3 Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/1359 av 14. mai 2024 om håndtering av krisesituasjoner og force majeure på migrasjons- og asylområdet og om endring av forordning (EU) 2021/1147 (kriseforordningen)

EUROPAPARLAMENTET OG RÅDET FOR DEN EUROPEISKE UNION HAR

under henvisning til traktaten om Den europeiske unions virkemåte, særlig artikkel 78 nr. 2 bokstav d) og e),

under henvisning til forslag fra Europakommisjonen,

etter oversending av utkast til regelverksakt til de nasjonale parlamentene,

under henvisning til uttalelse fra Den europeiske økonomiske og sosiale komité1,

under henvisning til uttalelse fra Regionkomiteen2,

etter den ordinære regelverksprosedyren3 og

ut fra følgende betraktninger:

• 1) Unionen, som utgjør et område med frihet, sikkerhet og rettferdighet, bør sikre fravær av personkontroll på de indre grensene og utforme en felles politikk for asyl og migrasjon, kontroll av de ytre grensene og retur samt for å hindre uautoriserte bevegelser mellom medlemsstatene, som er tuftet på solidaritet og rimelig ansvarsdeling mellom medlemsstatene og er rettferdig overfor tredjelandsborgere og statsløse, og som fullt ut respekterer grunnleggende rettigheter.

• 2) Det er nødvendig med en helhetlig tilnærming med sikte på å styrke den gjensidige tilliten mellom medlemsstatene, og i erkjennelse av at effektiviteten av den samlede tilnærmingen avhenger av at alle komponentene håndteres og gjennomføres i fellesskap på en integrert måte.

• 3) Unionen og medlemsstatene kan stå overfor migrasjonsmessige utfordringer som kan variere sterkt, særlig med hensyn til omfanget og sammensetningen av ankomstene. Det er derfor avgjørende at Unionen utstyres med en rekke verktøy for å reagere på alle typer situasjoner. Den helhetlige tilnærmingen som er skissert i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/13514, herunder gjennom partnerskap med relevante tredjeland, bør sikre at Unionen har særlige regler for effektiv håndtering av migrasjon, særlig med hensyn til å utløse en obligatorisk solidaritetsmekanisme, og at alle nødvendige tiltak er på plass for å hindre at kriser inntreffer. Denne forordningen fastsetter regler som supplerer denne tilnærmingen samt reglene fastsatt i rådsdirektiv 2001/55/EF5, som kan anvendes samtidig.

• 4) Selv om de nødvendige forebyggende tiltakene er iverksatt, kan det ikke utelukkes at det oppstår en krisesituasjon eller force majeure på migrasjons- og asylområdet som følge av omstendigheter som ligger utenfor Unionens og dens medlemsstaters kontroll. Slike ekstraordinære situasjoner kan omfatte massetilstrømning av tredjelandsborgere og statsløse til én eller flere medlemsstaters territorium, eller en situasjon der et tredjeland eller en fiendtlig ikke-statlig aktør instrumentaliserer migranter med det formål å destabilisere medlemsstaten eller Unionen, eller en situasjon med force majeure i medlemsstaten. Under disse omstendighetene er det mulig at tiltakene og fleksibiliteten som gis i henhold til forordning (EU) 2024/1351 og europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/13486 ikke er tilstrekkelige til å håndtere slike ekstraordinære situasjoner. Disse ekstraordinære situasjonene skiller seg fra dem der en medlemsstat står overfor en betydelig migrasjonssituasjon på grunn av den kumulative virkningen av ankomster på sitt godt forberedte asyl-, mottaks- og migrasjonssystem, eller der en medlemsstat befinner seg under migrasjonspress på grunn av omfanget av ankomster som, selv om de ikke når nivået for masseankomster, likevel skaper uforholdsmessige forpliktelser for medlemsstatens godt forberedte systemer, og der forordning (EU) 2024/1351 fastsetter relevante tiltak for slike situasjoner. Denne forordningen berører heller ikke utøvelsen av det ansvar som påhviler medlemsstatene med hensyn til å opprettholde lov og orden og beskytte den indre sikkerhet.

• 5) Hensikten med denne forordningen er å styrke Unionens beredskap og motstandsdyktighet til å håndtere krisesituasjoner og til å legge til rette for operativ koordinering, kapasitetsstøtte og tilgjengeligheten av finansiering i krisesituasjoner.

• 6) Denne forordningen sikrer effektiv anvendelse av prinsippet om solidaritet og rimelig ansvarsdeling mellom medlemsstatene og tilpasning av de relevante reglene for asylprosedyren, herunder anvendelse av den fremskyndede prosedyren, slik at medlemsstatene og Unionen har de nødvendige rettslige verktøyene til rådighet for å reagere raskt på krisesituasjoner og force majeure, herunder tilpasning av tidslinjene for å gjennomføre alle prosedyrer.

• 7) Denne forordningen sikrer at medlemsstatene mottar full støtte i krisesituasjoner og ved force majeure, herunder gjennom solidaritetsmekanismen som sikrer en rimelig ansvarsdeling og balanse i innsatsen mellom medlemsstatene i krisesituasjoner.

• 8) Denne forordningen respekterer de grunnleggende rettighetene til tredjelandsborgere og statsløse og prinsippene som er nedfelt i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter (heretter kalt «pakten»), særlig respekten for og beskyttelsen av menneskeverdet, forbudet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, respekten for privatliv og familieliv, prinsippet om barnets beste, retten til asyl og beskyttelse ved utsendelse, utvisning eller utlevering samt Genève-konvensjonen om flyktningers stilling av 28. juli 1951, som endret ved New York-protokollen av 31. januar 1967 (heretter kalt «Genève-konvensjonen»). Denne forordningen bør gjennomføres i samsvar med pakten og de allmenne prinsippene i unionsretten samt folkeretten. For å gjenspeile at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, i tråd med FNs konvensjon av 1989 om barnets rettigheter, og behovet for å respektere familielivet, samt for å sikre beskyttelse av helsen til de berørte personene, bør det gis garantier for mindreårige og deres familiemedlemmer og for søkere om internasjonal beskyttelse («søkere») hvis helsetilstand krever spesifikk og tilstrekkelig støtte. Reglene og garantiene fastsatt i forordning (EU) 2024/1348 bør fortsatt gjelde for personer som er underlagt unntakene fastsatt i denne forordningen, med mindre noe annet er fastsatt i denne forordningen. Reglene fastsatt i europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2024/13467, herunder reglene om internering av søkere, bør fortsette å gjelde fra det tidspunkt en søknad om internasjonal beskyttelse inngis.

• 9) Denne forordningen fastsetter ikke unntak fra reglene og garantiene i henhold til direktiv (EU) 2024/1346, herunder de som gjelder materielle mottaksforhold. En medlemsstat som er i en krisesituasjon, bør sørge for ytterligere og tilstrekkelige menneskelige og materielle ressurser for å kunne oppfylle sine forpliktelser i henhold til det nevnte direktivet.

• 10) Reglene og garantiene fastsatt i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/13568, (EU) 2024/13589 og (EU) 2024/134710 og europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2024/171211 bør fortsette å gjelde uavhengig av unntak som anvendes i henhold til denne forordningen. Medlemsstatene bør anvende tiltakene fastsatt i denne forordningen bare i samsvar med vilkårene som disse tiltakene er underlagt, som fastsatt i Rådets relevante gjennomføringsbeslutning truffet i henhold til denne forordningen, og når det er strengt nødvendig og forholdsmessig.

• 11) Det forhold at det treffes tiltak i henhold til denne forordningen som gjelder en bestemt medlemsstat bør ikke berøre muligheten til å anvende artikkel 78 nr. 3 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte (TEUV).

• 12) Masseankomster av tredjelandsborgere eller statsløse kan føre til en situasjon der en medlemsstat ikke er i stand til å behandle søknader om internasjonal beskyttelse fra tredjelandsborgere og statsløse i samsvar med reglene fastsatt i forordning (EU) 2024/1351 og forordning (EU) 2024/1348, og der dette har konsekvenser for asyl- og migrasjonssystemets virkemåte, ikke bare i den aktuelle medlemsstaten, men i Unionen som helhet. Det er derfor nødvendig å fastsette spesifikke regler og mekanismer som bør gjøre det mulig å treffe effektive tiltak for å håndtere slike situasjoner.

• 13) Medlemsstatene bør ha tilstrekkelige menneskelige og økonomiske ressurser og tilstrekkelig infrastruktur til å gjennomføre asyl- og migrasjonshåndteringspolitikken på en effektiv måte. Medlemsstatene bør sikre hensiktsmessig samordning mellom de relevante nasjonale myndighetene og med de nasjonale myndighetene i de andre medlemsstatene for å sikre at deres systemer for asyl, mottak, herunder barnevern, eller retur er godt forberedt, herunder beredskap og beredskapsplanlegging, og at hver komponent har tilstrekkelig kapasitet.

• 14) Det kan oppstå en situasjon med instrumentalisering der et tredjeland eller en fiendtlig ikke-statlig aktør oppmuntrer til eller legger til rette for bevegelsen av tredjelandsborgere eller statsløse til Unionens ytre grenser eller til en medlemsstat, der slike tiltak tyder på at et tredjeland eller en fiendtlig ikke-statlig aktør har til hensikt å destabilisere Unionen eller en medlemsstat, og der slike tiltak kan sette en medlemsstats grunnleggende funksjoner i fare, herunder opprettholdelsen av lov og orden eller beskyttelsen av dens nasjonale sikkerhet.

• 15) Situasjoner der ikke-statlige aktører er involvert i organisert kriminalitet, særlig smugling, bør ikke anses som instrumentalisering av migranter når det ikke er noe mål om å destabilisere Unionen eller en medlemsstat.

• 16) Humanitær bistand bør ikke anses som instrumentalisering av migranter når det ikke er noe mål om å destabilisere Unionen eller en medlemsstat.

• 17) Uten at det berører tiltak som kommer til anvendelse i forbindelse med andre politikkområder og i henhold til andre rettslige instrumenter, fokuserer denne forordningen, for å sikre en umiddelbar og hensiktsmessig reaksjon på hybride trusler i samsvar med unionsretten og internasjonale forpliktelser, på de særskilte tiltakene som får anvendelse på migrasjonsområdet, med sikte på å håndtere situasjoner med instrumentalisering.

• 18) I en situasjon med instrumentalisering kan tredjelandsborgere og statsløse søke om internasjonal beskyttelse ved den ytre grensen eller i en transittsone i en medlemsstat, og det vil ofte dreie seg om personer som er pågrepet i forbindelse med uautorisert passering av den ytre grensen via land, sjø eller luft, eller som settes i land etter søk- og redningsaksjoner. Dette kan særlig føre til en uventet betydelig økning i antall søknader om internasjonal beskyttelse ved de ytre grensene. I den forbindelse må det sikres effektiv og reell tilgang til prosedyren for internasjonal beskyttelse i samsvar med artikkel 18 i pakten og Genève-konvensjonen.

• 19) Når det gjelder Kypros, fastsetter rådsforordning (EF) nr. 866/200412 særlige regler som gjelder for linjen mellom områdene i Republikken Kypros der regjeringen i Republikken Kypros utøver effektiv kontroll, og de områdene der den ikke utøver effektiv kontroll. Selv om denne linjen ikke utgjør en ytre grense, anses en situasjon der et tredjeland eller en fiendtlig ikke-statlig aktør oppmuntrer til eller tilrettelegger for at tredjelandsborgere eller statsløse kan passere denne linjen, som instrumentalisering, dersom alle de øvrige elementene av instrumentalisering er til stede.

• 20) En medlemsstat kan også stå overfor unormale og uforutsette omstendigheter utenfor dens kontroll, som den ikke kunne ha unngått konsekvensene av tross utøvelsen av all nødvendig aktsomhet. Slike tilfeller av force majeure kan hindre medlemsstaten i å oppfylle sine forpliktelser i henhold til unionsretten, og kan få konsekvenser ikke bare i denne medlemsstaten, men i Unionen som helhet. Eksempler på en situasjon med force majeure omfatter blant annet pandemier og naturkatastrofer.

• 21) Dersom en medlemsstat anser seg å være i en krisesituasjon eller force majeure-situasjon, bør den kunne anmode om tillatelse til å anvende unntakene og solidaritetstiltakene fastsatt i denne forordningen. Denne anmodningen bør inneholde en beskrivelse av situasjonen og angi hvilke tiltak medlemsstaten ber om for å håndtere den spesifikke situasjonen. Den bør også angi årsakene til at situasjonen krever at den tar i bruk disse tiltakene, og, dersom det er relevant, angi hvilke tiltak som allerede er truffet for å avhjelpe situasjonen.

• 22) Bruk av tiltak som inngår i EUs permanente verktøykasse for migrasjonsstøtte, som etablert ved artikkel 6 nr. 3 i forordning (EU) 2024/1351 («verktøykassen»), bør ikke være en forutsetning for å kunne dra nytte av solidaritetstiltak i henhold til denne forordningen.

• 23) I en krisesituasjon bør medlemsstaten som befinner seg i en slik situasjon, ha mulighet til å anmode andre medlemsstater om solidaritets- og støttetiltak som passer best til dens behov for å håndtere situasjonen og som krever økt solidaritet i forhold til det som er fastsatt i forordning (EU) 2024/1351, for å lette medlemsstatens ansvar for å håndtere en krisesituasjon. De økte solidaritets- og støttetiltakene kan ha form av relokaliseringer, finansielle bidrag, alternative solidaritetstiltak eller en kombinasjon av de ovennevnte.

