2 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/1351 av 14. mai 2024 om asyl- og migrasjonshåndtering, om endring av forordning (EU) 2021/1147 og (EU) 2021/1060 og om oppheving av forordning (EU) nr. 604/2013 (AMMR)

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 78 nr. 2 bokstav e) og artikkel 79 nr. 2 bokstav a), b) og c),

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité1,

under henvisning til uttalelse fra Regionkomiteen2,

etter den ordinære regelverksprosedyren3 og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) Unionen, som utgjør et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet, bør sikre fravær av personkontroll ved de indre grensene og utforme en felles politikk for asyl, innvandring og forvaltning av medlemsstatenes ytre grenser som er basert på solidaritet og rimelig ansvarsdeling mellom medlemsstatene, som er rettferdig overfor tredjelandsborgere og statsløse personer og i samsvar med folkeretten og unionsretten, herunder grunnleggende rettigheter.

• 2) For å styrke den gjensidige tilliten mellom medlemsstatene er det nødvendig med en helhetlig tilnærming til asyl- og migrasjonshåndtering som forener interne og eksterne komponenter. Effektiviteten av en slik tilnærming avhenger av at alle komponentene håndteres i fellesskap og gjennomføres konsekvent og på en integrert måte.

• 3) Denne forordningen bør bidra til en slik helhetlig tilnærming ved å fastsette en felles ramme for Unionens og medlemsstatenes tiltak, hver innenfor deres respektive kompetanse på asylområdet og i forbindelse med relevant politikk for migrasjonshåndtering, ved å fastholde og styrke prinsippet om solidaritet og rimelig ansvarsdeling mellom medlemsstatene, herunder de økonomiske virkningene av dette prinsippet, som ligger til grunn for politikken på asyl- og migrasjonsområdet i samsvar med artikkel 80 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV). Prinsippet om solidaritet og rimelig ansvarsdeling bør være det grunnlaget medlemsstatene bygger på når de i fellesskap deler ansvaret for å håndtere migrasjon, særlig på området som reguleres av det felles europeiske asylsystemet.

• 4) Medlemsstatene bør treffe alle nødvendige tiltak, blant annet for å gi tilgang til internasjonal beskyttelse og tilstrekkelige mottaksforhold for dem som har behov for det, for å fremme lovlige migrasjonsveier, for å muliggjøre effektiv anvendelse av reglene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse, for å effektivt forvalte retur av tredjelandsborgere som ikke eller ikke lenger oppfyller vilkårene for opphold på medlemsstatenes territorium, for å hindre irregulær innvandring og uautoriserte bevegelser av tredjelandsborgere og statsløse mellom medlemsstatene, for å bekjempe smugling av migranter og menneskehandel, herunder redusere de sårbarhetene dette forårsaker, og for å yte støtte til andre medlemsstater i form av solidaritetsbidrag som deres bidrag til den helhetlige tilnærmingen.

• 5) For å styrke samarbeidet med tredjeland om asyl og migrasjon, herunder om tilbaketakelse og håndtering av de underliggende årsakene til og drivkreftene bak irregulær migrasjon og tvangsfordrivelse, er det nødvendig å fremme og bygge skreddersydde og gjensidig fordelaktige partnerskap med disse landene. Slike partnerskap bør skape en ramme for bedre samordning av relevant unionspolitikk og relevante unionsverktøy med tredjeland og være basert på menneskerettighetene, rettsstatsprinsipper og respekt for Unionens felles verdier. Når det gjelder de eksterne komponentene i den helhetlige tilnærmingen, er det intet i denne forordningen som påvirker den eksisterende kompetansefordelingen mellom medlemsstatene og Unionen eller mellom Unionens institusjoner. Disse kompetansene vil fortsatt bli utøvd med full respekt for saksbehandlingsreglene i traktatene og i samsvar med rettspraksis ved Den europeiske unions domstol, særlig når det gjelder ikke-bindende unionsinstrumenter.

• 6) Det felles rammeverket er nødvendig for å effektivt håndtere det økende fenomenet med at det ankommer blandede grupper av personer som har behov for internasjonal beskyttelse og personer som ikke har det, og i erkjennelse av at ansvaret for irregulære ankomster av migranter og asylsøkere til Unionen ikke skal måtte bæres av de enkelte medlemsstatene alene, men av Unionen som helhet. Virkeområdet for denne forordningen bør også omfatte personer som er gitt adgang til innreise.

• 7) For å sikre at de tiltakene og virkemidlene som Unionen og medlemsstatene treffer innenfor rammen av sine respektive kompetanseområder, er sammenhengende og effektive, er det behov for en integrert politikkutforming og en helhetlig tilnærming på området for asyl- og migrasjonshåndtering, herunder både de interne og de eksterne komponentene. Unionen og medlemsstatene bør, hver innenfor sine respektive kompetanseområder og i samsvar med gjeldende unionsrett og internasjonale forpliktelser, sikre sammenhengen i og gjennomføringen av asyl- og migrasjonshåndteringspolitikken.

• 8) For å sikre at deres asyl-, mottaks- og migrasjonssystemer er godt forberedt, og at hver del av disse systemene har tilstrekkelig kapasitet, bør medlemsstatene ha nødvendige menneskelige, materielle og økonomiske ressurser og nødvendig infrastruktur for effektivt å gjennomføre politikk for asyl- og migrasjonshåndtering og tildele nødvendig personell til sine kompetente myndigheter for gjennomføringen av denne forordningen. Medlemsstatene bør også sikre hensiktsmessig samordning mellom sine relevante nasjonale myndigheter og med de nasjonale myndighetene i de andre medlemsstatene.

• 9) Medlemsstatene bør benytte en strategisk tilnærming og ha nasjonale strategier for å sikre sin kapasitet til effektivt å gjennomføre sine asyl- og migrasjonshåndteringssystemer, i full overensstemmelse med sine forpliktelser i henhold til unionsretten og folkeretten. Disse strategiene bør omfatte forebyggende tiltak for å redusere risikoen for migrasjonspress samt informasjon om beredskapsplanlegging, herunder som fastsatt i europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2024/13464, og relevant informasjon om prinsippene for integrert politikkutforming og solidaritet og rimelig ansvarsdeling i henhold til denne forordningen og de rettslige forpliktelsene som følger av denne på nasjonalt nivå. Kommisjonen og Unionens relevante organer, kontorer og byråer, og særlig Den europeiske unions asylbyrå («asylbyrået»), bør kunne støtte medlemsstatene ved fastsettelsen av deres nasjonale strategier. Medlemsstatenes høring av lokale og regionale myndigheter, i samsvar med nasjonal rett og når det er hensiktsmessig, kan også forbedre og styrke nasjonale strategier. For å sikre at de nasjonale strategiene er sammenlignbare for bestemte kjerneelementer, bør Kommisjonen utarbeide en felles mal.

• 10) For å sikre at det finnes et effektivt overvåkingssystem for å sikre anvendelsen av regelverket på asylområdet i Unionen, bør medlemsstatenes nasjonale strategier også ta hensyn til resultatene av overvåkingen utført av asylbyrået og Det europeiske grense- og kystvaktbyrået og andre relevante organer, kontorer, byråer eller organisasjoner, relevante deler av evalueringen utført i samsvar med rådsforordning (EU) 2022/9225 samt evalueringer som er utført i samsvar med artikkel 10 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/13566. Medlemsstatene kan også vurdere resultatene av andre relevante overvåkingsmekanismer.

• 11) Kommisjonen bør vedta en langsiktig europeisk strategi for asyl- og migrasjonshåndtering («strategien») som fastsetter den strategiske tilnærmingen for å sikre en konsekvent gjennomføring av nasjonale strategier på unionsnivå, i samsvar med prinsippene fastsatt i denne forordningen og i Unionens primærrett og gjeldende folkerett.

• 12) Ettersom det er viktig å sikre at Unionen er forberedt og i stand til å tilpasse seg utviklingen og nye realiteter i asyl- og migrasjonshåndteringen, bør Kommisjonen vedta en årlig europeisk asyl- og migrasjonsrapport («rapporten»). Rapporten bør vurdere asyl-, mottaks- og migrasjonssituasjonen i løpet av den foregående tolvmånedersperioden langs alle migrasjonsruter til og i alle medlemsstater, fungere som et verktøy for tidlig varsling og bevisstgjøring for Unionen på området for migrasjon og asyl og gi et strategisk situasjonsbilde og prognoser for det kommende året. Rapporten bør blant annet fastsette Unionens og medlemsstatenes beredskap til å reagere på og tilpasse seg utviklingen i migrasjonssituasjonen og resultatene av overvåkingen utført av Unionens relevante organer, kontorer og byråer. Dataene og opplysningene samt vurderingene i rapporten bør tas i betraktning i beslutningsprosessene knyttet til solidaritetsmekanismen fastsatt i del IV i denne forordningen.

• 13) Rapporten bør utarbeides i samråd med medlemsstatene og Unionens relevante organer, kontorer og byråer. I rapporten bør Kommisjonen bruke eksisterende rapporteringsmekanismer, først og fremst den integrerte situasjonsforståelsen og -analysen, forutsatt at mekanismen for integrert politisk krisehåndtering er aktivert, og EUs mekanisme for beredskap og krisehåndtering i forbindelse med migrasjon som fastsatt i kommisjonsrekommandasjon (EU) 2020/13667. Det er av største betydning for å sikre at Unionen er forberedt og i stand til å tilpasse seg realitetene i asyl- og migrasjonshåndteringen slik de utvikler seg, og dermed for at den årlige asyl- og migrasjonssyklusen og solidaritetsmekanismen kan fungere tilfredsstillende, at medlemsstatene, Rådet, Kommisjonen, Den europeiske unions utenrikstjeneste og Unionens relevante organer, kontorer og byråer bidrar til slike eksisterende rapporteringsmekanismer og sikrer tilstrekkelig og rettidig utveksling av opplysninger og data. Det bør også tas hensyn til informasjon fra andre relevante kilder, herunder Det europeiske migrasjonsnettverket, De forente nasjoners høykommissær for flyktninger og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon. For å unngå dobbeltarbeid bør Kommisjonen bare be om ytterligere opplysninger fra medlemsstatene når disse opplysningene ikke er tilgjengelige gjennom disse rapporteringsmekanismene og Unionens relevante organer, kontorer og byråer.

• 14) For å sikre at de nødvendige verktøyene er på plass for å bistå medlemsstatene med å håndtere utfordringer som kan oppstå på grunn av at tredjelandsborgere eller statsløse befinner seg på deres territorium, uansett hvordan de passert medlemsstatenes ytre grenser, bør rapporten ledsages av en beslutning som fastslår hvilke medlemsstater som er under migrasjonspress, står i fare for å bli utsatt for migrasjonspress i løpet av det kommende året eller står overfor en betydelig migrasjonssituasjon («beslutningen»). Medlemsstater som er under migrasjonspress, bør kunne regne med bruken av solidaritetsbidragene som inngår i den årlige solidaritetspoolen.

• 15) For å sikre forutsigbarhet for medlemsstater som er under migrasjonspress, og for bidragende medlemsstater, bør rapporten og beslutningen ledsages av et kommisjonsforslag som angir konkrete årlige solidaritetstiltak, herunder relokalisering, finansielle bidrag og eventuelle alternative solidaritetstiltak, og tallfesting av omfanget som sannsynligvis vil være nødvendig for det kommende året på unionsnivå, samtidig som det anerkjennes at de ulike typene solidaritet er av samme verdi. Typen av tiltak og deres tallfestede omfang som er angitt i Kommisjonens forslag, bør minst svare til årlige minimumsgrenser for relokalisering og finansielle bidrag. Disse minimumsgrensene bør fastsettes i denne forordningen for å sikre forutsigbar planlegging i de bidragende medlemsstatene og for å gi minstegarantier for de solidaritetsmottakende medlemsstatene. Dersom det anses som nødvendig, kan Kommisjonen i sitt forslag angi høyere årlige antall relokaliseringer eller finansielle bidrag. For å bevare likeverdigheten av solidaritetstiltak bør forholdet mellom de årlige tallene fastsatt i denne forordningen opprettholdes. På samme måte bør Kommisjonens forslag, når de årlige tallene fastsettes, ta hensyn til ekstraordinære situasjoner der det ikke vil være noe forventet behov for solidaritet for det kommende året.

• 16) For å sikre bedre samordning på unionsnivå og i lys av de særlige egenskapene ved solidaritetsordningen fastsatt i denne forordningen, som er basert på tilsagn gitt av hver medlemsstat, under utøvelse av full frihet med hensyn til typen solidaritet, i EU-solidaritetsforumet på høyt nivå («høynivåforumet»), bør gjennomføringsmyndigheten til å opprette den årlige solidaritetspoolen tillegges Rådet, som handler på grunnlag av et forslag fra Kommisjonen. Rådets gjennomføringsrettsakt som oppretter den årlige solidaritetspoolen bør fastsette konkrete årlige solidaritetstiltak, herunder relokalisering, finansielle bidrag og, der det er relevant, alternative solidaritetstiltak, samt det omfanget som sannsynligvis vil være nødvendig for det kommende året på unionsnivå, samtidig som det anerkjennes at de ulike typene solidaritet er av samme verdi. Rådets gjennomføringsrettsakt som oppretter den årlige solidaritetspoolen bør også omfatte de spesifikke tilsagnene som hver medlemsstat har gitt.

• 17) Solidaritetsmottakende medlemsstater bør gis mulighet til å gjennomføre tiltak i eller vedrørende tredjeland, i samsvar med virkeområdet for og formålet med denne forordningen og europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2021/11478.

• 18) Medlemsstatene og Kommisjonen bør sikre respekt for grunnleggende rettigheter og overholdelse av Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter («pakten») ved gjennomføringen av de tiltakene som finansieres gjennom de finansielle bidragene. Grunnforutsetningene som er fastsatt i artikkel 15 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2021/10609, herunder den overordnede grunnforutsetningen om «effektiv anvendelse og gjennomføring av pakten om grunnleggende rettigheter», bør gjelde for medlemsstatenes programmer som støttes av de finansielle bidragene. For utvelgelsen av tiltak som støttes av de finansielle bidragene, bør medlemsstatene anvende bestemmelsene i artikkel 73 i forordning (EU) 2021/1060, herunder ta hensyn til pakten. For tiltakene som finansieres gjennom de finansielle bidragene, bør medlemsstatene anvende de forvaltnings- og kontrollsystemene som er fastsatt for deres programmer i samsvar med forordning (EU) 2021/1060. Medlemsstatene bør beskytte Unionens budsjett og anvende økonomiske korreksjoner ved å annullere hele eller deler av støtten fra de finansielle bidragene, dersom utgifter som er meldt til Kommisjonen viser seg å være uregelmessige, i samsvar med forordning (EU) 2021/1060. Kommisjonen kan avbryte betalingsfristen, suspendere alle eller deler av betalingene og gjennomføre økonomiske korreksjoner i samsvar med bestemmelsene fastsatt i forordning (EU) 2021/1060.

• 19) Under den operative gjennomføringen av den årlige solidaritetspoolen bør bidragende medlemsstater, på anmodning fra en solidaritetsmottakende medlemsstat, ha mulighet til å yte alternative solidaritetsbidrag. Alternative solidaritetsbidrag bør ha praktisk og operativ verdi. Dersom Kommisjonen etter samråd med den berørte medlemsstaten finner at det er behov for slike tiltak som angitt av den berørte medlemsstaten, bør slike bidrag angis i Kommisjonens forslag til en rådsgjennomføringsrettsakt om opprettelse av den årlige solidaritetspoolen. Bidragende medlemsstater bør kunne gi tilsagn om slike bidrag, selv om de ikke er identifisert i Kommisjonens forslag til en rådsgjennomføringsrettsakt om opprettelse av den årlige solidaritetspoolen, og de bør regnes som økonomisk solidaritet, og deres økonomiske verdi bør vurderes og anvendes på en realistisk måte. Dersom den solidaritetsmottakende medlemsstaten ikke anmoder om slike bidrag i et gitt år, bør de konverteres til finansielle bidrag ved utgangen av året.

• 20) For å lette beslutningsprosessen bør Kommisjonens forslag til en rådsgjennomføringsrettsakt om opprettelse av den årlige solidaritetspoolen ikke offentliggjøres før den er vedtatt av Rådet.

• 21) For en effektiv gjennomføring av det felles rammeverket og for å identifisere mangler, håndtere utfordringer og hindre at det bygger seg opp press på asyl-, mottaks- og migrasjonssystemer bør Kommisjonen overvåke og gi informasjon om migrasjonssituasjonen gjennom regelmessige rapporter.

• 22) For å sikre en rimelig ansvarsdeling, solidaritet som nedfelt i artikkel 80 i TEUV og balanse i innsatsen mellom medlemsstatene, bør det opprettes en obligatorisk solidaritetsmekanisme som gir effektiv støtte til medlemsstater som er under migrasjonspress, og som sikrer rask tilgang til rettferdige og effektive prosedyrer for å gi internasjonal beskyttelse. En slik mekanisme bør legge til rette for ulike typer solidaritetstiltak av lik verdi, og bør være fleksibel og i stand til raskt å tilpasse seg utviklingen i migrasjonsutfordringene. Solidaritetsresponsen bør utformes for hvert enkelt tilfelle for å være skreddersydd til den aktuelle medlemsstatens behov.

• 23) For å sikre en smidig gjennomføring av solidaritetsmekanismen bør Kommisjonen utpeke en EU-solidaritetskoordinator. EUs solidaritetskoordinator bør overvåke og koordinere de operative aspektene av solidaritetsmekanismen og bør fungere som et sentralt kontaktpunkt. EUs solidaritetskoordinator bør legge til rette for kommunikasjon mellom medlemsstatene i forbindelse med gjennomføringen av denne forordningen. EUs solidaritetskoordinator bør i samarbeid med asylbyrået fremme sammenhengende arbeidsmetoder for å identifisere personer som er aktuelle for relokalisering og matche dem med medlemsstatene som relokaliseringen skal skje til, særlig for å sikre at det tas hensyn til meningsfull tilknytning. For å kunne oppfylle rollen som EU-solidaritetskoordinator på en effektiv måte, bør kontoret til EUs solidaritetskoordinator ha tilstrekkelig personale og tilstrekkelige ressurser, og EUs solidaritetskoordinator bør kunne delta i møter i høynivåforumet.

• 24) For å sikre en effektiv gjennomføring av solidaritetsmekanismen som opprettes ved denne forordningen, bør representanter fra medlemsstatene på ministernivå eller annet høyt politisk nivå innkalles til et høynivåforum som bør vurdere rapporten, beslutningen og Kommisjonens forslag til en rådsgjennomføringsrettsakt om opprettelse av den årlige solidaritetspoolen, gjøre opp status over den generelle situasjonen og komme til en konklusjon om hvilke solidaritetstiltak og omfanget av dem som er nødvendige for å opprette den årlige solidaritetspoolen, og om nødvendig andre mottiltak på migrasjonsområdet. For å sikre at den årlige solidaritetspoolen fungerer smidig og er operativ, bør et EU-solidaritetsforum på teknisk nivå («forumet på teknisk nivå») bestående av representanter på et tilstrekkelig høyt nivå, slik som tjenestepersoner på høyt nivå fra de relevante myndighetene i medlemsstatene, innkalles og ledes av EUs solidaritetskoordinator på vegne av Kommisjonen. Asylbyrået og, når det er hensiktsmessig og etter invitasjon fra EUs solidaritetskoordinator, Det europeiske grense- og kystvaktbyrået og EUs byrå for grunnleggende rettigheter, bør delta i forumet på teknisk nivå.

• 25) Tatt i betraktning at søk og redning er basert på internasjonale forpliktelser, kan medlemsstater som gjentatte ganger må håndtere ilandsettinger som oppstår i forbindelse med søk- og redningsaksjoner, være blant de medlemsstatene som mottar solidaritetstiltak. Det bør være mulig å identifisere en veiledende prosentandel av solidaritetstiltakene som kan være påkrevd for de berørte medlemsstatene. Medlemsstatene bør i tillegg ta hensyn til sårbarheten til personer som ankommer etter slike ilandsettinger.

• 26) For å kunne reagere rettidig på en situasjon med migrasjonspress, bør EUs solidaritetskoordinator støtte rask relokalisering av personer som søker om eller er blitt gitt internasjonal beskyttelse, og som er aktuelle for relokalisering. Den solidaritetsmottakende medlemsstaten, og hvis anmodet med bistand fra asylbyrået, bør utarbeide en liste over personer som er aktuelle for relokalisering, og bør kunne bruke verktøy utviklet av EUs solidaritetskoordinator. Personer som skal relokaliseres, bør gis mulighet til å gi informasjon om at de har meningsfull tilknytning til bestemte medlemsstater, men bør ikke ha rett til å velge en bestemt medlemsstat de skal relokaliseres til.

• 27) For å sikre en adekvat solidaritetsrespons, og dersom medlemsstatenes bidrag ikke er tilstrekkelige i forhold til de identifiserte behovene, bør Rådet kunne innkalle høynivåforumet på nytt for å gi medlemsstatene mulighet til å gi tilsagn om ytterligere solidaritetsbidrag.

• 28) Når Kommisjonen vurderer om en medlemsstat er under migrasjonspress, står i fare for å bli utsatt for migrasjonspress eller står overfor en betydelig migrasjonssituasjon, bør den på grunnlag av en bred kvantitativ og kvalitativ vurdering ta hensyn til et bredt spekter av faktorer, herunder de relevante anbefalingene fra asylbyrået og informasjon som er innhentet i henhold til EUs mekanisme for beredskap og krisehåndtering i forbindelse med migrasjon. Slike faktorer bør omfatte: antall søknader om internasjonal beskyttelse, irregulære grensepasseringer, uautoriserte bevegelser av tredjelandsborgere og statsløse mellom medlemsstatene, vedtak om retur som er truffet og iverksatt, avgjørelser om overføring som er truffet og iverksatt, antall ankomster via sjøveien, herunder gjennom ilandsettinger etter søk- og redningsaksjoner, asylsøkeres sårbarhet og en medlemsstats kapasitet til å forvalte sin saksmengde av asylsøknader og mottakssaker, de særlige forholdene som følger av medlemsstatenes geografiske beliggenhet og forbindelser med relevante tredjeland, og mulige situasjoner der migranter instrumentaliseres.

• 29) Det bør fastsettes en mekanisme for at de medlemsstatene som er identifisert i beslutningen som å være under migrasjonspress, eller de som anser seg selv som å være under migrasjonspress, kan benytte seg av den årlige solidaritetspoolen. Medlemsstatene som er identifisert i beslutningen som å være under press, bør kunne benytte seg av den årlige solidaritetspoolen på en enkel måte ved bare å underrette Kommisjonen og Rådet om at de har til hensikt å bruke den, og deretter bør EUs solidaritetskoordinator på vegne av Kommisjonen innkalle forumet på teknisk nivå. De medlemsstatene som anser seg selv for å være under migrasjonspress, bør, for å kunne benytte poolen, fremlegge en behørig underbygget begrunnelse for forekomsten og omfanget av migrasjonspresset samt andre relevante opplysninger, i form av en meddelelse som Kommisjonen bør vurdere raskt. De solidaritetsmottakende medlemsstatene bør bruke den årlige solidaritetspoolen på en rimelig og forholdsmessig måte, idet det tas hensyn til solidaritetsbehovene til de andre medlemsstatene som er under migrasjonspress. EUs solidaritetskoordinator bør sikre en balansert fordeling av solidaritetsbidragene som er tilgjengelige, blant de solidaritetsmottakende medlemsstatene. Dersom en medlemsstat anser seg å være i en krisesituasjon, bør prosedyren i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/135910 få anvendelse.

• 30) Dersom medlemsstatene selv er solidaritetsmottakende medlemsstater, bør de ikke være forpliktet til å gjennomføre bidragene de har gitt tilsagn om til den årlige solidaritetspoolen. Samtidig bør det være mulig for en medlemsstat som står overfor eller anser seg å stå overfor migrasjonspress eller en betydelig migrasjonssituasjon som kan hindre dens evne til å gjennomføre bidrag det er gitt tilsagn om på grunn av utfordringer som den aktuelle medlemsstaten må håndtere, å anmode om helt eller delvis fradrag for bidraget det er gitt tilsagn om.

• 31) En referansenøkkel basert på befolkningens størrelse og BNP i medlemsstatene bør anvendes i samsvar med prinsippet om obligatorisk rimelig andel for anvendelsen av solidaritetsmekanismen, som gjør det mulig å fastsette det samlede bidraget fra hver enkelt medlemsstat. En medlemsstat kan på frivillig grunnlag gi et samlet bidrag utover sin obligatoriske rimelige andel for å bistå medlemsstater som er under migrasjonspress. I den operative gjennomføringen av den årlige solidaritetspoolen bør de bidragende medlemsstatene gjennomføre sine tilsagn proporsjonalt med sine samlede tilsagn, slik at disse medlemsstatene bidrar i henhold til sin rimelige andel hver gang solidaritet fra poolen benyttes. For å sikre at denne forordningen fungerer etter hensikten, bør de bidragende medlemsstatene ikke være forpliktet til å gjennomføre sine solidaritetsforpliktelser overfor den solidaritetsmottakende medlemsstaten dersom Kommisjonen har konstatert systemiske mangler i den solidaritetsmottakende medlemsstaten med hensyn til reglene fastsatt i del III i denne forordningen som kan føre til alvorlige negative konsekvenser for denne forordningens virkemåte.

• 32) I tillegg til den årlige solidaritetspoolen har medlemsstatene, særlig når de er under migrasjonspress eller står overfor en betydelig migrasjonssituasjon, samt Unionen, til disposisjon EUs permanente verktøykasse for migrasjonsstøtte («verktøykassen») som omfatter tiltak som kan bidra til å imøtekomme behovene til og lette presset på medlemsstatene, og som er fastsatt i unionsretten eller gjennom de politiske verktøyene i Unionen. For å sikre at alle relevante verktøy brukes effektivt for å respondere på særlige migrasjonsutfordringer, bør Kommisjonen ha mulighet til å identifisere de nødvendige tiltakene fra verktøykassen, uten at det berører relevant unionsrett der det er relevant. Medlemsstatene bør bestrebe seg på å bruke komponentene i verktøykassen sammen med den årlige solidaritetspoolen. Bruk av tiltak i verktøykassen bør imidlertid ikke være en forutsetning for å kunne dra nytte av solidaritetstiltak.

• 33) Ansvarsmotregning bør innføres som et solidaritetstiltak på sekundært nivå, der ansvaret for å behandle en søknad overføres til den bidragende medlemsstaten, avhengig av om tilsagnene som gjelder relokalisering når visse terskler som fastsatt i denne forordningen eller ikke. Under visse omstendigheter, for å gi tilstrekkelig forutsigbarhet for de solidaritetsmottakende medlemsstatene, blir det obligatorisk å anvende ansvarsmotregning. Bidrag til solidaritet gjennom ansvarsmotregning bør regnes som en del av den bidragende medlemsstatens obligatoriske rimelige andel. Det bør opprettes en garantiordning for så langt det er mulig å unngå insentiver for irregulær migrasjon til Unionen og uautoriserte bevegelser av tredjelandsborgere og statsløse mellom medlemsstatene, og for å støtte at reglene for å avgjøre ansvaret for å behandle søknader om internasjonal beskyttelse virker på en smidig måte. Dersom det blir obligatorisk å anvende ansvarsmotregning, er en bidragende medlemsstat som har gitt tilsagn om relokalisering og ikke har noen søknader om internasjonal beskyttelse som det er fastsatt at den solidaritetsmottakende medlemsstaten er ansvarlig for å foreta motregning for, fortsatt forpliktet til å gjennomføre tilsagnet om relokalisering.

• 34) Selv om relokalisering primært bør gjelde for søkere om internasjonal beskyttelse, og det først og fremst bør tas hensyn til sårbare personer, bør anvendelsen av relokalisering være fleksibel. Ettersom overføring er frivillig, bør bidragende og solidaritetsmottakende medlemsstater ha mulighet til å gi uttrykk for sine preferanser med hensyn til personer som skal vurderes. Slike preferanser bør være rimelige i lys av de identifiserte behovene og profilene som er tilgjengelige i den solidaritetsmottakende medlemsstaten, for å sikre at relokaliseringene det er gitt tilsagn om, kan gjennomføres på en effektiv måte.

• 35) Unionens organer, kontorer og byråer på området for asyl-, grense- og migrasjonshåndtering bør etter anmodning kunne yte støtte til medlemsstatene og Kommisjonen i gjennomføringen av denne forordningen ved å yte ekspertise og operativ støtte som fastsatt i deres respektive mandater.

• 36) Det felles europeiske asylsystemet er bygd opp gradvis som et felles beskyttelsesområde basert på en fullstendig og inkluderende anvendelse av Genève-konvensjonen om flyktningers stilling av 28. juli 1951, som endret ved New York-protokollen av 31. januar 1967 («Genève-konvensjonen»), og sikrer dermed at ingen personer sendes tilbake til forfølgelse, i samsvar med prinsippet om non-refoulement. I denne forbindelse, og uten at ansvarskriteriene fastsatt i denne forordningen berøres, anses medlemsstatene, som alle respekterer prinsippet om non-refoulement, som trygge land for tredjelandsborgere.

• 37) Det er hensiktsmessig at en klar og gjennomførbar metode for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse, blir innarbeidet i det felles europeiske asylsystemet som fastsatt av Det europeiske råd på dets ekstraordinære møte i Tammerfors 15. og 16. oktober 1999. Denne metoden bør bygge på objektive og rettferdige kriterier både for medlemsstatene og for de berørte personene. Den bør særlig gjøre det mulig raskt å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, slik at det sikres rask og effektiv tilgang til rettferdige og effektive prosedyrer for å gi internasjonal beskyttelse, og slik at målet om rask behandling av søknader om internasjonal beskyttelse ikke settes i fare.

• 38) For å øke forståelsen av de gjeldende prosedyrene betydelig, bør medlemsstatene så snart som mulig gi personer som er underlagt denne forordningen, på et språk som de forstår eller med rimelighet kan forventes å forstå, all relevant informasjon om anvendelsen av denne forordningen, særlig informasjon om kriteriene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, de respektive prosedyrene samt informasjon om deres rettigheter og plikter i henhold til denne forordningen, herunder konsekvensene av manglende overholdelse. For å sikre at barnets beste ivaretas, og for å sikre en inkluderende behandling av mindreårige under prosedyrene fastsatt i denne forordningen, bør medlemsstatene gi mindreårige informasjon på en barnevennlig måte og ta hensyn til deres alder og modenhet. Asylbyrået bør i denne forbindelse utarbeide felles informasjonsmateriell, samt særskilt informasjon for enslige mindreårige og sårbare søkere, i nært samarbeid med nasjonale myndigheter.

• 39) Det er i både medlemsstatenes og søkernes interesse at det gis informasjon av god kvalitet og juridisk veiledning om prosedyren som skal følges for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, samt rettighetene og pliktene til søkerne i forbindelse med denne prosedyren. For å øke effektiviteten av prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, og sikre en korrekt anvendelse av ansvarskriteriene fastsatt i denne forordning, bør juridisk veiledning innføres som en integrert del av systemet for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig. For dette formålet bør juridisk veiledning på søkers anmodning stilles til rådighet for å gi veiledning og bistand om anvendelsen av kriteriene og mekanismene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.

• 40) Denne forordningen bør bygge på prinsippene i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 604/201311, samtidig som den tar opp utfordringene som er identifisert, og videreutvikler prinsippet om solidaritet og rimelig ansvarsdeling som en del av den felles rammen, i samsvar med artikkel 80 i TEUV. For dette formålet bør en ny obligatorisk solidaritetsmekanisme gjøre det mulig for medlemsstatene å styrke beredskapen til å forvalte migrasjon, håndtere situasjoner der medlemsstatene står overfor migrasjonspress og legge til rette for regelmessig solidaritetsstøtte mellom medlemsstatene. En effektiv gjennomføring av en slik solidaritetsmekanisme er, sammen med et effektivt system for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, en sentral forutsetning for at det felles europeiske asylsystemet som helhet skal fungere.

• 41) Denne forordningen bør få anvendelse på personer som søker om subsidiær beskyttelse, og på personer som har rett til subsidiær beskyttelse, for å sikre likebehandling av alle som søker om og har rett til internasjonal beskyttelse, og samsvar med gjeldende unionsregelverk på asylområdet, særlig europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/134712.

• 42) For å sikre at tredjelandsborgere og statsløse som gjenbosettes eller gis innreise i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 2024/135013 eller gis internasjonal beskyttelse eller humanitær status i henhold til nasjonale gjenbosettingsordninger, tas tilbake til den medlemsstaten som ga dem innreise eller gjenbosatte dem, bør denne forordningen også få anvendelse på personer som har fått innreisetillatelse og som oppholder seg uten tillatelse på en annen medlemsstats territorium.

