15 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Formålet med loven

Paragrafen fastslår hvilke formål loven skal ivareta. Paragrafen erstatter § 1 i dagens motorferdsellov. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 6.1.

Formålet med loven er å «sikre at motorferdsel i utmark og vassdrag skjer på en bærekraftig måte som ivaretar naturen, legger til rette for samisk kulturutøvelse og tar hensyn til friluftslivet». Bestemmelsen viser til hensyn som har vern i Grunnloven og i Norges folkerettslige forpliktelser, se nærmere om dette i punkt 3.2, 3.3 og 5.

Loven bygger på en erkjennelse av at motorferdsel i utmark og vassdrag kan føre til skader på naturen, friluftslivet og samisk kulturutøvelse og at det dermed er nødvendig med regler for å regulere og styre motorferdselen i utmark og vassdrag.

Formålsbestemmelsen innebærer at de nevnte hensynene skal tillegges stor vekt ved tolkning og bruk av bestemmelsene i loven, innenfor rammene som den enkelte bestemmelsen angir. Kommunene må dermed tillegge hensynene stor vekt også ved utøvelse av forvaltningsskjønn.

Begrepet «naturen» skal forstås i videste forstand og omfatter blant annet alt «naturmangfold», slik dette er definert i naturmangfoldloven § 3. Det omfatter dermed både økosystemer, arter og genetisk variasjon innen artene, de økologiske sammenhengene mellom disse komponentene, og også landskapsmessig og geologisk mangfold. Det vises til forarbeidene til naturmangfoldlovens formålsbestemmelse for en nærmere omtale av naturbegrepet (Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) punkt 6.6).

At motorferdselen skal skje på en måte som «ivaretar» naturen, innebærer at hensynet til å minimere skader på naturen er det mest grunnleggende formålet med loven. Der hensynet til naturen og hensyn til samisk kulturutøvelse eller friluftsliv trekker i forskjellige retninger, skal dermed hensynet til naturen veie tyngst.

Begrepet «samisk kulturutøvelse» skal forstås i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser, særlig etter den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27, og Grunnloven § 108. Se departementets nærmere vurderinger av hva som ligger i begrepet «samisk kulturutøvelse» i punkt 5.

«Friluftslivet» skal forstås slik begrepet brukes i den offentlige friluftslivspolitikken, se for eksempel Stortingsmeldingen om friluftsliv (Meld. St. 18 (2015–2016) s. 10): «Opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden med sikte på miljøforandring og naturopplevelse». Motorisert ferdsel i utmark anses i seg selv ikke som «friluftsliv».

At motorferdselen skal «skje på en bærekraftig måte» understreker også at de mulige skadevirkningene må ses i et langsiktig perspektiv, og at tilfredsstillelse av dagens behov for motorferdsel ikke skal skje på en måte som ødelegger fremtidige generasjoners muligheter til å nyte naturen, og å utøve friluftsliv og samisk kulturutøvelse. Begrepet må forstås i lys av naturmangfoldloven kapittel II, herunder prinsipper for offentlig beslutningstaking i §§ 8 til 12. Dette følger også av lovforslaget § 7, som også fastsetter retningslinjer som supplerer og presiserer prinsippene for motorferdselssaker.

Én måte å sikre at motorferdselen skjer på en bærekraftig måte som ivaretar natur, legger til rette for samisk kulturutøvelse og tar hensyn til friluftsliv er et generelt krav om at all motorferdsel skal være aktsom og hensynsfull, se lovforslaget § 6. Det skal utvises særlig aktsomhet i vårløsningen eller i vått terreng, i yngletiden for vilt og i kalvingstiden for rein. Bestemmelsen stiller krav til kjøreadferd og til at den som skal utøve motorferdselen må vurdere tid og sted, og vil gjelde i tillegg til rammene som for eksempel er satt i en kommunal tillatelse.

Til § 2 Lovens virkeområde

Paragrafen angir det saklige virkeområdet for loven. Paragrafen erstatter dagens motorferdsellov § 2. Innholdet er til dels endret. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 6.2, 6.3 og 6.4.

Første ledd angir det generelle utgangspunktet – loven gjelder motorferdsel i utmark og vassdrag.

Andre ledd første punktum angir hovedinnholdet i begrepet «motorferdsel». Lovens definisjon av dette begrepet er endret fra dagens lov. Dette innebærer også en viss endring av det materielle innholdet i motorferdselbegrepet fra dagens lov.

For det første omfatter begrepet «motorferdsel» «ferdsel med enhver type motorisert transport- og fremkomstmiddel til lands eller til vanns, inkludert start og landing med motorisert luftfartøy». Dette alternativet dekker alle motoriserte transport- eller fremkomstmidler som kjøres på, eller umiddelbart over, bakken og isen eller på, under eller umiddelbart over vannflaten. Alternativet vil dermed omfatte all bruk av det som i dag regnes som motorkjøretøy og motorfartøy, og bruk av luftfartøy når de berører bakken, isen eller vannflaten. Alternativet dekker dermed også taksing med fly både til lands og til vanns. Bruk av taubaner eller transportmidler som går på skinner, som tog, trikk og kabelbane, vil derimot ikke omfattes av loven.

Med «transport- og fremkomstmiddel» menes innretninger for person- og godstransport. Klart innenfor begrepet «transport- og fremkomstmidler» regnes alle innretninger som transporterer personer, og selvgående eller fjernstyrte innretninger av tilsvarende størrelse. Typiske transport- eller fremkomstmidler vil dermed være biler, traktorer, motorsykler, snøskutere, hogstmaskiner, alle slags båter og fartøy, inkludert vannskutere og surfebrett, og fly, helikoptre og gyrokoptere. Større motorredskaper som føres av en person som går bak, og som er laget for å transportere tung last, som jernhest og elgtrekk, faller også klart innenfor begrepet «transport- og fremkomstmiddel».

Klart utenfor faller små motoriserte innretninger som verken er ment for, eller blir brukt til person- eller godstransport, slik som fjernstyrte lekebiler eller håndholdte motorgressklippere og snøfresere. Fjernstyrte eller autonome innretninger (droner) som er så små at de relativt enkelt kan bæres inn i terrenget vil heller ikke omfattes av loven. Innretninger som er ment for persontransport, som for eksempel elektriske sykler og el-sparkesykler, faller på den andre siden klart innenfor begrepet «transport- og fremkomstmidler». Dette gjelder uansett hvordan innretningen klassifiseres etter veitrafikkregelverket.

Et tvilstilfelle kan være motoriserte innretninger til person- eller godstransport som forutsetter at noen skyver eller trekker dem, og som ligner svært mye på innretninger som tradisjonelt har blitt drevet frem av muskelkraft alene. Motoriserte trillebårer og barnevogner er eksempler på slike innretninger som er kommet i de senere årene. Om slike innretninger faller inn under loven eller ikke må avgjøres konkret ut fra hvor mye innretningen skiller seg fra tilsvarende ikke-motoriserte innretninger. Viktige momenter vil være om innretningen har en vekt eller hastighet som er vesensforskjellig fra det tilsvarende innretninger vil ha ved vanlig bruk, eller om innretningen vil gi nevneverdig større skade enn bruk av tilsvarende ikke-motoriserte innretninger. Slike innretninger som i praksis bare kan brukes med motoren i gang vil likevel alltid være omfattet av loven. I tvilstilfeller kan departementet bruke forskriftshjemmelen i femte ledd til å avklare om et transport- eller fremkomstmiddel er omfattet av loven.

Grensetilfeller kan også oppstå ved bruk av motoriserte innretninger som kan brukes til person- og godstransport uten at de primært er konstruert for dette, for eksempel plentraktorer eller leketøy for barn. I slike grensetilfeller må den faktiske bruken av innretningen være avgjørende for om bruken kommer inn under motorferdselloven eller ikke.

At transportmiddelet eller fremkomstmiddelet er «motorisert» betyr at det må ha en motor ment for fremdrift. At definisjonen omfatter «enhver type» motoriserte transport- og fremkomstmidler innebærer at definisjonen både omfatter enhver type transportmiddel eller fremkomstmiddel og enhver type motorteknologi. Det vil si at også transportmidler og teknologier som ikke eksisterer i dag er omfattet, selv om de ikke skulle falle naturlig inn under noen kategori transportmiddel som finnes i dag.

Definisjonen av «motorferdsel» omfatter «ferdsel med» transport- eller fremkomstmiddelet. Det er ikke et krav at motoren er i bruk. Dermed vil for eksempel bruk av en ATV trukket av hunder eller bruk av en elektrisk sykkel med motoren avslått, også omfattes av definisjonen. Det er videre ikke et krav at transport- eller fremkomstmiddelet består av én integrert enhet. En separat motor til å ha på ryggen som gir fremdrift ved bruk av ski, sykkel eller paraglider vil dermed også omfattes av definisjonen, så lenge motoren og transportmidlet blir brukt som en samlet enhet.

Andre ledd andre punktum utvider begrepet «landing», og dermed også motorferdselbegrepet, til også å omfatte «lasting og lossing fra motorisert luftfartøy som holdes i en fast posisjon over bakken eller vannflaten», altså såkalt «hovring». Dette innebærer at lasting og lossing fra helikopter eller større droner med vinsj eller lignende, vil omfattes av loven uansett hvilken høyde lastingen eller lossingen skjer fra. Ren overflyging omfattes imidlertid ikke av loven, uansett hvilken høyde overflygingen skjer i. Motorferdselloven gjelder ikke ved landing med luftfartøy på landingsplass som har konsesjon etter luftfartsregelverket. Her gjelder luftfartsloven, jf. § 3 andre ledd.

Tredje ledd angir hva som omfattes der begrepet «utmark» brukes i motorferdselloven. Innholdet tilsvarer dagens motorferdsellov § 2 andre og tredje ledd, med enkelte endringer. Utgangspunktet etter første punktum er, slik det også er i dagens lov, at utmarksbegrepet i motorferdselloven tilsvarer utmarksbegrepet i friluftsloven § 1a. Rettspraksis knyttet til friluftsloven vil dermed også ha betydning for tolkningen av begrepet «utmark» i motorferdselloven.

Etter tredje ledd andre punktum videreføres regelen om at enkelte arealkategorier som etter friluftsloven regnes som innmark, etter motorferdselloven likevel skal «regnes som utmark» så lenge de ligger «omgitt av utmark». At arealkategoriene regnes som utmark innebærer at de omfattes av bestemmelser der ordet «utmark» benyttes. Arealkategoriene som likestilles med utmark er «setervoll», «hustomt», «engslått» og «kulturbeite». De tre sistnevnte arealkategoriene er hentet fra friluftsloven, og skal også forstås likt som etter friluftsloven. Begrepet «setervoll» skal i samsvar med normal språkbruk forstås som åpne områder rundt tidligere eller aktive setre, der busker og trær er holdt nede som følge av slått og eventuelt beite. De omtalte arealene skal anses som «omgitt» av utmark, selv om arealet består av flere enheter. Et seterområde vil dermed likestilles med utmark selv om det består av flere setervoller som grenser til hverandre. Det avgjørende er om det samlede arealet av setervoller, hustomter, engslåtter eller kulturbeiter grenser til andre arealklasser som regnes som «innmark» for eksempel fulldyrket mark eller industriområder.

Begrepet «skogplantefelt» som i dagens lov regnes opp som en arealkategori som «likestilles med utmark» er ikke tatt med i forslaget. Begrepet ble tatt ut av friluftslovens definisjon av «innmark» ved endringslov 16. september 2011 nr. 41. Skogplantefelt er dermed nå å regne som «utmark» etter friluftsloven, og dermed også etter motorferdselloven.

Etter tredje ledd tredje punktum likestilles også «vei i utmark som ikke er opparbeidet for kjøring med bil» med utmark. For at en trasé skal regnes som vei som er «opparbeidet for kjøring med bil», må for det første traseen faktisk være «opparbeidet» til en «vei» – det vil si at det er lagt et veidekke, og eventuelt etablert grøfter og bruer eller kulverter der dette er nødvendig. At terrenget i seg selv gjør det mulig å kjøre bil, eller at det finnes synlige spor etter tidligere kjøring, er dermed ikke tilstrekkelig til at traseen faller utenfor virkeområdet til motorferdselloven.

Veien må videre være opparbeidet til tilstrekkelig standard for «kjøring med bil». Når «bil» angis i ubestemt form, viser dette til at veien, i alle fall i tørre perioder, må oppfattes som fremkommelig for enhver bil som lovlig kan kjøres på norske veier, fra små kompaktbiler til tyngre lastebiler. Det er dermed ikke nok at en kan kjøre bil med gode terrengkjøringsegenskaper langs traseen eller at det er mulig å ta seg frem hvis «man krongler seg forsiktig fram», jf. Eidsivating lagmannsretts dom 16. juni 2003 (LE-2003-263). Om en vei kan regnes som «opparbeidet for kjøring med bil» må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. I tillegg til selve veidekket, vil momenter som helningsgrad og radius på svinger også videre være relevante. Landbruks- og matdepartementets og Landbruksdirektoratets håndbok Normaler for landbruksveier fra 2016 gir veiledning om skillet mellom «bilvei» (veiklasse 1–6) og «traktorvei» (veiklasse 7). Veier som med en standard som tilsvarer dagens krav til veiklasse 1–6 vil være regnet som vei opparbeidet for kjøring med bil etter motorferdselloven.

Videre likestilles også vei i utmark som ikke er «brøytet for kjøring med bil» med utmark. Også her vil det avgjørende spørsmålet være om veien er tilstrekkelig brøytet til at den er fremkommelig med enhver type bil.

Fjerde ledd inneholder definisjonen av begrepet «vassdrag». Med «vassdrag» menes alle elver, bekker og innsjøer, både når vannflaten er åpen og når den er tilfrosset. Loven gjelder derimot ikke motorferdsel på sjøen, heller ikke når den er tilfrosset. Hvor grensen mellom sjø og vassdrag går, vil i tvilstilfeller måtte avgjøres konkret. Fast lokal oppfatning skal ha stor vekt ved avgjørelsen, dersom grensen ellers fremstår som uklar.

Femte ledd fastslår at loven ikke gjelder på Svalbard eller Jan Mayen. Begge disse områdene har egne regler for motorferdsel, hjemlet i henholdsvis svalbardmiljøloven §§ 79 til 84 og Jan Mayen-loven § 2 tredje ledd.

Sjette ledd gir departementet myndighet til å fastsette at bestemte lettere transport- og fremkomstmidler ikke skal omfattes av loven. Forskriftshjemmelen er begrenset til «lettere» transport- og fremkomstmidler. Med «lettere transport- og fremkomstmidler» menes transport- og fremkomstmidler som er for små til å transportere en person. Departementet får dermed mulighet til å unnta lettere motoriserte innretninger for eksempel dersom bruk av dem ikke vil innebære negative konsekvenser for hensynene loven skal ivareta.

Til § 3 Forholdet til enkelte andre lover

Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 6.5.

Paragrafen angir i hvilken grad motorferdselloven gjelder i områder omfattet av enkelte andre regler om motorferdsel i utmark. Paragrafen viderefører gjeldende rett, men til dels på områder som ikke eksplisitt omtales i dagens lovverk. Paragrafen gir ikke en uttømmende oversikt over forholdet til andre lover.

Første ledd regulerer forholdet til verneområder opprettet eller videreført i medhold av naturmangfoldloven. Regelen her er at verneforskriftenes regler og motorferdsellovens regler gjelder parallelt. I verneområder der motorferdsel er forbudt, må den som skal benytte et motorisert fremkomstmiddel dermed ha unntak både fra verneforskriften og fra motorferdselloven for at motorferdsel skal være lovlig.

Andre ledd angir at loven ikke gjelder i områder omfattet av markaloven, og ikke for start og landing på landingsplass med konsesjon etter luftfartsloven. I områdene rundt Oslo som til enhver tid omfattes av markaloven, erstattes dermed motorferdsellovens regler av reglene i markaloven §§ 10 og 15, og av eventuelle regler om motorferdsel i markaforskriften.

Til § 4 Forholdet til grunneiers og andre rettighetshaveres rettigheter

Paragrafen beskriver forholdet mellom motorferdsellovens regler og privatrettslige rettigheter i fast eiendom. Paragrafen tilsvarer innholdsmessig dagens motorferdsellov § 10, men ordlyden er endret. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 6.6.

Paragrafen angir at motorferdselloven ikke påvirker grunneiers og andre rettighetshaveres mulighet til å nekte eller regulere motorferdsel. Med «andre rettighetshavere» menes private rettssubjekter som har et annet rettsgrunnlag enn eiendomsrett til grunnen, som gir rett til å begrense eller nekte andre rettssubjekter motorferdsel. Dette kan for eksempel være ulike typer privatrettslige avtaler. Det ligger i dette at spørsmålet om en grunneier eller rettighetshaver kan nekte andre motorferdsel eller på annen måte regulere ferdselen på eiendommen, ikke løses av motorferdselloven. Dersom det oppstår uenigheter mellom grunneier og andre om grunneier kan nekte motorferdsel, må uenigheten dermed løses på bakgrunn av andre rettsgrunnlag.

Det privatrettslige utgangspunktet er at eiendomsretten til en grunneiendom innebærer en enerett til å råde, både rettslig og faktisk, over eiendommen. Eiendomsretten omfatter en rett til å hindre andre i å bruke eiendommen, se for eksempel Rt. 2011 s. 780. Grunneier kan dermed i utgangspunktet nekte andre å drive motorferdsel på eiendommen. Der grunneier velger å la andre drive motorferdsel på eiendommen, kan hen regulere motorferdselen som hen vil, for eksempel ved å bare tillate bestemte transportmidler eller transportmidler med bestemte egenskaper.

Grunneierretten kan imidlertid være begrenset av privatrettslige rettsgrunnlag som avtale, hevd eller alders tids bruk. Motorferdselloven regulerer ikke disse spørsmålene. Retten til å ferdes motorisert på andres eiendom følger i enkelte tilfeller også uttrykkelig av lovbestemmelser, se for eksempel vannressursloven § 16 første ledd bokstav d, reindriftsloven § 23, naturmangfoldloven § 72 tredje ledd og naturoppsynsloven § 3 første ledd. Videre kan rett til motorferdsel følge av mer generelt angitte rettigheter til å råde over andres eiendom, se for eksempel skjøtselsbestemmelsen i naturmangfoldloven § 47 første ledd, og nødrettsbestemmelsen i straffeloven § 17.

Til § 5 Forbud mot motorferdsel i utmark og vassdrag

Paragrafen fastslår at hovedregelen er at motorferdsel i utmark og vassdrag er forbudt. Unntak fra dette forbudet må ha hjemmel i eller i medhold av motorferdselloven, eller annen lov. Paragrafen innebærer at unntak fra forbudet enten kan følge direkte av loven eller av vedtak (enkeltvedtak eller forskrift) fattet med hjemmel i loven. Paragrafen tilsvarer dagens motorferdsellov § 3, men har noe endret ordlyd. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 7.1.

Normalt vil lovgrunnlaget for et unntak være reglene i motorferdselloven. Unntak kan likevel også ha hjemmel i andre lover. Der andre regelverk gir regler om motorferdsel i utmark og vassdrag, beror det på en tolkning etter alminnelige prinsipper for lovtolkning om regelen innebærer et unntak fra motorferdselforbudet i motorferdselloven, eller om den bare gjelder forholdet til grunneier.

Til § 6 Aktsom og hensynsfull motorferdsel

Paragrafen angir at det gjelder en aktsomhetsplikt ved motorferdsel i utmark og vassdrag. Paragrafen viderefører bestemmelsen i dagens motorferdsellov § 8, med noe modernisert ordlyd. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 7.2.

Paragrafen gjelder for «all motorferdsel i utmark og vassdrag». Aktsomhetsplikten er derfor både relevant for motorferdsel som er tillatt direkte i loven og i vedtak med hjemmel i loven. Første punktum angir at motorferdsel i utmark og vassdrag skal foregå aktsomt og hensynsfullt for å unngå unødig skade og ulempe for naturen, friluftslivet og samisk kulturutøvelse.

At motorferdselen skal «foregå aktsomt og hensynsfullt» medfører krav til både kjøreadferd og krav til at den som skal utøve motorferdsel må vurdere tid og sted for motorferdselen. Ferdselen skal ikke unødig forårsake skade på grunn, vegetasjon og dyreliv eller ulempe for andre, eller unødig forstyrre eller forurense naturmiljøet. Eksempler på adferd som kan være i strid med bestemmelsen er lekpreget bruk av støyende motorfartøy nær badeplasser eller kjøring med snøskuter i nærheten av reinflokker eller annet vilt.

Andre punktum er ny og innebærer at plikten til å opptre aktsomt skjerpes i typetilfeller der motorferdsel erfaringsmessig kan ha særlig store skadevirkninger: i vårløsningen og i vått terreng, i yngletiden for vilt og kalvingsperioden for rein.

Det forutsettes at kommunen har lagt vekt på at motorferdselen skjer på den måten, det tidspunktet, langs den traseen og med den teknologien som innebærer minst påvirkning på natur, friluftsliv og samisk kulturutøvelse ved vurderingen av om motorferdsel skal tillates, jf. § 7, og for eksempel vurdert vilkår ved tillatelsen gjennom § 40. Selv om motorferdselen utøves i samsvar med de rammene som er satt gjennom kommunens avgjørelse, fritar ikke det den som utfører motorferdsel for å utvise aktsomhet i tråd med paragrafen ved den konkrete gjennomføringen av motorferdselen. Aktsomhetsplikten gjelder for eksempel for forhold som kommunen ikke uttrykkelig har regulert. Hvis forutsetningene for tillatelsen ikke lenger er til stede eller er vesentlig endret, stilles større krav aktsomhet.

I tillegg til aktsomhetsbestemmelsen i motorferdselloven vil motorferdsel i utmark også omfattes av en rekke andre aktsomhets- og hensynsbestemmelser, som for eksempel grunnregelen for trafikk i vegtrafikkloven § 3, den generelle bestemmelsen om aktsomhet overfor naturmangfoldet i naturmangfoldloven § 6 og forbudet mot unødig jaging av viltlevende dyr i naturmangfoldloven § 15, aktsomhetsplikten overfor tamrein i reindriftsloven § 65, og plikten til beskytte både tamme og viltlevende dyr mot fare og unødige påkjenninger i dyrevelferdsloven § 3.

Til § 7 Retningslinjer for avgjørelser om motorferdsel

Paragrafen er ny. Bakgrunnen for paragrafen og departementets overordnede vurderinger av utformingen er nærmere beskrevet i punkt 7.3. Paragrafen har likhetstrekk med paragrafer i naturmangfoldloven §§ 7 til 12, svalbardmiljøloven § 6 og forurensingsloven § 2.

Retningslinjene må ses i sammenheng med lovens formålsbestemmelse som løfter de overordnede hensynene som skal vektlegges ved myndighetsutøvelse etter loven. Denne paragrafen gir enkelte hovedpunkter for hvordan dette formålet er ment oppnådd gjennom loven. Retningslinjene er ikke bindende for borgerne, men får betydning for borgerne når retningslinjene konkretiseres gjennom vedtak etter loven. Bestemmelsen må også ses i sammenheng med kravene til aktsom og hensynsfull motorferdsel i § 6.

