18 Næringsdrivendes informasjonsplikt

18.1 Direktivets artikkel 13

18.1.1 Direktivet

Direktivets artikkel 13 gjelder krav om at næringsdrivende skal gi forbrukerne opplysninger om utenrettslig klageadgang.

Næringsdrivende som er pålagt eller som forplikter seg til å bruke innmeldte klageorganer for å løse tvister, skal underrette forbrukerne om hvilket klageorgan de dekkes av, jf. artikkel 13 nr. 1 og 2. Også nettstedsadressen til det relevante klageorganet skal fremgå. Informasjonen skal gis på en tydelig, forståelig og lett tilgjengelig måte. Dersom den næringsdrivende har en nettside, skal informasjonen fremgå der. I de tilfeller hvor det er aktuelt, skal informasjonen også fremgå av de alminnelige vilkårene som gjelder for salgs- eller tjenesteavtaler mellom den næringsdrivende og forbruker.

I tillegg skal det innføres en informasjonsplikt for alle næringsdrivende som har en tvist med en forbruker, uavhengig av om den næringsdrivende er forpliktet til behandling i et innmeldt klageorgan. Dette følger av artikkel 13 nr. 3. Direktivet sier ikke noe nærmere om når denne plikten inntrer. Departementet legger til grunn at tvist anses oppstått i de tilfeller hvor det er klart at den næringsdrivende helt eller delvis ikke vil etterkomme forbrukerens krav, og hvor kravet er konkretisert.

Det fremgår videre i nr. 3 at den næringsdrivende skal informere om han eller hun vil benytte relevante innmeldte klageorganer for behandling av tvisten.

Informasjonen skal gis på papir eller på et annet varig medium, jf. nr. 3 annet punktum.

18.1.2 Departementets forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet av 08.10.2014 foreslo departementet at kravene i direktivets artikkel 13 ble gjennomført i ny bestemmelse i markedsføringsloven. Departementet viste til at direktivet er et minimumsdirektiv, og at myndighetene står fritt til å innføre strengere krav til næringsdrivende enn det som følger av direktivet.

Departementet foreslo at informasjonsplikten skulle gjelde generelt for alle næringsdrivende som tilbyr forbrukerkontrakter, uavhengig av tilknytning til innmeldt klageorgan.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til dette.

18.1.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.

I og med at direktivet er et minimumsdirektiv, står myndighetene fritt til å innføre strengere krav til næringsdrivende enn det som følger av direktivet. Spørsmålet i denne sammenheng er om informasjonskravene i artikkel 13 nr. 1 og 2 bør gjelde for alle næringsdrivende som tilbyr forbrukerkontrakter, uavhengig av om det påhviler en forpliktelse til behandling i innmeldt klageorgan. Sett i sammenheng med forslaget om en lovforankret meklingstjeneste i Forbrukerrådet på alle områder hvor det ikke foreligger annet innmeldt klagebehandlingstilbud, vil det etter departementets vurdering kunne fremstå som tilfeldig, og til dels uklart, hvem informasjonsplikten skal gjelde for og ikke. Gode grunner taler også for at forbruker skal få informasjon i disse tilfellene. Forbrukerrådets mekling er et viktig tilbud på alle områder som ikke er dekket av nemnder eller Forbrukertvistutvalget. I tillegg kan det være særlig behov for mekling i tvister med den uorganiserte delen av en bransje, som står utenfor nemnd.

Informasjonsplikten vil også være knyttet kun til innmeldte klageorganer, noe som tilsier at informasjonen vil være oversiktlig og lett tilgjengelig for den næringsdrivende. Det vises i denne sammenheng til at listen over innmeldte klageorganer skal fremgå på nettsidene til både vedkommende myndighet og klageorganene. Det antas at det kun unntaksvis vil være uklart for den næringsdrivende hvilke(t) klageorgan som er relevant for den aktuelle tvisten og som det skal gis informasjon om.

Informasjonskravet etter artikkel 13 nr. 3 gjelder alle næringsdrivende, uavhengig av om det foreligger en forpliktelse til behandling i klageorgan eller ikke. Kravet gjelder informasjon til forbrukeren når en konkret tvist har oppstått mellom partene.