• 43) Av hensyn til effektiviteten og rettssikkerheten er det viktig at denne forordningen bygger på prinsippet om at ansvaret bare fastsettes én gang, med mindre en av opphørsgrunnene fastsatt i denne forordningen får anvendelse.

• 44) Direktiv (EU) 2024/1346 bør få anvendelse på alle prosedyrer som involverer søkere i henhold til denne forordningen, med forbehold for begrensningene i anvendelsen av det nevnte direktivet.

• 45) Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/134814 bør få anvendelse i tillegg, og uten at det berører prosedyregarantiene i henhold til denne forordningen, med forbehold for begrensningene i anvendelsen av den nevnte forordningen.

• 46) I samsvar med De forente nasjoners internasjonale konvensjon av 1989 om barnets rettigheter og med pakten, bør barnets beste være et grunnleggende hensyn i forbindelse med anvendelsen av denne forordningen. Ved vurderingen av barnets beste bør medlemsstatene særlig ta behørig hensyn til den mindreåriges velferd og sosiale utvikling på kort, mellomlang og lang sikt, sikkerhetshensyn og den mindreåriges synspunkter i samsvar med vedkommendes alder og modenhet, herunder vedkommendes bakgrunn. I tillegg bør det fastsettes særlige prosessuelle garantier for enslige mindreårige på grunn av deres særlige sårbarhet, herunder oppnevning av en representant.

• 47) For å sikre en effektiv anvendelse av garantiene for mindreårige som fastsettes i denne forordningen, bør medlemsstatene sikre at personalet hos kompetente myndigheter som behandler søknader som gjelder om enslige mindreårige, får egnet opplæring, for eksempel i samsvar med de relevante retningslinjene for asylbyrået, på områder som den mindreåriges rettigheter og individuelle behov, tidlig identifisering av ofre for menneskehandel eller overgrep, samt beste praksis for å hindre at den mindreårige forsvinner.

• 48) I samsvar med den europeiske konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter og med pakten bør respekten for privatliv og familieliv være et grunnleggende hensyn i forbindelse med anvendelsen av denne forordningen.

• 49) Uten at det berører medlemsstatenes kompetanse med hensyn til erverv av statsborgerskap, og det faktum at det i henhold til folkeretten er opp til hver enkelt medlemsstat, under behørig hensyn til unionsretten, å fastsette vilkårene for erverv og tap av statsborgerskap, bør medlemsstatene ved anvendelsen av denne forordningen respektere sine internasjonale forpliktelser overfor statsløse i samsvar med internasjonale menneskerettighetsinstrumenter, herunder når det er relevant i henhold til konvensjonen om statsløses stilling, vedtatt i New York den 28. september 1954. Der det er hensiktsmessig, bør medlemsstatene bestrebe seg på å identifisere statsløse og styrke beskyttelsen av dem, slik at statsløse kan nyte godt av grunnleggende rettigheter og for å redusere risikoen for diskriminering eller ulik behandling.

• 50) For å hindre at personer som utgjør en sikkerhetsrisiko, overføres mellom medlemsstatene, er det nødvendig å sikre at medlemsstaten der søknaden først ble registrert, ikke anvender ansvarskriteriene, eller at den solidaritetsmottakende medlemsstaten ikke anvender relokaliseringsprosedyren, dersom det er rimelig grunn til å anta at den berørte personen utgjør en trussel mot den indre sikkerheten.

• 51) For å sikre at søknader om internasjonal beskyttelse for medlemmer av én familie behandles grundig av én enkelt medlemsstat, at de avgjørelsene som treffes med hensyn til dem, er konsekvente, og at medlemmene av én familie ikke skilles, bør det være mulig å gjennomføre prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av disse søknadene sammen.

• 52) Definisjonen av familiemedlem bør gjenspeile de nåværende migrasjonstrendene, der søkere ofte ankommer medlemsstatenes territorium etter en lengre transittperiode. Definisjonen bør derfor omfatte familier som er dannet utenfor opprinnelseslandet, men før de ankommer medlemsstatens territorium.

• 53) For å sikre full respekt for prinsippet om familiens enhet og for barnets beste, bør eksistensen av et avhengighetsforhold mellom en søker og vedkommendes barn, søsken eller foreldre på grunn av søkerens graviditet eller fødsel, helsetilstand eller alderdom være et bindende ansvarskriterium. Når søkeren er en enslig mindreårig, bør tilstedeværelsen på en annen medlemsstats territorium av et familiemedlem, et søsken eller en slektning som kan ta seg av vedkommende, også utgjøre et bindende ansvarskriterium. For å motvirke uautoriserte bevegelser av enslige mindreårige i fravær av et slikt familiemedlem, søsken eller slektning, som ikke er i barnets beste, bør den ansvarlige medlemsstaten være den medlemsstaten der den enslige mindreåriges søknad om internasjonal beskyttelse først ble registrert, dersom det er til barnets beste. Dersom den enslige mindreårige har søkt om internasjonal beskyttelse i flere medlemsstater, og en medlemsstat anser at det ikke er til barnets beste å overføre vedkommende til den ansvarlige medlemsstaten på grunnlag av en individuell vurdering, bør medlemsstaten bli ansvarlig for behandlingen av den nye søknaden.

• 54) Bevisreglene bør muliggjøre en raskere familiegjenforening enn i henhold til forordning (EU) nr. 604/2013. Det er derfor nødvendig å klargjøre at formelle bevis, for eksempel originale dokumenter og DNA-testing, ikke bør være nødvendig dersom indisiene er sammenhengende, verifiserbare og tilstrekkelig detaljerte til at det er mulig å avgjøre ansvaret for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse. Medlemsstatenes myndigheter bør vurdere all tilgjengelig informasjon, for eksempel fotografier, bevis for kontakt og vitneuttalelser, for å foreta en rettferdig vurdering av forholdet. For å legge til rette for tidlig identifisering av mulige saker som involverer familiemedlemmer, bør søkeren motta et skjema utarbeidet av asylbyrået. Når det er mulig, bør søkeren fylle ut skjemaet før det personlige intervjuet. Tatt i betraktning betydningen av familieforbindelser innenfor hierarkiet av ansvarskriteriene, bør alle saker som involverer familiemedlemmer prioriteres under de relevante prosedyrene fastsatt i denne forordningen.

• 55) Dersom søkere er i besittelse av et vitnemål eller en annen kvalifikasjon, bør medlemsstaten der vitnemålet ble utstedt, være ansvarlig for behandlingen av søknaden, forutsatt at søknaden er registrert mindre enn seks år etter at vitnemålet eller kvalifikasjonen ble utstedt, noe som vil sikre en rask behandling av søknaden i medlemsstaten som søkeren har en meningsfull tilknytning til på grunnlag av et slikt vitnemål.

• 56) Tatt i betraktning at en medlemsstat fortsatt bør være ansvarlig for en person som har reist inn på dens territorium på irregulær måte, er det også nødvendig å ta hensyn til situasjoner der personen kommer inn på territoriet etter en søk- og redningsaksjon. Det bør fastsettes et unntak fra ansvarskriteriet for situasjoner der en medlemsstat har relokalisert personer som har passert en annen medlemsstats ytre grense på irregulær måte eller etter en søk- og redningsaksjon. I en slik situasjon bør medlemsstaten vedkommende er blitt relokalisert til, være ansvarlig dersom personen søker om internasjonal beskyttelse.

• 57) En medlemsstat bør etter eget skjønn kunne fravike kriteriene for hvilken medlemsstat som er ansvarlig, særlig av humanitære, sosiale, kulturelle eller menneskelige grunner, for å samle familiemedlemmer, slektninger eller andre nærstående, og behandle en søknad om internasjonal beskyttelse som er registrert hos den eller hos en annen medlemsstat, selv om den aktuelle medlemsstaten ikke er ansvarlig for søknaden i henhold til kriteriene fastsatt i denne forordningen.

• 58) For å sikre at prosedyrene fastsatt i denne forordningen overholdes, og unngå hindringer for en effektiv anvendelse av denne forordningen, særlig for å unngå at tredjelandsborgere og statsløse unndrar seg eller beveger seg uautorisert mellom medlemsstatene, er det nødvendig å fastsette klare plikter for søkeren i forbindelse med prosedyren, som vedkommende rettidig bør underrettes om på behørig måte. Manglende overholdelse av slike plikter bør føre til egnete og forholdsmessige prosessuelle konsekvenser for søkeren og vedkommendes mottaksforhold. Medlemsstatene bør ta hensyn til søkerens individuelle forhold når de vurderer om vedkommende oppfyller forpliktelsene og samarbeider med kompetente myndigheter, i samsvar med reglene fastsatt i denne forordningen. I tråd med pakten bør medlemsstaten der en slik søker befinner seg, under alle omstendigheter sikre at søkerens umiddelbare materielle behov dekkes.

• 59) For å begrense muligheten for at søkernes atferd kan føre til at en medlemsstats ansvar opphører eller overføres til en annen medlemsstat, bør fristene som fører til opphør eller overføring av ansvaret når den berørte personen forlater medlemsstatenes territorium under behandlingen av søknaden, eller unndrar seg en overføring til den ansvarlige medlemsstaten, forlenges. I tillegg bør overføringen av ansvar når fristen for å sende en notifisering om tilbaketakelse ikke er overholdt av den notifiserende medlemsstaten, fjernes for å motvirke omgåelse av reglene og hindring av prosedyren. I situasjoner der en person har reist inn i en medlemsstat på irregulær måte uten å søke om asyl, bør perioden frem til vedkommende medlemsstats ansvar opphører, og en annen medlemsstat der vedkommende person senere søker blir ansvarlig, forlenges for ytterligere å motivere personer til å overholde reglene og søke i den første innreisemedlemsstaten og dermed begrense uautoriserte bevegelser av tredjelandsborgere og statsløse mellom medlemsstatene og øke den generelle effektiviteten til det felles europeiske asylsystemet.

• 60) Det bør organiseres et personlig intervju med søkeren for å tilrettelegge for avgjørelsen om hvilken medlemsstat som er ansvarlig for å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse, med mindre søkeren har unndratt seg, har latt være å delta i intervjuet uten behørig grunn, eller opplysningene fra søkeren er tilstrekkelige til å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig. For å sikre at alle relevante opplysninger innhentes fra søkeren for å kunne avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, bør en medlemsstat som unnlater å foreta intervjuet, gi søkeren mulighet til å fremlegge alle ytterligere opplysninger, herunder behørig underbyggete grunner for at myndigheten skal vurdere behovet for et personlig intervju. Så snart søknaden om internasjonal beskyttelse er registrert, bør søkeren underrettes særlig om anvendelsen av denne forordningen, om at avgjørelsen om hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av vedkommendes søknad om internasjonal beskyttelse, er basert på objektive kriterier, om vedkommendes rettigheter og plikter i henhold til denne forordningen, og om konsekvensene av at pliktene ikke overholdes.

• 61) For å sikre at det personlige intervjuet i størst mulig grad tilrettelegger for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, på en rask og effektiv måte, bør personalet som intervjuer søkere, ha fått tilstrekkelig opplæring, herunder generell kunnskap om problemer som kan ha en negativ innvirkning på søkerens evne til å bli intervjuet, for eksempel indikatorer som viser at søkeren kan ha vært utsatt for tortur eller menneskehandel.

• 62) For å sikre effektiv beskyttelse av søkernes grunnleggende rettigheter til respekt for privatliv og familieliv, barnets rettigheter og beskyttelsen mot umenneskelig og nedverdigende behandling som følge av overføring, bør søkerne ha rett til effektiv klageadgang, begrenset til disse rettighetene, i samsvar med særlig pakten artikkel 47 og relevant rettspraksis fra Den europeiske unions domstol.

• 63) For å tilrettelegge for en smidig anvendelse av denne forordningen bør medlemsstatene i alle tilfeller angi hvilken medlemsstat som er ansvarlig i Eurodac etter å ha avsluttet prosedyrene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, herunder i tilfeller der ansvaret følger av at fristene for å sende eller svare på anmodninger om overtakelse eller utførelse av en overføring ikke er overholdt, samt i tilfeller der medlemsstaten der den første søknaden ble fremsatt blir ansvarlig, eller det er umulig å gjennomføre overføringen til den medlemsstaten som er hovedansvarlig, på grunn av en reell risiko for at søkeren vil bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling i henhold til pakten artikkel 4 som følge av overføringen til den aktuelle medlemsstaten, og det deretter avgjøres at en annen medlemsstat er ansvarlig.

• 64) For å sikre en rask avgjørelse om hvilken medlemsstat som er ansvarlig, bør fristene for å fremsette og svare på anmodninger om overtakelse, for å fremsette notifiseringer om tilbaketakelse, samt for å fremsette og ta stilling til klager, forenkles og forkortes, uten at det berører søkernes grunnleggende rettigheter.

• 65) Internering av søkere bør skje i samsvar med det underliggende prinsippet om at en person ikke bør interneres bare av den grunn at vedkommende søker internasjonal beskyttelse. Internering bør være så kortvarig som mulig og være underlagt prinsippene om nødvendighet og forholdsmessighet, og dermed bare være tillatt som en siste utvei. Særlig må internering av søkere være i samsvar med Genève-konvensjonen artikkel 31. Prosedyrene fastsatt i denne forordningen med hensyn til en internert person bør anvendes som en prioritet, med kortest mulig frister. Når det gjelder de generelle garantiene i forbindelse med internering, samt vilkårene for internering når det er relevant, bør medlemsstatene anvende bestemmelsene i direktiv (EU) 2024/1346 også på personer som er internert på grunnlag av denne forordningen. Mindreårige bør som hovedregel ikke interneres, og det bør gjøres en innsats for å plassere dem et sted som er særlig egnet for mindreårige. Under ekstraordinære omstendigheter kan mindreårige, som en siste utvei etter at det er fastslått at andre mindre inngripende alternative tiltak ikke kan anvendes effektivt, og etter at internering er blitt vurdert å være til barnets beste, interneres under omstendighetene fastsatt i direktiv (EU) 2024/1346.

• 66) Mangler ved eller sammenbrudd av asylsystemer, som ofte forverres av eller blir delvis forårsaket av at de settes under særlig press, kan sette systemet som er innført i henhold til denne forordningen i fare, noe som kan føre til en risiko for brudd på søkernes rettigheter som fastsatt i Unionens regelverk på asylområdet og pakten, andre internasjonale menneskerettigheter og flyktningers rettigheter.

• 67) Et lojalt samarbeid mellom medlemsstatene er avgjørende for at det felles europeiske asylsystemet skal fungere tilfredsstillende. Slikt samarbeid innebærer blant annet korrekt anvendelse av saksbehandlingsreglene fastsatt i denne forordningen, herunder at alle hensiktsmessige praktiske ordninger som er nødvendige for å sikre at overføringene faktisk skjer, blir innført og gjennomført.

• 68) I samsvar med kommisjonsforordning (EF) nr. 1560/200315 kan overføringer til medlemsstaten som er ansvarlig for å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse, gjennomføres på frivillig grunnlag, ved kontrollert utreise eller under ledsagelse. Medlemsstatene bør fremme frivillige overføringer ved å gi den berørte personen tilstrekkelig informasjon, og bør sikre at kontrollerte eller ledsagede overføringer gjennomføres på en human måte, i full overensstemmelse med grunnleggende rettigheter og respekt for menneskets verdighet samt barnets beste, og bør ta størst mulig hensyn til utviklingen i relevant rettspraksis, særlig når det gjelder overføringer av humanitære grunner.

• 69) Forutsatt at det er nødvendig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse, bør medlemsstatene kunne utveksle spesifikke opplysninger som er relevante for dette formålet, uten samtykke fra søkeren, dersom slike opplysninger er nødvendige for at de kompetente myndighetene i den ansvarlige medlemsstaten skal kunne oppfylle sine forpliktelser, særlig dem som følger av forordning (EU) 2024/1348.

• 70) For å sikre en klar og effektiv relokaliseringsprosedyre bør det fastsettes særlige regler for solidaritetsmottakende og bidragende medlemsstater. Dersom ansvaret ikke er avgjort før relokaliseringen, bør medlemsstaten som relokaliseringen skjer til bli ansvarlig, unntatt i tilfeller der de familierelaterte kriteriene gjelder. Reglene og garantiene knyttet til overføringer fastsatt i denne forordningen bør, der det er relevant, også få anvendelse på overføringer med henblikk på relokalisering. Slike regler bør sikre at familiens enhet bevares, og at personer som kan utgjøre en trussel mot den indre sikkerheten, ikke relokaliseres.

• 71) Dersom medlemsstatene foretar relokalisering som et solidaritetsbidrag, bør det ytes hensiktsmessig og forholdsmessig økonomisk støtte fra Unionens budsjett. For å motivere medlemsstatene til å prioritere relokalisering av enslige mindreårige bør det gis et høyere insentivbidrag når det gjelder enslige mindreårige.

• 72) Det bør være mulig å mobilisere ressursene til Asyl-, migrasjons- og integreringsfondet, som opprettet ved forordning (EU) 2021/1147, og til andre relevante EU-fond («fondene»), for å yte støtte til medlemsstatenes innsats for å anvende denne forordningen, i tråd med reglene for bruk av fondene, og uten at det berører andre prioriteringer som støttes av fondene. I den forbindelse bør medlemsstatene kunne gjøre bruk av tildelingene under sine respektive programmer, herunder de beløpene som er gjort tilgjengelige etter midtveisrevisjonen. Det bør være mulig å yte ytterligere støtte i henhold til de tematiske delene, særlig til de medlemsstatene som kan ha behov for å øke sin kapasitet ved de ytre grensene, eller som står overfor et særlig press på eller særlige behov i forbindelse med sine asyl- og mottakssystemer og sine ytre grenser.

• 73) Forordning (EU) 2021/1147 bør endres for å garantere at EU-budsjettet bidrar fullt ut til de samlede støtteberettigede utgiftene til solidaritetstiltak, og for å innføre spesifikke rapporteringskrav i forbindelse med disse tiltakene som en del av de eksisterende rapporteringspliktene for gjennomføringen av fondene.

• 74) Ved fastsettelsen av perioden for å være berettiget til støtte for utgifter til solidaritetstiltak, bør det tas hensyn til behovet for å gjennomføre solidaritetstiltak i rett tid. På grunn av solidaritetsaspektet ved de økonomiske overføringene i henhold til denne forordningen bør slike overføringer dessuten brukes fullt ut til å finansiere solidaritetstiltak.

• 75) Anvendelsen av denne forordningen kan tilrettelegges, og effektiviteten kan økes, gjennom bilaterale ordninger mellom medlemsstatene for å forbedre kommunikasjonen mellom kompetente myndigheter, redusere frister for prosedyrer eller forenkle behandlingen av anmodninger om overtakelse eller notifiseringer om tilbaketakelse, eller ved å fastsette prosedyrer for gjennomføring av overføringer og for å gjennomføre dem mer effektivt.

• 76) Det bør sikres kontinuitet mellom systemet for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, som er opprettet ved forordning (EU) nr. 604/2013, og systemet som opprettes ved denne forordningen. Tilsvarende bør det sikres sammenheng mellom denne forordningen og europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/135816.

• 77) Ett eller flere nettverk av medlemsstatenes kompetente myndigheter bør opprettes og bistås av asylbyrået for å styrke det praktiske samarbeidet og utvekslingen av informasjon om alle forhold knyttet til anvendelsen av denne forordningen, herunder utvikling av praktiske verktøy og veiledning. Disse nettverkene bør ta sikte på å møtes regelmessig for å styrke tillitsbygging og en felles forståelse av eventuelle utfordringer knyttet til gjennomføringen av denne forordningen i medlemsstatene.

• 78) Driften av Eurodac-systemet, som opprettet ved forordning (EU) 2024/1358, bør lette anvendelsen av denne forordningen.

• 79) Driften av visuminformasjonssystemet (VIS), som opprettet ved europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 767/200817, og særlig gjennomføringen av artikkel 21 og 22 i den nevnte forordningen, bør lette anvendelsen av denne forordningen.

• 80) Med hensyn til behandling av personer som omfattes av denne forordningen, er medlemsstatene bundet av sine forpliktelser i henhold til folkerettslige instrumenter, herunder relevant rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol.

• 81) Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/67918 får anvendelse på medlemsstatenes behandling av personopplysninger i henhold til denne forordningen. Medlemsstatene bør gjennomføre egnede tekniske og organisatoriske tiltak for å sikre og kunne påse at behandlingen utføres i samsvar med den nevnte forordningen og med bestemmelsene om anvendelse av de aktuelle kravene i denne forordningen. Disse tiltakene bør særlig sikre sikkerheten til personopplysninger som behandles i henhold til denne forordningen, og særlig hindre ulovlig eller uautorisert tilgang til eller utlevering av, endring av eller tap av personopplysninger som behandles. Den eller de kompetente tilsynsmyndighetene i hver medlemsstat bør overvåke lovligheten av de berørte myndighetenes behandling av personopplysninger, herunder overføringen til myndighetene som er ansvarlige for å utføre sikkerhetssjekker. De registrerte bør særlig underrettes uten unødig opphold når det er sannsynlig at et brudd på personopplysningssikkerheten vil medføre en høy risiko for deres rettigheter og friheter i henhold til forordning (EU) 2016/679.

• 82) Medlemsstatene og Unionens organer, kontorer og byråer bør, ved gjennomføringen av denne forordningen, treffe alle forholdsmessige og nødvendige tiltak for å sikre at personopplysninger lagres på en sikker måte.

• 83) For å sikre ensartede vilkår for gjennomføringen av denne forordningen bør Kommisjonen gis visse gjennomføringsmyndigheter. Disse myndighetene bør utøves i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 182/201119, med unntak av Kommisjonens gjennomføringsbeslutninger som avgjør om en medlemsstat er under migrasjonspress, står i fare for å bli utsatt for migrasjonspress eller står overfor en betydelig migrasjonssituasjon.

• 84) For å fastsette utfyllende regler bør myndigheten til å vedta rettsakter i samsvar med TEUV artikkel 290 delegeres til Kommisjonen for så vidt gjelder å identifisere familiemedlemmer, søsken eller slektninger av en enslig mindreårig, kriteriene for å fastslå at det foreligger påviste familieforbindelser når det gjelder enslige mindreårige, kriteriene for å vurdere en slektnings evne til å ta seg av en enslig mindreårig, herunder når familiemedlemmer, søsken eller slektninger av den enslige mindreårige oppholder seg i mer enn én medlemsstat, hvilke forhold som skal tas i betraktning ved vurderingen av avhengighetstilknytningen, kriteriene for å fastslå om det foreligger påviste familiemessige tilknytninger med hensyn til avhengige personer, kriteriene for å vurdere den berørte personens evne til å ta vare på den avhengige personen og hvilke forhold som skal tas i betraktning ved vurderingen av manglende evne til å reise i en betydelig periode, samtidig som barnets beste som fastsatt i denne forordningen fullt ut respekteres. Det er særlig viktig at Kommisjonen holder hensiktsmessige samråd under sitt forberedende arbeid, herunder på ekspertnivå, og at slike samråd gjennomføres i samsvar med prinsippene fastsatt i den tverrinstitusjonelle avtalen av 13. april 2016 om bedre regelverksutforming20. For å sikre lik deltakelse i forberedelsen av delegerte rettsakter er det også viktig at Europaparlamentet og Rådet mottar alle dokumenter samtidig som medlemsstatenes eksperter, og at deres eksperter gis systematisk adgang til møter i Kommisjonens ekspertgrupper som omhandler forberedelsen av delegerte rettsakter.

• 85) Det skal foretas en rekke materielle endringer i forordning (EU) nr. 604/2013. Av klarhetshensyn bør den nevnte forordningen oppheves.

• 86) For å sikre et effektivt tilsyn med anvendelsen av denne forordningen, skal det foretas jevnlige evalueringer.

• 87) Denne forordningen respekterer de grunnleggende rettigheter og overholder prinsippene som er garantert i unionsretten og folkeretten, herunder pakten. Denne forordningen har særlig som mål å sikre full overholdelse av retten til asyl som er sikret ved pakten artikkel 18, samt de rettighetene som er anerkjent i pakten artikkel 1, 4, 7, 24 og 47. Medlemsstatene bør derfor anvende denne forordningen i samsvar med dette, og fullt ut overholde disse grunnleggende rettighetene.

• 88) Ettersom målene for denne forordningen, som er å fastsette kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse som er registrert i en av medlemsstatene av en tredjelandsborger eller en statsløs, og å fastsette en solidaritetsmekanisme for å støtte medlemsstatene i å håndtere migrasjonspress, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene og derfor på grunn av omfanget og virkningene bedre kan nås på unionsnivå, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i traktaten om Den europeiske union (TEU) artikkel 5. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går denne forordningen ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene.

• 89) For å sikre en ensartet gjennomføring av denne forordningen på tidspunktet der den får anvendelse, bør det utarbeides og gjennomføres gjennomføringsplaner på unionsnivå og nasjonalt nivå som identifiserer mangler og operasjonelle skritt for hver medlemsstat.

• 90) I samsvar med artikkel 1 og 2 i protokoll nr. 22 om Danmarks stilling, vedlagt TEU og TEUV, deltar Danmark ikke i vedtakelsen av denne forordningen, og er ikke bundet av den eller underlagt anvendelsen. Ettersom del III, V og VII i denne forordningen utgjør endringer i henhold til artikkel 3 i avtalen mellom Det europeiske fellesskap og Kongeriket Danmark om fastsettelse av kriterier og prosedyrer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som er fremsatt i Danmark eller en annen medlemsstat i Den europeiske union, og om «Eurodac» for sammenligning av fingeravtrykk med henblikk på en effektiv anvendelse av Dublin-konvensjonen21, skal Danmark underrette Kommisjonen om sin beslutning om hvorvidt landet ønsker å gjennomføre innholdet i slike endringer eller ikke, på tidspunktet for vedtakelsen av endringene eller innen 30 dager deretter.

• 91) I henhold til artikkel 1, artikkel 2 og artikkel 4a nr. 1 i protokoll nr. 21 om Det forente kongerikes og Irlands stilling med hensyn til området for frihet, sikkerhet og rettferdighet, vedlagt TEU og TEUV, og uten at det berører artikkel 4 i den nevnte protokollen, deltar ikke Irland i vedtakelsen av denne forordningen, og er ikke bundet av den eller underlagt anvendelsen.

• 92) Når det gjelder Island og Norge, utgjør del III, V og VII i denne forordningen ny lovgivning på et område som er omfattet av vedlegget til avtalen mellom Det europeiske fellesskap og Republikken Island og Kongeriket Norge om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat eller i Island eller Norge22.

• 93) Når det gjelder Sveits, utgjør del III, V og VII i denne forordningen rettsakter eller tiltak som endrer eller bygger på bestemmelsene i artikkel 1 i avtalen mellom Det europeiske fellesskap og Det sveitsiske edsforbund om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat eller i Sveits23.

• 94) Når det gjelder Liechtenstein, utgjør del III, V og VII i denne forordningen rettsakter eller tiltak som endrer eller bygger på bestemmelsene i artikkel 1 i avtalen mellom Det europeiske fellesskap og Det sveitsiske edsforbund om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat eller i Sveits, og som det vises til i artikkel 3 i protokollen mellom Det europeiske fellesskap, Det sveitsiske edsforbund og Fyrstedømmet Liechtenstein om Fyrstedømmet Liechtensteins tiltredelse til avtalen mellom Det europeiske fellesskap og Det sveitsiske edsforbund om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat eller i Sveits24,

VEDTATT DENNE FORORDNINGEN:

Del I

Formål og definisjoner

Artikkel 1

Formål

I samsvar med prinsippet om solidaritet og rimelig ansvarsdeling, som nedfelt i artikkel 80 i TEUV, og med mål om å styrke den gjensidige tilliten, fastsettes ved denne forordningen

• a) en felles ramme for håndtering av asyl og migrasjon i Unionen og for virkemåten til det felles europeiske asylsystemet,

• b) innføring av en solidaritetsmekanisme,

• c) kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse.

Artikkel 2

Definisjoner

I denne forordningen menes med

• 1) «tredjelandsborger» en person som ikke er unionsborger i henhold til artikkel 20 nr. 1 i TEUV, og som ikke er en person som har rett til fri bevegelighet i henhold til unionsretten som definert i artikkel 2 nr. 5 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/39925,

• 2) «statsløs» en person som ikke anses som statsborger av noen stat i henhold til dens lovgivning,

• 3) «søknad om internasjonal beskyttelse» eller «søknad» en anmodning om beskyttelse i en medlemsstat fremsatt av en tredjelandsborger eller en statsløs som kan forstås som en som søker om flyktningstatus eller subsidiær beskyttelsesstatus,

• 4) «søker» en tredjelandsborger eller en statsløs som har fremsatt en søknad om internasjonal beskyttelse som ennå ikke er endelig avgjort,

• 5) «behandling av en søknad om internasjonal beskyttelse» vurdering av om en søknad om internasjonal beskyttelse kan tas til behandling eller realitetsbehandlingen av denne i samsvar med forordning (EU) nr. 2024/1348 og (EU) nr. 2024/1347, med unntak av prosedyrer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig etter denne forordningen,

• 6) «tilbaketrekking av en søknad om internasjonal beskyttelse» enten eksplisitt eller implisitt tilbaketrekking av en søknad om internasjonal beskyttelse i samsvar med forordning (EU) 2024/1347,

• 7) «person med internasjonal beskyttelse» en tredjelandsborger eller en statsløs som er gitt internasjonal beskyttelse som definert i artikkel 3 nr. 4 i forordning (EU) 2024/1347,

• 8) «familiemedlem» forutsatt at familien allerede eksisterte før søkeren eller familiemedlemmet ankom medlemsstatenes territorium, følgende medlemmer av søkerens familie som oppholder seg på en medlemsstats territorium:

  • a) søkerens ektefelle eller søkerens ugifte partner i et stabilt forhold, når den berørte medlemsstatens lovgivning eller praksis behandler ugifte par på tilsvarende måte som ektepar i henhold til dens lovgivning om tredjelandsborgere.

  • b) et mindreårig barn av par omhandlet i bokstav a) eller av søkeren, forutsatt at barnet er ugift, og uavhengig av om barnet er født i eller utenfor ekteskap eller er adoptert som definert i nasjonal rett.

  • c) dersom søkeren er mindreårig og ugift, faren, moren eller en annen voksen som er ansvarlig for søkeren i henhold til lov eller praksis i medlemsstaten der den voksne oppholder seg.

  • d) dersom personen med internasjonal beskyttelse er mindreårig og ugift, faren, moren eller en annen voksen som er ansvarlig for vedkommende, i henhold til lov eller praksis i den medlemsstaten der personen med internasjonal beskyttelse oppholder seg.

