22 Spesialmerknader til lovforslaget

Merknader til de enkelte bestemmelser i lov om klageorganer for forbrukersaker

Til § 1 Virkeområde

Av bestemmelsens første leddførste punktum fremgår det at loven gjelder klageorganer som behandler forbrukersaker, og som søker eller har mottatt godkjenning etter loven. Begrepene klageorgan og forbrukersaker er definert i § 2. Av annet punktum fremgår det at loven også gjelder Forbrukerrådet, med mindre annet er bestemt i loven eller i medhold av loven. Bestemmelsen skyldes at Forbrukerrådet er etablert ved stiftelsesavtale, og ikke omfattes av første punktum. Med unntak av kravet om etablering av klageorganer i § 5 første ledd, vil alle krav som stilles til meklingsorganer og til klageorganets saksbehandling gjelde for Forbrukerrådets mekling.

Annet ledd fastslår at bestemmelsen i § 27 om innmeldelse til EU-kommisjonens liste av klageorgan som fyller kravene i direktivet om alternativ tvisteløsning også gjelder klageorganer som er regulert i særlovgivning.

Tredje ledd bokstav a til d gjør unntak fra lovens virkeområde for visse saksområder. Unntakene innebærer at loven kun får anvendelse på de områdene der direktivet stiller krav til et klagebehandlingstilbud.

Bokstav a unntar helsetjenester som utføres av helsepersonell fra lovens virkeområde. Med «helsepersonell» menes leger, sykepleiere og andre som omfattes av definisjonen i lov om helsepersonell § 3. Alternative behandlere anses ikke som helsepersonell, og tjenester som ytes av dem omfattes av lovens virkeområde. Se de generelle merknadene i punkt 5.3.2.3.

I bokstav b er offentlig tilbud om videregående og høyere utdanning unntatt fra lovens virkeområde. Private tilbud er omfattet av direktivets og lovens virkeområde, så fremt tilbudet ikke anses som en ikke-økonomisk tjeneste av allmenn interesse, jf. lovens § 1 tredje ledd bokstav c. Utdanningstilbud som omfattes av loven inkluderer blant annet private fagskoler og utvekslingsorganisasjoner som formidler kontakt mellom elever, vertsfamilier og utenlandske skoler. Se de generelle merknadene i punkt 5.3.2.4.

I bokstav c er ikke-økonomiske tjenester av allmenn interesse unntatt lovens virkeområde. Om en tjeneste er en ikke-økonomisk tjeneste av allmenn interesse beror på en konkret vurdering av tjenesten på bakgrunn av de momentene som følger av EU-domstolens praksis. Det er ikke avgjørende om det er offentlige eller private tjenesteytere som leverer tjenesten. Et sentralt moment er om tjenestemottakeren betaler for tjenesten, og om denne betalingen dekker kostnadene. Der det betales et mindre gebyr som ikke dekker kostnadene, vil det i utgangspunktet kunne være en ikke-økonomisk tjeneste. Unntaket medfører at blant annet friskoler, samt offentlige og private barnehager, ikke omfattes av loven. Det vises for øvrige til de generelle merknadene i punkt 5.3.2.5.

Kjøp og salg av fast eiendom er unntatt fra lovens virkeområde etter bokstav d. Andre avtaler som er tilknyttet fast eiendom, men ikke innebærer overdragelse av fast eiendom, er omfattet av loven. Dette vil blant annet gjelde avtaler om husleie, håndverkertjenester, kjøp av bygningsmateriale, timeshare med mer. Ved sammensatte avtaler, eksempelvis der entreprenøren skal levere grunnen, bygge hus og gjøre diverse grunnarbeider, omfatter loven alt unntatt grunnen dersom arbeidet ikke er påbegynt på avtaletidspunktet. Er arbeidene fullført før avtalen inngås, faller hele avtalen utenfor lovens virkeområde. Se de generelle merknadene i punkt 5.3.2.1.

Etter fjerde ledd kan Kongen bestemme om loven skal få anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, og om det er behov for særskilte regler.

Til § 2 Definisjoner

Bestemmelsen definerer sentrale begreper i loven.

I bokstav a defineres begrepet «forbruker» som en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet. Øvrige forbrukervernlover definerer begrepet tilsvarende. Definisjonen innebærer at avtaler som inngås både til bruk i næringsvirksomhet og til privat bruk omfattes av loven, så fremt tjenesten eller varen ikke hovedsakelig skal benyttes i næringsvirksomhet.

I bokstav b defineres «klageorgan» som nemnder og meklingsorgan, slik disse er definert i bokstav c og d.

I bokstav c er «nemnd» definert som organ som gir rådgivende uttalelse eller treffer bindende avgjørelse i forbrukersaker.

I bokstav d defineres «meklingsorgan» som organ som bringer forbruker og næringsdrivende sammen med det formål å oppnå minnelig løsning. En minnelig løsning kan være i samsvar med det partene rettslig sett har krav på eller det kan være ulike mellomløsninger som partene i den enkelte saken ser som en fornuftig løsning av tvisten. Meklingsorganer kan imidlertid i sin mekling foreslå løsninger for partene for å komme til en minnelig løsning.

I bokstav e defineres «forbrukersak» som sak om vare- og tjenestekontrakter mellom næringsdrivende og forbruker. Med vare forstås vanligvis løsøre, slik at avtaler om fast eiendom faller utenfor. For øvrig omfatter begrepet alle typer avtaler, også der det kan være uklart om kontrakten gjelder en tjeneste eller en vare, eksempelvis ved nedlastning av digitalt innhold, strøm og vann.

I bokstav f defineres «innmeldt klageorgan». Begrepet omfatter både klageorganer som er godkjent etter denne loven og klageorgan som er i tråd med særregulering som oppfyller kravene i direktiv 2013/11/EU om alternativ tvisteløsning i forbrukersaker.

Se de generelle merknadene i punkt 6.

Til § 3 Søknad om å bli godkjent som klageorgan mv.

Første ledd første punktum angir at et klageorgan kan oppnå godkjenning etter søknad dersom det oppfyller kravene i loven. Ved søknad vil klageorganet vurderes opp mot de generelle kravene som følger i lovens kapittel 2 §§ 5-8. Ut over dette må det på søknadstidspunktet godtgjøres at klageorganet oppfyller kravene til saksbehandlingsregler etter kapittel 3, og eventuelt særlige krav til nemnder etter kapittel 4. Avgjørelse av søknaden om godkjenning er enkeltvedtak, som kan påklages i henhold til forvaltningslovens regler. En godkjenning vil ikke være tidsbegrenset, men kan tilbakekalles, jf. § 10.

