Redegjørelse i Stortinget 11. april 2005, om situasjonen innen psykisk helseområdet

Ved statsråd Ansgar Gabrielsen

Innledning

President,

Ved fremlegg av statsbudsjettet for 2005 ble det gitt en helhetlig redegjørelse for status for psykisk helsefeltet i både kommunene og spesialist­helsetjenesten. I denne redegjørelsen vil jeg supplere det bildet som er gitt i budsjettet.

Som statsråd får jeg mange henvendelser som indikerer svikt og mangler i det tjenestetilbudet som er prioritert gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse. De mange oppslag og henvendelser om svikt i tjeneste- og omsorgstilbudet skjer altså i en tid hvor vi er over halvveis i Opptrappingsplanen, og hvor det er tildelt betydelige ressurser til å styrke tjenestetilbudet.

Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse har Stortinget satt opp et ambisiøst mål; planen skal bidra til at mennesker med psykiske lidelser skal kunne mestre eget liv. Planen trekker videre opp et sett av konkrete mål og tiltak som skal iverksettes over en 10-årsperiode. Rapporteringen i dag viser at de kvantitative målene i planen enten er nådd eller er innen rekkevidde. Spørsmålet jeg likevel har stilt meg gjennom denne vinteren er; – vil den overordnede målsetningen nås i løpet av opptrappingsperioden, gitt at alle kvantitative målstørrelser realiseres. Mitt foreløpige svar er at det tviler jeg på.

Hovedbudskap i redegjørelsen

Bilde av psykisk helseområdet er nyansert. Det gjøres mye godt arbeid i både kommunene og helse­foretakene og de gode eksemplene blir det også flere av, selv om det er de dårlige eksemplene som gjerne når medias søkelys. Utfordringen synes likevel å være betydelig. Ikke minst i forhold til hvordan tjenesten framstår med mangel på tillitt og legitimitet. For å endre på denne situasjonen er det seks forhold som nå framover vil stå sentralt for meg.

1. Først og fremst er tjenesten avhengig å få tilført ressurser gjennom Opptrappingsplanen. Økte ressurser er viktig, men jeg er like sikker på at ressurs­tilførsel alene ikke er tilstrekkelig for å løse problemene til tjenesten. Dette handler dels om å gi psykisk helse og rusbehandling tilstrekkelig prioritet i forhold til den øvrige delen av tjenesten, og dels om hvordan de samlede ressursene utnyttes innen psykiatrien. I styringsopplegget for 2005 har jeg gitt de regionale helseforetakene klar beskjed om at den prosentvise vekst innenfor rus og psykisk helsevern skal være sterkere enn veksten innen somatikken. Dette er i tillegg til å være en fornuftig prioritering også et bidrag til å få slutt på den til stadig tilbakevendende diskusjon med påstander om lekkasjer av psykiatrimidler. Dette feltet skal prioriteres også innenfor fordelingen av de ordinære budsjettmidler i spesialisthelsetjenesten.

2. For det andre er gode akuttpsykiatriske tjenester viktig. Vi opplever mange steder at akuttavdelingene er overfylt og at pasienter skrives ut for tidlig. Dette er en uverdig og uakseptabel situasjon. Jeg har derfor bedt de regionale helseforetakene gjennomgå det samlede tilbudet ved akuttfunksjonene med sikte på å løse denne situasjonen. Vi har også en rapport fra SINTEF som forteller oss at et stort antall personer bør ha et kommunalt tilbud i stedet for døgnopphold i spesialisthelsetjenesten. Dette fører til at avdelinger nærmest blir blokkert og ikke får mulighet til å arbeide som de skal. Samtidig har vi lært at der hvor man lykkes med samarbeidet, oppretter ambulante akutteam og klarer å fange opp situasjonen før den blir akutt - der lykkes man også med å snu trenden, slik at presset på akutt­avdelingene avtar. Vi har gode eksempler på DPS-områder som lykkes i dette. DPS-ene på Notodden, i Tønsberg og Follo er slike eksempler.