• 9) «slektning» søkerens voksne tante eller onkel eller besteforelder som oppholder seg på en medlemsstats territorium, uavhengig av om søkeren er født i eller utenfor ekteskap eller er adoptert som definert i nasjonal rett,

• 10) «mindreårig» en tredjelandsborger eller en statsløs under 18 år,

• 11) «enslig mindreårig» en mindreårig som ankommer medlemsstatenes territorium uten følge av en voksen person som er ansvarlig for vedkommende i henhold til den berørte medlemsstats lovgivning eller praksis, og så lenge en slik mindreårig ikke faktisk blir tatt hånd om av en slik voksen, herunder en mindreårig som blir etterlatt uten følge etter innreise på en medlemsstats territorium,

• 12) «representant» en person eller en organisasjon som er oppnevnt av kompetente organer for å bistå og representere en enslig mindreårig ved prosedyrene fastsatt i denne forordningen med sikte på å ivareta barnets beste og utøve rettslig handleevne på vegne av den mindreårige om nødvendig,

• 13) «oppholdsdokument» en tillatelse utstedt av myndighetene i en medlemsstat som gir en tredjelandsborger eller en statsløs rett til å oppholde seg på dens territorium, herunder dokumenter som bekrefter retten til opphold på territoriet innenfor rammene av en ordning for midlertidig beskyttelse eller inntil det ikke lenger er noe hinder for at en avgjørelse om utsendelse iverksettes, med unntak av visum og oppholdstillatelser utstedt i løpet av tidsrommet som er nødvendig for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig i henhold til denne forordningen, eller under behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse eller en søknad om oppholdstillatelse,

• 14) «visum» en medlemsstats tillatelse eller avgjørelse som kreves for transitt eller innreise for et planlagt opphold i den aktuelle medlemsstaten eller i flere medlemsstater, herunder

  • a) en tillatelse eller avgjørelse utstedt i samsvar med unionsretten eller nasjonal rett som kreves for innreise for et planlagt opphold i denne medlemsstaten i mer enn 90 dager,

  • b) en tillatelse eller avgjørelse utstedt i samsvar med unionsretten eller nasjonal rett som kreves for innreise for transitt gjennom eller et planlagt opphold i den nevnte medlemsstaten som ikke varer lengre enn 90 dager i løpet av en periode på 180 dager,

  • c) en tillatelse eller avgjørelse som er gyldig for transitt gjennom de internasjonale transittområdene ved én eller flere lufthavner i medlemsstatene,

• 15) «vitnemål eller kvalifikasjon» et vitnemål eller en kvalifikasjon som er oppnådd og attestert i en medlemsstat etter en periode på minst ett studieår på en medlemsstats territorium i et anerkjent statlig eller regionalt utdannings- eller yrkesopplæringsprogram som minst tilsvarer nivå 2 i den internasjonale standarden for utdanningsklassifisering, og som drives av en utdanningsinstitusjon i henhold til medlemsstatens lover eller forskrifter, unntatt nettbasert opplæring eller andre former for fjernundervisning,

• 16) «utdanningsinstitusjon» en offentlig eller privat utdannings- eller yrkesopplæringsinstitusjon som er etablert i og anerkjent av en medlemsstat i samsvar med dens nasjonale lovgivning eller administrative praksis på grunnlag av transparente kriterier,

• 17) «unndra seg» handling der en berørt person ikke forblir tilgjengelig for kompetente forvaltnings- eller rettsmyndigheter, for eksempel ved å

  • a) forlate en medlemsstats territorium uten tillatelse fra kompetente myndigheter av årsaker som ikke er utenfor personens kontroll,

  • b) unnlate å varsle fravær fra et bestemt innkvarteringssenter eller tildelt bostedsområde, dersom en medlemsstat krever det, eller

  • c) unnlate å møte opp hos kompetente myndigheter, dersom disse myndighetene krever det,

• 18) «fare for unndragelse» at det i det enkelte tilfelle foreligger særlige grunner og omstendigheter, basert på objektive kriterier fastsatt i nasjonal rett, for å tro at en berørt person som er underlagt prosedyrene fastsatt i denne forordningen, kan komme til å unndra seg,

• 19) «solidaritetsmottakende medlemsstat» en medlemsstat som mottar solidaritetsbidrag som fastsatt i del IV i denne forordningen,

• 20) «bidragende medlemsstat» en medlemsstat som yter eller er forpliktet til å yte solidaritetsbidrag til en solidaritetsmottakende medlemsstat som fastsatt i del IV i denne forordningen,

• 21) «overføring» gjennomføring av en avgjørelse i henhold til artikkel 42,

• 22) «relokalisering» overføring av en søker om eller en person med internasjonal beskyttelse fra en solidaritetsmottakende medlemsstats territorium til en bidragende medlemsstats territorium,

• 23) «søk- og redningsaksjoner» søk- og redningsaksjoner som omhandlet i den internasjonale konvensjon om ettersøking og redning til sjøs, vedtatt i Hamburg 27. april 1979,

• 24) «migrasjonspress» en situasjon som forårsakes av at tredjelandsborgere eller statsløse ankommer via land-, sjø- eller luftveien, eller fremsetter søknader, i et slikt omfang at det skaper uforholdsmessig store forpliktelser for en medlemsstat, tatt i betraktning den generelle situasjonen i Unionen, selv for et godt forberedt asyl-, mottaks- og migrasjonssystem, og som krever umiddelbare tiltak, særlig solidaritetsbidrag i henhold til del IV i denne forordningen; tatt i betraktning særegenheter ved en medlemsstats geografiske beliggenhet, omfatter «migrasjonspress» situasjoner der et stort antall tredjelandsborgere eller statsløse ankommer, eller en risiko for slike ankomster, herunder når slike ankomster skyldes gjentatte ilandsettinger etter søk- og redningsaksjoner, eller fra uautoriserte bevegelser av tredjelandsborgere eller statsløse mellom medlemsstatene,

• 25) «betydelig migrasjonssituasjon» en situasjon som skiller seg fra migrasjonspress der den kumulative effekten av nåværende og tidligere årlige ankomster av tredjelandsborgere eller statsløse fører til at et godt forberedt asyl-, mottaks- og migrasjonssystem når grensen for sin kapasitet,

• 26) «mottaksforhold» mottaksforhold som definert i artikkel 2 nr. 6 i direktiv (EU) 2024/1346.

• 27) «person som er gitt adgang til innreise» en person som en medlemsstat har gitt adgang til innreise for i henhold til forordning (EU) 2024/1350 eller i henhold til en nasjonal gjenbosettingsordning utenfor rammen av den nevnte forordningen,

• 28) «EUs solidaritetskoordinator» personen oppnevnt av Kommisjonen i henhold til og med mandatet fastsatt i artikkel 15 i denne forordningen.

Del II

Felles ramme for asyl- og migrasjonshåndtering

Kapittel I

Den helhetlige tilnærmingen

Artikkel 3

Helhetlig tilnærming til asyl- og migrasjonshåndtering

• 1. De felles tiltakene som Unionen og medlemsstatene treffer på området asyl- og migrasjonshåndtering, innenfor sine respektive kompetanseområder, skal baseres på prinsippet om solidaritet og rimelig ansvarsdeling, som nedfelt i artikkel 80 i TEUV, på grunnlag av en helhetlig tilnærming, og være veiledet av prinsippet om integrert politikkutforming, i samsvar med folkeretten og unionsretten, herunder grunnleggende rettigheter.

  Med det overordnede målet om en effektiv håndtering av asyl og migrasjon innenfor rammen av gjeldende unionsrett, skal disse tiltakene ha følgende mål:

  • a) å sikre sammenheng mellom politikken for asyl- og migrasjonshåndtering ved håndteringen av migrasjonsstrømmene til Unionen.

  • b) å håndtere de relevante migrasjonsrutene og uautoriserte bevegelser mellom medlemsstatene.

• 2. Kommisjonen, Rådet og medlemsstatene skal sikre en konsekvent gjennomføring av politikken for asyl- og migrasjonshåndtering, herunder både de interne og de eksterne komponentene i denne politikken, i samråd med institusjoner og organer, kontorer og byråer med ansvar for den eksterne politikken.

Artikkel 4

Interne komponenter i den helhetlige tilnærmingen

Med sikte på å nå målene i artikkel 3 i denne forordningen skal de interne komponentene i den helhetlige tilnærmingen bestå av følgende elementer:

• a) nært samarbeid og gjensidig partnerskap mellom Unionens institusjoner, organer, kontorer og byråer, medlemsstatene og internasjonale organisasjoner.

• b) effektiv forvaltning av medlemsstatenes ytre grenser, basert på den europeiske integrerte grenseforvaltningen som fastsatt i artikkel 3 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2019/189626.

• c) full respekt for forpliktelsene fastsatt i folkeretten og unionsretten med hensyn til personer som reddes til sjøs.

• d) rask og effektiv tilgang til en rettferdig og effektiv prosedyre for internasjonal beskyttelse på medlemsstatenes territorium, herunder ved medlemsstatenes ytre grenser, i medlemsstatenes territorialfarvann eller transittsoner, og anerkjennelse av tredjelandsborgere eller statsløse som flyktninger eller personer som har rett til subsidiær beskyttelse, i samsvar med forordning (EU) 2024/1348 og forordning (EU) 2024/1347.

• e) avgjørelse av hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse.

• f) effektive tiltak for å redusere insentiver for og hindre uautoriserte bevegelser av tredjelandsborgere og statsløse mellom medlemsstatene.

• g) søkeres tilgang til tilstrekkelige mottaksforhold, i samsvar med direktiv (EU) 2024/1346.

• h) effektiv håndtering av retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold i samsvar med europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/115/EF27.

• i) effektive tiltak for å gi insentiver og støtte til integrering av personer som har rett til internasjonal beskyttelse i medlemsstatene.

• j) tiltak som tar sikte på å bekjempe utnyttelse og redusere ulovlig sysselsetting i tråd med europaparlaments- og rådsdirektiv 2009/52/EF28.

• k) når det er relevant, utplassering og bruk av de operative verktøyene som er opprettet på unionsnivå, herunder av Det europeiske grense- og kystvaktbyrået og Den europeiske unions asylbyrå («asylbyrået») og Unionens informasjonssystemer som drives av Den europeiske unions byrå for operativ forvaltning av store informasjonssystemer på området frihet, sikkerhet og rettferdighet (eu-LISA).

Artikkel 5

Eksterne komponenter i den helhetlige tilnærmingen

Med sikte på å nå målene fastsatt i artikkel 3 skal Unionen og medlemsstatene innenfor sine respektive kompetanseområder fremme og bygge skreddersydde og gjensidig fordelaktige partnerskap, i full overensstemmelse med folkeretten og unionsretten og på grunnlag av full respekt for menneskerettighetene, og fremme et tett samarbeid med relevante tredjeland på bilateralt, regionalt, multilateralt og internasjonalt nivå, herunder for å

• a) fremme lovlig migrasjon og lovlige migrasjonsveier for tredjelandsborgere som har behov for internasjonal beskyttelse, og for dem som på annen måte er gitt adgang til innreise for lovlig opphold i medlemsstatene,

• b) støtte partnere som tar imot et stort antall migranter og flyktninger som har behov for beskyttelse, og bygge opp deres operative kapasitet innen migrasjons-, asyl- og grenseforvaltning med full respekt for menneskerettighetene,

• c) hindre irregulær innvandring og bekjempe smugling av migranter og menneskehandel, herunder redusere sårbarhetene som dette forårsaker, og samtidig sikre retten til å søke om internasjonal beskyttelse,

• d) ta tak i de underliggende årsakene til og drivkreftene bak irregulær migrasjon og tvangsfordrivelse,

• e) styrke effektiv retur, tilbaketakelse og reintegrering,

• f) sikre full gjennomføring av den felles visumpolitikken.

Artikkel 6

Prinsippet om solidaritet og rimelig ansvarsdeling

• 1. Når Unionen og medlemsstatene oppfyller sine forpliktelser i henhold til denne forordningen, skal de overholde prinsippet om solidaritet og rimelig ansvarsdeling som nedfelt i artikkel 80 i TEUV, og ta hensyn til deres felles interesse i at Unionens politikk for asyl- og migrasjonshåndtering fungerer effektivt.

• 2. I forbindelse med oppfyllelsen av sine forpliktelser i henhold til denne forordning skal medlemsstatene samarbeide tett og

  • a) etablere og opprettholde nasjonale systemer for asyl- og migrasjonshåndtering som gir effektiv tilgang til prosedyrer for internasjonal beskyttelse, gir internasjonal beskyttelse til søkere som har behov for det, og sikrer effektiv og verdig retur av tredjelandsborgere som oppholder seg ulovlig, i samsvar med direktiv 2008/115/EF, og sørge for og investere i tilstrekkelig mottak av søkere om internasjonal beskyttelse, i samsvar med direktiv (EU) 2024/1346,

  • b) sikre at det blir stilt nødvendige ressurser og tilstrekkelig kompetent personell til rådighet for gjennomføringen av denne forordningen, og, når medlemsstatene anser det som nødvendig eller der det er relevant, be om støtte fra Unionens relevante organer, kontorer og byråer for dette formålet,

  • c) treffe alle nødvendige og forholdsmessige tiltak, i full overensstemmelse med grunnleggende rettigheter, for å forebygge og redusere irregulær innvandring til medlemsstatenes territorier, herunder for å forebygge og bekjempe smugling av migranter og menneskehandel og for å verne om rettighetene til smuglede migranter og ofre for menneskehandel,

  • d) anvende reglene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse på en korrekt og rask måte, og der det er nødvendig, gjennomføre overføringen til den ansvarlige medlemsstaten i henhold til del III kapittel I til VI og del IV kapittel I,

  • e) yte effektiv støtte til andre medlemsstater i form av solidaritetsbidrag på grunnlag av behovene fastsatt i del II eller IV,

  • f) treffe effektive tiltak for å redusere insentiver for å hindre uautoriserte bevegelser av tredjelandsborgere og statsløse mellom medlemsstatene.

• 3. For å støtte medlemsstatene i å oppfylle sine forpliktelser, skal EUs permanente verktøykasse for migrasjonsstøtte minst omfatte

  • a) operativ og teknisk bistand fra relevante unionsorganer, -kontorer og -byråer i samsvar med deres mandater, særlig fra asylbyrået i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2021/230329, Det europeiske grense- og kystvaktbyrået i samsvar med forordning (EU) 2019/1896 og Den europeiske unions byrå for politisamarbeid (Europol) i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/79430,

  • b) støtte fra unionsfondene til gjennomføring av den felles rammen fastsatt i denne delen i samsvar med forordning (EU) 2021/1147 og, der det er relevant, europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2021/114831,

  • c) unntak fra Unionens regelverk som gir medlemsstatene de nødvendige verktøy for å reagere på spesifikke migrasjonsutfordringer nevnt i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/1359 og (EU) 2024/1348 og europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/134932,

  • d) aktivering av EUs ordning for sivil beredskap i samsvar med europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 2021/83633.

  • e) tiltak for å tilrettelegge for retur- og reintegreringsaktiviteter, blant annet gjennom samarbeid med tredjeland, og i full overensstemmelse med grunnleggende rettigheter,

  • f) styrkede tiltak og sektorovergripende aktiviteter i den ytre dimensjonen av migrasjon,

  • g) styrket diplomatisk og politisk kontakt,

  • h) samordnede kommunikasjonsstrategier,

  • i) støtte en effektiv og menneskerettighetsbasert migrasjonspolitikk i tredjeland,

  • j) fremme lovlig migrasjon og godt forvaltet mobilitet, herunder ved å styrke bilaterale, regionale og internasjonale partnerskap om migrasjon, tvangsfordrivelse, lovlige migrasjonsveier og mobilitetspartnerskap.

Artikkel 7

Strategisk tilnærming til håndtering av asyl og migrasjon på nasjonalt nivå

• 1. Medlemsstatene skal ha nasjonale strategier som fastsetter en strategisk tilnærming for å sikre at de har kapasitet til effektivt å gjennomføre sitt system for asyl- og migrasjonshåndtering, i full overensstemmelse med sine forpliktelser i henhold til unionsretten og folkeretten, idet det tas hensyn til deres særlige situasjon, særlig deres geografiske beliggenhet.

  Når medlemsstatene fastsetter sine nasjonale strategier, kan de rådføre seg med Kommisjonen og Unionens relevante organer, kontorer og byråer, særlig asylbyrået, samt lokale og regionale myndigheter, når det er hensiktsmessig og i samsvar med nasjonal lovgivning. Disse strategiene skal minst omfatte

  • a) forebyggende tiltak for å redusere risikoen for migrasjonspress og beredskapsplanlegging, idet det tas hensyn til beredskapsplanleggingen i henhold til forordning (EU) 2019/1896 og (EU) 2021/2303 og direktiv (EU) 2024/1346 og rapportene fra Kommisjonen utstedt i henhold til rekommandasjon (EU) 2020/1366,

  • b) opplysninger om hvordan prinsippene fastsatt i denne del gjennomføres av medlemsstatene, og om hvordan rettslige forpliktelser som følger av disse, oppfylles på nasjonalt nivå,

  • c) informasjon om hvordan resultatene av overvåkingen utført av asylbyrået og Det europeiske grense- og kystvaktbyrået, og evalueringen utført i samsvar med forordning (EU) 2022/922, samt av overvåkingen utført i samsvar med artikkel 10 i forordning (EU) 2024/1356, er tatt i betraktning.

• 2. De nasjonale strategiene skal ta hensyn til andre relevante strategier og eksisterende støttetiltak, særlig støttetiltak i henhold til forordning (EU) 2021/1147 og (EU) 2021/2303, og være i samsvar med og utfylle de nasjonale strategiene for europeisk integrert grenseforvaltning fastsatt i samsvar med artikkel 8 nr. 6 i forordning (EU) 2019/1896.

• 3. Medlemsstatene skal oversende sine nasjonale strategier for asyl- og migrasjonshåndtering til Kommisjonen seks måneder før vedtakelsen av strategien nevnt i artikkel 8.

• 4. Den økonomiske og operative støtten fra Unionen, herunder operativ støtte fra dens organer, kontorer og byråer, til oppfyllelse av forpliktelsene, skal ytes i samsvar med forordning (EU) 2019/1896, (EU) 2021/1147, (EU) 2021/2303 og, dersom det er relevant, (EU) 2021/1148.

• 5. Kommisjonen skal overvåke og gi informasjon om migrasjonssituasjonen gjennom regelmessige rapporter basert på data og informasjon fra den europeiske utenrikstjenesten, asylbyrået, Det europeiske grense- og kystvaktbyrået, Europol og EUs byrå for grunnleggende rettigheter, og særlig informasjon innhentet i henhold til rekommandasjon (EU) 2020/1366 og innenfor rammen av EUs nettverk for beredskap og krisehåndtering i forbindelse med migrasjon og, når det er nødvendig, informasjon fra medlemsstatene.

• 6. Kommisjonen skal gjennom gjennomføringsrettsakter fastsette en mal som skal anvendes av medlemsstatene for å sikre at deres nasjonale strategier er sammenlignbare når det gjelder bestemte kjerneelementer, for eksempel beredskapsplanlegging. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med undersøkelsesprosedyren nevnt i artikkel 77 nr. 2.

Artikkel 8

En langsiktig europeisk strategi for asyl- og migrasjonshåndtering

• 1. Kommisjonen skal, etter samråd med medlemsstatene, og tatt i betraktning relevante rapporter og analyser fra Unionens organer, kontorer og byråer og på grunnlag av de nasjonale strategiene nevnt i artikkel 7, utarbeide en femårig europeisk strategi for asyl- og migrasjonshåndtering («strategien») som fastsetter den strategiske tilnærmingen for å sikre konsekvent gjennomføring av nasjonale strategier. Kommisjonen skal oversende strategien til Europaparlamentet og Rådet. Strategien skal ikke være rettslig bindende.

• 2. Den første strategien skal vedtas innen 12. desember 2025 og påfølgende strategier deretter hvert femte år.

• 3. Strategien skal omfatte komponentene oppført i artikkel 4 og 5, gi en fremtredende rolle til rettspraksis fra Den europeiske unions domstol og Den europeiske menneskerettsdomstol og også ta hensyn til

  • a) gjennomføringen av medlemsstatenes nasjonale strategier for asyl- og migrasjonshåndtering som omhandlet i artikkel 7, og deres overholdelse av unionsretten og folkeretten,

  • b) relevant informasjon innhentet av Kommisjonen i henhold til rekommandasjon (EU) 2020/1366,

  • c) opplysninger innsamlet av Kommisjonen og asylbyrået om gjennomføringen av Unionens asylregelverk,

  • d) informasjon innhentet fra den europeiske utenrikstjenesten og Unionens relevante organer, kontorer og byråer, særlig rapporter fra asylbyrået, Det europeiske grense- og kystvaktbyrået og EUs byrå for grunnleggende rettigheter,

  • e) all annen relevant informasjon, herunder fra medlemsstater, tilsynsmyndigheter, internasjonale organisasjoner og andre relevante organer, kontorer, byråer eller organisasjoner.

Kapittel II

Den årlige syklusen for migrasjonshåndtering

Artikkel 9

Den årlige europeiske asyl- og migrasjonsrapporten

• 1. Hvert år skal Kommisjonen vedta en årlig europeisk asyl- og migrasjonsrapport som vurderer asyl-, mottaks- og migrasjonssituasjonen i løpet av den foregående tolvmånedersperioden og eventuell utvikling, og som gir et strategisk situasjonsbilde av migrasjons- og asylområdet som også fungerer som et verktøy for tidlig varsling og bevisstgjøring for Unionen («rapporten»).

• 2. Rapporten skal være basert på relevante kvantitative og kvalitative data og informasjon fra medlemsstatene, den europeiske utenrikstjenesten, asylbyrået, Det europeiske grense- og kystvaktbyrået, Europol og EUs byrå for grunnleggende rettigheter. Den kan også ta hensyn til informasjon fra andre relevante organer, kontorer, byråer eller organisasjoner.

• 3. Rapporten skal inneholde følgende elementer:

  • a) en vurdering av den generelle situasjonen, som omfatter alle migrasjonsruter til Unionen og i alle medlemsstatene, særlig

    • i) antall søknader om internasjonal beskyttelse og søkernes nasjonalitet,

    • ii) antall identifiserte enslige mindreårige og, om tilgjengelig, personer med spesielle mottaks- eller saksbehandlingsbehov,

    • iii) antall tredjelandsborgere eller statsløse som er gitt internasjonal beskyttelse, i samsvar med forordning (EU) 2024/1347,

    • iv) antall førsteinstansvedtak og endelige asylvedtak,

    • v) medlemsstatenes mottakskapasitet,

    • vi) antall tredjelandsborgere som er blitt påtruffet av medlemsstatenes myndigheter og som ikke oppfyller eller ikke lenger oppfyller vilkårene for innreise, opphold eller bosettelse i medlemsstaten, herunder personer som har overskredet tillatt oppholdstid som definert i artikkel 3 nr. 1 punkt 19 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/222634,

    • vii) antall vedtak om retur utstedt av medlemsstatene og antall tredjelandsborgere som forlot medlemsstatenes territorium i henhold til et returvedtak i samsvar med direktiv 2008/115/EF,

    • viii) antall tredjelandsborgere eller statsløse som er gitt adgang til innreise av medlemsstatene gjennom unionsordninger og nasjonale ordninger for gjenbosetting eller innreise på humanitært grunnlag,

    • ix) antall tredjelandsborgere som er underlagt grenseprosedyren fastsatt i forordning (EU) 2024/1348 og (EU) 2024/1349 samt deres nasjonalitet,

    • x) antall innkommende og utgående anmodninger om overtakelse eller notifiseringer om tilbaketakelse i samsvar med artikkel 39 og 41,

    • xi) antall overføringsvedtak og antall overføringer som er foretatt i samsvar med denne forordningen,

    • xii) antall tredjelandsborgere som settes i land etter søk- og redningsaksjoner og deres nasjonalitet, og antall søknader om internasjonal beskyttelse som er fremsatt av disse tredjelandsborgerne,

    • xiii) medlemsstatene som gjentatte ganger har opplevd ankomster via sjøveien, særlig gjennom ilandsetting etter søk- og redningsaksjoner,

    • xiv) antall tredjelandsborgere eller statsløse som er nektet innreise i samsvar med artikkel 14 i forordning (EU) 2016/399,

    • xv) antall tredjelandsborgere eller statsløse som nyter midlertidig beskyttelse i samsvar med rådsdirektiv 2001/55/EF35,

    • xvi) antall personer som er pågrepet i forbindelse med irregulær passering av en ytre land-, sjø- eller luftgrense, og, forutsatt at opplysningene er tilgjengelige og verifiserbare, antall forsøk på irregulær grensepassering,

    • xvii) støtten som er gitt fra Unionens organer, kontorer og byråer til medlemsstatene,

  • b) en prognose for det kommende året, herunder antall forventede ankomster via sjøveien, basert på den generelle migrasjonssituasjonen i det foregående året og med hensyn til den nåværende situasjonen, samtidig som den også gjenspeiler tidligere press,

  • c) opplysninger om beredskapsnivået i Unionen og i medlemsstatene og de mulige virkningene av de forventede situasjonene,

  • d) opplysninger om medlemsstatenes kapasitet, særlig om mottakskapasiteten,

  • e) resultatene av overvåkingen utført av asylbyrået og Det europeiske grense- og kystvaktbyrået, og evalueringen utført i samsvar med forordning (EU) 2022/922, samt av overvåkingen utført i samsvar med artikkel 10 i forordning (EU) 2024/1356, som omhandlet i artikkel 7 nr. 1 andre ledd bokstav c) i denne forordningen,

  • f) en vurdering av om det er behov for solidaritetstiltak og tiltak fra EUs permanente verktøykasse for migrasjonsstøtte for å støtte den eller de berørte medlemsstatene.

• 4. Kommisjonen skal vedta rapporten senest 15. oktober hvert år og oversende den til Europaparlamentet og Rådet.

• 5. Rapporten skal danne grunnlag for beslutninger på unionsnivå om tiltakene som er nødvendige for å håndtere migrasjonssituasjoner.

• 6. Den første rapporten skal avgis senest 15. oktober 2025.

• 7. Med henblikk på rapporten skal medlemsstatene, asylbyrået, Det europeiske grense- og kystvaktbyrået, Europol og EUs byrå for grunnleggende rettigheter gi informasjonen nevnt i artikkel 10 innen 1. juni hvert år.

• 8. Kommisjonen skal innkalle til et møte i EUs mekanisme for beredskap og krisehåndtering i forbindelse med migrasjon i første halvdel av juli hvert år for å legge frem den første vurderingen av situasjonen og utveksle informasjon med medlemmene av denne mekanismen. Sammensetningen av og virkemåten for EUs mekanisme for beredskap og krisehåndtering i forbindelse med migrasjon skal være som fastsatt i rekommandasjon (EU) 2020/1366 i dens opprinnelige versjon.

• 9. Medlemsstatene og Unionens relevante organer, kontorer og byråer skal gi Kommisjonen oppdaterte opplysninger senest 1. september hvert år.

• 10. Kommisjonen skal senest 30. september hvert år innkalle til et møte i EUs mekanisme for beredskap og krisehåndtering i forbindelse med migrasjon for å legge frem den konsoliderte vurderingen av situasjonen. Sammensetningen av og virkemåten for EUs mekanisme for beredskap og krisehåndtering i forbindelse med migrasjon skal være som fastsatt i rekommandasjon (EU) 2020/1366 i dens opprinnelige versjon.

Artikkel 10

Informasjon for å vurdere den generelle migrasjonssituasjonen, migrasjonspresset og risiko for migrasjonspress eller en betydelig migrasjonssituasjon

• 1. Når Kommisjonen vurderer den generelle migrasjonssituasjonen, eller om en medlemsstat er utsatt for eller står i fare for å bli utsatt for migrasjonspress eller står overfor en betydelig migrasjonssituasjon, skal den bruke rapporten nevnt i artikkel 9 og ta hensyn til eventuelle ytterligere opplysninger i henhold til artikkel 9 nr. 3 bokstav a).

• 2. Kommisjonen skal også ta hensyn til følgende:

  • a) opplysningene som den berørte medlemsstat har fremlagt, herunder et anslag over dens behov og kapasitet og dens beredskapstiltak og eventuelle ytterligere relevante opplysninger som er gitt i den nasjonale strategien nevnt i artikkel 7.

  • b) graden av samarbeid om migrasjon samt om retur og tilbaketakelse, herunder ved å ta hensyn til årsrapporten i samsvar med artikkel 25a i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 810/200936, med opprinnelses- og transittredjeland, første asylland og trygge tredjeland som definert i forordning (EU) 2024/1348.

  • c) den geopolitiske situasjonen i relevante tredjeland samt de underliggende årsakene til migrasjon og mulige situasjoner med instrumentalisering av migranter, og mulig utvikling på området irregulær innreise gjennom medlemsstatenes ytre grenser som kan påvirke migrasjonsbevegelsene.

  • d) de relevante anbefalingene omhandlet i artikkel 20 i forordning (EU) 2022/922, artikkel 15 i forordning (EU) 2021/2303 og artikkel 32 nr. 7 i forordning (EU) 2019/1896,

  • e) informasjon innhentet i henhold til rekommandasjon (EU) 2020/1366.

  • f) rapportene om integrert situasjonsbevissthet og analyse i henhold til Rådets gjennomføringsbeslutning (EU) 2018/199337, forutsatt at den integrerte politiske kriseresponsen er aktivert, eller rapporten om situasjonsbevissthet og analyse på migrasjonsområdet utstedt i henhold til første fase av EUs mekanisme for beredskap og krisehåndtering i forbindelse med migrasjon, når den integrerte politiske kriseresponsen ikke er aktivert.

  • g) informasjon fra rapporteringsprosessen om visumliberalisering og dialoger med tredjeland.

  • h) kvartalsvise bulletiner om migrasjon og andre rapporter fra Den europeiske unions byrå for grunnleggende rettigheter.

  • i) støtten som er gitt fra Unionens organer, kontorer og byråer til medlemsstatene.

  • j) relevante deler av rapporten om sårbarhetsvurdering nevnt i artikkel 32 i forordning (EU) 2019/1896.

  • k) omfanget av og trendene for uautoriserte bevegelser av tredjelandsborgere eller statsløse mellom medlemsstatene, på grunnlag av tilgjengelige opplysninger fra Unionens relevante organer, kontorer og byråer og dataanalyse fra relevante informasjonssystemer.

• 3. For å vurdere om en medlemsstat står overfor en betydelig migrasjonssituasjon, skal Kommisjonen i tillegg ta hensyn til den kumulative effekten av nåværende og tidligere årlige ankomster av tredjelandsborgere eller statsløse.

Artikkel 11

Kommisjonens gjennomføringsbeslutning om hvorvidt medlemsstater er under migrasjonspress, står i fare for å bli utsatt for migrasjonspress eller står overfor en betydelig migrasjonssituasjon

• 1. Kommisjonen skal sammen med rapporten nevnt i artikkel 9 treffe en gjennomføringsbeslutning om hvorvidt en bestemt medlemsstat er under migrasjonspress, står i fare for å bli utsatt for migrasjonspress i løpet av det kommende året eller står overfor en betydelig migrasjonssituasjon.

  For dette formålet skal Kommisjonen rådføre seg med de berørte medlemsstatene. Kommisjonen kan sette en frist for slike samråd.

• 2. Ved anvendelsen av nr. 1 skal Kommisjonen bruke informasjonen som er innhentet i henhold til artikkel 10, idet den tar hensyn til alle elementene i rapporten nevnt i artikkel 9, alle migrasjonsrutene, herunder de særlige forholdene som kjennetegner det strukturelle fenomenet ilandsetting etter søk- og redningsaksjoner og uautoriserte bevegelser av tredjelandsborgere og statsløse mellom medlemsstatene, samt tidligere press på den berørte medlemsstaten og den nåværende situasjonen.

• 3. Dersom en medlemsstat i løpet av de siste 12 månedene har opplevd et stort antall ankomster på grunn av gjentatte ilandsettinger etter søk- og redningsaksjoner, skal Kommisjonen anse denne medlemsstaten for å være under migrasjonspress, forutsatt at disse ankomstene er av et slikt omfang at de skaper uforholdsmessige forpliktelser selv for et godt forberedt asyl-, mottaks- og migrasjonssystem i den berørte medlemsstaten.

• 4. Kommisjonen skal vedta gjennomføringsbeslutningen senest 15. oktober hvert år og oversende den til Europaparlamentet og Rådet.

Artikkel 12

Kommisjonens forslag til Rådets gjennomføringsrettsakt om opprettelse av den årlige solidaritetspoolen

• 1. Kommisjonen skal hvert år, på grunnlag av og sammen med rapporten nevnt i artikkel 9, fremlegge et forslag til Rådets gjennomføringsrettsakt om opprettelse av den årlige solidaritetspoolen som er nødvendig for å håndtere migrasjonssituasjonen i det kommende året på en balansert og effektiv måte. Dette forslaget skal gjenspeile de forventede årlige solidaritetsbehovene til medlemsstatene som er under migrasjonspress.

• 2. Kommisjonens forslag nevnt i nr. 1 skal identifisere det totale årlige antallet nødvendige relokaliseringer og finansielle bidrag til den årlige solidaritetspoolen på unionsnivå, som skal være minst

  • a) 30 000 for relokaliseringer,

  • b) 600 millioner euro til finansielle bidrag.

  Kommisjonens forslag nevnt i nr. 1 i denne artikkel skal også fastsette årlige veiledende bidrag for hver medlemsstat ved å anvende referansenøkkelen fastsatt i artikkel 66 med sikte på å for å lette prosessen for medlemsstatene til å tilsagn om sine solidaritetsbidrag («tilsagnsprosessen») i henhold til artikkel 13.

• 3. Når Kommisjonen identifiserer omfanget av det unionsomspennende ansvaret som skal deles av alle medlemsstatene, og solidaritetsnivået som følger av dette, skal den ta hensyn til relevante kvalitative og kvantitative kriterier, herunder, for det aktuelle året, det samlede antallet ankomster, den gjennomsnittlige innvilgelsesraten samt den gjennomsnittlige returraten. Kommisjonen skal også ta hensyn til at de medlemsstatene som blir solidaritetsmottakende medlemsstater i henhold til artikkel 58 nr. 1, ikke er forpliktet til å gjennomføre de solidaritetsbidragene de har gitt tilsagn om.

  Kommisjonen kan identifisere et høyere antall relokaliseringer og finansielle bidrag enn de som er fastsatt i nr. 2 i denne artikkel, og kan identifisere andre former for solidaritet som fastsatt i artikkel 56 nr. 2 bokstav c), avhengig av behovet for slike tiltak som følge av de særlige utfordringene på migrasjonsområdet i den berørte medlemsstaten. For å bevare likeverdigheten av de ulike typene solidaritetstiltak, skal forholdet mellom tallene fastsatt i nr. 2 bokstav a) og b) i denne artikkelen opprettholdes.