• 24) I en krisesituasjon eller force majeure-situasjon bør medlemsstaten som befinner seg i en slik situasjon, ha mulighet til å anmode om tillatelse til å anvende unntak fra relevante regler for asylprosedyren, herunder grenseprosedyren for asyl. Dersom det er relevant, bør slike anmodninger også omfatte den berørte medlemsstatens valg med hensyn til om grenseprosedyren skal utelukkes eller opphøre for bestemte kategorier av søkere. Sammen med en slik anmodning bør den berørte medlemsstaten kunne underrette Kommisjonen om at den har til hensikt å anvende unntaket fra registreringsfristen, før den får tillatelse til å gjøre dette i en gjennomføringsbeslutning fra Rådet, samt om de nøyaktige grunnene til at det er nødvendig med umiddelbare tiltak. Dette unntaket bør ikke anvendes i mer enn ti dager fra dagen etter anmodningen, med mindre det er gitt tillatelse til dette i Rådets gjennomføringsbeslutning. Når Kommisjonen og Rådet utfører sine respektive forpliktelser i henhold til godkjenningsprosedyren, bør de gå raskt frem for å begrense tidsintervallet mellom utløpet av en slik periode og vedtakelsen av Rådets tilsvarende gjennomføringsbeslutning.

• 25) Tatt i betraktning at en medlemsstat kan stå overfor flere av de situasjonene som er beskrevet i denne forordningen samtidig, er det mulig for denne medlemsstaten å anmode om ulike tiltak i henhold til denne forordningen og få tillatelse til samtidig å anvende eller dra nytte av de tiltakene som er utformet for å utfylle hverandre.

• 26) For å muliggjøre en forsvarlig håndtering av en krisesituasjon, herunder instrumentalisering eller force majeure, og for å sikre forutsigbarhet og hensiktsmessig tilpasning av de relevante reglene for asylprosedyren til slike situasjoner, herunder grenseprosedyren for asyl, bør Kommisjonen gis myndighet til å vurdere situasjonen, etter en begrunnet anmodning fra den berørte medlemsstaten, og til å fastslå ved en gjennomføringsbeslutning hvorvidt den anmodende medlemsstaten befinner seg i en krisesituasjon, herunder instrumentalisering, eller en force majeure-situasjon.

• 27) I en krisesituasjon bør solidaritetstiltakene for å håndtere en slik situasjon være mer omfattende enn de som er fastsatt i forordning (EU) 2024/1351. Når Kommisjonen vurderer situasjonen, bør den derfor ta hensyn til kvantitative og kvalitative indikatorer fastsatt i artikkel 9 i den nevnte forordningen og underbyggede opplysninger fra den anmodende medlemsstaten samt opplysninger innhentet i henhold til europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2021/230313 og europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2019/189614 og den årlige europeiske asyl- og migrasjonsrapporten nevnt i forordning (EU) 2024/1351. I situasjoner med instrumentalisering bør Kommisjonen også ta hensyn til årsakene til at verktøykassen ikke er tilstrekkelig til å håndtere situasjonen. Kommisjonen bør innhente tilstrekkelig informasjon til å kunne vurdere om den anmodende medlemsstaten befinner seg i en krisesituasjon, herunder instrumentalisering, eller om det foreligger force majeure, i samråd med de relevante byråene, særlig EUs asylbyrå («asylbyrået»), Det europeiske grense- og kystvaktbyrået og EUs byrå for grunnleggende rettigheter, samt internasjonale organisasjoner, særlig FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), og andre relevante organisasjoner.

• 28) For å sikre en høy grad av politisk kontroll og støtte, og uttrykk for Unionens solidaritet, er det relevant å vurdere om Det europeiske råd har anerkjent at Unionen eller en eller flere av dens medlemsstater står overfor en situasjon med instrumentalisering av migranter. Instrumentaliseringen av migranter kan sette en medlemsstats grunnleggende funksjoner i fare, herunder opprettholdelsen av lov og orden eller beskyttelsen av dens nasjonale sikkerhet.

• 29) For å sikre en hensiktsmessig respons som er nødvendig og forholdsmessig for å håndtere situasjonen, bør Kommisjonens forslag, dersom det er relevant, angi de spesifikke unntakene som medlemsstatene bør gis tillatelse til å gjøre bruk av. I en situasjon med instrumentalisering bør det klart identifiseres hvilke personer som omfattes av instrumentaliseringen og som de relevante unntakene kan anvendes på. I en krisesituasjon bør Kommisjonen, dersom det er hensiktsmessig og etter samråd med medlemsstaten som befinner seg i en krisesituasjon, i sitt forslag inkludere et utkast til en solidaritetsresponsplan som angir de relevante solidaritetstiltakene og omfanget av disse som kreves i den konkrete situasjonen, herunder det samlede antallet relokaliseringer, finansielle bidrag eller alternative solidaritetstiltak og omfanget av disse, idet det anerkjennes at de ulike typene solidaritet er av samme verdi, og medlemsstatenes fullstendige frihet ved valg av solidaritetstiltak respekteres.

• 30) Mens relokalisering eller ansvarsmotregning i en situasjon med migrasjonspress skal dekke 60 % av relokaliseringsbehovene i henhold til forordning (EU) 2024/1351, er det i en krisesituasjon viktig at alle solidaritetsbehovene til den berørte medlemsstaten blir ivaretatt. Dersom en gjennomføringsbeslutning fra Rådet fastsetter en solidaritetsresponsplan, bør medlemsstaten som befinner seg i en krisesituasjon derfor ha prioritet til å bruke solidaritetstilsagnene som ikke er tildelt eller ennå ikke er gjennomført, og som er tilgjengelige i den årlige solidaritetspoolen opprettet i samsvar med artikkel 57 i forordning (EU) 2024/1351. Dersom dette ikke er mulig, eller dersom den årlige solidaritetspoolen ikke inneholder tilstrekkelige tilsagn til å dekke behovene som er identifisert, bør medlemsstaten som befinner seg i en krisesituasjon også kunne benytte bidragene i Rådets gjennomføringsbeslutning, idet det anerkjennes at de ulike typene solidaritet er av samme verdi. Med sikte på å imøtekomme alle behovene til den berørte medlemsstaten, bør ansvarsmotregning gjøres obligatorisk for å dekke behovene fastsatt i solidaritetsresponsplanen dersom kombinasjonen av tilsagnene om relokalisering som er tilgjengelige i den årlige solidaritetspoolen og i Rådets gjennomføringsbeslutning ikke er tilstrekkelig. For at dette skal kunne skje, bør det befinne seg personer som motregningen gjelder for, på territoriet til den bidragende medlemsstaten.

• 31) Krisesituasjoner eller force majeure-situasjoner kan også sette en medlemsstats grunnleggende funksjoner i fare. For å styrke den gjensidige tilliten mellom medlemsstatene og forbedre samordningen på unionsnivå, bør Rådet gis gjennomføringsmyndighet til å vedta en gjennomføringsbeslutning som gir en medlemsstat myndighet til å anvende unntakene og solidaritetstiltakene fastsatt i denne forordningen når vilkårene som er fastsatt, er oppfylt. Tidsperioden for å anvende tiltakene som er godkjent ved den opprinnelige gjennomføringsbeslutningen, bør være tre måneder. Det bør være mulig å forlenge denne perioden med ytterligere tre måneder etter at Kommisjonen har bekreftet at situasjonen med krise eller force majeure vedvarer. Rådet bør gis myndighet til å forlenge tillatelsen til å anvende unntakene og solidaritetstiltakene med inntil tre måneder på grunnlag av et forslag fra Kommisjonen, dersom omstendighetene som rettferdiggjør forlengelsen av unntakene og solidaritetstiltakene vedvarer. Det bør være mulig å forlenge denne perioden med ytterligere tre måneder etter at Kommisjonen har bekreftet at situasjonen vedvarer. Rådet bør gis myndighet til å oppheve anvendelsen av tiltakene på grunnlag av et forslag fra Kommisjonen når omstendighetene som begrunner anvendelsen av unntakene og solidaritetstiltakene, er opphørt. Det bør være mulig for beslutningen om å forlenge tillatelsen, å endre unntakene som anvendes. Når Kommisjonen og Rådet utøver sin myndighet og sitt ansvar, bør de til enhver tid sikre at prinsippene om forholdsmessighet og nødvendighet overholdes.

• 32) Rådets gjennomføringsbeslutning bør, når det er relevant, angi de spesifikke unntakene som medlemsstaten som befinner seg i en krisesituasjon eller er utsatt for force majeure, har tillatelse til å anvende, avhengig av arten av hvert unntak, og fastsette datoen de kan anvendes fra. Videre bør beslutningen angi hvilke grunner den er basert på, og unntakenes personlige virkeområde.

• 33) Rådets gjennomføringsbeslutning bør, dersom det er relevant, fastsette en solidaritetsresponsplan som angir de spesifikke solidaritets- og støttetiltakene som kreves, og nivåene på disse, samt hvilke tilsagn som er gitt fra de bidragende medlemsstatene. Med henblikk på dette bør tilsagnsprosessen finne sted i forbindelse med vedtakelsen av Rådets gjennomføringsbeslutning. Det er viktig å sikre at de bidragende medlemsstatene har full frihet til å velge mellom typer solidaritetstiltak og støttetiltak.

• 34) Ettersom det er viktig at tiltakene fastsatt i denne forordningen bare anvendes så lenge og i den grad det er strengt nødvendig, bør Kommisjonen og Rådet kontinuerlig holde oppsyn med og vurdere situasjonen med hensyn til nødvendigheten og forholdsmessigheten av disse tiltakene. I den forbindelse bør Kommisjonen være særlig oppmerksom på at grunnleggende rettigheter og humanitære standarder overholdes, og kan anmode asylbyrået om å innlede en overvåking av den berørte medlemsstatens asyl- eller mottakssystem i henhold til artikkel 15 nr. 2 i forordning (EU) 2021/2303.

• 35) Prosedyrereglene fastsatt i forordning (EU) 2024/1351 for gjennomføring av relokalisering får anvendelse med henblikk på å sikre korrekt gjennomføring av solidaritetstiltakene i en krisesituasjon, idet det tas hensyn til hvor alvorlig og presserende denne situasjonen er.

• 36) For å sikre en smidig gjennomføring av solidaritetsmekanismen i henhold til denne forordningen bør EUs solidaritetskoordinator, i tillegg til oppgavene fastsatt i forordning (EU) 2024/1351, støtte relokaliseringsaktiviteter og fremme en kultur blant medlemsstatene for beredskap, samarbeid og motstandsdyktighet. I en krisesituasjon bør EUs solidaritetskoordinator annenhver uke fremlegge en bulletin om status for gjennomføringen av relokaliseringsmekanismen og hvordan den fungerer. Kontoret til EUs solidaritetskoordinator bør ha tilstrekkelig personale og tilstrekkelige ressurser til å kunne oppfylle sin rolle i henhold til denne forordningen på en effektiv måte. Ved gjennomføring av relokalisering bør det først og fremst tas hensyn til sårbare personer.

• 37) I forbindelse med relokalisering bør det først og fremst tas hensyn til sårbare personer, særlig når de har særskilte mottaksbehov i henhold til artikkel 24 i direktiv (EU) 2024/1346, eller har behov for særskilte saksbehandlingsgarantier som nevnt i artikkel 20 til23 i forordning (EU) 2024/1348. I henhold til artikkel 24 i direktiv (EU) 2024/1346 har søkere som faller inn under noen av følgende kategorier, større sannsynlighet for å ha særskilte mottaksbehov: mindreårige, enslige mindreårige, personer med funksjonsnedsettelse, eldre, gravide, lesbiske, homofile, bifile, trans- og interseksuelle personer, enslige foreldre med mindreårige barn, ofre for menneskehandel, personer med alvorlige sykdommer, personer med psykiske lidelser, inkludert posttraumatisk stresslidelse, og personer som har vært utsatt for tortur, voldtekt eller andre alvorlige former for psykisk, fysisk eller seksuell vold, for eksempel ofre for kjønnsbasert vold, kvinnelig kjønnslemlestelse, barne- eller tvangsekteskap eller vold begått med seksuelt, kjønnsmessig, rasistisk eller religiøst motiv.

• 38) I motsetning til bestemmelsene i forordning (EU) 2024/1351, der medlemsstatene ikke er forpliktet til å ta ansvar ut over sin rimelige andel, kan gjennomføringen av solidaritetsresponsplanen i en krisesituasjon potensielt føre til at en eller flere bidragende medlemsstater tar ansvar for å behandle søknader om internasjonal beskyttelse ut over sin rimelige andel. I slike tilfeller bør en slik medlemsstat ha rett til å redusere andelen som går ut over den rimelige andelen fra gjennomføringen av solidaritetstilsagn under de kommende årlige syklusene i forordning (EU) 2024/1351, forholdsmessig over en periode på fem år. En slik reduksjon kan også anvendes i en gjennomføringsbeslutning fra Rådet vedtatt i henhold til artikkel 4 nr. 3, med et tilsvarende antall søknader utover den rimelige andelen, og innen fem år fra datoen da Rådets rådsgjennomføringsbeslutning som førte til at medlemsstaten gikk ut over sin rimelige andel, ikke lenger er i kraft. Det bør være mulig å anvende reduksjonene under de kommende årlige syklusene og i en gjennomføringsbeslutning fra Rådet alternativt eller samtidig, forutsatt at de tilsvarer og ikke overstiger antallet søknader som medlemsstaten har bidratt med ut over sin rimelige andel.

