2 Bakgrunn

2.1 Dublin-samarbeidet

Dublin-samarbeidet er et samarbeid mellom 31 europeiske land (EUs medlemsstater, Island, Liechtenstein, Norge og Sveits), som har som formål at en søknad om internasjonal beskyttelse som blir fremmet innenfor samarbeidets område, kun skal behandles i én, klart definert medlemsstat. Det tas rutinemessig fingeravtrykk av alle asylsøkere over 14 år, noe som gjør det enklere å oppdage om en person allerede har søkt om internasjonal beskyttelse i, eller irregulært passert yttergrensen til, en annen stat. Regelverket omfatter både kriteriene og mekanismene for å avgjøre hvilket land som er ansvarlig for en søknad om internasjonal beskyttelse, i dag regulert i Dublin III-forordningen, og fingeravtrykksystemet Eurodac, i dag regulert i Eurodac-forordningen 2013.

Norge er tilknyttet Dublin-samarbeidet gjennom avtale av 19. januar 2001 mellom Norge, Island og EU om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i Norge, Island eller en medlemsstat («Dublin-avtalen»). Videre ble det 24. oktober 2019 undertegnet en tilleggsprotokoll til Dublin-avtalen med henblikk på rettshåndhevende myndigheters tilgang til Eurodac.

I henhold til Dublin-avtalen artikkel 4 nr. 2, skal Europakommisjonen (Kommisjonen) underrette Norge om vedtak om nye rettsakter eller tiltak knyttet til Dublin-samarbeidet, og Norge skal deretter på selvstendig grunnlag avgjøre om innholdet skal godtas fra norsk side og innarbeides i norsk rett.

2.2 EUs pakt for migrasjon og asyl (Pakten) og betydningen for Norge

Kommisjonen la 23. september 2020 frem forslag til en omfattende og helhetlig reform av EUs asyl- og migrasjonspolitikk og -regelverk, omtalt som Pakten for migrasjon og asyl. Det ble foreslått rettsakter som både videreutvikler dagens EU-regelverk og som etablerer nye regler innenfor områdene for blant annet asyl, migrasjon, yttergrenseforvaltning og retur.

Ti av rettsaktene som inngår i Pakten, herunder Eurodac-forordningen 2024, AMMR og kriseforordningen, ble vedtatt i EU 14. mai 2024. Målet med Pakten er blant annet å bidra til sikrere yttergrenser, samt raske og effektive asylprosedyrer. Videre er målet å etablere et effektivt system for solidaritet og ansvar i EU som skal bidra til en jevnere byrdedeling mellom medlemsstatene, samt å bygge inn migrasjon som et element i bredere internasjonale partnerskap.

Samtlige ti rettsakter som inngår i Pakten, er bindende i sin helhet for alle EUs medlemsstater unntatt Danmark, Irland og Kypros. Irland har likevel besluttet å tre inn i samtlige rettsakter i Pakten så langt de har anledning til det (Irland deltar ikke i Schengen-samarbeidet). Kypros er bundet av alle rettsaktene unntatt dem som anses som utvikling av Schengen-samarbeidet. Danmark vil, i likhet med Norge, Island, Liechtenstein og Sveits, ta del i de delene av Eurodac-forordningen 2024, AMMR og kriseforordningen som innebærer en utvikling av Dublin-samarbeidet, samt rettsaktene som anses å være en videreutvikling av Schengen-samarbeidet, det vil si europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/1356 av 14. mai 2024 om innføring av screening av tredjelandsborgere ved de ytre grensene og om endring av forordning (EF) nr. 767/2008, (EU) 2017/2226, (EU) 2018/1240 og (EU) 2019/817 (screeningforordningen) og europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/1349 av 14. mai 2024 om etablering av en grenseprosedyre for retur og endring av forordning (EU) 2021/1148 (forordningen om grenseprosedyrer for retur).

Deler av Eurodac-forordningen 2024, AMMR og kriseforordningen blir bindende for Norge gjennom Dublin-avtalen. Hvilke deler som blir bindende for Norge, beror på hvilke deler EU notifiserer (underretter) Norge om, jf. Dublin-avtalen artikkel 4 nr. 2, og om Norge godtar disse og notifiserer EU tilbake.

Norge ble i brev av 17. mai 2024, med tilleggsbrev av 12. juni 2024, fra Kommisjonen underrettet om vedtakelsen av Eurodac-forordningen 2024 (med unntak av artikkel 8 til 11 i kapittel I, og kapittel VII og VIII), AMMR (del III, V og VII) og kriseforordningen (artikkel 12 og 13, samt artikkel 1 til 6 så langt de omhandler artikkel 12 og 13) i henhold til Dublin-avtalen. Norge notifiserte EU 5. november 2024 om godtakelse av innholdet i nevnte notifikasjon fra Kommisjonen med forbehold om Stortingets samtykke, jf. Grunnloven § 26 annet ledd. Det ble presisert at innholdet blir bindende for Norge først når alle konstitusjonelle vilkår er oppfylt.

Eurodac-forordningen 2024, AMMR og kriseforordningen er for øvrig tett knyttet til enkelte andre rettsakter innenfor det europeiske samarbeidet om asyl og migrasjon. For Norges del gjelder det særlig screeningforordningen, som faller innenfor virkeområdet til avtale mellom Rådet for Den europeiske union og Island og Norge av 18. mai 1999 om de sistnevnte statenes tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen-regelverket (Norges Schengen-avtale). Lovendringer som følge av screeningforordningen behandles i en egen proposisjon Endringer i grenseloven, utlendingsloven og SIS-loven (screening av tredjelandsborgere) og samtykke til godtakelse av forordning (EU) 2024/1356 om innføring av screening av tredjelandsborgere ved de ytre grensene mv. og forordning (EU) 2022/1190 om endringer i politisamarbeidsforordningen (videreutvikling av Schengen-regelverket), som fremmes for Stortinget i løpet av våren 2026.