Det følger av annet punktum at Forbrukerrådet ikke skal søke om godkjenning. Dette følger av at Forbrukerrådet reguleres av loven direkte, jf. § 1.

Det fremgår av tredje punktum at det er departementet som behandler søknader om godkjenning. Dette vil være Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, dersom ikke annet er bestemt.

Kravene og saksbehandlingsreglene som fremgår av lovens bestemmelser eller gitt i medhold av loven, er minstekrav. Det vil si at klageorganene kan ha strengere regulering i egne vedtekter. Som eksempel kan et klageorgan ha vedtektsfestet færre avvisningsgrunner enn det som følger av lovens § 14.

Etter annet ledd gis departementet hjemmel til ved forskrift å stille krav til hvilke opplysninger som skal gis ved søknad om godkjenning og til hvordan opplysningene skal gis. Vedtektene vil naturlig inngå som grunnlag for departementets vurdering av søknad om godkjenning. Krav om vedtekter og innholdet i disse følger av loven § 5 annet ledd. For å kunne vurdere klageorganet opp mot lovens krav kan det imidlertid bli nødvendig for departementet å få opplysninger utover de som følger av klageorganets vedtekter. Departementet skal også kunne innhente opplysninger fra klageorganene på en bestemt måte, for eksempel elektronisk.

Se de generelle merknadene i punkt 8.2, 8.4, 8.5 og 9.2.

Til § 4 Endringer av krav

Bestemmelsen slår fast at dersom krav i loven eller gitt i medhold av loven endres, gjelder kravene også for klageorganer som er godkjent. Det samme skal gjelde dersom nye krav gis i eller i medhold av loven. Godkjente klageorganer må således foreta nødvendige endringer for at deres virksomhet blir i tråd med nye eller endrede bestemmelser. Opplysningsplikten etter § 9 første ledd vil kunne komme til anvendelse ved vurderingen av om klageorganets virksomhet er i tråd med nye eller endrede bestemmelser. En konsekvens av manglende oppfyllelse, vil kunne være at godkjenningen tilbakekalles, se § 10.

Se de generelle merknadene i punkt 8.5 og 8.6.

Til § 5 Stiftelsesgrunnlag og vedtekter

Første leddførste punktum bestemmer at for å bli godkjent skal klageorganet være etablert ved lov eller avtale mellom en eller flere bransjer på den ene siden og Forbrukerrådet eller en annen organisasjon som representerer forbrukerne på den andre. Kravet til etableringsmåte gjelder ikke for Forbrukerrådet, jf. annet punktum.

Annet leddførste punktum slår fast at klageorganet skal ha vedtekter. Annet punktum inneholder en forskriftshjemmel som kan benyttes til å regulere krav til vedtektenes innhold.

Se de generelle merknadene i punkt 9.1 og 9.2.

Til § 6 Klageorganets saksområde. Beløpsgrenser

Første ledd slår fast at klageorganet skal ha et klart definert saksområde. Kravet vil lettest oppfylles gjennom en positiv angivelse. Samtidig kan særskilte hensyn tilsi at saksområdet angis på annen måte. Dette gjelder blant annet for Forbrukerrådets mekling, som skal omfatte forbrukersaker som ikke omfattes av annet innmeldt klageorgans saksområde, jf. § 23.

Annet ledd forutsetter at klageorganet kan sette grenser for hvilke saker som tas til behandling. Grensen gjelder det beløpet som tvisten omhandler, og ikke tjenestens eller gjenstandens verdi som sådan. Klageorganet kan fastsette både en øvre og en nedre grense for tvistebeløpet. Det fremgår av bestemmelsen at når klageorganet setter grenser, skal grensene settes slik at de ikke i vesentlig grad svekker forbrukerens adgang til å få en sak behandlet. Forbrukerens adgang til klagebehandling vil særlig bli svekket dersom den nedre terskelen for å behandle klager er høy. Klageorganet må ta hensyn til at prisnivået varierer i ulike land. Klageorganet skal både behandle saker fra forbrukere i Norge og fra forbrukere i andre EØS-stater. Det må derfor sikres at en beløpsgrense ikke hindrer forbrukere i andre land i å få sin klage behandlet av klageorganet.

Etter tredje ledd skal klageorganet ikke behandle saker som gjelder inndrivelse av krav som motparten har erkjent. Inndrivelse av pengekrav anses ikke som en tvist tilknyttet den enkelte avtalen som omfattes av direktivet. Partene kan ikke benytte klageorganene for å skaffe tvangsgrunnlag for et pengekrav. I slike tilfeller kan namsmannsapparatet og eventuelt forliksrådet benyttes for å inndrive kravet, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 første ledd bokstav f.

Fjerde ledd slår fast at klageorganet skal behandle saker mellom næringsdrivende etablert i Norge og forbrukere bosatt i Norge og i øvrige EØS-stater. Hva som ligger i etablert skal forstås i samsvar med direktivet. Ifølge direktivet artikkel 4 nr. 2 menes med etablert der den næringsdrivende har sitt hovedkontor, sin hovedadministrasjon eller sitt forretningssted, herunder filial, et agentur eller en annen virksomhet.

Etter femte leddførste punktum skal klageorganet behandle saker som bringes inn av forbrukeren, dersom forbrukeren har et reelt behov for å få kravet mot den næringsdrivende avgjort. Vilkåret om et «reelt behov» skal forstås på samme måte som etter tvisteloven § 1-3 annet ledd. I dette ligger først og fremst et krav om at klageren må ha en aktuell interesse i å få saken avgjort, i forhold til den næringsdrivende. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det. Bestemmelsen utelukker ikke at klageorganet innfører klageadgang for næringsdrivende. Det er derfor presisert i annet punktum at klageorganet kan beslutte at også næringsdrivende gis klageadgang.

Se de generelle merknadene i punkt 9.3 til 9.5.

Til § 7 Klagefrist. Gebyr

Etter første ledd kan klageorganet fastsette en klagefrist. Fristen må ikke forveksles med den alminnelige foreldelsesfrist. Klagefristen kan ikke settes under ett år etter at klageren har inngitt skriftlig klage til motparten. Kravet til skriftlig klage skal anses oppfylt enten om den fremsettes elektronisk eller på papir. Bestemmelsen gir ingen plikt for klager til først å klage til motparten, men det følger av lovens § 14 bokstav a at klageorganet kan avvise saker dersom dette ikke er gjort. Loven stiller ikke formkrav til klagen som inngis til klageorganet.