• 39) Når en medlemsstat står overfor en krisesituasjon eller force majeure-situasjon, kan det være nødvendig å omfordele ressurser for å håndtere ankomster av tredjelandsborgere og statsløse ved grensene. Som følge av dette kan medlemsstaten trenge tid til å omorganisere sine ressurser og øke sin kapasitet, blant annet med støtte fra Unionens relevante byråer. Den aktuelle medlemsstaten kan også trenge mer tid for å kunne ta stilling til søknader uten å tillate innreise på sitt territorium. I en slik situasjon bør det være mulig for den nevnte medlemsstaten å fravike fristene for registrering og grenseprosedyre.

• 40) Dersom en medlemsstat anvender ett eller flere av tiltakene fastsatt i denne forordningen, bør medlemsstaten opplyse tredjelandsborgere og statsløse på et språk de forstår eller med rimelighet kan forventes å forstå, om unntakene som gjelder og varigheten av dem. Medlemsstatene er forpliktet til å håndtere eventuelle særskilte saksbehandlingsbehov og særskilte mottaksbehov som søkerne måtte ha, og gi opplysninger på en hensiktsmessig måte i samsvar med dette. Videre får artikkel 8 om informasjonsformidling og artikkel 36 nr. 3 med hensyn til informasjon om muligheten til å påklage avgjørelsen om søknaden, i forordning (EU) 2024/1348 anvendelse.

• 41) Dersom det anvendes unntak fra asylprosedyren, bør garantier for søkere med særskilte saksbehandlingsbehov og særskilte mottaksbehov, herunder medisinske tilstander, være et grunnleggende hensyn hos vedkommende myndigheter. Derfor bør medlemsstaten som befinner seg i en krisesituasjon eller force majeure-situasjon, ikke anvende, eller slutte å anvende, unntakene fra asylprosedyren i tilfeller der det er medisinske grunner til ikke å anvende grenseprosedyren i samsvar med artikkel 53 nr. 2 bokstav d) i forordning (EU) 2024/1348, dersom den nødvendige støtten ikke kan gis til søkere med særskilte saksbehandlingsbehov i samsvar med artikkel 53 nr. 2 bokstav b) i den nevnte forordningen, eller dersom den nødvendige støtten ikke kan gis til søkere med særskilte mottaksbehov i samsvar med direktiv (EU) 2024/1346. Den berørte medlemsstaten bør prioritere behandlingen av søknader fra personer med særskilte saksbehandlingsbehov i samsvar med forordning (EU) 2024/1348 og med særskilte mottaksbehov som definert i artikkel 2 nr. 14 i direktiv (EU) 2024/1346, særlig mindreårige og deres familiemedlemmer.

• 42) I krisesituasjoner og force majeure-situasjoner bør medlemsstaten ha myndighet til å fravike forordning (EU) 2024/1348 for å registrere søknader om internasjonal beskyttelse senest fire uker etter at de er fremmet. En slik forlengelse bør ikke berøre rettighetene til asylsøkere som er garantert ved pakten, forordning (EU) 2024/1348 og direktiv (EU) 2024/1346. Uten at det berører unntaket som er fastsatt i perioden mellom anmodningen og vedtakelsen av Rådets gjennomføringsbeslutning, bør forlengelsen av registreringsperioden i en krisesituasjon som er preget av masseankomster av tredjelandsborgere og statsløse, bare anvendes i den tidsperioden som er fastsatt i Rådets opprinnelige gjennomføringsbeslutning.

• 43) Når den berørte medlemsstaten står overfor en krisesituasjon eller force majeure-situasjon, bør den kunne forlenge behandlingen av søknader om internasjonal beskyttelse ved grensen med seks uker. Forlengelsen bør ikke brukes i tillegg til perioden nevnt i artikkel 51 nr. 2 tredje ledd i forordning (EU) 2024/1348.

• 44) Når en medlemsstat står overfor en krisesituasjon eller force majeure-situasjon, bør den kunne anmode om tiltak blant flere alternativer når det gjelder anvendelsen av grenseprosedyren, idet det tas hensyn til tilstrømningens sammensetning og deres ulike art, alt etter den eksakte krisesituasjonen.

• 45) I krisesituasjoner som er preget av massetilstrømning av tredjelandsborgere og statsløse, eller av force majeure, kan det være nødvendig å tillate en medlemsstat å ikke anvende grenseprosedyren med hensyn til personer som kommer fra tredjeland for hvilke den gjennomsnittlige andelen innvilgede søknader for hele Unionen er under 20 %. For å anvende et slikt unntak bør Rådets gjennomføringsbeslutning vurdere om tiltakene i den berørte medlemsstatens beredskapsplan nevnt i artikkel 32 i direktiv (EU) 2024/1346 er tilstrekkelige til å håndtere situasjonen. Under alle omstendigheter er medlemsstatene forpliktet til å anvende grenseprosedyren i de situasjonene som er nevnt i artikkel 42 nr. 1 bokstav c) og f) i forordning (EU) 2024/1348.

• 46) I en krisesituasjon som er preget av masseankomster av tredjelandsborgere og statsløse som søker om internasjonal beskyttelse, kan det være nødvendig å tillate en medlemsstat å senke terskelen for obligatorisk anvendelse av grenseprosedyren fastsatt i artikkel 42 nr. 1 bokstav j) i forordning (EU) 2024/1348. Den reduserte terskelen bør ikke under noen omstendighet være lavere enn 5 %. Medlemsstatene er forpliktet til å anvende grenseprosedyren i de situasjonene som er nevnt i artikkel 42 nr. 1 bokstav c) og f) i den nevnte forordningen.

• 47) I en krisesituasjon som kjennetegnes av massetilstrømning av tredjelandsborgere og statsløse som søker om internasjonal beskyttelse, kan det være nødvendig å utvide virkeområdet for grenseprosedyren som er fastsatt ved artikkel 43 i forordning (EU) 2024/1348, og å tillate en medlemsstat å treffe en avgjørelse innen rammen av en grenseprosedyre også når det gjelder realitetsbehandling av søknaden i tilfeller der søkeren er statsborger av eller, når det gjelder statsløse, tidligere har hatt vanlig opphold i, et tredjeland for hvilket andelen innvilgede søknader for hele Unionen er 50 % eller lavere. Som følge av dette bør medlemsstatene ved anvendelsen av grenseprosedyren i krisesituasjoner fortsette å anvende grenseprosedyren som fastsatt i artikkel 43 til 54 i den nevnte forordningen, men kunne utvide anvendelsen av grenseprosedyren til å omfatte tredjelandsborgere eller statsløse som kommer fra tredjeland for hvilke andelen innvilgede søknader for hele Unionen er over 20 %, men under 50 %, idet det tas hensyn til de raskt foranderlige beskyttelsesbehovene som kan oppstå i opprinnelseslandet, som gjenspeilet i kvartalsvise oppdateringer av Eurostats data. Denne utvidelsen av grenseprosedyrens virkeområde bør ikke berøre grunnlaget for og øvrige regler som gjelder for den obligatoriske grenseprosedyren i henhold til den nevnte forordningen. Når en medlemsstat har myndighet til å utvide grenseprosedyrens virkeområde, bør søknader som er behandlet etter denne prosedyren, ikke anses som en del av den tilstrekkelige kapasiteten i henhold til artikkel 47 eller regnes med ved anvendelsen av det årlige taket i henhold til artikkel 50 i den nevnte forordningen.

• 48) Internering av søkere bør skje i samsvar med det underliggende prinsippet om at en person ikke bør interneres bare fordi vedkommende søker internasjonal beskyttelse, særlig i samsvar med medlemsstatenes internasjonale rettslige forpliktelser og med artikkel 31 i Genève-konvensjonen. I samsvar med direktiv (EU) 2024/1346 bør mindreårige som regel ikke interneres, men plasseres i innkvartering som er særlig egnet for mindreårige, herunder, når det er hensiktsmessig, under forhold der de ikke er internert og er en del av lokalsamfunnet. Gitt de negative virkningene av internering for mindreårige, kan slik internering, i samsvar med unionsretten, utelukkende brukes under ekstraordinære omstendigheter, når det er strengt nødvendig, bare som en siste utvei, for kortest mulig tid og aldri i fengsel eller noe annet anlegg som er bestemt for rettshåndhevelsesformål. Mindreårige skal ikke skilles fra sine foreldre eller omsorgspersoner, og prinsippet om familiens enhet bør generelt føre til bruk av passende alternativer til internering for familier med mindreårige, i innkvartering som passer for dem. Videre må alt som er mulig gjøres for å sikre at det finnes et rimelig antall egnede alternativer til internering av mindreårige.

• 49) I en situasjon med instrumentalisering og for å hindre at et tredjeland eller en fiendtlig ikke-statlig aktør retter seg mot bestemte nasjonaliteter eller bestemte kategorier av tredjelandsborgere eller statsløse, bør det være mulig for en medlemsstat å fravike asylprosedyren fastsatt i denne forordningen ved å treffe en avgjørelse innenfor rammen av grenseprosedyren, som fastsatt i artikkel 43 til 54 i forordning (EU) 2024/1348, om grunnlaget for alle søknader om internasjonal beskyttelse. Prinsippene og garantiene som er fastsatt i den nevnte forordningen, bør respekteres. Rådets gjennomføringsbeslutning som gir medlemsstaten myndighet til å anvende de nevnte unntakene, bør angi hvilke tredjelandsborgere eller statsløse som omfattes av situasjon med instrumentalisering. Ved anvendelsen av dette unntaket bør det legges særlig vekt på visse kategorier av tredjelandsborgere og statsløse som har vært gjenstand for instrumentalisering, særlig mindreårige under 12 år og deres familiemedlemmer, og sårbare personer med særskilte saksbehandlingsbehov eller særskilte mottaksbehov. Disse gruppene bør derfor enten utelukkes fra grenseprosedyren, eller denne prosedyren ikke lenger gjelde for dem dersom det ved en individuell vurdering konkluderes med at deres søknader sannsynligvis er velbegrunnede. Valget mellom disse alternativene er fortsatt opp til den medlemsstaten som ber om å få gjøre bruk av dette unntaket. Valget som er angitt i anmodningen, bør gjenspeiles i Rådets gjennomføringsbeslutning som tillater dette unntaket. Utvidelsen av grenseprosedyrens virkeområde i en situasjon med instrumentalisering bør ikke berøre grunnlaget for og øvrige regler som gjelder for den obligatoriske grenseprosedyren i henhold til forordning (EU) 2024/1348. Når en medlemsstat har myndighet til å utvide grenseprosedyrens virkeområde, bør søknader som er behandlet etter denne prosedyren, ikke anses som en del av den tilstrekkelige kapasiteten i henhold til artikkel 47 eller regnes med ved anvendelsen av det årlige taket i henhold til artikkel 50 i den nevnte forordningen.

• 50) For å støtte den berørte medlemsstaten i å yte nødvendig bistand til tredjelandsborgere og statsløse som omfattes av denne forordningens virkeområde, bør FN-organer, og særlig UNHCR, og andre relevante partnerorganisasjoner som medlemsstatene har gitt spesifikke oppgaver, ha effektiv tilgang til grensen på vilkårene fastsatt i direktiv (EU) 2024/1346 og forordning (EU) 2024/1348. UNHCR bør gis adgang til søkere, herunder til dem som befinner seg ved grensen. For dette formålet bør den berørte medlemsstaten opprettholde samarbeidet med disse organisasjonene.

• 51) Det bør fastsettes særlige regler for krisesituasjoner som er preget av masseankomster og for force majeure, slik at medlemsstatene kan forlenge fristene fastsatt i forordning (EU) 2024/1351 på strenge vilkår dersom det er umulig å overholde disse fristene på grunn av den ekstraordinære situasjonen. En slik forlengelse bør gjelde samtidig for fristene for å sende og svare på anmodninger om overtakelse og notifiseringer om tilbaketakelse, samt for fristen for å overføre en søker til den ansvarlige medlemsstaten. Tidsfristene bør forlenges uavhengig av om den nevnte forordningen fastsetter kortere tidsfrister for visse situasjoner.

• 52) Dersom overføringen ikke finner sted på grunn av en vedvarende krisesituasjon som er preget av masseankomster eller force majeure, eller dersom den overførende medlemsstaten ikke gjennomfører overføringen når søkeren er tilgjengelig for vedkommende myndigheter i den overførende medlemsstaten, bør det for å sikre effektiv tilgang til prosedyren for tildeling av internasjonal beskyttelse, fastsettes en maksimumsfrist for å gjennomføre overføringen til en medlemsstat som står overfor denne situasjonen. Denne maksimale fristen bør ikke være lenger enn ett år fra anmodningen om overtakelse ble akseptert eller notifiseringen om tilbaketakelse ble bekreftet av en annen medlemsstat, eller fra den endelige avgjørelsen om en klage på eller overprøving av en avgjørelse om overføring som har oppsettende virkning i samsvar med artikkel 43 nr. 3 i forordning (EU) 2024/1351. Denne maksimale fristen berører ikke muligheten til å forlenge fristene i henhold til artikkel 46 nr. 2 i den nevnte forordningen for å gjennomføre en overføring.

