Figur 4.6 Totalt solgt mengde og førstehåndsverdi av fisk i havbruksnæringen 1992–20111)

1 Foreløpige tall per juni 2012

Kilde: Fiskeridirektoratet

I 2011 var om lag 5 800 personer direkte sysselsatt i havbruksnæringen. Av disse var omkring 3 700 sysselsatt innenfor matfiskproduksjon av laks og ørret. I tillegg til direkte arbeidsplasser skaper havbruksnæringen ringvirkninger i annet næringsliv, bl.a. innen utvikling og produksjon av fôr og utstyr, videreforedling, transport og salg. Sintef har beregnet at havbruksnæringen totalt (inkludert ringvirkninger) skapte i overkant av 21 000 årsverk i 2010.

Figur 4.7 Antall matfisktillatelser i drift med produksjon av laks, regnbueørret og ørret i 2011, fordelt på fylke/region.

Figur 4.7 Antall matfisktillatelser i drift med produksjon av laks, regnbueørret og ørret i 2011, fordelt på fylke/region.

Foreløpige tall per juni 2012

Kilde: Fiskeridirektoratet.

Det drives oppdrett i omkring 160 kommuner, fra Lillesand i sør til Sør-Varanger i nord. Hovedtyngden av oppdrettsaktiviteten er på Vestlandet, Trøndelag og i Nordland. Figur 4.7 viser antall tillatelser i drift med produksjon av laks, regnbueørret og ørret i 2011 fordelt på fylke/region. I 2011 var det tildelt totalt 1 314 tillatelser til oppdrett av laks, regnbueørret og ørret, av dette var 990 matfisktillatelser. Totalt var 1 221 av tillatelsene til opprett av laks, regnbueørret og ørret i drift i 2011, tilsvarende 93 pst. Av matfisktillatelser til oppdrett av andre marine fiskearter, inkludert torsk, var 213 aktive (45,6 pst.). 161 matfisktillatelser til skalldyroppdrett var aktive i 2011, tilsvarende 48 pst.

Figur 4.8 Gjennomsnittlig driftsmargin og gjennomsnittlig produksjonskostnad per kilo. Laks og regnbueørret. 1986–2010.

Figur 4.8 Gjennomsnittlig driftsmargin og gjennomsnittlig produksjonskostnad per kilo. Laks og regnbueørret. 1986–2010.

Definisjon: Driftsmargin=(Driftsresultat/Driftsinntekter)*100.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Gjennomsnittlig driftsmargin i oppdrett av laks og ørret varierer mye fra år til år. I 2010 ble gjennomsnittlig driftsmargin i næringen beregnet til 32,9 pst. Dette er den høyeste gjennomsnittlige driftsmargin som er målt, noe som skyldes svært høye laksepriser i 2010.

4.1.4 Fiskeindustri

Lønnsomhet

Lønnsomheten i norsk fiskeindustri som helhet bedret seg noe fra 2009 til 2010, ifølge Nofimas driftsundersøkelse i fiskeindustrien.

Sett under ett økte hvitfiskindustrien sin inntjening betydelig. Det var i første rekke tørrfisk- og klippfiskprodusentene som bidro til dette, mens lønnsomheten i filet- og saltfiskindustrien fortsatt var svak. Pelagisk konsumindustri fikk et noe svakere resultat enn året før, og også bedriftene som foredler laks hadde et år med svak lønnsomhet.

Figur 4.9 Ordinært resultat1 før skatt og driftsresultat (pst. av driftsinntekter) i konsumindustrien, veid gjennomsnitt.

Figur 4.9 Ordinært resultat1 før skatt og driftsresultat (pst. av driftsinntekter) i konsumindustrien, veid gjennomsnitt.

1 Resultat for 2008 og 2009 er korrigert for ekstraordinære tap og gevinster på valuta.

2 Bakgrunnen for den dårlige lønnsomheten i 2002 er sammensatt. Viktige elementer er sterk kronekurs, høyt rentenivå og generelt høyere produksjonskostnader enn hos våre konkurrenter i andre land. Dette kombinert med økt konkurranse om råstoffet og et lite kjøpevillig marked gjorde at mange aktører kom i en vanskelig situasjon.

Kilde: Nofima

Sysselsetting og antall bedrifter

Økt aktivitet i fiskeindustrien bidro til at antall sysselsatte økte i 2010. Etter mange år med kraftig nedgang økte sysselsettingen med 2 prosent både i 2009 og 2010. Ved utgangen av 2010 var ca. 10 600 personer sysselsatt i fiskeindustrien. Antall bedrifter fortsetter imidlertid å gå nedover.

Tabell 4.2 Antall bedrifter1 i fiskeindustrien1999–2010

1999

2000

2001

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

Konsumindustri

633

616

600

566

554

522

512

497

482

458

448

431

Mel og olje

21

21

21

21

21

20

18

18

19

21

19

20

Tran og raffinerte oljer

10

11

10

11

11

11

12

12

11

12

12

11

Totalt

664

658

631

598

586

553

542

527

512

491

479

462

1 Et selskap kan bestå av flere bedrifter. Enheten bedrift er knyttet til én fysisk lokalitet. Konsumindustri omfatter også bedrifter som ikke kjøper fisk fra flåten over egen kai, som fiskematfabrikker, røykerier etc. Konsumindustri inkluderer slakterier for oppdrettsfisk.

Kilde:  Nofima

Tabell 4.3 Geografisk fordeling av bedrifter i fiskeindustrien 1999–2010

1999

2000

2001

2002

2003

2004

2005

2006

2007

2008

2009

2010

Skagerrak

53

49

46

45

43

39

38

40

43

42

41

39

Vestlandet

262

259

253

241

233

222

218

208

199

191

184

178

Trøndelag

59

57

54

44

45

43

45

43

43

41

41

36

Nord-Norge

290

283

278

268

265

249

241

236

227

217

213

209

Totalt

664

648

631

598

586

553

542

527

512

491

479

462

Kilde:  Nofima

4.2 Miljø

4.2.1 Havmiljø

Et godt havmiljø gir grunnlaget for livet i havet og for verdiskapingen i sjømatnæringen. Sentrale indikatorer for beskrivelse av hav- og kystmiljø er blant annet havtemperatur, pH-nivå og omfang av fremmedstoffer.

