18 Merknader til lovforslaget

Ny lov om datadeling og dataforvaltning

Til § 1

Paragrafen angir lovens alminnelige formål. Bestemmelsen har motstykke i offentleglova § 1 første punktum, åpne data-direktivet artikkel 1 nr. 1 og fortalepunkt 70. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 4.

Det fremgår av bestemmelsen at loven «skal fremme viderebruk av data fra offentlig sektor». Departementet har gjort en språklig forenkling fra utvalgets forslag i første punktum, uten intensjon om å endre rettstilstanden. Det presiseres at loven handler om viderebruk av data, det vil si at loven avgrenser til en spesiell type bruk. Loven handler ikke om egen eller intern bruk av data i offentlig sektor. Se § 3 bokstav b med tilhørende merknad for nærmere forklaring av legaldefinisjonen av viderebruk. Videre avklarer setningen at loven handler om «data fra offentlig sektor» og at loven derfor avgrenser mot data som kommer fra privat virksomhet. Bestemmelsen stiller ingen selvstendige krav til offentlig sektor eller regler for mulige brukere av data fra offentlig sektor, men bestemmelsen kan likevel få betydning ved tolkning av loven.

Det fremgår videre at loven skal «bidra til forskning, innovasjon og utvikling av nye produkter og tjenester, og fremme åpenhet i offentlig sektor gjennom forenklet tilgang til informasjon.» Med «[…] bidra til forskning, innovasjon og utvikling av nye produkter og tjenester», mener loven de tilfeller der data fra offentlig sektor kan danne grunnlaget for innovasjon og utviklingen av nye produkter eller tjenester. Deler av ordlyden er hentet fra ordlyden i åpne data-direktivet artikkel 1 nr. 1 som sier at direktivet skal «[…] fremme bruken av åpne data og stimulere til nyskaping innenfor produkter og tjenester […]». Ordet «forskning» er lagt til paragrafen for å reflektere inkluderingen av forskningsdata i både artikkel 10 av direktivet og § 12 av denne loven. Departementet ønsker også å få frem at data fra offentlig sektor, i tillegg til forskningsdata, skal kunne viderebrukes til hva som helst, inkludert til forskning.

Til § 2

Paragrafen fastsetter lovens alminnelige virkeområde. Dataforvaltningsloven § 2 viderefører det generelle virkeområde i offentleglova, men innebærer samtidig en utvidelse i tråd med åpne data-direktivet som også omfatter forskningsdata når forskere, forskningsorganisasjoner og organisasjoner som finansierer forskning har offentliggjort forskningsdata for viderebruk i tråd med denne loven (se merknaden til § 12). Virkeområde er omtalt i punkt 5, mens forskningsdata er omtalt i punkt 10.

Første ledd bokstav a angir at loven gjelder for «staten, fylkeskommunene og kommunene». Bestemmelsen har motstykke i åpne data-direktivet artikkel 1 nr. 1 bokstav a og offentleglova § 2 første ledd bokstav a. I likhet med offentleglova skal ikke denne bestemmelsen regulere hva som er et organ innenfor stat, fylkeskommune eller kommune. Ordlyden i bokstav a bruker nøyaktig samme ordlyd som offentleglova og er ment å være i samsvar med paragrafene om virkeområde i offentleglova § 2 første ledd bokstav a. Bestemmelsen er ment å omfatte folkevalgte og politisk utpekte organ som regjeringen, fylkesting og kommunestyrer. Videre gjelder bokstav a for administrative organ som departement, direktorater, statsforvalteren, regional statsadministrasjon og fylkeskommunal og kommunal administrasjon. Statlige og kommunale råd, utvalg, ombud og nemnder blir også omfattet av bokstav a. Skoler, universitet, høyskoler og sykehus er også omfattet av bokstav a med mindre de er organisert som selvstendige rettssubjekter.

Med «staten» menes alle organer som hører til staten som rettssubjekt. Det vil si alminnelige forvaltningsorganer, forvaltningsbedrifter og forvaltningsorganer med delegert myndighet eller fullmakt på særskilte eller avgrensede saksområder. Ettersom virkeområdet til dataforvaltningsloven ikke viderefører unntakene i offentleglova § 2 tredje og fjerde ledd, så gjelder loven for Stortinget og organer opprettet av Stortinget. Det innebærer at Stortinget, Riksrevisjonen, Sivilombudet og andre organer for Stortinget er omfattet av loven når det er gitt allment innsyn, ettersom loven også gjelder når det er hjemmel for innsyn etter «Stortingets regler om dokumentinnsyn». Videre vil loven gjelde for domstolene. Med dette menes dømmende myndigheter når det i eller med hjemmel i lov er gitt rett til allment innsyn. Det vil si de delene av domstolenes virksomhet som er omfattet av offentleglova. Med unntak av kapittel 2, gjelder loven for data som kan gjøres allment tilgjengelig. For domstolene vil dette gjelde både den administrative virksomheten som er omfattet av offentleglova § 2 fjerde ledd, og særlovgivning slik som blant annet tvisteloven kapittel 14, straffeprosessloven § 28 tredje ledd og domstolloven kapittel 7 som regulerer allmenhetens rett til innsyn i den dømmende deler av virksomheten. Loven gjelder også for politiet og forsvaret.

Med «fylkeskommunene og kommunene» menes også alle organer som hører til disse rettssubjektene. Det betyr at kommunale foretak og interkommunale samarbeidsorganer etter kommuneloven § 17-1 er omfattet av loven, men ikke interkommunale selskaper etter § 2 av IKS-loven. Offentlig eide aksjeselskaper vil heller ikke være omfattet av bokstav a. Bestemmelsen svarer til åpne data-direktivet artikkel 1 nr. 1 bokstav a, jf. også definisjonen i artikkel 2 nr. 1.

Første ledd bokstav b angir at loven omfatter andre rettssubjekter enn de som er en del av stat, fylkeskommune eller kommune, i saker der de fatter enkeltvedtak eller gir forskrift. Denne bestemmelsen viderefører offentleglova § 2 første ledd bokstav b. Bestemmelsen innebærer at rettssubjekter som ikke er en del av stat, fylkeskommune eller kommune, vil omfattes av loven for den delen av virksomheten som består i å fatte enkeltvedtak eller gi forskrift. Dette gjelder også for rettssubjekter som er fullt ut eid av private. Et eksempel på et rettssubjekt der denne bestemmelsen er aktuell, er Det Norske Veritas. I likhet med offentleglova vil bestemmelsen bare gjelde for den delen av organets virksomhet som er i tilknytning til enkeltvedtak eller forskrift som fattes.

Første ledd bokstav c angir at loven gjelder for rettssubjekter som er omfattet av offentleglova. Bestemmelsen har motstykke i offentleglova § 2 første ledd bokstav c og d, og delvis åpne data-direktivet artikkel 2 nr. 3. Med «rettssubjekt» menes juridiske personer, slik som for eksempel foreninger, aksjeselskaper, stiftelser eller andre organisasjoner med rettsevne. Offentlig eide aksjeselskaper og andre organisatoriske enheter som er skilt ut fra den alminnelige forvaltningen vil være omfattet av bokstav c. Statsforetak etter statsforetaksloven §§ 1 og 2, og interkommunale selskap etter IKS-loven § 1 er omfattet av bokstav c. Loven gjelder for rettssubjekter der stat, kommune eller fylkeskommune har en eierandel som gir mer enn halvparten av stemmene i det øverste organet i rettssubjektet. Loven gjelder også for rettssubjekter der stat, kommune eller fylkeskommune har rett til å utnevne styret. Bestemmelsen er aktuell for rettssubjekter som er organisert som selvstendige rettssubjekter som er adskilt fra den alminnelige forvaltningen, det vil si aksjeselskap og andre typer selskapsformer kontrollert av stat, kommune eller fylkeskommune. I likhet med offentleglova gjelder denne loven for alle deler av virksomheten og uavhengig av hva slags virksomhet rettssubjektet driver.

Første ledd bokstav d sier at loven gjelder for andre rettssubjekter som er omfattet av EØS-avtalen vedlegg XI nr. 5k (direktiv (EU) 2019/1094 om åpne data og viderebruk av informasjon fra offentlig sektor). Bestemmelsen har ikke direkte motstykke i offentleglova, men ligner på § 2 sjuende ledd som tar inn virkeområdet til PSI-direktivet i offentleglova.

Bestemmelsen gjennomfører åpne data-direktivet artikkel 1 nr. 1 bokstav b og artikkel 2 nr. 3. Definisjonen i direktivet gjelder offentlige foretak som driver virksomhet innenfor enkelte områder av forsyningssektoren og transportsektoren, når offentlige organer kan utøve «direkte eller indirekte dominerende innflytelse som følge av eierskap, finansiell deltakelse eller gjennom styringen av selskapet». En forskjell mellom offentleglova og direktivet er at etter offentleglova § 2 første ledd vil ikke dominerende innflytelse gjennom finansiell deltakelse gjøre at offentleglova kommer til anvendelse. Første ledd bokstav d sikrer derfor at åpne data-direktivet artikkel 2 nr. 3 ivaretas i den norske gjennomføringen.