• 53) For å unngå at det felles europeiske asylsystemet slutter å fungere på grunn av masseankomster av en slik ekstraordinær skala og intensitet at situasjonen, selv om en medlemsstat har et godt forberedt asyl-, mottaks- og retursystem, kan skape en alvorlig risiko for alvorlige mangler i behandlingen av søkere dersom situasjonen ikke håndteres av Unionen som helhet, bør medlemsstaten under de mest ekstraordinære omstendighetene kunne fritas for plikten til å ta tilbake en søker i henhold til artikkel 16 nr. 2 og artikkel 38 nr. 4 i forordning (EU) 2024/1351. For å sikre at bruken av et slikt unntak ikke fører til ytterligere press på den medlemsstaten som står overfor denne situasjonen, bør dette unntaket imidlertid bare gjelde med tilbakevirkende kraft for søknader som allerede er registrert i nevnte medlemsstat, innen fire måneder før datoen for vedtakelse av Rådets gjennomføringsbeslutning.

• 54) Dersom objektive omstendigheter, i samsvar med forordning (EU) 2024/1347, antyder at søknader om internasjonal beskyttelse fra grupper av søkere fra et bestemt opprinnelsesland eller tidligere vanlig oppholdsland eller en del av dette landet, eller på grunnlag av kriteriene i den nevnte forordningen, kan være velbegrunnede, er det i både de besluttende myndighetenes og de berørte søkernes interesse at realitetsbehandlingen av søknaden kan avsluttes så snart som mulig og å muliggjøre en rask og effektiv tildeling av internasjonal beskyttelse i en krisesituasjon.

• 55) Søkere som får sine søknader behandlet i forbindelse med den fremskyndede prosedyren fastsatt i denne forordningen, har alle rettighetene og garantiene som søkere har rett til i samsvar med forordning (EU) 2024/1348, herunder retten til informasjon og et effektivt rettsmiddel.

• 56) Ved anvendelse av en kommisjonsrekommandasjon om fremskyndet prosedyre bør det ikke foretas intervjuer om realitetene, men dersom det er tvil om hvorvidt søkeren tilhører en eller flere av kategoriene av personer som er angitt i denne rekommandasjonen, eller om utelukkelsesgrunnene kommer til anvendelse, kan det være nødvendig med et slikt intervju. I alle tilfeller bør prosedyren ikke vare lenger enn fire uker fra datoen for fremsettelse av søknaden. Dersom en medlemsstat har fastslått at en søker utgjør en trussel mot den indre sikkerheten, bør medlemsstaten kunne unnlate å anvende den fremskyndede prosedyren på denne søkeren. Under slike omstendigheter bør søknaden behandles i samsvar med artikkel 35 og 39 i forordning (EU) 2024/1348.

• 57) Søkere som får sine søknader behandlet i forbindelse med den fremskyndede prosedyren fastsatt i denne forordningen, bør, i samsvar med artikkel 29 i forordning (EU) nr. 2024/1348, motta et dokument som bekrefter deres status på et språk de kan forstå eller med rimelighet kan forventes å forstå.

• 58) Relevante unionsbyråer, UNHCR og andre relevante organisasjoner kan konsulteres på de ulike trinnene i anvendelsen av den fremskyndede prosedyren.

• 59) For å sikre et tilstrekkelig beredskapsnivå for en krisesituasjon bør medlemsstatene i sine beredskapsplaner inkludere tiltak som er nødvendige for å reagere på og løse en krisesituasjon, herunder tiltak som er nødvendige for å avhjelpe utfordringer i forbindelse med det felles europeiske asylsystemets virkemåte og for å beskytte rettighetene til søkere og personer med internasjonal beskyttelse, samt fremme fremtidig motstandsdyktighet i den berørte medlemsstaten. Medlemsstatene bør også anvende alle verktøy som er tilgjengelige i henhold til nasjonal rett og EU-retten, herunder verktøy for forberedelse og tidlig varsling i henhold til EUs mekanisme for beredskap og krisehåndtering i forbindelse med migrasjon som fastsatt i kommisjonsrekommandasjon (EU) 2020/136615.

• 60) Uten at det berører ovennevnte og der det er relevant, bør alle krisemekanismer som inngår i verktøykassen mobiliseres i en krisesituasjon, særlig den økonomiske og operasjonelle støtten som Unionens byråer, Unionens fond og Unionens mekanisme for sivil beredskap kan yte i samsvar med gjeldende rettsakter. Kommisjonen bør deretter, innenfor rammene av migrasjonsforumet på teknisk nivå, sikre samordning og utveksling av informasjon med andre plattformer som er relevante for å håndtere krisesituasjonen, herunder EUs nettverk for beredskap og krisehåndtering i forbindelse med migrasjon i samsvar med rekommandasjon (EU) 2020/1366 og mekanismen for integrert politisk krisehåndtering (IPCR).

• 61) En medlemsstat som står overfor en krisesituasjon eller force majeure kan anmode om støtte fra asylbyrået, Det europeiske grense- og kystvaktbyrået eller Europol i samsvar med deres mandater. I tillegg og når det er relevant, kan asylbyrået foreslå bistand på eget initiativ i samsvar med artikkel 16 nr. 1 bokstav d) i forordning (EU) 2021/2303, mens Det europeiske grense- og kystvaktbyrået kan foreslå bistand på returområdet i samsvar med artikkel 48, 50, 52 og 53 i forordning (EU) 2019/1896 etter avtale med den berørte medlemsstaten, og Europol kan foreslå bistand i samsvar med artikkel 6 nr. 1 i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/79416.

• 62) For å støtte medlemsstater som foretar relokalisering som et solidaritetstiltak, bør det ytes økonomisk støtte fra EU-budsjettet, herunder fra den tematiske delen som er fastsatt i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2021/114717.

• 63) Ettersom målene for denne forordningen, som er å foreta den nødvendige tilpasningen av reglene for asylprosedyrer og, når det er relevant, for solidaritet for å sikre at medlemsstatene er i stand til å håndtere krisesituasjoner og force majeure på området asyl- og migrasjonshåndtering i Unionen, ikke kan nås i tilstrekkelig grad av medlemsstatene, men på grunn av omfanget og virkningene av tiltaket bedre kan nås på unionsplan, kan Unionen treffe tiltak i samsvar med nærhetsprinsippet som fastsatt i artikkel 5 i traktaten om Den europeiske union (TEU). I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i den nevnte artikkelen går denne forordningen ikke lenger enn det som er nødvendig for å nå disse målene.

• 64) I samsvar med artikkel 1 og 2 i protokoll nr. 22 om Danmarks stilling, vedlagt TEU og TEUV, deltar Danmark ikke i vedtakelsen av denne forordningen, og er ikke bundet av den eller underlagt anvendelsen. Ettersom artikkel 12 og 13, samt artikkel 1 til 6 i den grad de berører unntakene i artikkel 12 og 13 i denne forordningen, utgjør endringer i henhold til artikkel 3 i avtalen mellom Det europeiske fellesskap og Kongeriket Danmark om fastsettelse av kriterier og prosedyrer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som er fremsatt i Danmark eller en annen medlemsstat i Den europeiske union, og om «Eurodac» for sammenligning av fingeravtrykk med henblikk på en effektiv anvendelse av Dublin-konvensjonen18, skal Danmark underrette Kommisjonen om sin beslutning om hvorvidt landet ønsker å gjennomføre innholdet i slike endringer eller ikke, på tidspunktet for vedtakelsen av endringene eller innen 30 dager deretter.

• 65) I henhold til artikkel 1, artikkel 2 og artikkel 4a nr. 1 i protokoll nr. 21 om Det forente kongerikes og Irlands stilling med hensyn til området for frihet, sikkerhet og rettferdighet, vedlagt TEU og TEUV, og uten at det berører artikkel 4 i den nevnte protokollen, at Irland ikke deltar i vedtakelsen av denne forordningen, og ikke er bundet av den eller underlagt anvendelsen.

• 66) Når det gjelder Island og Norge, utgjør artikkel 12 og 13, samt artikkel 1 til 6 i den grad de berører unntakene i artikkel 12 og 13 i denne forordningen, ny lovgivning på et område som er omfattet av vedlegget til avtalen mellom Det europeiske fellesskap og Republikken Island og Kongeriket Norge om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat eller i Island eller Norge19.

• 67) Når det gjelder Sveits, utgjør artikkel 12 og 13, samt artikkel 1 til 6 i den grad de berører unntakene i artikkel 12 og 13 i denne forordningen, rettsakter eller tiltak som endrer eller bygger på bestemmelsene i artikkel 1 i avtalen mellom Det europeiske fellesskap og Det sveitsiske edsforbund om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat eller i Sveits20.

• 68) Når det gjelder Liechtenstein, utgjør artikkel 12 og 13, samt artikkel 1 til 6 i den grad de berører unntakene i artikkel 12 og 13 i denne forordningen, rettsakter eller tiltak som endrer eller bygger på bestemmelsene i artikkel 1 i avtalen mellom Det europeiske fellesskap og Det sveitsiske edsforbund om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat eller i Sveits, og som det vises til i artikkel 3 i protokollen mellom Det europeiske fellesskap, Det sveitsiske edsforbund og Fyrstedømmet Liechtenstein om Fyrstedømmet Liechtensteins tiltredelse til avtalen mellom Det europeiske fellesskap og Det sveitsiske edsforbund om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som fremlegges i en medlemsstat eller i Sveits21.

VEDTATT DENNE FORORDNINGEN:

Kapittel I

Alminnelige bestemmelser

Artikkel 1

Formål

• 1. Denne forordningen omhandler midlertidige tiltak i ekstraordinære krisesituasjoner, herunder instrumentalisering, og force majeure-situasjoner på migrasjons- og asylområdet i Unionen. Den fastsetter styrkede solidaritets- og støttetiltak som bygger på forordning (EU) 2024/1351 samtidig som det sikres en rimelig ansvarsdeling, og midlertidige særskilte regler som gjør unntak fra de som er fastsatt i forordning (EU) 2024/1351 og (EU) 2024/1348.

• 2. Midlertidige tiltak som vedtas i henhold til denne forordningen, skal oppfylle kravene om nødvendighet og forholdsmessighet, være egnede for å nå de fastsatte målene og sikre vern av rettighetene til søkere og personer med internasjonal beskyttelse, og være i samsvar med medlemsstatenes forpliktelser i henhold til pakten, folkeretten og Unionens regelverk på asylområdet. Denne forordningen skal ikke berøre de grunnleggende prinsippene og garantiene som er fastsatt i de rettsaktene som det tillates unntak fra i henhold til denne forordningen.

• 3. Tiltakene som vedtas i henhold til denne forordningen, skal bare anvendes i den grad det er strengt nødvendig på grunn av hva situasjonen krever, på en midlertidig og begrenset måte og bare i ekstraordinære tilfeller. Medlemsstatene kan anvende tiltakene fastsatt i kapittel IV og dra nytte av tiltakene fastsatt i kapittel III bare etter anmodning og i den grad det er fastsatt i Rådets gjennomføringsbeslutning nevnt i artikkel 4 nr. 3, uten at det berører artikkel 10 nr. 5.

• 4. I denne forordningen menes med krisesituasjon

  • a) en ekstraordinær situasjon med masseankomster av tredjelandsborgere eller statsløse til en medlemsstat via land-, luft- eller sjøveien, herunder av personer som er satt i land etter søk- og redningsaksjoner, av et slikt omfang og art, idet det blant annet tas hensyn til medlemsstatens befolkning, BNP og geografiske særtrekk, herunder størrelsen på territoriet, at det setter medlemsstatens godt forberedte asyl- og mottakssystem, herunder barnevernsystem, eller retursystem ut av funksjon, herunder som følge av en situasjon på lokalt eller regionalt nivå, slik at det kan få alvorlige konsekvenser for det felles europeiske asylsystemets virkemåte, eller

  • b) en situasjon med instrumentalisering der et tredjeland eller en fiendtlig ikke-statlig aktør oppmuntrer til eller legger til rette for bevegelsen av tredjelandsborgere eller statsløse til de ytre grensene eller til en medlemsstat, med formål om å destabilisere Unionen eller en medlemsstat, og der slike tiltak kan sette en medlemsstats grunnleggende funksjoner i fare, herunder opprettholdelsen av lov og orden eller beskyttelsen av dens nasjonale sikkerhet.

  Medlemsstatene kan anmode om tillatelse til å anvende tiltak som er nevnt i kapittel III og IV, særlig når det er en uventet betydelig økning i antall søknader om internasjonal beskyttelse ved de ytre grensene. Medlemsstatene kan anvende unntakene fastsatt i Rådets gjennomføringsbeslutning nevnt i artikkel 4 nr. 3 i situasjonen med instrumentalisering bare med hensyn til tredjelandsborgere eller statsløse som er gjenstand for instrumentalisering, og som enten pågripes eller befinner seg i nærheten av den ytre grensen, det vil si medlemsstatens landegrenser, herunder grenser ved elver og innsjøer, sjøgrenser og dens flyplasser, elvehavner, sjøhavner og innsjøhavner, forutsatt at de ikke er indre grenser, i forbindelse med uautorisert passering over land, sjø eller luft, eller som settes i land etter søk- og redningsaksjoner, eller som har møtt opp ved grenseovergangssteder.