Utviklingen i havklima

Havklimaet i våre tre viktigste marine økosystemer og fiskeriområder, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, utvikler seg ulikt fra sesong til sesong og fra år til år. På kortere tidsskalaer som fra måned til måned og uke til uke kan temperatursvingningene være svært store.

Figur 4.10 Kortperiodiske og langperiodiske temperatursvingninger i kystvannet ved Havforskningsinstituttets målestasjon utenfor Lista i Nordsjøen.

Figur 4.10 Kortperiodiske og langperiodiske temperatursvingninger i kystvannet ved Havforskningsinstituttets målestasjon utenfor Lista i Nordsjøen.

Kilde: Havforskningsinstituttet.

Figur 4.10 viser hvor store temperatursvingningene i kystvannet utenfor Lista er fra måned til måned siden 1940-tallet. Ser vi imidlertid på den gjennomsnittlige utviklingen over lengre tid trer det fram 10-årsvingninger og lengre perioder med mer moderate temperaturutslag. Det betyr ikke at disse langtidssvingningene er mindre viktige, tvert imot er det hvor lenge klimasignalet vedvarer som er den viktigste innvirkningen på de marine økosystemene og utviklingen i produktiviteten i våre fiskebestander.

På lengre tidsskalaer er det i større grad likhet mellom de ulike havområdene. Figur 4.11 viser havklimautviklingen i Nordsjøen, i Norskehavet og i Barentshavet. Igjen framgår det at havområdene våre er preget av klimaperiodisitet på omkring 10 år, og disse opptrer med ganske like faser i de tre områdene. På en enda lengre tidsskala ser vi parallelle endringer i alle tre områder fra det kaldere tidsrommet på 1960- og 1970-tallet fram til den rekordvarme klimatilstanden etter årtusenskiftet. De aller siste årene, etter 2006/2007, er det igjen blitt noe kaldere, men temperaturen ligger fremdeles over langtidsmiddeltemperaturen. Det er også viktig å merke seg at før midten av det 20. århundret var det et tidsrom fra 1930- til 1950-tallet da det også var svært varmt i norske havområder, mens det igjen på begynnelsen av det 20. århundret var et kaldt klima. Disse lengste svingningene trer ikke bare fram i våre egne havområder, faktisk kan samme langperiodiske klimamønstre ses i hele Nordatlanteren.

Figur 4.11 Langtidsutviklingen i temperatur for våre tre viktigste marine økosystemer, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet.

Figur 4.11 Langtidsutviklingen i temperatur for våre tre viktigste marine økosystemer, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet.

Kilde: Havforskningsinstituttet.

Utviklingen i havets surhetsgrad

Målinger i norske farvann, blant annet i Norskehavet og Barentshavet, viser at havet har fått endret surhetsgrad. Økning av CO2 i atmosfæren fører til økt opptak av CO2 i sjøvann. Økte mengder oppløst CO2 i havet fører til at sjøvannets pH reduseres. Dette gjør havet mindre basisk og omtales som forsuring. Fordi kaldt vann løser mer CO2 enn varmt vann vil polare farvann først merke virkninger.

Økt CO2-opptak i havet vil først og fremst kunne ha betydning for organismer som danner kalkskall; det vil si enkelte arter av planteplankton, enkelte dyreplanktonarter og bunnlevende organismer som skjell og koraller. Skalldyr som hummer, krabber, krill og hoppekreps har skall av polysakkarid herdet med kalk. Derfor kan også denne type organismer bli påvirket som følge av de økte CO2-opptakene. Sammensetning i mattilbudet til fiskelarvene kan også bli endret, men vi vet foreløpig lite om hvilken påvirkning forsuringen vil ha på fiskebestandene.

Miljøforurensning

Menneskeskapte organiske miljøgifter er den viktigste gruppen miljøgifter vi finner i det marine miljøet. Det er etablert internasjonale avtaler om forbud mot framstilling og bruk av noen av de viktigste organiske miljøgiftene, som PCB og klorerte plantevernmidler. Dette gjenspeiles blant annet i en registrert nedgang av disse stoffene i Barentshavet og Nordsjøen det siste tiåret. På verdensbasis produseres det stadig en stor mengde nye organiske forbindelser. Noen av disse stoffene har egenskaper som gjør dem til miljøgifter. Bromerte flammehemmere er eksempler på slike nyere forbindelser, som fortsatt øker i marint miljø.

Generelt er nivåene av tungmetaller i sedimentene i våre kyst- og havområder lave, men sedimentene i havneområder og enkelte fjorder er betydelig forurenset som følge av tidligere utslipp. I enkelte havområder er det registrert noe forhøyede verdier av bly og kvikksølv i overflatesediment, som trolig er et resultat av langtransport med hav- og luftstrømmer. Nivåene av kvikksølv har vært stabile i en årrekke.

Resultater fra årlige undersøkelser viser at nivået av radioaktiv forurensning i det marine miljøet stadig blir lavere. Radioaktiv forurensning i norske kyst- og havområder er i dag nærmest ubetydelig.

De kontinuerlige utslippene av produsert vann fra petroleumsvirksomheten til havs bidrar med en belastning på det marine miljøet. Produsert vann inneholder oppløste komponenter fra reservoaret; forskjellige organiske forbindelser, tungmetaller og radioaktive komponenter. Det er fortsatt usikkerhet når det gjelder eventuelle langtidsvirkninger av disse utslippene.

