Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Prop. 32 L (2015–2016)

Lov om klageorganer for forbrukersaker (gjennomføring av direktiv 2013/11/EU og forordning nr. 524/2013) og endringer i enkelte andre lover

Til innholdsfortegnelse

12 Andre bestemmelser

12.1 Informasjon på klageorganers nettside

12.1.1 Direktivet og utvalgets forslag

Ifølge direktivets artikkel 7 nr. 1 skal klageorganene ha tydelige og lett forståelige opplysninger på sine nettsider og etter anmodning på et varig medium, om:

  • Sine kontaktopplysninger, herunder postadresse og e-postadresse (bokstav a),

  • At klageorganene er oppført på en liste i samsvar med artikkel 20 nr. 2 (bokstav b),

  • Hvilke fysiske personer som har ansvar for klagebehandlingen, på hvilken måte de er utnevnt, og for hvor lang tid (bokstav c),

  • Sakkunnskap, upartiskhet og uavhengighet hos de fysiske personene med ansvar for klagebehandlingen, dersom de er ansatt av eller mottar vederlag utelukkende fra den næringsdrivende (bokstav d),

  • Sitt medlemskap i nettverk av klageorganer som letter løsningen av tverrnasjonale tvister, dersom det er relevant (bokstav e),

  • Hvilke typer tvister klageorganet har kompetanse til å behandle, herunder en eventuell terskler (bokstav f),

  • Hvilke saksbehandlingsregler som gjelder for løsningen av en tvist, og med hvilke begrunnelser klageorganet kan avstå å behandle en bestemt tvist i samsvar med artikkel 5 nr. 4 (avvisningsgrunner) (bokstav g),

  • De språk som klager kan inngis til klageorganet på, og som klagebehandlingen gjennomføres på (bokstav h),

  • Hvilke typer regler klageorganet kan bruke som grunnlag for tvisteløsningen (for eksempel lovbestemmelser, rimelighetsvurderinger, atferdsregler) (bokstav i),

  • Eventuelle forhåndskrav som partene må oppfylle før det kan innledes en klagebehandling, herunder kravet om at forbrukeren må forsøke å løse saken direkte med den næringsdrivende (bokstav j),

  • Hvorvidt partene kan trekke seg fra klagebehandlingen (bokstav k),

  • Hvilke eventuelle kostnader partene må dekke, herunder reglene for fordeling av kostnader ved slutten av klagebehandlingen, (bokstav l),

  • Gjennomsnittlig varighet for klagebehandlingen (bokstav m),

  • Rettsvirkningen av resultatet av klagebehandlingen, herunder eventuelt sanksjonene ved manglende etterlevelse av en beslutning som er bindende for partene (bokstav n),

  • Avgjørelsens tvangskraft, dersom det er relevant (bokstav o).

Ifølge direktivet skal klageorganene også offentliggjøre på sine nettsider de årlige virksomhetsrapporter, og informasjon om klagebehandlingen, jf. artikkel 7 nr. 2 og artikkel 5 nr. 2 bokstav a. Se punkt 9.14 om krav til årsrapport. Klageorganene skal også gjøre listen over innmeldte klageorganer offentlig tilgjengelig på sine nettsider ved hjelp av en lenke til EU-kommisjonens nettsted, jf. direktivets artikkel 15 nr. 1.

Utvalget foreslo at nemndene skulle opprette en oversikt over sin praksis som er tilgjengelig for allmennheten, jf. utvalgets forslag til ny lov om nemndsbehandling av forbrukertvister § 15 sjette ledd annet punktum.

12.1.2 Departementets forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet av 08.10.2014 en hjemmel i loven som gir departementet myndighet til å spesifisere direktivets opplysningskrav i forskrift.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

12.1.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om en forskriftshjemmel for å regulere klageorganenes plikt til å informere om deres klagebehandlingstilbud. Forskriftshjemmelen gir også departementet myndighet til å stille krav om hvordan informasjonen skal gis.

Se forslag til ny lov § 17 annet ledd.