3. For det tredje ser jeg det som avgjørende for og lykkes med forbedringer i behandlingen av psykisk syke at fagligheten i tjenesten styrkes, og at betydningen av ledelse vektlegges. Det er derfor viktig å sørge for både riktig arbeidsdeling mellom nivåene og sette et kraftigere fokus på faglig kvalitet. Det er i dag alt for store variasjoner på kvaliteten på arbeidet i DPS-ene. Det er derfor under ferdigstillelse en rekke faglige retningslinjer som skal understøtte det faglige innholdet i behandlingene. Slike normer må ha god forankring i de kliniske miljøene og stiller krav til ledelse. De enkelte psykiatriske miljøene har i for stor grad vært overlatt til seg selv.

4. For det fjerde må kommunene både ressursmessige og faglige prioritere dette området tilstrekkelig for å fylle sin viktige rolle når det gjeldet psykisk helse til sine innbyggere. Jeg vil understreke at de kommunale tiltakene er helt grunnleggende også for mennesker med psykiske lidelser. Jeg vil derfor komme tilbake i neste års statsbudsjett om en eventuell endring i tildeling av driftsmidler til kommunene i opptrappingsplanen.

5. Mitt femte hovedbudskap er at vi på en langt bedre måte enn i dag må få til samspillet mellom de ulike aktørene i tjenesten. Enkeltstående hendinger viser at svikt ofte skyldes manglende samspill. Mangelfull bruk av individuelle planer er et sentralt stikkord. . Av hensyn til pasientene er det viktig av denne rettigheten blir fulgt opp. I mange tilfeller er den avgjørende for å få flyt og oversikt i behandlingen, og sist man ikke minst at pasienten får en ansvarlig navngitt person å forholde seg til.

6. For det sjette vil jeg legge stor vekt på at brukerperspektivet skal styrkes. Dette handler om å ta brukere og pårørende på alvor som aktive deltagere og samarbeids­partnere. Mennesker med psykiske lidelser skal ikke bare være passive mottagere av tjenester. Signalene fra bruker­organisasjonene er meget kraftige på dette, og jeg tror at den store utfordringen for tjeneste­apparatet er å integrere denne forståelsen i det faglige arbeidet. Jeg har tidligere varslet at pårørendes situasjon skal gis økt fokus.

Det har jeg konkret fulgt opp med samarbeid i smått og stort med de organisasjonene som representerer brukerne.

Kommunene er særlig viktig.

Det er en grunnleggende forutsetning for regjeringen å legge til rette for at mennesker med psykiske vansker skal kunne leve et mest mulig fullverdig og normalisert liv i sine hjemkommuner. Dette handler om retten til å leve et verdig liv for alle mennesker. Betingelsene for dette er en skikkelig bolig, praktisk støtte og hjelp i hjemmet, en meningsfylt tilværelse gjennom sysselsetting eller tilrettelagt arbeid, og et sosialt fellesskap. Det er nødvendig med trygghet om at det finnes profesjonell hjelp på kort varsel når det er behov for det. Et institusjonsopphold vil for de aller fleste være episoder i livet for å avhjelpe akutte faser. Det er i den daglige hjemmesituasjonen man må legge til rette for et verdig og menings­fullt liv.

I løpet av opptrappingsperioden har det blitt satt et økt fokus på kommunene. Det er blitt tilført 1600 nye årsverk og det er gitt 3400 boligtilsagn til og med 2004. Boligene vil bli ferdigstilt i løpet 2006, i og med at det tar ca 2 år fra tilsagn til ferdigstillelse. Kommunene har til og med 2005 fått tilført øre­merkede midler for til sammen 2,6 mrd kroner av Opptrappingsplanens rammer.