Bestemmelsen gjennomfører også artikkel 2 nr. 2 bokstav a til c av åpne data-direktivet som presiserer at direktivet gjelder for «offentligrettslige organer». «Offentligrettslige organer» er rettssubjekter som er opprettet for å imøtekomme allmennhetens behov. Bestemmelsen gjelder ikke der slike organer er opprettet for å imøtekomme industrielle eller kommersielle behov. For at bestemmelsen skal gjelde må rettssubjektet i hovedsak være finansiert av staten, fylkeskommunen eller kommunen. Bestemmelsen gjelder også når rettssubjektets forvaltning er underlagt statlig, fylkeskommunalt eller kommunalt tilsyn, eller når rettssubjektet har et administrasjons-, ledelses- eller kontrollorgan der over halvparten av medlemmene er utpekt av staten, fylkeskommunen(e) eller kommunen(e). Utvalget og departementet er ikke kjent med at de finnes slike rettssubjekter i Norge, men ønsker å sikre fullt samsvar mellom dataforvaltningsloven og åpne data-direktivet dersom det skulle finnes slike organer, eller andre rettssubjekter som er omfattet av virkeområdet til direktivet som ikke blir fanget opp av § 2 første ledd bokstav a til c.

Første ledd andre punktum angir at bokstav c og d ikke gjelder for rettssubjekter som hovedsakelig driver næringsvirksomhet i direkte konkurranse med eller på samme vilkår som private rettssubjekter. Denne typen data kan være data som er konkurranseutsatt selv om virksomheten i seg selv ikke er det. Bestemmelsen skal tolkes i tråd med tilsvarende bestemmelse i offentleglova § 2 første ledd andre punktum.

Første ledd tredje punktum gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om virkeområdet til loven. Hjemmelen omfatter retten til å gjøre unntak fra virkeområde for selvstendige rettssubjekter som er omfattet av første ledd bokstav a og c eller for visse data hos slike virksomheter. Dette er i likhet med offentleglova § 2 andre ledd første punktum. Hjemmelen må forstås innenfor rammene av åpne data-direktivet artikkel 1, noe som vil si at det ikke er mulig å unnta selvstendige rettssubjekter som faller innenfor artikkel 1 nr. 1 bokstav b. Videre omfatter hjemmelen muligheten til å unnta kultur og utdanningsinstitusjoner i henhold til de tilsvarende unntakene i direktivet artikkel 1 nr. 2 bokstav j og k. Hjemmelen omfatter også retten til å angi at loven ikke skal gjelde for visse data hos slike virksomheter. I tråd med gjeldende rett kan det da gjøres unntak for slike rettssubjekter i forskrift. Spørsmålet om hvorvidt slike rettssubjekter kan unntas må imidlertid avgjøres innenfor rammene av åpne data-direktivet artikkel 1. Bestemmelsen har motstykke i offentleglova § 2 andre ledd.

Andre ledd første punktum slår fast at loven gjelder for data fra virksomheter omfattet av første ledd som kan gjøres allment tilgjengelig og forskningsdata etter § 12. Med data fra virksomheter omfattet av loven som kan gjøres allment tilgjengelig, menes data som i hovedsak ikke er underlagt taushetsplikt, personvernbegrensninger, opphavsrettslig vern eller data som unntas offentlighet etter sikkerhets- og forsvarshensyn. Unntak som følge av sikkerhets- og forsvarshensyn fremgår også av § 2 fjerde ledd. Data som kan gjøres allment tilgjengelig omfatter blant annet statistiske opplysninger om befolkning og økonomi, geografiske opplysninger om natur, miljø og fast eiendom, budsjetter til virksomheter omfattet av loven, samt administrative data om organisering og tjenester i offentlig sektor. Data som kan gjøres allment tilgjengelig er ikke det samme som data man kan få innsyn i etter offentleglova eller annen lovgivning som gir rett til allment innsyn. Data som kan gjøres allment tilgjengelig er en undergruppe av dokumenter (data) det er innsynsrett til etter offentleglova mv. Alle data som gjøres tilgjengelige for allmennheten må først være lovlig innsynsberettiget, men ikke alle innsynsberettigede data kan gjøres allment tilgjengelige. Dette skyldes at innsynsretten etter offentleglova er videre enn retten til å publisere data for allmennheten. Innsynsrett etter offentleglova er individuell, ikke generell. Enhver kan kreve innsyn i dokumenter, inkludert dokumenter som inneholder personopplysninger, sensitive personopplysninger, eller taushetsbelagte opplysninger (der de gis i sladdet form). Virksomheter kan gi innsyn i deler av et dokument med nødvendige sladdinger eller i data som ikke kan viderebrukes på grunn av annen lovgivning. Dette gjør at innsynsretten omfatter flere opplysninger enn det som kan publiseres åpent. Med forskningsdata menes digitale data slik det er definert i åpne data-direktivet artikkel 2 nr. 9 og angitt etter § 12. Se merknaden til § 12.

Det fremgår videre av andre punktum at avgrensningen i første punktum ikke gjelder for aktivitet som nevnt i § 10 om krav om publisering av metadata. Dette vil si at metadata som skal publiseres etter § 10 ikke begrenses til metadata om data som kan gjøres allment tilgjengelig. Se merknaden til § 10 for nærmere omtale.

Tredje ledd slår fast at for virksomheter som er omfattet av dataforvaltningsforordningen gjelder bestemmelsene i kapittel 2 særskilt for såkalte «beskyttede data», slik det er definert i artikkel 3 nr. 1 av dataforvaltningsforordningen. Hovedskillet mellom kapittel 2 av loven og øvrige kapitler, er at kapittel 2 begrenses til det saklige virkeområdet til forordningen, inkludert såkalte «beskyttede data», dataformidlingstjenester og dataaltruismeorganisasjoner. Virkeområde til forordningen og beskyttede data er nærmere omtalt i punkt 15.2.

Fjerde ledd slår fast at loven ikke gjelder for data som kan være til skade for kritisk infrastruktur, til fare for nasjonal sikkerhet eller som ut fra forsvarshensyn kan unntas offentlighet. Denne bestemmelsen svarer til offentleglova §§ 20 og 21 og gjennomfører unntaket i åpne data-direktivet artikkel 1 nr. 2 bokstav d og e. Betegnelsen «kritisk infrastruktur» kommer fra åpne data-direktivet som viser til direktiv 2008/114/EF som er gjennomført i sivilbeskyttelsesloven. Dette direktivet er nå erstattet av direktiv (EU) 2022/2557 om kritiske enheters motstandsdyktighet (CER-direktivet). I CER-direktivet er kritisk infrastruktur definert som «en eiendel, et anlegg, utstyr, et nettverk eller et system, eller en del av en eiendel, et anlegg, utstyr, et nettverk eller et system, som er nødvendig for leveringen av en samfunnsviktig tjeneste».

Bestemmelsen presiser at loven ikke får anvendelse på data som, dersom de gjøres allment tilgjengelige, kan være til skade for kritisk infrastruktur, være til fare for nasjonal sikkerhet eller som ut fra forsvarshensyn kan unntas offentlighet. Det understrekes at dette er et svært strengt vilkår, slik at bestemmelsen bare vil kunne brukes i helt spesielle tilfeller. Det er viktig å presisere at vurderingen er hvorvidt viderebruk av data(ene) kan medføre skade eller innebære fare for henholdsvis kritisk infrastruktur eller nasjonal sikkerhet. Det er ikke tilstrekkelig at dataene handler om disse temaene generelt. Bestemmelsen vil eksempelvis ikke være aktuell for veiledningsmateriale eller rapporter som er utarbeidet som underlag for enkelte beslutninger innenfor tematikken. Bestemmelsen skal tolkes i tråd med unntakene i offentleglova §§ 20 og 21. Bestemmelsen er nærmere omtalt i punkt 5.1.7.

Femte ledd første punktum angir det geografiske virkeområde for loven som Svalbard og Jan Mayen, i tillegg til Norge. Det følger av Svalbardloven § 32 første ledd at offentleglova gjelder tilsvarende for Longyearbyen lokalstyre på samme måte som for kommunene. Femte ledd første punktum innebærer at Longyearbyen lokalstyre er omfattet av det geografiske virkeområdet til dataforvaltningsloven.

Det fremgår av andre punktum at Kongen kan gi forskrift om det geografiske virkeområde til lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, og at det i forskriften kan gis regler som utfyller eller fraviker reglene i loven. Selv om adgangen til å gi slik forskrift ikke er betinget av at bestemte vilkår er oppfylt, bør den bare benyttes i den grad de særlige forholdene på Svalbard eller Jan Mayen gjør det nødvendig. Hjemmelen omfatter både utvidelse og innsnevring av virkeområde. Det geografiske virkeområde omtales nærmere i punkt 5.2.