12.2 Litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfristen

12.2.1 Gjeldende rett

12.2.1.1 Litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfristen når en tvist bringes inn til en nemnd

Med litispendensvirkning menes at tvisten ikke kan bringes inn for de alminnelige domstolene så lenge den er til behandling i et annet klageorgan. Tvistelovens regulering av litispendens i § 18-1 gjelder saksanlegg for domstolene. Dersom behandling av tvister i nemnder skal ha litispendensvirkning, må dette reguleres i spesiallovgivningen for de enkelte nemnder. Hvis det er gitt slike bestemmelser, framgår det av tvisteloven at søksmål kan anlegges hvis ikke nemnda har avgjort saken innen seks måneder, jf. tvisteloven § 18-2 (3).

En rekke lover og forskrifter har bestemmelser om at en part ikke kan bringe en sak inn for domstolene når den samtidig behandles av en nemnd. Slike regler er innført for Elklagenemnda, jf. forbrukerkjøpsloven § 61 a, for Finansklagenemnda, jf. finansavtaleloven § 4 fjerde ledd og forsikringsavtaleloven § 20-1 første ledd annet punktum, for Eiendomsmeglingsnemnda, jf. eiendomsmeglingsloven § 8-8 fjerde ledd, for Brukerklagenemnda, jf. ekomforskriften § 10-1 femte ledd og for Transportklagenemnda, jf. forskrift om klagenemnd for fly- og jernbanepassasjerer § 1-11, jf. luftfartsloven § 10-47 og jernbaneloven § 7c femte ledd. I bustadoppføringslova § 64 tredje ledd annet punktum følger det at så lenge tvisten er til behandling i Boligtvistnemnda, kan ikke «entreprenøren» reise søksmål om samme tvist. Mens de fleste reguleringene stenger adgangen til å bringe saken inn for domstolene for begge parter, avskjærer bustadoppføringslova kun entreprenøren fra å ta saken til rettsapparatet, og ikke forbrukeren.

Avbrytelse av foreldelsesfristen reguleres av lov om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven). Etter foreldelsesloven § 16 nr. 2 bokstav a avbrytes foreldelsesfristen dersom en tvist om krav bringes inn for en klage- eller reklamasjonsnemnd som er opprettet av skyldneren eller en bransjeorganisasjon han er tilsluttet. Ifølge kommentarutgaven til foreldelsesloven, omfatter dette for eksempel Boligtvistnemnda, Brukerklagenemnda og Elklagenemnda (Røed 2010: 556). Også saker som bringes inn for en nemnd mot en næringsdrivende som ikke er medlem av en bransjenemnd, kan i visse tilfeller avbryte foreldelsesfristen, jf. foreldelsesloven § 16 nr. 2 bokstav a annet punktum. Fristen avbrytes dersom vedtektene for nemnda er offentlig godkjent etter særskilt lovbestemmelse eller hvis skyldneren godtar at tvist om kravet bringes inn for en opprettet klage- eller reklamasjonsnemnd. Dette innebærer at foreldelsesfristen avbrytes når en sak bringes inn til en nemnd som er godkjent etter lov om klageorganer for forbrukersaker. Dette gjelder både der forbruker klager en organisert eller en uorganisert næringsdrivende inn til en bransjenemnd (dette forutsetter at nemnda behandler tvister mot en uorganisert).

12.2.1.2 Litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfristen når en tvist bringes inn til et meklingsorgan

I dag finnes det ikke regler om litispendensvirkning for saker som behandles i et meklingsorgan. Partene kan bringe saken inn for de alminnelige domstolene selv om den er til mekling.

Foreldelseslovens bestemmelser omfatter ikke meklingsorganer som ikke har myndighet til å treffe en avgjørelse.

12.2.1.3 Særskilt om avbrytelse av foreldelsesfristen for saker som bringes inn for mekling i Forbrukerrådet

Saker som bringes inn til Forbrukerrådet, utløser litispendensvirkning når saken klages inn til Forbrukerrådet, jf. lov om behandling av forbrukertvister (forbrukertvistloven) § 15 første ledd, jf. § 4 første ledd.

Etter foreldelsesloven § 16 nr. 1 avbrytes foreldelsesfristen når tvist om krav bringes inn til avgjørelse ved et «forvaltningsorgan» som har «særskilt myndighet» til å avgjøre slik tvist. Forbrukertvistutvalget er et forvaltningsorgan med særskilt myndighet til å avgjøre en slik tvist. Dersom saken blir forberedt av et annet organ, er det tilstrekkelig at kravet er brakt inn til dette organet. Ettersom Forbrukerrådet ifølge forbrukertvistloven § 4 er et saksforberedende organ for Forbrukertvistutvalget, vil fristen dermed avbrytes når saken bringes inn til Forbrukerrådet.