En annen type forurensning det er forsket relativt lite på er forekomst og miljøeffekter av såkalte nanopartikler. Disse er både naturlige og menneskeskapte. Framstilling og bruken av forskjellige typer nanopartikler øker noe. Det fører igjen til økte tilførsler til miljøet. Fordi nanopartiklene kan passere cellemembraner og dermed påvirke cellene i en organisme, har de mulighet til å kunne gjøre betydelig skade. Kunnskapen om slike virkninger er imidlertid mangelfull.

Når det gjelder miljøforurensingens betydning for sjømattryggheten, se omtale under kap. 4.2.4 Trygg sjømat.

4.2.2 Ressurssituasjonen

Bestandssituasjonen

Et langsiktig forvaltningsregime har bidratt til god rekruttering og høye gytebestander for mange av bestandene i norske farvann. Samtidig er det noen bestander som det ikke står like bra til med, eller som vi ikke har tilstrekkelig informasjon om. Mulige forvaltningstiltak vurderes løpende i tråd med forvaltningsprinsippet i havressursloven. Se boks 4.1 for grafisk framstilling av bestandssituasjonen for de viktigste fiskeslagene.

For alle de store og kommersielt viktigste bestandene er det etablert langsiktige forvaltningsstrategier, og målet er et høyt langtidsutbytte fra bestandene. Dette er i samsvar med MSY-prinsippet (Maximum Sustainable Yield – maksimalt bærekraftig uttak), som ICES legger til grunn for sin rådgiving.

De fleste bestandene som Norge fisker på er i god forfatning. Dette gjelder spesielt for bestandene i Barentshavet, som nordøstarktisk torsk og nordøstarktisk hyse. Nordøstarktisk sei er også i relativt god forfatning, men rekrutteringen har de siste årene vært noe svakere enn normalt.

I Nordsjøen er sei- og hysebestandene i god forfatning, med gytebestander godt over føre-var-nivå. Situasjonen for torskebestanden i Nordsjøen er fremdeles alvorlig. Norge har en liten andel av denne bestanden. Bestanden av nordsjøsild er i god tilstand, og bestanden har tatt seg noe opp de siste to årene.

De viktigste pelagiske bestandene står det også bra til med. Norsk vårgytende sild (nvg-sild) er fortsatt verdens største sildebestand, men bestanden har gått ned som følge av svak rekruttering i flere år. Når det gjelder makrell har bestanden vokst de siste årene, men denne utviklingen kan trues av at det siden 2010 ikke har vært på plass noen helhetlig forvaltningsavtale.

Når det gjelder sjøpattedyr vi høster av, så er vågehvalbestanden fortsatt i meget god forfatning. Bestandene av grønlandssel i Østisen og Vestisen er også på et høyt nivå.

For nærmere informasjon om de ulike bestandene det høstes på og forvaltningen av disse, samt det vitenskapelige grunnlaget, vises det til Meld. St. 25 (2011–2012) Fiskeriavtalane Noreg har inngått med andre land for 2012 og fisket etter avtalane i 2010 og 2011.

Boks 4.1 Grafisk framstilling av bestandssituasjonen for de viktigste fiskeslagene

Figur 4.12    Gytebestand nordøstarktisk torsk

Figur 4.12 Gytebestand nordøstarktisk torsk

Figur 4.13   Gytebestand nordøstarktisk hyse.

Figur 4.13 Gytebestand nordøstarktisk hyse.

Figur 4.14   Gytebestand nordøstarktisk sei.

Figur 4.14 Gytebestand nordøstarktisk sei.

Figur 4.15 Gytebestand for makrell

Figur 4.15 Gytebestand for makrell

Figur 4.16 Gytebestand for norsk vårgytende sild

Figur 4.16 Gytebestand for norsk vårgytende sild

Figur 4.17 Gytebestand nordsjøsild

Figur 4.17 Gytebestand nordsjøsild

Kilde: Fiskeridirektoratet

Tabell 4.5 gir en kvantitativ statusoppdatering på bestandsforvaltningen samlet sett, inkludert endring fra år til år. Rapporteringen er basert på en omfattende vurdering fra Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet, og trekker inn parametre som blant annet kunnskapsgrunnlag, økologisk tilstand, fiskepress, kommersiell betydning og forvaltningsmål. Alle bestander som det høstes av inngår i oversikten, men noen bestander er gruppert sammen. Bestandene er inndelt i tre kategorier:

A: Bestander som er i god forfatning og som ikke har behov for nye tiltak. I denne kategorien inngår bestander hvor det er etablert langsiktige og bærekraftige beskatningsstrategier eller høstingsregler, bestander som Det internasjonale råd for havforskning (ICES) vurderer til å bli høstet innenfor føre-var-nivåer eller bestander hvor høstingen har svært liten eller ingen betydning og bestandssituasjonen vurderes som trygg.

B: Bestander hvor det er innført tiltak, men hvor bestandssituasjonen eller beskatningsnivået tilsier at det kan være behov for en revidering av tiltakene eller nye tiltak. Dette omfatter også bestander hvor kunnskapsnivået er for tynt til at en kan si noe om bestandssituasjonen eller vurdere om det er behov for nye tiltak.

C: Bestander som det ut i fra en vurdering av bestandssituasjonen, beskatningsnivået eller betydning for økosystemet har et særlig behov for nye forvaltningstiltak og/eller større kunnskap. Kategorien omfatter bestander med risiko for overbeskatning, men hvor det ikke er etablert effektive forvaltningstiltak som regulerer uttaket og reduserer risikoen.