Retningslinjene gjelder for alle vurderinger av om det skal åpnes for motorferdsel, uansett om det er tale om generelle vedtak eller individuelle enkeltvedtak etter motorferdselloven. Retningslinjene gjelder også der kommunen fatter vedtak om arealplan, fordi et slikt vedtak dermed medfører at motorferdsel er tillatt etter motorferdselloven.

Bestemmelsen lister ikke uttømmende opp hvilke momenter kommunen kan vektlegge ved avgjørelser om motorferdsel. For eksempel vil hensynet til ivaretakelse av kulturminner etter kulturmiljøloven også kunne være relevant.

Første ledd første punktum stadfester at prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8 til 12 gjelder ved vurderinger av om motorferdsel skal tillates etter loven.

Det følger av første ledd andre punktum at det ved vurderinger av om motorferdsel skal tillates skal legges vekt på om motorferdselen skjer på den måten, det tidspunktet, langs den traseen og med den teknologien som innebærer minst påvirkning på natur, friluftsliv og samisk kulturutøvelse. I tredje punktum fremheves det særlige behovet for å legge vekt på å unngå skader i enkelte situasjoner og overfor enkelte interesser. Retningslinjene i andre og tredje punktum erstatter ikke prinsippene i naturmangfoldloven, men supplerer og presiserer prinsippene for motorferdselssaker.

Det følger av andre ledd første punktum at avgjørelser etter motorferdselloven så langt det er rimelig, skal bygges på etterprøvbar kunnskap om natur, friluftsliv og samisk kulturutøvelse. Bestemmelsen overlapper med naturmangfoldloven § 8, men supplerer naturmangfoldloven og er rettet særlig mot hensynene som motorferdselloven skal ivareta.

Det følger av andre ledd andre punktum at det skal fremgå av begrunnelsen for avgjørelser etter motorferdselloven hvordan prinsippene i naturmangfoldloven § § 8 til 12 og retningslinjene i denne paragrafen er vurdert. Bestemmelsen supplerer alminnelige forvaltningsrettslige krav til begrunnelse, slik de følger av forvaltningsloven §§ 24 og 25 og ulovfestede regler.

Til § 8 Myndighet til å regulere motorferdsel som ellers er tillatt

Paragrafen gir kommunen og departementet myndighet til å regulere motorferdsel som ellers er tillatt etter loven. Departementet kan også i visse tilfeller gi forskrift om enkelte rammer for den motorferdsel som kommunene kan tillatte. Paragrafen erstatter delvis hjemler som i dag ligger i en rekke forskjellige bestemmelser i loven og forskriften. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 7.4.

Første ledd gir kommunen myndighet til å fastsette forskrift som for avgrensede områder midlertidig begrenser eller forbyr motorferdsel som ellers er tillatt etter denne loven.

Vilkårene for å fastsette slik forskrift er det må være «nødvendig for å ivareta reindrift, viltlevende arter, sårbar natur eller samisk kulturutøvelse». Bestemmelsen kan særlig være aktuell for å forby eller begrense motorferdsel i et vinterbeiteområde for samisk tamreindrift, dersom dårlige beiteforhold på grunn av is eller store snømengder gjør reinen spesielt sårbar for forstyrrelser.

Aktuelle begrensninger kan blant annet være krav om at kjøring bare kan skje langs bestemte traseer eller til bestemte tider. Forbud kan gjelde all motorferdsel eller begrenses til særskilte typer transport- eller fremkomstmidler. Forbud og reguleringer kan ikke gjelde motorferdsel som er tillatt etter §§ 9, 10, 12 eller 14, se tredje ledd.

Bestemmelsen gir bare hjemmel til å forby eller regulere motorferdsel «midlertidig» I dette ligger det at forskriften skal være tidsbegrenset og at den må angi når den skal opphøre å gjelde. Forbud eller reguleringer skal kun fastsettes for den tidsperioden som er nødvendig for å ivareta interessen forbudet skal beskytte, og kan ikke gjelde for mer enn to år, se tredje ledd.

Forbud eller begrensninger fastsettes som forskrift. Det vil i noen tilfeller haste med å innføre begrensninger eller forbud for å beskytte de aktuelle interessene. Forskriften kan da fastsettes uten eller med begrenset høring, for eksempel i form av en kort høringsfrist, i tråd med forvaltningslovens regler om dette.

Andre ledd fastsetter at også departementet har adgang til å fastsette forbud eller begrensninger på motorferdsel dersom det er strengt nødvendig for å ivareta hensynet til reindrift, viltlevende arter, sårbar natur eller samisk kulturutøvelse. Dersom departementet skal benytte sin kompetanse etter bestemmelsen, følger det av andre ledd siste punktum at kommunen i slike tilfeller skal få anledning til å uttale seg

Forskrift kan dermed fastsettes både av departementet og av kommunen. Det er bare myndigheten som har fastsatt forskriften som vil ha myndighet til å oppheve den. For å unngå motstrid oppfordres det til dialog mellom kommunen og departementet, slik at det ikke eksisterer to forskrifter om det samme tema. Ved eventuell motstrid vil det måtte tas utgangspunkt i vanlige tolkningsprinsipper.

Fjerde ledd fastsetter at dersom forbud eller begrensninger etter første eller andre ledd medfører avvik fra en fastsatt arealplan, kreves ikke dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 for nødvendige tiltak i samsvar med forbudet eller begrensningene. Dette innebærer at dersom forbudet eller begrensningen medfører et avvik fra en arealplan, for eksempel ved at en snøskutertrase midlertidig må legges en annen vei, vil det ikke være behov for en dispensasjon fra plan- og bygningsloven for å kjøre i den nye midlertidige snøskutertraseen.

Femte ledd gir kommunen hjemmel til å fastsette traseer og sette krav til transport- og fremkomstmidler som skal benyttes til ferdsel som ellers er direkte tillatt etter §§ 10, 13 og 14. Reguleringer kan bare begrunnes i hensyn til natur, friluftsliv eller samisk kulturutøvelse. Hjemmelen kan for eksempel brukes til å pålegge brukere å kjøre en omvei av hensyn til sårbar natur, for eksempel rundt en myr eller utenfor viktige kalvingsområder for rein. Bruk av hjemmelen forutsetter at det er konkrete interesser i natur, friluftsliv eller samisk kulturutøvelse som må ivaretas i et konkret område. Vedtaket kan ikke være «vesentlig til hinder for å gjennomføre den nødvendige ferdselen». I dette ligger det at eventuelle begrensninger ikke må medføre så store ulemper av økonomisk eller praktisk art at formålene bak de aktuelle bestemmelsene ikke kan ivaretas. Kommunens vedtak vil i de fleste tilfeller i hovedsak rette seg mot en bestemt juridisk eller fysisk person eller en avgrenset gruppe. Saksbehandlingen skal da skje etter reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven.

Sjette ledd gir departementet myndighet til å fastsette forskrift med bestemmelser for motorferdsel etter kapittel 5, i de tilfellene det er nødvendig for å ivareta nasjonalt viktige friluftslivsområder, eller friluftslivsområder av vesentlig regional betydning. Bestemmelser fastsatt ved slik forskrift vil være bindende for kommunens vedtak etter kapittel 5. Bestemmelsen er dermed rettet mot kommunens vedtak, og ikke partene i enkeltvedtakene. Bestemmelsen er ment å videreføre deler av dagens motorferdsellov § 7 andre ledd, men gir i motsetning til dagens bestemmelse ikke anledning til å forby tillatelsesbasert motorferdsel. Bestemmelsen fastsetter at forskriften skal være avgrenset til å sette begrensninger på tidsrom for motorferdsel, antall turer eller begrense eller endre traseer for motorferdsel. Bestemmelsene kan være varige, men skal være begrenset til å for eksempel kun gjelde visse tider på året og visse avgrensede områder. Bestemmelsen gir departementet anledning til å for eksempel fastsette varige antallsbegrensninger på antall turer som kan gis til transport til hytte i kalvingstiden i et villreinområde.

Til § 9 Offentlige oppgaver

Paragrafen angir unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel som er begrunnet i behovet for motorferdsel for å gjennomføre sentrale offentlige oppgaver. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 8.2 til 8.6.

Paragrafen åpner bare for motorferdsel som er «nødvendig», se punkt 8.1

Bokstav a angir at enkelte offentlige virksomheter med lovbestemte oppgaver i utmark og vassdrag, har tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for virksomheten. Disse har i dag hjemmel for motorferdsel etter motorferdselloven § 4 første ledd bokstav a.

Dette gjelder for det første beredskapsetatene politiet, redningstjenesten, helseforetakenes ambulansetjenester og de kommunale brann- og redningsvesenene. Unntaket gjelder både for den operative virksomheten og for nødvendige øvinger.

Med «politiet» menes alle med politimyndighet etter politiloven § 20, under utførelse av tjenestehandlinger. «Redningstjenesten» betegner i denne sammenhengen den offentlig organiserte øyeblikkelige innsatsen organisert etter politiloven § 27 og Organisasjonsplan for redningstjenesten (forskrift 6. desember 2019 nr. 1740). Frivillige organisasjoner, som Røde kors, Norsk folkehjelp, Norske redningshunder også videre, og private virksomheter, som CHC Helikopterservice AS, anses som «redningstjenesten» når de står under ledelse og koordinering av en redningssentral. Øvinger som skjer etter øvingsplan godkjent av politimesteren – i egenskap av leder av lokal redningssentral – skjer dermed i «redningstjenesten» og er omfattet av unntaket. Øvinger som ikke skjer etter godkjenning av redningssentral er ikke en del av «redningstjenesten» og er dermed ikke omfattet av unntaket.

Bokstav a omfatter også det statlige naturoppsynet organisert etter naturoppsynsloven, det vil si Statens naturoppsyn. Adgangen til motorferdsel i forbindelse med Statens naturoppsyns oppgaver følger også av naturoppsynsloven § 3. Innleide oppdragstakere som utfører oppgaver etter naturoppsynsloven på oppdrag fra Statens naturoppsyn vil også omfattes av unntaket.

Bokstav b åpner for motorferdsel ved lovhjemlet kontroll med at regelverk overholdes. Bestemmelsene viderefører reglene om motorferdsel for «oppsyns- og tilsynstjeneste» i dagens motorferdsellov § 4 første ledd bokstav a og motorferdselforskriften § 2 bokstav c, slik disse er tolket i praksis. Bestemmelsen åpner for at det myndighetsorganet som i medhold av lov og eventuelt delegering er gitt myndigheten til å kontrollere at regelverket blir overholdt eller føre tilsyn, kan benytte motoriserte transport- og fremkomstmidler i utmark eller vassdrag der dette er nødvendig for kontrollen eller tilsynet. Eksempler på situasjoner som er omfattet er tollmyndighetenes kontroll etter vareførselsloven § 8-1, Miljødirektoratets tilsyn og gransking etter naturmangfoldloven § 63 og forurensningsloven §§ 48 og 50, plan- og bygningsmyndighetenes undersøkelse på fast eiendom etter plan- og bygningsloven § 33-2, Arbeidstilsynets tilsyn etter arbeidsmiljøloven § 18-1, Mattilsynets tilsyn etter matloven § 23 og dyrevelferdsloven § 30 og fjelloppsynets tilsyn etter fjellova § 36.

Etter bokstav c har Forsvaret anledning til motorferdsel i forbindelse med alle slags øvelser og ved den operative virksomheten. Unntaket dekker også motorferdsel for utenlandske militære styrker som deltar i øvelser eller operativ virksomhet i regi av Forsvaret. Bestemmelsen dekker hovedinnholdet i dagens motorferdsellov § 4 første ledd bokstav d. Motorferdsel som er nødvendig i forbindelse med drift av operative anlegg omfattes også av unntaket. Dette kan for eksempel være radaranlegg, kamera eller sensorer ved grensen, kommunikasjonsutstyr eller luftvernanlegg. Motorferdsel i forbindelse med etablering, drift, vedlikehold og avvikling av forsvarsanlegg utover dette, reguleres i § 10.

Bokstav d gir domstolene anledning til motorferdsel for transport knyttet til merking og oppmåling i jordskiftesaker. Hjemmelen gjelder for jordskifterettene, og for ankeinstansene i jordskiftesaker.

Bokstav e gir adgang til motorferdsel for å gjennomføre skjøtselstiltak etter naturmangfoldloven §§ 47 og vedlikehold og skjøtsel etter kulturminneloven § 11 første ledd bokstav a og § 21. Bestemmelsen er ny i motorferdselloven, men adgang til motorferdsel ved skjøtsel i verneområder er antatt å følge av naturmangfoldloven §§ 47 og 72, se Backer (2010) s. 400–401. Unntaket gjelder bare nødvendig motorferdsel for skjøtselstiltak hjemlet i de aktuelle lovbestemmelsene. Unntaket gjelder dermed bare motorferdsel i forbindelse med tiltak som gjennomføres for å ivareta verdiene vernet eller fredningen skal beskytte, når tiltak er i regi av forvaltningsmyndigheten, i kulturminneloven omtalt som «rette myndighet», som er utpekt for det aktuelle området. Bestemmelsen omfatter også motorisert transport i utmark og vassdrag utenfor områdene som skal skjøttes, når dette er nødvendig for å komme seg til det aktuelle området for å gjennomføre skjøtselen.

Bokstav f gir adgang til motorferdsel for transport utenfor markalovens virkeområde når dette er nødvendig for å gjennomføre skjøtsel av friluftslivsområder etter markaloven § 11.

Bokstav g åpner for motorferdsel i forbindelse med naturrestaurering som utføres av eller på vegne av offentlige myndigheter. Begrepet «naturrestaurering» skal forstås som i Meld. St. 35 (2023–2024) Bærekraftig bruk og bevaring av natur: Tiltak som bidrar til å forbedre eller gjenopprette tilstand i økosystemer som er blitt forringet eller ødelagt, og som er av en viss vesentlighet og egnet til å gi varig virkning. Eksempler på naturrestaureringstiltak er fjerning av fremmede arter, tetting av grøfter i drenert myr, åpning av bekker som har vært lagt i rør eller utlegging av gytegrus. Bestemmelsen omfatter bare motorferdsel til naturrestaurering som utføres av eller på vegne av offentlige myndigheter. Dette innebærer at restaureringstiltaket må være organisert og finansiert av det offentlige for at motorferdselen skal omfattes. Motorferdsel som er nødvendig for at kommunen kan utføre rettingstiltak etter § 51, kan skje med hjemmel i bestemmelsen. Motorferdsel til naturrestaurering i regi av andre enn offentlige myndigheter kan omsøkes til kommunen etter § 34.

Til § 10 Veier og anlegg

Paragrafen åpner for motorferdsel i forbindelse med arbeid på infrastrukturanlegg. Paragrafen omfatter formål som i dag er generelt tillatt i motorferdselloven § 4 bokstav b og e og motorferdselforskriften § 2 bokstav e og § 3 bokstav a. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 8.7.

Etter bokstav a er det adgang til motorferdsel ved etablering, drift, vedlikehold og fjerning av veier. Bestemmelsen viderefører i hovedsak adgangen til motorferdsel ved «anlegg og drift» av veier, som i dag finnes i motorferdselloven § 4 første ledd bokstav e og motorferdselforskriften § 2 første ledd bokstav e. Med «veier» menes i denne sammenheng alle slags landbruksveier, herunder traktorveier, og både private og offentlige bilveier. Det er en forutsetning at veiarbeidet er lovlig etter annet regelverk og at det dreier seg om veier som opparbeides for bruk av motoriserte innretninger. For etablerte veier vil begrensningen til «motorferdsel som er nødvendig» innebære at bestemmelsen bare åpner for ferdsel i utmark eller vassdrag, der den aktuelle ferdselen ikke kan skje på veien selv.

Motorferdsel er videre etter bokstav b tillatt ved arbeider på «infrastrukturanlegg og andre anlegg som tjener allmenne samfunnsbehov». «Anlegg» skal i denne sammenhengen forstås vidt. Begrepet omfatter også tilknyttede bygninger som er nødvendige for anlegget. For at motorferdsel skal være direkte tillatt, må anlegget dekke et «allment samfunnsbehov», noe som innebærer at anlegget må knytte seg til oppgaver som har stor samfunnsmessig betydning eller til viktige samfunnsmessige funksjoner, som infrastruktur eller sikkerhet. Anlegget må videre tjene allmennhetens behov, og ikke bare en begrenset gruppe. Anlegget kan imidlertid være privateid, så lenge det ikke i hovedsak dekker et rent privat behov. Eksempler på anlegg som faller inn under bestemmelsen er kraftverk som skal forsyne offentlig nett, sentral-, regional- og lokalnettet for overføring av elektrisitet, nettanlegg på alle nivåer, jernbane, telekommunikasjonsanlegg, forsvarsanlegg, som for eksempel øvings- og skytefelt, vann- og avløpsanlegg for bolig- eller hyttefelt, innretninger for overvåking og varsling i fjellområder der det er stor fare for skred, navigasjonsinnretninger for trygg ferdsel til sjøs og så videre.

Kraftanlegg som har konsesjon, er omfattet av begrepet. Mindre kraftanlegg uten konsesjon, og som for eksempel helt eller delvis bare forsyner strøm til eget bruk, eller til en mindre gruppe mennesker, faller utenfor. Det innebærer blant annet at motorferdsel i forbindelse med etablering, drift, vedlikehold og fjerning av solceller eller mindre vannkraftverk som brukes til å forsyne noen få hytter med strøm, ikke omfattes av bestemmelsen og må omsøkes til kommunen.

I kjernen av etableringsbegrepet ligger oppføring av anlegget. Motorferdsel til nødvendige forundersøkelser i forbindelse med etablering av infrastrukturanlegg omfattes bare av etableringsbegrepet når konsesjon eller byggetillatelse er gitt.

Begrepene «drift» og «vedlikehold» omfatter aktivitet som er nødvendig for å holde den aktuelle veien eller anlegget i gang og i stand. Tilsyn med rasutsatte veistrekninger og nødvendig motorferdsel i en beredskapssituasjon er eksempler på aktivitet som er omfattet. Det samme gjelder nødvendig ferdsel til hydrologiske undersøkelser for vann og vassdrag, som vassdragsmyndighetene har pålagt konsesjonshaver.

At hjemmelen bare åpner for «nødvendig» motorferdsel innebærer at ferdselen ikke vil være tillatt dersom det er anlagt vei som kan benyttes til formålet eller dersom transportbehovet kan løses tilfredsstillende på annen måte. Antall turer må også holdes på et nødvendig minimum

Kommunen kan gi nærmere bestemmelser om motorferdselen etter regelen i § 8 femte ledd.

Til § 11 Viltforvaltning og uthenting av vilt

Paragrafen åpner for motorferdsel i forbindelse med nærmere angitte viltforvaltningstiltak i regi av kommunen og ved uthenting av felt storvilt både i privat og offentlig regi. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 8.8.

Første ledd angir direkte unntak fra forbudet i § 5 til nødvendig motorferdsel i fire tilfeller.

Bokstav a gir kommunen adgang til å benytte motorferdsel ved akuttiltak for å hindre påkjørsel av storvilt. Begrepet storvilt skal forstås slik det brukes i viltregelverket. Bestemmelsen viderefører hjemmelen i dagens motorferdselforskrift § 3 bokstav i, men utvider den til å også gjelde kjøring på barmark og start og landing med luftfartøy i den grad dette er nødvendig for å oppnå formålet.

Begrepet «akuttiltak» omfatter tiltak for å avhjelpe faresituasjoner som oppstår når storvilt trekker ned mot vei eller jernbane, og dermed utgjør en kollisjonsrisiko. Akuttiltak som faller inn under bestemmelsen kan være oppkjøring av traseer for hjortevilt eller utlegging av mat for å lokke dyr vekk fra vei eller jernbane.

Hjemmelen gjelder bare for «kommunen». I dette ligger det at akuttiltaket motorferdselen er tilknyttet må være organisert og ledet av kommunen. Det er også kommunen som må beslutte at det skal benyttes motorferdsel i det aktuelle tilfellet. Kommunen kan imidlertid overlate gjennomføringen av tiltaket til private oppdragstakere. Kommunens beslutninger om å benytte motorferdsel og å overlate oppdraget til private er ikke å regne som enkeltvedtak etter definisjonen i forvaltningsloven § 2.

Bokstav b gir for det første kommunen adgang til å benytte motorferdsel ved ettersøk av skadet storvilt. Bestemmelsen viderefører hjemmelen i dagens motorferdselforskrift § 3 bokstav j, men utvider den til også å gjelde kjøring på barmark og start og landing med luftfartøy i den grad dette er nødvendig for å oppnå formålet. Alternativet retter seg mot tilfeller der kommunen har plikt til å avlive skadet vilt etter viltregelverket. Per i dag fremgår denne plikten av forskrift 22. mars 2002 nr. 313 om utøvelse av jakt, felling og fangst § 29. For det andre gir bestemmelsen kommunen adgang til å benytte motorferdsel ved håndtering av fallvilt av storvilt. Denne delen av bestemmelsen er ny. Med «fallvilt av storvilt» menes først og fremst storvilt som har dødd av seg selv. Uthenting av fallvilt fra utmark kan for eksempel være nødvendig av hensyn til trafikksikkerhet, dyrehelse, for å forhindre forurensing av drikkevann eller av andre hensyn til allmenheten. Også her gjelder hjemmelen bare for «kommunen» se merknadene til bokstav a.

Bokstav c gir kommunale skadefellingslag adgang til å benytte motorferdsel ved skadefelling av rovvilt, innenfor rammen av vedtak om slikt uttak fattet av statsforvalteren eller direktoratet. Der skadefelling gjennomføres av det statlige naturoppsynet vil adgang til nødvendig motorferdsel følge av § 9 bokstav a.

Bokstav d gjør unntak fra forbudet i § 5 for uthenting av felt elg, hjort, villsvin og bjørn. Bestemmelsen tilsvarer bestemmelsen i dagens motorferdselforskrift § 2 første ledd bokstav b første punktum første alternativ, men utvider hjemmelen til å gjelde motorferdsel på vann og landing med luftfartøy, og til også å gjelde uttransport av felt bjørn. Med «felt» siktes det til enhver form for avliving av dyret. Hjemmelen er dermed ikke begrenset til uthenting av byttet i ordinær jakt, men dekker for eksempel også uthenting av trafikkskadde dyr som er avlivet etter kommunalt ettersøk. Bestemmelsen gir bare adgang til nødvendig motorferdsel for «uthenting» – det vil si å hente ut dyret etter at det er skutt. Bestemmelsen åpner dermed ikke for motorferdsel for å transportere jegere eller utstyr ut i terrenget. Det er heller ikke adgang til å kjøre inn ATV eller lignende i terrenget for å stå klar for det tilfellet at jakten skal bli vellykket.

Det er bare motorferdsel som er «nødvendig» som er tillatt etter bestemmelsen. Bestemmelsen innebærer at kjøring i terreng utenfor traktorvei må begrenses til korteste praktiske distanse for å ta dyret til bilvei eller eventuelt til innmark. Der avstanden og forholdene for øvrig tilsier at slaktet enkelt kan slepes til vei med muskelkraft eller vinsj, eller der slaktet kan bæres ut, innebærer begrensningen at det ikke er adgang til motorferdsel. Se for øvrig omtalen av begrepet «nødvendig» i punkt 8.1.

