4 Vurdering og tilrådning om godtakelse av deler av forordningene

Gjennom Dublin-avtalen er Norge del av et felles samarbeid mellom 31 europeiske stater som skal legge til rette for at en søknad om internasjonal beskyttelse kun blir behandlet i én, klart definert stat innenfor samarbeidet. Dublin-samarbeidet er et avgjørende element i europeisk asyl- og migrasjonshåndtering, også hva gjelder forebygging av irregulær migrasjon til Europa, og har også sider til grenseforvaltning.

Deler av Eurodac-forordningen 2024, AMMR og kriseforordningen videreutvikler Dublin-samarbeidet. Godtakelse av forordningene er en forutsetning for videre norsk deltakelse i Dublin-samarbeidet.

Etter departementets syn er endringene som følger av Eurodac-forordningen 2024, AMMR og kriseforordningen viktige for å effektivisere det europeiske asyl- og migrasjonssamarbeidet. Bedre registrering av tredjelandsborgere som søker om internasjonal beskyttelse og tydeligere regler for å fastsette ansvar for en søknad om internasjonal beskyttelse kan bidra til et mer velfungerende Dublin-samarbeid og til å styrke den gjensidige tilliten mellom medlemsstatene.

Gjennom Eurodac-forordningen 2024 skal flere relevante personkategorier registreres inn i systemet og det stilles strengere krav til en mer utfyllende og presis registrering enn i dag, noe som vil gjøre det enklere å avklare både tredjelandsborgerens identitet og ansvarlig medlemsstat. Gjennom AMMR styrkes prinsippet om at en søknad om beskyttelse skal behandles i én, klart definert medlemsstat ved at det skal mer til for at ansvar opphører eller overføres til en annen medlemsstat sammenliknet med i dag. Sammen kan dette bidra til å forebygge sekundærbevegelser og misbruk av asylsystemet, samt gi bedre forutsigbarhet for både medlemsstatene og berørte personer hva gjelder ansvar, rettigheter og plikter. Sammen med andre regelverk som Norge tar del i, særlig screeningforordningen, vil Eurodac-forordningen 2024 og AMMR bidra til bedre kontroll over hvem som befinner seg på territoriet, og hvor, noe som også kan bidra til styrket sikkerhet, både i Norge og Europa for øvrig. Skillet mellom regler i en normalsituasjon og beredskapshjemler for en krisesituasjon er også positivt, og kan bidra til mer forutsigbarhet når det gjelder mulige tiltak i en presset situasjon.

Selv om Eurodac-forordningen 2024, AMMR og kriseforordningen ikke er Schengen-relevante rettsakter, dvs. regelverk og tiltak som anses å falle innenfor virkeområdet til Norges avtale om tilknytning til Schengen-regelverket, vil et velfungerende Dublin-samarbeid bidra positivt til Schengen-samarbeidet ved å redusere irregulære bevegelser mellom medlemsstatene. Schengen-samarbeidet består i dag av 29 stater (25 EU-medlemsstater, samt Norge, Island, Liechtenstein og Sveits) og skal legge til rette for sterk kontroll av Schengen-områdets yttergrenser og fravær av kontroll ved indre grenser mellom landene som deltar i samarbeidet.

Deltakelse i Dublin-samarbeidet er avgjørende for at Norge kan overføre utlendinger som har søkt om internasjonal beskyttelse til andre stater som deltar i samarbeidet. Dette er en hjørnesten i det norske asylsystemet. Manglende deltakelse i Eurodac-forordningen 2024 og AMMR, med tilhørende regler i kriseforordningen, vil få store konsekvenser for asylsaksbehandlingen i Norge, herunder medføre at betydelig flere asylsøknader må tas til realitetsbehandling i Norge og være et incentiv for migranter til å ta seg irregulært til Norge for å søke om beskyttelse. Manglende deltakelse i Dublin-samarbeidet kan også få konsekvenser for Norges deltakelse i Schengen-samarbeidet.

Justis- og beredskapsdepartementet tilrår godtakelse av

• forordning (EU) 2024/1358 (Eurodac-forordningen) med unntak av artikkel 8 til 11 og kapittel VII og VIII,

• forordning (EU) 2024/1351 (AMMR) del III, V og VII, og

• forordning (EU) 2024/1359 (krise- og force majeure-forordningen) artikkel 12 og 13, samt artikkel 1 til 6 i den utstrekning de gjelder for artikkel 12 og 13.