Tabell 4.4 Status for bestander

Klassifisering

Antall

Nye bestander i hver enkelt kategori

Netto endring i antall fra forrige budsjettperiode

A

53

Kolmule, hyse i Nordsjøen

+2

B

17

Brosme

-2

C

10

Snabeluer

0

Siden 2011 har kolmulebestanden, hysebestanden i Nordsjøen og brosmebestanden vist bedring og rykket opp en kategori. Snabeluer har rykket ned til kategori C, til tross for at bestanden langt på veg er friskmeldt av ICES. Bakgrunnen for kategoriseringen er at det etter mange års fangstforbud er nødvendig å komme fram til gode reguleringstiltak tilpasset den nye situasjonen. Enkelte arter/bestander med særlig behov for oppfølging vil bli prioritert i kommende budsjettperiode. Dette gjelder hai- og skatearter og havmusarter generelt, pigghå spesielt, hummer, kveite, kysttorsk, leppefisker, raudåte, stillehavsøsters, vanlig uer og snabeluer. Fiskeri- og kystdepartementets bestandsforvaltning er ytterligere omtalt i programkategori 16.30.

4.2.3 Miljømessig bærekraft i havbruksnæringen

Strategi for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring peker på fem hovedområder der havbruk påvirker det omkringliggende miljøet: genetikk/rømming, utslipp/forurensning, sykdom/parasitter, arealdisponering og høsting av fôrkilder. Innenfor disse områdene er de største uløste utfordringene knyttet til rømming/genetikk og sykdom/parasitter.

Rømming

Selv om de innrapporterte rømmingstallene er betydelig lavere enn for rekordåret 2006, viser foreløpige tall at antall rømte laks i 2011 økte for tredje året på rad. Antall rømmingshendelser går ned. Tre ulike hendelser i 2011 stod for om lag 75 pst. av antall rømte fisk. Menneskelig svikt og rutinesvikt er den vanligste årsaken til rømming.

Figur 4.18 Innrapportert rømming av laks og regnbueørret 1993–2011.

Figur 4.18 Innrapportert rømming av laks og regnbueørret 1993–2011.

* Tallene for 2011 er ikke endelige.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Fiskeridirektoratet

Innslaget av rømt oppdrettsfisk i flere av elvene som overvåkes har vist en betydelig nedgang siden midten av 1980-tallet, men de siste ti årene har innslaget vært relativt stabilt med en liten årlig variasjon, jf. figur 4.19. I de 36 vassdragene som ble overvåket i 2011 var det store variasjoner i innslaget av rømt oppdrettslaks. Det gjennomsnittlige innslaget var 12,6 pst., men enkelte vassdrag med høy innblanding dro opp gjennomsnittet. Medianverdien (dvs. den verdien der halvparten ligger over og den andre halvparten ligger under) var 5,6 pst. Det var imidlertid et skille mellom elvene sør for Stad og nord for Stad. Sør for Stad var den gjennomsnittlige andelen rømt oppdrettlaks i elvene klart lavere i 2011 enn i tre av de fem foregående årene. Nord for Stad var prosentandelen klart høyere i 2011 enn i 2010.

Figur 4.19 Innslag av oppdrettslaks i elver (uveid gjennomsnitt), 1989–2011.

Figur 4.19 Innslag av oppdrettslaks i elver (uveid gjennomsnitt), 1989–2011.

Kilde: Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.

Lakselus

Grensene for lus per fisk i oppdrett er lave, og lakselus utgjør i dag ikke et helse- eller velferdsproblem for oppdrettsfisken. I enkelte områder kan imidlertid lakselus utgjøre en trussel for villfisken, særlig for sjøørret og utvandrende laksesmolt.

Lusetallene sensommeren 2012 har ligget noe høyere enn foregående år. Mattilsynets statusrapport viser at problemene med resistens fremdeles er størst i sørlige deler av Nordland, Nord-Trøndelag og Sunnhordland. Det er ikke meldt om resistensutvikling i Finnmark og Troms.

Figur 4.20 viser utvikling i gjennomsnittlig antall voksne hunnlus i oppdrett de siste årene. Den heltrukne streken markerer tiltaksgrensen i henhold til luseregelverket. Fra 1. januar til 31. august er grensen 0,5 voksne hunnlus per fisk og fra 1. september til 31. desember er grensen 1,0. Under den koordinerte våravlusingen er tiltaksgrensen 0,1.

Figur 4.20 Utvikling i gjennomsnittlig antall voksne hunnlus per fisk i oppdrett 2010-2012.

Figur 4.20 Utvikling i gjennomsnittlig antall voksne hunnlus per fisk i oppdrett 2010-2012.

Kilde: Lusedata.no.

Sykdommer

Dødelighet fører fortsatt til store tap i norsk havbruksnæring. Tapene i sjøen var i 2011 beregnet til mellom 15 og 20 pst. Mattilsynet i Trøndelag og Møre og Romsdal kartla i 2011 årsaker til dødelighetstap i sitt område. Undersøkelsen viste at 23,5 pst. av dødeligheten skyldtes smittsomme sykdommer, 37,5 pst. skyldtes forhold ved lokaliteten, mens 38 pst. kunne føres tilbake til dårlig kvalitet på smolten fra settefiskanleggene. Av smittsomme sykdommer er det virusinfeksjoner som gir størst tap. Gode vaksiner og drift med generasjonsskiller gir god kontroll med bakterieinfeksjonene i lakseoppdrett.

Norge er fritt for de fleste smittsomme sykdommene hos akvatiske dyr, som er definert som særlig alvorlige av Verdens dyrehelseorganisasjon (OIE). I løpet av de siste 10 årene er fem av de 26 sykdommene på denne listen påvist i Norge. Gyrodactylus salaris er påvist på villaks, bonamiose på østers og krepsepest på kreps. Viral hemmorhagisk septikemi (VHS) ble påvist i 2007 og 2008 på regnbueørret i Storfjorden. I løpet av 2011 ble det påvist ILA på en lokalitet i Vest-Finnmark. Per 6. august 2012 har det vært to ILA-utbrudd i Møre og Romsdal.

Virussykdommen pankreassykdom (PD) er fortsatt et betydelig problem på Vestlandet. Vaksinering og andre tiltak for å redusere PD-problemene ser ut til å ha redusert tapene, men foreløpig ikke antall utbrudd. Det ble i 2011 registrert nye utbrudd av PD på 89 lokaliteter. Flere av disse utbruddene var nord for Hustadvika i Møre og Romsdal og var forårsaket av en ny variant av PD-viruset som tidligere ikke har vært påvist i Norge.