Andre ledd inneholder en forskriftshjemmel for departementet om at bestemte kommuner gis adgang til å gi forskrift om unntak fra forbudet i § 5 for uthenting av annet storvilt enn nevnt i første ledd bokstav d, eller for uthenting av sel. Begrepet «storvilt» skal forstås likt med det tilsvarende begrepet i viltregelverket. I tillegg til artene nevnt i bokstav d omfatter begrepet dåhjort, villrein, rådyr, muflon, moskusfe, ulv, jerv og gaupe.

Tredje ledd gir kommunen hjemmel til å gi forskrift som fastsetter krav til bruk av bestemte transport- eller fremkomstmidler ved uthenting av felt storvilt. Bestemmelsen kan for eksempel brukes til å sette krav om at det bare kan brukes lette beltegående kjøretøy eller til at uthenting må skje med helikopter.

Til § 12 Jordbruks-, skogbruks og reindriftsnæring

Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 8.9. Paragrafen gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel i jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring. Paragrafen tilsvarer bestemmelsen i dagens motorferdsellov § 4 første ledd bokstav c andre alternativ. Det er bare motorferdsel som er «nødvendig» som er tillatt.

Begrepet «jordbruk» skal forstås i henhold til vanlig språklig forståelse, og omfatter dermed bare plante- og husdyrproduksjon. Dette omfatter for eksempel hold av husdyr på utmarksbeite, herunder tilsyn med og sanking av dyr, uthenting av skadde dyr, utsetting av saltstein eller vedlikehold av gjeterbuer, når dette gjøres i næringsøyemed. Et annet eksempel er uthenting av virke, som stolper og liknende, eller lav- og lauvsanking, til bruk som tilleggsfôr til husdyr eller til andre jordbruksformål. Begrepet «skogbruk» skal på samme måte forstås som produksjon av tømmer. Med «reindriftsnæring» menes all reindrift som drives etter reindriftsloven og lov om reindrift i kommunene Meldal, Midtre Gauldal, Oppdal, Rennebu, Rindal, Sunndal og Surnadal (Trollheimenloven). Unntaket gjelder også for motorferdsel i reindrift som drives utenfor det samiske kjerneområdet. Jakt, fangst, fiske og bærsanking regnes dermed ikke som tradisjonell jordbruks- eller skogbruksnæring i denne sammenhengen, selv om det gir inntekter til et gårdsbruk. Gårdsturisme og annen turistnæring knyttet til gårdsbruket regnes heller ikke som «jordbruk».

Paragrafen åpner videre bare for kjøring i «næring», det vil si en vedvarende virksomhet av et visst omfang og en viss inntektsmessig betydning. For skogbruksnæring innebærer den lange omløpstiden at kravet til aktivitet og økonomisk avkastning må vurderes over en vesentlig lengre tidsperiode enn hva som er normalt for annen næring. Kriteriet om at skogsdriften må være egnet til å ha en inntektsmessig betydning tilsvarer kriteriet for at skoginntekter skal skattlegges som «kapitalinntekt», etter Skatteetatens Skatte-ABC 2025 kapittel S-17-1.5, som er at skogdriften «er egnet til å gå med overskudd over tid».

Paragrafen avgrenser mot jordbruks-, skogbruks- og reindriftsaktivitet som må anses som hobbyaktivitet. Hold av husdyr i et så lite omfang at det må betegnes som hobbyhold, gir altså ikke adgang til motorferdsel. Det samme gjelder ferdsel til tidligere driftsbygninger, som nå brukes til fritidsformål.

Det er ikke bare eiere eller leietakere av landbrukseiendommer som kan anses å drive «jordbruksnæring» og «skogbruksnæring». Selvstendige entreprenører som utfører arbeid innen jord- eller skogbruk på andres eiendom av et slikt omfang at det kan betegnes som «næring», vil være omfattet av unntaket på selvstendig grunnlag.

Det er bare motorferdsel «som er nødvendig» i næringsvirksomheten som er omfattet. Nærmere omtale av nødvendighetsbegrepet i forbindelse med jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring står i kapittel 8.1 og 8.9. Ved den konkrete vurderingen må man ta utgangspunkt i hva som anses som vanlige behov for å kunne gjennomføre regningssvarende jordbruks-, skogbruks- og reindriftsnæring i lys av samfunns- og teknologiutviklingen.

Ut fra lovens formål, må det kunne forventes at næringsutøverne tilpasser driften for å begrense motorferdselen, for eksempel ved å ta i bruk droneteknologi, digitale gjerder, e-bjeller og lignende når det er teknisk og økonomisk forsvarlig. Landbruksutøveren skal likevel fortsatt ha et stort skjønnsrom til å velge hvilke transportbehov som er nødvendige for en rasjonell og hensiktsmessig drift av jordbruks-, skogbruks- eller reindriftsvirksomheten. Der transporten klart fremstår som unødvendig for næringsvirksomheten, eller der det er klart at transportbehovet kunne ha blitt løst på en annen måte enn ved den aktuelle motorferdselen i utmark eller vassdrag, vil imidlertid motorferdselen ikke være «nødvendig».

Aktører som omfattes av unntaket kan benytte seg av medhjelpere. For medhjelperne gjelder imidlertid dokumentasjonskravene i § 49. Det må i alle tilfelle dreie seg om et reelt oppdrag i den aktuelle næringsvirksomheten. Uttalelsen i Rt. 1979 s. 661 om at den næringsdrivende ikke kan gi andre tillatelse til kjøring som skjer i deres egen interesse mot at de påtar seg enkelte oppdrag for næringsutøveren, gjelder dermed fortsatt.

Til § 13 Betjente turistanlegg

Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 8.10.

Paragrafen gjør unntak fra forbudet i § 5 for transport til drift av betjente turistanlegg. Bestemmelsen viderefører hjemmelen i dagens motorferdselforskrift § 3 bokstav c, med noen justeringer.

Med «turistanlegg» menes faste, fysiske anlegg som er åpne for betalende publikum. De mest typiske eksemplene vil være serverings- og turisthytter. Det er et krav om at turistanlegget er «betjent», det vil si at det normalt er personale til stede i periodene anlegget er åpent for publikum. Hytter som bare er betjent kortere perioder i høysesongen, og som ellers er selvbetjente, regnes dermed ikke som «betjent turistanlegg» utenfor betjente perioder. Motorferdsel til ubetjente turistforeningshytter og private utleiehytter vil dermed ikke komme inn under denne bestemmelsen, og må eventuelt skje med tillatelse etter § 28.

Unntaket gjelder bare transport av «personale og gods» for driften av turistanlegget. Transport av gjester er dermed ikke omfattet av unntaket. At unntaket er knyttet til «driften» innebærer videre at unntaket bare kommer til anvendelse for transporter knyttet til den daglige virksomheten til turistanlegget. Dette er ikke til hinder for at selve transporten foretas utenfor sesongen turistanlegget er åpent, forutsatt at kjøringen er knyttet til driften.

Motorferdsel knyttet til byggearbeider regnes derimot ikke som transport «til driften» av anlegget, og kommer dermed ikke inn under unntaket. Der slik transport ikke kan gjennomføres med leiekjøring etter § 27, krever den dermed tillatelse etter § 37 eller eventuelt dispensasjon etter § 39.

Adgangen til motorferdsel er begrenset til transport på vassdrag og snødekt mark. Med «snødekt mark» menes at bakken må være dekket med et lag snø som bærer det aktuelle kjøretøyet, se for øvrig merknaden til § 20. Vassdrag omfatter både åpne og islagte vassdrag.

Til § 14 Faste bosteder

Paragrafen gjør unntak fra forbudet i § 5 for transport av hensyn til privatpersoner bosatt på veiløse steder. Paragrafen viderefører unntaket som i dag finnes i motorferdselloven § 4 første ledd bokstav c første alternativ. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 8.11.

Paragrafen åpner for nødvendig transport til faste bosteder. Med «faste bosteder» menes gårdsbruk og andre bosteder hvor folk bor fast hele året, men ikke anleggsplasser som er ment å være midlertidige. Bestemmelsen skal dekke det alminnelige transportbehovet til faste bosteder. Der motorferdsel i utmark eller i vassdrag er «nødvendig» for å komme til et fast bosted, vil dermed også transport for besøkende være tillatt. Der det faste bostedet kan nås med transport på bilvei, vil transport i utmark ikke være «nødvendig» og dermed ikke tillatt. Dette gjelder selv om kjøring langs bilvei innebærer vesentlig lengre reisevei enn kjøring i utmark og også om bostedet bare har veiforbindelse via Sverige eller Finland. Det ligger videre i begrepet «nødvendig» at motorferdselen i utmark i utgangspunktet må begrenses til kjøring mellom det faste bostedet og nærmeste åpne bilvei, med mindre noe annet ut fra forholdene fremstår som klart mer miljøforsvarlig enn transport til nærmeste vei.

Motorferdsel i utmark og vassdrag som er nødvendig forbindelse med frakt av post til personer som er bosatt på veiløse steder, er også omfattet av unntaket.

Til § 15 Vedtransport

Paragrafen gjør unntak fra forbudet i § 5 for uthenting av ved for grunneiere og innehavere av tinglyst eller lovfestet hogstrett som driver vedhogst utenfor jordbruks- eller skogbruksnæring. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 8.12. Paragrafen må ses i sammenheng med kommunens hjemmel til å gi enkelttillatelser til uthenting av ved i § 38.

Første ledd gjør generelt unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel med beltekjøretøy på snødekt mark og islagt vassdrag for grunneiere og innehavere av tinglyst eller lovfestet hogstrett. Paragrafen viderefører bestemmelsen som i dag finnes i motorferdselforskriften § 3 første ledd bokstav g med enkelte endringer.

Paragrafen gir bare adgang til transport med «beltekjøretøy på snødekt mark og islagt vassdrag». Som «beltekjøretøy» regnes i denne sammenhengen ethvert kjøretøy som har belter og eventuelt styrehjul eller styreski, uansett hvordan kjøretøyet er typegodkjent eller registrert. Både snøskutere, beltevogner og ATV med belter er dermed omfattet. Med «snødekt mark» menes at bakken må være dekket med et lag snø som bærer det aktuelle kjøretøyet, se for øvrig merknaden til § 20.

Adgangen til å kjøre er begrenset til «grunneiere og innehavere av tinglyst eller lovfestet hogstrett». Begrensningen knytter seg til rettsposisjonen for området hogsten skjer. Paragrafen er dermed ikke til hinder for at den som skal hogge kjører over andres eiendommer frem til hogstfeltet. Med «lovfestet hogstrett» menes hogstrett regulert i lov. Per i dag vil bestemmelsen være aktuell for personer med hogstrett etter Finnmarksloven, og for allmenningsberettigede med virkesrett i statsallmenning, jf. statsallmenningsloven § 2-1, eller bygdeallmenning, jf. bygdeallmenningsloven § 5-1.

Paragrafen åpner bare for motorferdsel som er «nødvendig» for å hente ut veden. I dette vilkåret ligger det først og fremst at kjørestrekningen i utmarka må begrenses til korteste praktiske distanse til brøytet bilvei eller eventuelt til stedet veden skal brukes, der det ut fra forholdene fremstår som mer miljøforsvarlig enn transport til vei. Hogst og uttransport må videre organiseres slik at antallet turer inn og ut i marka begrenses til et nødvendig minimum. Transport etter bestemmelsen er avgrenset til selve uthentingen av veden, men åpner også for transport inn til det aktuelle stedet veden skal hentes.

Andre ledd inneholder en forskriftshjemmel for kommunen til å åpne for at uttransport også kan skje med andre typer transportmidler enn beltekjøretøy og på barmark. Formålet med hjemmelen er å gi kommuner mulighet til å åpne for uttransport av ved i områder der klimatiske eller topografiske forhold gjør det vanskelig å gjennomføre transport på snø. Kommunen kan gi nærmere bestemmelser om motorferdselen i forskriften. Det kan for eksempel angis at motorferdselen bare kan skje på traktorvei, eller at kjøring ikke kan skje i spesielt sårbare naturtyper.

Til § 16 Rullestoler og lignende hjelpemidler

Paragrafen regulerer bruk av rullestoler og lignende hjelpemidler. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 8.13.

Første ledd første alternativ gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel med nærmere angitte hjelpemidler.

Med «hjelpemiddel» menes innretninger egnet til direkte å avhjelpe, erstatte eller kompensere for en redusert bevegelsesevne. Dette vil typisk være fremkomstmidler som er spesiallaget eller spesialtilpasset for personer med funksjonsnedsettelser, som rullestoler. Hvorvidt et hjelpemiddel er laget for å kompensere for redusert bevegelsesevne må bero på en helhetsvurdering av hjelpemiddelets egenskaper, for eksempel utforming av sete, fremdrifts- og styringsmekanisme.

Det er selve hjelpemiddelet som unntas fra forbudet. Det innebærer at bruk av slike hjelpemidler er tillatt uavhengig av hvem som benytter dem, til hvilket formål de benyttes eller hvor i utmarka bruken skjer. Loven stiller ikke krav om at den som benytter hjelpemiddelet må dokumentere et behov for hjelpemiddelet.

Formålet med bestemmelsen er å tilrettelegge for at blant annet personer som er avhengige av rullestol, kan bedrive vanlige friluftslivsaktiviteter som å dra på tur i skogen eller plukke bær.

I «kompensere» ligger det at hjelpemiddelet skal avhjelpe eller erstatte en tapt funksjon, men ikke mer. Dette innebærer blant annet at fremkomstmiddelet ikke kan legge til rette for ferdsel over lengre avstander eller i høyere hastigheter enn det funksjonsfriske normalt kan oppnå til fots. Hjelpemiddelet skal ikke være laget for hastigheter som vesentlig overstiger det personer uten funksjonsnedsettelser kan oppnå til fots. Trafikkreglenes hastighetsbegrensning for rullestoler på 15 kilometer i timen kan gi veiledning, men ikke ethvert fremkomstmiddel som har maksimal hastighet på under 15 kilometer i timen vil falle innenfor bestemmelsens anvendelsesområde.

Bestemmelsen omfatter ikke fremkomstmidler som ikke er laget for å kompensere for redusert bevegelsesevne, selv om de i et konkret tilfelle faktisk blir brukt til å kompensere for redusert bevegelsesevne.

Hjelpemiddelets skadeevne skal ikke være «nevneverdig større» enn skadeevnen ved ferdsel til fots. Dette innebærer at miljøpåvirkningen ved typisk bruk av hjelpemiddelet kan være litt større enn ved ferdsel til fots, men at forskjellen i forventet miljøpåvirkning ikke kan være stor. Ved sammenligningen av skadeevne skal det tas utgangspunkt i hjelpemiddelets egenskaper, for eksempel marktrykk, hastighet, rekkevidde og støy. Disse egenskapene bør som utgangspunkt ikke nevneverdig overstige tilsvarende egenskaper hos en person til fots.

Første ledd andre alternativ gjør unntak fra forbudet i § 5 for kjøring på vei og turvei med innretninger som er klassifisert som rullestol eller sykkel etter vegtrafikkregelverket. Bestemmelsen åpner for bruk av rullestoler som har en skadeevne større enn ferdsel til fots, og som dermed ikke kommer inn under bestemmelsen i første alternativ.

Bestemmelsen åpner i utgangspunktet bare for bruk på «vei og turvei som er opparbeidet med fast og jevnt dekke av grus eller lignende». Med «turvei» menes traseer som er ment for ikke-motorisert ferdsel, og med tilstrekkelig bredde til at andre kan passere uten ulempe. Begrensningene til «vei og turvei» gjelder også når bakken er snødekt.

Bestemmelsen omfatter alle motoriserte fremkomstmidler som til enhver tid omfattes av trafikkreglenes rullestoldefinisjon. Bruk av ikke-motoriserte rullestoler reguleres ikke av motorferdselloven.

Etter forskrift 21. mars 1986 nr. 747 om kjørende og gående trafikk (trafikkregler) § 1 nr. 1 bokstav l er rullestoler i dag definert som en innretning med hjul og/eller belter som er særskilt konstruert for forflytning av en person med redusert gangevne. Innretningen må ikke ha egenvekt over 250 kg (inklusiv eventuelle batterier), lengde over 180 cm eller bredde over 85 cm. Motordrevne innretninger må ikke være konstruert for en hastighet som overstiger 15 km/t.

I andre ledd gis departementet myndighet til å fastsette forskrift med nærmere bestemmelser om hvilke hjelpemidler som omfattes av første ledd. Formålet med å gi departementet myndighet til å fastsette forskrift, er å legge til rette for at departementet kan avklare tvil om hvilke fremkomst- og hjelpemidler som faller under begrepet «hjelpemiddel» i bestemmelsen i første ledd første alternativ.

Til § 17 Elektriske sykler

Paragrafen regulerer bruk av elektriske sykler, se nærmere omtale i punkt 8.14.

Første ledd første punktum gjør unntak fra forbudet i § 5 for kjøring med innretninger som er klassifisert som sykkel etter veitrafikkregelverket. Bestemmelsen tilsvarer tidligere motorferdselforskrift § 2a. I tillegg knyttes definisjonen av sykkel direkte til veitrafikkreglenes definisjon.

Paragrafen åpner i utgangspunktet for bruk av elsykler overalt i utmark og vassdrag. Det fremkommer imidlertid av andre punktum at bruk av elsykkel likevel ikke er tillatt i villreinområder eller i områder der bruken vil være til vesentlig skade eller ulempe for reindriften. Dette innebærer at bruk av elektriske sykler ikke er tillatt i reindriftens særverdiområder og minimumsområder. Med særverdiområder menes flyttelei, brunstland, kalvingsland, sentrale luftingsområder, samt områder i og ved anlegg til merking, skilling og slakting. Minimumsbeiter er det årstidsbeitet som begrenser distriktets reintall.

Paragrafen omfatter alle motoriserte fremkomstmidler som til enhver tid omfattes av veitrafikkregelverkets sykkeldefinisjon. Etter forskrift 19. februar 1990 nr. 119 om krav til sykkel er sykkel definert i § 2.

I andre ledd gis kommunen myndighet til å fastsette forskrift som regulerer eller forbyr å bruke elektrisk sykkel i hele eller deler av utmarka.

Til § 18 Åpent vassdrag

Paragrafen regulerer motorferdsel på åpent vann. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 8.15.

Paragrafen gjør unntak fra forbudet i § 5 for enkelte former for motorferdsel på «åpent vann» på nærmere angitte vassdrag. Med åpent vann menes vassdrag som ikke er islagt. Paragrafene gjelder bare motorferdsel «på» vannet, det vil si motorferdsel med transport- og fremkomstmidler som flyter på eller svever umiddelbart over vannoverflaten. Paragrafen gjelder dermed ikke motorferdsel med kjøretøy på bunnen av vassdraget, for eksempel kjøring med traktor i bekker eller elver.

Første ledd slår fast at forbudet mot motorferdsel ikke gjelder på åpent vann på nærmere angitte åpne vassdrag. Bokstav a, b og c viderefører i hovedsak regelen i dagens motorferdsellov § 4 tredje ledd, men med den endringen at unntaket etter ny lov ikke bare gjelder ferdsel med motorfartøy. Dette innebærer at ferdsel på åpne vassdrag i form av såkalt vanndrag (water cross) med snøskuter vil være tillatt, med mindre kommunen har fastsatt noe annet i arealplan som nevnt i andre ledd.

Av første ledd bokstav a følger det at forbudet mot motorferdsel ikke gjelder på «elver». Hva som skal regnes som «elv», kan avgjøres ut fra opplysningene i Norges vassdrags- og energidirektorats (NVE) databaser med vassdragsdata. Dataene er tilgjengelige i NVE atlas (atlas.nve.no, kartlag «vassdrag»).

Av første ledd bokstav b følger det at forbudet ikke gjelder på innsjøer som har overflateareal på over to kvadratkilometer. NVE atlas kan også her brukes til å se hvilke innsjøer som har areal over to kvadratkilometer.

Første ledd bokstav c slår fast at forbudet ikke gjelder på innsjøer som inngår i et farbart vassdrag. At innsjøen «inngår» i et farbart vassdrag innebærer at innsjøen må ha minst ett farbart utløp til «elv». I kriteriet «farbart» ligger det at det må være mulig å komme seg frem med fartøy.

Første ledd siste punktum fastslår at start og landing med luftfartøy likevel ikke vil være direkte tillatt etter bestemmelsen.

Andre ledd første punktum slår fast at kommunen kan forby eller regulere ferdsel som er tillatt etter første ledd i arealplan. Til arealplan kan det gis bestemmelser etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 9 og § 12-7 nr. 15 som forbyr eller på annen måte regulerer ferdselen. I andre ledd andre punktum fremkommer det at reguleringen blant annet kan bestå i å begrense adgangen til ferdsel til bestemte formål, fremkomstmidler, tider og områder. Opplistingen er ikke uttømmende.

Til § 19 Preparering av løyper og områder for friluftslivs- og idrettsaktiviteter

Paragrafen gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel på snødekt mark som er nødvendig for å preparere områder eller traseer for friluftslivs- og idrettsaktiviteter for allmenheten. Unntaket gjelder bare dersom området eller traseen er fastsatt i arealplan etter plan- og bygningsloven. Paragrafen er ny, og er nærmere omtalt i punkt 9.2.

Første punktum gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel som er nødvendig for å preparere løyper eller områder for friluftslivs- og idrettsaktiviteter, dersom løypa eller området er fastsatt i arealplan etter plan- og bygningsloven. Adgangen til å fastsette slike løyper og områder følger av plan- og bygningsloven, og er nærmere omtalt i merknaden til § 25. Motorferdselloven stiller ikke krav til hva slags arealplan som skal benyttes.

Bestemmelsen åpner bare for motorferdsel på «snødekt mark eller islagt vassdrag». Med «snødekt mark» menes at bakken må være dekket med et lag snø som bærer det aktuelle kjøretøyet, se for øvrig merknaden til § 20.

Paragrafen gjelder preparering av løyper og områder for «friluftslivs- og idrettsaktiviteter» for allmennheten. Begrepet «friluftslivsaktiviteter» dekker alle slags aktiviteter som kan anses som utøvelse av friluftsliv. Begrepet «friluftsliv» er nærmere forklart i merknadene til § 1. Som det fremgår der, kan motorferdsel i seg selv ikke anses som «friluftsliv». Begrepet omfatter også områder for løyper og områder for «idrettsaktiviteter», som ikke typisk omtales som friluftslivsaktiviteter, fordi de først og fremst brukes til organisert- og egenorganisert idrett og fysisk aktivitet. Begrepet omfatter for eksempel alpinbakker. Prepareringen må skje «for allmennheten». I dette ligger det både at områdene som tilrettelegges må være tilgjengelige for alle som vil utøve den aktuelle aktiviteten, og at de også må være egnet til å brukes av en større krets. Alpinbakker regnes som allment tilgjengelig også der det kreves betaling av heiskort/inngangsbillett m.m. Løyper som er forbeholdt en begrenset krets vil dermed ikke komme inn under paragrafen. Der løypa eller området generelt sett er åpent for bruk av allmennheten, vil det også være tillat med preparering særskilt for konkurranser i idrettslig regi.