I de årlige statsbudsjetter er det redegjort for enkelte rapporterings­problemer i kommunesektoren som følger av øremerkede ordninger, fordi tiltakene for en vesentlig del integreres i øvrige kommunale tjenester. Men den samlede veksten i antall årsverk står i forhold til de økonomiske midler som er lagt inn.

Det er etablert gode tilbud i flere kommuner. Samtidig vet vi at det er stor forskjell på kommunene. Mange kommuner mangler tilfredsstillende tilbud, og er ikke i stand til å gi den oppfølging som den enkelte bruker har behov for. Dette fører til økt trykk på spesialisthelse­tjenesten som må ta i mot et stort antall akutt­innleggelser og reinn­leggelser, som etter alt å dømme kunne vært unngått gjennom god og langsiktig oppfølging fra tjenesteapparatet. Min vurdering er at dersom vi ikke lykkes med å bygge opp nødvendige tiltak i kommunene, så vil vi heller ikke lykkes med opptrappingsplanen som forutsatt.

Kommunenes utfordringer er ulike. Jeg vil i løpet av kort tid fordele 50 mill kroner til de fire største byene for at disse skal iverksette tiltak for å løse de særskilte storbyproblemer disse står overfor. Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger har utarbeidet forslag til prosjekter og tiltak for å bedre situasjonen. De forpliktes også til å følge et nytt sett av rutiner som sikrer at man finner fram til og klarer å gi hjelp til de aller dårligst stilte. Disse rutinene har direktoratet utarbeidet i samarbeid med kommunene og bruker­organisasjonene.

Tilfredsstillende botilbud er en avgjørende faktor for å lykkes. Vi har mottatt mange signaler om økt boligbehov utover de opprinnelig 3.400 omsorgsboligene som var lagt inn i opptrappingsplanen. Boligbehovet må derfor vurdere på nytt for resten av opptrappings­perioden. De vurderinger som er gjort så langt tyder på at det bør etableres ytterligere boliger. I statsbudsjettet for 2005 er det signalisert at de første 3.400 omsorgs­boligene utgjør en nødvendig basis av kommunale utleieboliger, og at boligbehovet utover dette bør løses gjennom de ordinære virkemidler i boligpolitikken. Regjeringen ser det som viktig at flest mulig gjennom disse ordningene kan bli eiere av sin egen bolig. Dette er i tråd med signalene i Stortingsmelding nr 5 (2003-2004) Om boligpolitikken. Jeg vurderer det som meget viktig for realiseringen av hele opptrappings­planen at regjeringen lykkes med å legge til rette for å realisere et økt antall boliger for mennesker med psykiske lidelser. Regjeringen vil vurdere de økonomiske konsekvensene for Husbankens og opptrappings­planens rammer i statsbudsjettet for de kommende år.

Som Stortinget er kjent med gav jeg i fjor høst et kraftig signal om at ingen nedleggelser av sengeplasser skulle finne sted før bolig­situasjonen i kommunene var gjennomgått på nytt. Utgangspunktet var at Opptrappingsplanen gikk inn for å redusere antall sykehjemsplasser til 1400 innen 2006, men tallet har per 2003 sunket til 481 i følge de siste tall fra SINTEF. Etter en samlet vurdering av situasjonen finner jeg det nødvendig fortsatt å holde fast på at de resterende sykehjemsplassene og døgnplasser inntil videre må opprettholdes.

Hva er status i spesialisthelsetjenesten?

Spesialisthelsetjenesten skal bistå med hjelp når de kommunale tiltakene ikke strekker til. Stortingets forutsetning er at sykehusene skal spesialisere sin kompetanse, og distriktspsykiatriske sentrene (DPS) skal bygges opp og ta hånd om det allmennpsykiatriske behandlings­­­tilbudet på spesialisert nivå. Sentralt i dette er at DPS-ene skal være en samarbeids­part for de kommunale tiltakene. Gjennom St. prp 63 ble det utarbeidet kapasitets og aktivitetsmål som ble tilpasset disse forutsetningene. Et sentralt virkemiddel for å realisere Opptrappingsplanen er øremerkede tilskudd. Vi bruker i dag totalt om lag 11 mrd. kroner på psykisk helsevern i spesialisthelse­tjenesten, 10 prosent av dette bevilges som øremerkede midler fra Opptrappings­planen.