Forbruket av antibiotika holder seg lavt. Når det gjelder bruken av lakselusmidler er det vanskelig å sammenligne fra år til år fordi bruken av de ulike legemidlene varierer. Samarbeid mellom oppdretterne med koordinering av avlusinger, preparatbruk og bruk av leppefisk viser en positiv utvikling.

4.2.4 Trygg sjømat

Norge har mindre smittestoffer og fremmedstoffer i mat enn de fleste andre land. Dette gjelder også for sjømat.

Det er siden 1994 gjennomført stikkprøvebasert overvåking av fremmedstoffer i en del fiskeslag i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. De siste årene har det vært utført større og mer grunnleggende basisundersøkelser for enkelte kommersielt viktige arter. Det er generelt lave konsentrasjoner av miljøgifter i sjømat fra alle de tre havområdene.

Med få unntak ligger funnene i norsk sjømat lavere enn grenseverdiene fastsatt i internasjonalt regelverk for handel med mat. Unntakene gjelder innholdet av dioksin og dioksinlignende PCB i torskelever fra kystnære farvann og blåkveite fra to små områder utenfor Nordland, kadmium i taskekrabbe og kvikksølv i brosmefilet fra Hardangerfjorden.

Mattilsynet anbefaler at de som fisker torsk til bruk i egen private husholdning ikke bør spise lever fra fisk tatt innenfor grunnlinjen. Mattilsynet fraråder også gravide, ammende, barn og kvinner i fruktbar alder å spise brunmat fra taskekrabbe. Råd og advarsler fra Mattilsynet om sjømatkonsum er tilgjengelig på Matportalen.no.

NIFES har på oppdrag fra Mattilsynet analysert oppdrettsfisk samlet inn i 2011 når det gjelder lovlige og ulovlige legemidler, tungmetaller og andre miljøgifter. Resultatene viser at konsentrasjonene av lovlige legemidler og miljøgifter er lave. 40 pst. av prøvene ble undersøkt for legemidler og stoffer som er ulovlig å bruke i matproduksjon, som for eksempel steroider. Ingen ulovlige stoffer ble funnet. 60 pst. av prøvene ble undersøkt for legemidler som er tillatt å bruke, samt miljøgifter som tungmetaller, PCB, dioksiner og sprøytemidler. Alle målingene viste resultater under internasjonalt fastsatte grenseverdier.

4.3 Kystforvaltning

4.3.1 Sjøtransport og havner

Sjøtransport har størst markedsandeler innenriks for frakt av tørr og våt bulk. Vegtransport er totalt dominerende på korte distanser, men har også betydelige markedsandeler på transporter over lengre distanser. Jernbanen har en stor markedsandel for frakt av stykkgods mellom de store byene.

Tabell 4.6 viser de ulike transportformenes relative markedsandeler i årene 2005–2010. Mens sjø og veg var omtrent jevnstore med hensyn til tonnkilometer i 2009, har veg økt sine markedsandeler med 4 prosentpoeng i 2010 og sjø har tapt 3,5 prosentpoeng. Jernbanen har tapt 0,5 prosentpoeng fra 2009 til 2010.

Tabell 4.5 Markedsandeler i godstransportarbeidet (tonnkilometer) 2005–2009 (pst.)

Sjø

Bane

Veg

Luft

I alt

2005

45,8

6,6

47,5

0,1

100

2006

46,8

6,9

46,2

0,1

100

2007

46,5

7,0

46,5

0,1

100

2008

44,7

7,1

48,1

0,1

100

2009

45,9

7,4

46,6

0,1

100

2010

42,4

6,9

50,6

0,1

100

Kilde: Transportøkonomisk institutt.

Tabell 4.7 viser sjøtransportens andel av eksport og import i årene 2005–2010. Mens skipenes andel av eksporten ligger stabilt på om lag 88 pst. i femårsperioden, har sjøtransportens andel av import gradvis gått ned fra 79 pst. i 2005 til 75 pst. i 2009, for så å øke igjen med 2 prosentpoeng til 77 pst. i 2010.

Tabell 4.6 Sjøtransportens andel av eksport (tonnkilometer) og import 2005–2009 (pst.)

Import

Eksport

2005

79,1

88,8

2006

76,9

88,7

2007

76,7

89,1

2008

75,9

89,8

2009

74,9

88,2

2010

76,9

88,5

Kilde: Transportøkonomisk institutt.

4.3.2 Forebyggende sjøsikkerhet

Navigasjonsinfrastruktur

Navigasjonsinstallasjonene og de elektroniske navigasjonshjelpemidlene skal gjøre navigasjon i norske farvann enklere og tryggere. Det er derfor et mål at tilgjengeligheten (oppetid) er så høy som mulig. Målet for oppetid for navigasjonsinnretningene med lys er 99,8 pst. I 2011 var det samlede resultatet for Norge 99,7 pst. Kystverkets arbeid med navigasjonsinfrastruktur er nærmere beskrevet i kapittel 1062.

Resultatene var svakere for de elektroniske navigasjonshjelpemidlene. For DGPS-installasjonene, som sender korreksjoner til GPS-signaler og gir høyere posisjonsnøyaktighet, finnes det ikke gode tilgjengelige data. Disse installasjonene fornyes, og vil da ha oppetid som tilfredsstiller kravene.

Hendelser i norske farvann

Det ble i 2011 registrert 20 ulykker med lospliktig fartøy. Det er 13 færre enn i 2010. Antall lospliktige seilaser økte samtidig fra omtrent 94 000 i 2010 til rundt 98 400 i 2011, og ulykkesandelen er dermed betydelig redusert. Ulykker betegner her hendelser som grunnstøtinger og kollisjoner. De fleste av disse fører ikke til akutt forurensing.