Formålet med ferdselen må være «å preparere løyper eller områder for friluftslivs- og idrettsaktiviteter». Med «preparere» menes tiltak for å gjøre snøen eller isen egnet til den aktuelle aktiviteten. Begrepet «preparering» omfatter motorferdsel som klargjør løypene for bruk, for eksempel i form av oppkjøring av spor og pakking av snø med løypemaskin, snøskuter med sporlegger eller lignende kjøretøy, og brøyting av skøytebaner og turveier. Begrepet omfatter også motorferdsel i forbindelse med kvisting og annen midlertidig merking. Terrenginngrep kan være et søknadspliktig tiltak etter plan- og bygningsloven.

Andre punktum fastslår at all motorferdsel må skje innenfor rammene som er angitt i planen.

Til § 20 Snøskuterløyper

Paragrafen gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel i løyper sog tilhørende rastesoner fastsatt i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Paragrafen viderefører adgangen som i dag finnes i motorferdselforskrift § 4a første ledd til å kjøre i snøskuterløyper. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 9.3.

Første punktum gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag i løyper fastsatt i «reguleringsplan etter plan- og bygningsloven». Adgangen til å fastsette slike løyper i arealplan følger av plan- og bygningsloven, og er nærmere omtalt i merknaden til § 25. Henvisningen til «reguleringsplan» innebærer at motorferdsel etter denne paragrafen bare er tillatt dersom kommunen har fastsatt løypa gjennom områderegulering eller detaljregulering, se plan- og bygningsloven kapittel 12. At en kommune har satt av areal til snøskuterløyper i kommuneplanens arealdel eller i kommunedelplan, vil ikke i seg selv innebære en åpning for motorferdsel.

Kjøring i løypene er bare tillatt på «snødekt mark og islagt vassdrag». Med «snødekt mark» menes at bakken må være dekket med et lag snø som bærer det aktuelle kjøretøyet. Det innebærer at snødekket må være fullstendig og tykt nok slik at ferdselen ikke setter spor i terrenget. Dersom snødekket er av varierende tykkelse slik at det er en risiko for at det stedvis er så tynt at ferdsel kan sette spor i terrenget, regnes det ikke som «snødekt mark». I grensetilfeller vil også kravet til aktsom ferdsel i § 6 innebære at føreren må forsikre seg om at det er tale om snødekt mark, og eventuelt avstå fra å kjøre hvis det er tvil.

Kjøring i selve snøskuterløypene er tillatt uavhengig av formålet med kjøringen og paragrafen setter heller ikke noe krav om at kjøringen skal være «nødvendig». Bruk av løypene vil altså være tillatt for alle formål, inkludert ren fritidskjøring.

Av andre punktum følger det at det i rastesonene bare er tillatt med nødvendig ferdsel til og fra løypa og rastestedet. Dette innebærer at det ikke er fri adgang til motorferdsel i rastesonen. Det er bare tillatt å kjøre korteste praktiske trasé ut fra løypa for å parkere i rastesoner.

Tredje punktum fastslår at all kjøring i løypene må skje innenfor rammene fastsatt i planen. Den som ønsker å bruke løypa må dermed forholde seg til begrensninger i tillatte kjøretøy, fart, kjøretider og så videre som fremgår av den aktuelle reguleringsplanen. Etter § 26 andre ledd kan kommunene bare åpne løypene for motorferdsel med snøskuter eller lignende eller lettere transport- og fremkomstmidler. Kommunene kan ikke åpne for tyngre kjøretøy enn dette, men kan sette strengere begrensninger på kjøretøytype.

Til § 21 Kjøreopplæring

Paragrafen gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag som inngår i obligatorisk kjøreopplæring, dersom den skjer i øvingsområder som er fastsatt i arealplan etter plan- og bygningsloven. Paragrafen, som viderefører hjemmelen i motorferdselforskriften § 3 første ledd bokstav h, er nærmere omtalt i punkt 9.4.

Etter første punktum gjelder forbudet i § 5 ikke motorferdsel som inngår i den obligatoriske kjøreopplæringen i øvingsområder som er fastsatt i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Adgangen til å fastsette slike områder i arealplan følger av plan- og bygningsloven, og er nærmere omtalt i merknaden til § 25. Henvisningen til «reguleringsplan» innebærer at motorferdsel etter denne paragrafen bare er tillatt dersom kommunen har fastsatt løypa gjennom områderegulering eller detaljregulering, se plan- og bygningsloven kapittel 12. At en kommune har satt av areal til kjøreopplæring i kommuneplanens arealdel eller i kommunedelplan, vil ikke i seg selv innebære en åpning for motorferdsel.

Adgangen til ferdsel gjelder bare momenter som er en «obligatorisk» del av kjøreopplæringen etter det til enhver tid gjeldende regelverk etter vegtrafikkloven. Per i dag vil dette gjelde kravene for førerkort klasse S etter forskrift 1. oktober 2004 nr. 1339 om trafikkopplæring og førerprøve m.m. (trafikkopplæringsforskriften) kapittel 14.

Paragrafen åpner bare for motorferdsel på «snødekt mark og islagt vassdrag». Med «snødekt mark» menes at bakken må være dekket med et lag snø som bærer det aktuelle kjøretøyet, se for øvrig merknaden til § 20.

Andre punktum fastslår at all motorferdsel må skje innenfor rammene som er angitt i reguleringsplanen. Opplæringen må altså skje innfor de begrensningene i kjøretider og så videre som fremgår av den aktuelle reguleringsplanen.

Til § 22 Motorsport

Paragrafen gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorsportkonkurranser og -trening innen den organiserte idretten i områder avsatt til motorsportanlegg i arealplan etter plan- og bygningsloven. Paragrafen, som er ny, er nærmere omtalt i punkt 9.5.

Første punktum gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel i forbindelse med motorsport i mindre områder som er fastsatt til motorsportanlegg i «reguleringsplan etter plan- og bygningsloven». Adgangen til å fastsette slike områder i arealplan følger av plan- og bygningsloven, og er nærmere omtalt i merknaden til § 25. Henvisningen til «reguleringsplan» innebærer at motorferdsel etter denne paragrafen bare er tillatt dersom kommunen har fastsatt området gjennom områderegulering eller detaljregulering, se plan- og bygningsloven kapittel 12. At en kommune har satt av areal til motorsport i kommuneplanens arealdel eller i kommunedelplan, vil ikke i seg selv innebære en åpning for motorferdsel.

Med «mindre områder» menes at området som ligger i utmark ikke skal være større enn det som er nødvendig for den aktuelle idrettsgrenen. Anlegg for motorsportgrenene trial og enduro på rundt 40 dekar vil være klart innenfor bestemmelsen. Deler av motorsportsanlegget som faller utenfor motorferdsellovens virkeområde, enten fordi det ligger i innmark eller fordi det er opparbeidet i den grad at de kan regnes som «vei opparbeidet for kjøring med bil», og derfor ikke regnes som utmark etter loven, skal ikke regnes med i denne arealberegningen.

Med «motorsportskonkurranser eller -trening» menes konkurranser innen internasjonalt anerkjente motorsportsgrener og trening for slike konkurranser. Rene turkjøringsarrangementer, veterankjøretøytreff og lignende vil dermed ikke omfattes av bestemmelsen. Det er videre bare motorferdsel i tilknytning til motorsportkonkurranser og treninger «i regi av den organiserte idretten» som er tillatt etter paragrafen. I dette ligger det at konkurransene eller treningene må skje i regi av klubb tilknyttet et særforbund i Norges idrettsforbund eller et tilsvarende frittstående nasjonalt sportsforbund tilknyttet internasjonale motorsportsorganisasjoner.

Andre punktum fastslår at all motorferdsel må skje innenfor rammene som er angitt i reguleringsplanen, slik som begrensninger i tillatte kjøretøy, fart, og kjøretider.

Til § 23 Landingsplasser

Paragrafen gjør unntak fra forbudet i § 5 for start og landing med luftfartøy på landingsplasser som er fastsatt i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 9.6.

Første punktum gjør unntak fra forbudet i § 5 for start og landing med luftfartøy på landingsplasser som er fastsatt i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven. Adgangen til å fastsette landingsplasser i reguleringsplan følger av plan- og bygningsloven, og er nærmere omtalt i merknaden til § 25. Henvisningen til «reguleringsplan» innebærer at motorferdsel etter denne paragrafen bare er tillatt dersom kommunen har fastsatt landingsplassen gjennom områderegulering eller detaljregulering, se plan- og bygningsloven kapittel 12. At en kommune har satt av areal til landingsplass i kommuneplanens arealdel eller i kommunedelplan, vil ikke i seg selv innebære en åpning for motorferdsel.

Paragrafen åpner for landing på landingsplass både i utmark og på vassdrag.

Andre punktum fastslår at all motorferdsel må skje innenfor rammene som er angitt i arealplanen. Etter motorferdselloven § 26 fjerde ledd kan kommunen begrense ferdselsadgangen til angitte formål og fastsette at landinger skal varsles kommunen.

Til § 24 Små innsjøer

Paragrafen gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel på åpent vann på innsjøer der kommunen har åpnet for motorferdsel i arealplan etter plan- og bygningsloven. Unntakene i § 18 innebærer at paragrafen her bare har praktisk betydning for innsjøer med overflateareal på under to kvadratkilometer, som ikke er del av farbart vassdrag. Paragrafen utvider adgangen til motorferdsel på åpne vann sammenlignet med dagens motorferdsellov § 5. Paragrafen er omtalt i punkt 9.7.

Første punktum gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel på åpent vann på innsjøer der kommunen har åpnet for motorferdsel i arealplan etter plan- og bygningsloven. Adgangen til å åpne for motorferdsel på vassdrag i arealplan etter plan- og bygningsloven er nærmere omtalt i merknadene til § 25. «Arealplan etter plan- og bygningsloven» omfatter både kommuneplanens arealdel etter plan- og bygningsloven kapittel 11 og reguleringsplaner etter kapittel 12. Det er opp til kommunen å velge hva slags arealplan som benyttes.

Andre punktum fastslår at all motorferdsel må skje innenfor rammene som er angitt i arealplanen.

Til § 25 Fastsetting av arealer til motorferdsel etter plan- og bygningsloven

Paragrafen omhandler kommunens adgang til å fastsette arealer til motorferdsel etter plan- og bygningsloven. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 9, og paragrafens andre ledd særlig i 9.1.4.2.

Første ledd angir hva slags arealer til motorferdsel kommunen kan åpne opp for i arealplan. Leddet er bare ment å ha en pedagogisk funksjon. Det er bestemmelsene i plan- og bygningsloven som hjemler den faktiske planfestingen, og bestemmelsene i §§ 19 til 24 i motorferdselloven som regulerer hvilken ferdsel som er tillatt.

Første ledd bokstav a slår fast at kommunen kan fastsette løyper og områder for preparering for friluftslivs- og idrettsaktiviteter på snødekt mark og islagt vassdrag. Dette kan for eksempel være skiløyper, sykkelløyper, hundekjøringsløyper eller skøytebaner. Motorferdselloven § 19 regulerer adgangen til å benytte motoriserte fremkomstmidler for å preparere slik løyper og områder. Særlig aktuelle arealformål ved fastsetting av skiløypene og områdene i arealplan er «skiløypetrasé» og «nærmere angitte idrettsanlegg», som er et underformål under idrettsanlegg, som igjen er et underformål under arealformål bebyggelse og anlegg i plan- og bygningsloven §§ 11-7 og 12-5 begges andre ledd nr. 1. De førstnevnte arealformålene kan i dag bare benyttes i reguleringsplan.

Av første ledd bokstav b følger det at kommunen kan fastsette løyper for bruk av motoriserte fremkomstmidler på snødekt mark og islagt vassdrag (snøskuterløyper) og tilhørende rastesoner. Departementet foreslår et nytt arealformål for fastsetting av løypene i arealplan: «løyper for motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag og tilhørende rastesoner», som vil være et underformål under hovedformålet, landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNFR-områder), i henholdsvis plan- og bygningsloven § 11-7 for kommuneplanen og § 12-5 for reguleringsplan begge bestemmelsers andre ledd nr. 5. Se mer om forslaget til endringer i plan- og bygningsloven i merknadene til § 58. Retten til å ferdes i løyper er regulert i § 20, og forutsetter at løypa er fastsatt i reguleringsplan. Bestemmelsen gir også adgang til å fastsette rastesoner i tilknytning til løypene. Slike soner kan fastsettes enten i plankartet eller som bestemmelser til arealplanen.

Av første ledd bokstav c følger det at kommunen kan fastsette øvingsområder for obligatorisk kjøreopplæring på snødekt mark og islagt vassdrag. Dette gjelder det som i dag er kjøreopplæring for førerkort klasse S (snøskuter). Departementet foreslår et nytt arealformål: «øvingsområder for kjøreopplæring på snødekt mark og islagt vassdrag» under hovedformålet landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNFR-områder) i plan- og bygningsloven § 12-5 andre ledd nr. 5. Arealformålet kan bare benyttes i reguleringsplan. Se mer om forslaget til endringer i plan- og bygningsloven i merknadene til § 58. Adgangen til å benytte slike arealer er regulert i § 21.

Første ledd bokstav d angir at kommunen kan fastsette arealer til motorsport. Det aktuelle arealformålet ved planfesting er «motorsportanlegg», som er et underformål under idrettsanlegg, som igjen er et underformål under arealformålet bebyggelse og anlegg i plan- og bygningsloven §§ 11-7 og 12-5 begges andre ledd nr. 1. Arealformålet motorsportanlegg kan i dag kun brukes i reguleringsplan, mens arealformålet idrettsanlegg kan benyttes i arealdelen til kommuneplanen. Adgangen til å benytte slike arealer er regulert i § 22.

Første ledd bokstav e angir at kommunen kan fastsette landingsplasser for luftfartøy. Adgangen til å benytte slike landingsplasser er regulert i § 23. Det mest aktuelle arealformålet er underformålet «landingsplass for helikopter o.a.» under underformålet lufthavn under hovedformålet samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur i plan- og bygningsloven §§ 11-7 og 12-5 begges andre ledd nr. 2. Arealformålet kan i dag bare benyttes i reguleringsplaner. For landingsplasser i vassdrag er underformålet «ferdsel» under hovedformålet, bruk og vern av sjø og vassdrag i plan- og bygningsloven §§ 11-7 og 12-5 begges andre ledd nr. 6, særlig aktuelt. På en del vassdrag vil landing være direkte tillatt etter § 18. Loven omfatter bare landingsplasser som ikke krever konsesjon etter luftfartregelverket, jf. § 3.

Av første ledd bokstav f følger det at kommunen kan åpne opp for motorferdsel på innsjøer med overflateareal på under to kvadratkilometer. Det aktuelle hovedarealformålet er nr. 6, bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone, i henholdsvis plan- og bygningsloven § 11-7 for kommuneplanen og § 12-5 for reguleringsplan. Underformålene «ferdsel» og «natur- og friluftsområder», vil være særlig aktuelle. Retten til motorferdsel på innsjøene reguleres av § 24.

Andre ledd fastsetter begrensninger i hvor motorferdselarealene regulert i første ledd bokstav b til f kan plasseres. Vilkårene i andre ledd er kumulative. Andre ledd fastsetter forbud mot å legge motorferdselarealene i foreslåtte verneområder, verneområder, villreinområder og i områder der de vil være til vesentlig skade eller ulempe for reindriften.

Av andre ledd bokstav a følger det at motorferdselarealer ikke kan plasseres i områder der forslag om vern er kunngjort etter naturmangfoldloven § 42. Forbudet mot anleggelse av motorferdselarealer i foreslåtte verneområder vil løpe frem til vernet eventuelt er vedtatt, eller frem til virkning av kunngjøring er utløpt etter naturmangfoldloven § 44 femte ledd.

Av andre ledd bokstav b følger det at motorferdselarealer ikke kan plasseres i verneområder, med mindre verneforskriften åpner for det.

Av andre ledd bokstav c følger det at motorferdselområder heller ikke kan plasseres i villreinområder. Dette inkluderer både nasjonale og ikke-nasjonale villreinområder. Forbudet mot å plassere motorferdselarealer i villreinområder gjelder ikke arealer for landingsplasser og for små vann i villreinområder, der slik motorferdsel har vært tillatt i medhold av motorferdselloven av 1977. Med dette menes områder der motorferdsel har vært tillatt gjennom forskrift etter den tidligere lovens § 5.

Etter andre ledd bokstav d det er det ikke er adgang til å fastsette motorferdselarealer i områder der de er til vesentlig skade eller ulempe for reindriften. Dette innebærer at slike arealer som utgangspunkt ikke bør legges i reindriftens særverdiområder og minimumsområder. Med særverdiområder menes flyttelei, brunstland, kalvingsland, sentrale luftingsområder, samt områder i og ved anlegg til merking, skilling og slakting. Minimumsbeiter er det årstidsbeitet som begrenser distriktets reintall. Vinterbeiteområder må tas hensyn til.

Tredje ledd fastsetter ytterligere begrensninger på hvor landingsplasser kan plasseres, og viderefører rettstilstanden som fulgte av forskrift 14. mars 1988 nr. 225 om bruk av kommunens myndighet etter lov om motorferdsel i utmark og vassdrag – forbud mot helikopterskiing og liknende § 1 andre ledd. Begrensningen innebærer at landingsplasser ikke kan legges på fjelltopper, utsiktspunkter, breer eller andre lignende steder der landingsplassen i hovedsak vil være utgangspunkt for rekreasjons- og friluftslivsaktiviteter.

Det kan ikke gjøres unntak fra forbudene i andre og tredje ledd.

Til § 26 Bestemmelser om bruk og merking av arealer til motorferdsel

Paragrafen regulerer kommunens adgang til å fastsette nærmere bestemmelser om motorferdselarealene, og fastsetter enkelte begrensninger i hva kommunen kan tillate gjennom plan. Paragrafen regulerer også plikten til å merke motorferdselarealer. Første ledd er omtalt i 9.1.4, andre, tredje og femte ledd er omtalt i punkt 9.3.4 og fjerde ledd i punkt 9.6.4.

Første ledd slår fast at kommunen i medhold av plan- og bygningsloven kan fastsette nærmere bestemmelser om bruk av arealene. Slike bestemmelser kan fastsettes etter flere hjemler i plan og bygningsloven. Forslaget til ny plan- og bygningslov § 11-9 nr. 9 for kommuneplan og § 12-7 nr. 15 for reguleringsplan vil være særlig aktuelle hjemler, men også § 11-11 nr. 3 og nr. 6 og andre bestemmelser kan være aktuelle.

I bestemmelsen gis det en ikke uttømmende angivelse av planbestemmelser som kan fastsettes. Slike planbestemmelser kan blant annet gjelde når og hvordan ferdsel kan skje og hvilke transport- og fremkomstmidler som kan benyttes. Regulering av når ferdsel kan skje, kan for eksempel gjelde når på året, når på døgnet eller hvilke dager (helgedager, helligdager) det er adgang til å benytte et areal. Bestemmelser om hvordan ferdsel skal skje kan for eksempel være fartsgrenser. Eventuelle fartsgrenser må være innenfor det som tillates etter vegtrafikkloven med tilhørende forskrifter. Bestemmelser om transport- og fremkomstmidler kan for eksempel være krav om bruk av elektriske fremkomstmidler. Kommunen kan også fastsette andre hensiktsmessige bestemmelser innenfor det plan- og bygningsloven åpner for å regulere.

Andre ledd begrenser kommunens mulighet til å regulere løyper for motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag (snøskuterløyper). I første punktum settes det en ytre grense for hvilke transport- og fremkomstmidler som kan tillates i snøskuterløyper etter § 25 første ledd bokstav b. Kommunen kan bare åpne for snøskuter og lignende eller lettere transport- og fremkomstmidler. I betegnelsen «lignende» ligger det en avgrensning mot fremkomstmidler som er betydelig større og kraftigere enn en snøskuter. I formuleringen «eller lettere» ligger det at man også kan åpne for innretninger som ikke likner på snøskutere, så lenge de er lettere enn snøskutere. Bestemmelsen innebærer for eksempel at kommunen ikke kan åpne snøskuterløyper for bruk av beltekjøretøy som er vesentlig større enn en snøskuter. Kommunene kan fastsette snevrere regler for hvilke fremkomstmidler som kan benyttes, og at en løype for eksempel kan forbeholdes elektriske fremkomstmidler. Det er også adgang til å fastsette at en løype bare kan benyttes for eksempel med elektriske beltedrevne sparkesykler for bruk på snø.

I andre ledd andre punktum er det fastsatt at det ikke er adgang til å avgrense hvilke formål snøskuterløypene kan brukes til. Dette innebærer at kommunen ikke kan bestemme at en løype bare skal brukes til ett eller noen få formål.

Tredje ledd regulerer sesongslutt for snøskuterløyper. Bestemmelsen slår fast at kommunen i arealplan skal fastsette en sluttdato om våren. Sesongslutt skal senest være 25. april i sentrale områder for reindriften og senest 5. mai i resten av landet. Med sentrale områder for reindriften menes for eksempel områder som benyttes i forbindelse med kalving og flytting av rein. Slike områder anses som særlig sårbare for reinen.

Tredje ledd andre punktum gir kommunen adgang til – etter en konkret vurdering – å utvide løypens åpningstid for en enkelt sesong. Åpningstiden kan utvides til senest 16. mai. Utvidelse kan bare skje dersom forlengelse av sesongen ikke kan antas å føre til nevneverdig skade eller ulempe for interessene loven skal ivareta, herunder dyre- og planteliv, friluftslivet og reindriften. Vedtak om forlengelse av åpningstid vil etter sin art være forskrifter, siden vedtaket vil være bestemmende for rettighetene og pliktene til en ubestemt krets personer. Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven kapittel VII må derfor følges. For å sikre et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag kan det være nødvendig å fastsette forskriften kort tid før utvidelsen tar til. Den knappe tiden kan begrunne en kortere høringsfrist enn det som er vanlig etter forvaltningsloven § 37. Spørsmålet om en eventuell utvidelse av åpningstiden er likevel en regelmessig og forutsigbar problemstilling. I kommuner der det er aktuelt å utvide åpningstiden vil det derfor i kravet til at saken «skal være så godt opplyst som mulig før vedtak treffes» i forvaltningsloven § 37, ligge at kommunen må etablere prosedyrer for å innhente uttalelser fra berørte interesser innenfor korte tidsfrister eller på andre måter sørge for tilstrekkelig inkludering i beslutningsprosessen og et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag. Tredje ledd siste punktum fastsetter at dersom det er gitt slik forskrift, kreves ikke dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 19-2 for gjennomføring av tiltak i samsvar med forskriften.

Fjerde ledd regulerer landingsplasser. Bestemmelsen slår fast at kommunen for landingsplasser kan begrense ferdselsadgangen til angitte formål. Det innebærer at kommunen for eksempel kan fastsette at en landingsplass bare kan benyttes til næringsvirksomhet generelt eller en spesifikk type næring. Kommunen kan også fastsette at landinger skal varsles kommunen.