SINTEF har nå nylig avgitt to rapporter som beskriver grad av mål­oppnåelse og situasjonen for spesialist­helsetjenesten generelt. Den ene rapporten er hyggelig lesning, og tar for seg vurderingene av de kvantitative målene i Opptrappingsplanen etter 5 år.

SINTEFs femårsrapport med gjennomgang av måloppnåelsen, viser som jeg tidligere var inne på, at de fleste kvantitative mål er nådd eller vil bli nådd i løpet gjenstående opptrappings­periode. Antall årsverk har fra 1999 til 2003 økt med 2475. Målet om 4500 flere årsverk vil med stor sannsynlighet bli oppnådd innen 2008, inkludert i dette er målet om flere leger og psykologer. Målsetningen om 220 000 flere polikliniske konsultasjoner i løpet av planperioden er allerede nådd. Planene til de regionale helseforetakene viser at det planlegges etablert 2215 flere døgn­plasser ved DPS. Målet var 2065 nye døgnplasser.

Innen barne- og ungdomspsykiatrien er vi underveis mot målet om å kunne tilby hjelp til 5 prosent av barne- og ungdoms­befolkningen. På lands­basis hadde man i 2003 oppnådd 3,1 prosent – en vekst på 1,1 prosent fra 1998. Veksten har imidlertid skutt fart de siste årene blant de regionene som lå dårligs an.

Den andre rapporten fra SINTEF er pasientregistreringen som viser at vi har en betydelig ufordring i å bygge opp det riktige tilbudet på de ulike nivåer. I henhold til rapporten burde hele 40 prosent av døgn­pasientene i sykehus og DPS hatt kommunale døgntilbud eller bodd i egen bolig.

Hva forteller dette oss? Først og fremst forteller det oss hvordan vi bør prioritere ressursene framover, og hvor tiltakene bør rettes inn. Svarene på disse spørsmålene er verken flere akutt­plasser eller andre døgnplasser på sykehus. Når det blir vurdert at 40 prosent av alle innlagte pasienter i spesialisthelsetjenesten bør få et tilbud i regi av kommunen, må vi i sterkere grad bygge opp de kommunale tiltakene og en spesialist­helsetjeneste som kan samarbeide med kommune­tjenestene. Dette er også begrunnelsen for at jeg i bestiller­dokumentene til de regionale helse­foretakene har bedt om at det etableres ambulerende team fra DPS­-ene. Vi må erkjenne at rapporten beskriver en ubehagelig flaske­halsproblematikk, og at vi framover må benytte ressurser i samarbeids­sonen mellom kommunene og spesialisthelse­tjenesten. I tillegg til å utvikle de desentraliserte tjenesteneste, arbeides det med å utvikle spesialiserte sykehustjenester. Hensikten er å etablere et helhetlig og godt tiltaksapparat.

Det finnes i dag gode internasjonale erfaringer på at dette er rett vei å gå. WHOs ferske ministererklæring om mental helse støtter opp om dette. Jeg var selv i England sist høst og fikk lære om desentralisering og deres erfaringer med ambulerende team. Engelskmennenes erfaring med ambulerende team, synes å redusere behovet for døgnplasser og inn­leggelser. Men vi trenger ikke dra til England for å erfare dette. Jeg vil spesielt nevne Vestfold som jeg besøkte for noen uker side. Dette helse­foretaket har tatt omstillings­utfordringene på alvor, og bygd opp de desentraliserte tjenesten i tråd med Opptrappingsplanens intensjoner. Situasjonen i Vestfold var for inntil et par år siden, også preget av over­belegg på akuttavdelingene og de mangler som vi i dag for servert gjennom mediaoppslag. Men etter at de klarte å omstille ressursene ved å bygge opp DPS-er og ambulerende team, er situasjonen ved akutt­avdelingene en helt annen. Det er nå faktisk over­kapasitet ved akutt­avdelingen, og behovet for døgnplasser er generelt lavere enn tidligere. Dette er erfaringene som alle helseforetak i Norge må ta på alvor.