Lospliktig trafikk omfatter både fartøy med los om bord og fartøy hvor føreren har farledsbevis. Fem av ulykkene i 2011 skjedde med los om bord og 15 med fartøy hvor føreren hadde farledsbevis. Det skjedde ingen ulykker med fartøy som ble gitt dispensasjon fra losplikten.

Tabell 4.7 Lospliktig trafikk - andel ulykker med lospliktig fartøy (pst. av antall lospliktige seilaser), 2006–2011

År

2006

2007

2008

2009

2010

2011

Antall ulykker

27

28

40

36

33

20

Antall seilas

58 324

60 920

75 696

84 732

94 014

98 358

Andel ulykker (pst.)

0,046

0,046

0,053

0,042

0,035

0,020

Kilde: Kystverket.

Trafikksentraltjenester

Sjøtrafikksentralene er et sentralt verktøy for overvåking og kontroll av skipstrafikk i norske farvann. Trafikksentralene skal samvirke med fartøy og respondere på trafikksituasjoner som kan utvikle seg til uønskede hendelser.

Tabell 4.8 Antall inngrep for å avklare trafikksituasjonen

År

2008

2009

2010

2011

Antall inngrep

4 885

5 862

5 210

6050

Antall seilas

251 138

254 665

257 846

281 668

Kilde: Kystverket.

4.3.3 Beredskap mot akutt forurensning

De siste årene har tallet på hendelser meldt inn til Kystverkets beredskapsvakt vært i overkant av 1 300 per år. De fleste av hendelsene som meldes inn (fartøy i drift, grunnstøtinger, tankbilvelt, faresituasjoner i petroleumsvirkomheten m.m) håndteres uten at det oppstår forurensning. Disse hendelsene synliggjøres ikke i statistikken for akutt forurensning, men medfører bruk og innsats av personellressurser, slepefartøy og annet.

Tabell 4.9 Innrapporterte varsler om akutt forurensning eller fare for akutt forurensning til Kystverkets beredskapsvaktlag i 2011

Totalt antall varsler: 1 4029

Antall varsler som ikke har ført til akutte utslipp, verken på sjø eller land: 1 020

Antall varsler som har ført til utslipp: 382

Sjøbaserte utslipp: 162

Landbaserte utslipp: 220

Skipsbaserte: 79

Petroleumsbaserte: 83

Industri: 79

Bunkers-anlegg:

12

Nedgravde tanker: 20

Landtransport: 82

Annet: 27

Totalt mengde utslipp: 1 423,50 m3

Kilde: Kystverket.

Samlet antall registrerte hendelser med utslipp har vært forholdsvis stabilt siden 2003. Statlige aksjoner mot akutt forurensning har bare vært iverksatt etter kystnære skipsulykker. Øvrige utslipp er håndtert gjennom tiltak fra den som er ansvarlig for forurensningen eller kommunale aksjoner hvor Kystverkets beredskapsvaktlag har ført tilsyn.

Figur 4.21 Antall hendelser 2003–2011 og utslippsmengde1.

Figur 4.21 Antall hendelser 2003–2011 og utslippsmengde1.

1 Toppen i 2007 skyldes et utslipp på Statfjord-feltet på 4000 m3 olje.

Kilde: Kystverket.

Det er ingen entydig utvikling i utslippsmengden fra 2003 til 2011. Årlig utslippsmengde påvirkes sterkt av enkelthendelser med store utslipp. Ulykkene med skipene ”MS Server” i 2007 og ”MV Full City” i 2009, utslippet fra Statfjord A-plattformen i 2007 og kloakkutslippet i Mjøsa i 2009 er typiske eksempler på store hendelser. De 382 hendelsene i 2011 som førte til akutt forurensning var fordelt mellom landbaserte og sjøbaserte hendelser, med henholdsvis 220 og 162. Totalt ble det registrert utslipp av 1 423,5 m3 forurensende masse. De landbaserte kildene bidro med den klart største mengden forurensning. Dette skyldes i hovedsak et utslipp fra en gjødselskjeller på 600 m3 og et utslipp på 120 m3 diesel fra Uno X på Karmøy. Av sjøbaserte hendelser kan nevnes grunnstøtingen av containerskipet Godafoss med utslipp på ca. 115 m3 tungolje.

5 Oppfølging av nordområdesatsingen

Regjeringen la i november 2011 fram Meld. St. 7 (2011-2012) Nordområdene – visjon og virkemidler. Meldingen gir en helhetlig gjennomgang av regjeringens nordområdepolitikk. Den redegjør for visjoner, mål og virkemidler, og strategiske prioriteringer for nordområdesatsingen framover. Mens meldingen angir retning og ambisjoner på noen utvalgte områder, blir den konkrete oppfølgingen på de ulike politikkområder presentert i de ansvarlige departementers egen kommunikasjon med Stortinget. Fiskeri- og kystdepartementet følger opp de strategiske prioriteringene i nordområdemeldingen på en rekke områder.

Utvikling av kunnskap om klima og miljø i nordområdene

Det foreslås å øke Fiskeri- og kystdepartementets bevilgning til klimaforskning med 3,5 mill. kroner i 2013. Satsingen er en del av en større satsing på klimaforskning over flere departementer, der grunnleggende klimaforskning i Arktis vil være en viktig del. I statsbudsjettet for 2010 for Fiskeri- og kystdepartementet ble det også satt av 8 mill. kroner i økt bevilgning til forskning på klimavirkninger på fiskebestander, økosystemer og havbruk, medregnet forsuring av havet. Denne satsingen foreslås videreført også i 2013.

Fram-senteret (High-North Research Centre on Climate and the Environment) ble etablert i 2010. I senteret inngår alle relevante fagmiljø i Tromsø, og Havforskningsinstituttet har en sentral rolle. Den faglige hovedsatsingen foregår innenfor de fem tematiske flaggskipene:

  • – Havisen i Polhavet, teknologi og avtaleverk.