Femte ledd første punktum fastsetter at kommunen skal sørge for forsvarlig merking av motorferdselarealene. I kravet om at merkingen må være forsvarlig ligger det at merkingen må tilpasses behovet i det enkelte området eller løypa. Merking av løyper skal bidra til å ivareta sikkerhet og til å sikre at de som kjører holder seg i traseen slik den er bestemt i arealplan. Merkingen av løyper bør fortrinnsvis være lite inngripende, for eksempel ved hjelp av bjørkekvister som fjernes om våren, men loven stenger ikke for mer varig merking, dersom det er best egnet. Andre punktum gir departementet hjemmel til å stille nærmere krav til merking, skilting og annen informasjon om arealene i forskrift.

Til § 27 Leiekjøring

Paragrafen gir kommunen myndighet til å fatte enkeltvedtak som gjør unntak fra forbudet i § 5 til leiekjøring på snødekt mark og islagt vassdrag for nærmere angitte kjøreoppdrag. Paragrafen er omtalt i punkt 10.2. Paragrafen tilsvarer dagens motorferdselforskrift § 5 første ledd bokstav a, med enkelte mindre endringer. Paragrafen inneholder i motsetning til dagens regler ingen begrensning av hvilken type kjøretøy som kan brukes.

Paragrafen innebærer at kommunen kan gi løyver til leiekjørere. Et leiekjøringsløyve innebærer at den som har løyvet kan påta seg transportoppdrag som innebærer motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag uten at kommunen trenger å gi tillatelse for det enkelte oppdraget. Med «snødekt mark» menes at bakken må være dekket med et lag snø som bærer det aktuelle kjøretøyet, se for øvrig merknaden til § 20.

Kommunen kan i løyvet angi hvilke typer transportoppdrag leiekjøringen kan omfatte, innenfor rammene som fremgår i bokstav a til e.

Bokstav a presiserer at leiekjørere kan ta på seg å utføre transport som er tillatt etter de generelle unntakene i kapittel 3. Tilsvarende bestemmelse finnes ikke i dagens regler, men det må antas å følge av den generelle adgangen til å benytte medhjelpere ved direktehjemlet kjøring. Leiekjører må som andre oppdragstakere medbringe dokumentasjon for oppdraget, se § 49.

Etter bokstav b kan kommunen åpne for at leiekjører kan ta på seg å utføre transport det er gitt tillatelse til etter kapittel 5. Leiekjøreren må forholde seg til tillatelsen og vilkårene som fremgår av denne ved kjøring.

Etter bokstav c kan kommunen åpne for at leiekjører tar på seg å utføre transport «mellom bilvei og fritidsbolig». Bestemmelsen åpner også for persontransport. Begrepet «fritidsbolig» skal forstås likt som i § 36, se kommentarene til den bestemmelsen.

Bokstav d gir kommunen mulighet til å åpne for at leiekjører tar på seg å utføre transport for nødvendig tilsyn med og vedlikehold av bygninger etter oppdrag fra eieren. Bestemmelsen innebærer en utvidelse av dagens motorferdselforskrift § 5 første ledd bokstav a andre strekpunkt, som bare gjelder «tilsyn med privat hytte». Med «tilsyn» menes her det å se til bygningen for å avverge skader og avdekke utbedringsbehov, med «vedlikehold» menes arbeider for å opprettholde tilstanden. At bestemmelsen gjelder transport til «bygning» innebærer at det åpnes for kjøreoppdrag til alle typer bygninger, også til bygninger som ikke er ment for permanent opphold.

Bokstav e gir kommunen mulighet til å åpne for at leiekjører tar på seg oppdrag for å transportere «redaktørstyrte journalistiske medier på reportasjeoppdrag». Uttrykket «redaktørstyrte journalistiske medier» er hentet fra og skal forstås likt som i medieansvarsloven. Med «reportasjeoppdrag» menes enhver type oppdrag for å produsere journalistisk innhold til det aktuelle mediet.

Tillatelser etter paragrafen kan maksimalt gis for fire år av gangen, se § 40.

Til § 28 Utmarksnæring

Paragrafen gir kommunen myndighet til å fatte enkeltvedtak som gjør unntak fra forbudet i § 5 for nødvendig motorferdsel for godstransport i utmarksnæring for foretak registrert i Enhetsregisteret. Paragrafen tilsvarer hjemmelen i dagens motorferdselforskrift § 5a med enkelte mindre endringer. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 10.3.

Det er bare foretak registrert i Enhetsregisteret som kan få tillatelse etter paragrafen. Utenlandske foretak som driver næring i Norge plikter å registrere seg i enhetsregisteret etter Enhetsregisterloven § 3-1 første ledd bokstav d, jf. foretaksregisterloven § 2-1 andre ledd

Med «utmarksnæring» siktes det først og fremst til næringsmessig høsting av utmarksressurser som vilt, fisk, bær, mose og lignende, og til turistnæring, som for eksempel overnattings- og serveringsvirksomhet, utleie av hytter og aktivitetsturisme.

Det er et krav at aktiviteten naturlig kan betegnes som «næring». Ved tolkning av næringsbegrepet kan det ses hen til skattelovgivningen og tilsvarende uttrykk i folketrygdloven og skattelovgivningen. Det må dermed være snakk om en vedvarende virksomhet som er egnet til å gi overskudd og som er av et visst omfang.

Ved vurderingen av om en virksomhet har tilstrekkelig omfang til å kunne komme inn under begrepet «næring», kan kommunen se hen til kravene for registrering i merverdiavgiftsregisteret etter merverdiavgiftsloven § 2-1. Kommunen må foreta en konkret vurdering ut fra dokumentasjonen som er tilgjengelig av om det fremstår som sannsynlig at foretaket i perioden tillatelsen omfatter vil få en omsetning tilsvarende det som innebærer registreringsplikt. Der et foretak er delt i flere underenheter, som for eksempel Den Norske Turistforening med sine lokalforeninger, kan kommunen ta utgangspunkt i den samlede aktiviteten i utmark til alle underenheter, når den vurderer om aktiviteten er tilstrekkelig til at den kan betegnes som «næring». Høsting til egen, privat bruk anses ikke som en del av grunnlaget for vurderingen av næringsinntekt.

Det er ikke et krav at aktiviteten først og fremst har et kommersielt formål. Turistforeningenes og Statskogs drift av sitt hyttenettverk og tilknyttet infrastruktur som nødbuer og lignende, må dermed anses som «næring» i samme grad som tilsvarende aktiviteter utført av rent kommersielle aktører. Det er ikke et krav at omsetningen skal ha skjedd i Norge. Svenske og finske næringsdrivende vil dermed for eksempel kunne få tillatelse på bakgrunn av omsetning i sine hjemmemarkeder.

Etter andre punktum er adgangen til motorferdsel begrenset til «transport med luftfartøy, transport på vassdrag, transport på snødekt mark og transport på traktorvei». Med «traktorvei» menes veier som har en standard som ikke er tilpasset kjøring med bil, men som har medført varige terrenginngrep, har et veidekke som er tilpasset tyngden på kjøretøy som skal benyttes med en bredde på minst 2,5 og grøfter og stikkrenner der det er nødvendig, og med en maksimal stignings-grad på 30 %, tilsvarende kravene til «enkel traktorvei» (veiklasse 8) i Landbruks- og matdepartementet og Landbruksdirektoratets Normaler for landbruksveier fra 2025. Det er veiens faktiske standard som er avgjørende. Kommunen kan dermed gi tillatelse også til motorferdsel på traktorveier som er bygget før kravet om godkjenning av landbruksveier ble gjeldende, så lenge standarden tilsvarer minst veiklasse 8. Kjørespor i terrenget oppstått som følge slitasje etter tidligere kjøring, regnes ikke som «traktorvei». Med «snødekt mark» menes at bakken må være dekket med et lag snø som bærer det aktuelle kjøretøyet, se for øvrig merknaden til § 20.

Paragrafen åpner bare for transport av «gods». Som «gods» regnes alt løsøre, både materiell, utstyr og varer som skal brukes eller forbrukes i utmarksnæringa, og utbyttet, for eksempel i form av bær, urter eller ferskvannsfisk, eller av gress eller tremateriale til duodji eller annet håndverk. Paragrafen åpner ikke for tillatelser til persontransport.

Paragrafen setter videre et krav om at motorferdselen skal være «nødvendig». I dette ligger det først og fremst at godset som skal transporteres må ha en slik vekt eller et slikt volum at det ikke enkelt lar seg frakte til fots.

Etter andre punktum kan kommuner i Finnmark også tillate ferdsel som nevnt i første punktum på «godt etablerte barmarkstraseer». Med «Finnmark» menes området som omfattes av Finnmarksloven.

Med «barmarkstraseer» menes synlige spor i terrenget oppstått etter tidligere kjøring. I kravet til at barmarkstraseen skal være «godt etablert» ligger det at det kan dokumenteres for eksempel ved luftfoto eller kart at traseen var etablert før 1977, da motorferdselloven trådte i kraft. Dersom det ikke finnes luftfoto eller kart av traseen fra før motorferdselen trådte i kraft, kan det være tilstrekkelig dokumentasjon om det finnes gode luftfoto eller kart i den første perioden etter lovens ikraftredelse.

Tillatelser etter paragrafen kan maksimalt gis for fire år av gangen. Kommunen må kartfeste eller på annen måte entydig angi traseen eller området tillatelsen gjelder, se § 40.

Til § 29 Mineralundersøkelser

Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 10.4.

Paragrafen gir kommunen hjemmel til å fatte enkeltvedtak som gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel som er nødvendig for undersøkelse av mineraler etter mineralloven kapittel 4. Kommunen har plikt til å gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for å gjennomføre mineralundersøkelser. Paragrafen er ny. Den åpner for motorferdsel på alle typer underslag og med alle typer fremkomstmidler.

Første ledd angir vilkårene for tillatelse. Det er kun motorferdsel i forbindelse med «undersøkelser» etter mineralloven kapittel 4 som er tillatt. Henvisningen til mineralloven innebærer at begrepet «undersøkelser» skal forstås slik det forstås i mineralloven, og at det ikke kan gis tillatelse til det mineralloven omtaler som «leting». At en er kommet inn i undersøkelsesfasen, innebærer at virksomheten vil være konsentrert til et område der det er inngått avtale med grunneier.

Kommunen skal gi tillatelse til motorferdsel «som er nødvendig». I denne sammenhengen innebærer dette i første rekke at undersøkelsene krever utstyr som er for tungt til å bæres inn og at stedet der undersøkelsene skal gjennomføres ikke er tilgjengelig fra vei eller ved motorferdsel som ikke krever tillatelse. Det vil for eksempel gjelde frakt av borerigg og annet tungt utstyr som behøves i forbindelse med kjerneboring, eller utstyr til annet undersøkelsesarbeid som innebærer boring, sprenging, graving og liknende. I tillegg til tyngre utstyr må borkjerner og annet prøvemateriale, samt analyseutstyr som ikke kan medbringes til fots, transporteres. Motorferdsel til frakt av personell til og fra undersøkelsesområdet vil også ofte være nødvendig, særlig dersom personell må fraktes over lange avstander eller de skal medbringe tungt utstyr. Disse må da kunne bruke motorferdsel til fraktes til og fra undersøkelsesstedet i rimelig utstrekning. Det ligger imidlertid i nødvendighetskriteriet at undersøkelsene må planlegges og gjennomføres slik at behovet for motorferdsel blir minimert. Motorferdsel på barmark skal alltid foregå langs traktorveier og etablerte traseer i den grad det er mulig.

Andre ledd fastsetter at oversendelse av undersøkelsesplan etter mineralloven § 4-6 fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard (DMF) til kommunen, skal anses som tiltakshavers søknad om motorferdsel til kommunen. Undersøkelsesplanen skal inneholde den informasjonen kommunen behøver for å vurdere tillatelse til motorferdsel, og eventuelle vilkår som skal settes for tillatelsen. Tillatelser etter paragrafen kan maksimalt gis for fire år av gangen. Varigheten av tillatelsen til motorferdsel bør samsvare med varigheten for undersøkelsestillatelsen etter mineralloven. Kommunen må kartfeste eller på annen måte entydig angi traseen eller området tillatelsen gjelder, se § 40.

Dersom det er behov for motorferdsel etter tillatelsens utløp, må det søkes på nytt. Selve undersøkelsestillatelse etter mineralloven varer i tre år, og kan deretter forlenges inntil tre år av gangen. I forbindelse med forlengelse skal undersøkelsesplanen oppdateres. Oversendelse av oppdatert undersøkelsesplan fra DMF til kommunen ved forlengelse skal også anses som tiltakshaverens søknad om motorferdsel etter denne bestemmelsen.

Til § 30 Skiløyper og alpinbakker

Paragrafen gir kommunen hjemmel til å fatte enkeltvedtak som gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel som er nødvendig for «preparering av skiløyper og alpinbakker for allmennheten og for konkurranser». Paragrafen må ses i sammenheng med forslaget til § 19. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 9.2 og 10.5.

Paragrafen gjelder kun ferdsel på «snødekt mark og islagt vassdrag». Med «snødekt mark» menes at bakken må være dekket med et lag snø som bærer det aktuelle kjøretøyet, se for øvrig merknaden til § 20.

Begrepet «preparering» omfatter oppkjøring av spor og pakking av snø med løypemaskin, snøskuter med sporlegger eller lignende. Arbeider med å rydde og planere terrenget for løypetraseer faller ikke inn under begrepet «preparering».

Med «alpinbakker» menes områder for alpinsport, inkludert snøbrett. Slike arealer kan være regulert til skianlegg eller skiløypetrasé i reguleringsplan, jf. plan- og bygningsloven § 12-5 nr. 1 og vedlegg I til kart- og planforskriften. Begrepet omfatter også områder som ikke er opparbeidet med konstruksjoner som skiheiser eller lignende, som må betegnes som enklere ski- og akebakker, i den grad slike ligger i utmark og det er nødvendig å preparere slike.

Prepareringen må skje «for allmennheten», se omtale av dette begrepet i merknaden til § 19. Tillatelse til motorferdsel kan også gis til nødvendig preparering for konkurranser.

Paragrafen åpner ikke for å gi tillatelse til motorferdsel for preparering for andre vinteraktiviteter enn skiløyper og alpinbakker. Motorisert preparering for andre formål må dermed skje etter regelen i § 19.

Tillatelser etter paragrafen kan maksimalt gis for fire år av gangen. Kommunen må kartfeste eller på annen måte entydig angi traseen eller området tillatelsen gjelder, se § 40.

Til § 31 Personer med funksjonsnedsettelser

Paragrafen gir kommunen myndighet til å gi individuell tillatelse til motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag til personer med funksjonsnedsettelser. Paragrafen er omtalt i punkt 10.6.

Av første punktum følger det at tillatelse kan gis til personer med varige funksjonsnedsettelser, dersom funksjonsnedsettelsen medfører at personen har vesentlige redusert bevegelsesevne. Bestemmelsen er ikke avgrenset til en nærmere angitt kategori funksjonsnedsettelser, men det stilles krav om at funksjonsnedsettelsen er varig.

I varighetskriteriet ligger det at midlertidige tilstander ikke omfattes. Dette utelukker for eksempel personer som i en periode har redusert bevegelsesevne på grunn av beinbrudd eller rekonvalesens etter en operasjon. Med varig menes tilstander som har en antatt varighet på minst to år.

Det fremgår av bestemmelsen at funksjonsnedsettelsen må gi vesentlig redusert bevegelsesevne. Det kan for eksempel være personer som har varige vanskeligheter med å gå og som derfor bruker rullestol som fremkomstmiddel. Men også personer med sykdommer eller skader som ikke direkte påvirker gangevnen, kan omfattes, dersom sykdommen eller skaden gir vesentlig redusert evne til å forflytte seg. Dette kan for eksempel være vesentlig redusert lungefunksjon eller alvorlige synsvansker. At påvirkningen må være vesentlig innebærer at det ikke er tilstrekkelig med noe redusert evne til å bevege seg. En person som kan gå, men som ikke lenger kan gå turer på over en kilometer eller to oppfyller altså ikke vilkårene. Personer som på grunn av vanlig alderdomssvekkelse har redusert bevegelsesevne omfattes ikke av bestemmelsen. I vurderingen av om bevegelsesvansker skyldes vanlig alderdomssvekkelse vil det blant annet være naturlig å se hen til om bevegelsesvansken skyldes en konkret diagnose, eller en mer allment svekket helsetilstand.

Søker må kunne dokumentere at vilkårene er oppfylt. Det nærliggende er å gjøre dette med en legeerklæring, der kommunen ikke kan gjøre vurderingen basert på andre tilgjengelige opplysninger. Person- og helseopplysninger må behandles av kommunen i tråd med personvernregelverket.

Spørsmålet om en funksjonsnedsettelse er varig og gir vesentlig redusert bevegelsesevne, kan prøves fullt ut av domstolene.

Tillatelse kan bare gis til motorferdsel på snødekt mark eller islagt vassdrag. Med «snødekt mark» menes at bakken må være dekket med et lag snø som bærer det aktuelle kjøretøyet, se for øvrig merknaden til § 20. Motorferdsel for funksjonshemmede på andre underlag ivaretas gjennom andre bestemmelser. Etter § 16 første ledd er ferdsel med hjelpemidler som er laget for å kompensere for redusert bevegelsesevne tillatt dersom ferdsel med hjelpemiddelet ikke har nevneverdig større skadeevne enn ferdsel til fots. Ferdsel på vei og turvei opparbeidet med jevnt dekke av grus eller liknende er etter bestemmelsen også tillatt med fremkomstmidler som er klassifisert som rullestol etter veitrafikkreglene.

Kommunen må avgrense tillatelser etter denne paragrafen i tråd med § 40. Dette innebærer at tillatelser maksimalt kan gis for åtte år av gangen og at kommunen må kartfeste eller på annen måte entydig angi hvilken trasé eller hvilket område tillatelsen gjelder for.

Til § 32 Forundersøkelser til planlegging av veier og anlegg

Paragrafen gir kommunen myndighet til å gi tillatelse som gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel som er nødvendig for å gjennomføre forundersøkelser i forbindelse med planlegging av veier og anlegg som nevnt i § 10. Paragrafen er ny, og nærmere omtalt i punkt 10.7.

For at det skal kunne gis tillatelse må forundersøkelsene knytte seg til planlegging av veier eller infrastrukturanlegg som nevnt i § 10. Det vises til merknadene i § 10 for en nærmere omtale av hvilke typer anlegg som er omfattet. Nødvendig motorferdsel til forundersøkelser som skjer etter at konsesjon eller byggetillatelse er gitt, typisk i detaljplanfasen, vil kunne gjennomføres med hjemmel i lovforslaget § 10. Etter paragrafen her kan kommunen derimot gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for forundersøkelser i en tidligere fase, altså i perioden før konsesjon eller byggetillatelse er gitt.

Eksempler på forundersøkelser som det etter paragrafen kan gis tillatelse til er grunnboring for kartlegging av grunnforhold, geofysiske undersøkelser for å kartlegge undergrunnen eller oppsetting av målemaster i forbindelse med etablering av vindkraftanlegg. Andre eksempler kan være prøvegraving for kartlegging av masser eller arkeologiske undersøkelser. I tråd med kravet om nødvendighet kan det ikke gis tillatelse til forundersøkelser som kan skje uten bruk av motorferdsel, eller i større omfang enn det som trengs for å gjennomføre de aktuelle undersøkelsene. Det kan derfor ikke gis tillatelse til motorferdsel til for eksempel kartlegging av naturtyper og biologisk mangfold, hydrologiske undersøkelser eller støy- og luftmålinger som kan gjennomføres tilfredsstillende uten motorferdsel.

Tillatelser etter paragrafen kan maksimalt gis for fire år av gangen. Kommunen må angi et maksimalt antall turer. Kommunen må kartfeste eller på annen måte entydig angi traseen tillatelsen gjelder, se § 40.

Til § 33 Vitenskapelige undersøkelser

Paragrafen gir kommunen myndighet til å fatte enkeltvedtak som gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel som nødvendig for å gjennomføre vitenskapelige undersøkelser i regi av godkjent forskningsorganisasjon. Paragrafen innebærer en endring fra dagens motorferdselregelverk, der motorferdselforskriften § 3 første ledd bokstav f gir direkte adgang til bruk av motorkjøretøy på vinterføre for vitenskapelige undersøkelser. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 10.8.

Kommunen kan bare gi tillatelser til undersøkelser i regi av «godkjent forskningsorganisasjon». Med dette menes forskningsinstitusjoner som er godkjent av forskningsrådet. Liste over hvilke organisasjoner dette er, finnes i dag på forskningsrådets hjemmesider. At undersøkelser er «i regi av» slik organisasjon, åpner for å omfatte tilfeller hvor forskningsorganisasjonen har engasjert en annen aktør for å utføre nærmere bestemte undersøkelser.

«Vitenskapelige undersøkelser» omfatter enhver type virksomhet som har som formål å fremskaffe kunnskap, innen alle vitenskapelige disipliner. Dyretellinger og lignende vil som i dag omfattes av paragrafen, når tellingene skjer i regi av en godkjent forskningsorganisasjon.

Paragrafen åpner bare for at kommunen gir tillatelse der motorferdselen er «nødvendig for å gjennomføre» de aktuelle undersøkelsene. I dette ligger det at kommunen må vurdere om undersøkelsene uten for store praktiske og økonomiske utfordringer kan gjennomføres uten bruk av motorferdsel i det hele tatt. I tilfeller der det er behov for å frakte inn større eller tyngre utstyr enn det kan forventes at bæres inn, eller der undersøkelsene må dekke store områder, vil motorferdsel anses «nødvendig». I kravet om nødvendighet ligger det videre at kommunen ikke kan gi tillatelse til mer motorferdsel enn det som kreves for å få gjennomført undersøkelsene.

Der vilkårene for å gi tillatelse er oppfylte, beror det på en avveiing av rettslig relevante momenter om tillatelse skal gis eller ikke. At et politisk flertall i kommunen er skeptiske til det saksområdet eller forskningsfeltet undersøkelsene gjelder, vil ikke være et rettslig relevant moment.

Tillatelser etter paragrafen kan maksimalt gis for fire år av gangen. Kommunen må angi et maksimalt antall turer. Kommunen må kartfeste eller på annen måte entydig angi traseen eller området tillatelsen gjelder, se § 40.

Til § 34 Naturrestaurering

Paragrafen gir kommunen myndighet til å fatte enkeltvedtak som gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel som er nødvendig for å gjennomføre naturrestaureringstiltak. Paragrafen må ses i sammenheng med § 9 bokstav g, som gir direktehjemmel for motorferdsel til naturrestaurering som utføres av eller på vegne av det offentlige. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 10.9.

Naturrestaurering er tiltak som bidrar til å forbedre eller gjenopprette tilstanden i økosystemer som er blitt forringet eller ødelagt, og som er av en viss vesentlighet og egnet til å gi varig virkning. Eksempler på naturrestaurering er fjerning av fremmede arter, tetting av grøfter i drenert myr, åpning av bekker som har vært lagt i rør eller utlegging av gytegrus.

Det er bare motorferdsel som er «nødvendig» for å gjennomføre tiltaket det kan gis tillatelse til. I dette ligger en begrensning om at kommunen ikke kan gi tillatelse dersom transportbehovet kan løses tilfredsstillende på annen måte. Det må også vurderes om naturrestaureringstiltaket lar seg gjennomføre ved hjelp av mer skånsomme kjøretøy, eller på et tidspunkt som vil gi mindre skade på de interessene loven skal ivareta.