Til § 3

Paragrafen definerer to sentrale begreper i loven: «data» og «viderebruk». Begrepene omtales i punkt 7.

I bokstav a er begrepet «data» definert. Bestemmelsen har motstykke i legaldefinisjonen av «dokument» i offentleglova § 4 første ledd og definisjonen av «dokument» i åpne data-direktivet artikkel 2 nr. 6. Legaldefinisjonen er utformet etter definisjonen av «data» i artikkel 2 nr. 1 av dataforvaltningsforordningen, men inkluderer også ikke-digitale data i motsetning til forordningen. Dette betyr at databegrepet i bokstav a gjelder for både digitale data, papirdokumenter og dokumenter lagret på annet vis, for eksempel en fysisk CD eller en harddisk mv. Beskrivelsen av måter dokumenter eller data kan være lagret på er ikke uttømmende og er kun ment som en illustrasjon for å gi noen enkle eksempler. Selv om denne definisjonen av data er utformet annerledes enn «dokument» i offentleglova § 4 første ledd og «dokument» i åpne data-direktivet artikkel 2 nr. 6, er det innholdsmessig sett ikke tilsiktet noen endringer av rettstilstanden med denne definisjonen. Ordlyden er valgt ut fra hensyn til pedagogikk, fremtidsrettet språk og digitaliseringsvennlig regelverksutforming. I likhet med «dokument» etter offentleglova og åpne data-direktivet, er begrepet «data» teknologinøytralt.

Med «enhver framstilling av handlinger» menes alle typer skildring eller beskrivelser av ulike hendelser eller handlinger. Det kan være i form av skrift, tale, bilde, lydopptak, bildeopptak mv. Det kan også være en kombinasjon av ulike handlinger eller ulike deler av handlinger. Med «informasjon» menes samme betydning som opplysninger, eller i betydningen av det å informere, opplyse og underrette.

I bokstav b er begrepet «viderebruk» definert. Begrepet har motstykke i artikkel 2 nr. 11 bokstav a og b i åpne data-direktivet. Se også artikkel 2 nr. 2 i dataforvaltningsforordningen som også definerer begrepet. I motsetning til åpne data-direktivet begrenser definisjonen i forordningen seg til viderebruk av data fra offentlige organer, mens det avgrenses mot data fra offentlige foretak.

Viderebruk blir definert som bruk av data fra virksomheter omfattet av dataforvaltningsloven og forskningsdata. Her menes det at brukere av data fra virksomheter omfattet av loven er eksterne og uavhengige fra virksomheter omfattet av loven for at definisjonen skal gjelde. Videre menes det at bruken kan være for alle slags typer formål. Åpne data-direktivet artikkel 2 nr. 11 bruker ordlyden «kommersielle og ikke-kommersielle formål». Departementet påpeker at «kommersielle formål» er formål som retter seg mot forretnings- og økonomisk virksomhet, eller virksomhet der fortjeneste er målet. Med «ikke-kommersielle» formål menes formål der økonomisk fortjeneste ikke er motivasjonen bak handlingen. Den samme betydningen som i direktivet skal legges til grunn for tolkningen av begrepsdefinisjonen av viderebruk i denne loven. Det vil si at det er irrelevant for virksomheter som deler sine data hva formålet med bruken av dataene er. Arten av bruken skal heller ikke være et hensyn dersom en virksomhet behandler krav om tilgang til data for viderebruk.

Bokstav b slår også fast at det ikke er viderebruk etter denne loven når annen virksomhet omfattet av loven utelukkende bruker dataene som ledd i utøving av deres myndighets- eller forvaltningsoppgaver. Denne avgrensningen stammer fra artikkel 2 nr. 11 bokstav a og b i åpne data-direktivet. Avgrensningen betyr at loven ikke gjelder for deling av data med andre slike virksomheter som ledd i deres myndighets- eller forvaltningsoppgaver. Med myndighets- og forvaltningsoppgaver menes oppgaver som utøves av virksomheter omfattet av loven, eller private virksomheter med delegert myndighet fra virksomheter etter § 2 første ledd, der det treffes avgjørelser som er bestemmende for rettigheter eller plikter til private rettssubjekter. Annen alminnelig saksbehandling utført av virksomheter omfattet av loven uten at det fattes vedtak eller avgjørelser etter forvaltningsloven § 2, er også omfattet av denne unntaksbestemmelsen. Loven avgrenser med andre ord viderebruk fra deling og bruk av data som skjer internt i offentlig sektor når virksomhetene omfattet av loven bruker dataene til å løse saks-, myndighets- og forvaltningsoppgaver.

Til § 4

Paragrafen første punktum slår fast en generell rett for enhver til å kreve at data som faller inn under lovens virkeområde skal gjøres tilgjengelig for viderebruk. Retten gjelder uavhengig av om det er en privatperson, et selvstendig rettssubjekt eller en gruppe som fremmer kravet. Det skal også være adgang til å fremsette krav anonymt. Paragrafen må forstås innenfor lovens øvrige rammer og begrensninger. Retten gir ikke krav på tilgang til data som etter annet regelverk, herunder regler om nasjonal sikkerhet, personvern, taushetsplikt, immaterielle rettigheter eller forretningshemmeligheter, ikke kan gjøres allment tilgjengelige. Virksomheter omfattet av loven skal foreta en konkret vurdering av om det foreligger grunnlag for unntak, og kan i slike tilfeller helt eller delvis avslå krav eller fastsette nødvendige vilkår for tilgang, herunder formater eller lisenser mv. Bestemmelsen skal forstås slik at virksomhetene ikke kan innføre unødvendige begrensninger eller forskjellsbehandling ved behandling av krav om å gjøre data tilgjengelig for viderebruk. Bestemmelsen må ses i sammenheng med reglene om saksbehandling og klage i loven kapittel 5.

Andre punktum presiserer at første punktum ikke gjelder for forskningsdata etter § 12. Følgelig gjelder heller ikke loven kapittel 5 for forskningsdata, ettersom det ikke vil være aktuelt for aktører som blir berørt av bestemmelsen om forskningsdata å saksbehandle krav eller klager om forskningsdata.

Til § 5

Paragrafen første ledd angir hovedregelen om at data som omfattes av loven skal kunne brukes til ethvert formål så lenge ikke retten til en tredjepart eller annen lovgivning er til hinder for det. Det vil si at retten til viderebruk kun gjelder for data som det er allmenn innsynsrett i og som kan gjøres allment tilgjengelig. Prinsippet om at fri viderebruk begrenses av rammene som følger av annen lovgivning og tredjeparts rettigheter.

Første ledd svarer til offentleglova § 7 første ledd og er en videreføring av gjeldende rett. Offentleglova § 7 første ledd ble innført i forbindelse med gjennomføringen av viderebruksdirektivet, og ble da vurdert som en lovfesting av eksisterende ulovfestet prinsipp om at dokumenter det er gitt innsyn i kan brukes fritt, så lenge det ikke er rettslige hindre for det. Bestemmelsen i første ledd skal tolkes likt som offentleglova § 7 første ledd, og skal ikke medføre endringer i rettstilstanden. Det vil si at alle har rett til å viderebruke data som kan gjøres allment tilgjengelig når vilkårene etter denne loven er oppfylt. Det er irrelevant hvorvidt en mulig bruker er norsk statsborger, statsborger i EØS eller kommer fra andre deler av verden, eller om det er en fysisk eller juridisk person, eller en gruppe med flere personer.

Andre ledd presiserer forholdet mellom denne loven og databasevernet som er gitt i databasedirektivet (direktiv 96/9/EF) artikkel 7 nr. 1. Bestemmelsen omtales nærmere i punkt 6.5. Bestemmelsen har motstykke i åpne data-direktivet artikkel 1 nr. 6 som lyder:

«En databaseprodusents rett fastsatt i artikkel 7 nr. 1 i direktiv 96/9/EF skal ikke utøves av offentlige organer for å hindre viderebruk av dokumenter eller begrense viderebruk utover de grensene som er fastsatt i dette direktiv.»

Videre utdypes det i fortalepunkt 61:

«Dette direktiv berører ikke europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF. Det fastsetter vilkår for offentlige organers utøvelse av sine immaterialrettigheter i det indre informasjonsmarked når de tillater viderebruk av dokumenter. Dersom offentlige organer innehar rettigheten fastsatt i artikkel 7 nr. 1 i direktiv 96/9/EF, bør de ikke utøve denne retten for å hindre viderebruk eller begrense viderebruk av eksisterende dokumenter utover de grensene som er fastsatt i dette direktiv.»