12.2.2 Direktivet og utvalgets forslag

Direktivet regulerer ikke litispendensvirkning eller avbrytelse av foreldelsesfrist. Det følger imidlertid av artikkel 12 at medlemsstatene skal sikre at parter som i et forsøk på å løse en tvist velger klagebehandling der resultatet ikke er bindende, ikke senere hindres i å anlegge sak i forbindelse med denne tvisten fordi foreldelsesfristen utløper under klagebehandlingen.

Utvalget foreslo at rettsvirkningene av offentlig godkjenning skal innebære at behandling i nemnd har litispendensvirkning og at foreldelsesfristen for kravet avbrytes, jf. NOU 2010: 11 punkt 8.3.3. Utvalget foreslo endringer i foreldelsesloven for å hjemle fristavbrytelse for tvister som bringes inn for Forbrukertvistutvalget, en klagenemnd som er godkjent etter forbrukertvistloven eller tvister om krav som skyldneren godtar blir brakt inn for en klage- eller reklamasjonsnemnd. Utvalget drøftet verken litispendensvirkning eller avbrytelse av foreldelsesfristen når en tvist bringes inn for et meklingsorgan.

12.2.3 Departementets forslag i høringsnotatene av 08.10.2014 og 15.01.2015 og høringsinstansenes syn

12.2.3.1 Litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfristen for tvister som bringes inn til en nemnd

Departementet foreslo ikke en ny bestemmelse om avbrytelse av foreldelsesfristen for tvister som innbringes til nemnd. Gjeldende rett ble ansett å regulere dette forholdet, jf. foreldelsesloven § 16.

Departementet foreslo at utvalgets forslag om litispendensvirkning ble gjennomført for saker som bringes inn til en nemnd. Dersom en tvist ble brakt inn for en nemnd, skulle ikke saken kunne bringes inn for domstolene mens saken var til behandling i nemnda. Departementet foreslo at dette ble regulert i ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Departementet stilte også spørsmål ved om litispendensvirkningsbestemmelsene i spesiallovgivningen bør opprettholdes eller oppheves.

Jussformidlingen i Bergen, Finanstilsynet, Advokatforeningen, Hovedorganisasjonen Virke, Norske Inkassobyråers Forening, Norges Automobil-Forbund, Domstolsadministrasjonen, Næringslivets Hovedorganisasjon, Forbrukerrådet, Forbrukerombudet, Forbrukertvistutvalget og Justis- og beredskapsdepartementet er positive til departementets forslag om litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfristen for saker som bringes inn til nemnd. Forbrukertvistutvalget uttaler også at gjeldende lov om behandling forbrukertvister § 15 annet ledd har en bestemmelse om virkningen av at søksmål reises først ved de alminnelige domstoler. Det bør vurderes om lov om klageorganer for forbrukersaker bør ha en tilsvarende bestemmelse.

Jussformidlingen i Bergen vil ha klarere regler i loven om litispendensvirkning.

Norske Inkassobyråers Forening mener det bør vurderes om litispendensvirkningen skal tidsbegrenses for å muliggjøre rettslig pågang i saker hvor behandlingen i nemnden tar for lang tid.

Norges Automobil-Forbund har forståelse for forslaget om å opprettholde litispendensreguleringen i spesiallovgivningen. Brukerklagenemnda for elektronisk kommunikasjon fremhever at en part ikke kan bringe en tvist inn for de alminnelige domstoler så lenge tvisten er til behandling i Brukerklagenemnda, jf. ekomforskriften § 11-5 annet ledd. Nemnda mener at bestemmelsen bør videreføres, men støtter forslaget om å oppheve reguleringen i spesiallovgivningen. Forbrukertvistutvalget støtter forslaget om overføring av sentrale felles regler til ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Dette omfatter også reglene om forholdet til de alminnelige domstolene.

Advokatforeningen mener det bør inntas en egen bestemmelse om foreldelsesfristen i ny lov om klageorganer for forbrukersaker, slik som for litispendensvirkningene, eventuelt en henvisning til foreldelsesloven § 16 nr. 2 bokstav a.