Tillatelser etter paragrafen kan maksimalt gis for fire år av gangen. Kommunen må angi et maksimalt antall turer, og kartfeste eller på annen måte entydig angi traseen tillatelsen gjelder, se § 40.

Til § 35 Fiskekultivering

Paragrafen gir kommunen myndighet til å fatte enkeltvedtak som gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel som er nødvendig for å gjennomføre fiskekultiveringstiltak. Paragrafen viderefører med enkelte endringer adgangen til motorferdsel for fiskekultiveringstiltak etter motorferdselforskriften § 2 første ledd bokstav d og § 3 første ledd bokstav b. Paragrafen innebærer et krav om tillatelse fra kommunen, men utvider samtidig dagens hjemler til også å gjelde private fiskekultiveringstiltak og til å gjelde alle typer fremkomst- og transportmidler. Paragrafen er nærmere omtalt i kapittel 10.10.

Med «fiskekultiveringstiltak» menes tiltak for å øke eller regulere produksjonen av eller kvaliteten på fisk. Typiske eksempler på fiskekultiveringstiltak er kalking av vassdrag, kjemisk behandling for å fjerne fiskeparasitter eller fremmede arter, utsetting av fisk og utlegging av gytegrus. Også tynningsfiske kan anses som et kultiveringstiltak, forutsatt at det kan godtgjøres at fisket har en tilstrekkelig fiskefaglig forankring. Det er blant annet relevant om det er gitt offentlige tilskudd til tiltaket. Garnfiske for fritidsformål faller utenfor begrepet.

I en del tilfeller kan grensen mellom fiskekultiveringstiltak og naturrestaureringstiltak være noe uklar. For eksempel vil fjerning av fremmede arter og utlegging av gytegrus kunne anses som både naturrestaurering og fiskekultivering. Se nærmere omtale av grensegangen i punkt 10.10. Tiltak som ikke er ment å gi varig effekt, men som for eksempel har til hensikt å øke produksjonen av fisk på kort sikt, vil anses som fiskekultivering, men ikke naturrestaurering.

Det er bare motorferdsel som er «nødvendig» for å gjennomføre tiltaket det kan gis tillatelse til. Det vil her særlig være aktuelt å vurdere om tiltaket kan gjennomføres med motorferdsel på vann som er direkte tillatt etter § 18 eller om kommunen har åpnet for motorferdsel gjennom arealplan slik at motorferdsel er direkte tillatt etter § 24. Ellers vises det til omtalen av nødvendighetskriteriet i kapittel 8.1.

Tillatelser etter paragrafen kan maksimalt gis for fire år av gangen. Kommunen må angi et maksimalt antall turer. Kommunen må kartfeste eller på annen måte entydig angi traseen tillatelsen gjelder, se § 40.

Til § 36 Godstransport til fritidsbolig

Paragrafen gir kommunen myndighet til å fatte enkeltvedtak som gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel som er nødvendig for godstransport til egen fritidsbolig. Paragrafen viderefører hjemmelen i dagens motorferdselforskrift § 5 første ledd bokstav c, men utvider kommunens adgang til å gi tillatelse fra bare å gjelde bruk av snøskuter til også å gjelde alle typer motorferdsel på snødekt mark, på vassdrag og landing med helikopter og lignende luftfartøy. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 10.11.

Med «godstransport» menes transport av alle typer løsøre, inkludert både matvarer og bagasje og transport av byggematerialer og verktøy til oppussingsarbeider. Hva som fraktes er ikke avgjørende, det sentrale er at motorferdsel trengs for å frakte godset. For eksempel er ikke bestemmelsen til hinder for å gi tillatelse til å frakte vann til en hytte uten innlagt vann. Kommunens adgang til å gi tillatelse gjelder bare motorferdsel som er «nødvendig» for godstransport. I dette ligger det at kommunen ikke kan gi tillatelse der transporten kan gjennomføres på brøytet bilvei, eller der avstanden til brøytet bilvei ikke er større enn at det aktuelle godset kan fraktes til fots. Kommunen må dermed vurdere behovet for motorferdsel ut fra hva som skal transporteres. Nødvendighetskravet innebærer også at kommunen ikke kan gi tillatelse til motorisert transport i større omfang enn det som er nødvendig for å dekke transportbehovet. Behovet for transport av gods må derfor planlegges og samordnes så godt det lar seg gjøre. Dersom det er flere som eier en fritidsbolig i felleskap ligger det i kravet til nødvendig motorferdsel at eventuell transport av gods må koordineres mellom eierne slik at antallet turer ikke blir mer enn det som er nødvendig. Se ellers en nærmere omtale av nødvendighetsvilkåret i tilknytning til transport til fritidsboliger i punkt 10.11, og den generelle omtalen av nødvendighetsvilkåret i punkt 8.1.

Med «fritidsbolig» menes hus, leilighet og hytter som er ment for opphold over lengre perioder, og hvor transport av gods derfor er nødvendig for opphold. Flyttbare innretninger, som campingvogner, gompier og telt, regnes ikke som «fritidsbolig». Helt enkle bygninger, slik som enkle gammer, koier og jakt- eller fiskebuer, som er ment for kortere opphold og hvor det normalt er mindre behov for transport av gods, regnes heller ikke som «fritidsbolig».

Hjemmelen omfatter videre bare transport til «egen» fritidsbolig. I dette ligger at kommunen bare kan gi tillatelse til den som disponerer fritidsboligen som «sin egen», det vil si på fast og eksklusivt grunnlag i form av eiendomsrett, festerett eller langvarige leiekontrakter. Der flere disponerer en fritidsbolig i fellesskap, enten på grunn av formelt sameie eller i kraft av å tilhøre samme husstand, må kommunen angi hvem som har adgang til å kjøre i tillatelsen. Paragrafen åpner imidlertid ikke for å gi tillatelser til den som låner en fritidsbolig på korttidsbasis, og heller ikke for å gi egne tillatelser til gjester.

Etter andre punktum gjelder hjemmelen bare transport på vassdrag og snødekt mark. «Med «snødekt mark» menes at bakken må være dekket med et lag snø som bærer det aktuelle kjøretøyet. Det innebærer at snødekket må være fullstendig og tykt nok slik at ferdselen ikke setter spor i terrenget. Dersom snødekket er av varierende tykkelse slik at det er en risiko for at det stedvis er så tynt at ferdsel kan sette spor i terrenget, regnes det ikke som «snødekt mark». I grensetilfeller vil også kravet til aktsom ferdsel i § 6 innebære at føreren må forsikre seg om at det er tale om snødekt mark, og eventuelt avstå fra å kjøre hvis det er tvil.

Tillatelser etter paragrafen kan maksimalt gis for åtte år av gangen. Kommunen må angi et maksimalt antall turer. Kommunen må kartfeste eller på annen måte entydig angi traseen tillatelsen gjelder, se § 40.

Til § 37 Byggearbeid

Paragrafen gir kommunen hjemmel til å fatte enkeltvedtak som gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel ved byggearbeider som det er gitt tillatelse til etter plan- og bygningsloven. Paragrafen innebærer en endring fra dagens regelverk, der bruk av motorkjøretøy på vinterføre er generelt tillatt etter motorferdselforskriften § 3 første ledd bokstav d, mens transport på barmark eller med andre typer transport- og fremkomstmidler krever dispensasjon etter forskriften § 6 eller loven § 6. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 10.12.

Det følger av første punktum at kommunen bare kan gi tillatelse etter denne paragrafen til byggearbeider som det er gitt tillatelse til etter plan- og bygningsloven. Ved byggearbeider som ikke er søknadspliktige etter plan- og bygningsloven, må eventuelle søknader om motorferdsel vurderes etter dispensasjonsbestemmelsen i § 39. Det kan videre bare gis tillatelse til motorferdsel som er «nødvendig for å transportere gods eller personer». I nødvendighetsvilkåret ligger at det ikke kan gis tillatelse i større omfang enn det som trengs for å løse transportformålet. Se kapittel 8.1 for en nærmere omtale av nødvendighetsbegrepet.

Andre punktum angir nærmere hva slags motorferdsel kommunen kan gi tillatelse til. Tillatelse kan gis til bruk av luftfartøy og til motorferdsel på åpent eller islagt vassdrag, på traktorvei og hvor som helst på snødekt mark. Med «snødekt mark» menes at bakken må være dekket med et lag snø som bærer det aktuelle kjøretøyet, se for øvrig merknaden til § 20.

Begrensningen til «traktorvei» innebærer at kommunen ikke kan gi tillatelser til motorferdsel med andre transport- og fremkomstmidler enn luftfartøy på barmark utenfor vei.

Tillatelser etter paragrafen kan maksimalt gis for fire år av gangen. Kommunen må angi et maksimalt antall turer. Kommunen må kartfeste eller på annen måte entydig angi traseen tillatelsen gjelder, se § 40.

Til § 38 Uthenting av ved

Paragrafen gir kommunen myndighet til å fatte enkeltvedtak som gjør unntak fra forbudet i § 5 for motorferdsel som er nødvendig for å hente ut ved. Paragrafen viderefører hjemmelen i dagens motorferdselforskrift § 5 første ledd bokstav e, men utvider kommunens adgang til å gi tillatelse fra bare å gjelde bruk av snøskuter til å gjelde alle typer motorferdsel. Paragrafen er nærmere omtalt i kapittel 10.13, og må ses i sammenheng med bestemmelsen om vedtransport i § 15. Adgang til motorferdsel på grunnlag av næringsvirksomhet kan også gi adgang til å hente ut ved, se §§ 12 og 28 med tilhørende merknader.

Paragrafen gir kommunen adgang til å gi tillatelse til andre enn eiere og innehavere av tinglyst eller lovfestet hogstrett og til å gi tillatelse til kjøring på barmark der kommunen ikke har fastsatt forskrift etter § 15 andre ledd. Transport etter paragrafen er avgrenset til selve uthentingen av veden, men åpner naturlig nok også for at transport inn til det aktuelle stedet hvor veden skal hentes. Det kan ikke gis tillatelse til motorferdsel til skjøtselstiltak og lignende.

Det er kun «nødvendig» uthenting kommunen kan gi tillatelse til. I dette ligger det først og fremst at kjøretraseen kommunen gir tillatelse til, ikke kan være lengre enn korteste praktisk gjennomførbare trasé til nærmeste kjørevei, eller eventuelt til stedet veden skal brukes dersom dette er kortere enn til nærmeste vei. For øvrig vises det til de generelle kommentarene til nødvendighetsbegrepet i punkt 8.1.

Tillatelser etter paragrafen kan maksimalt gis for fire år av gangen. Kommunen må angi et maksimalt antall turer. Kommunen må kartfeste eller på annen måte entydig angi området tillatelsen gjelder, se § 40.

Til § 39 Dispensasjon til motorferdsel ved særlige behov

Paragrafen gir kommunen en generell mulighet til å dispensere fra motorferdselforbudet i § 5 i situasjoner som ikke omfattes av de andre unntakene i loven. Bakgrunnen for paragrafen og departementets overordnede vurderinger av utformingen er nærmere beskrevet i punkt 10.14.

Første ledd erstatter dagens motorferdsellov § 6 og motorferdselforskrift § 6.

Første ledd første punktum angir de rettslige betingelsene som må være oppfylt for at kommunen skal kunne gi dispensasjon. Om betingelsene er oppfylt er et spørsmål om rettsanvendelse som kan prøves av domstolene.

Den første betingelsen for at kommunen skal kunne gi dispensasjon, er at motorferdselen må være «strengt nødvendig for å dekke et særskilt behov». At det må dreie seg om et «særskilt behov» markerer at bestemmelsen er en relativt snever unntaksregel. Bruken av begrepet «særskilt» innebærer for det første at behovet må være spesielt for søkeren. Behov som svært mange andre kan gjøre gjeldende, kan dermed ikke danne grunnlag for dispensasjon. Dette innebærer blant annet at behov for transport til vanlige fritidsaktiviteter eller fritidsformål i seg selv ikke vil kunne gi grunnlag for tillatelse, der det ikke er tilleggsmomenter som stiller søkeren i en helt spesiell situasjon.

Hva som utgjør en spesiell situasjon, må her ses opp mot at lovens virkeområde er Norge som helhet og opp mot hensynet til samlet belastning. At ingen andre i kommunen står i samme situasjon er dermed ikke avgjørende, dersom også mange andre i landet ellers kan antas å ønske å kjøre på samme grunnlag.

At det skal være snakk om et særskilt behov innebærer også at det normalt sett ikke kan gis tillatelse til behov som oppstår regelmessig for mange.

En tillatelse må være begrunnet i det konkrete transportbehovet i den enkelte saken. Politiske vurderinger av hvordan dispensasjonspraksis i kommunen bør være, har dermed ikke betydning for spørsmålet om det foreligger et «særskilt behov». Eksempler på behov som kan gi grunnlag for dispensasjon er transportbehov ved byggearbeider som ikke kan dekkes ved noen av de andre hjemlene, etterforsyning av nødbuer, transport i forbindelse med reparasjoner, utbedring eller tilsyn av gammer, utkjøring av og tilsyn med jervebåser i henhold til tillatelse fra statsforvalteren, transport av materiale og utstyr i forbindelse med vedlikehold av stier og turveier, berging av havarerte kjøretøy dersom det ikke faller innunder andre hjemler i loven, og større enkeltstående arrangementer eller filminnspillinger.

Det ligger videre i «særskilt» at behovet må ha en viss tyngde eller viktighet. Behovet må være knyttet til et allment akseptert nytteformål. Det er ikke i seg selv avgjørende at transportøren anser transporten som lønnsom.

Det er bare motorferdsel som er «strengt nødvendig» for å dekke det aktuelle behovet, som kan tillates. I dette ligger det for det første at tillatelse er utelukket der den aktuelle transporten realistisk sett kan gjennomføres uten motorferdsel i utmark eller vassdrag i det hele tatt, for eksempel fordi transportbehovet kan dekkes fra bilvei eller ved å gå inn i utmarka. Tillatelse kan heller ikke gis i tilfeller der transporten kan skje ved motorferdsel som er tillatt etter en annen bestemmelse i loven, for eksempel ved å benytte en snøskuterløype eller ved transport på åpent vann der motorferdsel er tillatt etter § 24, eller i tilfeller der det vil være mulig å benytte leiekjører etter § 27 bokstav c til e. At det bare er den «strengt nødvendige» motorferdselen kommunen kan tillate, innebærer at tillatelse bare kan gis der ulempene ved å foreta transporten på en annen måte må være relativt store. Det må her også ses hen til om ulempene kan reduseres ved å endre på det som utløser transportbehovet, for eksempel ved å flytte et arrangement nærmere bilvei.

Den andre betingelsen som må være oppfylt er at det «ikke er grunn til å anta at motorferdselen vil føre til nevneverdig skade på natur eller vesentlig ulempe for friluftsliv eller samisk kulturutøvelse».

Begrepene «nevneverdig skade» og «vesentlig ulempe» peker begge på at ikke enhver negativ virkning for natur, friluftsliv eller samisk kulturutøvelse utelukker dispensasjon. Ulempene må være av en viss styrke eller omfang. Ved vurderingen av hva som er «vesentlig ulempe» vil det ha betydning både hva som påvirkes, hvor mye den aktuelle motorferdselen påvirker og hvor langvarig påvirkningen vil være.

At motorferdselen ikke skal føre til «nevneverdig skade på natur» innebærer at det bare er relativt små og kortvarige skader på naturen som kan godtas. Typisk at det oppstår svært små eller helt kortvarige skader på terreng og planteliv og at kortvarige forstyrrelser av dyr som ikke har alvorlige konsekvenser for individene som påvirkes. Påvirkning som kan føre til varige endringer i en naturtype, for eksempel gjennom å gi dreneringseffekt i myr, eller som vil påvirker reproduksjonen eller overlevelsen for truede arter negativt vil alltid regnes som «nevneverdig» – selv om påvirkningen i det konkrete tilfellet er liten. Videre vil motorferdsel som vanskeliggjør samisk reindrift alltid regnes som «vesentlig ulempe».

At det ikke skal være «grunn til å anta» at motorferdselen skal medføre nevneverdig skade på naturen eller vesentlig ulempe for friluftslivet eller samisk kulturutøvelse, innebærer at det ikke er krav om sannsynlighetsovervekt for at den aktuelle motorferdselen faktisk skal forårsake disse følgene. Det er tilstrekkelig at forholdene i saken innebærer en klar risiko for konkrete følger som kan anses som «nevneverdig skade på naturen» eller «vesentlig ulempe for friluftslivet eller samisk kulturutøvelse» skal oppstå.

Tillatelser etter paragrafen kan maksimalt gis for fire år av gangen. Kommunen må angi et maksimalt antall turer og kartfeste eller på annen måte entydig angi traseen tillatelsen gjelder, se § 40.

Regelen i andre ledd er ny, og omtales i punkt 10.14.

Etter første punktum kan Kongen i forskrift «midlertidig legge myndigheten til å gi dispensasjon etter denne paragrafen til statlig eller regionalt organ». Bestemmelsen bygger på den tilsvarende bestemmelsen i plan- og bygningsloven § 19-4 andre ledd. Bestemmelsen kan bare benyttes der det er nødvendig for å ivareta nasjonale eller viktige regionale interesser knyttet til natur eller friluftsliv, eller for å ivareta hensynet til samisk kulturutøvelse. Bestemmelsen er forutsatt brukt der en kommune fører en dispensasjonspraksis som uthuler målene motorferdselloven skal ivareta, eller der særlige nasjonale interesser, som for eksempel hensynet til bevaring av villreinens leveområder, gjør seg gjeldende.

Flytting av dispensasjonsmyndigheten skal være midlertidig. Hvor lang periode flyttingen gjelder, må fremkomme av forskriften. Utkastet til forskrift må sendes på høring i tråd med forvaltningslovens regler.

Av andre ledd andre punktum fastsetter vilkår som skal sikre at veiledning og opplæring har blitt prøvd, før dispensasjonsmyndigheten kan flyttes. Bestemmelsen fastsetter at en forutsetning for flytting av myndighet etter første punktum er at kommunen ikke har endret en praksis myndigheten som fastsetter forskriften anser som ulovlig til tross for veiledning fra statsforvalteren. Kommunen skal forhåndsvarsles og gis anledning til å endre praksis før forslag til forskrift sendes på høring.

Til § 40 Avgrensing av tidsrom, antall turer og fastsettelse av traseer

Paragrafen er ny og omhandler innholdet i tillatelser til motorferdsel. Bakgrunnen for paragrafen og departementets overordnede vurderinger av utformingen er nærmere beskrevet i punkt 11.2.

Første, andre og tredje ledd setter materielle krav til innholdet i vedtak som gir tillatelse etter kapittel 5.

Etter første ledd kan kommunen bare gi tillatelser for et avgrenset tidsrom. Bestemmelsen innebærer at alle vedtak som gir tillatelse til motorferdsel må angi hvor lenge tillatelsen gjelder. Ved vurdering av lengden på tillatelsens varighet, er det naturlig å se hen til hva som er nødvendig for å dekke transportbehovet. Tillatelser kan ikke gjelde lengre enn fire år. Tillatelser til godstransport til fritidsbolig etter § 36 og for transport av funksjonshemmede etter § 31 kan likevel gis for inntil åtte år. En forutsetning for varighet på opptil åtte år etter § 36 er imidlertid at fritidsboligen ikke skifter eier, da tillatelsen er knyttet til person og ikke eiendom. Dersom fritidsboligen skifter eier før varigheten av tillatelsen er utløpt, vil ny tillatelse måtte innhentes.

Andre ledd første punktum inneholder et krav om at kommunen må sette en begrensning i antall turer i tillatelser etter §§ 32 til 39. Bestemmelsen stiller ikke et krav om hvor mange turer kommunen kan gi tillatelse til, men antallet turer skal ikke være høyere enn det som er nødvendig for å dekke transportbehovet, jf. andre punktum. Kommunen skal stille krav om at turene registreres på forhånd, jf. tredje punktum. Registreringen må skje på en måte som gjør det mulig for kontrollmyndighetene å konstatere om kjøringen skjer i tråd med tillatelsen, og som sikrer at flere tillatelseshavere som kjører på samme tillatelse, fører inn turer i det samme registeret. Ett alternativ er at oppstart av turer må registreres i kjørebok. Departementet vil kunne gi nærmere bestemmelser om registreringskravet i forskrift på et senere tidspunkt, jf. femte ledd.

Tredje ledd setter krav om at kommunen ved tillatelser etter §§ 28 til 39 må kartfeste eller på annen entydig måte angi hvilken trasé eller hvilket område tillatelsen gjelder. Om kommunen skal angi en trasé eller et område beror på hva det gis tillatelse til. Der kommunen gir tillatelse til kjøring til et bestemt mål, skal det angis en trasé.

I fjerde ledd presiseres det at kommunen også kan sette andre vilkår for tillatelsen. Slike vilkår må ligge innenfor begrensningene i den alminnelige forvaltningsrettslige vilkårslæren. Krav om bruk av bestemte transport- og fremkomstmidler eller egenskaper ved transport- og fremkomstmiddelet, er eksempler på vilkår kommunen kan sette.

Femte ledd inneholder en hjemmel for departementet til å fastsette ytterligere krav om hva tillatelser skal inneholde. Det kan særlig være aktuelt med bestemmelser om hvordan registrering av antall turer skal skje.

Til § 41 Tillatelse til motorferdsel i verneområder eller foreslåtte verneområder etter naturmangfoldloven

Paragrafen er en henvisning til reglene om samordning mellom forskjellige lovverk i naturmangfoldloven §§ 44, 48 og 49. Paragrafen er ny og omtales i punkt 11.3.

Første ledd viser til regelen i naturmangfoldloven § 48 tredje ledd om at søknader normalt skal behandles etter verneforskriften først, dersom søker har sendt inn søknader etter flere regelverk parallelt.

Andre ledd viser til at regelen i naturmangfoldloven § 49 gjelder der verneverdiene i et verneområde kan påvirkes av virksomhet som trenger tillatelse etter en annen lov. Regelen innebærer at dersom kommunen behandler en søknad om motorferdsel som kan påvirke verneverdiene i et verneområde skal hensynet til verneverdiene tillegges vekt ved avgjørelsen av om tillatelse til motorferdsel bør gis, og ved fastsetting av vilkår.

Tredje ledd inneholder en henvisning til regelen i naturmangfoldloven § 44. Ifølge naturmangfoldloven § 44 første ledd har kommunen hjemmel til uten videre å avslå søknader om motorferdsel i foreslåtte verneområder, når det er foretatt kunngjøring etter naturmangfoldloven § 42. At søknaden avslås «uten videre» innebærer at kommunen ikke trenger å begrunne avslaget utover å vise til at motorferdselen skal foregå i et foreslått verneområde. Kommunen kan bare gi tillatelse innenfor reglene som fremgår i naturmangfoldloven § 44. Etter naturmangfoldloven § 44 andre ledd kan departementet på nærmere vilkår fastsette meldeplikt for tiltak som ikke trenger tillatelse etter annen lov, for områder som er kunngjort etter naturmangfoldloven § 42.