Det følger av annet ledd at klageorganet kan kreve saksbehandlingsgebyr av begge parter. Eventuelt gebyr for forbruker kan kun utgjøre et mindre beløp. Gebyret skal ikke utgjøre et vesentlig hinder for forbrukere i å bruke klagebehandlingstilbudet. Et eventuelt gebyr må derfor ses i forhold til prisnivået i de øvrige EØS-stater. I henhold til direktivet, kan et eventuelt saksbehandlingsgebyr kun utgjøre et symbolsk beløp for forbrukeren. Departementet antar at gebyret ikke bør overstige 100-200 kroner. Denne begrensningen gjelder imidlertid selve saksbehandlingen. Kostnader til eventuelle sakkyndigrapporter, juridisk bistand og lignende, faller utenfor. Bestemmelsen setter ingen grenser for hvor høyt gebyr klageorganet kan kreve av den næringsdrivende. Klageorganet kan bestemme at den næringsdrivende skal dekke forbrukerens gebyr, dersom forbrukeren vinner frem. Dersom den næringsdrivende vinner frem, er det likevel ikke anledning til å kreve at forbrukeren dekker den næringsdrivendes gebyr.

Se de generelle merknadene i punkt 9.6 og 9.7.

Til § 8 Krav til leder, nemndmedlemmer, meklere og saksbehandlere

Første ledd stiller ulike krav som skal bidra til å sikre upartiskhet blant klageorganets ledere, nemndmedlemmer, meklere og andre saksbehandlere. Bestemmelsens annet ledd gir en forskriftshjemmel for at departementet skal kunne gi bestemmelser om krav til kompetanse og ytterligere krav til upartiskhet for klageorganets ledere, nemndmedlemmer, meklere og andre saksbehandlere. «Andre saksbehandlere» dekker eksempelvis sekretariatets ansatte.

Se de generelle merknadene i punkt 9.10.

Til § 9 Klageorganets rapporterings- og opplysningsplikt

I første ledd første punktum pålegges klageorganet en opplysningsplikt overfor departementet. Plikten innebærer at departementet kan kreve opplysninger for til enhver tid å kunne vurdere om klageorganet oppfyller kravene til godkjenning. Bestemmelsen vil være aktuell blant annet for tilfeller der departementet har behov for opplysninger som ikke følger av klageorganets årsrapporter, eller at situasjonen krever oppdaterte opplysninger i en periode mellom rapporteringstidspunktene, for eksempel hvis meldingen om endringer er mangelfull, jf. annet punktum.

Klageorganet skal uten unødig opphold gi departementet opplysninger om endringer i forhold til hva som ble gitt i søknad om godkjenning. Dette er en forutsetning for at departementet kan vurdere om kravene for godkjenning fortsatt er oppfylt.

Etter annet ledd første punktum skal klageorganet utarbeide en årsrapport. I annet punktum gis departementet myndighet til i forskrift å gi bestemmelser om årsrapportens innhold, formidling til departementet og offentliggjøring.

Se de generelle merknadene i punkt 8.4 og 9.14.

Til § 10 Tilbakekallelse av godkjenning

Bestemmelsen regulerer tilbakekall av godkjenning. Etter første ledd må et godkjent klageorgan følge kravene i eller gitt i medhold av loven for å opprettholde godkjenningen. Dersom klageorganet ikke lenger oppfyller kravene i loven, skal departementet gi klageorganet en frist på tre måneder til å rette forholdet, jf. annet ledd første punktum. Det følger av annet ledd annet punktum at dersom forholdet ikke rettes innen fristen, skal departementet trekke godkjenningen tilbake.

Konsekvensen av tilbakekall er først og fremst at klageorganet skal fjernes fra EU-kommisjonens liste over klageorganer som oppfyller ATF-direktivets krav, jf. § 27. Et tilbakekall av godkjenning er ikke til hinder for at klageorganet kan søke om godkjenning på nytt når forholdet er rettet.

Etter tredje leddførste punktum skal klageorganet straks etter tilbakekallet informere partene i saker som er til behandling hos klageorganet om tilbakekallet og hvilke virkninger dette får for deres sak. En sak anses å være til behandling fra det tidspunkt en sak er klaget inn til organet fra en av partene, jf. § 12. Selv om det ikke er avgjort om saken skal behandles videre i klageorganet, vil partene ha behov for å få informasjon om virkningen av at godkjenningen er tilbakekalt. Etter annet punktum skal klageorganet informere partene om muligheten for å trekke saken. Dette vil være relevant for de tilfeller der klageorganet vil videreføre klagebehandlingstilbudet uten godkjenning. Dersom klageorganet velger å avvikle tilbudet straks etter tilbakekall, vil det ikke være nødvendig for partene å trekke saken for at saksbehandlingen skal stanse. Klageorganet skal også informere partene om adgangen til å få saken meklet i Forbrukerrådet. At tilbudet om mekling i Forbrukerrådet inntrer ved tilbakekall av godkjenning, følger av bestemmelsen om Forbrukerrådets mekling i § 23 første ledd bokstav b. Etter tredje punktum skal informasjonen til partene etter annet ledd være skriftlig.

Se de generelle merknadene i punkt 8.5.

Til § 11 Upartiskhet, habilitet og taushetsplikt

Det følger av første ledd at klageorganet skal opptre upartisk under klagebehandlingen.

Det er en forutsetning for klageorganets legitimitet at det opptrer som en nøytral instans under klagebehandlingen, og ikke tar parti for den ene eller andre siden. Dette gjelder under hele saksbehandlingen, herunder under saksforberedelse og saksbehandling i nemndene, og under hele meklingsprosessen for meklingsorganene.

Meklere og andre saksbehandlere skal ikke ha en direkte avhengighet eller tilknytning til bransjen. Det bør også etterstrebes en fysisk plassering av klageorganet adskilt fra den aktuelle bransjen. Det påhviler klageorganets saksbehandlere å opptre ut i fra en klar rolleforståelse, og dette blir særlig viktig dersom klageorganet er samlokalisert med en av avtalepartene for klageorganet. Kravet om at nemndas sekretariat skal opptre upartisk er ikke dette til hinder for at sekretariatet er aktiv i sin saksforberedelse. Behovet for veiledning er et sentralt element i saksforberedelsen, samt muligheten til å finne minnelig løsning mellom partene.

Det vises til at departementet etter lovens § 8 gis hjemmel til ved forskrift å kunne gi bestemmelser om krav til klageorganet for å sikre at ledere, nemndmedlemmer, meklere og andre saksbehandlere, er nøytrale og uavhengige.