Finansklagenemnda legger til grunn at en pågående nemndsbehandling ikke vil være til hinder for tvangsfullbyrdelse etter tvangsfullbyrdelsesloven eller midlertidig sikring etter tvisteloven. Forutsetningen er at vilkårene for tvangsfullbyrdelse/midlertidig sikring er oppfylt. Dette er også lovfestet i finansavtaleloven § 4 fjerde ledd annet punktum. Finansklagenemnda ber om at dette presiseres enten i loven eller i særmerknadene til bestemmelsen.

12.2.3.2 Litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfristen for tvister som bringes inn til et meklingsorgan, inkludert Forbrukerrådet

Departementet foreslo ikke å innføre litispendensvirkning eller avbrytelse av foreldelsesfristen for saker som bringes til et meklingsorgan. Departementet ba særskilt om høringsinstansenes syn når det gjelder saker som bringes inn til Forbrukerrådet, både der saken faller innenfor og utenfor Forbrukertvistutvalgets virkeområde.

Finanstilsynet, Hovedorganisasjonen Virke, Domstolsadministrasjonen, Næringslivets Hovedorganisasjon, Forbrukertvistutvalget og Justis- og beredskapsdepartementet støtter forslaget om ikke å innføre litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfristen for tvister som bringes inn til et meklingsorgan. Domstolsadministrasjonen peker på at det er en prinsipiell forskjell mellom nemnder og meklingsorganer. Justis- og beredskapsdepartementet uttaler at i en meklingssituasjon, hvor partene i stor grad har påvirkning på innholdet og utfallet av saken, kan fraværet av litispendens og fristavbrytelse virke som et positivt incitament for partene til å sikre fremdrift i saken.

Advokatforeningen, Norges Automobil-Forbund og Forbrukerombudet mener behandling i meklingsorgan også bør ha litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfristen. Advokatforeningen uttaler at samme hensyn gjør seg gjeldende for litispendensvirkning for både nemnd og meklingsorgan. Siden litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfristen skal ses i sammenheng, bør det også være fristavbrytelse i meklingsorgan.

Jussformidlingen i Bergen, Finanstilsynet, Domstolsadministrasjonen, Forbrukertvistutvalget, Forbrukerrådet og Forbruker Europa uttaler seg særskilt om Forbrukerrådet. Jussformidlingen, Finanstilsynet, Domstolsadministrasjonen og Forbrukertvistutvalget mener at man ikke bør innføre litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfristen for tvister som innbringes til Forbrukerrådet, mens Forbrukerrådet og Forbruker Europa mener at behandling i Forbrukerrådet også bør utløse litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfrist.

12.2.4 Departementets vurdering

12.2.4.1 Litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfristen for tvister som bringes inn til en nemnd

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om at saker som bringes inn til en nemnd som er godkjent etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker, skal ha litispendensvirkning.

Dette innebærer at det ikke kan reises sak for domstolene mens de er til behandling i en nemnd. Departementet foreslår at litispendensvirkningen inntrer på det tidspunktet nemnda mottar klagen.

Bakgrunnen for forslaget er å unngå at den samme tvisten behandles av flere organer på samme tid, med risiko for motstridende utfall. Partene skal heller ikke kunne «shoppe» rundt etter en foretrukket løsning. Hensynet til samfunnets og motpartens omkostninger og ulempe tilsier at saker som bringes inn til nemnd bør ha litispendensvirkning.

Departementet foreslår å oppheve bestemmelsene om litispendensvirkning i de lovene som regulerer særnemnder, såframt disse har samme innhold som foreslås i ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Det vil være unødvendig med en dobbelregulering.

Departementet foreslår ikke å oppheve gjeldende bestemmelser om litispendensvirkning som avviker fra forslag til ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Dette gjelder bustadoppføringslova § 64 tredje ledd annet punktum som fastsetter at så lenge tvisten er til behandling i nemnd, kan ikke «entreprenøren» reise søksmål om samme tvist. Det samme gjelder pakkereiseloven § 10-3 som bestemmer at så lenge en tvist er til behandling i nemnda, kan ikke «arrangør eller formidler» bringe den inn for de alminnelige domstoler. Også ekomforskriften § 11-5 annet ledd skiller seg fra foreslått bestemmelse om litispendensvirkning i ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Bestemmelsen i ekomforskriften er ikke avgrenset til å gjelde saker mellom næringsdrivende og forbrukere.