Akuttpsykiatrien på Ullevål var sist høst under sterk press. Jeg kan i den sammenheng nevne at Ullevål sykehus har fått eksperter fra Danmark til å foreta en faglig revisjon av spesielt akutt­psykiatrien ved sykehuset. I pressemeldingen fra Ullevål heter det at ”Psykiatrisk divisjon ved Ullevål har et godt økonomisk og faglig grunnlag for å kunne gi psykiatrisk behandling på et internasjonalt nivå.” Videre heter det at: ”Potensialet i divisjonen utnyttes ikke tilstrekkelig”.

Min vurdering er derfor at vi må bli betydeligere bedre på å bygge opp individuelt tilpassete tiltak rundt den enkelte bruker, og da er ikke flere døgnplasser på sykehus nødvendigvis riktig medisin. Hovedpoenget er å utvikle en spesialisthelsetjeneste som arbeider ut mot de kommunale tiltakene, og som bidrar til at mennesker med psykiske lidelser kan leve et mest mulig normalt liv utenfor institusjon.

Som flere av dere i denne sal kjenner til, avla Rådet for psykisk helse i fjord en rapport hvor blant påstandene om lekkasjer fra psykiatri­budsjettene ble hevdet. Departementet har foretatt en gjennomgang av påstandene i rapporten fra Rådet for psykisk helse. Gjennomgangen viser at det er behov for forbedringer av styrings- og oppfølgingssystemet for Opptappingsplanen både i forhold til kommunesektoren og spesialisthelsetjenesten. Arbeidet vil i løpet av de nærmeste ukene munne ut i en rapport. Dette arbeidet og rapporten vil være sentralt grunnlag for det styrings- og oppfølgingssystem som departementet vil etablere i Opptrappingsplanens sluttperiode – for å sikre at de satte målene nås. Hovedkonklusjonen viser at det er behov for å arbeide videre med tiltak for å styrke rapporteringssystemene i forhold til både kommuner og helseforetak. Gjennomgangen viser for øvrig også at lekkasjepåstandene i forhold til de enkelte tilfellene som Verdig Liv-rapporten tar opp, ikke kan bekreftes. SINTEF konkluderer for øvrig i egen rapport med at det generelt ikke er hold for påstander om at psykiatri­midler misbrukes, eller går til å dekke inn underskudd generelt i helse­foretakene.

For å forbedre systemene skal alle rapporteringsrutiner i 2005 likevel gjennomgås. Departementet har også funnet det riktig å gi retningslinjer til de regionale helse­foretakene om føring av øremerkede midler i regnskapene, slik at det ikke skal værer rom for bokføring som tapper det psykiske helsevern for ressurser. Jeg vil for øvrig opplyse om at departementets egen gjennom­gang av arbeidet med Opptrappingsplanen er summert opp i en egen rapport. Rapporten vil være tilgjengelig før framlegg av RNB.