Bestemmelsen slår fast at offentlige organer ikke skal bruke retten sin som databaseprodusent etter direktivet til å hindre, avgrense, stanse eller ellers redusere tredjeparters viderebruk av data utover de grensene som er satt i medhold av denne loven. Bestemmelsen må sees som en presisering av gjeldende rett og vil ikke medføre noen endring av rettstilstanden. Eneretten en opphavsmann har til sitt verk, inkludert der den gjelder i tilknytning til sui generis databasevernet som et resultat av en «vesentlig investering», vil ikke innskrenkes etter denne bestemmelsen. En slik begrensning av tredjeparters rett til viderebruk følger allerede av offentleglova § 7 første ledd og åpne data-direktivet artikkel 1 nr. 2 bokstav c, som unntar data som tredjeparter har immaterielle rettigheter til. Bestemmelsen gjelder bare for offentlige organer, det vil si kun de organene som omfattes av § 2 første ledd bokstav a i loven, ikke øvrig virksomhet etter § 2 første ledd bokstav b, c og d.

Til § 6

Paragrafen gjennomfører dataforvaltningsforordningen.

Første ledd gjennomfører dataforvaltningsforordningen ved inkorporasjon og innebærer at bestemmelsene i forordningen etter dette vil gjelde som lov. Første ledd andre punktum viser også til at det med dataforvaltningsforordningen menes forordningen slik den er gjennomført i første ledd, det vil si forordningen i EØS-tilpasset form. Med EØS-tilpasset form menes forordningsteksten som endret ved EØS-komitebeslutningen som innlemmer forordningen i EØS-avtalen, og som lest i lys av de generelle prinsippene i EØS-avtalen, herunder protokoll 1.

Andre ledd oppstiller en hjemmel til at Kongen kan gi forskrift om gjennomføring av forpliktelser som følger av EØS-avtalen og andre internasjonale avtaler som understøtter forordningens regler og formål. Det vil i første omgang være aktuelt å inkorporere gjennomføringsforordning (EU) 2023/1622 9. august 2023 om utforming av felles logoer til identifikasjon av tilbyder av dataformidlingstjenester og dataaltruismeorganisasjon er som er anerkjent i Unionen, som er tatt inn i EØS-avtalen sammen med dataforvaltningsforordningen, i forskrift. Bestemmelsen legger også til rette for gjennomføring av senere rettsakter som understøtter lovens formål. Kongen får hjemmel til å fastsette utfyllende forskrifter til bestemmelsen. Kongen får også hjemmel til å gjennomføre endringer i forordningen ved forskrift, selv om forordningen er gjennomført ved lov. Dette gir mulighet til å gjennomføre endringer som er av en karakter som normalt ville vært gjennomført i lov, i forskrifts form, i stedet for lovendring.

Til § 7

Paragrafen angir hvordan Norge skal utpeke nasjonale tilsyn etter kravene i dataforvaltningsforordningen. Etter dataforvaltningsforordningen artikkel 13 og 23 skal landene selv utpeke minst én tilsynsmyndighet for dataformidlingstjenester og minst én tilsynsmyndighet for registrering av dataaltruisme-organisasjoner. Paragrafen omtales i punkt 15.6.6.

Bestemmelsen gir Kongen hjemmel til å utpeke hvem som er tilsynsmyndighet for dataformidlingstjenester i forskrift. Kravet fremgår av artikkel 13 i forordningen som angir at medlemslandene selv skal utpeke minst én slik tilsynsmyndighet for dataformidlingstjenester.

Bestemmelsen gir også Kongen hjemmel til å utpeke tilsynsmyndighet for registrering av dataaltruismeorganisasjoner i forskrift. Bestemmelsen gjennomfører kravet i dataforvaltningsforordningen artikkel 23 som angir at medlemslandene selv skal utpeke minst én tilsynsmyndighet for dataaltruismeorganisasjoner. Forordningen åpner for at samme organisasjon tar begge rollene etter artikkel 13 og 23.

Forskriftshjemmelen omfatter klageorgan for vedtak fattet av tilsynsmyndigheten.

Til § 8

Paragrafen gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om klage, klageorgan, sanksjoner og betaling etter dataforvaltningsforordningen.

Bestemmelsen gir Kongen forskriftshjemmel som omfatter klage og klageorgan for avgjørelser om viderebruk etter dataforvaltningsforordningen artikkel 9.

Bestemmelsen gir også Kongen hjemmel til å gi forskrift om sanksjoner og betaling etter forordningen. Bestemmelser om sanksjoner skal være i samsvar med artikkel 34 av forordningen. Bestemmelser om betaling skal være i samsvar med artikkel 6 av forordningen. Forskrift må også settes i samsvar med rammene i artikkel 14 og 28.

Til § 9

Paragrafen angir krav om formater og språkversjoner mv. ved tilgjengeliggjøring av data etter loven. Paragrafen gjennomfører åpne data-direktivet artikkel 5 nr. 1, 2, 3 og 4 og har motstykke i offentleglova § 30 første ledd andre punktum og tredje ledd første punktum, som gjennomfører PSI-direktivet artikkel 5 nr. 1. Paragrafen blir nærmere omtalt i punkt 9.1.

Første ledd angir at når virksomheter omfattet av loven tilgjengeliggjør data, så skal dataene gjøres tilgjengelig i eksisterende formater eller språkversjoner. Dette betyr alle formater og alle språkversjoner som eksisterer hos den relevante virksomheten. Med språkversjoner menes ikke bare offisielle norske skriftspråk, men også utenlandske språk. Med format menes det forskjellige fil- eller tekstformat. Bestemmelsen slår også fast at tilhørende metadata til data som tilgjengeliggjøres etter denne bestemmelsen, skal gjøres tilgjengelig sammen med dataene. I tråd med gjeldende rett innebærer ikke forslaget plikt til å gjøre data tilgjengelige, men regulerer hvordan en eventuell tilgjengeliggjøring skal skje. En tilgjengeliggjøring vil typisk være en publisering på nettsider på internett, men det kan også skje på andre måter. Det presiseres her at i tråd med gjeldende rett så medfører ikke plikten til å tilgjengeliggjøre data i alle eksisterende formater og språkversjoner noen videre adgang enn før til å gjøre opplysninger tilgjengelige på internett. Forslagets formulering om «i alle eksisterende formater og språkversjoner» innebærer at virksomheten i utgangspunktet ikke har noen plikt til å gjøre om informasjonen til andre formater enn dem som allerede foreligger, eller til å oversette informasjonen til andre språk eller språkversjoner enn det den allerede foreligger på.

Det fremgår videre av fjerde punktum at kravet ikke gjelder organinterne versjoner eller andre versjoner som ikke er egnet for tilgjengeliggjøring. Dette kan for eksempel gjelde formater som blir brukt for langtidslagring, og som det vil kreve store ressurser for virksomheten å endre for å legge til rette for viderebruk. Dette er en videreføring av offentleglova § 30 tredje ledd tredje punktum.

Andre ledd første punktum presiserer at tilgjengeliggjøringen etter første ledd skal gjøres i et digitalt format som er åpent, maskinleselig gjenfinnbart, tilgjengelig og mulig å viderebruke. Kravet gjelder bare dersom det er mulig og formålstjenlig. Bestemmelsen gjennomfører åpne data-direktivet artikkel 5 nr. 1 andre punktum, som presiserer at både formatet til dataene og formatet til tilhørende metadata skal være i samsvar med etablerte åpne standarder.

For veiledning om hva som ligger i begrepet «åpne standarder», er det naturlig å se hen til definisjonen av formelle åpne standarder i åpne data-direktivet artikkel 2 nr. 15 og forskrift om IT-standarder i offentlig forvaltning § 2 første ledd bokstav f.

Det fremgår videre av andre punktum at når data fra virksomheter omfattet av loven er gjort allment tilgjengelig, så skal tilhørende metadata til disse dataene registreres i en nasjonal datakatalog. Med en nasjonal datakatalog menes en felles oversikt som beskriver hvilke data offentlig sektor forvalter. I Norge vil Nasjonal datakatalog være et naturlig utgangspunkt for dette, men registrering av metadata i andre løsninger som geonorge.no eller andre løsninger som automatisk høster metadata til den nasjonale løsningen vil også tilfredsstille kravet. Bestemmelsen gjennomfører åpne data-direktivet artikkel 5 nr. 1.

Tredje ledd presiserer at virksomheter ikke er forpliktet til å bearbeide data («vedlikeholde data eller gjøre endringer eller tilpasninger») dersom dette vil innebære en uforholdsmessig arbeidsmengde fra virksomhetens side. Bestemmelsen innebærer at virksomheter ikke er forpliktet til å fortsette å produsere eller vedlikeholde bestemte typer data slik at andre aktører skal kunne viderebruke de, etter at data og metadata er gjort tilgjengelig. Det er ikke tilstrekkelig at tilpasningen ikke kan skje ved en enkel fremgangsmåte, innsatsen må også være uforholdsmessig stor, jf. også formuleringen i direktivet artikkel 5 nr. 3. Bestemmelsen gjennomfører åpne data-direktivet artikkel 5 nr. 3 og 4.