Departementet foreslår heller ingen endringer i spesiallovgivningen for klageorganer som ikke skal godkjennes etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker, men som skal innmeldes som å oppfylle direktivets minstekrav. Dette gjelder eksempelvis reguleringen av litispendensvirkning for saker som bringes inn til Transportklagenemnda. Bakgrunnen for dette er at Transportklagenemndas organisering og saksbehandling mv. vil bli regulert uttømmende av forskriften for Transportklagenemnda, jf. punkt 8.2.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å videreføre gjeldende rett når det gjelder foreldelsesfristen. Fristen avbrytes når en sak bringes inn til en nemnd. Dersom partene ikke kan ta tvisten til domstolene når den er til behandling i en nemnd, bør det sikres at foreldelsesfristen ikke løper ut. Avbrytelse av foreldelsesfristen kan sikre at en lang behandlingstid i nemnda ikke går utover partene som må avvente nemndas avgjørelse før de eventuelt kan bringe saken til domstolen. Fristen avbrytes ved at saken bringes inn til en nemnd, uavhengig av om næringsdrivende er organisert i nemnda eller ikke.

Departementet foreslår at dersom en sak allerede er reist for domstolene, skal retten kunne stanse saken dersom en av partene først ønsker behandling i en nemnd. En slik bestemmelse fremgår av gjeldende forbrukertvistlov § 15 annet ledd. Dette vil legge bedre til rette for at partene først får prøvd å løse sine tvister gjennom et lavterskeltilbud. Dette vil være kostnads- og ressursbesparende for partene og for domstolene. Departementet foreslår også at reglene i tvisteloven §§ 16-15, 16-18 tredje og fjerde ledd, og 16-19 gjelder tilsvarende. Disse regulerer hvordan stanse en sak ved kjennelse, virkning av stansing, og heving av stanset sak.

Departementet foreslår ingen endringer i tvistelovens regulering av litispendens. Det vil si at tvisteloven § 18-2(3) som slår fast at søksmål likevel kan anlegges hvis nemnda ikke har avgjort saken innen seks måneder uten at dette kan bebreides sakføreren, videreføres.

Reglene om litispendensvirkning vil ikke ha virkning for om vilkårene for tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring er oppfylt.

Se forslag til ny lov § 26 første og annet ledd.

12.2.4.2 Litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfristen for tvister som bringes inn til et meklingsorgan

Spørsmålet om saker som bringes inn til et meklingsorgan skal ha litispendensvirkning eller avbryte foreldelsesfristen, vil bli behandlet i Prop. L om ny lov om Forbrukerklageutvalget. Gjeldende rett vil dermed bli videreført inntil eventuelle endringer foreslås i Prop. L om ny lov om Forbrukerklageutvalget. Etter gjeldende rett inntrer ingen litispendensvirkning eller avbrytelse av foreldelsesfristen når en sak bringes inn til et meklingsorgan, jf. punkt 12.2.1.2.

12.2.4.3 Særlig om litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfristen for tvister som bringes inn for mekling ved Forbrukerrådet

Dette spørsmålet behandles i høringsnotatet og Prop. L om ny lov Forbrukerklageutvalget. Gjeldende rett vil dermed videreføres inntil eventuelle endringer foreslås i Prop. L om ny lov om Forbrukerklageutvalget. Etter gjeldende rett inntrer litispendensvirkning og avbrytelse av foreldelsesfristen når en sak som faller inn under Forbrukertvisteutvalgets virkeområde, bringes inn til Forbrukerrådet for mekling, jf. punkt 12.2.1.2. Dette gjelder altså ikke for saker som faller utenfor Forbrukertvistutvalgets virkeområde. Om Forbrukerrådets virkeområde, se punkt 7.

12.3 Adgangen til å bringe en sak direkte til tingretten

12.3.1 Gjeldende rett

Adgangen til å bringe saken direkte til tingretten, uten behandling i forliksrådet, reguleres i spesiallovgivningen for de enkelte nemndene. Ifølge spesiallovgivningen kan partene reise søksmål direkte for tingretten dersom nemnda har realitetsbehandlet saken. Dette gjelder for Pakkereisenemnda, jf. pakkereiseloven § 10-3 tredje punktum, Elklagenemnda, jf. forbrukerkjøpsloven § 61 a tredje ledd tredje punktum, Finansklagenemnda, jf. finansavtaleloven § 4 femte ledd og forsikringsavtaleloven § 20 siste punktum, eiendomsmeglingsloven, jf. § 8-8 femte ledd, og Boligtvistnemnda, jf. bustadoppføringslova § 64 tredje ledd tredje punktum.