• 4. Uten hensyn til nr. 2 i denne artikkel skal Kommisjonens forslag nevnt i nr. 1 i ekstraordinære tilfeller, dersom opplysningene fra medlemsstatene og Unionens relevante organer, kontorer og byråer i henhold til artikkel 9 nr. 2 eller samrådene som Kommisjonen har gjennomført i henhold til artikkel 11 nr. 1, ikke viser at det er behov for solidaritetstiltak for det kommende året, ta behørig hensyn til dette.

• 5. Dersom Kommisjonen i en gjennomføringsbeslutning nevnt i artikkel 11 har fastslått at én eller flere medlemsstater er under migrasjonspress som følge av et stort antall ankomster på grunn av gjentatte ilandsettinger etter søk- og redningsaksjoner, under hensyn til de særlige forholdene i de berørte medlemsstatene, skal Kommisjonen fastsette den veiledende prosentandelen av den årlige solidaritetspoolen som skal gjøres tilgjengelig for disse medlemsstatene.

• 6. Kommisjonen skal vedta forslaget nevnt i nr. 1 i denne artikkelen senest 15. oktober hvert år og oversende det til Rådet. Kommisjonen skal samtidig oversende dette forslaget til Europaparlamentet. Inntil vedtakelsen av Rådets gjennomføringsrettsakt omhandlet i artikkel 57, skal Kommisjonens forslag omhandlet i nr. 1 i denne artikkel ikke offentliggjøres. Det skal klassifiseres som «RESTREINT UE/EU RESTRICTED» og skal behandles som sådan i samsvar med rådsbeslutning 2013/488/EU38.

Artikkel 13

EUs solidaritetsforum på høyt nivå

• 1. For å sikre effektiv gjennomføring av del IV i denne forordningen skal det opprettes et EU-solidaritetsforum på høyt nivå («høynivåforumet») bestående av representanter for medlemsstatene og ledet av den medlemsstaten som har formannskapet i Rådet. Medlemsstatene skal være representert på det ansvars- og beslutningsnivået som er egnet for å utføre de oppgavene som er tildelt høynivåforumet.

  Tredjeland som har inngått en avtale med Unionen om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse som er fremsatt i en medlemsstat eller i det nevnte tredjelandet kan, med sikte på å bidra til solidaritet på ad hoc-basis, inviteres til å delta i høynivåforumet når det er hensiktsmessig.

• 2. Rådet skal sammenkalle høynivåforumet innen 15 dager etter vedtakelsen av rapporten nevnt i artikkel 9, beslutningen nevnt i artikkel 11 og Kommisjonens forslag nevnt i artikkel 12.

• 3. På møtet nevnt i nr. 2 skal høynivåforumet behandle rapporten nevnt i artikkel 9, beslutningen nevnt i artikkel 11 og Kommisjonens forslag nevnt i artikkel 12, og undersøke den generelle situasjonen. Det skal også komme til en konklusjon om hvilke solidaritetstiltak og nivået på bidrag som er nødvendige i henhold til prosedyren fastsatt i artikkel 57, og, når det anses nødvendig, om andre tiltak for migrasjonsrespons på områdene ansvar, beredskap og motstandsdyktighet, samt om den ytre dimensjonen av migrasjon. Under dette møtet i høynivåforumet skal medlemsstatene gi tilsagn om sine solidaritetsbidrag til opprettelsen av den årlige solidaritetspoolen i henhold til artikkel 57.

• 4. Dersom Rådet på initiativ av en medlemsstat eller på oppfordring fra Kommisjonen anser at solidaritetsbidragene til den årlige solidaritetspoolen er utilstrekkelige i forhold til de fastsatte behovene, herunder når det er gitt betydelige fradrag i samsvar med artikkel 61 og 62, eller en eller flere medlemsstater under migrasjonspress har større behov enn forventet, eller den generelle situasjonen krever ytterligere solidaritetsstøtte, skal Rådet ved enkelt flertall innkalle høynivåforumet på nytt for å anmode medlemsstatene om å gi ytterligere solidaritetsbidrag. Enhver tilsagnsprosess skal skje i samsvar med prosedyren fastsatt i artikkel 57.

Artikkel 14

EUs solidaritetsforum på teknisk nivå

• 1. For å sikre at del IV i denne forordningen fungerer smidig, skal det opprettes et EU-solidaritetsforum på teknisk nivå («forumet på teknisk nivå»), og EUs solidaritetskoordinator skal på vegne av Kommisjonen innkalle og lede dette forumet.

• 2. Forumet på teknisk nivå skal bestå av representanter for de relevante myndighetene i medlemsstatene på et nivå som er tilstrekkelig høyt til å utføre de oppgavene det er pålagt.

• 3. Tredjeland som har inngått en avtale med Unionen om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse som er fremsatt i en medlemsstat eller i det nevnte tredjelandet kan, med sikte på å bidra til solidaritet på ad hoc-basis, inviteres til å delta i forumet på teknisk nivå når det er hensiktsmessig.

• 4. Asylbyrået skal delta i forumet på teknisk nivå. Det europeiske grense- og kystvaktbyrået og EUs byrå for grunnleggende rettigheter skal, når det er hensiktsmessig og etter invitasjon fra EUs solidaritetskoordinator, delta i forumet på teknisk nivå. De forente nasjoners organer kan, avhengig av deres deltakelse i solidaritetsmekanismen, også inviteres til å delta.

• 5. Etter vedtakelsen av Rådets gjennomføringsrettsakt omhandlet i artikkel 57, skal EUs solidaritetskoordinator innkalle til et første møte i forumet på teknisk nivå. Etter dette første møtet skal forumet på teknisk nivå møtes regelmessig og så ofte som nødvendig, særlig i henhold til artikkel 58 nr. 3 og artikkel 59 nr. 6, for å operasjonalisere solidaritetsmekanismen mellom medlemsstatene og imøtekomme solidaritetsbehovene med de fastsatte bidragene.

Artikkel 15

EUs solidaritetskoordinator

• 1. Kommisjonen skal utpeke en EU-solidaritetskoordinator som på teknisk nivå skal samordne gjennomføringen av solidaritetsmekanismen i samsvar med del IV i denne forordningen.

• 2. EUs solidaritetskoordinator skal

  • a) støtte aktivitetene for relokalisering fra den solidaritetsmottakende medlemsstaten til den bidragende medlemsstaten,

  • b) samordne og støtte kommunikasjonen mellom medlemsstatene, organer, kontorer, byråer og enheter som er involvert i gjennomføringen av solidaritetsmekanismen,

  • c) holde oversikt over behovene til de solidaritetsmottakende medlemsstatene, og bidragene fra de bidragende medlemsstatene, og følge opp den pågående gjennomføringen av solidaritetstiltak,

  • d) regelmessig organisere møter mellom medlemsstatenes myndigheter for å sikre en effektiv og virkningsfull operasjonalisering av den årlige solidaritetspoolen, for å legge til rette for best mulig samhandling og samarbeid mellom medlemsstatene,

  • e) fremme beste praksis i gjennomføringen av solidaritetsmekanismen,

  • f) innkalle og lede forumet på teknisk nivå,

  • g) utføre oppgavene omhandlet i artikkel 7 i forordning (EU) nr. 2024/1359.

• 3. Ved anvendelsen av nr. 2 skal EUs solidaritetskoordinator bistås av et kontor og gis de økonomiske og menneskelige ressurser som er nødvendige for effektivt å kunne utføre sine oppgaver. EUs solidaritetskoordinator skal samarbeide tett med asylbyrået, herunder når det gjelder de praktiske detaljene i forbindelse med relokaliseringen i henhold til denne forordningen.

• 4. Rapporten nevnt i artikkel 9 skal redegjøre for status for gjennomføringen av solidaritetsmekanismen og dens virkemåte.

• 5. Medlemsstatene skal gi EUs solidaritetskoordinator de dataene og opplysningene som er nødvendige for at EUs solidaritetskoordinator skal kunne utføre sine oppgaver på en effektiv måte.

Del III

Kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig

Kapittel I

Generelle prinsipper og garantier

Artikkel 16

Adgang til prosedyren for å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse

• 1. Medlemsstatene skal behandle en søknad om internasjonal beskyttelse fra en tredjelandsborger eller en statsløs som søker på en av medlemsstatenes territorium, herunder ved grensen eller i transittområdene. En søknad skal behandles av en enkelt medlemsstat, som skal være den ansvarlige medlemsstaten fastsatt på grunnlag av kriteriene i kapittel II eller bestemmelsene i kapittel III i denne delen.

• 2. Uten at det berører bestemmelsene i del IV i denne forordningen skal, dersom ingen medlemsstat kan fastsettes som ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse på grunnlag av kriteriene i denne forordningen, medlemsstaten der søknaden om internasjonal beskyttelse først ble registrert, være ansvarlig for å behandle den.

• 3. Dersom det er umulig for en medlemsstat å overføre en søker til den medlemsstaten som primært er utpekt som ansvarlig, fordi det er vesentlige grunner til å anta at søkeren på grunn av overføringen til den aktuelle medlemsstaten vil stå i reell fare for krenkelse av søkerens grunnleggende rettigheter som utgjør umenneskelig eller nedverdigende behandling i henhold til artikkel 4 i pakten, fortsetter den medlemsstaten treffer avgjørelsen å undersøke kriteriene i kapittel II eller bestemmelsene i kapittel III i denne delen for å fastslå om en annen medlemsstat kan utpekes som ansvarlig.

  Dersom en medlemsstat ikke kan gjennomføre overføringen i henhold til første ledd i dette nummer til en medlemsstat som er utpekt på grunnlag av kriteriene i kapittel II eller bestemmelsene i kapittel III i denne delen, eller til den første medlemsstaten som søknaden ble registrert i, og ikke kan fastslå om en annen medlemsstat kan utpekes som ansvarlig, skal medlemsstaten selv bli den medlemsstaten som er ansvarlig for å behandle søknaden om internasjonal beskyttelse.

• 4. Dersom en sikkerhetssjekk i henhold til artikkel 15 i forordning (EU) 2024/1356 ikke er gjennomført i henhold til den nevnte forordningen, skal den første medlemsstaten der søknaden om internasjonal beskyttelse ble registrert, så snart som mulig etter registreringen av søknaden undersøke om det er rimelig grunn til å anta at søkeren utgjør en trussel mot den indre sikkerheten, før den anvender kriteriene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig i henhold til kapittel II eller bestemmelsene i kapittel III i denne delen.

  Dersom det er gjennomført en sikkerhetssjekk i henhold til artikkel 15 i forordning (EU) 2024/1356, men den første medlemsstaten der søknaden om internasjonal beskyttelse ble registrert, har berettigede grunner til å undersøke om det er rimelig grunn til å anta at søkeren utgjør en trussel mot den indre sikkerheten, skal den medlemsstaten gjennomføre undersøkelsen så snart som mulig etter registreringen av søknaden, før den anvender kriteriene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig i henhold til kapittel II eller bestemmelsene i kapittel III i denne delen.

  Dersom sikkerhetssjekken som gjennomføres i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) nr. 2024/1356 eller i samsvar med første og andre ledd i dette nummer, viser at det er rimelig grunn til å anta at søkeren utgjør en trussel mot den indre sikkerheten, skal medlemsstaten som gjennomfører sikkerhetssjekken være den ansvarlige medlemsstaten, og artikkel 39 i denne forordningen skal ikke få anvendelse.

• 5. Hver medlemsstat skal beholde retten til å sende en søker til et trygt tredjeland, i samsvar med reglene og garantiene fastsatt i forordning (EU) 2024/1348.

Artikkel 17

Søkerens plikter og samarbeid med kompetente myndigheter

• 1. En søknad om internasjonal beskyttelse skal fremsettes og registreres i den første innreisemedlemsstaten.

• 2. Som unntak fra nr. 1 skal søknaden om internasjonal beskyttelse, dersom en tredjelandsborger eller en statsløs er i besittelse av et gyldig oppholdsdokument eller et gyldig visum, fremsettes og registreres i den medlemsstaten som utstedte oppholdsdokumentet eller visumet.

  Dersom en tredjelandsborger eller statsløs er i besittelse av et oppholdsdokument eller visum som er utløpt eller er annullert, trukket tilbake eller tilbakekalt, skal søknaden om internasjonal beskyttelse fremsettes og registreres i den medlemsstaten der vedkommende oppholder seg.

• 3. Søkeren skal samarbeide fullt ut med kompetente myndigheter i medlemsstatene ved innsamlingen av de biometriske opplysningene i samsvar med forordning (EU) 2024/1358 og om de forhold som omfattes av denne forordningen, særlig ved å fremlegge og meddele, så snart som mulig og senest under intervjuet omhandlet i artikkel 22 i denne forordningen, alle de elementene og opplysningene som er tilgjengelige for søkeren, og som er relevante for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, herunder ved å fremlegge sine identitetsdokumenter dersom søkeren er i besittelse av slike dokumenter. Dersom søkeren på tidspunktet for intervjuet ikke er i stand til å fremlegge dokumentasjon som underbygger elementene og opplysningene som er gitt, eller til å fylle ut skjemaet nevnt i artikkel 22 nr. 1 i denne forordningen, skal den kompetente myndigheten fastsette en rimelig frist for å fremlegge slik dokumentasjon, under hensyn til de individuelle omstendighetene i saken, innen perioden nevnt i artikkel 39 nr. 1 i denne forordningen.

• 4. Søkeren plikter å oppholde seg i

  • a) medlemsstaten nevnt i nr. 1 og 2 i påvente av at det blir avgjort hvilken medlemsstat som er ansvarlig, og i påvente av gjennomføringen av overføringsprosedyren der dette er aktuelt,

  • b) den ansvarlige medlemsstaten,

  • c) relokaliseringsmedlemsstaten etter en overføring i henhold til artikkel 67 nr. 11.

• 5. Dersom søkeren underrettes om en avgjørelse om overføring i samsvar med artikkel 42 nr. 2 og artikkel 67 nr. 10, skal søkeren samarbeide med kompetente myndigheter og rette seg etter denne avgjørelsen.

Artikkel 18

Konsekvenser av manglende overholdelse

• 1. Forutsatt at søkeren er blitt informert om sine plikter og konsekvensene av manglende overholdelse av dem i samsvar med artikkel 11 nr. 1 bokstav b) i forordning (EU) 2024/1356 eller artikkel 5 nr. 1 og 21 i direktiv (EU) 2024/1346, skal søkeren ikke ha rett til mottaksforholdene fastsatt i artikkel 17 til 20 i det nevnte direktivet i noen annen medlemsstat enn den hvor søkeren er pålagt å oppholde seg i henhold til artikkel 17 nr. 4 i denne forordningen fra det tidspunktet vedkommende er blitt underrettet om en avgjørelse om overføring til den ansvarlige medlemsstaten.

  Første ledd berører ikke behovet for å sikre en levestandard i samsvar med unionsretten, herunder pakten, og internasjonale forpliktelser.

• 2. Elementer og opplysninger som er relevante for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, fremlagt etter at fristen er utløpt, skal tas i betraktning bare dersom de gir bevis som er avgjørende for en korrekt anvendelse av denne forordningen, særlig med hensyn til enslige mindreårige og familiegjenforening.

• 3. Nr. 1 får ikke anvendelse dersom søkeren ikke oppholder seg i den medlemsstaten der vedkommende er forpliktet til å oppholde seg, og kompetente myndigheter i medlemsstaten der søkeren oppholder seg har rimelig grunn til å anta at søkeren kan ha vært utsatt for noen av lovbruddene nevnt i artikkel 2 og 3 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2011/36/EU39.

• 4. Ved anvendelsen av denne artikkelen, skal medlemsstatene ta hensyn til søkerens individuelle forhold, herunder enhver reell fare for brudd på de grunnleggende rettighetene i medlemsstaten der søkeren er pålagt å oppholde seg. Alle tiltak som medlemsstatene treffer skal være forholdsmessige.

Artikkel 19

Rett til informasjon

• 1. Så snart som mulig, og under alle omstendigheter senest den datoen en søknad om internasjonal beskyttelse er registrert i en medlemsstat, skal den kompetente myndigheten i denne medlemsstaten gi søkeren informasjon om anvendelsen av denne forordningen, om vedkommendes rettigheter i henhold til denne forordningen og om pliktene fastsatt i artikkel 17 samt om konsekvensene av manglende overholdelse fastsatt i artikkel 18. Informasjonen skal særlig omfatte opplysninger om

  • a) målene med denne forordningen,

  • b) det samarbeidet med kompetente myndigheter som forventes av søkeren som fastsatt i artikkel 17,

  • c) det faktum at retten til å søke om internasjonal beskyttelse ikke innebærer at søkeren kan velge hvilken medlemsstat som er ansvarlig for å behandle søknaden om internasjonal beskyttelse, eller hvilken medlemsstat relokalisering kan skje til,

  • d) konsekvensene av å fremsette en ny søknad i en annen medlemsstat samt konsekvensene av å forlate medlemsstaten der søkeren er pålagt å oppholde seg i henhold til artikkel 17 nr. 4, og særlig at søkeren kun har rett til mottaksforholdene fastsatt i artikkel 18 nr. 1,

  • e) kriteriene og prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, hierarkiet av slike kriterier i de ulike trinnene i prosedyren og dens varighet,

  • f) bestemmelsene om familiegjenforening og, i den forbindelse, den gjeldende definisjonen av familiemedlemmer og slektninger, retten til å be om og motta skjemaet nevnt i artikkel 22 nr. 1, herunder opplysninger om personer og enheter som er i stand til å yte bistand ved utfylling av skjemaet, samt opplysninger om nasjonale, internasjonale eller andre relevante organisasjoner som er i stand til å legge til rette for identifiseringen og oppsporingen av familiemedlemmer,

  • g) retten til og formålet med det personlige intervjuet i samsvar med artikkel 22, prosedyren og plikten til å fremlegge, muntlig eller gjennom fremleggelse av dokumenter eller andre opplysninger, herunder, dersom det er relevant gjennom skjemaet nevnt i artikkel 22 nr. 1, så snart som mulig i prosedyren, alle relevante opplysninger som kan bidra til å fastslå tilstedeværelse av familiemedlemmer, slektninger eller andre familierelasjoner i medlemsstatene, herunder opplysninger om hvordan søkeren kan fremlegge slike opplysninger, samt all bistand som medlemsstaten kan tilby med hensyn til sporing av familiemedlemmer eller slektninger,

  • h) søkerens plikt til å gi, så snart som mulig i prosedyren, all relevant informasjon som kan bidra til å fastslå eksistensen av eventuelle tidligere oppholdsdokumenter, visum eller utdanningsbevis,

  • i) muligheten til å fremlegge behørig underbyggete grunner for kompetente myndigheter slik at de kan vurdere å anvende artikkel 35 nr. 1,

  • j) søkerens plikt til å fremlegge sine identitetsdokumenter dersom søkeren er i besittelse av slike dokumenter og til å samarbeide med kompetente myndigheter ved innsamlingen av de biometriske opplysningene i samsvar med forordning (EU) 2024/1358,

  • k) retten til et effektivt rettsmiddel ved en domstol eller et domstollignende organ for å påklage en avgjørelse om overføring innen fristen fastsatt i artikkel 43 nr. 2 og det faktum at omfanget av en slik klage er begrenset som fastsatt i artikkel 43 nr. 1,

  • l) retten til gratis juridisk veiledning i saker som gjelder anvendelsen av kriteriene i kapittel II eller bestemmelsene i kapittel III i denne delen på alle stadier under prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, som fastsatt i artikkel 21,

  • m) ved klage eller overprøving, retten til , på forespørsel, gratis juridisk bistand dersom den berørte personen ikke selv kan bære kostnadene dette medfører,

  • n) at det å unndra seg vil føre til en forlengelse av fristen i samsvar med artikkel 46,

  • o) det faktum at kompetente myndigheter i medlemsstatene og asylbyrået skal behandle personopplysninger om søkeren, herunder for utveksling av personopplysninger, utelukkende med det formål å oppfylle sine forpliktelser i henhold til denne forordningen og i fullt samsvar med kravene om å beskytte fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger i samsvar med unionsretten og nasjonal rett,

  • p) de berørte kategoriene av personopplysninger,

  • q) retten til innsyn i opplysninger om søkeren og retten til å kreve at slike opplysninger korrigeres dersom de er uriktige eller slettes dersom behandlingen av dem er ulovlig, samt prosedyrene for å utøve disse rettighetene, herunder kontaktopplysningene til myndighetene nevnt i artikkel 52 og til de nasjonale personvernmyndighetene som er ansvarlige for å behandle krav om vern av personopplysninger, og kontaktopplysningene til personvernombudet,

  • r) når det gjelder enslige mindreårige, de garantier og rettigheter som gjelder for søkeren i denne forbindelse, representantens rolle og ansvar og fremgangsmåten for å fremsette klager mot en representant i fortrolighet, trygt og på en måte som fullt ut respekterer barnets rett til å bli hørt,

  • s) det faktum at dersom indisiene ikke er konsekvente, verifiserbare og tilstrekkelig detaljerte til at det kan fastslås hvilken medlemsstat som er ansvarlig, kan medlemsstaten be om en DNA- eller blodprøve for å bevise at det foreligger familieforbindelser, eller en vurdering av søkerens alder,

  • t) der det er aktuelt, prosedyren for relokalisering fastsatt i artikkel 67 og 68.

• 2. Søkeren skal ha mulighet til å be om opplysninger om fremdriften i prosedyren, og kompetente myndigheter skal underrette søkeren om denne muligheten. Dersom søkeren er mindreårig, skal den mindreårige og vedkommendes forelder eller representant ha mulighet til å be om slike opplysninger.

Artikkel 20

Adgang til opplysninger

• 1. Opplysningene omhandlet i artikkel 19 skal gis skriftlig i en kortfattet, klar, forståelig og lett tilgjengelig form på et klart og enkelt språk og på et språk som søkeren forstår eller med rimelighet kan forventes å forstå. Medlemsstatene skal bruke det felles informasjonsmaterialet som er utarbeidet i henhold til nr. 2 i denne artikkelen, til dette formålet. Det felles informasjonsmaterialet skal også være tilgjengelig på nettet, på en åpen og lett tilgjengelig plattform for søkere om internasjonal beskyttelse.

  Dersom det er nødvendig for at søkeren skal forstå opplysningene riktig, skal de også gis muntlig, dersom hensiktsmessig i forbindelse med det personlige intervjuet omhandlet i artikkel 22. For dette formålet skal søkeren ha mulighet til å stille spørsmål for å klargjøre opplysningene som er gitt. Medlemsstatene kan benytte seg av multimedieutstyr.

• 2. Asylbyrået skal i tett samarbeid med de ansvarlige nasjonale myndighetene utarbeide felles informasjonsmateriell, samt særskilt informasjon for enslige mindreårige og sårbare søkere, der det er nødvendig for søkere med særskilte mottaks- eller saksbehandlingsbehov, som minst inneholder opplysningene omhandlet i artikkel 19. Dette felles informasjonsmaterialet skal også inneholde opplysninger om anvendelsen av forordning (EU) 2024/1358, og særlig om formålet med behandlingen av opplysninger om en søker i Eurodac.

  Det felles informasjonsmaterialet skal utarbeides på en slik måte at medlemsstatene kan supplere det med ytterligere opplysninger som er spesifikke for hver medlemsstat.

• 3. Dersom søkeren er mindreårig, skal opplysningene nevnt i artikkel 19 gis på en barnevennlig måte av behørig opplært personale og i nærvær av søkerens representant.

Artikkel 21

Rett til juridisk veiledning

• 1. Søkere skal ha rett til å rådføre seg på en effektiv måte med en juridisk rådgiver eller annen rådgiver, som er godkjent eller har tillatelse i henhold til nasjonal rett, i saker som gjelder anvendelsen av kriteriene i kapittel II eller bestemmelsene i kapittel III i denne delen på alle stadier under prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig i henhold til denne forordningen.

• 2. Uten at det berører søkerens rett til å velge sin egen juridiske rådgiver eller annen rådgiver for egen regning, kan søkeren be om gratis juridisk veiledning under prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.

• 3. Gratis juridisk veiledning skal gis av juridiske rådgivere eller andre rådgivere som har godkjenning eller tillatelse i henhold til nasjonal rett til å gi råd til, bistå eller representere søkere eller av ikke-statlige organisasjoner som er akkreditert i henhold til nasjonal rett til å yte juridiske tjenester til eller representere søkere.

  Ved anvendelsen av første ledd kan effektiv tilgang til gratis juridisk veiledning sikres ved at én person får tillatelse til å yte juridisk veiledning til flere søkere samtidig i den administrative fasen av saksbehandlingen.

• 4. Medlemsstatene kan organisere juridisk veiledning i samsvar med sine nasjonale systemer.

• 5. Medlemsstatene skal fastsette særlige saksbehandlingsregler for fremsettelse og behandling av anmodninger om gratis juridisk veiledning som fastsatt i denne artikkel.

• 6. Med hensyn til prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, skal den gratis juridiske veiledningen omfatte

  • a) veiledning om og forklaring av kriteriene og prosedyrene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, herunder informasjon om rettigheter og plikter i alle faser av denne prosedyren,

  • b) veiledning om og bistand til å gi opplysninger som kan bidra til å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig i samsvar med kriteriene i kapittel II i denne delen,

  • c) veiledning og bistand i forbindelse med skjemaet nevnt i artikkel 22 nr. 1.

• 7. Uten at det berører nr. 1, kan gratis juridisk veiledning i prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, utelates dersom søkeren allerede bistås og representeres av en juridisk rådgiver.

• 8. Med henblikk på gjennomføringen av denne artikkel kan medlemsstatene anmode om bistand fra asylbyrået. I tillegg kan det ytes økonomisk støtte gjennom unionsmidler til medlemsstatene, i samsvar med rettsaktene som gjelder for slik finansiering.

Artikkel 22

Personlig intervju

• 1. For å for å legge til rette for prosedyren med å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, skal de kompetente myndigheter i den medlemsstat som skal treffe avgjørelsen som nevnt i artikkel 38 nr. 1, gjennomføre et personlig intervju med søkeren med henblikk på anvendelsen av artikkel 39. Intervjuet skal også sikre at søkeren korrekt forstår opplysningene søkeren har mottatt i samsvar med artikkel 19.

  De kompetente myndighetene skal innhente opplysninger om den konkrete søkerens situasjon ved proaktivt å stille spørsmål som kan bidra til å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig med henblikk på anvendelsen av artikkel 39.

  Dersom det er indikasjoner på at søkeren har familiemedlemmer eller slektninger i en medlemsstat, skal søkeren motta et skjema som skal utarbeides av asylbyrået. Søkeren skal fylle ut dette skjemaet med de opplysningene vedkommende har tilgjengelig, for å legge til rette for anvendelsen av artikkel 39. Når det er mulig, skal søkeren fylle ut dette skjemaet før det personlige intervjuet fastsatt i denne artikkel.

  Asylbyrået skal utarbeide skjemaet nevnt i tredje ledd senest 12. april 2025. Asylbyrået skal også utarbeide retningslinjer for identifisering og oppsporing av familiemedlemmer for å støtte den anmodende og den anmodede medlemsstats anvendelse av artikkel 25 til 28 og 34 i samsvar med artikkel 39 og 40.

  Søkeren skal ha muligheten til å fremlegge behørig underbyggete grunner for de kompetente myndighetene slik at de kan vurdere å anvende artikkel 35 nr. 1.

• 2. Det personlige intervjuet kan utelates dersom

  • a) søkeren har unndratt seg,

  • b) søkeren ikke har møtt opp til det personlige intervjuet og ikke har gitt noen berettigete grunner for sitt fravær,

  • c) søkeren, etter å ha mottatt opplysningene nevnt i artikkel 19, allerede på annen måte har gitt de opplysningene som er relevante for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.

  Med henblikk på første ledd bokstav c) i dette nummer skal den medlemsstat som unnlater å foreta intervjuet, gi søkeren mulighet til å fremlegge alle ytterligere opplysninger som er relevante for å kunne avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, på en korrekt måte innen fristen nevnt i artikkel 39 nr. 1, herunder behørig underbyggete grunner for at myndigheten skal vurdere behovet for et personlig intervju.

• 3. Det personlige intervjuet skal gjennomføres rettidig, og under alle omstendigheter før det fremsettes en anmodning om overtakelse i henhold til artikkel 39.

• 4. Det personlige intervjuet skal gjennomføres på det språket søkeren foretrekker, med mindre det finnes et annet språk som søkeren forstår og er i stand til å kommunisere klart på. Intervjuer med enslige og, der det er relevant, ledsagede mindreårige skal gjennomføres av en person som har nødvendig kunnskap om mindreåriges rettigheter og særskilte behov, på en barnesensitiv måte som er tilpasset sammenhengen, tatt i betraktning den mindreåriges alder og modenhet, i nærvær av representanten og, dersom det er relevant, den mindreåriges juridiske rådgiver. Om nødvendig skal det stilles til rådighet en tolk som er i stand til å sikre tilfredsstillende kommunikasjon mellom søkeren og personen som gjennomfører det personlige intervjuet. En kulturtolk kan være til stede under det personlige intervjuet. Dersom søkeren ber om det, og i den grad det er mulig, skal den som gjennomfører intervjuet, og eventuelt tolken, være av det kjønn som søkeren foretrekker.

• 5. Når det er behørig begrunnet av omstendighetene, kan medlemsstatene gjennomføre det personlige intervjuet via videokonferanse. I slike tilfeller skal medlemsstaten sikre nødvendige ordninger for egnete fasiliteter, prosedyremessige og tekniske standarder, juridisk bistand og tolkning, tatt i betraktning veiledning fra asylbyrået.

• 6. Det personlige intervjuet skal finne sted på vilkår som sikrer tilfredsstillende konfidensialitet. Den skal gjennomføres av en person som er kvalifisert i henhold til nasjonal rett. Søkere som er konstatert å ha behov for særlige saksbehandlingsgarantier i henhold til forordning (EU) 2024/1348, skal gis tilstrekkelig støtte for å skape de forutsetningene som er nødvendig for at de effektivt kan fremlegge alle elementer som gjør det mulig å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig. Personell som intervjuer søkere, skal også ha tilegnet seg generell kunnskap om faktorer som kan ha en negativ innvirkning på søkerens evne til å bli intervjuet, for eksempel indikasjoner på at personen tidligere har blitt torturert eller vært offer for menneskehandel.

• 7. Medlemsstaten som gjennomfører det personlige intervjuet, skal gjøre et lydopptak av intervjuet og lage et skriftlig sammendrag av dette, som minst skal inneholde de viktigste opplysningene som søkeren har gitt under intervjuet. Søkeren skal på forhånd underrettes om at det foretas et slikt opptak og om formålet med dette. Dersom det er tvil om søkerens uttalelser under det personlige intervjuet, skal lydopptaket ha forrang. Sammendraget kan ha form enten av en rapport eller et standardskjema. Medlemsstaten skal sikre at søkeren eller den juridiske rådgiveren, eller andre rådgivere som er godkjent eller har tillatelse i henhold til nasjonal rett og som representerer søkeren juridisk, har rettidig tilgang til sammendraget så snart som mulig etter intervjuet, og under alle omstendigheter før kompetente myndigheter treffer en avgjørelse om den ansvarlige medlemsstaten. Ved slutten av det personlige intervjuet eller innen en angitt tidsfrist skal søkeren gis mulighet til å komme med merknader eller gi avklaring muntlig eller skriftlig med hensyn til eventuelle uriktige oversettelser eller misforståelser eller andre faktiske feil som fremgår av det skriftlige sammendraget.

Artikkel 23

Garantier for mindreårige

• 1. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn for medlemsstatene i forbindelse med alle prosedyrer som er fastsatt i denne forordningen. Prosedyrer som omfatter mindreårige, skal prioriteres.

• 2. Hver medlemsstat der en enslig mindreårig befinner seg, skal sikre at vedkommende er representert og bistått av en representant i forbindelse med de relevante prosedyrene fastsatt i denne forordningen. Representanten skal ha ressurser, kvalifikasjoner, opplæring, kompetanse og uavhengighet til å sikre at det tas hensyn til barnets beste under prosedyrene som gjennomføres i henhold til denne forordningen. Representanten skal ha tilgang til innholdet i de relevante dokumentene i søkerens sak, herunder det spesifikke informasjonsmaterialet for enslige mindreårige, og skal holde den enslige mindreårige underrettet om fremdriften i prosedyrene i henhold til denne forordningen.

  Dersom en søknad fremmes av en person som hevder å være mindreårig, eller som det er objektive grunner til å tro er mindreårig, og som er uledsaget, skal kompetente myndigheter

  • a) så snart som mulig og under alle omstendigheter rettidig, og for å bistå den mindreårige i prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, utpeke en person med nødvendig ferdigheter og kompetanse til midlertidig å bistå den mindreårige for å ivareta vedkommendes beste interesser og generelle velferd slik at den mindreårige kan dra nytte av rettighetene i henhold til denne forordningen, og, dersom det er relevant, fungere som representant inntil en representant er oppnevnt,

  • b) oppnevne en representant så snart som mulig og senest femten virkedager fra datoen søknaden ble fremsatt.