Til § 10

Paragrafen slår fast et nytt nasjonalt krav om publisering av metadata. Paragrafen har ikke motstykke i offentleglova og er ikke en gjennomføring av åpne data-direktivet. Paragrafen bygger på viderebruksutvalgets forslag og er nærmere omtalt i punkt 11.

Første punktum innfører en plikt for virksomheter etter loven til å vedlikeholde og publisere metadata til de digitale dataene som virksomheten forvalter. Kravet gjelder metadata for alle digitale data som virksomheten forvalter, men skal ikke være til hinder for at virksomheter publiserer metadata om ikke-digitale data som de besitter, dersom de velger å gjøre dette. Metadata skal publiseres i en nasjonal datakatalog. Med en nasjonal datakatalog menes en felles oversikt som beskriver hvilke data virksomheter omfattet av loven forvalter. I Norge vil Nasjonal datakatalog være et naturlig utgangspunkt for dette, men registrering av metadata i andre løsninger som geonorge.no eller andre løsninger som automatisk høster metadata til den nasjonale løsningen vil også tilfredsstille kravet.

Det slås i bestemmelsen også fast at dersom dette ikke er mulig og formålstjenlig og medfører en uforholdsmessig arbeidsmengde, så gjelder ikke kravet. Vurderingen av uforholdsmessig arbeidsmengde er relativ og må stå i rimelig forhold til formålet med regelen. Dette innebærer en proporsjonalitetsvurdering der ressursbruk, tid, kostnader og kompetanse vurderes opp mot belastningen på organisasjonen og alternative løsninger som kan oppnå samme formål med mindre innsats. Hva som er «mulig og formålstjenlig» må vurderes konkret sett opp mot den offentlige virksomhets forutsetninger, faktiske forhold knyttet til selve dataene og formålet med både bestemmelsen om metadata og lovens formålsbestemmelse.

Vilkårene gir fleksibilitet og åpner for skjønn, men skjønnet må være saklig. Den enkelte kommunen eller virksomheten må kunne vise til betydelig belastning og mangel på ressurser for å oppfylle kravet. Dermed vil ikke en kommune eller annen virksomhet bli pålagt kravet dersom de ikke reelt kan etterleve det. Enkelte kommuner og mindre statlige etater vil falle inn under unntaket dersom de for eksempel må anskaffe nye systemer for å innfri kravet om publisering av metadata. Dette innebærer for eksempel at kommuner som ikke har forutsetning for å etterleve kravet ikke er bundet av kravet. Lovforslaget har ikke bestemmelser om overprøving, sanksjoner eller tilsyn med den vurderingen den enkelte virksomhet gjør av sin evne til å etterleve kravet.

Det fremgår videre av andre punktum at kravet etter første punktum gjelder uavhengig av hva slags type data det er. Det er ikke relevant om de kan gjøres allment tilgjengelige etter § 2 andre ledd første punktum og i tråd med hovedregelen i § 5 første ledd, eller om det er beskyttede data slik det er definert i dataforvaltningsforordningen artikkel 3 nr. 1. Bestemmelsen knytter seg til alle digitale data den enkelte virksomheten forvalter.

Tredje punktum gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om metadata. Hjemmelen omfatter mulige krav til hvilke konkrete metadata og hvilke typer metadata som skal publiseres. Denne forskriftshjemmelen omfatter også hjemmel til å fastsette at konkrete navngitte virksomheter skal publisere metadata for dataene som virksomheten forvalter. Forskriftshjemmelen gir mulighet til å gradvis øke kravene for de virksomhetene som er modne nok for dette.

Andre ledd slår fast at bestemmelsen ikke gjelder for forskningsdata etter § 12. Det vil si at forskere, forskningsutøvende institusjoner eller forskningsfinansierende institusjoner som har tilgjengeliggjort offentlig finansiert forskningsdata i et åpent datalager mv. ikke er underlagt kravet om å registrere metadata om disse forskningsdataene i en nasjonal datakatalog.

Til § 11

Paragrafen fastsetter krav til hvordan dynamiske data skal gjøres tilgjengelig for viderebruk og har ikke motstykke i gjeldende rett. Paragrafen er omtalt i punkt 9.2. Paragrafen svarer til åpne data-direktivet artikkel 2 nr. 8 og gjennomfører artikkel 5 nr. 5 og 6. Paragrafen gir ikke pålegg til virksomheter om å tilgjengeliggjøre dynamiske data. Paragrafen kommer bare til anvendelse når en virksomhet i en konkret situasjon tilgjengeliggjør dynamiske data. Det har ingen betydning om dette skjer frivillig eller etter et krav fra en viderebruker.

Første punktum angir at dynamiske data er digitale og kjennetegnes ved at de oppdateres ofte eller i sanntid for å være aktuelle. Dynamiske data må forstås som en undergruppe av «data» som loven omfatter mer generelt. Ordlyden er delvis hentet fra artikkel 2 nr. 8 og utvalgets forslag til begrepsdefinisjon til dynamiske data. Bestemmelsen angir at når slike dynamiske data gjøres tilgjengelige for viderebruk, skal det som utgangspunkt skje umiddelbart etter at de er samlet inn eller fremstilt på annen måte. Det er unntak fra kravet om umiddelbarhet dersom dette krever en uforholdsmessig arbeidsmengde, jf. § 11 tredje punktum.

Andre punktum angir at når dynamiske data gjøres tilgjengelig, så skal det skje gjennom et egnet digitalt grensesnitt som gir tilgang forløpende eller gjennom massenedlastning. Kravet om massenedlastning gjelder bare dersom det er relevant. Med «egnet digitalt grensesnitt» menes en digital løsning som gir tilgang til dataene fortløpende. Et minimum av egnethet innebærer bruk av et API eller et grensesnitt med tilsvarende funksjonalitet, i samsvar med det som er angitt i direktivet artikkel 5 nr. 5. Et API kan beskrives som et sett regler for hvordan en bestemt programvare kan kommunisere med en annen programvare. En fastsatt måte å sende data mellom programvarer på. API er nærmere omtalt i punkt 9.2.

Med «massenedlasting» menes både deler av et datasett og hele datasett. Nedlastning av deler av datasett kan eksempelvis være begrenset til data fra en fastsatt dato til en annen fastsatt dato eller informasjon om produkter av et bestemt merke. Komplett nedlastning vil omfatte hele datasettet. Det vil ofte innebære nedlasting av en stor og avgrenset datamengde. Nedlastingen kan skje ved at data legges i én eller flere filer. Massenedlasting kan eksempelvis gjennomføres som et abonnement der data gjøres tilgjengelige for nedlasting etter hvert som de ferdigstilles.

Tredje punktum slår fast at dersom kravet i første punktum medfører en uforholdsmessig arbeidsmengde, så skal dynamiske data gjøres tilgjengelig innen en rimelig tidsramme eller med eventuelle midlertidige tekniske begrensninger som ikke på utilbørlig måte hindrer utnyttelsen av deres økonomiske og sosiale potensial. Hvilke tekniske begrensninger som kan være aktuelle, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det kan eksempelvis dreie seg om tekniske begrensninger som gir rom for å validere eller sammenstille data eller for å anonymisere eller avidentifisere personopplysninger.

Unntak fra kravet om umiddelbarhet vil gjelde dersom dette krever en uforholdsmessig arbeidsmengde. Uttrykket «uforholdsmessig arbeidsmengde» skal tolkes bredt og se hen til den aktuelle virksomhetens størrelse og driftsbudsjett. Det kan bety at virksomhetens finansielle eller tekniske kapasitet ikke tillater en umiddelbar tilgjengeliggjøring, at det mangler personellressurser eller tilstrekkelig teknisk kompetanse, eller at en umiddelbar tilgjengeliggjøring på annen måte påvirker kjernevirksomheten negativt. Ved utøving av skjønn i forbindelse med tredje punktum skal også det økonomiske og sosiale potensialet til de dynamiske dataene hensyntas. Formålet med å sette en frist eller å etablere midlertidige tekniske begrensningene er å sørge at det likevel skal være mulig å utnytte dataenes økonomiske og sosiale potensial. Med dataenes økonomiske og sosiale potensial menes det her hvilken verdi som kan skapes når data som oppdateres fortløpende, for eksempel sanntidsdata om transport, sensordata, værdata, strømforbruk eller trafikk blir gjort tilgjengelige for viderebruk og viderebrukes. Ved bruk av lisens kan det inngå i lisensvilkårene at dokumentene skal være tilgjengelige innen en viss frist, jf. åpne data-direktivet fortalepunkt 31.

Til § 12

Paragrafen angir regelen om rett til viderebruk av forskningsdata. Paragrafen har motstykke i åpne data-direktivet artikkel 10 nr. 2, og er nytt i forhold til PSI-direktivet. Paragrafen har derfor ikke motstykke i gjeldende rett om viderebruk. Forskningsdata er nærmere omtalt i punkt 10.