  • – Effekter av klimaendringer på fjord- og kystøkologi i nord.

  • – Effekter av klimaendringer på økosystemer på land, landskap, samfunn og urfolk, herunder også klimatilpasning.

  • – Havforsuring og økosystemeffekter i nordlige farvann.

  • – Miljøgifter – effekter på økosystemer og helse.

Nytt isgående forskningsfartøy

Behovet for et nytt isgående forskningsfartøy er slått fast i regjeringens nordområdestrategi. Isgående forskningsfartøy er viktig for at Norge kan være ledende på kunnskap og forskning om klima og miljø i polare strøk. Det er planlagt et isgående fartøy som i tillegg til miljø- og polarforskningen også vil være et viktig redskap i ressurskartleggingen i nordområdene. Fartøyet vil ha hjemmehavn i Tromsø.

Prosjektet er nå ferdig kvalitetssikret (KS1 og KS2). Det er etablert samarbeidsavtaler mellom Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Tromsø, som regulerer drift og forvaltning av fartøyet. Anbefalingene fra kvalitetssikrer knyttet til styring og organisering av anskaffelsesprosessen er fulgt opp.

I statsbudsjettet for 2013 foreslår regjeringen en startbevilgning på 75 mill. kroner til bygging av et nytt isgående forskningsfartøy. Fartøyet ventes å være ferdig i 2015. Samlet kostnadsramme for fartøyprosjektet er 1 423 mill. kroner.

Kartlegging av havbunnens mangfold

Systematisk kartlegging av havbunnen gjennom MAREANO-programmet ble igangsatt i 2005. Så langt har MAREANO kartlagt 89 700 km2 med hensyn til geologi, biologi og miljøkjemi, mens det er dybdemålt 76 000 km2 ved hjelp av multistråle ekkolodd. De første årene prioriterte programmet Barentshavet og kantområdene ved Norskehavet, medregnet områdene Troms II, Troms III, Nordland VI, Nordland VII og Eggakanten. I 2011 startet kartleggingen av det tidligere omstridte området i Barentshavet vest for avgrensningslinjen mot Russland. I 2012 har MAREANO gått videre i dette området, samt konsentrert innsatsen om kystnære områder av Norskehavet. Så langt er 8 051 km2 av det tidligere omstridte området dybdekartlagt.

MAREANO genererer viktig kunnskap for forvaltningen gjennom kartlegging av topografi og bunntyper, artstyper og naturtyper, miljøgiftinnhold i sedimenter og effekter av fiskeri på havbunnen. Dette er grunnleggende data som er nyttig for forvaltningens vurdering av arealbruk, miljøverdier og tilrettelegging for ulike næringsaktiviteter i området. En fullstendig kartlegging av de kystnære havområdene fra Lofoten til avgrensingslinjen mot Russland vil være fullført i 2014 med dagens bevilgningsnivå.

Det foreslås en samlet ramme for programmet i 2013 på 90,5 mill. kroner. Kartleggingen videreføres etter omforente faglige kriterier utviklet i samarbeid mellom Fiskeri- og kystdepartementet, Miljøverndepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Olje- og energidepartementet.

BarentsWatch

I 2010 fikk Kystverket i oppdrag å forberede etablering av BarentsWatch, et helhetlig informasjonssystem for de norske hav- og kystområdene. BarentsWatch består i dag av et samarbeid mellom om lag 30 etater og forskningsinstitusjoner. Systemet består av en åpen og en lukket del. Den åpne delen ble etablert i 2012, og er en offentlig tilgjengelig informasjonsportal for havområdene. Portalen skal forenkle tilgang til og sikre utveksling av offentlig informasjon. Ved å samordne informasjon og utvikle nye tjenester basert på kombinasjoner av data, skal BarentsWatch formidle et bedre faktagrunnlag og et mer helhetlig bilde av aktivitet og tilstand i våre havområder.

Den lukkede delen skal etter planen være et operativt system for relevante myndigheter som skal kunne kombinere informasjon ved å koble sammen ulike etaters fagsystemer. Målet er å bidra til at etater med operativt ansvar til sjøs kan få tilgang til felles, etablerte situasjonsbilder som vil gjøre det lettere å håndtere spesielle situasjoner som forurensning, ulykker med mer.

Det er startet arbeid med to tjenester i lukket del, "fartøy av interesse" og "forenklet informasjonsutveksling mellom Kystverket og Hovedredningssentralene". I 2013 skal det blant annet utvikles et sikkert nettverk mellom etatene som er tilknyttet BarentsWatch lukket del, og det skal startes opp utvikling av et helhetlig anløpsregime for skipsfarten i norske farvann. Det foreslås å øke bevilgningen til BarentsWatch med 16 mill. kroner sammenlignet med saldert budsjett 2012.

Styrking av forebyggende sjøsikkerhet og beredskap mot akutt forurensning

Regjeringen bestemte i 2011 at det skal innføres en statlig lostjeneste for all skipstrafikk i farvannet ved Svalbard på tilsvarende måte som for fastlandet. Målet med dette er å redusere risikoen for uønskede hendelser ved sjøtrantsport på Svalbard slik at skade på liv, helse og miljø kan unngås.

Fiskeri- og kystdepartementet har fastsatt forskrift om lostjeneste på Svalbard, som trådte i kraft 1. juli 2012. Forskriften gjør losloven med tilhørende forskrifter gjeldende på øygruppen. Det er gjort enkelte tilpasninger i forskriften ut fra de stedlige forhold. Det vil være overgangsordninger med trinnvis innfasing av losplikt. Innfasingen begynte i seilingssesongen 2012, og innen 2015 vil det være full losplikt for alle fartøyer.