• 5. I denne forordningen viser force majeure til unormale og uforutsette omstendigheter utenfor en medlemsstats kontroll, hvis konsekvenser ikke kunne vært unngått selv ved utøvelsen av all nødvendig aktsomhet, som hindrer den aktuelle medlemsstaten i å overholde forpliktelsene i henhold til forordning (EU) 2024/1351 og (EU) 2024/1348.

Kapittel II

Styring

Artikkel 2

Begrunnet anmodning fra en medlemsstat

• 1. Dersom en medlemsstat anser at den befinner seg i en krisesituasjon eller force majeure-situasjon, kan den som følge av disse ekstraordinære omstendighetene fremsette en begrunnet anmodning til Kommisjonen for å dra nytte av solidaritetstiltak som gjør det mulig å håndtere denne situasjonen forsvarlig, og for å tillate mulige unntak fra de relevante reglene for asylprosedyren, samtidig som det sikres at søkernes grunnleggende rettigheter respekteres.

• 2. En begrunnet anmodning som nevnt i nr. 1 skal omfatte

  • a) en beskrivelse av

    • i) hvordan medlemsstatens asyl- og mottakssystem, herunder barneverntjenester, er blitt satt ut av funksjon som følge av en krisesituasjon som nevnt i artikkel 1 nr. 4 bokstav a), samt de tiltakene som hittil er truffet for å håndtere situasjonen og en begrunnelse for at systemet, selv om det er godt forberedt og til tross for tiltakene som allerede er truffet, ikke er i stand til å håndtere situasjonen, eller

    • ii) hvordan medlemsstaten står overfor en situasjon med instrumentalisering som nevnt i artikkel 1 nr. 4 bokstav b), som setter dens grunnleggende funksjoner i fare, herunder opprettholdelsen av lov og orden eller beskyttelsen av dens nasjonale sikkerhet, eller

    • iii) hvordan medlemsstaten står overfor unormale og uforutsette omstendigheter utenfor dens kontroll, og der konsekvensene ikke kunne unngås selv ved utøvelsen av all nødvendig aktsomhet, og hvordan denne situasjonen med force majeure hindrer den i å oppfylle sine forpliktelser fastsatt i artikkel 27, artikkel 45 nr. 1 og artikkel 51 nr. 2 i forordning (EU) 2024/1348 og i artikkel 39, 40, 41 og 46 i forordning (EU) 2024/1351,

  • b) når det er relevant, typen og nivået av solidaritetstiltak fastsatt i artikkel 8 nr. 1 som den anser som nødvendige,

  • c) når det er relevant, de unntakene i artikkel 10 til 13 som den anser som nødvendige, og

  • d) dersom medlemsstaten anmoder om å anvende unntaket fastsatt i artikkel 11 nr. 6, om den har til hensikt å fastsette bestemmelser om utelukkelse av bestemte kategorier av søkere som nevnt i nr. 7 bokstav a) eller nr. 7 bokstav b) i nevnte artikkel, eller om opphør av grenseprosedyren for bestemte kategorier av søkere etter en individuell vurdering som fastsatt i nr. 9 i nevnte artikkel.

Artikkel 3

Kommisjonens gjennomføringsbeslutning som fastslår at det foreligger en krisesituasjon eller force majeure

• 1. Etter fremsettelse av en begrunnet anmodning som omhandlet i artikkel 2 skal Kommisjonen, i nært samarbeid med den anmodende medlemsstaten og i samråd med relevante unionsorganer og internasjonale organisasjoner, særlig UNHCR og IOM, raskt vurdere situasjonen og, dersom vilkårene i artikkel 1 er oppfylt, vedta en gjennomføringsbeslutning som omhandlet i nr. 8 i denne artikkel.

• 2. Kommisjonen kan også vedta en anbefaling om anvendelse av en prosedyre for fremskyndet prosedyre for å gi internasjonal beskyttelse til visse kategorier av søkere som nevnt i artikkel 14.

• 3. Kommisjonen skal umiddelbart underrette Europaparlamentet, Rådet og medlemsstatene om at den foretar en vurdering som nevnt i nr. 1.

• 4. Ved vurderingen av om medlemsstaten står overfor en situasjon med instrumentalisering som omhandlet i artikkel 1 nr. 4 bokstav b) i denne forordningen, skal Kommisjonen vurdere blant annet følgende:

  • a) om et tredjeland eller en fiendtlig ikke-statlig aktør legger til rette for bevegelsen av tredjelandsborgere eller statsløse til Unionen

  • b) om opplysningene fra medlemsstaten i tilstrekkelig grad viser at eventuelle tiltak som omfattes av bokstav a), har til formål å destabilisere Unionen eller den berørte medlemsstaten

  • c) om det er en uventet betydelig økning i antall søknader om internasjonal beskyttelse ved de ytre grensene eller i den berørte medlemsstaten sammenlignet med det gjennomsnittlige antallet søknader

  • d) om reaksjonen på konsekvensene av situasjonen med instrumentaliseringen for den berørte medlemsstatens migrasjons- og asylsystem ikke i tilstrekkelig grad kan håndteres ved hjelp av tiltakene i verktøykassen i samsvar med artikkel 6 nr. 3 i forordning (EU) 2024/1351.

• 5. Kommisjonen skal fastslå om vilkårene med hensyn til den situasjonen medlemsstaten står overfor, jf. artikkel 1, er oppfylt, idet den tar hensyn til den begrunnede anmodningen som er omhandlet i artikkel 2, og i lys av de fremlagte opplysningene og indikatorene for den berørte medlemsstaten som omhandlet i artikkel 9 i forordning (EU) nr. 2024/1351. Kommisjonen skal vurdere de opplysningene som er gitt i den begrunnede anmodningen, i forhold til situasjonen i den berørte medlemsstaten i løpet av de to foregående månedene og i forhold til den generelle situasjonen i Unionen.

• 6. Kommisjonen skal særlig fastslå

  • a) om den anmodende medlemsstatens asyl-, og mottakssystemer, herunder barneverntjenester, eller migrasjonssystem, selv om de er godt forberedt, og til tross for de tiltakene som allerede er truffet, er satt ut av funksjon som følge av en situasjon med masseankomster av tredjelandsborgere eller statsløse som gjør den aktuelle medlemsstaten ute av stand til å håndtere situasjonen, og om dette kan få alvorlige konsekvenser for det felles europeiske asylsystemets virkemåte,

  • b) om medlemsstaten står overfor en situasjon med instrumentalisering som omhandlet i artikkel 1 nr. 4 bokstav b), som skal håndteres ved nødvendig og forholdsmessig bruk av tiltakene fastsatt i denne forordningen,

  • c) om medlemsstaten står overfor unormale og uforutsette omstendigheter utenfor dens kontroll, og der konsekvensene ikke kunne unngås selv ved utøvelsen av all nødvendig aktsomhet, og hvordan denne force majeure-situasjonen hindrer den i å oppfylle sine forpliktelser fastsatt i artikkel 27, artikkel 45 nr. 1 og artikkel 51 nr. 2 i forordning (EU) 2024/1348 og i artikkel 39, 40, 41 og 46 i forordning (EU) 2024/1351.

• 7. Når Kommisjonen vedtar en gjennomføringsbeslutning som omhandlet i nr. 8 i denne artikkelen, skal den angi hvorfor reaksjonen på situasjonen med instrumentalisering ikke i tilstrekkelig grad kan håndteres ved hjelp av tiltakene i verktøykassen i samsvar med artikkel 6 nr. 3 i forordning (EU) nr. 2024/1351.

• 8. Dersom Kommisjonen i henhold til nr. 5 i denne artikkelen fastslår at vurderingen nevnt i nr. 1 viser at vilkårene fastsatt i artikkel 1 foreligger, idet den tar hensyn til den begrunnede anmodningen nevnt i artikkel 2, og i lys av de fremlagte opplysningene og indikatorene for den berørte medlemsstaten nevnt i artikkel 9 i forordning (EU) nr. 2024/1351, skal Kommisjonen uten opphold og i alle tilfeller senest to uker fra fremsettelsen av den begrunnede anmodningen nevnt i artikkel 2 i denne forordningen, vedta en gjennomføringsbeslutning som fastslår om den anmodende medlemsstaten befinner seg i en krisesituasjon nevnt i artikkel 1 nr. 4 bokstav a) eller b) i denne forordningen, eller en force majeure-situasjon. Kommisjonen skal oversende gjennomføringsbeslutningen til Europaparlamentet og Rådet.

Artikkel 4

Kommisjonens forslag og Rådets gjennomføringsbeslutning som tillater unntak og fastsetter solidaritetstiltak

• 1. Samtidig med vedtakelsen av Kommisjonens gjennomføringsbeslutning nevnt i artikkel 3 skal Kommisjonen, dersom det er relevant, fremlegge et forslag til en gjennomføringsbeslutning fra Rådet. Kommisjonen skal umiddelbart underrette Europaparlamentet om dette forslaget.

• 2. Kommisjonens forslag til Rådets gjennomføringsbeslutning nevnt i nr. 1 skal sikre at prinsippene om nødvendighet og forholdsmessighet overholdes, og skal omfatte

  • a) der det er relevant, de særlige unntakene nevnt i artikkel 10 til 13 som medlemsstaten bør ha tillatelse til å anvende,

  • b) der det er relevant, dersom medlemsstaten står overfor en krisesituasjon, et utkast til en solidaritetsresponsplan, etter samråd med medlemsstaten, som sikrer at de bidragende medlemsstatene har full frihet til å velge mellom typene solidaritetstiltak, og som omfatter

    • i) der det er relevant, det samlede antallet relokaliseringsbidrag som er nødvendig for å håndtere krisesituasjonen,

    • ii) der det er relevant, de andre relevante solidaritetstiltakene nevnt i artikkel 8 nr. 1 bokstav b) og c), og omfanget av slike tiltak som er nødvendige for å håndtere den særlige krisesituasjonen,

    • iii) der det er relevant, det samlede omfanget av solidaritetstiltak som skal tas fra de tilgjengelige tilsagnene i den årlige solidaritetspoolen,

    • iv) dersom de tilgjengelige tilsagnene i den årlige solidaritetspoolen ikke dekker behovene som er identifisert i denne bokstav punkt i) og ii), skal solidaritetsresponsplanen også fastsette de ytterligere tilsagn som er nødvendige for å dekke slike behov, og

    • v) de veiledende bidragene fra hver medlemsstat for å bidra med sin rimelige andel, beregnet i samsvar med referansenøkkelen fastsatt i artikkel 66 i forordning (EU) nr. 2024/1351, og

  • c) dersom medlemsstaten står overfor en krisesituasjon som nevnt i artikkel 1 nr. 4 bokstav b), angivelse av hvilke tredjelandsborgere eller statsløse som er omfattet av denne situasjonen.

  Når Kommisjonen fastsetter medlemsstatens solidaritetsbehov, skal den ta hensyn til om medlemsstaten allerede er en solidaritetsmottakende medlemsstat i henhold til artikkel 58 og 59 i forordning (EU) nr. 2024/1351.

  Dersom medlemsstaten i den begrunnede anmodningen nevnt i artikkel 2 anser at relokalisering er det primære eller eneste solidaritetstiltaket for å håndtere situasjonen, skal Kommisjonen ta hensyn til dette i sitt forslag til gjennomføringsbeslutning fra Rådet, uten at dette berører de bidragende medlemsstatenes frihet til å velge mellom typene av solidaritetstiltak.

• 3. Rådet skal vurdere Kommisjonens forslag til gjennomføringsbeslutning som nevnt i nr. 1 og vedta en gjennomføringsbeslutning innen to uker etter å ha mottatt dette forslaget som gir medlemsstaten myndighet til å anvende unntakene fastsatt i artikkel 10 til 13 og fastsetter en solidaritetsresponsplan som nevnt i nr. 2 bokstav b) i denne artikkelen, herunder solidaritetstiltakene som medlemsstaten kan dra nytte av for å håndtere situasjonen.

• 4. Når Kommisjonen vedtar forslaget til Rådets gjennomføringsbeslutning som nevnt i nr. 1, kan den når det er relevant, vedta en rekommandasjon om anvendelsen av en prosedyre for fremskyndet prosedyre for å gi internasjonal beskyttelse til visse kategorier av søkere som nevnt i artikkel 14.