Det følger av annet ledd at forvaltningslovens regler om habilitet og taushetsplikt får anvendelse. Reglene gjelder for leder, nemndmedlemmer, meklere og andre saksbehandlere. Sekretariatets ansatte omfattes av ordlyden.

Se de generelle merknadene i punkt 10.1 og 10.12.

Til § 12 Klagen

Etter første ledd første punktum skal klageorganet legge til rette for at forbruker enkelt kan klage både elektronisk og på papir. Kravet om at klagen skal kunne sendes inn elektronisk, kan oppfylles med elektronisk klagemulighet via klageorganets internettside. Opplysninger om e-postadresse vil også være tilstrekkelig.

Det følger av annet punktum at forbrukeren skal få bistand av klageorganet til å sette opp klagen dersom forbrukeren ber om det. Det stilles ikke nærmere krav til på hvilken måte bistand skal ytes, og for eksempel telefon eller e-post kan brukes. Dersom klageorganet beslutter å ta imot klager fra næringsdrivende, kan klageorganet selv vurdere om det også vil bistå næringsdrivende med å utforme klage.

Etter annet ledd skal klageorganet kobles til en nettbasert klageportal som opprettes og drives av EU-kommisjonen, for å kunne motta og behandle klager via denne. Se nærmere om NTF-forordningen og klageportalen i punkt 2.3 og 15.

Se de generelle merknadene i punkt 10.2 – 10.4.

Til § 13 Bistand fra tredjepart

Partenes juridiske bistand av en tredjepart i saken er verken en forutsetning for eller til hinder for behandling av klageorganet. Partene skal etter bestemmelsens første punktum ha adgang til klageorganets klagebehandlingstilbud selv om de mottar juridisk bistand fra en tredje person, og beholder retten til dette på ethvert trinn av prosessen. Klageorganet kan imidlertid ikke stille krav om at partene skal bistås av en tredje person for at klageorganet skal behandle saken. Klageorganet skal etter annet punktum informere partene om denne retten før klagebehandlingen begynner.

Se de generelle merknadene i punkt 10.5.

Til § 14 Avvisning

Bestemmelsen regulerer klageorganets adgang til å avvise klager. Første ledd inneholder en uttømmende liste over hvilke avvisningsgrunner klageorganet kan ha. Klageorganet kan ikke avvise en klage av grunner som ikke omfattes av bestemmelsen. Klageorganet kan imidlertid velge å anvende alle avvisningsgrunnene eller kun enkelte av dem.

Etter bokstav a kan klageorganet avvise en sak der klageren ikke har forsøkt å løse saken direkte med motparten. Det er ikke hensiktsmessig at klageorganet bruker ressurser på saker som partene kan løse på egen hånd. Det bør anses tilstrekkelig at klageren har forsøkt å få kontakt med motparten. For eksempel dersom motparten ikke har svart på klagerens henvendelser, eller dersom motparten avviser klagen. Etter bokstav b kan klageorganet avvise en sak der klagen er useriøs eller grunnløs. Etter bokstav c kan klageorganet avvise en sak som er under behandling eller har blitt behandlet av et klageorgan som er innmeldt til EU-kommisjonen etter § 27, eller domstol. Etter bokstav d kan klageorganet avvise en sak dersom tvisteverdien er under eller over fastsatt grense, jf. § 6 annet ledd. Etter bokstav e kan klageorganet avvise en sak dersom fristen for å klage er utløpt. Om klageorganers adgang til å fastsette en klagefrist, se § 7 første ledd. Etter bokstav f kan klageorganet avvise en sak dersom behandlingen av en slik sak vil hindre klageorganet i å fungere effektivt. Saken kan kun avvises dersom behandlingen «i særlig grad» vil gå utover klageorganets effektivitet. Terskelen for avvisning etter bokstav f er derfor høy.

Av hensyn til et godt og effektivt klagebehandlingstilbud for forbrukerne, er det viktig at avvisningsgrunnene ikke anvendes på en slik måte at klageorganets tilbud svekkes. Hver enkel klage må behandles individuelt og vurderes opp mot avvisningsgrunnene. Det følger av annet leddførste punktum at avvisningen skal være begrunnet. Dette tilsier at i hver sak må det vises til hvilken avvisningsgrunn som er anvendt, og til hvilken vurdering som ligger til grunn for avvisningen. Etter annet punktum skal vedtaket meddeles partene innen tre uker fra klageorganet mottok klagen. Det følger av bestemmelsen at fristen eventuelt starter på et senere tidspunkt der supplerende dokumenter ettersendes fra klageren, dersom disse er nødvendige for at klageorganet kan ta stilling til om saken skal avvises eller tas til behandling.

I tredje ledd slås det fast at det ikke er anledning til å klage på Forbrukerrådets avvisningsvedtak. Bestemmelsen omfatter ikke øvrige klageorganer, og det blir opp til klageorganenes vedtekter å eventuelt regulere partenes klageadgang ved avvisning. Om partenes klageadgang i de tilfeller avvisning er truffet av leder eller sekretariatet, se § 22.

Se de generelle merknadene i punkt 10.6.

Til § 15 Utveksling av informasjon

Bestemmelsen gjelder partenes rett til å få kunnskap om og imøtegå opplysninger i saken fra motparten. Dette skal gjøres ved at klageorganet sender partene klagen, saksdokumenter, argumenter, bevis og fakta som den andre parten har framlagt, samt eventuelle erklæringer og uttalelser fra sakkyndige, jf. første ledd første punktum. Kravet dekker både informasjon som klageorganet har mottatt uoppfordret, og som klageorganet selv har innhentet. Dette er viktig både for saksbehandling i nemnd og i et meklingsorgan. For nemndsbehandling er det særlig viktig at partene får mulighet til å uttale seg om informasjon klageorganet har mottatt eller innhentet, før saken behandles i nemnda. Etter annet punktum skal klageorganet gi partene anledning til å uttale seg om faktiske og rettslige sider ved saken. I «gis anledning» ligger at partene på en lett forståelig måte skal gjøres kjent med retten til å avgi uttalelse overfor klageorganet. Samtidig må det ikke stilles unødige krav til utforming av uttalelser eller til måten disse skal avgis på. Klageorganet skal etter tredje punktum sette rimelige frister for uttalelser og sluttbemerkninger. Dette er for å sikre fremdrift i saken, samtidig som partene skal ha nok tid til å kunne vurdere og gi uttalelse om eventuell informasjon som klageorganet har mottatt eller innhentet.