  Dersom det er uforholdsmessig mange søknader fra enslige mindreårige eller i andre unntakssituasjoner, kan fristen for å utpeke en representant i henhold til andre ledd bokstav b) forlenges med ti virkedager.

  Dersom den kompetente myndigheten konkluderer med at en søker som hevder å være mindreårig, uten tvil er over atten år, skal den ikke være pålagt å utpeke en representant i samsvar med dette nummeret.

  Oppgavene til representanten eller personen nevnt i andre ledd bokstav a) skal opphøre dersom de kompetente myndighetene etter aldersvurderingen nevnt i artikkel 25 nr. 1 i forordning (EU) 2024/1348 ikke antar at søkeren er mindreårig eller vurderer at søkeren ikke er mindreårig, eller dersom søkeren ikke lenger er en enslig mindreårig.

  Dersom en organisasjon oppnevnes som representant, skal den utpeke en person som er ansvarlig for å ivareta dens oppgaver med hensyn til den mindreårige. Første ledd får anvendelse på denne personen.

  Representanten omhandlet i første ledd kan være samme person eller organisasjon som fastsatt i artikkel 23 i forordning (EU) 2024/1348.

• 3. Medlemsstatene skal involvere representanten for en enslig mindreårig gjennom hele prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig i henhold til denne forordningen. Representanten skal bistå den enslige mindreårige ved å gi informasjon som er relevant for vurderingen av barnets beste i samsvar med nr. 4, herunder utøvelsen av retten til å bli hørt, og skal støtte vedkommendes kontakt med andre aktører, slik som organisasjoner som oppsporer familiemedlemmer, dersom det er hensiktsmessig for dette formålet, med behørig hensyn til taushetsplikt overfor den mindreårige.

• 4. Ved vurderingen av barnets beste skal medlemsstatene samarbeide tett med hverandre og særlig ta behørig hensyn til følgende faktorer:

  • a) muligheter for familiegjenforening.

  • b) den mindreåriges velferd og sosiale utvikling på kort, mellomlang og lang sikt, herunder situasjoner med ytterligere sårbarheter som traumer, særlige helsemessige behov eller funksjonsnedsettelse, med særlig hensyn til den mindreåriges etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn, og med hensyn til behovet for stabilitet og kontinuitet i den sosiale og pedagogiske omsorgen.

  • c) hensyn til sikkerhet og trygghet, særlig dersom det er risiko for at den mindreårige blir utsatt for noen form for vold eller utnytting, herunder menneskehandel.

  • d) den mindreåriges eget syn, tatt i betraktning vedkommendes alder og modenhet.

  • e) dersom søkeren er en enslig mindreårig, opplysningene fra representanten i medlemsstaten der den enslige mindreårige oppholder seg.

  • f) alle andre grunner som er relevante for vurderingen av barnets beste.

• 5. Før overføring av en enslig mindreårig skal den overførende medlemsstaten underrette den ansvarlige medlemsstaten eller relokaliseringsmedlemsstaten, som skal bekrefte at alle egnede tiltak nevnt i artikkel 16 og 27 i direktiv (EU) 2024/1346 og artikkel 23 i forordning (EU) 2024/1348 vil bli truffet uten opphold, herunder oppnevning av en representant i den ansvarlige medlemsstaten eller relokaliseringsmedlemsstaten. Før enhver avgjørelse om å overføre en enslig mindreårig, skal det foretas en individuell vurdering av barnets beste. Vurderingen skal være basert på de relevante faktorene oppført i nr. 4 i denne artikkelen, og konklusjonene av vurderingen av disse faktorene skal fremgå klart av avgjørelsen om overføring. Vurderingen skal gjøres uten opphold av tilstrekkelig opplært personale med nødvendige kvalifikasjoner og nødvendig kompetanse for å sikre at det tas hensyn til barnets beste.

• 6. Ved anvendelse av artikkel 25 skal medlemsstaten der den enslige mindreåriges søknad om internasjonal beskyttelse først ble registrert, umiddelbart treffe hensiktsmessige tiltak for å identifisere eventuelle familiemedlemmer, søsken eller slektninger til den enslige mindreårige på medlemsstatenes territorium, samtidig som barnets beste beskyttes.

  For dette formålet kan medlemsstaten anmode om bistand fra internasjonale eller andre relevante organisasjoner, og kan legge til rette for den mindreåriges tilgang til slike organisasjoners oppsporingstjenester.

  Personalet hos de kompetente myndighetene omhandlet i artikkel 52 som behandler anmodninger om enslige mindreårige, skal få hensiktsmessig opplæring i de særlige behovene til mindreårige som er relevante for anvendelsen av denne forordningen.

• 7. For å gjøre det enklere å treffe hensiktsmessige tiltak for å identifisere familiemedlemmer eller slektninger av en enslig mindreårig som oppholder seg på en annen medlemsstats territorium i henhold til nr. 6, skal Kommisjonen vedta gjennomføringsrettsakter, herunder et standardskjema for utveksling av relevante opplysninger mellom medlemsstatene. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med undersøkelsesprosedyren nevnt i artikkel 77 nr. 2.

Kapittel II

Kriterier for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig

Artikkel 24

Kriterienes rekkefølge

• 1. Kriteriene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, skal anvendes i den rekkefølgen de er fastsatt i dette kapittelet.

• 2. Ansvarlig medlemsstat i samsvar med kriteriene fastsatt i dette kapittelet, skal avgjøres på grunnlag av situasjonen på det tidspunktet da søknaden om internasjonal beskyttelse først ble registrert i en medlemsstat.

Artikkel 25

Enslige mindreårige

• 1. Dersom søkeren er en enslig mindreårig, får bare kriteriene fastsatt i denne artikkel anvendelse. Disse kriteriene skal anvendes i den rekkefølgen de er fastsatt i nr. 2 til 5.

• 2. Den ansvarlige medlemsstaten skal være den medlemsstaten der et familiemedlem eller et søsken av den enslige mindreårige oppholder seg lovlig, med mindre det påvises at dette ikke er til barnets beste. Dersom søkeren er en gift mindreårig hvis ektefelle ikke oppholder seg lovlig på medlemsstatenes territorium, skal den ansvarlige medlemsstaten være den medlemsstaten der faren, moren eller en annen voksen som er ansvarlig for den mindreårige, enten ved lov eller ved praksis i nevnte medlemsstat, eller et søsken, oppholder seg lovlig, med mindre det påvises at dette ikke er til barnets beste.

• 3. Dersom søkeren er en enslig mindreårig som har en slektning som oppholder seg lovlig i en annen medlemsstat, og det på grunnlag av en individuell undersøkelse fastslås at slektningen kan ta seg av vedkommende, skal den medlemsstaten forene den mindreårige med vedkommendes slektning og være den ansvarlige medlemsstaten, med mindre det påvises at dette ikke er til barnets beste.

• 4. Dersom familiemedlemmer, søsken eller slektninger som nevnt i nr. 2 og 3 oppholder seg i flere enn én medlemsstat, skal avgjørelsen om hvilken medlemsstat som er ansvarlig, treffes på grunnlag av hva som er til barnets beste.

• 5. Dersom det ikke finnes et familiemedlem, et søsken eller en slektning som nevnt i nr. 2 og 3, skal den skal den medlemsstaten der den enslige mindreåriges søknad om internasjonal beskyttelse først ble registrert være ansvarlig, hvis dette er til barnets beste.

• 6. Kommisjonen gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 78 om

  • a) identifisering av familiemedlemmer, søsken eller slektninger av enslige mindreårige,

  • b) kriteriene for å fastslå om det foreligger dokumentert familiebånd,

  • c) kriteriene for å vurdere en slektnings mulighet til å ta seg av en enslig mindreårig, herunder dersom den enslige mindreåriges familiemedlemmer, søsken eller slektninger oppholder seg i mer enn én medlemsstat.

  Kommisjonen skal ved utøvelsen av sin myndighet til å vedta delegerte rettsakter, ikke overskride omfanget av barnets beste som fastsatt i artikkel 23 nr. 4.

• 7. Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter fastsette ensartede metoder for samråd og utveksling av informasjon mellom medlemsstatene med henblikk på denne artikkelen. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med undersøkelsesprosedyren nevnt i artikkel 77 nr. 2.

Artikkel 26

Familiemedlemmer som har lovlig opphold i en medlemsstat

• 1. Dersom søkeren har et familiemedlem som har fått tillatelse til å oppholde seg som person med internasjonal beskyttelse i en medlemsstat, eller som oppholder seg i en medlemsstat på grunnlag av en tillatelse for langvarig opphold i samsvar med rådsdirektiv 2003/109/EF40 eller en tillatelse for langvarig opphold som er gitt i samsvar med nasjonal rett dersom det nevnte direktivet ikke får anvendelse i den berørte medlemsstaten, skal denne medlemsstaten være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, forutsatt at de berørte personene skriftlig har uttrykt ønske om dette.

• 2. Dersom familiemedlemmet tidligere hadde fått tillatelse til å oppholde seg som en person med internasjonal beskyttelse, men senere har blitt statsborger i en medlemsstat, skal denne medlemsstaten være ansvarlig for å behandle søknaden, forutsatt at de berørte personene skriftlig har uttrykt ønske om dette.

• 3. Nr. 1 og 2 får også anvendelse på barn som er født etter at familiemedlemmet ankom medlemsstatenes territorium.

Artikkel 27

Familiemedlemmer som søker om internasjonal beskyttelse

Dersom søkeren har et familiemedlem som har fremsatt en søknad om internasjonal beskyttelse i en medlemsstat som ennå ikke har truffet en første realitetsavgjørelse i saken, skal denne medlemsstaten være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, forutsatt at de berørte personene skriftlig har uttrykt ønske om dette.

Artikkel 28

Familieprosedyre

Dersom søknader om internasjonal beskyttelse fra flere familiemedlemmer eller mindreårige ugifte søsken registreres i samme medlemsstat samtidig eller på datoer som er tilstrekkelig nær i tid til at prosedyrene for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, kan gjennomføres samlet, og dersom anvendelsen av kriteriene i denne forordningen vil føre til at disse personene ble skilt, skal ansvarlig medlemsstat for å behandle søknadene deres fastsettes i følgende rekkefølge:

• a) medlemsstaten som i henhold til kriteriene er ansvarlig for å overta det største antallet av dem.

• b) medlemsstaten som i henhold til kriteriene er ansvarlig for å behandle søknaden til den eldste av dem.

Artikkel 29

Utstedelse av oppholdsdokumenter eller visum

• 1. Dersom søkeren har et gyldig oppholdsdokument, skal medlemsstaten som utstedte dette dokumentet, være ansvarlig for å behandle søknaden om internasjonal beskyttelse.

• 2. Dersom søkeren har et gyldig visum, skal medlemsstaten som utstedte dette visumet være ansvarlig for å behandle søknaden om internasjonal beskyttelse, med mindre visumet er utstedt på vegne av en annen medlemsstat i henhold til en representasjonsavtale som fastsatt i artikkel 8 i forordning (EF) nr. 810/2009. I så fall skal den representerte medlemsstaten være ansvarlig for å behandle søknaden om internasjonal beskyttelse.

• 3. Dersom søkeren har mer enn ett gyldig oppholdsdokument eller visum utstedt av ulike medlemsstater, skal ansvarlig medlemsstat for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse fastsettes i følgende rekkefølge:

  • a) medlemsstaten som utstedte oppholdsdokumentet som gir rett til den lengste oppholdsperioden, eller, dersom gyldighetsperiodene er like lange, medlemsstaten som utstedte oppholdsdokumentet som utløper sist.

  • b) dersom de ulike visumene er av samme type, medlemsstaten som har utstedt visumet som utløper sist.

  • c) dersom visumene er av forskjellige typer, medlemsstaten som utstedte visumet som har den lengste gyldighetsperioden, eller, dersom gyldighetsperiodene er like lange, medlemsstaten som utstedte visumet som utløper sist.

• 4. Dersom søkeren har ett eller flere oppholdsdokumenter hvis gyldighetstid er utløpt, eller som ble annullert, tilbakekalt eller trukket tilbake mindre enn tre år før søknaden ble registrert, eller ett eller flere visum hvis gyldighetstid er utløpt, eller som ble annullert, tilbakekalt eller trukket tilbake mindre enn 18 måneder før søknaden ble registrert, får nr. 1, 2 og 3 anvendelse.

• 5. Det forhold at oppholdsdokumentet eller visumet ble utstedt på grunnlag av en falsk identitet eller misbruk av en annen persons identitet, eller etter fremlegging av forfalskede, falske eller ugyldige dokumenter, skal ikke være til hinder for at ansvaret pålegges den medlemsstaten som utstedte oppholdsdokumentet eller visumet. Medlemsstaten som har utstedt oppholdsdokumentet eller visumet, skal imidlertid ikke være ansvarlig dersom den kan fastslå at det er begått et bedrageri etter at dokumentet eller visumet ble utstedt.

Artikkel 30

Vitnemål eller andre kvalifikasjoner

• 1. Dersom søkeren er i besittelse av et vitnemål eller en kvalifikasjon utstedt av en utdanningsinstitusjon etablert i en medlemsstat, skal denne medlemsstaten være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, forutsatt at søknaden er registrert mindre enn seks år etter at vitnemålet eller kvalifikasjonen ble utstedt.

• 2. Dersom søkeren er i besittelse av mer enn ett vitnemål eller mer enn en kvalifikasjon utstedt av utdanningsinstitusjoner i ulike medlemsstater, skal ansvaret for å behandle søknaden om internasjonal beskyttelse påhvile den medlemsstaten som utstedte vitnemålet eller kvalifikasjonen etter den lengste studieperioden, eller, dersom studieperiodene er like lange, den medlemsstaten der det siste vitnemålet eller den siste kvalifikasjonen ble oppnådd.

Artikkel 31

Innreise etter fritak for visumplikt

• 1. Dersom en tredjelandsborger eller en statsløs reiser inn på medlemsstatenes territorium gjennom en medlemsstat der vedkommende er fritatt for visumplikt, skal denne medlemsstaten være ansvarlig for å behandle vedkommendes søknad om internasjonal beskyttelse.

• 2. Nr. 1 får ikke anvendelse dersom søknaden om internasjonal beskyttelse for tredjelandsborgeren eller den statsløse er registrert i en annen medlemsstat der vedkommende også er fritatt for visumplikt ved innreise. I så fall skal denne andre medlemsstaten være ansvarlig for å behandle søknaden om internasjonal beskyttelse.

Artikkel 32

Søknad i et internasjonalt transittområde i en lufthavn

Dersom søknaden om internasjonal beskyttelse er fremsatt i det internasjonale transittområdet ved en lufthavn i en medlemsstat, skal denne medlemsstaten være ansvarlig for å behandle søknaden.

Artikkel 33

Innreise

• 1. Dersom det på grunnlag av bevis eller indisier som beskrevet i listene nevnt i artikkel 40 nr. 4 i denne forordningen, herunder opplysningene nevnt i forordning (EU) 2024/1358, fastslås at en søker på irregulær måte har passert grensen til en medlemsstat over land, sjø eller luft fra et tredjeland, skal den første medlemsstaten som søkeren reiser inn i, være ansvarlig for å behandle søknaden om internasjonal beskyttelse. Dette ansvaret opphører dersom søknaden er registrert mer enn 20 måneder etter datoen da grensekryssingen fant sted.

• 2. Dersom det på grunnlag av bevis eller indisier som beskrevet i listene nevnt i artikkel 40 nr. 4 i denne forordningen, herunder opplysningene nevnt i forordning (EU) 2024/1358, er fastslått at en søker er ilandsatt på en medlemsstats territorium etter en søk- og redningsaksjon, skal denne medlemsstaten være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, uten hensyn til første ledd i denne artikkel. Dette ansvaret bortfaller dersom søknaden er registrert mer enn 12 måneder etter at ilandsettingen fant sted.

• 3. Nr. 1 og 2 i denne artikkelen får ikke anvendelse dersom det på grunnlag av bevis eller indisier som beskrevet i listene nevnt i artikkel 40 nr. 4 i denne forordningen, herunder opplysningene nevnt i forordning (EU) 2024/1358, kan fastslås at søkeren ble relokalisert til en annen medlemsstat i henhold til artikkel 67 i denne forordningen etter å ha passert grensen. I så fall skal denne andre medlemsstaten være ansvarlig for å behandle søknaden om internasjonal beskyttelse.

Kapittel III

Forsørgede personer og skjønnsbestemmelser

Artikkel 34

Forsørgede personer

• 1. Dersom en søker på grunn av graviditet, et nyfødt barn, alvorlig psykisk eller fysisk sykdom, alvorlig funksjonsnedsettelse, alvorlig psykisk traume eller høy alder er avhengig av bistand fra sitt barn, sitt søsken eller sin forelder som har lovlig opphold i en av medlemsstatene, eller vedkommendes barn, søsken eller forelder som har lovlig opphold i en av medlemsstatene, er avhengig av bistand fra søkeren, skal medlemsstatene normalt holde eller bringe søkeren sammen med barnet, søskenet eller forelderen, forutsatt at det eksisterte familiebånd før søkeren ankom medlemsstatenes territorium, at barnet, søskenet, forelderen eller søkeren er i stand til å ta seg av den avhengige personen, og at de berørte personene, etter å ha blitt informert om denne muligheten, uttrykte sitt ønske om dette skriftlig.

  Dersom det er indikasjoner på at et barn, et søsken eller en forelder har lovlig opphold på territoriet til medlemsstaten der den avhengige personen oppholder seg, skal denne medlemsstaten kontrollere om barnet, søskenet eller forelderen kan ta seg av den avhengige personen før den fremsetter en anmodning om overtakelse i henhold til artikkel 39.

• 2. Dersom barnet, søskenet eller forelderen nevnt i nr. 1 har lovlig opphold i en annen medlemsstat enn den der søkeren oppholder seg, skal den ansvarlige medlemsstaten være den medlemsstaten der barnet, søskenet eller forelderen har lovlig opphold, med mindre søkerens helsetilstand hindrer vedkommende i å reise til denne medlemsstaten innenfor et vesentlig tidsrom. I så fall skal den ansvarlige medlemsstaten være den medlemsstaten der søkeren oppholder seg. Denne medlemsstaten skal ikke være forpliktet til å bringe barnet, søskenet eller forelderen til søkeren til sitt territorium.

• 3. Kommisjonen gis myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 78 om

  • a) hvilke elementer som skal tas i betraktning for å vurdere avhengighetsforholdet,

  • b) kriteriene for å fastslå om det foreligger dokumenterte familiebånd,

  • c) kriteriene for å vurdere den berørte personens kapasitet til å ta seg av den forsørgede personen,

  • d) hvilke elementer det skal tas hensyn til ved vurdering av om det i et vesentlig tidsrom er umulig for en person å reise.

• 4. Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter fastsette ensartede metoder for samråd og utveksling av opplysninger mellom medlemsstatene med henblikk på denne artikkelen. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med undersøkelsesprosedyren nevnt i artikkel 77 nr. 2.

Artikkel 35

Skjønnsbestemmelser

• 1. Som unntak fra artikkel 16 nr. 1 kan en medlemsstat beslutte å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse fra en tredjelandsborger eller en statsløs som er registrert der, selv om staten ikke er forpliktet til å behandle søknaden i henhold til kriteriene fastsatt i denne forordningen.

• 2. Medlemsstaten der en søknad om internasjonal beskyttelse er registrert, og som gjennomfører prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, eller den ansvarlige medlemsstaten, kan når som helst før en første avgjørelse i saken treffes, anmode en annen medlemsstat om å overta en søker for å bringe sammen eventuelle familierelasjoner av humanitære grunner særlig basert på meningsfull tilknytning for så vidt angår familiemessige, sosiale eller kulturelle hensyn, selv om denne andre medlemsstaten ikke er ansvarlig i henhold til kriteriene i artikkel 25 til 28 og 34. De berørte personene må gi skriftlig samtykke.

  Anmodningen om overtakelse skal inneholde alt det materialet som den anmodende medlemsstaten er i besittelse av og som er nødvendig for at den anmodede medlemsstaten skal kunne vurdere situasjonen.

  Den anmodede medlemsstaten skal foreta alle nødvendige kontroller for å undersøke de humanitære grunner som er nevnt i anmodningen, og skal svare den anmodende medlemsstaten innen to måneder etter å ha mottatt anmodningen, ved hjelp av det elektroniske kommunikasjonsnettet som er opprettet i henhold til artikkel 18 i forordning (EF) nr. 1560/2003. Et avslag på anmodningen skal begrunnes.

Kapittel IV

Den ansvarlige medlemsstatens forpliktelser

Artikkel 36

Den ansvarlige medlemsstatens forpliktelser

• 1. Medlemsstaten som er ansvarlig i henhold til denne forordningen skal være forpliktet til å

  • a) overta, på vilkårene fastsatt i artikkel 39, 40 og 46, en søker hvis søknad er registrert i en annen medlemsstat,

  • b) ta tilbake, på vilkårene fastsatt i artikkel 41 og 46 i denne forordningen, en søker, en tredjelandsborger eller en statsløs som denne medlemsstaten er blitt angitt som ansvarlig for i henhold til artikkel 16 nr. 1 i forordning (EU) 2024/1358,

  • c) ta tilbake, på vilkårene fastsatt i artikkel 41 og 46 i denne forordningen, en person som er gitt adgang til innreise og som har søkt om internasjonal beskyttelse, eller som oppholder seg ulovlig i en annen medlemsstat enn den medlemsstaten som ga adgang til innreise i samsvar med forordning (EU) 2024/1350, eller som har gitt internasjonal beskyttelse eller humanitær status i henhold til en nasjonal gjenbosettingsordning.

• 2. Ved anvendelsen av denne forordningen skal det ikke være mulig å skille situasjonen til en mindreårig som ledsager søkeren og som oppfyller definisjonen av et familiemedlem, fra vedkommendes familiemedlem, og den mindreårige skal overtas eller tas tilbake av medlemsstaten som er ansvarlig for å behandle søknaden om internasjonal beskyttelse fra dette familiemedlemmet, uten at det er behov for skriftlig samtykke fra den berørte personen, selv om den mindreårige ikke selv er en søker, med mindre det påvises at dette ikke er til barnets beste. Det samme skal gjelde for barn som er født etter søkerens ankomst til medlemsstatenes territorium, uten at det er nødvendig å innlede en ny prosedyre for å overta ansvaret for dem.

  Uavhengig av kravet om skriftlig samtykke fastsatt i artikkel 26, skal det når en ny prosedyre for overtakelse av en mindreårig innledes med hensyn til en medlemsstat som er angitt som den ansvarlige medlemsstaten i henhold til artikkel 26, ikke kreves skriftlig samtykke fra de berørte personene, med mindre det påvises at overføringen til den ansvarlige medlemsstaten ikke er til barnets beste.

• 3. I situasjonene nevnt i nr. 1 bokstav a) og b) i denne artikkel skal den ansvarlige medlemsstaten behandle eller fullføre behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse i samsvar med forordning (EU) 2024/1348.

Artikkel 37

Opphør av ansvar

• 1. Dersom en medlemsstat utsteder et oppholdsdokument til søkeren, beslutter å anvende artikkel 35, anser at det ikke er til barnets beste å overføre en enslig mindreårig til den ansvarlige medlemsstaten, eller ikke overfører den berørte personen til den ansvarlige medlemsstaten innen fristene fastsatt i artikkel 46, skal denne medlemsstaten bli den ansvarlige medlemsstaten, og forpliktelsene fastsatt i artikkel 36 skal overføres til denne medlemsstaten. Dersom det er relevant, skal den underrette medlemsstaten som tidligere var ansvarlig, medlemsstaten som gjennomfører en prosedyre for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, eller medlemsstaten som er blitt anmodet om å overta søkeren, eller som har mottatt en notifisering om tilbaketakelse, ved hjelp av det elektroniske kommunikasjonsnettet som er opprettet i henhold til artikkel 18 i forordning (EF) nr. 1560/2003.

  Medlemsstaten som blir ansvarlig i henhold til første ledd i dette nummeret, skal angi at den er blitt den ansvarlige medlemsstaten i henhold til artikkel 16 nr. 3 i forordning (EU) 2024/1358.

• 2. Etter en behandling av en søknad i grenseprosedyren i henhold til forordning (EU) 2024/1348, skal forpliktelsene fastsatt i artikkel 36 nr. 1 i denne forordningen opphøre 15 måneder etter at en bavgjørelse om at en søknad er avvist fordi den ikke kan tas opp til behandling, er grunnløs eller åpenbart grunnløs med hensyn til flyktningstatus eller subsidiær beskyttelsesstatus, eller en avgjørelse om å erklære en søknad som implisitt eller eksplisitt trukket tilbake, er blitt endelig.

  En søknad som er registrert etter fristen nevnt i første ledd, skal anses som en ny søknad i henhold til denne forordningen, slik at det innledes en ny prosedyre for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.

• 3. Uavhengig av nr. 2 første ledd i denne artikkelen skal, dersom personen søker om internasjonal beskyttelse i en annen medlemsstat innen fristen på 15 måneder i nevnte ledd, og en tilbaketakelsesprosedyre er under behandling ved utløpet av denne fristen på 15 måneder, ansvaret ikke opphøre før denne tilbaketakelsesprosedyren er fullført eller fristene for den overførende medlemsstaten til å gjennomføre overføringen i samsvar med artikkel 46 er utløpt.

• 4. Forpliktelsene fastsatt i artikkel 36 nr. 1 i denne forordningen skal opphøre dersom den ansvarlige medlemsstaten på grunnlag av opplysninger registrert og lagret i samsvar med forordning (EU) 2017/2226 eller annen dokumentasjon fastslår at den berørte personen har forlatt medlemsstatenes territorium i minst ni måneder, med mindre den berørte personen er i besittelse av et gyldig oppholdsdokument utstedt av den ansvarlige medlemsstaten.

  En søknad som er registrert etter fraværsperioden nevnt i første ledd, skal anses som en ny søknad i henhold til denne forordningen, slik at det innledes en ny prosedyre for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.

• 5. Forpliktelsen fastsatt i artikkel 36 nr. 1 bokstav b) i denne forordningen til å ta tilbake en tredjelandsborger eller en statsløs skal opphøre når det på grunnlag av oppdateringen av datasettet nevnt i artikkel 16 nr. 2 bokstav d) i forordning (EU) 2024/1358 er fastslått at den berørte personen har forlatt medlemsstatenes territorium, enten på obligatorisk eller frivillig grunnlag, i samsvar med en vedtak om retur eller utsendelse som er truffet etter at søknaden er trukket tilbake eller avslått.

  En søknad som er registrert etter at utsendelse eller frivillig retur har funnet sted, skal anses som en ny søknad i henhold til denne forordningen, slik at det innledes en ny prosedyre for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.

Kapittel V

Prosedyrer

Avsnitt I

Innledning av prosedyren

Artikkel 38

Innledning av prosedyren

• 1. Medlemsstaten der en søknad om internasjonal beskyttelse først registreres i henhold til forordning (EU) 2024/1348, eller, der det er relevant, relokaliseringsmedlemsstaten, skal uten opphold innlede prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.

• 2. Dersom søkeren unndrar seg, skal medlemsstaten der en søknad først registreres, eller, der det er relevant, relokaliseringsmedlemsstaten, fortsette prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig.

• 3. Medlemsstaten som har gjennomført prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, eller som er blitt ansvarlig i henhold til artikkel 16 nr. 4 i denne forordningen, skal uten opphold angi i Eurodac i henhold til artikkel 16 nr. 1 i forordning (EU) 2024/1358

  • a) sitt ansvar i henhold til artikkel 16 nr. 2,

  • b) sitt ansvar i henhold til artikkel 16 nr. 3,

  • c) sitt ansvar i henhold til artikkel 16 nr. 4,

  • d) sitt ansvar fordi den ikke har overholdt fristene fastsatt i artikkel 39,

  • e) ansvaret til den medlemsstaten som har godtatt en anmodning om å overta søkeren i henhold til artikkel 40,

  • f) sitt ansvar i henhold til artikkel 68 nr. 3.

  Inntil slike opplysninger er lagt til, gjelder prosedyrene i nr. 4 i denne artikkel.

• 4. En søker som oppholder seg i en annen medlemsstat uten oppholdsdokument, eller som i denne medlemsstaten søker om internasjonal beskyttelse mens prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig pågår, skal tas tilbake av den besluttende medlemsstaten på vilkårene fastsatt i artikkel 41 og 46.

  Denne plikten opphører når den besluttende medlemsstaten, fastslår at søkeren har fått et oppholdsdokument fra en annen medlemsstat.

• 5. En søker som oppholder seg i en medlemsstat uten oppholdsdokument, eller som i denne medlemsstaten fremsetter en søknad om internasjonal beskyttelse, etter at en annen medlemsstat har bekreftet at den berørte personen skal relokaliseres i henhold til artikkel 67 nr. 9, og før overføringen til relokaliseringsmedlemsstaten er gjennomført i henhold til artikkel 67 nr. 11, skal tas tilbake av denne medlemsstaten på vilkårene fastsatt i artikkel 41 og 46. Denne plikten skal opphøre dersom relokaliseringsmedlemsstaten fastslår at søkeren har fått et oppholdsdokument fra en annen medlemsstat.

Avsnitt II

Prosedyrer for anmodninger om overtakelse

Artikkel 39

Fremsettelse av en anmodning om overtakelse

• 1. Dersom medlemsstaten nevnt i artikkel 38 nr. 1 anser at en annen medlemsstat er ansvarlig for å behandle søknaden, skal den umiddelbart, og i alle tilfeller innen to måneder etter at søknaden ble registrert, anmode denne andre medlemsstaten om å overta søkeren. Medlemsstatene skal prioritere anmodninger fremsatt på grunnlag av artikkel 25 til 28 og 34.

  Uavhengig av første ledd i dette nummeret, skal anmodningen om overtakelse ved et Eurodac-treff med data registrert i henhold til artikkel 22 og 24 i forordning (EU) 2024/1358 eller et VIS-treff med data registrert i henhold til artikkel 21 i forordning (EF) nr. 767/2008, sendes innen én måned etter at treffet ble mottatt.

  Dersom anmodningen om å overta en søker ikke er fremsatt innen fristene fastsatt i første og andre ledd, skal ansvaret for å behandle søknaden om internasjonal beskyttelse ligge hos medlemsstaten der søknaden ble registrert.

  Dersom søkeren er en enslig mindreårig, skal den besluttende medlemsstaten når som helst før en første realitetsavgjørelse i saken treffes, dersom medlemsstaten anser at det er til barnets beste, fortsette prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, og anmode en annen medlemsstat om å overta søkeren, særlig dersom anmodningen er basert på artikkel 26, 27 eller 34, uavhengig av om fristene fastsatt i første og andre ledd er utløpt.

• 2. Den anmodende medlemsstaten kan be om et hurtig svar dersom søknaden om internasjonal beskyttelse ble registrert etter at det ble truffet en avgjørelse om å nekte innreise eller et vedtak om retur.

  Anmodningen skal inneholde en begrunnelse for hvorfor hurtig svar er nødvendig og ønsket frist for svar. Fristen skal være på minst én uke.

• 3. Anmodningen om overtakelse skal inneholde fullstendige og detaljerte grunner, basert på alle omstendighetene i saken, herunder de relevante elementene i søkerens uttalelse, med hensyn til de relevante kriteriene fastsatt i kapittel II og, dersom det er relevant, skjemaet omhandlet i artikkel 22 nr. 1. Den skal fremsettes ved hjelp av et standardskjema og inneholde bevis eller indisier som beskrevet i listene nevnt i artikkel 40 nr. 4 eller annen dokumentasjon eller andre opplysninger som er relevante for å begrunne anmodningen, slik at myndighetene i den anmodede medlemsstaten kan kontrollere om denne medlemsstaten er ansvarlig på grunnlag av kriteriene fastsatt i denne forordningen.

  Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter fastsette ensartede metoder for utarbeiding og fremsettelse av anmodninger om overtakelse. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med undersøkelsesprosedyren nevnt i artikkel 77 nr. 2.

Artikkel 40

Svar på en anmodning om overtakelse

• 1. Den anmodede medlemsstaten skal foreta de nødvendige kontrollene, og svare på anmodningen om å overta en søker uten opphold og under alle omstendigheter senest én måned etter at anmodningen ble mottatt. Medlemsstatene skal prioritere anmodninger fremsatt på grunnlag av artikkel 25 til 28 og 34. I denne forbindelse kan den anmodede medlemsstaten be om bistand fra nasjonale, internasjonale eller andre relevante organisasjoner for å verifisere de relevante bevismidlene og indisiene som den anmodende medlemsstaten har fremlagt, særlig for identifisering og oppsporing av familiemedlemmer.