Første punktum angir at bestemmelsen bare gjelder dersom forskningsdata er offentlig finansiert. Med dette menes data som er helt eller delvis finansiert med offentlige midler. Det er videre et krav om at forskningsdataene har blitt offentliggjort som åpne og tilgjengelige for allmennheten gjennom et institusjonelt eller emnebasert datalager. Videre gjelder bare bestemmelsen dersom det er forskere, forskningsorganisasjoner eller organisasjoner eller institusjoner som finansierer forskning som har offentliggjort forskningsdataene på overnevnte måte. Dersom disse vilkårene er oppfylt skal slike forskningsdata kunne viderebrukes til ethvert formål. Ettersom det er et vilkår at forskningsdata allerede skal være tilgjengeliggjort for allmennheten av aktører som ikke er underlagt plikt til å gi allment innsyn etter offentleglova, for at bestemmelsen skal komme til anvendelse, vil ikke kravene om formater, lisenser eller publisering av metadata i en nasjonal datakatalog være aktuelle.

Andre punktum slår fast at bruken av forskningsdata skal være gratis. Bestemmelsen gjennomfører åpne data-direktivet artikkel 6 nr. 6 bokstav b. Ettersom bruken av forskningsdata skal være gratis, gjelder ikke unntakene i § 16 for forskningsdata.

Til § 13

Paragrafen angir regler om bruk av standardlisenser og vilkår. Bestemmelsen avløser offentleglova § 7 andre ledd om bruk av standardlisenser som gjennomfører PSI-direktivet artikkel 7 og artikkel 8 nr. 2, og har motstykke i åpne data-direktivet artikkel 8. Standardlisenser er omtalt i punkt 12.1.

Første ledd supplerer hovedregelen i § 5 som slår fast hovedprinsippet om at data fra virksomhet omfattet av dataforvaltningsloven og forskningsdata skal kunne viderebrukes for ethvert formål. Det vil si uten at det stilles vilkår for bruken, så lenge ikke annen lovgivning eller retten til en tredjepart er til hinder for det. Forbudet mot vilkår for viderebruk i denne loven § 13 må sees som en videreføring av samme regel i offentleglova § 7 første ledd. Bestemmelsen skal derfor tolkes like strengt, og det skal ikke være rom for å stille vilkår for viderebruk, med mindre det er rettslig grunnlag for det.

Det er imidlertid slik at virksomheter omfattet av loven, i visse tilfeller, kan ha rettigheter knyttet til dataene som deles, for eksempel til åndsverk som er beskyttet av opphavsrett eller organiseringen av dataene mv. i form av en database. Virksomheter bør frasi seg slike rettigheter i form av en åpen standardlisens når data gjøres allment tilgjengelig. Som nevnt skal det i utgangspunktet ikke stilles vilkår for slik bruk, men vilkår er tillatt dersom disse er inntatt i en åpen standardlisens og vilkårene er objektive, ikke-diskriminerende, forholdsmessige og i allmennhetens interesse. Slike lisenser skal ikke inneholde vilkår som begrenser adgangen til å viderebruke dataene.

Dersom data som tilgjengeliggjøres er beskyttet etter åndsverkloven og det offentlige organet er rettighetshaver, bør det offentlige organet si ifra seg sine egne eksklusive økonomiske rettigheter til bruk av dataen(e). Dette kan enkelt gjøres ved å bruke åpne standardlisenser.

Andre ledd første punktum slår fast at standardlisenser skal være i digitalt format og kunne behandles elektronisk. Kravet om bruk av standardlisenser etter åpne data-direktivet innebærer at medlemsstatene skal sikre at det benyttes standardlisenser for viderebruk av data fra offentlig virksomhet som kan tilpasses hver enkelt lisenssøknad, er tilgjengelige og kan behandles elektronisk, jf. åpne data-direktivet artikkel 8 nr. 2 første punktum.

Andre ledd andre punktum gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om at bestemte typer data skal lisensieres under en åpen standardlisens, samt andre tekniske krav og standarder for tilgjengeliggjøring av data.

Til § 14

Paragrafen angir forskriftshjemmel for datasett med høy verdi. Datasett med høy verdi er nytt med åpne data-direktivet og har derfor ikke motstykke i gjeldende rett. Datasett med høy verdi er omtalt i punkt 13.1.

Første punktum henviser til åpne data-direktivet. Bestemmelsen har ikke noe motstykke i gjeldende rett, men stammer fra kapittel V av åpne data-direktivet. Bestemmelsen i åpne data-direktivet artikkel 13 nr. 2 gir EU-kommisjonen en delegert fullmakt til å vedta gjennomføringsrettsakter om datasett med høy verdi som skal gjøres aktivt tilgjengelig av virksomheter som er omfattet av virkeområdet til åpne data-direktivet. Hvilke datasett dette gjelder vil fremkomme konkret av gjennomføringsrettsakter vedtatt av EU-kommisjonen. Den første gjennomføringsrettsakten (EU) 2023/138 (HVD-forordningen) ble vedtatt 21. desember 2022.

Andre punktum gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om datasett med høy verdi. Hvilke datasett som har høy verdi vil følge av gjennomføringsrettsakter fra EU, og Kongen vil ikke ha mulighet til å endre hvilke datasett som har høy verdi, med mindre de kan unntas med hjemmel i annen lov eller forskrift. Bestemmelsen gjennomfører åpne data-direktivet artikkel 14.

Til § 15

Paragrafen gir Kongen hjemmel til å fastsette forskrift om at konkrete angitte data fra offentlige virksomheter skal gjøres tilgjengelig for viderebruk, herunder tekniske krav til tilgjengeliggjøringen. Det understrekes at bestemmelsen gjelder data og begrenses ikke til datasett. Bestemmelsen har med andre ord ett videre omfanget enn § 14. Det understrekes også at forskriften kan omfatte krav til format, struktur, metadata og bruk av åpne standarder, samt krav om maskinleselighet og søkbarhet, slik at dataene blir egnet for automatisert behandling og integrasjon i digitale tjenester. Videre kan forskriften fastsette krav til oppdateringsfrekvens, tilgjengeliggjøringsmetoder (for eksempel API-er), og eventuelle sikkerhets- og personvernmekanismer.

Til § 16

Paragrafen angir regler om adgangen til å kreve betaling for å gjøre data tilgjengelig for viderebruk. Paragrafen har motstykke i offentleglova § 8, offentlegforskrifta § 4 og gjennomfører åpne data-direktivet artikkel 6 og 7. Betaling omtales nærmere i punkt 8. Ettersom det fremgår av § 12 at bruk av forskningsdata skal være gratis, gjelder ikke § 16 for forskningsdata.

Første ledd første punktum slår fast at betaling for data for viderebruk etter denne loven bare er tillatt dersom det er hjemmel for det i lov eller forskrift. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett og offentleglova § 8 første ledd.

Første ledd andre punktum slår fast at dersom det tas betalt, kan slik betaling kun dekke kostnadene som kommer i forbindelse med reproduksjon, utlevering og formidling av data, anonymisering av personopplysninger og tiltak for å beskytte kommersielt fortrolige opplysninger. Den delen av bestemmelsen som viser til anonymisering av personopplysninger og tiltak for å beskytte kommersielt fortrolige opplysninger er nytt i forhold til PSI-direktivet. Ettersom dette uansett allerede var nødvendige forutsetninger for at data kan gjøres allment tilgjengelig for viderebruk, må dette imidlertid sees som en presisering snarere enn en utvidelse. Denne avgrensede kostnaden er kalt «marginalkostnader» i direktivet. Det kan selvsagt også tas mindre betalt enn det som er angitt i denne bestemmelsen. Bestemmelsen gjennomfører åpne data-direktivet artikkel 6 nr. 1 andre punktum.

Andre ledd først punktum slår fast at første ledd ikke gjelder for virksomheter som har inntjeningskrav og biblioteker, museer og arkiver. Til forskjell fra virksomheter omfattet av første ledd, slår andre punktum fast at slike virksomheter kan dekke kostnader for innsamling, produksjon, datalagring og tilgjengeliggjøring av dataene samt en rimelig avkastning på investeringene. Med kostnader knyttet til innsamling, produksjon og datalagring menes også kostnader knyttet til ajourhold og annet datavedlikehold. Med virksomheter som har et inntjeningskrav, menes det samme som i direktivet, det vil si offentlige organer som er forpliktet til å generere inntekter for å dekke en betydelig del av kostnadene knyttet til utførelsen av deres offentlige oppgaver, jf. artikkel 6 nr. 2 bokstav a.

Andre ledd tredje punktum presiserer at biblioteker, herunder universitetsbiblioteker, museer og arkiver, kan kreve dekning for kostnader knyttet til bevaring og rettighetsklarering.

Tredje ledd angir at datasett med høy verdi for viderebruk skal være gratis, og gjennomfører åpne data-direktivet artikkel 6 nr. 6 bokstav b.