Som vi alle vet har somatikken sterke vekstkrefter i seg. Innføringen av innsatsstyrt finansiering i 1997, har ført til større effektivitet i sykehusene og flere behandlede pasienter. Men dette gjør det samtidig viktig å sikre prioritering av pasientgrupper som ikke omfattes av ISF-ordningen. Vi ser at utgiftsveksten i perioden 1999 – 2003 var på 17,4 prosent i somatikken, mens tilsvarende tall for psykisk helsevern er 12,6 prosent. Forskjellen i vekst mellom somatikk og psykisk helsevern har imidlertid blitt noe mindre etter at helseforetakene overtok. Prioriteten er likevel etter mitt skjønn ikke tilstrekkelige. Derfor har det vært et hovedpoeng for meg å legge til grunn at mennesker med psykiske lidelser skal prioriteres også ressursmessig innenfor de ordinære budsjettrammer. Dette er de regionale helseforetakene instruert om i bestillerdokumentet for 2005 og da bør diskusjonen om lekkasjer av økonomiske ressurser fra psykiatri til somatikk være avsluttet. Psykisk helsevern og rus skal hver for seg ha sterkere vekst i 2005 enn somatikk.

Barn og unge

Å investere i tiltak som kan bidra til en god psykisk helse for barn og unge, er en investering i fremtiden. Som et ledd i denne investeringen la Regjeringen i 2003 frem en strategiplan for barn og unges psykiske helse. Strategiplanen rommer strategier og 100 konkrete tiltak som faller inn under sju departementers ansvarsområde. Tittelen "Sammen om psykisk helse" gir uttrykk for en helhetlig politisk tenking for å bedre barn og unges psykiske helse. De 100 tiltakene er organisert som generelle tiltak rettet mot barn og unge, og særskilte tiltak rettet mot barn og unge i risikogrupper og mot barn og unge som har psykiske problemer. De siste ventelistetallene for barn og unge viser at antall ventende øker, men viktigst er det at ventetiden har gått ned fra 94 dager for to år siden, til nå 71 dager. Dette er imidlertid fortsatt for lenge å vente. Derfor er det i regjeringens strategiplan for barn og unge satt opp et mål om å redusere ventetiden for vurderingssamtale til 10 dager i løpet av opptrappings­perioden.

Jeg har imidlertid lyst til kort å nevne at årsrapportene både fra kommunene og foretakene, viser at barn og unge er prioritert. Kommunene bruker nå i gjennomsnitt ca 20 prosent av tilskudds­midlene på barn og unge, som forutsatt. Foretakene kan på sin side vise til at antall barn som får hjelp i løpet av et år, har økt med 60 prosent fra 1998 til 2003. Dette er gode resultater, men det betyr ikke at målene er nådd.

Hva er de sentrale utfordringer framover?

Vi ser at det er i ferd med å avtegne seg et bilde hvor alle kvantitative mål i Opptrappingsplanen realiseres, men uten at vi synes å lykkes med å skape tillit til tjenesten i befolkningen. Ut fra de meldingene jeg mottar fra brukere, pårørende og fagfolk, ser det ut for meg at den viktigste utfordringen framover handler om å styrke kvaliteten i fagene, samarbeid mellom 1. og 2. linje­tjenesten og tjenestenes relasjoner til pårørende og brukere.

En fellesnevner er da behovet for en endring i holdninger og behandlings­kultur. Med dette mener jeg at tjenesten må bli bedre til å ta i bruk dokumentert kunnskap. Behandlerne må også se kritisk på sin egen ”ekspertrolle” i forhold til samspillet med brukere, pårørende og andre samarbeidspartnere.

I overraskende liten grad synes det å være konsensus i fagmiljøene om arbeidsmåter og innhold i behandlingen. Tjenesten synes etter min vurdering å preges av en tvetydighet når det gjelder holdningen til måling og dokumentasjons­­krav, og dermed i forhold til nytte og effekt av de ulike behandlings­metodene.

Det knytter seg også store utfordringer til organisering og prioritering innen tjenesten. Det kommer tydelig fram i tilknytning til det jeg har sagt om de synlige problemene med ”flaskehalser” i tjeneste­apparatet, overfylte akuttavdelinger og manglende kommunale tilbud.