• 5. Rådets gjennomføringsbeslutning skal sikre at prinsippene om nødvendighet og forholdsmessighet overholdes, skal angi grunnlaget for beslutningen og fastsette datoen unntakene fastsatt i artikkel 10 til 13 kan anvendes fra, samt fristen for anvendelsen av dem, i samsvar med artikkel 5. Rådets gjennomføringsbeslutning skal

  • a) der det er relevant, angi de særlige unntakene nevnt i artikkel 10 til 13 som den berørte medlemsstaten har tillatelse til å anvende,

  • b) der det er relevant, opprette en solidaritetsresponsplan som omfatter

    • i) det samlede antallet relokaliseringsbidrag som er nødvendig for å håndtere krisesituasjonen, idet det tas fullt hensyn til Kommisjonens vurdering,

    • ii) de andre relevante solidaritetstiltakene nevnt i artikkel 8 nr. 1 bokstav b) og c), og omfanget av slike tiltak som er nødvendige for å håndtere krisesituasjonen,

    • iii) det samlede omfanget av solidaritetstiltak som skal tas fra den årlige solidaritetspoolen,

    • iv) de ytterligere tilsagnene som er nødvendige for å dekke behovet for å håndtere krisesituasjonen, dersom de eksisterende tilsagnene i den årlige solidaritetspoolen ikke er tilstrekkelige,

    • v) de særskilte bidragene som hver medlemsstat har gitt tilsagn om for å bidra med sin rimelige andel, beregnet i samsvar med referansenøkkelen fastsatt i artikkel 66 i forordning (EU) nr. 2024/1351,

  • c) dersom den berørte medlemsstaten står overfor en krisesituasjon som nevnt i artikkel 1 nr. 4 bokstav b), angi hvilke tredjelandsborgere eller statsløse som er omfattet av denne situasjonen.

  Rådet skal umiddelbart oversende gjennomføringsbeslutningen til Europaparlamentet og Kommisjonen.

Artikkel 5

Varighet

• 1. Uten at det berører nr. 3 i denne artikkel, skal perioden for anvendelse av unntakene og solidaritetstiltakene fastsatt i Rådets gjennomføringsbeslutning som omhandlet i artikkel 4 nr. 3, være tre måneder. Med mindre den nevnte beslutningen oppheves i henhold til artikkel 6 nr. 3, kan denne perioden forlenges én gang med tre måneder etter at Kommisjonen har bekreftet at situasjonen med krise eller force majeure vedvarer.

• 2. Ved utløpet av perioden nevnt i nr. 1 og på anmodning fra den berørte medlemsstaten kan Kommisjonen fremlegge et forslag til en ny gjennomføringsbeslutning fra Rådet for å endre eller forlenge de særskilte unntakene eller solidaritetsresponsplanen omhandlet i artikkel 4 nr. 5, for en periode som ikke overstiger tre måneder. Med mindre den nevnte beslutningen oppheves i henhold til artikkel 6 nr. 3, kan denne perioden forlenges én gang med tre måneder etter at Kommisjonen har bekreftet at situasjonen med krise eller force majeure vedvarer. Artikkel 4 nr. 3 og 5 får anvendelse.

• 3. Medlemsstaten som står overfor en krisesituasjon eller force majeure-situasjon, skal ikke anvende artikkel 10 til 13 lenger enn det som er strengt nødvendig for å håndtere situasjonen, og under alle omstendigheter ikke lenger enn perioden fastsatt i Rådets gjennomføringsbeslutning omhandlet i artikkel 4 nr. 3. Den samlede varigheten av anvendelsen av tiltakene skal ikke overstige varigheten av situasjonen med krise eller force majeure, og skal være høyst tolv måneder.

Artikkel 6

Overvåking

• 1. Kommisjonen og Rådet skal kontinuerlig overvåke om en krisesituasjon eller force majeure-situasjon som er fastslått i en gjennomføringsbeslutning fra Kommisjonen som omhandlet i artikkel 3 nr. 8, vedvarer.

• 2. Kommisjonen skal være særlig oppmerksom på at grunnleggende rettigheter og humanitære standarder overholdes, og kan anmode asylbyrået om å innlede den spesifikke overvåkingen i henhold til artikkel 15 nr. 2 i forordning (EU) 2021/2303.

• 3. Dersom Kommisjonen anser at omstendighetene som førte til at det ble fastslått at det forelå en krise eller force majeure, ikke lenger foreligger, skal den foreslå å oppheve Rådets gjennomføringsbeslutning nevnt i artikkel 4 nr. 3. Dersom Kommisjonen finner det hensiktsmessig på grunnlag av relevante opplysninger, skal den foreslå at Rådet vedtar en ny gjennomføringsbeslutning som gir tillatelse til at tiltakene fastsatt i samsvar med artikkel 5 nr. 2 blir endret eller utvidet.

• 4. Hver tredje måned etter at Rådets gjennomføringsbeslutning som nevnt i artikkel 4 nr. 3 har trådt i kraft, skal Kommisjonen fremlegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet om anvendelsen av den nevnte beslutningen, særlig om effektiviteten av tiltakene som er truffet for å løse krisesituasjonen eller force majeure-situasjonen, og skal avgjøre om situasjonen vedvarer og om tiltakene fortsatt er nødvendige og forholdsmessige.

Artikkel 7

EUs solidaritetskoordinator

EUs solidaritetskoordinator, som opprettet ved artikkel 15 og 60 i forordning (EU) 2024/1351, skal i tillegg til oppgavene oppført i de nevnte artiklene

• a) støtte aktivitetene for relokalisering fra den berørte medlemsstaten til den bidragende medlemsstaten i henhold til denne forordningen,

• b) fremme en kultur blant medlemsstatene for beredskap, samarbeid og motstandsdyktighet på asyl- og migrasjonsområdet, herunder gjennom utveksling av beste praksis.

Med henblikk på dette skal EUs solidaritetskoordinator oppdateres av EUs nettverk for beredskap og krisehåndtering på migrasjonsområdet innenfor rammen av de relevante fasene i migrasjonsberedskaps- og kriseplanen i henhold til rekommandasjon (EU) 2020/1366 i den opprinnelige versjonen.

EUs solidaritetskoordinator skal annenhver uke fremlegge en bulletin om status for gjennomføringen av relokaliseringsmekanismen og hvordan den fungerer. Denne bulletinen skal sendes til Europaparlamentet og Rådet.

Kapittel III

Solidaritetstiltak som gjelder i en krisesituasjon

Artikkel 8

Solidaritets- og støttetiltak i krisesituasjoner

• 1. En medlemsstat som står overfor en krisesituasjon, kan anmode om følgende typer bidrag i den begrunnede anmodningen nevnt i artikkel 2:

  • a) relokaliseringer, som skal gjennomføres i henhold til prosedyrene fastsatt i artikkel 67 og 68 i forordning (EU) nr. 2024/1351,

    • i) av personer som har søkt om internasjonal beskyttelse,

    • ii) dersom dette er avtalt bilateralt mellom den berørte bidragende og solidaritetsmottakende medlemsstaten, av personer med internasjonal beskyttelse som er gitt internasjonal beskyttelse mindre enn tre år før vedtakelsen av Rådets gjennomføringsrettsakt som oppretter den årlige solidaritetspoolen,

  • b) finansielle bidrag som tar sikte på tiltak som er relevante for å håndtere krisesituasjonen i den berørte medlemsstaten eller i relevante tredjeland, med full respekt for menneskerettighetene, og som skal ytes av andre medlemsstater i henhold til artikkel 64 i forordning (EU) nr. 2024/1351,

  • c) alternative solidaritetstiltak som nevnt i artikkel 56 nr. 2 bokstav c) i forordning (EU) nr. 2024/1351, som spesifikt er nødvendige for å håndtere krisesituasjonen og i samsvar med artikkel 65 nr. 2 og 3 i den nevnte forordningen; slike tiltak skal regnes som økonomisk solidaritet, og deres faktiske verdi skal fastsettes på grunnlag av objektive kriterier.

• 2. Ved gjennomføring av relokaliseringer som nevnt i nr. 1 bokstav a) i denne artikkelen skal medlemsstatene først og fremst ta hensyn til relokalisering av sårbare personer i samsvar med artikkel 60 i forordning (EU) nr. 2024/1351.

Artikkel 9

Ansvarsmotregning

• 1. Dersom de ytterligere tilsagnene om relokalisering fastsatt i Rådets gjennomføringsbeslutning nevnt i artikkel 4 nr. 3 og de tilsagnene som er tilgjengelige i den årlige solidaritetspoolen, er lavere enn relokaliseringsbehovene identifisert i Rådets gjennomføringsbeslutning, skal

  • a) de bidragende medlemsstatene ta ansvar, opp til 100 % av relokaliseringsbehovene identifisert i solidaritetsresponsplanen fastsatt i Rådets gjennomføringsbeslutning, for søknader om internasjonal beskyttelse som det er avgjort at medlemsstaten som står overfor en krisesituasjon, er ansvarlig for,

  • b) ved anvendelse av bokstav a) i dette ledd og om nødvendig, de bidragende medlemsstatene ta ansvar ut over sin rimelige andel som unntak fra artikkel 63 nr. 7 i forordning (EU) nr. 2024/1351,

  • c) ved anvendelse av bokstav a) og b) i dette ledd, artikkel 63 nr. 6, 8 og 9 i forordning (EU) nr. 2024/1351 gjelde tilsvarende med nødvendige endringer.

  Dersom direktiv 2001/55/EF aktiveres i forbindelse med den samme situasjonen som nevnt i artikkel 1 nr. 4 bokstav a), og medlemsstatene på tidspunktet for aktiveringen er enige om ikke å anvende artikkel 11 i det nevnte direktivet, skal obligatoriske motregninger i henhold til denne artikkelen ikke gjelde. Dersom Rådets gjennomføringsbeslutning nevnt i artikkel 4 nr. 3 gir den berørte medlemsstaten tillatelse til å anvende artikkel 13, skal obligatoriske motregninger i henhold til denne artikkelen ikke gjelde.

• 2. Dersom anvendelsen av nr. 1 i denne artikkelen ikke er tilstrekkelig til å dekke 100 % av de relokaliseringsbehovene som er identifisert i Rådets gjennomføringsbeslutning nevnt i artikkel 4 nr. 3, skal EU-solidaritetsforumet på høyt nivå innkalles på nytt så snart som mulig, i samsvar med artikkel 13 nr. 4 i forordning (EU) nr. 2024/1351 og etter fremgangsmåten fastsatt i artikkel 57 i den nevnte forordningen.

• 3. En solidaritetsmottakende medlemsstat kan anmode de andre medlemsstatene om å ta ansvar for å behandle søknader om internasjonal beskyttelse som det er avgjort at den solidaritetsmottakende medlemsstaten er ansvarlig for, i stedet for relokaliseringer, i samsvar med prosedyren fastsatt i artikkel 69 i forordning (EU) nr. 2024/1351.

• 4. Dersom en bidragende medlemsstat er blitt ansvarlig for søknader som overstiger dens rimelige andel i samsvar med nr. 1 bokstav b) i denne artikkelen eller artikkel 13, skal den ha rett til å

  • a) forholdsmessig trekke fra sin rimelige andel i forhold til fremtidige solidaritetsbidrag under de kommende årlige syklusene i forordning (EU) 2024/1351, det tilsvarende antallet søknader som medlemsstaten har bidratt med ut over sin rimelige andel over en periode på fem år,

  • b) trekke fra sin rimelige andel i forhold til fremtidige solidaritetsbidrag fastsatt i en gjennomføringsbeslutning fra Rådet vedtatt i henhold til artikkel 4 nr. 3, det tilsvarende antallet søknader som medlemsstaten har bidratt med ut over den rimelige andelen; en slik reduksjon kan bare kreves innen fem år fra datoen da Rådets rådsgjennomføringsbeslutning som førte til at medlemsstaten gikk ut over sin rimelige andel, ikke lenger er i kraft.

• 5. Dersom en medlemsstat har til hensikt å benytte seg av muligheten fastsatt i nr. 4, skal den underrette Kommisjonen om dette. Underretningen skal inneholde antallet søknader som medlemsstaten tok ansvar for ut over sin rimelige andel, og den reduksjonen den har til hensikt å anvende under de kommende årlige syklusene i forordning (EU) 2024/1351 eller under gjennomføringen av en gjennomføringsbeslutning fra Rådet vedtatt i henhold til artikkel 4 nr. 3.

  Dersom Kommisjonen etter å ha fullført sin gjennomgang av underretningen nevnt i første ledd bekrefter at den berørte medlemsstaten har bidratt med mer enn sin rimelige andel, skal Kommisjonen ved hjelp av en gjennomføringsrettsakt gi den berørte medlemsstaten tillatelse til å redusere dens rimelige andel med det tilsvarende antallet søknader som den berørte medlemsstaten har bidratt med ut over sin rimelige andel, under de kommende årlige syklusene i forordning (EU) 2024/1351, eller når den gjennomfører en gjennomføringsbeslutning fra Rådet vedtatt i henhold til artikkel 4 nr. 3 innen perioden nevnt i nr. 4 bokstav b) i denne artikkelen for å støtte en annen medlemsstat, eller når det kreves ansvarsmotregning i henhold til nr. 1 bokstav b) i denne artikkelen.

• 6. Dersom solidaritetsbehovene til andre medlemsstater som er solidaritetsmottakende medlemsstatene i henhold til artikkel 58 eller 59 i forordning (EU) nr. 2024/1351, ikke kan imøtekommes som følge av at medlemsstaten som befinner seg i en krisesituasjon, benytter de tilsagnene som er tilgjengelige i den årlige solidaritetspoolen i henhold til artikkel 4 nr. 5 bokstav b) i denne artikkelen, skal EU-solidaritetsforumet på høyt nivå innkalles på nytt så snart som mulig, i samsvar med artikkel 13 i forordning (EU) nr. 2024/1351 og etter fremgangsmåten fastsatt i artikkel 57 i den nevnte forordningen.