Etter annet ledd skal klageorganet sørge for at forbruker og næringsdrivende kan utveksle informasjon seg imellom. Dermed gis partene mulighet til å komme til enighet på egen hånd, samtidig som de har en sak til behandling i et klageorgan. Klageorganet skal sørge for at partene kan utveksle informasjon om saken, elektronisk, eller per post. Postalternativet er aktuelt dersom en av partene ikke anvender elektronisk kommunikasjonsmetode. Det vil være tilstrekkelig for å oppfylle kravet at klageorganet formidler partenes e-postadresser, eventuelt postadresser. Kravet kan også oppfylles gjennom et klageorgans klagebehandlingssystem som gir mulighet for kommunikasjon mellom partene.

Se de generelle merknadene i punkt 10.7.

Til § 16 Saksbehandlingsfrist og krav til begrunnelse

Etter første leddførste punktum skal klageorganet informere partene så snart det har mottatt alle dokumenter med relevante opplysninger om klagen fra begge parter og saksbehandlingen kan begynne. Resultatet av klagebehandlingen skal etter annet punktum gjøres tilgjengelig for partene innen 90 dager fra dette tidspunktet. Det vil si fra det tidspunkt partene blir informert om at saksbehandlingen kan begynne, og ikke det tidspunkt klagebehandlingen faktisk begynner. I særlig komplekse saker kan denne fristen forlenges, jf. tredje punktum. Hvorvidt en sak vurderes som særlig kompleks beror på en konkret vurdering av den enkelte sak. Et saksområde kan ikke i seg selv anses å være særlig kompleks. Etter fjerde punktum skal partene informeres dersom saksbehandlingsfristen forlenges. Partene skal da også informeres om ny frist. Bestemmelsen er ikke til hinder for at klageorganet i sine vedtekter fastsetter absolutte rammer for fristforlengelse for særlig komplekse saker.

Etter annet leddførste punktum skal partene informeres skriftlig eller på varig medium om resultatet og begrunnelse. Med «resultatet» menes avgjørelser truffet av nemnd, minnelig løsning etter mekling, samt mekling som ikke har ført til en minnelig løsning. Hvor omfattende en begrunnelse skal være vil avhenge av resultatet. Er det meklet og partene enten er kommet til en minnelig løsning eller ikke, vil begrunnelsen i mange tilfeller følge av resultatet.

Annet ledd annet punktum inneholder en definisjon av varig medium. Etter bestemmelsen er varig medium enhver innretning som gjør partene i stand til å lagre opplysninger på en slik måte at opplysningene i fremtiden er tilgjengelig i uendret form. Dette kan for eksempel være lydfil for svaksynte, lagret på en CD som sendes parten, og filmet opptak med tegnspråktolkning for døve, post og e-post.

Etter tredje ledd skal partene gis rimelig betenkningstid til å vurdere om en foreslått løsning skal aksepteres eller avvises. Dette gjelder der klagebehandlingen er organisert slik at en eller begge parter skal akseptere eller avvise en foreslått løsning. Dette vil særlig gjelde meklingsorganer som i sin mekling foreslår løsninger til partene som de kan enes om, som for eksempel Forbrukerrådet.

Se de generelle merknadene i punkt 10.9 og 10.10.

Til § 17 Informasjon om klagebehandling

Første ledd lister opp opplysninger som klageorganet skal gi til partene der klagebehandlingen er organisert slik at en eller begge parter skal akseptere eller avvise en foreslått løsning. Dette vil særlig gjelde meklingsorganer som i sin mekling foreslår løsninger til partene som de kan enes om, som for eksempel Forbrukerrådet.

Annet ledd slår fast at departementet i forskrift kan fastsette krav om klageorganets informasjonsplikt om klagebehandlingstilbudet, og på hvilken måte informasjonen skal gis. Det vil for eksempel være aktuelt å stille krav om informasjon på klageorganenes nettsider.

Se generelle merknadene i punkt 10.8, 10.11 og 12.1.

Til § 18 Organisering

Bestemmelsens første ledd slår fast at nemnda skal ha et sekretariat, og regulerer hvilke oppgaver sekretariatet skal ha. Blant annet skal sekretariatet bidra til å finne en minnelig løsning. Denne oppgaven er mer begrenset enn en meklingsoppgave, som Forbrukerrådets mekling etter § 23, og skal i hovedsak bestå i å veilede partene om gjeldende rett og nemndas praksis samt videreformidle motpartens standpunkter og begrunnelse. Etter annet ledd gis departementet hjemmel til ved forskrift å regulere organiseringen av nemnda nærmere, herunder å kunne stille krav om styre.

Se de generelle merknadene i punkt 11.1 og 11.2.

Til § 19 Partenes adgang til å trekke saken fra nemndsbehandling mv.

Etter første ledd gis begge parter anledning til å trekke saken fra klagebehandling i nemnd som treffer rådgivende uttalelser. Retten til å trekke en sak gjelder ikke i nemnder som treffer bindende vedtak. Adgangen skal gjelde på ethvert stadium av klagebehandlingen, og det stilles ikke krav om begrunnelse fra vedkommende part for å trekke saken. Det stilles ikke krav om at partene i fellesskap må trekke saken. Det er tilstrekkelig med den ene parten.

Annet ledd presiserer at retten til å trekke saken ikke gjelder for den næringsdrivende dersom vedkommende er forpliktet til å delta i nemndsbehandlingen.

Tredje ledd pålegger nemnda å informere partene om retten til å trekke saken før saksbehandlingen er påbegynt.

Se de generelle merknadene i punkt 11.3.

Til § 20 Saksbehandling i nemndmøter

Bestemmelsen regulerer saksbehandlingen i nemndsmøtet. I første ledd slås det fast at saksbehandlingen skal være skriftlig og at sakene skal behandles for lukkede dører. At saken skal behandles for lukkede dører, utelukker ikke at møter avholdes via telefon- eller videokonferanse.

Av annet leddførste punktum fremgår det at nemnda skal behandle saker på grunnlag av de opplysninger som er fremkommet under saksforberedelsen. Det er ikke adgang til å la partene eller sakkyndige gi muntlige presentasjoner i nemndsmøtet. En avgjørelse må treffes på bakgrunn av informasjonen som begge partene skal ha mottatt etter § 15.

Det fremgår av annet ledd annet punktum at nemnda ved manglende svar fra innklagede kan treffe en avgjørelse, og at klagers fremstilling da kan legges til grunn. Nemnda har ingen plikt til å treffe en avgjørelse i slike saker. Dersom opplysningene som foreligger ikke er tilstrekkelige til å treffe en avgjørelse kan nemnda i stedet utsette saken for å innhente nødvendig informasjon.