Til § 42 Adgang til å ta gebyr og brukerbetaling

Paragrafen regulerer kommunens adgang til å ta gebyr for saksbehandling og å kreve brukerbetaling fra dem som kjører i snøskuterløyper. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 11.4.

Første ledd gir kommunen hjemmel til å fastsette forskrift om gebyr for behandling av søknader om tillatelse til motorferdsel. Tilsvarende adgang til å kreve gebyr finnes ikke i dagens motorferdselregelverk.

Andre ledd fastslår at kommunen også kan gi bestemmelser om brukerbetaling (løypeavgift) til dekning av kostnader for utredning, etablering og drift av snøskuterløyper etter § 25 første ledd bokstav b.

Ved private reguleringsplanforslag om snøskuterløyper kan kommunen kreve gebyr i samsvar med reglene i plan- og bygningsloven § 33-1.

I andre ledd andre punktum slås det fast at kommunen kan føre kontroll med betaling av løypeavgift. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 53 fjerde ledd, om adgangen til å gi kommunen myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr for manglende betaling av løypeavgift. Bestemmelsen har primært en pedagogisk funksjon, og innebærer ikke at kommunen blir gitt myndighet til å gjennomføre kontrolltiltak ut over det som følger av den alminnelige handlefriheten.

Tredje ledd gir kommunen hjemmel til å gi forskrift om at den som ferdes i løyper der det er fastsatt løypeavgift må kunne dokumentere at avgiften er betalt, og på forespørsel fremvise dokumentasjon til Statens naturoppsyn eller kommunen. Slik dokumentasjon kan for eksempel skje ved fremvisning av fysisk eller digital kvittering, oblat eller annen dokumentasjon på at avgiften er betalt. Når kommuner innfører løypeavgift er det nærliggende at de også fastsetter krav til dokumentasjonen.

Etter fjerde ledd kan gebyret eller brukerbetalingen ikke være større enn de nødvendige kostnadene kommunen har med slike saker. Dette innebærer at gebyret eller brukerbetalingen skal dekke selvkost, beregnet etter kommuneloven § 15-1 andre til fjerde ledd.

Til § 43 Elektronisk kommunikasjon og digital saksbehandling

Paragrafen er en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å fastsette nærmere regler om elektronisk kommunikasjon og digital saksbehandling i forvaltningen av motorferdselregelverket. Paragrafen er ny, og nærmere omtalt i punkt 11.5.

Paragrafen inneholder en ikke uttømmende angivelse av forhold som kan reguleres i forskrift. Det kan blant annet gis bestemmelser som stiller krav om bruk av elektronisk skjema ved søknad om tillatelse til motorferdsel og om at kommunene har plikt til å benytte et digitalt saksbehandlingssystem i forvaltningen av motorferdselregelverket. Forskrift gitt med hjemmel i paragrafen vil utgjøre nødvendig rettsgrunnlag for å pålegge borgerne å benytte seg av bestemte digitale kanaler i kontakt med offentlige myndigheter i motorferdselsaker.

Til § 44 Behandling av personopplysninger

Paragrafen gir regler om behandling av personopplysninger. Paragrafen, som er nærmere omtalt i punkt 11.5, er ny.

Første ledd slår fast at kommunen, statsforvalteren, direktoratet og departementet kan behandle personopplysninger når dette er nødvendig for å utøve myndighet eller utføre andre oppgaver etter motorferdselloven. De kan blant annet behandles personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9, derunder helseopplysninger. Nødvendighetsvilkåret innebærer at det ikke kan innhentes eller benyttes flere personopplysninger enn det som trengs for formålet med behandlingen.

Andre ledd inneholder en forskriftshjemmel som gir departementet adgang til å gi forskrift om behandling av personopplysninger. Bestemmelsen inneholder en ikke uttømmende angivelse av forhold som kan reguleres i forskrift. Det kan blant annet gis bestemmelser om formålet med behandlingen av personopplysninger og hva slags opplysninger som skal behandles. Det kan også gis bestemmelser om hvordan behandlingen skal skje, og stilles vilkår for utlevering, krav om sletting av opplysninger og krav til eventuelle sammenstillinger av opplysninger som skal kunne brukes for forskning og statistiske formål. Listen er ikke uttømmende, og det kan dermed også gis bestemmelser om andre forhold.

Til § 45 Rapportering av motorferdsel

Paragrafen gjelder krav til kommunen om å rapportere inn enkeltvedtak og snøskuterløyper til nasjonale databaser. Paragrafen erstatter regler om rapportering som i dag finnes i motorferdselforskriften § 4a niende ledd og § 7 fjerde ledd. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 11.6.

Første ledd første punktum viderefører regelen i dagens motorferdselforskrift § 4a niende ledd om at kommunen skal rapportere inn data om snøskuterløyper. Første ledd andre punktum gir departementet hjemmel til å fastsette regler om innrapporteringen i forskrift, for eksempel om hvilken form innrapporteringen skal skje i.

Etter andre ledd kan departementet gi forskrift om plikt til å føre inn enkeltvedtak gitt i medhold av loven og planer som åpner for motorferdsel som nevnt i § 25 i et miljøvedtaksregister. Plikt til å registrere vedtakene kan gjøres ved å innlemme vedtak etter de nevnte bestemmelsene i forskrift om Miljøvedtaksregisteret § 3 andre ledd.

Til § 46 Endring, omgjøring og tilbakekall av tillatelse

Paragrafen gir kommunen adgang til å endre eller trekke tilbake en tillatelse til motorferdsel gitt med hjemmel i loven. Paragrafen er ny. Bakgrunnen for paragrafen og departementets vurderinger er beskrevet i punkt 11.7. Lignende regler om endring og omgjøring finnes i naturmangfoldloven § 67, forurensningsloven § 18, svalbardmiljøloven § 63 og havne- og farvannsloven § 46.

Adgangen til å endre tillatelser etter denne paragrafen gjelder tillatelser som er gitt til motorferdsel etter motorferdselloven. Kommunens særskilte adgang til å trekke tilbake tillatelser etter motorferdselloven følger av første ledd.

Adgangen til å endre eller trekke tilbake tillatelsen gjelder bare «så langt det er nødvendig». I denne begrensningen ligger det en viss terskel for kommunens mulighet til å endre gitte tillatelser. Begrensningen peker mot en forholdsmessighetsvurdering, der myndigheten på den ene siden må legge vekt på hensynene som taler for endring og på den andre siden de ulempene endringen medfører for den som har fått tillatelsen. I den skjønnsmessige vurderingen av om myndigheten til å endre eller trekke tilbake tillatelsen skal benyttes må det altså også legges vekt på hensynet til innehaveren av tillatelsen, for eksempel hvor tyngende omgjøring er for vedkommende. For noen av alternativene kan hensynet til innehaveren av tillatelsens økonomi være relevant.

En endring av vedtaket kan bestå i at vedtaket helt eller delvis trekkes tilbake, at det settes nye tyngende vilkår og eller at vilkår endres eller tas bort. Hvordan vedtaket skal endres i den enkelte sak må bero på grunnlaget for å endre vedtaket. Endringer kan bestå i at det settes strengere vilkår i tillatelsen, at det gis tillatelse for et lavere antall turer, langs en annen trasé enn før, eller at tillatelsen bortfaller helt.

Omgjøringsadgangen etter denne paragrafen supplerer og går lengre enn de allmenne ulovfestede omgjøringsreglene og adgangen til å omgjøre etter forvaltningsloven § 35. De ulike grunnlagene for utvidet adgang til endring, er listet opp i bokstav a til e. Grunnlagene vil i praksis kunne overlappe og i en bestemt sak kan flere av grunnlagene være aktuelle. Vurderingene etter hvert grunnlag kan både hver for seg eller samlet sett være tilstrekkelig til å begrunne en endring av vedtaket.

Bokstav a gir grunnlag for å endre tillatelsen dersom det viser seg at skader eller ulemper blir vesentlig større eller annerledes enn ventet da tillatelsen ble gitt. Bestemmelsen innebærer at risikoen for uforutsette skader eller ulemper ligger på den som har tillatelse til motorferdsel.

Bokstav b gir grunnlag for å endre tillatelsen dersom det viser seg at skader eller ulemper kan reduseres uten urimelig kostnad for den som har fått tillatelsen. Bokstav b supplerer bokstav a og c fordi alternativet fanger opp tilfeller der skader for natur eller ulemper for friluftslivet og samisk kulturutøvelse er som forventet på vedtakstidspunktet, men hvor det viser seg mulig å redusere skadene eller ulempene uten at det innebærer urimelig kostnad for den som har tillatelsen. Det innebærer i realiteten at det har skjedd endringer på kostnadssiden eller at det viser seg at det finnes andre alternativer enn det som ble vurdert på vedtakstidspunktet. I vurderingen av hva som er «urimelig kostnad» for innehaver av tillatelsen, må det legges vekt på hvilken reduksjon i skader og ulemper som kan oppnås og hvor store kostnader endringen utløser, både absolutt og målt opp mot kostnadene ved ferdsel etter den opprinnelige tillatelsen. Hensynet til innehaver av tillatelsens økonomi er ikke relevant i vurderingen av om en kostnad er urimelig, men kan være relevant i den skjønnsmessige vurderingen av om myndigheten til å endre vedtaket bør brukes.

Bokstav c gir grunnlag for å endre tillatelsen dersom ny teknologi gjør det mulig å redusere skader eller ulemper i vesentlig grad. Dette grunnlaget er aktuelt å bruke dersom det blir tilgjengelig ny teknologi i perioden etter at tillatelse til motorferdsel er gitt, som gjør det mulig å oppfylle ferdselsbehovet med en vesentlig reduksjon av skader og ulemper. I slike tilfeller gir bokstav c grunnlag for å stille nye vilkår i vedtaket om bruk av den nye teknologien eller å stille krav som forutsetter bruk av ny teknologi. Det er ikke nok at den nye teknologien bidrar til å redusere skader og ulemper, det må være tale om en «vesentlig» reduksjon.

Bokstav d gir grunnlag for å endre tillatelsen dersom det foreligger grov eller gjentatt overtredelse av bestemmelser som er gitt i eller i medhold av denne loven. Bestemmelsen må ses i sammenheng med at utgangspunktet er at motorferdsel er forbudt, og at en tillatelse derfor allerede innebærer en aksept av noe skade på natur eller ulempe for friluftsliv og samisk kulturutøvelse. Ikke enhver overtredelse gir grunnlag for endring av tillatelsen, det må være tale om en kvalifisert overtredelse ved at den er grov eller at det er tale om gjentatte overtredelser. Det er også en forutsetning for å anvende dette grunnlaget at det er sammenheng mellom overtredelsen og den tillatelsen det er tale om å endre.

Adgangen til å endre eller tilbakekalle tillatelsen etter dette grunnlaget skal bygge på at rettighetshaveren ikke anses skikket til å ha tillatelsen eller at det er tvil om tillatelsens rammer vil overholdes. Dette hensynet er viktig for spørsmålet om det skal gis tillatelse til motorferdsel, fordi det er et viktig formål med tillatelsesordningen at det offentlige kan kontrollere aktiviteten. En endring eller et bortfall av tillatelsen sikrer at interessene tillatelsesordningen er ment å beskytte ivaretas. Endring eller tilbakekall etter denne bestemmelsen utgjør ikke en administrativ sanksjon etter forvaltningsloven § 43 eller administrativt rettighetstap etter forvaltningsloven § 45 fordi endringer etter denne bestemmelsen ikke har et pønalt formål og dermed ikke er straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon. Se nærmere om grensen mellom administrativt rettighetstap som utgjør en administrativ sanksjon etter forvaltningsloven § 43, og endring eller tilbakekall av offentlig tillatelse som ikke er en administrativ sanksjon i Prop. 62 L (2015–2016), særlig kapittel 14.2.2. Det innebærer altså at endring eller tilbakekall av en tillatelse etter dette grunnlaget kan skje uten at det sperrer for at det ilegges en administrativ sanksjon, f.eks. overtredelsesgebyr, eller straff, f.eks. bot, for det samme forholdet som ga grunnlag for endringen eller tilbakekallet av tillatelsen.

Bokstav e gir grunnlag for å endre tillatelsen dersom vesentlige forutsetninger for tillatelsen er bortfalt. Bestemmelsen omfatter for eksempel tilfeller der innehaveren av tillatelsen ikke lenger oppfyller lovbestemte vilkår for tillatelsen, for eksempel fordi man ikke lenger er eier av en fritidsbolig eller ikke lenger driver utmarksnæring. Det kan også være tale om momenter som ble tillagt avgjørende vekt av forvaltningen i vurderingen av om det skulle gis tillatelse, har endret seg vesentlig.

Andre ledd første punktum klargjør at reglene om kommunens omgjøringsadgang i bestemmelsens første ledd ikke innskrenker adgangen til å omgjøre etter andre regler om omgjøring, for eksempel etter de allmenne reglene i forvaltningsloven eller etter ulovfestede regler.

Andre ledd andre punktum regulerer statsforvalterens omgjøringsadgang, og innebærer ikke endringer fra dagens regelverk. Presiseringen av at statsforvalteren som klageorgan har tilsvarende omgjøringskompetanse som overordnet organ har etter forvaltningsloven, er tatt inn for å sikre at denne muligheten videreføres når ny forvaltningslov trer i kraft ettersom ny forvaltningslov fastsetter at klageinstanser som ikke regnes som overordnet vedtaksorganet ikke har omgjøringskompetanse.

Til § 47 Klagemyndighet

Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 11.7.

Første ledd slår fast at Statsforvalteren er klageinstans for kommunens enkeltvedtak etter loven. Når Statsforvalteren er lovbestemt klagemyndighet, kommer reglene om hvem som er klageinstans i forvaltningsloven ikke til anvendelse.

Andre ledd fastslår at Miljødirektoratet er klageinstans for Statsforvalterens enkeltvedtak etter loven.

For arealplaner som nevnt i § 25 gjelder reglene om klage i plan- og bygningsloven.

Til § 48 Kontroll med at loven overholdes

Paragrafen regulerer adgangen til å føre kontroll med motorferdsel, og viderefører i hovedsak reguleringen i dagens § 12 a. Paragrafen er omtalt i punkt 12.2.4.2 og 12.2.4.3.

Av første ledd første punktum følger det at det statlige naturoppsynet fører kontroll med etterlevelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av motorferdselloven. Dette omfatter alle bestemmelser i loven og gitt i medhold av loven, inkludert enkelttillatelser, og motorferdsel som finner sted i arealer for motorferdsel som nevnt i lovens kapittel 4.

Foruten det statlige naturoppsynet har politiet et generelt ansvar for å bekjempe kriminalitet og skal føre kontroll med at gjeldende miljølovgivning etterleves. Kommunen kan føre kontroll med betaling av løypeavgift, se § 42 tredje ledd.

Av andre punktum følger det at naturoppsynet kan kreve fremvist dokumenter som det er påbudt å ha med under motorferdselen. Dette vil både omfatte dokumenter som det etter motorferdselloven er påbudt å ha med under ferdselen og dokumenter som det etter annen lovgivning er påbudt å ha med, slik som førerkort. Punktumet overlapper til dels med naturoppsynsloven § 3 bokstav b, men motorferdsellovens bestemmelse er noe videre, siden den også omfatter dokumenter det er påbudt å ha med etter annen lovgivning.

Tredje punktum, som utelukkende har en pedagogisk funksjon, slår fast at kontrollhjemlene i naturoppsynsloven § 3 gjelder.

Andre ledd er en forskriftshjemmel. Etter denne bestemmelsen har departementet i forskrift adgang til å fastsette nærmere bestemmelser om særskilte kontrolltiltak. Forskriftshjemmelen gir vid adgang til å regulere kontrolltiltak. Departementet kan fastsette krav om særlige kontrolltiltak for all eller noe motorferdsel, og for hele eller deler av landet. Det kan også gis nærmere bestemmelser om hvordan ulike kontrolltiltak skal brukes. Bestemmelsen angir en ikke uttømmende oversikt over mulige kontrolltiltak, som inkluderer bruk av digitale soner (geofencing) og krav til rapportering, registrering og innrapportering.

Til § 49 Krav om dokumentasjon for oppdragstakere

Paragrafen inneholder et krav om at oppdragstakere og leiekjørere som utfører motorferdsel på oppdrag fra den som har rett til motorferdsel etter kapittel 3 må ha med skriftlig dokumentasjon på oppdraget. Paragrafen er ny og er nærmere omtalt i punkt 12.2.4.4.

Med «oppdragstaker» menes her alle andre enn den som etter den aktuelle paragrafen har adgang til motorferdsel. Familie eller venner som utfører ubetalt arbeid på vegne av en næringsdrivende innen jordbruks, skogbruks og reindriftsnæring vil dermed også omfattes. Leiekjørere som utfører oppdrag etter § 27 bokstav a vil også være omfattet av paragrafen.

At oppdragstakeren eller leiekjøreren må «ha med seg» dokumentasjonen innebærer at dokumentasjonen må være med under motorferdselen, slik at den kan vises frem ved kontroll. At oppdragstakeren skal «ha med seg» dokumentasjonen, innebærer også at den må være utferdiget før den aktuelle motorferdselen starter. Dokumentasjonen må være «skriftlig». Loven setter imidlertid ikke krav til medium. Tekstmeldinger og eller elektronisk dokumentasjon som bekrefter oppdraget, vil dermed være tilstrekkelig så lenge den forelå før motorferdselen startet. I det at dokumentasjonen skal være «for oppdraget» ligger det at dokumentasjonen må være så spesifikk at det lar seg kontrollere at den aktuelle motorferdselen skjer som del av et aktuelt og tidsavgrenset oppdrag i næringsvirksomheten. En generell bekreftelse på at «N.N. hjelper meg i skogbruksnæringen min», vil dermed ikke være tilstrekkelig.

Dokumentasjonen skal fremvises på forespørsel fra naturoppsynet etter § 48 første ledd andre punktum.

Til § 50 Dokumentasjon av tillatelse til motorferdsel

Paragrafen setter krav om at fører skal ha med tillatelsen ved motorferdsel med tillatelse gitt i medhold av loven. Formålet med paragrafen er å forenkle kontrollmuligheten. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 12.2.4.5.

Etter paragrafen plikter fører som har tillatelse gitt i medhold av loven å ha tillatelsen tilgjengelig under motorferdselen. Kravet gjelder alle tillatelser til motorferdsel som er gitt av kommunen, også leiekjøring. Det er tilstrekkelig for oppfyllelse av kravet om tilgjengelighet at tillatelsen kan fremvises digitalt. Tillatelsen skal fremvises på forespørsel fra naturoppsynet etter § 48 første ledd andre punktum.

Til § 51 Retting

Paragrafen inneholder bestemmelser om utbedring av miljøskader forårsaket av motorferdsel (retting). Paragrafen er ny og nærmere omtalt i punkt 12.3.2.

Første ledd slår fast at kommunen har en generell adgang til å gjenopprette miljøtilstanden dersom motorferdsel har forårsaket skade på miljøet. Leddet har primært pedagogisk betydning, siden retteadgangen i utgangspunktet også vil følge av den alminnelige handlefriheten. Gjenoppretting kan skje ved ulike tiltak, inkludert, men ikke begrenset til, oppsamling, rydding, fjerning og planering.

Av andre ledd første punktum følger det at kommunen kan pålegge den som har skadet miljøet å rette forholdet, dersom skaden har skjedd ved ulovlig motorferdsel. I «skadet» ligger det at det må ha skjedd en forringelse av en miljøkvalitet. Det stilles ikke krav til arten av skade, og enhver negativ påvirkning på miljøet kan i prinsippet være omfattet. Bestemmelsen vil likevel først og fremst være aktuell for utbedring av kjørespor og lignende terrengskader etter motorferdsel. Det må være årsakssammenheng mellom motorferdselen og skaden. Skaden kan være en direkte konsekvens av ferdselen, slik som kjørespor, eller en mer avledet konsekvens, som at kjørespor bidrar til drenering av en myr. I vilkåret om at motorferdselen må være «ulovlig» ligger det at føreren må ha overtrådt en bestemmelse i loven. Begrepet «ulovlig motorferdsel» rammer dermed ikke bare motorferdsel i strid med forbudet i § 5, men også for eksempel motorferdsel i strid med aktsomhetsbestemmelsen i § 6 eller i strid med krav i planbestemmelser, jf. §§ 19 til 24.

Pålegget skal rettes mot «den som har skadet miljøet». Normalt vil dette være fører av transport- eller fremkomstmiddelet. Der en arbeidstaker har begått overtredelse under arbeid, skal pålegget normalt rettes mot arbeidsgiveren.

Av andre ledd andre punktum følger det at kommunen selv kan iverksette rettingen og kreve utgiftene til dette dekket, dersom den ansvarlige ikke etterkommer et pålegg om retting. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg, se tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e.

Tredje ledd regulerer forholdet til grunneier og andre rettighetshavere til eiendom som blir berørt av rettingen. Bestemmelsen gjelder både eiendommen der skaden har skjedd og eventuelle andre eiendommer som må benyttes i forbindelse med rettingen, for eksempel til tilkomst.

Av tredje ledd første punktum følger det at bruk av andres eiendom skal avtales med eier. Kravet om at bruken skal avtales må forstås slik at bruken så langt som mulig skal søkes avklart med eier. Som «eier» regnes her også festere og andre med eksklusiv bruksrett til det aktuelle arealet.

Andre punktum regulerer adgangen til å rette der grunneier motsetter seg dette. Det er bare kommunen som gis adgang til å rette mot grunneiers vilje, og det kreves særlig tungtveiende grunner for å gjennomføre retting der grunneier motsetter seg dette. Terskelen er ment å være høy. Retting mot grunneiers vilje kan for eksempel tenkes aktuelt der rettingen er nødvendig for å ivareta truede naturtyper eller andre særlig prioriterte interesser, for å forebygge eller avverge at større skader inntreffer, som for eksempel at viktige våtmarksområder dreneres, eller der grunneier selv har forårsaket skaden og unnlater å rette på tross av pålegg om dette.

Tredje ledd tredje og fjerde punktum regulerer erstatningsplikt for eventuelt tap grunneier eller andre rettighetshavere blir påført ved rettingen. Av tredje punktum følger det at kommunen skal erstatte slikt tap. Dersom skaden skyldes ulovlig motorferdsel kan kommunen kreve at den ansvarlige skal erstatte tapet. I tilfellene der en privat part er pålagt å rette etter andre ledd vil kommunen dermed kunne få beløpet erstattet av dem. Kravet er tvangsgrunnlag for utlegg, se tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e. Tap som grunneier eller andre påføres som følge av selve motorferdselen reguleres ikke av motorferdselloven, men av alminnelig erstatningsrett og det objektive ansvaret i luftfartsloven og bilansvarslova.

Kommunen har adgang til motorferdsel som er nødvendig for å utføre rettingen etter § 9 bokstav g. Dersom en som pålegges å rette har behov for motorferdsel i forbindelse med rettingen, kan dette omsøkes etter § 34.

Til § 52 Tvangsmulkt

Paragrafen inneholder regler om tvangsmulkt. Paragrafen er omtalt i punkt 12.3.3. Paragrafen er ny, men lignende bestemmelser finnes i naturmangfoldloven § 73 og forurensningsloven § 73.