Fjerde ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette forskrift om betaling for viderebruk av data, unntak fra hovedregelen i første ledd, samt regler om offentliggjøring av en liste over offentlige organer som har inntjeningskrav etter andre ledd og publisering av betalingssatser. Bestemmelsen omfatter også retten til å klage dersom betalingssatsene ikke publiseres. Bestemmelsen gjennomfører åpne data-direktivet artikkel 7. Formålet med hjemmelen er å sikre en balansert regulering som ivaretar prinsippet om gratis viderebruk som hovedregel, samtidig som det åpnes for unntak der særlige hensyn gjør det nødvendig, for eksempel der virksomheten har lovpålagte inntjeningskrav eller hvor kostnadene ved tilrettelegging er betydelige. Forskriften kan presisere hvilke typer data eller tjenester som omfattes av unntakene, og fastsette rammer for beregning av betaling, herunder at betaling kun kan dekke et begrenset omfang av kostnader (omtalt som «marginalkostnader» i direktivet) eller være basert på objektive og transparente kriterier, i tråd med åpne data-direktivet.

Videre skal forskriften sikre åpenhet ved at det offentliggjøres en oppdatert liste over organer med inntjeningskrav, samt publisering av gjeldende betalingssatser. Dette bidrar til forutsigbarhet for brukere og til å motvirke vilkårlig praksis.

Forskriftshjemmelen omfatter også muligheten til å gi forskrift om unntak fra gratisregelen om datasett med høy verdi. Denne delen av bestemmelsen gjennomfører artikkel 6 nr. 6 bokstav a. I utgangspunktet skal datasett med høy verdi alltid være gratis, jf. åpne data-direktivet artikkel 14 nr. 1 bokstav a. Det kan imidlertid gjøres unntak fra hovedregelen i en overgangsperiode på maksimalt to år etter ikrafttredelsen av den aktuelle gjennomføringsrettsaken vedtatt etter artikkel 14 nr. 1, for offentlige organer som har et inntjeningskrav som krever at de må dekke en vesentlig del av kostnadene knyttet til gjennomføringen av myndighets- eller forvaltningsoppgaver. Dette følger av artikkel 14 nr. 5. Nærmere regler i forskrift om unntak fra hovedregelen om at datasett med høy verdi alltid skal være gratis, må fastsettes innenfor rammene av direktivet artikkel 14.

Til § 17

Paragrafen angir forbud mot enerettsavtaler om data fra virksomheter omfattet av loven, samt forbud mot forskjellsbehandling av krav om å gjøre data tilgjengelig for viderebruk. Bestemmelsen har motstykke i offentleglova § 6 og åpne data-direktivet artiklene 11 og 12. Enerettsavtaler er nærmere omtalt i punkt 12.2.

Første ledd har motstykke i åpne data-direktivet artiklene 12 nr. 1 og 11 nr. 1. Med enerettsavtaler menes det i denne paragrafen avtaler som gir en eksklusiv rett til å utnytte, det vil si bruke eller viderebruke, data fra virksomheter omfattet av dataforvaltningsloven med utelukkelse av andres tilsvarende rådighet. Bestemmelsen om enerett gjelder også for avtaler og ordninger som ikke uttrykkelig gir enerett. Bestemmelsen må sees i sammenheng med ett viktig formål med åpne data-direktivet som er å tilrettelegge for bedre konkurranse i markedet ved å bryte ned markedsbarrierer og gi alle aktører større fleksibilitet til å utnytte data fra offentlig virksomhet på samme vilkår. Med markedet menes det her det europeiske indre marked. Det betyr at offentlig sektor i Norge ikke kan gi norske aktører bedre eller andre betingelser for data enn de ville gjort ovenfor aktører som ikke er norske. Dette er ikke en ny regel om viderebruk, men har blitt gjort eksplisitt i åpne data-direktivet artikkel 11 nr. 1, som presiserer at forskjellsbehandling ikke skal skje «[…] over landegrensene». Med forskjellsbehandling menes også juridiske eller praktiske ordninger, med en eller flere brukere som har som mål, eller med rimelighet kan forventes å føre til begrenset tilgjengelighet for viderebruk av data for andre brukere. Denne presiseringen av forskjellsbehandlingsbegrepet kommer fra åpne data-direktivet artikkel 12 nr. 4, og ivaretas også av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper.

Andre ledd har motstykke i offentleglova § 6 andre ledd (som gjennomfører PSI-direktivet artikkel 11) og gjennomfører åpne data-direktivet artikkel 12 nr. 2. Bestemmelsen tillater at det opprettes enerettsavtaler eller andre ordninger som innebærer forskjellsbehandling dersom det er nødvendig for å levere en tjeneste i allmennhetens interesse. Avtaler inngått i medhold av første punktum skal revideres minst hvert tredje år, og skal gjøres offentlig tilgjengelig på internett minst to måneder før de trer i kraft. Denne fristen er ny med åpne data-direktivet.

Tredje ledd gir Kongen hjemmel til å gi forskrift om adgangen til å avtale enerett eller andre ordninger med forskjellsbehandling. Dette inkluderer hjemmel til å fastsette øvrige tidsfrister i forskrift. Det vil si åpne data-direktivet artikkel 12 nr. 2 første ledd andre og tredje punktum, artikkel 12 nr. 3 tredje ledd, artikkel 12 nr. 4 i sin helhet og artikkel 12 nr. 5 i sin helhet.

Til § 18

Paragrafen angir regler om hvordan krav om å gjøre data tilgjengelig for viderebruk etter denne loven skal fremsettes. Paragrafen har motstykke i offentleglova § 28 og åpne data-direktivet artikkel 4 nr. 1. Gjeldende rett etter offentleglova § 28 går lenger enn minimumskravet i direktivet, fordi bestemmelsen i § 28 gjelder for hele virkeområdet til offentleglova, mens direktivet bare gjelder for offentlige organer eller de virksomhetene som vil omfattes av § 2 første ledd bokstav a i denne loven, jf. artikkel 4 nr. 6 bokstav a.

Første ledd presiserer at krav om å gjøre data tilgjengelig for viderebruk kan fremsettes skriftlig eller muntlig. Det vil si at det ikke er noen formkrav. Regelen tilsvarer offentleglova § 28 første ledd. Dataforvaltningsloven regulerer ikke tilgang til data. Dersom en bruker ønsker å fremme et krav om tilgang til data, så må den enkelte virksomheten vurdere kravet etter offentleglova § 28 eller annen lovgivning som gir allment rett til innsyn. Dette vil imidlertid ha liten betydning praktisk betydning for brukere som stiller slike krav. Det er den virksomheten som mottar kravet om tilgang som skal foreta vurderingen av hvilket regelverk som skal komme til anvendelse i det konkrete tilfellet. Med «krav om å gjøre data tilgjengelig for viderebruk», menes derfor krav som gjelder rettigheter som stammer fra denne loven. Dette betyr at et krav om å få selve dataen(e) er et krav som må behandles etter offentleglova § 28. Det pålegges ikke noen plikt til tilgjengeliggjøring etter § 18.

Andre ledd stiller krav til saksbehandlingen og saksbehandlingstiden. Paragrafen har motstykke i offentleglova § 29 og åpne data-direktivet artikkel 4 nr. 2, som setter minimumskrav til hvordan avslag skal behandles. I likhet med gjeldende rett etter offentleglova §§ 28 til 31, går bestemmelsen lenger enn minimumskravet i direktivet. Årsaken til dette er at offentleglova § 29 gjelder for hele virkeområdet til offentleglova, mens åpne data-direktivet bare gjelder for offentlige organer eller de virksomhetene som vil omfattes av § 2 første ledd bokstav a i denne loven, jf. artikkel 4 nr. 6 bokstav a.

Andre ledd første punktum slår fast at kravet skal behandles av den virksomheten som mottar kravet om viderebruk. I likhet med offentleglova § 29 så gjelder dette både der virksomheten har utarbeidet dataene selv og der dataene er utarbeidet i en annen virksomhet, men sendt og mottatt av den virksomheten som mottar kravet.

Andre punktum fastsetter at den offentlige virksomheten som mottar kravet skal treffe sin avgjørelse uten ugrunnet opphold. Begrepet «uten ugrunnet opphold» innebærer utøving av skjønn, og vil variere fra sak til sak. Ved tolkning av hva som er de øvre grensene for «uten ugrunnet opphold» i denne bestemmelsen, må rammene i åpne data-direktivet artikkel 4 nr. 2 legges til grunn.

Til § 19

Paragrafen angir regler for avslag på krav om at data gjøres tilgjengelig for viderebruk og begrunnelse for avslaget. Paragrafen har motstykke i offentleglova § 31 og åpne data-direktivet artikkel 4 nr. 3 og 4, som setter minimumskrav til hvordan avslag skal behandles. Avslag og begrunnelse omtales nærmere i punkt 14.1.