Se de generelle merknadene i punkt 11.4.1 og 11.4.2.

Til § 21 Avgjørelser

Første ledd første punktum regulerer nemndas sammensetning. Det stilles krav som skal ivareta hensynet til de ulike interesser og klageorganets upartiskhet. Det stilles krav om lik representasjon fra forbrukersiden og næringssiden. Det følger av annet punktum at dersom nemnda har færre enn tre medlemmer, inkludert lederen, til stede kan den ikke treffe avgjørelser. Kravet til at nemnda skal ha minst tre medlemmer «til stede» krever ikke at de er fysisk til stede på samme sted. Kravet utelukker dermed ikke for eksempel telefonmøter. Annet og tredje punktum fastsetter at nemnda treffer avgjørelse med alminnelig flertall og at nemndas leder har dobbeltstemme ved stemmelikhet.

Etter annet ledd førstepunktum skal nemndas avgjørelse begrunnes. Annet punktum krever at det skal fremgå om avgjørelsen er enstemmig eller avsagt under dissens. Dersom det foreligger dissens i nemnda, skal avgjørelsen opplyse om hvilke interesser dissenterende medlemmer representerer, jf. tredje punktum. Det kreves ikke at det fremgår hvem som utgjør mindretallet. Etter fjerde punktum skal også mindretallets syn begrunnes.

Bestemmelsen suppleres av de generelle kravene til klageorganer i kapittel 3, hvor det blant annet fremgår av § 16 annet ledd at avgjørelsen skal gis skriftlig på varig medium.

Se de generelle merknadene i punkt 11.4.3.

Til § 22 Delegering av avgjørelsesmyndighet

Etter første ledd kan nemnda beslutte at nemndas leder eller sekretariat kan treffe visse avgjørelser. Der en nemnd har flere ledere, og eventuelt nestledere, kan nemnda delegere denne myndigheten til samtlige eller til enkelte av disse. Bestemmelsen gir adgang til å delegere myndighet til å kunne avvise saker, og til å treffe avgjørelser om sakens realitet der det foreligger en fast nemndspraksis eller der det finnes avgjørelser av prinsipiell betydning i tilsvarende saker. På hvilke grunnlag en sak kan avvises, reguleres av § 14.

Etter annet ledd skal avvisnings- eller realitetsavgjørelser som er truffet etter delegert myndighet kunne klages inn for nemnda. Partene skal informeres om denne klageadgangen.

Se de generelle merknadene i punkt 11.5.

Til § 23 Forbrukerrådets mekling

Etter første ledd pålegges Forbrukerrådet å mekle i saker som omfattes av bokstavene a til c. Det følger av bestemmelsen at både forbruker og næringsdrivende kan klage en sak inn for Forbrukerrådet. Vilkåret i § 6 femte ledd om at begge parter må ha et reelt behov for å få kravet mot motparten avgjort, gjelder også for Forbrukerrådets mekling.

Hva som menes med mekling følger implisitt av definisjonen av meklingsorgan i § 2 d; et organ som bringer forbruker og næringsdrivende sammen med det formål å oppnå minnelig løsning. Det vises for øvrig til de generelle merknadene i punktene 7 og 6.1.7 om meklingsprosessen og rammene for denne.

Etter bokstav a skal Forbrukerrådet mekle i saker som kan klages inn for Forbrukertvistutvalget, jf. forbrukertvistloven § 1. Dette er tvister i forbrukerkjøp og om ytelser som selgeren eller andre har påtatt seg overfor en kjøper i tilknytning til kjøpet, tvister om håndverkertjenester og tvister om avtaler etter angrerettloven. Forbrukerkjøp er definert i forbrukerkjøpsloven § 1 annet ledd som salg av ting til en forbruker når selgeren eller selgerens representant opptrer i næringsvirksomhet. I forbrukertvistloven § 1 tredje ledd er forbrukerkjøp likevel definert som kjøp av ting til forbruker, det vil si uten kravet om at motparten skal opptre i næringsvirksomhet. Forbrukerrådet mekler derfor mellom private parter i saker som gjelder kjøp av ting.

Etter bokstav b skal Forbrukerrådet mekle i øvrige forbrukersaker, med mindre saken omfattes av saksområdet til et annet innmeldt klageorgan. Dette er klageorgan som er innmeldt til EU-kommisjonens liste over klageorganer i henhold til § 27. Punktet omfatter i utgangspunktet alle sakene på saksfelt der det ikke er etablert eget klageorgan, eller som faller utenfor saksområdet til innmeldte klageorganer. Hvilke saker som kan behandles av annet innmeldt klageorgan, vil følge av det enkelte klageorgans angivelse av saksområde, angitt enten i form av lov, vedtekter eller avtale. Det at et klageorgan avviser en sak, jf. § 14, eller ikke behandler klager fra næringsdrivende, vil ikke medføre at sakene skal mekles av Forbrukerrådet.

Det følger av bokstav c at saker som ikke tas til behandling i et annet innmeldt klageorgan fordi næringsparten ikke er tilsluttet klageorganet, også skal mekles av Forbrukerrådet.

Etter annet ledd følger det at Forbrukerrådet avgjør med endelig virkning om en sak faller inn under saksområdet etter første ledd. I slike tilfeller treffes det ingen avgjørelse, men en henvisning til riktig klageorgan. Forholdet anses ikke som en avvisningsgrunn etter direktivet. Det betyr at partene ikke kan påklage Forbrukerrådets avgjørelse. I henhold til veiledningsplikten som påhviler Forbrukerrådet som forvaltningsorgan skal partene imidlertid informeres om at saken ikke tas til behandling og om eventuelt andre muligheter for klagebehandling. Tredje ledd slår fast at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om Forbrukerrådets mekling, saksområde og adgang til å kreve gebyr.

Se de generelle merknadene i punkt 7.

Til § 24 Saker som kan behandles av Forbrukertvistutvalget

Første ledd pålegger Forbrukerrådet en plikt til skriftlig å informere begge partene om at saker som er behandlet etter § 23 første ledd bokstav a, uten at man kommer til en minnelig løsning, kan bringes inn for Forbrukertvistutvalget. Forbrukerrådet skal etter § 16 orientere skriftlig om resultatet av meklingen. Det er hensiktsmessig at informasjonen om mulighet for å bringe saken inn for Forbrukertvistutvalget gjøres i sammenheng med dette. Forbrukerrådet skal samtidig opplyse om klagefristen for å bringe saken inn til Forbrukertvistutvalget. Fristen følger av forbrukertvistloven.