Det trengs ressurser for å bygge opp et DPS til en god faglig standard. Men jeg kan ikke unnlate å peke på at svært mange av de utfordringene jeg har vist til, ikke bare handler om manglende ressurser, men om evnen og viljen til å satse på de desentraliserte tjenestene.
Den siste av de store utfordringene jeg skal nevne her krever utvilsomt ressurser. Det handler om det store behovet for å få etablert tilstrekkelig tiltak i kommunene, spesielt når det gjelder bolig og hjemme­baserte støttetiltak.

Hvilke strategisk grep tar regjeringen?

På kort sikt har regjeringen i statsbudsjettet for 2005 lansert en rekke tiltak for å sikre en riktig utvikling. Det langsiktige arbeidet med psykisk helse må ta utgangs­punkt i de problemstillingene vi nå ser avtegner seg. Departementet vil derfor tydeliggjøre målbilde fram mot 2008 og utfordre sentrale aktører til å ta et større medansvar.

For kommunene vil jeg vurdere en hensikts­messig operasjonalisering for å kunne differensiere aktuelle tiltak i henhold til målbildet for 2008. Dette fordi utfordringene i en kommune med 100.000 inn­byggere vil være forskjellig i forhold til de minste kommunene. For spesialist­helse­tjenesten vil jeg i tillegg til å trekke opp et samlet målbilde, også vurdere mål for hvert enkelt regionalt helseforetak.

Det grunnleggende arbeidet for departementet blir uansett framover å ansvarlig­gjøre sentrale aktører og ledelsen i fagmiljøene. Dette innebærer også et behov for å tydeliggjøre ansvaret til kommunene og de regionale helseforetakene.

Som et strategisk grep for det videre arbeidet ønsker jeg å utfordre sentrale aktører i tillegg til kommuner og regionale helseforetak til å ta større ansvar for sine stand­punkter. Jeg har lyst til å berømme lege­foreningen som i samarbeid med bruker­organisasjonene og andre fag­profesjoner som har vist glimrende eksempler på at dette kan gjøres. Jeg tenker da på de såkalte ”gjennom­brudds­prosjektene” hvor det er skjedd klar kvalitets­forbedring ved utvalgte DPS-er, ved behandling av ADHD og til redusert tvangsbruk. Jeg kan nevne noen eksempler på gode resultater:

 Jæren DPS har redusert ventetiden med 43 prosent (fra 116 dager til 63 dager)

 Nordlandssykehuset Lofoten økte andel pasienter med individuell plan fra 2,9 % til 21 % i barne og ungdomssykiatrien og fra 3,2 % til 34 % i voksenpsykatrien

 Egersund BUP har redusert tiden for fastsetting av diagnosen for ADHD fra 72 dager til 30 dager.

 Ved Gjøvik DPS økte antallet pasienter som fikk en diagnose fra 4 prosent til 50 prosent.

Dette er utrolige gode resultater og legeforeningens gjennombrudds­prosjekter viser hvilke potensial som allerede ligger i tjenesten når fokuset settes på faglighet og ledelse.

Jeg vil i statsbudsjettet for 2006 tydelig­gjøre Regjeringens målebilde for psykisk helseområdet fram mot 2008.

Avslutning

Jeg har i denne redegjørelsen forsøkt å gi et åpent og ærlig bilde av situasjonen slik den nå vurderes. Stortinget vil bli ytterligere orientert om boligsituasjonen i kommunene i RNB slik jeg var inne på. Regjering vil også komme tilbake til Stortinget gjennom fremlegg av statsbudsjettet for 2006 om målbilde og budsjettbehov. Men jeg må presisere at mange av de utfordringene jeg i dag har beskrevet, ikke bare kan møtes med budsjettvedtak fra Stortinget. De største utfordringene er nok først og fremst bundet til bedre ledelse og til mer faglighet, og ikke minst viljen og evnen til omstilling.

Med dette ser jeg fram til en positiv debatt senere i uken.