Unntak fra forliksrådets behandling reguleres også av tvisteloven § 6-2.

12.3.2 Direktivet og utvalgets forslag

Direktivet regulerer ikke adgangen til å bringe en sak direkte inn for tingretten.

Utvalget foreslo et unntak fra forliksrådsbehandling for tvister som var realitetsbehandlet av en klagenemnd som var godkjent etter loven. Utvalget forslo å regulere dette i tvisteloven.

12.3.3 Departementets forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet av 15.01.2015 å oppheve spesialreguleringer av partenes adgang til å bringe saken direkte til tingretten. Departementet foreslo i stedet å regulere dette i ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Bestemmelsen ville gjelde alle nemnder som er godkjent etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker. Dette er i tråd med utvalgets forslag om unntak fra forliksrådsbehandling for tvister som var realitetsbehandlet av en klagenemnd som er godkjent etter loven. Av hensyn til sammenheng i reglene om litispendens, foreslo departementet at unntak fra forliksrådsbehandling ble regulert i ny lov om klageorganer for forbrukersaker.

Departementet foreslo videre at det samme skal gjelde for saker som er blitt behandlet av Forbrukerrådet, eller et annet innmeldt meklingsorgan.

Departementet skisserte også en alternativ løsning om at saker som har blitt behandlet i nemndene, i Forbrukerrådet eller et annet meklingsorgan, må behandles i forliksrådet før de eventuelt bringes inn for tingretten. Forutsatt at denne løsningen ble valgt, foreslo departementet å oppheve spesialreguleringer av partenes adgang til å bringe saken direkte til tingretten.

Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget mener både saker som har vært realitetsbehandlet i en nemnd og i et meklingsorgan, inkludert Forbrukerrådet, bør kunne bringes inn for tingretten, uten forutgående behandling i forliksrådet. Forbrukertvistutvalget mener at det vil være:

«Unødvendig dobbelbehandling om en sak som har vært meklet ved Forbrukerrådet eller annet organ, skal gjennom en ny meklingsrunde i forliksrådet. At saken ikke ble forlikt i første omgang, tyder på at muligheten for forlik i forliksrådet er liten. Stor avstand mellom partene kan også tilsi at muligheten for dom i forliksrådet er liten. Ønsket om å begrense tids- og ressursbruken tilsier at saker som har vært til mekling, kan bringes direkte inn for tingretten. Disse hensynene gjør seg minst like sterkt gjeldende for saker som har fått avgjørelse i en nemnd.»

Forbrukertvistutvalget støtter også departementets forslag om å regulere dette i ny lov om klageorganer for forbrukersaker.

Hovedorganisasjonen Virke og Næringslivets Hovedorganisasjon støtter departementets forslag om at partene skal kunne reise søksmål direkte for tingretten dersom en nemnd har realitetsbehandlet saken. Næringslivets Hovedorganisasjon mener at saksbehandlingen og kompetansen i forliksrådene ofte ikke er egnet til å løse tvister der næringsdrivende er part, og at risikoen for uriktige eller dårlig begrunnede avgjørelser er derfor stor. Saken må da ofte uansett bringes inn for tingretten, og forliksrådet vil ha vært et forsinkende og fordyrende ledd i rettsprosessen. Hovedorganisasjonen Virke er imidlertid svært kritisk til at saker som har blitt behandlet av Forbrukerrådet, skal kunne bringes direkte til tingretten. De uttaler at dersom Forbrukerrådet skal mekle i alle saker hvor det ikke er en offentlig godkjent nemnd, kan en ikke regne med den samme kompetansen som man vil finne i en bransjenemnd. Sakene bør derfor gå via forliksrådet før de bringes inn for domstolen. Hovedorganisasjonen Virke er også redd for at den næringsdrivende ikke får tillit til meklingen i Forbrukerrådet som normalt har som oppdrag å ivareta forbrukernes interesse som partsrepresentant. Hovedorganisasjonen Virke mener derfor at saken ikke bør kunne tas direkte til tingretten.