• 7. Dersom en annen medlemsstat som følge av de tiltakene som er nødvendige for å støtte den medlemsstaten som står overfor en krisesituasjon som er omfattet av Rådets gjennomføringsbeslutning som nevnt i artikkel 4 nr. 3, anser seg å være under migrasjonspress eller stå overfor en betydelig migrasjonssituasjon i den betydning som angis i henholdsvis artikkel 2 nr. 24 og 25 i forordning (EU) 2024/1351, eller står overfor en krisesituasjon, kan den berørte medlemsstaten anmode om solidaritetstiltak, full eller delvis reduksjon av dens solidaritetsbidrag i samsvar med den nevnte forordningen, eller solidaritets- og støttetiltak i samsvar med denne forordningen.

  Når Kommisjonen vurderer medlemsstatenes begrunnede anmodning som nevnt i artikkel 2 i denne forordningen, skal den også ta hensyn til om medlemsstaten har tatt ansvar for å behandle søknader om internasjonal beskyttelse ut over sin rimelige andel, i tillegg til opplysningene fastsatt i artikkel 9 og 10 i forordning 2024/1351.

Kapittel IV

Unntak

Artikkel 10

Registrering av søknader om internasjonal beskyttelse i krisesituasjoner eller ved force majeure

• 1. I en krisesituasjon eller force majeure-situasjon kan, som unntak fra artikkel 27 i forordning (EU) 2024/1348, den medlemsstaten som står overfor denne situasjonen, registrere søknader som er fremsatt innen perioden der dette nummeret anvendes, senest fire uker etter at disse søknadene er fremsatt.

• 2. Ved anvendelsen av nr. 1 skal den berørte medlemsstaten prioritere registreringen av søknader fra personer med særskilte mottaksbehov som definert i direktiv (EU) 2024/1346 og fra mindreårige og deres familiemedlemmer.

• 3. Ved anvendelsen av nr. 1 kan medlemsstatene prioritere registreringen av søknader som sannsynligvis er velbegrunnede.

• 4. I en krisesituasjon som nevnt i artikkel 1 nr. 4 bokstav a), kan unntaket nevnt i nr. 1 i denne artikkelen bare anvendes i løpet av tidsperioden fastsatt i Rådets opprinnelige gjennomføringsbeslutning nevnt i artikkel 4 nr. 3, og ikke under eventuelle etterfølgende forlengelser av denne i henhold til artikkel 5 nr. 1 eller 2.

• 5. I samsvar med artikkel 3 i direktiv (EU) 2024/1346 og forordning (EU) 2024/1348 skal medlemsstatene sikre at søkere kan få tilgang til og utøve sine rettigheter i henhold til disse instrumentene på en effektiv måte så snart de fremsetter en søknad, uavhengig av når registreringen finner sted. Den berørte medlemsstaten skal på behørig vis opplyse tredjelandsborgerne eller de statsløse på et språk de forstår eller med rimelighet kan forventes å forstå, om det anvendte tiltaket, lokaliseringen av registreringsstedene, herunder de grenseovergangsstedene som er tilgjengelige for registrering og fremsettelse av en søknad om internasjonal beskyttelse, og varigheten av tiltaket.

• 6. Når en medlemsstat fremsetter en begrunnet anmodning som omhandlet i artikkel 2 nr. 1, kan den underrette Kommisjonen om at den anser det som nødvendig å anvende unntaket omhandlet i nr. 1 i denne artikkel før den får tillatelse til å gjøre dette i Rådets gjennomføringsbeslutning som omhandlet i artikkel 4 nr. 3, med angivelse av de nøyaktige grunnene til at det er nødvendig med umiddelbare tiltak.

  I et slikt tilfelle kan den berørte medlemsstaten anvende unntaket nevnt i nr. 1 i denne artikkel i en periode som ikke overstiger ti dager fra dagen etter at anmodningen ble fremsatt, med mindre Rådets gjennomføringsbeslutning nevnt i artikkel 4 nr. 3 gir den berørte medlemsstaten tillatelse til å fortsette å anvende dette unntaket.

• 7. Forlengelsen av fristen for registrering av søknader om internasjonal beskyttelse berører ikke forpliktelsene til å overholde fristene fastsatt i artikkel 15 nr. 1 bokstav b) i forordning (EU) 2024/1358.

Artikkel 11

Tiltak som får anvendelse på grenseprosedyren for asyl ved krisesituasjoner eller force majeure

• 1. I en krisesituasjon eller force majeure-situasjon kan medlemsstatene, når det gjelder søknader som er fremsatt innenfor perioden der denne artikkelen anvendes, fravike artikkel 51 nr. 2 i forordning (EU) 2024/1348 ved å forlenge den maksimale varigheten av grenseprosedyren for behandling av søknader fastsatt i nevnte artikkel med en ytterligere periode på høyst seks uker. Denne perioden skal ikke brukes i tillegg til perioden nevnt i artikkel 51 nr. 2 tredje ledd i den nevnte forordningen.

• 2. I en krisesituasjon som omhandlet i artikkel 1 nr. 4 bokstav a) eller ved force majeure er medlemsstatene, som unntak fra artikkel 45 nr. 1 i forordning (EU) 2024/1348, ikke forpliktet til i en grenseprosedyre å behandle søknader fra søkere som nevnt i artikkel 42 nr. 1 bokstav j) i den nevnte forordningen, når tiltakene i den berørte medlemsstatens beredskapsplan som omhandlet i artikkel 32 i direktiv (EU) 2024/1346, ikke er tilstrekkelige til å avhjelpe denne situasjonen.

• 3. I en krisesituasjon som nevnt i artikkel 1 nr. 4 bokstav a) kan medlemsstatene, som unntak fra artikkel 45 nr. 1 i forordning (EU) 2024/1348, senke terskelen fastsatt i artikkel 42 nr. 1 bokstav j) til 5 %.

• 4. I en krisesituasjon som nevnt i artikkel 1 nr. 4 bokstav a) kan medlemsstatene, som unntak fra artikkel 44 nr. 1 bokstav b) i forordning (EU) 2024/1348, innenfor rammene av en grenseprosedyre treffe avgjørelse etter en realitetsbehandling av søknaden i tilfeller der søkeren er statsborger av eller, når det gjelder statsløse, tidligere har hatt vanlig opphold, i et tredjeland for hvilket andelen av den besluttende myndighets avgjørelser som gir internasjonal beskyttelse, i henhold til de siste tilgjengelige årlige gjennomsnittlige Eurostat-data for hele Unionen, er 50 % eller lavere, i tillegg til tilfellene nevnt i artikkel 42 nr. 1 bokstav j) i den nevnte forordningen, idet det tas hensyn til de raskt skiftende beskyttelsesbehovene som kan oppstå i opprinnelseslandet, som gjenspeilet i kvartalsvise oppdateringer av Eurostats data.

• 5. Ved anvendelsen av nr. 3 eller 4 skal den berørte medlemsstaten prioritere behandlingen av søknader om internasjonal beskyttelse fra personer med særskilte saksbehandlingsbehov eller særskilte mottaksbehov som definert i direktiv (EU) 2024/1346 og forordning (EU) 2024/1348, og fra mindreårige og deres familiemedlemmer. Ved anvendelsen av nr. 3, 4 eller 6 i denne artikkel kan den berørte medlemsstaten også prioritere behandlingen av søknader om internasjonal beskyttelse som sannsynligvis er velbegrunnede.

• 6. I en krisesituasjon som nevnt i artikkel 1 nr. 4 bokstav b) kan medlemsstatene, som unntak fra artikkel 44 nr. 1 bokstav b) og artikkel 53 nr. 2 bokstav a) i forordning (EU) 2024/1348, i en grenseprosedyre treffe avgjørelser etter realitetsbehandling av alle søknader som er fremsatt av tredjelandsborgere eller statsløse som er gjenstand for instrumentalisering, og som er registrert i løpet av perioden der dette nummeret anvendes.

• 7. Ved anvendelse av nr. 6 skal medlemsstatene

  • a) utelukke fra grenseprosedyren mindreårige under 12 år og deres familiemedlemmer, og personer med særskilte saksbehandlingsbehov eller særskilte mottaksbehov som definert i direktiv (EU) 2024/1346 og forordning (EU) 2024/1348, eller

  • b) slutte å anvende grenseprosedyren for følgende kategorier av søkere når det på grunnlag av en individuell vurdering er fastslått at deres søknader sannsynligvis er velbegrunnede:

    • i) mindreårige under 12 år og deres familiemedlemmer, og

    • ii) sårbare personer med særskilte saksbehandlingsbehov eller særskilte mottaksbehov som definert i direktiv (EU) 2024/1346 og forordning (EU) 2024/1348.

  Dette nummeret berører ikke den obligatoriske grenseprosedyren som nevnt i artikkel 45 i forordning (EU) 2024/1348.

• 8. Dersom den berørte medlemsstaten får tillatelse til å anvende unntaket nevnt i nr. 6, skal Rådets gjennomføringsbeslutning som nevnt i artikkel 4 nr. 3 angi om nr. 7 bokstav a) eller b) får anvendelse, basert på angivelsen som den berørte medlemsstaten har gitt i samsvar med artikkel 2 nr. 2 bokstav d).

• 9. Medlemsstaten som befinner seg i en krisesituasjon eller force majeure-situasjon skal ikke anvende eller skal slutte å anvende unntakene fra asylprosedyren fastsatt i nr. 4 og 6 i denne artikkelen, i tilfeller der det er medisinske grunner til ikke å anvende grenseprosedyren i samsvar med artikkel 53 nr. 2 bokstav d) i forordning (EU) 2024/1348, eller dersom den nødvendige støtten ikke kan gis til søkere med særskilte mottaksbehov i samsvar med direktiv (EU) 2024/1346 eller med særskilte saksbehandlingsbehov i samsvar med artikkel 53 nr. 2 bokstav c) i forordning (EU) 2024/1348.

• 10. Ved anvendelsen av unntakene nevnt i denne artikkelen skal de grunnleggende prinsippene om retten til asyl og respekten for prinsippet om non-refoulement, samt garantiene fastsatt i kapittel I og II i forordning (EU) 2024/1348, få anvendelse for å sikre at rettighetene til dem som søker internasjonal beskyttelse, herunder retten til effektivt rettsmiddel, beskyttes.

  Organisasjoner og personer som etter nasjonal rett har tillatelse til å gi råd og veiledning, skal ha effektiv tilgang til søkere som holdes internert eller befinner seg ved grenseovergangssteder. Medlemsstatene kan innføre begrensninger for slike tiltak når slike begrensninger i henhold til nasjonal rett er objektivt nødvendige for sikkerheten, den offentlige orden eller den administrative forvaltningen av et internat, forutsatt at tilgangen ikke derved blir sterkt begrenset eller gjort umulig.

• 11. Unntakene fastsatt i denne artikkelen berører ikke prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig innenfor rammen av forordning (EU) nr. 2024/1351. Dersom denne prosedyren varer lengre enn den maksimale varigheten av grenseprosedyren for asyl i en krisesituasjon eller force majeure-situasjon, skal prosessen og resten av asylprosedyren fullføres på territoriet til den besluttende medlemsstaten i samsvar med artikkel 51 i forordning (EU) 2024/1348.

Artikkel 12

Forlengelse av tidsfrister fastsatt for anmodninger om overtakelse, notifiseringer om tilbaketakelse og overføringer i en krisesituasjon nevnt i artikkel 1 nr. 4 bokstav a) eller ved force majeure

• 1. I en krisesituasjon som nevnt i artikkel 1 nr. 4 bokstav a) eller ved force majeure som gjør det umulig for en medlemsstat som står overfor en slik situasjon å overholde fristene fastsatt i artikkel 39, 40, 41 og 46 i forordning (EU) 2024/1351 eller å motta personer som den er ansvarlig for i henhold til den nevnte forordningen, kan medlemsstatene samtidig fravike fristene fastsatt i artikkel 39, 40, 41 og 46 i den nevnte forordningen.

• 2. Dersom en medlemsstat anvender unntaket i nr. 1, skal den

  • a) fremsette en anmodning om overtakelse som nevnt i artikkel 39 i forordning (EU) 2024/1351 innen fire måneder etter at søknaden ble registrert,

  • b) svare på en anmodning om overtakelse som nevnt i artikkel 40 i forordning (EU) nr. 2024/1351 innen to måneder etter å ha mottatt anmodningen,

  • c) inngi en notifisering om tilbaketakelse som nevnt i artikkel 41 i forordning (EU) 2024/1351 innen en måned etter å ha mottatt treffet i Eurodac, eller bekrefte mottak innen en måned etter en slik notifikasjon,

  • d) gjennomføre en overføring som omhandlet i artikkel 46 nr. 1 i forordning (EU) 2024/1351 innen ett år fra anmodningen om overtakelse ble akseptert eller notifiseringen om tilbaketakelse ble bekreftet av en annen medlemsstat, eller fra den endelige avgjørelsen om en klage på eller overprøving av en avgjørelse om overføring som har oppsettende virkning i samsvar med artikkel 43 nr. 3 i den nevnte forordningen.