Se de generelle merknadene i punkt 7.

Til § 25 Bistand til forbruker ved handel over landegrensene

Bestemmelsen pålegger Forbrukerrådet ved tverrnasjonale tvister, å bistå forbrukere i å få kontakt med relevant innmeldt klageorgan i annet EØS-land. Bistandsplikten inntrer bare etter forespørsel fra forbruker. Bestemmelsen gjennomfører ATF-direktivets artikkel 14. Sammenhengen mellom direktivet og NTF-forordningen tilsier at bistandsplikten er knyttet til tvist som ikke reguleres av forordningen (netthandel), da forordningen regulerer bistandsplikt i slike saker særskilt i artikkel 7. Med Forbrukerrådet menes i denne sammenheng Forbruker Europa.

Se de generelle merknadene i punkt 7.

Til § 26 Forholdet til de alminnelige domstolene

Det følger av første leddførste punktum at så lenge en sak er til behandling i en innmeldt nemnd, kan en part ikke bringe saken inn for de alminnelige domstolene. Denne litispendensvirkningen gjelder ikke når en sak er til behandling i et meklingsorgan. Det presiseres i annet punktum at en sak anses å være til behandling fra det tidspunkt nemnda mottar klagen. En pågående nemndsbehandling er ikke til hinder for tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven eller midlertidig sikring etter tvisteloven.

Det følger av annet leddførste punktum at dersom søksmål er reist ved de alminnelige domstolene og en part ønsker tvisten avgjort av et klageorgan, kan vedkommende domstol stanse den videre behandlingen inntil klageorganets avgjørelse foreligger. Denne bestemmelsen gjelder både nemnder og meklingsorganer. Retten må vurdere om det er rimelig å avbryte den videre behandling av saken i påvente av klageorganets avgjørelse. Det legges til grunn at retten som hovedregel vil avbryte saksbehandlingen i disse tilfeller. Unntak kan imidlertid tenkes, for eksempel hvor saksforberedelsen har kommet svært langt, hvor det ellers vil ta spesielt lang tid å avgjøre den, hvor avbrudd medfører ekstra omkostninger og i tilfelle hvor det må antas at saken vil bli avvist av klageorganet, jf. § 14. Det følger av annet ledd annet punktum at reglene i tvisteloven §§ 16-15, 16-18 tredje og fjerde ledd, og 16-19 gjelder tilsvarende. Disse regulerer hvordan stanse en sak ved kjennelse, virkning av stansing, og heving av stanset sak.

Etter tredje ledd kan en sak som har vært behandlet i en innmeldt nemnd, bringes direkte til tingretten, uten forutgående behandling i forliksrådet. Dette er i tråd med tvisteloven § 6-2. Dette gjelder ikke for saker behandlet av Forbrukerrådet eller annet meklingsorgan. Reglene om behandling i forliksråd må ses i sammenheng med tvisteloven § 6-2.

Se de generelle merknadene i punkt 12.2 og 12.3.

Til § 27 Innmelding til EU-kommisjonens liste over klageorganer

Første ledd regulerer hvilke klageorganer som skal meldes til EFTA-statenes faste komité for oppføring på EU-kommisjonens liste over klageorganer som oppfyller ATF-direktivets krav. Det fremgår at dette gjelder både klageorganer som har fått godkjenning etter loven, og klageorganer som fyller kravene etter andre lover som gjennomfører direktivets krav, og Forbrukerrådet. Etter annet ledd er det departementet som forestår innmeldingen etter første ledd, og som har plikt til å ha en lenke til EU-kommisjonens liste over klageorganer på sine hjemmesider.

Se de generelle merknadene i punkt 8.1, 13.1 og 13.2.

Til § 28 Forordning om nettbasert tvisteløsning i forbrukersaker

Første ledd gjør NTF-forordningen til norsk lov. Forordningsteksten i norsk oversettelse er inntatt som vedlegg til loven. Annet ledd gir departementet hjemmel til ved forskrift å gi utfyllende bestemmelser for å gjennomføre bestemmelser som fastsettes i medhold av forordningen.

Etter tredje ledd skal departementet ivareta funksjonen som vedkommende myndighet etter forordningen. Vedkommende myndighet skal etter forordningens artikkel 15 påse at innmeldte klageorganer oppfyller forpliktelsene som følger av forordningen.

Etter fjerde ledd pålegges Forbrukerrådet å ivareta rollen som kontaktpunkt etter forordningen, begrenset til grenseoverskridende saker. Oppgavene som kontaktpunkt følger av forordningens artikkel 7 punkt 2. Med Forbrukerrådet menes i denne sammenheng Forbruker Europa. Forbruker Europa er en egen enhet i Forbrukerrådet.

Se de generelle merknadene i punkt 17.

Til § 29 Ikraftsettings- og overgangsregler

Bestemmelsen gjelder lovens ikrafttredelse og overgangsbestemmelser. Det kan være behov for ulike tidspunkter for ikrafttredelse for deler av loven og for endringsbestemmelser i andre lover. Ikrafttredelsen må blant annet tilpasses tidspunktet for innlemmelsen av rettsaktene og når full deltakelse i det europeiske klagebehandlingssystemet kan skje.

Til § 30 Endringer i andre lover

Bestemmelsen endrer andre lover om klageorganer for forbrukersaker, for tilpasninger til kravene i direktivet om alternativ tvisteløsning.

Se de generelle merknadene i punkt 20.

Til nr. 1 lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler

Til § 20-1

Endringene i § 20-1 medfører at hjemmelsgrunnlaget for klageorganet blir likt utformet som etter finansavtaleloven § 4.

Se de generelle merknadene i punkt 20.2.5.

Til nr. 2 Lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser og reisegaranti

Til Ny § 2-4 og § 10-1 nytt annet ledd

Se de generelle merknadene i punkt 20.2.1.

Til nr. 3 Lov 13. juni 1997 nr. 46 om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m.

Til § 64 annet ledd

Bestemmelsen om voldgift oppheves.

Til § 64 annet ledd

I første punktum knyttes godkjenningen av nemnda til lov om klageorganer for forbrukersaker. Tredje punktum om innbringelse av sak direkte for tingrett oppheves.

Se de generelle merknadene i punkt 20.2.2.

Til nr. 4 Lov 26. mars 1999 nr. 17 om husleieavtaler

Til § 12-5 andre ledd

I de områder det er etablert Husleietvistutvalg skal det fortsatt være slik at de sakene som kan behandles i Husleietvistutvalget, ikke kan behandles i forliksrådet.