Domstoladministrasjonen støtter den alternative løsningen om å oppheve særreguleringen av partenes adgang til å bringe saken direkte til tingretten, slik at saker som har blitt behandlet i nemnd, i Forbrukerrådet eller et annet meklingsorgan, blir behandlet i forliksrådet før de eventuelt bringes til tingretten. Etter at en sak er behandlet i nemnd eller meklingsorgan, er det grunn til å tro at sakens tvistepunkter er fremstilt på en oversiktlig måte. I slike tilfeller vil forliksrådet ha gode forutsetninger for å behandle tvisten. De uttaler videre at en stor andel av sakene vil gjelde spørsmål om økonomisk kompensasjon, og dette gjelder tvister av privatrettslig karakter, som ligger innenfor forliksrådenes kjerneområde. Domstoladministrasjonen mener at slike tvister er svært godt egnet for mekling eller avgjørelse i forliksrådet. Videre er det etter deres syn ikke en hensiktsmessig bruk av domstolenes ressurser å behandle slike forbrukersaker når forliksrådene kan behandle disse på en god og forsvarlig måte. Enkelte saker kan likevel være av en slik karakter at de er bedre egnet for behandling i tingretten enn i forliksrådet. I slike tilfeller kan det åpnes for at sakene bringes direkte inn for tingretten.

Jussformidlingen i Bergen mener at det bør være valgfritt om man ønsker å gå til forliksrådet eller tingretten med saker som har vært til behandling i nemnder som ikke fatter avgjørelse med bindende virkning. Forliksrådsbehandling vil være hensiktsmessig i saker hvor kravene er under en viss størrelse og hvor partene er ubemidlet. Advokatforeningen støtter også alternativet som innebærer at behandling i forliksrådet skal være frivillig.

12.3.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår at saker som har blitt behandlet i en nemnd, kan bringes direkte til tingretten uten forutgående behandling i forliksrådet. Departementet foreslår derimot at saker som har vært behandlet av et meklingsorgan, inkludert Forbrukerrådet, må til forliksrådet før de eventuelt bringes inn for tingretten.

Nemndenes spisskompetanse innenfor de relevante saksområdene, og kvalitetskravene etter ny lov om klageorganer for forbrukersaker, vil sørge for at sakene blir forsvarlig behandlet i nemndene slik at de kan tas direkte inn til tingretten uten forutgående behandling i forliksrådet. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Departementet kan ikke se tungtveiende grunner som tilsier at gjeldende ordning bør endres.

Etter departementets syn, er det heller ikke tungtveiende grunner som tilsier å fjerne tilbudet om behandling i forliksrådet når saken har vært til mekling hos Forbrukerrådet. Tvert imot, er det gode grunner for at det fortsatt bør være en mulighet for å få behandlet saker i forliksrådet selv om sakene først har vært meklet i Forbrukerrådet. Utvidelsen av Forbrukerrådets meklingsplikt til nye saksområder, vil gi rådet en stor saksportefølje. I motsetning til nemnder, har Forbrukerrådet ikke spisskompetanse på de saksområdene de skal tilby mekling på. Tilbudet i forliksrådet vil derfor fortsatt være et godt supplement til Forbrukerrådets meklingstilbud. Etter en mekling i Forbrukerrådet vil forliksrådet få et solid grunnlag til å kunne behandle og løse saken på en god måte. Behandlingen i forliksrådet vil derfor kunne avlaste domstolene, og være ressursbesparende for partene. Behandling i tingretten medfører normalt betydelig høyere kostnader enn en behandling i forliksrådet. Det er derfor viktig at dette tilbud ikke fjernes når partene benytter seg av Forbrukerrådets meklingstilbud.