• 2. Uavhengig av nr. 1, skal den anmodede medlemsstaten ved et Eurodac-treff med data registrert i henhold til artikkel 22 og 24 i forordning (EU) 2024/1358 eller et VIS-treff med data registrert i henhold til artikkel 21 nr. 2 i forordning (EF) nr. 767/2008, svare på anmodningen innen to uker etter at den ble mottatt.

• 3. I prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig, skal det benyttes bevismidler og indisier.

• 4. Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter opprette og jevnlig revidere to lister med relevante bevismidler og indisier i samsvar med kriteriene fastsatt i andre og tredje ledd i dette nummer. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med undersøkelsesprosedyren nevnt i artikkel 77 nr. 2.

  Med hensyn til første ledd menes med bevis et formelt bevis som fastsetter ansvarsforholdet i henhold til denne forordningen, forutsatt at det ikke tilbakevises av motbevis. Medlemsstatene skal fremlegge for Kommisjonen eksempler på de ulike typene administrative dokumenter i samsvar med typologien fastsatt i listen over formelle bevis.

  Med hensyn til første ledd refererer indisier til indikative elementer som, selv om de kan anfektes, kan være tilstrekkelige i henhold til beviskraften som tillegges dem. Beviskraften av indisier når det gjelder ansvaret for å behandle søknaden om internasjonal beskyttelse, skal vurderes i hvert enkelt tilfelle.

• 5. Kravet om bevis og indisier skal ikke gå utover det som er nødvendig for korrekt anvendelse av denne forordningen.

• 6. Den anmodede medlemsstaten skal erkjenne sitt ansvar forutsatt at indisiene er sammenhengende, verifiserbare og tilstrekkelig detaljerte til at det kan fastslås hvilken medlemsstat som er ansvarlig.

  Dersom anmodningen fremsettes på grunnlag av artikkel 25 til 28 og 34, og den anmodede medlemsstaten ikke anser at indisiene er sammenhengende, verifiserbare og tilstrekkelig detaljerte til at ansvaret kan fastslås, skal den oppgi begrunnelsen i svaret omhandlet i nr. 8 i denne artikkelen.

• 7. Dersom den anmodende medlemsstaten har bedt om et hurtig svar i henhold til artikkel 39 nr. 2, skal den anmodede medlemsstaten svare innen fristen det er anmodet om, eller om dette ikke skjer, senest innen to uker etter at anmodningen ble mottatt.

• 8. Dersom den anmodede medlemsstaten ikke gjør innsigelser mot anmodningen innen fristen på én måned i henhold til nr. 1, eller, dersom det er relevant, innen fristen på to uker i henhold til nr. 2 og 7, ved å gi et svar som inneholder en underbygget begrunnelse basert på alle omstendighetene i saken med hensyn til de relevante kriteriene i kapittel II, skal en slik mangel på innsigelse anses som en aksept av anmodningen og medføre plikt til å overta personen, herunder plikt til å sørge for egnede ordninger for ankomst. Det velbegrunnete svaret skal underbygges av bevis og indisier der dette er tilgjengelig.

  Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter utarbeide et standardskjema for svar med underbygget begrunnelse i henhold til denne artikkelen. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med undersøkelsesprosedyren fastsatt i artikkel 77 nr. 2.

Avsnitt III

Prosedyrer for notifisering om tilbaketakelse

Artikkel 41

Fremsettelse av en notifisering om tilbaketakelse

• 1. I en situasjon som nevnt i artikkel 36 nr. 1 bokstav b) eller c), skal medlemsstaten der personen oppholder seg umiddelbart, og i alle tilfeller innen to uker etter at den mottok treffet i Eurodac, gi notifisering om tilbaketakelse. Dersom notifisering om tilbaketakelse ikke gis innen denne fristen, skal dette ikke berøre den ansvarlige medlemsstatens plikt til å ta den berørte personen tilbake.

• 2. En notifisering om tilbaketakelse skal gis ved hjelp av et standardskjema og skal inneholde bevis eller indisier som beskrevet i listene nevnt i artikkel 40 nr. 4, eller relevante elementer fra den berørte personens uttalelser.

• 3. Den notifiserte medlemsstaten skal bekrefte mottaket til den medlemsstaten som sendte notifiseringen, innen to uker, med mindre den notifiserte medlemsstaten innen denne fristen påviser at den ikke er ansvarlig i henhold til artikkel 37, eller at notifiseringen om tilbaketakelse er basert på en feilaktig angivelse av den ansvarlige medlemsstaten i henhold til forordning (EU) 2024/1358.

• 4. Unnlatelse av å handle innen fristen på to uker fastsatt i nr. 3, skal anses som bekreftelse på mottak av notifiseringen.

• 5. Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter fastsette ensartede metoder for utarbeiding og fremsettelse av notifiseringer om tilbaketakelse. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med undersøkelsesprosedyren nevnt i artikkel 77 nr. 2.

Avsnitt IV

Prosessuelle garantier

Artikkel 42

Notifisering om avgjørelse om overføring

• 1. En besluttende medlemsstat hvis anmodning om overtakelse med hensyn til søkeren omhandlet i artikkel 36 nr. 1 bokstav a) er akseptert, eller som har gitt notifisering om tilbaketakelse med hensyn til personer omhandlet i artikkel 36 nr. 1 bokstav b) og c), skal treffe en avgjørelse om overføring innen to uker etter aksepten eller bekreftelsen.

• 2. Dersom den anmodede medlemsstaten eller medlemsstaten som er blitt notifisert, aksepterer å overta en søker eller bekrefter at den vil ta tilbake en person som nevnt i artikkel 36 nr. 1 bokstav b) eller c), skal den overførende medlemsstaten underrette den berørte personen om avgjørelsen om å overføre vedkommende til den ansvarlige medlemsstaten skriftlig, i et klart språk og uten opphold, samt, der det er relevant, om at den ikke vil behandle vedkommendes søknad om internasjonal beskyttelse, om fristene for gjennomføring av overføringen og plikten til å rette seg etter avgjørelsen i henhold til artikkel 17 nr. 5.

• 3. Dersom en juridisk rådgiver eller annen rådgiver som er godkjent eller har tillatelse i henhold til nasjonal rett, juridisk representerer den berørte personen, kan medlemsstatene underrette om avgjørelsen nevnt i nr. 1 til denne juridiske rådgiveren eller andre rådgiveren i stedet for til den berørte personen, og, der det er relevant, opplyse den berørte personen om avgjørelsen.

• 4. Avgjørelsen nevnt i nr. 1 i denne artikkelen skal også inneholde opplysninger om hvilke rettsmidler som er tilgjengelige i henhold til artikkel 43, herunder om retten til å søke om oppsettende virkning, og om fristene som gjelder for å benytte seg av slike rettsmidler og for gjennomføring av overføringen, og skal, om nødvendig, inneholde opplysninger om stedet der og datoen da den berørte personen er pålagt å møte opp, dersom personen reiser til den ansvarlige medlemsstaten på egen hånd.

  Medlemsstatene skal sikre at opplysninger om personer eller enheter som er i stand til å yte juridisk bistand til den berørte personen, gis til den berørte personen sammen med avgjørelsen nevnt i nr. 1, med mindre disse opplysningene allerede er gitt.

• 5. Dersom den berørte personen ikke er juridisk representert av en juridisk rådgiver eller annen rådgiver, som er godkjent eller har tillatelse i henhold til nasjonal rett, skal medlemsstatene gi vedkommende informasjon om hovedelementene i avgjørelsen, som skal omfatte informasjon om tilgjengelige rettsmidler og fristene som gjelder for å benytte seg av slike rettsmidler, på et språk som den berørte personen forstår eller med rimelighet kan forventes å forstå.

Artikkel 43

Rettsmidler

• 1. Søkeren eller en annen person som nevnt i artikkel 36 nr. 1 bokstav b) og c), skal ha rett til et effektivt rettsmiddel, i form av klage eller overprøving for en domstol eller et domstollignende organ, av de faktiske og rettslige forhold ved en avgjørelse om overføring.

  Virkeområdet for slike rettsmidler skal begrenses til en vurdering av

  • a) om overføringen av den berørte personen vil medføre en reell risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling i henhold til artikkel 4 i pakten,

  • b) om det har inntruffet omstendigheter etter avgjørelsen om overføring som er avgjørende for korrekt anvendelse av denne forordningen,

  • c) om det har skjedd brudd på artikkel 25 til 28 og 34, når det gjelder personer som er overtatt i henhold til artikkel 36 nr. 1 bokstav a).

• 2. Medlemsstatene skal fastsette et tidsrom på minst én uke, men ikke mer enn tre uker etter at de har underrettet om en avgjørelse om overføring, der den berørte personen kan utøve sin rett til effektive rettsmidler i henhold til nr. 1.

• 3. Den berørte personen skal ha rett til innen en rimelig frist etter underretningen om avgjørelsen om overføring, men under alle omstendigheter ikke lenger enn fristen fastsatt av medlemsstatene i henhold til nr. 2, å anmode en domstol eller et domstollignende organ om å utsette gjennomføringen av avgjørelsen om overføring i påvente av utfallet av vedkommendes klage eller overprøving. Medlemsstatene kan fastsette i nasjonal rett at anmodningen om å utsette gjennomføringen av avgjørelsen om overføring må fremsettes sammen med klagen i henhold til nr. 1. Medlemsstatene skal sikre at det finnes et effektivt rettsmiddel ved å stille overføringen i bero frem til avgjørelsen om den første anmodningen om utsettelse er truffet. Enhver avgjørelse om å utsette gjennomføringen av avgjørelsen om overføring skal treffes innen en måned etter datoen da den kompetente domstolen eller det kompetente domstollignende organet mottok anmodningen.

  Dersom den berørte personen ikke har utøvd sin rett til å anmode om oppsettende virkning, skal klagen over eller overprøvingen av avgjørelsen om overføring ikke utsette gjennomføringen av avgjørelsen om overføring.

  En avgjørelse om ikke å utsette gjennomføringen av avgjørelsen om overføring skal begrunnes.

  Dersom det gis oppsettende virkning, skal domstolen eller det domstollignende organet bestrebe seg på å avgjøre innholdet i klagen eller overprøvingen innen en måned etter avgjørelsen om å gi oppsettende virkning.

• 4. Medlemsstatene skal sikre at den berørte personen har tilgang til juridisk bistand og, om nødvendig, til språklig bistand.

• 5. Medlemsstatene skal sikre at det på anmodning ytes gratis juridisk bistand og representasjon i klageprosessen dersom den berørte personen ikke selv har råd til å betale omkostningene. Medlemsstatene kan fastsette at personer som er omfattet av denne forordningen, ikke skal behandles gunstigere enn den behandlingen som landets egne statsborgere generelt får i saker som gjelder juridisk bistand og representasjon for så vidt gjelder gebyrer og andre kostnader.

  Medlemsstatene kan fastsette at det ikke skal ytes gratis juridisk bistand og representasjon dersom den kompetente myndigheten eller en domstol eller et domstollignende organ anser at klagen eller overprøvingen ikke har noen reelle utsikter til å føre frem, forutsatt at tilgangen til juridisk bistand og representasjon ikke dermed vilkårlig begrenses.

  Når en annen myndighet enn en domstol eller et domstollignende organ treffer en avgjørelse om ikke å yte gratis juridisk bistand og representasjon i henhold til andre ledd, skal medlemsstatene tilrettelegge for et effektivt rettsmiddel for en domstol eller et domstollignende organ for å påklage denne avgjørelsen. Dersom avgjørelsen påklages, skal rettsmiddelet utgjøre en integrert del av rettsmiddelet nevnt i nr. 1.

  Medlemsstatene skal sikre at juridisk bistand og representasjon ikke vilkårlig begrenses, og at den berørte personens effektive tilgang til rettsmidler ikke hindres.

  Juridisk bistand skal minst omfatte utarbeiding av de nødvendige saksdokumentene. Juridisk representasjon skal omfatte minst representasjon for en domstol eller et domstollignende organ og kan begrenses til juridiske rådgivere eller rådgivere som er særskilt utpekt i henhold til nasjonal rett for å gi juridisk bistand og representasjon.

  Prosedyrer for tilgang til juridisk bistand og representasjon skal fastsettes i nasjonal rett.

Avsnitt V

Internering med sikte på overføring

Artikkel 44

Internering

• 1. Medlemsstatene skal ikke internere en person bare av den grunn at vedkommende er underlagt prosedyren som er innført ved denne forordningen.

• 2. Dersom det er fare for unndragelse, eller dersom beskyttelsen av nasjonal sikkerhet eller offentlig orden krever det, kan medlemsstatene internere den berørte personen for å sikre overføringsprosedyrer i samsvar med denne forordningen, på grunnlag av en individuell vurdering av personens omstendigheter, og bare i den grad interneringen er forholdsmessig, og andre mindre inngripende alternative tiltak ikke kan anvendes effektivt.

• 3. Interneringen skal være så kortvarig som mulig og ikke vare lenger enn det som med rimelighet er nødvendig for å fullføre de nødvendige administrative prosedyrene med tilbørlig aktsomhet inntil overføringen i henhold til denne forordningen gjennomføres.

• 4. Når det gjelder forholdene under internering og garantiene som får anvendelse på søkere som interneres i henhold til denne artikkel, får artikkel 11, 12 og 13 i direktiv (EU) 2024/1346 anvendelse.

• 5. Internering i henhold til denne artikkel skal skje ved skriftlig avgjørelse av forvaltningsmyndigheter eller rettslige myndigheter. Avgjørelsen om internering skal angi de faktiske og rettslige forholdene som ligger til grunn for avgjørelsen. Dersom en forvaltningsmyndighet beslutter internering, skal medlemsstatene på eget initiativ eller på anmodning fra søkeren, eller begge deler, sørge for en rask rettslig prøving av lovligheten av interneringen.

Artikkel 45

Frister for internerte søkere

• 1. Som unntak fra artikkel 39 og 41 skal, i tilfeller der en person er internert i henhold til artikkel 44, fristen for å sende en anmodning om overtakelse eller notifisering om tilbaketakelse ikke overstige to uker fra registreringen av søknaden om internasjonal beskyttelse eller to uker fra mottakelsen av treffet i Eurodac dersom ingen ny søknad er registrert i den meldende medlemsstaten.

  Dersom en person interneres på et senere tidspunkt enn registreringen av søknaden, skal fristen for å fremme en anmodning om overtakelse eller en notifisering om tilbaketakelse ikke overstige én uke fra den datoen personen ble internert.

• 2. Som unntak fra artikkel 40 nr. 1 skal den anmodede medlemsstaten svare så snart som mulig, og under alle omstendigheter innen én uke etter at anmodningen ble mottatt. Unnlatelse av å svare innen en uke skal anses som en aksept av anmodningen om overtakelse og skal medføre plikt til å overta personen, herunder plikt til å sørge for egnede ordninger for ankomst.

• 3. Som unntak fra artikkel 46 skal en person som er internert, overføres fra den overførende medlemsstaten til den ansvarlige medlemsstaten så snart som praktisk mulig, og innen fem uker etter

  • a) datoen da anmodningen om overtakelse ble akseptert eller notifiseringen om tilbaketakelse ble bekreftet, eller

  • b) datoen der klagen eller overprøvingen ikke lenger har oppsettende virkning i samsvar med artikkel 43 nr. 3.

• 4. Dersom den overførende medlemsstaten ikke overholder fristene for å sende inn en anmodning om overtakelse eller notifisering om tilbaketakelse eller for å treffe en avgjørelse om overføring innen fristen fastsatt i artikkel 42 nr. 1, eller dersom overføringen ikke finner sted innen fristen på fem uker nevnt i nr. 3 i denne artikkel, skal personen ikke lenger interneres. Artikkel 39, 41 og 46 skal fortsatt komme til anvendelse.

Avsnitt VI

Overføring

Artikkel 46

Nærmere bestemmelser og frister

• 1. Overføring av en søker eller en annen person som nevnt i artikkel 36 nr. 1 bokstav b) og c) fra den overførende medlemsstaten til den ansvarlige medlemsstaten skal gjennomføres i samsvar med den overførende medlemsstatens nasjonale rett, etter samråd mellom de berørte medlemsstatene, så snart som praktisk mulig og innen seks måneder etter at anmodningen om overtakelse er akseptert, en annen medlemsstats bekreftelse av notifiseringen om tilbaketakelse eller den endelige avgjørelsen etter klage på eller overprøving av en avgjørelse om overføring med oppsettende virkning i samsvar med artikkel 43 nr. 3.

  Medlemsstatene skal prioritere overføring av søkere etter aksept av anmodninger på grunnlag av artikkel 25 til 28 og 34.

  Dersom overføringen utføres med henblikk på relokalisering, skal overføringen skje innen fristen fastsatt i artikkel 67 nr. 11.

  Dersom overføringer til den ansvarlige medlemsstaten utføres ved kontrollert utreise eller ledsaget, skal medlemsstatene sikre at de utføres på en human måte og i samsvar med og med full respekt for menneskelig verdighet og andre grunnleggende rettigheter.

  Ved behov skal den overførende medlemsstaten utstede et passerbrev til den berørte personen. Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter fastsette utformingen av dette passerbrevet. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med undersøkelsesprosedyren nevnt i artikkel 77 nr. 2.

  Den ansvarlige medlemsstaten skal underrette den overførende medlemsstaten om at den berørte personen er trygt ankommet eller om at vedkommende ikke møtte opp innen den fastsatte fristen., alt etter hva som er relevant.

• 2. Dersom overføringen ikke finner sted innen fristen fastsatt i nr. 1 første ledd, skal den ansvarlige medlemsstaten fritas for sine forpliktelser til å overta eller ta tilbake den berørte personen, og ansvaret går over til den overførende medlemsstaten. Denne fristen kan forlenges til høyst ett år dersom overføringen ikke kunne gjennomføres på grunn av fengsling av den berørte personen, eller til høyst tre år etter at den anmodende medlemsstaten underrettet den ansvarlige medlemsstaten om at den berørte personen, eller et familiemedlem som skal overføres sammen med den berørte personen, har unndratt seg, fysisk motsetter seg overføringen, forsettlig gjør seg uegnet for overføringen eller ikke oppfyller de medisinske kravene for overføringen.

  Dersom den berørte personen på nytt blir tilgjengelig for myndighetene og den resterende tiden av tidsperioden nevnt i nr. 1 er mindre enn tre måneder, skal den overførende medlemsstaten ha en frist på tre måneder til å gjennomføre overføringen.

• 3. Dersom en person er blitt overført feilaktig, eller en avgjørelse om overføring blir omgjort etter klage eller overprøving etter at overføringen er gjennomført, skal medlemsstaten som gjennomførte overføringen, uten opphold godta at personen returneres.

• 4. Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter fastsette ensartede metoder for samråd og utveksling av opplysninger mellom medlemsstatene med henblikk på denne artikkelen, særlig ved utsatte eller forsinkede overføringer, overføringer etter implisitt aksept, overføringer av mindreårige eller personer i avhengighetsforhold, og kontrollerte overføringer. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med undersøkelsesprosedyren nevnt i artikkel 77 nr. 2.

Artikkel 47

Kostnader ved overføring

• 1. I samsvar med artikkel 20 i forordning (EU) 2021/1147 skal det betales et bidrag til den medlemsstaten som gjennomfører overføringen av en søker eller en annen person som omhandlet i artikkel 36 nr. 1 bokstav b) eller c) i denne forordningen, i henhold til artikkel 46 i denne forordningen.

• 2. Dersom den berørte personen skal overføres tilbake til en medlemsstat som følge av en feilaktig overføring eller en avgjørelse om overføring som er blitt omgjort etter klage eller overprøving etter at overføringen er gjennomført, skal medlemsstaten som først gjennomførte overføringen, være ansvarlig for kostnadene ved overføring av den berørte personen tilbake til sitt territorium.

• 3. Personer som overføres i henhold til denne forordningen skal ikke være pålagt å dekke kostnadene ved slike overføringer.

Artikkel 48

Utveksling av relevante opplysninger før en overføring gjennomføres

• 1. Medlemsstaten som gjennomfører overføringen av en søker eller en annen person som nevnt i artikkel 36 nr. 1 bokstav b) eller c), skal meddele den ansvarlige medlemsstaten personopplysninger om personen som skal overføres som er tilstrekkelige, relevante og begrenset til det som er nødvendig for å sikre at de kompetente myndighetene, i samsvar med nasjonal rett i den ansvarlige medlemsstaten, er i stand til å gi denne personen tilstrekkelig bistand, herunder øyeblikkelig helsehjelp som er nødvendig for å beskytte vedkommendes vitale interesser, for å sikre kontinuitet i beskyttelsen og rettighetene som denne forordningen og andre relevante rettslige instrumenter på asylområdet gir. Disse opplysningene skal meddeles den ansvarlige medlemsstaten innen en rimelig frist før en overføring gjennomføres, for å sikre at kompetente myndigheter har tilstrekkelig tid til å treffe de nødvendige tiltakene.

• 2. Den overførende medlemsstaten skal oversende til den ansvarlige medlemsstaten alle opplysninger som er avgjørende for å ivareta rettighetene og de umiddelbare særlige behovene til personen som skal overføres, og særlig

  • a) opplysninger om alle umiddelbare tiltak som den ansvarlige medlemsstaten skal treffe for å sikre at de særlige behovene til personen som skal overføres, blir tilstrekkelig ivaretatt, herunder eventuell øyeblikkelig helsehjelp som kreves, og, der det er nødvendig, eventuelle ordninger som er nødvendige for å beskytte barnets beste,

  • b) kontaktopplysninger om familiemedlemmer, slektninger eller andre nærstående i mottakermedlemsstaten, dersom det er relevant,

  • c) dersom det gjelder mindreårige, informasjon om vurderingen av barnets beste og om deres utdanning,

  • d) dersom det er relevant, en vurdering av søkerens alder,

  • e) dersom det er relevant, screeningskjemaet i henhold til artikkel 17 i forordning (EU) nr. 2024/1356, herunder eventuelle bevis som det henvises til i skjemaet,

  • f) eventuelle andre relevante opplysninger.

• 3. Utveksling av opplysninger i henhold til denne artikkelen skal bare finne sted mellom de myndigheter som er meddelt Kommisjonen i samsvar med artikkel 52 i denne forordning, ved hjelp av det elektroniske kommunikasjonsnettet som er opprettet i henhold til artikkel 18 i forordning (EF) nr. 1560/2003. Opplysningene som utveksles, skal bare brukes til formålene fastsatt i nr. 1, og skal ikke behandles videre.

• 4. For å tilrettelegge for utvekslingen av opplysninger mellom medlemsstatene skal Kommisjonen ved hjelp av gjennomføringsrettsakter utarbeide et standardskjema for overføring av de opplysningene som kreves i henhold til denne artikkelen. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med undersøkelsesprosedyren fastsatt i artikkel 77 nr. 2.

• 5. Artikkel 51 nr. 8 og 9 får anvendelse på utveksling av opplysninger i henhold til denne artikkelen.

Artikkel 49

Utveksling av sikkerhetsrelevante opplysninger før en overføring gjennomføres

Med henblikk på anvendelsen av artikkel 41 skal, dersom den overførende medlemsstaten er i besittelse av opplysninger som indikerer at det er rimelig grunn til å anta at søkeren eller en annen person som nevnt i artikkel 36 nr. 1 bokstav b) eller c) utgjør en fare for den nasjonale sikkerheten eller den offentlige orden i en medlemsstat, de kompetente myndighetene i denne medlemsstaten underrette den ansvarlige medlemsstaten om at slike opplysninger foreligger. Opplysningene skal deles mellom de rettshåndhevende myndighetene eller andre kompetente myndigheter i disse medlemsstatene gjennom egnede kanaler for slik utveksling av opplysninger.

Artikkel 50

Utveksling av helseopplysninger før en overføring gjennomføres

• 1. Utelukkende med henblikk på å yte helsehjelp eller behandling, særlig for sårbare personer, herunder personer med funksjonsnedsettelse, eldre, gravide, mindreårige og personer som har vært utsatt for tortur, voldtekt eller andre alvorlige former for psykisk, fysisk eller seksuell vold, skal den overførende medlemsstaten, i den grad dens kompetente myndighet har tilgang til disse opplysningene i samsvar med nasjonal rett, oversende opplysninger til den ansvarlige medlemsstaten om eventuelle særlige behov hos personen som skal overføres, noe som i særlige tilfeller kan omfatte opplysninger om denne personens fysiske eller psykiske helse. Disse opplysningene skal overføres i en felles helseattest med nødvendige dokumenter vedlagt. Den ansvarlige medlemsstaten skal sikre at disse særlige behovene blir tilstrekkelig ivaretatt, herunder særlig all nødvendig helsehjelp som kreves.

  Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter utarbeide den felles helseattesten nevnt i første ledd. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med undersøkelsesprosedyren fastsatt i artikkel 77 nr. 2.

• 2. Den overførende medlemsstaten skal oversende opplysningene nevnt i nr. 1 til den ansvarlige medlemsstaten bare etter å ha innhentet uttrykkelig samtykke fra søkeren eller vedkommendes representant, eller når en slik oversending er nødvendig for å verne folkehelsen eller den samfunnssikkerheten, eller, dersom den berørte personen er fysisk eller juridisk ute av stand til å gi sitt samtykke, for å verne den berørte personens eller en annen persons vitale interesser. Manglende samtykke, herunder avslag på samtykke, skal ikke være til hinder for oversendingen.

• 3. Behandling av personlige helseopplysninger nevnt i nr. 1 skal bare utføres av en helsearbeider som i henhold til nasjonal rett har taushetsplikt, eller av en annen person som har tilsvarende taushetsplikt.

• 4. Utveksling av opplysninger i henhold til denne artikkelen skal bare finne sted mellom helsepersonell eller andre personer nevnt i nr. 3. Opplysningene som utveksles, skal bare brukes til formålene fastsatt i nr. 1, og skal ikke behandles videre.

• 5. Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter fastsette ensartede metoder og praktiske ordninger for utveksling av opplysningene nevnt i nr. 1. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med undersøkelsesprosedyren fastsatt i artikkel 77 nr. 2.

• 6. Artikkel 51 nr. 8 og 9 får anvendelse på utveksling av opplysninger i henhold til denne artikkelen.

Kapittel VI

Administrativt samarbeid

Artikkel 51

Utveksling av informasjon

• 1. Hver medlemsstat skal meddele enhver medlemsstat som anmoder om det, personopplysninger om en person som omfattes av denne forordningens virkeområde som er tilstrekkelige, relevante og begrenset til det som er nødvendig for å

  • a) avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig,

  • b) behandle søknaden om internasjonal beskyttelse,

  • c) gjennomføre enhver annen forpliktelse som følger av denne forordningen,

  • d) gjennomføre et returvedtak.

• 2. Opplysningene nevnt i nr. 1 skal bare omfatte

  • a) personopplysninger om den berørte personen og, dersom det er relevant, om vedkommendes familiemedlemmer, slektninger eller andre familierelasjoner, herunder fullt navn og, dersom det er relevant, tidligere navn, kallenavn eller pseudonymer, nåværende og tidligere nasjonalitet, fødselsdato og fødested,

  • b) opplysninger om identitets- og reisedokumenter, herunder opplysninger om referanser, gyldighet, utstedelsesdato, utstedende myndighet og utstedelsessted,

  • c) enhver annen opplysning som er nødvendig for å fastslå den berørte personens identitet, herunder biometriske opplysninger som den berørte medlemsstaten har innhentet om søkeren, særlig med henblikk på artikkel 67 nr. 8 i denne forordning, i samsvar med forordning (EU) 2024/1358,

  • d) opplysninger om bosteder og reiseruter,

  • e) opplysninger om oppholdsdokumenter eller visum utstedt av en medlemsstat,

  • f) opplysninger om stedet der søknaden ble registrert,

  • g) opplysninger om datoen for registrering av en eventuell tidligere søknad om internasjonal beskyttelse, datoen for registrering av den gjeldende søknaden, hvor langt behandlingen er kommet og en eventuell avgjørelse.

• 3. Forutsatt at det er nødvendig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse, kan den ansvarlige medlemsstaten anmode en annen medlemsstat om å opplyse hvilke grunner søkeren har oppgitt for søknaden, og der det er relevant, om grunnlaget for eventuelle avgjørelser som gjelder søkeren. Dersom den ansvarlige medlemsstaten anvender artikkel 55 i forordning (EU) 2024/1348, kan denne medlemsstaten også be om opplysninger som gjør det mulig for dens kompetente myndigheter å fastslå om nye elementer har oppstått eller er fremlagt av søkeren. Den anmodede medlemsstaten kan nekte å svare på anmodningen, dersom det er sannsynlig at overføring av slike opplysninger kan skade dens grunnleggende interesser eller vernet av den berørte personens eller andres friheter og grunnleggende rettigheter. Den anmodende medlemsstaten skal på forhånd underrette søkeren om de spesifikke opplysningene det er anmodet om, og om begrunnelsen for anmodningen.

• 4. Enhver anmodning om opplysninger skal bare sendes i forbindelse med en individuell søknad om internasjonal beskyttelse eller overføring med henblikk på relokalisering. Anmodningen skal begrunnes, og dersom formålet er å kontrollere om det foreligger et kriterium som kan innebære at den anmodede medlemsstaten er ansvarlig, skal den angi hvilken dokumentasjon den er basert på, herunder relevante opplysninger fra pålitelige kilder om hvor og hvordan søkere reiser inn på medlemsstatenes territorier, eller hvilken spesifikk og verifiserbar del av søkerens uttalelser den er basert på. Slike relevante opplysninger fra pålitelige kilder skal ikke i seg selv være tilstrekkelige til å avgjøre en medlemsstats ansvar og kompetanse i henhold til denne forordningen, men de kan bidra til vurderingen av andre indisier som gjelder den enkelte søker.

• 5. Den anmodede medlemsstaten skal være forpliktet til å svare innen tre uker. Eventuelle forsinkelser med å svare skal behørig begrunnes. Unnlatelse av å svare innen tre uker fritar ikke den anmodede medlemsstaten fra plikten til å svare. Dersom den anmodede medlemsstaten holder tilbake opplysninger som viser at den er ansvarlig, kan denne medlemsstaten ikke påberope seg utløpet av fristene fastsatt i artikkel 39 som en grunn til å nekte å etterkomme en anmodning om overtakelse. I så fall skal fristene fastsatt i artikkel 39 for å fremme en anmodning om overtakelse, forlenges med et tidsrom som tilsvarer forsinkelsen i svaret fra den anmodede medlemsstaten.

• 6. Utvekslingen av opplysninger skal skje på anmodning fra en medlemsstat og kan bare skje mellom myndigheter som hver medlemsstat har meddelt Kommisjonen at den har utpekt i samsvar med artikkel 52 nr. 1.

• 7. Opplysningene som utveksles, skal bare brukes til formålene fastsatt i nr. 1. I hver medlemsstat kan slike opplysninger, avhengig av deres art og den mottakende myndighetens fullmakter, bare oversendes de myndigheter, domstoler og domstollignende organer som har fått i oppdrag å

  • a) avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig,

  • b) behandle søknaden om internasjonal beskyttelse,

  • c) gjennomføre enhver annen forpliktelse som følger av denne forordningen.

• 8. Medlemsstaten som oversender opplysningene, skal sikre at opplysningene er nøyaktige og oppdaterte. Dersom det viser seg at medlemsstaten har oversendt opplysninger som er uriktige eller som ikke burde ha vært oversendt, skal mottakermedlemsstatene umiddelbart underrettes om dette. De skal være forpliktet til å korrigere slike opplysninger eller få dem slettet.

• 9. I hver berørt medlemsstat skal overføring og mottak av utvekslede opplysninger registreres i den enkelte saksmappen eller i et register.

Artikkel 52

Kompetente myndigheter og ressurser

• 1. Hver medlemsstat skal uten opphold underrette Kommisjonen om hvilke kompetente myndigheter som er ansvarlige for å oppfylle forpliktelsene i henhold til denne forordningen, og eventuelle endringer av disse. Medlemsstatene skal sikre at disse myndighetene har de nødvendige menneskelige, materielle og økonomiske ressursene for å utføre sine oppgaver i forbindelse med anvendelsen av prosedyrene for raskt og effektivt å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for å behandle en søknad om internasjonal beskyttelse, og særlig for å sikre prosessuelle og grunnleggende rettigheter, sikre en rask prosedyre for å gjenforene familiemedlemmer og slektninger som befinner seg i ulike medlemsstater, svare innen de fastsatte fristene på anmodninger om opplysninger, anmodninger om overtakelse og notifiseringer om tilbaketakelse, og, dersom det er relevant, oppfylle sine forpliktelser i henhold til del IV.

• 2. Kommisjonen skal offentliggjøre en konsolidert liste over myndighetene omhandlet i nr. 1, i Den europeiske unions tidende. Ved endringer i denne listen skal Kommisjonen én gang i året offentliggjøre en oppdatert konsolidert liste.