• 3. Dersom medlemsstaten nevnt i nr. 1 ikke overholder fristene fastsatt i nr. 2 bokstav a), b) eller d) i denne artikkelen, skal ansvaret for å behandle søknaden om internasjonal beskyttelse i henhold til forordning (EU) 2024/1351 ligge hos den eller overføres til den.

• 4. Ved anvendelse av nr. 1 i denne artikkelen, skal overføringer i henhold til artikkel 46 i forordning (EU) 2024/1351 til den ansvarlige medlemsstaten som står overfor en krisesituasjon som nevnt i artikkel 1 nr. 4 bokstav a) i denne forordningen eller force majeure, ikke gjennomføres før den berørte medlemsstaten ikke lenger står overfor denne situasjonen, med mindre den ansvarlige medlemsstaten på grunn av søkerens individuelle omstendigheter har samtykket i å motta den berørte personen. Dersom overføringen ikke finner sted innen ett år fra anmodningen om overtakelse ble akseptert eller notifiseringen om tilbaketakelse ble bekreftet av en annen medlemsstat eller den endelige avgjørelsen om en klage på eller overprøving av en avgjørelse om overføring som har oppsettende virkning i samsvar med artikkel 43 nr. 3 i forordning (EU) 2024/1351, herunder på grunn av den vedvarende krisesituasjonen nevnt i artikkel 1 nr. 4 bokstav a) i denne forordningen eller force majeure, skal den ansvarlige medlemsstaten som står overfor denne situasjonen, som unntak fra artikkel 46 nr. 1 i forordning 2024/1351, fritas for sine forpliktelser til å overta eller ta tilbake den berørte personen, og ansvaret skal overføres til den overførende medlemsstaten.

Artikkel 13

Unntak fra plikten til å ta tilbake en søker i en situasjon med ekstraordinær masseankomst

• 1. I en krisesituasjon som nevnt i artikkel 1 nr. 4 bokstav a) i denne forordningen der masseankomsten av tredjelandsborgere eller statsløse er av en slik ekstraordinær skala og intensitet at den kan skape en alvorlig risiko for alvorlige mangler i behandlingen av søkere, og dermed kan skape en alvorlig risiko for at det felles europeiske asylsystemet blir satt ut av funksjon, kan den medlemsstaten som står overfor denne situasjonen, som unntak fra artikkel 36 nr. 1 bokstav b) og artikkel 38 nr. 4 i forordning (EU) 2024/1351, fritas for sin forpliktelse til å

  • a) ta tilbake en søker, en tredjelandsborger eller en statsløs som denne medlemsstaten er blitt angitt som ansvarlig medlemsstat for i henhold til artikkel 16 nr. 1 i forordning (EU) 2024/1358, dersom dette ansvaret ble fastslått i henhold til artikkel 16 nr. 2 i forordning (EU) 2024/1351, eller

  • b) ta tilbake en søker i henhold til artikkel 38 nr. 4 i forordning (EU) 2024/1351.

  Dette nummeret skal bare komme til anvendelse dersom søknaden ble registrert i medlemsstaten som står overfor denne situasjonen, innenfor perioden fastsatt i Rådets gjennomføringsbeslutning nevnt i artikkel 4 nr. 3 i denne forordningen, som ikke skal overstige fire måneder før datoen for vedtakelse av Rådets gjennomføringsbeslutning.

• 2. Dersom nr. 1 i denne artikkelen anvendes, og medlemsstaten som står overfor denne situasjonen ble fastslått som ansvarlig i henhold til artikkel 16 nr. 2 i forordning (EU) 2024/1351, skal denne medlemsstaten fritas for plikten til å ta tilbake den berørte personen, og ansvaret skal overføres til medlemsstaten der den andre søknaden ble registrert.

  Medlemsstaten som blir ansvarlig i henhold til første ledd i dette nummeret, skal angi i Eurodac at den er blitt den ansvarlige medlemsstaten i henhold til artikkel 16 nr. 3 i forordning (EU) 2024/1358.

• 3. Dersom nr. 1 i denne artikkelen anvendes, og medlemsstaten som står overfor denne situasjonen er forpliktet til å ta tilbake en søker i henhold til artikkel 38 nr. 4 i forordning (EU) 2024/1351, skal den medlemsstaten der den andre søknaden er registrert, som unntak fra artikkel 38 nr. 2 og 4 i forordning (EU) 2024/1351, anvende prosedyrene fastsatt i del III i samme forordning, med unntak av artikkel 16 nr. 2, artikkel 17 nr. 1 og 2, artikkel 25 nr. 5 og artikkel 33 nr. 1 og 2, og plikten til å ta tilbake en søker i henhold til artikkel 38 nr. 4 skal overføres til den medlemsstaten.

  Dersom ingen ansvarlig medlemsstat kan fastslås i henhold til første ledd i dette nummer, skal medlemsstaten der den andre søknaden ble registrert være ansvarlig for å behandle søknaden om internasjonal beskyttelse. Søknader om internasjonal beskyttelse som en medlemsstat har sendt en notifisering om tilbaketakelse for i henhold til artikkel 41 i forordning (EU) 2024/1351 før datoen for vedtakelse av Rådets gjennomføringsbeslutning nevnt i artikkel 4 nr. 3 i denne forordningen, skal ikke berøres av dette nummeret.

  Medlemsstaten som blir ansvarlig i henhold til andre ledd i dette nummeret, skal angi i Eurodac at den er blitt den ansvarlige medlemsstaten i henhold til artikkel 16 nr. 1 i forordning (EU) 2024/1358.

Kapittel V

Fremskyndet prosedyre

Artikkel 14

Fremskyndet prosedyre

• 1. Dersom objektive omstendigheter tilsier at søknader om internasjonal beskyttelse fra grupper av søkere fra et bestemt opprinnelsesland eller tidligere vanlig oppholdsland, eller fra en del av et slikt land, eller på grunnlag av kriteriene fastsatt i forordning (EU) 2024/1347, kan være velbegrunnede, kan Kommisjonen, etter samråd med EU-solidaritetsforumet på høyt nivå, vedta en rekommandasjon om anvendelse av en fremskyndet prosedyre ved å gi alle relevante opplysninger med henblikk på å lette særlig de besluttende myndighetenes anvendelse av artikkel 13 nr. 11 bokstav a) og artikkel 34 nr. 5 bokstav a) i forordning (EU) 2024/1348.

• 2. Dersom den besluttende myndigheten, etter vedtakelsen av en rekommandasjon som nevnt i nr. 1 i denne artikkelen, anvender artikkel 13 nr. 11 bokstav a) i forordning (EU) 2024/1348 for å utelate det personlige intervjuet og artikkel 34 nr. 5 bokstav a) i den nevnte forordningen for å prioritere behandlingen av søknaden fordi den sannsynligvis vil være velbegrunnet, skal den, som unntak fra artikkel 35 nr. 4 i den nevnte forordningen, sikre at realitetsbehandlingen av søknaden er avsluttet senest fire uker etter at søknaden er fremsatt.

• 3. Når Kommisjonen vurderer om den skal vedta en anbefaling som nevnt i nr. 1, kan den rådspørre relevante unionsorganer, UNHCR og andre relevante organisasjoner.

Kapittel VI

Sluttbestemmelser

Artikkel 15

Særlige bestemmelser og garantier

I en krisesituasjon der en medlemsstat anvender et unntak som nevnt i artikkel 10 til 13, skal den på behørig vis opplyse tredjelandsborgerne eller de statsløse på et språk de forstår eller med rimelighet kan forventes å forstå, om de anvendte tiltakene, lokaliseringen av registreringsstedene, herunder grenseovergangene, som er tilgjengelige for registrering og fremsettelse av en søknad om internasjonal beskyttelse, og varigheten av tiltaket.

Artikkel 16

Kriseberedskap

• 1. Nasjonale strategier fastsatt av medlemsstatene i samsvar med artikkel 7 i forordning (EU) 2024/1351 skal også omfatte

  • a) forebyggende tiltak for å sikre et tilstrekkelig beredskapsnivå og redusere risikoen for krisesituasjoner, og beredskapsplanlegging, idet det tas hensyn til beredskapsplanleggingen i henhold til forordning (EU) 2021/2303 og (EU) 2019/1896 og direktiv (EU) 2024/1346 og rapportene fra Kommisjonen utstedt innenfor rammen av migrasjonsberedskaps- og kriseplanen,

  • b) en analyse av tiltak som er nødvendige for å håndtere og løse krisesituasjoner og force majeure i den berørte medlemsstaten, herunder tiltak for å beskytte rettighetene til søkere og personer med internasjonal beskyttelse, og andre former for beskyttelse.

• 2. Med henblikk på nr. 1 kan medlemsstatene rådføre seg med Kommisjonen og Unionens relevante organer, kontorer og byråer, særlig asylbyrået, samt regionale og lokale myndigheter, når det er relevant og i samsvar med nasjonal lovgivning.

• 3. Medlemsstatene skal om nødvendig revidere de nasjonale strategiene fastsatt i samsvar med artikkel 7 i forordning (EU) 2024/1351 og under alle omstendigheter senest ett år etter den datoen da krisesituasjonen opphørte i samsvar med artikkel 5 i denne forordningen.

Artikkel 17

Samarbeid og vurdering

• 1. For å sikre en smidig anvendelse av tiltakene i Rådets gjennomføringsbeslutning nevnt i artikkel 4 nr. 3 i denne forordningen, skal EUs solidaritetskoordinator innkalle til et første møte i EU-solidaritetsforumet på teknisk nivå nevnt i artikkel 14 nr. 5 i forordning (EU) nr. 2024/1351 umiddelbart etter vedtakelsen av Rådets gjennomføringsbeslutning. Etter det første møtet skal EUs solidaritetsforum på teknisk nivå møtes så mange ganger som nødvendig.

• 2. Medlemsstaten som befinner seg i en krisesituasjon, kan anmode om bistand fra alle myndigheter som på kort varsel er i stand til å øke sine kompetente myndigheters personalressurser i samsvar med artikkel 5 i forordning (EU) 2024/1348 og om bistand fra eksperter som er utplassert av asylbyrået i samsvar med artikkel 5 bokstav a) i den nevnte forordningen og artikkel 16 nr. 2 bokstav b) og artikkel 21 nr. 3 bokstav d) i forordning (EU) 2021/2303.

• 3. Kommisjonen, Europaparlamentet, Rådet, de relevante unionsbyråene og medlemsstaten som står overfor en krisesituasjon eller force majeure, skal samarbeide tett med og regelmessig underrette hverandre om gjennomføringen av Rådets gjennomføringsbeslutning nevnt i artikkel 4 nr. 3.

• 4. Medlemsstaten som står overfor en krisesituasjon eller force majeure, skal fortsette å rapportere alle relevante data til Kommisjonen, herunder statistikk som er relevant for gjennomføringen av denne forordningen. Den berørte medlemsstaten skal også gi Kommisjonen de spesifikke opplysningene den trenger for å gjennomføre vurderingen i henhold til artikkel 6 nr. 3 og fremlegge forslag om å oppheve eller forlenge Rådets gjennomføringsbeslutning, samt eventuelle andre opplysninger Kommisjonen kan anmode om på dette grunnlaget.

• 5. Medlemsstaten som står overfor en krisesituasjon eller force majeure, skal fortsette å samarbeide tett med UNHCR og andre organisasjoner som medlemsstaten har gitt oppgaver i henhold til dette kapittelet og forordning (EU) 2024/1348 og direktiv (EU) 2024/1346.

• 6. Når Kommisjonen og Rådet utøver sin myndighet og sitt ansvar i henhold til denne artikkelen, skal de til enhver tid sikre at prinsippene om nødvendighet og forholdsmessighet overholdes.

Artikkel 18

Økonomisk støtte

• 1. Medlemsstater som foretar relokalisering som et solidaritetstiltak, skal kunne motta økonomisk støtte fra Unionen på vilkårene fastsatt i artikkel 11 nr. 9 i forordning (EU) 2021/1147, herunder for tiltak for tidlig integrering som gjennomføres av regionale og lokale myndigheter.

• 2. Nødfinansieringsstøtte til en medlemsstat i en krisesituasjon kan tildeles i henhold til artikkel 31 nr. 1 bokstav a) i forordning (EU) 2021/1147, herunder for bygging, vedlikehold og renovering av mottaksfasiliteter som er nødvendige for gjennomføringen av denne forordningen, i samsvar med standardene fastsatt i direktiv (EU) 2024/1346.

Artikkel 19

Endring av forordning (EU) 2021/1147

I artikkel 31 nr. 1 i forordning (EU) 2021/1147 skal ny bokstav lyde:

• «ba) en krisesituasjon i henhold til artikkel 1 nr. 4 bokstav a) i europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/1359(*).

(*) Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2024/1359 av 14. mai 2024 om krisesituasjoner og force majeure på migrasjons- og asylområdet og om endring av forordning (EU) 2021/1147 (EUT L, 2024/1359, 22.5.2024, ELI: http://data.europa.eu/eli/reg/2024/1359/oj).».

Artikkel 20

Ikrafttredelse

Denne forordningen trer i kraft den 20. dagen etter at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende.

Den får anvendelse fra 12. juni 2026.

Denne forordningen er bindende i alle deler og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater i samsvar med traktatene.

Utferdiget i Brussel 14. mai 2024.