Den næringsdrivende skal opplyse om han eller hun vil benytte relevante innmeldte klageorganer for behandling av tvisten. Departementet mener at et slikt krav ikke er forenlig med direktivets system. Det er forbruker som skal ha rett til å klage en tvist inn for klageorganet, og ikke den næringsdrivende. En riktig ordlyd ville her vært at den næringsdrivende skal opplyse om hvorvidt han eller hun vil medvirke til sakens opplysning ved behandling i klageorganet. Departementet vurderer det dit hen at en opplysning om at den næringsdrivende ikke vil medvirke, vil kunne villede forbruker til å tro at klageorganet i slike tilfeller ikke vil behandle saken, og på dette grunnlag unnlate å klage. På denne bakgrunn foreslås det ikke å pålegge en slik informasjonsplikt i norsk rett.

Markedsføringsloven oppstiller enkelte informasjonskrav for næringsdrivende overfor forbruker, blant annet § 8 om villedende uttalelser og § 10 om prismerking. Det vurderes som mer hensiktsmessig å plassere informasjonskravet om klagebehandling i tilknytning til disse bestemmelsene enn i ny lov om klageorganer for forbrukersaker, som retter seg mot klageorganer og kontaktpunkt for NTF-plattformen.

Det følger av informasjonsbestemmelsen i direktivets artikkel 13 nr. 3 at opplysningene skal gis på varig medium. Det foreslås i punkt 10.9.2 om krav til begrunnelse av saksutfall, samsvarende med definisjonen i angrerettloven. Departementet foreslår at begrepet også defineres i den nye bestemmelsen i markedsføringsloven.

Se forslag til ny bestemmelse i markedsføringsloven § 10a første og annet ledd.

18.2 Forordningen artikkel 14

18.2.1 Forordningen

For å gjøre NTF-plattformen kjent blant forbrukerne, er det i forordningen artikkel 14 tatt inn krav om at næringsdrivende som handler med forbrukerne via Internett skal informere om plattformen.

Næringsdrivende som selger varer og tjenester til forbruker via Internett, skal på sine nettsider ha en elektronisk lenke til plattformen. Lenken skal være lett tilgjengelig for forbruker. De næringsdrivende skal også opplyse om sin e-post adresse på sine nettsider.

Kravet om lenke til NTF-plattformen gjelder også for såkalte nettbaserte markedsplasser. I henhold til fortalen punkt 30 menes med dette en plattform som er etablert for å gi de næringsdrivende en mulighet for å gjøre sine produkter og tjenester tilgjengelig for forbrukerne, og for å lette nettbaserte transaksjoner mellom forbruker og næringsdrivende.

Næringsdrivende som driver netthandel med forbrukere, og som er forpliktet ved lov – eller som selv har forpliktet seg – til behandling i et innmeldt klageorgan, skal på sine nettsider informere forbrukere om NTF-plattformen, og om muligheten for å benytte denne i klagebehandlingen, jf. nr. 2. Dersom den næringsdrivende gir kjøps- og/eller tjenestetilbud til forbruker via e-post, skal opplysningen fremkomme av e-posten. I de tilfeller hvor det er aktuelt, skal opplysningen også gis i de generelle kjøpsbetingelsene som gjelder mellom den næringsdrivende og forbruker.

Når det gjelder hvem plikten etter nr. 2 skal gjelde for, vises det til behandlingen av direktivets artikkel 13 nr. 1 og 2, jf. punkt 18.1. Departementet antar at de samme hensyn vil gjøre seg gjeldende her, og foreslår på denne bakgrunn at informasjonskravet skal gjelde generelt også i disse tilfeller.

18.2.2 Departementets forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

Departementet foreslo i høringsnotatet av 08.10.2014 at det innføres nye informasjonsbestemmelser overfor næringsdrivende som driver netthandel.

De næringsdrivende skal ha en lenke til NTF-plattformen på sine nettsider. Informasjonen om plattformen skal også fremgå i de generelle avtalevilkårene, hvor slike foreligger. Den næringsdrivende skal også informere forbrukerne om at plattformen kan anvendes ved behandling av tvist mellom partene. Der tilbudet til forbruker fremsettes ved bruk av e-post, skal e-posten inneholde en elektronisk lenke til plattformen. Den næringsdrivende skal på sine hjemmesider på Internett også opplyse om sin e-postadresse.

Departementet foreslo at gjennomføringen av informasjonskravene i forordningen kan gjøres ved endring av markedsføringsloven, alternativt ved endring i angrerettloven. Departementet ba om at høringsinstansene gav innspill på begge løsningene.