• 3. Medlemsstatene skal sikre at personalet hos myndighetene nevnt i nr. 1 får nødvendig opplæring i anvendelsen av denne forordningen.

• 4. Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter opprette sikre elektroniske kommunikasjonskanaler mellom myndighetene nevnt i nr. 1 og mellom disse myndighetene og asylbyrået for overføring av opplysninger, biometriske opplysninger innhentet i samsvar med forordning (EU) 2024/1358, anmodninger, meldinger, svar og annen skriftlig korrespondanse og for å sikre at avsendere automatisk mottar elektronisk bevis på levering. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med undersøkelsesprosedyren nevnt i artikkel 77 nr. 2.

Artikkel 53

Administrative ordninger

• 1. Medlemsstatene kan på bilateral basis etablere innbyrdes administrative ordninger som gjelder de praktiske detaljene for gjennomføringen av denne forordningen, for å tilrettelegge for anvendelsen og gjøre den mer effektiv. Slike ordninger kan omfatte

  • a) utveksling av liaisonoffiserer,

  • b) forenkling av prosedyrene og forkortede frister for overføring og behandling av anmodninger om overtakelse eller notifiseringer om tilbaketakelse,

  • c) solidaritetsbidrag i henhold til del IV.

• 2. Medlemsstatene kan også opprettholde de administrative ordningene som er inngått i henhold til rådsforordning (EF) nr. 343/200341 og forordning (EU) nr. 604/2013. I den utstrekning slike ordninger ikke er forenlige med denne forordningen, skal de berørte medlemsstatene endre disse ordningene på en slik måte at eventuelle uforenligheter fjernes.

• 3. Før en avtale som nevnt i nr. 1 bokstav b) inngås eller endres, skal de berørte medlemsstatene rådføre seg med Kommisjonen om ordningens forenlighet med denne forordningen.

• 4. Dersom Kommisjonen anser at ordningene nevnt i nr. 1 bokstav b) er uforenlige med denne forordningen, skal den innen en rimelig frist underrette de berørte medlemsstatene. De berørte medlemsstatene skal treffe alle egnede tiltak for å endre den berørte ordningen innen rimelig tid på en slik måte at eventuelle uforenligheter fjernes.

• 5. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om alle ordninger nevnt i nr. 1 og om enhver oppsigelse eller endring av disse.

Artikkel 54

Nettverk av ansvarlige enheter

Asylbyrået skal opprette og legge til rette for aktivitetene til ett eller flere nettverk av de kompetente myndighetene nevnt i artikkel 52 nr. 1, med sikte på å styrke det praktiske samarbeidet, herunder overføringer, og utveksling av informasjon om alle spørsmål knyttet til full anvendelse av denne forordningen, herunder utvikling av praktiske verktøy, beste praksis og veiledning.

Det europeiske grense- og kystvaktbyrået og andre relevante organer, kontorer og byråer i Unionen kan være representert i slike nettverk når det er nødvendig.

Kapittel VII

Megling

Artikkel 55

Megling

• 1. For å tilrettelegge for at mekanismene som er opprettet i henhold til denne forordningen fungerer på en korrekt måte, og avhjelpe vanskeligheter ved anvendelsen av dem, skal de berørte medlemsstatene, dersom to eller flere medlemsstater støter på vanskeligheter med å samarbeide i henhold til denne forordningen eller med å anvende den innbyrdes, på anmodning fra en eller flere av dem, uten opphold gjennomføre konsultasjoner med sikte på å finne egnede løsninger innen rimelig tid, i samsvar med prinsippet om lojalt samarbeid som nedfelt i artikkel 4 nr. 3 i TEU.

  Når det er hensiktsmessig, kan opplysninger om vanskelighetene som er oppstått og løsningen som er funnet, deles med Kommisjonen og med de andre medlemsstatene innenfor komiteen som er nevnt i artikkel 77.

• 2. Dersom det ikke blir funnet en løsning i henhold til nr. 1, eller dersom vanskelighetene vedvarer, kan en eller flere av de berørte medlemsstatene anmode Kommisjonen om å holde samråd med de berørte medlemsstatene med sikte på å finne egnede løsninger. Kommisjonen skal uten opphold holde slike samråd. De berørte medlemsstatene skal delta aktivt i samrådene. Medlemsstatene og Kommisjonen skal treffe alle nødvendige tiltak for å løse saken raskt. Kommisjonen kan vedta rekommandasjoner rettet til de berørte medlemsstatene med angivelse av hvilke tiltak som skal treffes, og egnede tidsfrister.

  Når det er hensiktsmessig, kan opplysninger om vanskelighetene som er oppstått, anbefalingene som ble gitt og løsningen som er funnet, deles med de andre medlemsstatene innenfor komiteen som er nevnt i artikkel 77.

  Prosedyren fastsatt i denne artikkelen skal ikke påvirke fristene fastsatt i denne forordningen i enkeltsaker.

• 3. Denne artikkelen berører ikke Kommisjonens myndighet til å føre tilsyn med anvendelsen av unionsretten i henhold til artikkel 258 og 260 i TEUV. Den berører heller ikke de berørte medlemsstatenes mulighet til å bringe tvisten inn for Den europeiske unions domstol i samsvar med artikkel 273 i TEUV, eller enhver medlemsstats mulighet til å bringe saken inn for Domstolen i samsvar med artikkel 259 i TEUV.

Del IV

Solidaritet

Kapittel I

Solidaritetsmekanisme

Artikkel 56

Årlig solidaritetspool

• 1. Den årlige solidaritetspoolen, som skal omfatte bidragene fastsatt i Rådets gjennomføringsrettsakt nevnt i artikkel 57 som medlemsstatene har gitt tilsagn om under møtet i høynivåforumet, skal tjene som det viktigste verktøyet for å vise solidaritet overfor medlemsstater som er under migrasjonspress, på grunnlag av behovene identifisert i Kommisjonens forslag nevnt i artikkel 12.

• 2. Den årlige solidaritetspoolen skal bestå av følgende typer solidaritetstiltak, som skal anses som likeverdige:

  • a) relokalisering i samsvar med artikkel 67 og 68

    • i) av personer som har søkt om internasjonal beskyttelse,

    • ii) dersom dette er bilateralt avtalt mellom den berørte bidragende og solidaritetsmottakende medlemsstaten, av personer som er gitt internasjonal beskyttelse, og som er gitt internasjonal beskyttelse mindre enn tre år før vedtakelsen av Rådets gjennomføringsrettsakt nevnt i artikkel 57,

  • b) finansielle bidrag fra medlemsstatene som først og fremst tar sikte på tiltak i medlemsstatene som har tilknytning til migrasjon, mottak, asyl, reintegrering før avreise, grenseforvaltning og operativ støtte, som også kan gi støtte til tiltak i eller i forhold til tredjeland som kan ha direkte innvirkning på migrasjonsstrømmene ved medlemsstatenes ytre grenser, eller forbedre det berørte tredjelandets asyl-, mottaks- og migrasjonssystem, herunder programmer for assistert retur og reintegrering, i samsvar med artikkel 64,

  • c) alternative solidaritetstiltak på området migrasjon, mottak, asyl, retur og reintegrering og grenseforvaltning, med fokus på operativ støtte, kapasitetsbygging, tjenester, personalstøtte, fasiliteter og teknisk utstyr i samsvar med artikkel 65.

  Tiltak i eller i forbindelse med tredjeland nevnt i første ledd bokstav b) i dette nummeret skal gjennomføres av solidaritetsmottakende medlemsstater i samsvar med virkeområdet og målene for denne forordningen og forordning (EU) 2021/1147.

• 3. De finansielle bidragene nevnt i nr. 2 bokstav b) til prosjekter i tredjeland skal særlig fokusere på å

  • a) øke asyl- og mottakskapasiteten i tredjeland, herunder ved å styrke menneskelig og institusjonell ekspertise og kapasitet,

  • b) fremme lovlig migrasjon og godt forvaltet mobilitet, herunder ved å styrke bilaterale, regionale og internasjonale partnerskap om migrasjon, tvangsfordrivelse, lovlige migrasjonsveier og mobilitetspartnerskap,

  • c) støtte programmene for assistert retur og bærekraftig reintegrering av returnerende migranter og deres familier,

  • d) redusere sårbarhetene som skyldes smugling av migranter og menneskehandel, samt på programmer for bekjempelse av smugling og bekjempelse av menneskehandel,

  • e) støtte en effektiv og menneskerettighetsbasert migrasjonspolitikk.

Artikkel 57

Rådets gjennomføringsrettsakt om opprettelse av den årlige solidaritetspoolen

• 1. På grunnlag av Kommisjonens forslag nevnt i artikkel 12 og i samsvar med tilsagnsprosessen gjennomført i høynivåforumet nevnt i artikkel 13, skal Rådet hvert år, før utgangen av hvert kalenderår, vedta en gjennomføringsrettsakt som oppretter den årlige solidaritetspoolen, herunder referansetallet for nødvendige relokaliseringer og finansielle bidrag til den årlige solidaritetspoolen på unionsnivå, og de spesifikke tilsagnene som hver medlemsstat har gitt for hver type solidaritetsbidrag nevnt i artikkel 56 nr. 2, under møtet i høynivåforumet nevnt i artikkel 13. Rådet skal vedta gjennomføringsrettsakten nevnt i dette nummeret med kvalifisert flertall. Rådet kan endre Kommisjonens forslag nevnt i artikkel 12 med kvalifisert flertall.

• 2. Rådets gjennomføringsrettsakt nevnt i nr. 1 i denne artikkel skal om nødvendig også fastsette den veiledende prosentandelen av den årlige solidaritetspoolen som kan gjøres tilgjengelig for medlemsstater under migrasjonspress som følge av et stort antall ankomster på grunn av gjentatte ilandsettinger etter søk- og redningsaksjoner, idet det tas hensyn til de berørte medlemsstatenes geografiske særtrekk. Gjennomføringsrettsakten kan også identifisere andre former for solidaritet som fastsatt i artikkel 56 nr. 2 bokstav c), avhengig av behovet for slike tiltak som følge av de særlige utfordringene på migrasjonsområdet i den berørte medlemsstaten.

• 3. Under møtet i høynivåforumet nevnt i artikkel 13 skal medlemsstatene komme til en konklusjon om en samlet referanseverdi for hvert solidaritetstiltak i den årlige solidaritetspoolen, basert på Kommisjonens forslag nevnt i artikkel 12. Under dette møtet skal medlemsstatene også gi tilsagn om sine bidrag til den årlige solidaritetspoolen, i samsvar med nr. 4 i denne artikkel og den obligatoriske rimelige andelen beregnet i henhold til referansenøkkelen fastsatt i artikkel 66.

• 4. Ved gjennomføringen av nr. 3 i denne artikkel skal medlemsstatene ha full frihet til å velge mellom de typene solidaritetstiltak som er oppført i artikkel 56 nr. 2, eller en kombinasjon av disse. Medlemsstater som gir tilsagn om alternative solidaritetstiltak, skal angi den økonomiske verdien av slike tiltak, basert på objektive kriterier. Dersom de alternative solidaritetstiltakene ikke er identifisert i Kommisjonens forslag nevnt i artikkel 12, kan medlemsstatene likevel gi tilsagn om slike tiltak. Dersom den solidaritetsmottakende medlemsstaten ikke anmoder om slike tiltak i et gitt år, skal de konverteres til finansielle bidrag.

Artikkel 58

Informasjon om at en medlemsstat, som er identifisert i Kommisjonens beslutning som å være under migrasjonspress, har til hensikt å benytte seg av den årlige solidaritetspoolen

• 1. En medlemsstat, som er identifisert i en beslutning nevnt i artikkel 11 som å være under migrasjonspress, skal etter vedtakelsen av Rådets gjennomføringsrettsakt nevnt i artikkel 57 underrette Kommisjonen og Rådet dersom den har til hensikt å benytte seg av den årlige solidaritetspoolen. Kommisjonen skal underrette Europaparlamentet om dette.

• 2. Den berørte medlemsstaten skal inkludere opplysninger om typen og nivået av solidaritetsbidrag nevnt i artikkel 56 nr. 2 som er nødvendige for å håndtere situasjonen, herunder eventuelt bruk av komponentene i EUs permanente verktøykasse for migrasjonsstøtte. Dersom medlemsstaten har til hensikt å benytte seg av finansielle bidrag, skal den også identifisere Unionens berørte utgiftsprogrammer.

• 3. Etter mottak av opplysningene nevnt i nr. 2, skal den berørte medlemsstaten ha tilgang til den årlige solidaritetspoolen i samsvar med artikkel 60. EUs solidaritetskoordinator skal uten opphold og under alle omstendigheter senest ti dager etter å ha mottatt opplysningene, innkalle forumet på teknisk nivå for å gjennomføre solidaritetstiltakene.

Artikkel 59

Melding om at en medlemsstat som anser seg å være under migrasjonspress, trenger å bruke den årlige solidaritetspoolen

• 1. Dersom en medlemsstat ikke er identifisert som å være under migrasjonspress i en beslutning nevnt i artikkel 11, men anser seg selv som å være under migrasjonspress, skal den underrette Kommisjonen om sitt behov for å benytte seg av den årlige solidaritetspoolen og underrette Rådet om dette. Kommisjonen skal underrette Europaparlamentet om dette.

• 2. Meldingen nevnt i nr. 1 skal omfatte

  • a) en behørig underbygget begrunnelse av forekomsten og omfanget av migrasjonspresset i medlemsstaten som gir meldingen, herunder oppdaterte data om indikatorene nevnt i artikkel 9 nr. 3 bokstav a),

  • b) opplysninger om hvilken type og nivået av solidaritetstiltak nevnt i artikkel 56 som er nødvendige for å håndtere situasjonen, herunder eventuelt bruk av komponentene i verktøykassen for permanent EU-migrasjonsstøtte og, dersom den berørte medlemsstaten har til hensikt å benytte seg av finansielle bidrag, identifisering av Unionens berørte utgiftsprogrammer,

  • c) en beskrivelse av hvordan bruken av den årlige solidaritetspoolen kan stabilisere situasjonen,

  • d) hvordan den berørte medlemsstaten har til hensikt å håndtere eventuelle identifiserte sårbarheter på områdene ansvar, beredskap eller robusthet.

• 3. Asylbyrået, Det europeiske grense- og kystvaktbyrået og Den europeiske unions byrå for grunnleggende rettigheter samt den berørte medlemsstaten skal på anmodning fra Kommisjonen bistå Kommisjonen med å utarbeide en vurdering av migrasjonspresset.

• 4. Kommisjonen skal raskt vurdere meldingen, idet den tar hensyn til opplysningene nevnt i artikkel 9 og 10, om den meldende medlemsstaten ble identifisert som å være i fare for migrasjonspress i beslutningen nevnt i artikkel 11, den generelle situasjonen i Unionen, situasjonen i den meldende medlemsstaten i løpet av de foregående tolv måneder og de behovene som den meldende medlemsstaten har gitt uttrykk for, og treffe en beslutning om medlemsstaten skal anses som å være under migrasjonspress. Dersom Kommisjonen fastslår at den aktuelle medlemsstaten er under migrasjonspress, skal den berørte medlemsstaten bli en solidaritetsmottakende medlemsstat, med mindre den nektes adgang til å benytte seg av den årlige solidaritetspoolen i samsvar med nr. 6 i denne artikkelen.

• 5. Kommisjonen skal uten opphold oversende sin beslutning til den berørte medlemsstaten, Europaparlamentet og Rådet.

• 6. Dersom Kommisjonens beslutning fastslår at den meldende medlemsstaten er under migrasjonspress, skal EUs solidaritetskoordinator uten opphold og senest to uker etter at Kommisjonens beslutning er oversendt til den berørte medlemsstaten, Europaparlamentet og Rådet, innkalle forumet på teknisk nivå for å gjennomføre solidaritetstiltakene. EUs solidaritetskoordinator skal innkalle forumet på teknisk nivå, med mindre Kommisjonen anser, eller Rådet beslutter ved en gjennomføringsrettsakt vedtatt innen to uker etter at Kommisjonens beslutning er oversendt til den berørte medlemsstaten, Europaparlamentet og Rådet, at det ikke er tilstrekkelig kapasitet i den årlige solidaritetspoolen til å la den berørte medlemsstaten få tilgang til den årlige solidaritetspoolen, eller at det er andre objektive grunner til ikke å la den aktuelle medlemsstaten få tilgang til den årlige solidaritetspoolen.

• 7. Dersom Rådet fastslår at det ikke er tilstrekkelig kapasitet i den årlige solidaritetspoolen, får artikkel 13 nr. 4 anvendelse, og høynivåforumet skal innkalles senest én uke etter Kommisjonens beslutning.

  Dersom en kommisjonsbeslutning avslår en anmodning fra en medlemsstat om å bli ansett for å være under migrasjonspress, kan den meldende medlemsstaten sende en ny melding til Kommisjonen og Rådet med ytterligere relevante opplysninger.

Artikkel 60

Operasjonalisering og samordning av solidaritetsbidrag

• 1. I forumet på teknisk nivå skal medlemsstatene samarbeide med hverandre og med Kommisjonen for å sikre en effektiv og virkningsfull operasjonalisering av solidaritetsbidragene i den årlige solidaritetspoolen for det aktuelle året på en balansert og rettidig måte, i lys av de behovene som er identifisert og vurdert, og de tilgjengelige solidaritetsbidragene.

• 2. EUs solidaritetskoordinator skal, idet det tas hensyn til utviklingen i migrasjonssituasjonen, samordne operasjonaliseringen av solidaritetsbidragene for å sikre en balansert fordeling av solidaritetsbidragene som er tilgjengelige, blant de solidaritetsmottakende medlemsstatene.

• 3. Med unntak av gjennomføringen av finansielle bidrag skal medlemsstatene ved den operative gjennomføringen av de identifiserte solidaritetsbidragene, gjennomføre de solidaritetsbidragene de har gitt tilsagn om som nevnt i artikkel 56 i et gitt år før utgangen av det aktuelle året, uten at dette berører artikkel 65 nr. 3 og artikkel 67 nr. 12.

  De bidragende medlemsstatene skal gjennomføre sine tilsagn i forhold til sine samlede tilsagn til den årlige solidaritetspoolen for et gitt år, før utgangen av året.

  Medlemsstater som har fått fullt fradrag for solidaritetsbidrag i samsvar med artikkel 61 eller 62, eller som selv er solidaritetsmottakende medlemsstater i henhold til artikkel 58 nr. 1 og artikkel 59 nr. 4, er ikke forpliktet til å gjennomføre de solidaritetsbidragene de har gitt tilsagn om som nevnt i artikkel 56 nr. 2 i et gitt år.

  De bidragende medlemsstatene skal ikke være pålagt å gjennomføre sine forpliktelser i henhold til artikkel 56 nr. 2 eller å anvende ansvarsmotregning i henhold til artikkel 63 overfor en solidaritetsmottakende medlemsstat dersom Kommisjonen i en beslutning som nevnt i artikkel 11 eller artikkel 59 nr. 4 har konstatert systemiske mangler i den solidaritetsmottakende medlemsstaten med hensyn til reglene fastsatt i del III i denne forordningen som kan føre til alvorlige negative konsekvenser for denne forordningens virkemåte.

• 4. Under det første møtet i den årlige syklusen i forumet på teknisk nivå kan bidragende og solidaritetsmottakende medlemsstater, i lys av de identifiserte behovene, uttrykke rimelige preferanser for profilene til tilgjengelige kandidater for relokalisering og en potensiell planlegging for gjennomføringen av solidaritetsbidragene, idet det tas hensyn til behovet for hastetiltak for de solidaritetsmottakende medlemsstatene.

  EUs solidaritetskoordinator skal legge til rette for samhandling og samarbeid mellom medlemsstatene om disse aspektene.

  Ved gjennomføring av relokaliseringer skal medlemsstatene først og fremst ta hensyn til relokalisering av sårbare personer.

• 5. Unionens organer, kontorer og byråer som er kompetente på området asyl-, grense- og migrasjonshåndtering, skal på anmodning og innenfor deres respektive mandater yte støtte til medlemsstatene og Kommisjonen med henblikk på å sikre korrekt gjennomføring og anvendelse av denne delen. Slik støtte kan ha form av analyser, ekspertise og driftsstøtte. EUs solidaritetskoordinator skal samordne enhver bistand fra eksperter eller grupper som er utplassert av asylbyrået, Det europeiske grense- og kystvaktbyrået eller andre unionsorganer, -kontorer eller -byråer, i forbindelse med operasjonaliseringen av solidaritetsbidragene.

• 6. Hvert år i januar fra og med 2027 skal medlemsstatene overfor EUs solidaritetskoordinator bekrefte nivåene for hvert solidaritetstiltak som er gjennomført i løpet av det foregående året.

Artikkel 61

Reduksjon av solidaritetsbidrag i forbindelse med migrasjonspress

• 1. En medlemsstat som i en beslutning nevnt i artikkel 11 er identifisert som å være under migrasjonspress, eller som anser seg å være under migrasjonspress, og som ikke har benyttet seg av den årlige solidaritetspoolen i samsvar med artikkel 58 eller varslet om behovet for å benytte den årlige solidaritetspoolen i samsvar med artikkel 59, kan når som helst be om delvis eller fullstendig reduksjon av bidragene den har gitt tilsagn om som fastsatt i Rådets gjennomføringsrettsakt nevnt i artikkel 57.

  Den berørte medlemsstaten skal oversende sin anmodning til Kommisjonen. Den berørte medlemsstaten skal også oversende sin anmodning til Rådet til orientering.

• 2. Dersom den anmodende medlemsstaten nevnt i nr. 1 i denne artikkel er en medlemsstat som ikke er identifisert i en beslutning nevnt i artikkel 11 som å være under migrasjonspress, men anser seg selv som å være under migrasjonspress, skal denne medlemsstaten i sin anmodning inkludere

  • a) en beskrivelse av hvordan full eller delvis reduksjon av bidragene medlemsstaten har gitt tilsagn om, kan bidra til å stabilisere situasjonen,

  • b) hvorvidt bidraget det er gitt tilsagn om, kan erstattes med en annen type solidaritetsbidrag,

  • c) hvordan den berørte medlemsstaten vil håndtere eventuelle identifiserte sårbarheter på områdene ansvar, beredskap eller robusthet,

  • d) en behørig underbygget begrunnelse av forekomsten og omfanget av migrasjonspresset i den anmodende medlemsstaten.

  Når Kommisjonen vurderer en slik anmodning, skal den også ta hensyn til opplysningene fastsatt i artikkel 9 og 10.

• 3. Kommisjonen skal underrette Rådet om sin vurdering av anmodningen innen fire uker etter at anmodningen er mottatt i samsvar med denne artikkelen. Kommisjonen skal også underrette Europaparlamentet om denne vurderingen.

• 4. Etter at Kommisjonens vurdering er mottatt, skal Rådet vedta en gjennomføringsrettsakt for å avgjøre om medlemsstaten skal få tillatelse til å fravike Rådets gjennomføringsrettsakt nevnt i artikkel 57.

Artikkel 62

Reduksjon av solidaritetsbidrag i forbindelse med betydelige migrasjonssituasjoner

• 1. En medlemsstat som i en beslutning nevnt i artikkel 11 er identifisert som å stå overfor en betydelig migrasjonssituasjon, eller anser seg å stå overfor en betydelig migrasjonssituasjon, kan når som helst be om delvis eller fullstendig reduksjon av bidragene den har gitt tilsagn om som fastsatt i Rådets gjennomføringsrettsakt nevnt i artikkel 57.

  Den berørte medlemsstaten skal oversende sin anmodning til Kommisjonen. Den berørte medlemsstaten skal også oversende sin anmodning til Rådet til orientering.

• 2. Dersom den anmodende medlemsstaten i en beslutning nevnt i artikkel 11 identifiseres som å stå overfor en betydelig migrasjonssituasjon, skal anmodningen omfatte

  • a) en beskrivelse av hvordan full eller delvis reduksjon av bidragene medlemsstaten har gitt tilsagn om, kan bidra til å stabilisere situasjonen,

  • b) hvorvidt bidraget det er gitt tilsagn om, kan erstattes med en annen type solidaritetsbidrag,

  • c) hvordan den berørte medlemsstaten vil håndtere eventuelle identifiserte sårbarheter på områdene ansvar, beredskap eller robusthet,

  • d) en behørig underbygget begrunnelse for det området for asyl-, mottaks- og migrasjonssystemet der kapasiteten er nådd, og hvordan det at grensene for medlemsstatens kapasitet på det bestemte området er nådd, påvirker medlemsstatens evne til å oppfylle sine tilsagn.

• 3. Dersom den anmodende medlemsstaten ikke er identifisert i en beslutning nevnt i artikkel 11 som å stå overfor en betydelig migrasjonssituasjon, men anser seg selv som å stå overfor en betydelig migrasjonssituasjon, skal anmodningen i tillegg til opplysningene nevnt i nr. 2 i denne artikkelen også inneholde en behørig underbygget begrunnelse for betydningen av migrasjonssituasjonen i den anmodende medlemsstaten. Når Kommisjonen vurderer en slik anmodning, skal den også ta hensyn til opplysningene nevnt i artikkel 9 og 10 og hvorvidt medlemsstaten ble identifisert som å være i fare for migrasjonspress i en beslutning nevnt i artikkel 11.

• 4. Kommisjonen skal underrette Rådet om sin vurdering av anmodningen innen fire uker etter at anmodningen er mottatt i samsvar med denne artikkelen. Kommisjonen skal også underrette Europaparlamentet om denne vurderingen.

• 5. Etter at Kommisjonens vurdering er mottatt, skal Rådet vedta en gjennomføringsrettsakt for å avgjøre om medlemsstaten skal få tillatelse til å fravike Rådets gjennomføringsrettsakt nevnt i artikkel 57.

Artikkel 63

Ansvarsmotregning

• 1. Dersom tilsagnene om relokalisering til den årlige solidaritetspoolen fastsatt i Rådets gjennomføringsrettsakt nevnt i artikkel 57 er lik eller høyere enn 50 % av antallet angitt i Kommisjonens forslag nevnt i artikkel 12, kan en solidaritetsmottakende medlemsstat anmode de andre medlemsstatene om å ta ansvaret for å behandle søknader om internasjonal beskyttelse som det er fastsatt at den solidaritetsmottakende medlemsstaten er ansvarlig for, i stedet for relokaliseringer i samsvar med prosedyren fastsatt i artikkel 69.

• 2. En bidragende medlemsstat kan angi overfor de solidaritetsmottakende medlemsstatene at den er villig til å ta ansvar for å behandle søknader om internasjonal beskyttelse som det er fastsatt at en solidaritetsmottakende medlemsstat er ansvarlig for, i stedet for relokaliseringer,

  • a) dersom terskelverdien fastsatt i nr. 1 er nådd, eller

  • b) dersom den bidragende medlemsstaten har gitt tilsagn om 50 % eller mer av sin obligatoriske rimelige andel til den årlige solidaritetspoolen fastsatt i Rådets gjennomføringsrettsakt nevnt i artikkel 57, i form av relokaliseringer.

  Dersom en bidragende medlemsstat har gitt uttrykk for en slik vilje, og den solidaritetsmottakende medlemsstaten samtykker, skal den solidaritetsmottakende medlemsstaten anvende prosedyren fastsatt i artikkel 69.

• 3. De bidragende medlemsstatene skal ta ansvar for søknader om internasjonal beskyttelse som det er fastsatt at den solidaritetsmottakende medlemsstaten er ansvarlig for, opp til det høyeste av de to tallene nevnt i bokstav a) og b) i dette nummeret, dersom tilsagnene om relokalisering til den årlige solidaritetspoolen fastsatt i Rådets gjennomføringsrettsakt nevnt i artikkel 57 etter møtet i høynivåforumet innkalt i samsvar med artikkel 13 nr. 4 er

  • a) lavere enn tallet nevnt i artikkel 12 nr. 2 bokstav a), eller

  • b) under 60 % av referanseverdien som brukes til å beregne hver medlemsstats obligatoriske rimelige andel for relokalisering med henblikk på opprettelse av den årlige solidaritetspoolen i samsvar med artikkel 57.

• 4. Nr. 3 i denne artikkelen får også anvendelse dersom de tilsagnene som skal gjennomføres i løpet av et gitt år, faller under det høyeste av de to tallene nevnt i bokstav a) eller b) i det nevnte nummeret som følge av fullstendige eller delvise reduksjoner gitt i samsvar med artikkel 61 eller 62, eller fordi de solidaritetsmottakende medlemsstatene nevnt i artikkel 58 nr. 1 og artikkel 59 nr. 4 ikke er forpliktet til å gjennomføre de solidaritetsbidragene de har gitt tilsagn om i et gitt år.

• 5. En bidragende medlemsstat som ikke har gjennomført sine tilsagn eller godtatt relokaliseringer i henhold til artikkel 67 nr. 9 som tilsvarer dens tilsagn om relokaliseringer nevnt i artikkel 57 nr. 3 ved utgangen av det gitte året, skal på anmodning fra den solidaritetsmottakende medlemsstaten ta ansvar for søknader om internasjonal beskyttelse som det er fastsatt at den solidaritetsmottakende medlemsstaten er ansvarlig for, opp til antallet relokaliseringer som det er gitt tilsagn om i samsvar med artikkel 57 nr. 3, så snart som mulig etter utgangen av et gitt år.

• 6. Den bidragende medlemsstaten skal identifisere de individuelle søknadene som den tar ansvar for i henhold til nr. 3 og 5 i denne artikkel, og skal underrette den solidaritetsmottakende medlemsstaten ved hjelp av det elektroniske kommunikasjonsnettet som er opprettet i henhold til artikkel 18 i forordning (EF) nr. 1560/2003.

  Den bidragende medlemsstaten skal bli den ansvarlige medlemsstaten for de identifiserte søknadene, og skal angi sitt ansvar i henhold til artikkel 16 nr. 3 i forordning (EU) 2024/1358.

• 7. Medlemsstatene er ikke forpliktet til å ta ansvar i henhold til nr. 6 første ledd i denne artikkelen utover sin rimelige andel beregnet i henhold til referansenøkkelen fastsatt i artikkel 66.

• 8. Denne artikkelen får bare anvendelse dersom

  • a) søkeren ikke er en enslig mindreårig,

  • b) den solidaritetsmottakende medlemsstaten ble fastsatt som ansvarlig på grunnlag av kriteriene fastsatt i artikkel 29 til 33,

  • c) fristen for overføring fastsatt i artikkel 46 nr. 1 ennå ikke er utløpt,

  • d) søkeren ikke har unndratt seg fra den bidragende medlemsstaten,

  • e) den berørte personen ikke er en person med internasjonal beskyttelse,

  • f) den berørte personen ikke er en person som er gitt adgang til innreise.

• 9. Den bidragende medlemsstaten kan anvende denne artikkelen på tredjelandsborgere eller statsløse som har fått endelig avslag på sine søknader i den solidaritetsmottakende medlemsstaten. Artikkel 55 og 56 i forordning (EU) 2024/1348 får anvendelse.

Artikkel 64

Finansielle bidrag

• 1. Finansielle bidrag skal bestå av overføringer av beløp fra de bidragende medlemsstatene til Unionens budsjett og skal utgjøre eksterne inntekter avsatt til et bestemt formål i samsvar med artikkel 21 nr. 5 i europaparlaments- og rådsforordning (EU, Euratom) 2018/104642. Finansielle bidrag skal brukes til å gjennomføre tiltakene i den årlige solidaritetspoolen nevnt i artikkel 56 nr. 2 bokstav b) i denne forordningen.

• 2. De solidaritetsmottakende medlemsstatene skal identifisere tiltak som kan finansieres av de finansielle bidragene nevnt i nr. 1 i denne artikkelen, og forelegge dem for forumet på teknisk nivå. Kommisjonen skal holde tett kontakt med de solidaritetsmottakende medlemsstatene for å sikre at disse tiltakene er i samsvar med målene fastsatt i artikkel 56 nr. 2 bokstav b) og artikkel 56 nr. 3. EUs solidaritetskoordinator skal føre en fortegnelse over tiltakene og gjøre den tilgjengelig gjennom forumet på teknisk nivå.

• 3. Kommisjonen skal vedta en gjennomføringsrettsakt om regler for anvendelsen av de finansielle bidragene. Den aktuelle gjennomføringsrettsakten skal vedtas etter undersøkelsesprosedyren nevnt i artikkel 77 nr. 2.

• 4. Dersom beløpet omhandlet i artikkel 57 nr. 1 i denne forordningen ikke tildeles fullt ut, kan det resterende beløpet legges til beløpet nevnt i artikkel 10 nr. 2 bokstav b) i forordning (EU) 2021/1147.

• 5. Medlemsstatene skal rapportere til Kommisjonen og til forumet på teknisk nivå om fremdriften i gjennomføringen av tiltak finansiert av finansielle bidrag i henhold til denne artikkelen.