Første ledd gir kommunen hjemmel for å pålegge tvangsmulkt.

Andre ledd gir regler om når tvangsmulkt kan fastsettes og når den i tilfelle tar til å løpe. Utgangspunktet i første punktum er at tvangsmulkten først fastsettes når en overtredelse er oppdaget, det vil si at den allerede har funnet sted. I vedtaket om tvangsmulkt settes det da en frist for å rette forholdet som mulkten pålegges for.

Er det særlig viktig å sikre at en plikt blir overholdt, og mener kommunen på forhånd allerede at denne plikten på grunn av særlige forhold bør sikres ved tvangsmulkt, kan mulkten fastsettes tidligere. Det kan være aktuelt at den fastsettes i selve tillatelsen til virksomheten, men også senere, for eksempel hvis det avdekkes en konkret fare for lovovertredelse. Det følger av tredje punktum at tvangsmulkten i slike tilfeller løper fra en eventuell overtredelse tar til.

Tvangsmulkten løper enten så lenge overtredelsen varer, for eksempel ved et fast beløp per dag, eller at den forfaller for hver overtredelse, se fjerde punktum. Hvilken form for tvangsmulkt som er mest egnet, vil avhenge av de konkrete forholdene. Dersom tvangsmulkten gjelder en ulovlig tilstand, bør den normalt løpe så lenge tilstanden vedvarer. Gjelder overtredelsen aktiviteter som gjentas vil det mest aktuelle være en enkeltmulkt for hver overtredelse.

Tvangsmulkten løper etter femte punktum ikke dersom etterlevelse er umulig på grunn av forhold som ikke skyldes den ansvarlige. Et eksempel kan være at det er pålagt oppryddingstiltak som ikke lar seg gjennomføre på grunn av ekstreme værforhold.

Det presiseres i sjette punktum at tvangsmulkt fastsettes enten som løpende mulkt eller som engangsmulkt. Vanligvis bør det fastsettes løpende mulkt, men det er grunn til å benytte den formen som antas å være mest effektiv i det enkelte tilfellet. Formålet med tvangsmulkt skal være å sikre etterlevelse. En tvangsmulkt må fastsettes slik at den ansvarlige har mulighet for å unngå den ved å oppfylle den aktuelle plikten.

Tredje ledd første punktum fastslår at tvangsmulkt pålegges den ansvarlige for overtredelsen. I selskapsforhold m.v. skal tvangsmulkt vanligvis rettes mot den juridiske personen, ikke mot enkeltpersonen som har stått for overtredelsen. I andre punktum fastsettes det at en tvangsmulkt i konsernforhold ikke bare kan inndrives hos det selskap som tvangsmulkten er rettet mot, men også hos et morselskap. Dette øker sikkerheten for at tvangsmulkten kan virke som et effektivt pressmiddel, idet manglende midler i datterselskapet ikke behøver å hindre inndriving. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d at vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.

Fjerde ledd første punktum gir departementet hjemmel til å frafalle en påløpt tvangsmulkt. Uten en bestemmelse om dette vil det være Stortinget selv som må avgjøre om tvangsmulkten skal frafalles, jf. Grunnloven § 75 bokstav d om Stortingets bevilgende myndighet. I andre punktum slås det fast at en avgjørelse om å frafalle tvangsmulkt ikke er å regne som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven og derfor ikke kan påklages.

Tvangsmulkt er ikke straff, og kan derfor komme i tillegg til overtredelsesgebyr eller annen straffesanksjon.

Femte ledd slår fast at tvangsmulkt tilfaller statskassen, jf. også forvaltningsloven § 51.

Til § 53 Overtredelsesgebyr

Paragrafen fastslår at det kan reageres med overtredelsesgebyr ved overtredelse av nærmere angitte bestemmelser i loven og vedtak med hjemmel i loven. Paragrafen er omtalt i punkt 12.3.4. Paragrafen tilsvarer i hovedsak dagens motorferdsellov § 12 b, men utvider kretsen som kan ilegges overtredelsesgebyr, fra fører av motorkjøretøy eller -fartøy til alle som bedriver motorferdsel. Tilsvarende bestemmelser om overtredelsesgebyr finnes i naturmangfoldloven § 74, svalbardmiljøloven § 96 a, forurensningsloven § 80, produktkontrolloven § 12 a og lakse- og innlandsfiskloven § 48 a.

Reglene om overtredelsesgebyr her forutsetter at det gis en tilhørende forskrift med nærmere angivelse av standardiserte satser for ulike overtredelser.

Overtredelsesgebyr er en administrativ sanksjon etter forvaltningsloven § 43 og anses som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Det følger av første ledd at direktoratet kan ilegge overtredelsesgebyr til den som overtrer §§ 5, 6, 49 og 50, rammer for motorferdsel som nevnt i §§ 18 andre ledd og 19 til 24 eller forskrift som nevnt i § 8 første og andre ledd, § 11 tredje ledd, § 17 andre ledd, § 26 tredje ledd eller § 55, som ikke overholder vilkår i tillatelser gitt etter kapittel 5 eller etter forskrifter gitt i medhold av § 55 eller som ikke har betalt løypeavgift som fastsatt etter § 42. Det fremgår videre at den som bryter plikter etter naturoppsynsloven § 3 fjerde ledd, jf. andre ledd kan ilegges overtredelsesgebyr ved kontroll etter motorferdselloven. Dette innebærer at den som unnlater å følge pålegg gitt av Statens naturoppsyn i medhold av disse bestemmelsene kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr etter motorferdselloven. Overtredelsesgebyr kan ilegges både fysiske personer og foretak. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet.

Andre ledd fastslår at overtredelsesgebyret skal utmåles etter faste satser som fastsettes i forskrift.

Av andre ledd andre punktum følger det at reglene i forvaltningsloven §§ 44 og 46 for øvrig gjelder. En avgjørelse om å ilegge overtredelsesgebyr vil være et enkeltvedtak, som betyr at man må følge saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven om blant annet forhåndsvarsel, partsinnsyn, begrunnelse og klagerett. Forhåndsvarsel kan likevel unnlates når overtredelsesgebyret ilegges på stedet, se forvaltningsloven § 44 fjerde ledd. Av forvaltningsloven § 44 følger det også at oppfyllelsesfristen er fire uker med mindre lengre frist er fastsatt i vedtaket eller senere. Et vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d.

I tredje ledd fremgår det at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr foreldes to år etter at overtredelsen er opphørt. Fristen avbrytes ved skriftlig forhåndsvarsel etter forvaltningsloven § 16 eller ved vedtaket om overtredelsesgebyr.

Fjerde ledd fastsetter en særskilt regel om at departementet kan gi forskrift om at den enkelte kommune får myndighet til å ilegge overtredelsesgebyr for manglende betaling av løypeavgift, der kommunene har fastsatt en slik avgift i medhold av § 42 andre ledd. I forskriften kan det gis nærmere regler om kommunale gebyrordninger og om hvordan gebyret skal brukes, deriblant om gebyret skal tilfalle kommunen, se femte ledd. Departementet kan videre fastsette størrelsen på gebyret.

Femte ledd fastslår at utgangspunktet er at overtredelsesgebyret tilfaller statskassen, jf. også forvaltningsloven § 44. Departementet kan imidlertid bestemme at overtredelsesgebyr ilagt for manglende betaling av løypeavgift tilfaller kommunen, jf. fjerde ledd.

Til § 54 Straff

Paragrafen fastslår at overtredelse av nærmere angitte bestemmelser er straffbare. Paragrafen avløser dagens motorferdsellov § 12 og hever strafferammen. Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 12.3.5.

Første ledd angir hvilke bestemmelser i loven der overtredelse er belagt med straff. Oppramsingen innebærer at overtredelse av de aller fleste handlingsnormene i loven vil være straffbare. Leddet angir videre at skyldkravet er forsett eller uaktsomhet. Strafferammen ved ordinære overtredelser er bøter eller fengsel i inntil ett år.

Andre ledd gjelder grove overtredelser og har en strafferamme på bot eller fengsel i inntil to år. Hva som skal til for at en overtredelse skal anses for å være grov, må vurderes konkret. Ordlyden i annet ledd oppgir en rekke momenter til bruk ved vurdering av om overtredelsen er grov. Om overtredelsen har medført eller voldt fare for skade på hensynene loven særlig skal ivareta vil være sentralt ved vurderingen av om en overtredelse er grov. Om overtredelse har skjedd gjentatte ganger, graden av utvist skyld, arten av skaden og hvorvidt den er uopprettelig, samt hvorvidt overtrederen har gjennomført forebyggende eller avbøtende tiltak vil også være sentralt.

Er overtredelsen begått av noen som har handlet på vegne av et foretak (selskap, sammenslutning, stiftelse, enkeltpersonforetak, bo eller offentlig virksomhet) kan selve foretaket straffes med bøter, se straffeloven §§ 27 og 28.

Første og andre ledd om henholdsvis ordinære og grove overtredelser, er separate straffebud. Det innebærer at foreldelsesfristen er to år for alminnelige overtredelser og fem år for grove overtredelser, jf. straffeloven § 86.

Medvirkning til og forsøk på overtredelse av de nevnte bestemmelser er straffbart, se straffeloven §§ 15 og 16. Dette gjelder både fysisk og psykisk medvirkning, se Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 411. Et typisk eksempel på medvirkning vil være foreldre som overlater snøskuteren til eller kjører sammen med barna sine.

Til § 55 Videreføring av særlige bestemmelser om motorferdsel

Paragrafen er nærmere omtalt i punkt 13.1.

Første ledd gir departementet myndighet til å fastsette forskrift som viderefører adgang til motorferdsel som har vært begrunnet i etablert praksis.

Etter første ledd første punktum kan departementet «videreføre» adgangen til bruk av motorkjøretøy. I begrepet «videreføre» ligger det at bestemmelsen bare åpner for at allerede gjeldende regler som åpner for motorferdsel skal fortsette å gjelde. Det er bare «særlige bestemmelser om motorferdsel» som kan videreføres.

De aktuelle reglene i første ledd gjelder transport i forbindelse med villreinjakt på Hardangervidda etter motorferdselforskriften § 2, transport med beltebil etter forskrift 7. november 2005 nr. 1264 om tillatelse til bruk av beltebil eller etter motorferdselforskriften § 3 første ledd bokstav c og bruk av motorkjøretøy langs tradisjonelle traseer i Finnmark etter følgende forskrifter:

• forskrift 31. juli 1989 nr. 4299 om bruk av motorkjøretøy på barmark langs traktorveger, Karasjok kommune, Finnmark

• forskrift 31. juli 1989 nr. 4301 om bruk av motorkjøretøy på barmark langs traktorveger, Vardø kommune, Finnmark

• forskrift 1. juni 1994 nr. 1308 om bruk av motorkjøretøy på barmark langs traktorveger/tradisjonelle ferdselsårer, Vadsø kommune, Finnmark

• forskrift 1. juli 1998 nr. 656 om bruk av motorkjøretøy på barmark langs traktorveger, Kautokeino kommune, Finnmark

• forskrift 8. juni 2000 nr. 1718 om bruk av motorkjøretøy på barmark langs traktorveger, Lebesby kommune, Finnmark

• forskrift 20. juni 2001 nr. 897 om bruk av motorkjøretøy på barmark langs traktorveger/tradisjonelle ferdselsårer i Deanu gielda – Tana kommune, Finnmark

• forskrift 4. oktober 2001 nr. 1172 om bruk av motorkjøretøy på barmark langs traktorveger, Alta kommune, Finnmark

• forskrift 16. mai 2003 nr. 612 om bruk av motorkjøretøy på barmark langs traktorveger/tradisjonelle ferdselsårer i Unjárgga gielda/Nesseby kommune, Finnmark

• forskrift 17. mars 2008 nr. 295 om bruk av motorkjøretøy på barmark langs tradisjonelle ferdselsårer, Porsanger kommune, Finnmark

Det er «adgangen til bruk av motorkjøretøy» og ikke forskriftene selv som skal videreføres. I utgangspunktet kan departementet dermed fastsette ny forskrift med tilsvarende regler som dagens forskrifter. Andre punktum setter imidlertid grenser for departementets muligheter til å utvide innholdet i forskriftene ved at paragrafen ikke gir adgang til å åpne for mer motorferdsel enn det som er tillatt etter forskriftene når loven her trer i kraft.

Etter andre ledd kan departementet gi forskrift om at kommuner i Nord-Troms og Finnmark kan gi tillatelse til nødvendig motorferdsel på snødekt mark, islagte vassdrag og langs opparbeidede barmarkstraseer. Det kan ikke gis forskrift som åpner for motorferdsel som innebærer en vesentlig ulempe for formålet med loven, eksempelvis for reindriften, eller som åpner for ferdsel i særlig større omfang enn det som var praksis da loven her trådte i kraft.

Etter tredje ledd første punktum kan departementet fastsette forskrift om rutetransport som ikke omfattes av yrkestransportlova. Dette gjelder rutetransport med beltebil, jf. yrkestransportlova § 1 tredje ledd. Med «rutetransport» menes transport av personer langs faste traséer med faste stoppesteder, til bestemte tider. Tredje ledd andre punktum avgrenser forskriftskompetansen slik at en forskrift bare kan åpne for rutetransport på snødekt mark og islagte vassdrag som alternativ til transport på offentlig vei. At slik rutetransport bare kan tillates der det er som «alternativ til transport på offentlig vei» innebærer at det bare kan åpnes for rutetransport typisk der veien ikke brøytes for kjøring med bil vinterstid. Med «offentlig» vei menes veier som holdes ved like av stat, kommune eller fylkeskommune. Dersom transport kan gjennomføres på veien, ved at den brøytes for kjøring med bil, vil det ikke være hjemmel for å åpne for rutetransport i utmark.

Til § 56 Ikraftsetting

Etter første ledd fastsetter Kongen når loven skal tre i kraft.

Etter andre ledd oppheves samtidig lov 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag (motorferdselloven). Bestemmelsen må ses i lys av at enkelte forskrifter kan videreføres etter § 55 og at deler av dagens regelverk vil stå ved lag i en overgangsperiode, se § 57.

Til § 57 Overgangsbestemmelser

Paragrafen angir i hvilken grad forskrifter og enkeltvedtak etter dagens lov skal stå ved lag i en overgangsperiode, mens kommunene tilpasser seg det nye regelverket. Paragrafen er omtalt i punkt 13.2 og for øvrig behandlet nærmere i proposisjonen der dette er relevant.

Første ledd første punktum bestemmer at enkeltvedtak og forskrifter fattet etter motorferdselloven 1977, gjelder i inntil fem år etter at denne loven trer i kraft, med mindre regulering av motorferdsel erstattes i eller i medhold av denne lov eller gjennom planvedtak etter plan- og bygningsloven §§ 11-15 eller 12-12. Bestemmelsen innebærer at vedtak og forskrifter som gir tillatelse til motorferdsel anses som unntak fra forbudet i ny motorferdsellov i en overgangsperiode. Bestemmelsen innebærer også at forskrifter som begrenser adgangen til motorferdsel, for eksempel i form av reguleringer på vann med hjemmel i tidligere motorferdsellov § 4 tredje ledd står ved lag i en overgangsperiode. At vedtakene står ved lag i «opptil» fem år, markerer at vedtakene i utgangspunktet gjelder for den tidsperioden de selv angir. Vedtak som etter sitt eget innhold gjelder utover fem år etter at loven trer i kraft vil imidlertid falle bort uten ytterligere vedtak når overgangsperioden er over. Etter andre punktum kan departementet i forskrift fastsette en forlenget overgangsfrist etter første punktum.

Etter andre ledd gjelder kommunale forskrifter om snøskuterløyper i en overgangsperiode i ti år etter at loven trer i kraft. Kommunen kan oppheve forskriften før perioden er gått ut.

Tredje ledd fastsetter at forbudet mot motorferdsel ikke er til hinder for adgangen for opparbeiding og preparering av skiløyper og alpinbakker for allmennheten og for konkurranser, når det foretas av kommuner, hjelpekorps, idrettslag, turlag eller turistbedrifter i en periode på fem år etter at denne loven trer i kraft. Bestemmelsen sikrer en overgangsperiode på fem år for motorferdsel som etter gammel motorferdsellov er tillatt etter motorferdselforskriften § 3 første ledd bokstav e.

Til § 58 Endringer i andre lover

Paragrafen er omtalt i punkt 13.2 og for øvrig behandlet nærmere i proposisjonen der dette er relevant.

Nr. 1 innebærer endringer i friluftsloven av rent lovteknisk art der henvisningene til motorferdselloven oppdateres med den nye lovens dato.

Nr. 2 omhandler endringer i straffeprosessloven. Endringene er omtalt i punkt 12.3.2.

Det fastsettes i straffeprosessloven § 67 andre ledd bokstav c andre ledd at politiet har påtalekompetanse i saker om grov overtredelse av motorferdselloven, jf. motorferdselloven § 54 andre ledd.

Nr. 3 omhandler endringer i naturoppsynsloven.

Forslag til § 2 første ledd nr. 3 i naturoppsynsloven er av rent lovteknisk art der henvisningene til motorferdselloven oppdateres med den nye lovens dato.

Nr. 4 innebærer endringer i vannressursloven av rent lovteknisk art der henvisningene til motorferdselloven oppdateres med den nye lovens dato.

Nr. 5 omhandler endringer i plan- og bygningsloven. Endringene er nærmere omtalt i punkt 9.

Nr. 6 omhandler endringer i markaloven. Endringene er nærmere omtalt i punkt 8.5.

Nr. 7 innebærer endringer i mineralloven. Endringen er nærmere omtalt i punkt 10.4.

Til plan- og bygningsloven § 11-7

Andre ledd nr. 5, landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift gis følgende nye underformål i bokstav c: løyper for motorferdsel på snødekt mark og islagt vassdrag og tilhørende rastesoner. Underformålet viser til løyper og rastesoner på snødekt mark og islagt vassdrag slik beskrevet i motorferdselloven § 25 første ledd bokstav b. Bestemmelsen angir at man kan fastsette såkalte snøskuterløyper. Bruk av arealene reguleres av motorferdselloven. Av motorferdselloven § 20 følger det at slike løyper og rastesoner må være fastsatt i reguleringsplan for å utløse rett til ferdsel i løypene etter motorferdselloven.

Til plan- og bygningsloven § 11-9

Første ledd gis nytt punkt nr. 9. Bestemmelsen gir kommunen adgang til å fastsette bestemmelser om motorferdsel i områdene angitt i motorferdselloven §§ 18 og 25. Bestemmelsen angir at det kan fastsettes bestemmelser når og hvordan ferdsel kan skje og hvilke fremkomst- og transportmidler som kan benyttes. Opplistingen er ikke uttømmende.

Til plan- og bygningsloven § 12-5

Andre ledd, nr. 5, landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift gis følgende nye underformål: løyper for motorferdsel på snødekt mark, islagt vassdrag og tilhørende rastesoner og øvingsområder for obligatorisk kjøreopplæring på snødekt mark og islagte vassdrag. Bestemmelsen gir adgang til å fastsette såkalte snøskuterløyper og til å fastsette øvingsområder for obligatorisk kjøreopplæring etter motorferdselloven § 25. Bruk av arealene er regulert i motorferdselloven.

Til plan- og bygningsloven § 12-7

Første ledd gis nytt punkt 15. Punkt 15 tilsvarer § 11-9 nr. 9, og gir kommunen adgang til å fastsette bestemmelser om motorferdsel i områdene angitt i motorferdselloven §§ 18 og 25. Bestemmelsen angir at det kan fastsettes bestemmelser om når og hvordan ferdsel kan skje og hvilke transport- og fremkomstmidler som kan benyttes. Opplistingen er ikke uttømmende.

Til plan- og bygningsloven § 16-2

Paragrafen tilføyes et nytt ledd om at det ikke er adgang til å ekspropriere grunn som er regulert til løyper for motorferdsel på snødekt mark, islagt vassdrag og tilhørende rastesoner etter plan- og bygningsloven § 12-5 nr. 5. Dette gjelder for eksempel løyper for snøskuter og lignende motoriserte transport- og fremkomstmidler. Unntaket fra ekspropriasjon omfatter ikke areal regulert til øvingsområder for obligatorisk kjøreopplæring på snødekt mark og islagt vassdrag etter plan- og bygningsloven § 12-5 nr. 5.

Nr. 6 innebærer endringer i markaloven. Endringen er omtalt i punkt 8.5.

Til markaloven § 10

I første ledd tilføyes ny bokstav n om unntak fra forbudet mot motorferdsel i utmark i forbindelse med skjøtsel av friluftslivsområder etter markaloven § 11, inkludert transport til områdene som skal skjøttes der dette er nødvendig. Bestemmelsen tilsvarer forslaget til ny motorferdsellov § 10 bokstav e, slik at reglene for motorferdsel i forbindelse med skjøtsel blir like i og utenfor Marka.

I syvende ledd tilføyes et nytt første punktum for å klargjøre forholdet til grunneieren i forbindelse med motorferdsel som er nødvendig for gjennomføring av skjøtsel etter markaloven § 11. Bestemmelsen tilsvarer regelen i naturmangfoldloven § 72 tredje ledd, og klargjør at samme regel gjelder for skjøtsel av verneområder opprettet etter henholdsvis naturmangfoldloven og markaloven i Marka.

Til mineralloven § 4-6

Første ledd gis ny bokstav i for å legge til rette for kommunal saksbehandling etter motorferdselloven § 29. Etter motorferdselloven § 29 skal kommunene gi tillatelse til motorferdsel som er nødvendig for undersøkelser av mineraler etter mineralloven. Kommunene skal fastsette trasé eller område for hvor motorferdsel i utmark skal skje, og kan stille vilkår for å ivareta hensyn til natur, friluftsliv og samisk kulturutøvelse. Dette kan for eksempel være vilkår om tidsrom for kjøring. Kommunene skal i sin myndighetsutøvelse legge særlig vekt på å unngå skader av motorferdsel i vårløsningen eller i vått terreng, i yngletiden for vilt og i kalvingstiden for villrein, jf. motorferdselloven § 7. Departementet foreslår at oversendelse av undersøkelsesplan fra Direktoratet for mineralforvaltning med Bergmesteren for Svalbard til den aktuelle kommunen, skal anses som tiltakshavers søknad etter motorferdselloven til kommunen, jf. motorferdselloven § 29 andre ledd. Undersøkelsesplanen må derfor inneholde de opplysninger som er nødvendig for at kommunen kan behandle søknad om motorferdsel etter motorferdselloven. Undersøkelsesplanen må inneholde tilstrekkelig informasjon for at kommunene skal kunne stille vilkår etter motorferdselloven § 40, og overholde retningslinjene i motorferdselloven § 7. I tillegg til de eksisterende bestemmelsene i § 4-6, foreslås ny bokstav i for å ivareta dette.

Redegjørelse for planlagt adkomst til og ferdsel i undersøkelsesområdet må inneholde opplysninger om behovet for motorferdsel i utmark og vassdrag herunder planlagt trasé eller traséer, tidsrom for transport, og hva slags fremkomstmidler som skal benyttes.

Når motorferdsel i utmark og vassdrag er en del av tiltaket, skal virkningen dette har for natur, friluftsliv og samisk kulturutøvelse inngå i opplysningene som skal gis etter bokstav g.