I likhet med gjeldende rett etter offentleglova §§ 28 til 31 går dataforvaltningsloven § 19 også lenger enn minimumskravet i direktivet, fordi offentleglova § 28 gjelder for hele virkeområdet til offentleglova, mens direktivet bare gjelder for offentlige organer eller de virksomhetene som vil omfattes av § 2 første ledd bokstav a i denne loven, jf. artikkel 4 nr. 6 bokstav a. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Første punktum avklarer at avslag skal gis skriftlig. Dette speiler reglene i offentleglova § 31 første ledd første punktum. Avslaget skal alltid, dersom kravet om at data blir gjort tilgjengelig for viderebruk blir avslått, oppgi den konkrete hjemmelen for avslaget. I likhet med offentleglova § 31 første ledd andre punktum, omfatter dette kravet at den aktuelle virksomheten som gir avslag, gjør en konkret og nøyaktig henvisning til hvilken paragraf som gir grunnlag for avslaget, til leddet, punktumet, bokstaven eller nummeret i paragrafen som er brukt.

Etter andre punktum gjelder dette kravet også der avslaget bygger på forskrift. I et slikt tilfelle vil den aktuelle virksomheten være forpliktet til å opplyse om at avslaget bygger på forskrift, samt henvise til den konkrete forskriften med hjemmel som har blitt benyttet. Vedtak om avslag skal behandles etter de reglene som hjemler avslaget. Vedtak om avslag med hjemmel i offentleglova må for eksempel behandles etter reglene i offentleglova.

Tredje punktum presiserer at avslaget skal opplyse om retten til å klage og om klagefristen. Dette speiler offentleglova § 31 første ledd femte punktum. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 7 nr. 3.

Til § 20

Paragrafen angir retten til å klage på avslag om krav om at data gjøres tilgjengelig for viderebruk og gir nærmere regler om hvordan klageretten skal gjennomføres. Bestemmelsen gjennomfører direktivet artikkel 4 nr. 4. Klage omtales nærmere i punkt 14.2.

Første ledd første punktum slår fast at avgjørelser som gjelder krav om å gjøre data tilgjengelige for viderebruk etter dataforvaltningsloven, kan påklages til det forvaltningsorganet som er nærmest overordnet det forvaltningsorganet som har fattet avgjørelsen. Bestemmelsen har motstykke i offentleglova § 32.

Det er bare avgjørelser som er tatt etter denne loven som skal behandles etter denne bestemmelsen. Med «klage» på avgjørelser om krav om å gjøre data tilgjengelig for viderebruk, menes alle klager der noen ønsker å klage på at virksomheter omfattet av loven ikke har oppfylt sine plikter etter denne loven. Et eksempel på en klage på krav om å gjøre data tilgjengelig for viderebruk kan være en klage om at data som det har blitt gitt tilgang til, ikke gjøres tilgjengelig i alle tilgjengelige og eksisterende formater og språkversjoner, slik som en bruker har krav på etter § 9.

Første ledd andre punktum angir at det ikke kan klages på at data har blitt gjort tilgjengelige for viderebruk. Den som mener at data har blitt gjort tilgjengelig for viderebruk i strid med andre regler eller med deres rettigheter, må forfølge dette på andre måter enn klage etter dataforvaltningsloven.

I likhet med offentleglova § 32 første ledd tredje punktum slår første ledd tredje punktum fast, at Statsforvalteren er klageinstans for vedtak i kommunalt eller fylkeskommunalt organ. Dette hierarkiet følger ellers også av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper.

Første ledd fjerde punktum presiserer at reglene om klage etter offentleglova § 32 første ledd sjette punktum, andre, tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende.

I likhet med offentleglova er det ikke bare den som står for kravet som kan klage, men også andre som er interessent eller har interesse i avgjørelsen slik som for eksempel presseorganisasjoner eller andre private aktører som har økonomisk interesse i utfallet av en eventuell klage.

Ettersom statlige organer og rettssubjekt som er omfattet av § 2 første ledd bokstavene b til d ikke har et overordnet forvaltningsorgan, gir andre ledd Kongen hjemmel til å angi i forskrift hvilke organer som skal være klageinstans for avgjørelser tatt av disse.

Til § 21

Paragrafen angir at loven skal gjelde fra den tiden Kongen bestemmer. Bestemmelsen i andre punktum presiserer at Kongen kan fastsette at forskjellige bestemmelser av loven skal tre i kraft til ulike tider. Dataforvaltningsforordningen og kapittel 2 av loven kan ikke tre i kraft før blant annet de andre EØS-landene også har løftet sine konstitusjonelle forbehold etter artikkel 103 i EØS-avtalen.

Til endringene i miljøinformasjonsloven

Til § 6

Miljøinformasjonsloven § 6 har regler om betaling for miljøinformasjon. Hovedregelen er at miljøinformasjon skal være gratis med mindre annet framgår av forskrift med hjemmel i miljøinformasjonsloven eller offentleglova. Paragrafen skiller ikke mellom innsyn og viderebruk. Regler om betaling for tilgang til data vil med forslaget primært framgå av dataforvaltningsloven. Det foreslås derfor tatt inn en henvisning til denne loven.

Til § 13

Miljøinformasjonsloven § 13 har regler om saksbehandling. Paragrafen slår blant annet fast at regler om tilrettelegging for viderebruk gjelder ved tilgang til miljøinformasjon.

Gjeldende andre ledd femte punktum åpner for at Kongen i forskrift kan bestemme at disse kravene ikke skal gjelde for visse virksomheter eller typer av virksomheter som ikke omfattes av EØS-avtalen vedlegg XI nr. 5k (direktiv 2003/98/EF) om viderebruk av informasjon fra offentlig sektor. Denne forskriftshjemmelen endres til å vise til direktiv (EU) 2019/1024 om åpne data og viderebruk av informasjon fra offentlig sektor (åpne data-direktivet).

Til endringene i offentleglova

Til § 2

Offentleglova § 2 har nærmere bestemmelser om lovens virkeområde. Gjeldende sjuende ledd, som utvider virkeområdet for bestemmelser om tilgjengeliggjøring for viderebruk, slik at virkeområdet samsvarer med virkeområdet til PSI-direktivet, oppheves. Når reglene om tilgjengeliggjøring av data for viderebruk nå tas inn i en egen lov, har bestemmelsen ikke lenger noen funksjon.

Til § 6

Paragrafen angir forbud mot forskjellsbehandling og enerettsavtaler i forbindelse med tilgang til informasjon fra offentlig sektor.

Tredje ledd foreslås opphevet, ettersom bestemmelsene om viderebruk flyttes til dataforvaltningsloven. Videre er det hensiktsmessig å oppheve leddet for å klargjøre at forbudet mot forskjellsbehandling gjelder generelt for alle virksomheter som omfattes av loven, i tråd med prinsippet om likebehandling og åpen tilgang til informasjon.

Endringen har ingen materiell betydning for rettstilstanden, men klargjør at lovens bestemmelser om forbud mot forskjellsbehandling og avtaler om enerett gjelder uavhengig av EØS-referansen.

Til § 7

Endringene innebærer for det første at henvisningen til annen lovgivning som gir allmenn rett til innsyn, tas ut fra § 7 første ledd. Endringen har ingen materiell betydning for rettstilstanden, siden den generelle retten til viderebruk videreføres i dataforvaltningsloven, men den rendyrker offentleglova som en lov om innsyn. Andre ledd, som gjennomfører viderebruksdirektivet med endringsdirektivet, foreslås opphevet. Videre foreslås det å endre paragrafoverskriften, slik at det går fram at paragrafen bare gjelder bruk av informasjon det blir gitt tilgang til etter offentleglova.

Til § 8

Endringen tydeliggjør hovedregelen om gratis innsyn etter offentleglova og presiserer at betaling kun kan kreves dersom det foreligger hjemmel i forskrift gitt med grunnlag i andre ledd eller etter dataforvaltningsloven.

Adgangen til å gi forskrift om betaling for avskrifter, utskrifter eller kopier videreføres, men det presiseres at betalingssatser skal fastsettes slik at de samlede inntektene ikke overstiger faktiske kostnader til kopiering og utsending. Endringen harmoniserer offentleglova med dataforvaltningsloven, som regulerer betaling for å gjøre data tilgjengelige for viderebruk, og bidrar til en klarere og mer helhetlig regulering av kostnader knyttet til tilgang til offentlige dokumenter og data.

Til § 30

Endringene innebærer en tydeliggjøring av organets adgang til å fastsette hvordan et dokument skal gjøres kjent, basert på hensynet til forsvarlig saksbehandling. Formålet med endringen er rendyrkingen av offentleglova som en innsynslov, og flere henvisninger til PSI-direktivet tas derfor ut.

Den reviderte paragrafen gir fortsatt Kongen hjemmel til å fastsette forskrift om hvordan elektronisk kopi skal gis, samt om unntak fra retten til elektronisk kopi. Henvisningen til direktiv (EU) 2019/1024 om åpne data og viderebruk av informasjon fra offentlig sektor sikrer at forskriften kan tilpasses EUs regelverk og harmoniseres med kravene til viderebruk.