• 6. Kommisjonen skal i sin rapport nevnt i artikkel 9 inkludere opplysninger om gjennomføringen av tiltak finansiert av finansielle bidrag i henhold til denne artikkelen, herunder om forhold som kan påvirke gjennomføringen, og eventuelle tiltak som er truffet for å håndtere dem.

Artikkel 65

Alternative solidaritetstiltak

• 1. Bidrag i form av alternative solidaritetstiltak skal være basert på en særskilt anmodning fra den solidaritetsmottakende medlemsstaten. Slike bidrag skal regnes som økonomisk solidaritet, og deres konkrete verdi skal fastsettes, i fellesskap og på en realistisk måte, av de berørte bidragende og solidaritetsmottakende medlemsstatene og kommuniseres til EUs solidaritetskoordinator før disse bidragene gjennomføres.

• 2. Medlemsstatene skal tilby alternative solidaritetstiltak bare i tillegg til, og uten å overlappe, dem som ytes av Unionens organer, kontorer og byråer eller av Unionens finansiering på området asyl- og migrasjonshåndtering i de solidaritetsmottakende medlemsstatene. Medlemsstatene skal bare tilby alternative solidaritetstiltak i tillegg til det de er pålagt å bidra med gjennom Unionens organer, kontorer og byråer.

• 3. De solidaritetsmottakende og de bidragende medlemsstatene skal fullføre gjennomføringen av avtalte alternative solidaritetstiltak, selv om de aktuelle gjennomføringsrettsaktene er utløpt.

Artikkel 66

Referansenøkkel

Den andelen av solidaritetsbidragene som skal ytes av hver medlemsstat nevnt i artikkel 57 nr. 3, skal beregnes i samsvar med formelen fastsatt i vedlegg I og skal baseres på følgende kriterier for hver medlemsstat i henhold til de siste tilgjengelige Eurostat-dataene:

• a) befolkningens størrelse (50 % vekting).

• b) totalt BNP (50 % vekting).

Kapittel II

Prosedyrekrav

Artikkel 67

Prosedyre før relokalisering

• 1. Prosedyren fastsatt i denne artikkelen får anvendelse på relokalisering av personer nevnt i artikkel 56 nr. 2 bokstav a).

• 2. Før prosedyren fastsatt i denne artikkelen anvendes, skal den solidaritetsmottakende medlemsstaten sikre at det ikke er rimelig grunn til å anta at den berørte personen utgjør en trussel mot den indre sikkerheten. Dersom det er rimelig grunn til å anta at personen utgjør en trussel mot den indre sikkerheten, før eller under prosedyren fastsatt i denne artikkelen, herunder når det er fastslått at det foreligger en trussel mot den indre sikkerheten i samsvar med artikkel 15 i forordning (EU) 2024/1356, skal den solidaritetsmottakende medlemsstaten ikke anvende eller umiddelbart avslutte prosedyren fastsatt i denne artikkelen. Den solidaritetsmottakende medlemsstaten skal utelukke den berørte personen fra enhver fremtidig relokalisering eller overføring til enhver medlemsstat. Dersom den berørte personen er en søker om internasjonal beskyttelse, skal den solidaritetsmottakende medlemsstaten være den ansvarlige medlemsstaten i samsvar med artikkel 16 nr. 4 i denne forordningen.

• 3. Dersom relokalisering skal foretas, skal den solidaritetsmottakende medlemsstaten identifisere de personene som kan relokaliseres. Etter anmodning fra den solidaritetsmottakende medlemsstaten skal asylbyrået støtte den solidaritetsmottakende medlemsstaten med å identifisere personer som skal relokaliseres, og matche dem med relokaliseringsmedlemsstatene i samsvar med artikkel 2 nr. 1 bokstav k) i forordning (EU) 2021/2303.

  Medlemsstaten skal, dersom det er relevant, ta hensyn til at det foreligger meningsfull tilknytning, for eksempel basert på familiemessige eller kulturelle hensyn, mellom den berørte personen og relokaliseringsmedlemsstaten. For dette formålet skal den solidaritetsmottakende medlemsstaten gi personene som skal relokaliseres, mulighet til å gi informasjon om at de har meningsfull tilknytning til bestemte medlemsstater, og til å legge frem relevant informasjon og dokumentasjon for å fastslå disse forbindelsene. Denne muligheten skal ikke innebære en rett til å velge en bestemt relokaliseringsmedlemsstat i henhold til denne artikkelen.

• 4. Medlemsstatene kan bruke verktøy utviklet av EUs solidaritetskoordinator for å identifisere personer som skal relokaliseres, og matche dem med relokaliseringsmedlemsstatene.

  Søkere som ikke har meningsfull tilknytning til noen medlemsstat, skal deles rettferdig mellom de gjenværende relokaliseringsmedlemsstatene.

  Dersom den identifiserte personen som skal relokaliseres, er en person med internasjonal beskyttelse, skal den berørte personen relokaliseres først etter at vedkommende har gitt skriftlig samtykke.

• 5. Dersom relokalisering skal foretas, skal den solidaritetsmottakende medlemsstaten underrette personene nevnt i nr. 1 i denne artikkelen om prosedyren fastsatt i denne artikkelen og artikkel 68, samt eventuelt om forpliktelsene fastsatt i artikkel 17 nr. 3, 4 og 5, og om konsekvensene av manglende overholdelse fastsatt i artikkel 18.

  Første ledd i dette nummeret får ikke anvendelse på søkere som den solidaritetsmottakende medlemsstaten kan fastsettes som den ansvarlige medlemsstaten for i henhold til kriteriene i artikkel 25 til 28 og 34, med unntak av artikkel 25 nr. 5. Slike søkere skal ikke være aktuelle for relokalisering.

• 6. Medlemsstatene skal sikre at familiemedlemmer relokaliseres til samme medlemsstats territorium.

• 7. I tilfellene nevnt i nr. 2 og 3 skal den solidaritetsmottakende medlemsstaten så raskt som mulig oversende alle relevante opplysninger og dokumenter om den berørte personen til relokaliseringsmedlemsstaten ved å bruke et standardskjema, for blant annet å gjøre det mulig for myndighetene i relokaliseringsmedlemsstaten å kontrollere om det er grunn til å anta at den berørte personen utgjør en trussel mot den indre sikkerheten.

• 8. Relokaliseringsmedlemsstaten skal undersøke de opplysningene som den solidaritetsmottakende medlemsstaten har oversendt i henhold til nr. 7, og verifisere at det ikke er rimelig grunn til å anta at den berørte personen utgjør en trussel mot den indre sikkerheten. Relokaliseringsmedlemsstaten kan velge å verifisere denne informasjonen gjennom et personlig intervju med den berørte personen. Den berørte personen skal behørig underrettes om arten av og formålet med et slikt intervju. Det personlige intervjuet skal finne sted innenfor de fristene som er fastsatt i nr. 9.

• 9. Dersom det ikke er rimelig grunn til å anta at den berørte personen utgjør en trussel mot den indre sikkerheten, skal relokaliseringsmedlemsstaten bekrefte at den vil relokalisere den berørte personen innen én uke etter at den har mottatt de relevante opplysningene fra den solidaritetsmottakende medlemsstaten.

  Dersom kontrollene bekrefter at det er rimelig grunn til å anta at den berørte personen utgjør en trussel mot den indre sikkerheten, skal relokaliseringsmedlemsstaten innen en uke etter å ha mottatt de relevante opplysningene fra den solidaritetsmottakende medlemsstaten underrette denne medlemsstaten om arten av, og de underliggende elementene for, meldingen fra enhver relevant database. I slike tilfeller skal relokalisering av den berørte personen ikke finne sted.

  Dersom det unntaksvis kan påvises at gjennomgangen av opplysningene er særlig komplisert, eller at et stort antall saker må kontrolleres samtidig, kan relokaliseringsmedlemsstaten gi sitt svar etter fristen på én uke nevnt i første og andre ledd, men under alle omstendigheter innen to uker. I slike situasjoner skal relokaliseringsmedlemsstaten innen den opprinnelige fristen på én uke underrette den solidaritetsmottakende medlemsstaten om sin avgjørelse om å utsette et svar.

  Unnlatelse av å handle innen fristen på én uke som nevnt i første og andre ledd, eller fristen på to uker som nevnt i tredje ledd, skal anses som bekreftelse på mottak av opplysningene og medføre en plikt til å relokalisere den berørte personen, herunder en plikt til å sørge for egnede ordninger for ankomst.

• 10. Den solidaritetsmottakende medlemsstaten skal treffe en avgjørelse om overføring innen én uke etter at relokaliseringsmedlemsstaten har bekreftet dette. Den skal uten opphold underrette den berørte personen skriftlig om avgjørelsen om å overføre vedkommende til vedkommende medlemsstat senest to dager før overføringen når det gjelder søkere, og senest én uke før overføringen når det gjelder personer med internasjonal beskyttelse.

  Dersom personen som skal relokaliseres er en søker, skal vedkommende rette seg etter relokaliseringsbeslutningen.

• 11. Overføringen av den berørte personen fra den solidaritetsmottakende medlemsstaten til relokaliseringsmedlemsstaten skal gjennomføres i samsvar med den solidaritetsmottakende medlemsstatens nasjonale rett, etter samråd mellom de berørte medlemsstatene, så snart som praktisk mulig og innen fire uker etter bekreftelse fra relokaliseringsmedlemsstaten eller den endelige avgjørelsen etter en klage på eller overprøving av en avgjørelse om overføring med oppsettende virkning i samsvar med artikkel 43 nr. 3.

• 12. Den solidaritetsmottakende medlemsstaten og relokaliseringsmedlemsstaten skal fortsette relokaliseringsprosessen selv etter at fristen for gjennomføringen eller gyldigheten av rådsgjennomføringsrettsaktene nevnt i artikkel 57, 61 og 62 er utløpt.

• 13. Artikkel 42 nr. 3, 4 og 5, artikkel 43 og 44, artikkel 46 nr. 1 og 3, artikkel 47 nr. 2 og 3 og artikkel 48 og 50 gjelder tilsvarende med nødvendige endringer for relokaliseringsprosedyren.

  Den solidaritetsmottakende medlemsstaten som gjennomfører overføringen av en person med internasjonal beskyttelse, skal oversende alle opplysningene nevnt i artikkel 51 nr. 2 til relokaliseringsmedlemsstaten, opplysninger som personen med internasjonal beskyttelse la til grunn for sin søknad, og grunnlaget for enhver avgjørelse som er truffet om personen.

• 14. Kommisjonen skal ved hjelp av gjennomføringsrettsakter fastsette ensartede metoder for utarbeiding og levering av opplysninger og dokumenter med henblikk på relokalisering. Disse gjennomføringsrettsaktene skal vedtas i samsvar med undersøkelsesprosedyren nevnt i artikkel 77 nr. 2. Når Kommisjonen utarbeider disse gjennomføringsrettsaktene, skal den rådføre seg med myndigheten.

Artikkel 68

Prosedyre etter relokalisering

• 1. Relokaliseringsmedlemsstaten skal underrette den solidaritetsmottakende medlemsstaten, asylbyrået og EUs solidaritetskoordinator om at den berørte personen er trygt ankommet eller om at vedkommende ikke møtte opp innen den fastsatte fristen.

• 2. Dersom relokaliseringsmedlemsstaten har relokalisert en søker som det ennå ikke er avgjort hvilken medlemsstat som er ansvarlig for, skal relokaliseringsmedlemsstaten anvende prosedyrene fastsatt i del III, med unntak av artikkel 16 nr. 2, artikkel 17 nr. 1 og 2, artikkel 25 nr. 5, artikkel 29, artikkel 30 og artikkel 33 nr. 1 og 2.

  Dersom ingen ansvarlig medlemsstat kan fastsettes i henhold til første ledd i dette nummer, skal relokaliseringsmedlemsstaten være ansvarlig for behandlingen av søknaden om internasjonal beskyttelse.

  Relokaliseringsmedlemsstaten skal angi sitt ansvar i Eurodac i henhold til artikkel 16 nr. 1 i forordning (EU) 2024/1358.

• 3. Dersom en søker som det tidligere ble avgjort at den solidaritetsmottakende medlemsstaten var ansvarlig for på annet grunnlag enn kriteriene nevnt i artikkel 67 nr. 5 andre ledd, er relokalisert, skal ansvaret for å behandle søknaden om internasjonal beskyttelse overføres til relokaliseringsmedlemsstaten.

  Ansvaret for å undersøke eventuelle ytterligere begjæringer eller eventuelle senere søknader fra den berørte personen i samsvar med artikkel 55 og 56 i forordning (EU) 2024/1348 skal også overføres til relokaliseringsmedlemsstaten.

  Relokaliseringsmedlemsstaten skal angi sitt ansvar i Eurodac i henhold til artikkel 16 nr. 3 i forordning (EU) 2024/1358.

• 4. Dersom en person med internasjonal beskyttelse er blitt relokalisert, skal relokaliseringsmedlemsstaten automatisk innvilge internasjonal beskyttelsesstatus med respekt for den statusen som er innvilget av den solidaritetsmottakende medlemsstaten.

Artikkel 69

Prosedyre for ansvarsmotregning i henhold til artikkel 63 nr. 1 og 2

• 1. Dersom en solidaritetsmottakende medlemsstat anmoder en annen medlemsstat om å ta ansvar for å behandle et antall søknader om internasjonal beskyttelse i henhold til artikkel 63 nr. 1 og 2, skal den oversende sin anmodning til den bidragende medlemsstaten og angi antall søknader om internasjonal beskyttelse som skal overtas, i stedet for relokaliseringer.

• 2. Den bidragende medlemsstaten skal besvare anmodningen innen 30 dager etter å ha mottatt den.

  Den bidragende medlemsstaten kan beslutte å godta å ta ansvar for å behandle et lavere antall søknader om internasjonal beskyttelse enn det den solidaritetsmottakende medlemsstaten anmoder om.

• 3. Medlemsstaten som har akseptert en anmodning i henhold til nr. 2 i denne artikkelen, skal identifisere de individuelle søknadene om internasjonal beskyttelse som den tar ansvar for, og skal angi sitt ansvar i henhold til artikkel 16 nr. 3 i forordning (EU) 2024/1358.

Artikkel 70

Andre forpliktelser

Medlemsstatene skal holde Kommisjonen, særlig EUs solidaritetskoordinator, underrettet om gjennomføringen av solidaritetstiltak, herunder tiltak for samarbeid med et tredjeland.

Kapittel III

Økonomisk støtte fra Unionen

Artikkel 71

Økonomisk støtte

I samsvar med prinsippet om solidaritet og rimelig ansvarsdeling skal finansieringsstøtte etter relokalisering i henhold til kapittel I og II i denne delen gjennomføres i samsvar med artikkel 20 i forordning (EU) 2021/1147.

Del V

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 72

Datasikkerhet og databeskyttelse

• 1. Denne forordningen berører ikke unionsretten om vern av personopplysninger, særlig europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/679 og (EU) 2018/172543 og europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2016/68044.

• 2. Medlemsstatene skal ha på plass egnede tekniske og organisatoriske tiltak for å sikre beskyttelse av personopplysninger som behandles i henhold til denne forordningen, og særlig hindre ulovlig eller uberettiget tilgang til eller utlevering, endring eller tap av personopplysninger som behandles.

• 3. Hver medlemsstats kompetente tilsynsmyndighet eller tilsynsmyndigheter skal på en uavhengig måte overvåke lovligheten av behandlingen av personopplysninger som utføres av myndighetene omhandlet i artikkel 52 i den berørte medlemsstaten, i overensstemmelse med nasjonal rett.

Artikkel 73

Fortrolighet

Medlemsstatene skal sikre at myndighetene nevnt i artikkel 52 er bundet av reglene om taushetsplikt som er fastsatt i nasjonal rett, med hensyn til alle opplysninger de får kjennskap til i forbindelse med sitt arbeid.

Artikkel 74

Sanksjoner

Medlemsstatene skal fastsette regler for sanksjoner, herunder administrative eller strafferettslige sanksjoner i henhold til nasjonal rett, som får anvendelse ved overtredelse av denne forordningen, og skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre at de gjennomføres. De fastsatte sanksjonene skal være virkningsfulle, forholdsmessige og virke avskrekkende.

Artikkel 75

Beregning av frister

Enhver frist som er fastsatt i denne forskriften, skal beregnes på følgende måte:

• a) En frist uttrykt i dager, uker eller måneder skal beregnes fra det tidspunktet en hendelse inntreffer eller en handling finner sted; dagen der denne hendelsen inntreffer eller handlingen finner sted skal ikke medregnes ved beregningen av fristen.

• b) En frist uttrykt i uker eller måneder skal utløpe ved utgangen av den dag i fristens siste uke eller måned eller år som faller på henholdsvis samme ukedag eller samme dato i måneden som den dag da hendelsen inntraff eller handlingen fant sted som fristen skal regnes fra.

• c) Dersom den dagen en frist uttrykt i måneder utløper, ville falt på en dato som ikke forekommer i den siste måneden i perioden, utløper fristen ved midnatt den siste dagen i vedkommende måned.

• d) Fristene skal omfatte lørdager, søndager og offisielle fri- og helligdager i den berørte medlemsstaten. Dersom en frist utløper på en lørdag, søndag eller offisiell fri- eller helligdag, skal neste virkedag regnes som fristens siste dag.

Artikkel 76

Territorialt virkeområde

Hva angår Republikken Frankrike, får denne forordningen kun anvendelse på dens europeiske territorium.

Artikkel 77

Komitéprosedyre

• 1. Kommisjonen skal bistås av en komité. Nevnte komité skal være en komité i samsvar med forordning (EU) nr. 182/2011.

• 2. Når det vises til dette nummeret, får artikkel 5 i forordning (EU) nr. 182/2011 anvendelse.

  Dersom komiteen ikke avgir noen uttalelse, skal Kommisjonen ikke vedta utkastet til gjennomføringsrettsakt, og artikkel 5 nr. 4 tredje ledd i forordning (EU) nr. 182/2011 får anvendelse.

Artikkel 78

Utøvelse av delegering

• 1. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter gis Kommisjonen på vilkårene fastsatt i denne artikkelen.

• 2. Myndigheten til å vedta delegerte rettsakter omhandlet i artikkel 25 nr. 6 og artikkel 34 nr. 3 skal gis Kommisjonen for en periode på fem år fra 11. juni 2024. Kommisjonen skal utarbeide en rapport om den delegerte myndigheten senest ni måneder før utløpet av femårsperioden. Delegeringen av myndighet skal stilltiende forlenges med perioder av samme varighet, med mindre Europaparlamentet eller Rådet motsetter seg slik forlengelse senest tre måneder før utløpet av hver periode.

• 3. Den delegerte myndigheten omhandlet i artikkel 25 nr. 6 og artikkel 34 nr. 3 kan når som helst tilbakekalles av Europaparlamentet eller Rådet. En beslutning om tilbakekalling innebærer at den delegerte myndigheten som er angitt i beslutningen, opphører å gjelde. Beslutningen får anvendelse dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende, eller på et senere tidspunkt angitt i beslutningen. Den berører ikke gyldigheten av delegerte rettsakter som allerede er trådt i kraft.

• 4. Før Kommisjonen vedtar en delegert rettsakt, skal den rådføre seg med eksperter utpekt av hver medlemsstat i samsvar med prinsippene fastsatt i den tverrinstitusjonelle avtalen av 13. april 2016 om bedre regelverksutforming.

• 5. Så snart Kommisjonen vedtar en delegert rettsakt, skal den underrette Europaparlamentet og Rådet samtidig om dette.

• 6. En delegert rettsakt vedtatt i henhold til artikkel 25 nr. 6 eller artikkel 34 nr. 3 skal tre i kraft bare dersom verken Europaparlamentet eller Rådet har gjort innsigelse innen en frist på fire måneder etter at rettsakten ble meddelt Europaparlamentet og Rådet, eller dersom både Europaparlamentet og Rådet før denne fristen utløper, har underrettet Kommisjonen om at de ikke kommer til å fremme innvendinger. Fristen skal forlenges med to måneder på Europaparlamentets eller Rådets initiativ.

Artikkel 79

Overvåking og evaluering

Senest 1. februar 2028 og deretter årlig skal Kommisjonen gjennomgå hvordan tiltakene fastsatt i del IV i denne forordningen fungerer, og rapportere om gjennomføringen av tiltakene fastsatt i denne forordningen. Denne rapporten skal oversendes til Europaparlamentet og Rådet.

Kommisjonen skal regelmessig og minst hvert tredje år vurdere relevansen av tallene fastsatt i artikkel 12 nr. 2 bokstav a) og b) og den generelle virkemåten til del III i denne forordningen, herunder om definisjonen av familiemedlemmer og lengden på fristene fastsatt i den nevnte delen bør endres, på bakgrunn av den generelle migrasjonssituasjonen.

Kommisjonen skal senest 1. juli 2031 og deretter hvert femte år foreta en evaluering av denne forordningen, særlig med hensyn til prinsippet om solidaritet og rimelig ansvarsdeling som nedfelt i artikkel 80 i TEUV. Kommisjonen skal fremlegge rapporter om de viktigste resultatene av denne evalueringen, for Europaparlamentet, Rådet og Den europeiske økonomiske og sosiale komité. Medlemsstatene skal fremlegge for Kommisjonen alle opplysninger som er nødvendige for utarbeiding av rapportene senest seks måneder før Kommisjonens frist for å fremlegge hver rapport utløper.

Artikkel 80

Statistikk

Medlemsstatene skal i samsvar med artikkel 4 nr. 4 i europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 862/200745 gi statistikk til Kommisjonen (Eurostat) om anvendelsen av denne forordningen og forordning (EF) nr. 1560/2003.

Del VI

Endringer av andre unionsrettsakter

Artikkel 81

Endring av forordning (EU) 2021/1147

I forordning (EU) 2021/1147 gjøres følgende endringer:

• 1) I artikkel 2 gjøres følgende endringer:

  • a) Nr. 1 og 2 skal lyde:

    • «1) «søker om internasjonal beskyttelse» en søker som definert i artikkel 2 nr. 4 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) nr. 2024/1351(*),

    • 2) «person med internasjonal beskyttelse» en person med internasjonal beskyttelse som definert i artikkel 2 nr. 7 i forordning (EU) 2024/1351,

      (*) Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/1351 av 14. mai 2024 om asyl- og migrasjonshåndtering, om endring av forordning (EU) 2021/1147 og (EU) 2021/1160 og om oppheving av rådsdirektiv (EU) nr. 604/2013 (EUT L, 2024/1351, 22.5.2024, ELI: http://data.europa.eu/eli/reg/2024/1351/oj).».

  • b) Nr. 4 skal lyde:

    • «4) «familiemedlem» et familiemedlem som definert i artikkel 2 nr. 8 i forordning (EU) nr. 2024/1351,».

  • c) Nr. 11 og 12 skal lyde:

    • «11) «tredjelandsborger» en tredjelandsborger som definert i artikkel 2 nr. 1 i forordning (EU) nr. 2024/1351,

    • 12) «enslig mindreårig» en enslig mindreårig som definert i artikkel 2 nr. 11 i forordning (EU) nr. 2024/1351,».

  • d) Nytt nummer skal lyde:

    • «15) «solidaritetstiltak» et tiltak med et omfang som fastsatt i artikkel 56 nr. 2 bokstav b) i forordning (EU) nr. 2024/1351, finansiert gjennom finansielle bidrag fra medlemsstatene, som omhandlet i artikkel 64 nr. 1 i den nevnte forordningen.».

• 2) I artikkel 15 skal nytt nummer lyde:

  • «6a. Bidraget fra unionsbudsjettet kan økes til 100 % av de samlede støtteberettigede utgiftene for solidaritetstiltak.».

• 3) Artikkel 20 skal lyde:

  «Artikkel 20

  Midler til overføring av personer som søker om internasjonal beskyttelse eller av personer med internasjonal beskyttelse

  • 1. En medlemsstat skal, i tillegg til tildelinger i henhold til artikkel 13 nr. 1 bokstav a) i denne forordningen, motta et beløp på

    • a) 10 000 euro per søker om internasjonal beskyttelse som vedkommende medlemsstat blir ansvarlig for som følge av relokalisering i samsvar med artikkel 67 og 68 i forordning (EU) 2024/1351,

    • b) 10 000 euro per person med internasjonal beskyttelse som blir relokalisert til vedkommende medlemsstat i samsvar med artikkel 67 og 68 i forordning (EU) nr. 2024/1351.

    Beløpene nevnt i første ledd bokstav a) og b) skal økes til 12 000 euro for henholdsvis hver søker om internasjonal beskyttelse eller person med internasjonal beskyttelse, som er en enslig mindreårig som er relokalisert til den aktuelle medlemsstaten i samsvar med artikkel 67 og 68 i forordning (EU) nr. 2024/1351.

  • 2. Medlemsstaten som dekker kostnadene ved overføringene nevnt i nr. 1, skal motta et bidrag på 500 euro for hver søker om internasjonal beskyttelse eller person med internasjonal beskyttelse som overføres til en annen medlemsstat.

  • 3. Medlemsstaten som dekker kostnadene ved overføringene som nevnt i artikkel 36 nr. 1 bokstav a), b) eller c) i forordning (EU) nr. 2024/1351, og som utføres i samsvar med artikkel 46 i den nevnte forordningen, skal motta et bidrag på 500 euro for hver søker om internasjonal beskyttelse som overføres til en annen medlemsstat.

  • 4. Beløpene nevnt i nr. 1 til 3 i denne artikkelen skal tildeles medlemsstatens program, forutsatt at personen beløpet gjelder, faktisk ble overført til den aktuelle medlemsstaten eller ble registrert som søker i den ansvarlige medlemsstaten i samsvar med forordning (EU) 2024/1351, alt etter hva som er relevant. Disse beløpene skal ikke brukes til andre tiltak i medlemsstatens program, unntatt i behørig begrunnede tilfeller som godkjent av Kommisjonen gjennom endring av det aktuelle programmet.

  • 5. Beløpene nevnt i denne artikkelen skal ha form av finansiering som ikke er knyttet til kostnader i samsvar med artikkel 125 i finansieringsforordningen

  • 6. For kontroll- og revisjonsformål skal medlemsstatene oppbevare de opplysningene som er nødvendige for å kunne foreta en korrekt identifisering av de overførte personene og datoen for overføringen.

  • 7. For å ta hensyn til gjeldende inflasjonsrater, relevant utvikling når det gjelder relokaliseringer og andre faktorer som kan optimalisere bruken av det økonomiske insentivet som følge av beløpene nevnt i nr. 1, 2 og 3 i denne artikkelen, gis Kommisjonen myndighet til å vedta delegerte rettsakter i samsvar med artikkel 37 for å justere disse beløpene dersom det anses hensiktsmessig og innenfor rammen av tilgjengelige ressurser.».

• 4) I artikkel 35 nr. 2 skal ny bokstav lyde:

  • «ha) gjennomføringen av solidaritetstiltak, herunder en oppdeling av de finansielle bidragene per tiltak og en beskrivelse av de viktigste resultatene som er oppnådd som følge av finansieringen,».

• 5) I vedlegg II nr. 4 skal ny bokstav lyde:

  • «c) støtte til solidaritetstiltak, i tråd med omfanget av støtten som er angitt i vedlegg III.».

• 6) I vedlegg VI tabell 1 nr. IV skal følgende kode tilføyes:

  «007 Solidaritetstiltak».

• 7) I vedlegg VI tabell 3 skal følgende koder tilføyes:

  «006 Gjenbosetting og innreise på humanitært grunnlag

  007 Internasjonal beskyttelse (overføringer inn)

  008 Internasjonal beskyttelse (overføringer ut)

  009 Solidaritetstiltak».

Artikkel 82

Endring av forordning (EU) 2021/1060

I forordning (EU) 2021/1060 gjøres følgende endringer:

• 1) I artikkel 36 skal nytt nummer lyde:

  • «3a. Som unntak fra nr. 3 i denne artikkelen skal det ikke ytes unionsbidrag til teknisk bistand til støtte for solidaritetstiltak, som definert i artikkel 2 nr. 15 i AMIF-forordningen og artikkel 2 nr. 11 i BMVI-forordningen.».

• 2) I artikkel 63 gjøres følgende endringer:

  • a) I nr. 6 skal nytt ledd lyde:

    «Første ledd i denne artikkelen skal ikke gjelde for støtte til solidaritetstiltak, som definert i artikkel 2 nr. 15 i AMIF-forordningen og artikkel 2 nr. 11 i BMVI-forordningen.».

  • b) I nr. 7 skal nytt ledd lyde:

    «Når et program endres for å innføre økonomisk støtte til solidaritetstiltak, som definert i artikkel 2 nr. 15 i AMIF-forordningen og artikkel 2 nr. 11 i BMVI-forordningen, kan det i programmet fastsettes at støtteberettigelsen for utgifter knyttet til en slik endring starter fra 11. juni 2024.».

Del VII

Overgangsbestemmelser og sluttbestemmelser

Artikkel 83

Oppheving av forordning (EU) 604/2013

Forordning (EU) nr. 604/2013 oppheves med virkning fra 12. juni 2026.

Henvisninger til den opphevede forordningen skal forstås som henvisninger til denne forordningen og leses som angitt i sammenligningstabellen i vedlegg II.

Forordning (EF) nr. 1560/2003 skal forbli i kraft med mindre og inntil den endres ved gjennomføringsrettsakter som er vedtatt i henhold til denne forordningen.

Artikkel 84

Overgangstiltak

• 1. Når en søknad er registrert etter 12. juni 2026, skal det tas hensyn til enhver omstendighet som sannsynligvis vil medføre en medlemsstats ansvar i henhold til denne forordningen, selv om den inntraff før denne datoen.

• 2. Hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en søknad om internasjonal beskyttelse som er registrert før 12. juni 2026, skal avgjøres i samsvar med kriteriene i forordning (EU) nr. 604/2013.

• 3. Senest 12. september 2024 skal Kommisjonen, i nært samarbeid med Unionens relevante organer, kontorer og byråer og med medlemsstatene, legge frem en felles gjennomføringsplan for Rådet for å sikre at medlemsstatene er tilstrekkelig forberedt på å gjennomføre denne forordningen innen 12. juni 2026, med en vurdering av hvilke mangler og operasjonelle skritt som er påkrevd, samt underrette Europaparlamentet om dette.

  På grunnlag av denne felles gjennomføringsplanen skal hver medlemsstat senest 12. desember 2024, med støtte fra Kommisjonen og Unionens relevante organer, kontorer og byråer, utarbeide en nasjonal gjennomføringsplan som fastsetter tiltakene og tidsplanen for gjennomføringen. Hver medlemsstat skal fullføre gjennomføringen av sin plan innen 12. juni 2026.

  Ved gjennomføringen av denne artikkelen kan medlemsstatene bruke støtte fra Unionens relevante organer, kontorer og byråer, og Unionens fond kan yte økonomisk støtte til medlemsstatene, i samsvar med rettsaktene som regulerer disse organene, kontorene, byråene og fondene.

  Kommisjonen skal nøye overvåke gjennomføringen av de nasjonale gjennomføringsplanene nevnt i andre ledd.

  Kommisjonen skal i de to første rapportene nevnt i artikkel 9 redegjøre for status for gjennomføringen av den felles gjennomføringsplanen og de nasjonale gjennomføringsplanene nevnt i dette nummeret.

  Kommisjonen skal i påvente av rapportene nevnt i femte ledd i dette nummeret hver sjette måned underrette Europaparlamentet og Rådet om status for gjennomføringen av den felles gjennomføringsplanen og de nasjonale gjennomføringsplanene nevnt i dette nummeret.

Artikkel 85

Ikrafttredelse og anvendelse

Denne forordningen trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 12. juni 2026.

Artikkel 7 til 15, artikkel 22 nr. 1 fjerde ledd, artikkel 23 nr. 7, artikkel 25 nr. 6 og 7, artikkel 34 nr. 3 og 4, artikkel 39 nr. 3 andre ledd, artikkel 40 nr. 4, artikkel 40 nr. 8 andre ledd, artikkel 41 nr. 5, artikkel 46 nr. 1 femte ledd, artikkel 46 nr. 4, artikkel 48 nr. 4, artikkel 50 nr. 1 andre ledd, artikkel 50 nr. 5, artikkel 52 nr. 4, artikkel 56 og 57, artikkel 64 nr. 3, artikkel 67 nr. 14 og artikkel 78 og 84 får imidlertid anvendelse fra 11. juni 2024.

Denne forordningen er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i medlemsstatene i samsvar med traktatene.

Utferdiget i Brussel 14. mai 2024.

VEDLEGG I

Formel for referansenøkkelen i henhold til artikkel 66:

Andel_MS = 50 % befolkningseffekt_MS + 50 % BNP-effekt_MS

n: samlet antall medlemsstater

VEDLEGG II

Sammenligningstabell