Norges Automobil-Forbund, Jussformidlingen i Bergen og Forbrukerrådet støtter forslaget om at reguleringen gjøres i markedsføringsloven. For øvrig har ingen instanser uttalt seg om dette.

18.2.3 Departementets vurdering

Kravene i forordningen artikkel 14 er til dels gjennomført i norsk rett i ny angrerettlov, som gjennomfører forbrukerrettighetsdirektivet. Etter angrerettloven § 8 første ledd bokstav p, skal den næringsdrivende der det er relevant, på en klar og forståelig måte gi forbrukeren opplysninger om utenrettslig klage- og erstatningsordning som den næringsdrivende er tilknyttet, samt fremgangsmåten for å få tilgang til denne. Opplysningsplikten gjelder før det blir inngått en avtale om fjernsalg eller avtale utenom faste forretningslokaler.

Forordningen oppstiller mer spesifikke krav til hvilke opplysninger som skal gis enn det som følger av angrerettloven, som gjelder kun ved prekontraktuelle forhold. På denne bakgrunn er det etter departementets vurdering behov for tilpasninger i lovverket.

Ved gjennomføring i markedsføringsloven samles informasjonskravene i en bestemmelse.

Angrerettloven gir også informasjonsplikter til næringsdrivende. Loven oppstiller blant annet opplysningskrav overfor næringsdrivende ved fjernsalg, herunder netthandel. For næringsdrivende som driver netthandel kan det fremstå som mer naturlig at informasjonskravene som gjelder denne salgsformen er samlet i en lov, fremfor både i angrerettloven og i markedsføringsloven.

Departementet vurderer det som mest hensiktsmessig at reguleringen gjøres i markedsføringsloven. Lovens kapittel 2 gir generelle regler om næringsdrivendes handelspraksis uavhengig av avtaleinngåelse mellom partene, herunder ulike regler om opplysningsplikt. Angrerettlovens bestemmelser om opplysningsplikt er i hovedsak knyttet til prekontraktuelle forhold, og har snevrere anvendelsesområde enn forordningens krav. Høringsinstansene som uttalte seg om dette støttet denne vurderingen.

På denne bakgrunn opprettholdes forslaget i høringsnotatet.

Se markedsføringslov ny § 10 a tredje ledd.

18.3 Sanksjoner overfor næringsdrivende

18.3.1 Direktivet artikkel 21 og forordningen artikkel 18

I henhold til direktivets artikkel 21 og forordningens artikkel 18 skal myndighetene fastsette effektive og forholdsmessige regler for sanksjoner for overtredelse av de nasjonale bestemmelsene som gjennomfører rettsaktene. Myndighetene skal videre treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de gjennomføres. I direktivet fremgår det at dette vil gjelde spesielt for gjennomføringen av artikkel 13, om plikter for næringsdrivende. Sanksjoner for klageorganenes manglende oppfyllelse av bestemmelsene er tilbakekall av godkjenningen, som er nærmere behandlet i punkt 8.5.

18.3.2 Departementets forslag i høringsnotatet og høringsinstansenes syn

I høringsnotatet av 08.10.2014 vurderte departementet det slik at det er naturlig at sanksjonene i forordningen artikkel 18 knytter seg til overtredelse av næringsdrivendes informasjonsplikt etter artikkel 14. Øvrige bestemmelser i forordningen retter seg mot myndighetene og kontaktpunktet for den nettbaserte plattformen for klagebehandling. Dersom kontaktpunktet ikke oppfyller forpliktelsene i henhold til forordningen, vil dette måtte håndteres gjennom administrative tiltak.

Informasjonspliktene til næringsdrivende i rettsaktene foreslås gjennomført i en ny § 10a i markedsføringsloven, som er plassert i lovens kapittel 2. Etter lovens system fører Forbrukerombudet tilsyn med bestemmelsen. Etter lovens § 39, jf. § 34, kan både Forbrukerombudet og Markedsrådet, av hensyn til forbrukerne, fatte ulike typer enkeltvedtak ved brudd på bestemmelsen. Vedtak som kan fattes etter § 39 er forbud, påbud, tvangsmulkt og overtredelsesgebyr. Der Forbrukerombudet fatter vedtak, kan dette klages inn for Markedsrådet, jf. § 38.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til dette.

18.3.3 Departementets vurdering

Departementet opprettholder vurderingene i høringsnotatet, og det foreslås ikke nye sanksjonsbestemmelser.