I tillegg vil mange av sakene i Forbrukerrådet falle utenfor Forbrukertvistutvalgets virkeområde. Det vil si at kun noen av sakene Forbrukerrådet mekler i, vil få tilbud om behandling med bindende vedtak i Forbrukertvistutvalget. Dette innebærer en forskjell fra dagens organisering der alle saker i Forbrukerrådet kan tas videre til Forbrukertvistutvalget. Det er derfor viktig at de sakene hvor partene ikke får tilbud om vedtak, får et annet lavterskeltilbud før de eventuelt må tas til tingretten. Saker som har blitt behandlet i meklingsorganer, bør også kunne bringes til forliksrådet. I dag finnes det ingen andre meklingsorganer enn Forbrukerrådet. Det er derfor vanskelig på nåværende tidspunkt å forutse hvordan eventuelle fremtidige meklingsorganer vil fungere, og om det vil være hensiktsmessig å kunne bringe saker derfra direkte til tingretten, eller om de først bør til forliksrådet. Departementet foreslår derfor at saker som har vært behandlet i et meklingsorgan, behandles av forliksrådet før de eventuelt bringes inn for tingretten.

Se forslag til ny lov § 26 tredje ledd.

12.4 Forhåndsavtaler om voldgift

12.4.1 Gjeldende rett

Forhåndsavtaler om voldgift reguleres av voldgiftsloven § 11, og i spesiallovgivningen for enkelte nemnder.

Det følger av voldgiftsloven § 11 første ledd at en voldgiftsavtale inngått før tvisten oppsto, ikke er bindende for forbrukeren. Ifølge annet ledd skal en voldgiftsavtale der en forbruker er part, tas inn i et eget dokument og undertegnes av begge parter. Avtalen kan inngås elektronisk dersom det er benyttet en betryggende metode for å autentisere avtaleinngåelsen og sikre avtalens innhold. En forbruker kan imidlertid gjøre gjeldende at avtalen ikke er bindende hvis han eller hun ikke er blitt gjort oppmerksom på hva en voldgiftsdom vil bety for muligheten for overprøving.

Pakkereiseloven § 10-5 slår fast at en avtale om at en tvist som omfattes av loven, skal avgjøres ved voldgift, bare er bindende dersom avtale om voldgift er inngått etter at tvisten oppstod. Ifølge finansavtaleloven § 5 annet ledd kan en forbruker ikke avtale voldgift på forhånd (Finansklagenemnda Bank). Bustadsoppføringslova § 64 annet ledd regulerer også voldgiftsavtaler (Boligtvistnemnda). Ekomloven § 11-4 regulerer adgangen til å avtale at en tvist skal kunne avgjøres ved voldgift, men bestemmelsen retter seg mot tvister mellom tilbydere og ikke forbrukere (tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett og – tjeneste).

12.4.2 Direktivet og utvalgets forslag

Direktivet regulerer ikke forhåndsavtaler om voldgift.

Utvalget tok ikke opp dette spørsmålet.

12.4.3 Departementets forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet av 15.01.2015 å oppheve spesialreglene om forhåndsavtaler om voldgift, ettersom dette reguleres av voldgiftsloven § 11.

Etter hva Forbrukerrådet kjenner til, er voldgift ikke særlig utbredt i avtaleforhold mellom forbruker og næringsdrivende. For en forbruker kan voldgiftsbestemmelsen være en relevant bestemmelse som bør videreføres i spesiallovgivningen av pedagogiske hensyn. Etter hva rådet kan se, er dette en bestemmelse som bare finnes i bustadoppføringslova. Forbrukerrådet hevder at signaler fra bransjen tyder på at dette er et relevant institutt og at det er ønskelig å beholde en slik bestemmelse i spesiallovgivningen. Boligtvistnemnda uttaler at de av pedagogiske grunner ønsker å opprettholde bustadoppføringslova § 64 annet ledd om voldgift.

Forbrukertvistutvalget mener at det neppe er nødvendig med regulering av voldgift ut over den regulering som finnes i voldgiftsloven § 11.

12.4.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å oppheve spesialreguleringer av voldgift.

Forhåndsavtaler om voldgift reguleres av voldgiftsloven § 11. Etter departementets vurdering vil det være mer ryddig at partene forholder seg til samme hjemmel, særlig når spesialreguleringene ikke skiller seg innholdsmessig fra voldgiftslovens bestemmelse.

Departementet foreslår imidlertid å videreføre ekomloven § 11-4 om voldgift. Den fastsetter at en avtale om å avgjøre konflikter om tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste ved voldgift kun er bindende når avtalen om voldgift er inngått etter at konflikten oppstod. Bestemmelsen retter seg mot konflikter mellom tilbydere og gjelder ikke forbrukersaker.

Til toppen
Til dokumentets forside