Fra 1. juni 2011 ble Kystverkets område for navigasjonsvarsling i Arktis, NAVAREA XIX, satt i operasjonell drift. Området dekker havområdene mellom Grønland og grensen til Russland, og strekker seg fra midt på norskekysten og opp til Nordpolen. Navigasjonsvarslingene sendes skipstrafikken fra trafikksentralen i Vardø.

Det er etablert et godt samarbeid med Russland om å utvikle et meldings- og informasjonssystem for skipstrafikk. Særlig er arbeidet under Barents VTMIS (Vessel Traffic Managment and Information System) videreutviklet. Norge og Russland har i samarbeid sendt en søknad til FNs sjøfartsorganisasjon IMO om å fastsette et skipsrapporteringssystem for Barentshavet. Systemet vil pålegge rapporteringsplikt for større skip og skip forbundet med en viss risiko ved seilas fra norsk til russisk farvann og fra russisk til norsk farvann. Skipsrapporteringssystemet vil tidligst kunne tre i kraft 1. juni 2013.

Det er etablert helårig statlig slepebåtberedskap i Nord-Norge. Det gjennomføres nå en konseptvalgutredning og KS1 om samlet statlig slepebåtberedskap. Denne vil gi et nytt faglig grunnlag for vurderingen av framtidig dimensjonering.

Det er etablert et bredt sammensatt oljevernforum som ledes av Kystverket. Formålet er å styrke oljevernberedskapen gjennom å legge til rette for godt samspill og samarbeid mellom offentlige og private aktører, med særlig vekt på oljevernberedskap i nordområdene.

Det pågår et arbeid for å framforhandle en internasjonal samarbeidsavtale om oljevernberedskap mellom de arktiske statene. En arbeidsgruppe skal legge fram forslag til avtale på neste ministermøte i Arktisk råd våren 2013. Fiskeri- og kystdepartementet leder arbeidet på norsk side.

Kystverket la i juni 2011 fram en oppdatert, helhetlig miljørisiko- og beredskapsanalyse knyttet til akutt forurensning fra skipstrafikk. Beredskapsanalysen gir en anbefaling om nivået på beredskapen, og vil utgjøre et viktig grunnlag for beslutninger vedrørende dimensjonering av statens beredskap de kommende åra. Analysen peker på at rask, lokal tilstedeværelse gir redusert responstid og er viktig for resultatet av statlige aksjoner. Et prioritert område framover er derfor å styrke kommunenes evne til å bistå under statlige aksjoner, ved å sørge for at kommunene har tilgang til utstyrsdepoter med nødvendig utstyr for å aksjonere raskt ved store hendelser.

Utvikling av marin næringsvirksomhet

Torskeoppdrettere sliter med svak økonomi, og det er bare noen få bedrifter som har satt ut yngel de siste årene. Det ventes derfor at produksjonen vil gå ned i årene som kommer. Det arbeides med å få ned produksjonskostnadene, blant annet ved å utvikle et avlsprogram ved Nofima i Tromsø. Torskeavlsprogrammet får et tilskudd fra Fiskeri- og kystdepartement på om lag 30 mill. kroner i 2012. Det foreslås at tilskuddet videreføres på dette nivået i 2013. Regjeringen la i februar 2009 fram en nasjonal strategi for bærekraftig torskeoppdrett, og torsk i oppdrett er et prioritert område i marint verdiskapingsprogram. Denne prioriteringen foreslås videreført i 2013. Torskeoppdrett må utvikles innenfor miljømessig bærekraftige rammer.

Marin bioprospektering er systematisk leting etter verdifulle, biologisk aktive komponenter fra organismer i havet. Regjeringen lanserte i 2009 en nasjonal strategi for marin bioprospektering. Den samlede bevilgningen til oppfølging av dette programmet over Fiskeri- og kystdepartementets budsjett i 2012 er 25 mill. kroner, blant annet gjennom den nasjonale marine biobanken i Tromsø og FUGE-programmet i Norges forskningsråd. Satsingen foreslås videreført i 2013.

Fiskeri- og kystdepartementet finansierte i 2009 en utredning for dyrking og bruk av tare, med spesiell vekt på bioenergi. I 2012 ble det innenfor tilskuddet til Norges forskningsråd satt av 2 mill. kroner til økt forskning på bioenergiproduksjon fra marine kilder. Satsingen foreslås videreført i 2013.

Tiltak mot ulovlig fiske og fiskerikriminalitet

Bevilgningen til innsats mot ulovlig fiske og fiskerikriminalitet er økt betydelig. Kontrollinnsatsen er økt, og arbeidet med fiskerikriminalitet er gitt høy prioritet i politiet og hos påtalemyndigheten. Det er lagt stor vekt på internasjonalt arbeid, herunder et tett samarbeid med russiske fiskerimyndigheter. Det er ikke registrert ulovlig overfiske av torsk og hyse i Barentshavet de tre siste årene. Dette viser at forvaltningens arbeid og prioriteringer så langt har fungert godt. Det har vært et godt samarbeid med russiske myndigheter. Innsatsen mot ulovlig fiske og fiskerikriminalitet foreslås videreført.

Tiltak for å implementere og videreutvikle systemer for å sikre og dokumentere lovlig fangst prioriteres høyt. EU innførte fra 1. januar 2010 nye regler som innebærer at all villfanget fisk og produkter fra villfanget fisk som skal eksporteres fra Norge til EU må ha fangstsertifikat. Det gjelder fisk som er fanget av både norske og utenlandske fartøy.

Styrking av transportnettet

Fiskeri- og kystdepartementet har gitt Kystverket i oppgave å koordinere et samarbeid mellom havnene i nord. I forbindelse med arbeidet med Nasjonal transportplan 2014–2023 er det utarbeidet en egen nordområdeutredning. Det er blant annet vurdert behov for tiltak i tilknytning til havner i nord (farledstiltak, veiforbindelse etc.). Etablering av et samarbeid mellom havnene i nord videreføres i 2013, innenfor rammene av prosessen med å rullere transportplanen.

Til dokumentets forside