Til § 12-5 tredje ledd

Leddet er nytt og hjemler tilbud om utenomrettslig tvisteløsning gjennom Husleietvistutvalget til hele landet for tvister mellom leiere og næringsdrivende utleiere. For å anse utleievirksomheten som næringsvirksomhet legger departementet til grunn at virksomheten må ha et visst omfang, eller at den er drives i selskapsform eller at utleier selv angir virksomheten som næring. Virksomhetens status i relasjon til skattelovgivning bør ikke være avgjørende. Den nærmere avgrensningen av «næringsbegrepet» bør fastlegges i forskrift.

Bestemmelsen gir rett til et tilbud om utenomrettslig tvisteløsning av saker som er innbrakt fra forbruker mot næringsdrivende utleier i de fylkene som ikke har opprettet Husleietvistutvalg. Tilbudet om tvisteløsning for Husleietvistutvalget er begrenset til tvister mellom næringsdrivende utleiere og leier (forbruker).

Se de generelle merknadene i punkt 20.2.8.

Til nr. 5 Lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag

Til § 4

Endringen innebærer at hjemmelen for å opprette et klageorgan overføres fra loven til forskrift. Nåværende § 4 første ledd videreføres ikke, da det ikke er nødvendig å regulere i lov at private parter kan opprette tvisteløsningsorgan ved avtale. En slik avtale er en forutsetning for godkjenning etter lovforslaget § 4 første punktum, som tilsvarer gjeldende § 4 første ledd og § 4 annet ledd første punktum. Gjeldende § 4 tredje ledd foreslås videreført i forskrift, jf. lovutkastets første ledd bokstav a og b. Tilsvarende foreslås gjeldende § 4 fjerde ledd videreført i forskrift, jf. bokstav c som også tar høyde for en videreføring av gjeldende § 4 femte ledd i forskrift. Lovutkastet § 4 første ledd bokstav e er ikke ment å medføre en endring av gjeldende rett. Bokstav d åpner for å regulere praktiske sider ved forholdet til ny lov om klageorganer for forbrukersaker og finansavtaleloven i forskrift.

Til opphevelse av § 5

Bestemmelsen oppheves. Det anses ikke nødvendig med regulering av partenes kompetanse til å inngå avtale om bruk av voldgift, idet det fremkommer av lov 14. mai 2004 nr. 25 om voldgift § 11 første ledd at en voldgiftsavtale inngått før tvisten oppstod ikke er bindende for en forbruker. Når det gjelder verneting, er dette dekket av tvisteloven § 4-6 tredje ledd.

Til § 15 annet ledd bokstav g nr. 2

Bestemmelsen viste tidligere til § 4. Når denne henvisningen nå er tatt bort, er det fordi henvisningen kan virke misvisende. Opplysningsplikten vil gjelde både tvisteløsningsorganer med hjemmel i [ny lov] og finansavtaleloven § 4, men også andre utenrettslige tvisteløsningsordninger. Opplysningsplikten er ikke avgrenset til lovbestemte utenrettslige tvisteløsningsordninger.

Se de generelle merknader i punkt 20.2.5.

Til nr. 6 lov 21. juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp

Til § 2 annet ledd bokstav c

Endringen er en konsekvens av at § 61 a foreslås opphevet.

Til § 61 a

Bestemmelsen foreslås opphevet, idet Elklagenemnda har signalisert at den ønsker å søke godkjenning etter ny lov. Det vises til redegjørelsen i punkt 18.2.

Se de generelle merknadene i punkt 20.2.3.

Til nr. 7 Lov 29. juni 2007 nr. 73 om eiendomsmegling

Til § 2-10

Bestemmelsen viste tidligere til § 8-8. Henvisningen er nå tatt bort, slik at bestemmelsen også omfatter klageorganer etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker.

Til § 6-4 første ledd nr. 10

Det vises til merknadene til endringen i eiendomsmeglingsloven § 2-10.

Til § 8-2 første ledd nr. 8

Det vises til merknadene til endringen i eiendomsmeglingsloven § 2-10.

Til § 8-3 første ledd nr. 6

Det vises til merknadene til endringen i eiendomsmeglingsloven § 2-10.

Til § 8-8

Endringen innebærer at hjemmelen for å opprette klageorgan overføres fra loven til forskrift. Dette tilsvarer den løsningen som er foreslått for Finansklagenemnda, og det vises til omtalen av endringene i finansavtaleloven § 4 mv.

Se de generelle merknadene i punkt 20.2.4.

Til nr. 8 Lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv.

Til ny § 10a Informasjon om klageorgan og om plattform for nettbasert tvisteløsning m.v.

Første ledd pålegger næringsdrivende som tilbyr forbrukerkontrakter å informere om relevant klageorgan, som er innmeldt i henhold til lov om klageorganer for forbrukersaker. Dette inkluderer også informasjon om Forbrukerrådet, på områder hvor det ikke er annet innmeldt klageorgan. Det stilles krav om innholdet i informasjonen og hvordan informasjonen skal gis. I annet ledd fremgår det at tilsvarende informasjon som etter første ledd skal gis til forbruker når det er oppstått tvist mellom partene og at informasjonen skal gis på varig medium. Definisjon av varig medium er tatt inn i bestemmelsen. Tredje ledd pålegger næringsdrivende som inngår forbrukerkontrakter ved netthandel å lenke til EU-kommisjonens plattform for nettbasert tvisteløsning, jf. lov om klageorganer for forbrukersaker § 28. Det vises for øvrig til proposisjonens punkt 18 om næringsdrivendes informasjonsplikt.

Se de generelle merknadene i punkt 20.1.

Til nr. 9 Lov 25. november 2011 nr. 44 om verdipapirfond

Til § 2-13 annet ledd

Endringen er en konsekvens av terminologien i ny lov om klageorganer for forbrukersaker.

Se de generelle merknadene i punkt 20.2.5.

Til nr. 10 Lov 20. juni 2014 nr. 28 om forvaltning av alternative investeringsfond

Til § 7-1 syvende ledd

Endringen er en konsekvens av terminologien i ny lov om klageorganer for forbrukersaker.

Se de generelle merknadene i punkt 20.2.5.

Til nr. 11 Lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern

Til § 2-10 fjerde ledd første punktum

Endringen er en konsekvens av terminologien i ny lov om klageorganer for forbrukersaker.

Til § 2-11 tredje ledd

Det vises til merknaden til endringen i § 2-10 fjerde ledd første punktum.

Til § 16-3

Det vises til merknaden til endringen i § 2-10 fjerde ledd første punktum.

Se de generelle merknadene i punkt 20.2.5.